id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
000000 | train | 6 | screen | 27 | 9 | 2,007 | Toppen innen tv-drama akkurat nå! | nb | p3 | Birger Vestmo | Rome S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/rome-02 | Rome S02
Toppen innen tv-drama akkurat nå!
Den andre og siste sesongen av Rome er ute på DVD i Norge.
Om du så sesong 1, vet du at du har noe stort i vente.
Har du aldri sett Rome før, stikk ut og kjøp begge sesongene.
Dette er nemlig en av verdens beste tv-serier, og etter å ha sett de fire første episodene av sesong 2, konstaterer jeg at kvaliteten ser ut til å holde seg på et nesten overraskende høyt nivå!
Enda mørkere
Sesong 2 starter nøyaktig der sesong 1 sluttet.
Julius Cæsar ligger myrdet i Senatet og Lucius Vorenus hulker over liket av Neobie.
Så blir historien enda mørkere.
Marcus Antonius tar over styringen av Roma, men utfordres fra uventet hold.
Og Lucius Vorenus blir rammet av nok en tragedie som sender ham ut på et selvdestruktivt spor og setter vennskapet med Titus Pullo i fare.
Interessant utvikling
Etter førstesesongens klimaks var jeg usikker på hvordan historien skulle ta oss med videre, men det tar ikke lang tid før sesong 2s nøkkelfigurer posisjonerer seg.
Den første episoden tar for seg etterdønningene fra sesong 1, mens episode 2 gjør det klart mellom hvem slagene kommer til å stå.
Spesielt unge Octavians utvikling er interessant, feiden mellom Atia og Servilia flammer opp og Lucius Vorenus, som var en av heltene i sesong 1, blir en gradvis mørkere figur.
Er det en ting Rome ikke blir, så er det kjedelig!
Spennende konflikter
Alt som gjorde Rome så bra i den første sesongen er videreført.
De spennende konfliktene, intrigene, det gode skuespillet og de ekstravagante kostymene og kulissene.
Serien er spilt inn i Cinecitta Studios i utkanten av Roma, men følelsen av et filmsett får jeg aldri.
I stedet får jeg inntrykk av å befinne meg midt i en by med trange gater og et sydende folkeliv.
Serien er regissert av noen de samme folka som sto bak The Sopranos, Six Feet Under og Carnivale, og er altså hentet fra øverste hylle!
God DVD-presentasjon
DVD-utgivelsen av Rome sesong 2 har like god innpakning og presentasjon som sesong 1, men har i tillegg Dolby 5.1 lyd, som sesong 1 ikke hadde, så verden går fremover!
Serien avsluttes etter sesong 2, og det er kanskje smart å gi seg mens man er på topp.
Rome er virkelig nær toppen innen tv-drama akkurat nå!
|
000001 | train | 6 | screen | 22 | 11 | 2,007 | Gull for <em>Twin Peaks</em>-fans! | nb | p3 | Birger Vestmo | Twin Peaks - definitive gold box edition | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/twin-peaks-definitive-gold-box-edition | Twin Peaks - definitive gold box edition
Gull for Twin Peaks-fans!
Tv-serien Twin Peaks, skapt av David Lynch og Mark Frost, trollbandt publikum på starten av 1990-tallet.
Nå er begge sesongene samlet på DVD i en såkalt ”definitive gold box edition” som viser at serien ikke har mistet noe av appellen.
Det eneste som egentlig røper alderen, er at serien ikke er i widescreen, og at flere av skuespillerne fremdeles er unge og vakre.
17 år etter premieren har de falmet, som mennesker gjør, men Twin Peaks sikrer dem evig liv.
Mørke hemmeligheter
Serien handler om et mordmysterium i den lille byen Twin Peaks, et sted langs USAs grense til Canada.
Unge, vakre Laura Palmer blir funnet drept, og FBI-etterforsker Dale Cooper kommer til byen for å oppklare saken.
Her blir han betatt av det tilsynelatende enkle livet i den lille byen mellom den endeløse skogen og de høye fjellene.
Men han oppdager også at byen skjuler mørke, farlige hemmeligheter.
Udiskutabel klassiker
Twin Peaks holder seg overraskende godt.
Historien glir nok litt ut i det absurde i sesong 2, mens sesong 1 er en udiskutabel klassiker.
Serien kjører en tilnærmet tidløs stil som idoliserer 50-talls-looken som David Lynch også dyrket i filmen ”Wild at heart” fra samme periode.
Handlingen er fremdeles mørk og truende, samtidig som den har en merkelig form for humor, som regel fortalt gjennom Dale Cooper, glimrende spilt av en opplagt Kyle MacLachlan.
Merkelige figurer
Twin Peaks har et omfattende galleri av merkelige figurer.
Men de er klart definerte, og spenner over et vidt spekter, fra søte Donna, til mystiske Log Lady til yppige Audrey Horn.
Fra følsomme James til sleipe Bobby til farlige Leo.
Det at David Lynch sto bak, fikk mange filmskuespillere til å våge seg inn i den lille tv-ruta.
Det er ikke uvanlig nå, men i 1990 kunne det rett og slett være en karriere-dødare å gå fra kino til tv.
Twin Peaks var rett og slett kino på tv og en banebryter for dagens tv-serier.
Glimrende ekstrastoff
Twin Peaks - definitive gold box edition inneholder piloten og de to sesongene av serien, som også har vært utgitt enkeltvis tidligere.
Men nå er bildet glimrende restaurert og den originale stereolyden remixet i Dolby 5.1, oversett og overhørt av David Lynch selv.
DVD-boksen imponerer også med rikelig ekstrastoff produsert av Charles De Lauzirika.
Høydepunktet er den to timer lange og detaljerte dokumentaren ”Secrets from another place: creating Twin Peaks.
Denne DVD-boksen er virkelig gull for Twin Peaks-fans!
|
000002 | train | 6 | screen | 22 | 2 | 2,008 | The Wire vil gjøre deg avhengig, men på en god måte. | nb | p3 | Birger Vestmo | The Wire (sesong 1-4) | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-wire-sesong-1-4 | The Wire (sesong 1-4)
The Wire vil gjøre deg avhengig, men på en god måte.
I neste uke kommer sesong 5 av tv-serien ”The Wire” på DVD.
2008 har for meg vært sterkt preget av denne serien.
Hjemme hos oss begynte vi med sesong 1 i vår.
Da hadde jeg i lengre tid hørt panegyriske lovord om serien fra både venner og media.
Vi ble også fanget av skildringene av purk og skurk i Baltimore, og pløyde oss igjennom alt til og med sesong 4 på sensommeren.
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det ”verdens beste serie”, som noen har gjort, men det er ingen tvil om at dette er noe av det bedre som er blitt vist på tv!
Avansert avlytting
Serien forteller om en gruppe politietterforskere som samles for å bekjempe den økende narkohandelen i Baltimore med avanserte avlyttingsmetoder.
Fokuset rettes mot ”spillet”, både mellom de kriminelle gjengene og mellom makteliten i politiet og byens politikere.
Handlingen utspiller seg altså både på toppen og bunnen av den sosiale rangstigen, og det interessante er at spillet utkjempes omtrent på samme måte begge steder.
Realistisk preg
Det som gjør ”The Wire” spesiell er følelsen av autensitet.
En av skaperne, Ed Burns, er gammel politimann, og kjenner gatene serien utspiller seg i.
Dialogen er sterkt preget av slanguttrykk, som heldigvis er dyktig oversatt på DVD.
Noen av figurene i ”The Wire” spilles av gamle kriminelle, politimenn og politikere fra Baltimore.
Og alle scener spilles inn i byen.
Alt er med på å gi serien et realistisk preg som forsterker historiene den forteller.
Fargerike figurer
Serien forteller fascinerende historier med sterke personligheter og spennende konflikter.
Det merkes nok i blant at manusforfatterne sliter med å få alt til å sitte ordentlig.
Noen tråder virker en anelse konstruerte.
Ikke alle figurene fremstår som fullstendig troverdige.
Men i en serie med så mange personer som ”The Wire” vil det være uunngåelig at ikke alt og alle holder like høy standard.
90 % av serien er solid så det holder!
Og du må hele tiden bare se en episode til for å se hvordan det går med McNulty, Bunk, Prez, Kima, Omar, Stringer Bell, Prop Joe, Marlo og alle de andre morsomme, skumle, fargerike og forskjellige figurene.
4:3 vs 16:9
Rent teknisk er serien førsteklasses, bortsett fra det merkelige faktum at den fremdeles filmes i gammeldags 4:3-format, ikke 16:9 widescreen.
Arbeidet med sesong 1 ble påbegynt i 2001, før 16:9 ble standard, og de har holdt på 4:3-formatet for å ikke endre seriens utseende.
Men de burde byttet format.
En annen HBO-serie, ”Six Feet Under”, byttet fra 4:3 til 16:9 før sesong 3, uten at dette gjorde noen som helst skade.
Mange kvaliteter
”The Wire” er uansett en serie man må se.
Den vil gjøre deg avhengig, men på en god måte.
Her er det så mange kvaliteter å sette pris på, både når det gjelder realismen, figurene, skuespillet og historiene som viser at man beveger seg i gråsoner både på rett og vrang side av loven.
Onsdag 24. september kommer sesong 5 av ”The Wire” på DVD.
Og det er ikke en dag for tidlig.
Det går i mot en herlig høst med ”The Wire” i heimen!
NB!
"The Wire" vises også søndager på NRK3 og onsdager på NRK1.
|
000003 | train | 5 | screen | 3 | 12 | 2,008 | Stilig, underholdende og sofistikert! | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men (sesong 1) | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-sesong-1 | Mad Men (sesong 1)
Stilig, underholdende og sofistikert!
Tv-serien Mad Men har tatt USA med storm.
Den første sesongen vant plenty med priser, og nå kan du selv se hvorfor på DVD.
Det er en stilig og underholdende serie lagt til New Yorks sofistikerte reklamemiljø på Madison Avenue i 1960.
Den har interessante personligheter og intriger, og en dynamikk mellom menn og kvinner som virker fremmed for oss i dag.
De fleste vil sitte og riste på hodet av den ekstreme mannssjåvinismen, men samtidig er det fryktelig fascinerende å følge med på det!
Smoking og brennevin
Seriens hovedperson er Donald Draper (Jon Hamm).
Han er en av de beste tekstforfatterne i reklamefirmaet Sterling Cooper, en glamorøs arbeidsplass der smoking er uniform og konsum av brunt brennevin er en naturlig del av jobben.
Her må Draper stadig prestere sitt ytterste for å forsvare sin posisjon mot de yngre kreftene, spesielt Pete (Vincent Kartheiser).
Det finnes også utfordringer på hjemmebane, der kona Betty (January Jones) har vansker med å takle hverdagen som husmor anno 1960, mens Don er ute hos sin elskerinne eller på fylla med kollegaene.
Selger falsk lykke
Jon Hamm spiller glimrende i en velskrevet rolle, og er et godt midtpunkt.
Donald Draper fremstår som et mysterium.
Han er vennlig og sjarmerende, men samtidig svært forsiktig med å gi av seg selv.
Gjennom sesong 1 får vi noen tilbakeblikk fra hans ulykkelige barndom.
Kanskje er det derfor han har blitt reklamemann og selger falsk lykke?
Hamm er omgitt av et sterkt ensemble av skuespillere, som også har gode roller å bryne seg på.
Gammeldags kvinnesyn
Det som vil more og/eller provosere flest i ”Mad Men” er kvinnesynet serien skildrer.
Her er mannen den absolutte sjefen, og kvinnen er til for å tjene mannen.
Seriens kvinner er inneforstått med det, men er samtidig oppmerksomme på den kraften og innflytelsen de kan ha på menn.
Det finnes kvinner i serien som bruker menns kvinnesyn til egen fordel.
Samtidig er det interessant å se hvordan noen av kontorets menn sliter med å takle de harde verdiene som råder i miljøet, blant annet unge og usikre Pete, og tegneren Salvatore Romano (Bryan Batt) som åpenbart er godt gjemt inni skapet sitt.
Velskrevet og gjennomtenkt
Serien er svært elegant filmet.
Vi får ingen store oversiktsbilder av New York anno 1960, noe som er kostbart å få til, men de små filmsettene er fylt med stilige kulisser, møbler, kunst og arkitektur som oser av 1960.
Også manuset i serien er velskrevet og gjennomtenkt, med mange små og store tråder som hver og en er interessant.
Det eneste skåret i gleden er egentlig at ”Mad Men” foreløpig ikke er utgitt på Blu-ray i Norge.
Men bortsett fra dette er ”Mad Men” en serie jeg glatt anbefaler
|
000004 | train | 5 | screen | 9 | 7 | 2,009 | TV-underholdning av høyeste kvalitet! | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men (sesong 2) | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-sesong-2 | Mad Men (sesong 2)
TV-underholdning av høyeste kvalitet!
Den første sesongen av tv-serien Mad Men imponerte meg med interessante figurer og intriger, satt i et elegant miljø anno 1962.
Mad Men sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet!
Sesong 2 starter der sesong 1 slapp, og forteller mer om hendelser i og rundt reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue i New York.
I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter, og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet.
Bedre kjent med figurene
Seriens senter er sjefen for kreativ avdeling, Donald Draper (Jon Hamm), som i sesong 2 kommer på kant med sine sjefer på grunn av håndteringen av en spesiell kunde.
Samtidig følger vi ham på hjemmebane, der barna kommer mer i fokus, samtidig som vi følger kona Betty Draper (January Jones) i drift utenfor huset.
Dessuten får vi se Peggy Olson (Elisabeth Moss) på hjemmebane, og vi blir bedre kjent med Paul Kinsey (Michael Gladis) og Harry Crane (Rich Sommer), som var mindre viktige figurer i sesong 1.
Der ble vi kjent med dem.
Nå får vi anledning til å bry oss om dem.
Interessant "gubbevelde"
Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer.
En kollega av meg sluttet å se serien, fordi hun ble sur på det hun kaller ”gubbeveldet”.
Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell.
Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962, men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister, og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn.
Best i HD!
Mad Men sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD, og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke.
Kulissene, kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett, filmet som om det skulle være filmet i 1962.
Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2, og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9, og så er det bare å vente på sesong 3! Mad Men har garantert mer å fortelle
|
000005 | train | 5 | screen | 25 | 5 | 2,010 | - Vanvittig god serie, mener Torfinn! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Nurse Jackie S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/nurse-jackie | Nurse Jackie S01
- Vanvittig god serie, mener Torfinn!
Nurse Jackie er en skarp, kul og veldig artig serie som vil møte de fleste i døra som sykehusserie.
Lignende elementer finnes i Green Wing, men samtidig nei, den serien kan en ikke ta på alvor.
Og doktor House er for mye av en folkefiende.
Nurse Jackie kan en ta på alvor som sykehusserie på samme måte som en kan ta Six Feet Under på alvor som begravelsesbyråserie.
Jackie er medisinavhengig, utro, sykepleier i verdensklasse og tobarnsmor
Edie Falco spiller Jackie, og gjør det så steike bra som Jackie at jeg er helt med på hennes greie, som er medisinavhengighet og utroskap kombinert med å briljere som sykepleier og være en god mor og ei herlig kone.
For å sette det på spissen.
Jackie er alt
Dette er essensen i Nurse Jackie; Jackie er en balanserende figur, på kanten av både fine og jævlige ting, og Edie Falco er så helstøpt og kul at min sympati for Jackie er der umiddelbart.
Helt vanvittig godt gjort.
Denne serien hadde ikke vært noen ting uten henne.
Fantastiske Zoey
De andre sykehusfigurene er sterke de også, og det kalles solid casting når såpass mange kan etableres såpass tidlig i en serie.
Merrit Wever som spiller Zoey Barkow for eksempel, er helt rå.
Maken til hysterisk elegant manisk hjelpsom sykepleierlærling må en til virkeligheten for å finne.
Og sykehuset alt foregår på, All Saint's-sykehuset i New York, er en fantastisk kulisse.
I motsetning til de hvite og grønne sykehusene vi ser i hver eneste standardiserte sykehusserie, er All Saint's alt mellom Von Triers Riket og Princetonuniversitetet vi ser i pilotepisoden av House.
For å oppsummere Nurse Jackies budskap: det går an å være hekta og samtidig greie seg helt fint.
Nesten bedre enn vanlig.
Og det er det nok mange som vil kjenne seg igjen i og kose seg med.
På NRK1 torsdager 22:30, reprise NRK3 mandager 23:05.
Anmeldelsen er basert på sesong 1, sesong 2 er i ferd med å avsluttes på Showtime i disse dager og sesong tre er bestilt.
|
000006 | train | 4 | screen | 25 | 5 | 2,010 | Ukas yrker: mannehore og damehallik. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | En velutstyrt mann | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/en-velutstyrt-mann | En velutstyrt mann
Ukas yrker: mannehore og damehallik.
En velutstyrt mann, eller Hung, som den heter på originalspråket, er en HBO-produsert serie som gir mannehorene og kuken og det konstante seksuelle behovet i samfunnet den oppmerksomheten disse fortjener.
Det kvinnelige mysterie
Ray Decker, spilt av Thomas Jane, står brått midt i en for mange kjent situasjon; skilsmisse, distanserte unger, problemer på jobb og et stort lån.
En tap/tap/tap/tap-situasjon.
Ray melder seg på et "bli millionær på 1-2-3"-kurs.
Her møter Ray Tanya Skagle, spilt av Jane Adams, en strevende poet.
Ray og Tanya møtes og krefter slås sammen:
Ray har nemlig en over snittet stor kuk og Tanya vet hva en kvinne vil ha.
Dette er premisset for serien, og det er her moroa begynner.
Det klønete mestermøtet mellom Ray og Tanya fører til søte og artige øyeblikk; herlige replikker vi aldri har hørt sagt før;
What kind of pimp are you now?
En velutstyrt mann er en original ide for en serie, fører en et rett-på-sak-strategi med fine figurer og flinke skuespillere.
Den sterke "hovedpersonens tanker"-teknikken som kom med Frustrerte Fruer er dessverre fortsatt til stede, men den ødelegger ikke så mye.
Jeg liker å se mannehora og damehalliken diskutere pr-strategier og seksuelle stillinger.
Og jeg mistenker at serien er lagd for å indirekte lære menn hva damer liker før, i, og etter senga, selv om det garantert er en urealistisk fremstilling av en mannehores liv.
Urealistiske ting har som regel stor underholdningsverdi.
En velustyrt mann er en fornøyelig serie om puling og hvor teknisk og profittdrevet pulinga kan bli.
Og så er hver episode passe lang; 28 minutter.
Akkurat nok.
En velutstyrt mann er ikke en inngående analyse av det nye amerikanske samfunnet etter finanskrisa, men et stilig overfladisk blikk på den gode typen prostitusjon og kreativ forretningsdrift.
Hung sesong én er ute på DVD nå.
|
000007 | train | 6 | screen | 26 | 5 | 2,010 | Skandinavias største kultserie. På NRK. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Riket | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/riket | Riket
Skandinavias største kultserie.
På NRK.
Når NRK nå viser Lars von Triers Riket, igjen, er det fordi dette er et fantastisk stykke tv-serie som kan måles mot hva som helst i inn- og utland.
von Trier kom kanskje rett fra en omfattende burlesquefestival et sted i Frankrike når han satte seg ned for å skrive Riket; uansett lagde han et popkulturelt fenomen som vises i maratonsendinger over hele verden for svorne fans.
Et elendig byggeprosjekt
Historiene i Riket er mange, og de veves inn i hverandre og inngår i den større enheten som er Riket, selve bygningen Riket; Rikshospitalet i København.
Som introen til tv-serien alltid forteller, ligger Rikshospitalet i København oppå det som før var en gravplass, og alle vet jo at det er vanvittig dumt å bygge noe oppå en gammel gravplass.
Så en kan si at danskene ba om det.
Ingen vet hvor uhyggen kommer fra.
Kanskje ikke engang von Trier selv.
Tilfeldighetenes kunst
Riket vekker en hel rekke følelser i den som ser på, mest av alt kanskje fordi det er vanskelig å sette fingeren på hva det er von Trier vil med oss som ser på; skremme oss? gjøre narr av sitt eget land? vise annerledeshet? få oss til å le?
Serien hører i alle fall sammen med Twin Peaks i typen serier som barn forbinder med det å bli sendt i seng.
Og det kan jeg forstå, siden Riket er uforklarlig, på den måten at ingen vet hvor uhyggen og mystikken kommer fra.
Kanskje ikke von Trier selv en gang.
Nittitallskvaliteten på Riket både når det kommer til bildekvalitet og fortellerstil, gir serien en helt egen posisjon blant den stadig økende kvalitetshevingen ellers på markedet.
Når jeg ser det i dag, får jeg hjemmevideofølelsen; dette er det noen som har opplevd.
Riket ser iblant ut som en tv-dokumentar på grunn av von Triers forkjærlighet for ustødig kamerabruk.
Den berømte tredje sesongen
Von Trier skrev opprinnelig manus for en tredje sesong, men produksjonen av denne ble aldri tatt tak i av DR.
Og siden Rikets mest fornøyelige skuespiller; Ernst-Hugo Järegård, som spilte Doktor Helmer, døde i 1998 og opptil flere andre av skuespillerne fra sesong én og to har dødd i mellomtiden, er en endelig avslutning forsvinnende liten.
Manuset for sesong tre ble visstnok oversendt Stephen King for mulig bruk i hans engelske versjon Kingdom Hospital, men ble aldri brukt der heller.
For dere ekstremfans:
Richard Dooling som skrev og produserte Kingdom Hospital har forresten gitt ut boka The Journals of Eleanor Druse, som tar for seg historien før serien kommer inn i bildet.
Oppdatering 28.mai: Lars von Trier er for tiden travelt opptatt med sin neste film Melancholia, og gir ingen intervjuer.
Mine spørsmål om Riket og eventuelle andre von Trier-prosjekter vil besvares av von Trier ved ledig høve.
Har du et spørsmål, vær vennlig å skriv det i kommentarfeltet, og jeg skal sende det sammen med mine egne
|
000008 | train | 5 | screen | 1 | 6 | 2,010 | Opplev psykoterapi uten å forlate sofaen. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | In Treatment S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/in-treatment | In Treatment S02
Opplev psykoterapi uten å forlate sofaen.
Jeg har akkurat sett de første fire episodene i sesong 2 av In Treatment, og den er kort, velfortalt og interessant.
I 35 episoder skal vi følge psykoterapaut Paul Weston, og oppspillet bør være såpass bra som dette skal vi orke å henge med.
22 minutter er tv-seriens gylne snitt
Det funker fordi episodene er 22 minutter lange, fordi Westons pasienter er interessante og sympatiske, og på grunn av det konstante menneskelige mysteriet.
22 minutter er tv-seriens gylne snitt.
Det må det være.
22 minutter gir meg følelsen av å ha tid, og det holder min rastløse konsentrasjon akkurat lenge nok til at jeg får med meg slutten.
Et folk i terapi
Westons pasienter er så varierte som folk kan bli, med eneste fellesnevner at de alle er amerikanere.
Og i USA er vel psykologen mer anvendt enn fastlegen.
Amerikanere er folk som er vant til sofaprat, de kan skille en god psykolog fra en dårlig, og de ligger iblant langt foran psykologen i å stille sin egen diagnose.
I alle fall er det dét de tror selv.
Thriller i huet
In Treatments kanskje største styrke er mysteriet: det som holder oss fast til krimserien.
Alle pasientene som kommer inn, bærer på et underliggende problem som Weston skal finne.
Og jeg er i kappløp med Weston om å finne ut hva problemet er.
Små frø sås idet pasienten kommer inn i rommet; enkelte ting gjentas ekstra mye; tiden er ofte kort og jeg blir merkelig engasjert fordi det finnes jo ingen kriminell handling, bare låste tankemønstre.
Gamle triks og nye triks
In Treatment bruker fortsatt det gamle trikset "psykologen går til psykologen", slik som Melfi gjorde i Sopranos.
Det gir jo en ekstra dimensjon til serien, men oppleves mest som en unnskyldning for å presentere Weston like godt som pasientene.
Det mest spennende trikset i denne sesongen, er "psykologen går til advokaten".
Weston er nemlig saksøkt for noen-og-tjue millioner av de etterlatte etter en soldat som tok livet sitt etter å ha avsluttet behandlingen hos Weston.
Når terapi og søksmål møtes, blir Westons rolle en litt annen.
Nesten virkelig
I tillegg hvisker en liten psykologfugl meg i øret at dette er "the real deal"; Westons terapi er det nærmeste en tv-serie har kommet psykoterapi i det virkelige liv til nå.
In Treatment sesong to er ute på DVD nå.
|
000009 | train | 6 | screen | 8 | 6 | 2,010 | Gjensyn med <em>Generation Kill</em> på NRK3 | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Tidenes beste krigsserie | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fikk-du-ikke-med-deg-tidenes-beste-krigsserie | Tidenes beste krigsserie
Gjensyn med Generation Kill på NRK3
Birger Vestmo husker også "med glede serien NAM, som gikk på slutten av åttitallet", og det kan godt hende NAM totalt sett er kvassere enn Generation Kill, men akkurat her og nå, i dag, er Generation Kill det beste som er av krigsserier som skildrer krigen slik den foregår i dag.
Sier jeg.
Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet.
Krig før og nå
Generation Kill representerer nåtiden.
Her er unge menn som har vokst opp med filmene som jeg og du har vokst opp med, og som med store forventninger havner i krigen selv.
Bare for å oppdage at krigen på film er noe helt annet enn krigen i Irak.
Forskjellen her skyldes ikke bare Hollywood.
Det handler også om måten dagens kriger foregår på.
Kampen om tungtvannet: sin tids Generation Kill?
Alexander Skarsgård står i spissen for et stort ensemble med relativt nye fjes for de fleste, og felles for samtlige, er at de gjør jobben knallbra.
Siden serien foregår i en såpass nær fortid (invasjonen av Irak i 2003), består castet også av tidligere soldater, blant annet Jon Huertas, som var med i operasjon Desert Storm på nittitallet og Rudy Reyes som spiller seg selv i serien(!!).
Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet, der flere av de som faktisk var med i aksjonen spilte seg selv i filmen.
Sentralt i serien står maktesløshet, venting og skitprat.
Kjente saker for alle som har vært i militæret, og naturligvis også sentrale ingredienser i krig.
Sympatiske fyrer og håpløse bolere
Generation
Kill er filmet håndholdt som en dokumentar, strippet for annen musikk enn den soldatene selv synger og muntlig skrevet.
En suksessoppskrift.
Lagt sammen blir dette en roadserie med motordur, sambandsprat og figurer vi både kunne og IKKE kunne vært kompiser og kjærester med.
Og en hyllest til vår generasjon som er helt på kornet.
Les også:
Martes gjennomgang av krigsserier og -filmer: http://p3.no/krig-er-god-underholdning/
Generation Kill går på NRK3 tirsdager 22.20, og episodene ligger i nett-tv i 14 dager etter sendetid på tv.
God fornøyelse!
|
000010 | train | 6 | screen | 23 | 6 | 2,010 | Intergalaktisk genialitet! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Futurama | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/futurama | Futurama
Intergalaktisk genialitet!
Det er offisielt:
Futurama skal, etter fem sesonger og fire rett-på-DVD-filmer, vende tilbake til serieformatet!
For å si det med Planet Express' økonom Hermes:
"Sweet coincidence of Port-au-Prince!!"
Hva vil årtusenet bringe?
Det intergalaktiske spedisjonsbyrået Planet Express fylte et ekstremt stor hull i et eller annet når det kom i 1999.
Det var kanskje hele milenniumsgreia:
frykten for bibelfanatikernes visvas om dommedag;
usikkerheten rundt verdens digitale ur, og om de virkelig kom til å takle 00:01 i år 2000;
følelsen av at i morgen kan vi alle gå i bane i verdensrommet eller i alle fall jobbe hjemmefra.
Vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt.
Timing er alt
Og for oss som hadde sett litt Simpsons, men ikke alt, kom Futurama med den deilige følelsen av å endelig kunne følge med på noe fra skrætsj; vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt.
Her er popkulturbevisstheten viktig å ha i mente:
Broren min og Simpsons kom samtidig, med et par måneder forskjell, men hans favorittserie er kanskje Scrapheap Challenge, siden den serien kom perfekt timet for hans del.
Kjenningsmelodi:
Fransk elektrostøy
Det beste med Futurama er alt ved Futurama; sci-fi-settingen og alle referansene det fører med seg; figurene som aldri skuffer men som heller aldri er forutsigbare; Christopher Tyngs fete kjenningsmelodi, kraftig inspirert av, for ikke å si overlagt plagiat av Psyche Rock, skrevet av Pierre Henry og den behagelig systemkritiske og ekstremt lekne humoren som er selve glimtet i Futuramas øye.
Positivitetsprosessen
Futurama preges i det hele tatt av en enorm ja-prosess:
"Ja, kåte amazoner er en kul fiende!"
"Ja, Nibbler kan være medlem i en hemmelig organisasjon!" "Ja, Zapp kan sprenge hele skiten!"
-historien tar gjerne flere vendinger i løpet av en episode og det som bare skulle være et enkelt bringeoppdrag til en nær galakse, blir en reise i tid og rom der alt vi har kjært settes på spill på grunn av enkelte besetningsmedlemmers hang til sprit eller ansjos.
Utgangspunktet er Planet Express' hovedkvarter, og med herlige, lettsindige steg tramper episoden seg over i en komisk historisk sammenheng hvor besetningsmedlemmene roter seg inn i hysteriske problemer, og alt avsluttes på vanvittig vis der et element presentert tidligere i episoden(eller ikke) gjenoppretter ro i galaksen.
En suksessoppskrift for alle som elsker sci-fi-humor.
Bending unit 22
Og så har Futurama Bender.
Verdens mest amoralske, obskøne og feteste robot.
Anti-roboten, for å bruke et gammelt begrep på ny teknologi.
Designet for å hjelpe menneskene.
Ender opp med å mele sin egen kake.
En mer sjarmerende figur har vi ikke sett siden Homer Simpson.
Og Bender er Futuramas Homer, bare enda mer gjennomført.
For der Homer som regel må ete i seg bråkjekkheten og ansvarsløsheten sin, blir Bender stående fjellstøtt.
Han har vunnet.
Han vet at de siste ikke kommer først og at de salige ikke skal arve jorden; han vet at livet er kort, sprit er godt og sex er digg.
Det er derfor sønnen min har en "Bite my shiny metal ass"-plakat på rommet sitt, enda han like gjerne kunne hatt bildet av steiner i fjæra fra IKEA der og vært like happy.
Det er dét som gjør Futurama til Futurama.
Verdens beste sci-fi-animasjonsserie.
Sesong seks av Futurama har premiere på Comedy Central på torsdag.
Jeg krysser fingrene for at den dukker opp her til lands snart.
Her er en Bender-papirfigur du kan klippe og lime sammen for å korte ned ventetiden mens du ser de gamle episodene på Viasat 4
|
000011 | train | 5 | screen | 24 | 6 | 2,010 | Sjarmerende og sjokkerende på DVD! | nb | p3 | Birger Vestmo | Dexter SE03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/dexter-sesong-3 | Dexter SE03
Sjarmerende og sjokkerende på DVD!
Sesong 3 av serien Dexter er nå ute på DVD.
Jeg elsker denne serien.
Det burde du gjøre, også!
Virker fremdeles frisk og kjøttfull
Her møter vi Dexter Morgan (Michael C. Hall), som jobber som blodsprutanalytiker på en politistasjon i Miami.
Det er ganske spesielt.
Enda mer spesielt er det at han også er seriemorder!
Dexter dreper skurkene som av en eller annen grunn slipper unna lovens lange arm.
Nye vanskeligheter
I sesong 1 så vi hvordan han begynte denne noe spesielle geskjeften, og hans jakt på en rival.
Sesong 2 utbroderte Dexters bakgrunn, og han ble nesten avslørt av sine egne.
Sesong 3 begynner med at han ved et uhell dreper en mann som viser seg å være bror av en mektig statsadvokat, noe som kaster Dexter ut i nye vanskeligheter.
Uforutsette hendelser
Det skjer også mye interessant rundt hans morderiske aktiviteter.
Teamet på politistasjonen fått et nytt medlem, Johnny Quinn, som det kanskje er noe muffens med.
Debra, Dexters søster, blir presset av internavsnittet.
Kollega Angel Batista forfremmes, og møter nye utfordringer.
Og på privaten får forholdet til tobarns-moren Rita en ny dimensjon som Dexter ikke hadde forutsett.
Sjarmerende og sjokkerende
Sesong 1 var god, og kvalitetskurven har siden pekt oppover.
Nå i sesong 3 virker det som om figurene har satt seg skikkelig, er klart definerte og takles bedre av skuespillerne.
Historien virker fremdeles frisk og kjøttfull, og jeg får følelsen av at toppen ennå ikke er nådd.
Serien går en fin balansegang mellom å være sjarmerende og sjokkerende, og jeg liker den kombinasjonen.
Hvem har vel ikke drømt om å la skurkene smake sin egen medisin?
Kvaliteten holder seg
Dexter utspilles på Floridas solfylte gater og strender, og det medvirker kanskje til å holde temperaturen høy.
Kontrasten blir stor mellom varme dager og iskalde mord.
Serien vinner også på å ha fantastiske Michael C. Hall i hovedrollen, en glitrende skuespiller som kan spille fletta av de fleste.
Han har godt stoff å fremføre, og de første episodene av sesong 3 tyder på at kvaliteten holder seg.
|
000012 | train | 6 | screen | 28 | 6 | 2,010 | Fremdeles fantastisk seriegull! | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-sesong-3 | Mad Men S03
Fremdeles fantastisk seriegull!
Den tredje sesongen av Mad Men er nå ute på Blu-ray og DVD, og viser ingen svakhetstegn.
Den fremstår faktisk noe bedre enn de allerede glimrende to første sesongene.
Kanskje skyldes dette at vi nå er blitt skikkelig kjent med figurene.
Vi vet hva som får dem til å tikke.
Kanskje er det også fordi dette er historiefortelling av høy klasse, der minimalistisk dialog utnyttes til fulle.
Mad
Men er fremdeles fantastisk seriegull!
Hysterisk fasadejag
Seriens bakteppe er reklamebyrået Sterling Cooper på Manhattan i 1963.
Midtpunktet er kreativ sjef Don Draper (Jon Hamm) og hans team.
Set designerne må elske jobben
Vi får et snev av det fasjonable jet set-livet i New York, samtidig som vi får ta del i figurenes mer hverdagslige familieforhold.
Alle streber etter idealer både på jobb og privat, som i 2010 fremstår som hysterisk fasadejag.
Alt er satt i en kulturell kontekst som kanskje virker fremmed for oss, men samtidig fantastisk interessant.
Tilfeldige møter
Don Draper er fremdeles den høye, mørke, kjekke og mystiske mannen.
Han hever aldri stemmen, men er den alle lytter til.
Han deler svært sjelden av seg selv, men i sesong 3 opplever vi at han åpner seg i tilfeldige møter med fremmede menn.
Ett av dem skal vise seg å få videre konsekvenser.
Jon Hamm har full kontroll på rollen som Draper, og jeg merker hvor vanskelig det er å se ham spille biroller i filmer som The Day The Earth Stood Still og The A-Team uten å tenke på Don Draper.
Så god er han i denne rollen!
Forrykende gammeldags
Det er vanvittig deilig å sette seg ned med hver nye episode av Mad Men, for jeg vet hva jeg har i vente:
45 minutter med ren kvalitet!
Serien er faktisk innspilt i Los Angeles, men oser av New York-stemning.
Set designerne må elske jobben med å gjenskape både kontorlandskap og husholdninger anno 1963.
Manusforfatterne må elske å sette sine figurer inn i konflikter og situasjoner som springer ut av denne epokens normer og regler.
Kvinnesynet er forrykende gammeldags, og mannsrollen nærmest bedårende macho.
Ennå bare halvveis
Planen skal være å lage seks sesonger av Mad Men, så skal det være slutt.
Det tror jeg er smart, for få serier greier å holde på sitt momentum særlig lengre.
Jeg ville ikke likt å se en halvgod sesong 10.
Men ennå er vi bare halvveis, og jeg tar gjerne tre sesonger til, for Mad
Men er noe av det beste innen serier akkurat nå!
|
000013 | train | 4 | screen | 3 | 8 | 2,010 | Neste generasjons sitkom | nb | p3 | Torfinn Borkhus | How I Met Your Mother SE02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-i-met-your-mother-ses-2 | How I Met Your Mother SE02
Neste generasjons sitkom
How I Met Your Mother, heretter forkortet til HIMYM, er sjekking, singelliv og parforhold sett fra stort sett guttas ståsted.
Det er sitkom i hybler og kafeer i vaskeekte Friends-tradisjon, og gjør ikke skam på sjangeren.
Den er også frekkere, noe som er herlig.
Og mer morbid.
Fortellertriks
HIMYM kødder med kronologien på episodene og lyver ved å skifte perspektiv og jeg digger det.
At en episode begynner med vendepunktet, akkurat som i en krim, er ikke uvanlig.
Og at det er digg, akkurat som i forfriskende, er helt riktig.
Høydepunktene i sesong 2 utgjøres av Marshall Eriksson og den skamløst kåte Neil Patrick Harris
Tvisten med at HIMYM egentlig er Ted Mosby, spilt av Josh Radnor, sin historie som han gjenforteller i detalj i år 2030 til sine barn, er kanskje en bra pitsj til studiosjefer, men unødvendig når en ser serien.
Han er fortellerstemmen, men det er i overkant mye forhistorie å legge i en fortellerstemme.
Men så er det Bob Saget som er fortellerstemmen, da.
Og han får vi jo nesten ikke nok av.
Det eksotiske Helios-innslaget
Høydepunktene i sesong 2 utgjøres av Marshall Eriksson, spilt av Jason Segel(som er et av høydepunktene i Dumpet av Sarah Marhall også) og den skamløst kåte Barney Stinson, spilt av Neil Patrick Harris.
Segel og Harris har vidt forskjellige komiske talenter, og en herlig kjemi sammen.
Lily Aldrin, spilt av Alyson Hannigan(som de fleste også kjenner for replikken "this one time, at band camp" i American Pie), bringer inn det alternative, småeksotiske hippieelementet og gjør det riktig.
Hun har et naturtalent for den søte, eksentriske outsiderrollen.
De andre figurene har ikke helt funnet formen enda.
HIMYM er erstatningen for Friends, og at den erstatningen trengs, er det ingen tvil om.
HIMYM er ikke den perfekte arvtager enda, men de holder på å lirke seg til rette.
Sesong 4 av HIMYM går på Viasat 4 og TV3.
|
000014 | train | 4 | screen | 5 | 8 | 2,010 | Skrekk, komikk og romantikk. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Being Human SE02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/being-human-se02 | Being Human SE02
Skrekk, komikk og romantikk.
Etter at første sesong av Being Human var ferdig, eller kanskje underveis i første sesong, tror jeg Toby Whitehouse satte seg ned for å bestemme den videre retningen serien skulle ta.
Siden Being Human fikk fornyet tillit, var det vel naturlig å vurdere eventuelle forbedringer.
Den første sesongen inneholdt både romantikk, drama, humor, samfunnskritikk og skrekk, og en kan trygt si at den sprikte i flere retninger.
Det Toby Whitehouse fant ut, var at han ville ha mer av alt.
Og jeg kan ikke si at jeg klandrer ham for det.
Hvorfor endre oppskriften på noe som får penger til å fortsette?
Being Human sesong 2 er fortsatt akkurat den samme serien, og hvis du likte sesong én, bør du være på vei mot kiosken akkurat nå.
Sjarm og depresjon
Being Human sesong 2 lar hovedpersonene ta steget videre, uten at det forandrer så mye på situasjonen deres.
Annie er fortsatt ekstremt sjarmerende, og hun har blitt seriens bærende dame, siden hun er så fantastisk herlig et vesen.
Spøkelsestilværelsen er den jeg har sett minst av i film og serier, og kanskje den jeg synes er mest spennende i Being Human.
Annie trengs virkelig for å veie opp mot de to selvmedlidende misantropene hun bor sammen med; George og Mitchell.
Slitne vampyrer
For sistnevnte har verden blitt enda et hakk mer ansvarstynget og strevsomt etter at vampyrlederen Herrick døde i slutten av sesong én.
Folk forventer at Mitchell skal tre opp på tronen og ta på seg rollen som leder, men for Mitchell er det utrolig mye stress å måtte forholde seg til BÅDE blodtørstige vampyrundersåtter OG politi og helsevesen.
Så han prøver en mellomting.
Det er ikke direkte kjipt å følge med på Mitchells hverdag, men jeg synes vampyrgjengen er Being Humans svakeste side.
De ser så pompøse og liksom-blodtørstige ut.
Nesten som en brusreklame med møkkete klær og fett hår.
Da er det fetere med varulvelementet.
George er en skikkelig sutrepung, men han skifter om til varulv helt på høyde med det beste jeg har sett av varulver på film.
Her har BBC putta penger på bordet.
Og det betaler seg.
Synd det er så sjeldent fullmåne.
Men bra for innbyggerne i Bristol.
Sidesporene er mange, men de er der for å holde Annie og George beskjeftiget mens Mitchell kjefter på vampyrene; den store kjærligheten må jo finnes der ute, selv om man er et mytologisk vesen?
Og om ikke kjærlighet var nok å takle, har et forskerteam med uvisse hensikter og brutale virkemidler dukket opp i Bristol.
Den britiske humoren som preger Being Human løfter de trasige trivielle situasjonene, men tar også litt luven av de makabre og skrekkelige hendelsene.
Den ekstreme sarkasmen og de kjappe replikkene høres bare rare ut når det er en angrende varulv eller en mystisk nymfoman vampyr som snakker.
Uvesentlige avsporinger og oversnappy replikker ødelegger litt for sesong to av Being Human; gledelig nok er det mye blod, vold og action også.
Og på sitt beste tar den vampyrer og varulver og spøkelser til nye høyder.
NRK3 sender Being Human sesong én i reprise tirsdager 22:25, og episodene ligger i nett-tv sju dager etter sendetidspunkt.
Being Human sesong 2 er ute på DVD nå.
|
000015 | train | 5 | screen | 10 | 8 | 2,010 | Pupper, banning og knusing av ruter. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Eastbound & Down S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/eastbound-and-down-se01 | Eastbound & Down S01
Pupper, banning og knusing av ruter.
Eastbound and Down er Ben Best, Jody Hill og Danny McBrides ide, og i tillegg til disse, med Will Ferrel og Chris Henchy som eksekutive produsenter.
En klassisk historie om en fallen antiheltatlet som fortsatt er sjefen/kongen/på topp/helt vill/alfahannen.
I huet.
Tror han.
Moral kan nemlig være elendig tv-materiale.
Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra.
Umoralens tiltrekning
Vel, eks-baseballkaster Kenny Powers tar så vanvittig feil og han gjør det helt rett.
Danny McBride spiller Powers, og er helt strålende som taper.
Eastbound and Down er hovedsaklig en konstant strøm av feil oppførsel som både er frisk og nødvendig for at jeg skal gidde å holde følge.
Den kjente kjedelige moralen er også representert her, og da er det viktig å veie opp med mye skit.
Moral kan nemlig være elendig tv-materiale.
Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra.
Humorteknikker
Humoren er videreutviklet fra sitkomens klassiske oppsett med et utsagn, et svar og en sjokkartet eller ironisk eller overlegen reaksjon til å bli en kavalkade i kjepphøye white-trash-replikker som slenges frem og tilbake.
Det rives en del kjeft og kjøres en del meldinger.Kanskje jeg kan kalle det Will Ferrel-stilen?
Hvis du er oppriktig interessert i å se hvordan denne typen humor og dialog spilles inn, finnes det et svært bra utvalg i ekstramaterialet, spesielt i scenene der hvor ting går galt.
Øvrig teknikk
Eastbound and Down er velprodusert og teknisk godt å se på.
Skuespillerne kler rollene godt, og musikken brukes bare når den trengs.
Musikken er faktisk eksemplarisk brukt i Eastbound and Down; hele scener kan finne sted uten snurt av ekstra musikk, og det vinner serien på.
Lengden på én episode er rundt 28 minutter, og første sesong er på seks episoder.
Onkel antihelt
Jeg kan oppsummere første sesong av Eastbound and Down som et besøk av en onkel foreldrene dine vil skal dø og som du kan fortelle historier om etterpå.
Jeg gleder meg allerede til andre sesong.
Ekstramateriale:
Produksjonen av Eastbound and Down, lydkommentarer, Kenny Powers:
Greatest Hits, Schaeffer Motors-reklamer, slettede scener, ting som gikk galt og Stevies mørke hemmelighet.
Eastbound and Down er ute på DVD nå og begynner på NRK3 i midten av september.
|
000016 | train | 5 | screen | 16 | 8 | 2,010 | Heftig gisseldrama i åtte deler. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Kill Point SE01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-kill-point-se01 | The Kill Point SE01
Heftig gisseldrama i åtte deler.
Noen få minutter ut i førsteepisoden, de viktige første minuttene der jeg blir presentert for skuespillerne og deres roller, får jeg først og fremst et gledelig gjensyn med Omar Little, mora til D'Angelo, narkiskompisen til Bubbs og Broadus, alle sammen kjente og kjære fra The Wire.
Det er en rar følelse av gjensynsglede og lettelse over at de er i live og har det bra.
Og så blir jeg redd for at jeg nå skal få servert en ny The Wire, for jeg føler meg ikke helt klar for det ennå.
Så rekker jeg ikke tenke noe mer før Wolf(John Leguizamo) og gjengen hans har forsøkt å rane en bank.
The Kill Point er først og fremst en thriller på begge sider av forhandlingene.
Å si "begge sider" er ekstremt forenklet, for en av de mange tingene denne serien gjør godt, er at den viser alle de forskjellige egeninteressene og meningene som blandes i en forhandlingssituasjon.
Mange kaniner i hatten
The Kill Point foregår i Pittsburgh, og siden ranet jeg nevnte tidligere ikke gikk helt etter planen, har bankranerne med Wolf i spissen forskanset seg inne i banken.
Donnie Wahlberg spiller forhandleren Cali, som leder politistyrken utenfor banken.
Gislene spiller også sentrale roller, og det samme gjør enkelte av gislenes pårørende.
Svært mange av de medvirkende er x-faktorer som påvirker gisseldramaets gang, og det er deilig å se en serie som har overraskelser rundt hvert gatehjørne.
Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats.
Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Fremragende ranere
Leguizamo er i en klasse for seg som skuespiller.
Han kler skjermen, og det er aldri noen fare for at det skal bli klamt når han holder på.
