id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_28747 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.881 | 1. Sportshytter, sommerhus, kolonihagehus e.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsom, samt tilhørende uthus, kan bare plasseres og oppføres etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. 2. For bygninger som er nevnt under nr. 1, skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94 og kap. XV og XVI. (I 1971 s 1040) |
lovdata_cd_51538 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.791 | Forskrift om organiseringen av og saksbehandlingen i første avdeling i Styret for det industrielle rettsvern. Fastsatt av Næringsdepartementet 1. november 1992 med hjemmel i lov av 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern §4, jfr. kgl.res. av 15. februar 1991 nr. 83. §1. Første avdeling i Styret for det industrielle rettsvern består av en patentavdeling, som behandler og avgjør søknader om patenter, og av en varemerke- og mønsteravdeling, som behandler og avgjør søknader om registrering av varemerke og mønster. §2. Styret gir nærmere bestemmelser om organiseringen av og saksbehandlingen i første avdeling. §3. Denne forskrift trer i kraft 1. desember 1992. |
lovdata_cd_61603 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.849 | Publisert: Somb-1994-51 (1994 189) Sammendrag: Feil ved ligningen og saksbehandlingssystemer. I flere år hadde det ved ligningen av et ektepar oppstått feil ved at skattebegrensningsregelen i skatteloven §78 ikke var anvendt på riktig måte. - Ombudsmannen uttalte at ligningsforvaltningen må ta sikte på å ha saksbehandlingssystemer som gir en korrekt ligning av skattyterne. Saksgang: (Sak 93-2118) På bakgrunn av en klagesak hvor det ved de siste års ligning av klageren og hans ektefelle hadde oppstått feil ved at skattebegrensningsregelen i skatteloven §78 ikke hadde vært anvendt på riktig måte ba ombudsmannen ligningskontoret gi en nærmere forklaring på hva som var årsaken til at slike feil oppsto. Videre ble det bedt opplyst hvilke rutiner ligningskontoret hadde for å unngå at slike feil ble gjentatt år etter år. I sitt svar påpekte ligningskontoret at der en av ektefellene er innlagt på institusjon «får ektefellene hver sine fulle pensjoner som enslige, hver av dem skal ha fulle skattefrie fradrag, fullt særfradrag og skattebegrensning etter skatteloven §78 som enslige». Ligningskontoret skrev videre: «Særlig det sistnevnte forhold har vært et stort problem for kontoret her å håndtere. Ektefellene er fortsatt gift, ligger sammen i skattemantallet og vil automatisk bli lignet som ektefeller. Skattebegrensningsregelen i §78 blir da nærmest «umulig» å håndtere. Hittil har vi dessuten ikke hatt noen oversikt over de skattytere det gjelder, og ettersom vi fra og med 1992 tok i bruk FSA-blanketten (mange er dessuten helt fritatt for å levere s/a), har vi hatt begrensede muligheter for å oppdage slike forhold under ligningsbehandlingen. Mindre bruk av gjennomgangsopplysninger i papp har dessuten altfor ofte ført til (at) det er gjort samme feil vdr. ligningen flere år på rad. Kontoret har imidlertid nå under ligningsbehandlingen for inntektsåret 1993 innhentet oversikter fra komm. avd. helse- og sosial. Det er nå muligheter for å få lagt inn en særskilt kode inn i DSB-systemet for de skattytere det gjelder, slik at ektefellene fullt ut får utregnet skatten som om de var enslige. Vi har derfor rimelig grunn til å anta at vi nå skal slippe de rettelser på ligningen vi har måttet foreta på grunn av forannevnte. «Jeg forstår det slik at ligningskontoret over lengre tid har hatt problemer med håndteringen av skattebegrensningsregelen i skatteloven §78 i forhold til de ligningssaker hvor den ene av ektefellene er innlagt på institusjon. Ut fra det opplyste synes innføringen av forenklet selvangivelsesblankett og automatisert saksbehandling heller ikke å ha ført til noen bedring i situasjonen. Ligningsforvaltningen må ta sikte på å ha saksbehandlingssystemer som gir en korrekt ligning av skattyteren. Det er høyst utilfredsstillende at feil gjentas flere år på rad og at skattyteren er henvist til å klage for å få en korrekt ligning. Dersom det er tilfellet, må ligningsforvaltningen gjennomgå sine saksbehandlingssystemer og se hvilke forbedringer som er nødvendige. Jeg har merket meg at ligningskontoret nå har innhentet oversikter fra kommunen over de aktuelle skattyterne og at det er foretatt endringer i saksbehandlingssystemene. Ligningskontoret opplyser at man har «rimelig grunn til å anta at vi nå skal slippe de rettelser på ligningen vi har måttet foreta», og saken foranlediger således ikke noen nærmere kommentarer eller videre oppfølging fra min side. Ombudsmannen vil imidlertid eventuelt komme tilbake til forholdet dersom dette skulle bli aktualisert i forbindelse med klagebehandlingen eller ombudmannens øvrige virksomhet. Somb-1994-50 Gjentatte feil ved utskriving av skattekort. |
lovdata_cd_47372 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.633 | Vi viser til Legemiddelansvarsforeningens brev 6. oktober 2003, der foreningen gjør en oppsummering etter møtet 1. oktober 2003, og til oppfordringen avslutningsvis i brevet om å fremkomme med eventuelle kommentarer. Justisdepartementet har følgende merknader til de enkelte punkter i brevet: Til punkt 1: Vi har ikke merknader til oppsummeringens tre første setninger, men vi tilføyer at Justisdepartementet i møtet fremholdt at man må ha en forsikringsdekning hvor forsikringen ikke kan avbrytes når en mer vesentlig serieskade er i gang. Man kan altså ikke ha en ordning hvor forsikringsselskapene etter konstateringen av en slik serieskade, med viten om store fremtidige kostnader, kan trekke seg ut. Dette må tas i betraktning når man konkret skal foreta grensedragningen mellom serieskader som må omfattes av forsikringsdekningen og serieskader som kan tilordnes til senere forsikringsperioder. Til punkt 2: Vi uttalte at §3-4 første ledd femte punktum - etter vår vurdering - ikke åpner for å stille mindre strenge krav til hva som må dekkes ved begrenset forsikring pluss garanti enn til hva som kreves dekket ved forsikring alene. Man kan ikke få samtykke fra Kongen til en lavere dekning. Men vi ville i møtet ikke utelukke som en mulig regelforståelse at en forsvarlig beregning av hva som anses som sannsynlig fremtidig utbetaling i forbindelse med (ukjente) allerede konstaterte, men ikke meldte, skader, kan ha betydning ved vurderingen av hva som anses å tilfredsstille lovens krav. Ved vurderingen i brev 22. september 2003 er det de både ikke-konstaterte og samtidig ikke-meldte skader vi først og fremst har hatt i tankene. Vi uttalte videre at Justisdepartementet i møtet imidlertid ikke kunne gi et definitivt svar på det rettslige spørsmålet om skader som eventuelt kommer i fremtiden, og som må anses konstatert 1989-98, må kunne vurderes aktuarmessig med betydning for det pliktige dekningsomfanget. Vi oppfordret Legemiddelansvarsforeningen til å skriftlig underbygge sitt syn på dette, for å få en særskilt vurdering fra Lovavdelingen til dette rettsspørsmålet tidligst mulig. Dette ønsket ikke Legemiddelansvarsforeningen å gjøre. JDLOV-2003-1623 Gjeldsforfølgningsrett Dekningsloven §2-8. Lov 8. juni 1984 nr. |
lovdata_cd_4590 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.52 | Gjelder for: Ruholmen naturreservat, Tvedestrand kommune, Aust-Agder. |
lovdata_cd_26384 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.529 | Forskrift om verneplan for havstrand og elveos i Møre og Romsdal, vedlegg 16, freding av Hustadbukta naturreservat, Fræna kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr.: 90/1,2,3,11,14,17,19,20 og 54, 91/1,2,4,5,8,9,10,11,14,15,16,17,20,22,23,24,25,26,30,34,36,37,40,59,64,99 og 103, 93/1,3,4 og 5, 94/34. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 560 dekar, av dette er ca. 447 dekar sjø. Formålet med fredinga er å ta vare på ein av dei nordlegaste spesiallokalitetane for sørlege sanddyner med strandstorr og strandreddik. |
lovdata_cd_34422 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.895 | (1) Er en prosesshandling ikke foretatt i tide, og unnlatelsen betyr fravær i saken etter §16-7 eller §16-8, kan parten ved oppfriskning etter reglene i §16-12, §16-13, §16-14 tillates å foreta prosesshandlingen og fortsette saken i samme stilling som før forsømmelsen. (2) Har retten grunn til å tro at unnlatelsen skyldes gyldig fravær, skal parten gis adgang til å begjære oppfriskning før det i tilfelle treffes avgjørelse etter §16-9 eller §16-10. (3) Selv om unnlatelsen ikke betyr fravær i saken, kan retten ved kjennelse nekte prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket. Om endringer av saken etter avsluttet saksforberedelse gjelder §9-16. e) første innlegg i skriftlig ankesak etter §29-16 femte ledd og §30-10 fjerde ledd. b) rettsmøte for muntlig tilsvar etter §9-5 første ledd. d) i strid med pålegg etter §3-2 ikke møter med prosessfullmektig. (1) Har saksøkeren fravær i saken, og retten ikke gir oppfriskning, avvises saken. Skyldes utfallet en annen grunn enn §16-7 første ledd bokstav a eller b, kan det heller ikke reises ny sak om kravet. (2) Avvisning ved annen fraværsgrunn enn §16-7 første ledd bokstav d forutsetter at saksøkeren er gjort kjent med følgene. (1) Har saksøkte fravær i saken, og retten ikke gir oppfriskning, kan saken avgjøres ved fraværsdom. Fraværsdom kan ikke avsies i saker hvor offentlige hensyn medfører at saksøktes rådighet i rettsforholdet er begrenset, jf. §11-4. (2) Fraværsdom avsies etter begjæring fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold fullt ut eller i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkerens påstandsgrunnlag etter §11-2 når dette er meddelt saksøkte og ikke framtrer som åpenbart uriktig. §16-9 annet ledd gjelder tilsvarende for saksøkte. (2) Har retten samtidig forkastet en begjæring om oppfriskning, kan avgjørelsen i stedet ankes med påstand om oppfriskning etter §16-12. Anken behandles etter reglene for anke over kjennelser. (3) Sakskostnadsavgjørelsen kan ankes særskilt etter §20-9 tredje ledd. (1) Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig fravær etter annet ledd og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide. Er saken avgjort etter §16-9 eller §16-10, skal oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen er avsagt med urette. (2) Det er gyldig fristoversitting når hindringer utenfor partens kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide. Om gyldig møtefravær gjelder §13-4. (1) Oppfriskning kan begjæres før retten har avsagt kjennelse om avvisning etter §16-9 eller fraværsdom etter §16-10, eller som rettsmiddel mot avgjørelsen etter §16-11. (3) Foreligger ikke avgjørelse etter §16-9 eller §16-10, løper fristen fra forsømmelsen. (4) Er saken avgjort etter §16-9 eller §16-10, løper fristen fra avgjørelsen er forkynt. Blir denne fristen oversittet, kan det gis oppfriskning for det etter reglene i dette kapittel. |
maalfrid_fae6a0c3aab520727385e3052e0aa44b4afb921c_7 | maalfrid_forsvarsbygg | 2,021 | no | 0.812 | Konsentrasjonen av kobber ligger mellom 5-6 µg/l ved prøvepunkt 24, noe som er på nivå med tidligere målinger, men nivået ligger i øvre sjiktet og bør følges opp. Konsentrasjonen av bly ved prøvepunkt 25 ser ut til å ha stabilisert seg på et noe lavere nivå enn tidligere. Videre er konsentrasjonen av metaller ved Setermoen er i 2019 generelt på nivå med tidligere år eller lavere. Noe av grunnen kan være at vannprøvene fra og med 2019 blir filtrert før analyse. Prøvepunkt 24 bør følges opp på grunn av konsentrasjonen av kobber. NIBIO anbefaler ellers å opprettholde prøvetakingsfrekvensen på annet hvert år for de resterende prøvepunktene. [] Forchhammer, K., Kruuse-Meyer, R., Laastad, E.S., Rasmussen, G. (2019). Overvåkningsprogram for vann i aktive skyte- og øvingsfelt – 2019. Forsvarsbygg. Rapport 0322/2019/Miljø. [] Måleprogram for vann. Setermoen skyte- og øvingsfelt. 2018. Forsvarsbygg. Rapport 0081/2017/Miljø. [] Andersen, R.E., Forchhammer, K., Laastad, E.S. (2017). Forsvarsbyggs skyte- og øvingsfelt. Program tungmetallovervåking 2016. Markedsområde nord. Futurarapport 1006/2017. [] Miljødirektoratet, 2016. Veileder. Grenseverdier for klassifisering av vann, sediment og biota, M- 608/2016. [] Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften); https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-22-1868? |
lovdata_cd_42737 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.584 | Paragrafens første ledd angir at det kan gis overgangsstønad eller pensjon til en tidligere familiepleier som fyller vilkårene om medlemskap (§16-2 og §16-3), om å være enslig person (§16-4), om pleieforholdets varighet og art (§16-5) og om nedsatt inntektsevne og manglende midler til livsopphold (§16-6). |
maalfrid_e4a7d1d17b6f38387d96aa10a4220aa5a821f7e8_58 | maalfrid_ntnu | 2,021 | no | 0.452 | Stortingsmelding 30 (2003-2004). . Oslo: KUF. Stortingsmelding 31 (2007-2008). . Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning. Stortingsmelding 47 (1995-1996). . Oslo: KUF. Thagaard, Tove. (2009). . Bergen: Fagbokforl. Wadel, Carl Cato. (1997). Pedagogisk ledelse og utvikling av læringskultur. I Otto L. Fuglestad & Sølvi (red.) Lillejord (Eds.), (pp. s. 39-56). Bergen: Fagbokforlaget. Opplæringslova - http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html Lastet ned 17.10. |
lovdata_cd_44789 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.682 | Kontantstøtte (for bidragsbarnet - kroner pr. år) |
lovdata_cd_15880 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.814 | 2. bruk av området til beiting, herunder oppsetting og vedlikehold av gjerder. 4. vanlig jordbruksdrift på eksisterende dyrket mark på eiendommen 76/3 som måtte falle innenfor reservatet. 5. sanking av bær og matsopp i den tiden ferdselsforbudet ikke gjelder. 6. fiske etter det til enhver tid gjeldende lovverk og forskrifter gitt i medhold av dette. |
lovdata_cd_60426 | lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.819 | I denne melding inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. november - 31. desember 1993. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. Forskrift av 22. november 1993 om melding til aksjonær mv om RISK-beløp, utdelt utbytte og beregnet godtgjørelse med endring av 30. Forskrift av 17. november 1993 om endring av forskrift av 21. Forskrift av 25. november 1993 om endring av forskrift av 19. desember 1986 nr 2229 om hvor og når lønnsoppgave m.v. Forskrift av 15. desember 1993 om endring av regnskapsforskrift av 5. Forskrift av 15. desember 1993 om endring av noteringsforskrift av 5. Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 8. januar 1993 nr 15 om levering av kontrolloppgaver vedrørende innskudd i aksjefond, herunder aksjesparing med skattefradrag for innskudd i aksjefond (AMS) Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 23. Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 26. oktober 1956 om trekk i salgsoppgjør ved fiske- og fangstvirksomhet (sikringstrekk) Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 5. Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 26. Forskrift av 17. desember 1993 om endring av forskrift av 30. Forskrift av 22. desember 1993 om endring i forskrift av 30. Forskrift av 23. desember 1993 om endring av forskrift av 2. Forskrift av 23. desember 1993 om endring av forskrift av 10. Forskrift av 23. desember 1993 om endring av forskrift av 7. januar 1993 nr 4 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Stortingets skattevedtak av 12. Stortingets vedtak av 12. november 1993 om endring av vedtak av 3. I denne meldingen inntas nye forskrifter, forskrifter om endring av forskrifter samt skatte- og avgiftsvedtak som er gitt i tiden 1. november - 31. desember 1993. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. Forskrift av 22. november 1993 nr. 1057 om melding til aksjonær m.v. om RISK-beløp, utdelt utbytte og beregnet godtgjørelse. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 22. november 1993 med hjemmel i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) §5-5 nr. 4 og §8-2 . Endret 30. november 1993 nr. 1073. 2. forvaltningsselskap som driver aksje- eller obligasjonsfondsforvaltning, jf. 3. sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger som har utstedt grunnfondsbevis. 1. Aksjeselskap skal underrette dem som er aksjonærer i selskapet pr. 1. januar i året etter selskapets ligningsår om den årlige endring av aksjens inngangsverdi, jf. selskapsskatteloven §5-5. Meldingen skal inneholde selskapets navn og foretaksnummer, hvilket beløp aksjenes inngangsverdi skal endres med, og hvilket inntektsår endringen gjelder for. 2. Selskap som driver aksje- eller obligasjonsfondsforvaltning jf. aksjefondloven §1-2, skal underrette dem som eier fondsandeler pr. 1. januar i året etter inntektsåret om den årlige endring av andelenes inngangsverdi, jf. selskapsskatteloven §5-5. Meldingen skal inneholde forvaltningsselskapets navn og foretaksnummer, fondets navn og verdipapirnummer (ISIN-nummer), hvilket beløp fondsandelenes inngangsverdi skal endres med og hvilket inntektsår endringen gjelder for. §3. Selskap eller foretak som nevnt i §2 som i løpet av inntektsåret har utdelt utbytte, jf. selskapsskatteloven §3-2 nr. 2 skal gi mottaker av utbytte melding om beregnet godtgjørelse jf. selskapsskatteloven §3-4. Meldingen skal inneholde selskapets/foretakets navn og foretaksnummer, utbytte som gir rett til godtgjørelse og godtgjørelsens størrelse. Gir utbytte ikke rett til fradrag i utlignet skatt for godtgjørelse skal dette nevnes særskilt. Bestemmelsen i denne paragraf gjelder ikke for utdeling fra obligasjonsfond, jf. selskapsskatteloven §3-4 nr. §4. Melding som nevnt i §2 skal sendes innen 20. januar i året etter selskapets ligningsår. Melding som nevnt i §3 skal sendes innen 20. januar i året etter at selskapet har utdelt utbytte. §5. Er selskap eller foretak som nevnt i denne paragraf registrert i Verdipapirsentralen, jf. verdipapirsentralloven §1-2 §1-3 kan melding som nevnt i §2 og §3 sendes av Verdipapirsentralen. Denne forskrift trer i kraft straks og gjelder første gang for meldinger som skal gis for inntektsåret 1993. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1143 til utfylling av folketrygdloven §16-1 nr. 3 tredje ledd om fastsettelse, beregning og oppgjør av ekstra arbeidsgiveravgift av ytelser over bestemte grenser. Fastsatt ved kgl.res. 17. desember 1993 med hjemmel i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdloven) §16-3, jf. §16-1 nr. 3. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. §1. Forskriften gjelder for beregning og oppgjør av ekstra arbeidsgiveravgift etter lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdloven) §16-1 nr. 3, jf. §16-3. Stortinget fastsetter prosentsats og beløpsgrense for når det skal svares ekstra arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven §16-1 nr. 3. Fastsettes beløpsgrensen med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp (G) og dette er endret i løpet av året, legges det gjennomsnittlige grunnbeløp til grunn. §2. Beregningsgrunnlaget er så stor del av avgiftspliktige ytelser, jf. folketrygdloven §16-3 med forskrifter, som det Stortinget fastsetter for det enkelte år. a) de avgiftspliktige ytelser kommer fra selskaper som inngår i et konsern etter aksjeloven §1-2 og selskapsloven §1-2. b) de avgiftspliktige ytelser kommer fra selskaper som eier så mange aksjer eller andeler i hverandre at de representerer flertallet av stemmene i det annet selskapet. Oppgjør for avgiften skal gis samlet etter reglene i §5 til den kommunekasserer som følger av §1, §2, §3 forskrift av 4. november 1988 nr. 890 om hvor arbeidsgiveravgiften skal fastsettes og innbetales. Arbeidsgiverne er i disse tilfeller solidarisk ansvarlig for avgift som beregnes etter denne forskrift eller fastsettes etter folketrygdloven §17-2 fjerde ledd. §5. For beregning og oppgjør av ekstra arbeidsgiveravgift gjelder bestemmelsene i forskrift av 15. desember 1981 nr. 9858 om beregning og oppgjør m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden og forskrift av 4. november 1988 nr. 890 om hvor arbeidsgiveravgiften skal fastsettes og innbetales, med følgende særregler: a) Ekstra arbeidsgiveravgift beregnes og innbetales samtidig med arbeidsgiveravgift for den termin som forfaller til betaling 15. januar, jf. forskrift av 15. desember 1981 §5 nr. 1. b) Beregning av ekstra arbeidsgiveravgift skal fremgå særskilt på den terminvise beregningsoppgaven, jf. forskrift av 15. desember 1981 §5 nr. 2. c) Skattedirektoratet kan bestemme at arbeidsgiveren på årsoppgaven for arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven §17-2 annet ledd, skal gi særskilte opplysninger vedrørende ekstra arbeidsgiveravgift. Til §2 gjelder følgende overgangsregel: Det skal ikke beregnes ekstra arbeidsgiveravgift på andel av arbeidsgivers premiebetaling og tilskudd i 1993 til kollektiv tjenestepensjonsordning. Det samme gjelder bonus som skriver seg fra inntektsåret 1992, men som først kommer til utbetaling i inntektsåret 1993, forutsatt at avtale om bonusutbetaling var inngått før 14. mai 1993. Til §5 bokstav b gjelder følgende overgangsregel: Inntil den fastsatte blanketten er tilpasset, skal beregningen foretas på en linje under «endringsoppgave», med angivelse av avgiftsår i rubrikken «termin» og betegnelsen «ekstra» i rubrikken «avgiftssone». Forskriften under I og overgangsregelen til §5 bokstav b under II, trer i kraft straks og gjelder første gang ved beregning av ekstra arbeidsgiveravgift for inntektsåret 1993. Overgangsregelen til §2 under II trer i kraft straks med virkning for beregning av ekstra arbeidsgiveravgift for inntektsåret 1993. Midlertidig forskrift av 21. desember 1993 nr. 1325 om utfyllende regler for oppgjør for skattetrekk og om fristen for levering av lønns- og trekkoppgaver fra arbeidsgivere i fiske- og fangstvirksomhet. Fastsatt av Skattedirektoratet 21. desember 1993 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16 bokstav b og forskrift av 23. januar 1987 nr. 21 om arbeidsgivernes regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk m.v. §28 jf. delegeringsvedtak av 5. mars 1984 nr. 3450. Ved oppgjør for skattetrekk etter forskrift av 23. januar 1987 nr. 21 om arbeidsgivernes regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk m.v. §20 og §23 kan arbeidsgivere i fiske- og fangstvirksomhet velge mellom bruk av oppgjørsskjema C (RF-1038) eller blankett for terminoppgave for fiske og fangst (RF-1036). Arbeidsgivere i fiske- og fangstvirksomhet skal levere lønns- og trekkoppgaver innen 20. februar i året etter inntektsåret. For øvrig gjelder bestemmelsene i forskrift av 19. desember 1986 nr. 2229 for levering av oppgavene og følgeskriv til disse. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tid oppheves midlertidig forskrift av 22. desember 1992 nr. 1191 om forlengelse av fristen for levering av lønns- og trekkoppgaver for inntektsåret 1992 for arbeidsgivere i fiske- og fangstvirksomhet. Forskrift av 22. desember 1993 nr. 1222 om inntektslegitimasjon for drosjebileiere. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 22. desember 1993 med hjemmel i lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt (regnskapsloven) §22. §1. Til legitimasjon av inntekter i taxi- (drosjebil-) regnskap pliktes brukt skiftlapper. §2. Skiftlappen skal for hvert skift inneholde følgende opplysninger ved: Det skal skrives ut en skiftlapp maskinelt fra taksameteret for hvert skift. Skiftlappen skal fortløpende nummereres av systemet og inneholde løyvenummer og taksameterets serienummer. I tillegg skal følgende opplysninger fremkomme: - skiftets dato, klokkeslett for skiftets begynnelse og slutt, antall turer, innkjørt totalt i kroner fordelt på kontant og kreditt, totale- og besatte kilometer, sjåførens navn og eventuell identifikasjonskode. - akkumulerte tall for totale kilometer og totalt innkjørt i kroner. Kilometer og kroner skal oppgis med henholdsvis minimum seks- og nisifrede tall. - skiftlappene skal fortløpende signeres med fullt navn av skiftets sjåfør. Dersom identifikasjonskode ikke benyttes, skal sjåføren påføre sitt fødselsnummer. Sjåføren skal skrive en skiftlapp manuelt. Denne skal være forhåndsnummerert og inneholde opplysninger om løyvenummer, skiftets dato, skiftets begynnelse og slutt, brutto innkjørt beløp fordelt på kontant og kreditt, totale kilometre, de enkelte utlegg for hvert skift ifølge bilag som ligger ved, og den opptalte kontantbeholdning ved skiftets begynnelse og slutt. Skiftlappen skal fortløpende signeres med fullt navn av skiftets sjåfør og påføres sjåførens fødselsnummer. §3. Har taksameteret ikke utskriftsmulighet, skal sjåføren skrive en skiftlapp manuelt. Skiftlappene skal være forhåndsnummerert og inneholde de opplysninger som nevnt under punkt 2 a. Oppfyller ikke de maskinelt utfylte skiftlappene kravene under punkt 2 a, skal sjåføren i tillegg til de maskinelt utskrevne skiftlappene, skrive en skiftlapp manuelt. Skiftlappen må være forhåndsnummerert. §4. De maskinelt og manuelt utfylte skiftlappene er oppbevaringspliktig regnskapsmateriale, jf regnskapsloven §11. Forskriften trer i kraft med virkning fra 1. januar 1994. Fra samme dato oppheves forskrift av 26. mars 1979 nr. 4 om plikt til inntektslegitimasjon for drosjebileiere, gitt i medhold av regnskapsloven §22. Forskrift av 17. november 1993 nr. 1145 om endring av forskrift av 21. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §42 syvende ledd. I forskrift av 21. desember 1990 nr. 1145 om beregning av skattepliktig del av livrenter gjøres følgende endringer: §2a) første ledd annet og nytt tredje punktum skal lyde: Skal terminbeløp utbetales inntil personen når en bestemt alder, må den avtalte forsikringstid (tiden fra tegningstidspunktet til siste avtalte utbetaling) være minst 12 år regnet fra tegningstidspunktet. Utbetalingstiden (tiden fra første til siste utbetaling) må i disse tilfellene være 6 år eller mer. §2a) nytt annet ledd skal lyde: Tegnes livrenteforsikringen av arbeidsgiver for å finansiere førtidspensjonering av arbeidstaker frem til arbeidstaker når lovhjemlet pensjonsalder, kan kravene til forsikringstid og utbetalingstid fravikes i den grad de ikke kan oppfylles frem til lovhjemlet pensjonsalder. Den avtalte utbetalingstid må likevel være minst 2 år regnet fra den kalendermåned utbetalingene begynner å løpe. Når kravene til forsikringstid eller utbetalingstid fravikes etter de to foregående punktum, kan det ikke foretas utbetaling etter at lovhjemlet pensjonsalder er nådd. Premieinnbetalingen kan ikke overstige 66 pst. av arbeidstakers lønn i det siste året før fratredelsestidspunktet, dog maksimalt 66 pst. av 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), multiplisert med antall utbetalingsår etter polisen. §2d) nytt annet og tredje punktum skal lyde: I tillegg til garantiperioden må det være avtalt en ugarantert utbetalingsperiode på minst fem hele år. Ved tegning av livsvarige livrenter kan den garanterte periode ikke overstige statistisk forventet gjenstående levetid. Innbetalt premie og livrentens avkastning skal utbetales med like store årlige beløp. Det gjelder likevel ikke den del av utbetalingen som skyldes justeringer for tilbakeføring av årets overskudd i løpet av den aktuelle utbetalingstid. Ytelser på livrente som ikke tilfredsstiller vilkårene i denne forskrift, regnes i sin helhet som skattepliktig inntekt. Endringene trer i kraft straks. Endringene i §2 §9 gjelder ikke forsikringer som er tegnet og hvor første premieinnbetaling har funnet sted før 18. november 1993. Forskrift av 25. november 1993 nr. 1064 om endring av forskrift av 19. I forskrift av 19. desember 1986 nr. 2229 om hvor og når lønnsoppgave m.v. skal leveres gjøres følgende endringer: §2 femte ledd skal lyde: Sentralskattekontoret for utenlandssaker kan i det enkelte tilfelle bestemme at arbeidsgivere som nevnt i denne paragraf skal levere lønnsoppgaven til kommunekassereren i en annen kommune, herunder kommune 2312 Sokkelen ved kemneren i Stavanger. Arbeidsgivere som gir oppgavene maskinlesbart på magnetbånd eller diskett, skal levere til den datasentral som Skattedirektoratet bestemmer. §5 første ledd første punktum skal lyde: Arbeidsgivere som gir oppgavene maskinlesbart, skal levere magnetbånd/diskett innen 20. januar i året etter inntektsåret. Endringene trer i kraft straks med virkning for oppgaver som skal leveres for inntektsåret 1993. Forskrift av 15. desember 1993 nr. 1311 om endring av regnskapsforskrift av 5. mars 1984 nr 1256 for skattepliktige som driver jordbruk, gartneri eller skogbruk. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §5-1 nr. 8, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 5. mars 1984. I regnskapsforskrift av 5. mars 1984 nr. 1256 for skattepliktige som driver jordbruk, gartneri eller skogbruk gjøres følgende endringer: §3 sjette ledd siste punktum oppheves. §4 åttende ledd skal lyde: Hester av eget oppal og innkjøpte hester i jord- og skogbruksnæring ansettes til tilvirkningsverdien ved eget oppal. Verdien av voksne hester blir stående uendret inntil realisasjon. Forskrift av 15. desember 1993 nr. 1312 om endring av noteringsforskrift av 5. I noteringsforskrift av 5. mars 1984 nr. 1257 for skattepliktige som driver jordbruk, gartneri eller skogbruk gjøres følgende endringer: §3 femte ledd siste punktum oppheves. §4 niende ledd skal lyde: Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1319 om endring av forskrift av 8. januar 1993 nr 15 om levering av kontrolloppgaver vedrørende innskudd i aksjefond, herunder aksjesparing med skattefradrag for innskudd i aksjefond (AMS). Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16, jf delegeringsvedtak av 5. mars 1984 og 29. juni 1993 fra Finansdepartementet. I forskrift av 8. januar 1993 nr. 15 om levering av kontrolloppgaver vedrørende innskudd i aksjefond, herunder aksjesparing med skattefradrag for innskudd i aksjefond (AMS) gjøres følgende endringer: §2 nr. 1 bokstav b skal lyde: b. Andelseierens navn og fødselsnummer eller foretaksnummmer. §5 oppheves. Del II Overgangsregler nr. 1 skal lyde: 1. For inntektsåret 1993 er forvaltningsselskapet fritatt fra å gi oppgaver over opplysninger som fremgår av §3 nr. 1. Endringene under I trer i kraft straks og gjelder fra og med inntektsåret 1993. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1145 om endring av forskrift av 23. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §12, §33, §46 og §56. Fremmet av Finansdepartementet. I forskrift av 23. januar 1987 nr. 21 om arbeidsgivers regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk m.v. gjøres følgende endringer: §3 nr. 6 skal lyde: 1. Trukne beløp på særskilt bank- eller postgirokonto for skattetrekk skal holdes innsatt inntil de skal innbetales til kommunekassereren. Kontoen skal gis påtegning om at den gjelder skattetrekk. §17 nr. 1 skal lyde: 1. Arbeidsgiver plikter å sende meldinger til arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret i samsvar med forskrift av 4. juli 1991 nr. 454 om arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, fastsatt ved regjeringens resolusjon. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1146 om endring av forskrift av 26. oktober 1956 om trekk i salgsoppgjør ved fiske- og fangstvirksomhet (sikringstrekk) I forskrift av 26. oktober 1956 om trekk i salgsoppgjør ved fiske og fangstvirksomhet (sikringstrekk), gjøres følgende endring: Kjøperen skal oppbevare beregnet sikringstrekk i samsvar med bestemmelsene i skattebetalingsloven §11 nr. 4. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1147 om endring av forskrift av 5. juni 1970 nr 4 om rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av skatt. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §23 nr 2 og §27 nr 7. Fremmet av Finansdepartementet. I forskrift av 5. juni 1970 nr. 4 om rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av skatt gjøres følgende endringer: Skattepliktige som får tilbakebetalt forskudd på skatt etter §24 eller forhåndsskatt etter §27 i skattebetalingsloven, har krav på rentegodtgjørelse etter følgende regler: a. Ved tilbakebetaling av utskrevet forskuddsskatt som er innbetalt innen utgangen av inntektsåret (kalenderåret), og forskuddstrekk godtgjøres renter med 5 pst. av beløpet. b. Ved tilbakebetaling av tilleggsforskudd som er innbetalt i inntektsåret og av tilleggsfor skudd og utskrevet forskuddsskatt som er innbetalt senest 1. april i året etter inntektsåret, godtgjøres renter med 1,5 pst. av beløpet. c. Ved tilbakebetaling av utskrevet forhåndsskatt som er innbetalt senest 1. mai i året etter inntektsåret og tillegg til forhåndsskatt som er innbetalt innen samme tidspunkt, godtgjøres renter med 1 pst av beløpet. d. Ved anvendelsen av reglene under a og b regnes forskudd på skatt som nevnt under b som tilbakebetalt før innbetalinger som nevnt under a. Beløp som er innbetalt senere enn 1. april i året etter inntektsåret, anses tilbakebetalt først. Forhåndsskatt og tilleggsskatt til forhåndsskatt som er innbetalt etter 1. mai i året etter inntektsåret, regnes som tilbakebetalt før slik skatt og slikt tillegg innbetalt innen nevnte dato. e. Når tilbakebetaling av forskudd på skatt og forhåndsskatt finner sted senere enn 6 uker etter at utleggingen av skattelisten er kunngjort, godtgjøres renter av tilbakebetalt skattebeløp med 0,3 pst. for hver måned eller del av måned som løper fra kunngjøringen inntil tilbakebetaling skjer. Ved tilbakebetaling av forskott på skatt etter §25 i skattebetalingsloven skal rentegodtgjørelse beregnes etter §1a og b, jf c. Når tilbakebetaling skjer senere enn 6 uker etter at utlegging av skatteliste for den ordinære ligning er kunngjort, godtgjøres dessuten renter av hele det tilbakebetalte skattebeløp med 0,3 pst. for hver måned eller del av måned som løper fra kunngjøringen inntil tilbakebetaling skjer. Av beløp som er innbetalt etter kunngjøringen, beregnes rentegodtgjørelse etter forrige punktum fra innbetalingen. Godtgjørelse beregnes bare når tilbakebetalingen skjer senere enn 6 uker etter innbetalingsdagen. Skattepliktige som senere enn 6 uker etter innbetalingen får tilbakebetalt utskrevet forskuddsskatt og forskuddstrekk etter skattebetalingsloven §39, jf. §40 eller etter forhåndsligning, har krav på rentegodtgjørelse etter følgende regler: a. Når tilbakebetaling skjer i tiden 1. juli til 31. desember i kalenderåret, godtgjøres renter med 1,5 pst. av beløpet. b. Når tilbakebetaling skjer senere enn 31. desember i året etter trekkåret, godtgjøres dessuten for det overskytende tidsrom renter av skattebeløpet med 0,3 pst. for hver måned eller del av måned. Renter etter bokstav a og bokstav b må til sammen ikke utgjøre mer enn 3 pst. Skattepliktig som senere enn 6 uker etter innbetalingen får tilbakebetalt restskatt, resterende skatt og utlignet skatt, jf. skattebetalingsloven §30 nr. 2 og §59 jf. §40, har krav på rentegodtgjørelse av det tilbakebetalte skattebeløp med 0,3 pst. for hver måned eller del av måned som løper fra innbetalingen inntil tilbakebetaling skjer. Endringene trer i kraft fra og med skatteoppgjøret for inntektsåret 1993. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1148 om endring av forskrift av 26. I forskrift av 26. mai 1978 nr. 1 om renteberegning ved restskatt og resterende skatt gjøres følgende endringer: Restskatten tillegges 5 pst. rente. For skattyter som får skatten begrenset etter skatteloven §78 nr. 1, skal det ikke regnes renter av restskatt. Dersom resterende skatt overstiger halvparten av utlignet skatt, skal den skattepliktige svare 3 prosent rente av differansen. Rentebeløpet forfaller til betaling sammen med første termin av resterende skatt. Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1318 om endring av forskrift av 30. desember 1983 nr 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikten. §5 nytt sjette ledd skal lyde: Refusjon av utgifter til kost ved pålagt overtid skal ikke lønnsinnberettes når utgiftsdekningen skjer i samsvar med satser og legitimasjonskrav fastsatt i overenskomst mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjon eller i statlig regulativ. Forskrift av 22. desember 1993 nr. 1330 om endring av forskrift av 30. desember 1983 nr 1980 om oppdragsgivers og oppdragstakers opplysningsplikt. Plikten til å gi opplysninger om arbeidstakere i henhold til ligningsloven §6-10 nr. 1 b og nr. 2 omfatter ikke norske statsborgere ansatt av person bosatt i Norge eller i selskap hjemmehørende i Norge. Forskrift av 23. desember 1993 nr. 1340 om endring av forskrift av 2. juni 1992 nr 427 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel. I forskrift av 2. juni 1992 nr. 427 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel gjøres følgende endringer: §5-10 nytt annet punktum skal lyde: For virksomhet som kommer inn under delingsreglene etter utløpet av det regnskapsår som utløper i 1992, er fristen en måned etter regnskapsårets avslutning. §5-13 tredje ledd første punktum skal lyde: Krav om takst for å fastsette utgående verdier må være fremsatt for ligningskontoret innen en måned etter regnskapsårets avslutning. Forskrift av 23. desember 1993 nr. 1339 om endring av forskrift av 10. november 1992 nr 788 til utfylling av vilkårene for fastsettelse av personinntekt etter skatteloven kapittel 4. I forskrift av 10. november 1992 nr. 788 til utfylling av vilkårene for fastsettelse av personinntekt etter skatteloven kapittel 4 gjøres følgende endringer: §7 annet ledd annet punktum skal lyde: Skjer en eierovergang på et annet tidspunkt enn ved et månedsskifte, tilordnes erververen den overdratte eierandel for overdragelsesmåneden. §9 nytt annet ledd skal lyde: Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1993. Endringen under II trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994. Forskrift av 23. desember 1993 nr. 1243 om endring av forskrift av 7. januar 1993 nr 4 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §2-4 nr 4. I forskrift av 7. januar 1993 nr. 4 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter gjøres følgende endringer: For deltakerlignet selskap kan vedtak omfatte overføring av den ligningskompetanse som følger av ligningsloven §8-6 nr. 5 femte punktum. Sak om endring av ligning etter ligningsloven kapittel 9 behandles ved Sentralskattekontoret for storbedrifter når ligningsvetaket er fattet av dette sentralskattekontor med nemnder. Skattedirektoratet kan treffe vedtak om overføring av annen endringssak til sentral ligning. Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1994. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 12. november 1993. 12.november 1994 nr. 1043. Klasse Klasse0 og 1 20,1 pst. av de første 115.000 110.0000,3 pst. Personlig skattepliktig i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal dog bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av hele den delen av inntekten som overstiger kr 208.000 i klasse 0 og 1 og kr 252.000 i klasse 2. Vedtak om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 1994. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 12. november 1993 med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §73. 12. november 1993 nr. 1043. - For personlige skattytere og dødsboer: 17,5, 18, 18,5, 19, 19,5, 20 eller 20,25 pst. Vedtak om fellesskatt til Skattefordelingsfondet for inntektsåret 1994. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 12. november 1993 med hjemmel i lov av 24. april 1964 nr. 2 om Skattefordelingsfondet §6. 12. november 1993 nr. 1045. I Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1993 av 3. november 1992 nr. 971 gjøres følgende endringer: §3-2. fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde: Det samme gjelder renter på grunnfondsbevis som utdeles til skattyter hjemmehørende i utlandet. Nåværende §3-4 blir §3-3. Normalrentesatsen som nevnt i skatteloven §42c annet ledd skal være 8,5 pst. for første halvår og 6,5 pst. for annet halvår. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 12. november 1993 med hjemmel i lov av 24. april 1964 nr. 2 om Skattefordelingsfondet §6. 12. november 1993 nr. Vedtak om produktavgift til folketrygda for fiskeri-, kval- og selfangstnæringa for 1994. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 12. november 1993 med heimel i folketrygdlova §16-1 nr. 2 og 3. 12. november 1993 nr. 1048. I 1994 skal følgjande avgifter til folketrygda dekkjast ved ei produktavgift på førstehandsomsetjinga av fisk, kval og sel, og produkt av desse: Produktavgifta skal vera 3,6 pst. for 1994. §1. For budsjetterminen 1994 svares skatt til Svalbard etter følgende regler: II. Av enhver som skal svare skatt til Svalbard med en prosentvis fastsatt del av arbeidsinntekten (lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt, kap. II): Inntektsskatt med 4 pst av den skattbare del av arbeidsinntekten, jf. §5. §2. Tvist om en skattyter skal svare skatt på fastlandet eller til Svalbard avgjøres av departementet. §3. Formue under kr 5 000 er skattefri. Formuen rundes av nedover til det nærmeste tall som kan deles med 1 000. §4. For skattyter som er nevnt i §1, avsnitt I, avrundes inntekten nedover til det nærmeste tall som kan deles med 100. §5. Ved beregning av skatt gis et fradrag i inntekten på kr 4 000. §6. For øvrig blir skatten å utligne etter lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt. §7. Bestemmelsene i dette vedtaket og i lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt kan fravikes av Kongen m. fl. etter de regler og på de vilkår som er fastsatt i lovens §23. Hvorvidt skattlegging som gjennomføres etter slik beslutning skal være endelig, forelegges Stortinget til avgjørelse. |
maalfrid_7fb1a016c20d81cf3c41d002a9fcefabe8f08afd_70 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.889 | 72 2016–2017 Endringer i utlendingsloven (tvangsmidler mv.) ring av hva som er det enkelte barns beste. Dette vil være mulig blant annet ved å høre barnets og foreldrenes syn, slik lovforslaget legger opp til. På denne bakgrunn bør det vises forsiktighet med uttalelser i forarbeidene som kan oppfattes som en presumsjon for et gitt utfall. Barn er etter våre konstitusjonelle og folkerettslige forpliktelser selvstendige rettssubjekter som har krav på å få en individuell vurdering av om vilkårene for å internere dem er oppfylt. I denne vurderingen vil hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Tar en utgangspunkt i barnet er det nærliggende å anta at vurderingstemaet kan se noe annerledes ut enn det som er skissert i høringsbrevet. Det er nærliggende å anta at det generelt ikke er til barnets beste å oppholde seg på Trandum. En må så se om det foreligger andre så tungtveiende hensyn at hensynet til barnets beste likevel må vike. Men det må under enhver omstendighet fortas en konkret vurdering, hvor hvert barns interesser individuelt må identifiseres, løftes frem og stå i forgrunnen for den vurdering domstolen skal foreta. Anbefaling: Nasjonal institusjon anbefaler at det i forarbeidene presiseres at det må foretas en individuell vurdering av hensynet til barnets beste hvor barnets interesser må løftes frem og stå i forgrunnen.» Politiets utlendingsenhet er enig i at det ikke er nødvendig å innføre et krav om at må utformes separate interneringsbegjæringer og kjennelser for barn. Det viktigste er at det klart fremgår av kjennelsen at den også omfatter barn og at barnets situasjon er konkret vurdert og begrunnet. Redd Barna og Nasjonal institusjon er enig i at barn skal behandles som part i en sak om internering. Nasjonal institusjon bemerker: «Det kan utledes både av Grunnloven og barnekonvensjonen at barn er selvstendige rettssubjekter som har rett til å få lovligheten av en frihetsberøvelse prøvd for en domstol. I forarbeidene til utlendingsloven fremgår følgende om medfølgende barns status ved fengslinger etter utlendingsloven; «Praksis hittil har vært at barns opphold i utlendingsinternat som den store hovedregel har vært avledet av rettslig kjennelse eller pågripelsesbeslutning mot foreldrene, det vil si mot omsorgsperson(er), og at det har vært ansett å være «til barnets beste» å være sammen med sine foreldre, til tross for at oppholdet finner sted i utlendingsinternat.» Nasjonal institusjon har gjennomgått fengslingskjennelser som finnes på lovdata og som omhandler fengsling av medfølgende barn i perioden 2014–2016. Vår gjennomgang gir indikasjoner på det samme som refereres i forarbeidene, nemlig at fengslingen av medfølgende barn som regel er avledet av en fengslingskjennelse mot foreldrene. I noen av sakene er barna gitt partsstatus i fengslingskjennelsen. I flere av sakene er barna ikke formelt parter i fengslingskjennelsen, men det fremgår av kjennelsen at de er omfattet av politiets fengslingsbegjæring. Det varierer også om barna er nevnt i kjennelses slutning. For å sikre medfølgende barns menneskerettigheter i praksis, mener Nasjonal institusjon det bør komme tydeligere frem, fortrinnsvis i lovverket, at også medfølgende barn er selvstendige rettssubjekter som skal ha partsstatus. Det bør også komme tydeligere frem at en ved dette går bort fra den praksis som har vært til nå hvor fengsling av medfølgende barn stort sett har vært avledet av en fengslingskjennelse mot foreldrene, uten at barna har vært nevnt som part, og med store variasjoner i vurderingen av om vilkårene for fengsling av hvert enkelt barn er oppfylt. Anbefaling: Nasjonal institusjon mener det bør komme tydeligere frem at også medfølgende barn er selvstendige rettssubjekter som skal ha partsstatus i saker som gjelder tvangsmessig tilbakehold. Barneombudet og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter er positive til forslaget om å tydeliggjøre barns rett til å bli hørt gjennom å lovfeste en tilsvarende regel som i utlendingsforskriften § 17- 3. POD viser til at det allerede er en henvisning til utlendingsforskriften § 17-3 i Oslo tingretts Retningslinje/huskeliste for behandling av barnefamilier i PU-saker. For å unngå dobbeltregulering, mener POD at det bør vurderes om det vil være tilstrekkelig bare å innta en henvisning til at utlendingsloven § 81 annet ledd og utlendingsforskriften § 17-3 gjelder. |
lovdata_cd_11955 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.751 | 3. Uttak av ved til eget forbruk for gården Reinkinn (gnr/bnr 9/13) etter forutgående blinking av herredskogmesteren. 4. Fjerning av kratt og kantskog mot dyrket mark. 5. Utbedring av traktorvei etter forvaltningsmyndighetens retningslinjer. 6. Motorisert ferdsel på traktorvei. |
lovdata_cd_5844 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.416 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 og §21, §22 §23, er et myrområde øst for Vindmyrhøgda i Nes kommune, Akershus fylke, ved kgl.res. av 4. september 1981 fredet som naturreservat. Med hjemmel i kgl.res. av 3. juli 1987 nr. 572 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 er forskriftene for naturreservatet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak den 30. juni 1997. Det fredete areal omfatter ca. 164 dekar. 0 Endret ved forskrift 30 juni 1997 nr. 849. |
maalfrid_9b2b67a7eee273941954ad793ce465f7d9c66368_1 | maalfrid_nasjonalparkstyre | 2,021 | no | 0.574 | a) Vedlikehald av bygningar og andre innretningar. Vedlikehald omfattar ikkje ombygging eller utbygging. Vedlikehald skal skje i samsvar med tradisjonell byggeskikk. b) Vedlikehald av merka stiar, skilt, bruer og løyper i samsvar med forvaltningsplanen etter § 7. c) Anlegg for sanking av beitedyr og nødvendig gjerdehald for beitedyr i samsvar med forvaltningsplanen etter § 7. Grunneigar kan setje opp feste for slikkesteinar o.l. til beitedyr. d) Skjøtsel og drift av eksisterande dyrka mark og innmarksbeite. 1.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til: a) Ombygging og utviding av eksisterande bygningar. b) Ny oppføring av bygningar som er skada ved brann eller naturskade. c) Riving av bygningar som pregar landskapet sin art og karakter. d) Oppføring av nye bygningar i samband med jordbruk, skogbruk og husdyrnæring, herunder oppattbygging av stølshus. e) Rydding av nytt innmarksbeite. f) Bygging av bruer og klopper i samband med beitebruk og friluftsliv. g) Merking og opparbeiding av turstiar. h) Tiltak for å hindre skorfeste. i) Bygging av enkle driftsvegar til mellombels bruk for uttak av kulturskog i samsvar med forvaltningsplanen etter § 7. Ombygging, utviding og nybygg skal skje i samsvar med tradisjonell byggeskikk og vere tilpassa landskapet. 2. Plantelivet 2.1 Vern av vegetasjon Plantelivet skal vernast mot skade og øydelegging. Det er forbode å innføre nye planteartar. 2.2 Beite Beite er tillate. 2.3 Hogst Reglane i punkt 2.1. er ikkje til hinder for: a) Hogst av ved til eigen bruk for hytter, stølar o.l. i landskapsvernområdet. b) Avverking av ståande kulturskog, etablering av ny skog med stadeigne treslag og nødvendige skogkulturtiltak i samsvar med forvaltningsplanen etter § 7. c) Hogst i samsvar med plan godkjent av forvaltningsstyresmakta. 3. Dyrelivet 3.1 Vern av dyrelivet Det er ikkje tillate å innføre nye dyreartar. 3.2 Jakt og fiske Jakt er tillate etter viltlova. Fiske er tillate etter lakse- og innlandsfiskelova. 4. Ferdsel 4.1 Generelt om ferdsel All ferdsel skal skje med varsemd og slik at det ikkje skjer skade på naturmiljø eller kulturminne. 4.2 Organisert ferdsel Reglane i denne forskrifta er ikkje til hinder for organisert turverksemd til fots så lenge naturmiljøet ikkje blir skadelidande. Annan organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade naturmiljøet må ha særskilt løyve av forvaltningsstyresmakta. Utover dette vises det til forvaltningsplanen i § 7. 4.3 Bruk av sykkel og hest Sykling og organisert bruk av hest er berre tillate på veger eller trasear som er godkjend for slik bruk i forvaltningsplanen etter § 7. 4.4 Regulering av ferdsel Innafor landskapsvernområdet kan Direktoratet for naturforvaltning ved forskrift regulere eller forby ferdsel som kan vere til skade for naturmiljøet. 4.5 Generelle unnatak for ferdsel Reglane i punkt 4 gjeld ikkje nødvendig ferdsel ved gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak i samband Lovdata - Forskrift om vern av Ænesdalen landskapsvernområde, Kvin... http://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2005-04-29-391?q=Ænesdalen* 2 of 3 09.01.2014 15: |
lovdata_cd_16441 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.56 | Forskrift om Geiteryggmyra naturreservat, Vestre Toten, Oppland. Fastsatt ved kgl.res. av 4. oktober 1991. Fremmet av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_37990 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.946 | De persongruppene som er nevnt i §2-5, er som hovedregel medlemmer i trygden i opptil tre måneder etter at tjenesten eller studiene er slutt. - mottar sykepenger eller fødselspenger eller er under behandling i sykehus (bokstav a) - er arbeidssøkende hos norsk arbeidsformidling eller mønstringsmyndighet (bokstav b) - er ansatt i ny tjeneste som nevnt i §2-5 uten å ha begynt i tjenesten (bokstav c). For familiemedlemmer som nevnt i §2-5 annet ledd til personer som nevnt i §2-5 første ledd bokstav a til e, har trygdemedlemskapet tilsvarende varighet. |