De øvrige ranerne holder også høyt nivå, og spesielt Frank Grillo, som spiller Mr.Pig.
Det er varierende skuespillernivå blant gislene, men gissel er da også den hardeste skuespillerjobben i denne serien.
Donnie Wahlberg holder et jevnt seriepolitinivå, mens Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats.
Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Spenning og ballespark
The Kill Point setter i sving et stort ensemble, selv det meste av handlingen foregår på avgrensede områder.
Politiet befinner seg i sitt provisoriske hovedkvarter i en pizzeria, og gisseltakerne i den mellomstore bankfilialen.
Det er alltid noen folk i bakgrunnen som holder på med et eller annet, det gjør serien godt.
Det er bestandig bevegelse i episodene og det driver handlingen fremover.
Når det er sagt, får drivet og spenningen seg et kraftig ballespark av de helsikes reklamepausene som serien har lagt opp til.
Når jeg ser The Kill Point på DVD finnes det ingen reklame, men spenningsoppbygningen som iblant er helt rå, blir på sitt verste helt parodisk når musikken fades og skjermen går i svart akkurat idet noe er i ferd med å snu.
I tillegg må den som hadde den siste replikken gjerne gjenta denne etter noen svarte sekunder og slikt tar den maksimale luven av serien.
Den nye generasjonen krigsskadde
James DeMonaco(manusforfatter) og Steve Shill(regissør) har nok hatt sine timer med Dog Day Afternoon når de vokste opp, for det finnes fellestrekk.
Men The Kill Point handler om de unge veteranene fra Irakkrigen; soldater med sår inni huet som har sett og gjort ting som man ikke kommer over helt uten videre.
Om det enda ikke er opplest og vedtatt at krig ødelegger generasjoner, er The Kill Point enda en klar og tydelig lapp på oppslagstavla.
Anmeldelsen er basert på samtlige 8 episoder av sesong 1.
The Kill Point er ute på DVD og Blu-ray nå.
|
000017 | train | 5 | screen | 18 | 8 | 2,010 | Herlig humor av høy klasse! | nb | p3 | Birger Vestmo | The Thick Of It | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-thick-of-it | The Thick Of It
Herlig humor av høy klasse!
Jeg kåret In The Loop til 2009s tredje beste film, og kalte den «en perfekt politisk komedie».
Nå kan du se de to første sesongene av tv-serien som inspirerte filmen på DVD.
The Thick Of
It er lagt til samme miljø, med mange av de samme skuespillerne, men andre rollefigurer.
Også serien er bitende satire av ypperste slag, orkestrert av den smarte moromannen Armando Iannucci.
Absurd spill i kulissene
Sentrum for begivenhetene er det fiktive Department of Social Affairs under ledelse av Hugh Abbot (Chris Langham).
Ministeren og hans team tråkker stadig i den politiske salaten, og statsministerens fryktede kommunikasjonssjef Malcolm Tucker (Peter Capaldi) må rykke inn for å rydde opp.
Vi får være flue på veggen til det absurde spillet i kulissene, som kanskje ikke er så langt unna virkeligheten som vi liker å tro.
Hvordan politikk utformes
The Thick Of
It har de samme inspirasjonskildene som In The Loop, nemlig de klassiske 80-talls-seriene Javel, statsråd og Javel, statsminister og 2000-tallets The Office.
Armando Iannucci fikk faktisk ideen til serien da han anbefalte Javel, statsråd under BBCs kåring av tidenes beste komiserie i 2004 (som forøvrig ble vunnet av Only Fools and Horses).
Han leder et team av skarpe forfattere, og har en ekte politiker som konsulent.
Resultatet er svært likt det Javel, statsråd var for 30 år siden, nemlig et humoristisk innblikk i hvordan politikk utformes og utføres i praksis.
Teksteren får kjørt seg
Vi møter hardtarbeidende og velmenende politikere og assistenter, som trass i sine gode hensikter havner i uføre gang på gang.
Jeg får medlidenhet for dem, og tenker at det finnes mange slike, også i norsk politikk.
Det er en ensembleserie, men stjerna i showet er helt klart Peter Capaldi som kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker, en aggressiv og hensynsløs mann med bannskap som sitt fremste verktøy.
Den fargerike ordbruken er kanskje enda mer avansert i In The Loop, men også i The Thick Of
It får den norske teksteren kjørt seg så det holder!
Herlig humor
Er du fan av The Office, vil du finne mye å sette pris på i The Thick Of It!
Det vil si at du vil bli pinlig berørt på figurenes vegne, og kanskje kjenne igjen mekanismer fra din egen arbeidsplass, selv om miljøet er forskjellig.
Du kan altså nå nyte de to første av hittil tre sesonger på DVD.
Det bør du, for dette er herlig humor av høy klasse
|
000018 | train | 4 | screen | 27 | 8 | 2,010 | Skreddersydd for unge, bilgale menn. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Knight Rider SE01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/knight-rider-se01 | Knight Rider SE01
Skreddersydd for unge, bilgale menn.
Dette er ingen gjeninnspilling av Knight Rider med David Hasselhoff fra 1982, det er en fortsettelse av serien satt i nåtiden med Justin Bruening som den nye føreren av K.I.T.T., verdens smarteste bil.
Stemmelagt av Val Kilmer.
Knight Rider må få kritikk for å ikke bry seg så mye om historien den skal fortelle.
Kortene på bordet:
Jeg har ikke sett en eneste episode av den originale serien, men jeg kjente et eller annet rykke og bevege seg når jeg hørte den fantastiske kjenningsmelodien i oppdatert versjon.
Oppdatert av samme mann som udødeliggjorde Psyche Rock for alvor ved å bruke den som mal i Futuramas kjenningsmelodi, nemlig Christopher Tyng.
En musikalsk joker, som setter sitt fengende preg på serien.
Advarsel:
Det er mye musikk i Knight Rider, og stille øyeblikk er sjeldne som oaser i ørkenen.
Den nye generasjonen heite mødre
Regien er ved Jay Chandrasekhar(Psych, Chuck), Allan Kroeker(den nyere Star Trek-serien) og Bryan Spicer(House M.D., 24).
Disse har delt jobben mellom seg, og regissert to episoder hver.
De har tatt med seg de mest sentrale gutteromsingrediensene fra tidligere regijobber og knadd disse inn i Knight Rider.
Og de har gjort det bra.
Knight Rider i totusentallet sikter mot deg som liker at det hvert halvminutt enten smeller av noen kuler, kles av noen damer eller kjøres villmann med bil.
Med tette beats og balleharde riff på anlegget.
Altså filmatiseringen av guttedrømmen.
Men de lettkledte og ekstremt sexy damene i Knight Rider kan også kle på seg og skyte selv.
Så fremt de er heite.
Til og med mødrene i Knight Rider er heite.
En miks av alt som er godt
Heftig klipp og effektiv historiefortelling er sentrale ingredienser i Knight Rider.
Det betyr ikke at det er en serie som forlanger mye av deg, det betyr bare at du blir bombardert med teknisk jatt, kjærlighetsforhold fra fortiden og beskjeder og kontrabeskjeder mellom hovedkvarteret og K.I.T.T.
Setter du deg og ser alle sju episodene på rappen, får du krampe i hjernen.
Litt som om du setter på Top Gear, 24 og Top Model samtidig på tre forskjellige tv-er.
Ærlige valg, tøffe avgjørelser
Knight Rider må få kritikk for å ikke bry seg så mye om historien den skal fortelle.
Serien er et opplagt frieri til unge menn, og har tatt ekstremt hensyn til det; damene, våpnene og bilene har forkjørsrett og historien blir bare iblant brakt inn fordi den tjener dame-, våpen- eller bilfaktoren i Knight Rider.
Men, for å være dønn ærlig anmelder:
Det føles ikke galt!
Det føles logisk, fordi det er å gå så innmari for målene en har satt seg.
Dette er action på den lettbeinte og bekymringsløse måten; bilen er sjukt kul, damene er heite på en overraskende heit måte og det er action for alle sparepengene.
Full pott på specs, effekter og sexappeal, med andre ord.
Men den kan ikke få full pott totalt, siden den også inneholder flatt skuespilleri og en lettvint historie.
Knight Rider sitter som ei kule der den skal, uten at den setter dagsorden eller lager bølger på noen som helst måte.
Jeg trenger ikke denslags en søndag formiddag.
Anmeldelsen er basert på de første tre episodene av Knight Rider, som er ute på DVD nå.
|
000019 | train | 5 | screen | 31 | 8 | 2,010 | Sitkomens revansj blir bare bedre og bedre! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | How I Met Your Mother S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-i-met-your-mother-se03 | How I Met Your Mother S03
Sitkomens revansj blir bare bedre og bedre!
Når jeg skal anmelde en serie, trykker jeg 'play all' og blir sittende og se til klokka er seint eller kroppen sier stopp.
Barney er genial, Alyson er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin.
Når jeg setter på sesong 3 av How I Met Your Mother har jeg, før jeg vet ordet av det, mer eller mindre pepet meg gjennom seks episoder.
Jeg piper når jeg ler hardt.
Og jeg er glad og lettet over at jeg ler mer og mer og piper høyere og høyere av HIMYM ettersom serien utfolder seg.
Slutter aldri å eksperimentere
HIMYM gjenoppfinner sjangeren stadig vekk:
Robin overbevises om at hun ikke bare må slå opp med typen hun har datet, men også den elleve år gamle sønnen hans.
Replikkene er gjennomgående rårtige, fri for klisjeer og perfekt timet.
Oppskriften og utseendet på HIMYM er den samme som i klassisk sitkom, men det som hever HIMYM teknisk sett er to ting; den tette klippingen, gjerne hurtig frem og tilbake i tid mellom flere år uten at det forstyrrer, og den effektive bruken av lyd- og bildeeffekter som tjener den komiske hensikten.
Slik som knuselyden i episode 8(Spoiler Alert), når alles irriterende uvaner skal avsløres.
Nytt siden sist
Siden sesong 2 har Ted og Robin slått opp, og det har gjort Robin godt.
Hun har så mye mer å spille på som singel og det gjør serien totalt litt bedre.
Ted, som jeg ikke var spesielt begeistret for i sesong 2, har også kommet seg litt.
Kanskje fordi han også er singel og i det minste kan variere mengden ansiktshår.
Men han er, av en eller annen grunn, ikke helt på maks enda.
Jeg hørte nylig en venn beskrive en bekjent som en energisluker; en person som fikk ham til å føle seg verre med seg selv, og jeg tror kanskje Ted Mosby er en slik.
Ikke personen Josh Radnor, men figuren Ted.
Det kunne kanskje forklart hvorfor jeg ikke klarer å knytte meg til ham
Dessuten er Ted den som oftest må holde den seriøse eller oppgitte maska for at de andre skal ha noen å herje med.
De som herjer med Ted, er fortsatt seriens magneter; Barney er genial, Lily er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin.
Venner på boks
Det som hever HIMYM hele veien gjennom, er ekstremt oppfinnsom dialog.
Poenget blir så til de grader endevendt, og det er fantastisk når en serie skrur seg til sånn som denne.
Figurene blir bekjente av meg, jeg tror jeg vet hva de kommer til å si, og de overrasker meg med å ta den enda lengre.
Slike venner vokser ikke på trær, og det er heller ikke meningen.
Denne typen venner er det meningen vi skal ha i boksen i hylla.
Sesong 3 av How I Met Your Mother kommer for salg 1.september 2010.
|
000020 | train | 4 | screen | 3 | 9 | 2,010 | Reimer, gubber og intriger. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Sons of Anarchy SE02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/sons-of-anarchy-se02 | Sons of Anarchy SE02
Reimer, gubber og intriger.
Sons of Anarchy er historien om en motorsykkelgjeng som kaller seg SAMCRO (Sons of Anarchy Motorcycle Club, Redwood Original Chapter) og medlemmenes liv i hjemmet og i klubben.
Klubben har sitt sete i småbyen Charming, hvor den har bygd seg en allianse med sentrale politifolk og andre som måtte sitte med makt.
Volden hører hjemme i Sons of Anarchy, det er det ingen tvil om.
Og volden er prioritert og velregissert.
I sesong to vil nye krefter inn, og de nye kreftene representerer det alle hater, nemlig nynazisme.
Men nynazismen kommer ikke marsjerende inn i byen med vaiende svastikaer og høye støvler.
De kommer med dress og slips og sigarer.
Og da er det verre å gjøre noe med dem.
I hvert fall på lovlig vis.
Fra én korrupsjon til en annen
Jeg synes det er deilig å se en nytt miljøskildring.
Og spesielt av noe som er veldig fjernt for meg, men allikevel nært.
Fox extended fortsatte suksessen de hadde hatt med The Shield når de begynte å vise sesong én av Sons of Anarchy overlappende med serieavslutningen av The Shield i september for to år siden(One-Niners, som er en av gjengene i Sons of Anarchy, var også med i The Shield).
Sesong to, som nå er ute på dvd, ble vist på Fox extended i fjor høst, og sesong tre av Sons of Anarchy har premiere på Fox extended neste uke.
Så det er tydelig at serien har truffet et eller annet.
Talent og utseende
Ron Perlman, som spiller Clay, sjefen i gjengen vår, er en fantastisk skuespiller uansett hva han gjør, og i Sons of Anarchy viser han enda en nydelig side av skuespillertalentet sitt.
Katey Sagal gir verdens fineste damestemme i en animasjonsserie et sårt, hardt og selvstendig ytre som Gemma, kona til Clay.
Gemma er nok motorsyklistenes hardeste medlem, og sammen med Tara, spilt av Maggie Siff, er hun også den som må balansere mest mellom det vanlige livet og det lysskye livet.
Henry Rollins passer perfekt som nynazist, litt på grunn av skuespillertalentet, men mest på grunn av hans intense utseende.
Det er egentlig ingen i denne serien som ikke kler rollen sin.
Rå, målrettet vold
Volden i Sons of Anarchy er av det ubehagelige slaget.
Det er vold på den forferdelige måten, som påføres for å skape frykt.
Og jeg blir redd.
Jeg blir redd for damene som må svi for mennenes gjerninger, og jeg blir redd når folk får deler av kroppen ødelagt for alltid.
Og når jeg blir redd, vet jeg at serien oppnår det den vil.
Volden hører hjemme i Sons of Anarchy, det er det ingen tvil om.
Og volden er prioritert og velregissert.
De helsikes intrigene
Hovedfokuset i sesong 2 er på intrigene, enten det er de personlige intrigene eller klubbens intriger.
Det er her problemet ligger, siden intrigene i seg selv får for stor plass og drøyes ut.
Intriger har vært noe dritt helt siden tidenes morgen, og jeg synes ikke intriger i seg selv er verdt mye plass.
I hvert fall ikke når de kommer i veien for en god historie om valget mellom det minste av to onder og hvordan en skal forsvare et slikt valg for seg selv.
For dét er egentlig valget sentrale skikkelser i Charming må ta i denne sesongen.
Sons of Anarchy sesong 2 er fin underholdning med en variert rolleliste som ikke fenger meg maksimalt, men som definitivt har sine øyeblikk.
Sesong 2 av Sons of Anarchy er i salg fra 1.september 2010.
Anmeldelsen er basert på de 7 første episodene.
|
000021 | train | 4 | screen | 14 | 9 | 2,010 | Hektisk eventyrkrim! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Pushing Daisies SE02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/pushing-daisies-se02 | Pushing Daisies SE02
Hektisk eventyrkrim!
Pushing Daisies kan kanskje best beskrives som en serie der Tim Burton møter.... hvem?
Tja, si det?
Og er det så nøye hvem ham møter?
Pushing Daisies ser ut som det er lagd av Burton.
Og skrevet etter to liter kaffe intravenøst.
Kristin Chenoweth bringer inn en Dolly Partonsk sexappeal som Olive Snook.
Serien beskrives best som en eventyrkrim som spinner rundt en baker ved navn Ned, hans kjæreste Chuck, hans ansatte Olive og hans venn, privatetterforskeren Emerson Cod.
Bakeren
Ned kan nemlig bringe døde tilbake til live ved å ta på dem.
Men bare én gang.
Ved neste berøring er den døde død for godt.
Du ser vel at en slik egenskap kommer godt med for en privatetterforsker?
Ned involveres derfor i en rekke av Emerson Cods mordsaker sammen med Chuck og Olive, som kan sjarmere og liste seg inn overalt.
Øyesnadder
Pushing Daisies helt vanvittig å se på.
Et bombardement av farger og former og lys som varieres i et helt vanvittig tempo.
En kul opplevelse, siden det overgår det meste jeg har sett i seriesammenheng.
Det er nok også dette som trekker meg tilbake etter noen episoder.
Øynene mine vil gjerne se mer av Pushing Daisies' fantastiske kostymer og omgivelser.
Hadde det ikke vært for at serien er masete som et lokomotiv.
Tett skrevet og tett fortalt
Dialogen og fortellerstemmen går konstant i Pushing Daisies, og selv om dialogen preges av en ekstrem overflod av ord, kreves det samtidig at jeg følger med.
Jeg tar én liten tur ut av rommet og vips: hovedpersonene har en samtale seg imellom om en fyr som akkurat var innom og introduserte seg og sa noe viktig som ikke refereres til.
Og jeg må spole.
Igjen.
Pushing Daisies spilles i en ekstrem stil, på den måten at alle følelsene er ganget med tre, alle replikkene sies dobbelt så fort som normalt og de fleste replikkene er ekstremt uttenkt på forhånd.
Jeg personlig måtte hatt fire-fem minutter på bakrommet bare for å formulere en lignende replikk.
For ikke å snakke om å fremføre den.
Bare for å forsterke den hektiske formen, tikker eventyrmusikken i vei som ei stoppeklokke.
Å se flere episoder av Pushing Daisies på rappen, er som å snakke over tjue minutter i telefonen uten handsfree.
Ørene vil ha hvile.
Men øynene vil ha mer.
De fargerike og den kjedelige
Skuespilleriet holder et jevnt over høyt nivå, og de som utmerker seg er Chuck (Anna Friel), Emerson Cod (Chi McBride) og Olive (Kristin Chenoweth).
Dette trekløveret spiller med sjarm og gnist og glimt og tilstedeværelse og alt det som kan sies om skuespillere som tydelig koser seg med rollefiguren sin.
Ned, spilt av Lee Pace, holder ikke helt oppmerksomheten min.
Kan det være fordi de tre andre rundt ham er så fargerike og utadvendte?
Jeg tror det.
Det er ikke maks for en serie å bygges opp rundt en nøytral, hyggelig vanlig fyr fordi du har tre andre spennende figurer du vil omgi ham med.
Se også problemet med Ted i HIMYM.
Den heite servitrisa
Et annet aspekt ved Pushing Daisies, er den Dolly Partonske sexappealen Kristin Chenoweth bringer inn som Olive Snook.
Hun har en magnetisk tiltrekningskraft på meg, og én episode med Olive Snook i utvalgte kostymer er heitere enn alle episodene av Frustrerte Fruer til sammen.
Lager sin egen sjanger
"The facts are these", som fortellerstemmen fortellerstemmen til Jim Dale sier:
Pushing Daisies er et fabelaktig håndverk i litt for opphauset tempo.
Men absolutt verdt en titt hvis du liker fantastisk realisme, ville krimplott og karikerte figurer.
I så måte lager Pushing Daisies sin egen sjanger.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene av DVD-utgivelsen av sesong 2.
Pushing Daisies sesong 2 er ute på DVD og Blu-ray nå.
|
000022 | train | 4 | screen | 24 | 9 | 2,010 | Øyeblikk av pur glede! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Glee S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/glee-se01 | Glee S01
Øyeblikk av pur glede!
På en plakat på skolen der alt foregår i tv-serien Glee, henger det en slags plakett, en sånn treplate med en bronsjeplate med inngraveringer på og et bilde av hun som grunnla skolekoret.
Den sentrale teksten på plaketten sier noe sånt som:
"It's all about having fun".
Og der, allerede i første episode, blir det sagt.
Det er det Glee handler om, både som et skolekorfenomen og i hvert fall som tv-serie.
Dialogen er rett på, frekk, i grenseland provoserende og ofte veldig morsom.
Velg glede
Glee handler om skolekoret, heiagjengen, fotballgjengen og alle aktivitetene du kan foreta deg utenfor klasserommet på videregående i USA.
Selvfølgelig kan du holde på med to forskjellige aktiviteter på fritiden, men da tror folk du er en sviker.
Det handler om å ta et valg og stå for valget ditt.
Og selvfølgelig: ha det råartig mens det står på.
I Glee tas det mange forskjellige valg:
Rachel har hele veien visst hva hun skulle velge, Finn har ikke noe valg, Artie velger mot alle odds og Quinn er usikker på valget sitt.
De er alle klassiske helter og heltinner skrevet på en overraskende bra måte.
Dialogen er rett på, frekk, i grenseland provoserende og ofte veldig morsom.
Skuespillerene passer bra i rollene sine, og noen av dem gjør det riktig så bra.
De mest interessante figurene i Glee er, som i så mange andre filmer og serier, de spesielle birollene: Kurt, Mercedes, Artie, Sue, Emma og Terri.
Og mine favoritter er de mest ukorrekte blant disse.
En moderne heks
Heiagjengtrener Sue Sylvester(Jane Lynch) er et fantastisk eksempel på dette.
Hun blander den fine beinharde stilen Clint Eastwood spilte ut i Gran Torino med det absoutt ukorrekte ved Kenny Powers fra Eastbound and Down.
Hun har fullstendig selvtillit og er fullstendig ute.
Og truer hele tiden stabiliteten, som en moderne heks skal gjøre.
Svakt drama
Iblant styrer Glee inn på et villspor av intriger og drama der serien slutter å være morsom.
Jeg synes helt klart at Glee hadde vært mest tjent med å rendyrke den sprø og sprudlende stilen sesong én åpner med.
Det er da Glee er aller best selskap.
Dårlig drama og overkonstruerte intriger får vi nok av ellers.
Unntaket er Emma(Jayma Mays), skolens rådgiver, som håndterer de seriøse øyeblikkene med en overbevisning samtidig som hun er en av de sære figurene.
Effekten av Glee
Gullet i Glee er alle de fantastiske øyeblikkene med flerstemt tolking av låtklassikere som har gitt meg både gåsehud og tåre i øyekroken.
Jeg har nynnet på Journeys åpningslinje "she's a smalltown girl..." siden jeg så første episode, og det er ikke en type låt jeg er vant med å nynne på.
Jeg trodde jeg hadde en sosial maske å holde på, men den forsvinner uansett sakte mens jeg ser på Glee.
Glee sesong én er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong én.
|
000023 | train | 4 | screen | 28 | 9 | 2,010 | Som å komme hjem. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Simpsons S13 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-simpsons-se13 | The Simpsons S13
Som å komme hjem.
Jeg har blitt vant til at The Simpsons bare er der når jeg surfer mellom kanalene.
Og når jeg treffer på en episode, er det oftest midtveis i reklamepausen eller ti minutter før slutten.
Men jeg ser det som regel ferdig.
Slik har Simpsonsforbruket mitt vært så lenge jeg kan huske, og nå har jeg satt meg ned og sett 17 episoder av sesong 13 på rappen.
En vanskelig oppgave
Al Jean, en av de opprinnelige manusforfatterene og sjefsprodusent for tredjesesongen av The Simpsons, kom tilbake som sjefsprodusent fra og med sesong 13(Jean hadde jobbet med The Critic i mellomtiden).
Jean overtok en enormt populær serie mange mente hadde blitt ukul(se for eksempel Jon Bonnés utgreiing på MSNBC), og sa, som sine forgjengere, at han bare skulle "konsentrere seg om å ikke rasere den elskede animasjonsserien."
Etter å ha sett over halve sesong 13 vil jeg si at Jean har gjort gode grep.
Ny sesong, ny retning
Sesong 13 handler mest om familien Simpson og hva som har gjort figurene til de figurene jeg har blitt så glad i.
Jeg får følelsen av at forfatterkollegiet har bestemt den eneste riktige retningen: å gå grundigere inn i selve familien for å se hva som gjør familien Simpson til The Simpsons.
Og da er jeg nødt til å følge med.
Det er kanskje et tegn.
Etter alle mine år med tilfeldig titting på reklamefinansiert fjernsyn, får sjansen til å se forhistorien til så mange av de relasjonene jeg har tatt for gitt.
Rørende tilbakeblikk
I sesong tretten får jeg blant annet se Homer og kompisene Moe, Lenny og Carl spille ut en rørende barndomsepisode som springer ut fra opprinnelsen til Homers snorking.
En annen episode dreier seg rundt Marges tidligere beiler Artie Ziff, som kommer inn i hennes liv igjen og gir Marge og Homer et blandet tilbud.
I øvrige episoder lenkes Bart fast til Homer og blir tvunget til å bruke tid sammen med faren sin, og Lisa melder seg ut av kirkesamfunnet i protest mot den økte kommersialiseringen av gudsbudskapet.
Fokus ligger på familiestammen i serien, og birollene bringes inn for å utdype i tilbakeblikk eller i innrømmende øyeblikk.
Mindre politikk
Den innbakte venstrevridde politikken som har vært mer eller mindre dårlig skjult hele veien, er nå offisielt åpenbar.
Sesong 13 sier rett ut at Dick Cheney ødelegger samfunnet.
Åpenbar politisk kritikk er ikke morsommere enn dårlig skjult politisk kritikk, og det er heldigvis ikke så mye politikk i sesong 13.
Jeg synes faktisk sesong 13 er et slags steg til siden for å fokusere på vennskap, familie og kjærlighet.
Og i Simpsons er den treenigheten kulere enn politisk kritikk.
Verdens beste seriefigur
The Simpsons er aldri bedre enn Homer, sin nydelige hovedperson.
Homer er ikke så utagerende i sesong 13, men jeg blir litt mer kjent med den gule antihelten.
Og det kjennes nesten bedre slik.
Han drikker fortsatt øl og tjuvkobler høyspentmaster, men stadig oftere er han med i samtalen og viser en selvinnsikt jeg ikke kan huske å ha sett.
Jeg, som bare har sett enorme mengder tilfeldige fragmenter av The Simpsons frem til nå, får se en mer tilbakelent og hjemmekjær gul famlilie som er litt mer opptatt av figurrelasjoner.
Det er som å komme hjem etter at familieterapauten har vært der.
Anmeldelsen er basert på de første 17 episodene av i alt 22 episoder.
Sesongen er produsert i 2001 og 2002, mens sesong 17, som i dag går på Viasat 4, er fra 2005.
Simpsons sesong 13 er ute på både DVD og Blu-Ray.
|
000024 | train | 3 | screen | 7 | 10 | 2,010 | Skrekkthriller uten engasjement. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Harper's Island S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/harpers-island-se01 | Harper's Island S01
Skrekkthriller uten engasjement.
En sjelden gang iblant kommer det skrekkthrillere i serieformat, og Harper's Island er en tv-serie som er utpønsket på den måten at minst én person i castet tas livet av i hver episode.
Og skuespillerne selv fikk ikke vite når det var deres tur ut.
Slik sett skiller den seg ikke mye fra det danske mesterverket Forbrytelsen.
Sett på de fleste andre måter gjør den det.
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning.
Handlingen - uten spoilere
Harper's Island foregår oppskriftsmessig på det store godset i den dype skogen, omringet av det mørke havet:
Et ungt par skal gifte seg på en øy, og har invitert med seg venner og familie til en ukes opphold på stedet frem mot bryllupet.
Øya har selvfølgelig en dyster fortid, siden det for ikke lenge siden ble drept ganske mange der.
Noen av bryllupsgjestene har røtter til øya selv, og noen var mer innblandet i drapene enn de har fortalt andre om.
Legg til to hundre løse tråder og forvirrende hensikter så har du en blodig bryllupsinnspurt.
En gammel helt leder an
Harper's Island preges av veldig umotivert dialog, slik dialog som bare sies av munnen, men ikke av øynene.
Altså sjarmløst.
Uten gnist.
Jeg kan ingenting om hvordan er serie blir til, men jeg er åpen for at skuespillerprestasjonene kan ha noe å gjøre med all hemmeligholdelsen av manus å gjøre.
Selv om alt skulle tyde på at manuset er stappfullt av klisjeer og fremføres av b-laget.
Skuespillerne får bare glimtvis frem noe overbevisende når de snakker med hverandre, men er desto bedre når de remjer og skriker og er redde.
Slik sett blir det som å svitsje mellom en såpeopera og en Skrik- eller I Know What You Did Last Summer-film.
B-laget av skuespillere anføres vanvittig nok av Harry Hamlin(Clash of the Titans, Lov og rett i L.A) som dessverre dør i første episode.
Det er forferdelig synd.
Han var den mest interessante figuren så lenge det varte.
Volden redder dagen
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning.
Det er tydelig at skaperne føler seg mest hjemme i skrekksjangeren, for i de skumle og kalde øyeblikkene kjenner jeg trykket i brystkassa.
Det er et godt tegn.
Og selv om det halvhjertede skuespilleriet ikke gjør at jeg føler sympati med noen av figurene, er det uansett artig å se at de ryker med, en etter en.
Alle de klassiske skrekksituasjonene er med, og de er hyppig fordelt utover hver enkelt episode.
Episodene heter forresten Thwack, Gurgle, Ka-Blam og så videre, alt ettersom hvilken episodens offer (eller ofre) sin siste lyd er.
Føyer seg inn, skiller seg ikke ut
Volden i Harper's Island er nokså snill, med enkelte overraskende voldsomme unntak.
Hvis du er en skrekkfrik er den stort sett forutsigbar, men samtidig fornøyelig.
Selv om jeg vet hva som kommer, er det fortsatt en glede å se bassengtrekket gli over hodet på hun som bader.
Eller Harry Hamlin bli kuttet i to mens han henger fra en bro og skyter vilt rundt seg.
Sjangerserier som denne trenger å følge oppskriften for å føye seg inn i sjangeren, og den må elske sjangeren sin for å briljere.
Harper's Island føyer seg inn.
Harper's Island er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
SE OGSÅ: forventningene til zombieserien The Walking Dead som har premiere i slutten av måneden!
|
000025 | train | 5 | screen | 12 | 10 | 2,010 | Litt sårere, litt voksnere og fortsatt herlig sitkom! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | How I Met Your Mother S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-i-met-your-mother-se04 | How I Met Your Mother S04
Litt sårere, litt voksnere og fortsatt herlig sitkom!
Tv-seriens beste egenskap er at den vender tilbake, episode etter episode.
Varigheten på besøket varierer fra serie til serie, og i det siste har enkelte serier tatt seg stadig mer til rette.
I noen ekstreme tilfeller kan ett besøk vare i en og en halv time.
Det blir like langt som en film, og det blir ofte for lenge.
Jeg elsker korte og heftige besøk.
Det er også de jeg tåler flest av på rappen.
Som for eksempel når Barney, Lily, Robin, Marshall og Ted kommer innom.
HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren
Sitkomlikheter
How I Met Your Mother(HIMYM) er en sitkom som varer i en halvtime per episode, handler om ungdomsvenner som har gått over grensen til voksenlivet og foregår i New York.
Høres det kjent ut?
Da er det nok enten fordi jeg på svært kort tid har anmeldt både sesong to og tre her i Filmpolitiet, eller fordi utgangspunktet for HIMYM er klin likt Venner for livet.
Likheten stopper ikke der, men der likheten kunne slått i hjel et halvhjertet forsøk, kommer HIMYM styrket ut av sammenligningen.
Denne serien elsker det den holder på med, og da kan den sammenlignes til kuene kommer hjem.
Tør å bryte med sjangeren
På to sesonger har HIMYM hverken blitt mer eller mindre morsom, men mer voksen.
I sesong to var jeg positiv, men ikke helt overbevist.
I sesong tre var jeg i gledesrus, og over midtveis i sesong fire har jeg blitt en del av noe større, i det at jeg har blitt kjent med hovedpersonene på en annen måte.
De avslører stadig større dyp og vilje til å gå på tvers av grensene sine.
Det er uvanlig hos sitkomfigurer jeg kjenner fra før, i alle fall.
!!!
Spoilere og handlingsforløp!!!
Barney forelsker seg nokså håpløst i Robin i sesong fire, og dette gir den glimrende skuespilleren Neil Patrick Harris flere ansiktsuttrykk og sinnsstemninger å variere med.
SE OGSÅ:
Barney Stinsons plassering på Topp 5: Skjørtejegere!
Robin, som har en topp sesong fire, flytter til Japan for en kort stund for å være programleder der.
Hun sliter med jobbene og oppholdstillatelsen og sted å bo og i grunnen hele livssituasjonen, men hun plages ikke nevneverdig med det.
Hun er helt herlig å ha i gjengen.
Ted og Stella sliter, og ender opp med å gå hver sin vei.
Ted fyller en viktig rolle i serien, det har jeg begynt å se nå.
Jeg syntes han var umorsom og trasig i begynnelsen, men nå vet jeg hvorfor han er skrevet som han er.
Det handler om enkle relasjoner, og i en slik gruppedynamikk må noen være en slags Ted.
Lily og Marshall vurderer om de skal bli foreldre og leker også med tanken på å bytte leilighet.
Det er med andre ord også såre og vanskelige situasjoner i den fjerde sesongen av HIMYM.
Den morsomste serien i klassen
Jeg synes HIMYMs flotteste side alltid har vært den fantastiske kreativiteten manusforfatterene slipper løs når de bestemmer temaet og skriver dialogen til serien.
Hvis vi bruker begrepet billig humor, vil HIMYM kalles dyr humor.
Her er ikke ett eneste poeng jeg har hørt før, ingen temaresirkulering og ikke noen oppskriftstretthet.
Dette er serien som har skapt de nye snakkisene i det nye årtusenet i stedet for å resirkulere gamle vitser.
HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren og i sesong fire går den i vei og tøyer grensene enda mer, ved å blande inn litt av figurenes mindre morsomme sider.
Og ender opp med å knytte meg enda sterkere til seg.
Gapskratten kommer ikke like ofte i ses.4, men jeg kan fortsatt ikke spise mens jeg ser HIMYM.
How I Met Your Mother sesong 4 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de første 18 av 24 episodene.
SE OGSÅ:
Jason Radner-fan?
Les mer om den lange, keitete fyren i Birgers anmeldelse av Dumpet av Sarah Marshall!
|
000026 | train | 5 | screen | 13 | 10 | 2,010 | Klinings, pulings og marijuana! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Californication S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/californication-se03 | Californication S03
Klinings, pulings og marijuana!
Hvis du er lei de mange politisk korrekte seriene som har fått dominere tv-skjermene, kan du skjenke en takknemlig tanke til Tom Kapinos, David Duchovny og Showtime, som sender herligheten Californication.
Kapinos er hjernen bak, og Duchovny er med både foran og bak kameraet som hovedrolleinnehaver og medprodusent.
Californication er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut.
Fristelsene
Hank Moody har skrivesperre, og flytter til Los Angeles for å få bukt med dette fenomenet.
Flyttinga var kanskje en god ting, kanskje ikke.
Hank har nemlig ikke evne til å si nei til rusmidler og sex, noe som fins i ovstore mengder under den californiske solen.
Hank er ekstremt smart og vet utmerket godt at han er svak for alle fristelser, men forsøker likevel å være en så god far og eks-mann for sine nærmeste som mulig.
SE OGSÅ:
Hanks plassering på lista over Topp 5: Skjørtejegere!
Tre veldig gode grunner
Californication har nådd sin sesong tre, og byr på følgende grunner til å bli sett:
Figurene er herlige og mange.
Styrken ligger i den lille tilbøyeligheten til direkte, kvasse meldinger samtlige figurer har.
Jeg elsker dialog jeg aldri har hørt før.
Foreldreprat om døtrenes potensielle lesbiske forhold rundt middagsbordet, jentunger på gryende sopprus og voldtektsfantasier.
Dette var nytt for meg.
Og godt.
Begjæret figurene i Californication kjenner på, holdes ikke på innsiden, men slippes løs og det klines og pules og røykes marijuana.
Utskeielser som dette føles bra når jeg ser Californication, jeg føler det kanskje slik figurene føler det.
SE OGSÅ:
Ivrig på mer umoral?
Sjekk min anmeldelse av Eastbound and Down!
Overgangsfaser og nye utfordringer/utskeielser
Lærerjobben kler Hank vanvittig godt.
Dette er en slik lærer jeg kunne tenkt meg å ha på videregående og som jeg på sett og vis fikk på universitetet.
Den offensive latskapen hører selvfølgelig hjemme bak et kateter.
Runkle er mellom hjem, og drives mellom den sinte og frustrerte ekskona hjemme og den remjende kåte og seksuelt dominerende kollegaen Collini (Kathleen Turner) på jobb.
Turner gjør faktisk hele sesongen verdt å se.
Alt hun sier, blir til sitatgull.
For eksempel:
Sue Collini:
What about you?
Have you emptied the chamber today?
Runkle:
As a matter of?
Collini:
Of course you have, you're Runkle, you'd wack it to uhh a cat dancing on youtube!
SE OGSÅ: hvilket sitat som vant Filmpolitiets store sitatkonkurranse!
Californication er nydelig filmet, pent rammet inn og folk ser bra ut.
Serien er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut.
Sosialt sprengingsarbeide
Hva savner jeg?
En klar historie, kanskje?
Men situasjonsserien Californication skal ikke behøve å fortelle noen historie.
Den kan greie seg med å male fine og småfrekke bilder av det gode liv i California for meg.
Jeg synes det er spennende nok, så lenge manusforfatterene tar den helt ut med sex, dop og bombastiske utskeielser i sosiale sammenhenger.
For å sitere Collini enda en gang: stand up 69 makes me cum like a baby guerilla!
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong tre av Californication, som er ute på DVD nå.
|
000027 | train | 6 | screen | 18 | 10 | 2,010 | Intens sesong der alt står på spill! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Dexter S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/dexter-s04 | Dexter S04
Intens sesong der alt står på spill!
Det fjerde kapittelet i sagaen om Dexter Morgan handler om å lære av mesteren.
Dexter har for lengst skjønt at han er og blir en familiemann med et monster på innsiden.
Han er nygift og nybakt pappa med en mørk side som ikke kan låses vekk.
Og når Dexter finner ut at politiet er på sporet av ny seriemorder som også er familiemann, må Dexter suge til seg seriemorderens erfaring som både familiemann og drapsmann.
Alt dette må selvfølgelig skje før politiet får pågrepet seriemorderen.
Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire.
Det solfylte Miami
Lyden av vrikkende mambo sprer umiddelbart en varm følelse i kroppen, og jeg fylles også av den merkelige dobbeltheten som sol, pastellfarger og karibisk musikk kombinert med blodmønstre, hvitblå menneskekropper og åstedsgranskerdresser skaper.
Det er lenge siden Miami Vice.
Nå er det Dexter som rocker båten.
Selv om dette er en sesong som foregår mest på tørt land.
Jovial og psykotisk
Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire, og alt skyldes John Lithgows intense rolle som Trinity, sesongens skurk.
Han har meg rundt lillefingeren i troverdighet som kald og beregnende psykopat, og scenene med ham som en overbevisende hyggelig fyr gjør det bare verre.
Det er faktisk mye enklere å forholde seg til en skurk som er skurk hele tida, dagen lang, i stedet for en skurk som er verdens mest joviale og velmenende fyr når du møter ham på butikken.
Jennifer Carpenter - min favoritt
Agent Lundy, Debras romantiske kobling fra sesong to, er tilbake i sesong fire.
Han er på sporet av Trinity, og dette har ført ham tilbake til Miami.
Med Lundy får Debra vist kjærlige følelser igjen, og Jennifer Carpenter spiller Debra så det gnistrer!
Hun er forfriskende frekk og uvøren i kjeften, og slikt temperament gjør meg glad.
Hun er min favorittskuespiller i Dexter, til tross for Michael C. Halls Golden Globe- og Screen Actors Guild-priser.
Kan monstre lære å føle?
Halls rolle som
Dexter er uansett en følelsesmessig helt annen rolle enn den Carpenter spiller.
Dexters langsomme utvikling av ekte følelser er spennende, og i sesong fire finnes det øyeblikk som viser Halls suverene evne til å spille uanfektet og kontrollert helt til noe undertrykt trenger opp til overflaten.
Seriemorderserien handler også om Dexters evne til å føle kjærlighet og savn overfor andre mennesker.
De øvrige rollene i sesong fire ligger litt mer i bakgrunnen, fordi Dexter og Trinitys hanekamp tar såpass mye plass.
Sesong fire av Dexter innheholder mindre blod enn tidligere sesonger, men til gjengjeld føles det som om mer står på spill enn noensinne.
Sesong fire av Dexter er i hyllene fra 29.6.2011.
|
000028 | train | 4 | screen | 19 | 10 | 2,010 | Actionserie om spesialsoldater og familiefedre! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Unit S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-unit-se03 | The Unit S03
Actionserie om spesialsoldater og familiefedre!
The Unit er en actionserie som handler om de hardeste gutta i det amerikanske militæret, basert på den tidligere veteranen Eric Haneys bok Inside Delta Force.
Jeg applauderer at jeg slipper å være med å ta moralske valg.
Brå overganger
Jeg er fristet til å kalle The Unit en familieaction, siden serien har et 60/40 eller 70/30-fokus delt mellom soldatenes liv som yrkesmilitære og som familiefedre.
Men ordet familieaction kan misforstås, så jeg nøyer meg med å si at til å være en serie basert på medlemmene i en spesialstyrke, inneholder The Unit mer familieliv enn jeg er vant med å se i slike serier.
SE OGSÅ:
Anmeldelsen av Dexter sesong fire!
The Unit bærer sterkt preg av å ha en insidemann som manusforfatter.
Haney har levd dette livet, vært på lyssky oppdrag og opplevd livet som familiemann på en militærbase.
Det er moro og banalt å se hvor brå overgangene er mellom laglederens to liv: først desarmerer han en bombe mens han er dynket med nervegass, og i neste klipp gir han kona si en klem og fortsetter å planlegge langhelga de skal feriere sammen.
Litt tynne soldathustruer
The Unit tar mål av seg å skulle skildre livet som ektemenn og fedre, og det er nok ikke her Mamet er mest interessert i å utbrodere serien.
Konene og kvinnene i The Unit er i høyeste grad med og spiller en rolle, men figurene deres er ikke alltid så nøye beskrevet.
Hva som skjer og hva det snakkes om og hvordan det snakkes om det når konene samles, er altså ikke seriens styrke.
Den gjør et forsøk, men den kommer ikke opp på samme følelse av autensitet som spesialsoldatlivet.
Allikevel er nok problemene og utfordringene som soldatkone minst like mange som soldatenes.
For ikke å snakke om bekymringene.
SE OGSÅ:
Anmeldelsen av Medal of Honor!
Hurtige avgjørelser uten å dvele
Actiondelen av The Unit, derimot, er overbevisende skildret fra innsiden.
Taktikken, sjargongen og fremgangsmetodene er underspilt, men allikevel ikke underdrevet.
Det er ikke en serie som vil brife med kunnskapen sin, men snarere vise hvor forvirrende og innviklet en topp hemmelig konflikt kan være for utenforstående, men instinktiv og kynisk for de involverte.
Mennene i teamet er fullstendig klare over at de tar seg til rette og kan ødelegge tilfeldige forbipasserendes liv når det koker som verst, og de gjør det uten å psykologisere det hele.
Slik er det bare, og jeg applauderer at jeg slipper å være med å ta moralske valg.
I stedet kan jeg se de mye omtalte spesialsoldatene gjøre det de er trent til å gjøre.
Velregissert og innsiktsfull
The Unit bringer stort sett nye historier fra episode til episode, hvor et nytt oppdrag er i fokus og må løses.
Den store fellesnevneren er utfordringen det er for alle involverte å være en del av en såpass konfidensiell og utøvende gren av militæret.
Livet som spesialsoldat og soldatkone er skjørt, og alle vet det.
Og blant styresmaktene kan det finnes folk som ikke er interesserte i innsyn og som ønsker å uskadeliggjøre folk som har sett for mye i yrkessammenheng.
I sesong tre ser jeg gode eksempler på begge deler.
Og med gode eksempler mener jeg at virkemidlene er eksemplarisk brukt, både av de dramatiske og følelsesmessige filmatiske effektene, og manusarbeidet som viser innsikt i hvor makten egentlig kan sitte.
Et unntak som skiller seg ut blant virkemidlene, er musikken, som jevnt over blir for pompøs og overdreven.
Synd at ikke produsentene har vært strengere her.
Så du Navy Seals med Charlie Sheen for tusen år siden, og likte den?
Blir du engasjert av 24?
Liker du at Sons of Anarchy inneholder såpass mye familieliv?
Da blir The Unit definitivt en anbefaling fra min side.
The Unit sesong tre er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de første sju episodene av i alt elleve episoder.
|
000029 | train | 5 | screen | 26 | 10 | 2,010 | En animert tjueåring med æren i behold! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Simpsons S20 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-simpsons-s20 | The Simpsons S20
En animert tjueåring med æren i behold!
Matt Groenings gule familie var en menneskelig videreføring av hans kultopphøyde Life in Hell-tegneserie.
Simpsondebuten kom på sketsjeprogrammet The Tracey Ullman Show i 1987 og nå, tjuetre år senere, får vi tjueårsjubileet på DVD: et animert univers fylt av figurer og karakteristiske stemmer som kanskje annenhver levende person i dag har hørt om.
Nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut!
Livsgrunnlaget
The Simpsons handler om fantastiske stemmer som fremfører herlige replikker til middels bra animasjon.
Denne kombinasjonen er grunnen til seriens enorme suksess, og hvorfor det er slik har nok å gjøre med de kresne ørene våre.
Tenk etter: i de andre animasjonsseriene du liker, er det noe særpreg over stemmene?
Hvis det er det, er sjansen stor for at det er en serie som ikke skiller seg nevneverdig ut visuelt.
Desto mer spektakulær animasjon, desto mindre særpreget stemmelegging.
The Simpsons har overlevd sine første tjue år mer på tross av enn på grunn av animasjonen, og i sesong tjue skal dette endres.
Mer om det senere.
Først litt ros og ris til forfatterkollegiet
dere holder fortsatt fanen høyt med kreative handlingsforløp, og det liker jeg veldig godt!
Og ved å fortsatt gjøre hver episode til en kreativ øvelse, holder dere fortjent liv i serien.
Den Mad Men-inspirerte Treehouse of Horror-episoden hvor kjendiser blir tatt av dage for å brukes i reklamefilmer etter sin død og må vende tilbake til jorden for hevn, er et godt eksempel på slik historieskriving som setter Simpsons fortjent på pallen.
Bakgrunnshistoriene dere har forelsket dere i, er fortsatt en styrke ved serien.
Som for eksempel i episoden Dangerous Curves når Ned og Maude Flanders møter Homer og Marge i sin ungdom: jeg kjenner Homer og Marge godt, og det samme med Ned og Maude, men, som det er med egne foreldre, mye jeg ikke vet også.
Og nettopp mitt nære og familiære forhold til figurene gjør en slik fin liten beretning om hvordan Homer og Marge ble sammen, til noe mye større.
Og så kan det iblant bli litt i lengste laget mellom gapskrattene, synes jeg.
Men så avslutter sesongen med en hel episode viet norskættede fenomener, da.
Det får være plaster godt nok.
Mer om det senere.
SE OGSÅ:
David Lynch innrømmer:
«Jeg elsker Mad Men.»
Det store hamskiftet
Første del av av sesong 20, frem til episode ni, ser helt vanlig ut hva angår grafikk og animasjonsteknikk.
Men fra episode ti skjer den andre store endringen siden serien fikk fast intro i sesong to: herfra er Simpsons i 720p High Definition!
Den nye introen og den nye teknologien begynner med episoden Take My Life Please, hvor Bart kledelig nok skriver «HDTV is worth every cent» på tavla og lager et tydelig skille i Simpsons-sagaen: åpningsvignetten inneholder enkelte kjente elementer, men alt er tydelig annerledes og tilført så mye mer.
Lyden er heldigvis fortsatt den samme, men utseendet har nå fått en fortjent løft.
Fargene er klarere, kontrastene sterkere og scenene mer detaljerte.
Enkelte animasjoner kan se ut som billige effekter lagt på i ettertid, men totalt sett er Simpsons anno 2008 et veldig godt visuelt håndverk.
SE OGSÅ: min anmeldelse av Simpsons sesong 13!
Norge er med!
Igjen!
Det er naturlig å nevne den svært rørende og herlige sisteepisoden Coming to Homerica, hvor de norskættede innbyggerne i nabokommunen Ogdenville flytter inn i Springfield grunnet økonomisk nedgang i egen kommune.
Her hylles forskjellene mellom folk og gleden ved forskjellene gjennom Maggies første ord, akevittdrikking på Moe's og avslutningsdans til lausslåtten Hopparen, gjort kjent av Øystein Sunde i hans Gammalosten.
En episode som er artig å se for en nordmann.
Ogdenville-episoden er egentlig symptomatisk for Simpsons på totusentallet med sin omtanke og nestekjærliget, og er et godt eksempel på at Simpsons har blitt mye snillere med årene.
Noe du må kjenne etter selv om du liker eller ikke.
SE OGSÅ:
Norge var også nevnt i sesong 22, som hadde premiere i USA i september!
Gamle venner tar ansiktsløfting
Siden jeg etter hvert har lært meg å kjenne familien Simpsons såpass godt gjør det kanskje ikke noe at det ikke er like utagerende og hylende morsomt lengre, siden det nå er som super kvalitetstid med gamle nittitallsvenner å regne.
Og ikke bare det: nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut.
The Simpsons sesong 20 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på 11 av 21 episoder.
|
000030 | train | 3 | screen | 28 | 10 | 2,010 | Serieskrekk som iblant glimter til! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Fear Itself S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fear-itself | Fear Itself S01
Serieskrekk som iblant glimter til!
Samlebokser med skrekkk regissert av forskjellige regissører er sjelden kost nå om dagen, og når jeg så navnene på enkelte regissører på denne utgivelsen, ble jeg både redd og glad.
Redd fordi det er en del regissører her som har skremt meg før, og glad fordi skrekk er en av mine favorittsjangre som jeg nesten ikke får sett på kino lengre.
En sjelden begivenhet i tv-sammenheng.
Tallet tretten
Fear Itself ble spilt inn i Edmonton, Alberta, Canada og inneholder episoder regissert av John Landis (Blues Brothers, Beverly Hills Purk III), Darren Lynn Bousman (SAW II, III og IV) og Ernest Dickerson (Treme, The Wire, Dexter).
NBC stod bak bestillingen, og etter sommer-OL 2008 ble det ikke sagt noe mer om fremtiden til serien.
Det har med andre ord blitt med denne første sesongen, som består av tretten episoder med skrekk som eneste felles utgangspunkt.
SE OGSÅ:
En enkel, liten skrekkfilm:
The Mist!
Blodsugerne åpner showet
Vampyrlegenden er utgangspunktet for The Sacrifice, den første episoden av Fear Itself, og er regissert av Breck Eisner (The Crazies, Sahara og miniserien Taken).
Den gotiske og klassiske vampyrlegenden fra Romania er flyttet til midtvesten, hvor en gruppe rumenske innflyttere lever selvpålagt adskilt fra menneskene for å holde vampyren blant dem i sjakk.
En gjeng menn på tur havarerer med bilen sin og oppsøker middelaldergården der vampyren og de siste gjenlevende bor, og det blir et klassisk oppgjør.
Helt etter boka, vil jeg si.
Blonde damer med utringing og budeieklær som spiller søstre og gjeng voksne gutter som tilfeldigvis har automatvåpen høres kanskje ut som klisjeén selv, og det er det forsåvidt.
Men vampyren i seg selv er fet som bare Nosferatu selv, og det er skummelt nok når det er skummelt.
Lyden i The Sacrifice er faktisk bedre enn bildet iblant.
SE OGSÅ:
Snuskete skrekk med pupper:
Piranha 3D!
Etterforskeren og spøkelset
Andreepisoden Spooked handler om en Harry Siegal, en politietterforsker som best kan beskrives som en røff blanding av Harry Callahan og Ola Tune.
Han bruker så harde metoder at han suspenderes fra tjenesten og må livnære seg ved å avsløre utro ektemenn.
I sin harde karriere har han gjort ting som ikke kan tilgis i døden en gang, så han må slite med et spøkelse som hjemsøker ham på jobb.
Det blir litt mye innledning og liksomskumle kryssklipp i Spooked, og dette tar luven av en god spøkelseshistorie.
Etterforskeren, spilt av Eric Roberts, gjør en sterk innsats og gjør episoden severdig.
Spøkelset er helt håpløst dårlig, og fins ikke skummelt.
SE OGSÅ:
Mareritt og blodsprut:
Niding!
Rollebyttet
Tredjeepisoden, Family Man, er en slags Face/Off hvor to totalt forskjellige menn dør samtidig på sykehuset.
I skrekkfilmens elegante univers kan bytte kropper og roller og vende tilbake til livet, men det skjer uten at begge er enige om det, og den snille fyren må i fengsel mens den slemme flytter inn hos familien til den snille.
Scenene ved middagsbordet i heimen etter at den jævlige fyren med den joviale utseendet er kommet hjem, er forstyrrende.
Episoden viser snev av storhet, men regissør Ronny Yu faller for fristelsen å tilte kameraet over på siden og panorere rundt i rommet mens en barnestemme synger i en hall.
Når folk begynner å riste på hodet for å få vekk tankene, er det kroken på døra for min del.
Basert på de tre første episodene av i alt tretten, vil jeg si at dette var en god ide.
Det jeg har sett av Fear Itself er helt greit skummelt og helt greit filmet og lydlagt, og med jevne mellomrom gripes jeg i nakken av den deilige, skrekkelige følelsen av uforklarlig ondskap.
Er du skrekkfan, er det en sjelden begivenhet i tv-sammenheng du har foran deg.
Men dette er ikke en stor begivenhet i makroperspektiv.
Fear Itself er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
Serien ble sendt på Viasat 4 i februar og mars tidligere i år.
|
000031 | train | 5 | screen | 31 | 10 | 2,010 | En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret. | nb | p3 | Maria Lindberg | Battlestar Galactica S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/battlestar-galactica-se04 | Battlestar Galactica S04
En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret.
Fjerde og siste sesong av Battlestar Galactica inneholder episoder som må være noe av det beste jeg har sett i en tv-serie.
Battlestar Galactica tar for seg det mest elementære i klassiske historier:
Det gode mot det onde, natur mot teknologi, og alle de vanskelige ligningene i mellom.
Krydre det hele med kjærlighet, svik, politikk og religion, og du får en kvalitetsserie helt uten om det vanlige.
Godt utgangpunkt
Nå har altså sesong 4 kommet på Blu-ray, og dette må sjekkes ut.
Sesongen åpnes med mysteriet rundt Kara Thraces jesus-stunt ned til det hun mener er jorda.
Hun var vært borte i to måneder, alle trodde hun var død, men tatta, hun kom tilbake og alle er nå mildt sagt skeptiske.
Vi er enda sjokkskada etter å ha fått vite hvem fire av de fem endelige cylonene er, og det er forsåvidt de også.
Ikke sett BSG før?
Her er en noe kjapp gjennomgang av de tre sesongene.
Fyllstoff
Sabla spennende start.
Så kommer problemet:
Første del av sesongen er fylt med episoder som bruker unødvendig lang tid på elemeter av historien.
Mytteri, politiske karrierer, og et altfor langt segment fra skipet Demetrius' jakt etter jorda fyller mye av tida.
Dette er for all del spennende, men ikke nok til at det burde fylle en halv sesong.
Likevel inneholder hver episode såpass med krydder at man blir sittende langt over leggetid for å følge historien mot slutten.
Høydepunkt
Episoden Someone to watch over me gav meg gåsehud.
Jeg satt på kanten av sofaen når Kara Thrace på mystisk vis ender opp med å spille den hypnotiserende versjonen av Bob Dylans All Along the Watchtover på piano, sangen som "aktiviserte" de endelige fem.
Hva er sammenhengen mellom henne og de endelige fem?
Hvorfor kan hun denne sangen, og hvordan kan det ha seg at Hera, den tre år gamle jenta som er halvt cylon og halvt menneske tegnet ned notene til akkurat denne sangen?
Blu-ray-magi
Å se denne serien på Blu-ray er et utrolig steg opp fra DVD.
Endelig får kampscenene og de skinnende cylon-centurionene den skarpheten de fortjener.
Ikke minst blir scenene fra Cylonenes baseskip en helt ny opplevelse ettersom baseskipets kulisser består av lysdioter, rennende vann, og sterke farger i rødt, sølv, og hvitt.
Dette ser endelig ut som en serie fra 2009, og ikke 1999.
Deilig ekstramateriale
Ekstramaterialet er en våt drøm for enhver filmmusikk-nerd.
Komponist Bear McCreary har lagt med hele den originale filmmusikken til sesongen, i tilegg til en konsertvideo der filmmusikken blir spilt live.
Min samboer, som er relativt uinteressert i filmmusikk, gapte gjennom hele konserten, og det samme gjorde jeg.
Her får man oppleve et sinnsykt orkester med alt fra elektriske celloer, til taikotrommer og duduker, og tilbake til mer klassiske strykearrangement.
Dette er ekstramateriale jeg kan like!
I denne godteriboksen finner vi også filmen Razor, timevis med kommentarspor, intervjuer, og behind the scenes.
Verdig avslutning
Blu-ray versjonen av sesong fire går ikke helt til topps, men det er ikke langt ifra.
Den gir oss en verdig, om kanskje ikke helt tilfredstillende slutt på en fantastisk serie, i den kvaliteten den fortjener, og med det ekstramaterialet som gir en BSG-fan tårer i øyene.
Filmpolitiet elsker sci-fi, se hvorfor her:
|
000032 | train | 5 | screen | 2 | 11 | 2,010 | Dystert og uheroisk krigsdrama | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Pacific | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-pacific | The Pacific
Dystert og uheroisk krigsdrama
Trykk på bildet øverst for å se første episode av serien gratis!
Suksessen med miniserien Band of Brothers banet vei for oppfølgeren The Pacific, hvor opphavsmennene Steven Spielberg, Tom Hanks og Gary Goetzman ville skildre andre verdenskrig i Stillehavet.
En stor del av amerikanernes innsats ble satt inn på flere ulike øyer mellom Australia og Japan for å forhindre sistnevntes etablering av forsyningsbaser.
Og dette var en klam, kokvarm og klaustrofobisk opplevelse.
Lange, tomme blikk
The Pacific, som nå er i hyllene i både DVD- og Blu-ray-utgave er mørkere og mer utleverende enn Band of Brothers.
Selv de intellektuelle blir ofre for krigen.
Band of Brothers foregikk i det som i ettertid ser ut som en helt annen krig, mens The Pacific handler om den skitne, nedverdigede amerikaneren.
Stillehavstroppene skildres intimt og fraktes fra øy til øy hvor de møter den samme dritten, fuktigheten og jungelen overalt.
Håpløsheten melder seg umiddelbart, og det er mange lange, tomme blikk i The Pacific.
Å se en slektning dra i krigen
Eugene "Sledgehammer" Sledge (Joseph Mazzello) sitter for det meste og tenker og stirrer.
Virkelighetens Sledge, som døde i 2001, skrev en av bøkene som The Pacific er basert på, og Mazzello spiller en fin rolle som den forsiktige og søkende Sledge.
SE OGSÅ:
Verdens beste krigsserie!
Generation Kill!
Han er lillebroren min, på en måte.
Han som jeg ikke skulle ønske dro i krigen, men som gjør det likevel.
Sledge er den figuren som engasjerer meg mest, og dette engasjementet vedvarer en stund.
Men det er vanskelig å holde engasjementet oppe i The Pacific.
Kanskje skyldes det at fokus er fordelt på tre forskjellige figurer som befinner seg på tre forskjellige krigsstadier?
Den minst kjente siden av andre verdenskrig
De to andre figurene som deler fokus med Sledge, er John Basilone (Jon Seda) og Robert Leckie (James Badge Dale), hvorav førstnevnte forteller den triste historien om det hensynsløse propagandamaskineriet i hjemlandet.
Dette er kanskje The Pacifics mest interessante del, siden den skildrer en side av krigen jeg ikke har sett så mye til: de tidlige krigsheltenes skryteturneer for å selge krigsaksjer.
SE OGSÅ:
Serie om spesialsoldater og familiefedre: The Unit!
Tredjemann Leckie er kynikeren som ser krigen fra en viss distanse, men som må innse at alle som opplever krigen blir ofre for krigen.
Selv de intellektuelle.
Miniserie i kjølvannet
Den store mengden episke krigsdramaer som har fulgt i kjølvannet av Redd Menig Ryan har skjemt meg bort, og The Pacific engasjerer meg ikke like mye som Band of Brothers gjorde i sin tid.
Men den er et minst like godt håndverk som forgjengeren.
Jeg kjenner igjen oppskriften, og dette er en suksessoppskrift.
Band of Brothers satte standarden, og The Pacific følger opp på sin dystre og desillusjonerte måte.
Få med deg The Pacific i kveld, fra 21:30 på NRK1.
The Pacific er i salg både som Blu-ray og DVD fra 3.november.
|
000033 | train | 5 | screen | 2 | 11 | 2,010 | Fansen fekk sitt endelege punktum. | nn | p3 | Ronny Brede Aase | Lost S06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/lost-s06 | Lost S06
Fansen fekk sitt endelege punktum.
Jack, Kate, Sawyer, Locke, Hurley og ei bråte andre folk styrta på ei merkeleg øy og skapte engasjement hos ei samla fjernsynsverd.
Her til lands kunne TVNorge drikke sjampis heile våren 2005.
Serien var så populær i Norge, at vi for fyrste gong høyrde snakk om ulovleg nedlasting av fjernsynsseriar i stor skala LOST engasjerte alle, med ein heidundrande fest av ein fyrstesesong.
Ein fest som gjekk så av skaftet at produsentane bak serien rota det til i sesong
2.
Folk datt av, interessen dalte.
Forståeleg, for andre sesongen sugde.
Starten av tredje sesong òg, for så vidt.
Då fann heldigvis nokon ut at det var på tide å sette ein sluttdato for dramaserien frå den mystiske øya.
Tre sesongar til, med 16 episodar kvar, var målet.
Og straks gjekk nivået på serien oppatt.
Nye mysterium
Eg er blandt dei som aldri hoppa av.
Medan mange reiv seg i håret over nye mysterium som stadig dukka opp, medan andre aldri vart løyst, tok eg alt som dukka opp for god fisk, og sette pris på historieforteljinga.
Episode for episode.
Og no er vi der.
Ved vegs ende.
Siste sesongen er ute på DVD.
Før inngangen til siste sesongen befinn nokre av karakterane seg langt tilbake i tid.
Der prøver ei hardt skadd Juliet å sprengje ei hydrogenbombe som i teorien skal restarte alt, og gjenopprette verda slik den var før gjengen kræsjlanda på den mystiske øya.
I notida har John Locke overtalt Ben til å drepe sjølvaste ledestjerna si, Jacob.
Men rett utanfor ligg den daude kroppen til Locke i ei kiste.
Så:
Kven i alle dagar er den levande utgåva, eigentleg?
(meldinga fortsetter under oppsummeringa av femte sesong)
Totalt kaos
Når sesong 6 startar, får vi presentert eit totalt kaos på øya.
Korleis gjekk det med Juliet som prøvde å sprengje hydrogenbomba ved å slå på den?
Sayid, som vart skoten på slutten av førre sesong, treng umiddelbar hjelp.
Samstundes er vi nok ein gong ombord på Oceanic 815, flyet som starta heile historia.
Men denne gongen landar flyet trygt i LA.
Den siste sesongen gjer eit ryddig arbeid med å tilfredsstille fansen.
I alle fall den delen av fansen som har sett pris på å vere med heile vegen gjennom dei føregåande fem sesongane.
Ryddar opp
Er du av typen som hoppa av i sesong to, men som vurderar å investere i sistesesongen, berre for å sjå korleis det heile endar, kjem du neppe til å bli nøgd.
I denne sesongen blir der fortald parallelle historier, som tilsynelatande viser livet på øya, og livet til figurane om alt går bra, og dei landar trygt.
Liva deira skal likevel vise seg å vere knytt saman på eit vis.
Vi får vere med på eit par fantastiske episodar, langt tilbake i tid, kor vi stiftar nærare bekjentskap med Richard og hans fortid.
Vi møter Jacob og mannen vi aldri får vete namnet til som barn.
Vi får faktisk svar på kvar røykmonsteret stammar frå, og heile LOST-nettet snørast saman.
Eit must
Den sjette og siste sesongen av fjernsynsserien er definitivt eit must for oss som har fulgt serien heile vegen.
Samstundes er det ingen vits i å prøve seg på dette stykket fjernsyn om du ikkje har kjennskap til serien frå før av.
Til det, går historia for fort framover, utan å introdusere deg for kva som skjer med figurane du ikkje har fått tid til å bli kjend med.
DVD-boksen har sjølvsagt eindel ekstramateriale.
Mellom anna eit eige ekstrakapittel titulert "The New Man In Charge".
Eigentleg berre ein liten snutt som fortel kvifor der er isbjørnar på øya, og som viser korleis ståa er med Walt.
Det heile verkar som ei litt trist gåvepakke for alle hardcorefansa som treng svar på akkurat det for å kunne gjere seg ferdig med serien.
Og det der kan ein jo diskutere:
Er sesong 6 av LOST ei verdig avslutning på ein fjernsynsserie som har blitt diskutert opp og ned i mente av fans over heile verda i seks år?
Reint personleg ser eg ikkje andre løysingar som hadde fungert betre
|
000034 | train | 1 | screen | 10 | 11 | 2,010 | Kjipare enn ein gresk tragedie. | nn | p3 | Sara Myhren Kornberg | Greek S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/greek | Greek S01
Kjipare enn ein gresk tragedie.
Då eg fekk DVD-boksen med Greek:
Chapter One i hendene, vart eg ikkje lite skeptisk.
Coveret viser ei god blanding av glatte og nerdete ungdomar; politisk korrekt nok både kvite, afro-amerikanske og asiatiske.
I tillegg er namnet på serien stava GRΣΣK, noko som irriterer meg kollossalt, fordi bokstaven "Σ", Sigma, ikkje uttalast "E" men "S".
Manusforfattar og produsent av serien Patrick Sean Smith, som mellom anna står bak Everwood, samarbeider med produsent Lloyd Seagen om serien.
Sistnemnte kjenner vi frå krimtrillerane The Boondock Saints og The Boondock Saints II:
All Saints Day.
Eg var spent på om Greek ville overraske, eller leve opp til min skepsis.
Etter å ha sett fem minutt av første episode, visste eg at det siste var tilfelle.
(Denne meldinga er basert på dei fire første episodene av sesong ein.)
Klisjé
Møt Rusty Cartwright (Jacob Zachar).
Ny på Cyprus-Rhodes University, nerd, og eit lett bytte for eigentleg kva som helst.
Men nerden har eit ess i ermet.
Systera hans, Casey (Spencer Grammer), er nemleg ei av dei mest populære jentene på universitetet.
Og ho er sjølvsagt saman med Evan (Jake McDorman), ein av dei heitaste (eventuelt glattaste) gutane på same universitet.
Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk.
Høyrest det kjent ut?
Det er sjølvsagt fordi serien Greek er ein enorm klisjé.
Sjølv for oss som har vakse opp og studert i Noreg er dette temaet repetert til det langtekkelege, gjennom seriar som Gilmore Girls og Gossip Girl, kryssklippa med filmar som Nerdenes Hevn og American Pie.
The bad guy vs. the good guy
Rusty oppdagar raskt at kule Casey, medlem av studentforeininga Zeta Beta Zeta, ikkje har fortalt nokon om sin nerdete bror.
Han bestemmer seg for å sjølv bli med i ei av studentforeiningane på universitetet, og dermed gå frå "geek" til "greek".
Etter å ha teke Evan på fersken med ei anna jente, får han tilbod om å bli med i den prestisjetunge foreininga Omega Chi Delta - mot at han ikkje fortel systera kva han har sett.
Klassisk problemstilling der den eldre og erfarne lurar den yngre og uerfarne.
Men Rusty er ein moralsk, ung mann, som veks opp på fjernsynsskjermen; han bankar opp playeren Evan og bestemmer seg for å fortelje systera om utruskapen.
Syskenkjærleiken mellom dei to ligg altså skjult under overflata, noko som skal trykke på ein del knappar hjå sjåaren, gjerne saman med stemningsfull musikk.
Intriger og rivalisering
Casey vel likevel å bli i forholdet med Evan, ikkje utan press frå leiaren i studentforeininga hennar.
Evan er jo trass alt den kulaste guten på universitetet!
Basert på dette valet har vi det gåande med meir utruskap, rivalisering og pøbelstrekar.
Greek har tydelege referansar både til 300 og Braveheart, noko dei godt kunne spart seg.
Det trekker, om mulig, serien enno meir ned i søla.
Imponerande nok har dei fått med seg Plain White T's i ei av episodane, det var nok det mest oppsiktsvekkande som skjedde på skjermen i løpet av dei tre timane eg brukte på serien.
Sexpress
Greek er laga for ABC Family, men handlar stort sett om sex og alkohol, gjerne vs. utdanning.
Populære Casey blir regelrett pressa av veninnene sine til å ha sex med Evan igjen etter at han har vore utru, og nerden Rusty blir introdusert for ei frilynt jente som skal hjelpe han å bli kvitt jomfrudomen.
I kontrast til dette har Rustys nerdete og djupt religiøse romkamerat Dale Kettlewell (Clark Duke) avlagt eid om å vere jomfru til han giftar seg.
Det å ville vente med sex blir altså totalt uvanleg- og latterleggjort - gode verdiar i ein serie vist på ABC Family.
Dette prøvar serieskaparane å ta igjen ved å la afro-amerikanske Calvin (Paul James) kome ut av skapet i episode fire, noko både faren hans og kompisen Rusty synest er heilt greitt.
Patrick Sean Smith og Lloyd Segan om forholdet til ABC Family:
Gørr
Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk.
Eg geispa meg igjennom fire episodar, og blir overraska om nokon i det heile teke orkar å lese heile denne meldinga.
Eg skal i alle fall ikkje gjere den like langdryg som serien.
Ifølge imdb.com er det laga tre og planlagt fire sesongar av denne serien!
Kven er det som orkar å sjå på dette?
I alle fall ikkje eg.
Greek er ei ekstremt dårleg blanding av seriane The Big Bang Theory og Gossip Girl.
Berre mykje mindre intelligent og sexy.
|
000035 | train | 2 | screen | 10 | 11 | 2,010 | Et tamt eventyr som ikke engasjerer. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Legend of the Seeker S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/legend-of-the-seeker-s1 | Legend of the Seeker S01
Et tamt eventyr som ikke engasjerer.
Det er alt for langt mellom de gode evetyr-seriene og -filmene.
Derfor ble jeg veldig glad da jeg fant ut at ABC skulle lage TV av Terry Goodkinds fantasy-serie The Sword of Truth.
Jeg hadde håpet at Legend of The Seeker kunne være et godt alternativ til de som er sultne på et skikkelig bra eventyr.
Det håpet gikk fort i tusen knas.
Må redde verden fra det onde
Legend of the Seeker foregår i Terry Goodkinds univers.
Westland og the Midlands er kastet ut i krig mot D'Hara der den onde trollmannen Darken Rahl er hersker.
Vår helt er Richard Cypher, som får livet sitt totalt forandret etter at faren hans blir brutalt myrdet av Rahl sine tilhengere.
Richard møter den vakre, men mystiske kvinnen Kahlan Amnell og trollmannen Zeddicus Z'ul Zorander, som overbeviser ham om at han er "Søkeren", som er ment å redde verden fra Darken Rahls klør.
Richard setter derfor ut for å bekjempe den onde trollmannen og for å redde folket fra evig slaveri.
På veien blir Richard og Kahlan dypt forelsket, men Kahlan bærer på en mørk hemmelighet som gjør at de aldri kan få hverandre.
Dette er plottet i Legend of The Seeker, men på veien for å bekjempe Darken Rahl møter den lille gruppen selvsagt på en rekke fiender og hindringer.
Jeg synes at serien fokuserer for mye på disse sidesprangene i historien.
Resultatet av dette er at vi får mange små historier som ikke engasjerer.
Serien hadde hevet seg flere hakk om det hadde blitt lagt mer arbeid ned i å gjøre plottet bedre, istedenfor å fokusere på sideplott for å dra serien lenger ut.
En blanding av Sinbad og Xena
Er det er mulig å bli underholdt av Legend of The Seeker?
Svaret er ja.
Serien er full av velkoreograferte actionsekvenser som er kule å se på.
Sakte film brukes i overkant mye, men det ser likevel ganske stilig ut.
Hvis du skal like Legend of the Seeker må du likevel ikke sette så høye krav til kvaliteten på det du ser på.
For serien er som en blanding av Sinbad Sjøfareren og Xena: Warrior Princess.
Med tanke på at det er Sam Raimi, produsenten bak Xena og Hercules: The Legendary Journeys som produserer Legend of the Seeker, så er det kanskje ikke så rart!
Og forstå meg rett, jeg elsket både Xena og Sinbad da jeg var yngre, men er det standarden vi ønsker på tv-serier nå for tiden?
Tror ikke det!
Og jada, selvsagt så er ikke spesialeffektene i Legend of the Seeker like horrible som de i Sinbad Sjøfareren, men de er likevel langt under hva man kan forvente seg i dag.
Hver gang det benyttes magi i serien, som jo er ganske ofte, så er effektene veldig dårlige.
Det ser falskt og patetisk ut.
Vakker natur
Legend of the Seeker produseres i New Zealand, som er kjent for sin vakre natur.
Dette utnyttes til en viss grad og en del av scenene er spilt inn i flotte omgivelser.
Likevel så kunne jeg ønske at New Zealands landskap ble brukt mye mer.
Veldig mange av scenene er nemlig spilt inn i studio med blåskjerm som bakgrunn.
Det er utrolig frustrerende å se det kunstige lyset som blåskjerm ofte gir, i ansiktet på skuespillerne når de skuer utover en flott utsikt, for eksempel.
For ikke å snakke om hvor kunstig den konstruerte skogen ser ut!
Elendig skuespill
Det verste med Legend of the Seeker er ikke de dårlige spesialeffektene eller den irriterende bruken av blåskjerm.
Hadde manuset vært bra og skuespillerne gode så kunne jeg sett mellom fingrene på alt dette.
Det er de imidlertid ikke.
Dialogen sitter ikke som den skal, og skuespillerprestasjonene er til tider så dårlige at jeg rett og slett blir flau.
Samtlige av karakterene er overspilte og lite troverdige.
Jeg er særlig misfornøyd med hovedrolleinnehaver Craig Horner.
Ofte så er skuespillet hans direkte elendig og dette forbedres ikke akkurat av at manuset også er ganske tarvelig.
Spesielt synes jeg at forholdet mellom Richard og Kahlan er ekstremt lite troverdig.
Deres kjærlighet er selve kjernen i historien og handlingen bygger mye på samspillet mellom de to.
Når dette samspillet er fullstedig blottet for kjemi, er det dermed mye som rakner.
På grunn av det begredelige skuespillet tror jeg ikke på deres kjærlighet for hverandre, og jeg bryr meg heller ikke om hva som skjer med dem.
Serien klarer ikke å engasjere meg Richard og Kahlans kamp om å bekjempe Darken Rahl og skape et lykkelig liv sammen.
Skuespillerne klarer ikke å dra serien opp av gjørma av dårlig manus og spesialeffekter, men graver seg heller lengre ned i dritten.
Gled deg heller til Game of Thrones
Jeg har en følelse av at Legend of the Seeker lider på grunn av et lavt budsjett.
Serien er ikke det spennende eventyret jeg gledet meg til, og mye av grunnen til dette tror jeg bunner ut i lite penger.
Hvis du har lyst til å se en god eventyrserie foreslår jeg derfor at du venter til HBO kommer med sin serie Game of Thrones.
Dette eventyrdramaet baserer seg på George R. R. Martins A Song of Ice and Fire.
Med pengesterke seriemester HBO i ryggen, tror jeg at dette heller er en serie verdt å bruke tiden sin på!
|
000036 | train | 4 | screen | 12 | 11 | 2,010 | Glimrende spilt, men kunne gitt mer gass. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | FlashForward S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/flashforward-s01 | FlashForward S01
Glimrende spilt, men kunne gitt mer gass.
FlashForward er en spenningsserie fra ABC om en gedigen konspirasjon som favner bredt og godt:
Døde kråker, mystiske tårn i Afrika, en verden i kriseberedskap og folk i forandring: alt springer ut fra dagen da hele jordens befolkning mister bevisstheten i litt over to minutter og ser litt av hva fremtiden har å by på.
Jeg lengter etter mer action.
Fet start
FlashForward fyrer selvfølgelig avgårde med et sjeldent tøft kraftanslag, blir etterhvert litt kavende og retningsløst midtveis og tar seg opp igjen mot slutten.
FlashForward er nemlig oppdelt i to radikalt forskjellige sjangre, to kjente serieformler slått sammen til én: sykehusserien og etterforskersjangeren.
Og serien forandrer seg veldig fra minutt til minutt avhengig av hvilken av sjangrene den er innom.
Luksusproblem blir et problem
FlashForward inneholder så mange figurer og et så bra cast at luksusproblemet blir å prioritere hvilke figurer som skal utbroderes grundig og ikke.
FlashForward klarer ikke å bestemme seg og dveler ved hver omtrent eneste figur, iblant til det kjedsommelige, iblant til det gledelige.
SE OGSÅ:
Klokt om julefeiring:
Anmeldelse av Hjem til jul!
Stilen og skådisene redder dagen
Delt fokus på så mange figurer kunne vært katastrofe, men det jevnt over gode ensemblet og de herlige actionsekvensene redder serien.
FlashForward er skarpt filmet i sterke farger og ser ofte skitbra ut.
Actionsekvensene overgår mye av det jeg har sett i serier til nå, og jeg lengter etter mer action.
FlashForward skiller seg positivt ut med sine enorme konspirasjonsteorier, kampscener og gode skuespillere.
FlashForward er ute på DVD nå!
|
000037 | train | 5 | screen | 12 | 11 | 2,010 | Kjedsommelighetens uutholdelige letthet. | nb | p3 | Ken Wasenius-Nilsen | Bored to Death S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bored-to-death-s01 | Bored to Death S01
Kjedsommelighetens uutholdelige letthet.
- What are you, another self-hating New York Jew?
- Yes.
Yes, I am.
Bored to Death handler om Jonathan Ames, spilt av Jason Schwartzman, en jødisk forfatter, bosatt i New York.
Og han hater det.
I hvert fall når dama plutselig flytter ut fordi han røyker for mye pot og drikker for mye hvitvin.
- She left you?
- Yeah, I’m an idiot.
Too much pot and white wine.
- Gotta rebound fast.
That’s the cure.
I mean, just go on Craig’s List.
I etterdønningene av det, for ham i alle fall, overraskende bruddet legger han ut en annonse på det amerikanske nettstedet Craig’s List – ikke en "mann søker kvinne"-annonse, men heller en "privatdetektiv til leie"-annonse.
Før han vet ordet av det ringer telefonen, Jonathan Ames er plutselig en forfatter med skrivesperre på dagen, privatdetektiv på kvelden – og en noget spesiell humorserie skyter fart.
Ringrev stjeler showet
Jeg har alltid likt Jason Schwartzman, og det er hyggelig å se ham i en tv-serie som Bored to death.
Han kler den film noir-aktige følelsen i serien og får utspilt sin indre Bukowski i de mange stilriktige detektiv- på-bar-scenene.
I tillegg virker Schwartzmann til å trives med sine medskuespillere Ted Danson og Zach Galifianakis.
Sistnevnte spiller den psykologisk ustabile comic book-tegneren Ray Hueston, en mann hvis fremste prestasjon er et superhelt-selvportrett hvor en enorm, rakettaktig penis er kronen på verket.
Det er allikevel ringreven Ted Danson som stjeler showet i rollen som Jonathan Ames’ redaktørsjef George Christopher.
På mange måter minner han om Roger Sterling fra Mad Men – sølvgrå manke, alltid en drink (eller i Christophers tilfelle: ofte en joint) i hånda og en one-liner på lager.
Vil ha mer
Serien byr på masser av komiske øyeblikk, tar uforutsigbare vendinger og er samtidig tidvis deilig dyster.
Når man først kommer i gang med serien, er det derfor litt skuffende at sesongen består av åtte ca 25 minutter lange episoder.
Jeg satt i det minste igjen med en følelse av at jeg ville ha mer.
Det er derfor fint å vite at HBO ga serien fornyet tillit og at sesong 2 allerede har startet på tv i USA.
Jeg tror jeg vil la ordene til George Christopher avslutte og oppsummere det hele:
- Men face reality.
Women don't.
That's why men need to drink.
|
000038 | train | 3 | screen | 14 | 11 | 2,010 | Jack Bauer, det er nok nå. | nb | p3 | Maria Lindberg | 24, S08 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/24-s08 | 24, S08
Jack Bauer, det er nok nå.
Det er aldri et godt tegn når man blir oppgitt av å oppdage hvor mange disker det er igjen av tv-serien du holder på med.
24 var stort da det kom for ni år siden, det finnes det ingen tvil om.
Men det sier seg selv at en serie ikke kan holde på nerven og spenningen i åtte sesonger.
Siste sesong er et oppkok av alt vi har sett før.
Oppbrukte plott, kjedelige karakterer, få overraskelser, og underhistorier som føles så meningsløse at jeg river meg i håret gjennom episodene.
Likevel blir jeg sittende gjennom alle episodene, og det er en viss spenning som gjør at man vil vite hvordan det går til slutt, men jeg mistenker at det er mest fordi dette er siste sesong.
Det kan jo faktisk hende at Jack Bauer tar kvelden.
Det hadde vært noe, det.
Klassiske slemminger
Jack Bauer (Kiefer Sutherland) må igjen redde verden når det viser seg at banditter skal ta livet av presidenten av det fiktive landet "Islamic Republic of Kamistan".
Presidenten er nemlig i New York for å skrive under en fredsavtale med den amerikanske presidenten, og det hele henger i en tynn tråd når terrorister renner inn for å stoppe festen.
Deretter sper vi på med skurker:
Mafia, arabere, russere, quislinger og amerikanere med arabiske foreldre.
Så får vi inn atomvåpen og trusler om titusenvis av døde, før Jack Bauer tar ladegrep og bretter opp ermene.
Det samme gjør Renee Walker som ble introdusert som halvgærn FBI-agent i forrige sesong, og ikke minst Chloe O'Brian.
La oss ikke glemme henne:
Den nerdete datadama med fordypning i ansiktsutrykket "bekymra".
Ulogisk
Det som kanskje er mest irriterende med 24 er underplottet.
Her får CTU-analytikeren Dana Walsh (Katee Sackhoff) sitt å tygge på etter at en småskurk fra fortiden dukker opp for å avsløre hvem hun egentlig er, og hva slags fryktelige ting hun har gjort.
Dette er fullstendig uten mål og mening:
Hvorfor er denne tøffe dama redd for den gamle hillbilly-kjæresten sin?
Det er virkelig helt bak mål at hun løper ut for å takle utpressing fra den bitre eksen sin mens verden går under.
Sesong 8 av 24 gir oss lite nytt, og koker suppe på gamle terrorist-spiker.
Likevel er de faste grepene på plass for å skape såpass mange cliffhangere at man ikke gir fullstendig f.
Den åttende sesongen er grei underholdning hvis du aldri har sett 24 før, for dens aller største svakhet er at den ikke engang prøver å by på noe nytt.
|
000039 | train | 2 | screen | 16 | 11 | 2,010 | Ikke la deg lure: Cougar Town er IKKE morsomt. | nb | p3 | Siril Heyerdahl | Cougar Town S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/cougar-town-s01 | Cougar Town S01
Ikke la deg lure:
Cougar Town er IKKE morsomt.
Velkommen til Cougar Town!
En fargesterk og glossy tv-serie der kåte, single, kvinner på 40 sjekker opp muskuløse menn i 20-årene.
Temaer som opptar disse damene er for eksempel; ”jeg vil arrangere fest i dag, for huden min ser så bra ut” og "jeg hater deg for at du så på meg mens jeg spiste".
Se bra ut
Å stå på for å se digg ut er det tilbakevendende temaet i Cougar Town.
Før du kan ha sex for eksempel, da må du ta pedikyr og manikyr.
Du må nappe øyenbrynene og du må vokse vekk alle uønskede hår.
Du kan ikke spise den dagen og du må ta minst 100 sit-ups.
Ja, og da har jeg beskrevet en Cogar Town-episode for deg.
Morsomt?
Vel, Courteney Cox ble tidligere i år nominert til en Golden Globe for sin innsats i serien.
Samtidig måtte serien tåle en massiv seerflukt verden over i løpet av første sesong på tv.
Jeg sier meg enig med folkejuryen, ikke Golden Globe-juryen.
Massive klisjéer
"I would like a credit card just for shoes."
Hvem skriver slike klisjévitser?
Jo, manusforfatterne av Cougar Town.
Første sesong av Cougar Town starter på badet til den nyskilte 40-åringen Jules Cobb, spilt av Friends-stjerna Courteney Cox.
Juels sutrer over at kroppen hennes ikke er like stram lenger.
Hun tar feil.
Ansiktet er stramt.
Botox fungerer nemlig sånn.
Courteney Cox har uttalt til kvinnebladet Marie Claire at hun er fan av Botox, men at ansiktssprøytene gjør det vanskeligere å bevege fjeset.
I Cougar Town virker det som om Botoxen bokstavelig talt har gått til hodet på henne.
Hun forsøker kompensere manglende ansiktsmimikk med voldsomme fakter og hvinende fistelstemme.
Slikt blir det ikke stor humor av.
Kjipe kvinnfolk
Klisjeene er gjennomgående i både manus og rollefigurer i Cougar Town.
Jules har to venninner som støtter henne i alt.
Når hun for eksempel spytter ut sjokoladen etter tre sekunder for ikke å bli feit, da holder venninnene fram søppelbøtta.
Venninne og nabo
Ellie er selv av typen som unngår å smile i fare for å få rynker.
Jules andre venninne, Laurie, er en festglad tøs som velger klær ut fra om puppene hennes ser bra ut i dem.
Kjekkasen og tøffelen
Mennene i serien er vel så endimensjonale som kvinnene.
Vi har hulemanntypen i form av Jules eksmann som gjør stemmen sin ekstra mørk og forsøker knytte bånd til deres likegyldige tenåringssønn ved å overtale ham til å spise en 30 år gammel ostepop.
Vi har tøffelmannen i form av naboen Andy, som er fornøyd selv om kona snakker i telefon mens de har sex, for sex er jo digg uansett.
Og så har vi bareieren Garyson.
Den klassiske kjekkasen som tar med seg en ny, ung dame hjem hver kveld.
Jeg savner en mer normal karakter som kunne ha vært en motvekt til klisjeene.
Så hvem burde kjøpe Cougar Town som nå er sluppet på dvd?
Vel, hvis du er ute etter å se noe uoriginalt, tanketomt tøv ispedd et par muskuløse menn i bar overkropp, da kan Cougar Town fungere som en solfylt virkelighetsflukt.
Men ikke la en falmet Friends-stjerne med en Golden Globe-nominasjon lure deg til å tro at Cougar Town vil få deg til å le.
Jeg sier sier om direktøren for den australske tv-kanalen Seven, som etter å ha vist første episode av serien innrømmet at; "OK, Cougar Town is a shit show".
|
000040 | train | 5 | screen | 17 | 11 | 2,010 | Et spennende eventyr det er verdt å se! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Merlin S2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-adventures-of-merlin-s02 | Merlin S2
Et spennende eventyr det er verdt å se!
Det er langt mellom de gode eventyrene på tv og jeg koste meg virkelig da jeg så sesong to av The Adventures of Merlin.
Andre del av historien om den unge trollmannen Merlin er et flott eventyr med humor og glimt i øyet.
Serien tar et skritt opp fra den første sesongen med tanke på handling og spenningskurve, og skuespillerne har vokst samtidig som deres rollefigurer har utviklet seg.
For de som ikke har sett sesong en av The Adventures of Merlin så kan jeg fortelle at serien handler om legenden om Kong Arthur og Merlin lenge før Arthur ble konge av Camelot.
Det er Arthurs far Uther Pendragon som hersker over byen og han har forbudt bruken av magi i hele sitt kongerike.
Vi møter Merlin som en ung og uerfaren trollmann som gang på gang må redde Camelot fra undergang.
Et vanskelig løfte
Kong Uthers krig mot trolldom og magi vedvarer i sesong to.
Merlin fortsetter å bruke magi for å redde både Camelot og Arthur fra ulike farer.
Samtidig må han skjule hvilke krefter han virkelig har slik at ikke Kong Uther dømmer ham til døden for bruk av trolldom.
Den mektige dragen Kilgharrah holdes fortsatt i fangenskap i grottene under Camelot.
Når Merlin må spørre dragen om hjelp til å redde byen, må han til gjengjeld love dragen noe han er redd han kommer til å angre på.
Han finner også ut nye ting om seg selv og oppdager hittil uante evner.
I sesong to av The Adventures of Merlin får Kong Uthers myndling Morgana problemer med hvem hun skal være lojal mot.
Når magiske krefter manifesterer seg i henne begynner hun å se Kong Uther i et nytt lys.
Vi møter også en ny rollefigur som ønsker å vri Morganas tvil til sin fordel.
Morgause er en heks med en vendetta mot Uther, som prøver å vende Arthur og Morgana mot kongen.
Jeg synes Emilia Fox gjør en god rolle som hevnlysten heks.
Det er dessuten gøy å få inn en kvinnelig skurk som både kan trylle og svinge med sverd!
Morgause sin innflytelse over Morgana, samt et gjensyn med den lille druidegutten Mordred, får store konsekvenser for fremtiden.
Merlin står dermed ovenfor enorme utfordringer og han må gjøre flere valg han ikke ønsker å ta.
Spennende karakterutvikling
Serien fortsetter i samme form som tidligere, med en avsluttende episode hver gang, samtidig som vi har den røde tråden om Arthur og Merlins merkverdige skjebne.
For min del synes jeg det kunne vært større fokus på hovedhandlingen.
Enkeltepisodene er alltid underholdende, men jeg vil gjerne vite mer om den store historien som ligger bak.
Jeg blir til tider også litt lei av Uthers gamle vise om at trolldom og magi er ondt og må utryddes.
Heldigvis får vi også nye historier.
Vi får blant annet høre mer om Arthurs fødsel og dronningens død.
Vi får også vite den virkelige grunnen til at Uther hater magi.
Det viser seg at kongens rulleblad ikke er så plettfritt som han gir uttrykk for.
Det virker som at både skuespillerne og rollefigurene deres har blitt bedre kjent med hverandre i sesong to av serien.
Arthur og Merlin fortsetter med sitt ertende og småkranglete forhold, men det blomstrer samtidig frem et dypere vennskap under som av og til skinner gjennom.
Jeg liker samspillet mellom de to veldig godt.
Sammen bringer de en varm humor inn i serien som gjør den ekstra koselig.
Arthur og tjenestepiken Guinevere forelsker seg i hverandre noe som får Arthur til å vokse som person.
Han kan fortsatt oppføre seg som en overlegen og arrogant rikmannsgutt, men han utvikler seg også til å bli et mer sympatisk menneske.
God som trollmann
Hovedrolleinnehaver Colin Morgan gjør en utrolig god jobb som den klønete, men sjarmerende trollmannen.
Merlin er en veldig morsom figur det er lett å bli glad i.
I sesong to må Merlin kjenne på emosjoner som sorg, smerte og tap.
Morgan mestrer dette følelsesgalleriet godt og jeg synes han fremstår som en mer dyktig skuespiller enn i første sesong.
Colin Morgan er bare 24 år, så det blir spennende å følge med på karrieren hans fremover.
Inntil videre er jeg imidlertid fornøyd med å se ham som Merlin i dette fantastiske eventyret.
Sesong tre av serien vises for tiden i England og en fjerde sesong er også planlagt.
Det er dermed masse å glede seg til fremover!
|
000041 | train | 4 | screen | 21 | 11 | 2,010 | Knall action - halvgjort drama. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | The Unit S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-unit-s04 | The Unit S04
Knall action - halvgjort drama.
-I love my work
Ordene tilhører Sergeant Major Jonas Blane (Dennis Haysbert) som fornøyd konstaterer at neste oppdrag er tilnærma umulig.
Selvfølgelig elsker han jobben sin, det er jobben de fleste unggutter ville drømt om å ha - hvis de bare hadde vært klar over at den fantes.
Militære universalgenier
Blane leder The Unit - en amerikansk militærenhet som ikke eksisterer på papiret.
Gjengen befinner seg alltid der dritten treffer vifta med størst kraft, og har ansvar for at ting ordner seg på best mulig måte - for USA.
De har ikke bare license to kill, de har license to do whatever.
Naturlig nok, siden konsekvensene av et mislykka oppdrag ofte har semiapokalyptiske proposjoner.