lovdata_cd_33665 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.839 | §79.1 Rett til bidrag etter separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd. 1 Jfr. §94 nr. 2. Jfr. lov 8 april 1981 nr. 7 kap. 8. §80.1 Utmåling av bidrag. 1 Jfr. §94 nr. 2. §81.1 Varigheten av bidrag. 0 Endret ved lov 5 juni 1998 nr. 34 (i kraft 1 juli 1998 iflg. res. 5 juni 1998 nr. 570). §82. Bortfall av bidrag. §83.1 Fastsettelse av bidrag. Partene kan inngå avtale om bidrag. Dersom partene ikke er enige om bidragsspørsmålet, kan hver av dem kreve at det avgjøres av domstolene. Dersom begge parter ønsker det, kan spørsmålet isteden avgjøres av bidragsfogden.2 Bidragsfogdens vedtak kan påklages til fylkeskontoret i trygdeetaten.3 Partene kan kreve avgjørelse av bidragsspørsmålet selv om de tidligere har inngått avtale om det. 0 Endret ved lov 11 juni 1993 nr. 69. 1 Jfr. §92 og §94 nr. 2. §84.1 Endring av fastsatt bidrag. Hver av partene kan kreve at bidrag som er fastsatt av bidragsfogd2 eller domstol, blir endret eller opphevet dersom særlige grunner foreligger. Når sterke grunner taler for det, kan avgjørelsen også gjelde bidrag som er forfalt før krav om endring ble satt fram. Bestemmelsene i barnelova3 §74 tredje ledd gjelder tilsvarende. Hver av partene kan kreve endringskravet avgjort av bidragsfogden hvis bidraget er fastsatt av bidragsfogden. Hvis begge partene ønsker det, skal endringskravet avgjøres av domstolen. Er bidraget fastsatt av domstol, gjelder §83 andre og tredje punktum. 0 Endret ved lover 11 juni 1993 nr. 69, 24 juni 1994 nr. 24 (i kraft 1 jan 1995), 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 728). 1 Jfr. §94 nr. 2 og lov 8 april 1981 nr. 7 §75. §85.1 Forholdet til partenes krav. Gjennomføring av bidrag, mv. Den myndighet som fastsetter bidrag, kan endre2 bidrag til partenes felles barn selv om ingen av partene har krevd det. Reglene i barnelova3 §78 om gjennomføring av bidrag gjelder tilsvarende. 2 Jfr. lov 8 april 1981 nr. 7 §74. §86.1 Fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden. En fraskilt ektefelle beholder retten til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden dersom ekteskapet varte i minst ti år, og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning2 og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning. 1 Jfr. §94 nr. 3. 2 Jfr. lov 28 juli 1949 nr. 26 kap. 7. §87.1 Særregler når det er flere pensjonsberettigede. Dersom den avdøde var gift på nytt, og den nye ektefellen har rett til ektefellepensjon som nevnt i §86 etter de alminnelige reglene i vedkommende pensjonsordning, skal pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med den avdøde. Hvis den ene har fraskrevet seg retten, tilfaller likevel pensjonen den andre udelt. §88.1 Betydningen av at en pensjonsberettiget gifter seg på nytt eller dør. Bortfaller retten til pensjon til en fraskilt eller senere ektefelle ved dødsfall eller ekteskap, tilfaller hele pensjonen den andre forutsatt at han eller hun har rett til pensjon etter den avdøde etter §86 eller §87. Dersom det nye ekteskapet opphører, og retten til ytelser inntrer på nytt etter reglene i vedkommende pensjonsordning,2 skal ytelsene igjen deles. 2 Jfr. lov 28 juli 1949 nr. 26 §37 annet ledd. §89.1 Bortfall av retten til ektefellepensjon på grunn av forbrytelse mot den avdøde. Blir en ektefelle eller fraskilt ektefelle dømt til ubetinget fengsel for forbrytelse mot den som har opptjent pensjonsretten, og denne dør som følge av handlingen, faller retten til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden bort. §88 andre ledd første punktum gjelder tilsvarende. 1 Jfr. §94 nr. 3. Jfr. lov 3 mars 1972 nr. 5 §73 og lov 16 juni 1989 nr. 69 §15-9. Del IV. Midlertidige avgjørelser m v. |
lovdata_cd_52356 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.786 | (1) Oslo Børs noterer opsjonsserier etter reglene nedenfor med løpetider og bortfallsmåned som angitt i noteringslisten i vedlegg A.2. Oslo Børs kan bestemme at ytterligere serier skal noteres. a) Første noteringsdag noteres minst fem kjøps- og salgsopsjonsserier. Innløsningskursen bestemmes av sluttkursen for det underliggende instrument dagen før første noteringsdag. Det noteres en kjøpsopsjon og en salgsopsjon med innløsningskurs nærmest sluttkursen, samt to serier med innløsningskurser nærmest over og to serier med innløsningskurser nærmest under den først bestemte innløsningskursen. Intervallet mellom innløsningskursene fremgår av noteringslisten i vedlegg A.2. Det noteres nye serier i løpetiden med samme bortfallsmåned dersom det underliggende instruments sluttkurs er høyere, respektive lavere enn den nest høyeste, respektive nest laveste, innløsningskursen. Minst en ny kjøps- og salgsopsjon med innløsningskurs høyere respektive lavere enn eksisterende serier med samme bortfallsmåned noteres da påfølgende børsdag. Oslo Børs kan fravike disse reglene dersom særskilte forhold tilsier det. b) For aksjeopsjonsserier med løpetid over seks måneder noteres første noteringsdag minst en kjøpsopsjon og en salgsopsjon. Vanligvis noteres det ikke nye serier med samme bortfallsmåned i løpetiden. c) For aksjeindeksopsjonsserier med løpetid over tre måneder noteres det normalt kun en kjøpsopsjon med innløsningskurs nærmest sluttkursen. Vanligvis noteres det ikke nye serier i løpetiden. For OMX-opsjoner med løpetid over tre måneder noteres likevel normalt minst tre serier for kjøps- og salgsopsjoner. (2) Oslo Børs noterer terminserier med løpetider og bortfallsmåned som angitt i noteringslisten i vedlegg A.2. 0 Endret ved forskrift 21 juni 1999 nr. 776, tidligere 5.1.16, (i kraft 19 juli 1999). |
maalfrid_c3bdc07eab6c1d963127e1e2273316363746d981_0 | maalfrid_uio | 2,021 | en | 0.64 | The Master Programme The Religious Roots of Europe is offered by a Consortium of institutions at six host universities working together for the purpose of running this Programme. The six Host Institutions are: The Faculty of Arts, Aarhus University, Jens Chr. Schous Vej 3, DK 8000 Aarhus C, Denmark. The Faculty of Theology, University of Copenhagen, Købmagergade 46, DK-1150 Copenhagen K, Denmark. The Faculty of Humanities at the University of Bergen, Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion, Øysteins gate 3, N-5007 Bergen, Norway. The Faculty of Theology, University of Helsinki, Vuorikatu 3, FI-00014 University of Helsinki, Finland. The Centre for Theology and Religious Studies, Lund University, Allhelgona Kyrkogata 8, S-223 62 Lund, Sweden. The Faculty of Theology, University of Oslo, Blindernveien 9, N-0315 Oslo, Norway. The Consortium does not matriculate (for definitions of technical terms see article 7) students or issue degrees. Students are admitted to the individual Host Institutions, and the Host Institution admitting any given student also issues the degree. Decision-making power rests firmly with the six individual Host Institutions according to the rules and regulations obtaining at the individual institutions and in the individual countries. The general management and planning of the Programme are, however, (subject to approval by the six Host Institutions) handled by a Programme Committee consisting of one representative (or by a substitute) appointed by each of the six Host Institutions according to their own procedures, plus two students representing all the students under the Programme at all the six institutions and elected according to procedures stipulated in article 5.2. The Programme is offered in accordance with the following legislation at the Host Institutions: Denmark: Udannelses og Forskningsministeriet: Bekendtgørelse nr. 1520 af 16/12/2013 om bachelor- og kandidatuddannelser ved universiteterne (uddannelsesbekendtgørelsen); and Bekendtgørelse nr. 1389 af 15/12/2011 om universiteternes internationale uddannelsesforløb (International uddannelsesbekendtgørelse). Finland: Yliopistolaki 558/2009, Valtioneuvoston asetus yliopistoista 770/2009, Valtioneuvoston asetus yliopistojen tutkinnoista 794/2004, Helsingin yliopiston tutkinto- ja oikeusturvajohtosääntö, Helsingin yliopiston teologisen tiedekunnan pysyväismääräykset. Norway: Lov 1. april 2005 nr.15 om universiteter og høyskoler / Act Relating to Universities and University Colleges (UH-loven av 1.april 2005) http://www.lovdata.no/all/nl-20050401-015.html |
lovdata_cd_11964 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.788 | - å bevare et vakkert landskap. |
lovdata_cd_53108 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.791 | I medhold av lov av 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn §1 opprettes Statens naturoppsyn i tråd med forutsetningene i foredraget. |
lovdata_cd_19319 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.839 | Forvaltningen av fredningsforskriften tillegges Fylkesmannen i Vestfold fylke. |
maalfrid_e63ef8951385a272aa8425c6e0de811ede7070ef_2 | maalfrid_vetinst | 2,021 | en | 0.855 | positive reaction in the ELISA-tests are submitted to the Veterinary Laboratories Agency (VLA), Weybridge, England for testing using virus neutralisation tests. An indirect ELISA-test produced by Synbiotics, was used for the testing of antibodies against the ILT- virus. All serum samples were tested for specific antibodies against APV with a blocking-ELISA produced by SVANOVA, Uppsala, Sweden. All 2,831 blood samples analysed in the surveillance programme for ILT were negative. All 1,344 blood samples analysed in the surveillance programme for ART were negative. Table 1 shows the number of farms, flocks and birds tested in the different poultry production types in the national surveillance and control programme for ILT in 2010. Turkey 43 48 1,344 0 Antibodies against ILT are often found in samples from hobby flocks. It is thus of major importance that commercial poultry flocks are kept strictly isolated from hobby birds and backyard poultry flocks. The non-commercial bird populations are complex, and pose a problem for the control of this contagious poultry disease due to the difficulties associated with performing systematic disease surveillance in such bird populations. 1. Saif YM, Barnes HJ, Glisson JR, Fadly AM, McDougald LR, Swayne DE (editors). Diseases of poultry, 11th ed. Ames: Iowa State University Press; 2003. 2. Løvland A, Tharaldsen J, Jonassen CM, Heier BT, 2004. The surveillance and control programmes for infectious laryngotracheitis (ILT) and avian rhinotracheitis (ART) in poultry flocks in Norway. In: Mørk T, Hellberg H (editors). Surveillance and control programmes for terrestrial and aquatic animals in Norway. Annual report 2004. Oslo: National Veterinary Institute; 2005. p. 116-119. 3. Forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter av 18.11.94 nr. 1020. (Provision concerning the certification of poultry enterprises.) http://www.lovdata.no/cgi-wift/Idles?doc=/sf/sf/sf-19941118- 1020.html |
lovdata_cd_16619 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.931 | Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til etablering av nye grøfteavløp for drenering av tilgrensende arealer. |
maalfrid_5dd99b9dc5734f5913db8883441d4cdcd861ab70_50 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.474 | Bergander, K., Iversen, H., Skotte, S.-E. & Sund, A., 2004. s.l.: Kriminalomsorgens Utdanningssenter KRUS . Bukten, A. et al., 2016. Oslo: Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF). Cramer, V., 2014. Oslo: Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettpsykiatri . Departementene, 2017. Oslo: Departementene. Det kongelige justis- og beredskapsdepartement , 2008. s.l.: Justis- og politidepartementet . Fazel, S., Bains, P. & Doll, H., 2006. s.l.: Addiction . Hdir, 2016a. Oslo: Helsedirektoratet. Hdir, 2016b. Oslo: Hdir. Hdir, 2017. Oslo: Hdir. Hdir, 2019a. Oslo: Helsedirektoratet. Hdir, 2019b. Oslo: Hdir. Helfo, 2020. [Internett] Available at: https://www.helfo.no/fritt-behandlingsvalg/godkjente-fbv-leverandorer [Funnet 7 4 2020]. Helse- og omsorgsdepartementet, 2016. s.l.: Det kongelige helse- og omsorgsdepartement. Justis- og beredskapsdepartementet, 2008. [Internett] Available at: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2008-10-10-1100 [Funnet 7 4 2020]. Justis- og beredskapsdepartementet, 2013. [Internett] Available at: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-09-30-978 [Funnet 02 mars 2020]. Justis- og beredskapsdepartementet, 2017. [Internett] Available at: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-10-20- 1650?q=narkotikaprogram%20med%20domstolskontroll [Funnet 7 4 2020]. KDI og Hdir, 2016. Oslo: KDI og Hdir. KDI og Hdir, 2016. Oslo: KDI og Hdir. KDI, 2017. Oslo: Kriminalomsorgen. KDI, 2018a. [Internett] Available at: https://www.kriminalomsorgen.no/forebygging-av-overdosedoedsfall-etter-loeslatelse-frafengsel.6082296-237613.html [Funnet 5 1 2020]. |
lovdata_cd_13619 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.544 | Forskrift om fredning for Kalvøya naturreservat, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 15. januar 1988. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 30 juni 1997 nr. 831, 20 aug 2002 nr. 948. |
lovdata_cd_36815 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.766 | 1. Følgende organer er av Partenes kompetente myndigheter utpekt til kontaktorganer for gjennomføringen av Avtalen: når det gjelder henvisningen til Artikkel 15 i Avtalen i Artikkel 5 i Administrasjonsavtalen. Tordenskioldsgt. når det gjelder Artikkel 4 nr. 1. når det gjelder Artiklene 3, 4 nr. 2, 5 (unntatt henvisningen til Artikkel 15 i Avtalen), 6, 7, 8, 9, 10 og 11 nr. 1. når det gjelder andre spørsmål i forbindelse med gjennomføringen av Avtalen eller Administrasjonsavtalen. (i) i Storbritannia, Sosialdepartementet, Oversjøisk avdeling (Department of Social Security.*) Overseas Branch), Newcastle upon Tyne NE98 lYX, England. (ii) i Nord-Irland, Helse- og Sosialdepartementet, Oversjøisk avdeling (Department of Health and Social Services, Overseas Branch), Lindsay House, 8-14 Callender Street, Belfast, Northern Ireland BT1 5 DP. (iii) på Øya Man, Helse- og Sosialdepartementet, sosialtrygdavdelingen (Department of Health and Social Security, Social Security Division), Markwell House, Market Street, Douglas, Isle of Man. (iv) på Jersey, Sosialdepartementet (Social Security Department), Philip Le Feuvre House, La Motte Street, St Helier, Jersey, Channel Islands. *) Fra 10. april 1991: Newcastle Benefits Directorate. 2. Hver av Partenes kompetente myndigheter kan, etter gjensidig avtale, utpeke andre kontaktorganer. 3. Kontaktorganene kan henvende seg direkte til hverandre og til de berørte personer eller til personer som opptrer på deres vegne. 4. Kontaktorganene skal, i samråd med hverandre, utferdige de blanketter som er nødvendige for gjennomføringen av Avtalen og Administrasjonsavtalen. Utsendte arbeidstakere fra det ene til det andre landet. |
lovdata_cd_61525 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.917 | Publisert: Somb-1995-40 (1995 s 163) Sammendrag: Plikten til å varsle og gi opplysninger til bidragspliktige i sak om forhøyelse av barnebidrag A, som hadde bidragsplikt til to barn, klaget til ombudsmannen over at fylkestrygdekontoret hadde forhøyet det løpende bidraget på bakgrunn av inntektsopplysninger fra ligningskontoret uten at A ble underrettet på forhånd. Oppgaven fra ligningskontoret avvek med over 100.000,- i forhold til den bruttoinntekt A hadde oppgitt. Ombudsmannen uttalte at det var i strid med forvaltningsloven §17 og god forvaltningsskikk at bidragspliktige ikke ble underrettet og ikke fikk anledning til å uttale seg før det ble lagt til grunn andre opplysninger om hans inntekt enn han selv hadde gitt. I saken hadde fylkestrygdekontoret også stipulert en inntekt for et inntektsår A ennå ikke hadde gitt opplysninger om. Ombudsmannen kritiserte også dette og understreket at fastsettelse av bidrag må skje på bakgrunn av den inntekt den bidragspliktige faktisk må antas å ha for den tidsperioden fastsettingen gjelder. Fylkestrygdekontoret kunne ikke unnlate å undersøke hvilken inntekt den bidragspliktige hadde for det påfølgende år dersom fastsettingen også skulle gjelde dette året. Ombudsmannen ba på bakgrunn av dette fylkestrygdekontoret om å vurdere om vedtaket måtte anses som ugyldig. Fylkestrygdekontoret kom i den fornyede vurdering til at vedtaket bygget på uriktige faktiske forutsetninger, og måtte anses som ugyldig. Fylkestrygdekontoret anbefalte A å søke erstatning fra Rikstrygdeverket for det tap han hadde lidt ved å betale for høyt bidrag. Ombudsmannen ba fylkestrygdekontoret fremme kravet på vegne av A, og dette ble gjort. Saksgang: (Sak 94-0529) A var bidragspliktig til to barn han hadde sammen med B. I vedtak 6. desember 1993 fastsatte Fylkestrygdekontoret i - - - forhøyelse av løpende bidrag med tilbakevirkende kraft fra 1. oktober 1992. Grunnlaget for forhøyelsen var at fylkestrygdekontoret hadde fått opplyst fra ligningskontoret at bidragspliktige hadde en bruttoinntekt på kr. 305.684,- i 1992, mens bidragspliktige selv hadde i søknad 2. november 1992 oppgitt sin bruttoinntekt til kr. 186.000,-. Bidraget ble forhøyet til kr. 2.040,- pr. måned pr. barn. A ba i brev 13. desember 1993 om at løpende bidrag ble satt ned med virkning fra 1. januar 1993. Han opplyste at inntekten i 1992 var særlig høy på grunn av bygging av kulturhus i - - -, og at inntekten i 1993 var tilbake på et normalt nivå. I vedtak 12. januar 1994 reduserte bidragsfogden det løpende bidrag fra kr. 2.040,- til kr. 1.570,- pr. måned pr. barn med virkning fra 1. februar 1993. Bidragsberettigede B påklaget vedtaket til fylkestrygdekontoret og anførte at bidraget ikke kunne reduseres «med tilbakvirkende kraft» fra 1. februar 1993. I vedtak 10. mars 1994 fra fylkestrygdekontoret ble klagen tatt til følge og bidraget ble redusert med virkning fra 1. januar 1994. Fra vedtaket siteres: «Med hjemmel i §57, 2. ledd kan det også søkes om endring av bidraget med tilbakevirkende kraft dersom sterke grunner tilsier det. For at bidraget skal kunne settes ned med tilbakevirkende kraft, er det et ubetinget vilkår at bidraget påviselig burde vært så mye lavere for den aktuelle perioden, at man uten vanskeligheter kan fastslå at bidraget burde vært redusert dersom kravet var mottatt i rett tid. At f.eks. inntekten i seg selv tilfredsstiller vilkårene for slik nedsettelse, er ikke tilstrekkelig til at bidraget kan nedsettes med tilbakevirkende kraft. Det må i tillegg foreligge andre sterke grunner. Vurderingen her skal være særlig streng. Problemstillingen i denne saken blir hvorvidt det foreligger sterke grunner som tilsier nedsettelse tilbake i tid. Fylkeskontoret finner ikke at det her foreligger slike sterke grunner som tilsier nedsettelse tilbake i tid. Vi har her lagt vekt på at bidragspliktige unnlot å gjøre bidragsfogden oppmerksom på at han over en lengre periode hadde hatt betraktelig høyere lønnsinntekt enn oppgitt, og at det derfor forelå grunnlag for forhøyelse. Bidragspliktige har plikt til å opplyse om slike forhold. I klagen til ombudsmannen anførte A at han fant det uforståelig «at det kan fattes et bidrag på grunnlag av en fiksert inntekt som ligger over 100.000,- over dokumentert inntekt som ligger ved saken». I brev herfra til fylkestrygdekontoret ble det vist til at A's henvendelse til ombudsmannen direkte rettet seg mot fylkestrygdekontorets vedtak 10. mars 1994. Slik klagers anførsel var formulert - og ut fra sakens karakter - var det imidlertid naturlig å anse klagen for også å omfatte vedtaket som ble truffet 6. desember 1993 av fylkestrygdekontoret. Når det gjaldt vedtaket fattet 6. desember 1993, fremgikk det ikke av de oversendte saksdokumenter at de innhentede opplysninger om A's inntekt for 1992 var blitt forelagt ham. Det fremgikk heller ikke om han var blitt spurt om hvilken inntekt han hadde hatt i 1993. Det ble bedt om fylkestrygdekontorets kommentarer på bakgrunn av at det senere viste seg at A's inntekt i 1993 var langt lavere enn fylkestrygdekontoret hadde lagt til grunn. Når det dernest gjaldt A's brev 13. desember 1993, ble fylkestrygdekontoret spurt om det hadde vurdert å anse dette som en begjæring om omgjøring av vedtaket 6. desember 1993. 10. mars 1994, ble det også spurt om fylkestrygdekontoret ved vurderingen av bidragets størrelse i 1993, la vekt på at bidragspliktige hadde gitt feilaktige opplysninger om inntekten i 1992. I brev 9. september 1994 svarte fylkestrygdekontoret: «Fylkestrygdekontoret varslet ikke bidragspliktige om at vi la en annen inntekt enn den oppgitte til grunn ved vår behandling. Grunnen til dette var at vi anså våre opplysninger som var innhentet fra ligningskontoret som så pålitelige, at vi etter en avveining ikke fant grunn til å få en uttalelse fra bidragspliktige vedrørende dette. Vi er oppmerksomme på at forvaltningslovens §17, 1. ledd stiller et forholdsvis strengt krav til forvaltningen vedrørende opplysningsplikt til sakens parter om opplysninger som kommer inn under sakens behandling. På den andre siden har vi ønsket om rask saksbehandling og vårt store antall saker å ta hensyn til. Vi er likevel her av den oppfatning at partenes krav om å bli varslet om nye opplysninger som forvaltningsorganet innhenter, må vurderes opp mot muligheten for at disse opplysningene er ukjente for parten. Videre må opplysningenes viktighet i saken veies opp mot partenes behov for å uttale seg. Vi kan ikke se at de inntektsopplysningene vi la til grunn i vårt vedtak av 06 12 93 kunne være ukjent for bidragspliktige, og at det dermed var særlig grunn til at han burde varsles. Bidragspliktige har selv uttalt seg om sin inntekt i 1992 i søknad av 02 11 92, selv om denne i ettertid viste seg å være ca. kr. 120.000,- høyere enn hans opplysninger. Vi vil gjøre oppmerksom på at bidragspliktige har en selvstendig plikt til å opplyse om sine inntekter til bidragsfogden, og at man som et utgangspunkt forventer at bidragspliktiges opplysninger er korrekt. Bidragsfogden/fylkestrygdekontoret har med hjemmel i barnelovens §10,2. ledd adgang til å innhente opplysninger om inntekt fra ligningskontor, banker o.l, for å belyse saken. Etter vår kjennskap til offentlig forvaltning og vår praksis på området, er vi av den oppfatning at vår fortolkning av §17 og bruken av den må anses å være på linje med andre offentlige organers tolkning og utøvelse. Når det videre gjelder spørsmålet om at bidragspliktiges inntekt for 1993 viste seg å være lavere enn inntekten i 1992, var dette ikke et vurderingstema under sakens behandling 06 12 93. Dette med bakgrunn i at vi vurderte tilbakevirkning med virkning fra 01 10 92, og at vanlig praksis er at vi legger inntekten som er kjent til grunn. Vi hadde heller ikke mulighet til å innhente dokumenterte opplysninger om bidragspliktiges inntekt for 1993 på dette tidspunkt. Et annet moment som var inne i vår vurdering 06 12 93, var at bidragspliktige i følge pensjonsregistrert info-trygd, både i 1990, 1991 og 1992 hadde hatt høyere inntekt enn bidraget tidligere var fastsatt utfra. Med bakgrunn i dette, vurderte vi det slik at bidragspliktiges inntekt var stigende, og at hans inntekt for 1992 var riktig i forhold til de foregående år. Det kan nevnes at inntekten i 1991 var kr. 284.600,-, og at vi derfor ikke fant grunn til å vurdere en eventuell inntektsnedgang. Videre skrev fylkestrygdekontoret: «Vi vurderte aldri bidragspliktiges søknad som en eventuell begjæring om omgjøring. Dette med bakgrunn i at søknaden ikke var stillet til oss, og at det ble behandlet på vanlig måte hos bidragsfogden. Vi finner heller ikke at det forelå grunner som tilsa at vi burde vurdert omgjøring av eget tiltak, jfr. forvaltningslovens §35. Når det gjelder spørsmålet om fylkestrygdekontoret har lagt avgjørende vekt på at bidragspliktige hadde oppgitt feilaktige opplysninger om intekten i 1992, som begrunnelse for størrelsen av bidraget i 1993, vil vi svare benektende på dette. A fikk oversendt en kopi av fylkestrygdekontorets brev, men kom ikke tilbake til saken.I mitt avsluttende brev til fylkestrygdekontoret uttalte jeg: «Forvaltningsloven av 10. februar 1967 §17 lyder: Fylkestrygdekontoret har opplyst at de innhentede opplysninger om bidragspliktiges inntekt for 1992 ikke ble lagt frem for bidragspliktige. Etter det jeg forstår, ble han heller ikke spurt om hvilken inntekt han hadde hatt i 1993. De opplysninger som ble innhentet, var direkte bestemmende for fastsettingen av det beløp A skulle betale i bidrag. Det følger da av ordlyden i §17 at dette er opplysninger som skal fremlegges for parten før vedtak fattes. Fylkestrygdekontoret har vist til at kontoret ønsket rask saksbehandling. Etter det opplyste kan jeg ikke se at dette ønsket ga grunn til å gjøre unntak fra utredningsplikten etter forvaltningsloven §17. Saken kan ikke antas å ha hastet mer enn at det var tid til å fremlegge de nye opplysningene for 1992 for A og også be om hans uttalelse til inntekten for 1993. Etter forvaltningsloven §17 annet ledd litra b) kan unntak fra foreleggelsesplikten gjøres når rask avgjørelse er påkrevd av hensyn til parter eller offentlige interesser. Jeg kan ikke se at fylkestrygdekontoret har kunnet vise til at slike hensyn gjorde seg gjeldende. At fylkestrygdekontoret hadde et stort antall saker, kan jeg ikke se kunne tillegges betydning - dette er ingen relevant «offentlig interesse» etter forvaltningsloven §17 annet ledd. Slik saken er opplyst synes det å ha vært i strid med forvaltningsloven §17 og god forvaltningsskikk at ikke bidragspliktige ble underrettet og fikk anledning til å uttale seg før det ble lagt til grunn andre opplysninger om hans inntekt i 1992 enn det han selv hadde gitt. Det synes også å ha vært i strid med forvaltningsloven §17 at bidragspliktige ikke fikk uttale seg når det ble stipulert en inntekt for et inntektsår han ennå ikke hadde gitt opplysninger om. Fylkestrygdekontoret har vist til at den «fortolkning» av §17 kontoret har lagt til grunn, «må anses å være på linje med andre offentlige organers tolkning og utøvelse». Det er vanskelig å følge fylkestrygdekontoret her. Forvaltningsloven §17 stiller opp en lovbestemt plikt, og det bestemmelsen anviser, skal følges av alle forvaltningsorganer. Det kan ikke aksepteres at det generelt eller på enkelte områder etableres en praksis som er i strid med loven. Det må således kunne konstateres at fylkestrygdekontoret gjorde en saksbehandlingsfeil ved ikke å gjøre A kjent med de opplysninger som var innhentet før vedtaket ble truffet. Spørsmålet er dernest hvilken betydning feilen kan antas å ha hatt. Etter forvaltningsloven §41 er «vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». Kun én uke etter at vedtaket var fattet henvendte A seg til bidragsfogden i - - - og ga andre opplysninger om sin inntekt i 1993 enn det trygdeetaten hadde lagt til grunn. De opplysninger han ga, synes ikke å være bestridt fra fylkestrygdekontorets side. Opplysningene synes også å ha vært lagt til grunn for fylkestrygdekontorets vedtak 10. mars 1994. Det må således kunne fastslås av vedtaket av 6. desember 1993 bygget på uriktige faktiske forutsetninger om A's inntektsforhold. Det er også grunn til å tro at feilen ville ha blitt oppdaget om A hadde fått anledning til å uttale seg på forhånd og korrigere fylkestrygdekontorets opplysninger. Fylkestrygdekontoret har fremholdt at spørsmålet om hvorvidt den bidragspliktiges inntekt for 1993 var lavere enn inntekten i 1992, ikke var relevant, idet kontoret «vurderte tilbakevirkning med virkning fra 01.10.92, og at vanlig praksis er at vi legger inntekten som er kjent til grunn». Heller ikke på dette punkt kan jeg si meg enig med fylkestrygdekontoret. Fastsettingen av bidrag må skje på bakgrunn av den inntekt den bidragspliktige faktisk må antas å ha for den tidsperioden fastsettingen gjelder. Selv om fastsettingen skulle gjelde fra slutten av 1992, kunne ikke trygdemyndighetene av den grunn unnlate å undersøke hvilken inntekt den bidragspliktige hadde i 1993, dersom det var på det rene at fastsettingen også skulle omfatte dette året. Det er i og for seg ikke noe å innvende mot at det ved fastsettingen blir lagt til grunn den inntekt som «er kjent». Men dette forhindrer ikke at trygdemyndighetene plikter å undersøke saken slik forvaltningsloven §17 krever. Det vil dessuten åpenbart være i strid med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk om myndighetene legger til grunn en inntekt som tidligere er dokumentert, dersom de vet eller må vite at den bidragspliktiges inntekt senere har gått ned. Normalt vil det ikke by på særlige vanskeligheter å få bekreftet eller avkreftet opplysninger som den bidragspliktige gir. Eventuelt kan den bidragspliktige bli bedt om å fremlegge nærmere dokumentasjon. Som det fremgår, er jeg kommet til at bidragsfastsettingen 6. desember 1993 led av vesentlige mangler både med hensyn til saksbehandlingen og det faktiske grunnlag. Etter omstendighetene finner jeg imidlertid ikke grunnlag for å uttale meg om vedtaket må anses ugyldig. De mangler som hefter ved fylkestrygdekontorets vedtak, er imidlertid av en slik art og har en slik styrke at forvaltningsorganet bør vurdere om ugyldighet foreligger. Skulle fylkestrygdekontoret komme til at vedtaket er ugyldig, må også omgjøringsspørsmålet vurderes, jf. forvaltningsloven §35 første ledd c. For ordens skyld nevner jeg at vurderingstemaet her ikke skal skje etter den strenge regel som etter barneloven §57 annet ledd gjelder for bidrag som er eller skulle ha vært betalt da endringskravet ble fremsatt. Jeg har i og for seg ikke innvendinger mot det fylkestrygdekontoret generelt anfører om tolkningen av barneloven §57 annet ledd, men denne bestemmelsen forutsetter at det bidrag som er søkt nedsatt, er gyldig fastsatt. I nærværende sak er spørsmålet om det foreligger et slikt gyldig fastsettelsesvedtak. Det som skal vurderes, er følgelig om vedtaket av 6. desember 1993, som ble truffet i medhold av barneloven §57 første ledd, er ugyldig, og om vilkårene for omgjøring etter forvaltningsloven §35 første ledd er til stede. Saken gir etter dette ikke grunn til noe mer herfra nå, men jeg vil gjerne bli holdt orientert om hva fylkestrygdekontoret videre foretar seg. Fylkestrygdekontoret kom etter dette til at vedtaket 6. desember 1993 bygget på uriktige faktiske forutsetninger om bidragspliktiges inntektsforhold og at det var grunn til å tro at feilen var blitt oppdaget dersom bidragspliktige hadde fått anledning til å uttale seg på forhånd. Fylkestrygdekontoret kom til at vedtaket 6. desember 1993, og som en direkte følge av det også vedtaket av 10. mars 1994, måtte anses som ugyldig. Fylkestrygdekontoret fattet deretter følgende vedtak: «Klage til sivilombudsmannen fra A over fylkestrygdekontoret i - - - vedtak av 06 12 93 og 10 03 94 tas til følge. Bidrag skal løpe med kr. 1.580,- pr. mnd. pr. barn med virkning fra 01 03 95. Når det gjelder det beløp A har betalt for mye, kan dette søkes erstattet av Rikstrygdeverket. Dette vedtak kan dermed påklages til Rikstrygdeverket. Virkningstidspunktet for vedtaket ble av fylkestrygdekontoret satt til 1. mars 1995 fordi det var på dette tidspunkt partene ble varslet om «sivilombudsmannens anmodning om omgjøring av de tidligere vedtak». Jeg fremholdt deretter i brev til fylkestrygdekontoret: «Fylkestrygdekontoret skriver at bidraget etter de nye opplysningene skulle løpt med kr. 1580,- pr. måned med virkning fra og med 1. januar 1993. Virkningstidspunktet for det endrede vedtaket er likevel blitt satt til 1. mars 1995, med den begrunnelse at det var på dette tidspunkt partene ble gjort oppmerksomme på ombudsmannens anmodning om å omgjøre tidligere vedtak. Som en følge av dette har A betalt for mye bidrag i tidsrommet 1. januar 1993 til 1. mars 1995, og det opplyses at A kan søke erstatning fra Rikstrygdeverket for dette beløpet. På bakgrunn av at fylkestrygdekontoret har omgjort vedtakene på grunn av ugyldighet, kan det synes riktigst at fylkestrygdekontoret selv fremmer saken for Rikstrygdeverket om erstatning til A. Jeg anmoder om at dette blir gjort. Jeg ber om å bli holdt orientert om saken. Etter dette skrev fylkestrygdekontoret til Rikstrygdeverket og anmodet om at A fikk erstattet for mye utbetalt barnebidrag til bidragsmottaker B. Rikstrygdeverket vedtok 18. juli 1996 å erstatte klager det beløp han hadde betalt for mye i bidrag. Somb-1995-39 Forhøyelse av barnebidrag med tilbakevirkende kraft. |
lovdata_cd_5655 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.899 | Unntatt fra dette punkt er sanking av bær og sopp, uttak av virke til brensel i medhold av godkjent skjøtselsplan og tiltak i medhold av punkt 3. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i rednings-, politi-, brannvern-, skjøtsels-, oppsyns- og forvaltningsøymed. |
public_report_2607 | publicreports | 2,021 | no | 0.832 | 978-82-327-0013-4 1892-2597 (online) Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har en treårig rammeavtale for 2013 – 2015 med Utdanningsdirektoratet om å gjennomføre halvårlige spørreundersøkelser rettet mot skoler og skoleeiere. Undersøkelsene er kjent som Utdanningsdirektoratets spørringer. Temaene for de enkelte undersøkelsene avtales fra gang til gang og skal dekke Utdanningsdirektoratets kunnskapsbehov til enhver tid. Resultatene fra undersøkelsene skal offentliggjøres i NIFUs ordinære rapportserie og foreligge nedlastbare i PDF-format på Utdanningsdirektoratets og NIFUs hjemmesider. I spørringen som ble gjennomført våren 2014 inngår som vanlig fire respondentgrupper som er spurt om i alt ni ulike temaer. Denne rapporten er i første rekke en tabellrapport der det bare i liten grad har vært rom for mer inngående analyser av det foreliggende materialet. Rapporten inneholder til sammen 70 tabeller og 10 figurer. Det er ikke skrevet noe samlet sammendrag for denne rapporten, og leseren henvises til oppsummeringene ved slutten av hvert kapittel. Prosjektleder for Utdanningsdirektoratets spørringer er Nils Vibe, som har skrevet rapporten. Berit Lødding har bearbeidet og analysert svar på åpne spørsmål i kapittel 7. Vibeke Opheim har kvalitetssikret rapporten. Kontaktperson hos Utdanningsdirektoratet er Thorleif Orre. Integrerings-og mangfoldsdirektoratet (kapittel 7) og kommentarene er i størst mulig grad innarbeidet. Vi takker 549 grunnskoler, 93 videregående skoler, 16 fylkeskommuner og 102 kommuner, som har brukt tid på å besvare undersøkelsen, i konkurranse med mange andre viktige gjøremål. 2.1 Hovedprinsipp for utvalgsdesign ................................................................................................................. 2.2 Kommuneutvalget våren 2014 .................................................................................................................... 2.2.1 68 prosent godkjente svar og skjevheter i nettoutvalget ............................................................................. 2.3 Grunnskoleutvalget våren 2014 ................................................................................................................ 2.3.1 59 prosent godkjente svar og bare små skjevheter i nettoutvalget ............................................................ 2.4 Utvalget av videregående skoler våren 2014 ............................................................................................ 2.4.1 68 prosent godkjente svar og god representativitet................................................................................... 2.5 Veiing av materialet .................................................................................................................................. 2.6 Gjennomføring av undersøkelsene ........................................................................................................... 3 Nettressurser for bedre læringsmiljø ..................................................................... 3.1 Fire av fem skoler benytter ressursene ..................................................................................................... 3.2 Ressursene oppleves som nyttige ............................................................................................................ 3.3 Hvordan brukes nettressursene? .............................................................................................................. 4 Vurdering for læring ................................................................................................. 4.1 Uklarhet om hvor mange skoler som har vært med i satsingen ................................................................. 4.2 Skoleeier oppfattes som en pådriver i utviklingsarbeidet........................................................................... 4.3 Vurderingspraksis .................................................................................................................................... 4.4 Konkrete tiltak .......................................................................................................................................... 4.5 Holdninger til vurdering ............................................................................................................................ 5 Lokale læreplaner ..................................................................................................... 5.1 Ansvaret for lokalt læreplanarbeid er delegert .......................................................................................... 5.2 Årlig arbeid med planene er det vanligste ................................................................................................. 5.3 Prøveresultater er viktigste informasjonskilde ........................................................................................... 5.4 Kompetansemålene er viktigste element i planene ................................................................................... 5.5 Informasjon fra Utdanningsdirektoratet har fått økt betydning ................................................................... 6 Etablering av læreplasser........................................................................................ 6.1 Arbeidsinnvandring viktigere som årsak til at bedrifter ikke tar inn lærlinger ............................................. 6.2 Dempet optimisme foran høstens inntak av lærlinger ............................................................................... 6.3 Fylkeskommunene iverksetter egne tiltak ................................................................................................. 6.4 Flere etterlyser initiativ fra sentralt hold .................................................................................................... 6.5 Få bekreftende opplysninger om permitteringer og oppsigelser av lærlinger ............................................ 6.6 Opprettelse av Vg3-tilbud ......................................................................................................................... 6.7 To hovedhensyn når tilbudet planlegges .................................................................................................. 6.8 Forsøket med praksisbrev ........................................................................................................................ 7 Bruk av tolk i skolen ................................................................................................ 7.1 Tre av fire skoler har foresatte med svake norskferdigheter ..................................................................... 7.2 For lite bruk av tolk ved en av fem skoler.................................................................................................. 7.3 Mangel på tolker er viktigste årsak til at tolk ikke brukes ........................................................................... 7.4 Elever, kjente og slektninger tolker for foreldrene ..................................................................................... 7.5 To av tre skoler har utviklet rutiner for bruk av tolk ................................................................................... 7.6 Få skoler har lærere med opplæring i bruk av tolk .................................................................................... 7.7 Mange skoler iverksetter tiltak for samarbeid ............................................................................................ 7.8 Tiltak for enklere bruk av tolk .................................................................................................................... 8 Nasjonale sentre – kjennskap og brukertilfredshet .............................................. 8.1 Det er store forskjeller i hvor mange som bruker sentrene ........................................................................ 8.2 Store skoler og kommuner bruker sentrene mest ..................................................................................... 8.3 Små geografiske forskjeller ...................................................................................................................... 8.4 Flere formål for kontakten med sentrene .................................................................................................. 8.5 Tilfredshet med det de nasjonale sentrene leverer ................................................................................... 8.6 Bruk av sentrenes nettsteder .................................................................................................................... Siden 2009 har NIFU gjennomført halvårlige spørreundersøkelser om ulike temaer blant skoler og skoleeiere på vegne av Utdanningsdirektoratet. Til nå er i alt ti slike undersøkelser gjennomført, og hver undersøkelse er dokumentert med en egen rapport med tittelen «Spørsmål til Skole-Norge». Feltarbeidsperioden for undersøkelsen våren 2014 var fra 27. februar til 5. mai. Undersøkelsen har fire målgrupper, nemlig grunnskoler, videregående skoler, kommuner og fylkeskommuner. Spørsmålene i undersøkelsen kan deles inn i ni temaer, hvorav seks har fått hvert sitt kapittel i denne rapporten. Tabell 1.1 viser temaene og målgruppene. Ikke alle temaer er aktuelle for alle fire målgrupper, noe som illustreres med kryss i tabell 1.1. Kryssene viser hvilke målgrupper som har fått spørsmål om de ulike temaene. Temaet Ny GIV er ikke rapportert her, men vil bli dekket av en egen rapport fra NOVA. Ungdomstrinn i utvikling er del av et eget NIFU-prosjekt og rapporteres i et eget arbeidsnotat. Spørsmål om forsøksordningen med praksisbrev er tatt med i kapittelet om etablering av læreplasser. For å redusere belastningen på sektoren er det lagt til grunn som en forutsetning at Utdanningsdirektoratets spørringer skal være utvalgsundersøkelser. Spørringene er halvårlige, og det er laget tre sammenliknbare utvalg slik at skoler og skoleeiere ikke skal kontaktes oftere enn hvert halvannet år. Unntaket fra dette er fylkeskommunene og ti større kommuner, der alle skoleeiere er med i alle spørringer. fylkeskommuner har besvart undersøkelsen våren 2014. Østfold, Finnmark og Nord-Trøndelag har ikke gjennomført undersøkelsen. De videregående skolene er fordelt på tre utvalg med ca. en tredjedel av skolene fra hvert fylke i hvert av utvalgene. 137 videregående skoler var med i bruttoutvalget våren 2014. Det er laget tre sammenliknbare kommuneutvalg, og de 429 kommunene1 er fordelt på disse utvalgene. Grunnskoleutvalgene er laget på tilsvarende måte, slik at grunnskolene i hvert enkelt utvalg kommer fra kommunene i det samme utvalget. For 10 større kommuner2 har vi imidlertid gjort et unntak. Disse er, i likhet med fylkeskommunene, med i alle tre utvalg, mens grunnskolene i disse kommunene er fordelt på de tre utvalgene med en tredjedel i hvert utvalg. I alt 930 grunnskoler var med i utvalget våren 2014 av en populasjon av på 2784. Dette tallet er synkende fra år til år etter hvert som stadig flere små skoler legges ned eller slås sammen til større enheter. Våren 2009 var det 1020 grunnskoler i utvalget av en samlet populasjon av ordinære grunnskoler på 3025. På fem år har dermed antallet grunnskoler sunket med 240, eller åtte prosent. Hvert år har i gjennomsnitt 50 skoler blitt lagt ned i løpet av disse fem årene. Tabell 2.1 viser hvordan kommuneutvalget var sammensatt fylkesvis og hva slags svarprosent som ble oppnådd. Svarprosentene beregnes her på basis av hvor mange av de besvarelsene vi har mottatt som kan brukes i analysene. De fleste av de besvarelsene som brukes er komplette, men for noen mangler svar på en eller flere av delene av undersøkelsene. 1 Svalbard regnes som egen kommune og regnes å tilhøre Troms fylke 2 Arendal, Bergen, Bærum, Fredrikstad, Kristiansand, Oslo, Sandnes, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Den samlede svarprosenten ble 68 prosent, eller 102 av de 150 kommunene i utvalget. To kommuner nektet aktivt å delta, det vil si at det ble gitt beskjed om at de ikke ønsket å være med. 42 kommuner svarte ikke på henvendelsen og åpnet heller ikke undersøkelsen, selv etter fem påminnelser. Vi har valgt å kalle det for «passiv nekt», et fenomen som synes å være ganske utbredt innenfor denne sektoren. Omfanget er større enn vanlig. I alt 106 kommuner åpnet undersøkelsen, men fire av besvarelsene var så mangelfulle at de ikke kan brukes i analysene. Svarprosenten varierer mellom fylkene. Når vi ser bort fra Oslo, har to fylker oppnådd full oppslutning, nemlig Vestfold og Aust-Agder. Buskerud og Telemark mangler imidlertid bare en kommune hver på dette. Dårligst er oppslutningen i Finnmark med bare to av sju kommuner. Vi ser av tabell 2.2 at det er variasjon i svarprosenten etter kommunens folketall; de største kommunene svarer i vesentlig større grad enn de små. Svarprosenten varierer også etter landsdel, fra 57 prosent blant kommunene i Midt-og Nord-Norge til 80 prosent på Østlandet. Aller lavest er oppslutningen blant små kommuner i Midt-og Nord-Norge med 45 prosent. Tabell 2.2 Svarprosenter for kommuner etter geografi og folketall. Med hensyn til geografi og folketall, fikk nettoutvalget sammensetningen som er vist i tabell 2.3. Godkjent % Østfold 18 6 2 0 4 67 % Akershus 22 8 1 1 2 4 50 % Oslo 1 1 0 0 1 100 % Hedmark 22 9 2 0 7 78 % Oppland 26 8 1 1 0 6 75 % Buskerud 21 6 1 0 5 83 % Vestfold 14 4 0 0 4 100 % Telemark 18 6 1 0 5 83 % Aust-Agder 15 6 0 0 6 100 % Vest-Agder 15 6 2 0 4 67 % Rogaland 26 10 3 0 7 70 % Hordaland 33 12 4 0 8 67 % Sogn og Fjordane 26 9 3 0 6 67 % Møre og Romsdal 36 12 5 0 7 58 % Sør-Trøndelag 25 9 3 0 6 67 % Nord-Trøndelag 23 8 3 0 5 63 % Nordland 44 15 4 1 10 67 % Troms * Tabell 2.3 Sammensetning av nettoutvalget av kommuner etter geografi og folketall sammenliknet med populasjonen av kommuner (i parentes). Totalprosent. Fordelingen av kommuner på landsdeler avviker fra det vi finner i populasjonen av kommuner ved at store og mellomstore kommuner og kommuner på Østlandet og Sør-og Vestlandet er overrepresentert på bekostning av små kommuner og kommuner i Midt-og Nord-Norge. Grunnskoleutvalget for våren 2014 ble trukket fra en populasjon på i alt 2784 ordinære grunnskoler, som er registrert i Grunnskolens informasjonssystem (GSI) for skoleåret 2013-2014. Utvalget bestod av 930 skoler. Av disse ble to skoler tatt ut av utvalget fordi det viste seg at de var slått sammen med andre skoler. Svarprosenten skal derfor beregnes på basis av 928 skoler. Folketall i tre grupper Landsdel Under 3000 3000 til 9999 10.000 og mer Alle Oslo og Akershus (0,2) 1,0 % (0,2 ) 3,9 % (4,9) 4,9 % (5,4 ) Østlandet 4,9 % (7,0) 13,7 % (12,1) 11,8 % (8,6) 30,4 % (27,7) Sør-og Vestlandet 10,8 % (12,4) 15,7 % (14,7) 10,8 % (8,2) 37,3 % (35,2) Midt-og Nord-Norge 9,8 % (17,9) 10,8 % (8,9) 6,9 % (4,9) 27,5 % (31,7) Alle 25,5 % (37,5) 41,2 % (35,9) 33,3 % (26,6) *Inkludert Svalbard. 26 skoler nektet aktivt å være med i undersøkelsen. Vi hadde gjort oppmerksom på i invitasjonen og i påminnelsene at skoler som ikke sa ifra dersom de ikke ønsket å delta, ville motta påminnelser. Likevel er det bare en liten andel skoler som gjør dette. 334 skoler, eller 36 prosent, hører til kategorien «passiv nekt», ved at de verken besvarte våre i alt seks henvendelser eller åpnet undersøkelsen. Når bare en håndfull av skolene gir aktivt beskjed om at de ikke ønsker å delta, mens flere hundre lar være å besvare henvendelsene, er dette en indikasjon på at henvendelser av denne typen ikke tas særlig alvorlig ved mange skoler. De to siste undersøkelsene har hatt lavere deltakelse enn vi har vært vant til og dette kan tyde på en økende grad av tretthet blant skolene og manglende motivasjon for å prioritere slike undersøkelser. 568 grunnskoler åpnet undersøkelsen, og vi har brukt 549 av dem. Dermed kunne besvarelsene til 59,2 prosent av bruttoutvalget brukes i analysene. Det samme utvalget ble også brukt høsten 2009 med en svarprosent på 63 og høsten 2012 da 65 prosent deltok. Hedmark har den klart høyeste svarprosenten denne gangen med 74 prosent, mens den klart laveste er i Telemark med 38 prosent. Ettersom det er primærkommunen og ikke fylkeskommunen som er det relevante forvaltningsnivået for grunnskolene, er sammenlikning av svarprosenter på kommunenivå det mest interessante. Siden norske kommuner gjennomgående er små, gir det likevel liten mening å gjøre en fullstendig sammenlikning av svarprosenter mellom kommuner. Av 33 kommuner, som har minst 10 skoler med i utvalget, varierer svarprosenten mellom 20 (Verdal) og 85 prosent (Hamar og Tromsø). 11 av disse kommunene har svarprosenter på 70 prosent og høyere. I tillegg til Hamar og Tromsø er dette Ski, Skedsmo, Trondheim, Stjørdal, Larvik, Lindås, Fredrikstad, Klepp og Nesodden. På den positive siden skal også fire mindre kommuner nevnes der alle fire, fem eller seks skoler har besvart undersøkelsen: Rygge, Askvoll, Høyanger og Øksnes. Populasjon utvalg utvalg nekt Passiv nekt stendig kjent kjent % Østfold 119 39 1 13 0 25 64 % Akershus 241 81 2 23 3 53 65 % Oslo 135 44 1 14 1 28 64 % Hedmark 126 43 2 9 0 32 74 % Oppland 128 39 0 17 2 20 51 % Buskerud 142 46 3 18 1 24 52 % Vestfold 115 39 0 16 0 23 59 % Telemark 103 32 2 17 1 12 38 % Aust-Agder 68 23 1 10 1 11 48 % Vest-Agder 102 35 2 15 0 18 51 % Rogaland 230 76 2 25 2 47 62 % Hordaland 297 98 1 41 2 54 55 % Sogn og Fjordane 113 33 0 11 0 22 67 % Møre og Romsdal 199 68 2 5 23 2 36 55 % Sør-Trøndelag 152 48 2 15 1 30 63 % Nord-Trøndelag 103 37 0 15 0 22 59 % Nordland 204 79 1 26 0 52 66 % Troms* Tabell 2.5 Svarprosenter for grunnskoler etter geografi, skoletype og skolestørrelse. Tabell 2.5 viser at svarprosenten blant grunnskolene varierer relativt lite etter skoletype, elevtall og geografi, mellom 56 og 65 prosent. 1-10 skoler og ungdomsskoler har høyere svarprosent enn barneskolene, mens Oslo og Akershus og Midt-og Nord-Norge også har relativt høy svarprosent. Store skoler har høyest svarprosent. Aller høyest svarprosent har store skoler i Oslo og Akershus (72 prosent), mens den er lavest blant barneskoler på Sør-og Vestlandet (52 prosent). Tabell 2.6 og 2.7 viser hvordan nettoutvalget er sammensatt etter geografi, skoleslag og skolestørrelse når vi sammenlikner med populasjonen av grunnskoler. Siden vårt bruttoutvalg ikke er helt perfekt sammensatt etter disse kriteriene, vil vi nå se et noe annet bilde enn det tabell 2.5 viste for svarprosentene. Fortsatt er barneskolene noe underrepresentert i utvalget, og det samme gjelder de mellomstore skolene. Den lille geografiske skjevheten opprettholdes med underrepresentasjon av Østlandet og Sør-og Vestlandet. Tabell 2.6 Sammensetning av nettoutvalget av grunnskoler etter geografi og elevtall, sammenliknet med populasjonen av grunnskoler (i parentes). Totalprosent. Når vi tar i betraktning den relativt lave samlede svarprosenten, er ikke avvikene mellom sammensetningen av populasjonen av skoler og sammensetningen av nettoutvalget særlig store. Det største enkeltavviket er på 2,6 prosentpoeng og gjelder barneskoler på Sør-og Vestlandet. Elevtall Under 100 100-299 300 og over Alle Oslo og Akershus 0,9 % (0,8) 3,3 % (4,0) 10,6 % (8,7) 14,8 % (13,5) Østlandet 5,1 % (5,7) 12,4 % (13,6) 7,3 % (7,0) 24,8 % (26,3) Sør-og Vestlandet 11,3 % (11,6) 14,2 % (15,3) 8,7 % (9,4) 34,2 % (36,2) Midt-og Nord-Norge 11,3 % (10,7) 9,8 % (8,7) 5,1 % (4,5) 26,2 % (23,9) Alle 28,6 % (28,8) 39,7 % (41,6) 31,7 % (29,6) Barne-og ungdomstrinn Ungdomstrinn Alle Oslo og Akershus 9,5 % (8,5) 2,0 % (1,8) 3,3 % (3,2) 14,8 % (13,5) Østlandet 14,9 % (17,0 ) 4,2 % (4,0) 5,6 % (5,4) 24,8 % (26,3) Sør-og Vestlandet 20,0 % (22,6) 8,9 % (8,1) 5,3 % (5,5) 34,2 % (36,2) Midt-og Nord-Norge 12,2 % (11,0) 10,6 % (10,4) 3,5 % (2,6) 26,2 % (23,9) Alle 56,6 % (59,1) 25,7 % (24,3) 17,7 % (16,6) Vi har også sett på om driftsansvar og målform har hatt noen betydning for svarprosenten i undersøkelsen og nettoutvalgets representativitet i forhold til populasjonen av skoler. Av grunnskolene i nettoutvalget er 5,3 prosent private, mot 4,9 prosent av bruttoutvalget av grunnskoler og 5,6 prosent av populasjonen. Dette er ingen signifikant forskjell. undersøkelsen. Denne forskjellen er heller ikke statistisk signifikant. 2.4 Utvalget av videregående skoler våren 2014 2.4. Utvalget av videregående skoler er hentet fra populasjonen på 408 skoler. Kilden er her dels Nasjonalt skoleregister og dels datafiler over søker-og elevinformasjon som NIFU har fått tilgang til i forbindelse med evalueringen av Kunnskapsløftet. Det ble opprinnelig laget tre sammenliknbare utvalg med 144 videregående skoler i hvert utvalg. En del skoler er imidlertid tatt ut fordi de ikke lengre er registrert som egne enheter. Det er en stor utfordring å følge med i de endringene som foregår fra år til år. Skoler legges ned og nye opprettes samtidig som eksisterende skoler slås sammen til større enheter. Det tilstrebes representativitet innenfor landsdeler med hensyn til skoletype, størrelse og geografisk plassering. I alt kunne besvarelser fra 93 skoler, eller 67,9 prosent av skolene, godkjennes for analyseformål. Svarprosenten varierer fra 50 prosent til 100 prosent mellom fylkene. I Aust-Agder har alle tre skoler besvart undersøkelsen mot bare halvparten av skolene i Buskerud, Rogaland, Nord-Trøndelag og Troms. 7,5 % (7,7) 15,1 % (16,7) 9,7 % (8,2) 24,7 % (23,2) 7,5 % (8,7) 37,6 % (38,5) 4,3 % (4,8) 22,6 % (21,5) 14,0 % (13,3) 16,1 % (16,5) 7,5 % (9,0) 10,8 % (7,7) 31,2 % (31,7) 39,8 % (38,7) 29,0 % (29,5) Under 250 250-599 600 og over Alle Oslo og Akershus 4,3 % (2,4) 3,2 % (6,5) 7,5 % (7,7) 15,1 % (16,7) Østlandet 5,4 % (7,0) 9,7 % (8,0) 9,7 % (8,2) 24,7 % (23,2) Nettoutvalget avspeiler populasjonen på en god måte både når det gjelder skolestørrelse og geografi (tabell 2.9). Mellomstore skoler i Midt-og Nord-Norge er noe overrepresentert, Rene yrkesfaglige skoler på Sør-og Vestlandet og kombinerte skoler på Østlandet er også noe overrepresentert (tabell 2.10). De tre ulike skoleslagene er alle godt representert i nettoutvalget, men rene yrkesfaglige skoler studieforberedende skoler riktignok med en svak overrepresentasjon på bekostning av de studieforberedende skolene (tabell 2.10). Kombinerte skoler på Østlandet er overrepresentert på bekostning av samme skoleslag i Oslo og Akershus. Det har for øvrig vært en utvikling over tid der det blir stadig flere kombinerte skoler på bekostning av rene yrkesfaglige skoler. 