Se også:
Anmeldelse av The Unit S03
Vi følger de fire militære universalgeniene i The Unit på oppdrag i alle verdens avkroker.
Problemer med en anthrax-lab i Uzbekistan?
Send The Unit.
Slemminger selger plutonium i Kosovo?
Send The Unit.
En gammel holocaust-lege gjemmer seg i Belgia?
Du skjønner greia.
Men selv om du er en slags Mac Gyver/Rambo/Jackie Chan/James Bond-hybrid som snakker femten språk flytende er kona di nervøs når du er ute på oppdrag.
Et aspekt som er et viktig element i The Unit.
Gjengens bedre halvdeler er via godt med plass, og gir tiltrengt - men ikke alltid vellykka - pusterom mellom all actionen som er seriens bærebjelke.
En annerledes sesong
Har du fulgt med på The Unit siden starten, vil du legge merke til at avslutningssesongen skiller seg noe ut fra resten.
Gjengen er ikke lenger stasjonert på Forth Griffith under påskudd om å være militære papirflyttere, men holder nå til i California med flybransjejobber som skalkeskjul.
Et skalkeskjul som må sies å virke mildt sagt lite gjennomarbeida med tanke på hvor grundig alt annet blir gjort.
Gruppa har gått fra kvintett til kvartett etter at Hector Williams ble drept på oppdrag i slutten av sesong tre.
Bridget Sullivan (Nicole Steinwedell) blir med - men bare som assosiert medlem - noe som føles som et litt krampaktig forsøk på å gi The Unit et kvinnealibi.
I tillegg er militærkonenes roller forandra.
Der de tidligere skulle bidra til dynamikk ved å være sentrale i de mer hverdagslige situasjonene, er de nå involvert i actiondelen av serien i langt større grad.
Serien fokuserer fortsatt på forholdet mellom The Unit-medlemmene og konene deres, den nye unntakstilstanden de lever i gir bare ikke store rom for trivialiteter.
Se også:
Anmeldelsen av 24 S08
Helt greit, det er ikke akkurat i de hverdagslige scenene The Unit har hatt sin styrke.
Det blir litt for tynt og lite helhjerta - potensielt interessante konflikter blir ikke ordentlig fulgt opp når ingenting står i fare for å gå i lufta.
Vil du se vellagde og spennende kontraster mellom ekstremliv og familieliv er det nok å velge i.
Sopranos og Breaking Bad for å nevne to av de beste.
The Unit vinner nok flest venner på ekstremlivet i seg selv.
Den største forskjellen fra de tidligere årene er likevel dramaturgien på sesongnivå.
Episodene er fortsatt avsluttende, men den røde tråden er langt mer synlig enn den tidligere har vært.
Uten å avsløre for mye kan jeg si at det tidlig i sesongen utkrystalliserer seg en slags hovedskurk, og at jakten på han blir det overordna målet.
Dette er et grep som fungerer flott, det er med på å skape en naturlig fremdrift og å gi serien et mer helhetlig preg.
Mer action - mindre drama
Som ren actionserie er det liten tvil om at The Unit leverer varene.
Actionscenene kommer tett som hagl, men føles likevel alltid relevante.
De er varierte, stramt regisserte, og taktikkelementene er gjort forståelig for oss vanlig dødelige uten at det virker altfor forenkla.
Manusforfatter Eric Haney har selv vært medlem av Delta Force, og klarer i alle fall å overbevise meg om at dette er the real deal.
Spenninga er det heller ikke noe å si på.
Det er alltid ei bombe som er i ferd med å detonere eller et gissel som skal til å bli halshugd, men det føles likevel ikke repeterende.
Og det er godt gjort.
Overdreven patriotisme holder de seg også stort sett unna, og det er enda bedre gjort.
Dette er tross alt en gjeng som har som overordna mål å beskytte USA.
Så får vi heller se gjennom fingrene på at skurkene er sjukt unyanserte, og at våre helter til tider virker litt vel skuddsikre.
Det har ikke så mye å si.
Det som derimot er irriterende, er tanken på hvor god denne serien kunne ha vært hvis manusforfatterne hadde lagt litt mer arbeid i de hverdagslige situasjonene.
Eventuelt sett at dette ikke funker helt som det skal, og kutta ned på dem - noe de tross alt har gjort til en viss grad i sesong fire.
Men bevares - jeg har blitt underholdt.
Og tar du serien for det den er - en actionserie - er det sannsynlig at du blir det også.
Du må bare være forberedt på at du begynner å tenke at jobben din er ufattelig kjedelig.
|
000042 | train | 4 | screen | 22 | 11 | 2,010 | Morosam, spennande og dørgande kjedeleg. | nn | p3 | Ronny Brede Aase | Weeds S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/weeds-s05 | Weeds S05
Morosam, spennande og dørgande kjedeleg.
Når herlege, prisbelønte Weeds går inn i sin femte sesong, rotar dei det litt til med figurane eg elskar.
Som hardcorefan av serien har eg allereie vore gjennom ein litt ujamn fjerdesesong.
Nancy Botwin (Mary-Louise Parker) og familien har forlate alt dei kjenner, og har starta på nytt i den vesle hamnebyen Ren Mar, rett ved grensa til Mexico.
Nancy har rota seg bort i Esteban Reyes, som er både ordførar og narkobaron, og ho har blitt gravid.
Det er bra, for då førre sesong slutta, hadde Esteban eigentleg planar om å drepe ho.
I denne sesongen skal altså Nancy ha barn med Esteban.
Esteban er usikker på kva han skal gjere med ho.
Nancy har trass alt tysta om narko- og menneskesmuglebusinessen hans til CIA.
Bifigurar utan ei god historie
Ungane til Nancy, eldsteson Silas (Hunter Parrish) og yngsteson Shane (Alexander Gould), sine nye liv durar vidare.
Silas vil starte lovleg medisinsk marihuanabutikk saman med Doug.
Shane er framleis den pliktoppfyllande, smarte og etterkvart gløymde sonen som forsvinn djupare inn i sitt mørke sinn.
Andy Botwin (Justin Kirk) er framleis reservepappa for Shane og Silas, og drøymer endå om at Nancy skal elske han tilbake.
Dean, Celia og fleire av dei andre bifigurane er òg framleis med, men opptil fleire av dei utan ei god nok historie i denne femte sesongen.
Må ein av dei beste seriane eg veit om stagnere slik?
For det er her problemet oppstår.
Weeds durar vidare i nytt miljø, men med alle figurane, utan eigentleg å ha ei god nok historie til alle saman.
Silas og Doug sitt forsøk på å starte butikk saman, for eksempel.
Kjedeleg og uengasjerande.
Spesielt når du er vand med at begge er figurar det tidlegare har gnistra av.
Og så blir ein sitjande og spørje seg om Esteban-figuren rett og slett er litt for lite spennande til å vere ein så stor del av serien.
Og så byrjar historia å gjenta seg.
Esteban og Nancy er saman, blir sinte på kvarandre, er ikkje saman, det ordnar seg, men likevel ikkje.
Så kranglar dei igjen, og slik går det.
Eg blir skeptisk.
Må ein av dei beste seriane eg veit om stagnere slik?
Dei drar inn eit par nye figurar.
Ein korrupt politimann, og Alanis Morisette i ei lita rolle som jordmor.
Begge to er lite spennande og eigentleg berre irriterande.
Spennande att
Plutseleg, omkring midtvegs, byrjar ting skje.
Tempoet aukar, ting forandrar seg, historia går framover og dei kjedelege bihistoriene forsvinn.
Ting er som det skal vere igjen.
Alle involverte partar sørgjer for at historia utviklar seg.
Det blir spennande att.
Eg kosar meg, ler høgt og engasjerar meg.
Dei herlege dialogane er tilbake.
Til og med figuren til Alanis Morisette fungerer til ei viss grad.
Nok ein gong handlar det om at handlinga går framover utan å repetere seg sjølv, og at serieskaparane tillet seg å gjere drastiske ting.
Det skjer mykje med Nancy, Shane og dei andre på tampen her.
Det er spesielt når der er rom for å tone ned forholdet til Nancy og Esteban at serien skin.
Då får nemleg birollene blomstre, og i andre halvdelen av denne sesongen gjer dei det til fulle.
Spesielt Shane-karakteren får utvikle seg, og kler det.
Når sesong 5 er unnagjort har andre halvdel underheldt meg så mykje at eg nesten har gløymd at det starta tregt.
Det kan virke som om skaparane har latt kruttet vente på seg, av ein eller anna grunn.
Sesongen opplevast som ujamn.
Tidvis sterk, morosam og spennande.
Tidvis dørgande kjedeleg.
Men når siste rulleteksten går, blir eg sitjande att med ein god følelse.
For meg endte sesongen til slutt på godsida.
Men så er jo eg så positivt innstilt som ein fan av serien kan vere.
|
000043 | train | 5 | screen | 25 | 11 | 2,010 | Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Dag S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/dag-s01 | Dag S01
Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis.
Dag er serien hvor Atle Antonsen gir liv til en lenge etterlengtet norsk stemme: samlivsterapauten som mener alle burde bo alene.
Serien følger Dag på jobb, hjemme og på date, og følger også hans tre nærmeste: søstera Marianne og hennes venninne Eva og kompisen Benedict.
Ja, og selvfølgelig Dags pasienter da: rævkjørte nordmenn i døende parforhold.
Skakkjørte parforhold er deilig å se på
Sier sannheten
Det første som slår meg hardt, er den nøye uttenkte dialogen.
Her finnes ingen valker, ikke noe underhudsfett.
Det gåes rett på de tingene vi faktisk sier, og hva disse tingene faktisk betyr.
I tillegg kommer de knivskarpe betraktningene vi dødelige kanskje som regel holder inni oss, men som Dag, Benedict, Marianne og Eva greier å sette ord på.
Der slo det meg at Dag kanskje er en serie om folk som greier å si hva de mener om andre folk men som ikke greier å mene nok om seg selv?
Inspirert filming og tett klipping
Kamerakameratene har skutt denne serien skarpt og klipt den tett, og bildet ser bra ut.
Iblant klippes det hektisk, på grensen til manisk.
Det å låse opp en dør trenger ikke være en Guy Richie-øvelse, men det kan jo være det.
Delvis er serien også filmet som en drømmesekvens; kamera tiltes ovenfra og ned, nedenfra og opp, ofte på skrå, gjerne tett på.
Det kan jo hende de mange vinklene skyldes at serien er skutt med et fotoapparat, og at fleksibiliteten på settet blir større med mindre teknologi.
Slettes ikke noen plagsom kamerabruk, men det virker heller ikke helt som om det er ment å ha noen effekt heller.
Annet enn variasjon, kanskje?
Vidt forskjellige spillestiler spiller på lag
Agnes Kittelsen har funnet sjangeren sin, tror jeg.
Som Dags sekretær viser hun et naturlig og herlig komisk talent og sekvensene mellom Kittelsen og Antonsen blir bare bedre og bedre ettersom serien utfolder seg.
Tuva Novotny er seriens skjønne og smarte glimt i øyet, og Antonsen leverer iblant replikker som er så tørre og naturlige at det dirrer i hjernen.
Anders Baasmo Christiansen spiller søt og småtragisk lett som bare det, og er ikke ulik sin rollefigur i Nord.
Spillestilen i denne serien varierer fra det Antonske selvlærte til Baasmo Christiansens Nationaltheateruttrykk.
Alle gjesterollene i sofaen til Dag bringer inn digg variasjon, og skakkjørte parforhold er deilig å se på når det blir gjort på den gode, norske forknytte måten.
Livsvisdom på den artige måten
Du kan godt si at Dag er delt inn i mange små enkelthendelser eller sekvenser, og at alle disse kan summeres opp i én slags livsfilosofi eller et slags visdomsord.
I begynnelsen av hver episode ser jeg en av Jan Stenmarks tegninger med en liten anekdote under; et slags poetisk innslag med et lite alvor i, slik som Dag er en humorserie om alvorlige ting.
Jeg gapskratter ikke av Dag, men jeg knegger godt av de fantastiske ukorrekte poengene som kommer med jevne mellomrom.
Gir mersmak
Dag fyller meg etter første episode med en lyst til å se mer; de sterke fargene og de knivskarpe nærbildene av små, hverdagslige ting gir mersmak og låtene som avslutter hver episode og fører meg inn i rulleteksten er nydelige.
Den fiktive figuren
Dag er en stemme som absolutt fortjener en plass iblant oss.
Dag er ute på Blu-ray og DVD nå, og består av ti episoder á 23 minutter hver.
|
000044 | train | 5 | screen | 26 | 11 | 2,010 | Topp collegehumor ved sjarmerende Greendale Community College! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Community S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/community-s01 | Community S01
Topp collegehumor ved sjarmerende Greendale Community College!
En av de mest indie typene jeg vet om, snakker som regel litt om hvor mye han digger Community, og trekker frem Big Bang Theory og en annen serie jeg ikke kommer på navnet på som han også ser på og berømmer alle tre seriene for å vare den perfekte lengden 23 minutter.
Jeg tenker alltid at "du må jo ha andre argumenter for å se disse seriene?", og nå har jeg skjønt hvorfor han ser på Community.
Jeg får følelsen av en gryende suksess.
Premisset
Jeg følger selvfølgelig en gruppe utskudd med eksentriske trekk som havner sammen ved livets tilfeldigheter.
De ledes av en bråkjekk smarting ved navn Jeff.
Han er gira på Britta, og har blitt ufrivillig venn med aspberger-Abed.
Dette gjør ham til leder for en kollokviegruppe som gjør sitt beste for å såvidt stå.
Og Community skildrer denne gruppens liv på campus blant odde medstudenter og enda oddere lærere.
Diskré gullkorn
Community veksler greit inn på det kule med små, kjappe innskutte replikker.
Gjerne mens en annen holder det gående med jabbing.
Denne kunsten er det flere som prøver seg på (hvis du hopper innom hvilken som helst av de femten første kanalene på tven din) men ikke så mange som greier.
Community mestrer det.
Community kunne holdt foredrag om kunsten å levere gylne kommentarer på en akkurat diskret nok måte.
Forresten: det er deilig å slippe all den masete overgangsmusikken som har forpestet store deler av serieverdenen.
I Community er det the 88 som har lagd den korte og stilige vignetten mens resten av musikken forsiktig smyger seg inn uten å gjøre et nummer ut av seg.
Noe av det mest forstyrrende jeg vet om i serier, er overganger som musikalsk høres ut som husbandet i Beat for Beat.
Gamle og nye helter
De foreløpige høydepunktene er overraskende nok mange, og jeg nevner den solbrune, hvithårede Chevy Chase som putter æmlis i gæmlis som den selvsikre, selvhøytidelige og pompøse Pierce med sju ekteskap på samvittigheten;
den totalt skjønne Nichole - svart høyenergistudent med smittsomt humør;
Troy - tidligere "prom king" og idrettshelt som på ny skole ikke er den kuleste lengre;
professor Duncan - en slags professor Ringo Starr;
den helt syke Chang - spansklærer og sadist;
og sist, men ikke minst:
Abed - den palestinsk-amerikanske tv-slaven med aspberger på maks styrke.
En gryende suksess
Community kunne vært den serien som spilles inn vegg i vegg med alle skitseriene og tjuvlytter med øret mot veggen for å lære seg triksene.
Men siden veggen er såpass tjukk, blir de nødt til å improvisere for å bli ferdig innenfor tidsfristen.
Og som ved et lykketreff blir den mye bedre enn alle skitseriene, fordi de må ty til egen galskap og relativt ukjente, men gode skuespillere.
Slik er ikke virkeligheten, men det er den følelsen jeg får når jeg ser på.
Og det er deilig å begynne å se en serie jeg får følelsen av er en gryende suksess som skal vare og vare og vare.
Community er ute på DVD nå og anmeldelsen er basert på de første ti av i alt 25 episoder.
|
000045 | train | 5 | screen | 2 | 12 | 2,010 | Episk lasersverdsvingende action! | nb | p3 | Birger Vestmo | Star Wars: The Clone Wars S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/star-wars-the-clone-wars-s2 | Star Wars:The Clone Wars S02
Episk lasersverdsvingende action!
Den andre sesongen av Star Wars: The Clone Wars er nå ute på Blu-ray og DVD.
Den er ett hakk bedre enn den sesong 1, og bør være en selvfølgelig investering for alle som elsker den første runden med filmer fra 1977, 1980 og 1983.
The Clone Wars ligger nemlig mye nærmere originalene i form, innhold og kvalitet enn den andre trilogien som George Lucas regisserte rundt årtusenskiftet.
Kamp mot mørke krefter
Historiene i sesong 2 dreier seg stadig om jediriddernes kamp mot mørke krefter i universet.
I de første episodene ser vi hvordan dusørjegeren Cad Bane, en herlig figur, forsøker å få tak i informasjon gjemt i holokroner, informasjonskapsler som kun kan åpnes av jediriddere.
Senere får vi blant annet oppleve det gigantiske Godzilla-lignende monsteret Zillo Beast, og vi får møte en ung Boba Fett på hevntokt!
Episke eventyr
De fleste episodene er enkeltstående, og forteller spennende historier om den klassiske kampen mellom det gode og onde, der jediriddernes kule krefter utnyttes til fulle.
Vi følger som regel Obi-Wan Kenobi, Anakin Skywalker og hans gode lærling Ashoka Tano på actionfylte reiser til fantastiske planeter.
Alt er stort i Star Wars-universet, og jeg får følelsen av å være med på episke eventyr, akkurat slik de første filmene gjorde.
Overraskende høy standard
Animasjonen av The Clone Wars er kanskje ikke på Pixar-nivå, men jeg synes den holder en overraskende høy standard til å være en serie, der hver sesong teller 22 episoder x 22 minutter.
Det ser enda bedre ut på Blu-ray enn på TV, ikke bare på grunn av bedre oppløsning, men fordi episodene presenteres i det klassiske bredformatet 2.35:1, ikke vanlig 16x9 som NRK3 har vist.
God norsk dubbing
På både Blu-ray og DVD kan du velge om du vil se serien med engelsk eller norsk tale.
De fleste av oss vil selvsagt foretrekke engelsk, men mindre barn vil kanskje heller høre norsk enn å lese undertekster.
Den norske dubbingen er svært godt gjennomført, med alle vokaleffektene som i den engelske utgaven.
Elektrisk tortur
Men er Star Wars:
The Clone Wars egentlig en serie for barn?
Jeg lar mine sønner på 5 og 8 se den under tvil.
Noen av episodene er nemlig ganske brutale, blant annet med bruk av elektrisk tortur.
Volden har blitt gradvis grovere siden starten i sesong 1.
Likevel er serien utstyrt med 7-års grense i Norge.
Ny trilogi?
Det finnes de som mener at det kun er et spørsmål om tid før George Lucas setter i gang en ny Star Wars-trilogi.
Både Harrison Ford, Mark Hamill og Carrie Fisher er jo fremdeles blant oss, og i full stand til å spille eldre versjoner av Han Solo, Luke Skywalker og Prinsesse Leia, eller Dronning Leia, som hun sannsynligvis vil være.
Lasersverdsvingende action
Hvis dette stemmer, håper jeg Lucas ser nøye på Star Wars: The Clone Wars, som han er utøvende produsent for.
Den siste filmtrilogien bar nemlig preg av at han har glemt noe av lekenheten i det fantastiske filmuniverset han var med på å skape.
Det finnes i fullt monn i The Clone Wars, med interessante figurer, fantasifulle historier og masse lasersverdsvingende action!
Hva synes DU om Star Wars: The Clone Wars?
Kommentér under
|
000046 | train | 4 | screen | 3 | 12 | 2,010 | Den komplette tv-versjonen yter bøkene mer rettferd enn filmene. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Millenniumtrilogien | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/millenniumtrilogien | Millenniumtrilogien
Den komplette tv-versjonen yter bøkene mer rettferd enn filmene.
Bøkene i Millenniumserien skulle egentlig bli én spillefilm (Menn som hater kvinner) og tv-serie (Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes), men så ble Menn som hater kvinner sett av så overveldende mange på kino over hele Norden at beslutningen ble å lage spillefilm av de to resterende filmene også.
Allikevel ble det spilt inn hele 480 minutter film, altså åtte timer, som skulle bli sendt som tv-drama.
Og nå, kløktig plassert rett før jul, ligger The Complete Stieg Larsson Millennium Trilogy på DVD og Blu-ray i hyllene.
Jo mer, jo bedre
Tv-serien er oppdelt i seks deler og er utvidet med omtrent førti minutter per film.
Tilsammen er det snakk om 120 minutter med materiale som er eksklusiv for tv-versjonen.
Og det elsker jo selvfølgelig jeg.
For mange tråder, for liten tid
De 120 ekstra minuttene som har kommet tv-versjonen til gode, er virkelig et gode.
Larssons univers er stort og omfattende, med mange figurer og mange hensikter.
I filmene har ikke alltid drivkraften til figurene vært like tydelige, og som Birger sier i sin anmeldelse av Jenta som lekte med ilden:
«...filmen har et tåkete plott, som er avhengig av en rekke fantastiske sammentreff for å fungere, og mangler samspillet, siden de knapt møtes.
Miljøskildringene og skuespillet er bra, men det halter på manusfronten.»
Om Luftslottet som sprengtes sa Birger:
«Det er mange tråder som skal spinnes sammen i Luftslottet som sprengtes, og jeg ser et fellestrekk:
For mange figurer, for liten tid!
Selv om spilletiden er 2 timer og 25 minutter, er det umulig å skape sekvenser der vi rekker å bry oss særlig om personene vi møter.»
Kunne tålt enda mer
Tre spillefilmer var nok ikke den rette formelen for Larssons bøker.
Tv-versjonen gir mer mening, siden den bare gir begivenhetene mer tid generelt.
Jeg går ikke inn i detaljer på hva utvidelsen består av, men grovt sagt er det litt mer av alt.
Litt mer Salander, litt mer Blomkvist, litt mer bakgrunnsinformasjon, litt mer relasjoner mellom figurene og litt mer skurker.
Den svenske forsvinningssaken som baller på seg til å bli en nasjonal skandale er spennende nok til å tåle åtte timer, og det kunne vært enda mer til.
Faktisk så er det enda noen tråder som gjenstår.
Tv-versjonen yter Stieg Larssons bøker mer rettferdighet enn filmene, og da har du som ikke ble helt tilfredsstilt i kinosalen noe godt i vente hjemme, foran din egen skjerm.
The Complete Stieg Larsson Millennium Trilogy er ute på dvd og Blu-ray nå!
|
000047 | train | 3 | screen | 9 | 12 | 2,010 | Uoriginal vampyr-smørje for fjortisene | nb | p3 | Maria Lindberg | Vampire Diaries S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/vampire-diaries-se01 | Vampire Diaries S01
Uoriginal vampyr-smørje for fjortisene
Ta én del Twilight, én del True Blood, bland det med djvelskapen man kan finne på en amerikansk High School, og du har Vampire Diares.
I Vampire Diaries møter vi tenåringen Elena, som forelsker seg i den nye gutten i bygda, Stefan.
Stefan er blek, mystisk, og blir rar i øya ved synet av blod.
Vi skjønner fort hvor dette bærer hen.
Vampyren Stefan har nemlig returnert til den lille byen Mystic Falls for å prøve å leve et normalt liv.
Dette går ikke helt etter planen, og Elena skjønner raskt at den nye gutten i bygda ikke er som alle andre.
Det viser seg også at Stefan er opphengt i eksen sin fra 1800-tallet, og tror du jammen ikke Elena er klin lik henne.
Mystiske greier.
Stefan får dessuten besøk av kjekkas-broren sin Damon som også er vampyr, men bare av den slemme typen.
Skamløs stjeling
Vampire Diaries er basert på boken med samme navn av forfatteren L.J Smith, og kom ut så tidlig som i 1991.
Det måtte tydeligvis noen foregangsmenn til før det kunne lages serie av Vampire Diaries, og da er det bare synd at skaperen Kevin Williamson stjeler så heftig og skamløst av de andre seriene og filmene som banet vei for sjangeren.
Når man først skal stjele må man gjøre det med stil.
Vampire Diares skriver av leksene til Twilight og True Blood, men får fortsatt ikke gode karakterer.
Det som burde stå sentralt i en vampyrserie av nyere dato er enten kjærlighet eller lidenskap.
Dessverre er Vampire Diares for opptatt med fjortisdrama og skvette-scener.
Forutsigbar smørje
Både Stefan, Elena, og Damon er uinteressante karakterer som man egentlig ikke bryr seg noe særlig om, men slik blir det ofte når det eneste de bygges på er kjedelige personlighetstrekk som aldri utvikler seg.
Kombinér dette med en fortelling som aldri overrasker og et manus som aldri utfordrer, og du har ganske middelmådig tv-serie.
Jeg skal likevel ikke være for hard mot Vampire Diares, for den er ikke fullstendig uten underholdningsverdi.
Jeg kan fortsatt sette pris på tenåringsdrama med et hint av håpløs kjærlighet og kjekke mannfolk.
Det er absolutt mulig at noen vil kose seg med serien, og med noen mener jeg vel egentlig noen litt yngre enn meg.
Kanskje er dette serien for de som enda er litt unge for True Blood?
Det er jo langt fra det dårligste som går på tv for tiden, og kan fint brukes til å fylle litt dautid hvis man enda hungrer etter vampyrkåte tenåringer og tørste blodsugere.
Men for å være helt ærlig, hadde jeg heller kjørt en Twilight-maraton og kost meg med en vampyr jeg faktisk kunne forelska meg i.
(Anmeldelsen er basert på første del av sesong 1
|
000048 | train | 5 | screen | 10 | 12 | 2,010 | Skremmende godt om Lucifer og dommedag. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Supernatural S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/supernatural-s05 | Supernatural S05
Skremmende godt om Lucifer og dommedag.
Sesong fem av Supernatural er bra, men burde vært siste sesong i serien.
Ikke fordi jeg er lei av de to demonjegerne Dean og Sam Winchester, men fordi jeg tror sesongens avslutning ville blitt så mye bedre!
Som du hører på navnet så er Supernatural er en serie med et godt fotfeste i det overnaturlige.
Vi følger brødrene Sam og Dean mens de prøver å holde verden fri fra demoner og andre lumske krefter som skaper trøbbel.
Dette byr på mange spennende og skremmende øyeblikk!
Djevelen er løs!
Sesong fem starter der nummer fire slapp.
Sam ble lurt av demonen Ruby til å åpne fengselet som holdt selveste Lucifer i helvete.
Med en hevngjerrig Lucifer på frifot, står Dean og Sam nå på dørstokken til apokalypsen.
De aner ikke hvordan de skal klare å stoppe djevelen og redde verden.
Oppe i alt dette har Dean store problemer med å stole på Sam fordi han tok Rubys ord over Dean sitt da det gjaldt som mest.
Brødrenes forhold må derfor gjennom en stor prøvelse, og dette gir den femte sesongen litt dybde som jeg liker godt.
Gode skuespillerprestasjoner
Sesongens store slemming er som sagt djevelen sjøl.
Han gis form av Mark Pellegrino, som mange sikkert husker som Jacob i tv-serien Lost.
Pellegrino gjør en veldig god rolle som Lucifer og fremstiller djevelen nesten litt sympatisk til tider.
Vi forstår hvorfor Lucifer er sint på Gud og vil ha hevn.
Han føler seg forrådt av den han var mest glad i .
Det er nok mulig at jeg ble litt lurt av Lucifers vinnende vesen.
For selv om jeg forstår ham er han jo likevel ond og slu jævel.
Våre to hovedpersoner fortsetter å være like gode som tidligere i serien.
Jensen Ackles er fortsatt like kul som den eplekjekke Dean og jeg synes han kanskje er enda bedre i denne sesongen.
I sesongens første episode forteller Dean til Sam at deres brødreforhold er ødelagt for alltid.
Dette et strekt øyeblikk som tolkes godt av Ackles og som viser en interessant side av både rollefiguren og skuespilleren.
Jared Padalecki er på sin side også god som Sam.
Jeg tror på hans sjelelige kvaler og dårlige samvittighet over det han har gjort.
Burde endt her
Jeg kjeder meg aldri med Supernatural.
Som den pingla jeg er blir jeg snarere skremt.
Supernatural handler jo om det okkulte og da er det klart at litt elementer av skrekk må til.
Heldigvis så synes jeg Supernatural klarer å være spennende og skremmende uten å falle for klisjeer.
Hvis vante skrekkklisjeer er inne i bildet, gjøres det med humor og glimt i øyet, noe jeg synes fungerer veldig bra.
Selv om jeg ble underholdt av Supernatural synes jeg likevel at serien burde ha blitt avsluttet med denne sesongen.
Uten å avsløre for mye så kan jeg si at det virker som om serieskaperne er redde for å ta livet av noen av rollefigurene, siden de skal være med i neste sesong.
Avslutningen på sesong fem hadde nok fått mer trøkk om skaperne hadde avsluttet serien her, og turt å ta farvel med rollefigurene.
Jeg blir derfor sittende igjen med en følelse av at serien legger opp til at dette skal bli den store avslutningen, men deretter trekker det tilbake.
For all del, jeg skal ikke si nei takk til en ny sesong med overnaturlig underholdning.
Supernatural er fortsatt en skremmende god serie!
|
000049 | train | 5 | screen | 16 | 12 | 2,010 | Action, eventyr og den rette dosen humor. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Human Target S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/human-target-s01 | Human Target S01
Action, eventyr og den rette dosen humor.
For å sitere hovedpersonen Chance:
«It's 2010.
Everybody's got a gun.»
Det er derfor han han har jobben sin.
Visuelt er Human Target helt fantastisk
Livvakt m.m.
Christopher Chance er en slags supermann.
Han har ingen superkrefter, men til sammen har han så mye kompetanse på vidt forskjellige områder at han kan improvisere og overleve enhver situasjon.
MacGyver, tenker du.
Du er inne på noe.
Men Chance nøler heller aldri med å skyte.
Han gjør alt som skal til for å beskytte de som hyrer ham.
Og hyrer du Chance, da har du virkelig prøvd alt annet.
Human Target er med andre ord en slags utvidet livvaktserie fra mannen bak apokalypseserien Jericho; Jonathan E. Steinberg.
Egentlig er Human Target en tegneserie fra DC Comics, og tvserien er inne i sin andre sesong på FOX.
I høst har vi kunnet se sesong én på TVNorge.
Skulle fått Emmy
Actioneventyr er den helt rette merkelappen å klistre på Human Target.
Jeg kan ikke huske å ha sett en serie som er så glad for å være et reinspikka actioneventyr og som koser seg så mye med alle klisjeene og actionelementene!
Musikken minner meg om et hvilket som helst Indiana Jones-eventyr, og er komponert av Bear McCreary.
McCreary fikk en Emmy-nominasjon for Human Target-musikken, og det irriterer meg at han ikke vant når jeg ser Human Target.
Det hadde han fortjent.
For dette er allerede en klassiker, spilt inn av et ensemble på opptil 90 personer.
Se også opp for McCreary i de kommende seriene The Cape og The Walking Dead: han komponerer heldigvis musikken i disse også.
SE OGSÅ:
En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret:
Battlestar Galactica S04.
Engasjerende karer og flate damer
Rollene i Human
Target fylles av:
SE OGSÅ:
Freddie Kruger er tilbake!
A Nightmare on Elm Street (2010)
Tilsammen utgjør disse tre et stjernetriangel og gjør de andre birollene uvesentlige.
Bortsett fra skurkene da.
Damene i serien er enten:
Trekk for flate, frustrerte damer, Human Target.
En klar anbefaling for sofakroken i jula
Visuelt er Human Target helt fantastisk, og er et glitrende eksempel på hvordan actioneventyr skal se ut i dag.
Mye variasjon, kostbart utseende og glimrende hovedpersoner - det er bare å glede seg til sesong to!
Anmeldelsen er basert på de første 8 av i alt 12 episoder i sesong én.
Human Target er ute på dvd og Blu-ray nå, og anmeldelsen er basert på Blu-ray-utgaven.
|
000050 | train | 6 | screen | 7 | 1 | 2,011 | En serie jeg er glad jeg har sett! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Koselig med peis | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/koselig-med-peis | Koselig med peis
En serie jeg er glad jeg har sett!
|
000051 | train | 5 | screen | 12 | 1 | 2,011 | Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Wallander | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/wallander-bbc | Wallander
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg.
|
000052 | train | 3 | screen | 13 | 1 | 2,011 | Godt spilt - dårlig skrevet. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Ashes to Ashes S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/ashes-to-ashes-s02 | Ashes to Ashes S02
Godt spilt - dårlig skrevet.
Premisset først:
Alex Drake (Keeley Hawes) er en politikvinne som blir skutt i hodet i 2008 for så å, på uforklarlig vis, våkne opp i 1981.
Hun fortsetter jobben sin i London-politiet - 27 år tidligere - og starter en noe forvirrende kamp for å komme seg tilbake til sin egen tid.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall
I sesong to har ett åttitallsår gått (mens 2008-klokka bare er skrudd noen få timer frem), men Drake løper fortsatt rundt med skulderputer og høyt hår - en fange av åttitallet.
Sjefen hennes, Gene Hunt (Philip Glenister), er en knallhard men ærlig politimann som også var med i serien Ashes to Ashes er en spin-off av, nemlig Life on Mars.
Der har du det - konseptet bak en av de mest populære seriene på de britiske øyer de siste åra.
Noe fungerer - mye tryner.
LES:
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg:
Wallander
Vakkert men uutnytta åttitall
Tidskoloritten i Ashes to Ashes er så gjennomført og god at jeg med jevne mellomrom tar meg selv i å glemme at den faktisk er spilt inn i 2008.
Dette ER 1982, fargene, håret, antrekkene, bilene, musikken og interiøret.
Si hva du vil om åttitallet, men det hadde sin sjarm - i alle fall når man har fått det litt på avstand.
En av tidenes mest idiotiske kriger, den om Falklandsøyene, utgjør et historiske bakteppe som ikke blir utforska i særlig grad.
Men den generelle misnøyen med tingenes tilstand som råda hos store deler av den engelske befolkninga er tydelig.
Litt av problemet til Ashes to Ashes er likevel at potensialet som ligger i tidsreise til nær fortid-konseptet ikke blir utnytta.
Drake glir ubesværa inn i et 1982 hun sist besøkte som lita jente.
Den største forskjellen mellom tidsepokene når det gjelder politiarbeid er tydeligvis forbryterprofilering, noe som blir fremstilt som borderline heksekunst på tidlig åttitall.
Merker at jeg sliter litt med å svelge mangelen på tidsepokerelaterte vanskeligheter når konseptet først er som det er.
I tillegg faller flere av "med fasit i hånd"-poengene tungt til jorda.
Et eksempel:
En sarkastisk politibetjent utbryter "what's next - that Elton John fancies blokes".
For det første:
Elton John sto fram som biseksuell i 1976.
For det andre:
Har Elton John på noe som helst tidspunkt vært en erketypisk mannemann, noe utsagnet nødvendigvis impliserer?
Slett manusarbeid kalles det.
Les:
En serie jeg er glad jeg har sett:
Koselig med peis
Unødvendig tidstull
Gjennomgangstemaet i sesong to er politikorrupsjon, og selv om episodene til en viss grad kan ses hver for seg er det Hunts tilsynelatende umulige kamp for en renere politistyrke som er det mest interessante rent historiemessig.
Hele seriens røde tråd
- Drakes evigvarende søken etter å finne ut hvordan hun skal komme tilbake til fremtida - er derimot irriterende og forstyrrende.
Drake mottar støtt og stadig meldinger fra 2008 gjennom TVer, radioer og tilfeldige personer.
Den ene meldinga er mer kryptisk enn den andre, og hvis du syntes Lost var sparsom med å gi svar underveis skal du i alle fall være forsiktig med å ta fatt på Ashes to Ashes.
Hele tidsreisegreia har noe uforløst over seg og kommer i veien for resten av handlinga, i stedet for å være det elementet som skiller serien ut fra de femten tusen andre britiske krimseriene på en positiv måte.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall - det skulle gi mer enn nok å spille på.
Glimrende Glenister
Der manusforfatterne har feila, har de castingansvarlige virkelig stått fram og tatt ansvar.
Philip Glenister spiller tøffingen Gene Hunt så det er en fryd å se på, og gir karakteren sin liv, dynamisk utvikling og tyngde.
Keeley Hawes - kjent fra Spooks - står godt til Glenister, og sammen danner de et klassisk politipar med befriende subtile romantiske undertoner.
Dean Andrews spiller Ray Carling (bad cop) og Marshal Lancaster bekler rollen som Chris Skelton (good cop).
De to er seriens velfungerende komiske alibier, og Skeltons hårfrisyre må sies å være verdt prisen av dvden i seg selv.
Denne gjengen, kombinert med interessante innblikk i en engelsk politimanns hverdag i 1982, gjør at Ashes to Ashes tross alt er helt streit underholdning.
Men det kunne vært så mye mer.
Sugen på britisk krim?
Prøv Wallander i stedet.
Ashes to Ashes S02 er i salg fra og med 12.1.2011, første sesong finnes allerede på markedet.
|
000053 | train | 2 | screen | 21 | 1 | 2,011 | Langdryg historietime. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | 1066: The Battle for Middle Earth | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/1066 | 1066: The Battle for Middle Earth
Langdryg historietime.
1066 var et strabasiøst år for engelskmennene.
Fra nord kom vikingene og fra sør kom normannerne - begge gruppene med ambisjoner om å gjøre den fruktbare øya til sin egen.
Miniserien 1066 forteller historien om høsten fra helvete på en informativ, men sjukt kjedelig måte.
Lavere budsjett er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet.
For å ha sagt det med en gang:
Jeg elsker historiske drama.
Konseptet med å bli underholdt samtidig som man lærer et og annet er knall - to fluer i en smekk.
Men i motsetning til serier som Tudors og Rome har 1066 nøyd seg med den minst viktige av fluene - den som lærer deg noe.
I rettferdighetens navn har vel BBC-produkjsonen 1066 hatt et ganske annet budsjett å forholde seg til enn de to nevnte - og ekstremt påkosta - seriene.
Men det er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet.
Dialog trenger for eksempel ikke å koste så voldsomt mye.
Ikke karakterutvikling heller.
Utgangspunktet for serien lover godt.
1066 var et viktig år, både for engelsk og europeisk historie.
Hendelsene har likevel ikke blitt dramatisert i hjel, noe som gir BBC sjansen til å sette standarden for hvordan denne historien kan fortelles.
Den sjansen glapp, gitt.
For selv om idéen med å følge to bønder som må ta sverdene fatt istedet for å fokusere på konger og hærførere er god, får vi aldri mulighet til å bli kjent med karakterene.
Det hele virker mer som en amatørteatertrupp som skal dramatisere favorittslagene sine, og sper på med litt improvisert handling innimellom.
Den eneste personen som fester seg er Ian Holm (Bilbo i Ringenes Herre), og det er fordi han er den alltid tilstedeværende fortellerstemmen som konsekvent forteller hva som kommer til å skje før det har skjedd.
De halvhjerta forsøkene på å få oss til å bli interessert i hovedrollekarakterene Tofi og Leofric faller kjapt og nådeløst til jorda.
Bihistoriene er rett og slett ikke fengende nok, og man må konsentrere seg om det historiske aspektet for i det hele tatt å orke å følge med.
Skuespillerne kan strengt tatt ikke klandres.
De blir gitt minimalt med spillerom, og leverer forsåvidt greit nok med tanke på forutsetningene.
LES:
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg:
Wallander
Alt annet enn episk
1066 forteller historien om de engelske bøndene som måtte plukke opp våpen for å krige mot overmakta, først i form av tilsynelatende uovervinnelige vikinger, så grusomme normannere.
Det er en David mot Goliat-historie der Goliat som kjent vinner til slutt.
Men ikke uten opptil flere kamper.
Vi blir tatt med på to slag som er etsa inn i historiebøkene - det ved Stamford Bridge (ikke Chelseas hjemmebane, men ei faktisk bro oppe i nord), og det ved Hastings.
Slagscenene er helt streite, om enn noe nedskalert.
Tett og subjektiv kameraføring, inn og ut av fokus, utstrakt bruk av slow motion, mye blod og gørr.
Slaget ved Stamford Bridge involverte i virkeligheten rundt 25 000 mann - i 1066 ser det ut som om de var 50 mot 50.
I slaget ved Hastings har de huka inn litt fler statister, uten å helt oppnå den episke vibben som loves bort på coveret.
Bildene som sådan er noe ujevne.
Det veksler mellom det vakre og det kjedelige - og ved en anledning har de tatt i bruk night vision for å forsterke inntrykket av nattlig sniking.
Akkurat den idéen skulle de gått noen flere runder på før de realiserte.
Les:
Godt spilt - dårlig skrevet:
Ashes to Ashes S02
Gå for Wiki
For Tolkien-fans som lurer på om tittelen er en LOTR-ripoff:
Middle Earth var navnet gjengen her brukte på den verden som lå mellom himmel og helvete - altså jorda de levde på.
Det lærte jeg av å se 1066.
Jeg lærte i det hele tatt litt om 1066 - om Harald Harråde, Vilhelm Erobreren og Harold II.
Jeg følte meg tidvis idiotisk stolt over vikingenes overlegne mot, og knisa lett av datidens militære strategier.
Men ble jeg underholdt - nei, strengt tatt ikke.
Sugen på å se historiske episke drama i TV-serieform?
Se nevnte Tudors eller Rome.
Er du villig til å ofre det episke aspektet og samtidig nærme deg nåtiden litt?
Se Deadwood.
Lyst til å lære mer om slagene ved Stamford Bridge og Hastings?
Da anbefaler jeg Wikipedia.
|
000054 | train | 6 | screen | 26 | 1 | 2,011 | Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Sopranos S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-sopranos-s01 | The Sopranos S01
Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta!
Den som på nittittallet begynte å løpe i tospann med Homer Simpson som den store amerikanske antihelten, var Tony Soprano.
En "made man"; en mafiaboss som går til psykolog.
Og som både elsker og hater det.
Jeg kommer til å se hele igjen.
Og igjen.
I dag kommer første sesong av The Sopranos i butikkene i Blu-rayversjon, og har du enda ikke fått sett David Chase sitt serieepos kunne du ikke fått en bedre anledning.
Nok formaliteter, la meg fortelle deg hva som er så overveldende bra med denne HBO-serien som på nære nippet kunne vært en FOX-serie.
Det beste fra klassikerne
The Sopranos går på innsiden av mafiamiljøet på en annen måte enn hva jeg er vant med, for The Sopranos handler om mye mer; et land som har kommet seg gjennom resesjon, depresjon, kommunisthysteri og kald krig har nå et annet problem på trappene; mulighetene/luksusen/egoismen og meningsløsheten.
Og alt dette formuleres i de interne konfliktene familiemedlemmene og kollegene har seg imellom:
En fantastisk samling likandes figurer anført av en omvendt kong midas, en Napoleon og Ødipus som når som helst kan gå ned for fulle seil, og sammen med ham står folk som elsker ham, hater ham, beundrer ham, blir såret av ham, stoler på ham, svikter ham, prøver å drepe ham og redder livet hans.
Dreping og oppdragelse
Første sesong er etablering av miljø og figurer, og et pensumeksempel på hvordan en serie kan legge ut de fleste kortene på bordet for oss uten å overdrive.
Hovedhistorien er den spirende konflikten mellom Tony og Uncle Junior, og rundt spinner kanskje ti-tolv andre bihistorier som er minst like viktige; Sopranos blander familieliv og organisert kriminalitet og likheten er slående.
Kaffepraten og den gamle reklamen
Den siste disken består av et uunnværlig intervju på en drøy time skuespiller og medregissør Peter Bogdanovich gjør med serieskaper Chase, hvor alt du kunne finne på å spørre om angående The Sporanos blir svart på av opphavsmannen.
I tillegg drikkes det kaffe av enorme kopper og det gis en grundig innføring i hvordan unnfange og utvikle en tv-serie.
For eksempel kan Chase fortelle at han aldri psykoanalyserte noe han skrev før etter at det var skrevet; dermed er det hans egne ideer som blir analysert og lagt frem på Melfis kontor.
Family Life og Meet Tony Soprano er to fire-minutters tv-innslag som introduserte The Sopranos for det amerikanske publikummet.
Det er artig å se hvordan det ble pakket inn og presentert før noen hadde sett det, men disse to innslagene bringer ikke akkurat noe nytt til Sopranoslegenden.
Ekstramaterialet består med andre ord bare av et intervju, men et grundig og interessant et.
TIPS:
Før The Sopranos jobbet David Chase med serien Det gode liv i Alaska (Northern Exposure) som gikk på TV2 på nittitallet, og i dag slippes sesong to av denne serien på dvd.
Slik du aldri har sett det før
Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes med det du har sett fra før.
Med unntak av enkelte få støttetagninger som kanskje er filmet i dårligere lys eller med annet utstyr, er bildet skarpt, fargene deilige og lyset ekstremt godt satt.
Takket være den imponerende bildekvaliteten på denne utgivelsen står The Sopranos fortsatt som en ruvende bauta i tv-dramahistorien.
Lydsporet er helt fritt for egenskrevet musikk, og består kun av eksisterende og glimrende musikk som alltid vil være glimrende og som jeg mener gjør serien mer virkelighetsnær.
Min langsiktige anbefaling
De videre sesongene av The Sopranos vil komme på Blu-ray etterhvert, og sesong to kommer i løpet av andre kvartal i år.
Det er helt perfekt.
Jeg kommer til å se hele igjen.
Og igjen.
Den minner meg om en sommer i mitt liv som jeg alltid vil oppleve på ny, og jeg unner alle som liker tv å oppleve det samme.
The Sopranos sesong én er i salg på Blu-ray i dag, 26.01.2011.
|
000055 | train | 3 | screen | 27 | 1 | 2,011 | Krimkomikk som fungerer best som drama. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Bones S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bones-s05 | Bones S05
Krimkomikk som fungerer best som drama.
To personer løser drapsmysterier i tospann, en mann og ei dame.
De er forskjellige som natt og dag, men jobber likevel forbløffende godt sammen - oppklaringsprosenten ligger på ganske nøyaktig hundre.
Hørt den før?
...karakterene er langt mer interessante enn episodeplottene
Nå får du uansett høre det igjen, dette er nemlig Bones i grove trekk.
Den intuitive og sjarmerende FBI-agenten Seeley Booth spilles av David Paul Boreanaz, kjent som kjekkasvampyr fra Buffy og Angel.
Motstykket hans, Dr. Temperance "Bones" Brennan (Emily Deschanel), er verdens dyktigste rettsantropolog men har sosial intelligens på autistnivå.
Sammen med resten av Jeffersonian Institute, fylt med ekstremskarpe hoder og teknologi som får en iPad til å se ut som konglene oldeforeldrene våre visstnok lekte med da de var små, gjør de livet surt for alle mordere som har vært så uheldige å etterlate seg ofre i skjellettform.
Det er krim og komedie i en ikke spesielt skjønn forening, ispedd rause doser med kjærlighetsintriger på arbeidsplassen.
LES:
Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta: The Sopranos S01
Mord og amor
Sesongen starter med en Booth som nettopp har kommet tilbake på jobb etter å ha fjerna hjernesvulsten han oppdaga mot slutten av sesong fire.
Etter noen startvansker kommer duoen kjapt inn i det igjen, og identifiserer lik, morder og motiv ved hjelp av beinfragmenter av alle slag.
Akkurat som de har gjort i noen sesonger nå.
Booth har, etter å ha ligget i koma, funnet ut at han er forelsket i Bones - problemet er bare å finne ut hva han skal gjøre med det.
Dette, og et par andre romantiske dilemma, utgjør sesongens røde tråder.
Selv om Bones - som navnet indikerer - bare fokuserer på skjellettlevninger og ikke tradisjonelle lik i alle former og fasonger, skiller ikke serien seg nevneverdig fra andre krimserier i samme gate.
I alle fall ikke positivt.
Man har sett det før, kanskje til og med til det kjedsommelige.
Mordgåtene som utgjør hovedelementet i hver episode, er av høyst varierende kvalitet.
Oppskriften er streit:
Mistenk et par stykker feilaktig i starten - finn den egentlige morderen helt på tampen.
Noen av mysteriene funker fint så i måte, med overraskende vendinger og fiffige konklusjoner.
Men alt for mange er for søkte, for uengasjerende eller rett og slett for lite interessante.
Tidenes verste?
Komiaspektet kan derimot ikke sies å være like varierende kvalitetsmessig - det er gjennomgående lavt.
Det er ikke spesielt morsomt den første gangen Bones tolker noe billedlig helt bokstavelig, den førtiende gangen begynner av-knappen på fjernkontrollen å se sjukt forlokkende ut.
I tillegg må bikarakteren Daisy Wick (Carla Gallo), en Bones-idoliserende praktikant, kunne sies å være det mest anmassende, umorsomme og jævlige komialibiet som noen gang er skrevet inn i en serie.
Jeg utfordrer alle Filmpolitiets lesere til å finne noe verre - lykke til.
Konspirasjonsteoretikeren Hodgins (T.J. Thyne) er tidvis fornøyelig, men det er også det eneste som fungerer i humoravdelinga.
Nå trenger ikke serier nødvendigvis å være morsomme for å være bra, men når du først prøver hardt så bør du lykkes.
Det finnes ikke så mye som er mindre morsomt enn feilslått komikk.
Solid grunnmur - skrøpelig hus
Mye av serien berges av forholdet mellom Bones og Booth.
Eller samspillet mellom Deschanel og Boreanaz - alt ettersom.
Hvis vi gir manusforfatterne skylda for de umorsomme morsomhetene gjør de to hovedrolleinnehaverne svært solide prestasjoner.
Det er vanskelig å unngå å bli litt sjarmert av og interessert i dynamikken de to i mellom.
Gjennomgangsmelodien er i det store og hele at karakterene i seg selv er langt mer interessante enn de enkelte episodeplottene, og det gjør det nesten bare mer irriterende at serien ikke er bedre enn den faktisk er.
De feiler på det som bør være enklest å gjøre bra, og da hjelper det litt lite at grunnmuren holder mål og vel så det.
Det finnes riktignok flere høydepunkt, tre episoder skiller seg ut.
En der vi får se gjengen undersøke det som kan være JFKs levninger, en tilbakeblikkepisode der vi får se Bones' og Booths første møte, og en der gruppa treffer sin felles nemesis The Gravedigger (Deirdre Lovejoy fra The Wire).
Felles for disse episodene er at de leker litt med formen, og skiller seg ut fra de andre episodene rent dramaturgisk.
Mer av det, takk.
Bones er ikke akkurat en serie som demoniserer drapsmenn.
For å si det veldig mildt.
Stort sett har morderne forholdsvis sympatiske årsaker til å handle som de gjør, og noen ganger er de bare uheldige.
Man kan mene hva man vil om dette, selv synes jeg mangelen på moralisering er behagelig, og i hvert fall å foretrekke fremfor det stikk motsatte.
Hadde de bare lagd litt bedre episodemanus og droppa/forbedra humoren skulle jeg gjerne sett neste sesong.
Sånn som det er nå gjør jeg heller noe annet.
|
000056 | train | 3 | screen | 1 | 2 | 2,011 | Sneier innom de fleste tabuene vi har. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Family Guy S09 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/family-guy-s09 | Family Guy S09
Sneier innom de fleste tabuene vi har.
|
000057 | train | 5 | screen | 1 | 2 | 2,011 | En sympatisk situasjonskomedie fra skaperne av Frasier | nb | p3 | Torfinn Borkhus | En moderne familie S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/en-moderne-familie-s01 | En moderne familie S01
En sympatisk situasjonskomedie fra skaperne av Frasier
Jeg fikk dessverre ikke med meg
En moderne familie når den gikk på TV2 i høst, emmyvinnende komedie og all ting.
Og siden ting er som de er, regner jeg med at det er flere i den klubben.
Greit, vekk med den dårlige samvittigheten.
En moderne famile kommer på dvd i morgen.
De nye familiene
En moderne famile handler om den moderne familien hvor skilsmisser, nye ektefeller, forskjellige legninger, adopsjoner og aldersforskjeller mellom generasjonene setter preg på hverdagen.
Det hele spinner rundt tre beslektede husholdninger med høyst forskjellig oppsett:
A4-familien med mann, kone og tre barn.
Familien som består av en eldre mann, en yngre kone og konas sønn fra et tidligere forhold.
Det homofile paret og deres adoptivdatter.
I disse tre familiene finnes det så mange motsetninger og likheter at de i praksis ikke trenger noen utenforstående for å lage helvete eller redde dagen.
Det greier de helt fint selv.
Serien skiller seg ut i måten den er spilt inn på, og kommer fra ingen ringere enn skaperne av Frasier; Steven Levitan og Christopher Lloyd (ikke Tilbake til Fremtiden-Lloyd!).
Verdens kuleste fyr
Selvfølgelig er det Al Bundy (eller Ed O'Neill som han egentlig heter) som er det mest overraskende gjensynet i rollen som Jay Pritchett.
Denne fyren har en alfahannutstråling som jeg tror overgår alt jeg har sett, kombinert med en så naturlig kul væremåte at til og med George Clooney hadde satt seg ytterst på sofakanten.
Jeg har ikke sett O'Neill siden Joe from Cincinnati, hvor han også satte meg ut på en mer odd og sær måte.
Mer om det ved en senere anledning.
Andre roller som skiller seg ut, er Phil (Ty Burrell), faren som tror han kan ungdomssjargongen og stadig må ta tak i spenninger i rommet.
Phil er herlig, men litt forutsigbar også.
Gloria Pritchett (Sofía Vergara) er seriens dramatiske og følelsesstyrte Columbianer, og en veldig bra sådan.
Sønnen hennes, Manny Delgado (Rico Rodriguez), er også et funn i rollen som romantisk og veslevoksen unge.
Det homofile paret Mitchell Pritchett (Jesse Tyler Ferguson) og Cameron Tucker (Eric Stonestreet) må også nevnes, for her er det mye homogull, både for homser og streite.
Ferguson og Stonestreet får manuset til å høres ut som en sang, og homoarketypene har vel sjelden blitt overspilt så bra som av disse to.
I det hele tatt byr
En moderne famile på fine typer, bra skuespillere og artige situasjoner.
Noen forutsigbare, noen uventede.
LES:
"Homofil paljett-på-limer og en masse masse halvnakne jenter":
Burlesque!
Ansikt til ansikt
Er det én ting jeg skal trekke frem som karakteriserer
En moderne familes første sesong, så er det konfrontasjoner.
I omtrent hver eneste episode består en av hovedhistoriene i at to av figurene blir tvunget til å konfrontere hverandre og snakke ut om det.
Og det skjer ikke frivillig.
Jeg synes de kunne styrt unna den krampeaktige lykkelige slutten.
Konfrontasjonene er ikke episodenes høydepunkt, tvert imot.
Alt det andre er morsomt, konfrontasjonene blir stort sett "endelig få snakket ut"-øyeblikk med klemmer og forsoning etterpå og en liten sleivkommentar tilslutt.
Og der slutter som regel serien: de hyggelige øyeblikkene med innsmygende musikk og fortellerstemmen som filosoferer om famlieverdier og en klassisk "jeg tror jeg stua ankelen"-replikk før vi ser logoen til Steven Levitan.
Jeg synes de kunne styrt unna den overtydelige lykkelige slutten, siden den kjennes overflødig.
LES:
En serie jeg er glad jeg har sett:
Koselig med peis!
Blikket i kameraet
En moderne famile er aldri kjedelig å se på, takket være den aktive kamerabruken.
Kameraet er tilstede i rommet og rett som det er ser figurene direkte inn i kameraet.
Fint grep, synes jeg.
Dessuten blandes det inn intervjusituasjoner hvor figurene sitter i sofaen og snakker om ditt og datt.
Dette gir serien et hint av realisme, men aldri slik at jeg tenker at det er dokumentar jeg ser på.
Til det er figurene for karikerte.
Alt i alt er En moderne famile en moderne situasjonskomedie med et subjektivt kamera.
Serien er ikke kontroversiell på noen måte, snarere trygg og god, og har det artig med familierelasjoner som per i dag er helt vanlig.
En moderne familie er i salg fra og med 2.2.2o11.
|
000058 | train | 4 | screen | 2 | 2 | 2,011 | Underholdende om horing, vennskap og kjærlighet. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Secret Diary of a Call Girl S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/secret-diary-of-a-call-girl-s03 | Secret Diary of a Call Girl S03
Underholdende om horing, vennskap og kjærlighet.
- Jeg har hatt sex med 1036 menn.
Dette forteller luksusprostituerte Belle uten å mukke til en potensiell kjæreste.
Secret Diary of a Call Girl bekrefter det mange kanskje har trodd - at knulling som levebrød kan komplisere kjærlighetsforhold.
Rollesjonglering
Hannah Baxter (Billie Piper) er en oppegående, selvsikker, vittig og karismatisk London-jente som tjener til livets opphold og vel så det på å selge kroppen sin som eskortepiken Belle de Jour.
SDoaCG forteller historien om hvordan hun sjonglerer disse rollene samtidig som hun pleier sosiale forhold som venn, søster, datter, elsker og kanskje til og med kjæreste.
Å avsløre at dette ikke nødvendigvis er lett skulle ikke komme som noen voldsom spoiler.
Tredje sesong åpner med at Belle møter opp inkognito på lanseringa av memoarene hun skrev i sesong to.
Hun har altså fått en ny rolle å sjonglere - den som forfatter.
Forholdet mellom henne og redaktør Duncan (James D'Arcy) er noe av det som binder episodene i sesong tre forholdsvis tett sammen, og gjør at serien nytes best i sin helhet.
Bestevenn og ekskjæreste Ben (Iddo Goldberg) er fortsatt med, det samme er kollega Bambi (Ashley Madekwe) - nå etter hvert med kjæresten Byron.
I tillegg flytter Belles nyseparerte søster inn, lykkelig uvitende om hva som betaler for leiligheten hun nå kræsjer i.
LES:
En serie jeg er glad jeg har sett:
Koselig med peis!
Et møkkete Sex and the City
Secret Diary of a Call Girl er en litt møkkete variant av Sex and the City.
Belle snakker rett som det er direkte til seeren på samme måte som Carrie Bradshaw hadde for vane å gjøre i seriens barndom.
Uanstrengt og humoristisk sexprat, en hovedperson som både har fortellerstemme og gir ut erfaringene sine på trykk, til forveksling lik kamerabruk og overrepresentasjon av glamorøse mennesker gjør sammenligninga uunngåelig.
Men New York er ikke London, og sexblogging er ikke prostitusjon - dermed stopper likhetene der.
Vil du ha flere referanser?
Værsågod:
SDoaCG umoraliserende omgang med prostitusjon kan minne om Weeds lettbeinte tilnærming til et ikke nødvendigvis like lettbeint tema.
I tillegg er selvfølgelig "selv om man gjør ekstreme ting til daglig er man et vanlig menneske"-aspektet som vi kjenner godt fra blant annet Sopranos, Breaking Bad og Sons of Anarchy en viktig del av miksen.
Pipers serie
De 22 minutter lange episodene går fort, noe som vanligvis er et tegn på at en serie i hvert fall ikke er kjedelig.
Det er da heller ikke Secret Diary of a Call Girl.
Vissheten om at serien er basert på memoarene til en faktisk luksushore fra London (Brooke Magnanti) gir tyngde til handlinga, og følelsen av at man får et innblikk i en ukjent verden.
Klassiske britiske tørrvittigheter, kurant dialog, og sist men ikke minst Billie Piper er også med på å gjøre dette til en serie man lett kan se tre episoder på rappen av.
For ikke la deg lure av at rollelista inneholder flere navn, dette er ene og alene Pipers serie.
Der resten av karaktergalleriet rett som det er fremstår som flatt og totalt uinteressant, lykkes Piper til fulle med å gi Belle dybden hun trenger for at serien skal være severdig.
Jeg tviler ikke et sekund på at dama er den karakteren serien prøver å fremstille - en sterk og smart kvinne som velger å selge kroppen sin fordi hun tjener en mill i året på det.
Samtidig evner hun å få frem forskjellene på Hannah og Belle godt, noe som kommer særlig til uttrykk i en meget god scene der hun selv skal kjøpe sex som et ledd i bok-researchen sin.
Les:
Sneier innom de fleste tabuene vi har:
Family Guy S09
Glamorøst - ikke enkelt
Måten serien fremstiller prostitusjon på har riktignok falt enkelte tungt for brystet.
Her er det nemlig få løfta pekefingre, og prostitusjon som sådan blir ikke akkurat granska fra sosiopolitiske perspektiver.
Enkelte har også hevda at serien kan gjøre unge jenter lystne på å sjekke ut yrket selv.
Men nå har det seg sånn at Secret Diary of a Call Girl først og fremst handler om én persons erfaringer - ei dame som har tjent millioner på å gjøre noe hun ifølge seg selv trives med.
Så la nå serien handle om det, da - uten å gjøre den ansvarlig for alle dem som faktisk har fått livene sine ødelagt av verdens eldste yrke.
SDoaCG fremstiller livet som luksusprostituert som noe glamorøst, men langt fra noen dans på roser.
Belles problemer med å kombinere kroppssalg med normale kjæresteforhold er en evig kamp, en kamp der kjæresteforholdene har en tendens til å tape.
Så om serien ikke nødvendigvis kritiserer eller moraliserer angående prostitusjon, oppfatter jeg at det ligger en kommentar angående den overflodavhengigheten som gjør at Belle velger bort normale samliv i bunn.
Uten at dette på noen måte preger SDoaCG.
Uansett er Secret Diary of a Call Girl god underholdning.
Ikke glimrende, til det er karakterfloraen for svak i sum, men god.
|
000059 | train | 5 | screen | 8 | 2 | 2,011 | Serien som eigentleg ikkje skulle overleve klarte det. | nn | p3 | Ronny Brede Aase | Chuck S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/chuck-s03 | Chuck S03
Serien som eigentleg ikkje skulle overleve klarte det.
Chuck har aldri hatt sjåartal å skryte av i USA, og har stort sett overlevd på goodwill frå folka som styrer NBC.
Sesong 3 kom på skjermen rett over nyttår 2010.
Då hadde hovudsponsoren av serien, smørbrødkjeda Subway, fått ekstreme mengder "rate-our-service"-kort frå fans som ba dei ta i eit tak for å halde serien igang.
Då må ein kanskje tolerere ekstrem produktplassering.
Og det å få ein slags siste sjanse, når ein trur festen er over, har verkeleg fått fart på sakene.
Vekkjer følelsar
Den tredje sesongen av Chuck er kanskje den beste.
Ein kan verkeleg føle at det gnistrar av karakterane og historia.
Chuck vekkjer så mange ulike følelsar i meg.
Spenning, drama, humor og eit karaktergalleri du ikkje kan unngå å bli ekstremt glad i.
Historia går elegant framover i konstant utvikling, og opplevast aldri som tværande og keisam.
Datanerden og CIA-basen
Sjølve utgangspunktet for serien er litt søkt.
Chuck jobbar på elektrosupermarknaden Buy More, og er tpyisk nerd.
Han får plutseleg heile infodatabasen til CIA lasta inn i hodet ved eit uhell.
Agentane Sarah Walker (Yvonne Strahovski) og John Casey (Adam Baldwin) skal passe på Chuck (Zachary Levi) på hans veg mot å bli CIA sitt kanskje beste våpen mot badguysa.
Når tredje sesongen brakar laus har han fått lasta ned 2.0-versjonen av databasen, som òg gjer at Chuck plutseleg kan koreansk, Kung Fu og gitarspeling.
Mellom anna.
Dette er sjølve rammeverket for serien, men det spennande er jo samspelet mellom figurane, og deira opplevingar.
Blir Chuck og Sarah endeleg kjærestar, og klarar Chuck å halde agentlivet hemmeleg for både bestekompisen Morgan og søstera Ellie?
Hektisk slutt
Dei fyrste 13 episodane er små, herlege høgdepunkt, alle saman.
Perfekt underholdning.
Og når episode 13 følast som ei vill sesongavslutning, skulle den faktisk ha vore det.
Sesongen fekk plutseleg 5 ekstra episodar, noko som merkast.
Der dukkar plutseleg opp eit par svake episodar, og ein hektisk, men uhyre spennande sesongslutt.
Chuck er ikkje typisk kred-tv.
Chuck er enkel underholdning.
Og det er det som er så frykteleg deilig med serien.
Eg føler at den er ufarleg, men på same tid både veldig spennande, deilig rørande, sjarmerande og morsom.
Det handlar, når alt kjem til alt, om figurar du blir oppriktig glad i.
Og så er jo soundtracket fabelaktig.
Band of Horses, Imogen Heap, Vampire Weekend, MGMT, Broken Bells, The Temper Trap, Miike Snow og Datarock er berre nokre eksempel frå denne sesongen.
Chuck sesong
3 er beint fram herleg underholdning som varmar hjartet mitt.
Null kred, berre masse kos
|
000060 | train | 3 | screen | 9 | 2 | 2,011 | Herlig action - langdryg historie | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Stargate Universe S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/stargate-universe-s01 | Stargate Universe S01
Herlig action - langdryg historie
Jeg husker veldig mye fra Stargate, nesten merkverdig mye.
Noen filmer forsvinner uten spor, mens andre setter seg.
Det har sikkert noe med tidspunktet i livet jeg har sett filmer på å gjøre; den rette filmen på det riktige stedet i oppveksten.
Stargate blandet egypts fascinerende fabeldyr med heftig militær-sci-fi, og jeg har alltid likt James Spader siden.
Kurt Russell digget jeg fra The Thing, og det var kanskje Russel som lokket meg til Stargate når jeg tenker meg om.
...det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle.
Sci-fi-slektninger
Vel, Stargate Universe (SGU)er langt fra Stargate.
Den overliggende Stargate-mytologien er jo felles for alt som har blitt gitt ut under Stargate-navnet, og Richard Dean Anderson som spilte hovedrollen i Stargate SG-1 (serien som fulgte i kjølvannet av den første Stargate-filmen) er også med i SGU.
I tillegg til Anderson er Lou Diamond Philips og Robert Carlyle mine eneste tidligere bekjentskaper.
Og handlingen er lagt til et ukjent romskip i full fart gjennom universet med en drøss folk ombord.
Anmeldelsen forsetter under bildet.
Det hele tar til
Air, førsteepisoden, er delt inn i tre deler.
Her presenteres premisset for serien, som er at muligheten for å ringe opp stargaten ombord på det eldgamle romskipet Destiny har kommet, takket være funnet av en sterk nok energikilde.
I hyrten og styrten blir Nicholas Rush (Carlyle) og en flokk andre forskere og militære tvunget til å gå gjennom stargaten og ender opp på Destiny uten noen umiddelbar mulighet for å vende tilbake til jorda.
Det du har da, er en gjeng desillusjonerte typer som reiser i lysets hastighet.
Brushaner i uniform
SGU er nemlig preget av en gooood del kjedelig hanekamp.
Det er mange alfahanner her, og serien preges av en del sarkasme og aggressive kommentarer.
Det er ikke så kult i lengden.
Et annet tema som SGU dveler en del ved, er besetningens trang til å gå bakover i tid og ta et oppgjør med seg sjøl.
Når en har så mye deilig sci-fi å leke med, er det en rar prioritering.
Rare kombinasjoner
SGU virker i det hele tatt litt retningsløs, og det kan en si om å blande sci-fi orkestermusikk med kassegitarklimpring fra en singer/songwriter også.
I episode 7, Earth, gjør forresten Janelle Monae en kul liveopptreden i en sekvens som foregår i en klubb tilbake på jorda.
Men det hjelper ikke akkurat fremdriften i romskipet, der handlingen faktisk foregår.
Action: redningen for alle tynne historier
Når det først er action, er det skikkelig stilig action.
Og det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle.
Eksplosjoner og splætt og gørr slik jeg ser i SGU kan redde en ellers litt tam episode for min del, men serien inneholder ikke så mye action som jeg kunne ønsket meg.
Dessuten elsker jeg de enormt vakre utendørsbildene fra de forskjellige planetene besetningen besøker.
Oversiktsbildene fra de fremmede verdenene er få, men spektakulære.
Iblant er kameraet plassert i en liten svevende spionkule som svever rundt og dokumenterer aktiviteten i og utenfor romskipet.
Og for å gi dette kameraet et litt mer utenomjordisk preg, er det lagt på litt skurring og filter i kantene.
En slags ekstra kameravariant som brukes ti prosent av tida, og som jeg ikke kjøper helt.
Evig forkjærlighet for sci-fi
Jeg er alltid ute etter den deilige sci-fi-serien som setter meg i den rette stemninga tvert og som bare trenger å handle om noe helt annet, et helt annet sted.
SGU tar meg dessverre ikke helt dit i første halvdel av sesong én.
Den bruker for mye tid på frustrasjoner og maktkamp og forhistorier.
Derfor ender Stargate Universe opp som en litt for langsom historiefortelling, nesten mer bakover i tid enn fremover i tid.
Stargate Universe S01 slippes på dvd 16.02.2011, og anmeldelsen er basert på 8 av 20 episoder.
|
000061 | train | 5 | screen | 17 | 2 | 2,011 | Klassisk og særegen advokatserie produsert av Ridley og Tony Scott! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Brutte Løfter S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/brutte-loefter-s01 | Brutte Løfter S01
Klassisk og særegen advokatserie produsert av Ridley og Tony Scott!
Brutte Løfter er en advokatserie med mye strykere, tubular bells og piano fra ekteparet Robert og Michelle King, produsert av Ridley og Tony Scott.
(Den gikk også på TV2 i 2010.)
Serien, som heter The Good Wife i USA, danner tre parallelle handlingslinjer:
Alicias klienter og rettssakene som løses fra episode til episode, Alicias privatliv og selvstendighet og Alicias mann og hans kamp for anke og frifinnelse.
...den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen.
Den gode kona
Utgangspunktet er at statsadvokaten i Cook County blir tiltalt for korrupsjon og avslørt som horekunde.
For korrupsjonen havner han i buret.
Tilbake står en sveket hustru, som må forholde seg til å være kona til den utro statsadvokaten samtidig som hun selv jobber som advokat.
Hun heter Alicia Florrick, og hun er the good wife.
Derav seriens originaltittel.
Litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks
Brutte Løfter foregår i Chicago, hvor Alicia får jobb ved et av havnebyens prestisjeunge advokatkontor.
Oppdragene Alicia får som nyansatt jurist er mer eller mindre direkte knyttet til hennes måte å komme over sviket på.
Tilfeldighetene kommer tett i Brutte Løfter.
Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.
Som så mange andre advokatserier jeg har sett, blander Brutte Løfter litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks; i rettssalen dukker det opp alle slags klienter med ulike motivasjoner, i bakgrunnen lurer en truende overmakt og underveis må små detaljer oppdages ved slump.
Og når strykerne kommer smygende, oppdager Alicia noe vesentlig.
Byen ved den store sjøen er regnet som en av verdens mektigste byer, og Alicia og hennes barn er i ferd med å kjenne på kreftene.
Figurer jeg aldri tviler på
Skuespilleriet og castingen er tipp topp.
Julianna Margulies som spiller Alicia har stort sett bare ett ansiktsuttrykk, men det holder lenge i rettssalen.
Hennes mann, Peter Florrick, spilt av Chris Noth (Mr. Big fra Sex og singelliv.) ser jeg bare i ny og ne, og han egner seg egentlig best på den måten.
De som skiller seg ut, er Christine Baranski som senioradokaten Diane Lockhart og Matt Czuchry, som spiller den andre junioradvokaten og Alicias konkurrent, Cary Agos.
Dessuten er Zach og Grace, Alicias barn, herlige å følge med på.
De er ikke med så ofte, men spiller en særs viktig rolle i den store sammenhengen.
Brutte Løfter ser og høres ut som en advokatserie bør, men selvfølgelig ikke slik virkeligheten egentlig er.
Det er underholdning det her, ikke en slags The Wire for advokatseriene.
Jeg kunne sikkert kritisert Brutte Løfter for å bruke i overkant mye følelsestung musikk, men farken: det hører jo til sjangeren.
Jeg hadde rimelig lyst til å skru av Brutte Løfter og sette på Fringe i starten.
Men etterhvert vokste serien på meg, og nå er det faktisk som å få den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen jeg ikke har kjent siden nittitallet.
Brutte Løfters grunnstemning er såpass god at den etter noen episoder viser seg å ha en vanedannende effekt.
Sesong én av Brutte Løfter er ute på dvd nå, og sesong to har premiere på TV2 tirsdag 22.februar klokka 22:40
|
000062 | train | 4 | screen | 23 | 2 | 2,011 | Collegeserie med ekstrem seksuell driv. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Blue Mountain State S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/blue-mountain-state-s01 | Blue Mountain State S01
Collegeserie med ekstrem seksuell driv.
Den amerikanske tv-kanalen Spikes collegeserie handler om fotballspillerne på skolen Blue Mountain States lag The Goats.
Men aller mest om festing og puling.
...jeg vil gjerne SE pupper og ståkuker
Fotballidioter
Fotball må her forstås som amerikansk fotball, og Blue Mountain State handler mye om regler og tradisjoner og denslags innenfor fotballmiljøet.
Serien gikk på MTV i fjor, og sesong to er i gang i USA.
The Goats er et brorskap av større eller mindre fotballidioter og de er omringet av damer som slåss om å ligge med fotballspillere.
Omgivelsene i Blue Mountain State består av høy musikk, trange kollektiver og plastbeger og serien følger quarterbacken og slackeren Alex Moran (Darin Brooks), Sammy Cacciatore (Chris "Romanski" Romano) og Craig Shilo (Sam Jones III) på daglige collegeeventyr hvor en sugejobb kan redde dagen.
Seksuelt frustrert
Den mest utagerende delen av collegekulturen i USA skildres i Blue Mountain State: øl og sex er selve navet i serien og utenpå der igjen kommer sniffing og røyking av sentralstimulerende saker og epidemier av kjønnssykdommer.
Serien er proppfull av sex og hud men viser det ikke direkte, bare på den aksepterte amerikanske antydende måten.
Jeg kunne faktisk tenkt meg mer enn bare nakne rygger og store utringninger, jeg vil gjerne SE pupper og ståkuker.
Ikke bare høre snakk om det hele tida.
I så måte er Blue Mountain State en seksuelt frustrert serie.
Eller den erter meg bare, og feiger ut når den skal prøve å være drøy.
Nusja - en sentral aktør
Til tider er Blue Mountain State riktig artig, jeg digger situasjonene som ikke er overdrevet, bare skrevet veldig bra og underspilt på den riktige måten.
Serien skal dessuten ha skryt for originale collegevinklinger, som for eksempel den store jakten på den forsvunne lommenusja fra Bosnia, de ville runkehistoriene og ringen som forsvinner opp i nusja på en stripper.
Skuespillerprestasjonene er i beste fall middels, og så mye mer enn det trenger en heller ikke å prestere for å spille karikerte ungdommer (jeg husker for eksempel ikke American Pie for de fantastiske rolletolkningene).
Skuespiller og regissør Romanski har gitt seg selv den kuleste rollen.
Han ser og høres ut som en ung Rick Moranis og har noen øyeblikk som er hysteriske.
En annen som skiller seg ut er Thad Castle (Alan Ritchson), kapteinen på laget og en megaloman hormon-Godzilla som shotter alt som flyter og røyker alt som ryker: tenk Stiffler krysset med den gærne militærsjefen i Avatar.
For å sette strek:
Blue Mountain State er tålelig bra på en hjernedød dag, men kunne godt dratt på enda mer.
|
000063 | train | 6 | screen | 25 | 2 | 2,011 | Optimisme og kamp i en rimelig rasert by | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Treme S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/treme-s01 | Treme S01
Optimisme og kamp i en rimelig rasert by
Det knyttet seg ikke rent lite spenning til David Simons neste prosjekt når han var ferdig med The Wire.
I flere år hadde situasjonen for politiet, røverne og omtrent alle derimellom i Baltimore blitt skildret, og Baltimore hadde fått sin grundige hyllest.
Denne evnen til å fange en hel by i serieform skulle Simon perfeksjonere ytterligere med Treme.
Det finnes øyeblikk her som er helt hakeslipp.
En rasert by
For Treme er, som du kanskje allerede har hørt, en hyllest til New Orleans.
Og slik tilfellet var med The Wire og Baltimore (og The Corner og Baltimore også, for den del), ble Treme spilt inn i New Orleans.
Forskjellen mellom disse to byene er at Baltimore har sine storbyproblemer som så mange andre, mens New Orleans er så sterkt medtatt av orkanen Katarinas herjing at det mangler sidestykke i den utviklede verden i moderne tid.
Og Treme handler om optimismen og kampen i denne rimelig raserte byen.
En ekte by.
En levende kulisse.
Gir musikken sin fortjente plass
For det første er Simons siste mesterverk overraskende.
Det finnes enkelte øyeblikk her som er helt hakeslipp.
I første episode kan jeg bare trekke fram det gledelige gjensynet med Clarke Peters som Albert Lambreaux, i full Mardi Gras-drakt.
Himmel og hav.
Jeg tror ikke jeg blunket under hele seansen.
Musikken jeg hører i serien spilles som regel der og da, eller over et anlegg i rommet.
Et annet overraskende element ved Treme er at musikken i seg selv til tider er nok; rett som det er bærer musikken hele sekvenser alene.
Uten dialog.
Jeg har aldri sett en serie tørre å la musikken tale så for seg så mye som Treme, og det elsker jeg den for.
David Simons talent for dialog
Dialogen er så naturlig og flyter så godt at det er vanskelig å si noe mer om den.
Like vanskelig som det er å si noe om dialogen vi har med vennene våre.
Figurene er fine, både de fiktive figurene og de ekte.
David Simons kanskje fremste trekk som serieskaper er den naturlige dialogen, og i Treme har han plukket med seg noen skuespillerveteraner fra The Wire, noen som utelukkende har jobbet med film tidligere, og lokale orleaniere som bare er seg selv.
En troverdig blanding, selv om et par figurer blir litt flate i den store sammenhengen.
Fellesløft for cajunenes hovedstad
Ensemblet er stort, og hovedpersonene består i en proff trombonist som sakte men sikkert må bygge opp igjen levebrødet sitt, den engasjerte men notorisk distre dj-en, indianerhøvdingen, den sinte youtubeaktivisten, det trasige musikerparet, den strevende mesterkokken og bareieren som leter etter broren sin.
Et utvidet ensemble som til sammen får vist frem den spesielle og kriserammede byen fra sine mange sider.
Beste kjønnsnøytrale hovedrolle:
New Orleans!
New Orleans må også nevnes sammen med ensemblet, for byen i seg selv har virkelig en hovedrolle.
Byens vesen er merkbart gjennom skjermen, og fyller stua i de seksti minuttene det varer.
Og for en sterk avslutning!
Sorgen, gleden og fargene!
Du bør, for ditt eget tv-seriehjertes skyld, ikke gå glipp av denne perlen.
(PS:
Sesong 2 av Treme hadde premiere 24.april på HBO i USA)
|
000064 | train | 4 | screen | 4 | 3 | 2,011 | Sump-operaen sparer på kruttet | nb | p3 | Torfinn Borkhus | True Blood S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s03 | True Blood S03
Sump-operaen sparer på kruttet
Sesong to av True Blood endte med at et minimum av ro og orden ble gjenopprettet i Bon Temps.
For alle andre enn mitt tidligere favorittpar på lerretet Bill og Sookie:
Bill er borte, tatt vekk fra Sookie idét hun måtte en tur på badet for å fordøye frieriet fra Bill.
Så spenningskurven stod jo litt bratt.
Midtpunktet Sookie er blitt en bifigur.
Varulver
Etterhvert kom promobildene fra sesong tre, og jeg forstod at det var noe enda mer dyrisk enn vampyrer inne i bildet.
Varulver.
Selvfølgelig.
Jeg leser dessverre ikke bøkene til Charlaine Harris, men søstera mi gjør det, og hun holder spoilers for seg selv.
Derfor vet jeg aldri hva jeg kan vente meg av True Blood, og sesong tre overrasket meg ved å gjøre meg mer kjent med figurer jeg trodde jeg kjente godt nok fra før.
Flere historier som gløder ujevnt
True Blood følger flere historier samtidig i sesong tre, og de store, svartøyde møljeknullene som sesong to brukte i overkant mye tid på, er borte.
Nå er figurene jevnt fordelt på flere historier.
Et knallbra valg.
Men ikke alle historiene er engasjerende.
I det hele tatt er sesong tre i sumpen en tettere visitt hos figurer jeg kjenner fra før enn et møte med nye.
Kjipt er det da å måtte melde at Bill er blitt uinteressant, Tara livstrøtt og Sookie skjøvet til siden.
Sookie, som var hele seriens midtpunkt når jeg først ble med inn i Louisiana, er blitt en bifigur.
Sookie spesial
Den opprinnelige stjernetrioen Bill, Sookie og Eric har blitt omgitt av så mye maktkamp at oversikten min for lengst har tatt hatten og gått.
Poenget er at vampyrdronninger og varulvkonger spiller ut sine kort i hytt og gevær mens undersåttene følger sin egen agenda, og en sjelden gang iblant kuliminerer det i at Sookie må ta frem spesialkreftene og sette alle skapene på plass.
- og hva er egentlig Sookie?
Hun har jo krefter, det har jeg sett.
Men hvorfor har hun disse kreftene?
Det fikk jeg endelig svaret på i sesong tre.
Svaret er noe jeg selv aldri hadde tenkt på, og det er kanskje da jeg koser meg mest.
Men overnaturlige krefter til tross, det er det ekstremt uredde og fandenivoldske ved Sookie som styrer skuta.
Flere krefter kommer til
Jason er langt på vei den herlige asfaltcowboyen han var i førstesesongen.
Etter å ha lefla med religiøs fanatisme i toeren blir han tatt inn i varmen av Andy, og disse to teamer opp som sheriffkontorets Klabb og Babb i treeren.
Men Jason viser også sin kanskje beste side hittil, i møte med en frøken fra skogen.
LaFayette skal gjennom litt av hvert, men ikke overraskende skal han bevege seg hakket lengre inn i det okkulte i møte med en kjekk sykepleier.
Dessuten skal Arlene inn i et slags Rosemary's Baby-opplegg mens Tara bare skyver i motbakke etter Eggs' død.
I sesong to sa Sams adoptivmor at Sams familie var "bad people", og hvorfor får jeg et grundig svar på i sesong tre.
Sams historie er ett av flere fokus i sesong tre, og Sam blir en figur jeg kan forholde meg til på en helt annen måte.
Sams møte med familien lar meg møte Sam, om jeg kan si det slik.
Og den gjengen der kreves det litt å møte.
En utvidet serieopplevelse
Ekstramaterialet på Blu-rayen består av fire enhanced viewing-episoder, som sparer meg for mange turer på wiki.
Helt enkelt betyr enhanced viewing at det dukker opp...
...tilbud på skjermen underveis i episoden som sier at jeg kan velge å se tilbakeblikk for å friske opp hukommelsen min.
Rett tilbake til episoden etterpå.
...små videoruter nederst i høyre hjørne hvor en av rollefigurene forklarer situasjonen sett fra sitt ståsted.
Mens den øvrige lyden tones ned, selvfølgelig.
Alle disse minivideoene kan jeg også se for seg under ekstratittelen 'Character perspective'.
...bokser med tekst om ditt og datt som bare blir uinteressant sammenlignet med videomaterialet.
'Postmortem'-sekvensen er en ørliten dokumentar om ulvene og ulvetrenerene, og er egentlig bare er en ekstremt trimmet versjon av dokumentaren 'Anatomy of a scene', som er en grundig innføring i CGI- og ulvearbeidet som gjøres før en episode som Bad Blood er ferdig.
I tillegg kommer to episoder med kommentarspor, Snoop Doggs "Oh Sookie"-video og 'True Blood Lines', en interaktiv meny hvor jeg kan surfe rundt og lese om alle vesenene i True Blood og hvem som er reltatert til hvem.
Sum:
Forseggjort ekstramateriale uten det store marsipanlokket.
Såpeoperaens utskjelte verdi
Det introduseres også nye figurer i sesong tre, men de færreste av disse føles viktige.
Sesong tre gjør fortsatt greia si riktig, og jeg koser meg med det jeg ser.
Alt er ikke helt på plass for at jeg kan si meg maksimalt fornøyd, men det trenger det heller ikke være i annen såpeopera.
True Blood skiller seg ikke fra de andre storhetene i sjangeren når det kommer til å melke kua fra episode til episode uten å egentlig avsløre eller avslutte noe.
Poenget er at jeg ikke kaster bort tiden min på sesong tre, Bon Temps er jo et sted jeg bare liker å være!
True Blood leverer fortsatt min ukentlige gotiske virkelighetsflukt, og er fortsatt sexy selv om det har blitt mindre sex.
True Blood sesong tre er ute på dvd og Blu-ray 25.5.2011.
|
000065 | train | 5 | screen | 11 | 3 | 2,011 | Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | South Park S13 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/south-park-s13 | South Park S13
Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist.
Sesong 13, det ulykksalige tallet, byr blant annet på Michael Jackson i ei lita jentes kropp, den kjente historien om den vesle jøden som ødelegger det perfekte samfunnet på ny og f***efis sidestilt med rompefis.
Disney, legemliggjort ved en psykopatisk Mikke Mus, får på pukkelen for sin bruk av Jonas Brothers som seksuell appell rettet mot mindreåringe og Paul Watson og resten av hvalaktivistene får en hard neve rett i juvelene.
Trey Parker og Matt Stone balanserer hårfint mellom friske perspektiver på dagsaktuelle fenomener og aggressive, hånende og usmakelige angrep på enkeltpersoner og grupper.
Sterkt på smak
South Park-episodene begynner som regel med en bagatellmessig problemstilling som tar av og drar på med full gass rett inn i en ny og større sammenheng.
Parker og Stone skrur det hele godt sammen, og hvis jeg bare ser på håndverket er det svært smakfullt gjort.
Virkemidlene kan ved første oppleves som usmakelige, men nei:
South Park er ikke usmakelig.
South Park er bare sterkt på smak.
Et speil på galskapen
Ta sisteepisoden Pee, for eksempel.
For å gjøre en lang historie kort, har en bølge av urin oversvømt en fornøyelselspark og for å bevise at piss gjør folk aggressive, binder myndighetene fast ei ape i lenker og pisser den i fjeset.
Den klikker selvfølgelig, piss gjør forsøksapen forbanna, case closed og apen må skytes.
Slik holder Parker og Stone på, og isolert høres det jævlig og overdrevent ut.
Men i den større sammenhengen er dette bare et speil på hva som har foregått i vitenskapens og religionens navn i flere hundre år, og det skjer fortsatt.
Og Parker og Stone er blant de få som sparker skikkelig hardt mot idiotien uten å bli surpomper.
De lager tvert imot hysterisk artige 22-minuttere av det.
W.T.F
WWE-episoden er også helt hysterisk, og her settes all jugingen og skrytingen i WWE på spissen.
Hva er egentlig premisset for wrestlig?
Hva er greia med alle bakgrunnshistoriene?
Er wrestling egentlig noe annet, noe langt mer finkulturelt bare i en glorete og harry innpakning?
Og hva skjer når kampen for og imot hvalfangst koker ned til kampen om seertall for Whale Watch og Deadliest Catch?
HER ligger Parker og Stones virkelige muskler: disse to har bransjens skarpeste blikk for satire.
Jevnt sterkt, noen flate baller
Det er få som makter å gi så herlig og treffende spark i ballesekken som South Park.
Enkelte episoder er bare en fryd og en fornøyelse fordi de inneholder nok typer som politibetjent Yates i episode 9, Butter's Bottom Bitch og motorsykkelgjengen i episode 10, The F Word.
Andre episoder, som nevnte Pee, Dances with Smurfs og Dead Celebrities, er bare slappe pasninger i forhold til resten og trekker helheten i sesong 13 ned.
Men det er en klar femmer, dette her.
South Park handler alltid om noe større og viktigere, og samtidig er det SINNSSYKT underholdende (for å bruke et utskjelt ord på den rette måten).
Serien peker på samfunnets sinnsykdommer og tar rollen som narr på alvor med animasjonens kraft.
South Park sesong 13 er i salg fra 23.februar.
|
000066 | train | 2 | screen | 14 | 3 | 2,011 | Folka bak Heroes mangler åpenbart evnen til å gi seg mens leken er god. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Heroes s04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/heroes-s04 | Heroes s04
Folka bak Heroes mangler åpenbart evnen til å gi seg mens leken er god.
Å ha et godt konsept er en viktig suksessfaktor når man skal lage en TV-serie.
Problemene oppstår når det gode konseptet gjør at man glemmer å gjøre resten av jobben skikkelig, noe som blir pinlig synlig i fjerde og siste sesong av Heroes.
...vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak.
Siste klipp i siste episode blir etterfulgt av en plakat som sier “to be continued”.
Sånn ville det seg ikke.
NBC har endelig tatt til vettet og kansellert serien som kunne blitt huska som en underholdende og morsom affære hvis kanselleringa bare hadde skjedd tre år tidligere.
Men det måtte flere år med kontinuerlig synkende seertall og manuskvalitet til for at kanalen skulle fatte at nok virkelig var nok.
Les:
Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist:
South Park S13
Slitsomt superheltliv
Heroes handler om mennesker med hver sin superkraft.
De kan for eksempel fly, lege seg selv, kontrollere tanker, kaste ild, bli til vann, bevege seg kjappere en lyset, reise i tid, se fremtida og duplisere seg selv.
Men hvis du tror livet som superhelt er enkelt tar du feil, det er nemlig en endeløs rekke av traurige prøvelser i skyggen av en potensiell apokalypse.
Innledningsvis i sesongen ser vi at flere av heltene våre forsøker å leve normale liv.
Claire begynner på college, Peter jobber som ambulansesykepleier, Matt har gått tilbake til politijobben, og Hiro har overtatt sin avdøde fars firma.
Håper jeg ikke ødelegger spenninga for noen ved å avsløre at normaliteten raskt slår sprekker.
Det er nemlig ikke alle som er interesserte i å bruke kreftene sine til fellesskapets beste.
Enkelte vil heller ha verdensherredømme, ødelegge Jorda eller spre så mye faenskap som de overhodet klarer.
Noe som er ekstremt irriterende for de lovlydige superheltene, som i forskjellig grad føler ansvar for å beskytte menneskeheten mot sine mer ufine artsfrender.
Repetitivt og uinspirert
I avslutningssesongen blir vi introdusert for et mystisk tivoli som utelukkende består av personer med superkrefter.
Tivoliet ledes av Samuel Sullivan (Robert Knepper - T-bag fra Prison Break) som fyller rollen som hovedskurk.
Knepper er lagd for å spille slem, og gjør det som vanlig med stil.
Karakteren hans sliter derimot litt med manglende fokus, det virker ikke som om skaperne av serien helt har bestemt seg for hvem han skal være og hvorfor han gjør det han gjør.
Tivolivrien gir en god del fine bilder, men ellers har den lite å by på.
Kampene mot de forskjellige firmaene og regjeringa i tidligere sesonger har gitt plottet en nerve som tivoliet ikke er i nærheten av å matche - konflikten er hverken tydelig eller interessant nok.
I det hele tatt er avslutningssesongen rett og slett kjedelig, vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak.
Jeg synes førstesesongen var forholdsvis underholdende, men det er grenser for hvor mange ganger man kan gjenta seg selv før folk får nok.
Heroes er et skoleeksempel på at TV-selskaper bør kjenne besøkelsestida si og ikke alltid pøse på med mange sesonger selv om de har muligheten.
Særlig når de viser så liten vilje til å fornye seg at det føles som om vi ser den samme sesongen om og om igjen - litt dårligere for hver gang.
Les:
Det er heldigvis disse som er framtida:
Konger av Oslo
Godt vs. ondt
Sesong fire har fått tittelen Redemption - frelse på godt norsk.
Temaet manifesterer seg først og fremst gjennom superskurken Sylars higen etter å bli et bedre menneske, men flere av de andre karakterene motiveres også av ønsket om å gjøre opp for seg på en eller annen måte.
I tillegg står den evige kampen mellom det gode og det onde fortsatt sentralt.
Én ting skal Heroes ha, serien nyanserer både skurker og helter forholdsvis godt.
Ingen er bare slemme, og svært få er utelukkende gode.
Serien bidrar likevel ikke med spesielt mange innovative innspill på temaet, og fortellerstemmen gjør at det rett som det er bikker over i det kvasifilosofiske.
Logiske brister til besvær
Det er naturlig å sammenligne Heroes med Lost, en sammenligning sistnevnte kommer best utav.
Riktignok hadde Lost også hatt godt av å ha trimma antallet sesonger noe, men serien var uansett langt mer dynamisk og helhetlig.
Enda viktigere er det at Lost hadde karakterer jeg brydde meg om.
Det mangler Heroes.
Det er ikke nødvendigvis skuespillerne sin feil, de gjør stort sett helt streit innsats - dog uten at noen imponerer voldsomt.
De fleste rollefigurene mangler likevel det lille ekstra som gjør dem til gode grunner for å følge med på serien i seg selv.