15 prosent av de videregående skolene i nettoutvalget er private, mot 20 prosent i bruttoutvalget og 17 prosent i populasjonen av videregående skoler. Alt i alt kan vi konkludere med at nettoutvalget av videregående skoler er lite, men det har svært god representativitet. Fordi kommuneutvalget har lavere svarprosenter enn vanlig, og fordi vi registrerer en del skjevheter i nettoutvalgets sammensetning når vi sammenlikner med populasjonen av kommuner, har vi funnet det riktig å veie dette utvalget slik at skjevhetene i noen grad kan kompenseres for. Kommunevekten er basert på forskjeller i sammensetning med hensyn til kommunestørrelse og landsdel når vi sammenlikner bruttoutvalget og nettoutvalget. Tabell 2.11 Kommunevekt som kompenserer for skjevheter i nettoutvalget etter landsdel og folketall. Under 3000 3000 - 9999 10. Tabell 2.11 reflekterer forskjellene i svarprosent som er gjengitt i tabell 2.2. Vi ser at vi veier opp alle små kommuner, og mest i Midt-og Nord-Norge med en faktor på 1,83:1, Alle kommuner med 3000 innbyggere eller mer veies ned, med unntak for store kommuner i Akershus, som veies opp. Tallene for Akershus krever en egen kommentar. Det er totalt 22 kommuner i dette fylket, hvorav en har færre enn 3000 innbyggere og en har mellom 3000 og 9999 innbyggere. Begge disse kommunen er med i vårt utvalg, Den minste kommunen har ikke besvart undersøkelsen, mens den mellomstore har. For den minste kommunen skal det ikke beregnes noen vekt siden den ikke er med i nettoutvalget. Den mellomstore kommunen veies kraftig ned fordi den er den eneste av de 22 kommunene i Akershus som har dette innbyggertallet, samtidig som den opptrer i et nettoutvalg utvalg der det bare er fire Akershus-kommuner. Ren studie- forberedende Ren yrkesfaglig Kombinert Alle Oslo og Akershus 5,5 % (4,9) 1,1 % (0,7) 8,8 % (11,3) 15,1 % (16,7) Østlandet 1,1 % (2,9) 1,1 % (1,5) 22,0 % (19,1) 24,7 % (23,2) Sør-og Vestlandet 6,6 % (7,4) 7,7 % (4,9) 24,2 % (25,5) 37,6 % (38,5) Midt-og Nord-Norge 2,2 % (2,0) 1,1 % (1,2) 18,7 % (18,6) 22,6 % (21,5) Alle 15,4 % (17,2) 11,0 % (8,3) 73,6 % (74,5) Vi veier nettoutvalgene for at sammensetningen skal ligne mest mulig på den vi finner i bruttoutvalgene og populasjonen av kommuner. Det gir oss likevel ingen garanti for at resultatene blir riktigere når vi veier. Det vi her kan kompensere for er utvalgsskjevheter. Det finnes imidlertid en annen form for skjevhet vi ikke har kontroll med, nemlig frafallsskjevhet. Vi forutsetter nemlig at de kommunene og skolene som har gjennomført undersøkelsen er representative for gruppen av kommuner eller skoler de tilhører, altså at de små kommunene i Midt-og Nord-Norge, som er med i nettoutvalget, er representative for de samme kommunene i bruttoutvalget. Det har vi ingen garanti for. Det er ikke gitt at veiingen gir oss et riktigere bilde av Skole- Norge og hvis vi er riktig uheldige, kan veiingen til og med føre oss lengre bort fra det som er et korrekt bilde. Erfaringen viser likevel at det i de fleste tilfelle gir et bedre resultat når man veier et skjevt materiale. Alle resultater og analyser på kommunenivå vil derfor bli gjort med et veid materiale. Spørringene for Utdanningsdirektoratet ble gjennomført i perioden 27. februar til 5. mai 2014. Undersøkelsen ble gjennomført elektronisk for alle fire målgrupper. Det ble gitt i alt fem påminnelser om undersøkelsen. Svarprosenten er noe lavere enn tidligere for skoler og kommuner. NIFU har mottatt utkast til spørreskjemaer fra Utdanningsdirektoratet og står dessuten selv ansvarlig for spørsmål om satsingen 'Ungdomstrinn i utvikling' i forbindelse med et eget prosjekt. Spørsmålene om Ny GIV er utarbeidet av NOVA. NIFU har kommet med forslag til en del forbedringer når det gjelder utformingen av spørsmålene, men har i hovedsak latt oppdragsgiverne selv bestemme innholdet i spørsmålene. Respondentene fikk, i tillegg til en elektronisk lenke til selve undersøkelsen, også tilsendt en lenke til en pdffil som gjenga alle spørsmålene, slik at de kunne bruke denne som kladd før de fylte ut det elektroniske skjemaet. Fordi undersøkelsene er satt sammen av ulike temaer, har det vært nødvendig for skolene og skoleeierne å involvere flere informanter i besvarelsen. Det er særlig i kommunene og fylkene at det er nødvendig å involvere flere i besvarelsen av undersøkelsen, men dette gjelder også for enkelte skoler, særlig de store. Vi har også denne gangen fått svært få direkte henvendelser fra respondentene om tekniske problemer i forbindelse med gjennomføringen. respondentene, har vi bedt dem om å oppgi hvem som har besvart undersøkelsen. Tabell 2.12 Personer ved skolene som deltok i besvarelsen av undersøkelsen. Flere svar mulig. Hvem har besvart undersøkelsen? Ved grunnskolene var rektor involvert i besvarelsen i de aller fleste av tilfellene. Ved noen av skolene var inspektør og assisterende rektor også med, enten i tillegg til eller i stedet for rektor. Ved de videregående skolene var rektor involvert i 85 prosent av tilfellene. Her spiller assisterende rektor, avdelingsleder og andre ansatte en større rolle enn ved grunnskolene. Fordelingen avviker lite fra hva vi har funnet ved tidligere undersøkelser. Vi ser ellers at summen overstiger 100 prosent ved alle skoleslag, noe som betyr at flere enn en person har vært involvert ved enkelte skoler. Inspektør 4 % 5 % 5 % 4 % Avdelingsleder 1 % 2 % 3 % 8 % Andre 1 % 3 % 4 % 8 % Antall (n=311) (n=141) (n=97) (n=93) Tabell 2.13 Personer eller funksjoner hos skoleeier som deltok i besvarelsen av undersøkelsen. Flere svar mulig. Skolefaglig ansvarlig (utdanningsdirektør, fylkesutdanningssjef, skolesjef, oppvekstsjef, seksjonssjef for skole, kommunalsjef for utdanning og lignende) I kommunene er det klart vanligste at den skolefaglig ansvarlige besvarer undersøkelsen. Dette gjelder i fem av seks kommuner. I 10 av 16 fylkeskommuner involveres seksjonsledere og andre på mellomledernivå, mens rådgivere, konsulenter og lignende er involvert i fire av fylkeskommuner og 11 prosent av kommunene. I bare sju prosent av kommunene er det rådmannen som svarer. prosent for fylkeskommunene, noe som betyr at flere enn en er involvert i flere av fylkeskommunene. Andre 6 % 1 % Antall (n=16) (n=102) På Utdanningsdirektoratets nettsider finnes veiledning og forskningsbaserte ressurser til bruk i arbeidet med elevenes læringsmiljø. Det er viktig at Utdanningsdirektoratet har god oversikt over bruken av nettressursene og at de oppleves som nyttige for skoleledere og skoleeiere i arbeidet med å sikre elevenes rett til et godt læringsmiljø. Bruken av slike ressurser har vært kartlagt ved flere tidligere anledninger og da på en relativt detaljert måte (Vibe 2011; Vibe og Hovdhaugen 2012). De spørsmålene som nå stilles er langt enklere og gjelder fire tematiske hovedgrupper av tilgjengelige nettressurser. Det vil derfor være vanskelig å sammenlikne disse tallene med tall fra tidligere undersøkelser. Har skolen / skoleeier brukt noen av disse nettressursene? Ressurser og fagstoff.. ... om hjem-skole samarbeid ... Hovedinntrykket av tabell 3.1 er at det er en relativt omfattende bruk av nettressursene i skolene og hos skoleeierne. Gjennomsnitt antall Antall (N=) henholdsvis 82 og 86 prosent har brukt minst en av dem. Det er veldig få skoler og skoleeiere som ikke kjenner til disse ressursene. Blant skolene er det ungdomsskolene som er de hyppigste brukerne, mens de videregående skolene bruker ressursene i minst grad. De videregående skolene bruker nettressurser om skole-hjem samarbeid i mindre grad enn grunnskolene. Fylkeskommunene bruker nettressursene i noe større grad enn kommunene. Vi har som allerede nevnt ikke sammenliknbare tall fra tidligere undersøkelser. I 2012 ble det først stilt et spørsmål om kjennskap til satsingen «Bedre læringsmiljø» og deretter ble de som kjente til satsingen, 77 prosent av skolelederne og 88 prosent av skoleeierne, spurt om de hadde benyttet noe av materiellet til satsingen. To tredjedeler av skolelederne som kjente til satsingen og tre av fire skoleeiere hadde benyttet materiellet. Det betyr at litt over halvparten av alle skolelederne og to av tre skoleeiere hadde benyttet materiellet. Det var en liten økning sammenliknet med situasjonen i 2011. Når vi nå får betydelig høyere tall, kan det skyldes at spørsmålene denne gangen ikke knyttes til satsingen «Bedre læringsmiljø» og materiell fra denne satsingen, men vi kan heller ikke se bort fra at noe av økningen er reell. I kapittel 5 skal vi se at Utdanningsdirektoratets nettressurser har opplevd en betydelig økning av bruken de to siste årene innen et annet område, nemlig arbeidet med læreplaner. Vi har sett nærmere på om bakgrunnsegenskaper spiller noe rolle for bruken, men finner ingen sammenheng mellom bruk på den ene siden og geografi og skoletype på den andre. Det er heller ingen tydelige forskjeller mellom private og offentlige skoler. Små skoler bruker ressursene i noe mindre grad enn store, men forskjellen er ikke spesielt stor. Derimot finner vi en betydelig forskjell mellom små og store kommuner. Mens 72 prosent av kommunene med færre enn 3000 innbyggere har brukt nettressurser om klasseledelse, gjelder dette 98 prosent av kommunene med flere enn 10.000 innbyggere (ikke vist i egen tabell). De skolene og skoleeierne som har benyttet ressursene er spurt om de opplever dem som nyttige. Opplever dere disse ressursene som nyttige? grad Usikker grad grad Sum (N=) Det er her benyttet en femdelt skala og vi ser at mellom 73 og 95 prosent av svarene kommer inn i kategoriene «Ja, i noen grad» og «Ja, i stor grad». Den aller mest positive vurderingen av nytten finner vi for ressurser og fagstoff om klasseledelse der summen av de positive kategoriene er 95 prosent og der skolelederne er en anelse mer positive enn skoleeierne. Flest forbeholdne og negative vurderinger er det for ressurser og fagstoff om hjem-skole samarbeid, men de negative vurderinger utgjør til sammen bare henholdsvis seks og ni prosent. Generelt er skolelederne noe mer positive enn skoleeierne. som svarer «Ja, i stor grad» er høyest blant skolelederne for alle fire typer nettressurser. Det er noen forskjeller mellom ulike skoleslag og dette vises i figur 3.1. E m " Skoleeier ° C i& ( c o e a3 ~ Videregående oj E c E ° w "S — > " Ungdomsskole *1 = -s " ju Skoleeier ui E ia Videregående . Figur 3.1 Vurdering av nytten av fire typer nettressurser. og standardavvik. Streken midt på søylen viser gjennomsnittsverdien der «Nei, ikke i det hele tatt» er 1, mens «Ja, i stor grad» er 5. De smale, lyse feltene angir konfidensintervallet, eller den statiske usikkerheten rundt gjennomsnittsverdien, mens de mørkere, brede feltene angir standardavviket. Når de lyse feltene for to søyler ikke dekker hverandre, kan vi med minst 95 prosent sannsynlighet si at gjennomsnittsverdiene er forskjellige. Det aller tydeligste tilfellet får vi når vi sammenlikner barneskoler og videregående skoler for nyttevurderingen av ressursene om hjem-skolesamarbeid, mens det for eksempel ikke er forskjell mellom barneskoler og 1-10 skoler for vurderingen av noen av nettressursene. Vi ser dessuten av den svært positive vurderingen av nytten av nettressursene om klasseledelse gjelder på tvers av skoleslagene, mens det er en viss variasjon for vurderingen av ressursene om elevrelasjoner og sosial kompetanse. Her er barneskolenes vurdering noe mer positiv enn det vi finner blant ungdomsskolene og de videregående skolene. Til slutt er skoleledere og skoleeiere spurt om hvordan de bruker nettressursene. Svarprosentene i tabell 3.3 er beregnet på basis av alle skoler og skoleeiere, også de som ikke har benyttet ressursene og det skilles ikke mellom hvilke ressurser de har benyttet. Vi finner ingen forskjeller mellom skoleslag eller mellom kommuner og fylkeskommuner og presenterer derfor tall for de to gruppene under ett. Hvordan har dere brukt / bruker dere ressursene? Antall (N=) Skoleeiere Antall (N=) Annet (spesifiser nærmere) To av tre svarer at de har brukt nettressursene til å oppdatere seg selv og at de videreformidler informasjonen. Ressursene brukes i planlagt utviklingsarbeid ved 58 prosent av skolene og hos 41 prosent av skoleeierne. Halvparten av skolene og hver tredje skoleeier bruker ressursene til kompetanseutvikling for lærerne. 14 prosent av skolene og 27 prosent av skoleeiere peker på bruk av ressursene som ledd i lederutvikling. 22 prosent av skolene og 27 prosent av skoleeierne har brukt ressursene i forbindelse med konkrete læringsmiljøsaker. Vi finner ingen systematiske forskjeller mellom skoleslagene i måten ressursene brukes på, mens det er en forskjell etter skolestørrelse når det gjelder bruk av ressursene som del av planlagt utviklingsarbeid. 68 prosent av de største skolene har krysset av for dette, mot 57 prosent av de mellomstore og 48 prosent av de minste. (Ikke vist i egen tabell). Dette er nok først og fremst en indikasjon på at det foregår mer planlagt utviklingsarbeid på store enn på små skoler og ikke en forskjell i bruken av tilgjengelige nettressurser. Vi finner ingen geografiske forskjeller for måten ressursene brukes på. Heller ikke mellom private og offentlige skoler finner vi noen forskjeller av betydning. Skolelederne har også gitt noen utdypende kommentarer til hvordan ressursene er brukt ved deres skole. Kommentarene kan oppsummeres i følgende punkter: Brukes mye i arbeidet i SMU (skolemiljøutvalget) Brukt dem på planleggingsdager, forberedelsesmateriell i forkant av kurs og planleggingsdager. Utarbeidet skolens plan for et godt psykososialt miljø. Brukt ressursene som grunnlag. 82 prosent av skolene og 86 prosent av skoleeierne bruker fagstoff og nettressurser om bedre læringsmiljø som Utdanningsdirektoratet har lagt ut på sine nettsider. 79 prosent av skolene har brukt stoff om klasseledelse, 73 prosent om elevrelasjoner, 72 prosent om skolen som organisasjon og 69 prosent om hjem-skole samarbeid. 62 prosent av skolene og 72 prosent av skoleeierne har benyttet alle fire typer nettressurser. Bortsett fra at store kommuner bruker slike ressurser mer enn små, er det ingen systematiske sammenhenger mellom bruken og egenskaper ved skolene og skoleeierne. Både skoleledere og skoleeiere har en svært positiv vurdering av nytten ved slikt fagstoff og nettressurser. eller stor grad nyttig. Flest forbeholdne og negative vurderinger er det av materiellet om hjem-skole samarbeid. Barneskolene har gjennomgående de mest positive vurderingene av nytteverdien. To av tre skoleledere og skoleeiere svarer at de har brukt fagstoffet og nettressursene om bedre læringsmiljø til å oppdatere seg selv og at de videreformidler informasjonen. Ved omtrent halvparten av skolene brukes materiellet dessuten til kompetanseutvikling av lærerne og i det planlagte utviklingsarbeidet ved skolen. Vurdering har vært et nasjonalt satsingsområde siden forskriftens kapittel 3 ble revidert i 2009. Utdanningsdirektoratet vil følge med på utviklingen når det gjelder tenkning og praksis på vurderingsfeltet generelt og på satsingen «Vurdering for læring» spesielt. «Vurdering for læring» er en nasjonal satsing som skal bidra til å videreutvikle vurderingskulturen og vurderingspraksisen på skolene. Satsingen ble igangsatt høsten 2010 og var tenkt å være fireårig. Nå er den forlenget til 2018. I den opprinnelige fireårsperioden skulle satsingen omfatte ca. 190 offentlige skoleeiere fordelt på alle landets fylker. Skoleeierne er delt i puljer og deltar med utvalgte skoler og lærebedrifter i en periode på 16 måneder. Også private skoler ble invitert til å delta. I alt er satsingen nå gjennomført for fire puljer av skoler. I satsingen reflekterer deltakerne over egen vurderingspraksis, deler erfaringer med andre i "lærende nettverk" og utforsker nye måter å vurdere på. Utdanningsdirektoratet trenger tilbakemelding på hvordan satsingen fungerer på skolenivå og skoleeiernivå og hvilken betydning det har for vurderingsarbeidet å delta i satsingen. Underveisvurdering vil være et av de obligatoriske temaene for nasjonalt tilsyn i perioden 2014 til 2017. På bakgrunn av dette trenger Utdanningsdirektoratet kunnskap om vurderingsarbeidet ved skolene og hos skoleeierne. Våren 2014 svarer 45 prosent av skolene i undersøkelsen bekreftende på spørsmålet om de er med i «Vurdering for læring». Andelen er lavere blant de videregående skolene (36 prosent) enn ved grunnskolene (47 prosent). Da vi stilte et tilsvarende spørsmål våren 2012, svarte 43 prosent av skolene at de var med i satsingen, 41 prosent av grunnskolene og 51 prosent av de videregående (Vibe 2012:49). Da vi sjekket svarene fra skolene i 2012 mot opplysninger fra Utdanningsdirektoratet om hvilke skoler som var registrert som deltakere, viste det seg at det var stor uoverensstemmelse mellom direktoratets oversikt og hva skolene selv oppga. I følge direktoratet var det bare 30 prosent av skolene i vårt utvalg som var registrert som deltakere i satsingen våren 2012, og ikke 43 prosent. Nå er uoverensstemmelsen enda større. Tabell 4.1 Skoler etter om de deltar eller har deltatt i den nasjonale satsingen «Vurdering for læring?». Utdanningsdirektoratets og skolenes egne opplysninger. Våren 2014. Deltar skolen i den nasjonale satsingen «Vurdering for læring?» Skolenes svar. Bare 133 av de 263 skolene i vårt utvalg som bekrefter at de er med i «Vurdering for læring» våren 2014, er også registrert av direktoratet som tidligere eller nåværende deltakere i satsingen. I tillegg kommer 27 skoler som direktoratet har registrert som nåværende eller tidligere deltakere, men som svarer «nei» eller «vet ikke» på spørsmålet. Av disse 27 deltok imidlertid 19 i pulje 1 eller 2, slik at nei vil være et like korrekt svar som ja. For øvrig har direktoratet registrert til sammen ca. 930 skoler som nåværende eller tidligere deltakere i satsingen. Dette tilsvarer omtrent 29 prosent av alle grunnskoler og videregående skoler i landet. Av vårt nettoutvalg på 581 skoler våren 2014 har direktoratet registrert 160 som deltakere, eller 28 prosent. Utvalget har dermed god representativitet. Hva kan årsaken være til det mangelfulle samsvaret mellom skolenes svar og direktoratets registreringer? Når dette i fem av seks tilfeller gjelder skoler som oppfatter det som at de er med eller har vært med i satsingen, til tross for at det ikke stemmer med direktoratets oversikt, kan det ha i hvert fall tre ulike forklaringer. 1) Skolene eller skoleeier arbeider med tilsvarende prosjekter i samarbeid med andre skoler og/eller skoleeiere eller med universiteter og høyskoler, uten at dette er en del av direktoratets satsing. 2) Skolene jobber aktivt med denne typen problemstillinger uten å ta del i et formalisert prosjektarbeid. 3) Skoleleder forveksler denne satsingen med andre initiativ eller satsinger fra skolemyndighetenes side. En nærmere undersøkelse viser at det er enkelte kommuner som peker seg særlig ut når det gjelder dårlig samsvar mellom skolenes svar og direktoratets registreringer. Dette gjelder blant annet en del større kommuner som Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Bodø og Porsgrunn. I disse seks kommunene finner vi 36 av de 130 skolene som svarer at de deltar, men der dette ikke stemmer når vi ser på direktoratets registreringer. Kanskje forholder disse skolene seg direkte til skoleeier eller naboskoler i arbeidet med vurdering uten at dette er en del av direktoratets satsing? Vi vet med sikkerhet at Oslo og Bergen har hatt sine egne satsinger innenfor dette feltet og at dette har vært initiert av skoleeier. At man ved skolene ikke klarer å skille mellom hva som er styrt fra direktoratet og hva skoleeier har tatt initiativ til lokalt er ikke overraskende. Når skolelederne i slike tilfelle svarer at skolen er med i satsingen er dette dessuten mer i tråd med virkeligheten enn dersom de hadde svart nei. Siden et viktig formål med denne undersøkelsen er å kartlegge hvordan «Vurdering for læring» fungerer i skolene og hos skoleeierne, er det ønskelig å kunne skille mellom de som er med i satsingen og de som er utenfor. Da må vi leve med at denne statusen er usikker for et betydelig antall av skolene. Vi vil i det følgende operere med fire kategorier skoler: Skoler vi med stor grad av sikkerhet vet at har vært med i pulje 1 – 3. De svarer «ja» og er registrert av direktoratet som deltaker. 15 prosent av skolene. Skoler vi med stor grad av sikkerhet vet at har vært med i pulje 4. De svarer «ja» og er registrert av direktoratet som deltaker. 8 prosent av skolene. Skoler med usikker status. Svarene fra skolen og direktoratet stemmer ikke overens. 28 prosent av skolene. Pulje ifølge UDIR Ja Nei Vet ikke Sum Prosent Pulje 1 (sep 10 - jan 12) 28 12 0 40 7 % Pulje 2 (jan 11 - mai 12) 19 7 0 26 4 % Pulje 3 (jan 12 - mai 13) 39 0 0 39 7 % Pulje 4 (jan 13 - mai 14) Skoler vi med stor grad av sikkerhet vet at ikke har vært med. De svarer «nei» og er ikke registrert av direktoratet som deltaker. 49 prosent av skolene. For skoleeierne er det langt mindre grad av usikkerhet rundt deltakerstatusen. 58 prosent av dem svarer at de er med i 2014, mot 43 prosent i 2012. Tabell 4.2 Skoleeiere etter om de deltar eller har deltatt i den nasjonale satsingen «Vurdering for læring?». Utdanningsdirektoratets og skoleeiernes egne opplysninger. Våren 2014. Veid for skjevhet i folketall. Deltar kommunen/fylkeskommunen i den nasjonale satsingen «Vurdering for læring? Figur 4.2 viser at 57 av de 65 skoleeierne som svarer «ja» på spørsmålet samtidig er registrert av direktoratet som deltakere i «Vurdering for læring». I tillegg kommer en fylkeskommune og to kommuner som svarer «nei» eller «vet ikke», men som er registrert som deltakere. Alle fylkeskommuner kom for øvrig med som deltakere i pulje 2. En inndeling av skoleeierne i fire kategorier blir da som følger: Skoleeiere vi med stor grad av sikkerhet vet at har vært med i pulje 1 – 3. De svarer «ja» og er registrert av direktoratet som deltaker. Inkluderer alle fylkeskommuner. 41 prosent av skoleeierne. Skoleeiere vi med stor grad av sikkerhet vet at har vært med i pulje 4. De svarer «ja» og er registrert av direktoratet som deltaker. 11 prosent av skoleeierne. Skoleeiere med usikker status. Svarene fra skolen og direktoratet stemmer ikke overens. 13 prosent av skoleeierne. Skoleeiere vi med stor grad av sikkerhet vet at ikke har vært med. De svarer «nei» og er ikke registrert av direktoratet som deltaker. 35 prosent av skoleeierne. For 13 prosent av skoleeierne er det dermed knyttet usikkerhet til statusen, mot 28 prosent for skolene. Vi finner i alt 206 skoleeiere registrert hos direktoratet som deltakere i «Vurdering for læring», av disse samtlige 19 fylkeskommuner. Det betyr at 187 av landets 428 kommuner er med i satsingen, eller 44 prosent. Opprinnelig var tanken å få med ca 190 offentlige skoleeiere i løpet av fireårsperioden og dermed samsvarer resultatet godt med intensjonen for satsingen. Det er bare små forskjeller mellom skoleslagene når det gjelder hva slags status de har i forhold til satsingen. Det er litt færre av de videregående skolene som har en uklar status, mens tilsvarende flere med sikkerhet ikke har vært med i satsingen (tabell 4.3). Tabell 4.3 Skolenes status i forhold til den nasjonale satsingen «Vurdering for læring?» Etter skoleslag. Har sikkert ikke deltatt 47 % 51 % 47 % 48 % 55 % 49 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Pulje ifølge UDIR Ja Nei Vet ikke Sum Prosent Pulje 1 (sept 10 - jan 12) 8 1 0 9 8 % Pulje 2 (jan 11 - mai 12) 15 0 1 16 14 % Pulje 3 (jan 12 - mai 13) 22 0 0 22 19 % Pulje 4 (jan 13 - mai 14) Skolestørrelse har heller ingen betydning for om skolene er med eller ikke (ikke vist i egen tabell), mens geografi betyr en god del. Skolene i Oslo og Akershus er i svært liten grad med i satsingen, men den relativt høye andelen usikre kan tyde på at mange skoler følger andre beslektede opplegg her. Høyest andel som er med finner vi på Østlandet utenom hovedstadsområdet og her er dessuten usikkerheten rundt statusen lavere enn i resten av landet. Tabell 4.4 Skolenes status i forhold til den nasjonale satsingen «Vurdering for læring?» Etter landsdel. For skoleeiernes del finner vi ingen klare sammenhenger mellom deltakerstatus, geografi og innbyggertall. 78 prosent av skolene oppfatter skoleeier som en pådriver i arbeidet for å utvikle vurderingspraksis, 18 prosent mener dette ikke er tilfelle, mens 4 prosent ikke vet (tabell 4.5). Andelen som svarer «ja» på spørsmålet har sunket med tre prosentpoeng siden våren 2012, men dette er ingen statistisk signifikant endring. Blant de som vi med sikkerhet vet har deltatt i satsingen er andelen 80 prosent, mens den er 91 prosent for de som er med i pulje 4, altså de som har satsingen tettest innpå seg i tid. Blant de vi med sikkerhet vet ikke har vært med i «Vurdering for læring» er andelen betydelig lavere, 71 prosent. Tabell 4.5 Er skoleeier en pådriver for å utvikle vurderingspraksis? Etter om skolen deltar i «Vurdering for læring». Er skoleeier en pådriver for å utvikle vurderingspraksis? Er det sammenheng mellom skolenes oppfatning av skoleeier som pådriver og forhold ved kommunen, som for eksempel størrelse? Tabell 4,6 viser en tydelig sammenheng mellom folketall og skoleledernes oppfatning av skoleeier. Mens 55 % av skolelederne i de minste kommunene mener at skoleeier er en pådriver i arbeidet med utvikle vurderingspraksis, er andelen 86 % i de største kommunene. Forskjellen mellom skoler i små og store kommuner har økt over tid, noe det bør rettes oppmerksomhet mot i den videre satsingen. Har kanskje deltatt/ uklar status 34 % 19 % 34 % 25 % 28 % Har sikkert ikke deltatt 58 % 49 % 43 % 51 % 49 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Vet ikke 2 % 0 % 3 % 6 % 4 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Tabell 4.6 Er skoleeier en pådriver for å utvikle vurderingspraksis? Under 3000 - 10.000 - 20.000 - 60. 3000 9999 19.999 59. Skoleeier er spurt om de selv oppfatter seg som en pådriver i arbeidet for å utvikle vurderingspraksis ved skolene. 91 prosent oppfatter seg som å være nettopp det. Da samme spørsmål ble stilt høsten 2010 svarte 95 prosent «ja» og våren 2012 svarte 92 prosent det samme, så her har det ikke funnet sted noen endring av betydning over tid slik vi ser for skolenes del. Seks av de 11 kommunene som ikke oppfatter seg selv som en pådriver i dette arbeidet har færre enn 3000 innbyggere, mens fire har mellom 3000 og 10000 innbyggere. Dette er neppe i tråd med intensjonen bak satsingen og bør få konsekvenser for hvordan dette arbeidet videreføres. Er det samsvar mellom skoleeiernes og skoleledernes oppfatning? Vi har ikke skoleeiersvar for alle kommuner i undersøkelsen, men vi har svar fra både skoleeier og skoleleder for til sammen 456 skoler. Bare 23 av disse skolene, eller 5 prosent, har en skoleeier som ikke oppfatter seg selv som en pådriver. 13 av disse 23 skolene er enig med skoleeier i dette. 82 prosent av skolene som har en skoleeier som oppfatter seg om en pådriver i utviklingsarbeidet er av samme oppfatning som skoleeier, mens 13 prosent er uenige og fem prosent ikke vet hva de skal mene om dette spørsmålet. Tabell 4.7 Er skoleeier en pådriver for å utvikle vurderingspraksis? Skolene har besvart i alt sju spørsmål om sin vurderingspraksis der de kan velge mellom svarkategoriene «I liten grad», «I noen grad» og «I stor grad». Det viser seg at det stort sett er de to siste svarkategoriene som benyttes. Noen ganske få har krysset av for «Vet ikke». Det som i størst grad ser ut til å være tilfelle er at det diskuteres på skolen på hvilken måte lærernes vurderingspraksis kan hjelpe elevene i å lære bedre og å nå målene. undersøkelse i 2012. 56 prosent mener at tilbakemeldingene elevene får i stor grad bidrar til at de lærer bedre og når målene, en reduksjon på to prosentpoeng. For «I hvilken grad mener du lærernes vurderingspraksis samsvarer med intensjonene i forskriften?» er andelen 55 prosent, en økning på to prosentpoeng. 55 prosent krysser av for «i stor grad» på spørsmålet «I hvilken grad diskuteres det på skolen hva lærerne legger vekt på i vurderingen i fag?», to prosentpoeng færre enn i 2012. Andelen «I stor grad» er 46 prosent for «I hvilken grad brukes skolens resultater (for eksempel data fra halvårsvurderinger, prøver og brukerundersøkelser) systematisk for å videreutvikle praksis?», også det en nedgang på to prosentpoeng. Vet ikke 7 % 6 % 1 % 3 % 3 % 3 % 4 % Ubesvart 0 % 0 % 1 % 1 % 3 % 3 % 2 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Ubesvart 1 % 0 % 22 % 2 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) De to siste spørsmålene i tabell 3,6 skiller seg ut ved at bare 15-16 prosent har krysset av for «I stor grad», og her har disse andelene sunket med henholdsvis ett og fem prosentpoeng. Dette gjelder «I hvilken grad opplever du at det er forskjeller i vurderingspraksis blant lærerne på din skole?» og «I hvilken grad er elevene involvert i å vurdere eget arbeid og egen faglige utvikling?». ... diskuteres det på skolen på hvilken måte lærernes vurderingspraksis kan hjelpe elevene i å lære bedre og å nå målene? ... mener du at tilbakemeldingene elevene får bidrar til at de lærer bedre og når målene? ... mener du lærernes vurderingspraksis samsvarer med intensjonene i forskriften? ... diskuteres det på skolen hva lærerne legger vekt på i vurderingen i fag? ... brukes skolens resultater (for eksempel data fra halvårsvurderinger, prøver og brukerundersøkelser) systematisk for å videreutvikle praksis? ... opplever du at det er forskjeller i vurderingspraksis blant lærerne på din skole? ... er elevene involvert i å vurdere eget arbeid og egen faglige utvikling? Vi har sett nærmere på hvilke sammenhenger det er mellom svarene på de sju spørsmålene i tabell 4,8 og en rekke ulike forhold: Skoleslag, skolestørrelse og kommunestørrelse. Forskjellene vi finner er ikke store. Fire av spørsmålene som gjengis i tabell 4.8 ble også stilt høsten 2010 og våren 2012. I figur 4.1 viser vi utviklingen over tid for disse fire spørsmålene med gjennomsnittsverdier der de som har svart «Vet ikke» er utelatt. Den midterste streken i det lyse feltet på søylen representerer gjennomsnittet, de to lyse små feltene er konfidensintervallet på 5 prosent nivå, mens de mørkere brede feltene viser standardavviket. w fi S | HP | i | 2014 m w a -ainai -5$ > ov c •- _ is. 4) -5 .—- l/l -C< 1/1 i 3 i * CQ jj i * c 1 i & c 9014 LO M t ZU1H S 8f-g » D — ? °ro ro _ =ro o. c °ro £ ■ j u w ._ *- « =2£ « -Dt « ° ro * > b 3 « HP 'S 2014 fc °g. I R-1 | « 3gf? « .0 E 2012 =5 5 -g Æ. g : Figur 4.1 «I hvilken grad…». Gjennomsnittsverdier, standardavvik og konfidensintervall på 5 prosent nivå for svar på fire spørsmål om vurderingspraksis. Høsten 2010, våren 2012 og våren 2014. For spørsmålet «I hvilken grad diskuteres det på skolen på hvilken måte lærernes vurderingspraksis kan hjelpe elevene i å lære bedre og å nå målene» fant det sted en påtakelig endring fra 2010 til 2012 ved at andelen som svarte «i stor grad» økte fra 57 til 70 prosent, mens «i liten grad» ble redusert fra 42 til 28 prosent (Vibe 2010:50). Dermed økte gjennomsnittsverdien merkbart. Siden har lite skjedd og det samme kan sies for de tre andre spørsmålene, med et mulig unntak for spørsmålet «I hvilken grad brukes skolens resultater (for eksempel data fra halvårsvurderinger, prøver og brukerundersøkelser) systematisk for å videreutvikle praksis?». gjennomsnittsverdien synker. Vi har sett nærmere på om det er forskjeller mellom skoler som deltar i «Vurdering for læring» og de som ikke gjør det. I figur 4.2 presenterer vi gjennomsnittsverdier, standardavvik og statistisk usikkerhet (konfidensintervall) for de sju spørsmålene fordelt på skolene etter om de deltar i «Vurdering for læring» eller ikke. Vi bruker de fire kategoriene for deltakelse som vi har definert ovenfor. V) D f .W t S TI - » » B (l. d. !! " « 2014 -S 00 J= ,° •[- C ro in-i " I 11 i 2012 a; ra c Ei"" <u c aj JJ* f" 03 "a gf ® > ff % j) "H 73 £ <u *53 i- t. _Q QJ 0 " k : g « ra c B? 0 W> tr r«~ D- O j; l/> W t ,L l_ l/l =(D 'l/l C gj "aj i- — " 5 .fe i | b | o ® o. w "ro q. r" i/i i. S "■ i- w o (/) P ' Oj 73 5 «j ro 43 y ra — 1 i M 2 Jj ra .£ r b 3 -Q ro ra aj : — -Q -Q -V : 01 ii -.ro _v 03 ro a; -Q rt.. -Q r i_ g, — QJ- 4U " £ £ « p ra « — •" -a " "S « £ «*" ? S * *= "ai ro : r -ro OJ w Q_ £ ? » 73 t t « " 01 _ ra -n * ro E jd u L C W £ 4) — .£ 43 ~ -Q 73 Q. !® « rt JZ pi o S ■ □ e ■ Q. e °ra _0J cl ■Sl Jf -ro Z. Q- oj Wj -S _8f £ s » p -£ 03 13 ||1 ra "* . > : E 03 13 C "o ' <u =ro ° oj S, S c « t; c — •"J •ro *5 -E « DD D- t 03 03 O (V. « E — 03 J3 C g T3 £ l/l 03 > JC 03 -= S c | 03 > c t | 1 S " « « q- fy J2 . ro " £ J5 K3 "O C ro g -M B k. E £ □ ■Q S fe 0) L -E > C E e 03 ro o £ 3 'i/T . > E : Figur 4.2 «I hvilken grad…». Gjennomsnittsverdier, standardavvik og konfidensintervall på 5 prosent nivå for svar på sju spørsmål om vurderingspraksis våren 2014. Fire grupper av skoler. Den øverste gruppen av søyler i figuren representerer spørsmålet «I hvilken grad er elevene involvert i å vurdere eget arbeid og egen faglige utvikling?». etter om de er med i satsingen eller ikke. Det ser dermed ut til å være en særlig utfordring å få dette til å fungere innenfor satsingen. Det neste spørsmålet er «I hvilken grad brukes skolens resultater (for eksempel data fra halvårsvurderinger, prøver og brukerundersøkelser) systematisk for å videreutvikle praksis?». Heller ikke her finner vi tydelige forskjeller, selv om det kan anes en tendens til at skolene i pulje fire legger noe mindre vekt på dette. Dette kan kanskje tolkes som at fokuset på å utvikle vurderingspraksisen midlertidig skyver oppmerksomheten rundt skoleresultater noe i bakgrunnen. For de to neste spørsmålene «I hvilken grad mener du at tilbakemeldingene elevene får bidrar til at de lærer bedre og når målene?» og «I hvilken grad opplever du at det er forskjeller i vurderingspraksis blant lærerne på din skole?» er det overhodet ingen forskjell mellom gruppene av skoler. For de tre siste spørsmålene finner vi tydelige og statistisk signifikante forskjeller Det gjelder «I hvilken grad diskuteres det på skolen hva lærerne legger vekt på i vurderingen i fag?», «I hvilken grad diskuteres det på skolen på hvilken måte lærernes vurderingspraksis kan hjelpe elevene å lære bedre og å nå målene?» og «I hvilken grad mener du lærernes vurderingspraksis samsvarer med intensjonene i forskriften?» Her er det en gjennomgående tendens til at skoler vi med sikkerhet vet at ikke har vært med i satsingen skårer lavest. For det tredje siste og nest siste spørsmålet, som gjelder diskusjonen på skolen, er det skolene i pulje 4 som skårer høyest. Dette virker logisk ettersom det er disse skolene som er mest involvert i satsingen når vi stiller disse spørsmålene og da vil diskusjonen være livligst her. Når det gjelder det siste spørsmålet, om lærernes vurderingspraksis samsvarer med intensjonene i forskriften, er det skolene som har satsingen bak seg som skårer høyest. Også det kan virke rimelig, dersom det å følge forskriften har vært viktig i satsingen. Da er det nettopp i praksisen vi kan forvente varige endringer. Skoleeierne er stilt noen av de samme spørsmålene om vurderingspraksis ved skolene som skolelederne. Tabell 4.9 viser at svarmønsteret ligner svært mye på det vi finner for skolelederne (tabell 4.8) når det gjelder rangeringen av spørsmålene etter viktighet. Det er likevel en gjennomgående tendens til at skoleeierne i noe mindre grad svarer «I stor grad» enn skolelederne. vurderingspraksisen, der flere av skoleeierne enn skolelederne svarer «I stor grad». Her er det grunn til å understreke at spørsmålet til skoleeierne også kan gjelde variasjon mellom skolene, mens spørsmålet til skolelederne gjelder variasjon innen egen skole. I den grad det er variasjon i vurderingspraksisen kan den altså være større mellom skoler enn innenfor samme skole, noe som ikke er helt uventet. Tabell 4.9 Skoleeiernes svar på fem spørsmål om vurderingspraksis ved skolene. 2014. (2012 i parentes). I liten grad I noen grad I stor grad Vet ikke Sum Antall (N=) ... diskuteres det på skolene hva lærerne legger vekt på i vurderingen i fag? ... brukes skolenes resultater (for eksempel data fra halvårsvurderinger, prøver og brukerundersøkelser) systematisk for å videreutvikle praksis? ... ... opplever du at det er forskjeller i vurderingspraksis i de ulike skolene? Fire av de fem spørsmålene i tabell 3.7 ble også stilt i 2012, men beklageligvis er det feil i tabellen fra den gangen (Vibe 2012:55). Vi gjengir derfor de riktige tallene fra 2012 i parentes bak tallene fra 2014 for de fire spørsmålene som er gjentatt med samme ordlyd. Sammenliknet med tilsvarende spørsmål i 2012 har det funnet sted noen mindre, men likevel interessante endringer. Andelen som svarer «I stor grad» har sunket med mellom to og ni prosentpoeng for de fire spørsmålene som går igjen, og mest for det nest siste spørsmålet, som gjelder om praksis stemmer med intensjonene i forskriften. Andelen har sunket med åtte prosentpoeng for det andre spørsmålet, om diskusjonen på skolene. Fordi utvalgene er så små, er ingen av disse endringene statistisk signifikante, men vi mener likevel at de kan være uttrykk for en endring, siden de går i samme retning. De samsvarer dessuten godt med tendenser vi finner i svarene fra skolelederne, for eksempel når det gjelder noe mindre bruk av data fra halvårsvurderinger og prøver. Det er ikke grunnlag for å hevde at det er større fokus på disse spørsmålene nå enn det var for to år siden, og hvert fall ikke blant skoleeierne. Både skoleledere og skoleeiere er bedt om å svare nærmere på hva som konkret gjøres for å videreutvikle vurderingskompetansen ved skolene. Skolelederne kan krysse av for fem konkrete tiltak når de skal beskrive hva skoleeier gjør for å videreutvikle kompetansen ved skolene, i tillegg til et annet-kategori som kan utdypes nærmere. I tabell 4.10 gjengir vi svarene på disse spørsmålene. høsten 2010 og våren 2012. Derfor gjengir vi prosentandeler for hvert år for alle skoler sett under ett. Utviklingsarbeid for vurdering er det som nevnes av flest. Vi ser at det her var en markant økning i andelen fra 2010 til 2012, altså i forbindelse med innføringen av «Vurdering for læring». Fra 2012 til 2014 er det ingen endring. Dette kan tolkes som at utviklingsarbeidet som skoleeier har initiert regnes som avsluttet for skoler som har deltatt i tidlige puljer eller at fokuset opprettholdes siden verdien ikke faller fra 2012 til 2014. Kursing av lærere utenfor skolen nevnes av 46 prosent av skolene, og her har andelen sunket fra år til år, først med fire prosentpoeng fra 2010 til 2012, og så med åtte prosentpoeng fra 2012 til 2014. Umiddelbart virker dette overraskende, men det kan være en indikasjon på at kursing utenfor skolen i stadig mindre grad har vært vektlagt som en del av satsingen fra skoleeiers side. Samarbeid med andre skoler økte fra 32 til 37 prosent fra 2010 til 2012, men er siden uendret. Tilbud om foredrag og felles lokalt arbeid med læreplaner har ligget stabilt på mellom 30 og 33 prosent. Ellers ser vi at andelen som svarer at skoleeier så langt ikke har bidratt i utviklingsarbeidet har økt fra fire til ti prosent gjennom satsingsperioden. Tabell 4.10 På hvilken måte bidrar skoleeier til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? Skolenes svar på tre tidspunkt. På hvilken måte bidrar skoleeier til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? Skoleeierne er stilt de samme spørsmålene som skolelederne om sine bidrag til kompetanseutvikling i vurdering på skolene. Svarene ligner mye på de som vi finner for skolelederne, men generelt har skoleeierne en tendens til å oppfatte seg selv som noe mer aktive enn det skolelederne gir uttrykk for at de er. Generelt ligger andelene 10 - 20 prosentpoeng høyere for de ulike tiltakene når vi spør skoleeierne sammenliknet med svarene fra skolelederne. Forklaringen på dette kan være at skoleeierne ikke når alle skoler i kommunen med sine tiltak, slik at noen skolerledere oppfatter dem som mer aktive enn andre. Tabell 4.11 På hvilken måte bidrar skoleeier til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? Skoleeiernes svar på tre tidspunkt. Vi ser i tabell 4.11 en tydelig tendens til at det legges mindre vekt på arbeidet med å utvikle vurderingskompetansen i 2014 sammenliknet med 2012, både når det gjelder det generelle utviklingsarbeidet, kursing av lærere og felles lokalt læreplanarbeid. Samtidig er det flere som nevner andre tiltak, og det er ofte at de viser til at de har vært med i satsingen. Andelen skoleeiere som ennå ikke har bidratt har økt, slik vi også så da vi stilte skolelederne det samme spørsmålet. Dette kan kanskje være en indikasjon på at tiltak har blitt varslet som nær forestående, men ble likevel ikke realisert. Skolelederne er spurt om hva som er skoleledelsens bidrag til kompetanseutvikling innenfor vurderingsfeltet. Her viser det seg at svarene varierer mindre enn når vi stiller skoleeier spørsmål om dennes bidrag. Et viktig likhetstrekk er det likevel, nemlig at færre lærere kurses utenfor skolen. Andelen som peker på utviklingsarbeidet om vurdering er derimot konstant over tid, det samme gjelder felles lokalt arbeid med læreplaner og samarbeid med andre skoler. Dette kan være en indikasjon på at det arbeidet som er igangsatt ved skolene videreføres, selv om det ser ut til at skoleeier kanskje deltar litt mindre aktivt i utviklingsarbeidet. kompetanseutvikling 4 % 6 % 10 % Antall (N=) (N=698) (N=667) (N=572) kompetanseutvikling 1 % 2 % 10 % Antall (N=) (N=129) (N=123) (N=113) Tabell 4.12 På hvilken måte bidrar skoleledelsen til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? Skoleleders svar på tre tidspunkt. På hvilken måte bidrar skoleledelsen til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? For spørsmålene til skoleleder om skoleledelsen bidrag i arbeidet med å videreutvikle skolens kompetanse er det interessant å skille mellom skolene etter om de har deltatt i satsingen «Vurdering for læring» eller ikke. Figur 4.3 viser hvordan svarene varierer mellom de fire gruppene av skoler. For fire av fem tiltak har skolene i pulje 4 den høyeste prosentandelen, mens de skolene vi vet ikke har deltatt i satsingen har den laveste. Når det gjelder utviklingsarbeid om vurdering er andelen 89 prosent for skolene i pulje 4, mens den er 52 prosent for skoler som ikke har deltatt. For kursing av lærere utenom skolen er andelen 68 prosent for pulje 4, mens den er 38 prosent for skoler som ikke er med i satsingen. For tilrettelegging for samarbeid mellom skoler er andelen 60 prosent for pulje 4 og 32 prosent for skolene som ikke er med. For tilbud om foredrag er andelen 49 prosent for pulje 4, mens den er 25 prosent for skoler som vi vet ikke er med i «Vurdering for læring». Det er bare for tiltaket felles lokalt læreplanarbeid vi ikke finner noen signifikante forskjeller mellom gruppene av skoler og her har skolene i pulje 4 den laveste andelen. Dette peker seg dermed ut som et tiltak som ikke knyttes spesielt sterkt til denne satsingen. Funnene i figur 4.3 kan også tolkes som at samarbeid, kurs og foredrag er noe som foregår mest når skolen er med i satsingen, mens mer generelt utviklingsarbeid mht vurdering også fortsetter etter at skolen har avsluttet deltakelsen i satsingen som en langtidseffekt av tiltaket. kompetanseutvikling 2 % 3 % 3 % Antall (N=) (N=698) (N=667) (N=589) 5 H ■_ a " « cm -y a § " £ S £ § i p* A " OB r. a yi ■ E " S n u a t -O c O i? :H Q. P ra £ i o * Figur 4.3 «På hvilken måte bidrar skoleledelsen til at skolen videreutvikler sin kompetanse i vurdering? Våren 2014. Fire grupper av skoler. Vi har tatt med to utsagn om vurdering som skolene og skoleeierne er bedt om å ta stilling til. Lignende utsagn, men ikke med helt samme ordlyd, er også med i tidligere undersøkelser. De to utsagnene lyder slik: Disse utsagnene var også med i undersøkelsen våren 2012. Tabell 4.13 viser at det bare er små endringer i skoleledernes svar fra 2012. Tabell 4.13. Skoleledernes svar på to utsagn om vurdering i 2014 og 2012. For det første utsagnet er endringene i svarfordelingen fra 2012 til 2014 ikke statistisk signifikante. Det er de derimot for den andre utsagnet. Flere er helt uenig i dette utsagnet i 2014 sammenliknet med 2012, mens færre er helt enig. Det andre utsagnet er mindre direkte knyttet til vurderingsforskriften enn det første. læreprosess og utvikling og samtidig deres faglige kompetanse når man skal ivareta både hensynet til underveisvurdering og til sluttvurdering. Når til sammen 42 prosent av skolelederne er uenig i det første utsagnet, krever det en kommentar. Det første utsagnet gjelder elevens kompetanse i fag og vil naturlig knyttes mer direkte til den eksplisitte intensjonen i forskriften. Vurderingsforskriftens § 3.3 sier følgende: «Grunnlaget for vurdering i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanane for fag slik dei er fastsette i læreplanverket, jf. § 1-1 eller 1-3». 3 Hvis alle tok utgangspunkt i forskriften da de tok stilling til utsagnet, og bare i den, skulle alle være helt enig i utsagnet. Når det ikke er slik, er det minst to mulige tolkninger av dette; enten at skolelederne ikke kjenner forskriften godt nok, eller at de ikke er fullt ut enig i det den faktisk sier. Det andre utsagnet er kanskje ikke like direkte relatert til forskriften, men også dette kan brukes som en indikator på om skolelederne identifiserer seg med og/eller forstår forskriften. Vurderingsforskriften har nå vært i virksomhet i fem år, den har vært mye diskutert og vi vil anta at den er godt kjent blant landets skoleledere. Det kan indikere at den relativt høye andelen som sier seg uenig i de to utsagnene mer er uttrykk for uenighet med forskriften enn at den ikke blir forstått. Vi har også sett på om det er noen forskjeller i svarene på de to spørsmålene når vi skiller mellom ulike skoleslag, geografi, skolestørrelse og kommunestørrelse, men finner ikke slike forskjeller (ikke vist i egen tabell). Vi finner heller ikke særlig sterke sammenhenger mellom skolenes status i forhold til «Vurdering for læring» og skoleledernes svar på de to utsagnsspørsmålene, bortsett fra at skoler som har vært med i satsingen før pulje 4 i noe større grad er enig i det første utsagnet enn andre skoler (figur 4.4). Noe overraskende er det kanskje at de som tilhører pulje 4 og nettopp har vært gjennom satsingen «Vurdering for læring», ikke skårer høyere. Selv om vi skal være forsiktige med å tolke forskjellene når utvalgene er så små og usikkerheten tilsvarende stor, kan det kanskje se ut til at skolene som har vært med tidligere i satsingen i større grad har internalisert intensjonene i vurderingsforskriften, mens det ved skolene i den siste puljen har vært noe mer diskusjon om forskriften under satsingen og dermed flere som ikke identifiserer seg med den. Dette kan virke rimelig dersom vi tar i betraktning at det har vært en diskusjon og bevisstgjøring om forskriften i årene etter at den ble innført og at denne diskusjonen over tid like gjerne kan føre til en voksende opposisjon som til en økt allmenn oppslutning. På den annen side kan konsentrasjonen av svarene til midtkategoriene «litt uenig» og «litt uenig» tyde på usikkerhet i holdningene. 3 http://lovdata. Helt uenig Litt uenig Litt enig Helt enig Sum Antall (N=) c E w Har sikkert ikke deltatt E o o rj = m D 0) 1/1 OJ y, ui M « £ dt £= 15 3! E Har kanskje deltatt/ uklar status o a - £ ° ™ " c ra > Q- " Q. u- 1 — -gj m il E Deltar sikkert i pulje 4 T3 Ol 4! P. -a v .? Figur 4.4 Skoleledernes svar på to utsagn om vurdering i 2014. «Vurdering for læring». I følge Utdanningsdirektoratet har til sammen ca 930 skoler deltatt i satsingen «Vurdering for læring» i perioden 2010 - 2014. Dette tilsvarer omtrent 29 prosent av alle grunnskoler og videregående skoler i landet. 187 av landets kommuner og samtlige 19 fylkeskommuner har vært med i satsingen, eller 46 prosent av alle offentlige skoleeiere. Når vi spør skolene og skoleeierne om de er med i satsingen, får vi betydelig høyere tall, henholdsvis 45 og 58 prosent svarer at de er med i «Vurdering for læring». Avviket er særlig stort for skolenes del, og når vi kombinerer de to opplysningene, ser vi at statusen i forhold til «Vurdering for læring» er usikker for 28 prosent av skolene og 13 prosent av skoleeierne. Avviket kan skyldes at satsingen forveksles med andre offentlige satsinger og programmer, at de arbeider i med tilsvarende problemstillinger i lokalt initierte satsinger eller at det drives eget utviklingsarbeid om vurdering uten at dette er del av en formelt organisert satsing. Dette kan være i samarbeid med universitet eller høgskole. Andelen vi med sikkerhet kan si er med i «Vurdering for læring» er lavere i Oslo og Akershus enn ellers i landet. 78 prosent av skolene oppfatter skoleeier som en pådriver for å utvikle vurderingspraksis ved skolene. Dette er en ubetydelig lavere andel enn i 2012, men åtte prosentpoeng høyere enn da tilsvarende spørsmål ble stilt i 2010. For de skolene vi vet er med i «Vurdering for læring» er andelen 80 prosent for de som var med i det tre første puljene av satsingen og 91 prosent for skolene i pulje 4, som er den siste til nå. Blant skoler vi vet ikke er med i satsingen er andelen 71 prosent. Skoleledere i små kommuner oppfatter i betydelig mindre grad sin skoleeier som en pådriver enn skoleledere i større kommuner. Andelen er 55 prosent i kommuner med færre enn 3000 innbyggere og 86 prosent i kommuner med 60.000 eller flere innbyggere. 91 prosent av skoleeierne mener de selv er en pådriver i arbeidet for å utvikle vurderingspraksis. satsingen slik at skoler i små og store kommuner får mest mulig like betingelser for sitt arbeid med å bedre vurderingspraksisen. 55 prosent av skolelederne og 40 prosent av skoleeierne mener at det i stor grad diskuteres på skolene hva lærerne legger vekt på i vurderingen i fag, mens 56 prosent av skolelederne og 42 prosent av skoleeierne mener at tilbakemeldingene elevene får bidrar til at de lærer bedre og når målene. Siden 2012 har det vært bare små endringer i svarene på slike spørsmål. «Vurdering for læring» i svarene på slike spørsmål. grad» på om det diskuteres på skolen på hvilken måte lærernes vurderingspraksis kan hjelpe elevene enn lederne ved skoler vi vet ikke har vært med i satsingen i det hele tatt. Mens 89 prosent av skolelederne som er med i pulje 4 av «Vurdering for læring» og 78 prosent fra tidligere puljer svarer at skoleeier bidrar til at skolene videreutvikler sin vurderingskompetanse gjennom å drive utviklingsarbeid om vurdering, gjelder dette 52 prosent av skolene som ikke er med i satsingen. Selv om det er en betydelig forskjell mellom skoler om er med og de som ikke er med, betyr dette at det generelt er et sterkt fokus på vurderingsfeltet i norsk skole og at «Vurdering for læring» kan ha bidratt til å øke dette fokuset ytterligere. Fokuset økte tydelig gjennom de to første årene av satsingen, mens det er indikasjoner på at det har avtatt noe gjennom de to siste årene. Andelen som melder om at skoleledelsen videreutvikler skolens vurderingskompetanse gjennom kursing av lærere utenfor skolen sank fra 63 prosent i 2012 til 54 prosent i 2014. Skoler og skoleeiere er bedt om å ta stilling til to utsagn som kan relateres til vurderingsforskriften: «Elevenes innsats og aktivitet i klasserommet bør vurderes for seg, og ikke være en del av grunnlaget for vurdering av elevenes kompetanse i fag» og «Et godt vurderingssystem skiller klart mellom elevenes læringsprosess og deres faglige kompetanse». Et flertall blant skolelederne er enige i utsagnene. Det er likevel slik at et andelen som er uenig i utsagnene er betydelig, 42 prosent når det gjelder det første utsagnet og 32 prosent for det andre. Andelene som er uenig har dessuten økt fra 2012 til 2014, med henholdsvis tre og fem prosentpoeng. Det er minst to tolkninger av dette. En del skoleledere kjenner ikke vurderingsforskriften godt nok, eller de er uenig i den og mener at også andre forhold enn kompetansemålene i fag, som innsats og læringsprosess, bør telle med i vurderingen. Ettersom vurderingsforskriften har vært virksom i fem år, finner vi det stadig mer rimelig å tolke den voksende andelen uenige som et uttrykk for opposisjon mot forskriften eller som en usikkerhet om hvordan den skal tolkes, og ikke at den ikke er godt nok kjent. Utdanningsdirektoratet ønsker å vite mer om forståelsen av og arbeidet med lokale læreplaner i sektoren og hvordan læreplanverket fungerer som styringsdokumenter på ulike nivåer. Et grunnleggende premiss for implementering av læreplanene i Kunnskapsløftet er at de videreutvikles, omformes, operasjonaliseres og forankres lokalt. Gjennom spørsmålene i dette kapitlet ønsker vi å få fram mer kunnskap om prosessene rundt lokalt læreplanarbeid. De spørsmålene som stilles til skolelederne og skoleeierne er de samme som ble stilt høsten 2012. Det er dessuten samme utvalg av skoler og skoleeiere som er spurt. Varierende svarprosent vil imidlertid gjøre at det ikke vil være akkurat de samme som er spurt begge ganger. Læreplaner som styringsdokumenter var også tema i spørringene høsten 2011 (Vibe 2012), men spørsmålene som stilles nå og som ble stilt i 2012 er ikke de samme som den gangen. Det ble i 2011 avdekket at de største utfordringene knyttet til arbeidet med læreplanene var arbeidet med elevvurdering og å utvikle lokale arbeidsplaner. Skoleledere og skoleeiere er stilt likelydende spørsmål om hvordan det lokale læreplanarbeidet er organisert i kommunen. Det ble gitt fire svaralternativer som ikke er gjensidig utelukkende. De fleste krysset imidlertid bare av for ett av alternativene. Det klart vanligste er at ansvaret er delegert til den enkelte skole (tabell 5.1). Tre av fire skoleledere og skoleeiere valgte dette alternativet og andelen var den samme i 2012. imidlertid en tendens til at grunnskolene velger dette alternativet i større grad enn de videregående skolene, der to av tre har krysset av for delegering til skolene. Blant de videregående skolene er det på den annen side en tendens til at flere mener arbeidet er delegert helt ned til lærerne (43 prosent). En av fire skoleledere svarer at arbeidet er delegert til grupper på tvers av skoler. Dette er den samme andelen som i 2012, men det er litt variasjon mellom skoletypene, uten at endringene fra 2012 bør tillegges særlig vekt. Den mest påfallende endringen siden 2012 er en halvering av andelen skoleledere som svarer at skoleeier selv har utarbeidet lokale læreplaner. Reduksjonen er gjennomgående for alle skoleslag og den gjenfinnes også for kommunene. Skoleeiernes svarmønster avviker tydelig fra det vi finner hos skolelederne for to av svaralternativene. 