I tillegg har serien en endeløs rekke av logiske brister som er egna til å irritere.
Jeg skjønner at tunga må plasseres rett i munnen når man jobber med manus til en serie med såpass mange speisa elementer, men man bør uansett kunne forvente færre grove feil enn det vi faktisk får servert.
Et eksempel:
Når Hiro reiser tilbake i tid treffer han stadig vekk yngre versjoner av seg selv.
Men - når han bare forflytter seg med få minutter tar den tidsreisende Hiro bare over plassen til den marginalt yngre varianten.
Jeg fatter ikke at ingen har tipsa de som har skrevet dette om at det ikke henger på greip.
Én sesong med Heroes er nok
Det er litt trist å se serier som blir dårligere og dårligere bare fordi TV-selskapene sliter med å avslutte mens leken ennå er god.
Av og til, for ikke å si ofte, er det nemlig smart å slutte etter en sesong eller to.
Se gjerne på Heroes, men se for all del første sesong.
Har du lyst på mer etter det foreslår jeg at du tenker deg om en gang til.
Det er dessverre ikke verdt tidsbruken.
Så kan vi heller krysse fingrene for at NBC får superkraften selvinnsikt etter hvert.
|
000067 | train | 5 | screen | 24 | 3 | 2,011 | Don Draper forfaller med stil! | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-s04 | Mad Men S04
Don Draper forfaller med stil!
Blu-ray/DVD: Mad Men er fremdeles tidens stiligste serie.
I sesong 4 er handlingen lagt til 1965.
JFK og Malcolm X er skutt, Vietnamkrigen er i anmarsj og både USA og reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce har for lengst mistet uskylden.
Det tidligere så glamorøse arbeidslivet på Manhattan har for alvor begynt å sette sine spor, selv på stødigheten selv, den kreative sjefen Don Draper (Jon Hamm).
LES OGSÅ:
Anmeldelsene av Mad Men sesong 1, sesong 2 og sesong 3.
Med blanke ark
Reklamebyrået har startet med blanke ark etter de dramatiske begivenhetene i slutten av sesong 3.
Nye lokaler, nye kunder og noen nye fjes i staben.
Men hovedpersonene er med, og vi ser hvordan de strever med å få Sterling Cooper Draper Pryce på beina økonomisk.
På privatfronten opplever flere forandringer, både til det bedre og verre.
Den nye tiden begynner å feste seg.
Synlige feil og mangler
Hver episode er en fest.
Hvert bilde er kunst.
Hvert møte med Don Draper en høytidsstund.
Jeg beundrer fremdeles hans urokkelige stil og maskulinitet, samtidig som hans feil og mangler blir stadig mer synlige.
I sesong 4 ser vi hvordan livet som nyskilt fortoner seg som en eneste stor fest, men er samtidig alt annet.
For første gang ser vi tydelige tegn på at Don Draper er i forfall.
Vi ser det bare på den lille vippen i den ellers så perfekt glattsleika panneluggen, at ikke alt er som det skal være.
Forandringen i tilværelsen preger Don Draper.
Han blir til og med bakfull av det evige alkoholforbruket!
Sterkere kvinnestemmer
En gjennomgående kvalitet i alle sesongene er de fantastiske kulissene.
Stilen er upåklagelig, og tidsånden kommuniseres også med små referanser til strømninger og historiske begivenheter i 1965-samfunnet.
I sesong 4 ser vi blant annet hvordan kvinnestemmene blir stadig sterkere.
Mens Peggy Olson (Elisabeth Moss) måtte kjempe for sin plass blant mannlige kollegaer i sesong 1, ser vi nå at flere kvinner setter sitt preg på arbeidslivet i byrået.
Mer Mad Men i vente
Begivenhetene i sesong 4 rev meg kanskje ikke like mye med som sesong 3 gjorde.
Men det endrer ikke det faktum at Mad Men stadig vekk er noe av det bedre jeg putter inn i Blu-ray-spilleren min.
Dette er en ypperlig tv-serie, og det skal etter planen produseres to sesonger til.
Takk og pris
|
000068 | train | 4 | screen | 29 | 3 | 2,011 | Rare engelskmenn løser krimgåter | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Sherlock S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/sherlock | Sherlock S01
Rare engelskmenn løser krimgåter
PREMIERE
- 24.1 - NRK1 - 21:30
Aller først må jeg skrive at Sherlock ikke på noen måte en serie om Sherlock Holmes slik den som har lest bøkene kjenner ham.
Da er Downey Jrs Sherlock Holmes til og med nærmere, siden den i det minste foregår på 1800-tallet.
Kriminelt geni
Sherlock handler om en ung mann i dagens London som er så ekstremt god på å løse kriminalgåter at han blir hentet inn når politiet står fast.
Han er ekstremt rar, ingen rundt ham skjønner seg på ham, men han har respekt blant folk for sine evner.
Han heter Sherlock Holmes, og han vet alt om deg ved første øyekast.
Holmes bruker dagens teknologi og oversensitive evner til å observere og gjøre antagelser.
Han hater stort sett andre mennesker, men liker å ha med legen og eks-Afghanistansoldaten Watson i etterforskningen for å få et friskt perspektiv iblant.
De to kommer ved en tilfeldighet til å dele leilighet i begynnelsen av serien, og der begynner også starten på samarbeidet.
Den enkle og den avanserte
Holmes spilles av Benedict Cumberbatch og Watson spilles av Martin Freeman.
Begge passer fint i rollene.
Cumberbatch overrasket meg i rollen som Holmes siden han har et såpass distinkt utseende, men det slår meg mens jeg ser serien at en Sherlock Holmes i all sin eksentrisitet like godt kan se litt snål ut.
Freemans Watson er en vanlig mann, enkel men stilig, utilpass men bestemt.
Pilotepisoden av Sherlock bruker sms og elektronisk tekst for alt det er verdt i etterforskningen, andre episode handler om et kinesisk forbrytersyndikat, smugling og tagging mens tredje episode er en katt-og-mus-lek som slutter med en såkalt cliffhanger.
Gjennomgående er det mye taxikjøring, mørke gater og lokaler og lange monologer fra Holmes som etterlater alle i rommet med måpende ansikter.
Sykt mye stryk
Foto og klipp er virkelig forseggjort; Herlig skarpe bilder, ivrig klippet.
Jeg lurer på om BBC her har brukt RED-kameraet igjen, siden jeg opplever bildet nesten like skarpt som BBCs Wallander.
Musikken kunne godt vært brukt litt mer forsiktig, da.
Jeg skjønner at det er vanskelig å komme unna strykerne på en Sherlock Holmes-produksjon, men serien foregår tross alt på totusentallet.
En serie om eksentrisitet
Holmes er ikke en type jeg blir kjent med, og det er heller ikke Watson.
De er for fjerne begge to, men det er nettopp derfor de klarer å løse det ingen andre klarer å løse.
Første del av Sherlock er å regne som en litt langdryg forrett, egentlig.
Andre del kommer til sommeren, og da kommer jeg forhåpentligvis litt mer under huden på Holmes og Watson.
OPPDATERING
24.1: NRK sender sesong én og to av Sherlock fra og med i kveld, og denne anmeldelsen er basert på sesong én.
Jeg kommer tilbake med anmeldelse av sesong to så snart jeg har fått sett meg opp.
Har du sett sesong to, sier du?
Ja men, så legg igjen ditt inntrykk i kommentarfeltet da!
Sherlock er å få kjøpt på dvd fra og med 29.mars 2011.
Se trailer av Sherlock her:
|
000069 | train | 4 | screen | 21 | 4 | 2,011 | Inneholder alt en sci-fi-thriller trenger | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Ta den ring | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/ta-den-ring | Ta den ring
Inneholder alt en sci-fi-thriller trenger
Ta den ring var Jon Bing og Tor Åge Bringsværds andre sci-fi-serie etter Blindpassasjer.
Fra den snedige og klaustrofobiske skildringen av stjerneskipet Marco Polo i 1978 fant sci-fi-duoen veien tilbake til jorden igjen i 1982.
Nærmere bestemt til Oslo og etterhvert Trondheim.
(trykk på bildet øverst for å se første episode)
Felles inspirasjon
Ta den ring er historien om den selvsikre og verdensvante norsk-italienske professoren Roland Marco (Kai Remlov) som besøker Oslo for å delta på en kongress.
Etter at to personer dør under kongressen går det opp for Marco at han kanskje sitter med nøkkelen til å løse mysteriet, og han stikker til Trondheim for å nøste opp trådene.
Svaret på mysteriet er en hvilken som helst sci-fi-serie verdig, og jeg mistenker at Bing og Bringsværd og manusforfatterene til den aktuelle NBC-serien The Event har lest samme inspirasjonslitteratur.
Dette er åttitallet
Førsteinntrykket mitt er at Ta den ring er helt på høyde med Derrick i å skildre tidsånden.
Kai Remlow går for eksempel rundt med verdens kuleste klær, og svenske Lena Bergquist kunne vært med i ABBA på alle slags måter.
Bilene, kommunikasjonsmetodene, sjargongen: dette er åttitallet, hvis du tør å møte det igjen.
Det er dessuten spennende å se hvordan en sånn serie blir løst her oppe i nord.
For den inneholder alle elementene en sci-fi-thriller trenger: en hemmelig orden, mystisk teknologi, historisk perspektiv og romanse.
Men den føles absolutt ikke som noen slik serie.
Og det er ikke en dårlig ting, heller.
Nest etter den påfallende åttitallsinnpakningen er det først og fremst tempoet som utgjør den mest merkbare forskjellen på Ta den ring og nyere serier.
Satt på spissen kunne alle tre episodene blitt fortalt på én episode i dagens tempo, men det er samtidig noe veldig sjarmerende ved denne fortellerteknikken.
Overraskende holdbar
At skurkene er svenske, er for eksempel et komisk element i Ta den ring.
Svensk er kanskje det språket som høres minst skummelt ut her i verden.
Og at deler av mysteriet løses ved allsang av barnesangen
Ta den ring på et hotellrom, hører også til i den komiske kategorien.
Men jeg får aldri noen pinlig komisk følelse, serien holder komikken trygt innenfor rammene av sci-fi-thrilleren og er overraskende holdbar jevnt over.
Konspirasjonsteori #1
Med dagens serievante øyne er riktignok ikke Ta den ring mye til thriller, da.
Jeg holdes ikke på noen som helst måte på nåler, selv om jeg lurer noe aldeles grenseløst på hva i alle dager det er slags installasjon jeg iblant ser klipp ifra.
Dét skal Bringsværd og Bing ha: de slo på den store tromma for tretti år siden.
Jeg vil ikke avsløre noen ting, men omstendighetene er omfattende på en slags Erich von Däniken-måte.
Nasjonalhelt
Spesialeffektene er enkle, men effektive.
Ivo Caprino står bak, og han har gjort det han kan best med småskalamodeller.
Pluss en fet avslutningssekvens som ikke trenger å skjemmes for noe som helst.
Caprino altså...en nasjonalhelt på høyde med Heyerdahl.
Ta den ring holder seg overraskende godt, og jeg anbefaler deg å sette av drøye to timer til å få sett alle tre episodene i påska.
Som en slags hyggelig, norsk motvekt til all "en ung kvinne blir meldt savnet"-krimmen som går hver bidige kveld ellers.
Se alle episodene i nett-tv her:
Bør Norge (og NRK) lage mer sci-fi?
Legg inn din kommentar under.
|
000070 | train | 3 | screen | 27 | 4 | 2,011 | Ikke morsomt nok. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Middle | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-middle | The Middle
Ikke morsomt nok.
The Middle handler om en familie i "the middle of nowhere" i staten Indiana i USA.
Mora er bilselger, faren er anleggsarbeider og barna er tre eksemplarer i området barn til ung voksen.
...jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før.
Serien fokuserer på problemstillinger knyttet til det å være aktiv kvinne i full jobb med alt meransvaret det er å være forsørger og utfordringer ungdom møter på sin vei gjennom livet.
Høres det litt kjedelig ut?
Vel, The Middle forsøker alt den kan å gjøre det på en morsom måte, men den ender ofte opp med å være gladbitter.
Det er jo humor i dét også.
Ut av proposjon
Hovedpersonen i serien er Frankie Heck, spilt av Patricia Heaton, og hun er den som stort sett blåser problemene ut av proposjon.
"Er jeg en god mor?", "Jeg kan ikke hjelpe for å føle meg utilstrekkelig" og "noen ganger tenker jeg at jeg ikke er der for barna" er spørsmål Frankie stadig vekk stiller seg, selv om det slettes ikke ser slik ut for meg.
Frankie er gift med Mike Heck (Neil Flynn), en lang og godmodig amerikansk pappa som liker pappatingene, og sammen har de tre barn:
Axl, som har vokst opp og blitt ironisk ungdom; Sue, som har reggis, fett hår og ikke får til noen ting som helst uten å være håpløs; og yngstemann Brick, som bare er veldig rar.
Problemene føles sjeldent reelle, de føles snarere konstruerte.
Og konstruerte liksom-problemer er ikke morsomt nok for meg.
(For å dirigere deg videre på en serie som virkelig får dette til å svinge allerede nå, sjekk ut den amerikanske versjonen av Shameless.)
Å ta de kampene som kommer
En episode av The Middle kan ofte dreie seg vel så mye om hvor rare eller uheldige figurene er som hva plottet i episoden er, og episodene handler mye om å ta kampene som forelder eller barn/ungdom.
Gjerne fortalt med litt for mye fortellerstemme.
Utseendemessig er The Middle er fargetett, som om en har malt serien med alle fargene i skrinet.
Ikke helt oppe på Pushing Daisies-nivå, men nok til at øynene har mer enn nok å holde på med.
The Middle ender ikke opp med å gi meg noen ting, siden jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før.
Kommentarer?
Andre meninger?
Innspill?
Bruk kommentarfeltet under bildet og del på Facebook!
The Middle S01 er i salg fra og med i dag, 27.04.2011, og anmeldelsen er basert på de første fem av totalt tjuefire episoder.
|
000071 | train | 3 | screen | 2 | 5 | 2,011 | Noe rart og noe riktig - miniserie som spriker. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Fantomet | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fantomet | Fantomet
Noe rart og noe riktig - miniserie som spriker.
Denne miniserien var jeg spent på.
Jeg husker vagt å ha sett Billy Zane en eller annen gang i Fantomet-filmen basert på Lee Falks tegneseriehelt, men den skuffet meg så enormt mye at jeg ga opp håpet om å få se en bra Fantomet-filmatisering.
...actionsekvensene gjør at jeg holder ut med Fantomet.
Én overlever
Miniserien Fantomet åpner med en biljaktsekvens som viser en mor og et barn bli jagd av slemminger.
Hele sekvensen er filmet med en slags kaleidoskopeffekt for å få den klaustrofobiske gule traumatiske stilen, og sekvensen avslutter med at bilen med barnet og mora satt i, havner i vannet.
Slemmingene rapporterer at oppdraget er utført og stikker derifra, men gutten overlever.
Hopp tjue år frem i tid, og kameraet følger atletiske rebeller løpe parkour gjennom Manhattan.
Fantomet vet ikke om sin skjebne ennå, og jeg synes umiddelbart serieskaperne har gjort noe rart og noe riktig i sin skildring av Ånden som går i dagens samfunn.
Nye bekjentskaper og et uventet gjensyn
Fantomet består av unge og til dels ukjente skuespillertalenter med Ryan Carnes i rollen som Kit Walker/Chris Moore, altså det 22.
Fantomet.
En kjekkas med fysikken på plass og noenlunde skjermtekke.
Han faller for Renny Davidson, spilt av Cameron Goodman, og jeg kan ikke klandre ham for det.
Renny jobber som ambulanseperson og vikles inn i nettet som spinnes rundt Kit.
Nettet spinnes blant annet av Jean Marchand, som spiller Fantomets veileder Abel Vandermaark, og Sandrine Holt som spiller den kvinnelige utgaven av Guran.
Dessuten får jeg et uventet gjensyn med Isabella Rossellini som den onde Dr. Bella Lithia - en rolle av den mindre minneverdige sorten.
I miniserien Fantomet er skurkene businessfolk i dress og slips og heltene er folk i serviceyrker.
Hovedskurkene er fortsatt Singh, og de er skurker med stor 'S'.
Et ondt brorskap vil starte evig krig, og samme hvor latterlig det høres ut, funker det for meg.
Cas Anvar overspiller som den erkeonde Rhatib Singh – sjefen for Singh-brorskapet.
En erketypisk slesk og tvers gjennom ond fyr med sverdet liggende på det moderne brorskapsrommet.
Kontor på baksiden av månen?
Sing-brorskapet har til og med kalt sin nyeste onde oppfinnelse for FLICKR-tech, og med FLICKR-tech skal de blant annet ta livet av en Israelsk minister.
Til tider gir Fantomet meg følelsen av at manusforfatterne de siste tjue årene har jobbet fra baksiden av månen .
En annen hysterisk sekvens foregår i bilen der Fantomet og Vandermaark forsøker å finne ut hva Dr. Lithias klisjéfulle siste ord skulle bety.
Denne sekvensen er faktisk helt på høyde med Tommy Wiseaus sitat idet han kommer stormende ut på taket i The Room og blir 'overrasket' av sin venn Mark.
Sjekkliste og voldsbruk
Alt som bør være med, er med:
Fantomet slår med ringen og etterlater folk med hodeskallemerket sentralt plassert i ansiktet.
Vennen heter Guran.
Hodeskallegrotten fungerer som tempel og historieklasserom og flyturen til Bengalia er ikke noe å snakke om.
Den unge ivrige helten som akkurat har skjønt hva han er, må bremses litt av veilederne.
Men selvfølgelig handler han på egen hånd som en ekte fiksjonshelt skal gjøre.
Volden i Fantomet-serien er grafisk.
Mørkt, rødt blod spruter når det deles ut slag og spark og bildet er skarpt.
Fantomets drakt er justert til dagens behov, og blander det beste fra cross- og rugbymiljøet.
Kulene preller av drakten som regn på et nyimpregnert telt.
Når alt kommer til alt, er det actionsekvensene som gjør at jeg holder ut med Fantomet.
Jeg har nok kult å se på, helt til serien slutter.
Alt for brått.
Den brå slutten skyldes at kanalen SyFy, som sendte Fantomet i USA, bestilte serien som en såkalt 'backdoor pilot' som vil si at piloten filmes som en spillefilm.
Hvis piloten ikke blir noen suksess, kan den likevel sendes som en selvstendig film.
Ingen suksess, med andre ord.
Ånden som går får slikke sårene og vente på en J.J. Abrams eller Zack Snyder som kan redde skjermskjebnen hans/hennes.
Fantomet kom på dvd 27.04.2011.
|
000072 | train | 4 | screen | 3 | 5 | 2,011 | Nøster opp litt, men jeg ønsker meg mer | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Burn Notice S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/burn-notice-s03 | Burn Notice S03
Nøster opp litt, men jeg ønsker meg mer
Jeg har fulgt den brente CIA-agenten Michael Weston i to sesonger nå, og når jeg setter på den tredje får jeg den svake følelsen av tomgang.
Det skjer ting, men skjer det egentlig noe?
Det er jo handling i hver eneste episode, det er ikke det, men i to sesonger har Weston holdt på med den samme greia nede i Florida og det tærer på tålmodigheten min.
Selv om Weston stadig avslører detaljer rundt det store, tause agentnettverket som holder rundt ham.
Campbell er Burn Notice sin redningsmann
Forandring f...?
Er forandring et urettferdig krav å stille en agentserie?
Jeg vet sannelig ikke.
Jeg har fulgt mange serier gjennom flere sesonger enn tre, og felles for disse er at jeg lar meg engasjere av figurene, ikke historien eller stedet serien utspiller seg.
Jeffrey Donovan har ikke det største skjermtekket jeg har sett, men det blir for lett å skylde på at jeg er lei Donovans fortellerstemme som forklarer meg hvordan jeg skal komme meg ut av en knipe.
- dette har jeg da hørt før?
Agenttriksene som læres bort i Burn Notice er en karakteristisk del av serien og er kult i første sesong, men det hjelper ikke sesong tre at jeg fortsatt får høre hvordan jeg best kan skygge noen eller at jeg ikke skal la personlige følelser ta overhånd i kritiske situasjoner.
Jeg tenker: - dette har jeg da hørt før?, begynner å kjede meg og griper etter noe med internett på som kan fortelle meg noe kuriøst om for eksempel Bruce Campbell.
Kjakan fra Michigan
Campbell er nemlig Burn Notice sin redningsmann for min del: alltid med matrester i munnviken, sleivkjeftet på vegne av lov- og ordensmakten og dresset opp i ferieskjorter.
Slike du finner i klesbutikker rettet mot solbtilbedende pensjonister.
Gjerne med en kald en i hånda.
FOR EN MANN!
Jeg tilgir Burn Notice omtrent all uttværingen bare på grunn av kjakan fra Michigan.
Campbells skuespill er hardt å få tak på, for rollefiguren Sam Axe og den offentlige personen Bruce Campbell har mange likhetstrekk.
I mine øyne kommer han nærmest mulig rollefiguren sin ved å redusere skuespilleriet til et minimum, slik at det tilslutt er Bruce Campbell som sitter der i strandbaren og lekespiller at han er Sam Axe, tidligere Navy SEAL.
Glad og irritert
Jeg har blitt glad i Burn Notice, og det er nok derfor jeg blir irritert på serien iblant.
Slik som jeg paradoksalt nok kan tillate meg å bli lettere irritert over andre ting jeg er glad i.
Den har flere styrker enn svakheter, og er en serie som settes på når det trengs litt avkobling.
Sesong tre nøster opp ytterligere detaljer for meg, men jeg ønsker meg mer.
Mer av den gode tv-serien Burn Notice.
Jeg ønsker å se at figurene jeg har blitt kjent med skal komme seg videre fra ingenstedset de er fanget i, at de skal utvikle seg, endre livssituasjon og møte nye problemstillinger de må forholde seg til.
Burn Notice sesong tre slippes på dvd 4.5.2011.
|
000073 | train | 4 | screen | 4 | 5 | 2,011 | Stort sett sobert, smart og spennende om spionasje. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Spooks S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/spooks-s02 | Spooks S02
Stort sett sobert, smart og spennende om spionasje.
Det begynner å nærme seg ti år siden andre sesong av spionserien Spooks gikk på BBC.
Men - vi levde i en post-9/11-verden da, og vi lever i en post-9/11-verden nå.
Terrorfrykten har holdt seg rimelig konstant, og de fleste episodene kunne like gjerne vært spilt inn i dag - noe som gjør at sesong to av Spooks føles lite utdatert i en verden der TV-serier har en tendens til å fort gjøre akkurat det.
Nok en dag på jobben
Spooks handler om spionene i MI5, innenriksavdelinga av den britiske sikkerhetstjenesten som kompletteres av MI6 - James Bonds arbeidsgiver.
Vi følger først og fremst Tom Quinn, Zoe Reynolds og Danny Hunter i den daglige og evigvarende kampen mot alt som er vondt og skummelt på øyriket.
Russisk mafia, muslimske selvmordsbombere, serbiske militæravhoppere og columbianske dopkonger - gjengen har det som bare kan karakteriseres som en variert jobbhverdag.
Hovedtyngden ligger selvfølgelig på den profesjonelle delen av spionlivet, men også private utfordringer som kommer i kjølvannet av det å ha en såpass speisa jobb blir via noe plass.
Typisk britisk
Bare for å ha sagt det med en eneste gang - du trenger ikke å høre på aksenten til skuespillerne for å merke at dette er en britisk produksjon.
Det er jevnt over smart, forholdsvis neddempa - temaet tatt i betraktning, og som oftest langt mindre flagg-veivende enn en tilsvarende serie produsert på den andre sida av Atlanterhavet kanskje ville vært.
Det stemmer i alle fall brukbart overens med min forutinntatthet knytta til hva som er typisk britisk.
Og det funker stort sett veldig fint.
De fleste episodene er spennende, til dels uforutsigbare, og står hver for seg godt på egne ben.
Uten at jeg skal skryte på meg særlig kjennskap til internasjonale spionasjeteknikker føles det også realistisk - jeg sitter igjen med en viss følelse av at det faktisk er sånn de gjør det.
Da spiller det mindre rolle hvor ekte det faktisk er - de har i hvert fall overbevist meg.
Humørløs hovedrolle
Den mildt sagt humørløse Tom Quinn portretteres av Matthew Macfayden.
Han gjør tingene sine helt OK, men heller ikke mer - det er ikke akkurat en karakter du blir glad i.
Quinn har sitt å stri med på privaten, det er ikke bare enkelt å være spion.
Dette aspektet blir det med jevne mellomrom pirka borti, men det engasjerer ikke mer enn sånn passe.
Da er Keeley Hawes (også kjent fra Ashes to Ashes) langt bedre i rollen som Zoe Reynolds.
Hennes private problemer og dilemmaer føles viktigere og virkeligere, uten at dette går på bekostning av spiontroverdigheten hennes.
Danny Hunter og MI5-sjef Harry Pierce er også fine karakterer - birollebesetninga er rett og slett totalt uinteressant.
Den utskiftninga av folk som foregikk mellom sesong 1 og 2 har ikke spilt noen verdens rolle for hvordan serien oppleves, uviktige karakterer har blitt bytta ut med nye uviktige karakterer
Noen velmente råd
Hvis jeg skal få lov til å være kritisk, og det skal jeg jo strengt tatt, er det et par momenter som irriterer meg fælt med Spooks.
For det første:
Greit, vi skjønner at et lands sikkerhetstjeneste nødvendigvis gjør en veldig viktig jobb.
SÅ SLUTT Å LEGG INN IDIOTISKE DIALOGER SOM PRESISERER DETTE!
Takk, det var godt å få sagt det.
For det andre:
Franskmennene kjederøyker, de mørkhuda snakker bare om bling, alle amerikanerne er arrogante.
SLUTT Å TY TIL ENKEL STIGMATISERING!
Det hjelper ikke at dere bruker en episode på å presisere at ikke alle muslimer har lyst til å sprenge seg sjøl i lufta.
Jeg er klar over at jeg selv nettopp beskrev serien som "typisk britisk", men med fare for å møte meg sjøl i døra velger jeg å fastholde dette fordi det tross alt gir en viss pekepinn - stigmaene i Spooks trengs ikke, de er bare egna til å irritere.
Dom:
Underholdende
Når dette er sagt - Spooks er egentlig forholdsvis nyansert.
Det reflekteres over moral uten at det på noe tidspunkt bikker over i det moraliserende, og forholdet mellom snill og slem er langt fra like svart-hvitt som i den høyst sammenlignbare amerikanske serien The Unit.
Og hvis man legger alt pirk til side og skjærer inn til kjernespørsmålet som kan sies å være -ble jeg underholdt? så er svaret ja.
Hvorfor?
Fordi det er spennende, og godt lagd.
Kunne det vært gjort bedre?
Utvilsomt.
Har jeg likevel lyst til å se sesong 3?
Tja.
Det kan jeg vel alltids.
Spooks sesong 2 kom på DVD 04.05.2011
|
000074 | train | 4 | screen | 9 | 5 | 2,011 | Har gått fra sitkom til dramakomedie. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | How I Met Your Mother S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-i-met-your-mother-s05 | How I Met Your Mother S05
Har gått fra sitkom til dramakomedie.
I USA er How I Met Your Mother, heretter kalt HIMYM, inne i sin sjette sesong og nylig slapp CBS nyheten om at serien har fått forlenget sin eksistens med ytterligere to sesonger.
Den femte sesongen, som jeg skal gi deg en vurdering av her, viser hvordan en fire år gammel sitkom kan utvikle seg fra renskåren sitkom til en dramaserie med MYE komikk.
Barney har gått fra å være helt rå single til helt rå kjæreste.
Slutten er satt
Hvor lenge kan en serie som heter "historien om hvordan jeg møtte moren deres" vare?
Har du diskutert det med en kompis eller ei venninne?
HIMYM har gitt seg selv et sluttidspunkt bare i tittelen, men seriens skribenter er så dyktige at sluttsesongen kan drøye hvor lenge som helst.
Måten temaene behandles på er så grundig at jeg ikke ser noen ende på serien, jeg ser snarere en serie med et luksusproblem.
Og muligens en serie i en overgangsfase.
Litt avstand mellom perlene
Epidsodene kommer som perler på en snor med litt avstand mellom perlene, hvor den første tredjedelen kretser rundt Barney (Neil Patrick Harris) og Robins (Cobie Smulders) forhold.
De to tok noen famlende steg i slutten av forrige sesong og tar det til neste nivå i femte sesong.
Det blir dobbeldating, hvordan-leve-med-Robin-kurs, overmodige råd fra det perfekte paret og så videre.
Barney har gått fra å være helt rå single til helt rå kjæreste.
Hans bråkjekke perspektiv fra innsiden av et forhold er herlig.
Den perfekte miksen
Disse episodene inneholder den perfekte miksen av løgnaktige og ukorrekte gjenfortellinger og et nytt begrep som gjentas nok til at det blir en ny greie.
Ta episoden Jenkins, for eksempel.
Marshall (Jason Segel) gjenforteller historier om sin kollega Jenkins som sier ditt og datt og gjør ditt og datt og det hele er litt rart, egentlig.
I Robin, Lily (Alyson Hannigan), Barney og Teds (Josh Radnor) hoder ser vi Jenkins, en lubben rugg i femtiårene, i situasjonene Marshall forteller om.
Det Marshal forteller er så vanlige historier, helt ulikt manusforfatterne i HIMYM, men så kommer tvisten:
[spoiler]
Jenkins er i virkeligheten en dame, og hun spilles av Amanda Peet.
Ei fantastisk dame.
[/spoiler] Resultatet?
- Et enkelt, men fantastisk fortellertriks som snur alle historiene på hodet.
Applaus.
Mer drama, mindre komikk
The Playbook er også en episode som plasserer seg sentralt blant HIMYM-høydepunktene.
Barney herjer skjermen med sjekketriks som 'SNASA', 'Lorenzo von Matterhorn' og 'The Scuba Diver'.
Barney er den figuren i serien som har blitt mest nyansert i seriens løp: han gir ikke like mye faen i gjengen lengre og han har begynt å bry seg mer og mer om samhold og verdien av venner og unger(!!!).
- Men han kan fortsatt ragge damer som en babygris i ullpledd når han kommer inn på sporet.
Jeg ler ikke fullt så mye av sesong fem som jeg husker jeg gjorde av sesong tre, da.
Og det er nok fordi seriens drama har fått mer og mer plass til fordel for komikken.
Etter fire sesonger trenger kanskje figurene å utvikle seg litt, og det krever i sin tur mer eksistensialisme på skjermen.
Jeg synes det er synd siden jeg likte å le skikkelig høyt av HIMYM, men jeg får nøye meg med tabbeklippene på ekstramaterialet.
How I Met Your Mother sesong 5 er i hyllene fra 11.5.2011.
|
000075 | train | 4 | screen | 10 | 5 | 2,011 | Strømlinjeformet og stilig svindelserie | nb | p3 | Torfinn Borkhus | White Collar S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/white-collar-s01 | White Collar S01
Strømlinjeformet og stilig svindelserie
White Collar byr på en allerede kjent men velgjort politi og røver-dynamikk, hvor den profesjonelle svindleren samarbeider med FBI mot visse gjenytelser.
Neal Caffrey (Matt Bomer) samarbeider med spesialagent Peter Burke (Tim DeKay), og disse to er Tuppen og Lillemor i White Collar.
Dette er definitivt lett underholdning
Semikjente fjes
Tim DeKay husker du kanskje fra Carnivàle, hvor han spilte Jonesy, fyren med fotskinner som hadde et forhold til den heite danseren Rita Sue.
Matt Bomer var innom en del i serien Chuck, men er ikke noe velkjent fjes.
Han har imidlertid et veldig pent fjes, og White Collar kommer til å gjøre fjeset atskillig mer kjent.
Førsteinntrykket mitt av Caffrey og Burke er at de er overraskende på like fot til å være en ung, kjekk svindler og en middelaldrende gammeldags etterforsker.
Burke styrer heldigvis unna gammeldags hovmod reservert senioretterforskere i politiserier, og er snarere en nysgjerrig og leken guttunge i voksendress.
Ingenting å tape på overtramp
Caffrey er den velkledte og kjekke unge mannen som kan sjarmere eller lure seg inn hvor som helst og som ikke trenger å forholde seg til loven.
Han er jo allerede i lovens varetekt og har ingenting å tape på å begå grove overtramp i FBIs tjeneste.
Parallelt etterforsker han sin kjærestes forsvinning, og det er Caffreys personlige motivasjon for å samarbeide med FBI.
At kjæresten har etterlatt seg nærmest et skattekart som han må løse for å finne henne blir litt for Dan Brown for meg, men det er jo litt spennende óg da.
White Collars manus tyr til litt vel lettvinte løsninger iblant.
For eksempel unngår man at en bombe med mobilutløser ikke går av ved å konstant ringe til mobilen.
DEN er i billigste laget, synes jeg.
Og tilfeldighetene deiser ned gjennom taket med jevne mellomrom.
Dette er definitivt lett underholdning, og er en krimserie som har fokus på figurene, ikke sannsynlighetsgehalten i plottet.
Den lille stjernen
Seriens lille men store stjerne for min del er svindleren Mozzie, spilt av Willie Garson.
Garson får boltre seg fritt og uhindret som Caffreys muldvarpaktige venn, og replikkene hans kan ikke skrives, de må sies.
Slikt er alltid herlig å se på tv, og jeg er ikke i tvil om at Mozzie vil få en stadig større plass etterhvert som serien utvikler seg.
Utseende, ikke innhold
De lettvinte løsningene får iblant skurkene til å se helt amatørmessige ut, og FBI likeså.
Men det er ikke så nøye i en serie som White Collar, fokus ligger på Bomers elegante og sexy barberhøvelreklameansikt, DeKays dressmannutseende og alle de heite damene som kommer slengende innom.
Fokus er på utseende, ikke så mye innhold.
Perfekt følge for varme sommerkvelder og en forfriskning i glasset.
White Collar er en strømlinjeformet og stilig serie som kan bli bedre.
White Collar er i salg fra 11.5.2011, og anmeldelsen er basert på 6 av 14 episoder.
|
000076 | train | 4 | screen | 10 | 5 | 2,011 | Et gøyalt, men forutsigbart eventyr. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Merlin S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/merlin-s03 | Merlin S03
Et gøyalt, men forutsigbart eventyr.
Til høsten slipper BBC sesong fire av serien Merlin i Storbritannia.
Her i Norge kan du nå få tredje sesong på DVD.
Som den fantasyfantasten jeg er, blir jeg alltid like glad for å se en skikkelig eventyrserie på tv.
Jeg koste meg med dette eventyret, men det er altfor langt mellom de store spenningsmomentene.
Kongeriket fortsatt i fare
Serien er basert på legenden om Arthur (Bradley James) og Merlin (Colin Morgan), men har sin egen vri på fortellingen og handler om de tidligere årene før Arthur ble konge og Merlin ble en beryktet trollmann.
Som i de foregående sesongene er Arthurs far, Uther (Anthony Head), konge av Camelot.
Han styrer med en hard hånd og har forbudt bruken av magi.
I tredje sesong av eventyret fortsetter Uthers elskede verge, Morgana, sitt hevntokt mot kongen.
Hun og heksen Morgause går hardere til verks enn noensinne for å styrte Uther og ta over makten.
Når Morgana får ferten av en farlig hemmelighet om sin egen far, står Uther og hele Camelot virkelig i fare.
Nok en gang må Merlin redde Uther, Arthur og Camelot fra undergang.
For mange digresjoner
Denne sesongen av Merlin er mer actionfylt enn de første to.
Dessverre holdes formen med avsluttende episoder ved like og dette ødelegger spenningskurven i serien.
Hovedplottet i Merlin er interessant og spennende, men enkeltstående episoder som handler om helt andre ting river meg ut av fortellingen.
Selv om disse episodene kan være artige i seg selv, så føles de som digresjoner fra hovedhistorien.
Jeg blåser i historier som handler om at et rampete troll skaper ugang på slottet, eller at en landsbygutt prøver å jukse seg til seier i en ridderturnering ved hjelp av magi.
Disse føles akkurat ut som det de er - nemlig episoder som er ment som fyllmasse for å dra ut serien.
Heldigvis tar serien seg veldig opp mot slutten.
Da blir dette eventyret så spennende som jeg skulle ønske det var hele veien.
Jeg skulle likt å se at skaperne av serien kunne kutte ut det overflødige og heller fokusere på det som er interessant.
Da hadde vi nok fått en betydelig kortere serie, men den hadde til gjengjeld vært mye bedre.
Vante klisjéer
Skuespillerne i Merlin er sjarmerende.
Det virker imidlertid som om karakterene har stagnert og at de nå begynner å gå tom for ting å spille på.
Katie McGrath, som spiller Morgana, har for eksempel kun to ansiktsuttrykk.
Det ene bruker hun når Morgana spiller god og uskyldig.
Det andre er det lille ondskapsfulle smilet hun får når hun nok en gang har lurt Uther trill rundt.
Det ertende og småkranglete forholdet Arthur og Merlin har seg imellom begynner også å bli gammelt nytt.
Vi har allerede fått to sesonger med dette, nå er det på tide at de utvikler seg litt.
Manusforfatterne og skuespillerne er blitt så komfortable med rollefigurenes utforming at de aldri utfordrer den.
Dermed står karakterene i fare for å bli vante klisjéer av seg selv.
Har potenisale
Tross alle de negative sidene ved tredje sesong, så er serien et koselig innslag for oss som er glade i eventyr.
Trenger du litt tanketom underholdning på en søndags formiddag så passer sesong tre av Merlin fint.
Jeg er spent på neste kapittel i historien og håper at serieskaperne har tatt seg i nakkeskinnet for fjerde sesong av serien
|
000077 | train | 1 | screen | 11 | 5 | 2,011 | Kroneksemplet på et unødvendig kulturprodukt | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Castle S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/castle-s02 | Castle S02
Kroneksemplet på et unødvendig kulturprodukt
Hver uke samler Castle rundt 10 millioner seere bare i USA.
Og 10 millioner mennesker kan vel ikke ta feil?
Joda, selvfølgelig kan de det.
10 millioner mennesker tar ofte og til tider voldsomt feil, det har historien vist oss gjentatte ganger - nå er det altså Castle-seerene sin tur til å bekrefte akkurat det.
Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med.
Ny dritt - gammel setting
Premisset i Castle er som følger:
Storsjarmøren Rick Castle er en suksessfull krimforfatter som alltid har en "vittig" replikk på lur.
Han følger politietterforskeren Kate Beckett på jobb, og bygger hovedpersonen i den nye boka si på henne.
Sammen løser de to - som i utgangspunktet er forskjellige som natt og dag - saker så det står etter, og tror du sannelig ikke det sniker seg inn en liten romansevibb også?
Frister dette?
Hvis svaret er "nei" kan du bare slutte å lese.
Min misjon med denne anmeldelsa er å forhindre folk fra å bruke tid på Castle uten å være forberedt på hva de går til.
Er svaret "ja"?
Fortsett å les.
Det er ikke lurt å gjøre alt dårlig
Gjenbruk av gamle konsepter er helt streit.
Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med.
Dessverre har Castle valgt den siste varianten.
Når det gjelder mordmysteriene som blir presentert har serien kombinert mangel på originalitet med mangel på troverdighet på en måte man rett og slett ikke skulle tro var mulig.
Det er nesten litt imponerende at manusforfatterne har lagt lista så lavt og kommet unna med det.
Episodedramaturgien er standard:
Mistenk tre-fire stykker feilaktig først - fakk skurken på slutten.
Helt greit, hadde det ikke vært for at man veldig ofte skjønner med en gang hvem som faktisk har gjort det, og for at politiarbeidet som leder fram til løsninga med få unntak er blotta for logikk og kompetanse.
NYPD - de inkompetentes arbeidsplass
Castle redder stadig vekk NYPDs ære, og det er ikke fordi han er så sjukt smart - det er fordi politiet er idioter.
De blir strengt tatt ikke framstilt som det, og det er slett ikke noe poeng i serien, de har bare nedregulert en hel politistabs kunnskap sånn at det skal være plausibelt at Castle kommer på løsninga først.
Et eksempel:
NYPD står bom fast i en sak, og håper at fingeravtrykk på en hanske som morderen har brukt skal lede dem på rett vei.
Sorgen er stor da hansken kommer tilbake uten avtrykk - men Castle vet råd!
Han tipser krimteknikerne om å sjekke innsida av hansken, der finner de avtrykket, og vips er saken løst.
For ikke å snakke om seansen der Castle løser mordet på en kjent sangerinne ved å lytte intenst til teksten på hennes siste låt - den er så idiotisk at det ikke hadde vært noe å si på at serien hadde blitt tatt av lufta umiddelbart etterpå.
Jeg skjønner at dette ikke akkurat skal være noen dokumentarserie, men det må da gå an å etterstrebe et ørlite snev av realisme.
Castle promoteres som drama-komedie.
Jeg skal ikke krangle på drama-biten (selv om jeg kunne gjort det òg), men bruken av ordet komedie aksepterer jeg altså ikke uten videre.
Morsomhetene som serveres er nemlig så umorsomme og forutsigbare at jeg får lyst til å reise meg i sofaen og brøle "DETTE TELLER FAEN IKKE SOM HUMOR".
Du har de klassiske sorte komikommentarene som kommer når man finner et lik, den småfrekke verbalsparringa mellom hovedpersonene, og den blotte tilstedeværelsen til et par gjennomkarikerte bifigurer - alt er like gjennomført krampaktig og krisedårlig.
Tips:
Det er ikke noe morsomt når hver eneste spøk føles som et kjipt og flaut déjà vu.
For å forhindre dette kan man lage en og annen ny spøk - det er ikke verre enn det.
Kjipe bifigurer
Det er ikke først og fremst skuespillerne sin feil at Castle har klart å bli en så ufattelig uinteressant serie.
Nathan Fillion (kjent fra Firefly og Pizzagjengen) løser vel rollen som Rick Castle omtrent som forventa, han kan ikke få skylda for manuset.
Det kan ikke Stana Katic som spiller Kate Beckett heller.
Samspillet de to imellom er flatt, og jeg bryr meg overhodet ikke om hvordan det går med dem, men tror uansett at det er rammeverket de har å forholde seg til sin feil.
Bifigurene slipper derimot ikke like lett unna.
Susan Sullivan er helt forferdelig i rollen som Castles anmassende og alltid forsøksvis morsomme skuespillermor, mens Becketts hjelpere Esposito og Ryan stadig vekk prøver seg på spøker som ikke egentlig er ordentlige spøker, bare vanlige setninger sagt på en spøkefull måte.
Ikke velg Castle
Jeg innrømmer at jeg bare så de 8 første episodene av sesongen før jeg tok tastaturet fatt - jeg orka ikke mer.
Så hvis de siste 16 episodene innebærer en voldsom nivåheving ber jeg serieskaperne om unnskyldning.
Men jeg tror vel ikke det er tilfellet.
De siste tiåra har veien fra idé til ferdig serie/film/plate blitt både bredere og kortere, av flere årsaker - noe som har ført til enormt mye god musikk, film og TV.
Trist nok er sverdet tveegga, og bunnivået har sannsynligvis fått enda større bredde enn toppnivået.
Castle er kroneksempelet på et totalt unødvendig kulturprodukt, og dessverre minst like representativt for samtida som Sopranos, The Wire og Six Feet Under.
Dette er uansett ikke noe problem hvis man bare har litt is i magen når man velger hvordan man skal underholdes, og velger med omhu.
Jeg har prøvd å gjøre mitt for å hjelpe.
Ikke velg Castle.
|
000078 | train | 5 | screen | 11 | 5 | 2,011 | Heretter kan du se når noen lyver til deg. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Løgner S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/loegner-s02 | Løgner S02
Heretter kan du se når noen lyver til deg.
Løgner (Lie to me) handler om løgneksperten Cal Lightman (Tim Roth) og hans team av spesialister som hyres inn for å lese kroppsspråk når politiet og FBI står på bar bakke.
- Nesten som House, bare at det handler om løgner.
Hvorfor lyve?
The Lightman Group nøyer seg ikke bare med å si om en person juger eller ikke (det er jo som regel politiet rimelig sikre på alleredede), men de kan faktisk analysere eller provosere seg frem til HVORFOR det juges.
Og da er ikke veien lang til sannheten heller.
Løgner byr på friske problemstillinger og kriminalsaker som ofte har flere vendinger og sider enn først antatt, for eksempel den ugandiske fredsaktivisten som lyver på seg fangenskap hos en krigsherre for å få oppmerksomhet rundt barnesoldater.
Bra?
Dumt?
Det spiller ingen rolle, poenget er at The Lightman Group gjennomskuer det.
Tar uventede vendinger
Løgner er desssuten velgjort på den måten at jeg opplever problemet med flere krimserier å være at de lager kriminalgåten for ensidig.
Løgner går forbi denne fellen fordi den skreller vekk løgnen umiddelbart og tar helt andre vendinger.
Tim Roth er en gammel skjermflamme av meg og han er oppe på et Gary Oldman-nivå når det kommer til fengslende tilstedeværelse i rollen som Cal Lightman.
Roth virrer og vaser rundt med hodet på skakke og gjennomskuer hver minste lille løgn, og både kona mi og jeg elsker det.
I tillegg er han selvfølgelig en overbeskyttende far med en god løgner til datter og ei irriterende gledesdrepende megge til ekskone.
Hvor bra kombinasjon er ikke det?
Lightman er basert på virkelighetens løgnforsker Paul Ekman som har reist land og strand rundt for å forske på menneskelig adferd og funnet at følelser uttrykkes likt, uavhengig av etnisitet.
Og denne forskningen blir jeg presentert grundig for i Løgner.
Jeg får gjentatte ganger høre eksakt hva som foregår i et ansikt når det lyver, hvordan skuldrene beveger seg og hva hendene faktisk gjør når vi lyver.
Kroppen vår vet det når vi forteller en løgn, og den gjør sitt beste for å skjule det samtidig som følelsene presser på.
Alle har jugd om noe
Jeg elsker hvordan serien klipper inn ansiktsuttrykkene til kjente løgnere fra nyhetsbildet med eksakt samme ansiktsuttrykk som figurene som lyver i serien.
Bill Clinton, Phil Spector, Hugh Grant, George W. Bush og så videre: alle har jugd om noe, og hver eneste gang var det en fotograf der og fanga uttrykket.
Første sesong var mye mer storpolitisk orientert hvor det i stor grad ble løyet om viktige, men 'kjedelige' ting i den hensikt å få ting unnagjort uten å ta hensyn til alle sidene i saken.
Sesong to er sexy.
Her er det hud, nattklubber og hvite sexløgner som dominerer.
I mangel på et bedre ord, har Løgner byttet showrunner siden sesong én, og nå er det The Shield og The Unit-showrunner Shawn Ryan som bestemmer.
Derav den populistiske vendingen.
Løgner er nesten som House, bare at det handler om løgner, ikke sykdommer: en eksentrisk type med sine kolleger rundt seg og mange spesielle tilfeller som gruppen må komme til bunns i.
Den sjefen som mindfucker mest
For å ledsage Roth består den øvrige omgangskretsen av den rutinerte og gammelsexy Dr. Gillian Foster, spilt av Kelli Williams, den unge fremadstormende og selvsikre Ria Torres, spilt av Monica Raymund og den dønn ærlige hipsteren Eli Loker, spilt av Brendan Hines.
Et forståelig cast for å nå flest mulig, men også et godt cast med hver sin bagasje.
Lightman er nok den sjefen jeg har sett som mindfucker mest med sine ansatte, og det er en god ting på tv.
Heretter kan du se når noen lyver til deg.
Takket være Paul Ekman og serieskaperen Samuel Baum.
Et navn som garantert vil få en egen wikipediaside snart.
Løgner er i salg fra 11.5.2011.
Har du kommentarer?
Bruk feltet under og skriv, skriv, skriv!
|
000079 | train | 5 | screen | 14 | 5 | 2,011 | Velspilt, trist, morsomt og meget severdig om overgangen til voksenlivet. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Skins S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/skins-s02 | Skins S02
Velspilt, trist, morsomt og meget severdig om overgangen til voksenlivet.
Hadde jeg sett Skins som 16-åring ville det fort blitt favorittserien min.
Det betyr ikke at den er forbeholdt tenåringer.
Nå er jeg nesten dobbelt så gammel, men kosa meg likevel gjennom ti episoder med vennskap, ensomhet, kjærlighet, dop, sex og død.
Gjeng søker puppet master
Skins følger en gruppe 16-18-åringer fra Bristol gjennom de to skoleårene som i England kalles sixth form.
Serien bytter ut nesten alle rollefigurene annenhvert år, og sesong to preges av at dette er siste år med gjengen - rotløshet og motløshet på terskelen til voksenlivet.
Andre sesong starter et halvt år etter at åpningssesongen slutta med at Tony ble påkjørt av en buss.
Nå sliter han med hukommelsen, motorikken og potensen, og framstår derfor som et helt annet menneske enn den manipulative og intelligente storsjarmøren som brukte omgangskretsen sin som sitt eget private dukketeater.
Dette gjør naturligvis noe med dynamikken i gjengen, som er merka av tapet av sin sterke - om enn noe despotiske - leder, og forsterker følelsen av at alt flyter, og at livet som de kjenner det er i ferd med å ta slutt.
Skuespillernes serie
Hver enkelt Skins-episode har fokus på én av ungdommene.
Konseptet med å gå i dybden på en av rollefigurene om gangen fungerer flott, i hvert fall når så mange av dem er såpass interessante og lette å bli glade i som tilfellet er i Skins.
Litt av jobben har selvfølgelig manusforfatterne gjort, men det er skuespillerne som skal ha brorparten av æren.
De er unge (de fleste spiller sin egen alder i motsetning til mange andre tenåringsdrama), stort sett urutinerte, og skikkelig, skikkelig flinke.
Hannah Murray spiller Cassie som om hun aldri har gjort noe annet enn å portrettere forstyrra jenter hele livet.
Nicholas Hoult (kjent fra About a Boy) takler Tonys overgang fra storkar til trafikkskadeoffer forbilledlig subtilt.
Flinkisen Jal har fått bedre plass enn i første sesong, noe Larissa Wilson viser at hun fortjener.
Joe Dempsie bekler rollen som den de facto foreldreløse happy-go-lucky-festløva Chris på en så sårbar, humoristisk og ærlig måte at jeg blir oppriktig glad i fyren.
Også har vi Sid, da.
Mike Bailey gir den usikre og selvanalyserende rollefiguren en troverdighet som jeg ikke har sett lignende karakterer ha på en stund.
Episoden via til Sid fremstår som et av sesongens absolutte høydepunkter - en, for Sid, livsomveltende situasjon blir takla med stor grad av fingerspitzgefühl fra unge Baileys side.
Null moralisme - tusen takk
Skins skildrer den forvirrende og irriterende bruksanvisningsløse overgangsfasen mellom livet du er født inn i og livet du skal velge selv med pekefingeren godt senka.
Moralismen skjærer aldri gjennom pot-tåka, og godt er det - jeg tror det hadde gjort serien langt mindre severdig.
Noe av grunnen til dette kan være at manusforfatterne holder en gjennomsnittsalder på 21 år.
Dette gir seg utslag i at ungdommene er troverdige, men også i at foreldrene kanskje blir litt i overkant demonisert.
Jeg tror uansett på figurene, på samhandlinga, og på dialogen.
OK - skjellsettende opplevelser kommer selvfølgelig merkelig tett, og vennegjengen består kanskje av litt vel mange klassiske stereotyper, men her ofrer jeg glatt noe realisme på seeropplevelsens alter.
Depressivt men optimistisk
Skins er absolutt ikke noen lykkepille av en serie.
Alle ungdommene har sitt å stri med, og deres verden portretteres som et kaotisk og tidvis meningsløst univers.
Seere på alder med rollefigurene vil nok kjenne seg igjen i mange situasjoner i serien, mens de litt eldre fort kan komme til å prise seg lykkelige for at de er ferdige med den tida samtidig som de tar seg selv i å til en viss grad lengte tilbake til en tid der alt var nytt og uutforska.
Jeg gjorde i hvert fall det.
For foreldre med tenåringer er nok serien en noe mer blanda fornøyelse.
Det legges lite imellom, og en spade kalles for en føkkings spade og vel så det.
Skins har nå også kommet i en amerikansk utgave, satt til The Wire-land - Baltimore.
Det skal visstnok være en blåkopi av UK-Skins, minus banning og med kraftig nedtona sex- og dop-scener.
Jeg har ikke sett den, men sliter med å tro noe annet enn at litt av troverdigheten faller bort.
Banning er ikke noe poeng i seg selv, men jeg tror nok jeg hadde hatt vansker med å akseptere en rusglad ungdomsgjeng som aldri sier et stygt ord.
Er i alle fall ikke lei meg for at jeg valgte å se den engelske varianten av serien.
På tross av alvorlige tema og tunge valg beholder Skins humøret.
Og det er kanskje denne balansen mellom det depressive og det optimistiske som gjør at jeg synes serien fungerer så godt.
Episodekvaliteten er ikke alltid helt på topp, og et par av karakterene føles litt unødvendige, men totalopplevelsen er likevel svært god og understøttes av et flott lydspor.
Jeg har ikke noe lyst til å være 17 år og bo i Bristol.
Men jeg liker veldig godt å se på at andre tar seg av den oppgaven - særlig når det gjøres på den måten det gjøres i Skins.
|
000080 | train | 4 | screen | 25 | 5 | 2,011 | Mindre moro med mormonere. | nb | p3 | Birger Vestmo | Big Love S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/big-love-s03 | Big Love S03
Mindre moro med mormonere.
Jeg begynte å se Big Love fordi jeg er stor fan av hovedrolleinnehaver Bill Paxton.
Jeg fortsatte å se på serien fordi den tok meg inn i et spennende miljø med interessante figurer og gjenkjennbar familieproblematikk.
Men de første fire episodene av sesong 3 skuffer litt.
Jeg føler at manusforfatterne strekker troverdigheten til ytterpunktene.
Big Love begynner dessverre å ligne en hvilken som helst såpeserie.
Det er synd, for grunnlaget for en skikkelig god serie er der, men skusles bort i dårlig forfattede intriger.
Kurtiserer kone nr. 4
Serien handler om mormoneren Bill Henrickson (Bill Paxton) og hans tre koner (Jeanne Tripplehorn, Chloë Sevigny og Ginnifer Goodwin), som bor sammen i all hemmelighet i en forstad i Utah.
Bill er fremdeles fremgangsrik forretningsmann, og i sesong 3 forsøker han å starte et casino for å sikre familien økonomisk.
Samtidig står mormonerprofeten Roman Grant (Harry Dean Stanton) foran en rettsak, som står i fare for å avsløre Henrickson-familien som polygamister, i det de er i ferd med å kurtisere kone nummer fire.
Trenger overhengende fare
Jeg liker fremdeles hovedfigurenes ulikheter og funksjoner i familien.
Dynamikken mellom dem er seriens kjerne, og holder kvaliteten oppe.
Men, med Roman Grant ufarliggjort i fengsel, mister historien brodd.
Jeg hadde trodd at hans iskalde sønn Alby (Matt Ross) skulle overta i større grad, men har ikke satt spesielt preg på historien i de fire første episodene.
Big Love trenger et skrudd element av overhengende fare, men mangler det her.
Dreies mot ett segment
Det serien derimot har mye av, er kjærlighetsintriger.
Og litt sykdom.
Og graviditet.
Og avsløringer som er avhengige av visse personers mistenkelig gode og dårlige timing.
Det virker som om serien sakte men sikkert dreies mot et seersegment som jeg definitivt ikke er en del av, nemlig amerikanske husmødre.
Ønsker mer brodd
Big Love virker selvsagt attraktiv i forhold til mange andre ukentlige såpeserier, men jeg ønsker meg mer brodd, mer edge, mer vold, mer sex, smartere dialog og en generelt mer spennende ekspansjon av seriens univers.
Dette skriver jeg altså på bakgrunn av å ha sett de første fire episodene.
Resten av Big Love S03 må være flere hakk bedre om jeg skal gidde å henge med videre.
|
000081 | train | 4 | screen | 2 | 6 | 2,011 | Nye ungdommer + gammel oppskrift = et godt vorspiel, men ikke en fest | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Skins S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/skins-s03 | Skins S03
Nye ungdommer + gammel oppskrift = et godt vorspiel, men ikke en fest
Å gjenskape suksess fra sesong til sesong er ikke nødvendigvis noen enkel oppgave.
Når du i tillegg bytter ut nesten hele persongalleriet etter knallsesong er du enten modig, dum, eller veldig trygg på det du driver med.
Eventuelt en kombinasjon.
Rotløs, rusliberal ungdom som flakker rundt i Bristol på jakt etter seg selv, hverandre, og noe som kan fungere som rettferdiggjøring av egen eksistens.
Skins har gutsa på denne løsninga i sesong tre, og får det til å funke.
Kanskje ikke umiddelbart, og muligens ikke i like stor grad som i sesongen før, men funke - det gjør det.
Cassie, Tony, Sid, Chris, Jal og resten av gjengen vi rakk å bli så glade i i løpet av de to første Skins-sesongene er ferdige med sixth form, og spredt for alle vinder.
Det var derfor med noe avmålte forventninger jeg starta på sesong tre, og det tok noen episoder før den underliggende skepsisen forsvant.
Vorspiel, ikke fest
Den nye gjengen er ikke veldig ulik den forrige.
Rotløs, rusliberal ungdom som flakker rundt i Bristol på jakt etter seg selv, hverandre, og noe som kan fungere som rettferdiggjøring av egen eksistens.
Ungdommene er fortsatt via hver sin episode, noe som både er en styrke og en svakhet.
Måten man kommer under huden på én og én karakter er med på å stadig gjøre meg nysgjerrig på neste episode - neste menneske.
I tillegg blomstrer flere av rollefigurene når de først får muligheten til å vise seg ordentlig fram.
Problemet er at dette for noen nødvendigvis må skje lovlig sent i sesongen.
Og i og med at flere av karakterene beveger seg farlig nær - og rett som det er over - grensa til å være stereotyper, kan redninga i form av 45 minutters fokus komme litt i seneste laget.
Derfor kan sesong tre tidvis oppleves som en oppladning til sesongen etter, når alle karakterene allerede er satt.
En god oppladning riktignok, den skal de ha.
Cook, gjengens lettliva løse kanon og alfahann, setter seg i alle fall tidlig og godt.
Det gjør også Effy, femme fatale og eneste Skins-figur som er med i alle de fire første sesongene.
Sammen med skatekjekkasen Freddie utgjør de deltagerene i et trekantdrama som går som den mest markante røde tråden gjennom sesong tre.
JJ - den obligatoriske nerden - sliter litt med å finne formen, men kommer sterkt etter hvert.
En som aldri finner formen er det forsøksvise komialibiet Pandora, som er så karikert at det er litt vanskelig å forstå hvorfor hun har fått være med i det hele tatt.
Tvillingparet Katie og Emily, som er like forskjellige inni som de er like utenpå, vokser utover i sesongen, og samspillet mellom Emily og den seriøse og politisk engasjerte Naomi er tidvis briljant.
Mackenzie Crook (fantastiske Gareth fra The Office) dukker også opp i en birolle som den patetiske gangsteren Johnny White, men selv om Crook er overbevisende som alltid føles figuren han spiller litt forstyrrende og unødvendig.
Business as usual
Hvis vi ser bort i fra at de fleste fjesene er nye, er det business as usual i tredje sesong av Skins.
Og det er en bra ting.
Det er rett og slett litt imponerende å se hvordan skaperne av serien har klart å beholde stemninga fra de tidligere sesongene etter å ha bytta ut alle folka.
Tematikken er den samme, og den nye gjengen sliter med mange av de samme tingene som den forrige uten at det føles repeterende.
Seksuell og generell identitet, forholdet til foreldre, rus, det å bli voksen
- Skins tar disse temaene på alvor.
Musikkbruken er fortsatt fantastisk, bildene er fine og de urutinerte skuespillerne er nesten like gode som den forrige gjengen.
Skins forteller historier og portretterer mennesker i sin kanskje mest sårbare fase - fortsatt uten å moralisere eller gjøre krav på å sitte med noen form for fasit.
Det er trist, morsomt, sårt, rått og engasjerende.
Og jeg gleder meg til sesong fire, som jeg tror er enda sterkere - nå kjenner vi allerede folka.
Et godt vorspiel gir jo gjerne en enda bedre fest.
|
000082 | train | 5 | screen | 8 | 6 | 2,011 | Mennesker og zombier i en ny verdensorden | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Walking Dead | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-walking-dead | The Walking Dead
Mennesker og zombier i en ny verdensorden
I vår har du kunnet se sesong én av The Walking Dead på Fox Crime, i morgen kommer den for salg på dvd og Blu-ray.
Her er min anmeldelse.
Når det kom for en dag at Robert Kirkman og tegnerne Tony Moore/Carlie Adlards tegneserie skulle bli tv-serie, var svaret tilnærmet unisont:
«PÅ HØY TID!»
...de udødes nærvær er konstant tilstede.
Biter negler
Tegneserien har holdt det gående i snart åtte år, og i skrivende stund er utgave 85 ute.
Jeg synes jeg hører fansen bite negler helt hit.
Tegneserien The Walking Dead dreper nemlig for fote.
Ikke bare zombier, men hovedroller og biroller.
Og det er klart det kjennes på kroppen når du aldri helt kan vite om din favorittsheriff vil klare seg gjennom neste bok.
Når en tv-serie baseres på en tegneserie er den visuelle forhistorien en helt annen enn om den er basert på en bok, og tv-serien The Walking Dead holder seg utseendemessig tro mot originalen.
Egne, engasjerende valg
AMCs zombiesatsing sender både omgivelser, rollefigurer og zombier opp i en høyere enhet og bringer trykkende, svett hverdagsdrama til skjerms.
Historiemessig går tv-serien sine egne veier, og jeg overraskes på en gledelig måte.
Jeg engasjeres av tv-seriens egne valg av historieelementer og vendepunkter, istedet for å nikke gjenkjennende til en historie jeg kjenner fra før.
Jeg mener regissør Frank Darabont, produsent Gale Anne Hurd og manusforfatterne gjør helt rett i å fortelle historien annerledes enn tegneserien, så lenge det funker og styrker serien.
Det finnes ikke bare én måte å fortelle Ricks historie på, det finnes flere.
Zombiene er som insekter å regne
Rollebesetningen er sterk, og zombiene ser helt fantastiske ut.
Andrew Lincoln hadde ikke vært mitt førstevalg til rollen som Rick Grimes, men han er det nå.
Det samme gjelder for Sarah Wayne Callis i rollen som Lori Grimes, Jeffrey DeMunn som gamlingen Dale, Laurie Holden som Andrea, Chandler Riggs som Carl Grimes og John Bernthal som Shane Walsh.
Zombiene gjør heller ikke skam på sine artsfrender i den øvrige filmhistorien, tvert imot: følelsen av de udødes nærvær er konstant tilstede, siden zombiene i The Walking Dead-universet er mer som insekter å regne.
De kommer sigende på, uten å nøle, som om de fulgte et urinstinkt.
De lukter seg frem til maten og reagerer på alle slags lyder.
De kan sitte ubevegelig og livløst på et egnet sted til noen tilfeldigvis kommer forbi og GHRAHLGH!!
- sette de oppløste kjevene sine rett i offeret og sende smitten videre.
Det som vil få oss med videre
Zombiene er som sagt eksemplarisk fremstilt, men heldigvis er det dramaet som er fokuspunktet.
Og i dette dramaet vandrer det folk som har blitt forvandlet, enten til zombier eller nye mennesker i en ny verdensorden.
The Walking Dead handler om oppbrudd og følelser, og det gjør den helt rett i siden det er det eneste som vil få oss til å vende tilbake, sesong etter sesong.
Den eneste svakheten ved sesong én er at den slutter så altfor fort og brått, og lar ventetiden til sesong to bli unødvendig lang.
The Walking Dead er ute på dvd og Blu-ray 9.6.2011
|
000083 | train | 5 | screen | 8 | 6 | 2,011 | Murphy finner storformen på tredje forsøk | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Murphy's Law s03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/murphys-law-s03 | Murphy's Law s03
Murphy finner storformen på tredje forsøk
Hvor mange ganger har man ikke irritert seg over serier som starter med et par gode sesonger for så bare å visne hen?
Med Murphy's Law er opplegget stikk motsatt - et par småtraurige startår, etterfulgt av en tredjesesong som gjør at de foregående famlende sesongene glatt blir tilgitt.
Kjent setting - uforutsigbart plot
Tommy Murphy (James Nesbitt) er en hardkokt politispaner som har gjort det å infiltrere verstingmiljøene i Londons underverden til sin spesialitet.
Nord-iren er kompromissløs, tøff i trynet og setter seg kjapt og effektivt i respekt blant kjeltringene han har som arbeidsoppgave å samle inn så mye dritt som mulig på.
Murphy's Law fremstår uansett som The Wires dystre og sutrete - men likevel oppegående - britiske lillebror.
Men Murphy har en tragisk fortid, hans egen datter ble drept i en gisselsituasjon i Belfast.
Nå har han ingen, og dermed ingenting å tape.
Greit - ingen originalitetspoeng så langt.
Det har egentlig lite å si, så lenge Nesbitt spiller Murphy så bra som han gjør, og plottet er såpass uforutsigbart.
Krever mer - gir mer
I de to første sesongene var Murphy's Law en "én sak per episode"-serie, noe som ga lite rom for sak- og karakterutvikling.
Denne sesongen dreier seg derimot i sin helhet om bare én etterforskning, noe som med fasit i hånd kan sies å ha vært et svært vellykka trekk fra serieskapernes side.
Å gjøre undercover-oppdrag tar tid, og at det gjenspeiles i serien føles riktig.
Det gir rom for nyanser, underplot og kompleksitet.
Det krever mer av seeren, men gir til gjengjeld tilsvarende mye mer tilbake.
Murphys oppgave er i utgangspunktet å infiltrere en gjeng som driver med organisert kriminalitet på middels drøyt nivå.
Men saken baller på seg, og involverer etter hvert voldsomt skitne forretningspamper, korrupsjon og storpolitisk hestehandel.
Det er smart, intrikat, velskrevet, bekmørkt og - etter hvert - skikkelig spennende.
En dyster britisk lillebror
Murphy's Law gamle tematikk kombinert med ny episodedramaturgi gjør det vanskelig å unngå sammenligning med The Wire.
En sammenligning serien tåler godt.
Ikke misforstå, den er ikke på The Wire-nivå - men hvilken politi/røver-serie er vel det?
Plottet er nesten like ambisiøst, rollefigurene nesten like nyanserte og handlinga nesten like forutsigbar.
MEN - karakterfloraen er både svakere og smalere, og serien har fortsatt bare overbevist i seks episoder - The Wire gjorde det i 60.
Murphy's Law fremstår uansett som The Wires dystre og sutrete - men likevel oppegående - britiske lillebror.
Enmannsforetak
Den største forskjellen fra HBOs mesterverk er at Murphy's Law i stor grad er avhengig av én mann for å lykkes - rollefiguren Murphy/skuespilleren Nesbitt.
I hvor stor grad rollefiguren lykkes skal jeg holde kjeft om, men at skuespilleren leverer varene er hevet over enhver tvil.
Ryktene sier at rollen ble skrevet spesielt for Nesbitt, noe som er lett å tro på.
Fra naturens side er han velsigna med et utseende som gjør ham eksteriøregna som både snut og skurk, og han takler begge rollene med en intensitet og troverdighet som gir Murphy's Law det lille ekstra.
Mark Womack gjør en fin figur som sjefsskurk Dave Callard, og det er jevnt høyt nivå på bifigurene, men de må uansett finne seg godt til rette i skyggen - dette er Nesbitts serie.
Feil ordtak
Murphy's Law er tidvis kjip og slitsom å se på, noe som helt tydelig har vært serieskapernes intensjon.
Serien er bekmørk - både visuelt og tematisk.
London har aldri vært så trist, og Murphy sliter - naturlig nok for en mann som jobber med å lyve - med identitetstrøbbel.
Jeg liker uansett det jeg ser.
Politiserier går det snart 700 av på dusinet, severdige politiserier er en helt annen historie.
Her er det ikke originalitet som gjør serien interessant, men godt håndverk fra de aller fleste som er involvert.
Og det er mer enn nok.
Murphy's Law viser tidvis at alt som kan gå galt faktisk går galt.
Men i enda større grad viser serien at alle gode ting er tre.
Enig?
Uenig?
Legg igjen en kommentar!
|
000084 | train | 4 | screen | 17 | 6 | 2,011 | Korrupsjon og politikk går hånd i hånd på plankegata. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Boardwalk Empire S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/boardwalk-empire-s01 | Boardwalk Empire S01
Korrupsjon og politikk går hånd i hånd på plankegata.
Forbud av alle slag stimulerer til kriminell aktivitet, og HBO-serien Boardwalk Empire skildrer hvordan kriminalitet og politikk går hånd i hånd.
Forskjellen er faktisk vanskelig å få øye på.
TRYKK PÅ BILDET OVER FOR Å SE FØRSTE EPISODE!
Holder spritimperiet sammen
Epokeserien klinker til med Martin Scorcese som regissør av første episode og skaper dermed en viss type forventning som kanskje kan komme uheldig ut for serien.
Definitivt en severdig serie av høy teknisk og visuell kvalitet
Dette er slettes ingen Scorcese-serie slik jeg opplever den.
Til det inneholder den for lite vold og spenningselementer.
Men det betyr ikke at det er en dårlig serie.
Det finnes flere regissører som holder et høyt nivå, deriblant Tim Van Patten.
Og han er den som med stødig og delikat regi holder spritimperiet sammen sesongen gjennom.
Blir trist og oppgitt
Hvis jeg skulle brukt ett ord for å beskrive Boardwalk Empire ville det blitt dystopisk.
Jeg blir dyster av å se det.
Eller kanskje mest trist og oppgitt fordi menneskeskjebnene virker forutbestemte og hjelpeløse i den gråkalde mannsdominerte samfunnsmodellen.
Atlantic City på 1920- og 30-tallet var ikke noe godt sted å være, men ved hjelp av horer og sprit var virkeligheten enklere å glemme for enkelte enn for andre.
Begrenset underholdningsverdi
Kvinnene er nemlig ute av sitt element i Boardwalk Empire.
Her er det røykende og drikkende mannfolk som fyller skjermen - mannfolk med bekymringsrynker i panna, som går fra det ene røykfylte lokalet til det neste med problemene sine og småkjefter og hakker på hverandre.
Dette har begrenset underholdningsverdi over tid og er Boardwalk Empires desidert svakeste side.
Damene er enten med som puppeflashere mellom gubbesekvensene eller som strevende mødre, og her er det definitivt sistnevnte som har underholdningsverdi.
Det er de 'ordentlige' damene som skaper spenning i Atlantic City, alle de rusa lettkledte damene er dørgende kjedelige.
Shannon med skjermtekke
Og så har vi perlene da; Michael Shannon som FBI-agent Nelson Van Alden og Michael K. Williams som den svarte undergrunnssjefen Chalky White.
I tillegg til 'Nucky' selv, Steve Buscemi, er disse to den virkelige kapitalen Boardwalk Empire sitter på.
Shannon har et skjermtekke mange kan misunne ham, og han virker både genial og gal - en god kombinasjon for en dyktig fiktiv FBI-agent.
Williams (som fortsatt er Omar Little i hodet mitt) har fått på seg lilla speilfløyelsdress, tversoversløyfe og Indiana Jones-hatt og ser ut som verdens første hallik.
Det han derimot er, er den kuleste, frekkeste og mest fryktinngytende figuren i Boardwalk Empire og skulle fått så mye, mye mer skjermtid.
Buscemi selv surfer rundt på en selvfølgelig bølge av like deler humor og alvor og er seriens absolutte midtpunkt.
Definitivt severdig
Boardwalk Empire er fantastisk tidsriktig.
Klær, kjøretøyer, innredning - alt er satt foran kameraet med hensikt.
Atlantic City selv glimrer med sitt fravær, siden serien stort sett foregår innendørs eller ute på landeveien.
Den eneste utendørsdelen av byen som i noen grad brukes er selve boardwalken - plankegata som skiller byen fra Atlanterhavet.
Sjargongen, uttrykkene og oppfatningene om andre nasjonaliteter er veldig underholdende og irene får kanskje hardest medfart av alle.
På høy tid.
Det varierer veldig hvor mye Boardwalk Empire engasjerer meg, men det er definitivt en severdig serie av høy teknisk og visuell kvalitet for deg som liker dixieland, sigar og ekte pupper.
Boardwalk Empire S01 starter mandag 20. juni kl 21.30 på NRK1!
|
000085 | train | 4 | screen | 23 | 6 | 2,011 | Mindre spionasje, mer filosofi - men minst like bra som før. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Spooks S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/spooks-s03 | Spooks S03
Mindre spionasje, mer filosofi - men minst like bra som før.
Helliger målet alltid middelet?
Dette spørsmålet går som en knallrød tråd gjennom hele den tredje sesongen av spionserien Spooks.
Der de første to sesongene i stor grad er via til selve spionasjen, flyttes fokuset i tredje sesong opp et nivå - til et plan der det filosoferes rundt hvor langt man kan - og bør - gå for fedrelandets beste.
Så med mindre du er en paranoid konspirasjonsteoretiker kan ti nye timer med Spooks trygt anbefales.
Er det spenninga knytta til hvorvidt MI5 klarer å overliste slemminger som gjør at du liker Spooks?
Slapp av, den er fortsatt tilstede i aller høyeste grad.
Serieskaperne har bare utbrodert rollefigurenes tanker rundt det de faktisk driver med, noe som - godt støtta av flott skuespill og ikke-moraliserende moralfilosofering - funker finfint.
Godt, men alt for sent
Sesong tre starter der toeren slutter.
Tom Quinn er lurt i en felle, og prøver desperat å bevise sin uskyld.
At Quinn blir skrevet ut av serien tidlig i sesongen er ingen hemmelighet, han får ikke en gang være med på coverbildet.
Hvordan det skjer skal jeg ikke røpe, men de første par episodene er velskrevne, spennende, og gir lyst på mer.
Karakterutviklinga Quinn gjennomgår slår an tonen for hele sesongen.
For hans del kommer den dessverre for sent til at rollefiguren blir savna i noe særlig grad, men flere av de andre karakterene følger hans eksempel og blir mer levende og menneskelige iløpet av de ti episodene.
Spørsmålene er viktige - ikke svarene
Adam Carter (Rupert Penry-Jones) overtar Quinns posisjon som toppspion, men den skruppelløse smartingen bruker litt for lang tid på å få satt karakteren sin.
Det gjør derimot ikke Zoe Reynolds, Danny Hunter, og sjefen sjøl - Harry Pearce.
Dette trekløveret har vært med fra starten, og de dynamiske, interessante og til tider ekstremt velspilte rollefigurene har størsteparten av æren for at Spooks er såpass severdig som den faktisk er.
Felles for de tre er at de, i ulik grad og på ulik måte, stiller moralske spørsmål ved levebrødet sitt.
Spørsmålene er ofte retoriske og blir nesten aldri besvart, men det er uansett greit at de blir stilt.
Hva har man rett til å gjøre mot et individ for felleskapets beste?
Hva er felleskapets beste?
Hvor går grensa for tortur?
Hva er egentlig terrorisme?
Hvordan kan jeg bevare meg selv når jeg konstant spiller en rolle?
Hvor langt kan jeg gå og fortsatt være i stand til å se meg selv i speilet neste morgen?
Jeg har vondt for å tro at man aldri reflekterer over alt dette når man lever av å gjøre såpass ekstreme ting som den gjengen her driver med til vanlig, så det er bare rett og rimelig at det blir ofra litt plass.
Noen vil kanskje syns det blir litt for mye av det gode - jeg synes de balanserer det fint.
Finner fasongen
Det økte fokuset på karakterutvikling og privatliv fører til at episodene i mindre grad fungerer hver for seg.
Det er fortsatt ikke noe problem å få noe ut av en enkeltstående episode, men sesongen fungerer helt klart best som helhet.
Om dette er positivt eller negativt er selvfølgelig en smakssak, men jeg trives med utviklinga serien har tatt.
Alle episodene er ikke like givende, og bikarakterene er fortsatt ikke noe særlig å skrive hjem om, men alt i alt vitner sesongen om en serie som virkelig er i ferd med å finne fasongen.
Den hvileløse stemninga som er dømt til å prege en gjeng som kjemper en krig som aldri kan vinnes understøttes av bevisst kameraføring og en kald fargepalett - det er generelt lite å utsette på håndverket.
Viljen til å skrive viktige karakterer ut av serien gir en uforutsigbarhet enkelte tilsvarende serier mangler, og er med på å bidra til realismen i portrettet av et yrke som er omtrent like trygt og stabilt som trondheimsværet - selv om det selvfølgelig kan være irriterende å se favoritter forsvinne.
Mye likt - men litt bedre
Mye er likt, og det meste som står i anmeldelsa av sesong 2 gjelder fortsatt, men alt i alt synes jeg Spooks har tatt et steg i riktig retning, og der fireren jeg ga sesong to var heller svak er denne fireren tilsvarende sterk.
Drama- og spenningsaspektene spiller hverandre gode, og gir seerne en ekstra grunn til å følge med hele veien.
Så med mindre du er en paranoid konspirasjonsteoretiker kan ti nye timer med Spooks trygt anbefales.
Enig?
Uenig?
Slå deg løs i kommentarfeltet!
|
000086 | train | 4 | screen | 29 | 6 | 2,011 | Herlig feel bad-underholdning som ramler på oppløpssida. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Skins S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/skins-s04 | Skins S04
Herlig feel bad-underholdning som ramler på oppløpssida.
Skins har aldri rosemalt britisk ungdomsvirkelighet - heller tvert imot - og i sesong fire er det tilsynelatende ikke måte på hvor traurig ting kan bli for gjengen fra Bristol.
De fleste som har vært der vil nok akseptere at tenårenes iboende bipolaritet blir malt med den bredeste penselen man har for hånda.
Dystopien går som en beksort tråd gjennom hele sesongen - selvmord, mord, psykisk og fysisk sykdom, familieoppbrudd, økonomisk ruin, ensomhet, vold, rusavhengighet - dette er bare noe av det som får plass i løpet av åtte episoder.
Men jævelskap fungerer som underholdning, særlig når det er godt spilt og skrevet.
Og det er det her, det holder bare ikke hele veien inn.
Små oppturer - voldsomme nedturer
Sesong fire starter med et smell - bokstavelig talt.
Åpningsscena, som minner veldig om den første scena i fjerde sesong av Six Feet Under, viser ei jente som hopper i døden på Thomas' klubb.
Den påfølgende private etterforskninga avslører at flere av våre venner spiller en rolle i tragedien, og stemninga er ettertrykkelig satt.
Siden går det slag i slag med små oppturer og påfølgende voldsomme nedturer.Det er nok ikke alle som kjenner seg like godt igjen i Skins' fremstilling av ungdomstid, men de fleste som har vært der vil nok akseptere at tenårenes iboende bipolaritet blir malt med den bredeste penselen man har for hånda
En elskbar versting
Skins legger mye ansvar på unge skuespillerskuldre, og det er den mest rutinerte av dem som bærer børa best.
Jack O'Connell (This is England) gir Cook flere nye dimensjoner i løpet av sesongen.
Dette betyr selvfølgelig ikke at Cook går lyse tider i møte, han er kanskje den som er mest ute å kjøre av alle sammen.
Uansett gir hans episode økt forståelse av hvorfor den unge nihilisten er som han er, og O'Connell er mer enn dyktig nok til å skrive Cook inn i TV-historien som en elskbar versting vi husker.
Tvillingene Katie og Emily har også vokst siden foregående sesong.
De får langt mer tid i ruta, og viser seg tilliten verdig.
I motsetning til andre karakterer får de drahjelp fra foreldrene, som er blant de ytterst få voksenpersonene i Skins som ikke fremstår som rene tegneseriefigurer.
Pappa Fitch er et slags tragikomisk alibi, og fyller rollen med bravur.
En gresk tragedie
Effy og Freddie representerer den dystreste delen av sesongen.
Her er det ekstremt langt mellom lyspunktene, og selv den minst intuitive skjønner tidlig at alt er dømt til å gå lukt til helvete.
Luke Pasqualino sliter tidvis med å tilføre Freddie særlig mer enn et vakkert ytre, og blikkfokusen til Effy går i vranglås en meter bak alt hun ser på tidlig i sesongen, men det skal uansett godt gjøres å ikke la seg rive med av den greske tragedien waiting to happen.
Emily/Naomi-føljetongen er likevel det forholdet som fenger mest.
Kathryn Prescott er strålende som Emily, og sammen med Lily Loveless maler hun et intenst og troverdig portrett av ung og mildt sagt problematisk kjærlighet.
JJ følger opp der han slapp i tredje sesong, og er uhyre viktig for dynamikken i karakterfloraen med perspektiver og problemer som skiller seg markant fra resten av gjengens.
Gutten som er dømt til å appellere til mangt et morsinstinkt står i sentrum for både noen av de tristeste og fineste øyeblikkene sesongen har å by på.
Dess styggere, jo finere
Serieskaperne har to elementer å støtte seg på for å forhindre at Skins ikke blir for deprimerende.
Det ene er flate figurer som stort sett har i oppgave å tilføre serien komikk, sånn som Pandora og de aller fleste som er ferdige med tenårene.
Jeg har etter hvert bitt vant til det, men synes fortsatt dette grepet er under middels vellykka.
Det andre elementet er karakterenes ungdommelige pågangsmot og evne til å reise seg opp og prøve på nytt hver gang livet gir dem en kraftig smekk.
Dette funker strålende, og gjør at Skins' tema ikke bare trenger å tolkes som "alt går til helvete og du kommer til å dø ensom uansett", men også kan forstås som "hvis du ikke fortsetter å prøve kommer du hvertfall ingen vei".
I tillegg blir de fine øyeblikkene enda finere når det depressive er så tydelig tilstede som det er.
Og det er akkurat denne kontrasten som gjør Skins så voldsomt severdig.
Sju gode og en forferdelig
Siste episode er derimot ikke severdig i det hele tatt.
Makan til idiotisk forsøk på å nøste opp løse tråder skal du lete lenge etter.
Det er vanskelig å være mer konkret uten å ødelegge spenninga for de som enda ikke har sett serien, men det stinker manusforfattere med dårlig tid og uten en klar plan.
Og selv om det bare er én episode av åtte, så er dette det siste møte med den andre generasjonen Skins-ungdommer - både skuespillere og TV-seere hadde fortjent bedre.
Terningen hadde utvilsomt vist en ekstra prikk hvis bare noen hadde tatt seg tid til å føre historiene i havn på noenlunde ordentlig vis.
Men så lenge du er forberedt på en halvhjerta og lite tilfredsstillende slutt kan du med god samvittighet kose deg med sju episoder ungdomsdrama på sitt beste - og mørkeste.
Enig?
Uenig?
Uansett - bruk kommentarfeltet
|
000087 | train | 4 | screen | 11 | 7 | 2,011 | Svensk storsuksess som genererer lite gapskratt, men masse humring. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Solsidan s01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/solsidan-s01 | Solsidan s01
Svensk storsuksess som genererer lite gapskratt, men masse humring.
Det siste tiåret har komiserier som The Office, Curb Your Enthusiasm og Klovn representert kjærkomne motstykker til punchline- og lattermaskinkomikken som dominerte på nittitallet.
Stikkordene er fasade, usikkerhet, statusjag og kampen for å passe inn - et godt utgangspunkt for situasjonskomikk.
Dette er serier med høy gjenkjennbarhets-faktor som snakker i enorme bokstaver til flauhetssenteret i seeren - og bruker det som basis for komikken.
Solsidan opererer i utkanten av samme landskap, men har tona ned det flaue en del sammenligna med ovennevnte serier - noe som gir færre latterbrøl, men en langt mer avslappende seeropplevelse.
Almenngyldig tematikk
Serien handler om tannlegen Alex (Felix Herngren) og skuespillerinna Anna (Mia Skäringer), som nettopp har flytta tilbake til Alex' barndoms dal - overklassetettstedet Saltsjöbaden.
Der bor allerede Alex' barndomskamerat og bestevenn - banksjefen Fredde (Johan Reborg) sammen med sin noe stereotypiske rikmannsfrue Mickan (Josephine Bornebusch) og deres to barn.
Om ramma "kakseliv i den svenske skjærgården" kanskje ikke skaper umiddelbar gjenkjennelse for folk flest, er tematikken almenngyldig.
Stikkordene er fasade, usikkerhet, statusjag og kampen for å passe inn - et godt utgangspunkt for situasjonskomikk.
Mangler komitrøkk
Solsidan bæres frem av solide skuespillerpre som presenterer velskrevet dialog.
Johan Reborg briljerer i rollen som impulsive Fredde, og er den som oftest trigger lattermusklene mine.
På det området tar også Henrik Dorsin (storebror til Rosenborg-kaptein Micke Dorsin) rikelig med ansvar.
Hans Ove Sundberg-karakter representerer den kjipe og smålige barndomsvennen du febrilsk prøver å kvitte deg med, og Dorsin sjonglerer stereotypi, komikk og det nødvendige snevet av troverdighet på flott vis.
Mia Skäringers Anna er kanskje ikke den rollefiguren man ruller seg i latter av, men den vordende mor er lett å bli glad i og tilfører karakterfloraen balanse.
Hovedperson og fortellerstemme Alex havner tidvis litt i skyggen av de sterke personlighetene rundt seg.
Det er nok meninga at det skal oppfattes sånn - karakteren er konfliktsky og kronisk usikker - men Alex mangler noe av det tiltrengte komiske trøkket som Frank Hvam så glimrende fronter Klovn ved hjelp av.
Kan nytes i store mengder
Solsidan kan i det hele tatt oppfattes som Klovns ritalinmedisinerte lillebror.
Der Klovn fremkaller like deler latterbrøl og puteøyeblikk, legger Solsidan seg på ei linje der det morsomme ikke er like morsomt, og det flaue ikke er like flaut.
Dette er ikke bare negativt, jeg sliter med å se mange episoder av Klovn på rappen - det er rett og slett for slitsomt.
Solsidan kan derimot trygt nytes i større mengder.
For underholdninga er alltid tilstede selv om alt ikke er like hylende morsomt.
På tross av at noe så utrivelig som frykten for egen utilstrekkelighet står såpass sentralt i serien som den gjør, er Solsidan likevel feel good-TV fra øverste del av hyllesystemet.
Og selv om karakterene vi følger svært sjelden er ordentlig tilfredse med tilværelsen, farges ikke seeropplevelsen av dette.
Når serien i tillegg er satt til en fargesterk postkortvariant av Sørøst-Sverige er det vanskelig å ikke trives foran skjermen.
Så får man heller bytte til Klovn når man trenger et latterkick.
Enig?
Uenig?
Slå deg løs i kommentarfeltet!
|
000088 | train | 3 | screen | 22 | 7 | 2,011 | Vakkert politidrama på tomgang. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Identity S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/identity-s01 | Identity S01
Vakkert politidrama på tomgang.
Noen ganger virker TV-serier som om de er lagd under tvang.
De kan ha gode skuespillere, flotte bilder og et tema som i utgangspunktet kan være interessant - likevel fenger det ikke.
Fordi de mangler noe vesentlig - en historie som vil fortelles.
Identity er en sånn TV-serie.
Greit plot
Utgangspunktet er streit nok, om ikke veldig banebrytende.
Den nye identitesenheten i London-politiet spesialiserer seg på saker knytta til identitetstyveri.
Enheten er uglesett av politimenn i andre avdelinger som synes den virker som et unødvendig pengesluk.
Potensialet som tydeligvis ligger i bunn er en kime til irritasjon i og med at det ferdige produktet ikke fenger mer enn det faktisk gjør.
Bedre blir det ikke når enhetsleder Martha Lawson (Keeley Hawes) ansetter den løse kanonen John Bloom (Adian Gillen) som nettopp har gjort seg ferdig med et 15 år langt spaneroppdrag der han har infiltrert den tyrkiske mafiaen så grundig at enkelte av båndene viser seg vanskelige å bryte.
Sammen med den obligatoriske dataeksperten, streberen og sjarmøren danner de ei gruppe som skal fakke skurker som utgir seg for å være noen andre enn de egentlig er, samtidig som de forsøker å finne ut om Bloom selv tilhører denne kategorien.
Mellom to stoler
Det kan virke som om serieskaperne satte premissene for serien, casta dyktige skuespillere og fotografer, og så lente seg selvtilfredse tilbake før de hadde rukket å jobbe skikkelig med selve manuset.
Ikke sånn å forstå at det er totalt krise, det virker bare uinspirert - noe som fører til at jeg som seer kjapt mister engasjementet.
Dialogen er i beste fall ujevn, og hverken små eller store intrigelinjer evner å forsikre meg om at jeg må se en episode til.
Hjernedøde underholdningsserier som nesten åpent setter som premiss at du må koble ut hodet for å få noen glede av produktet, kan til en viss grad komme unna med dette.
Kobler du ut hodet mens du ser Identity kan du kjapt miste tråden, og kobler du det på blir mangelen på en god historie for tydelig - dermed faller serien tungt mellom to stoler.
I det hele tatt virker Identity som det motsatte av et overskuddsopplegg - noe manusforfatterne er tvunget til å skrive før de får lov til å hoppe på neste lystbetonte prosjekt.
Visuelt vakker
Identity er uansett ikke fullstendig mislykka.
Serien er tydelig og helhetlig mollstemt, noe som kombinert med vakker og dynamisk fotografering gir en visuell opplevelse som trekker opp helhetsinntrykket.
Skuespillerne er heller ikke ille.
Adian Gillen, som tidligere har vist hva som bor i ham gjennom rollene som Borgermester Carcetti i The Wire og Littlefinger i Game of Thrones, spiller mystisk og potensielt skummel purk på upåklagelig vis.
Keeley Hawes (Ashes to Ashes, Spooks) spiller - som vanlig - flink politikvinne.
Hun gjør det helt greit, men makter ikke å tilføre rollen det lille ekstra som vi har sett henne gjøre tidligere.
Kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er ikke noe å hoppe i taket for, men det har mye å gjøre med at de blir tvunget til å fremføre enkelte dialoger som dreper troverdighet - jeg fritar Gillen og Hawes for skyld akkurat der.
Se heller Spooks
Potensialet som tydeligvis ligger i bunn er en kime til irritasjon i og med at det ferdige produktet ikke fenger mer enn det faktisk gjør.
Jeg mister liksom aldri trua på at det skal ta seg opp, og selv om spenninga øker mot den siste av de seks episodene er det langt fra nok til å overbevise meg om at denne serien var verdt tida jeg brukte på å se den.
Identity er - på mange måter - en svakere utgave av spionserien Spooks.
Begge er politidrama med en tvist satt til London, Keeley Hawes fronter begge, og de deler til en viss grad tematikk - hvem kan man stole på?
Hvem er den de utgir seg for å være?
Forskjellen ligger i historiefortellinga
- Spooks er inspirert, Identity er ikke det.
Og det får konsekvenser.
Spooks lever i beste velgående etter ni sesonger - Identity ble kansellert etter én.
|
000089 | train | 3 | screen | 10 | 8 | 2,011 | Lekker britisk militæraction med billig historie | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Farlig Oppdrag | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/farlig-oppdrag | Farlig Oppdrag
Lekker britisk militæraction med billig historie
Kanskje så du Farlig Oppdrag når den gikk på NRK tidligere i år?
Denne krigsserien i seks deler henter handlingen fra ulike konfliktsteder i verden (Irak, Zimbabwe, Afghanistan og Pakistan) og utgangspunktet er en gisselfrigjøring som går skeis og som får følger gjennom hele serien.
Farlig Oppdrag ser råskarp ut, og inneholder mye godt kameraarbeid
Soldatskjebner
Hovedrollene tolkes av Richard Armitage og Andrew Lincoln, sistnevnte mest kjent for sin hovedrolle i zombieserien The Walking Dead.
Armitage spiller John Porter, en SAS-soldat som får skylden for alt som går galt under den mislykkede operasjonen, og mye av Farlig Oppdrag handler om hans frustrasjoner og demoner.
De er det ikke så rent få av, og fler skal det bli ettersom den britiske etterretningen ikke har noen betenkeligheter med å sende Porter ut på nye (uoffisielle) eventyr.
Lincoln spiller Hugh Collinson, Porters tidligere medsoldat som gjør militær kometkarriere og havner i MI6, og som tar Porter under sine vinger og gir ham en ny sjanse.
Grunnen til at Farlig Oppdrag ikke løfter seg over 'middels krigsunderholdning'-kategorien, er todelt: den undervurderer meg med sine irriterende psykologiske tilbakeblikk og lar ting løse seg for lett.
Serien tar seg heldigvis opp, men aldri til de store høyder.
Usannsynlige vendinger
Historien i Farlig Oppdrag spinnes rundt sårbare maktallianser mellom nasjoner og de nådeløse konsekvensene slike kan ha for vanlige fotsoldater.