37 prosent av skoleeierne mener arbeidet er delegert til grupper på tvers av skoler, mot 25 prosent av skolelederne. På den annen side er det bare sju prosent av skoleeierne som mener at arbeidet er delegert til den enkelte lærer mot 23 prosent av skolelederne. I den grad vi finner endringer fra 2012 til 2014, ligger dette i en tendens til overføring av ansvaret fra skoleeier til skolene og kanskje også en generell tendens til noe mindre vektlegging av dette arbeidet. Tabell 5.1 Organisering av lokalt læreplanarbeid etter skoletype og skoleeier. Prosent. På hvilken måte er lokalt læreplanarbeid organisert i kommunen / i din skoles kommune? Det er også gitt anledning til å oppgi andre alternativer for organisering av læreplanarbeidet i et åpent svarfelt. Dette er lite benyttet, men en del frittstående skoler gir her beskjed om at de følger egne læreplaner uavhengig av Kunnskapsløftet. Nedenfor gjengis en del svar som viser variasjonen i tilnærming til arbeidet med lokale læreplaner på skolene. Ansvaret er lagt til en stor skole. Ansvaret har skuleleiar, men arbeidet blir gjort på lærarnivå. Arbeidet er ikke startet opp. Tidligere utarbeidede lokale læreplaner ligger fortsatt til grunn. Det er planlagt grupper innenfor fagene som skal arbeide med lokale planer fra høsten 2014 Da kl06 kom ble det lagt til rette for lokalt læreplanarbeid på tvers av skolene. De kommunale læreplanene ligger i skuffen. Det har vært/er en prosess. Dette er det jobbet med tidligere, ikke nå. Eg byrja her hausten 2012. Eg har etterspurt, men ikkje sett lokale læreplanar. Skulen gjer ein del arbeid i seksjonar kvart halvår med lokalt læreplanarbeid, men dette er ikkje oppsummert i eigne lokale læreplanar. Faglige arbeidsgrupper (FAU) har gjort et godt arbeid. FAUene engasjererer lærere fra alle skolene i fylket. Barne- skole 1-10 skole Ungdoms- skole Videre- gående Alle skoler Kommune Fylkes- kommune Alle skoleeiere Skoleeier har selv utarbeidet lokale læreplaner 11 (23) 13 (23) 5 (12) 10 (15) 11 (20) 13 (18) 19 (16) 14 (18) Ansvaret for lokalt læreplanarbeid er delegert til gruppe/ grupper på tvers av skoler 29 (33) 16 (26) 23 (25) 28 (24) 25 (29) 34 (49) 50 (63) 37 (51) Ansvaret for lokalt læreplanarbeid er delegert til den enkelte skole 76 (75) 73 (73) 79 (87) 66 (57) 74 (75) 74 (75) 75 (95) 74 (77) Ansvaret for lokalt læreplanarbeid er delegert til lærere 19 (19) 27 (22) 11 (19) 43 (30) 23 (21) 7 (4) 13 (0) 7 (4) Annet, spesifiser 5 (3) 3 (6) 5 (3) 8 (14) 5 (5) 9 (4) 0 (5) 8 (4) Antall (N=) 311 (334) 116 (137) 80 (118) 87 (91) 594 (680) 97 (118) 16 (19) 113 (137) Seksjonsleder for undervisning er "hands on". Slik utdyper skoleeierne sine svar: Det er satt sammen læreplangrupper på tvers av alle skoler Det er utviklet veiledende læringsmål for halvåret. Fase 1: Ved oppstart av LK06 ble det utviklet lokale læreplaner i fag i regionen. NÅ: Alle skoler har deltatt på FM-samling/veiledning. Tema på ledermøter. Integrert i arbeidet med læreplaner. Fordeling av de enkelte fag er fordelt til de enkelte skoler ved at hver skole har ansvar for 2-3 fag, og som blir kommunens lokale læreplaner. Skoleeier tar regi og ansvar, men arbeidet skal foregå i prosess med skolene. Arbeidet er i gang. Vi har sett nærmere på to av svaralternativene, nemlig om skoleeier selv har utarbeidet lokale læreplaner og om ansvaret er delegert til lærere, og brutt ned materialet etter folketall i kommunen skolen ligger i (tabell 5.2). Det er en omvendt sammenheng mellom de to formene for organisering av læreplanarbeidet og kommunestørrelse. Tabellen gjelder grunnskolene og vi har skilt mellom skoler i kommuner i fem kategorier etter innbyggertall. 16 prosent av skolelederne i de største kommunene oppgir at skoleeier selv utarbeider lokale læreplaner, mot bare tre prosent i de minste kommunene. På den andre siden svarer 28 prosent av skoleeierne i de minste kommunene at ansvaret er delegert til lærere, mot bare 14 prosent i de største kommunene. Delegering til lærere er vanligst ved skoler i de minste kommunene, mens utarbeiding av læreplaner av skoleeier er vanligst i de største kommunene. Vi finner ikke tilsvarende sterke sammenhenger med innbyggertall for de øvrige svaralternativene i tabell 5.1. Tabell 5.2 To delspørsmål om organisering av lokalt læreplanarbeid etter folketallet i kommunen grunnskolen ligger i. Tabell 5.3 viser hvor ofte arbeidet med de lokale læreplanene foregår ved skolene. Forskjellen mellom skoleledernes og skoleeiernes svar ligger her i at skoleeierne, naturlig nok, svarer at dette varierer mellom skolene, et svaralternativ som ikke er aktuelt for den enkelte skole. 37 prosent av kommunene og 10 av 16 fylkeskommuner svarer dette. De skoleeierne som ikke har valgt dette svaralternativet har oftest krysset av for at arbeidet foregår årlig. (n=98) (n=99) (n=69) (n=131) (n=106) Tabell 5.3 Hyppighet av arbeid med lokale læreplaner etter skoletype og skoleeier. Prosent. Tall for 2012 i parentes. Hvor ofte foregår arbeidet med lokale læreplaner? 40 prosent av skolene svarer at arbeidet med lokale læreplaner foregår årlig. Andelen varierer fra 34 prosent for barneskolene til 48 prosent av ungdomsskolene. 19 prosent av skolene svarer at arbeidet med læreplanene kun foregikk ved oppstarten av Kunnskapsløftet. 34 prosent av skolene arbeider med læreplanene oftere enn hvert år, og da foregår det som oftest halvårlig. Tallene i parentes gjelder 2012 og vi ser at det er helt marginale forskjeller når vi ser skoleledere og skoleeiere under ett. Endringene for 1-10 skolene og ungdomsskolene er for små til at de kan tillegges vekt. Blant barneskolene kan det se ut til at noen flere skoler har fått en kontinuitet i arbeidet med læreplanene ved at færre nå svarer at arbeidet kun foregikk ved oppstarten av Kunnskapsløftet. For de videregående skolene kan vi ane et motsatt mønster. Skoleledere og skoleeiere er stilt likelydende spørsmål om hvordan skoleeier skaffer seg informasjon om skolenes læreplanarbeid (tabell 5.4). Her er det mulig å krysse av for flere svaralternativer, og det har vært vanligst å velge to svaralternativer blant grunnskoler og kommuner, men bare ett blant videregående skoler og fylkeskommuner. 27 prosent av skolene svarer at skoleeier ikke har informasjon om skolenes læreplanarbeid. Andelen av skolene som svarer dette er uendret sett under ett, men det kan se ut som om færre av barneskolene og flere av de øvrige grunnskolene svarer dette. Vi merker oss ellers at bare fem prosent av kommunene oppgir at de ikke har informasjon om skolenes læreplanarbeid, mens altså 27 prosent av skolene oppgir ikke å ha informasjon. læreplanarbeid, men i det minste noen av dem. Barne- skole 1-10 skole Ungdoms- skole Videre- gående Alle skoler Kommune Fylkes- kommune Alle skoleeiere Det foregikk kun ved oppstarten av Kunnskapsløftet 19 (27) 16 (17) 16 (14) 24 (18) 19 (22) 14 (13) 0 (5) 12 (12) Årlig 34 (36) 47 (50) 48 (44) 43 (49) 40 (42) 32 (29) 6 (16) 28 (27) Halvårlig 26 (19) 20 (21) 18 (24) 18 (14) 22 (20) 3 (6) 6 (5) 4 (6) Månedlig 11 (8) 7 (1) 8 (11) 3 (7) 8 (7) 4 (4) 0 (5) 4 (4) Oftere enn månedlig 4 (6) 3 (6) 8 (6) 2 (6) 4 (6) 3 (4) 6 (0) 4 (3) Temaet har ikke vært på dagsorden 2 (1) 1 (3) 1 (0) 3 (2) 2 (2) Varierer mellom skolene 37 (38) 63 (68) 41 (43) Vet ikke/ ubesvart 5 (2) 6 (2) 3 (2) 5 (4) 5 (2) 6 (3) 19 (0) 8 (2) Sum 100 100 100 100 100 100 100 100 Antall (N=) 311 (334) 118 (136) 80 (118) 87 (90) 594 (678) 97 (112) 16 (19) 113 (131) Tabell 5.4 Skoleeiers informasjon om skolenes læreplanarbeid etter skoletype og skoleeier. Prosent. Tall for 2012 i parentes. Skaffer skoleeier seg informasjon om din skoles/skolenes læreplanarbeid? Blant grunnskolene og kommunene er det resultatene fra nasjonale prøver og kartleggingsprøver som nevnes av flest, og mellom en drøy halvpart og tre fjerdedeler krysser av for dette. Det er for dette svaralternativet at forskjellen mellom grunnskolen og de videregående skolene er størst, og bare 39 prosent av de videregående skolene og åtte av 16 fylkeskommuner har svart dette. Skolenes tilstandsrapporter er den nest viktigste informasjonskilden, og en tredjedel av skolene og nesten halvparten av skoleeierne har krysset av for dette. Også medarbeidersamtaler og faste møter mellom skole og skoleeier ser ut til å være vanligere som informasjonskilde blant grunnskolene enn blant de videregående skolene. Innrapportering av lokale læreplaner til skoleeier er omtrent like vanlig i alle skoleslag. Tre prosent av skolene og 13 prosent av skoleeierne har spesifisert andre informasjonskilder. Her nevnes blant annet skolebesøk, fagmøter og rektormøter. Slik presiserer skolelederne dette nærmere: Lokale planer er tilgjengelige på læringsplattforma hele kommunen bruker. Jeg har ikke informasjon om hvorvidt skoleeier går inn og følger med. Barne- skole 1-10 skole Ungdoms- skole Videre- gående Alle skoler Kommune Fylkes- kommune Alle skoleeiere Nei, skoleeier har ikke informasjon om skolenes læreplanarbeid 20 (26) 35 (25) 36 (23) 36 (35) 27 (26) 5 (14) 13 (11) 6 (14) Ja, skoleeier følger med på resultater på nasjonale prøver og kartleggingsprøver 77 (74) 55 (66) 64 (72) 39 (40) 65 (68) 83 (77) 50 (47) 78 (73) Ja, skoleledere rapporterer inn lokale læreplaner til skoleeier 14 (14) 16 (14) 6 (8) 13 (12) 13 (13) 22 (15) 25 (16) 22 (15) Ja, læreplanarbeid inngår i oppfølgingssamtaler med skoleeier (årlige medarbeidersamtaler) 29 (27) 19 (18) 18 (25) 11 (10) 23 (23) 35 (35) 50 (21) 37 (33) Ja, det avholdes faste møter med skoleeiere hvor læreplanarbeid er tema 14 (15) 10 (12) 11 (16) 7 (3) 12 (13) 27 (24) 19 (16) 25 (23) Ja, gjennom skolenes tilstandsrapporter 35 (32) 36 (41) 31 (35) 37 (25) 35 (34) 45 (34) 25 (32) 43 (34) Annet, spesifiser 2 (2) 3 (3) 1 (4) 8 (9) 3 (4) 12 (8) 19 (32) 13 (11) Antall (N=) 311 (334) 116 (137) 80 (118) 87 (91) 594 (680) 97 (118) 16 (19) 113 (137) Skoleeierne gir disse utdypende beskrivelsene om sine informasjonskilder: Arbeid med lokale læreplaner foregår i sammensatte grupper over tid, skoleeiernivået er driveren i dette arbeidet. Det ble utarbeidet lokale læreplaner ved oppstart av Kunnskapsløftet. FYR-prosjektet: Skoleeier legger føringer for hvilke læreplanmål som kan yrkesrettes. Lokale læreplaner ligger tilgjengelig på Fronter og brukes i skolenes planleggingsarbeid og i arbeid med elevenes arbeidsplaner. Det er planlagt revisjon av lokale læreplaner. Læreplandiskusjonen finner sted i de faglige utvalgene, men er lite styrt av skoleeier. Oppfølging av fagnettverkene, digitale læringsplattformer (eks It`s Learning, blir.no) På skoleeiers egne ledersamlinger for rektorer. Tabell 5.5 gjelder hvilke elementer som inngår i de lokale læreplanene. Listen er lang og andelene er høye for mange av alternativene. I gjennomsnitt har hver skole krysset av for fire av de ni alternativene. Svært få skoler svarer «vet ikke. Svarfordelingen for skoler og skoleeiere har store likhetstrekk. Tabell 5.5 Elementer som inngår i de lokale læreplanene etter skoletype og skoleeier. Prosent. Tall for 2012 i parentes. Hvilke av følgende elementer inngår i de lokale læreplanene? 89 prosent av skolene og 85 prosent skoleeierne har krysset av for «kompetansemål», mens 73 prosent av skolelederne og 69 prosent av skoleeierne har tatt med «vurdering». Det er ungdomsskolene som har høyest andel på begge disse elementene. Andelene er for øvrig praktisk talt identiske med det vi fant i 2012. «Arbeidsmåter» og «grunnleggende ferdigheter» er krysset av blant omtrent to av tre skoler, men andelene er noe lavere ved de videregående skolene enn ved grunnskolene. Slik var det også i 2012. Alle skoleeiere Fag-og timefordeling 54 (51) 61 (50) 51 (42) 38 (36) 53 (47) 49 (37) 44 (26) 48 (36) Generell del av læreplanen 39 (37) 28 (43) 35 (31) 29 (29) 35 (36) 30 (33) 44 (32) 32 (33) Prinsipp for opplæringa 25 (31) 22 (34) 25 (26) 29 (21) 25 (30) 26 (30) 50 (16) 29 (28) Grunnleggende ferdigheter 73 (72) 61 (74) 70 (70) 55 (46) 68 (69) 61 (69) 50 (42) 60 (66) Kompetansemål 90 (92) 89 (88) 94 (94) 83 (89) 89 (91) 86 (81) 75 (79) 85 (80) Innhold 57 (64) 61 (64) 64 (70) 56 (41) 58 (62) 40 (53) 44 (63) 41 (55) Arbeidsmåter 67 (65) 70 (72) 70 (76) 60 (57) 67 (68) 54 (57) 44 (58) 53 (57) Vurdering 69 (69) 70 (79) 86 (86) 80 (71) 73 (74) 68 (69) 75 (84) 69 (72) Annet. Spesifiser 2 (3) 1 (2) 1 (1) 5 (8) 2 (3) 0 (3) 0 (5) 0 (4) Vet ikke 0 (1) 1 (4) 3 (2) 5 (5) 1 (3) 4 (13) 13 (11) 6 (12) Antall (N=) 311 (334) 116 (137) 80 (118) 87 (91) 594 (680) 97 (118) 16 (19) 113 (137) tar med «fag-og timefordeling», og også her er andelen lavest blant de videregående skolene. Her har andelen økt både ved skolene og blant skoleeierne siden 2012. Omvendt er det med «innhold», som har en litt lavere andel i 2014 enn i 2012, fra 62 til 58 prosent for skolene og fra 55 til 41 prosent for skoleeierne. Det er vanskelig å tolke disse endringene. «Generell del av læreplanen» er krysset av blant 35 prosent av skolene, mens «Prinsipp for opplæringa» tas med av 25 prosent av skolene. Tabell 5,6 gjelder veiledning, støtte og informasjon som skoleleder og skoleeier har fått i forbindelse med det lokale læreplanarbeidet. 25 prosent av skolene og 21 prosent av skoleeierne svarer at de ikke har fått slik veiledning, støtte eller informasjon. Andelen er lavest for barneskolene og 1-10 skolene og høyest for ungdomsskolene. For skolene sett under ett har andelen sunket med fire prosentpoeng siden 2012, men denne nedgangen synesbare å gjelde for barneskolene som omfatter halvparten av skolene. Men det i 2012 var seks fylkeskommuner som mente at de ikke hadde fått veiledning gjelder dette nå bare en av 16. Tabell 5.6 Veiledning, støtte og informasjon til skoleleder og skoleeier etter skoletype og skoleeier. Prosent. Tall for 2012 i parentes. Har skoleleder/skoleeier fått veiledning, støtte og/eller informasjon om lokalt læreplanarbeid? Kryss av for det svaralternativet som passer best. Skoleleder: Flere alternativer kan krysses av. Skoleeier: Svaralternativet som passer best. Nei, ikke fått veiledning 22 (30) 22 (24) 39 (33) Benyttet " 30 (27) 25 (29) 23 (25) 6 (32) 21 (26) lokalt læreplanarbeid" 40 (34) 36 (36) 26 (40) 26 (27) 35 (35) Utdanningsdirektoratet 52 (36) 44 (35) 46 (37) 37 (21) 47 (34) sentre 5 (2) 5 (4) 5 (3) planarbeid som tema 27 (26) 20 (36) 31 (28) 20 (24) 29 (34) 17 (20) 14 (24) 22 (27) 24 (28) 48 (46) 45 (45) 34 (44) 594 (680) 113 (137) I 2012 kunne skoleeierne bare krysse av for ett av alternativene for veiledning, og dermed kan ikke disse tallene sammenliknes med de nye tallene der det er mulig å krysse av for så mange alternativer man ønsker. Tallene fra 2014 og fra 2012 er sett under ett for skoler og skoleeiere svært like, men et viktig unntak finnes. Andelen som har fått informasjon fra Utdanningsdirektoratet har økt fra 34 til 47 prosentpoeng for skolene og vi gjenfinner økningen for alle skoleslag, mest for videregående skoler med 16 prosentpoeng. 56 prosent av skoleeierne har mottatt informasjon fra Utdanningsdirektoratet. Dette gjør direktoratet til den viktigste kilden for informasjon, veiledning og støtte i læreplanarbeidet. 3 (2) 1 (8) 3 (2) 3 (11) 311 (334) 116 (137) 80 (118) 87 (91) 1 13 97 (118) 16 (19) «Kontakt med andre skoleledere er krysset av blant 43 prosent av skolelederne, akkurat som i 2012, og mer i grunnskolen enn i videregående skole. «Veiledning i lokalt læreplanarbeid» nevnes av 35 prosent av skolelederne, som i 2012, og 39 prosent av skoleeierne. «Deltatt i kompetansetiltak» og «veiledning og støtte fra skoleeier» hver fjerde skole, noen prosentpoeng lavere enn i 2012. «Kontakt med Fylkesmannen» er inkludert av 42 prosent av kommunene og fire av 16 fylkeskommuner. «Kontakt med nasjonale sentre» er i særklasse det som tas med av færrest, bare fem prosent av skolene og 11 prosent av skoleeierne. Det er imidlertid en svak økning siden 2012, og vi viser i et annet kapittel i denne rapporten at dette stemmer godt med det vi finner når vi kartlegger bruken av disse sentrene. Tre prosent av skolelederne og et par skoleeiere har krysset av for «annet»-kategorien. Disse svarene gir ikke ytterligere informasjon av verdi utover det tabell 5.6 allerede viser. Også når det gjelder veiledning, støtte og informasjon har vi sett nærmere på om det har noen betydning hvor stor kommunen som skolen ligger i er (tabell 5,7). Vi finner tydelige sammenhenger for to av alternativene. Andelen som ikke har fått noe veiledning, støtte eller informasjon er to og en halv gang så høy for skoler i små kommuner sammenliknet med de største kommunene. På den annen side er det bare åtte prosent av skolene i de minste kommunene som har fått informasjon, støtte eller veiledning fra skoleeier, mens dette gjelder 38 prosent av skolene i de største kommunene. veiledning, støtte, informasjon informasjon fra skoleeier Antall (N=) I dette kapitlet har vi vist at det lokale læreplanarbeidet vanligvis er delegert til den enkelte skole. Dette gjelder i noe mindre grad i den videregående skolen enn i grunnskolen. Det er ikke full overensstemmelse mellom hva skolelederne og skoleeierne mener om organiseringen av arbeidet. Mens 37 prosent av skoleeierne mener arbeidet er delegert til grupper på tvers av skoler, er litt færre av skolene av denne oppfatning. På den annen side mener hver femte skoleleder at arbeidet er delegert helt ned til lærerne, mens det er svært få skoleeiere som er av denne oppfatning. Delegering til lærere er særlig vanlig ved skoler i små kommuner, mens det i de største kommunene i noe større grad enn i de minste er skoleeiere som selv har utarbeidet lokale læreplaner. Det vanligste er at arbeidet med de lokale læreplanene er en årlig foreteelse, noe som gjelder for 40 prosent av skolene, mens arbeidet foregår oftere enn dette ved en av tre skoler. 19 prosent av skolene oppgir på den annen side at dette arbeidet var en engangsforeteelse som foregikk kun ved oppstarten av Kunnskapsløftet. Disse tallene er ubetydelig endret siden 2012. Skoleeiere har tilgang til ulike informasjonskilder for å følge med i skolenes læreplanarbeid og begge parter er spurt om hvilke informasjonskilder som benyttes. 65 prosent av skolelederne og 78 prosent av skoleeierne peker på resultater fra nasjonale prøver og kartleggingsprøver som klart viktigste informasjonskilde, mens tilstandsrapporter framheves av en av tre skoler. Også disse tallene er svært like de vi fant i 2012. Det skilles mellom åtte ulike elementer som inngår i de lokale læreplanene. Selv om svarene kan tyde på at alt oppfattes som viktig av mange, er skoleledere og skoleeiere enige om at kompetansemål, vurdering og grunnleggende ferdigheter peker seg ut som særlig viktig. (n=98) (n=99) (n=69) (n=131) (n=106) Skoleledere og skoleeiere er spurt om de får veiledning, støtte og informasjon i det lokale læreplanarbeidet. 25 prosent av skolelederne og 21 prosent av skoleeierne svarer benektende på dette. Dette er en liten nedgang siden 2012 da andelene var 29 og 26 prosent. Skoler i små kommuner er overrepresentert blant disse, mens skoler i store kommuner i langt større grad får slik hjelp fra skoleeier enn skoler i små kommuner. Kontakt mellom skoleledere og mellom skoleeiere er en viktig kilde til informasjon, veiledning og støtte. Utdanningsdirektoratet har fått økt betydning som kilde for informasjon, veiledning og støtte i arbeidet med læreplanene og nevnes nå av 47 prosent av skolelederne og 56 prosent av skoleeierne. Utdanningsdirektoratet ønsker å følge med på status for om søkere til læreplass får læreplass og om antall læreplasser i Norge påvirkes av den økonomiske krisen i store deler av Europa. Derfor ønskes fylkeskommunenes syn på situasjonen foran tildeling av læreplasser i 2014. Hensikten er å få kunnskap om i hvilken grad situasjonen i Europa påvirker lærebedriftenes inntak av lærlinger, samt å vurdere om svarene gir indikasjoner på en eventuell lavkonjunktur også for Norges del. Det er usikkert hvilket omfang konsekvensene av krisen får for nettopp fylkeskommunene og for lærebedriftenes inntak av lærlinger i 2014. Utdanningsdirektoratet har stilt en del likelydende spørsmål til fylkeskommunene siden våren 2009. De første spørsmålene som ble stilt fylkeskommunene gjelder tre ytre forhold som kan tenkes å redusere inntaket av lærlinger. Disse spørsmålene ble stilt første gang i 2012. Dette gjelder arbeidsinnvandring, midlertidige ansettelser og økt bruk av vikarbyråer. Ettersom det med ett unntak er de samme fylkeskommunene som har svart på spørsmålene begge år, skal svarene være sammenliknbare. Tabell 6.1 Hvilken betydning mener fylkeskommunen at følgende forhold har for redusert inntak av lærlinger? (Tall fra våren 2013 i parentes). 3 (7) 4 (7) 6 (10) 8 (8) 9 (7) 8 (4) 4 (1) 2 (2) 1 (1) Ingen av de tre forholdene anses å ha stor betydning for redusert inntak av lærlinger, bare inntil fire av fylkeskommunene tillegger dem slik vekt. Likevel er det en tendens til at flere tillegger forholdene vekt i 2014 enn i 2013. Midlertidige ansettelser, økt bruk av vikarbyråer og arbeidsinnvandring tillegges en del betydning av over halvparten av fylkeskommunene. Er det så de samme fylkeskommunene som tillegger disse forholdene vekt? Tabell 6.2 viser at åtte av fylkeskommunene tillegger alle tre forhold vekt, mot bare tre i 2013. Bare to mener at ingen av forholdene har betydning for redusert inntak av lærlinger, mot fire et år tidligere. I mellom dette ligger ulike kombinasjoner. Det er ingen som peker på vikarbyråer alene. Det er heller ingen tydelige geografiske mønstre i svarfordelingen. Ingen landsdeler peker seg ut med særlig vekt på en eller flere av de nevnte årsakene til redusert inntak av lærlinger (vises ikke i tabell). Hovedinntrykket er at arbeidsinnvandring tillegges større betydning for redusert inntak av lærlinger i 2014 enn i 2013. Tabell 6.2 Forhold som kan ha betydning for redusert inntak av lærlinger. Fylkeskommuner. 2014. Tall for 2013 i parentes. 8 (3) 2 (3) 1 (1) 0 (1) 1 (2) 1 (2) 0 (0) 2 (4) På direkte spørsmål om fylkeskommunen i løpet av de siste to årene har hatt kontakt med lærebedrifter som ikke lenger ønsker å ta inn lærlinger, svarer 13 av 15 fylkeskommuner bekreftende, mot 14 av 16 et år tidligere. De som svarer bekreftende er bedt om å presisere nærmere hva de tror er årsaken til dette (tabell 6.3). NIFU har for øvrig gjennom flere prosjekter diskutert og analysert behov og etterspørsel etter læreplasser i ulike fylker og på tvers av sektorer/fag, blant annet i Høst, Skålholt og Nyen (2012). Tabell 6.3 Årsaker til at lærebedrifter ikke lenger ønsker å ta inn lærlinger. Fylkeskommuner. 2014. Tall for 2013 i parentes. Den årsaken som flest nevner er mangel på oppdrag og bestillinger, slik det også var i 2013. Flere nevner dessuten det. Mangel på ansatte som kan være instruktører ser derimot ut til å være et problem for færre. Spesielt for små bedrifter må dette kunne sies å være tungtveiende årsaker ettersom de vil være mindre fleksible i forhold til endringer i ordretilgang og kompetanse og kapasitet i bedriften. Vi merker oss dessuten at seks fylkeskommuner mener at manglende interesse for læreplass blant de unge påvirker bedriftenes vilje til å ta lærlinger. Dette kan kanskje henge sammen med at de opplever å ha få kandidater å velge mellom. Fem fylkeskommuner har møtt på bedrifter som heller velger å satse på voksne lærlinger, mens seks heller leier inn billig utenlandsk arbeidskraft. To fylkeskommuner peker dessuten på bedre kvalitet hos utenlandsk arbeidskraft. Det er ingen fylkeskommuner som peker på samtlige oppgitte årsaker til at bedrifter ikke lenger tar inn lærlinger, men tre peker på fem av årsakene. Potensialet for å ta inn flere lærlinger var tema for et arbeidsnotat fra NIFU i 2012 (Høst og Skålholt 2012). Forfatterne peker blant annet på at arbeidsinnvandring kan påvirke interessen for lærlinginntak i bedriftene. Ja Nei Sum Har fylkeskommunen i løpet av de siste to årene hatt kontakt med lærebedrifter som ikke lenger ønsker å ta inn lærlinger? 13 (14) 2 (2) 15 (16) Årsaker: Ja Nei Sum Ungdom ønsker ikke læreplass 6 (5) 7 (9) 13 (14) Tar heller inn voksenlærlinger 5 (4) 8 (10) 13 (14) Mangler oppdrag/bestillinger 11 (9) 2 (5) 13 (14) Mangler ansatte som kan ta på seg å være instruktør/faglig leder 6 (10) 7 (4) 13 (14) Leier heller inn utenlandsk arbeidskraft fordi det er billigere 6 (4) 7 (10) 13 (14) Leier heller inn utenlandsk arbeidskraft fordi det gir bedre kvalitet 2 (1) 11 (13) 13 (14) Annet 4 (3) 9 (11) 13 (14) Hvert år siden 2009 har fylkeskommunene tatt stilling til tre påstander om hvordan de tror formidlingen av læreplasser kommer til å gå. Den første påstanden gjelder om de kvalifiserte søkerne vil få plass og 11 av de 15 fylkene som har besvart spørsmålet mener at påstanden passer svært godt eller ganske godt. I forhold til svarene i 2013 synes det å råde en mindre grad av optimisme ettersom alle fylkeskommunene da syntes påstanden passet svært godt eller ganske godt. Tidligere, og spesielt i 2009, har det vært flere fylkeskommuner som synes påstanden passer dårlig. Svarmønsteret for den andre og tredje påstanden ligner mer på hva vi har sett tidligere, selv om vi også her kan ane en noe mindre grad av optimisme sammenliknet med fjoråret. Den fjerde påstanden var ny i 2013, og også den bekrefter en redusert grad av optimisme. Tabell 6.4 Vi ber fylkeskommunen gi en vurdering av situasjonen for elevene som er i ferd med å avslutte skoledelen av sin yrkesfaglige opplæring, og som har søkt om læreplass fra høsten 2013. Hvor godt passer beskrivelsene nedenfor på situasjonen i fylket? . Fylkeskommuner. 2014. Tall for 2013 i parentes. Ut fra svarene i tabell 6.4 kan vi lage en indeks for grad av optimisme. Hvis man svarer «passer svært godt» på det første utsagnet og «passer svært dårlig» på de tre neste, vil dette gi et samlet uttrykk av maksimal optimisme og en gjennomsnittsverdi på 4,0.«Passer svært dårlig» på det første utsagnet og «passer svært godt» på de tre øvrige vil bety maksimal pessimisme og en gjennomsnittsverdi på 1,0. I figur 6. plassert de fylkeskommunene som har besvart alle fire utsagn og rangert dem etter grad av optimisme. Rogaland. Oslo og Buskerud skårer høyest i 2014, mens Vestfold, Troms og Oppland skårer lavest. Vi ser at åtte av fylkeskommunene har en lavere verdi i 2014 sammenliknet med 2013, mens fire har samme verdi og bare en har en høyere verdi. Passer svært godt Passer ganske godt Passer ganske dårlig Passer svært dårlig Sum Vi antar at de fleste kvalifiserte søkerne vil få læreplass 2 (7) 9 (7) 4 (0) 15 (14) Vi vil bare kunne skaffe læreplass til søkere med opplæringsrett 1 (0) 4 (3) 7 (8) 3 (3) 15 (14) Vi er svært bekymret for situasjonen til elever som søker læreplass 2 (2) 4 (2) 7 (8) 2 (3) 15 (15) Lærebedrifter ser på det som aktuelt å si opp eller ta inn færre lærlinger 2 (0) 3 (2) 9 (8) 1 (4) 15 (14) Figur 6.1 Gjennomsnittlig grad av optimisme. Indeks basert på fylkeskommunenes svar. Fylkeskommunene er bedt om å ta stilling til sju påstander knyttet til hvilke tiltak som gjennomføres for å skaffe flere læreplasser. Alle fylkeskommunene jobber med dette hele tiden og det inngår i dere daglige arbeid. 14 av 15 fylkeskommuner mener utsagnet om at de iverksetter egne tiltak passer svært godt eller ganske godt, mens 14 av 15 har konkrete planer om å skaffe flere læreplasser. Åtte av 15 fylkeskommuner ansetter egne medarbeidere for dette formålet, og dette antallet er betydelig lavere enn i 2013. Ni av 13 planlegger informasjonskampanjer. Avsetting av penger til egne tiltak ved en eventuell krise gjelder seks av fylkeskommunene, mens åtte peker på utvikling av fylkeskommunale mål for inntak av lærlinger. Vi finner vesentlige likhetstrekk med situasjonen et år tidligere, bortsett fra den markerte nedgangen i antallet som ansetter egne medarbeidere for å bidra til at søkere får tilbud om læreplass. Dessuten er det færre som mener at det første utsagnet, om iverksetting av egne tiltak for å skaffe læreplasser, passer svært godt, mens tilsvarende flere mener at utsagnet passer ganske godt. Tabell 6.5 Vil fylkeskommunen gjennomføre egne tiltak for å skaffe flere læreplasser? Ta stilling til hvor godt beskrivelsene nedenfor passer på situasjonen i fylket. Vi har også for disse utsagnene laget en indeks som kan gi et mer generelt inntrykk av aktivitetsnivået i fylkeskommunene. På denne indeksen kommer Vest-Agder og Oslo ut med de høyeste verdiene, mens Rogaland har den laveste. I forhold til 2013 har ni fylkeskommuner en lavere verdi, mens fire har en høyere verdi. Figur 6.2 Gjennomsnittlig grad av aktivitet når det gjelder egne tiltak for å skaffe flere læreplasser.Indeks basert på fylkeskommunenes svar. 12 fylkeskommuner har oppgitt andre tiltak enn de sju som er gitt som alternativer i tabell 6.5 og tiltakene er som følger: Passer svært godt Passer ganske godt Passer ganske dårlig Passer svært dårlig Sum Vi har iverksatt egne tiltak for å skaffe læreplasser 6 (11) 8 (3) 1 (1) 15 (15) Vi har konkrete planer om å rekruttere flere lærebedrifter 7 (9) 7 (4) 1 (1) 15 (14) Vi arbeider hele tiden med å skaffe læreplasser. Dette inngår i det daglige arbeidet 8 (9) 7 (6) 15 (15) Vi vil gjennomføre en egen informasjonskampanje for å skaffe flere læreplasser 4 (4) 5 (5) 6 (4) 15 (13) Vi ansetter egne medarbeidere for å bidra til at søkere får tilbud om læreplass 3 (5) 5 (8) 3 (0) 4 (2) 15 (15) Vi har satt av penger til egne tiltak ved en eventuell krise 3 (3) 3 (4) 6 (4) 3 (4) 15 (15) Vi har utviklet fylkeskommunale mål for inntak av lærlinger på de enkelte fagområder (jf. samfunnskontrakten) 5 (3) 3 (4) 7 (7) 0 (1) 15 (15) Andre tiltak fylkeskommunen har iverksatt. Beskriv tiltakene i boksen nedenfor 12 (11) 12 (11) Vi oppretter Vg3 i skole for søkere som ikke får læreplass. Har slike tilbud først og fremst på elektro og helsearbeiderfag. Alle vgs har en formidlingsansvarlig som bl.a skal rekruttere flere lærebedrifter og stimulere elever til å søke læreplass. PTF brukes aktivt. Vi gjennomfører besøk i samtlige kommuner i fylket for å oppfordre til økt inntak av lærlinger. Møter mellom Y-nemnd, opplæringskontorer og politikere Innhenting av intensjonsavtaler fra lærebedrifter Systematisk samarbeid mellom skole og arbeidsliv (Lærings-og utviklingsteam) koordinator i hver region. Skolene har fått økt ansvar i formidlingsfasen, en egen formidlingskoordinator på hver skole. Aktiv mot læreplass. Kurstilbud i samarbeid med NAV for 75 ungdommer som ønsker læreplass. De tar opp fellesfag som de har strykkarakter i og får praksis som er relevant i inntil 6 mnd. Vi støtter Aksjon lærebedrift med 2,5 mill. Bidrar til flere lærebedrifter. Samarbeid mellom NHO og LO. Alternativt Vg3 ute i bedrift. Særskilt tidlig oppfølging av kandidater som utpeker seg som vanskelige å få formidlet (negative/dårlige karakterer, høyt fravær mm) Også i denne spørringen er fylkeskommunene bedt om å ta stilling til hvilke sentrale tiltak som bør iverksettes for å bidra til inntak av lærlinger og hvilken viktighet de ulike tiltakene tillegges. Sammenliknet med 2013 ser vi en markert økning i antall fylkeskommuner som vektlegger betydningen av økt lærlingstilskudd som tiltak. Det samme gjelder en nasjonal database for ledige læreplasser og nasjonale informasjonskampanjer. . Tabell 6.6 Har fylkeskommunen forslag til tiltak som bør iverksettes på statlig nivå for å bidra til inntak av lærlinger? Ta stilling til viktigheten av tiltakene nedenfor. Nasjonale informasjonskampanjer Nasjonalt lærlingtorg (database) 7 (1) 2 (3) 5 (3) 7 (9) 6 (7) 6 (5) 3 (1) 0 (1) 4 (3) 7 (5) 1 (4) 0 (1) 15 (15) 5 (5) 1 (0) 14 (15) 2 (6) 1 (0) 14 (14) 2 (8) 3 (2) 14 (14) 9 (6) 2 (2) 14 (13) 6 (3) 3 (4) 5 (9) 1 (1) Målrettede krisepakker tillegges mindre vekt i 2014 enn i i 2013. Flere kryssløp tillegges sammen betydning som året før. Bedre oppsigelsesvern er fortsatt det tiltaket som færrest peker på som viktig. Også i tilknytning til disse spørsmålene er fylkeskommunene bedt om å spesifisere nærmere hvilke andre tiltak de vil foreslå. Her følger fylkeskommunenes vurderinger: Dette er svært komplisert. Mangel på læreplasser er en sak, mangel på søkere en annen. Utfordringen er at svært mange elever ikke passer inn selv om de har rett. Det påvirker også at mange ikke søker. Det er liten bevissthet i næringslivet om samfunnsoppdraget. En del fag har ikke tradisjon for lærlingeordningen og bedriftene etterspør heller ikke faglært arbeidskraft. Brutalt sagt: Vi flikker på et system i krise. Det store frafallet er på yrkesfag og frafall i læretida er et underkommunisert problem. Fylkeskommunen arbeider meget hardt med disse spørsmålene og har få virkemidler. Troen på at penger hjelper er overvurdert. Bedriftene ønsker flinke, modne ungdommer som kan gå rett inn i verdiskapingen. Dessverre er ikke alle ungdommer der i 17 - årsalderen, men de fleste har stort potensiale. Vi ønsker at partene i arbeidslivet tar større ansvar for opprettelse av flere læreplasser - spesielt at KS følger opp Samfunnskontraktens mål ved å øke måltallet i den enkelte kommune. Offentlig sektor tar altfor lite ansvar for lærlingordningen! Utarbeide måltall for antall lærlinger i offentlig sektor og følge opp at målene nås. Alle elever i bedrift i «Prosjekt til fordypning». Aktivisering av søkere når de er elever i vgs. Tiltak som bedrer karakterer og minsker fraværet til søkerne. Pålegge regionale statlige foretak og virksomheter til å ta inn lærlinger med ungdomsrett. Bruke lærlingeklausul ifm offentlige oppdrag i stat og kommune Sterkere og mer synlig satsing på bedriftenes samfunnsansvar for å ta imot lærlinger. Bare fem4 av 15 fylkeskommuner oppgir at det har blitt oppsagt eller permittert lærlinger etter 1. oktober 2013, mens ni fylkeskommuner svarer benektende på dette og en vet ikke. Vi er usikre på om et benektende svar betyr at oppsigelser eller permitteringer faktisk ikke har forekommet, eller om det kan tolkes som at fylkeskommunen ikke kjenner til eller ikke har oversikt over om dette har forekommet. Omfanget av fylker som oppgir antall oppsagte og permitterte innenfor ulike fag er lavere enn i 2013, da det var økning i antallet sammenliknet med tidligere år, spesielt for rørleggerfaget. Det må tas forbehold for at tallene er små og at vi mangler bekreftende opplysninger fra 14 fylkeskommuner, som også kan ha hatt permitterte eller oppsagte lærlinger å fortelle om. Vi har til sammen opplysninger om 37 oppsagte eller permitterte lærlinger, hvorav 31 er oppsagte. Våren 2013 var tallene 91 oppsagte og 32 permitterte, 2012 henholdsvis 70 og 27. Vi finner det svært overraskende at årets samlede antall er bare 30 prosent av fjorårets. Samtidig kan vi konstatere at de 15 fylkeskommunene som har besvart undersøkelsen ser ut til at ha gjort dette på en svært samvittighetsfull måte, noe vi vil se i det følgende når det gjelder opprettelse av Vg3-tilbud. Tabell 6.7 Hvor mange lærlinger i hvilke fag er blitt permittert eller oppsagt etter 1. oktober 2013 i dette fylket? Fylkeskommunen kan bruke egne tall, eller tall fra VIGO hvis disse gir et godt bilde av situasjonen. Alle 15 fylkeskommuner som har besvart undersøkelsen oppgir at de har opprettet alternative Vg3-klasser for søkere som ikke fikk læreplass høsten 2013. Dette omfatter til sammen 444 elever i 32 forskjellige fag. Omfanget av elever i slike tilbud er høyere enn det som har vært registret. I 2013 var tallet 329 elever. Antallet klasser er 66, men dette tallet inkluderer en del tilfeller av enkeltelever der begrepet «klasse» ikke gir mening. 4 Oslo, Oppland, Aust-Agder, Hordaland og Sør-Trøndelag. Tabell 6.8 Hvor mange alternative Vg3-klasser for søkere som ikke fikk læreplass har fylkeskommunen igangsatt i dette skoleåret (2012 – 2013)? Det er flest Vg3-elever i industrimekanikerfaget, slik det også var i 2013 og tallet har økt fra 55 til 64. Bilfaget – lette kjøretøyer har en økning fra 43 til 62, mens helsearbeidefaget har omtrent samme antall Vg3-elever som året før. For barne-og ungdomsarbeiderfaget er det en fordobling. For tømrerfaget har tallet økt fra 10 til 35 og IKT-servicefaget fra 8 til 28. For elektrikerfaget er tallet redusert fra 49 til 37, og dette faget utgjør dermed et unntak fra en generell trend mot flere Vg3-elever. Det samme gjelder gullsmedfaget som har en reduksjon fra 16 til bare tre Vg3-elever. Den generelle trenden mot flere Vg3-elever utfyller det bildet vi har vist tidligere med en økt grad av bekymring i flere fylker når det gjelder overgangen fra skole til bedrift for yrkesfagelevene. Av de 15 fylkeskommunene som oppgir at de gir Vg3-tilbud, er det sju som gir tilbud over ett år, tre gir tilbud over to år mens fem varierer lengden mellom tilbudene. Dermed er det en tendens til at det gis flere tilbud med en varighet ut over ett år. 12 av 15 fylkeskommuner oppgir at det foreligger planer om Vg3-tilbud for søkere som ikke får læreplass høsten 2014, mens to svarer benektende på dette spørsmålet og en vet ikke. Fylkeskommunene er også bedt om å vurdere viktigheten av seks ulike forhold når den planlegger sitt opplæringstilbud. kompetansen til lærerne ses på som minst viktig. Vi ser en tydelig økt vektlegging av arbeidslivets behov siden 2013. Tabell 6.9 Hvor viktig er følgende forhold når dere planlegger fylkeskommunens opplæringstilbud? Det er særlig to forhold som lett kan komme i konflikt med hverandre og hvor fylkeskommunenes vektlegging vil kunne variere. Dette gjelder søkernes valg og næringslivsstrukturen i fylket. Disse to forholdene er negativ korrelert og figur 6.3 viser hvordan fylkeskommunene plasserer seg i forhold til hverandre. Fem av 14 fylker tillegger begge forhold like stor vekt. opplæringstilbudet skal planlegges, mens Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag mener de er ganske viktige. De andre ni fylkeskommunene tillegger forholdene ulik vekt. Buskerud, Oslo og Hordaland mener søkernes valg er svært viktig, mens næringslivsstrukturen er mindre viktig. Rogaland inntar den motsatte holdningen ved at næringslivsstrukturen ses på som svært viktig mens søkernes valg er mindre viktig. I Troms, Aust-Agder og Akershus er søkernes valg svært viktig, mens næringslivsstrukturen er ganske viktig. Endelig mener Telemark, Nordland og Hedmark at næringslivsstrukturen er svært viktig, mens søkernes valg er ganske viktig. Figur 6.3 Vektlegging av søkernes valg og næringslivsstruktur når fylkeskommunen planlegger sitt påålæringstilbud. Tre fylkeskommuner har gitt utfyllende kommentarer på hva som har betydning for planleggingen av tilbudet: Svært viktig Ganske viktig Mindre viktig Ikke viktig Sum Søkeres valg 8 (8) 6 (5) 1 (1) 15 (14) Arbeidslivets behov for fagarbeidere 10 (6) 3 (7) 2 (1) 15 (14) Yrkesopplæringsnemndens vurdering 4 (5) 8 (8) 3 (1) 15 (14) Næringslivsstruktur 6 (4) 6 (8) 3 (2) 15 (14) Økonomiske hensyn 1 (2) 8 (8) 4 (3) 1 (1) 14 (14) Kompetansen til lærerne 3 (2) 7 (5) 3 (6) 1 (1) 14 (14) Fem av de 15 fylkeskommunene som har besvart undersøkelsen oppgir at de har deltatt i ordningen med praksisbrev. I tillegg vet vi at Vestfold har vært med i forsøket. De fem øvrige er Akershus, Hedmark, Oppland, Rogaland og Møre og Romsdal. Til sammen oppgir de fem fylkeskommunene at 97 elever har deltatt i forsøket til nå. Dette virker lite rimelig, med tanke på at et tilsvarende spørsmål i 2013 ga i alt 172 praksisbrevkandidater som resultat. Selv om Vestfold ikke er med nå, mens Møre og Romsdal har kommet til, forklarer ikke det dette resultatet. Det kan ligge en misforståelse her ved at respondentene har oppgitt antallet kandidater som er med i ordningen nå, mens det er det samlede antallet til nå vi har bedt om. Siden tallene er beheftet med så stor sikkerhet, gir det ikke mening å gjengi dem i mer detalj eller fordelt på ulike fag. Møre og Romsdal har ikke besvart spørsmålene om hvor mange praksisbrevkandidater som har fullført opplæringen og hvor mange som har fått tilbud om læreplass etter fullført med praksisbrev. Summen for de fire øvrige fylkeskommunene er henholdsvis 61 fullførte og 34 lærlinger. Alle fem fylkeskommuner ønsker å videreføre ordningen. Det er foretatt kartlegginger blant fylkeskommunene av situasjonen foran inntak av lærlinger hver vår siden 2009. Undersøkelsen våren 2014 viser en tydelig svekket optimisme i forhold til den stemningen som rådet et år tidligere. Flere ser arbeidsinnvandring som en viktig årsak til at det er vanskelig å skaffe alle søkere læreplass og færre ser på det som sikkert at de fleste av søkerne får læreplass. Fylkeskommunene iverksetter egne tiltak for å skaffe flere læreplasser, selv om aktivitetsnivået ser ut til å være litt lavere enn det var våren 2013. Av sentrale tiltak for å øke inntaket av lærlinger er det flere som peker på økt lærlingtilskudd nå enn året før. Bare fem av 15 fylkeskommuner oppgir at det har blitt oppsagt eller permittert lærlinger etter 1. oktober 2013, mens ni fylkeskommuner svarer benektende på dette og en vet ikke. I forhold til sitasjonen i 2012 er det en reduksjon på 70 prosent i antallet permitterte og oppsagte. Det er imidlertid usikkert om disse tallene er dekkende for situasjonen. 15 fylkeskommuner oppgir at de har opprettet i alt 66 alternative Vg3-klasser for søkere som ikke fikk læreplass høsten 2012 med til sammen 444 elever i 32 forskjellige fag. Dette er det høyeste antallet Vg3-elever som er registrert siden våren 2009. Fylkeskommunene er bedt om å vurdere viktigheten av seks ulike forhold når den planlegger sitt opplæringstilbud. Søkernes valg og arbeidslivets behov for fagarbeidere tillegges størst viktighet, mens kompetansen til lærerne ses på som minst viktig. Det er en klar tendens til polarisering mellom fylkene når det gjelder vektlegging av søkernes valg og næringslivsstrukturen i fylket når det planlegges. Mens Rogaland legger stor vekt på næringslivsstrukturen og mindre vekt på søkernes valg, er det motsatte tilfelle i Oslo, Buskerud og Hordaland. Fem fylker har fulgt forsøksordninger med praksisbrev; Akershus, Hedmark, Oppland, Rogaland og Møre og Romsdal. I tillegg vet vi fra tidligere undersøkelser at Vestfold har vært med. Tallene for hvor mange elever som har vært med, hvor mange som har fullført med praksisbrev og hvor mange som er tilbudt læreplass etter å ha tatt praksisbrev er imidlertid usikre. IMDi (Integrerings-og mangfoldsdirektoratet) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. I dag bor det innvandrere i alle norske kommuner. En svært stor andel av disse har kort botid. Per 1.1.2012 hadde 47 prosent av dem bodd i Norge i fem år eller kortere. Manglende bruk eller bruk av tolk uten formelle kvalifikasjoner kan true barns og foreldres rettssikkerhet og deres krav på et likeverdig offentlig opplæringstilbud. Manglende bruk svekker dessuten den skoleansattes mulighet til å gjøre en god jobb, og kan være brudd på gjeldende lov-og regelverk. Forsvarlig bruk av tolk i skolen er skolelederes og skoleeieres ansvar, ikke foreldre eller barn som har vanskeligheter med å forstå eller gjøre seg forstått på norsk. Det er derfor viktig at skolene er oppmerksomme på problematikken og at de har en plan for bruk av tolk når de stilles ovenfor en situasjon der foreldre snakker lite eller dårlig norsk. Et lovforslag om forbud mot bruk av barn som tolk er for tiden på høring. Skolelederne er spurt om hvor stor andel av de foresatte som kan så lite norsk at de har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått i konferansetimer og utviklingssamtaler. Dette vil vi heretter kalle svake norskferdigheter. En av fire svarer at de ikke har noen slike foresatte ved sin skole, mens andelen er under ti prosent for 62 prosent av skolene. Av de resterende 13 prosent er det bare en håndfull der de utgjør mer enn 30 prosent av alle foresatte. Vi har derfor valgt å ikke skille ut disse skolene i våre analyser. Tabell 7.1 viser fordelingen brutt ned på seks ulike karakteristika ved skolen. Det kriteriet som skiller klarest er elevtallet ved skolen. Mens halvparten av de minste skolene har foreldre med svake norskferdigheter, gjelder det 93 prosent av de største skolene. Også kommunenes innbyggertall viser en tydelig sammenheng med foresattes norskferdigheter. Ved halvparten av skolene i de minste kommunene finner vi foresatte med svake norskferdigheter, mot 90 prosent av skolene i de største kommunene. Det finnes også geografiske skillelinjer ved at 90 prosent av skolene i Oslo og Akershus har foresatte av denne typen, mot 63 prosent av skolene i Midt-og Nord-Norge. Andelen er høyest ved ungdomsskoler og videregående skoler og lavest ved 1-10 skoler. private skolene. Endelig ser vi at det er en litt høyere andel av slike foresatte ved bokmålsskoler sammenliknet med nynorskskoler. De bakgrunnsegenskapene som vi her har delt inn etter henger imidlertid nøye sammen. Det er mange store videregående skoler og ungdomsskoler, mens det er mange små 1-10 skoler. Det er også mange store skoler i store kommuner og små skoler i små kommuner. Oslo og Akershus har større skoler enn andre landsdeler og det er mange små privatskoler. Det som da til syvende og sist har betydning, er elevtallet på skolen. Jo flere elever skolen har, jo større vil sannsynligheten være for at man treffer på foresatte med så svake norskferdigheter at de har problemer med å forstå og gjøre seg forstått på norsk. Tabell 7.1 Andel av foresatte med dårlige norskferdigheter etter seks ulike egenskaper ved skolen. Omtrent hvor stor andel av foresatte ved din skole snakker så lite norsk at de har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått i konferansetimer / utviklingssamtaler? Skolelederne ved de skolene som har foresatte som har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått på norsk er spurt om de bruker tolk ofte nok. 70 prosent mener de gjør det, mens 20 prosent mener det brukes tolk for sjelden. 10 prosent er usikre på hva de skal svare. Dette betyr at manglende bruk av tolk er relativt hyppig forekommende, spesielt i skoler med mange foresatte med svake norskferdigheter. skoler med færre enn ti prosent foresatte med svake norskferdigheter og de som har flere enn dette, er andelen som mener tolk brukes så ofte som det er behov for omtrent den samme. Tabell 7.2 Bruk av tolk ved skoler der det er foresatte med svake norskferdigheter. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Mener du det brukes tolk for sjelden, for ofte eller så ofte som det er behov for, ved din skole? Det mest interessante skillet i tabell 7.2 går på at skolene med få slike foresatte er mer usikre på behovet for bruk av tolk enn de som har mange av dem. Det er trolig en indikasjon på at situasjonene inntreffer sjeldnere på disse skolene og at de dermed har mindre erfaring med å fastslå om det er behov for tolk eller ikke. Vet ikke 12 % 1 % 10 % Sum 100 % 100 % 100 % Antall (N=) De 86 skolene som har svart at de mener tolk brukes for sjelden er bedt om å oppgi hva som er årsaken til dette. Det var anledning til å krysse av for flere årsaker. Figur 7.1 Årsaker til at tolk brukes for sjelden. 58 prosent pekte på vanskeligheten med å finne kvalifiserte tolker, og dette er den klart viktigste årsaken til ikke å bruke tolk. At det ikke finnes tolk på alle språk (33 prosent) er egentlig en variant av at det er vanskelig å finne kvalifiserte tolker, underforstått for det aktuelle språket. Det gjelder også de som svarer at tolkene de har brukt ikke har vært faglig dyktige (9 prosent). stikkordet for hovedtyngden av årsaker til at det ikke brukes tolk. Økonomi og overordende føringer er en hovedårsak til manglende bruk av tolk. Økonomiske hensyn trekkes fram av 36 prosent når tolk brukes for sjelden. I tillegg kommer 10 prosent som peker på at overordnede rammer og føringer legger dårlig til rette for bruk av tolk, som ofte kan være knyttet til økonomiske hensyn. Bak dette kan det igjen ligge et behov for tydeligere rutiner og retningslinjer for bruk og bestilling av tolk. En av fem bruker andre til å tolke. At det er for tidkrevende å bruke tolk (34 prosent), at andre personer kan oversette (19 prosent) og at bruk av tolk kan vanskeliggjøre kommunikasjonen (12 prosent), kan tolkes som at bruk av tolk kanskje ikke har vært ønskelig, eller strengt tatt helt nødvendig, selv om situasjonen tilsier at det kan ha vært et behov for det. Skolelederne ved skoler der det er foresatte med svake norskferdigheter er bedt om å ta stilling til fire utsagn om hvordan man kan håndtere en situasjon der det normalt skulle ha vært brukt tolk (tabell 7.3). Tre av disse utsagnene er utformet slik at de viser til en løsning som for de fleste vil framtre som lite ønskelig, mens det fjerde er i tråd med ønsket praksis, nemlig at skoleleder alltid oppfordrer til å bruke tolk ved behov. For dette utsagnet er ubesvartandelen bare fem prosent, mens hver fjerde skoleleder har unnlatt å ta stilling til de tre øvrige utsagnene, som altså bryter med ønsket praksis. Det er rimelig å tolke ubesvart som at skolelederne tar avstand fra den praksisen som beskrives, nemlig å gjøre det beste ut av situasjonen uten tolk, å bruke elever til å tolke og å bruke familiens slektninger eller bekjente som tolk. Tabell 7.3 Tilpasning til situasjonen i samtaler med foresatte med svake norskferdigheter. I samtaler der foresatte snakker så lite norsk at de har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått, oppfordrer jeg mine ansatte…. Seks av ti svarer «stemmer helt» og en av fem «stemmer delvis» på utsagnet om at de alltid oppfordrer sine ansatte til å bruke tolk ved behov. Til sammen 28 prosent mener det helt eller delvis stemmer at de oppfordrer sine ansatte til å gjøre det beste ut av situasjonen uten tolk, men til sammen 15 prosent oppfordrer til å bruke elever som tolk og 23 prosent slektninger. Det er i tillegg stilt et eget spørsmål om bruk av elever som tolk. Omtrent hver femte skoleleder blant dem som har foresatte med svake norskferdigheter svarer at ansatte ved skolen har bedt eleven tolke for foreldre eller foresatte (tabell 7.4). Det er ingen forskjell av betydning mellom skoler der det er få og der det er mange foresatte med svake norskferdigheter. Tabell 7.4 Bruk av elever som tolk ved skoler der det er foresatte med svake norskferdigheter. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. I samtaler der foresatte snakker så lite norsk at de har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått, kjenner du til at ansatte ved din skole ber eleven tolke for foreldre/foresatte? Alle skoleledere er spurt om de kjenner til at elever har vært borte fra skolen for å tolke for sine foreldre eller foresatte. Totalt har fem prosent opplevd dette (tabell 7.5) og dette gjelder naturlig nok der hvor det er foresatte med svake norskferdigheter, selv om vi også ser enkelttilfeller ved skoler der det ikke skulle være slike foresatte. Hyppigheten av dette er tre ganger så stor ved skoler med mange foresatte med svake norskferdigheter sammenliknet med skoler der det er få slike foresatte. Det er også verdt å merke seg at det er en del skoleledere som ikke vet om elever har hatt fravær fordi de har blitt brukt som tolk for sine foresatte. Dette kan altså ha et større omfang enn det skoleleder vet om fordi en ikke alltid kjenner til elevenes fraværsgrunner. Ubesvart 5 % 3 % 4 % Sum 100 % 100 % 100 % Antall (N=) helt delvis i det hele tatt Vet ikke Ubesvart Sum (N=) ...til å gjøre det beste ut av situasjonen uten tolk tilstede/ improvisere 4 % 24 % 39 % 6 % 27 % 100 % 424 ...til alltid å bruke tolk ved behov 61 % 21 % 7 % 6 % 5 % 100 % 424 ... til å bruke elever til å tolke 2 % 13 % 51 % 7 % 27 % 100 % 424 ... Tabell 7.5 Fravær fra skolen for elever som tolker for sine foresatte. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Kjenner du til at elever ved din skole har vært borte fra undervisningen for å tolke for foreldrene? Skolelederne er spurt om de har rutiner for sin bruk av tolk (tabell 7.6). Selv om alle skolelederne er spurt om dette, gir det liten mening å se på svarene fra alle skolene under ett. Vi vil derfor skille etter om de har foresatte som har vanskelig for å forstå og gjøre seg forstått på norsk. Omtrent to av tre skoleledere ved skoler med slike foresatte svarer at skolen har faste rutiner for bestilling av tolk, betaling av tolk og hvor det bestilles tolk, mens omtrent en av fire ikke har dette. En av seks skoler mangler rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner. Rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner har derimot bare 15 prosent av skolene og bare 17 prosent har rutiner for å registrere bruk av tolk i skole-hjemsamarbeid. Det er dessuten grunn til å merke seg at det er betydelig andeler som enten ikke vet hva de skal svare eller som ikke har besvart spørsmålene, spesielt de to siste. Tabell 7.6 Rutiner for bruk av tolk ved skoler som har foresatte med svake norskferdigheter. Er det ved din skole faste rutiner for: Også ved enkelte skoler der det ikke er foresatte med svake norskferdigheter er det utviklet rutiner for bruk av tolk. 19 prosent har rutiner for bestilling av tolk, 14 prosent for betaling og 15 prosent for hvor det skal bestilles tolk. Dette kan tolkes som at disse skolene er i ferd med å bygge opp en beredskap for å møte en situasjon der det kan bli behov for tolk. Likevel er det trolig slik at mange skoler henger etter i forhold til et stadig økende behov for tolk i skole-hjemsamarbeid som følger av en økt språklig heterogen befolkning. Ubesvart 3 % 1 % 0 % 1 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) norskferdigheter Ja Nei Vet ikke Ubesvart Sum Antall (N=) Omtrent hver fjerde skoleleder ser at det kan være behov for klarere rutiner for bruk av tolk (tabell 7.7), og en av tre ved skolene der det er foresatte med svake norskferdigheter. Når det er slikt behov ved 11 prosent av skolene som ikke har slike foresatte, kan dette tolkes som at de ser at de kan få behov for bruk av tolk i fremtiden eler at de kanskje er usikre på om de kan ha dette behovet allerede. Klarere rutiner og et mer bevisst forhold til bruk av tolk ville da kanskje kunne gjøre det enklere å ta stilling til om det er behov for å bruke tolk. Tabell 7.7 Behov for klarere rutiner for bruk av tolk. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Ser du behov for klarere rutiner knyttet til bestilling og bruk av tolk ved din skole? Det er bare 28 prosent av skolelederne som kjenner til nasjonalt tolkeregister og av disse er det bare en av fire som bruker registeret (tabell 7.8). Selv ved skoler som har foreldre med svake norskferdigheter er det bare henholdsvis ni og 12 prosent som bruker det. norskferdigheter i Oslo og Akershus og færrest i Midt-og Nord-Norge (ikke vist i egen tabell). Tabell 7.8 Kjennskap til og bruk av nasjonalt tolkeregister. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Nasjonalt tolkeregister gir innsyn i tilgjengelige tolker over hele landet og deres kvalifikasjoner. IMDi oppfordrer skoleledere til å kvalitetssikre tolkingen ved å benytte registeret på www.tolkeportalen.no. Kjenner du til dette registeret? Åtte av ti skoleledere opplyser at det ikke er gitt noen form for opplæring i kommunikasjon via tolk til skolens ansatte. I tillegg har seks prosent unnlatt å svare på spørsmålet (tabell 7.9). Selv ved skoler der 10 prosent eller flere av de foresatte har svake norskferdigheter er andelen skoler uten opplæring i kommunikasjon via tolk så høy som 76 prosent. Når opplæring er gitt, er dette for det meste praktisk opplæring på arbeidsplassen. Fem prosent har mottatt skriftlig informasjonsmateriell, mens bare tre prosent av skolene har lærere som har gått på kurs i bruk av tolk. Ubesvart 8 % 2 % 0 % 3 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Ubesvart 9 % 1 % 0 % 3 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) Tabell 7.9 Opplæring i kommunikasjon via tolk. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Hvilke typer opplæring i kommunikasjon via tolk har ansatte ved din skole fått de siste tre år? Helt til slutt er skolelederne spurt om det iverksettes tiltak ved skolen for å få til et godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn (tabell 7.10). 36 prosent av skolene svarer bekreftende på dette, og dette gjelder to av tre skoler der andelen foresatte med svake norskferdigheter er høy og 16 prosent der det ikke er slike foresatte. Det siste kan kanskje virke overraskende, men her må vi huske på at det finnes skoler der det er foresatte med innvandrerbakgrunn, uten at dette betyr at disse har vansker med å forstå og gjøre seg forstått på norsk. Tabell 7.10 Tiltak for godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn. Etter innslag av foresatte med svake norskferdigheter. Iverksetter skolen andre tiltak for å få til et godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn? De skolene som iverksetter tiltak ble bedt om å beskrive nærmere hva dette gjelder. Så mange som 188 respondenter meddelte seg om dette med egne ord. Av disse var det imidlertid ni som fremhevet at spørsmålet ikke var aktuelt for dem og tre som ga svar vi synes det er vanskelig å tolke, fordi de er svært knappe eller uspesifiserte. Dermed står vi igjen med 176 besvarelser på spørsmålet: "Hvilke tiltak iverksetter skolen for å få til et godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn?" Når vi i det følgende angir prosentandeler, er det med utgangspunkt i disse 176 respondentene. Ganske mange av respondentene bruker stikkord som samtaler og møter. Disse svarene kan deles opp etter hvor spesifikt møtene og samtalene synes å være rettet mot foreldre med innvandrerbakgrunn som målgruppe. Når dette uttrykkes eksplisitt, forstår vi møtene som spesifikke, mens når kontakten med minoritetsspråklige foreldre skjer innenfor det ordinære, altså på samme måte som skolen har kontakt med andre foreldre, velger vi å kalle møtene ordinære. Det finnes ganske mange respondenter (35 prosent) Ubesvart 8 % 1 % 0 % 3 % Sum 100 % 100 % 100 % 100 % Antall (N=) språkgrupper». Andre stikkord er «ekstra samtaler» og «ekstra oppfølging». Bruk av tolk nevnes også i denne sammenhengen. Cirka 12 prosent forteller at kontakten med minoritetsspråklige foreldre finner sted innenfor det ordinære skole-hjemsamarbeidet, beskrevet som «Vanleg praksis som med andre», «Vi har tett samarbeid med alle foreldre, det er tilstrekkelig» og «Gjennom den generelle oppfølgingen av elevene har vi god kontakt med alle elevenes foreldre/foresatte». Vi finner også at cirka 15 prosent angir at møter foregår som for andre, men med en viss oppmerksomhet om at det kan være særlige behov for informasjon eller oppfølging overfor minoritetsspråklige foreldre. Blant disse har vi inkludert de som for eksempel angir «egne samtaler i tillegg til foreldremøter. Innhold tilpasses deres kunnskap om norsk skole» og, dessuten de som omtaler samtalene eller kontakten som «hyppigere» eller angir «samtaler og tett dialog». Disse svarene kan vi oppfatte som en slags mellomkategori mellom spesifikk og ordinær kontakt. Det må likevel understrekes at vår inndeling i spesifikk og ordinær kontakt er tentativ, det er tolkning av stikkord som ligger til grunn, ikke avkrysning fra respondenter. Overgangene mellom disse kategoriene er glidende, men kanskje kan vi si at mellomkategorien kjennetegnes av en litt annen intensitet eller oppmerksomhetsgrad. Oppmerksomhet om at det trengs noe ekstra signaliseres, men uten at møtene holdes for språkhomogene minoritetsgrupper. Følgende utsagn tolker vi også som eksempel på en slik mellomposisjon: «Behandle alle med respekt. Inkluderer å legge til rette møter på en slik måte at alle har utbytte av å være tilstede. Kollektivt og individuelt.» Ellers kan det nevnes at vi fra en skole får vite at de gjerne innkaller begge foreldre for samtaler, «fordi den ene oftest har bedre norskkompetanse». De som eksplisitt har nevnt at de bruker tolk i kontakten med minoritetsspråklige foreldre, utgjør 7 prosent av alle respondentene som har brukt anledningen til å beskrive tiltak med egne ord. 8 prosent fremhever at de oversetter skriftlig informasjon til aktuelle språk, fra en skole opplyses det at de bruker Google translate for dette formålet. En del av respondentene (9 prosent) meddeler at tiltak for å få til godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn er knyttet til nye elever eller elevenes overgang mellom skoler. Dette gjelder «oppstartsmøter», «inntakssamtaler», «mottakssamtaler» og «møter i forkant av skoleåret» eller «startsamtaler om høsten». Her finnes også utsagn som: «Vi har en plan for hvordan vi skal håndtere innvandrere fra før de ankommer» og «Vi har noe vi kaller Speilmøter. Da inviterer vi foreldrene til de som starter i 1. trinn til å fortelle om sine skoleerfaringer. Vi kan snakke om gjensidige forventninger, og hva norsk skole er. Kulturelle eller sosiale aktiviteter på skolen sammen med andre foreldre, nevnes av 14 prosent, eksempelvis: «bygdekvelder, sosiale arrangementer», «bli kjent kvelder der foresatte, elever og lærere møtes og skolen sørger for tolk» og «arrangement på skulen saman med "norske" foreldre». «Liten skule og lite samfunn, inviterer til sosiale samkome», opplyser en respondent, mens en annen skriver: «Prøver til dømes å få dei med på skulearrangement og dugnadar - og der er dei gjerne flinke å stille opp». I tillegg til disse finner vi 5 prosent som vektlegger flerkulturell aften, flerkulturell uke eller internasjonal dag. Fra én får vi vite: «Invitere til skolen: Internasjonal dag. Foresatte er med og informerer, evt. lager mat», og fra en annen: «mulighet til å komme og fortelle om sin bakgrunn og kultur», sistnevnte nevnes for øvrig i sammenheng med «egne samtaler». Dette er kanskje noe som ligner på det vi har sett omtalt som «speilmøter». Informasjon mer enn kulturutveksling synes å være sentralt for en skole som opplyser: «Sammen med naboskoler har vi arrangert informasjonsmøter for innvandrerforeldre for å klargjøre skolens samarbeid med barnevernet». Gjennom opplysninger om tiltak, får vi også vite litt om andre samarbeidsparter utenfor skolen, i tillegg til barnevernet som er nevnt av et par respondenter. Disse inngår blant de 20 prosentene som forteller om samarbeid med skoleeksterne instanser, som mottak for asylsøkere, introduksjonstjenesten i kommunen, flyktningkonsulenten, voksenopplæringssenteret, voksenopplæringen med norsk og samfunnsfag for asylsøkere og innvandrere, «det lokale opplæringssenteret», integreringskontoret (for bosetting) i tillegg til PPT og FAU. Blant disse finnes det også enkelte som nevner at de er med i satsingen Kompetanse for mangfold, Nattergalen eller at de er med i et prosjekt tilknyttet en høyskole, og en av skolene oppgir å være fokusskole for Nafo (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring).. Utover eksternt samarbeid, nevnes skolens egne kompetanser og ressurser av 11 prosent. Dette dreier seg om morsmålslærere og tospråklige lærere eller assistenter som nevnes av relativt mange, og dessuten faglærer i morsmål/No2, minoritetskoordinator, IMDi-rådgiver eller minoritetsrådgiver. Andre fremhever lærere med særlig kompetanse, slik som: «Skolen har to lærere med etterutdanning på feltet og bruker disse aktivt i samarbeidet med foreldrene». Blant de 569 respondentene valgte 292 å svare med egne ord på spørsmålet: "Hva mener du som skoleleder ville gjort det lettere å benytte tolk ved behov?" Vi ser da bort fra respondenter som svarte «vet ikke» eller «ingen kommentar». Vi kan også se bort fra ytterligere åtte respondenter som synes å ha misforstått spørsmålet og som peker på fordeler ved å bruke tolk. I det følgende forholder vi oss til 284 besvarelser, og disse er grunnlaget for prosentandelene som oppgis nedenfor. Svarene er i alt vesentlig gitt i form av stikkord som i store trekk gjenspeiler de kvantitative resultatene, men de gir også enkelte utdypninger. En god del av respondentene peker på flere faktorer, og dette er det tatt hensyn til når vi angir prosentandeler, slik at hver respondent ikke teller mer enn en gang under de ulike temaene. Vi gjennomgår svarene med vekt på å få frem synspunkter fra de mange først, det gjelder behovet for bedre tilgang, poengtering av at behovet ikke er aktuelt eller svært lite og poengteringen av økonomiens rolle. Andre refleksjoner om bruk av tolk gjennomgås før vi til slutt nevner at en stor andel av respondentene mener at tilbudet om og bruk av tolk er uproblematisk. Bedre tilgang er stikkord som 13 respondenter (5 prosent) har skrevet inn, i tillegg til dette kommer de mange som har spesifisert ytterligere forhold som kan oppfattes å handle om tilgang: en bedre oversikt over tilgjengelige tolker (3 prosent), flere tolker (8 prosent), flere språk (5 prosent), bedre kvalitet på tolketjenesten (2 prosent) samt enklere prosedyrer for bestilling og eventuelt også for betaling (11 prosent). Alt i alt er det 33 prosent som har angitt bedre tilgang, eventuelt med vekt på de nevnte aspektene ved tilgang til tolk, av alle de 284 respondentene som har brukt anledningen til å beskrive med egne ord hva som ville gjort det lettere å bruke tolk. I det foregående har vi sett at begrenset tilgang på kvalifiserte tolker nettopp er den viktigste årsaken til ikke å bruke tolk (figur 7.1). Vi kan også merke oss at relativt mange er inne på at en enklere prosedyre ville bidra til mer bruk av tolk. Eksempler på hva disse respondentene skriver er: «Bedre informasjon om rutinene» og «Enkel prosedyre for bestilling». «Det bør være bare ett sted man henvender seg i kommunen for å få tolk», påpeker en respondent. En annen etterlyser: «informasjon om at tolk kan bestilles og brukes via telefon». Dette temaet er særlig viktig for en annen av respondentene: «For vår del vil telefontolking vera einaste alternativet på så og si alle språk. Difor vil informasjon om bestillingsrutinar og praktisk gjennomføring av samtaler ved hjelp av telefontolk vera det beste tiltaket». I tillegg til den tredelen som peker på tilgang som et forbedringsområde, finnes det enkelte (ytterligere 2 prosent) som beskriver hvordan tilgangen hindres ved lang ventetid, at det er vanskelig å finne tolk slik at det passer med tiden. Noen poengterer at det lar seg gjøre å få tolk når det er planlagt god tid i forveien, men at tilgangen til tolk er vanskeligere ved akutte behov eller møter. En beskriver dette som følger: Jeg opplever at de ansatte bruker tolk ved planlagte samtaler som foreldresamtaler. ringes hjem om at vi opplever det vanskelig. Hvordan dette kan løses er jeg usikker på, men det kunne kanskje vært gjort med at vi hadde muligheter til å få tak i tolk via telefon. Det er også behov for å få skriv hjem oversatt. 78 respondenter (27 prosent) svarer at problemstillingen ikke er aktuell, fordi det ikke finnes behov for tolk. En grunn kan være som uttrykt av ganske mange respondenter: «Skolen har ingen fremmedspråklige elever», eller «har ingen fremmedspråklige foreldre». En respondent mener at elevene ved skolen ikke passer til beskrivelsen: «Vi har ikke fremmedspråklige elever, dvs. vi har fire elever som er tospråklige, men det er bare en ressurs og ikke et problem! Et par respondenter peker på at de vil få aktuelle elever kommende skoleår: «Vi får det fra høsten av, og da har kommunen rutiner som vi må følge, det gjelder tolk over telefon». Andre fremhever at de får elever etter at de har vært i mottaksklasse ved annen skole og at behovet ikke er stort ved egen skole. respondentene forteller: «Skolen har få elever med foreldre i denne kategorien. Vi har tilkalt tolk ved behov. Det er ikke hvert år. Dersom behovet ikke har vært avklart, har eleven tolket for sine foreldre.» Med dette ser vi et eksempel på hvordan en elev kan trekkes inn som tolk, ved at dette settes i sammenheng med et minimalt behov, eventuelt også at behovet ikke har vært avklart. I tabell 7.4 har vi vist at hver femte skole som har foresatte med svake norskferdigheter, har brukt elever som tolk. Blant de mange som antyder at det ikke er behov for tolk, finnes det likevel en og annen som fremhever at de kan ha bruk for rutiner: «Det har ikke vært noe stort behov for bruk av tolk ved skolen, men jeg ser at skolen vil ha nytte av noen rutiner i forhold til dette. Blant annet ved å vite om tolkeportalen.no». I tillegg til disse finnes det også noen (8 prosent) som erkjenner et behov, men understreker at det er lite. Også blant disse vektlegges nødvendigheten av planlegging dersom det er behov for tolk og at det kan oppstå en situasjon hvor elever trekkes inn for å tolke. Små forhold hvor foreldre og tolk hører til samme omgangskrets blir dessuten fremhevet av to respondenter, den ene skriver: Det kan ikke skaffes tolk på alle aktuelle språk. Dette burde vært bedre, men jeg forstår vanskeligheten. Vi bor ikke i Oslo eller Bergen!!! Videre at de ulike språkmiljøene i området er små. Alle kjenner alle og det er vanskelig for foreldre å ta opp enkelte spørsmål. Tolken blir / kan bli en "lyttepost" Et par andre respondenter er inne på at større forståelse for behovet blant foreldrene ville gjort det lettere å bruke tolk, uten at dette utdypes ytterligere. Interessant er det at fire respondenter peker på elevers behov for tolk i undervisningen blant skolene hvor behovet for tolk omtales som minimalt. Her er det vel strengt tatt ikke tolk, men en morsmålskompetent lærer eller assistent en ser behov for. Ganske mange respondenter (11 prosent) fremhever kostnadene ved bruk av tolk. En skoleleder ser det som lettere å bruke tolk dersom «kommunen avsatte en egen ressurs til dette arbeidet. Slik det er nå, er tolketjenester opp til den enkelte skole og kan utgjøre en stor utgiftspost for noen skoler.» Kostnadene fremheves også av et par respondenter som mener at økonomi er en begrensende faktor, og at bruken begrenses til det strengt nødvendige. En annen fremhever: «Bedre finansiering av tolk for arbeidsinnvandrarar», hvilket kanskje tenkes i kontrast til midler som følger med bosetning av flyktninger i kommunen. Fra en annen skole heter det: «Det er en stor utgift for skolen, staten burde tatt mer av regningen. Vi bruker tolk mye da vi er en mottaksskole». Figur 7.1 viser at 36 prosent peker på økonomiske hensyn som årsak til ikke å bruke tolk. Kommunens rolle fremheves av en del (5 prosent) av respondentene: En sier: «Tolketjenesten i vår kommune er lagt ned. Det ville være lettere dersom vi fortsatt hadde denne tjenesten». Andre ser det eksisterende tilbudet fra kommunen som mangelfullt: «Flere tolker tilgjengelige gjennom den kommunale tolketjenesten», eller en ser behov for flere aktører: «At man ikke måtte benytte tolker kun fra det byrået som kommunen har innkjøpsavtale med». Et par respondenter peker på behov for tettere samarbeid med andre kommuner, også for tilgang til flere språk: «At skoleeier hadde tatt initiativ til kommuneoverbyggende samarbeidsordninger». At lærere forstår viktigheten av å bruke tolk, fremheves av en del respondenter (4 prosent) på spørsmålet om hva som ville gjort det lettere å bruke tolk. I tillegg kommer de (2 prosent) som vektlegger egen erkjennelse av at bruk av tolk er viktig. En respondent stiller seg imidlertid kritisk til bruk av tolk: «Jeg ønsker ikke hyppigere bruk av tolk. Behovet er lite samtidig som det i forhold til de få gangene det er aktuelt er langt mer vesentlig å få foresatte i en god relasjon til skolen. Det skjer ikke gjennom sen, sporadisk, tilfeldig tolketjeneste som skolen har begrenset mulighet til å vite noe om fungerer.» En peker på at bruk av tolk i store møter går ut over fremdriften og innholdet i møtet. Også en annen har forbehold, men ser et forbedringspotensial: «Det å bruke tolk i samtaler er også utfordrende. Man mister noe av autentisiteten i samtalen. Øve opp slike samtaler, slik at de blir tilsvarende som andre samtaler er et mulig tiltak». Denne føyer seg inn blant de respondentene (3 prosent) som peker på opplæring i bruk av tolk som et fornuftig tiltak. Dette uttrykkes som behov for «forventningsavklaring ved bruk av tolk» eller «kursing». Skriftliggjøring av rutiner er også nevnt. En respondent ser at skolen som organisasjon trenger kunnskap om bruk av tolk: Det varierer veldig hvilke lærere som trenger tolk fra år til år. Derfor er det vanskelig å opparbeide seg gode ferdigheter i bruk av tolk. Kanskje skolen burde skolert en ansatt som alltid var med på møter med tolk? Tabell 7.9 viser at bare et lite mindretall av skolene har lærere med opplæring i bruk av tolk. Sist, men ikke minst skal vi ta for oss de som poengterer at bruk av tolk går greit. Så mye som 19 prosent av de som har besvart spørsmålet med egne ord, forteller om gode erfaringer fra bruk av tolk, inkludert de som peker på at de forstår at det er viktig å bruke tolk. «Dette administreres av sosiallærer på vår skole og fungerer tilfredsstillende», meddeler en respondent. Interessant nok er det flere instanser som trekkes frem når respondentene forteller om gode erfaringer: «Vi får hjelp til å bestille tolk av flyktningkontoret», «vi kan ringe NAV og de ordner med tolk for oss». Noen peker direkte på kommunens tolketjeneste, andre sier de får hjelp i kommunen til å finne tolk. Noen få (2 prosent) fremhever egne lærere som behjelpelige i situasjoner hvor det er behov for tolk. Andelen av respondentene som mener bruk av tolk fungerer greit, kan være større enn vi får innsikt i her, ettersom spørsmålet ikke oppfordret til at respondentene skulle uttale seg om de var fornøyd eller ikke, men hva som kan føre til lettere bruk av tolk. Tre av fire skoler har foresatte med svake norskferdigheter, noe som resulterer i et betydelig behov for bruk av tolk i skole-hjemsamarbeidet i norsk skole. Ved 13 prosent av skolene har minst 10 prosent av de foresatte svake norskferdigheter. Jo større skolen er, desto større er sannsynligheten for at den har slike foresatte. Ved skoler med foreldre med svake norskferdigheter mener hver femte skoleleder at de bruker tolk for sjelden når det er behov for det. Den viktigste årsaken til at tolk ikke brukes, til tross for at det er behov, er at det er vanskelig å finne kvalifiserte tolker, noe over halvparten trekker fram, mens hver tredje peker på økonomiske årsaker til ikke å bruke tolk. Hver femte skole som har foresatte med svake norskferdigheter har brukt eleven som tolk for de foresatte, mens omtrent like mange har brukt slektninger eller bekjente. 5 prosent oppgir at elever ved skolen har vært borte fra undervisningen for å tolke for foresatte. To av tre skoler med foreldre med svake norskferdigheter har rutiner for når det skal bestilles tolk, å betale for tolk og for hvor tolk skal bestilles, mens bare en av seks har rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner. Også skoler som ikke har foresatte av denne typen har i noen grad bygd opp rutiner, noe som kan tolkes som at de ønsker å ha en beredskap dersom behovet skulle oppstå. Hver fjerde skoleleder ser at det kan være behov for klarere rutiner for bruk av tolk. Kjennskapen til Nasjonalt tolkeregister er lav. Bare sju prosent av skolene kjenner registeret og bruker det, mens 21 prosent kjenner det, men bruker det ikke. Få skoler har ansatte med opplæring i bruk av tolk og bare tre prosent oppgir at ansatte har fått opplæring på kurs. De som uttaler seg om tiltak for å få til et godt samarbeid med foresatte med innvandrerbakgrunn, peker på spesifikke tiltak så vel som det ordinære skole-hjem-samarbeidet. Sistnevnte kan også være grunnlaget for en noe tettere oppfølging og oppmerksomhet om særlige behov i den aktuelle målgruppen. Ikke sjelden er samarbeidet knyttet til overganger eller til mottak av nye elever. Tiltak omfatter også invitasjon til å møte foresatte med majoritetsbakgrunn i sosiale eller kulturelle arrangementer. vektlegger egne ressurser, ofte morsmålslærere eller tospråklige lærere i samarbeidet med hjemmene. I svarene på spørsmålet som ble stilt om hva som kan gjøre det lettere å bruke tolk, nevner relativt mange billigere eller gratis tilgang til tolk. Lettere tilgang er et annet hovedanliggende, og dette handler om flere tolker, flere språk, bedre kvalitet, foruten lettere innpassing i tid når behovet er der. En del ser de akutte behovene for tolk som vanskelige å dekke, og her har vi sett at telefonbasert tolking har vært foreslått. Andre mener det ikke finnes reelle alternativer til en telefonbasert tolketjeneste for deres skole. inne på at tolk og foreldre tilhører samme sosiale miljø, eller at foreldre er skeptiske til bruk av tolk, ville kanskje finne telefontolking som en løsning. Utfordringene i små kommuner har også vært vektlagt i forslag om samarbeid mellom kommuner eller skoler i spørsmål om tolketjeneste. I tillegg har det vært poengtert behov for oversikt over tilgjengelig tolketjeneste, behov for klarere rutiner, gjerne skriftliggjorte, behov for skolering i bruk av tolk, inkludert over telefon og forventningsavklaring ved bruk av tolk. Det synes å eksistere en spenning mellom nøye planlegging for bruk av tolk som et knapt og kostbart gode på den ene siden og på den andre siden situasjonsbestemt behov for tolk som kan oppstå plutselig, og hvor det kan være vanskelig å unngå å bruke elever til formålet. De nasjonale sentrene i grunnopplæringen skal bidra til at utdanningspolitikken blir iverksatt og gjennomført slik at alle barn, unge og voksne kan få en likeverdig og tilpasset opplæring av høy kvalitet i et inkluderende fellesskap. Det finns i alt ti slike sentre som på ulike fagområder har nøkkelroller for å utvikle kvaliteten i opplæringen. Vi gjør oppmerksom på at to av de ti nasjonale sentrene, folkehelsesenteret og læringsmiljøsenteret, har vært i drift i så kort tid at det er for tidlig å vurdere bruken av dem. De er derfor ikke tatt med i denne kartleggingen. Slik presenteres sentrene i forslaget til statsbudsjett for 2012: Nasjonalt senter for fleirkulturell opplæring (Høgskolen i Oslo og Akershus) Nasjonalt senter for naturfag i opplæringa (Universitetet i Oslo) Nasjonalt senter for matematikk i opplæringa (NTNU) Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking (Universitetet i Stavanger) Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa (Høgskulen i Volda) Nasjonalt senter for framandspråk i opplæringa (Høgskolen i Østfold) 5 http://www.regjeringen.no/nn/dep/kd/Dokument/proposisjonar-og-meldingar/prop/2011-2012/prop-1-s-20112012/5/11.html? Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa (Universitetet i Nordland) Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa skal bidra til auka kvalitet i kunst-og kulturfaga i barnehagen og grunnopplæringa. Senteret skal gjennom verksemda si som nasjonalt ressurssenter bidra til engasjement for faga og for auka interesse for kunst-og kulturfag i opplæringa. Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking (Høgskolen i Sør-Trøndelag) Senteret skal bidra til auka kvalitet i skriveopplæringa. styrkje kompetansen i den grunnleggjande dugleiken skriving. skrivestimulering og skriveglede i barnehagen og grunnopplæringa. Sentrene skal blant annet utvikle, systematisere og formidle gratis nettbaserte ressurser og støttemateriell. Videre skal de bidra med støtte og veiledning overfor primærmålgruppene for å styrke fagdidaktisk virksomhet og utvikling. Utdanningsdirektoratet har den faglige styringen av sentrene. Hensikten med denne undersøkelsen er å få informasjon fra sektoren om bruk av sentrene. Videre ønsker direktoratet å få vite i hvilken grad sentrene møter målgruppenes behov. Det ble gjort en kartlegging våren 2012 av kjennskap til og brukertilfredshet med sentrene. Denne ble gjentatt våren 2014 med de samme spørsmålene. De innledende spørsmålene i denne delen av undersøkelsen gjelder hvilke av de åtte sentrene som skoler og skoleeiere har hatt kontakt med i løpet av de to siste skoleårene. Tabell 8.1 viser at det er stor forskjell mellom sentrene når det gjelder hvor mange som har hatt kontakt med dem. Tabell 8.1 Andel av skoler og skoleeiere som har hatt kontakt med hvert enkelt av de nasjonale sentrene i løpet av de to siste skoleårene. Beregnet antall brukere. ... kunst og kultur i opplæringen 3 % 4 % 3 % 3 % 6 % 3 % Kontakt med minst ett senter 57 % 65 % 62 % 60 % 69 % 61 % Snitt sentre for de som har brukt minst ett 2,15 2,18 2,74 2,26 3,10 2,39 Antall (N=) ... nynorsk i opplæringa 4 % 0 % 3 % 159 19 14 % ... kunst og kultur i opplæringen 4 % 7 % 4 % 126 56 80 % Kontakt med minst ett senter 62 % 87 % 66 % 5487 717 15 % Snitt sentre for de som har brukt minst ett 2,74 3,77 2,93 Veiet antall (N=) Nederst i fjerde kolonne av tabell 8.1 har vi beregnet et tall på landsbasis for hvor mange forskjellige brukere som har hatt kontakt med hvert enkelt senter i løpet av de to siste skoleårene. Her er tall for skoler og skoleeiere slått sammen. Det er stor variasjon, fra Senter for leseopplæring og leseforskning, som har hatt kontakt med over 1600 ulike brukere, til Senter for kunst og kultur med bare 126 forskjellige brukere. Det mest slående ved tabell 8.1, når vi sammenlikner den med tilsvarende tabell fra 2012 (Vibe 2012:18), er hvor like tallene er over tid. Vi har sortert sentrene etter hvor mange skoler som har hatt kontakt med dem, og rekkefølgen er akkurat den samme som to år tidligere. Den viktigste endringen er en samlet vekst i bruken av sentrene på ca. 15 prosent, men denne veksten er ikke jevnt fordelt på sentrene. Senter for fremmedspråk i opplæringen har, som det eneste, opplevd en reduksjon i bruken på 22 prosent, som ser ut til å forklares med mindre bruk av sentrets tjenester på barneskoler og 1-10 skoler. Senter for naturfag i opplæringen står på stedet hvil. Størst absolutt vekst i antall brukere har Senter for skriveopplæring og skriveforskning, mens Senter for kunst og kultur i opplæringen har den største relative veksten. Vi ser at det er forskjeller mellom sentrene i omfang av kontakt, men også mellom de ulike brukergruppene når det gjelder hvilke sentre de har hatt kontakt med. 60 prosent av grunnskolene og 69 prosent av de videregående skolene har hatt kontakt med minst ett senter. 62 prosent av kommunene og alle 13 av 15 fylker har hatt kontakt med minst ett senter. Vi ser også at det er en variasjon mellom brukergruppene når det gjelder hvor mange sentre de har hatt kontakt med for de som de har hatt kontakt med minst ett senter, fra 2,15 for barneskolene til 3,77 for fylkeskommunene. Lesesenteret står i en særstilling ved barneskolene og 1-10 skolene, der omtrent 45 prosent har vært i kontakt. Andelen er nesten like høy blant ungdomsskolene, men her brukes Senter for matematikk i opplæringen i enda større utstrekning (51 prosent). Bruken av sentrene på kommunenivå avspeiler den vi finner blant grunnskolene, ved at det er de samme to sentrene som nevnes av klart flest. Ved de videregående skolene er bruksandelene omtrent de samme for de fem første sentrene i tabellen. Det er en klar i tabellen til at bruken av sentrene øker med klassetrinn og at bruken spres på flere sentre jo høyere trinn vi beveger oss mot. Særlig påtakelig er dette for sentrene for matematikk, naturfag og fremmedspråk. Det er på fylkesnivå vi finner den mest utstrakte bruken. To sentre utmerker seg med særlig lav kontaktandel, nemlig Senter for nynorsk i opplæringa og Senter for kunst og kultur i opplæringen. Bruken av sentrene avspeiler nok i stor grad skolenes satsing på utvikling av grunnleggende ferdigheter. Det er neppe en tilfeldighet at lesesenteret, matematikksenteret og skrivesenteret er de tre som kommer ut med klart flest brukere. Senteret for flerkulturell opplæring treffer en mindre, men klart definert målgruppe med spesifikke behov. kapittel 7, finner vi at 27 prosent av skolene som har minst 10 prosent foresatte med svake norskferdigheter har hatt kontakt med Senter for flerkulturell opplæring, mot bare tre prosent av skolene som ikke har slike foresatte (ikke vist i egen tabell). Nynorsksenteret og senter for kunst og kultur ser ut til å falle gjennom i sammenlikning med de andre sentrene fordi de ikke hører til områder med høy prioritet. Den reelle begrunnelsen for nynorsksenteret er nok dessuten mye videre enn å tilby Skole-Norge gratis nettbaserte ressurser til bruk i undervisningen. Det er en usedvanlig klar og entydig sammenheng mellom skolestørrelse og andelen som har hatt kontakt med et eller flere av de nasjonale sentrene. De mellomstore er i større grad i kontakt med sentrene enn de små og de store mer enn de mellomstore. Dette gjelder nesten uten unntak, også når vi ser på hvert enkelt av de åtte sentrene. Mønsteret er helt likt det vi fant i 2012 og synes å være enda tydeligere nå enn den gangen. Her er det, med ett unntak, en lineær sammenheng mellom skolestørrelse og andelen som har hatt kontakt med sentrene. Unntaket gjelder Senter for nynorsk i opplæringa. Forklaringen på dette er at skolene de har kontakt med ofte er i nynorskområder der det samtidig er få store skoler. Av de i alt 14 grunnskolene som har hatt kontakt med senteret er 10 små eller mellomstore skoler med nynorsk som målform. skoler som har hatt kontakt med senteret er mellomstore skoler på Sør-og Vestlandet. av bokmålsskolene. Hvis dette er representativt for hele populasjonen av skoler, betyr det at omtrent 70 prosent av grunnskolene som har hatt kontakt med nynorsksenteret i løpet av de siste to skoleårene er nynorskskoler. Dette er nøyaktig det samme vi fant for to år siden med et annet utvalg av skoler. Det er et tankekors at små skoler i betydelig mindre grad enn store bruker de tjenestene som tilbys fra de nasjonale sentrene, både når det gjelder kontakt med sentrene og bruk av nettsidene. Dette kan ha betydning for undervisningskvaliteten, slik at elever ved små skoler risikerer å få et dårligere tilbud enn elever ved store skoler. Siden det her blant annet dreier seg om gratis ressurser formidlet over nett og det offentlige setter av betydelige ressurser for at slike tjenester skal kunne tilbys alle skoler uten at det krever stor egeninnsats og egne ressurser, er det urovekkende at vi finner så systematiske forskjeller etter skolestørrelse. Det reelle behovet for denne typen tjenester kan nemlig være minst like stort ved små skoler som ved store, fordi små skoler ofte vil ha et mindre rikt fagmiljø å hente ressurser fra enn store. Også blant kommunene finner vi en entydig og sterk sammenheng mellom størrelse og grad av kontakt med de nasjonale sentrene, slik det var tilfelle også i 2012. Sammenhengen mellom antall innbyggere og antall sentre kommunene har vært i kontakt med er enda sterkere enn den vi allerede har vist for skolene. Mens under halvparten av de minste kommunene har hatt kontakt med minst ett senter, og i gjennomsnitt 2,18 skoler pr kommune, gjelder dette 81 prosent av de største kommunene og de har hatt kontakt med 3,45 i gjennomsnitt. Grunnskoler Videregående skoler Har skolen hatt kontakt med Nasjonalt senter for… De minste De mellomstore De største De minste De mellomstore De største ..leseopplæring og leseforskning 38 % 45 % 50 % 16 % 36 % 48 % ..matematikk i opplæringen 28 % 38 % 42 % 16 % 36 % 68 % ..skriveopplæring og skriveforsking 13 % 28 % 29 % 24 % 39 % 52 % ..naturfag i opplæringen 9 % 8 % 13 % 24 % 45 % 44 % ..fremmedspråk i opplæringen 3 % 4 % 11 % 8 % 42 % 48 % ..flerkulturell opplæring 1 % 7 % 17 % 12 % 6 % 12 % ..nynorsk i opplæringa 6 % 2 % 1 % 0 % 27 % 8 % ..kunst og kultur i opplæringen 2 % 3 % 4 % 0 % 9 % 8 % Andel som har hatt kontakt med minst ett senter 49 % 60 % 69 % 40 % 76 % 88 % Antall sentre blant de som har hatt kontakt med minst ett 2,04 2,25 2,42 2,50 3,20 3,27 Antall (N) Veiet antall (N) Siden analysene både på skole-og kommunenivå viser at størrelse har stor betydning for om skolene og skoleeierne har hatt kontakt med de nasjonale sentrene og hvor mange sentre de har hatt kontakt med, skal vi se nærmere på om det også har betydning for skolenes kontakt med sentrene om de ligger i en stor eller liten kommune. Tabell 8.4 Andel av skolene som har hatt kontakt med minst ett nasjonalt senter i løpet av siste to skoleår etter skolestørrelse og innbyggertall i kommunen. Tabell 8.4 viser at det ikke er noe systematisk sammenheng mellom størrelsen på kommunen og om det dreier seg om en grunnskole eller videregående skole og sannsynligheten for å ha kontakt med de nasjonale sentrene, men de videregående skolene har mer kontakt enn grunnskolene. Det er skolestørrelsen som avgjør, og ikke kommunestørrelsen. Dermed er det ikke slik at små skoler i små kommuner har ekstra liten kontakt i forhold til små skoler i store kommuner, mens store skoler i store kommuner har tilsvarende stor kontakt i forhold til store skoler i mindre kommuner. kommunestørrelsen som har betydning for kontakten med de nasjonale sentrene. Figur 8.5 viser at det er ubetydelig variasjon i kontaktandel med de nasjonale sentrene på skolenivå etter landsdel. Når skolene først har kontakt med sentre, er det en tendens til at skoler i Oslo og Akershus har kontakt med flest sentre. Oslo og Akershus utmerker seg ved relativt høy andel av skolene som har hatt kontakt med Senter for naturfag i opplæringen. Det kan se ut til at geografisk nærhet kan ha en betydning for kontaktmønsteret. Nynorsksenteret er mest brukt på Sør-og Vestlandet der vi finnes flest nynorskskoler, mens det er en relativt høy andel brukere av kunst og kultursenteret i Bodø i Midt-og Nord-Norge. Skoler og skoleeiere er spurt om hva som var formålet med den kontakten de hadde med de nasjonale sentrene. Tabell 8.6 viser at det er to formål som ser ut til å være av særlig viktighet når skolene har kontakt med sentrene, på den ene siden forespørsler om faglige spørsmål og bruk av faglige ressurser og på den andre siden kompetanseutvikling og etter-og videreutdanning. Nasjonalt senter for.. Det kan være noen avvik mellom tallene fra 2014 og 2012 for hvert enkelt senter. Hovedinntrykket er likevel det samme som da ved at det er forespørsler og faglige spørsmål og kompetanseutvikling som er de viktigste formålene med kontakten. Har skolen hatt kontakt med Nasjonalt senter for… Oslo og Akershus Østlandet Sør-og Vestlandet Midt-og Nord-Norge ..leseopplæring og leseforskning 40 % 38 % 45 % 45 % ..matematikk i opplæringen 41 % 40 % 30 % 42 % ..skriveopplæring og skriveforsking 30 % 25 % 24 % 30 % ..naturfag i opplæringen 25 % 13 % 11 % 14 % ..fremmedspråk i opplæringen 11 % 9 % 12 % 8 % ..flerkulturell opplæring 10 % 10 % 6 % 8 % ..nynorsk i opplæringa 1 % 3 % 9 % 1 % ..kunst og kultur i opplæringen 4 % 3 % 1 % 7 % Andel som har hatt kontakt med minst ett senter 57 % 60 % 60 % 65 % Antall sentre blant de som har hatt kontakt med minst ett 2,83 2,36 2,29 2,38 Antall (N) ressurser utvikling utdanning prosjekter (hva?) Sum (N) ..leseopplæring og leseforskning 56 % 18 % 49 % 15 % 3 % 141 % 241 ..matematikk i opplæringen 55 % 23 % 50 % 10 % 5 % 143 % 208 ..skriveopplæring og skriveforsking 50 % 24 % 40 % 16 % 3 % 133 % 149 ..naturfag i opplæringen 60 % 15 % 39 % 26 % 1 % 141 % 80 ..fremmedspråk i opplæringen 63 % 16 % 46 % 19 % 4 % 148 % 57 ..flerkulturell opplæring 64 % 32 % 57 % 28 % 11 % 192 % 47 ..nynorsk i opplæringa 44 % 12 % 32 % 16 % 12 % 116 % 25 .. formålet med kontakten. Senter for flerkulturell opplæring og senter for fremmedspråk kontaktes av skoler som i særlig grad trekker på senterets faglige ressurser, men vi må huske på at grunnlagstallene er små. Sumkolonnen forteller at det oppgis i gjennomsnitt omtrent 1,4 formål for kontakten med sentrene og variasjonen mellom sentrene er liten, men Senter for flerkulturell opplæring får oftere henvendelser fra skoler med flere formål med henvendelsen enn de andre sentrene. En del skoler har spesifisert nærmere andre formål med kontakten enn de fire oppgitte kategoriene. Dette gjengis i tabell 8.7. Vi ser at bruk av nettsidene går igjen i svært mange av kommentarene. Vi har her valgt å ikke gjenta likelydende kommentarer. Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning: Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen: Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking : Vi er med i Leselos, som er utviklet av senter for leseforskning. Lærere fra skolen deltar i skrivesenterets vurderingspanel Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen: Nasjonalt senter for fremmedspråk i opplæringen: Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring: Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa: Også skoleeierne er bedt om å oppgi hva som var formålet for kontakten med de nasjonale sentrene (tabell 8.8). En viktig forskjell mellom skolene og skoleeierne er at de sistnevnte oppgir i gjennomsnitt flere formål for kontakten, i gjennomsnitt 1,5 til 2,2 formål. Ellers legges samme vekt på faglige forespørsler og på kompetanseutvikling og etter-og videreutdanning. Senter for flerkulturell opplæring får oftere henvendelser fra skoleeiere med flere formål med henvendelsen enn de andre sentrene. Også skoleeierne har spesifisert sine «annet»svar nærmere. Igjen er det mange som nevner bruk av nettsidene, noe vi kommer tilbake til siden det er stilt egne spørsmål om bruk av disse. Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen: "Alle teller" Spørsmål om Kengurukonkurransen. Motivering i kommunen. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring: Deltakelse på konferanser. Satsingsområde "GNIST", info på nett. ressurser utvikling utdanning prosjekter (hva?) Sum (N) ..leseopplæring og leseforskning 56 % 37 % 57 % 19 % 8 % 177 % 59 ..matematikk i opplæringen 59 % 34 % 71 % 22 % 8 % 194 % 49 ..skriveopplæring og skriveforsking 63 % 29 % 62 % 7 % 5 % 166 % 34 ..naturfag i opplæringen 67 % 33 % 53 % 32 % 8 % 193 % 16 ..fremmedspråk i opplæringen 62 % 22 % 56 % 35 % 10 % 185 % 19 ..flerkulturell opplæring 66 % 27 % 69 % 43 % 18 % 223 % 22 ..nynorsk i opplæringa 57 % 23 % 48 % 20 % 0 % 148 % 4 .. Tabelll 8.10 viser at det er allmenn tilfredshet med det de nasjonale sentrene leverer til skolene. Bare helt unntaksvis svarer skolene at de i liten grad er tilfredse med leveransene, mens omtrent halvparten er i noen grad tilfredse og omtrent like mange i stor grad. Tabell 8.10 Grad av tilfredshet i forhold til forventningene om leveranser fra sentrene. Skolene. Det er en svak, men likevel ganske entydig tendens til noe større tilfredshet med de sentrene som flest skoler har hatt kontakt med. Dette samsvarer med det vi fant i 2012. Det er dessuten særlig mange som ikke besvarer spørsmålet om senter for nynorsk i opplæringa. Dette er vanskelig å forklare, ettersom spørsmålet bare er stilt til skoler som har hatt kontakt med senteret. Det samme spørsmålet om tilfredshet er også stilt skoleeierne. Her er brukerne få og svarfordelingene tilsvarende usikre. For de to minst brukte sentrene dreier det seg om en håndfull brukere, så tallene herfra skal ikke tillegges betydning. Skoleeierne er litt mer tilfredse enn skolene, men forskjellene er små. Også blant skoleeierne er det bare helt unntaksvis at noen svarer at de i liten grad er tilfreds. Tabell 8.11 Grad av tilfredshet i forhold til forventningene om leveranser fra sentrene. Skoleeierne. Skolene er bedt å svare på om de bruker de nasjonale sentrenes nettsteder og hvor ofte de i så fall gjør det. Bruken av nettstedene er generelt mer utbredt enn direkte kontakt med sentrene. Det er samtidig en nær sammenheng mellom andelen av skolene som oppgir at de har hatt kontakt med det enkelte senter og om de bruker senterets nettsted. Tallene vi får er svært like de vi fikk i 2012. I hvilken grad har leveransene fra og samarbeidet med Nasjonalt senter for I liten grad I noen grad I stor grad Ubesvart Sum Antall (N) ..leseopplæring og leseforskning 1 % 46 % 49 % 3 % 100 % 241 ..matematikk i opplæringen 1 % 45 % 49 % 6 % 100 % 208 ..skriveopplæring og skriveforsking 2 % 46 % 45 % 7 % 100 % 149 ..naturfag i opplæringen 1 % 43 % 49 % 8 % 100 % 80 ..fremmedspråk i opplæringen 2 % 49 % 42 % 7 % 100 % 57 ..flerkulturell opplæring 0 % 51 % 43 % 6 % 100 % 47 ..nynorsk i opplæringa 8 % 40 % 40 % 12 % 100 % 25 ..kunst og kultur i opplæringen 0 % 58 % 37 % 5 % 100 % 19 ...svart til forventningene? I hvilken grad har leveransene fra og samarbeidet med Nasjonalt senter for I liten grad I noen grad I stor grad Ubesvart Sum Veiet antall (N) ..leseopplæring og leseforskning 2 % 41 % 55 % 2 % 100 % 59 ..matematikk i opplæringen 3 % 25 % 71 % 2 % 100 % 49 ..skriveopplæring og skriveforsking 2 % 44 % 54 % 100 % 34 ..naturfag i opplæringen 40 % 60 % 100 % 16 ..fremmedspråk i opplæringen 62 % 38 % 100 % 19 ..flerkulturell opplæring 4 % 36 % 60 % 100 % 22 ..nynorsk i opplæringa (57 %) (43 %) 100 % 4 ..kunst og kultur i opplæringen (32 %) (37 %) (31 %) 100 % 5 ...svart til forventningene? Tabell 8.12 Hvor ofte bruker skolene nettstedene til de åtte nasjonale sentrene? Mens til sammen 79 prosent av skolene bruker nettstedet til lesesenteret, gjør et mindretall av disse det en gang i måneden eller oftere. Tilsvarende gjelder for de andre sentrene. Andelen ubesvart øker når andelen som har hatt kontakt med senteret synker, noe som er helt naturlig. Her er det god grunn til å sette likhetstegn mellom «Ubesvart» og «Aldri». Nettsidene til nynorsksenteret og til senteret for kunst og kultur er de som er minst brukt. En nærmere undersøkelse viser at 58 prosent av bokmålsskolene aldri bruker nettsidene til dette senteret, mot 38 prosent av nynorskskolene. I tillegg har 17 prosent av skolene latt være å svare på spørsmålet om bruk av nynorsksenterets nettsider. Fordi 78 prosent av skolene i undersøkelsen er bokmålsskoler, utgjør disse skolene likevel to tredjedeler av brukerne av nynorsksenterets nettsted. Dette er for øvrig omtrent nøyaktig de samme tallene vi fant i 2012. Med unntak av at bokmålsskoler bruker nettstedet til matematikksenteret oftere enn nynorskskoler, er det ingen signifikant forskjell mellom nynorskskoler og bokmålsskoler i bruk av nettstedene til noen av de andre sentrene. For å undersøke forskjellen i bruk av nettsidene mellom store og små skoler, har vi laget en enkelt indeks som viser hvor mange nettsider skolene i gjennomsnitt har brukt. Figur 8.1 viser gjennomsnitt, statistisk usikkerhet og standardavvik. Figur 8.1 Antall nettsteder for de nasjonale sentrene som skolene har brukt. Gjennomsnittsverdi, standardavvik og konfidensintervall på 95 % nivå. Etter skolestørrelse. Streken midt på stolpen viser gjennomsnittet, de små, lyse feltene gjengir den statistiske usikkerheten, mens de brede feltene viser standardavviket. Bruk av nettstedet til Nasjonalt senter for… Aldri Sjeldnere enn hver måned En til tre Antall (N) ..leseopplæring og leseforskning 13 % 52 % 24 % 3 % 8 % 100 % 521 ..matematikk i opplæringen 16 % 47 % 25 % 3 % 9 % 100 % 521 ..skriveopplæring og skriveforsking 23 % 45 % 18 % 3 % 12 % 100 % 521 ..naturfag i opplæringen 27 % 43 % 13 % 2 % 15 % 100 % 521 ..fremmedspråk i opplæringen 44 % 35 % 6 % 0 % 15 % 100 % 521 ..flerkulturell opplæring 47 % 32 % 5 % 0 % 15 % 100 % 521 ..nynorsk i opplæringa 50 % 28 % 4 % 0 % 17 % 100 % 521 .. tallet for de største skolene 4,8 nettsteder. Denne forskjellen er statistisk signifikant. Forskjellen mellom store og små skoler i bruk av nettstedene er likevel mindre enn for kontakt med sentrene. Terskelen for å bruke nettstedene er lavere enn terskelen for å ha direkte kontakt med sentrene. For å illustrere sammenhengen mellom kontakt med senteret og bruk av senterets nettsted, bruker vi lesesenteret som eksempel. Besøk på nettstedet til Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning Har skolen hatt kontakt med Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning i løpet av de to siste skoleårene? Sum Antall (N) 46 prosent 6 av skolene har hatt kontakt med lesesenteret i løpet av de to siste skoleårene, mens tabell 8.12 viste at til sammen 78 prosent av skolene bruker senterets nettsider. Av de 13 prosentene som aldri bruker nettsidene, er det 4 prosent som har hatt kontakt med senteret. Av de 24 prosent som bruker nettsidene en til tre ganger i måneden har 65 prosent hatt kontakt med senteret. Når vi prosentuerer tabellen motsatt vei, blir sammenhengen enda tydeligere. Av de som har hatt kontakt med lesesenteret bruker til sammen 91 prosent senterets nettsted, mot 64 prosent av de som ikke har hatt kontakt med senteret. Det er nesten dobbelt så mange som bruker nettstedet i forhold til de som har hatt kontakt med lesesenteret, og nesten alle de som har hatt kontakt med senteret bruker nettstedet. Bruken av og tilfredsheten med de nasjonale sentrene for grunnopplæringen ble kartlagt i 2012 og en tilsvarende undersøkelse ble gjennomført våren 2014. Totalt sett har sentrene fått omtrent 15 prosent flere brukere i løpet av de to årene, men ellers er bildet lite endret. Det er store forskjeller mellom sentrene når det gjelder hvor mange skoler og skoleeiere som har hatt kontakt med dem i løpet av de to siste skoleårene. 6 Andelen som oppgir å ha hatt kontakt med lesesenteret avviker med tre prosentpoeng fra det som er vist i tabell 8-1. Dette skyldes at færre har besvart spørsmålet om bruk av nettsidene enn spørsmålet om kontakt med senteret. Ukentlig eller oftere 1 % 6 % 3 % Ubesvart 12 % 3 % 8 % Sum 100 % 100 % 100 % Antall (N) over 1600 skoler og skoleeiere og matematikksenteret nærmere 1400, mens nynorsksenteret har hatt kontakt med 160 og senteret for kunst og kultur i opplæringen færre enn 130. Disse tallene gjelder for skoler og skoleeiere sett under ett på landsbasis og er beregnet ut fra de kontaktandelene undersøkelsen viser. Videregående skoler og ungdomsskoler har kontakt med flere sentre enn barneskoler og 1-10 skoler. Størrelse har en helt avgjørende betydning for hvor stor andel som har hatt kontakt med ett eller flere sentre og hvor mange sentre de har hatt kontakt med. Dette gjelder for skoler så vel som skoleeiere. Skoler med få elever og kommuner med få innbyggere bruker i betydelig mindre grad sentrene enn store skoler og store kommuner. Det er imidlertid ikke slik at dette gir en dobbelt effekt, slik at små skoler i små kommuner bruker sentrene i enda mindre grad enn små skoler i store kommuner. For skolene er det skolestørrelsen og ikke kommunestørrelsen som har betydning for kontakten med de nasjonale sentrene. Det er et tankekors at små skoler i betydelig mindre grad enn store bruker de tjenestene som tilbys fra de nasjonale sentrene. skolestørrelse. Skolene kan ha flere formål for kontakten med sentrene, men det er på den ene siden forespørsler om faglige spørsmål og bruk av faglige ressurser og på den andre siden kompetanseutvikling og etter-og videreutdanning som veier tyngst. Skoleeierne legger enda større vekt på kompetanseutvikling og etter-og videreutdanning enn skolene. Det er generell tilfredshet med det som de nasjonale sentrene leverer til skoler og skoleeiere. Det er bare helt unntaksvis at brukerne i liten grad er tilfreds. De deler seg omtrent likt mellom å være i noen grad og i stor grad tilfreds. Skoleeierne er litt mer tilfreds enn skolene, og brukerne av de sentrene som har mest kontakt med skolene er de mest tilfredse. Skolene bruker de nasjonale sentrenes nettsteder i større grad enn de har direkte kontakt med dem. Bruken av nettstedene følger imidlertid samme mønster som kontakten med sentrene når det gjelder hvilke sentre som har flest nettstedsbrukere og hvilke som har færrest. Med lesesenteret som eksempel viser undersøkelsen at så godt som alle som har hatt kontakt med senteret også har brukt senterets nettsider, mens nettsidene brukes av nesten dobbelt så mange i forhold til hvor mange skoler som har hatt kontakt med senteret. Høst, Håkon, Asgeir Skålholdt og Torgeir Nyen (2010). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger. En kartlegging abv norske bedrifters vurdering av lærlingordningen. Oslo, NIFU arbeidsnotat 10/2012. Vibe, Nils (2010). Spørsmål til Skole-Norge høsten 2010. Resultater og analyser fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant skoler og skoleeiere. Oslo, NIFU rapport 40/2010. Vibe, Nils (2012). Spørsmål til Skole-Norge våren 2012. Resultater og analyser fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant skoler og skoleeiere. Oslo, NIFU rapport 21/2012. Vibe, Nils og Elisabeth Hovdhaugen (2012). Spørsmål til Skole-Norge høsten 2012. Resultater og analyser fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant skoler og skoleeiere. Oslo, NIFU rapport 47/2012. Vibe, Nils (2013). Spørsmål til Skole-Norge våren 2013. Resultater og analyser fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant skoler og skoleeiere. Oslo, NIFU rapport 25/2013. |