Til tider oppleves vendingene serien tar som veldig usannsynlige, og det gjelder spesielt første episode som helt klart er den svakeste både historiemessig og skuespillermessig.
En ekstremt kritisk sitasjon berges for eksempel ved at en maktperson plutselig kommer inn i rommet og gir kontrabeskjed.
I en annen sekvens gløtter Porter opp på tven og kjenner igjen barnet han så for syv år siden i Irak, nå syv år eldre og iført uniform.
Mating med teskje
Tilbakeblikkene føles kanskje nødvendige for at jeg ikke skal glemme seriens utgangspunkt, men jeg har ingen problemer med å huske hvorfor Porter har blitt som han har blitt - han har nemlig et innbitt og bittert uttrykk med 'urettferdig behandlet' stemplet i pannen hele veien.
Overdrevne følelser og indre demoner river og sliter i figurene og fortelles med ekkoeffekt og syretrompeter i tilbakeblikkene - resultatet blir for mye mating med teskje.
Utseendemessig ser Farlig Oppdrag råskarp ut, og inneholder mye godt kameraarbeid.
Noen ganger blir den faktisk seende litt kunstig ut, siden det skarpe bildet avslører nyinnkjøpte klær på gisseltakere ute i ørkenen.
Plutselig ser farlige gisseltakere ut som modeller for det siste innen gatemote.
Hvis du regner deg som en altetende krigsjunkie, vil jeg anbefale serien.
Men hvis du er ute etter en alternativ tagning på moderne krig fra en britisk regissør, vil jeg heller anbefale Generation Kill.
Farlig Oppdrag er i salg fra 10.8.2011.
Har du noe på hjertet?
Fyr løs i kommentarfeltet under!
|
000090 | train | 4 | screen | 23 | 8 | 2,011 | Mer kjøtt og action rundt tenåringenes favorittvampyrer. | nb | p3 | Maria Lindberg | Vampire Diaries s02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/vampire-diaries-s02 | Vampire Diaries s02
Mer kjøtt og action rundt tenåringenes favorittvampyrer.
Andre sesong av Vampire Diares tar et stort steg opp fra foregående sesong.
Heltene våre møter mer blod, mer action, og langt flere utfordringer i det som har blitt en underholdende serie til late ettermiddagers behov for lett underholdning.
En liten innføring for de som ikke husker første sesong:
I den lille byen Mystic Falls møter vi Elena.
Hun er tenåringen som forelsker seg i vampyren Stefan, som er tilbake til hjembyen for å bygge og bo.
I denne coctailen finner vi også Stefans bror Damon som er forelsket i Elena, og sist, men ikke minst hjemkomne Katherine som er Elenas dobbeltgjenger.
I tillegg til det naturlige trekantdramaet som oppstår ved at to brødre er forelsket i samme kvinne, står også heltene våre ovenfor nye skurker.
Varulver inntar byen, det samme gjør ondsinnede hekser og verdens eldste vampyrer, som naturlig nok er umulig å ta livet av.
Nesten i hvert fall.
Sesong 2 handler i all hovedsak om hvor mye overnaturlig utøy man kan kaste på seriens helter.
Høyt tempo
Trekantdramaet mellom Elena, Damon og Stefan står sentralt i denne sesongen, uten at det tar for mye plass.
For de dramahungrige er det likevel nok av forhold og forelskelser å kose seg med blant bikarakterene, men sesong 2 handler i all hovedsak om hvor mye overnaturlig utøy man kan kaste på seriens helter.
Serien har et høyt tempo, og det er såvidt den ene vampyren er drept før den neste dukker opp.
Jeg sitter ikke dirrende på kanten av sofaen, men de endeløse utfordringene gjør i hvert fall at man er nysgjerrig på hva som skal til for å kvitte seg med djevelskapen denne gangen.
Sterke venninner
Bestevenninnen Caroline er en av de figurene som utvikler seg mest gjennom sesongen.
Hun står ovenfor utfordringer av en helt annen grad enn pynting til skoleball og dugnader.
Heksevenninna Bonnie utvikler kreftene sine og oppdager prisen man må betale for disse evnene.
Elena blir stilt ovenfor umulige avgjørelser, og viser stadig mer bein i nesa.
Damon blir bare mer og mer likandes, og Stefan blir nok en gang påmindt om sin noe kjedelige fortid som "ripper":
En vampyr som har slått av følelsene sine, og som dreper og suger uten samvittighet eller moral.
(Artikkelen fortsetter under det ikke-erotisk ladede bildet av Katherine og Caroline.
Sorry folks)
Helt og skurk
Nina Dobrev har litt av en jobb ettersom hun spiller både Elena og Kathrine i både fortid og nåtid gjennom serien.
I starten av serien er motpolene mellom de to klare.
Katherine er den vampete og egoistiske vampen som oser av sex og blodtørst, mens Elena er den uselviske og moralske heltinnen.
Utover i sesongen nyanseres de ekstreme motpolene som de i utgangspunktet er, og Elena og Katherine tar stadig flere personlighetstrekk fra hverandre.
Dobrev spiller rollene sine godt, selv om jeg ikke lar meg rive med før andre sesong går mot slutten og figurene får kjørt seg følelsesmessig.
Søskenkjærlighet
Jeg koser meg i scenene med Damon og Stefan, som gjennom sine 150 år sammen stadig har byttet om rollene som den skikkelige og den slemme.
Ian Somerhalder (Damon) og Paul Wesley (Stefan) gjør mange gode scener sammen, og har kanskje det viktigste og mest levende forholdet i serien.
Ian Somerhalder har den morsomste jobben som den eneste skuespilleren med vittige replikker og sjarm.
I denne sesongen får vi også se mer av den Damon som sliter med å være sitt egoistiske og overfladiske selv når han vet at det er en helt annen side av ham som må frem for å vinne Elenas hjerte.
(Artikkelen fortsetter under blodhungrige Stefan fra sitt tidligere liv)
Menn til pynt
Så til det litt mer kjedelige:
Serien sliter ofte med fryktelig uinspirert skuespill.
Elenas bror Jeremy (Steven R. McQueen) og kompisene Matt (Zach Roerig) og Tyler (Michael Trevino) er alle forglemmelige fyll-karakterer.
Jeg hadde ikke brydd meg det fnugg om de alle strøyk med i første epsiode, og jeg kjeder meg hver gang de dukker opp på skjermen.
På den andre siden er deres eneste funkjson i serien å spille kjærlighetsinteressene til de langt sterkere kvinnerollene, noe som jo er en deilig avveksling fra standarden.
Replikkutvekslingen gjentar seg selv til stadighet, og seriens hovedpersoner mangler fortsatt den personligheten og de små raritetene som gjør at vi elsker dem og blir hengivne fans.
Alle er pene, slanke, polerte, og fullstendig blottet for den x-faktoren som må til for å skape en virkelig god serie.
Effektene er også noe man kan pirke på, for de ser tidvis ut som noe tv-selskapet fikk et 2 - for 1- tilbud på.
Etter å ha bygd opp spenningen rundt de nyankomne varulvene i bygda er det en stor skuffelse når varulvene bare viser seg å være veldig sterke og raske ulver.
Ikke vet jeg hvordan en varulv ser ut, men den kan gjerne se mer farlig og overnaturlig ut enn den sure bikkja utenfor butikken som aldri blir henta av eieren sin.
Jeg er usikker på om Vampire Diaries klarer å gjøre de forandringene som må til holde et bortskjemt seriepublikum interessert i flere sesonger.
Andre sesong har i hvert fall tatt et steg opp fra forgjengeren, og tør å være skitnere, slemmere og mer actionfyllt.
Når flere brikker ramler på plass kan det faktisk hende at også jeg blir hekta.
|
000091 | train | 5 | screen | 25 | 8 | 2,011 | Lag på lag med skjellsord, nesten som å være tilbake på ungdomsskolen. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Eastbound & Down S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/eastbound-down-s02 | Eastbound & Down S02
Lag på lag med skjellsord, nesten som å være tilbake på ungdomsskolen.
En sjelden gang iblant får jeg litt skikkelig selvtillitshumor på skjermen - ekte «buttfuckin' sorrow and grief».
Kenny Powers er tilbake, og denne gangen er han 'damaged goods'.
Gather the jackass and the cock.
We’re outta here.
Bygger myten
Eastbound & Down er HBO-serien om fyren som hele tiden bygger myten om seg selv - helt på egen hånd.
Kenny Powers, spilt av Danny McBride er pompøs, fryktelig frekk og enormt egoistisk.
Han er antihelten fra den amerikanske midtvesten og han omfavner alt vi elsker å hate med vår storebror i vest.
Sesong to av Eastbound & Down handler om "å finne seg selv/det man leter etter"-maset som vi har hørt oss kvalme på i all slags intervjuer og tv-show og bøker og dritt.
Powers har nemlig søkt eksil i Mexico og har lagt baseball på hylla til fordel for hanekamp.
Dermed er det duket for hysteriske mengder setninger med 'cock' i seg («Gather the jackass and the cock.
We're outta here.»), noe som i seg selv holder de første to episodene (av 7) flytende.
Stereotype oppfatninger av mexikanere.
Eastbound & Down baserer seg heldigvis fortsatt på mye herlig kjeftriving.
Det er lag på lag med skjellsord, nesten som å være tilbake på ungdomsskolen.
Og McBride er i sitt ess som Powers - en figur som er akkurat så morsom som en mann som tror han er jesus må være.
I sesong to spiller mye av humoren på Powers' stereotype (om ikke dolby surrounde?) oppfatning av mexikanere.
Den brilliante Steve Little
Verdens beste makker er heldigvis fortsatt med, og siden det nok er få som har sett den brilliante Steve Little i noen annen rolle, er hans rolle som Stevie Janowski en gylden anledning.
...en litt for kort reise til Mexico med verdens mest uforskammede reisefølge.
Dette er en improskuespiller av rang, og en fyr som alltid leverer replikkene med det lille ekstra.
Deep Roy utfordrer riktignok Little som makker i denne sesongen, men på helt andre premisser:
Roy er f@€n hakke meg gal.
Don 'Miami Beach' Johnson
Gjesteopptredenen denne gang består i hovedsak av veteranen Don Johnson, og jeg håper å se ham oftere i film heretter.
(Jeg har enda ikke sett ham i Machete, men håper å gjøre det snart).
Johnson føyer seg inn i Eastbound & Down-universet med grovkjeftet opptreden og usmakelig oppførsel, og det er der serien står: en litt for kort reise til Mexico med verdens mest uforskammede reisefølge.
En lydbauta
På lydsiden er serien en bauta, og inneholder mange deilige mexicanaversjoner av låter jeg kjenner fra før og mange stilige låter fra herlige artister i sin originalversjon.
Trykk her for å gå til henrymichels Eastbound & Down-spilleliste i Spotify.
En invitasjon til settet, som er en sånn gled-deg-greie du bør se før du ser andre sesong, egentlig.
Ikke noen dyp analyse eller noe eksklusivt innblikk, bare litt standard skraping på overflaten.
En invitasjon til hanekamp, som er en minidokumentar om hvordan en lager hanekamp uten at hanene skader hverandre.
Først og fremst småhysterisk siden alt blir bare "cock, cock, cock" på engelsk.
Scener som ble tatt ut, hvor jeg får litt større innsikt i enkelte figurer, men mesteparten er bare bortkuttede transportetapper.
Scener som gikk galt hvor Deep Roy er helt rå, Matthew McConaughey er helt rar og Little er himmelsk grov.
Dette er obligatorisk materiale for Eastboundfansen.
Good times!
Sist sesong beskrev jeg som «et besøk av en onkel foreldrene dine vil skal dø og som du kan fortelle historier om etterpå.»
Denne gangen føles det mer som å tilfeldigvis bli kjent med noen folk på bussen og kort tid etter drikke tequila mens jeg setter penger på hanekamp og er den stolte eier av en mexicanskregistrert moped.
Med andre ord:
Good times!
Eastbound & Down sesong 2 er ute på Blu-ray og dvd 24.8.2011.
Kommentarer ønskes i feltet under!
|
000092 | train | 2 | screen | 26 | 8 | 2,011 | Fortelles så rotete at eventet forsvinner. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Event S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-event-s01 | The Event S01
Fortelles så rotete at eventet forsvinner.
Jeg var spent på hypen når det pumpet mot meg:
Hva er egentlig eventet???
Hendelsen det ble lagt opp til så stilig, verdensomfattende og nåtildags ut.
Og jeg holdt pusten for at det skulle bli besettende.
- Hva f@€n er det jeg bruker tida mi på??
Bet på hypen
Jeg la opp til min egen skuffelse og bet på hypen, vil jeg si i ettertid.
Har du, som meg, tatt deg selv i å se på Viasat 4 en sen mandagskveld og tenke:
- Hva f@€n er det jeg bruker tida mi på??
Noe har vært skjult i 66 år
Jeg vil ikke avsløre for mye for deg som tenker å sette deg ned med denne serien i høst, men dette kan jeg si:
The Event er en sci-fi invasjonsserie som spenner sin handling fra slutten av andre verdenskrig og frem til i dag.
Den amerikanske regjeringen har holdt noe skjult i 66 år når den sittende presidenten setter i gang prosessen med å avdekke det som har vært skjult.
Det høres kjempespennende ut når jeg skriver det på den måten, og det er en dårlig miks av rotete historiefortelling, flatt skuespill og kjedelig fotografering som kommer i veien for spenningen på skjermen.
Rotete eller kompleks?
The Event hopper så innmari frem og tilbake i tid og rom at hensikten forsvinner for meg - er poenget at jeg skal bli forvirret eller er historien så kompleks at dette er nødvendig?
Svaret på det siste er nei.
Historien er helt grei.
Jeg har lest den parallelt på wiki, og der lar den seg fortelle i korte og nette avsnitt.
Trekk for rotete fortelling.
Sci-fi-skuespillet
Skuespillerne i hovedrollene er ikke i besittelse av følelsene en god skuespiller i en sci-fi mysterieserie må utstråle: blodpumpende redsel, overveldelse og innbitt overlevelse.
Skuespillerne slipper aldri guarden og lar seg påvirke i noen særlig grad av trusselen, og dermed tror jeg heller ikke på at noe står på spill.
Dessuten får de heller aldri sjansen til å vise meg noe særlig annet enn det flate, pene uttrykket som ofte ser mot meg mellom artiklene i glansete magasiner.
Sistnevnte er regissørenes feil, så trekk for både skuespill og regi.
Trekk for både skuespill og regi.
Klarer seg ikke i kampen mot andre serier
Den tekniske gjenomføringen av The Event - fargene, fotograferingen, spesialeffektene - ser ok ut, men klarer seg ikke i kampen mot andre serier som gir meg visuelle inntrykk verdt å samle på.
Resultatet er at jeg husker en hel del folk i grå, mørkegrå og lysegrå kjoler og dresser som løp rundt og var grå i trynet.
Om ikke akkurat trekk for det tekniske, så i alle fall ikke pluss heller.
Lesverdig edder og galle
Vel, jeg liker ikke å spre edder og galle om det å se en tv-serie, men jeg håper i det minste jeg har gjort det på en lesverdig måte.
The Event ble kansellert på NBC før sommeren og om SyFy kommer til å syndikere den, eksisterer det bare løse rykter om.
Se deg opp på Fringe i stedet, du.
Sesong 4 har USA-premiere 23.september, og hvis du begynner med sesong én nå, kan jeg garantere deg mye god TV i høstmørket.
The Event er i salg fra 24.8.2011, og anmeldelsen er basert på 17 av 22 episoder.
|
000093 | train | 5 | screen | 31 | 8 | 2,011 | Krevende og knallbra om spionasje og ekstremisme. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Spooks S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/spooks-s04 | Spooks S04
Krevende og knallbra om spionasje og ekstremisme.
Det er noe svært tilfredsstillende over det å følge med på serier som sesong for sesong beveger seg nærmer seg sitt fulle potensial.
Å si at kvalitetsmessig vekst ikke er alle TV-seriers skjebne er en saftig underdrivelse, men Spooks viser med all tydelighet at det går an.
Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral.
Jevn nivåheving
Gjengen bak Spooks har ikke kommet opp med noe nytt og revolusjonerende foran den fjerde sesongen.
De har bare fortsatt den jevne nivåhevinga som vi også så tydelige tegn på mellom sesong to og tre.
Gamle karakterer setter seg enda bedre, og nye karakterer utvikler gruppedynamikken.
Men først og fremst er bunnivået heva - tidligere sesonger har inneholdt et par episoder jeg har oppfatta som litt uengasjert fyllstoff, disse er nå renska helt bort.
Ellers gjelder egentlig det meste jeg har skrevet om sesong to og tre fortsatt, alt oppfattes bare hakket mer helstøpt.
Det går ikke alltid bra - heldigvis
Fireren starter i begravelsen til agent Hunter, som ble drept i siste episode av sesong tre.
Men er det noe Spooks har lært oss, er det at spionvirksomheten går foran alt - absolutt alt.
Det tar ikke mange minuttene fra seremonien starter til alle MI-5-ere kalles inn til tjeneste - Shining Dawn, ei terrorcelle som er svært misfornøyd med menneskeheten som sådan, har valgt å sprenge bomber i London for å folk til å forstå hva som er galt med verden.
Dermed er det duka for en hektisk, spennende og uforutsigbar dobbeltepisode som setter standarden for de resterende åtte på forbilledlig vis.
Kampen mot klokka står som vanlig sentralt, og selv om episodedramaturgiene kan være veldig innbyrdes like, blir det aldri kjedelig.
Noe av hemmeligheten er at det i Spooks - i motsetning til mange tilsvarende serier, men i likhet med det virkelige liv - ikke alltid går bra.
Nye spioner funker flott
Adam Carter (Rupert Penry-Jones) får være sjefsspion fra starten denne sesongen, og rollen kler ham bedre enn den kledde Tom Quinn i de foregående sesongene.
Hensynsløs og følsom, karismatisk og kald.
Alle spionene som var med fra starten har nå blitt bytta ut, og med unntak av Keeley Hawes blir ingen savna nevneverdig.
Ikke nødvendigvis fordi de som er bort var for dårlige, men fordi erstatterne er like gode - eller bedre.
Ruth Evershed (Nicola Walker) tar steget opp fra bifigur til bærende rolle, noe hun beviser at hun fortjener, mens Zafar Younis overtar avdøde Hunters plass - uten at det utgjør særlig forskjell.
Midtveis i sesongen blir den driftige journalisten Jo Portman rekruttert til spionyrket, noe som medfører et utypisk troverdighetsbrudd.
Det er smigrende for oss journalister at det tydeligvis bare tar et par uker å omskolere oss til det som må være et av verdens mest krevende yrker, men jeg sliter mer enn bare litt med å tro på det.
Den komplekse MI-5-sjefen Harry Pearce (Peter Firth) er - i enda større grad enn før - Spooks' store stjerne.
Nå blir han tvunget til å samarbeide med en ny sikkerhetssjef/gammel flamme - Juliet Shaw i Anna Chancellors skikkelse - noe som gir ham enda flere strenger å spille på.
Krever din oppmerksomhet
I en TV-serie-hverdag der det kan virke som om flere og flere serier har som uuttalt premiss at tilskuernes hjerner i stor grad må være kobla fra for at de skal kunne ha noe glede av opplevelsen, er Spooks befriende krevende.
Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral.
Spooks er ikke en serie du følger med på med ett øye mens du surfer på nettet, og det er heller ikke en serie som forteller deg hva du skal synes om de forskjellige ekstremistgruppene som med mer eller mindre fornuftige begrunnelser tyr til de sjukeste handlinger.
Har du lyst til å følge med på serien du ser på mens du gjør deg opp dine egne meninger om det du ser, er Spooks et meget godt alternativ.
Har du derimot lyst på underholdning som du kan gløtte innom med ujevne mellomrom og fortsatt ha utbytte av det, kan du godt styre unna - men da har du uansett mer enn nok å velge mellom.
Enig?
Uenig?
Slå deg løs i kommentarfeltet:
|
000094 | train | 4 | screen | 2 | 9 | 2,011 | Komedie? Nja. Bra selskap? Ja! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Episodes S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/episodes-s01 | Episodes S01
Komedie?
Nja.
Bra selskap?
Ja!
David Crane - ringer det navnet i en bjelle et sted der inne?
Hva med Matt LeBlanc?
Hvis det ringer, er du gammel.
Og det er ikke noe galt med det.
Uansett om situasjonskomedieklokka ringer eller ei, det jeg maser om er om du har sett Venner for livet.
Når en har sett vignetten for et TV-program mange nok ganger, har navnene av en eller annen grunn satt seg.
Slik som David Crane.
Og Matt LeBlanc.
- Brutale forandringer med et blendahvitt smil.
Crane var, sammen med venninna si, Marta Kauffman, skaperen av sitkombautaen Venner for livet på 90-tallet og siden den gang har han lagd en håndfull andre serier - nå er han aktuell med Episodes.
Med Matt LeBlanc i én av tre hovedroller.
Kulturforskjell er en delt fornøyelse
Premisset for serien er at Sean Lincoln (Stephen Mangan) og kona Beverly Lincoln (Tamsin Greig) vinner priser i England for TV-serien de har skapt og blir invitert til Los Angeles for å lage serien på ny for en amerikansk kanal.
Denne jobben er en delt fornøyelse på grunn av kulturforskjellen på Los Angeles og London.
Digg fordi Sean og Beverly får et palass å bo i, og et helvete fordi amerikanerne gjør brutale forandringer med et blendahvitt smil.
Under huden på hovedpersonene
Som komedie funker Episodes sånn passe bra hvis jeg skal måle det i hvor mye jeg ler.
Av alle de involverte er Daisy Haggard (til venstre) som spiller kanalens komediesjef er den morsomste.
Og hun har en birolle.
MEN:
Jeg lar meg til gjengjeld sjarmere av flere av figurene og synes det er riktig så hyggelig selskap, siden Episodesgir meg følelsen av å være på settet og omtrent under huden på hovedpersonene.
Forandringstekikker og sosiale triks
Det Episodes gjør fascinerende er å skildre forandringstekikker og sosiale triks folk i bransjen bruker for å få andre til å føle seg vel og få trumfet sine meninger gjennom.
Spesielt Kathleen Rose Perkins demonstrerer saftige bransjemuskler i rollen som Carol Rance, en av kanalassistentene.
LeBlanc spiller seg selv, men en slags parodi på seg selv, en blanding av sympatisk fyr og en barnslig egoist.
Jeg liker jobben han gjør, og koser meg med hans små drypp fra Venner for livet selv om det sikkert bare er tull.
Han er også den nest morsomste i serien, og serverer noen herlige øyelikk.
Serien i serien
Nå blir det innviklet her, men jeg må prøve:
Det er snedig av Episodes å fortelle flere historier samtidig ved å sammenligne figurene i serien og figurene i serien i serien.
Det snakkes om rollefigurer stadig vekk og disse rollefigurene har trekk som minner sterkt om Sean, Beverly og Matt.
Så når de prater om rollefigurer snakker de også om seg selv, og når de diskuterer relasjonene mellom disse, diskuterer de også relasjonene seg i mellom.
Noe som både kjeder meg og morer meg, siden relasjonen mellom paret i hovedrollene stort sett består av sjalusi og kjekling.
På den irriterende britiske måten.
Når LeBlancs rollefigur og hans motspiller Mircea Monroes rollefigur Morning Randolph diskuteres derimot, er det kult.
Da diskuteres nemlig viktige ting å ha i mente når man skriver langsiktig for TV.
Veldig godt selskap i stua
Episodes er veldig godt selskap i stua, den gir fra seg en behagelig lyd og lager bra atmosfære.
Det er dumt av serien å avsløre deler av slutten i begynnelsen, og det er et gammelt triks for å forsøke å få meg nysgjerrig, men serien avslører så mye at den ødelegger for et par overraskelser.
Og likevel har jeg kost meg.
Da var det ikke så farlig om serien avslørte et par småting
|
000095 | train | 4 | screen | 3 | 9 | 2,011 | Har det blitt for mye drama blant Manhattans elite? | nb | p3 | Siri Knudsen | Gossip Girl S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/gossip-girl-s04 | Gossip Girl S04
Har det blitt for mye drama blant Manhattans elite?
Gossip Girl er tilbake med 22 nye episoder stappfulle av rykter, skandaler, kjærlighetsdrama og intriger.
Alt er med andre ord akkurat som det skal være.
Gjennom dvd'ens 892 (!) minutter får vi bli med de rike og vakre inn i en fascinerende verden, langt unna den litt mer grå hverdagen de fleste av oss befinner oss i.
Og det ER spennende.
I hvert fall en stund.
Skuddveksling og pulings
Sesong 3 endte med at seriens mystiske badboy Chuck endelig skulle fri til übersnobbete Blair på toppen av Empire State Building.
Men ettersom Blair blir forsinket, (på grunn av at hennes tjener Dorota må føde) og ikke møter opp i tide, ender han i stedet med å drikke seg full og pule "lille" Jenny Humphrey, som dermed mister jomfrudommen hun mer eller indre har tviholdt på siden serien startet.
Dette fører naturlig nok til at både Blair og Jennys storebror Dan blir en smule forbannet.
Blair flykter til Paris, sammen med seriens store it-jente Serena, som på sin side sliter med å finne ut av hvilken av sine eks-kjærester hun er forelsket i.
Chuck rømmer til Øst-Europa, og det siste vi ser, er at han blir overfalt og skutt i en av Prahas mørke bakgater, mens i New York overrasker den uberegnelige og sleipe Georgina Sparks med å dukke opp med det som tilsynelatende er sønnen til ellers fornuftige Dan Humphrey.
Vanskelig å følge med?
Jeg skjønner deg godt.
For all del; jeg innser at Gossip Girl nok er en serie man gjerne enten hater eller elsker.
Da den begynte å gå på norske skjermer i 2008, syntes jeg først at de overfladiske, bortskjemte tenåringene var kun irriterende.
Men så ble jeg plutselig sugd inn, i overklasselivet, romansene, moten og alle tenkelige former for drama, og siden har den vært en guilty pleasure jeg ikke har klart å slutte med.
Les også:
Anmeldelsen av Episodes, S01
Karikerte figurer
Men for all del, det finnes fortsatt irriterende elementer ved Gossip Girl.
Karakterene kan iblant bli plagsomt karikerte.
Handlingen faller til tider over i det fullstendig tåpelige og overdrevne.
Og den enerverende voice-overen, som starter hver episode med å minne oss på at det er "Gossip Girl here, your one and only source into the scandalous lives of Manhattan's elite", og avslutter med " Xoxo, GossipGirl", går meg iblant skikkelig på nervene.
Les også:
Anmeldelsen av Vampire Diaries S02
Romantikk og vennskap
Men sett bort ifra det, har serien også gitt oss en haug med interessante relasjoner.
Vi har fått oppleve to særdeles stormfulle og engasjerende kjærlighetsforhold mellom Serena og Dan, og ikke minst mellom Blair og Chuck.
Vi har vært igjennom plenty med interessante familieproblematikker, og vi har fått oppleve sterke vennskap på tvers av både bydeler og status.
Og det er nettopp i skildringen av alle disse relasjonene, at Gossip Girl er på sitt beste.
Problemet er bare at det i sesong 4 iblant virker som om manusforfatterne ikke har turt å stole på at det holder.
For det blir ikke akkurat færre intriger å følge med på i de nye episodene.
Jeg blir faktisk sittende og lure på; kan det bli for mye drama i en dramaserie?
Jeg merker i hvert fall at jeg etter en stund tar meg selv i å bli mindre og mindre engasjert i alle skandalene som ruller over skjermen.
Immun mot drama
Det er akkurat som om jeg etter å ha fulgt disse karakterene i over 3 år har blitt en smule immun mot alt det sjokkerende de finner på.
Men for all del, de er godt selskap på en mørk høstkveld, når man har behov for litt virkelighetsflukt.
Og det varmer ikke minst et musikkhjerte når Robyn dukker opp på Blairs bursdagsfest, som øyet av stormen, og fremfører en vakker, rolig og akustisk versjon av Hang With Me, mens folk krangler så busta fyker rundt henne.
Av ekstramateriale byr dvd’en på scener som ikke er sendt på tv, en tur til Paris, vi får bli med på innspillingen av en episode, og ikke minst; en sjarmerende gag-reel.
Gossip Girl er i salg fra 24.8.2011.
Har du kommentarer?
Værsågod og skriv i feltet under!
|
000096 | train | 3 | screen | 8 | 9 | 2,011 | Hvordan det må være å miste forstanden | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Prisoner | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-prisoner | The Prisoner
Hvordan det må være å miste forstanden
Miniserien The Prisoner skildrer hvordan det må være å miste forstanden.
Og som om ikke dét i seg selv er krevende nok å se på, gjør den det på en merkverdig rotete måte.
«det finnes ikke noe annet sted enn her».
‘Landsbyen’
James Caviezel spiller hovedrollen - en mann som plages av sanseinntrykk fra to forskjellige verdener.
I den ene er han en fyr i en studioleilighet i New York som nettopp har sagt opp jobben og møtt ei tilfeldig dame på en bar - i den andre verdenen løper han rundt i sanddyner og ender opp i en landsby kalt 'Landsbyen' - et slags Plesantville.
Landsbyen minner om en budsjettversjon av Palm Springs, et sted hvor folk er kledt for cricket eller golf og folkene gir inntrykk av å være hyggelige og fornøyde.
Hovedpersonens problem
Caviezels problem er at han ikke skjønner hvor han er og at han heller ikke skjønner hvordan han skal komme seg tilbake til New York.
Folkene han møter kjenner ikke til noe annet sted enn 'Landsbyen' og ser bare rart på ham når han spør:
«det finnes ikke noe annet sted enn her».
7th Heaven møter Twin Peaks
The Prisoner kan brukes som et bilde på så mangt - propagandasamfunnet, sinnslidelser, hjernens potensiale - men god underholdning blir det ikke.
Til det er den for merkelig.
Som om Joel J. Feigenbaum (7th Heaven) hadde regissert et David Lynch-manus.
...god underholdning blir det ikke.
Folk har ikke navn, de har tall.
Caviezel er nummer seks.
Sjefen i landsbyen er nummer to, og han spilles av en nokså skummel men også smått komisk Ian McKellen, kledt som en koloniherre.
Disse to blir selvfølgelig bitre fiender, siden nummer to hele tiden kjemper med argumenter og psykologiske motangrep mot nummer seks' hårdnakkede påstand om at landsbyen og livet som leves der er en illusjon.
Men samtidig omgås de to hyppig og snakker sivilisert sammen, nesten som en pasient og psykolog.
En diger hvit ball
Nummer seks' liv før og etter landsbyen skildres i raske klipp hvor mer og mer av seks' siste aktiviteter i New York avdekkes.
Brått er jeg tilbake i New York og ser seks i en samtale med ei mystisk dame før jeg i det neste klippet ser en diger hvit ball komme hoppende mot seks ute i ørkenen.
- Dette er galskap, tenker jeg da.
Og det er kanskje dét The Prisoner forsøker å formidle?
Altså hvordan hukommelsen fungerer?
Og hvordan livet er i en totalitær stat, muligens.
Og kanskje hvor koselig en totalitær stat kan virke fra innsiden.
- Kanskje bor vi i en totalitær stat uten at vi har ant noe?
Jeg vet ikke sikkert, og jeg har heller ikke sett den originale TV-serien fra '67-'68.
Det er ikke sikkert det hadde hjulpet meg heller.
Pussig sammentreff
Som et sidespor kan jeg avsløre at jobben nummer seks nettopp hadde sagt opp i sitt New York-liv, var en jobb i et overvåkningsfirma hvor han så og analyserte CCV-opptak.
Nøyaktig samme tematikk som i Caviezels kommende serie Person of Interest, hvor han spiller verdens råeste spesialagent som må avverge varslede kriser.
Pussig sammentreff at Caviezel er med i to videoovervåkningsserier på rad.
Dropp denne du, og gled deg til Person of Interest i stedet.
The Prisoner er i salg fra 7.9.2011.
|
000097 | train | 2 | screen | 14 | 9 | 2,011 | Skaper forvirring i stedet for fengende overnaturlig horror-anime. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Supernatural: The Anime Series S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/supernatural-anime-series-s01 | Supernatural: The Anime Series S01
Skaper forvirring i stedet for fengende overnaturlig horror-anime.
Under årets Comic-Con i San Diego så jeg de to første episodene av Supernatural: The Anime Series, og etter den første visningen på Comic-Cons åpningskveld skrev jeg:
- Supernatural: The Anime Series vakte latter i salen på grunn av sin overdrevent dramatiske dubbing og overraskende kule avslutningsmusikk.
En klassisk animeserie med mye stillstand og mørke, apokalyptiske bilder.
Ikke noen publikumsfavoritt og heller ikke noe jeg kommer til å bruke mye tid på.
Japansk anime møter amerikansk midtvest.
Uengasjerende
Nå har jeg sett litt mer enn bare de første to, og jeg finner fortsatt ikke mye grunn til å bruke tiden på Supernatural: The Anime Series (eller STAS da, som jeg heretter forkorter til).
Jeg føler nemlig ikke noe engasjement for hverken figurene eller historien serien forsøker å fortelle meg.
Den komiske effekten dubbingen og musikken i serien har, forsvinner etterhvert.
Serien er såpass mørk og dyster at den ufrivillige komikken drukner.
TOPP 5: Opprinnelser
- En fabelaktig anime-sekvens!
Kulturene møtes i hvert fall
STAS kan beskrives som japansk anime møter amerikansk midtvest.
Serien bruker bandet Kansas' klassiker 'Carry On Wayward Son' som avslutning på hver episode og handlingen foregår mye langs landeveien i en '67 Impala.
Sesong én av animeserien samler de sentrale elementene fra de to første sesongene av opprinnelsesserien Supernatural, men elementene blir kvernet gjennom det japanske animestudioet Madhouse (Ninja Scroll) og kulturene møtes ikke helt på midten.
Eller kanskje det er nettopp dét de gjør?
Taper kampen mot internett
STAS gir meg følelsen av å se på et ganske stort lerret med få variasjoner i.
Fargene som går igjen er blå, grå, blågrå og gråblå.
Når det blir action kommer små eksplosjoner av fosfor, rosa og gult.
Min oppmerksomhet trekkes mot andre ting i stua og jeg merker at STAS taper kampen mot surfing på internett.
Historiene i STAS fører meg ikke alltid noen vei, og jeg aner at en manusforfatter har sittet der og kokt ihop bi-historier for å fylle opp kravet om 22 episoder.
Noen episoder følger en slags rød tråd, men den overgripende historien om Sam og Dean Winchester, faren deres og hele sulamitten behandles ikke som noe særlig annet enn en kjip forhistorie de gangene serien sneier innom.
Hva skådisene 'digger'
Før hver episode forteller Jared Padalecki (Sam) og Jensen Ackles (Dean) meg hva de digger med den kommende episoden og om det er noe spesielt jeg må legge merke til.
Disse gutta er skuespillere av yrke, og jeg tror egentlig ikke på et ord av det de sier før episodene.
I stedet for fenging: forvirring!
Jeg tror ikke dette er et dårlig produkt sett fra japansk side, jeg tror heller problemet oppstår når noe som er så amerikansk blir animert av erke-japanere og vurdert av en USA-kåt nordmann.
De kulturelle forskjellene og forventningene braser sammen og skaper forvirring i stedet for fengende overnaturlig horror-anime.
Jeg kunne godt tenkt meg å ha en slik anime å følge med på, men slik det ser ut nå må jeg nøye meg med å se rare ting på youtube.
Supernatural: The Anime Series er i salg fra og med i dag, 14.9.2011.
Har du en animefavoritt, kanskje?
Tips oss og alle andre i kommentarfeltet!
|
000098 | train | 6 | screen | 21 | 9 | 2,011 | En perfekt mocku-komedie - full klaff for sesong to! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | En moderne familie S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/en-moderne-familie-s02 | En moderne familie S02
En perfekt mocku-komedie - full klaff for sesong to!
Mitt sterkeste forsvar for TV-serieboksen er at den varer så lenge, MYE lengre enn en film.
Kveldene varer også lengre når kona mi og jeg kan la fjernkontrollen ligge og bare la familiemedlemmene i den moderne storfamilien Pritchett-Dunphy-Tucker underholde oss til WARNING-tekstene på mange språk dukker opp.
For å le så det piper av En moderne familie, må du ha vært litt voksen selv.
Familiekavalkade
En moderne familie er en eneste lang familiekavalkade gjort på en veldig, veldig bra måte.
Det er først og fremst en serie for voksne, selv om barn ikke har vondt av å se den - de vil nok bare ikke helt forstå greia.
For å le så det piper i luftrøret av En moderne familie må du ha vært litt voksen selv.
Fantastisk morsomme måter å leke familie på
Ordet familiekavalkade betyr vitsing om alt som har med familieliv å gjøre, enten det er mann, kone og tre barn-familien, eldre mann gift på ny med yngre heit utlending-familien eller homsefamilien med adoptivunge.
Her er det mildt sagt mye å ta av, siden vi mennesker aldri ser ut til å gå tom for fantastisk morsomme måter å leke familie på.
Flua på veggen holder på å dø
Serieskaperne Christopher Lloyd og Steven Levitan kom opp med ideen til serien når de fortalte vitser om sine egne familier, og når to så ekstremt drevne serieskapere som Lloyd og Levitan omsetter disse historiene til en mocku-komedie blir det som å være flua på veggen i et hjem der alle ufrivillige komiske situasjoner kommer på rekke og rad.
Mens flua på veggen holder på å dø av latter.
I den grad jeg kan kalle meg en flue i en mocku-serie som
En moderne familie, da: figurene her er jo klare over at de følges av et kamera og dette skaper den ekstra lille herlige prikken over i-en i situasjoner hvor det kreves at for eksempel Phil ser inn i kameraet med et inneforstått blikk.
Og til gjengjeld er jeg helt inneforstått med Phil.
Sesong 2s finjusteringer
En moderne familie har ikke gjort noen endringer i gjengen og inneholder fortsatt den beste rollebesetninga jeg har sett på lenge.
Akkurat nå er det ingen serie som kan måle seg med En moderne familie som familiekomedie.
Siden sesong én og forrige Emmy-suksess har de kunnet perfeksjonere produktet med små justeringer og dette betyr mindre 'sofaintervjuer' med rollefigurene, mer av flaue-Phil, Gloria og Cameron og mindre konflikt: bare situasjoner ute av kontroll som tas hånd om av den som klarer å besinne seg mest av de involverte.
Mine varmeste anbefalinger
Slik skal komedie skrives!
Jeg trakk knyttneven inn mot hofta og sa 'yess' når jeg leste at En moderne familie hadde klinka inn nye fem Emmy-priser.
Akkurat nå er det ingen serie som kan måle seg med En moderne familie som familiekomedie, og jeg kan bare sende mine varmeste anbefalinger til deg hvis du ikke har fått satt deg ned med serien ennå.
En moderne familie er ute på dvd 21.9.2011, og anmeldelsen er basert på 17 av 24 episoder (ja, jeg skal se de resterende 7 ASAP).
Nå kan du varsles hvis noen svarer på kommentaren din!
Hak av for ’varsle meg om nye kommentarer’ eller følg lenken ’få varsling’ for å følge hele innlegget!
|
000099 | train | 4 | screen | 27 | 9 | 2,011 | Småmorsomt og underholdende om en svær kuk og personlige problemer av varierende størrelse. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | En velutstyrt mann S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/en-velutstyrt-mann-s02 | En velutstyrt mann S02
Småmorsomt og underholdende om en svær kuk og personlige problemer av varierende størrelse.
En velutstyrt mann - også kjent som Hung - handler om mannehora Ray Drecker og hans digre lem.
Rettelse:
Den blir solgt inn som en serie om mannehora Ray Drecker og hans digre lem, ikke overraskende når man tar den kjappe oppsummeringas tabloide kvaliteter i betraktning.
TRYKK PÅ BILDET ØVERST FOR Å SE FØRSTE EPISODE AV SESONG EN!
Men
En velutstyrt mann er mer enn bare kuk og knulling.
Drecker fyller også rollen som fraskilt familiefar, så vi får innblikk i konflikter knytta til foreldre og tenåringer, gammel og ny kjærlighet, og tidligere storhet vs. nåværende middelmådighet.
Alt ramma inn av et Detroit som virkelig fikk føle finanskrisa på karosseriet.
Revolusjonerende?
Nei.
Lettvint?
Kanskje litt.
Underholdende?
Ja.
En halv hore per hallik
Kjapp oppsummering:
Ray (Thomas Jane) er en nyskilt high school-trener/lærer som er i pengenød etter at hans ikke-forsikra hus har blitt totalskadd i en brann.
Han finner ut at han skal prøve seg på prostitusjon, og ender for sikkerhets skyld opp med to halliker - Lenore (Rebecca Creskoff) og Tanya (Jane Adams).
Samtidig prøver han å opprettholde det gode forholdet han har hatt til tenåringstvillingene sine, som på grunn av Rays bosituasjon har flytta inn til sin mor Jessica (Anne Heche)
En velutstyrt mann er mer enn bare kuk og knulling.
Sesong to fokuserer først og fremst på Rays vansker med å forholde seg til sine to halliker.
Det er lett å få medfølelse med den jordnære og sympatiske hora som må sjonglere to i overkant karikerte horemammaer.
I tillegg blir Jessicas jakt på lykke via godt med plass, mens tvillingenes kamp for å holde meningsløsheten på avstand kanskje hadde fortjent enda litt mer oppmerksomhet fra serieskaperne.
Dramatikk over komikk
En velutstyrt mann brukte første sesong på å få satt serien skikkelig, denne sesongen bærer preg av at manusforfatterne har hatt noe friere tøyler - noe som løfter seeropplevelsen.
Lekent når det kan, alvorlig når det må, og den potensielle plattheten som hele tiden ligger og lurer blir holdt greit på avstand.
Det kan virke som om folka bak serien har tatt et skritt tilbake og lagt merke til at En velutstyrt mann faktisk har et fint karaktergalleri med flere potensielt interessante historielinjer.
På én måte gir dette serien flere strenger å spille på, men samtidig gjør flere parallelle historier 28-minuttersformatet lovlig trangt.
Det er et godt stykke mellom latterbrølene.
Et veldig godt stykke.
Jeg føler av og til at serien hadde hatt godt av et ekstra kvarter per episode, det virker som om enkelte elementer ikke blir fulgt opp på grunn av god gammeldags tidsnød.
Og selv om serien markedsføres som en dramakomedie er de dramatiske kvalitetene sterkere en de komiske - særlig i denne sesongen - så sitkomtidsramma kan kastes hvis det skulle bli nødvendig.
Det er nemlig et godt stykke mellom latterbrølene.
Et veldig godt stykke.
Noe humring blir det, men først og fremst er En velutstyrt mann et lettbeint og tilgjengelig drama med mer eller mindre vellykka komiske innslag.
Problematisk pulelogistikk
Selv om andre elementer blir via bedre plass i sesong to er det fortsatt horinga som er seriens bærebjelke - i hvert fall rent motivmessig.
Eventuelt kjærlighet i horing og horing i kjærlighet.
For dette er prostitusjon av den trivelige sorten, ikke suging i bakgater med ei velfylt crackpipe som eneste incentiv.
Rays bekymringer handler stort sett om logistikken rundt pulinga, ikke det å pule for penger i seg selv.
Det er i det hele tatt lite filosofering rundt prostitusjonens vesen.
Enkelte av kundene sliter litt med identiteten som horekunder, men det stopper der.
Like greit, hadde de gått dypere i den tematikken hadde det blitt en helt annen - og langt mindre lettbeint - serie.
Ray, forøvrig meget fint portrettert av Thomas Jane, er sannsynligvis den mest veltilpassa av seriens gjennomgangsfigurer.
Anne Heche er også god som Jessica - tidligere heiagjengleder og homecoming queen som sliter voldsomt med å finne seg sjøl.
Begge to lider under å ha vært supervellykka ungdommer som ikke har fulgt opp tidlig suksess i voksen alder.
Og det er i dette misforholdet mellom planlagt liv og faktisk liv
En velutrustet mann skaper sine tristeste scener.
Der Ray og Jessica er forholdsvis troverdige som rollefigurer, er hallikene tilsvarende karikerte.
Jane Adams spiller den noe mislykka poeten Tanya som om hver eneste scene skulle vært hennes siste, og selv om hun blir litt vel anmassende for min smak, har jeg få problemer med å se at mange nok vil elske henne som et slags (tragi-)komisk alibi.
...flere av sesongens beste scener bæres av tvillingene.
Life coach/hallik/sosiopat Lenore har fortsatt ikke fått etablert karakterens sin ordentlig.
Resten av gjengen har til en viss grad fått etablert årsaker til at de er som de er, Lenore er foreløpig bare ei egoistisk drittkjerring uten tydelig motiv.
Men hun er uansett med på å tilføre rollelista dynamikk med sitt særdeles usympatiske vesen.
Darby og Damon har et mildt sagt interessant søskenforhold som de første episodene bærer bud om at skal legges under lupa.
Dette skjer dessverre ikke, men flere av sesongens beste scener bæres uansett av tvillingene som skal stå som et tydelig bevis på at eplene virkelig kan falle langt fra stammen.
280 minutter med god underholdning
Det prates mye om pikk i En velutstyrt mann, men vi har fortsatt til gode å se en.
Det betyr ikke at nakenhet er mangelvare, flertallet av damene som dukker opp i løpet av sesongen kjører full frontal nudity - det er brukbart med takhøyde når dette selskapet lager TV.
En velutstyrt mann er solid og godt håndverk men den mangler det lille ekstra
"Dette selskapet" er HBO, gjengen som i løpet av det siste drøye tiåret har lagd flere av tidenes beste TV-serier (Six Feet Under, Sopranos, The Wire, Deadwood, Carnivale).
Men samtidig som startplakaten med den velkjente logoen etterhvert har blitt et kvalitetsstempel i seg selv, har den også økt forventningene til det som skal komme.
Forventninger selskapet ikke helt har klart å leve opp til de siste tre-fire åra.
En velutstyrt mann er solid og godt håndverk (da ser jeg bort fra den tidvis elendige norske tekstinga, det må andre ta på sin kappe), men den mangler det lille ekstra som løfter serien fra "god underholdning" til "topp underholdning".
Men selv om serien nok ikke blir vurdert når "tiårets beste"-listene skal skrives er det absolutt ikke det dummeste du kan bruke 280 minutter på i disse TV-dager.
En velutstyrt mann s02 slippes på Blu-ray og DVD 27. september.
Enig?
Uenig?
Slå deg løs i kommentarfeltet!
|