lovdata_cd_22690 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.538 | Reglane i kap IV er ikkje til hinder for: 1. Gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak i samband med ambulanse-, rednings-, politi-, brannvern-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsverksemd. 2. Istandsetjing og vedlikehald av bygningar og andre kulturminne som vert utført etter tradisjonell metode og teknikk med materiale og dimensjonar tilpassa objektet og perioden si eigenart ein månad etter at forvaltningsstyresmakta er varsla. (For dei bygningane som er freda etter §15, sjå kap. VIII). 3. Uttak av tømmer som ikkje er i strid med føremålet med fredinga etter at forvaltningsstyresmakta er varsla. Uttak av tømmer til eige bruk kan skje utan slik varsel. 4. Rydding av beite og stiar som er utsette for gjengroing, og styving av tre. 5. Motorisert ferdsel på eksisterande offentleg og privat veg og parkeringsplassar, sjå likevel føresegna kap IV nr 3 og VI nr 5. 6. Organisert ferdsel i undervisningssamanhang av universitetet, høgskular, skular og barnehagar som ikkje medfører vesentleg slitasje på området. 7. Tradisjonell drift av inn- og utmark, inklusive oppsettjing av lette og flyttbare beitegjerde. 8. Beite som på tidspunktet for fredinga. 9. Snøbrøyting og vanleg vedlikehald av eksisterande fylkesveg som m.a. grusing, skraping av vegen, asfaltering, kantskjering, under føresetnaden av at den opprinnelege vegstandarden med bredde og linjeføring ikkje blir endra. 10. Bruk av maskinelt utstyr som motorsager og andre maskin- og slåtteredskap som ikkje medfører varige skader i grunnen. |
lovdata_cd_22275 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.637 | Forskrift om Spangereid sentrum som typisk turiststed, Lindesnes kommune, Vest-Agder. Fastsatt av fylkesmannen i Vest-Agder 15. mars 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1998 nr. 43 om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven) §3 fjerde ledd, jf. §3 nr. 4. |
lovdata_cd_49686 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.866 | Fullmakt til Olje- og energidepartementet til å iverksette oljerasjonering i krig og fred. Fastsatt ved kgl.res. av 28. januar 1983. Fremmet av Olje- og energidepartementet. |
lovdata_cd_60046 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.77 | Bestemmelsen kommer til anvendelse både ved hel og delvis lempning. Det er ingen spesielle krav til anmodningens form og innhold. Det sentrale er at det går klart frem at foretaket anmoder om lempning etter forskriften. Bekreftelsen som gis etter annet ledd er viktig for foretak, idet tidspunktet for når Konkurransetilsynet mottar anmodningen med tilhørende bevismateriale vil være avgjørende for om foretaket skal gis hel eller delvis lempning, eventuelt innenfor hvilket av intervallene i §7 det skal gis delvis lempning. Videre skal bekreftelsen identifisere de fremlagte bevis, slik at det i ettertid er klart hvilke bevis som ble fremlagt når. |
lovdata_cd_34203 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.792 | 1. Del I, med unntak av endringene i §207 tredje ledd, trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. 2. §207 tredje ledd trer i kraft straks. 1 Fra 3 mars 2005, iflg. res. 17 des 2004 nr. 1714. Lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven). Jfr. tidligere lov 27 nov 1992 nr. 110. - Jfr. EØS-avtalens artikkel 53, 54, 55, 56, 57, 58 og vedlegg XIV, ODA, herunder særlig protokoll 4. Jfr. lov av 27 nov 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det europeiske samarbeidsområde (EØS) m.v. §2. EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen håndhever EØS-avtalens konkurranseregler i samsvar med denne lovens §2, §3, §4, §5 og §9 med forskrifter. Norske konkurransemyndigheter og domstoler håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i samsvar med denne lovens §6, §7, §8, §9. Enhver plikter uten hinder av taushetsplikt å gi EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen de opplysninger organene kan kreve i henhold til EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol eller forskrifter gitt i medhold av §5. Det kan settes tidsfrist for når opplysninger skal gis. Ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkningsorgan eller Konkurransetilsynet etter anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan i henhold til forskrifter gitt i medhold av §5, gjelder konkurranseloven §24 og §25 tilsvarende. Når tingretten prøver en begjæring om bevissikring etter konkurranseloven §25 annet ledd, er rettens prøvelsesrett regulert av reglene i tredje til syvende ledd. 0 Endret ved lov 17 des 2004 nr. 100 (i kraft 1 juli 2005 iflg. vedtak 1 juli 2005 nr. 729). Norske konkurransemyndigheter skal, med de begrensninger som følger av EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol og forskrifter gitt i medhold av §5, føre tilsyn med at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overholdes. Konkurranseloven §12, §22 og §24 til §31 gjelder tilsvarende. Konkurransemyndighetene kan bestemme at forskrifter om gruppefritak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 ikke skal være anvendelige overfor bestemte foretak i den utstrekning og på de vilkår som EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol og forskrifter gitt i medhold av §5, fastsetter. 0 Tilføyd ved lov 17 des 2004 nr. 100 (i kraft 1 juli 2005 iflg. vedtak 1 juli 2005 nr. 729). Når domstolene treffer avgjørelser i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 om avtaler, beslutninger eller opptreden som allerede er gjenstand for en beslutning fra EFTAs overvåkningsorgan, kan de ikke treffe avgjørelser som er i strid med den beslutning som EFTAs overvåkningsorgan har truffet. Domstolene skal heller ikke treffe avgjørelser som vil være i strid med en beslutning som EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å treffe når det har innledet saksbehandling. Domstolene kan utsette saken i påvente av en slik beslutning. Disse forpliktelser berører ikke rettighetene og pliktene etter artikkel 34 i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol. 1 Loven ble satt i kraft fra 1 mai 2004 iflg. res. 5 mars 2004 nr. 478, men denne bestemmelsen ble opphevet iflg. res. 30 april 2004 nr. 681. Satt i kraft 19 mai 2005 iflg. res. 19 mai 2005 nr. 434. 2004 Konkurranseloven - krrl. Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven). Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser. Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra hele eller deler av denne lov for bestemte markeder eller næringer. Kongen i statsråd skal ved forskrift fastsette de unntak fra §10 og §11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker. Kongen kan pålegge Konkurransetilsynet å ta en sak opp til behandling. Departementet kan omgjøre Konkurransetilsynets vedtak uten at vedtaket er påklaget, dersom dette er ugyldig. Forvaltningsloven §35 gjelder ikke for departementets omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak etter denne lov. Konkurransetilsynet plikter å veilede foretak vedrørende forståelse av denne lov, lovens rekkevidde og dens anvendelse i enkeltsaker. §12. Pålegg om å bringe en ulovlig atferd til opphør mv. Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer forbudene i §10 eller §11, å bringe overtredelsen til opphør. Pålegget kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan bare pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være mer byrdefullt for foretaket. Pålegg etter første ledd kan gis selv om Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr mot foretaket etter §29 eller anmelder overtredelsen. 0 Endret ved lov 17 des 2004 nr. 100 (i kraft 1 jan 2005 iflg. res. 17 des 2004 nr. 1683). I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Kongen i statsråd tillate atferd i strid med forbudet i §10 eller §11, gi pålegg etter §12 og omgjøre Konkurransetilsynets vedtak etter §12. En tillatelse til atferd i strid med §10 eller §11 har ingen virkning i forhold til overtredelser av lovens forbud eller vedtak truffet i medhold av loven før tillatelsen blir gitt. Reglene i §10 og §11 og i forskrifter etter §14 gjelder med de begrensninger som følger av EØS-konkurranseloven §7. §16. Inngrep mot foretakssammenslutninger mv. Begrensninger som er direkte knyttet til en foretakssammenslutning eller et erverv som nevnt i annet ledd, er ikke i strid med §10 eller §11 dersom de er nødvendige for gjennomføring av foretakssammenslutningen eller ervervet, og foretakssammenslutningen eller ervervet sammen med de tilknyttede begrensningene ikke fører til eller forsterker en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål. direkte eller indirekte, helt eller delvis, varig overtar kontrollen over ett eller flere andre foretak. §18. Melding av foretakssammenslutninger mv. Partene i en fusjon etter §17 første ledd bokstav a eller den eller de som samlet eller hver for seg varig overtar kontroll etter §17 første ledd bokstav b, skal senest når endelig avtale er inngått eller kontroll er overtatt, informere Konkurransetilsynet om foretakssammenslutningen ved en alminnelig melding. Konkurransetilsynet kan pålegge fullstendig melding. Et slikt pålegg kan ikke gis senere enn 15 virkedager etter at Konkurransetilsynet har mottatt melding etter første ledd eller 3 måneder etter endelig avtale om erverv av andeler etter §16 annet ledd. Foretakssammenslutninger og erverv etter §16 annet ledd kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet for å avklare om det er aktuelt med inngrep etter §16. Den frivillige meldingen må tilfredsstille kravet til fullstendig melding. Foretakssammenslutninger som omfattes av reglene i §18 tredje eller fjerde ledd, må ikke gjennomføres så lenge Konkurransetilsynet behandler saken etter §20 annet ledd første punktum. For foretakssammenslutninger som pålegges meldeplikt etter §18 tredje ledd, gjelder gjennomføringsforbudet fra partene har mottatt pålegg om melding. For foretakssammenslutninger som meldes frivillig etter §18 fjerde ledd, gjelder gjennomføringsforbudet fra det tidspunkt fullstendig melding er gitt. Konkurransetilsynet kan av eget tiltak gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet etter første ledd i enkeltsaker. Konkurransetilsynet kan ved forskrift gjøre unntak for grupper av foretak. b) nødvendig med et midlertidig forbud for å sikre gjennomføringen av eventuelle inngrep etter §16. Vedtak om inngrep etter §16 treffes av Konkurransetilsynet på grunnlag av fullstendig melding etter §18 tredje eller fjerde ledd. Konkurransetilsynet må innen 25 virkedager fra den fullstendige meldingen er mottatt, varsle at inngrep kan bli aktuelt. Gis ikke slikt varsel, kan Konkurransetilsynet ikke gripe inn etter §16. Konkurransetilsynet må senest innen 70 virkedager etter at fullstendig melding ble mottatt, legge frem begrunnet forslag til inngrepsvedtak. Forslaget forelegges partene til uttalelse med en frist på 15 virkedager. Konkurransetilsynet må treffe sitt vedtak innen 15 virkedager fra tilsynet har mottatt partenes uttalelse. Dersom det er fremsatt et tilbud om avhjelpende tiltak, kan fristen etter begjæring fra partene forlenges med 25 virkedager. Tilbyr partene avhjelpende tiltak, skal tilbudet også fremlegges i et dokument som er offentlig. I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Kongen i statsråd tillate en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot etter §16. Det kan settes vilkår for en slik tillatelse. Bestemmelsen i §16 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan tillatelse ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet. Dersom vilkårene i §16 første eller annet ledd er oppfylt, kan Kongen i statsråd i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §16, §18 og §19. Fristene i §18 og §20 gjelder ikke for vedtak truffet etter dette ledd. Kongen i statsråd kan likevel ikke gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler senere enn 12 måneder etter at det er inngått endelig avtale eller kontroll er overtatt. §21a. Reglene i dette kapittelet gjelder med de begrensninger som følger av EØS-konkurranseloven1 §7a og forskrifter gitt i medhold av EØS-konkurranseloven. 0 Tilføyd ved lov 17 des 2004 nr. 100 (i kraft 1 jan 2005 iflg. res. 17 des 2004 nr. 1683). 1 Lov 5 mars 2004 nr. 11. Konkurransetilsynet og departementet skal offentliggjøre sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven §13 første ledd nr. 2 kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse om vedtakets hovedinnhold. §23. Prisopplysning mv. Konkurransetilsynet kan, dersom det er nødvendig for å fremme konkurransen, pålegge foretak å merke, ha oppslag om eller gi annen underretning om pris, forretningsvilkår og kvalitet ved salg av varer og tjenester. Kongen kan gi forskrift om det samme. Enhver plikter å gi konkurransemyndighetene de opplysninger som disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven eller for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte og fra grupper av foretak og kan nedtegnes og lagres som lydopptak. På samme vilkår som nevnt i første ledd kan konkurransemyndighetene for gransking kreve utlevert alle typer informasjon og bærere av slik informasjon. Første og annet ledd gjelder selv om det er besluttet bevissikring etter §25. Begjæring om adgang til bevissikring framsettes av Konkurransetilsynet for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Retten treffer sin avgjørelse ved beslutning før bevissikringen settes i verk. Den begjæringen retter seg mot, skal ikke varsles om begjæringen eller beslutningen. Kjæremål over beslutningen har ikke oppsettende virkning. Straffeprosessloven §200 og §201 første ledd, §117, §118, §119, §120, jf. §204, §207, §208, §209, §213 og kapittel 26 samt forvaltningsloven §15 annet ledd gjelder så langt de passer. Offentlighetsloven gjelder ikke i saker om overtredelse av §10, §11, §18 første ledd, §19 første ledd eller vedtak i medhold av denne lov så lenge saken ikke er avsluttet. En sak regnes ikke som avsluttet hvis den er anmeldt til påtalemyndigheten. Foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker for overtredelse av konkurranseloven, skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann. Forvaltningsloven §19 får tilsvarende anvendelse. Blir begjæringen avslått, kan spørsmålet kreves avgjort av retten ved kjennelse. Dersom etterforskningen omfatter flere foretak eller personer, gjelder innsynsretten ikke dokumenter som bare gjelder andre foretak eller personer. Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §10, §11 eller pålegg etter §12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale seg om spørsmålet. Avslag på begjæring om innsyn kan påklages til departementet. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende. For å sikre at enkeltvedtak i medhold av denne lov og pålegg etter §24 overholdes, kan Konkurransetilsynet bestemme at den vedtaket retter seg mot, skal betale en løpende mulkt til staten inntil forholdet er rettet. Gebyr kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av pålegg etter §18 tredje ledd. Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr. Ved fastsettelse av gebyrets størrelse, skal det særlig legges vekt på foretakets omsetning, overtredelsens grovhet og varighet, samt lempning etter §31. Adgangen til å ilegge gebyr foreldes etter 10 år ved overtredelse av §10 eller §11 i denne loven. Andre overtredelser foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes ved at Konkurransetilsynet tar skritt til sikring av bevis etter lovens §25 eller meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av loven eller et vedtak truffet i medhold av loven. f) overtrer forskrift i medhold av §14. Er en overtredelse av §10 utført under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 6 år anvendes. Ved avgjørelse av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det legges vekt på om overtredelsen har vært søkt holdt skjult, om den har voldt betydelig økonomisk skade, om den har gitt betydelig økonomisk fordel og grovheten av overtredelsen for øvrig. Ved utmålingen av gebyr etter §29 eller bøter til foretak etter §30 for overtredelse av §10, skal det tas i betraktning om foretaket har bistått konkurransemyndighetene med oppklaringen av egen eller andres overtredelse. Kapittel 8. Ikrafttredelse m.m. 1 Fra 1 mai 2004 iflg. res. 5 mars 2004 nr. 479. 2004 Lov om finansiell sikkerhetsstillelse. Lov om finansiell sikkerhetsstillelse. d) avregningssentraler og sentrale motparter, oppgjørssentraler og lignende lovregulerte institusjoner som handler med finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven §1-2 annet ledd nr. 4 til 8, eller juridiske personer som handler i egenskap av formuesforvalter eller etter fullmakt fra en eller flere personer, for eksempel tillitsmenn for obligasjonseiere i obligasjonsmarkedet eller spesialforetak opprettet i forbindelse med verdipapirisering. §2. Definisjoner mv. Finansielle forpliktelser som omfattes av en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse kan sluttavregnes på de vilkår som følger av skriftlig avtale mellom partene. Avtale om sluttavregning kan gjøres gjeldende uten hinder av dekningsloven §7-3 og §8-1 eller gjeldsbrevloven §26. For finansiell sikkerhet i form av registrerte finansielle instrumenter reguleres ethvert spørsmål om sikkerhetens rettslige karakter og de virkninger som kan utledes herav, forholdet til tredjepersoner, herunder sikkerhetsstillerens konkursbo, og realisasjon av sikkerheten, av retten i staten hvor den relevante kontoen føres. Det skal ikke tas hensyn til lovvalgsregler om tilbakevisning eller viderehenvisning. 1 Fra 1 juli 2004 iflg. res. 26 mars 2004 nr. 575. 2004 Endringslov til konkursloven m.fl. |
lovdata_cd_43660 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.94 | Rikstrygdeverket har fra 1. januar 2001 foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker til ytre etat. Avgjørelsesmyndigheten er forskjellig ved skader etter arbeidsulykker og yrkessykdommer etter forskriftene. Ved arbeidsulykke er det foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet til trygdekontoret. I yrkessykdomssakene er avgjørelsesmyndigheten til å fatte positive vedtak ved krav om rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon, tidsbegrenset uførestønad, etterlatteytelser og grunn- og hjelpestønad gjort betinget av at Fylkestrygdekontoret i Oslo tidligere har overprøvet, eventuelt avgjort godkjennelsesspørsmålet med hel eller delvis godkjennelse som resultat. Avgjørelsesmyndighet ved negative vedtak er ikke betinget av slik overprøving. Se nærmere i vedlegg 1 til kapittel 20 om avgjørelsesmyndighet. For øvrig vil avgjørelsesmyndigheten i yrkesskade- og yrkessykdomssakene følge nivået i den delegering som til enhver tid er foretatt/blir foretatt innenfor de øvrige stønadskapitlene. Vi gjør oppmerksom på at Rikstrygdeverket i henhold til folketrygdloven §21-11 kan oppheve eller endre vedtak som er truffet av et fylkestrygdekontor eller et trygdekontor og at fylkestrygdekontoret - innenfor de saksområder som hører inn under fylkestrygdekontoret - kan gjøre det samme med vedtak truffet av et trygdekontor. |
lovdata_cd_46587 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.731 | F.n.r xxxxxx xxx xx (Oppgi f.nr. ved henvendelser til trygdekontoret) Vi har >dato< mottatt kravet ditt om omregning av barnepensjon. Omregning av barnepensjonen krever avklaring av avdødes medlemsperioder i de forskjellige landene. Det kreves videre at alle de berørte EØS-landene foretar omregning av barnepensjonen etter sitt lands regler. Behandlingstiden i omregningssaken vil være avhengig av saksbehandlingstiden i det/de andre berørte land. Det er derfor vanskelig å anslå hvor lang tid omregningssaken vil ta. Vi antar at man må vente at behandlingstiden vil bli på minst 10 måneder. Dersom saken din ikke er avgjort i løpet av denne tiden, vil du høre nærmere fra oss. Vi ber om at du holder oss orientert om forhold som kan ha betydning for saken. |
lovdata_cd_18538 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nl | 0.389 | 0 Endret 13. april 1994 nr. 581. |
lovdata_cd_27875 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.78 | Forskrift for husholdningsavfall, Rauma kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Rauma kommunestyre 25. januar 2005 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §30, §33, §34 §37, §79, §83 og §85. Forskriften har som formål å sikre miljømessig, økonomisk og helsemessig forsvarlig oppsamling, innsamling, transport, gjenvinning og sluttbehandling av husholdningsavfall i Rauma kommune. Forskriften omfatter alle registrerte grunneiendommer hvor det oppstår husholdningsavfall i Rauma kommune. Forskriften gjelder også for hytter og fritidseiendommer i Mjørneset hytteområde. Hovedutvalget for utbygging, teknisk drift, natur og miljø kan utvide forskriften til å gjelde andre hytteområder i kommunen. Denne forskriften gjelder kildesortering, innsamling, oppsamling og transport av husholdningsavfall. I tillegg omfatter forskriften oppsamling, innsamling og transport av farlig avfall fra husholdninger hvis mengder ikke overstiger den grensen som til enhver tid gjelder i forskrift om farlig avfall. Forskriften gjelder også eiendommer der det oppstår næringsavfall og som er med i den kommunale renovasjonsordningen. Forskriften gjelder også avfallsgebyr. Rauma kommune kan gi nærmere retningslinjer for gjennomføring av forskriftens bestemmelser. Som avfall forstås (jf. forurensningslovens §27) i denne forskrift kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.m. Avløpsvann og avgasser regnes ikke som avfall. Forurensningsloven deler videre avfallet inn i kategoriene husholdningsavfall, næringsavfall og spesialavfall (farlig avfall og større gjenstander). Som farlig avfall regnes avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr. Med restavfall menes avfall det ikke er opprettet egne sorteringsordninger for. Dette er avfall som blir igjen etter kildesortering og sentralsortering av husholdnings- og næringsavfall, og leveres til forbrenningsanlegg eller avfallsdeponi som har konsesjon for mottak av slike fraksjoner. Abonnent er eier eller fester av eiendom som omfattes av den kommunale renovasjonsordningen. Med oppsamlingsenhet for avfall menes container eller beholder, herunder sekk og avfallssuganlegg. Rauma kommune bestemmer valg av type og utforming ut fra hva Rauma kommune finner forsvarlig, rasjonelt og estetisk akseptabelt. Med hentested menes her sted hvor oppsamlingsenhet(er) stilles i påvente av innsamling. Kildesortere er å holde avfallets ulike fraksjoner separert fra hverandre etter hvert som de oppstår (ved kilden). De kildesorterte fraksjonene skal behandles videre hos abonnenten ved hjemmekompostering, plasseres i egne oppsamlingsenheter for henting, eller leveres til returpunkt eller gjenvinningsstasjoner. Med tømmefrekvens menes antall tømminger av oppsamlingsenheten innenfor et gitt tidsrom. Med returpunkt menes lokalt ubetjent oppsamlingssted hvor publikum kan levere/sortere en eller flere avfallsfraksjoner, for eksempel glass, papir osv. Med hentesystem menes et kildesorteringssystem der kildesortert avfall hentes av godkjent avfallsinnsamler så nær kilden som mulig. Med bringesystem menes et kildesorteringssystem der publikum selv bringer sitt kildesorterte avfall til en mottaksplass, f.eks. et returpunkt eller en gjenvinningsstasjon. Med storhusholdning menes hotell, restaurant/kafé, sykehus, mindre produsent av hel- og halvfabrikata, matvareforretning, kantine o.l. Det finnes egen forskrift med tilhørende ordning som omfatter matavfall fra storhusholdninger. Med kompostering menes biologisk nedbryting og stabilisering av organisk avfall med lufttilgang. I Rauma kommune er det lovpålagt innsamling av husholdningsavfall, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven). Alle husholdninger som faller innenfor §2 omfattes av denne avfallsordningen. Rauma kommune kan etter grunngitt skriftlig søknad, og etter at ev. kommunehelseansvarlig har uttalt seg, gi dispensasjon for særskilte eiendommer. Rauma kommune kan ved generelle bestemmelser, eller i det enkelte tilfelle, stille krav til den enkelte abonnent eller avfallsprodusent om kildesortering og leveringsmetode for de ulike deler av avfallet, for å sikre en økonomisk, miljø- og ressursmessig best mulig håndtering og disponering av avfallet. Uten skriftlig tillatelse fra kommunene kan ingen samle inn husholdningsavfall i Rauma kommune. Det er ikke tillatt å henlegge avfall utenom godkjent avfallsanlegg. Det er heller ikke tillatt å brenne avfall utenom godkjent anlegg, slik at det kan medføre fare for forurensning eller hygieniske ulemper for omgivelsene. Det er heller ikke tillatt å grave ned eller henlegge avfall o.l. i naturen. Den kommunale renovasjonsordningen omfatter husholdningsavfall samt ev. annet avfall som er med i den samme ordningen (for eksempel enkelte typer næringsavfall). Rauma kommune har innført krav om oppsamling av matavfall fra storhusholdninger som kantiner, restauranter, forretninger m.m. der det oppstår mer enn 40 kg matavfall pr. uke. Oppsamlingen av dette avfallet skjer ved bruk av spesielle oppsamlingsenheter for matavfall. Det henvises til egen kommunal forskrift for matavfall fra storhusholdninger. Rauma kommune skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mengder farlig avfall under grensen som til enhver tid gjelder i forskrift om farlig avfall. For farlig avfall fra husholdninger tilbyr kommunen egen innsamlingsordning eller mottak ved gjenvinningsstasjoner og ubetjente mottak for farlig avfall. For farlig avfall fra virksomheter tilbyr privat firma, mot betaling, mottak ved egen mottaksstasjon for farlig avfall på Øran Vest. Næringsavfall omfattes ikke av lovpålagt kommunal avfallsordning. Slikt avfall skal bringes til lovlig avfallsmottak med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. Brenning av næringsavfall er kun tillatt i godkjente anlegg. Avfallsbesitter må selv sørge for å bringe farlig avfall og næringsavfall til godkjent behandlingsanlegg eller til annen godkjent sluttbehandling. For næringsavfall som hensiktsmessig kan samles inn sammen med husholdningsavfall kan Rauma kommune tilby innsamling sammen med husholdningsavfallet. For de fleste avfallstyper som ikke omfattes av den tvungne avfallsordningen, tilbyr privat firma mottak på gjenvinningsstasjon, sorteringsanlegg eller forbrenningsanlegg. Privat firma med konsesjon for slikt arbeid kan også, der dette er hensiktsmessig, tilby egen innsamling av næringsavfall som faller utenfor den kommunale innsamlingen. Abonnenter som omfattes av lovpålagt kommunal avfallsordning plikter å kildesortere avfallet, etter nærmere anvisning, for de avfallsfraksjoner Rauma kommune etablerer innsamlings- og mottaksordninger for. Avfall levert til kommunal avfallsordning, kan bli manuelt sortert/kontrollert av Rauma kommune. Abonnenten er selv ansvarlig for at avfall han vil holde konfidensielt er makulert. Alle abonnenter som inngår i lovpålagt kommunal avfallsordning skal kildesortere avfallet i følgende fraksjoner: - Papp, papir og drikkekartonger. Fraksjonene skal holdes adskilt og legges i egne oppsamlingsenheter hos hver abonnent. Det er ikke tillatt å legge andre typer avfall i oppsamlingsenheten enn det som er nevnt ovenfor. Det er ulike tømmefrekvenser for disse fraksjonene. For nærmere opplysninger om tømmefrekvenser henvises til egen informasjon. Andre kildesorterte fraksjoner som eksempel glass, metallemballasje, klær, treverk og farlig avfall skal bringes og leveres til returpunkter eller gjenvinningsstasjoner. Rauma kommune kan gjøre endringer i utvalg og antall fraksjoner. Husholdningsavfall som er for stort eller tungt til å kunne legges i oppsamlingsenhetene hos hver abonnent eller til returpunkter, kan på bestemte vilkår leveres til godkjent gjenvinningsstasjon. Farlig avfall fra husstander, som inngår i kommunal avfallsordning, kan også på bestemte vilkår leveres ved gjenvinningsstasjon eller mottak for farlig avfall. Hageavfall bør så langt det er mulig komposteres i egen hage, alternativt leveres til egen mottaksplass for hageavfall. Abonnenter som har eget hageareal som er egnet for bruk av kompost, kan inngå kontrakt med Rauma kommune om hjemmekompostering av våtorganisk avfall. De abonnenter som tegner slik kontrakt og derved reduserer sin egen avfallsmengde, får en reduksjon i avfallsgebyret, såfremt abonnenten ikke legger våtorganisk avfall i oppsamlingsenhetene. Det kreves at komposteringen skjer i en beholder som godkjennes av Rauma kommune. Abonnenten må selv anskaffe beholder. Det er en forutsetning at komposteringen skjer på en hygienisk tilfredsstillende måte, som ikke tiltrekker seg skadedyr, gir sigevann, vond lukt eller virker sjenerende for omgivelsene. Eventuelle anvisninger fra Rauma kommune skal følges, og det kan bli ført kontroll med at kontrakten etterleves. Abonnenten skal sørge for å ha et tilstrekkelig antall oppsamlingsenheter, sekkestativ eller beholdere, der avfallssekker kan brukes. Det skal være min. en oppsamlingsenhet, dvs. ett årsabonnement (52 sekker pr. år) for hver abonnent. Oppsamlingsenheten skal være av en slik beskaffenhet at avfallet sikres mot rotter og andre skadedyr, og for øvrig ikke fører til hygieniske ulemper. Kommunen kan sette krav til hvilken type oppsamlingsenhet som skal benyttes og hvor stor den skal være. Abonnenten skal videre påse at bruken og plasseringen av oppsamlingsenheten skjer i samsvar med disse forskriftene. Kommunen kan formidle oppsamlingsenheten. Abonnenten må betale oppsamlingsenheten og sørge for vedlikehold av den. Kommunen kan påby, eller på abonnentens regning besørge anskaffelse av nye eller flere oppsamlingsenheter, dersom det er for få oppsamlingsenheter, dersom oppsamlingsenhetene er ødelagt eller ikke tilfredsstiller forskriftenes krav. Borettslag eller andre abonnenter som ønsker å gå sammen om felles oppsamlingsenhet, må ha kommunens samtykke. Kommunens renovatør henter som hovedregel avfallssekken ved vegkant offentlig veg (riks-, fylkes-, eller kommuneveg). De abonnenter som ikke har oppsamlingsenheten stående ved vegen, må selv bringe fram sekken hentedagen. Sekkene som fremsettes skal være igjenknyttet og være vernet mot dyr og fugler/regn og snø. De som av spesielle grunner ikke har mulighet for å få sekken fram til vegen, kan etter søknad få sekken hentet etter nærmere avtale. I et område der det er satt av felles oppsamlingsplass for oppsamlingsenheter, kan hovedutvalg for utbygging, teknisk drift, natur og miljø pålegge abonnentene i området til å benytte denne. Sekker, tilsvarende 52 stk. pr. år pr. abonnement, blir utdelt til faste abonnenter en gang pr. år. Blir det behov for flere sekker, må disse kjøpes ved henvendelse til næring, miljø og teknisk etat til en pris av ca. 1/52 av årsabonnentet pr. ekstrasekk. Avfallssekken skal knyttes ordentlig igjen. Vekten av sekken må ikke overstige 25 kg, og den må kun brukes til avfall som omfattes av forskriftene. Sekken skal ikke inneholde gjenstander som kan utsette renovatøren for fare eller ulempe under håndteringen. Fuktig avfall, skarpe eller knuselige gjenstander mv. skal være forsvarlig innpakket før plassering i sekken. Varm aske må avkjøles helt før den blir emballert og lagt i sekken. Aske, avfall fra støvsuger og annet avfall som kan gi støvplage, må være emballert slik at det ikke oppstår støvplage under innsamling. Flytende avfall skal ikke legges i sekken. I sekken må det heller ikke legges etsende, eksplosivt eller selvantennelig avfall. Farlig avfall skal ikke legges i sekken. Opplysninger om hvor slikt avfall kan leveres fås ved henvendelse til Rauma kommune. Det henvises også til §4 og §5 i foreliggende forskrift. I tvilstilfeller skal kommunen kontaktes på forhånd. Enheter for kildesortert avfall skal kun inneholde den type avfall som Rauma kommune til enhver tid bestemmer. Den som samler inn husholdningsavfall er bare pliktig til å ta med forskriftsmessig avfall som er lagt i sekker. Avfallet skal hentes rutinemessig en gang pr. uke. I spesielle tilfeller kan kommunen bestemme en annen hentehyppighet, eller at innsamlingen bare skal foretas visse deler av året. Ordinær innsamling er fra kommunens side kun beregnet på husholdningsavfall og papp og papir. Selve innsamlingen kan kommunen sette bort til privat renovatør. Denne kan etter avtale med kommunen samtidig påta seg innsamling og transport av næringsavfall. All transport av avfall skal skje på en sanitær og estetisk måte. Kjøretøyet må være lukket slik at avfall ikke faller av. §13A - §13C gjøres gjeldende dersom Rauma kommune vedtar å endre innsamlingsordningen fra bruk av sekker og stativ til bruk av dunker. Alle oppsamlingsenheter tilhører Rauma kommune, som også har ansvaret for anskaffelse og utsetting. Enhetene er av en slik type og tilstand at avfallet sikres mot rotter og andre skadedyr. Rauma kommune avgjør når en enhet må repareres eller fornyes, og foretar reparasjon og utskifting etter behov. Hver enkelt enhet er registrert på den enkelte eiendom og skal ikke flyttes ved endringer i eier- eller festeforhold. Unntak er spesialbeholdere, som må bekostes og eies av abonnenten. Slike spesialbeholdere må godkjennes av Rauma kommune. Rauma kommune kan pålegge flere abonnenter å bruke fellesbeholder, når dette er hensiktsmessig i forhold til mål for avfallssektoren slik dette fremgår av §1. Ved kildesortering av avfall til materialgjenvinning kan Rauma kommune dele ut flere beholdere til samme abonnent. §13B. Alle oppsamlingsenheter må plasseres slik at de ikke gir hygieniske ulemper eller er til sjenanse (dvs. praktisk og estetisk) for andre, verken ved oppbevaring eller i forbindelse med tømming. Oppsamlingsenheten skal hentedagen som hovedregel plasseres ved vegkant offentlig veg. Med offentlig veg menes riksveg, fylkesveg og kommunal veg. På hentestedet skal beholderen plasseres lett tilgjengelig på et plant og fast underlag i bakkenivå. Det skal settes av tilstrekkelig areal til plassering og håndtering av beholdere. Enhetene skal plasseres slik at renovatørene er sikret mot forulempninger fra husdyr. Dersom plasseringen av en oppsamlingsenhet utgjør en skaderisiko, forringer renovatørenes arbeidsmiljø eller medfører andre ulemper, kan Rauma kommune kreve at enhetene omplasseres. I perioder med is og snø må hentestedet vær tilstrekkelig måket for snø og sandstrødd. Rauma kommune kan i slike perioder påby en annen plassering av oppsamlingsenhetene enn hva som kreves resten av året. Rauma kommune kan i enkelttilfeller samtykke i annen plassering enn det som er beskrevet ovenfor, mot et ekstragebyr som bestemmes i forbindelse med årlig gebyrfastsettelse. Ekstragebyr kan også ilegges for eiendommer med spesielle eller vanskelige tømmeforhold. §13C. Oppsamlingsenheter må kun brukes til oppsamling av avfall som omfattes av denne forskriften, og skal ikke inneholde gjenstander som kan utsette renovatøren for fare eller ulempe under håndteringen. Fuktig avfall, skarpe eller knuselige gjenstander, sprøytespisser mv. skal være forsvarlig innpakket før plassering i beholderen. Varm aske må avkjøles helt før den blir emballert og lagt i beholderen. Aske, avfall fra støvsuger og annet avfall som kan gi støvplage, må være emballert slik at det ikke oppstår støvplage under innsamling. Flytende avfall skal ikke legges i beholderen. I beholderen må det heller ikke legges etsende, eksplosivt eller selvantennelig avfall. Farlig avfall skal ikke legges i beholderen. Opplysninger om hvor slikt avfall kan leveres fås ved henvendelse til Rauma kommune. Det henvises også til §4 og §5 i foreliggende forskrift. I tvilstilfeller skal kommunen kontaktes på forhånd. Alt avfall som settes fram for tømming skal ligge i godkjent oppsamlingsenhet som ikke er fylt mer enn at lokket lett kan lukkes slik at hygieniske ulemper ikke kan oppstå. Avfallet skal være forsvarlig innpakket og skal ikke pakkes fastere enn at enheten kan tømmes uten besvær. Det er ikke tillatt å fylle oppsamlingsenhetene mer enn at vekten overstiger 30 kg/140 liter beholdervolum. På vinterstid er brukeren ansvarlig for at avfallet ikke er frosset fast og dermed ikke lar seg tømme. Der plassforholdene ikke tillater utplassering av nok beholdervolum for løst avfall, eller andre sterke grunner taler for det, kan Rauma kommune godkjenne bruk av beholder tilknyttet komprimator med brutto vekt inntil 300 kg. Ved komprimering av avfallet må komprimatoren være justert slik at denne vektgrensen ikke overskrides. Det er abonnentens ansvar å sørge for nødvendig renhold av oppsamlingsenhet og hentested. Beholdere som er bortkomne eller ødelagt utover normal slitasje, skal erstattes økonomisk av abonnent. Abonnenten må sette rett beholder fram til hentested innen kl. 07.00 tømmedagen for å ha krav på innsamling. Abonnenten er ansvarlig for at beholderen ikke volder skade ved at den kommer på avveier fra oppstillingsplass eller hentested. Om nødvendig skal abonnenten etablere sikringsordninger som hindrer at beholderen flytter seg eller velter av vind eller lignende. Sikringsordningen skal likevel ikke være til hinder for renovatøren sitt arbeid. Abonnenten skal bringe beholderen tilbake fra hentested til oppstillingsplass samme dag som den er tømt. (I de tilfeller der beholderen hentes/bringes til oppstillingsplass kan det presiseres hvilken vei beholderen skal stå, av hensyn til tilgjengelighet for abonnent eller renovatør, og unngåelser av klager om dette.) Rauma kommune kan pålegge den enkelte abonnent å øke volumet på oppsamlingsenhet(er) hvis dette synes nødvendig for å sikre tilstrekkelig sortering av avfallet eller for å hindre at avfallet oppbevares eller disponeres på en uheldig måte. Rauma kommune er ikke pliktig til å tømme oppsamlingsenheter som brukes i strid med denne forskriften. Det er etablert en egen innsamlingsordning for husholdningsavfall i Mjørneset hytteområde der det er utplassert en stor låsbar container. Hytteeierne skal sørge for nødvendig renhold av container og rydding av hentested og oppstillingsplass. Det er også hytteeiernes ansvar å foreta snørydding foran containeren tømmedagen. Rauma kommune kan innføre tilsvarende ordninger for andre hytteområder i kommunen. For øvrig gjelder bestemmelsene i denne forskriften. Renovatøren er bare pliktig til å ta med avfall som er lagt i godkjent oppsamlingsenhet som ikke er fylt mer enn beskrevet foran, og hvor abonnenten for øvrig har oppfylt de krav han er pålagt gjennom forskriften. Innsamling og tømming skal foregå slik at det medfører minst mulig ulempe mht støv, støy, lukt o.l. Under transport skal avfallet være sikret slik at ikke noe faller av eller tilsøler plass eller vei. Eventuelt søl fra tømmingen skal fjernes av renovatør. Eventuelt etablert sikring av beholder skal benyttes av renovatør. Avfallet skal hentes etter gjeldende tømmerutine som fastsettes av Rauma kommune og kunngjøres på egnet måte. Ved endring i tømmerutiner og andre forhold i kommunal avfallsordning som er av vesentlig betydning, skal abonnenten varsles i god tid og på en hensiktsmessig måte. Abonnenten er ansvarlig for at plassering og bruk av oppsamlingsenheter skjer i samsvar med denne forskriften. Abonnenten står også ansvarlig for nødvendig renhold og vedlikehold av oppsamlingsenheter og hentested, samt for eventuelle skader på oppsamlingsenhetene pga. feilaktig bruk, hærverk eller lignende. Eventuelle endringer i abonnementsforhold skal omgående meldes til Rauma kommune. Abonnenter som omfattes av bestemmelsene i disse forskrifter skal betale et årlig avfallsgebyr. Ved registrering av ny abonnent, eller ved endring av eksisterende abonnement, blir nytt gebyr regnet fra den første i måneden etter at endringen er meldt til Rauma kommune. Tilsvarende blir gebyret regnet frem til den siste dagen i måneden der gebyrplikten avsluttes. Eier eller fester av eiendom der det oppstår husholdningsavfall plikter å straks melde fra til Rauma kommune dersom han ikke står i gebyrregisteret for husholdningsavfall. Gebyr betales også ved levering av rivingsavfall fra tak, vegg og golv (bygningsavfall) på gjenvinningsstasjon eller behandlingsanlegg. Avfallsgebyrets størrelse fastsettes av kommunen. For å fremme avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning kan kommunen innføre differensierte gebyrsatser. Differensiering kan skje på grunnlag av avfallsmengder, avfallstyper, materialgjenvinning mv. Avfallsgebyr med tillegg for løpende renter og kostnader er sikret ved lovbestemt pant etter panteloven §6-1. Om renteplikt ved for sen betaling og inndriving av avfallsgebyr gjelder reglene i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eiendomsskatt til kommunene §26 og §27 tilsvarende. Abonnenten skal betale gebyr, jf. §2. Kommunen kan ved å inngå en egen avtale med interkommunalt renovasjonsselskap, overlate registrering og innkreving av gebyr til Interkommunalt Renovasjonsselskap eller andre. Myndighet etter denne forskrift kan delegeres til NIR. Den myndighet som i denne forskriften er lagt til NIR, er gitt med hjemmel i forurensningsloven §83. Vedtak i denne forskriften kan påklages dersom vedtaket er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven §2b og forurensningsloven §85. Klagen blir behandlet etter regelverket i forvaltningsloven, jf. kap. VI i forvaltningsloven. Klagen sendes til Rauma kommune. Dersom klagen ikke blir tatt til følge, skal den legges frem for en særskilt klagenemnd. Ved manglende eller feilaktig sortering av avfallet i henhold til bestemmelsene i denne forskrift, vil det bli gitt melding fra Rauma kommune om at dette må rettes. Ved graverende eller gjentatte overskridelser av sorteringsbestemmelsene kan renovatør nekte å tømme oppsamlingsenhet før avfallet er korrekt sortert. For å unngå eventuelle helsemessige problemer kan Rauma kommune også i slike tilfeller sørge for separat innkjøring og sortering av det feilsorterte avfallet for abonnentens regning. Tilsvarende tiltak som beskrevet i foregående ledd kan også tas i bruk for situasjoner med oppsamlingsenheter som er overfylte, for tunge, feilaktig plassert, eller på annen måte i strid med bestemmelsene i denne forskrift. Overtredelse av denne forskriften kan utover dette straffes med bøter, jf. forurensningsloven §79 annet ledd. Forskriften gjøres gjeldende fra 1. januar 2005. Fra samme tid oppheves renovasjonsvedtekter for Rauma kommune gjort gjeldende fra 1. juli 19921 . Gjelder for: Askøy kommune, Hordaland. |
lovdata_cd_51323 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.737 | Forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander. Fastsatt av Landbruksdepartementet 2. juli 1991 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg I nr. 16 (vedtak 93/13/EØF og vedtak 94/305/EF). Endret 6 juli 1994 nr. 674, 3 aug 1994 nr. 789, 25 nov 1994 nr. 1063, 10 jan 1996 nr. 61, 12 feb 1996 nr. 142, 31 des 1998 nr. 1499, 20 juni 2001 nr. 731, 9 jan 2004 nr. 75 (bl.a hjemmel), 1 juli 2004 nr. 1105. Formålet med denne forskriften er å sikre dyrehelsa ved å forebygge spredning av smittsomme sykdommer ved forbud mot innførsel av dyr og produkter. 0 Endret ved forskrifter 6 juli 1994 nr. 674, 20 des 1996 nr. 1419, 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999). Denne forskriften gjelder forbud mot innførsel av levende og døde pattedyr, fugler, produkter av disse og andre varer som kan føre med seg smittsomme dyresykdommer. Forskriften gjelder ikke forbud mot innførsel av dyr og produkter som reguleres i særforskrifter om innførsel og utførsel. 0 Tilføyd ved forskrift 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999). Innførsel: Grensepassering, herunder transitt og innlegg på/uttak fra tollager og frisone. Utlandet: områder utenfor landets grenser, herunder inkludert Svalbard, Jan Mayen og andre land underlagt Norge og internasjonalt farvann. Produkter: - koppevaksine, sera og vaksiner til veterinært bruk og andre biologiske produkter av animalsk opprinnelse, bl.a. bakterier, virus, prøver av blod, sera, celler, vev, animalske proteiner mv. - gress, høy, halm mv. - dyrefôr med innhold av animalske råvarer (fisk unntatt), f.eks. - andre varer som Mattilsynet bestemmer. 0 Endret ved forskrifter 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §2), 20 juni 2001 nr. 731, 9 jan 2004 nr. 75. Det er forbudt å innføre fra utlandet levende dyr og døde pattedyr, fugler, produkter av disse og andre varer som kan føre med seg smittsom dyresykdom. Unntatt fra dette forbudet er dyr og produkter som reguleres gjennom særforskrifter om innførsel og utførsel. Varer som rammes av forbudet i §4 kan med Mattilsynets tillatelse tollforpasses fra et tollsted til et annet eller utføres til skip i utenriksfart eller til installasjoner i internasjonalt farvann. 0 Endret ved forskrifter 3 aug 1994 nr. 789, 10 jan 1996 nr. 61, 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §3), 9 jan 2004 nr. 75. 0 Endret ved forskrift 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §4). Utgifter forbundet med innførsel eller utførsel etter denne forskrift er det offentlige uvedkommende. 0 Endret ved forskrift 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §5). Unntatt fra forbudet i §4 er, såfremt ikke annen lov eller forskrift kommer til anvendelse: 1) Helkonserver av næringsmidler og/eller av hunde- og kattemat, dersom produktene er varmebehandlet i en hermetisk lukket beholder med en FO-verdi på 3,00 eller mer. Det kreves attest for gjennomført varmebehandling utstedt av tilsynsførende myndighet ved virksomheten. 2) Prosesshjelpemidler av animalsk opprinnelse som for eksempel syrekulturer til bruk i næringsmidler. 3) Gress, høy, halm og lucerne fra land i EØS. Dersom varen er beregnet til dyrefôr, strø eller på annen måte kan komme i kontakt med dyr, skal den følges av en bekreftelse fra produsenten om at den er høstet på arealer som ikke har vært gjødslet med husdyrgjødsel i løpet av de siste 2 år, samt en attest fra offentlig veterinær i avsenderlandet om at den kommer fra et område hvor det ikke er restriksjoner på grunn av smittsom dyresjukdom. 4) Høy og halm fra Australia, Hviterussland, Bulgaria, Canada, Chile, Kroatia, Kypros, Tsjekkia, Slovakia, Estland, Grønland, Ungarn, Island, Latvia, Litauen, Malta, New Zealand, Polen, Romania, Slovenia, Sveits, USA og Sør-Afrika, unntatt den delen av området med munn- og klauvsjukeforanstaltninger som ligger i veterinærregionen Nord- og Øst-Transvaal, i distriktet Ingwavuma i veterinærregionen Natal og i grenseområdet mot Botswana øst for 28. lengdegrad. Dersom varen er beregnet til dyrefôr, strø eller på annen måte kan komme i kontakt med dyr, skal den følges av en bekreftelse fra produsenten om at den er høstet på arealer som ikke har vært gjødslet med husdyrgjødsel i løpet av de siste 2 år, samt en attest fra offentlig veterinær i avsenderlandet om at den kommer fra et område hvor det ikke er restriksjoner på grunn av smittsom dyresjukdom. 5) Farmasøytiske preparater med markedsføringstillatelse/generelt godkjenningsfritak fra Statens legemiddelkontroll. 6) In-vitro diagnostika. 8) Produkter som ikke er handelsvarer fra godkjente tredjeland (kjøtt, melk, melkeprodukter, konserver til eget bruk, mindre enn 1 kg) og små mengder av viltkjøtt fra egen jakt til eget bruk. 9) Landbruksmaskin, -redskap og -utstyr som følges av en attest fra offentlig veterinær om at gjenstanden er desinfisert med et desinfeksjonsmiddel som er godkjent i avsenderlandet. 10) Animalsk lavrisikoavfall fra EØS-området. 0 Endret ved forskrifter 3 aug 1994 nr. 789, 25 nov 1994 nr. 1063, 10 jan 1996 nr. 61, 12 feb 1996 nr. 142, 20 des 1996 nr. 1419, 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §6), 20 juni 2001 nr. 731, 1 juli 2004 nr. 1105 (i kraft 3 juli 2004). Det er forbudt å importere følgende produkter fra land utenfor EØS-området: 3. jakttroféer. 1 Jf. forskrift av 13. juli 1994 nr. 723 om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall. Mattilsynet kan når som helst tilbakekalle dispensasjonen/innførselstillatelsen hvis sykdomsforholdene gjør det nødvendig. 0 Endret ved forskrifter 10 jan 1996 nr. 61, 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §7), 9 jan 2004 nr. 75. Mattilsynet kan fatte vedtak om beslagleggelse/isolering, avliving, destruering eller utvisning av varer/dyr som forsøkes innført i strid med forskriften. Økonomiske tap som importøren måtte få som følge av vedtak etter denne bestemmelsen er det offentlige uvedkommende. 0 Endret ved forskrifter 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §8), 9 jan 2004 nr. 75. 0 Endret ved forskrifter 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §9), 9 jan 2004 nr. 75. 0 Endret ved forskrift 31 des 1998 nr. 1499 (i kraft 1 jan 1999, tidligere §10). |
lovdata_cd_21606 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.806 | Forskrift om åpnings- og skjenketider for serveringssteder samt om salgstid for øl, Træna kommune, Nordland. Fastsatt av Træna kommunestyre 14. oktober 1996 med hjemmel i lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og lov av 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven). d) Salgstider for øl i forretninger med slik bevilling. 0 Endret ved forskrift 3 mai 1999 nr. 575. Serveringssteder i kommunen med alkoholbevilling til skjenking av øl, vin og brennevin skal holde lukket fra kl 0300 til kl 0600. b) Skjenketider: Serveringssteder med alkoholbevilling kan skjenke øl og vin fra kl 0600 til kl 0200. Det kan skjenkes brennevin fra kl 1300 til kl 0200. Skjenking av brennevin er forbudt på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, sametingsvalg, kommunevalg og folkeavstemming vedtatt ved lov jf. lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. §4-4 og valgloven §93. Kommunestyret kan ved behandling av den enkelte bevillingssøknad fastsette skjenke- og åpningstid for enkeltsøknader som avviker fra tidene i pkt. a-b dersom det foreligger særlige forhold. Lukningstidene i §2 gjelder ikke for den servering som foregår i overnattingssteder til overnattingsgjester, jf. forskrift av 1. juli 1983 nr. 1137 om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder §8 første ledd. Uavhengig av hva som måtte være bestemt om forretningers alminnelige åpnings- og lukningstid kan salgssteder med kommunal bevilling til ølsalg kun selge øl i følgende tidsrom: Den som kommunestyret har delegert myndighet til å gi en søker ambulerende skjenkebevilling (rådmannen) kan gi tillatelse til skjenking for den enkelte anledning fram til kl 0200. Tillatelse til skjenking m.v. gis etter skriftlig søknad. Det kan for enkelt anledning gis dispensasjon fra disse bestemmelsene etter særskilt søknad når det foreligger særlige hensyn. Dispensasjonsspørsmålet avgjøres av formannskapet. Når det gjelder åpnings- og lukningstider kan politiet også for enkelt anledning gi dispensasjon i henhold til forskrift av 1. juli 1983 nr. 1137 om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder §6 annet ledd. I henhold til forskrift av 1. juli 1983 nr. 1137 §7 kan politiet påby at et serveringssted skal lukke tidligere enn vanlig lukningstid i kommunen, så fremt det ikke sørges for tilbørlig orden eller hvis omgivelsene forstyrres unødig ved støy fra virksomheten. Kontrollører med kontrolloppgaver i utsalgs- og skjenkesteder med alkoholbevilling, engasjeres av Ytre Helgeland Regionråd. Inspeksjonsrapport sendes på fastsatt formular til kontrollutvalget i kommunen, det aktuelle skjenke-/salgssted og rådmannen. Kontrolloppgavene utføres i henhold til lov, forskrift og kommunal instruks. b) Vedtak om inndragning skal fattes i kommunestyret etter at helse- og sosialsjef og kontrollutvalget (formannskapet) har uttalt seg. Eventuell uttalelse fra bevillingshaver skal foreligge i alle instanser der sanksjonsreaksjoner behandles. Se forvaltningsloven §16, §17 og §19. Skriftlig advarsel. Advarsel gis av kontrollnemnda. Ved eventuell gjentatte overtredelser og ved søknad om fornyelse av bevilling skal oversikt over gitte advarsler følge sakspapirene. Inndragning skjer for deler av bevillingsperioden og kommunestyret anser at minimum inndraging bør være 2 år. Samtidig oppheves tidligere avvikende kommunale vedtak om luknings-, åpnings- og skjenketider for bevillingssteder. Gjelder for: Sande kommune, Vestfold. |
lovdata_cd_53652 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.68 | Delegering av myndighet til Skattedirektoratet til å gi forskrift etter lov om ligningsforvaltning §6-12. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 23. juni 1997 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning §6-12. |
maalfrid_ad72d03b416c49c172890917d084e49725e447b1_0 | maalfrid_lokforerskolen | 2,021 | no | 0.816 | Innen ca. en uke vil du få informasjon fra Lokførerskolen om hva som skjer videre med saken. Lokførerskolen avgjør om saken skal behandles av fagsjef eller studieadministrasjon. Du vil få vite hvem som blir ansvarlig saksbehandler. Alle saker som meldes inn vil bli tatt alvorlig og undersøkt så langt det lar seg gjøre. Alle sensitive dokumenter i saken blir unntatt offentlighet og saken blir behandlet fortrolig. Det innebærer at ditt navn ikke blir kjent for flere enn det som er nødvendig for videre behandling i saken. Hvis det avdekkes kritikkverdige forhold, vil tiltak igangsettes for at avdekkede forhold opphører. Hvis du ikke selv er part i saken, men sier fra om forhold du har fått kjennskap til, vil du ikke bli del av videre saksgang. Saksbehandler vil ta kontakt med deg om det er behov for ytterligere opplysninger for å belyse saken. Du vil få bekreftelse på at saken er mottatt og beskjed når saken er avsluttet. Hvis du sier fra om noe alvorlig du selv har vært utsatt for ved Lokførerskolen, vil du bli part i en sak. Som part i en sak har du rett til å bli hørt og vil alltid bli invitert til en samtale for å kunne legge frem din versjon av saken. Til samtalen kan du gjerne ha med deg en person. Det kan være en venn, tillitsvalgt, en advokat, et familiemedlem, studentrådgiver. Det vil bli skrevet referat fra møtet som du kan gi innspill til. Du vil som part bli holdt orientert om behandling og utfall av saken så langt det er mulig på grunn av taushetsplikt overfor tredjepersoner. Du skal ikke oppleve negative konsekvenser fordi du sier ifra. Hvis du allikevel skulle opplever dette, ber vi deg ta direkte kontakt med skolens Enkeltpersoner som blir anklaget for kritikkverdige forhold har rett til å få vite om anklagen, få innsyn i saken og få uttale seg. Den eller de som bli anklaget vil bli innkalt til egne møter for å få saken belyst fra flere sider. Hvis en ansatt viser seg å være ansvarlig for alvorlig kritikkverdige forhold knyttet til sitt arbeid ved Lokførerskolen, kan det fremmes personalsak. Det er regler for hvordan slike saker skal føres i Tjenestemannsloven § 18 (lovdata.no). |
lovdata_cd_22057 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.619 | 4. Motorisert ferdsel til vanns og til lands, samt lavtflyging under 300 m er forbudt. Forbudet gjelder også bruk av modellbåter, modellfly og brettseiling. 0 Endret ved forskrift 26 feb 1998 nr. 213. |
lovdata_cd_28148 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.606 | Det er adgang til jakt etter hjort i Os kommune. |
lovdata_cd_15902 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.905 | 1. gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i sikrings-, ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns-, skjøtsels- eller forvaltningsøyemed. 2. vanlig jordbruksdrift på dyrka mark innen området. Vedlikehold av grøfter og grøfteutløp etter at forvaltningsmyndigheten er varslet. 3. bruk av eksisterende fiskerett, strandrett og båtrett i nåværende omfang, dog skal de som ferdes i området vise spesiell aktsomhet overfor fuglelivet, jf. kap. IV. 4. utbedring av riksvei 359 i samsvar med godkjent plan, samt vedlikehold og bruk av veier, demning og andre tekniske innretninger i eller inntil området. 5. bruk av eksisterende utslagsplasser for tømmer. 6. bruk av treningsbanen for travtrening. |
lovdata_cd_54659 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.86 | 4 Selskapene bør utarbeide veiledning om forsvarlige prosedyrer på broen og fremme bruk av sjekklister som er tilpasset hvert skip, idet det tas hensyn til nasjonal og internasjonal veiledning. 1 «ICS Bridge Procedures Guide (Witherby Marine Publishing, 32/36 Aylesbury Street, London EC1R 0ET, UK)» kan være til hjelp ved utarbeidelsen av kursopplegg. 5 Selskapene bør også utarbeide veiledning til skipsførere og ansvarshavende vaktoffiserer på broen på hvert skip om nødvendigheten av kontinuerlig vurdering av hvordan brovaktressursene fordeles og brukes, på grunnlag av for eksempel følgende prinsipper for forvaltning av broressurser: 5.1 et tilstrekkelig antall kvalifiserte personer bør være på vakt for å sikre at alle plikter kan utføres effektivt; 5.2 alle som inngår i brovakten bør ha passende kvalifikasjoner og være skikket til å utføre sine plikter effektivt og virkningsfullt, eller ansvarshavende vaktoffiser på broen bør ta hensyn til enhver begrensning i de tilgjengelige personenes kvalifikasjoner eller skikkethet når vedkommende tar avgjørelser om navigering og drift; 5.3 pliktene bør på en klar og utvetydig måte tildeles bestemte personer, som bør bekrefte at de forstår sine ansvarsområder; 5.4 oppgavene bør utføres i en klart prioritert rekkefølge; 5.5 ingen som inngår i brovakten bør få tildelt flere plikter eller vanskeligere oppgaver enn vedkommende kan utføre på en effektiv måte; 5.6 den enkelte bør til alle tider plasseres der vedkommende kan utføre sine plikter på den mest effektive og virkningsfulle måten, og bør omplasseres når omstendighetene krever det; 5.7 de som inngår i brovakten, bør ikke få tildelt noen forskjellige plikter, oppgaver eller plasseringer før ansvarshavende vaktoffiser på broen er sikker på at endringen kan foretas effektivt og virkningsfullt; 5.8 instrumenter og utstyr som anses å være nødvendig for effektiv utførelse av plikter, bør være lett tilgjengelig for personer i brovakten som benytter det aktuelle utstyret; 5.9 meddelelser mellom personer som inngår i brovakten, bør være klare, raske, pålitelige og relevante for oppgavene som skal utføres; 5.10 aktivitet som ikke er absolutt nødvendig og forstyrrelser bør unngås, stoppes eller fjernes; 5.11 alt broutstyr bør fungere skikkelig, og dersom så ikke er tilfelle, bør ansvarshavende vaktoffiser på broen ta hensyn til enhver feilfunksjon som kan foreligge når avgjørelser om driften skal tas; 5.12 all avgjørende informasjon bør samles inn, bearbeides og tolkes og foreligge lett tilgjengelig for de som har behov for den for å utføre sine plikter; 5.13 materiell som ikke er absolutt nødvendig, bør ikke plasseres på broen eller på annet sted der det foregår arbeid; 5.14 alle som inngår i brovakten, bør til alle tider være forberedt på å reagere effektivt og virkningsfullt på endringer i forholdene. 1 «ICS Bridge Procedures Guide (Witherby Marine Publishing, 32/36 Aylesbury Street, London EC1R OET, UK)» kan være til hjelp ved utarbeidelsen av kursopplegg. Del 3-2. |
lovdata_cd_40769 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.851 | I lov av 28. februar 1997 nr. 20 ble det vedtatt at foreldre med barn som er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlige sykdommer eller skader enn de som er omfattet av §9-11 skulle få rett til omsorgspenger etter et nytt andre ledd i §9-5, jf. Ot.prp.nr.26 (1996-1997), Innst.O.nr.46 (1996-1997) og Besl.O.nr.70 (1996-1997). Bestemmelsen er opphevet, flyttet til §9-10 og kalles pleiepenger, jf Ot.prp.nr.24 (1997-1998). I Ot.prp.nr.24 (1997-1998) presenteres for øvrig en omredigering av kapittel 9. Fra Ot.prp.nr.26 (1996-1997) side 3: «Departementet mener at det ikke er behov for enn generell utvidelse av antallet stønadsdager ved barns sykdom. Det har imidlertid vist seg at dagens regler ikke fullt ut dekker behovet for økonomisk kompensasjon i de tilfellene hvor barn er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlige sykdommer enn dem som omfattes av folketrygdloven §3-23. Departementet legger vekt på at det bør være samsvar mellom de rettigheter foreldre har etter Forskrift om barn på sykehus og folketrygdlovens regler. Tidligere var det et vilkår for rett til pleiepenger etter denne bestemmelsen at barnet hadde vært innlagt i helseinstitusjon i mer enn 7 kalenderdager. Ved lov av 20.06.03 nr. 53 (Ot.prp.nr.56 (2002-2003) og Innst.O.nr.90 (2002-2003) ble kriteriene endret slik at det ikke lenger stilles noe krav til innleggelsens varighet, så lenge pleiebehovet strekker seg over mer enn 7 kalenderdager. Endringen trådte i kraft 1. juli 2003. |
lovdata_cd_32818 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.817 | Foruten hva der er nevnt i vedtekt til §69 nr. 1, kan bygningsrådet kreve at nødvendig garasjeplass skal være sikret for eiendommens behov. |
lovdata_cd_26606 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.715 | Forskrift om vedtekt til direkte valg av ordfører for valgperioden 2003 - 2007, Os kommune, Hedmark. Fastsatt av Os kommunestyre 31. oktober 2002 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 9. januar 2003 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl.res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Ordfører og varaordfører i Os kommune velges ved direkte valg for valgperioden 2003 - 2007. Valget skal skje samtidig med kommunestyrevalget 2003. Alle partier og grupper som stiller liste ved kommunestyrevalget har rett til å nominere en eller flere ordførerkandidater. Kandidatene må stå på sine partiers eller grupperingers liste ved kommunestyrevalget. Det må ved forslagsfristens utløp ha kommet inn minst 3 forslag til kandidater for at direktevalg av ordfører skal kunne avholdes. «Du velger selv om du vil avgi stemme ved ordførervalget eller ikke. Din stemme avgitt ved kommunestyrevalget blir ikke forkastet, selv om du ikke stemmer ved ordførervalget. Du kan også velge bare å avgi stemme ved ordførervalget. Den kandidat som har fått nest flest stemmer er valgt som kommunens varaordfører. Dersom ordførervalget ikke blir avgjort ved direktevalg, skal ordfører velges i konstituerende møte etter kommunelovens bestemmelser. Tilsvarende gjelder for varaordførervalget. Kommunens direkte valgte ordfører og varaordfører tar plass i kommunestyret på særskilt plass. Tallet på antall representanter reduseres med 2 før man fordeler representantplasser etter parti eller liste. |
lovdata_cd_35063 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.836 | Publisert: Ot.prp.nr.19 (2000-2001) I forbindelse med etableringen av Utlendingsnemnda fra 1. januar 2001, ble to nye paragrafer vedtatt i utlendingsloven, § 38a § 38b, ved lov av 30.04.2000 nr. 22. § 38a tredje ledd er senere endret ved lov av 28.07.2000 nr. 75 ved at «Justisdepartementet» ble erstattet med «Kommunal- og regionaldepartementet». Det foreslås nå endringer i begge paragrafene. Hovedforslaget gjelder reglene for antall nemndmedlemmer (legmedlemmer) i den enkelte sak som behandles i nemnd. Det foreslås også at klagere ikke skal måtte anmode om å få møte personlig i nemnd, men at nemndleder vurderer dette i hver enkelt sak. Etter de regler som tidligere er vedtatt, skal det være fire nemndmedlemmer og en nemndleder i saker som behandles i nemnd. I tillegg skal klagere som anmoder om det, kunne gis anledning til personlig fremmøte. Den vedtatte behandlingsformen blir etter departementets oppfatning svært ressurskrevende, og unødig tung for å oppnå formålet med blant annet økt rettssikkerhet og tillit til de avgjørelser som treffes. Det har også vært et høyere antall asylsøknader det siste halvannet året enn hva som ble lagt til grunn da reglene for Utlendingsnemnda ble vedtatt. Økningen i søkertallet forsterker inntrykket av at deler av den behandlingsformen det er lagt opp til, ikke er den mest rasjonelle måten å løse oppgavene på. Ved opprettelsen av Utlendingsnemnda ble det ikke lagt spesiell vekt på målsetninger om saksbehandlingstid. Krav om kortere saksbehandlingstid og derved mer effektiv saksbehandling har i den senere tid fått økt fokus. De nevnte endringene foreslås på denne bakgrunn. Departementet vil understreke at forslagene ikke bryter med prinsippet om å innføre ei utlendingsnemnd som et uavhengig og domstolsliknende organ i klagesaker etter utlendingsloven, og at rettssikkerheten er godt ivaretatt også med de nye endringene. Endringene gjør det nødvendig å gjøre endringer i noen av forslagene til forskriftsbestemmelser som ble fremlagt i vårt høringsbrev av 17. februar i år. Forslagene til endringer ble sendt på høring sammen med flere forslag til forskriftsendringer ved departementets brev den 02.10.2000. Den 12.10.2000 ble det avholdt høringsmøte. Forslaget om å endre § 38a sjette ledd om å gi Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet søksmålskompetanse, ble ikke foreslått i høringsbrevet av 02.10.2000. Det har heller ikke vært på høring. Endringsforslaget innebærer først og fremst en hensiktsmessig teknisk justering. Det er ellers besluttet at det skal foretas en evaluering av Utlendingsnemndas virksomhet i løpet av 2001. Evalueringen vil også omfatte bestemmelsen om at det som hovedregel skal gis adgang til personlig fremmøte i asylsaker. Etter de regler som tidligere er vedtatt, skal det være fire nemndmedlemmer og en nemndleder i saker som behandles i nemnd. I tillegg skal klagere som anmoder om det, kunne gis anledning til personlig fremmøte. I asylsaker skal adgang til personlig fremmøte som hovedregel gis. § 38a tredje ledd første punktum lyder: I høringsbrev av 02.10.2000 foreslo departementet at Den Norske Advokatforening skulle tas ut av § 38a tredje ledd. Det ble vist til at Advokatforeningen i brev av 12.09.2000 har meddelt Justisdepartementet at hovedstyret i foreningen har truffet vedtak om ikke å ville medvirke i oppnevnelsen av nemndmedlemmer til Utlendingsnemnda. En del av begrunnelsen er at foreningen finner det prinsipielt uheldig at advokater oppnevnes som nemndmedlemmer og at en slik deltakelse normalt vil medføre at en er utelukket fra selv å prosedere saker for samme nemnd. Det kom ikke fram synspunkter på forslaget. § 38a sjette ledd lyder: Bestemmelsen ble gitt fordi det ansvarlige fagdepartementet (Kommunal- og regionaldepartementet) ikke har adgang til å instruere utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker, jf § 38. Det er imidlertid ikke sagt noe i lovbestemmelsen eller i forarbeidene om hva som skal gjelde for søksmål som retter seg mot vedtak fattet av Justisdepartementet før 01.01.2001. Når ikke noe annet er bestemt i loven, er det etter praksis en klar hovedregel at det departementet saken hører inn under, skal oppføres som part. I saker som gjelder Justisdepartementets vedtak, vil det være Kommunal- og regionaldepartementet som må anses som part, idet dette departementet overtar ansvaret for utlendingsforvaltningen 1. januar 2001. I Ot.prp.nr.17 (1998-1999) s. 86 er det vist til hva som følger av at Kommunal- og regionaldepartementet vil være ansvarlig for oppfølgingen av saker som bringes inn for et internasjonalt organ. De problemene som der er beskrevet vil gjelde tilsvarende i saker der departementet skal ha ansvaret for oppfølgingen i forhold til en norsk domstol. Dersom Kommunal- og regionaldepartementet skulle opptre for staten i rettssaker som gjelder vedtak truffet før 01.01.2001, ville dette skape særskilte vansker dersom det under saken oppstår endrede forhold eller på annen måte fremkommer nye opplysninger. I saker som gjelder asyl eller utvisning, og hvor det skal foretas en vurdering etter utlendingsloven § 15, må retten også vurdere nye forhold som er av betydning for saken. Departementet vil på sin side ikke ha anledning til å foreta en fornyet vurdering av saken ut fra slike forhold, fordi det er Utlendingsnemnda som nå skal ta stilling til nye opplysninger og forhold i saken. Nemndas avgjørelse vil samtidig innebære at nemnda kan trekkes inn i saken som part, jf § 38a sjette ledd. Det bemerkes videre at dersom saksøker fremmer omgjøringsbegjæring overfor Utlendingsnemnda før søksmål reises, vil nemnda være rette saksøkt når det er tatt stilling til omgjøringsbegjæringen. Saksøker vil heller ikke ha noen rettslig interesse i å fremme søksmål som retter seg mot departementets vedtak etter at nemnda har fattet avgjørelse. Det vil ha klare fordeler at Utlendingsnemnda skal opptre som part for staten. Utlendingsnemnda vil kunne omgjøre tidligere vedtak i saken og eventuelt inngå forlik. Videre vil nemnda også kunne foreta en fornyet vurdering av saken dersom det har oppstått endrede omstendigheter eller fremkommet nye opplysninger. Selv om Utlendingsnemnda må representere staten i saker som den ikke selv har avgjort, kan ikke dette oppfattes som problematisk så lenge nemnda har kompetanse til å omgjøre departementets vedtak. Departementet kan ikke se at det på noen måte vil kunne være til ulempe for saksøker at Utlendingsnemnda opptrer for staten. På denne bakgrunn har departementet kommet til at det bør gis en overgangsregel, og foreslår å tilføye et nytt annet punktum i § 38a om at Utlendingsnemnda opptrer for staten når det foreligger søksmål om lovmessigheten av Justisdepartementets vedtak, dvs vedtak truffet før 01.01.2001. Departementet går imidlertid ikke inn for å gjøre endringer i søksmålskompetansen når det gjelder søksmål mot staten med påstand om erstatning i saker som gjelder vedtak på utlendingsfeltet truffet før 01.01.2001. For det tilfellet at slikt søksmål skulle bli reist, synes det klart at departementet bør være søksmålspart. Det relevante vurderingstemaet for så vidt gjelder lovmessigheten av departementets vedtak, vil i disse tilfellene rette seg mot de omstendigheter som forelå på tidspunktet for vedtaket. I forlengelsen av departementets forslag om å gi søksmålskompetanse til Utlendingsnemnda for vedtak truffet før 01.01.2001, foreslås også en endring i søksmålskompetansen hva angår vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet. Hittil har staten ved Justisdepartementet møtt som representant for staten dersom Utlendingsdirektoratets vedtak er gjenstand for søksmål. Utgangspunktet er at staten selv kan bestemme hvem som skal representere staten ved et søksmål, såkalt disposisjonsrett. Etter 01.01.2001 blir departementets instruksjonsmyndighet over Utlendingsdirektoratet begrenset tilsvarende som departementets instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda, se om dette over. På denne bakgrunn foreslår departementet å tilføye ett nytt tredje ledd om at Utlendingsdirektoratet opptrer på vegne av staten ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets vedtak etter utlendingsloven eller om erstatning som følge av slike vedtak. Dette synes å være en bedre løsning enn om Utlendingsnemnda skal opptre på vegne av staten i søksmål vedrørende vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet. Siden Utlendingsnemnda skal opptre på vegne av staten ved søksmål om erstatning som følge av vedtak etter utlendingsloven, finner departementet det naturlig at Utlendingsdirektoratet opptrer på vegne av staten når det er reist søksmål mot staten om slik erstatning som følge av vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet. § 38b første ledd lyder: «I den enkelte sak deltar en leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr § 38a tredje ledd, jfr likevel annet ledd i paragrafen her. Den enkelte nemnd kan behandle flere saker. I høringsbrev av 02.10.2000 foreslo departementet å redusere antall nemndmedlemmer fra fire til to i den enkelte nemnd. Det ble blant annet vist til at en reduksjon fra fire til to nemndmedlemmer etter departementets vurdering ikke vil ha betydning for rettssikkerheten eller tilliten til nemnda. I alle saker som behandles i nemnd vil flertallet fortsatt bestå av nemndmedlemmer (legmedlemmer). Som det vil fremgå nedenfor, foreslo departementet at ett nemndmedlem i hver nemnd alltid vil være oppnevnt etter forslag fra en humanitær organisasjon. Dette burde sikre tilstrekkelig bredde i sammensetningen av den enkelte nemnd. Det ble videre vist til at i Ot.prp.nr.38 (1995-1996) foreslo departementet ulike prosedyrer for behandling av sakene, blant annet to ulike sammensetninger av nemnda; ei ordinær nemnd med en leder og to nemndmedlemmer, og ei utvidet nemnd med to ledere og tre nemndmedlemmer for saker av prinsipiell betydning. Det har altså tidligere vært foreslått ei nemnd bestående av tre personer. Nemndmedlemmene skulle imidlertid i henhold til forslaget den gang, oppnevnes blant medlemmene av de alminnelige utvalg av lagrettemedlemmer og meddommere. I Innst.O.nr.24 (1996-1997) «fleirtalet vil velja ei tredje løysing: Oppnemning etter forslag frå Justisdepartementet/Utanriksdepartementet og frå Den norske advokatforening/Juristforbundet/humanitære organisasjonar som arbeider innafor området som gjeld asyl- og flyktningepolitikk. Oppnemninga skal skje av Kongen i statsråd, og samansetjinga skal vera slik at alle kategoriar er representerte.» ( Ot.prp.nr.17 (1998-1999) s. 29 andre spalte). I høringsbrevet ble det vist til at det var flere muligheter for å redusere antall nemndmedlemmer fra fire til to. Det ble foreslått at de fire hovedgruppene skulle beholdes, og at Norges Juristforbund alene skulle representere den ene hovedgruppen. De fire grupperingene som skulle foreslå nemndmedlemmer ville derfor være: I samme høringsbrev gav departementet uttrykk for to ulike alternativer for sammenslåing av hovedgruppene og uttrekk av nemndmedlemmer. Departementet falt ned på alternativet om at nemndmedlemmer oppnevnt etter forslag fra de fire gruppene som er nevnt i lovens § 38a tredje ledd deles inn i to undergrupper bestående av Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund i en gruppe og de humanitære organisasjonene i den andre gruppen. Den enkelte nemnd vil da bli satt med et medlem fra hver gruppe. Denne løsningen innebærer at et medlem oppnevnt etter forslag fra de humanitære organisasjonene skal møte hver gang, mens et medlem oppnevnt etter forslag fra en av de øvrige instansene skal møte hver tredje gang. Hovedbegrunnelsen for å velge dette alternativet er at dette vil sikre en variert og bred sammensetning i den enkelte nemnd. Felles for de høringsinstansene som avga uttalelse var at forslaget kunne aksepteres dersom det alternativet departementet hadde foreslått, ble valgt. Betingelsen fra de fleste var imidlertid at de foreslåtte endringene i adgangen til personlig fremmøte ikke ble gjennomført. NOAS, Mellomkirkelig råd, Kirkens Nødhjelp, Kristen Interkulturelt arbeid, Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp, Flyktningrådet, Redd Barna og Amnesty International Norge avga følgende felles uttalelse: «De frivillige, humanitære organisasjonene har lenge støttet arbeidet med å utvikle en ny ordning for behandling av klagesaker på utlendingsfeltet, og har spesifikt tatt til orde for en domstolsliknende, uavhengig, kollegial nemnd, først og fremst på grunn av rettssikkerhetsperspektivet. Det skulle derfor være unødvendig å si at vi betrakter opprettelsen av Utlendingsnemnda som en særdeles positiv utvikling innen dette området og likeledes at vi setter pris på departementets invitasjon til å delta i nemnda. »Konkret er vi bekymret for at reduksjonen av antallet nemndmedlemmer fra 4 til 2 vil innebære en reduksjon av den bredden av bakgrunner og perspektiver som skal sikre en forsvarlig behandling og diskusjon i den enkelte nemnd. Samtidig ser vi for oss muligheten for en ytterligere aksentuering av nemndlederens rolle internt i den enkelte nemnd. Vi ser her også for oss at man kan se på det bredere sammensatte koordineringsutvalgets funksjoner. Departementet har nå foreslått en løsning som medfører at de frivillige, humanitære organisasjonene alltid vil være representert. Organisasjonene vil av hensyn til nemndas effektivitet ikke stille seg avvisende til departementets forslag. En slik endring vil dessuten ha de ønskede konsekvenser sett fra departementets ståsted. Den Norske Advokatforening gikk inn for den foreslåtte reduksjonen i antall nemndmedlemmer, selv om de mente at den opprinnelige ordningen var bedre. Begrunnelsen for at de kunne gå inn for endringen var imidlertid en annen enn departementets. Tilstrømmingen av asylsøkere burde ikke være et argument. Det var viktig å ta hensyn til dette når kapasiteten i nemnda vurderes, men rettssikkerheten måtte ikke påvirkes av dette. Det var viktig å ha fleksibilitet i nemnda. Erfaringen fra domstolsbehandling tilsa at rettssikkerheten ikke vil bli svekket av at nemndene består av 3 personer. Betingelsen for at Advokatforeningen skulle gå med på å redusere antall nemndmedlemmer, var at alternativet hvor de humanitære organisasjonene alltid er representert, ble valgt. JussBuss uttalte at de var bekymret for en generell utvikling som innebærer en innsnevring av regelverket, og stadig færre rettigheter for utlendinger i Norge. De så ikke store problemer ved at antall nemndmedlemmer reduseres til to. De gikk inn for det foreslåtte alternativet. Landsorganisasjonen i Norge (LO) har meddelt at de går inn for det foreslåtte alternativet. MiRa Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner uttalte: «den opprinnelige modellen ville i større utstrekning gi en rikere diskusjon om beslutningsgrunnlaget. Når vi nå må forholde oss til departementets nye forslag går vi inn for alternativ 2» (alternativet der de humanitære organisasjonene alltid er representert). «Representanter fra de humanitære organisasjonene er særdeles viktige siden de ofte har konkret og praktisk erfaring i forhold til klagegruppen. De vil kunne bidra i diskusjonen med bredere innsikt i både de politiske og samfunnsmessige forhold i klagesaken. Forslaget opprettholdes. Forslaget sikrer en variert og bred sammensetning i den enkelte nemnd. Endringsforslaget vil ikke være i strid med de sentrale hensyn som lå bak beslutningen om å etablere Utlendingsnemnda som et uavhengig og domstolsliknende organ. § 38a fjerde ledd lyder: «Nemnda skal ha et koordineringsutvalg med en leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr tredje ledd. De oppnevnes av departementet for fire år, fortrinnsvis blant dem som har erfaring med nemndarbeidet. Utvalget behandler spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid m.v. Departementet foreslo ingen endringer i denne bestemmelsen i høringsbrevet av 02.10.2000 til tross for forslaget om at den enkelte nemnd skal settes sammen av to nemndmedlemmer i stedet for fire og en nemndleder. Verken denne endringen eller andre grunner tilsier etter departementets mening at det bør gjøres endringer i den vedtatte sammensetningen av koordineringsutvalget. Det anses snarere som en fordel at koordineringsutvalget fortsatt skal ha den brede representasjonen som følger av de vedtatte bestemmelser. Det kom ikke fram synspunkter på dette i høringsmøtet 12.10.2000. NOAS mente imidlertid at koordineringsutvalget bør få en større og mer sentral rolle enn tiltenkt, blant annet slik at prinsipielle saker bør behandles i koordineringsutvalget. Det gjøres ikke endringer i bestemmelsen. Koordineringsutvalget skal ha en koordinerende funksjon innad i nemnda. Utvalget skal behandle spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid. En viktig oppgave vil være å overvåke hvorvidt vedtak truffet av ulike nemnder er i samsvar med hverandre. Det blir svært viktig at de ulike nemndene legger til grunn samme tolkning av regelverket og samme skjønnsutøvelse i sine vedtak. Utvalget skal også vurdere hvorvidt nemndledernes praksis er den samme når det gjelder beslutninger om behandlingsform og adgang til personlig fremmøte. § 38b tredje ledd lyder: «Nemnda bestemmer selv behandlingsformen. Saker som behandles etter første ledd, avgjøres ved flertallsvedtak, men ved stemmelikhet gjelder det resultat som er gunstigst for klageren. I høringsbrevet av 02.10.2000 går departementet inn for at andre punktum endres, som en naturlig følge av den foreslåtte endring med hensyn til antall nemndmedlemmer i hver nemnd og uttalte i den forbindelse: «I høringsbrevet av 17.2.2000 er det nevnt et praktisk eksempel på stemmelikhet i en nemnd bestående av fem personer: to stemmer for avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, to for opphold på humanitært grunnlag og en for asyl. I slike tilfeller skal klageren ha opphold på humanitært grunnlag. Skal nemnda bestå av tre personer vil stemmetallet kunne bli 1-1-1: en for asyl, en for opphold på humanitært grunnlag og en for totalavslag. Etter den vedtatte bestemmelsen skal søkeren ha asyl siden dette er det gunstigste resultat for søkeren. Det er tvilsomt om man bør ha en slik regel i forhold til å regulere selve oppholdsgrunnlaget. Det er bare en av tre som har stemt for asyl. I en slik situasjon bør klageren selvsagt innvilges tillatelse til opphold i Norge, dvs det gunstigste resultat totalt sett for klageren, siden to har stemt for at vedkommende skal få bli. Det gjenstående spørsmålet er imidlertid hvilket grunnlag tillatelsen skal gis på. Departementet mener at selve grunnlaget for oppholdet ikke automatisk bør avgjøres utfra at en person har stemt for asyl. I denne situasjonen bør det stemmes på tilsvarende måte som ved utvisning, dvs at det foretas en subsidiær avstemming over hvilket oppholdsgrunnlag klageren skal ha, og hvor det ikke er mulig å stemme for avslag, men bare for asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Den subsidiære avstemningen vil altså avgjøre om klageren skal innvilges asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Det ble ikke antatt å være behov for slik subsidiær stemmegivning i andre tilfeller enn i asyl- og utvisningssaker. Avstemningsmåten i utvisningssakene fremgår ikke av utlendingsloven. Tilsvarende ble det foreslått en forskriftsendring om avstemningsmåten i asylsaker. Bortsett fra Den Norske Advokatforening hadde ingen synspunkter på forslaget. Advokatforeningen foreslo at nemndleder skal gis dobbel stemme i statusavgjørelser med mindre nemndlederen stemmer for avslag. I så fall burde det avholdes en ny avstemming. Begrunnelsen var at nemndleder har særskilt fagkunnskap og at det ofte var juridiske avgjørelser. Advokatforeningen mente at departementets forslag var greit, men at deres forslag vil være en bedre ordning som tar opp i seg hensynet til kontinuitet og likebehandling. Forslaget opprettholdes. Departementet har tidligere vurdert om nemndleder skulle ha dobbel stemme, men da slik at nemndleders stemme alltid talte dobbelt. Forslaget fra Den Norske Advokatforening knytter nemndleders doble stemme til utfallet av stemmegivningen. Departementet går ikke inn for dette, idet det er betenkelig at en presumptiv sikring av likebehandling bare skal gjelde i en retning. § 38b fjerde ledd første punktum lyder: «Klager som anmoder om det, kan gis adgang til å møte personlig og uttale seg i sak som behandles etter første ledd. I høringsbrevet av 02.10.2000 foreslo departementet en endring i første punktum og skrev i den forbindelse: «Endringen går ut på å ta ut «som anmoder om det». Begrunnelsen er at det i forhold til spørsmålet om personlig fremmøte ikke bør være nødvendig for klager å anmode om dette. Vi legger til grunn at de fleste klagere vil ønske å møte personlig i nemnda. Etter den vedtatte bestemmelsen vil en klager som anmoder om personlig fremmøte, kunne få adgang til det eller det kan besluttes at klager etter anmodning ikke skal gis adgang til personlig fremmøte. Videre kan nemndleder beslutte at en klager som ikke har anmodet om det, likevel skal gis personlig fremmøte. Vi ser det som lite hensiktsmessig at alle klagere skal måtte anmode om å få møte personlig. Endringsforslaget innebærer at nemndleder automatisk vurderer spørsmålet om personlig fremmøte i forhold til hver enkelt sak som skal behandles i nemnd, uavhengig av om klager har anmodet om det eller ikke. Endringsforslaget innebærer ikke en realitetsendring i forhold til den vedtatte bestemmelsen, men snarere en «administrativ» forenkling for klageren og for Utlendingsnemnda. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot forslaget. Utenriksdepartementet er enig i at det er lite hensiktsmessig at alle klagere skal måtte anmode om å få møte personlig. Departementet støtter derfor forslaget om at spørsmålet om personlig fremmøte automatisk skal vurderes i hver sak, uavhengig av om klager har anmodet om det. Endringsforslaget opprettholdes. Endringen innebærer at nemndleder automatisk vurderer spørsmålet om personlig fremmøte i forhold til hver enkelt sak som skal behandles i nemnd. Endringen er en administrativ forenkling, og innebærer ikke en realitetsendring. § 38b fjerde ledd annet punktum lyder: «I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. I høringsbrevet av 02.10.2000 foreslo departementet at andre punktum går ut. Begrunnelsen for forslaget er behovet for større fleksibilitet i forhold til spørsmålet om personlig fremmøte. Departementet skrev i den forbindelse: «Det bør i større grad åpnes for at det ved vurderingen av om personlig fremmøte skal gis, legges mer vekt på om personlig fremmøte av ulike årsaker vil kunne være av betydning for avgjørelsen av den enkelte sak. Det er ikke gitt at personlig fremmøte vil ha betydning for avgjørelsen av alle asylsaker. Samtidig vil det for enkelte sakstyper fortsatt fremstå som mer naturlig at personlig fremmøte bør gis. Endringsforslaget innebærer at nemndleder foretar en individuell vurdering av om personlig fremmøte skal tillates eller ikke. De fleste høringsinstansene som uttalte seg, gikk imot forslaget om å fjerne annet punktum. Samtlige humanitære organisasjoner som hadde sagt seg villige til å foreslå nemndmedlemmer, påpekte at retten til personlig fremmøte i asylsaker var en vesentlig forutsetning for at de hadde støttet opprettelsen av Utlendingsnemnda. Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsbrevet i den form det var foreslått. Bakgrunnen er at departementet har kommet til at hensynet til deltakelse fra de humanitære organisasjonene tilsier at den opprinnelige ordningen med personlig fremmøte blir beholdt. Unntak vil bli gjort i forskriften for de tilfeller nemnda anser det som åpenbart at personlig frammøte ikke vil ha betydning for saken. Dette kan gjelde saker der det ikke er uenighet eller tvil om faktum. Når den vedtatte bestemmelsen opprettholdes, inkluderer dette også de føringer som ble gitt i Ot.prp.nr.17 (1998-1999) om i hvilke andre asylrelaterte saker det som hovedregel skal gis adgang til personlig fremmøte. Dette vil gjelde saker der Utlendingsdirektoratet har truffet vedtak om avslag på søknad om asyl når det heller ikke er gitt tillatelse etter lovens § 8 annet ledd, avslag på søknad om familiegjenforening fremmet fra riket av asylsøkers familiemedlem som ikke selv har søkt asyl og avslag på søknad om avledet flyktningstatus. Som hovedregel skal det også gis adgang til personlig fremmøte i saker der det er gitt avslag på status som flyktning for overføringsflyktning, når Utlendingsdirektoratet har tilbakekalt asyl og tillatelse etter lovens § 8 annet ledd, tillatelse til familiegjenforening som er gitt på grunnlag av søknad om asyl, og bosettingstillatelse når første gangs tillatelse er gitt etter lovens § 8 annet ledd på grunnlag av søknad om asyl. I tillegg til å forskriftsfeste adgangen til personlig fremmøte i de nevnte sakstypene, mener departementet at det bør forskriftsfestes en hovedregel om adgang til personlig fremmøte i saker som gjelder utvisning av utlendinger som har barn, og hvor barnet eller barna fortsatt vil kunne bli boende i landet etter utvisning av utlendingen. Det forutsettes at saken er av en slik karakter at den skal behandles i nemnd, jfr. § 38b første ledd, jf annet ledd. Ved vurderingen av om det skal gis adgang til personlig fremmøte må det legges vekt på om utlendingen har hatt kontakt av et visst omfang med barnet. Tilsvarende må det ved vurderingen av om det skal gis personlig fremmøte, legges vekt på om utlendingen sitter fengslet når saken skal behandles. I slike tilfeller vil det være mindre aktuelt å gi adgang til personlig fremmøte for klageren selv. En opprettholdelse av den vedtatte bestemmelsen i § 38b innebærer at det i asylsaker som hovedregel skal gis adgang til personlig fremmøte. I Ot.prp.nr.17 (1998-1999) er det ikke gitt særskilte føringer med hensyn til i hvilke tilfeller det kan være aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen om adgang til personlig fremmøte for asylsøkere. I saker der nemnda anser det som åpenbart at personlig fremmøte ikke vil ha betydning for avgjørelsen av saken, f.eks saker der klagerens fremstilling av faktum er lagt til grunn eller der det ikke er tvil om faktum, mener departementet at det vil være aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen. Dette bør reguleres i forskrift. Til § 38a tredje ledd første punktum: Den Norske Advokatforening er tatt ut av første punktum. Til § 38a sjette ledd: Det er tilføyd nytt annet og tredje punktum. I annet punktum gis Utlendingsnemnda søksmålskompetanse for vedtak truffet av Justisdepartementet før 1. januar 2001. I tredje punktum gis Utlendingsdirektoratet søksmålskompetanse for vedtak truffet av direktoratet etter 1. januar 2001 om lovmessigheten av vedtak etter utlendingsloven og erstatning som følge av slike vedtak. Til § 38b første ledd: Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.3. Av første punktum fremgår at i den enkelte sak deltar en nemndleder og to medlemmer. Videre er bestemmelsen endret ved at det er gitt et nytt annet og tredje punktum som regulerer hvordan uttrekket til nemndene skal skje. Ett medlem skal trekkes ut blant dem som er foreslått av Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund, det andre medlemmet blant dem som er foreslått av de humanitære organisasjonene. Annet punktum blir nytt fjerde punktum. Til § 38b tredje ledd: Det er ikke foreslått endringer i første punktum. I andre punktum er siste del av setningen strøket, slik at det går ut at det gunstigste resultatet for klageren skal gjelde ved stemmelikhet. Det vil bli regulert i utlendingsforskriften hvordan avstemmingen skal skje ved stemmelikhet. Til § 38b fjerde ledd: Første punktum er endret slik at klager ikke behøver å anmode om personlig fremmøte. I Ot.prp.nr.17 (1998-1999) ble det lagt til grunn at nemnda skulle fatte vedtak i 6000 saker, hvorav 1400 saker skulle behandles i nemnd med personlig fremmøte og 4600 saker på annen måte. På grunn av økt asyltilstrømming ble forutsetningene endret i St.prp.nr.1 (1999-2000). Her ble det lagt til grunn at nemnda skal treffe 7500 vedtak pr. år, hvorav 3000 vedtak i nemnd med personlig fremmøte. Disse forutsetningene ble videreført i budsjettet for år 2001. I tillegg ble det lagt til grunn at nemnda skal fatte vedtak i 400 saker i nemnd, men uten personlig fremmøte. De samme forutsetningene legges fortsatt til grunn i de reviderte beregningene. De økonomiske og administrative konsekvensene av endringen i § 38b første ledd blir omfattende. Kostnadene til godtgjørelse, reise og opphold for nemndmedlemmer blir redusert som følge av at antall nemndmedlemmer i den enkelte nemnd reduseres fra fire til to. Det blir også enklere å administrere et system med nemnder bestående av tre personer istedenfor fem. Det legges forsatt til grunn at den enkelte nemnd i etableringsåret (2001) i gjennomsnitt skal behandle to saker med personlig fremmøte pr. dag og fire saker uten personlig fremmøte pr. dag. Forslaget til endring i § 38a sjette ledd innebærer at arbeidsbelastningen med rettssaker flyttes fra en instans til to andre instanser. Ved å redusere antall nemndmedlemmer fra fire til to vil utgiftene til reise, opphold og godtgjørelse til nemndmedlemmer bli redusert med vel 11,2 millioner kroner. Forslaget til endring av § 38a sjette ledd gir ingen økonomiske konsekvenser. Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen i statsråd etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. § 38a sjette ledd skal lyde: I den enkelte sak deltar en nemndleder og to medlemmer, jf likevel annet ledd. Det ene medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund. Det andre medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Den enkelte nemnd kan behandle flere saker. § 38b tredje ledd andre punktum skal lyde: Saker som behandles etter første ledd, avgjøres ved flertallsvedtak. Klager kan gis adgang til å møte personlig og uttale seg i sak som behandles etter første ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Klagerens advokat eller en annen representant for klageren kan møte sammen med klageren. Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse. Ot.prp.nr.18 (2000-2001) Om lov om endringer i straffeprosessloven og domstolloven mv. (forkynnelse av dommer og enkelte justeringer i to-instansreglene mv.) |
lovdata_cd_37680 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.407 | Saker etter konvensjonen mellom Norge og Nederland skal behandles etter de samme retningslinjer som EØS-saker. Dette følger av henvisningene i konvensjonen til aktuelle bestemmelser i forordning 1408/71 og forordning 574/72. Se derfor EØS-rundskriv 40-21 når det gjelder saksbehandlingsregler. Praktiske retningslinjer for saksbehandlingen er beskrevet i EØS-rundskriv til de enkelte stønadskapitlene under Hovednr. 40.. |
lovdata_cd_5595 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.714 | Forskrift om fredning for Lindstad naturreservat, Gjøvik kommune, Oppland. Fastsatt ved kgl.res. av 4. sept. 1981. Fremmet av Miljøverndep. |
lovdata_cd_51162 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.831 | 0 Kapitlet tilføyd ved forskrift 14 des 2001 nr. 1456 (i kraft 1 jan 2002). §5B-1. Som grunnlag for en samfunnsmessig rasjonell utvikling av energisystemet og søknader om konsesjon for elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg, skal alle konsesjonærer delta i energiplanarbeidet og samordne de enkelte energiplaner til hverandre. Energiplaner skal omfatte produksjon, overføring, distribusjon og bruk av elektrisk energi. I planleggingen skal det tas hensyn til muligheter for bruk av fjernvarme, energifleksible løsninger, varmegjenvinning, innenlandsk bruk av gass, tiltak for energiøkonomisering ved nybygg og rehabiliteringer, effekten av å ta i bruk energistyringssystemer på forbrukssiden mv. Konsesjonær plikter etter pålegg fra Norges vassdrags- og energidirektorat å utarbeide langsiktige energiplaner. Konsesjonær plikter også etter pålegg fra Norges vassdrags- og energidirektorat å koordinere utarbeidelse av energiplaner innen et nærmere definert planområde. Pålagte energiplaner skal oversendes Norges vassdrags- og energidirektorat. Norges vassdrags- og energidirektorat kan kreve fremlagt alt nødvendig underlagsmateriale av teknisk og økonomisk art for oppfølgingen av energiplanarbeidet. Kapittel 6. Beredskap. Beredskap i kraftforsyningen skal forebygge og begrense skade på liv og eiendom forårsaket av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror- og sabotasjeaksjoner eller ved rasjonering etter §5A-2 i fred, under beredskap og i krig. §6-2. Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO) e) kunne gjennomføre en effektiv rehabilitering av egen virksomhet ved skader, ødeleggelser eller andre forstyrrelser. Norges vassdrags- og energidirektorat kan vedta sikringstiltak ved alle anlegg som omfattes av energilovens §6-3, og for sambandssystemer og dataanlegg som er nødvendige for driften av kraftforsyningen, eller som overfører, lagrer og behandler sikkerhetsgradert eller annen sensitiv informasjon om slike anlegg og for administrative bygg og beredskapsrom. Vedtak om sikringstiltak kan omfatte: c) pålegg om vakthold. KBO har ansvar for at det gjennomføres forebyggende sikkerhetstiltak ved alle enheter og systemer av betydning for ledelse og drift av landets kraftforsyning, og for enheter som har sensitiv eller sikkerhetsgradert informasjon om disse. Forebyggende sikkerhetstiltak omfatter krav til: a) beskyttelse av viktige informasjonssystemer og sensitiv eller sikkerhetsgradert informasjon. Dette omfatter blant annet kraftsystemet med driftssentraler, sambands- og styresystemer, anlegg for ledelse og særlig viktige kraftforsyningsanlegg, forsvars- og sikringstiltak, rehabiliteringskapasiteter, skadevirkninger av omfattende strømutfall og dambrudd. b) personkontroll av personer med tilgang til sensitiv eller sikkerhetsgradert informasjon om kraftforsyningen, eller adgang til viktige anlegg for ledelse og drift. c) restriksjoner på besøk ved anlegg av vesentlig betydning for landets kraftforsyning. d) inngåelse av sikkerhetsavtaler med leverandører, konsulenter, tjenestetilbydere o.l. ved bygging, ombygging, utvidelse og drift av viktige kraftforsyningsanlegg, herunder større driftskontrollsystemer. e) beskyttelse av viktige kraftforsyningsanlegg og andre ressurser, med bl.a. fysisk sikring og adgangskontroll, både under bygging og ved bestående anlegg. Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhet (sikkerhetsloven) kommer til anvendelse ved ansettelse eller engasjement av utenlandske statsborgere i kraftforsyningen. Den som utfører tiltak etter denne forskrift skal selv dekke de utgifter dette medfører. Ved nyanlegg bekoster eier alle sikringstiltak i henhold til vedtak gitt av Norges vassdrags- og energidirektorat. Som nyanlegg regnes også anlegg som ombygges eller utvides slik at dets betydning øker vesentlig, eller som ombygges slik at tidligere utførte tiltak og planer må endres vesentlig. Ved betydelige kostnader kan det etter søknad gis tilskudd. Ved bestående anlegg kan det etter søknad gis inntil femti prosent tilskudd ved vedtak om sikringstiltak. Tilsvarende gjelder ved begrunnet anskaffelse av reserve- eller beredskapsmateriell og reparasjonsutstyr. Til dekning av Norges vassdrags- og energidirektorats utgifter til arbeidet med kraftforsyningsberedskap innkreves et årlig gebyr. Gebyret fastsettes for det enkelte kraftselskap på grunnlag av installert ytelse i kraftverk, transformatorstasjoner og nettstasjoner pr. 1. januar det år gebyret beregnes for. Satsene skal reguleres slik at de samlede gebyrer tilsvarer de faktiske utgifter Norges vassdrags- og energidirektorat har med beredskapsarbeidet. Det skal etableres internkontroll for kraftforsyningsberedskap. Alle enheter i KBO skal etablere tiltak for å påse at krav stilt i eller i medhold av denne forskrift overholdes. Det må kunne dokumenteres at slike tiltak er etablert og følges. |
lovdata_cd_50731 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.883 | 33. Pålegget om fellesutmåling i paragrafens første ledd, gjelder for de tilfeller hvor det foreligger flere refsbare forhold som det ikke tidligere har vært ilagt refselse for. Pålegget om fellesutmåling i paragrafens annet ledd, gjelder både de tilfeller der refselse er ilagt, men ikke iverksatt og de tilfeller hvor en refselse allerede er iverksatt. 34. Ileggelsestidspunktet for refselsen er avgjørende for anvendelsen av reglene i lovens §8. Med ileggelsestidspunktet forstås det tidspunkt refselsesvedtaket (refselsesordren) ble underskrevet, ikke underrettelsen til refsede. Begås derfor nye handlinger mens en refselse er under klagebehandling, kan disse avgjøres uten at reglene om fellesrefselse kommer til anvendelse. 35. Når det ilegges refselse for flere forhold skal reaksjonen være strengere enn for det alvorligste, men mildere enn summen av refselsene hvis forholdene hadde vært avgjort hver for seg. Refselsen kan ikke overstige maksimum for det refselsesmiddel som brukes. Dette gjelder utmåling både etter første og annet ledd i lovens §8, og uansett om man velger å gi tilleggsrefselse (se punktene 36 og 37) eller fellesrefselse. 36. Ved utmåling av fellesrefselse hvor refselse allerede er ilagt men ikke iverksatt gjelder: - refsende befal kan oppheve den først ilagte refselse og på fritt grunnlag ilegge en fellesrefselse. Om nødvendig skal han sende saken til høyere sjef. - hvor han vil bruke samme refselsesmiddel kan han avgjøre saken med en tilleggsrefselse. 37. Er refselsen helt eller delvis iverksatt gjelder: a) Vil man bruke samme refselsesmiddel kan det ilegges en tilleggsrefselse. Dersom allerede iverksatt refselse og tilleggsrefselse tilsammen overskrider refsende befals kompetanse skal tilleggsrefselsen ilegges av høyere sjef. På tilsvarende måte skal saken forelegges krigsadvokat eller Generaladvokaten dersom grensene i pkt. 58 overskrides på grunn av tilleggsrefselse. b) Vil man bruke et annet refselsesmiddel ved felles- eller tilleggsrefselse enn det som tidligere er iverksatt skal gjelde: i. Er første refselse irettesettelse, oppheves denne, og ny fellesrefselse ilegges. ii. Er første refselse bot, oppheves denne, boten tilbakebetales og fellesrefselse kan ilegges på fritt grunnlag. iii. Er første refselse som oppheves frihetsinnskrenkning eller arrest som er sonet, skal det tas hensyn til denne ved at arrest - bot - frihetsinnskrenkning, forholder seg til hverandre slik at en dags arrest tilsvarer to dagers tjenestetillegg som bot og tre dagers frihetsinnskrenkning. iiii. Det er ved vurdering av tilleggsrefselse anledning til å la et forhold passere urefset når: Opplysninger om urefsede forhold kan påføres refselsesvedtaket. 38. Det skal fremgå av refselsesvedtaket (refselsesordren) om det er ilagt en ny fellesrefselse eller en tilleggsrefselse. 39. Oppdages under kontroll med disiplinærmyndighetens utøvelse, at det er ilagt flere refselser for forhold som skulle vært oppgjort under ett, gjelder reglene foran så langt det passer dog slik at reaksjonen samlet ikke kan skjerpes. Til lovens §9. |
lovdata_cd_17005 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.82 | 2. Dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er fredet mot skade og ødeleggelse med de unntak som følger av punktene V-VIII. |
lovdata_cd_22054 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.466 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §9, §10 og §14 2. ledd og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde og et tilstøtende våtmarks- og landbruksområde ved Grunnfør i Hadsel kommune, Nordland fylke fredet som naturreservat og fuglefredningsområde ved kgl. res. av 19. desember 1997 under betegnelsen «Lågen naturreservat» og «Grunnfør fuglefredningsområde». Med hjemmel i kgl.res. av 3. juli 1987 nr. 572 og 25. oktober 1996 nr. 1008 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 og 25. juni 1998 er forskriften for naturreservatet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak den 26. februar 1998 og for fuglefredningsområdet ved vedtak av 26. april 2002. 0 Endret ved forskrifter 26 feb 1998 nr. 213, 26 april 2002 nr. 405. |
lovdata_cd_38677 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.951 | Oppgjer skal etter avtalen vere med den regionale oppgjørsenheten som avtalen er inngått med. Nasjonal oppgjørsenhet kan bestemme at oppgjeret skal skje ved ein annan regional oppgjørsenhet. Dersom legen flyttar kontoret sitt til eit fylke som ligg utanfor ansvarsområdet til den regionale oppgjørsenheten, gjeld føresegnene i punkt 1.3 på same viset der. |
lovdata_cd_12771 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.807 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23, er vestre del av Kuøyni, Skagøyni og Teistholmen, med kringliggjande sjøareal ut til ein avstand av ca. 50 m frå strandlina i Austrheim kommune i Hordaland fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 3. april 1987 under namnet Kuøyni, Skagøyni, Teistholmen og Teistholmskjeret naturreservat. |
lovdata_cd_63314 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.897 | Publisert: Somb-1971-8 (1971 27) Sammendrag: Lønn for lærer som ikke hadde godkjent utdanning, og som avtjente sin militærtjeneste uten å være permittert fra lærerstillingen. Saksgang: (Sak 296/71). A. arbeidet skoleårene 1966/67, 1967/68, 1968/69 og 1970/71 i folkeskolen som midlertidig lærer uten godkjent utdanning. Skoleåret 1969/70 avtjente A. militær førstegangstjeneste uten å være permittert fra sin stilling i skolen. Skoleåret 1966/67 var A. lønnet i lønnsklasse 12, mens han de to påfølgende år oppebar lønn i klasse 13 - i begge tilfeller uten adgang til å tjene opp alderstillegg. Etter endt militærtjeneste ble A. i skoleåret 1970/71 på ny plassert i lønnsklasse 12. A. brakte saken inn for Kirke)- og undervisningsdepartementet, som i sin avgjørelse viste til en bestemmelse i rundskriv 24 R 1962, der det bl.a. heter: «En som tjenestegjør i lærerstilling og som ikke har godkjent utdanning, lønnes en lønnsklasse lavere enn lærer med godkjent lærerutdanning. Etter ett års tjeneste gis lønn etter samme lønnsklasse som lærer med lærerutdanning, men uten adgang til å opptjene alderstillegg. Da A.s klage til ombudsmannen ble forelagt for Kirke- og undervisningsdepartementet, pekte jeg på at departementet i sin avgjørelse hadde fremhevet at A. avtjente militærtjeneste uten å være permittert fra stilling i skolen. Jeg gikk ut fra at han ville fått beholde lønnsklasse 13 om han hadde hatt permisjon og uttalte videre bl.a.: «- - - Det kan ikke sees å følge av rundskrivet at avbrudd i tjenesten skal medføre at en lærer som har oppnådd opprykk til klasse 13, skal rykke ned i klasse 12. Under enhver omstendighet virker det svært formelt at det skal være avgjørende om læreren har hatt permisjon i et tilfelle som det foreliggende hvor avbruddet skyldes militærtjeneste og læreren igjen begynner i den stilling han tidligere hadde. Til dette anførte departementet i brev av 3. mai 1971 bl.a.: «- - - Som hovedregel lønnes lærer uten godkjent utdanning i folkeskolen i lønnsklasse 12 uten adgang til å tjene opp alderstillegg, jfr. rundskriv 24 R 1962. Lærere av denne kategori kan etter ett års tjeneste gis lønn i lønnsklasse 13. Det dreier seg imidlertid ikke om opptjent ansiennitet som læreren kan beholde dersom han fratrer tjeneste i skolen. Denne bestemmelsen har vært praktisert slik at det har vært krevet ett års tjeneste og direkte overgang til nytt engasjement i skolen for å få lønn i klasse 13. Det var med denne praksis som bakgrunn at departementet i sitt brev av 15. februar d.å. la avgjørende vekt på at A. ikke hadde permisjon fra stilling i skolen under den tid han avtjente sin verneplikt. Denne betraktningsmåte kan synes noe formell, men en vil anføre at departementets strenge fortolkning av bestemmelsen må ses på bakgrunn av at ordningen med lavere lønn for lærere uten godkjent utdanning er kommet i stand for å sikre barn og ungdom best mulige lærerkrefter - og for å stimulere «erstatningslærere» til å skaffe seg utdanning. Vi vedlegger til orientering fotostatkopi av brev 23. september 1963, 24. januar 1968,27. februar 1968 og 20. mai 1969 som viser den praksis departementet har fulgt, og følger på dette området. Departementet har imidlertid etter fornyet vurdering i dette spesielle tilfelle funnet å kunne samtykke i at A. gis lønn etter lønnsklasse 13 også i skoleåret 1970/71. En har da lagt vekt på at avbruddet i lærerstillingen skyldtes militærtjeneste, at han delvis var beskjeftiget med undervisning under tjenesten, og at han etter endt tjeneste ble tilsatt i sin tidligere lærerstilling. Somb-1971-7 Lønnsvilkår for faglærere som har permisjon for å gå på lærerskolen. |
lovdata_cd_27586 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.722 | Forskrift om verneplan for myr i Sogn og Fjordane, vedlegg 4, freding av Tvinna naturreservat, Stryn kommune, Sogn og Fjordane. Reservatet gjeld følgjande gnr./bnr.: 167/1, 167/2, 167/3, 167/4, 167/5, 167/6, 167/7, 167/8, 167/9, 167/10, 167/11, 167/13, 167/15, 168/1, 168/2, 168/3, 169/1, 170/1, 170/2, 170/3, 170/4, 170/6, 170/7 og 170/11 i Stryn kommune. Reservatet dekkjer eit totalareal på 5054 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:15.000 dagsett Miljøverndepartementet juni 2004. Dei nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkast i marka. Knekkpunkta skal koordinatfestast. Kartet og fredingsforskrifta er tilgjengeleg i Stryn kommune, hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane fylke, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Føremålet med fredinga er å ta vare på eit stort, samanhengande myrområde med naturleg plante- og dyreliv. Området er lite påverka av moderne inngrep, og har med eit stort spekter av naturtypar med internasjonal verneverdi. Ein viktig kvalitet er dei store bakkemyrane, som også inneheld innslag av rikmyr og gammal slåttemyr. 5. Beiting. 7. Naudsynt oppreinsking av inntaket til Truskegrova for å vedlikehalde vassføringa i denne, i samråd med forvaltingsstyresmakta. 3. Hogst av bjørk og gran, og naudsynt motorferdsel i samband med dette. 7. Nedgraving av vassleidning frå Tvinna, frå området kring Tvinnereimstølen og heim. 8. Uttak av vatn frå Heidavatnet, i eit omfang som ikkje fører til kvalitative miljøendringar. 9. Gjennomføring av det årlege Holmøyskarrennet. Gjelder for: Gloppen kommune, Sogn og Fjordane. |
lovdata_cd_32340 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.922 | Utgiftene til vann og kloakk som utføres som særskilt anlegg, fordeles etter de samme regler som angitt i vedtekten til §48 nr. 3. |
lovdata_cd_59226 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.832 | Denne reviderte internasjonale regnskapsstandard erstatter IAS 1: «Opplysninger om regnskapsprinsipper», IAS 5: «Opplysninger som skal gis i finansregnskap» og IAS 13: «Presentasjon av omløpsmidler og kortsiktige forpliktelser», som ble godkjent av Styret i ajourførte versjoner i 1994. IAS 1 (revidert 1997) ble godkjent av IASCs styre i juli 1997 og trådte i kraft for finansregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. juli 1998 eller senere. I mai 1999 ble nr. 63 bokstav c), nr. 64, nr. 65 bokstav a) og nr. 74 bokstav c) endret ved IAS 10: «Hendelser etter balansedagen» (revidert 1999). Den endrede teksten trer i kraft når IAS 10 (revidert 1999) trer i kraft, dvs. for årsregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. januar 2000 eller senere. Følgende SIC-tolkninger har tilknytning til IAS 1: - SIC-8: - SIC-18: - SIC-27: - SIC-29: «Opplysningskrav - ordninger for utsetting av konsesjonsbelagte tjenester». 1. Denne standard (IAS 1 (revidert 1997)) erstatter de tidligere internasjonale regnskapsstandardene IAS 1: «Opplysninger om regnskapsprinsipper», IAS 5: «Opplysninger som skal gis i finansregnskap» og IAS 13: «Presentasjon av omløpsmidler og kortsiktige forpliktelser». IAS 1 (revidert) gjelder for regnskapsperioder som begynner 1. juli 1998 eller senere, men fordi kravene i denne standard er i overensstemmelse med kravene i eksisterende standarder, oppfordres det til tidligere anvendelse. 2. Standarden ajourfører kravene i de standarder den erstatter, i overensstemmelse med IASCs «Ramme for utarbeiding og presentasjon av finansregnskap». b) sikrer at fravikelser fra kravene i de internasjonale regnskapsstandardene begrenses til ytterst sjeldne tilfeller (fravikelser fra bestemmelsene vil bli overvåket og ytterligere veiledning kunngjort når dette er hensiktsmessig) d) fastsetter praktiske krav (basert på IASCs «Ramme») vedrørende forhold som vesentlighet, fortsatt drift, valg av regnskapsprinsipper når det ikke finnes noen dekkende standard, konsistent presentasjon og presentasjon av sammenligningsinformasjon. 3. For å imøtekomme brukernes krav om mer omfattende opplysninger om «inntjening», målt videre enn «resultat» som vises i resultatregnskapet, fastsetter denne standard et nytt krav til hovedoppstilling som viser de gevinster og tap som nå ikke presenteres i resultatregnskapet. Denne nye oppstillingen kan enten presenteres som en «tradisjonell» egenkapitalavstemming i kolonneformat, eller som en selvstendig inntjeningsoppstilling. IASCs styre ble i april 1997 i prinsippet enige om å foreta en gjennomgåelse av hvordan inntjening måles og rapporteres. Prosjektet vil sannsynligvis i første omgang vurdere sammenhengen mellom rapportering av inntjening og målene med rapporteringen innenfor IASCs «Ramme». IASC vil derfor utvikle forslag innenfor dette området. 4. Denne standard gjelder for alle foretak som rapporterer i samsvar med de internasjonale regnskapsstandardene, herunder banker og forsikringsselskaper. Minstekravene er utformet slik at de er tilstrekkelig fleksible til at de kan tilpasses alle typer foretak. Banker vil for eksempel kunne utvikle en presentasjon som overholder denne standard og de mer detaljerte kravene i IAS 30: «Opplysninger i finansregnskapet til banker og tilsvarende finansinstitusjoner». Formålet med denne standard er å fastsette grunnlaget for presentasjon av finansregnskap til allmenn bruk, med sikte på å sikre sammenlignbarhet både med foretakets eget finansregnskap i tidligere perioder og med finansregnskap fra andre foretak. For å oppnå dette setter denne standard opp overordnede hensyn for presentasjon av finansregnskap, retningslinjer for finansregnskapets struktur og minstekrav til innholdet i finansregnskap. Innregning og måling av samt opplysninger om spesielle transaksjoner og hendelser omhandles i andre internasjonale regnskapsstandarder. 1. Denne standard skal anvendes ved presentasjon av alle typer finansregnskap til allmenn bruk som utarbeides og presenteres i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder. 2. Finansregnskap til allmenn bruk er regnskap som er ment å fylle behovet til brukere som ikke er i en slik stilling at de kan kreve rapporter som er spesialtilpassede for å oppfylle deres særlige informasjonsbehov. Finansregnskap til allmenn bruk omfatter regnskap som enten presenteres separat eller i et offentlig tilgjengelig dokument, for eksempel en årsrapport eller et prospekt. Denne standard gjelder ikke for komprimert informasjon fra delårsrapporter. Denne standard gjelder både for finansregnskap for et enkeltstående foretak og for konsernregnskap. Denne standard utelukker imidlertid ikke at et konsernregnskap i overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder og finansregnskap for morforetaket i overensstemmelse med nasjonale krav presenteres i samme dokument, så lenge grunnlaget for utarbeidingen av hvert av dem framgår klart av erklæringen om regnskapsprinsipper. 3. Denne standard gjelder for alle typer foretak, herunder banker og forsikringsselskaper. Utvidede krav for banker og tilsvarende finansforetak, i overensstemmelse med kravene i denne standard, er gitt i IAS 30: «Opplysninger i finansregnskapet til banker og tilsvarende finansinstitusjoner». 4. Denne standard benytter terminologi som passer for foretak som har overskudd som mål. Offentlig forretningsvirksomhet kan derfor anvende kravene i denne standard. Ideelle organisasjoner samt statlige og andre offentlige foretak som ønsker å anvende denne standard, kan måtte endre betegnelsene på enkelte av postene i finansregnskapet og på selve finansregnskapet. Slike foretak kan også ha behov for å presentere flere bestanddeler av finansregnskapet. 5. Finansregnskap er en strukturert finansiell presentasjon av foretakets finansielle stilling og av de transaksjoner som foretaket har foretatt. Formålet med finansregnskap til allmenn bruk er å gi opplysninger om et foretaks finansielle stilling, inntjening og kontantstrømmer, som er nyttig for en stor gruppe av brukere som skal ta økonomiske beslutninger. Finansregnskapet viser også resultatet av ledelsens forvaltning av de ressurser den er betrodd. e) kontantstrømmer. Denne informasjonen, sammen med annen informasjon i noter til finansregnskapet, er til hjelp for brukere som ønsker å kunne forutsi foretakets framtidige kontantstrømmer, og særlig tidfesting av og sikkerhet knyttet til foretakets generering av kontanter og kontantekvivalenter. 6. Styret og/eller et annet styrende organ i et foretak er ansvarlig for utarbeiding og presentasjon av foretakets finansregnskap. 7. Et fullstendig finansregnskap omfatter følgende bestanddeler: e) regnskapsprinsipper og forklarende noter. 8. I tillegg til finansregnskapet oppfordres foretak til å presentere en finansiell beretning fra ledelsen som beskriver og forklarer de viktigste trekkene ved foretakets finansielle inntjening og finansielle stilling samt de vesentligste usikkerhetsfaktorer foretaket står overfor. c) foretakets sterke sider og ressurser som ikke gjenspeiles i balansen i henhold til de internasjonale regnskapsstandardene. 9. Mange foretak presenterer opplysninger i tillegg til finansregnskapet, for eksempel miljørapporter og verdiskapningsregnskap, spesielt i næringer der miljøfaktorer er betydningsfulle og der de ansatte anses å være en viktig brukergruppe. Foretak oppfordres til å presentere slike tilleggsopplysninger dersom ledelsen mener at dette vil være til hjelp for brukere når de skal ta økonomiske beslutninger. 10. Finansregnskap skal gi en dekkende framstilling av foretakets finansielle stilling, finansielle inntjening og kontantstrømmer. Korrekt anvendelse av de internasjonale regnskapsstandardene, om nødvendig med tilleggsopplysninger, vil under praktisk talt alle forhold føre til finansregnskap som gir en dekkende framstilling. 11. Et foretak der finansregnskapet er i overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder, skal opplyse om dette. Det skal ikke angis at finansregnskap er i overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder med mindre regnskapet overholder samtlige krav i hver av de relevante standardene og samtlige av de relevante tolkningene til Den faste tolkningskomité. 12. Ukorrekt regnskapsmessig behandling kan ikke rettes opp verken ved opplysninger om hvilke regnskapsprinsipper som er anvendt, eller ved noter eller forklarende materiale. 13. I de svært sjeldne tilfellene der ledelsen konkluderer med at overensstemmelse med et krav i en regnskapsstandard ville være villedende, og at det derfor er nødvendig å fravike et krav for å oppnå en dekkende framstilling, må foretaket opplyse om følgende: d) den finansielle virkningen fravikelsen har for foretakets resultat, eiendeler, forpliktelser, egenkapital og kontantstrømmer for hver av de presenterte regnskapsperiodene. 14. Finansregnskap blir enkelte ganger oppgitt å være «basert på» eller «i overensstemmelse med vesentlige krav i» eller «i overensstemmelse med regnskapsmessige krav i» de internasjonale regnskapsstandardene. Ofte gis det ingen ytterligere opplysninger, selv om det er klart at vesentlige opplysningskrav, om ikke regnskapsmessige krav, ikke er oppfylt. Slike uttalelser er villedende fordi de reduserer påliteligheten til og forståeligheten av finansregnskap. For å sikre at finansregnskap som erklærer overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder, faktisk oppfyller de krav som stilles av brukere internasjonalt, inneholder denne standard et overordnet krav om at finansregnskapet skal gi en dekkende framstilling, en veiledning om hvordan kravet til en dekkende framstilling kan nås, samt ytterligere veiledning for de svært sjeldne tilfellene der det er nødvendig å fravike de internasjonale regnskapsstandardene. Den krever dessuten utfyllende opplysninger om omstendighetene omkring fravikelse fra en standard. At det eksisterer motstridende nasjonale krav, er ikke i seg selv en tilstrekkelig begrunnelse for fravikelse i finansregnskap som utarbeides ved bruk av de internasjonale regnskapsstandardene. 15. I praktisk talt alle tilfeller vil en dekkende framstilling oppnås ved at relevante internasjonale regnskapsstandarder overholdes i alle vesentlige henseender. a) valg og anvendelse av regnskapsprinsipper i samsvar med nr. c) at det gis tilleggsopplysninger når kravene i de internasjonale regnskapsstandardene ikke er tilstrekkelige til at brukere kan forstå virkningen av gitte transaksjoner eller hendelser på foretakets finansielle stilling og finansielle inntjening. 16. I svært sjeldne tilfeller vil anvendelse av et bestemt krav i en internasjonal regnskapsstandard kunne føre til villedende finansregnskap. Dette vil bare være tilfellet der den regnskapsmessige behandlingen som standarden krever, klart er uegnet, og at en dekkende framstilling dermed ikke kan oppnås verken ved å anvende standarden eller bare ved å gi tilleggsopplysninger. Fravikelser er ikke korrekt bare fordi en annen regnskapsmessig behandling også vil gi en dekkende framstilling. 17. Ved vurdering av om det er nødvendig å fravike et bestemt krav i en internasjonal regnskapsstandard, skal det tas hensyn til følgende: b) på hvilken måte foretakets situasjon er forskjellig fra situasjonen i andre foretak som følger dette kravet. 18. På grunn av at forholdene som krever fravikelse, forventes å være svært sjeldne, og nødvendigheten av en fravikelse vil være gjenstand for omfattende drøfting og subjektiv vurdering, er det viktig at brukere er oppmerksomme på at foretaket ikke har overholdt de internasjonale regnskapsstandardene i alle vesentlige henseender. Det er også viktig at brukere gis tilstrekkelige opplysninger til å kunne foreta en velbegrunnet vurdering av hvorvidt fravikelsen er nødvendig, og til å kunne beregne de justeringer som ville vært påkrevd for at regnskapet skulle vært i overensstemmelse med standarden. IASC vil overvåke tilfeller av manglende overholdelse som komiteen får kjennskap til (for eksempel fra foretak, revisorer og reguleringsmyndigheter), og vil vurdere behovet for en presisering gjennom eventuelle fortolkninger eller endringer i standardene for å sikre at slike fravikelser fortsatt bare er nødvendig i svært sjeldne tilfeller. 19. Når en internasjonal regnskapsstandard, i samsvar med særlige bestemmelser i standarden, får anvendelse før standarden har trådt i kraft, skal det opplyses om dette. 1 Se også SIC-8: «Førstegangsanvendelse av IAS som hovedgrunnlag for regnskapsføring». 20. Ledelsen skal velge og anvende et foretaks regnskapsprinsipper slik at finansregnskapet er i overensstemmelse med alle krav i alle relevante internasjonale regnskapsstandarder, samt med tolkninger fra Den faste tolkningskomité. ii) gjenspeiler det økonomiske innholdet ved hendelser og transaksjoner og ikke bare deres juridiske form; v) er fullstendige i alle vesentlige henseender. 21. Foretakets regnskapsprinsipper er de særlige prinsipper, målegrunnlag, konvensjoner, regler og den praksis som foretaket anvender ved utarbeiding og presentasjon av finansregnskapet. 22. I mangel av en spesifikk internasjonal regnskapsstandard og en tolkning fra Den faste tolkningskomité skal foretakets ledelse utøve skjønn ved utviklingen av regnskapsprinsipper som gir brukere av foretakets finansregnskap de mest nyttige opplysningene. Ved denne skjønnsutøvelsen skal ledelsen vurdere følgende: c) uttalelser fra andre organer som fastsetter standarder, samt vedtatt bransjepraksis, men bare i den utstrekning disse er i samsvar med bokstav a) og b) ovenfor i dette nummer. 1 Se også SIC-27: «Vurdering av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en leieavtale». 23. Ved utarbeiding av finansregnskapet skal ledelsen foreta en vurdering av et foretaks evne til fortsatt drift. Finansregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift, med mindre ledelsen enten har til hensikt å avvikle foretaket eller å legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette. Dersom ledelsen, når den foretar sin vurdering, har kjennskap til vesentlige usikkerheter knyttet til hendelser eller forhold som kan så betydelig tvil om foretakets evne til fortsatt drift, skal det opplyses om denne usikkerheten. Når finansregnskap ikke er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift, skal det opplyses om dette og om grunnlaget som finansregnskapet er utarbeidet etter, samt en begrunnelse for hvorfor foretaket ikke anses for å være i fortsatt drift. 24. Ved vurdering av om forutsetningen om fortsatt drift er korrekt, skal ledelsen ta hensyn til all tilgjengelig informasjon for overskuelig framtid, som bør være minst, men ikke begrenset til, tolv måneder fra balansedagen. Omfanget av vurderingen avhenger av forholdene i hvert enkelt tilfelle. Når et foretak har en forhistorie med lønnsom virksomhet og lett tilgang til finansielle ressurser, kan det normalt konkluderes med at forutsetningen om fortsatt drift er korrekt uten at det foretas detaljerte analyser. I andre tilfeller kan ledelsen ha behov for å vurdere en lang rekke faktorer omkring nåværende og forventet lønnsomhet, avdragsplaner for gjeld og mulige refinansieringskilder før den kan konkludere med forutsetningen om fortsatt drift. 25. Et foretak skal utarbeide finansregnskapet, med unntak av kontantstrømoppstillingen, i samsvar med periodiseringsprinsippet. 26. I henhold til periodiseringsprinsippet innregnes transaksjoner og hendelser når de inntreffer (og ikke når kontanter eller kontantekvivalenter mottas eller betales), og de registreres i regnskapssystemet og rapporteres i finansregnskapet for de regnskapsperiodene som de er knyttet til. Kostnader innregnes i resultatregnskapet på grunnlag av en direkte tilknytning mellom påløpte utgifter og opptjening av bestemte inntekter (sammenstilling). Bruk av sammenstillingsprinsippet tillater imidlertid ikke innregning av poster i balansen som ikke oppfyller definisjonen av eiendeler eller forpliktelser. b) en endring i presentasjonen kreves av en internasjonal regnskapsstandard eller en tolkning fra Den faste tolkningskomité. 28. En betydelig overtakelse eller avhendelse, eller en gjennomgåelse av finansregnskapets presentasjon, kan antyde at finansregnskapet bør presenteres på en annen måte. Foretaket bør bare endre presentasjon av finansregnskapet dersom det er sannsynlig at den endrede strukturen ventes å vedvare, eller dersom det er en klar fordel ved en alternativ presentasjon. Når det gjennomføres slike endringer i presentasjonen, skal foretaket klassifisere sammenligningsinformasjon på nytt i samsvar med nr. 38. En endring i presentasjonen for å oppfylle nasjonale krav er tillatt så lenge den endrede presentasjonen er i overensstemmelse med kravene i denne standard. 1 SIC-18: «Konsistent anvendelse - alternative metoder». 29. Hver post som er vesentlig, skal presenteres separat i finansregnskapet. Uvesentlige beløp skal slås sammen med beløp av tilsvarende art eller funksjon, og trenger ikke å presenteres separat. 30. Finansregnskap er resultatet av bearbeiding av store mengder transaksjoner som er strukturert ved at de er slått sammen i grupper etter art eller funksjon. Siste trinn i sammenslåings- og klassifiseringsprosessen er presentasjonen av sammenslåtte og klassifiserte data som utgjør poster, enten spesifisert i regnskapsoppstillingene eller i notene. Dersom en post ikke anses som vesentlig i seg selv, kan den slås sammen med andre poster, enten spesifisert i regnskapsoppstillingene eller i notene. En post som ikke er vesentlig nok til å bli spesifisert som egen post i regnskapsoppstillingene, kan likevel være tilstrekkelig vesentlig til å bli presentert separat i notene. 31. I denne sammenheng vurderes informasjon som vesentlig dersom utelatelse av opplysningene kan påvirke økonomiske beslutninger som tas av brukere på grunnlag av finansregnskapet. Vesentlighet er avhengig av postens størrelse og art, sett i lys av de særlige omstendighetene omkring utelatelsen av posten. Ved vurdering av om en post eller sammenslåtte poster er vesentlige, må både posten(e)s art og størrelse vurderes. Avhengig av den aktuelle situasjon kan enten postens art eller størrelse være den avgjørende faktor. For eksempel vil individuelle eiendeler av samme art og med samme funksjon slås sammen, selv om de enkelte beløpene er store. Store poster med ulik art eller funksjon skal imidlertid presenteres separat. 32. Kravet til vesentlighet innebærer at de særlige opplysningskravene i de internasjonale regnskapsstandardene ikke behøver å oppfylles dersom informasjonen som framkommer, ikke er vesentlig. 33. Eiendeler og forpliktelser skal ikke motregnes, bortsett fra når motregning kreves eller tillates av en annen internasjonal regnskapsstandard. b) gevinster, tap og tilhørende kostnader som oppstår av den samme eller lignende transaksjoner og hendelser, ikke er vesentlige. Slike beløp skal slås sammen i samsvar med nr. 29. 35. Det er viktig at både eiendeler og forpliktelser, inntekter og kostnader som er vesentlige, rapporteres separat. Motregning i enten resultatregnskapet eller balansen vil, unntatt i de tilfellene der motregning gjenspeiler innholdet i transaksjonen eller hendelsen, redusere brukeres mulighet til å forstå transaksjonen som er foretatt, samt til å vurdere foretakets framtidige kontantstrømmer. Rapportering av eiendeler netto etter verdiregulering, for eksempel fradrag for ukurante beholdninger eller fradrag for tap på tapsutsatte fordringer, er ikke motregning. 36. IAS 18: «Driftsinntekter» definerer begrepet driftsinntekter og krever at de måles til virkelig verdi av vederlag som er mottatt eller skal mottas, idet det tas hensyn til eventuelle avslag og volumrabatter som foretaket innrømmer. Et foretak vil i sin ordinære virksomhet gjennomføre andre transaksjoner som ikke skaper driftsinntekter, og som anses perifere i forhold til foretakets primære inntektsskapende virksomhet. Resultatet av slike transaksjoner presenteres ved å nettoføre inntektene mot tilhørende kostnader som oppstår ved samme transaksjon, når denne presentasjonsmåten gjenspeiler det reelle innholdet i transaksjonen eller hendelsen. For eksempel: a) Gevinster og tap ved avhending av anleggsmidler, herunder investeringer og driftsmidler, rapporteres ved at eiendelens balanseførte verdi og tilhørende salgskostnader trekkes fra provenyet ved avhendingen. b) Utgifter som refunderes av tredjemann etter en kontraktsmessig avtale (for eksempel en avtale om framleie), nettoføres mot den tilknyttede utgiftsrefusjonen. c) Ekstraordinære poster kan presenteres etter fradrag for tilknyttet skatt og tilknyttede minoritetsinteresser, sammen med bruttobeløp angitt i notene. 37. I tillegg rapporteres gevinster og tap som oppstår av en gruppe av lignende transaksjoner på nettogrunnlag, for eksempel valutagevinster eller -tap, eller gevinster eller tap som oppstår av finansielle instrumenter som holdes for videresalg. Slike gevinster og tap rapporteres imidlertid separat dersom deres størrelse, art eller forekomst gjør at det kreves egen rapportering i henhold til IAS 8: «Periodens resultat, grunnleggende feil og endringer i regnskapsprinsipper». 38. Med mindre en internasjonal regnskapsstandard krever eller tillater noe annet, skal det gis sammenligningsinformasjon for foregående regnskapsperiode for all tallinformasjon i finansregnskapet. Sammenligningsinformasjon skal inkluderes i verbal og beskrivende informasjon når dette er relevant for en forståelse av inneværende periodes finansregnskap. 39. I noen tilfeller kan verbal informasjon som finnes i finansregnskapet for én eller flere tidligere perioder, fortsatt være relevant for inneværende periode. For eksempel kan detaljer om en rettstvist hvis utfall var usikkert ved forrige balansedag og som fremdeles ikke er avgjort, også tas med for inneværende periode. Brukere har nytte av informasjon om at det forelå en usikkerhet ved forrige balansedag, og om hvilke tiltak som er truffet i løpet av perioden for å bøte på denne usikkerheten. 40. Når presentasjonen eller klassifiseringen av poster i finansregnskapet blir endret, skal sammenligningstall omklassifiseres, med mindre det ikke er praktisk mulig å gjøre dette, for å sikre mulighet for sammenligning med inneværende periode, og det skal dessuten opplyses om omklassifiseringens art, beløp og begrunnelse. Dersom det ikke er praktisk mulig å omklassifisere sammenligningstallene, skal foretaket gi opplysninger om grunnen til at tallene ikke er omklassifisert, samt arten av endringen som ville vært foretatt dersom beløpene hadde blitt omklassifisert. 41. Det kan være tilfeller der det ikke vil være praktisk mulig å omklassifisere sammenligningsinformasjon for å oppnå sammenlignbarhet med inneværende periode. Et eksempel er at det ikke har vært samlet inn data i tidligere periode(r) på en måte som gjør det mulig å omklassifisere, og det kan vise seg praktisk vanskelig å rekonstruere denne informasjonen. I slike tilfeller skal det opplyses om arten av justeringer av sammenligningstall som skulle ha vært foretatt. IAS 8 omhandler påkrevde justeringer av sammenligningsinformasjon etter en endring av regnskapsprinsipp som får tilbakevirkende anvendelse. 42. Denne standard krever at visse opplysninger spesifiseres i regnskapsoppstillingene, og at andre poster enten gis i regnskapsoppstillingene eller i notene. I et vedlegg til standarden beskrives anbefalte formater som foretakene kan benytte der dette er hensiktsmessig for foretakets forhold. IAS 7 gir en struktur for presentasjon av kontantstrømoppstillingen. 43. I denne standard benyttes uttrykket opplysninger i vid betydning, slik at det også omfatter poster som spesifiseres i regnskapsoppstillingene så vel som i notene til finansregnskapet. Opplysninger som kreves av andre internasjonale regnskapsstandarder, skal gis i samsvar med kravene i de respektive standardene. Med mindre noe annet følger av denne eller andre standarder, skal slike opplysninger spesifiseres enten i regnskapsoppstillingene eller i notene. 44. Finansregnskap skal lett kunne identifiseres og skilles fra annen informasjon som gis i det samme offentliggjorte dokumentet. 45. De internasjonale regnskapsstandardene gjelder bare for finansregnskap, og ikke for annen informasjon som presenteres i en årsrapport eller et annet dokument. Det er derfor viktig at brukere kan skille den informasjon som er utarbeidet i henhold til de internasjonale regnskapsstandardene, fra annen informasjon som kan være nyttige for brukere, men som ikke omhandles i regnskapsstandardene. 46. Hver bestanddel av finansregnskapet skal klart kunne identifiseres. I tillegg skal følgende informasjon settes på en framtredende plass, og om nødvendig gjentas for å gi en riktig forståelse av informasjonen som presenteres: e) presisjonsnivået som er benyttet ved presentasjon av tall i finansregnskapet. 47. Kravene i nr. 46 oppfylles normalt ved å benytte sideoverskrifter og forkortede kolonneoverskrifter på hver side i finansregnskapet. Det kreves et visst skjønn ved avgjørelsen av hvordan slik informasjon best kan presenteres. Dersom finansregnskapet for eksempel skal leses elektronisk, vil det ikke alltid være benyttet egne sider, og de ovennevnte opplysningene bør da presenteres ofte nok til å sikre en korrekt forståelse av informasjonen som gis. 48. Finansregnskap blir ofte gjort mer forståelig ved å presentere informasjon i hele tusen eller hele millioner enheter av den aktuelle rapporteringsvalutaen. Dette er akseptabelt så lenge det opplyses om hvilket presisjonsnivå som er benyttet i presentasjonen, og relevant informasjon ikke går tapt. 49. Finansregnskap skal presenteres minst hvert år. b) at sammenligningstall i resultatregnskapet, endring i egenkapital, kontantstrømoppstilling og tilhørende noter ikke er sammenlignbare. 50. I unntakstilfeller kan et foretak enten bli pålagt eller selv velge å endre sin balansedag, for eksempel etter at foretaket er overtatt av et annet foretak med en annen balansedag. Når dette er tilfelle, er det viktig at brukere blir gjort oppmerksomme på at tallene som vises for inneværende periode og sammenligningstallene ikke er sammenlignbare, og at det opplyses om grunnen til endringen av balansedag. 51. Normalt vil finansregnskap konsekvent utarbeides for en regnskapsperiode på ett år. Imidlertid er det noen foretak som av praktiske grunner foretrekker å rapportere i perioder på for eksempel 52 uker. Denne standard er ikke til hinder for slik praksis, ettersom finansregnskapet etter en slik praksis ikke vil være vesentlig forskjellig fra et finansregnskap som presenteres for ett år. 52. Nytten av finansregnskap blir svekket dersom det ikke gjøres tilgjengelig for brukere innen rimelig tid etter balansedagen. Et foretak skal være i stand til å legge fram sitt finansregnskap innen seks måneder etter balansedagen. Vedvarende forhold, for eksempel kompleksiteten i et foretaks virksomhet, er ikke tilstrekkelig grunn til å unnlate å rapportere i tide. Mer spesifikke tidsfrister kan i mange jurisdiksjoner følge av lovgivning og markedsregulering. 53. Et foretak skal, med utgangspunkt i arten av foretakets virksomhet, avgjøre om det skal presentere omløpsmidler og anleggsmidler samt kortsiktige og langsiktige forpliktelser, som separate klassifiseringer spesifisert i balansen. Når denne sondringen benyttes, får nr. 57-65 i denne standard anvendelse. Når et foretak velger ikke å foreta denne klassifiseringen, må eiendeler og forpliktelser i hovedsak presenteres etter likviditet. 54. Uavhengig av presentasjonsform skal foretaket for hver eiendelspost og forpliktelsespost som er satt sammen av beløp med forventet gjenvinning eller oppgjør både før og etter tolv måneder fra balansedagen, opplyse om hvilket beløp som forventes å bli gjenvunnet eller gjort opp etter mer enn tolv måneder. 55. Når et foretak leverer varer eller yter tjenester innenfor en klart avgrenset driftssyklus, vil en egen klassifisering av omløpsmidler og anleggsmidler og kortsiktige og langsiktige forpliktelser spesifisert i balansen gi nyttig informasjon ved at det skilles mellom nettoeiendeler som til enhver tid sirkulerer som arbeidskapital i foretaket, og de eiendelene som benyttes i foretakets langsiktige drift. Dette framhever også eiendeler som forventes å bli realisert innenfor nåværende driftssyklus, samt forpliktelser som forfaller til betaling innenfor samme periode. 56. Informasjon om forfallsdager for eiendeler og forpliktelser er nyttig ved vurdering av et foretaks likviditet og solvens. IAS 32: «Finansielle instrumenter - opplysninger og presentasjon» krever opplysninger om forfallsdag for både finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser. Finansielle eiendeler omfatter kundefordringer og andre fordringer, og finansielle forpliktelser omfatter leverandørgjeld og andre kortsiktige betalingsforpliktelser. Informasjon om forventet tidspunkt for gjenvinning og oppgjør for ikke-monetære eiendeler og forpliktelser, slik som beholdninger og avsetninger, er også nyttig, uavhengig av om eiendeler og forpliktelser klassifiseres etter sondringen kortsiktig/langsiktig. For eksempel bør et foretak opplyse om balanseført verdi av beholdninger som foretaket forventer å gjenvinne mer enn ett år etter balansedagen. c) er i form av kontanter eller kontantekvivalenter som ikke har restriksjoner på bruk. Alle andre eiendeler skal klassifiseres som anleggsmidler. 58. I denne standard omfatter begrepet «anleggsmidler» materielle og immaterielle eiendeler, driftsmidler og finansielle eiendeler av langsiktig art. Denne standard forbyr ikke bruk av alternative betegnelser så lenge meningen er klar. 59. Et foretaks driftssyklus er tiden mellom anskaffelse av varer som inngår i en prosess, og realisasjon av varene i kontanter eller i et instrument som er lett å omgjøre i kontanter. Omløpsmidler omfatter beholdninger og kundefordringer som selges, forbrukes og realiseres som en del av den normale driftssyklusen, selv om de ikke forventes å bli realisert innen tolv måneder etter balansedagen. Verdipapirer klassifiseres som omløpsmidler dersom de forventes å bli realisert innen tolv måneder etter balansedagen; i motsatt fall klassifiseres de som anleggsmidler. b) forfaller til oppgjør innen tolv måneder etter balansedagen. Alle andre forpliktelser skal klassifiseres som langsiktige. 61. Kortsiktige forpliktelser kan kategoriseres på lignende måte som omløpsmidler. Enkelte kortsiktige forpliktelser, slik som leverandørgjeld og avsetninger til lønn og andre driftsutgifter, er en del av arbeidskapitalen som benyttes i virksomhetens ordinære driftssyklus. Slike driftsposter klassifiseres som kortsiktige forpliktelser selv om de forfaller mer enn tolv måneder etter balansedagen. 62. Andre kortsiktige forpliktelser gjøres ikke opp som en del av foretakets inneværende driftssyklus, men har likevel forfall innen tolv måneder etter balansedagen. Eksempler på dette er inneværende del av rentebærende forpliktelser, kassekreditt, vedtatt utbytte, inntektsskatt og annen kortsiktig gjeld som ikke er leverandørgjeld. Rentebærende forpliktelser som er en del av foretakets langsiktige finansiering av arbeidskapital, og som ikke forfaller innen tolv måneder, er langsiktige forpliktelser. c) denne hensikten underbygges av en avtale om refinansiering eller om å endre betalingsplanen, som er fullført før offentliggjøringen av finansregnskapet er vedtatt. Det skal gis opplysninger i notene til balansen om hvilke beløp av enhver forpliktelse som er utelatt fra de kortsiktige forpliktelsene i samsvar med denne bestemmelse, sammen med informasjon som støtter denne presentasjonen. 64. Noen forpliktelser som forfaller til tilbakebetaling innenfor neste driftssyklus, kan etter foretakets beslutning forventes å bli refinansiert eller «rullert», og forventes derfor ikke å bruke av foretakets nåværende arbeidskapital. Slike forpliktelser anses å være en del av foretakets langsiktige finansiering, og bør klassifiseres som langsiktig. I tilfeller der det imidlertid ikke er opp til foretaket å beslutte noen slik refinansiering (noe som vil være tilfelle dersom det ikke foreligger noen avtale om refinansiering), kan refinansieringen ikke anses å skje automatisk, og forpliktelsen må klassifiseres som kortsiktig, med mindre det ferdigstilles en refinansieringsavtale som gir belegg for at innholdet i forpliktelsen på balansedagen var langsiktig, før det foreligger vedtak om å offentliggjøre finansregnskapet. 65. Enkelte låneavtaler inneholder kontraktsmessige bestemmelser («covenants») som låntakeren påtar seg, og som har som virkning at forpliktelsen forfaller til betaling umiddelbart dersom visse vilkår knyttet til låntakerens finansielle situasjon blir brutt. b) det ikke er sannsynlig at ytterligere brudd på vilkårene vil inntreffe innen tolv måneder etter balansedagen. 66. Som et minstekrav skal balansen omfatte poster som spesifiserer følgende beløp: c) finansielle eiendeler (unntatt beløp som vises under bokstav d), f) og g)) i) forpliktelser og eiendeler ved skatt, slik det kreves i henhold til IAS 12: m) selskapskapital og fond. 67. Ytterligere poster, overskrifter og mellomsummer skal spesifiseres i balansen når en internasjonal regnskapsstandard krever dette, eller når det er nødvendig med en slik presentasjon for å gi en dekkende framstilling av foretakets finansielle stilling. 68. Denne standard inneholder ingen bestemmelser om rekkefølgen av eller formatet på postene som skal presenteres. Nr. 66 gir bare en liste over poster som er av så forskjellig art og funksjon at de bør spesifiseres hver for seg i balansen. Illustrerende formater er vist i vedlegget til denne standard. Justeringer av postene ovenfor omfatter følgende: b) betegnelsene som er benyttet og rekkefølgen av poster kan endres i henhold til foretakets art og dets transaksjoner, for å gi de opplysningene som er nødvendig for å få en overordnet forståelse av foretakets finansielle stilling. For eksempel kan en bank endre betegnelsene som nevnt ovenfor for å anvende de mer spesifikke kravene i nr. 18-25 i IAS 30: «Opplysninger i finansregnskapet til banker og tilsvarende finansinstitusjoner». 69. Poster oppført på listen i nr. 66 er av generell art, og må ikke nødvendigvis avgrenses til poster som faller innenfor virkeområdet til andre standarder. For eksempel omfatter posten for immaterielle eiendeler goodwill og eiendeler som oppstår av utviklingsutgifter. 70. Avgjørelsen om hvorvidt ytterligere poster skal presenteres for seg, skal baseres på en vurdering av følgende: c) forpliktelsenes beløp, art og tidsprofil, noe som for eksempel fører til separat presentasjon av rentebærende og ikke-rentebærende forpliktelser og avsetninger, og, dersom dette er hensiktsmessig, klassifisert som kortsiktige eller langsiktige. 71. Eiendeler og forpliktelser av forskjellig art eller funksjon kan være underlagt forskjellige målegrunnlag. For eksempel skal enkelte klasser av eiendom, anlegg og utstyr regnskapsføres til anskaffelseskost, eller til verdiregulert beløp i samsvar med IAS 16. Bruk av forskjellige målegrunnlag for ulike eiendelsklasser kan tyde på at de er av så forskjellig art eller funksjon at de bør presenteres som separate poster. 72. Et foretak skal i balansen eller i notene til balansen gi opplysninger om ytterligere underklassifisering av postene som presenteres, klassifisert på en måte som er hensiktsmessig i forhold til foretakets virksomhet. Hver post skal, når dette er hensiktsmessig, klassifiseres ytterligere etter art, og det skal opplyses separat om forpliktelser til og fordringer på morforetaket, datterforetak og tilknyttede foretak samt andre nærstående parter. 73. Detaljeringsgraden ved underklassifiseringene, enten spesifisert i balansen eller i notene, avhenger av kravene i de internasjonale regnskapsstandardene, samt av de involverte beløpenes størrelse, art og funksjon. De forhold som er nevnt i nr. 70, benyttes også til å fastsette grunnlaget for underklassifisering. Opplysningene vil variere for hver enkelt post, for eksempel slik: a) materielle eiendeler klassifiseres etter klasse, slik det er spesifisert i IAS 16: c) beholdninger klassifiseres i henhold til IAS 2: e) egenkapital og fond inndeles slik at de viser separat de ulike klassene av innbetalt aksjekapital, overkurs og fond. 74. Et foretak skal gi opplysninger om følgende, enten spesifisert i balansen eller i notene: a) For hver aksjekapitalklasse: d) størrelsen på eventuelt akkumulert preferanseutbytte som ikke er innregnet. Et foretak uten aksjekapital, for eksempel et ansvarlig selskap, må gi tilsvarende informasjon som angitt ovenfor, og den skal vise periodens bevegelser i hver kategori av egenkapital samt rettigheter, fortrinnsretter og restriksjoner knyttet til den enkelte kategori av egenkapital. 75. Som et minstekrav skal resultatregnskapet omfatte poster som spesifiserer følgende beløp: i) periodens resultat. Ytterligere poster, overskrifter og mellomsummer skal spesifiseres i resultatregnskapet når dette kreves av en internasjonal regnskapsstandard, eller når en slik presentasjon er nødvendig for å gi en dekkende framstilling av foretakets finansielle inntjening. 76. Virkningene av et foretaks ulike aktiviteter, transaksjoner og hendelser varierer med hensyn til stabilitet, risiko og forutsigbarhet, og opplysninger om forhold som påvirker inntjeningen, bidrar til forståelsen av oppnådd inntjening og til anslag på framtidige resultater. Ytterligere poster kan spesifiseres i resultatregnskapet, og betegnelser og rekkefølge kan endres når dette er nødvendig for å forklare forholdene omkring inntjening. Forhold som må tas i betraktning, omfatter vesentlighet samt de ulike inntekters og kostnaders art og funksjon. For eksempel kan en bank endre beskrivelsene for å anvende de mer spesifikke kravene i nr. 9-17 i IAS 30. Inntekts- og kostnadsposter kan bare motregnes når kriteriene i nr. 34 er oppfylt. 77. Et foretak skal spesifisere, enten i resultatregnskapet eller i notene til resultatregnskapet, en inndeling av kostnader basert enten på kostnadenes art eller funksjon i foretaket. 78. Foretak oppfordres til å spesifisere kostnadsinndelingen i nr. 77 i resultatregnskapet. 79. Kostnader inndeles ytterligere i underposter for å belyse en rekke ulike bestanddeler av den finansielle inntjeningen, som kan variere med hensyn til stabilitet, gevinst- eller tapspotensial og forutsigbarhet. Denne informasjonen gis på én av to måter. 80. Den første inndelingen kalles kostnadsinndeling etter art. Kostnadene slås sammen i resultatregnskapet etter deres art (for eksempel avskrivning, varekjøp, transportutgifter, lønn, reklameutgifter), og fordeles ikke i henhold til de ulike funksjonene i foretaket. Metoden er enkel å anvende i mange mindre foretak, fordi det ikke er nødvendig fordele driftskostnadene etter funksjon. Nedenfor følger et eksempel på kostnadsinndeling etter art: Driftsinntekter XAndre inntekter fra driften XEndring i beholdning av ferdigvarer og arbeid under utføring X Forbruk av råvarer og forbruksvarer X Personalkostnader X Avskrivningskostnader X Andre driftskostnader X Totale driftskostnader (X) 81. Periodens endring i ferdigvarer og arbeid under utføring representerer en justering av produksjonskostnader for å gjenspeile det faktum at enten har produksjonen i perioden økt beholdningen, eller har salg ut over produksjon redusert beholdningen. I noen jurisdiksjoner blir en økning av ferdigvarer og arbeid under utføring løpet av perioden presentert rett etter driftsinntektene i analysen ovenfor. En slik presentasjon må imidlertid ikke forstås som at slike beløp representerer inntekter. 82. Den andre inndelingen kalles kostnadsinndeling etter funksjon, eller «kostnad solgte varer-metoden» og inndeler kostnader etter deres funksjon som del av kostnad solgte varer, distribusjon eller administrasjon. Denne presentasjonen vil ofte gi mer relevante opplysninger til brukerne enn inndeling etter kostnadenes art, men fordelingen av utgifter på funksjoner kan være vilkårlig og innebærer en betydelig grad av skjønn. Nedenfor følger et eksempel på kostnadsinndeling etter funksjon: Driftsinntekter XKostnad solgte varer (X)Bruttofortjeneste XAndre inntekter fra driften XDistribusjonskostnader (X)Administrative kostnader (X)Andre driftskostnader (X) 83. Foretak som klassifiserer kostnader etter funksjon, skal gi ytterligere opplysninger om kostnadenes art, herunder avskrivningskostnader samt personalkostnader. 84. Valg av inndelingsmetode mellom «kostnad solgte varer-metoden» og artsinndeling vil være avhengig av både historiske og bransjemessige faktorer, samt av organisasjonens art. Begge metoder gir en indikasjon på hvilke utgifter som kan forventes å variere, direkte eller indirekte, med foretakets salgs- eller produksjonsnivå. Ettersom begge presentasjonsmetodene kan være egnet for ulike typer foretak, krever denne standard at foretaket foretar et valg mellom klassifiseringene, på grunnlag av den metode som gir den mest dekkende framstilling av elementene i foretakets inntjening. Fordi opplysninger om kostnadenes art er nyttig for å forutsi framtidige kontantstrømmer, kreves det tilleggsopplysninger når klassifisering etter kostnad solgte varer benyttes. 85. Et foretak skal, enten spesifisert i resultatregnskapet eller i notene, opplyse om vedtatt eller foreslått utbyttebeløp per aksje for den regnskapsperioden som finansregnskapet gjelder for. c) den samlede virkningen av endringer i regnskapsprinsipp og korreksjon av grunnleggende feil som er behandlet i henhold til bestemmelsene om anbefalt metode i IAS 8. I tillegg skal foretaket presentere, enten i denne oppstillingen eller i notene: f) en avstemming mellom balanseført verdi for hver egenkapitalklasse, overkurs og fond i begynnelsen og slutten av perioden, med hver bevegelse presentert separat. 87. Endringer i et foretaks egenkapital mellom to balansedager gjenspeiler økningen eller reduksjonen i nettoeiendeler eller formue i perioden, i henhold til de særlige prinsippene for måling som er benyttet og opplyst om i finansregnskapet. Bortsett fra endringer som skyldes transaksjoner med aksjonærer, så som kapitalinnskudd og utbytte, vil den samlede endringen i egenkapital representere samlede gevinster eller tap som er generert av foretakets virksomhet i løpet av perioden. 88. IAS 8: «Periodens resultat, grunnleggende feil og endringer i regnskapsprinsipper» krever at alle inntekts- og kostnadsposter som innregnes i løpet av en periode, skal inngå i fastsettelsen av periodens resultat, med mindre en internasjonal regnskapsstandard krever eller tillater noe annet. Andre standarder krever at gevinster og tap, for eksempel overskudd eller underskudd som skyldes verdireguleringer samt visse valutakursdifferanser, innregnes direkte som endringer i egenkapitalen sammen med kapitaltransaksjoner med og utdeling til foretakets eiere. Ettersom det er viktig å ta i betraktning alle gevinster og tap ved vurdering av endringene i et foretaks finansielle stilling mellom to balansedager, krever denne standard en egen bestanddel av finansregnskapet som belyser foretakets samlede gevinster og tap, herunder slike som innregnes direkte i egenkapitalen. 89. Kravene i nr. 86 kan oppfylles på en rekke måter. Tilnærmingsmåten som benyttes i mange jurisdiksjoner, er et kolonneformat som viser en avstemming mellom åpnings- og avslutningsbalansen for hvert element i aksjeeieres egenkapital, herunder poster som nevnt i bokstav a)-f) ovenfor. Et alternativ er å presentere en egen bestanddel av finansregnskapet som bare viser poster som vises under bokstav a)-c) ovenfor. Etter denne tilnærmingsmåten blir postene som er beskrevet i bokstav d)-f), vist i notene til finansregnskapet. Eksempler på begge tilnærmingsmåtene finnes i vedlegget til denne standard. Uansett hvilken tilnærmingsmåte som benyttes, krever nr. 86 en mellomsum for postene som det vises til under bokstav b), for at brukere skal kunne utlede samlede gevinster og tap som følger av foretakets virksomhet i perioden. 90. IAS 7 inneholder krav til presentasjonen av kontantstrømoppstillingen og tilknyttede opplysninger. Standarden fastslår at opplysninger om kontantstrømmen er nyttig for å gi brukere av finansregnskap grunnlag for å vurdere foretakets evne til å generere kontanter og kontantekvivalenter, samt foretakets behov for å utnytte disse kontantstrømmene. c) gi ytterligere informasjon som ikke spesifiseres i regnskapsoppstillingene, men som er nødvendig for en dekkende framstilling. 92. Notene til finansregnskapet skal presenteres på en systematisk måte. Hver post som spesifiseres i balansen, resultatregnskapet og kontantstrømoppstillingen, skal ha krysshenvisninger til all tilhørende informasjon i notene. 93. Notene til finansregnskapet omfatter verbale beskrivelser eller mer detaljerte analyser av beløp som spesifiseres i balansen, resultatregnskapet og kontantstrømoppstillingen, samt i oppstillingen av endringer i egenkapital, og dessuten ytterligere informasjon om for eksempel betingede forpliktelser og ansvarsforhold. Notene omfatter informasjon som internasjonale regnskapsstandarder krever eller oppfordrer til å opplyse om, samt andre opplysninger som er nødvendige for å oppnå en dekkende framstilling. 94. For å hjelpe brukere til å forstå finansregnskap og å sammenligne dem med finansregnskap i andre foretak, blir notene normalt presentert i rekkefølgen nedenfor: a) erklæring om overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder (se nr. 11) ii) ikke-finansielle opplysninger. 95. I noen tilfeller kan det være nødvendig eller ønskelig å variere rekkefølgen på bestemte poster i notene. For eksempel kan informasjon om rentesatser og verdireguleringer kombineres med informasjon om forfall for finansielle instrumenter, selv om de førstnevnte er opplysninger for resultatregnskapet og de sistnevnte er opplysninger som gjelder balansen. En systematisk struktur for notene må uansett gjennomføres så langt det er praktisk mulig. 96. Informasjon om grunnlaget for utarbeidingen av finansregnskapet og særlige regnskapsprinsipper kan presenteres som en egen bestanddel av finansregnskapet. 97. Den delen av finansregnskapets noter som omhandler regnskapsprinsippene, skal beskrive følgende: a) målegrunnlaget (-grunnlagene) b) hvert enkelt regnskapsprinsipp som er nødvendig for en riktig forståelse av finansregnskapet. 98. I tillegg til opplysninger om de særlige regnskapsprinsippene som benyttes i finansregnskapet, er det viktig for brukerne å være klar over hvilke(t) målegrunnlag som er benyttet (historisk kost, gjenanskaffelseskost, realisasjonsverdi, virkelig verdi eller nåverdi), fordi dette danner grunnlaget for hele utarbeidingen av hele finansregnskapet. Når det benyttes flere målegrunnlag i finansregnskapet, for eksempel ved regulering av verdien av enkelte anleggsmidler, er det tilstrekkelig å gi en indikasjon på hvilke kategorier eiendeler og forpliktelser som de ulike målegrunnlagene er benyttet for. 99. Ved avgjørelsen av om det skal opplyses om et bestemt regnskapsprinsipp, skal ledelsen vurdere om opplysninger vil hjelpe brukere å forstå hvordan transaksjoner og hendelser gjenspeiles i rapportert inntjening og finansiell stilling. De regnskapsprinsippene som et foretak kan vurdere å presentere, omfatter, men er ikke begrenset til, følgende: a) inntektsinnregning; t) offentlige tilskudd. Andre internasjonale regnskapsstandarder inneholder særlige krav om opplysning om regnskapsprinsipper innenfor mange av disse områdene. 100. Hvert foretak må vurdere arten av sin virksomhet og de regnskapsprinsippene som brukeren vil forvente å finne opplysninger om for de respektive typene foretak. For eksempel vil det forventes at alle foretak i privat sektor gir opplysninger om regnskapsprinsipper for inntektsskatt, herunder utsatt skatt og eiendeler ved skatt. Når et foretak har en betydelig virksomhet i utlandet eller transaksjoner i utenlandsk valuta, forventes det opplysninger om regnskapsprinsippene for innregning av valutagevinster og -tap, samt sikring av slike gevinster og tap. I konsernregnskap opplyses det om regnskapsprinsippene for fastsettelse av goodwill og minoritetsinteresser. 101. Et regnskapsprinsipp kan være av betydning selv om beløpene som vises for inneværende og tidligere perioder ikke er vesentlige. Det er også hensiktsmessig å gi opplysninger om et regnskapsprinsipp som ikke omfattes av eksisterende internasjonale regnskapsstandarder, men som er valgt ut og anvendt i samsvar med nr. 20 ovenfor. 102. Et foretak skal gi opplysninger om følgende dersom dette ikke er gjort andre steder i opplysninger som offentliggjøres sammen med finansregnskapet: a) foretakets hjemsted og juridiske form, hvilken stat foretaket er registrert i samt foretakets forretningskontor (eller hovedforetaket, dersom dette er forskjellig fra foretakets forretningskontor) d) enten antall ansatte i slutten av regnskapsperioden eller gjennomsnittet for perioden. 103. Denne internasjonale regnskapsstandard trer i kraft for finansregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. juli 1998 eller senere. Det oppfordres til tidligere anvendelse. 104. Denne internasjonale regnskapsstandard erstatter IAS 1: «Opplysninger om regnskapsprinsipper», IAS 5: «Opplysninger som skal gis i finansregnskap» og IAS 13: «Presentasjon av omløpsmidler og kortsiktige forpliktelser», som ble godkjent av Styret i ajourførte versjoner i 1994. 1 Se også SIC-29: «Opplysningskrav - ordninger for utsetting av konsesjonsbelagte tjenester». INTERNASJONAL REGNSKAPSSTANDARD IAS 2 (REVIDERT 1993) |
maalfrid_3c06145562c046280d09082f747e5bfc62885647_6 | maalfrid_nord | 2,021 | no | 0.819 | : Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) : FOR 2000‐12‐15 nr 1265: Forskrift om behandling av personopplysninger Kvalitetssikringssystemet for etikk og personvern ved Universitetet i Nordland er juridisk forankret i ovennevnte lovgivning. På de ulike punktene i UiNs system vil den juridiske forankringen fremgå som utgangspunkt. Forvaltningen og håndhevingen av Kvalitetssystemet for etikk og personvern tar naturlig utgangspunkt i den juridiske forankringen nevnt ovenfor. Samtidig vil Universitetet i Nordland legge noen hovedprinsipper til grunn for hvordan et system av denne karakter skal følges opp internt. I det følgende presenteres de sentrale hovedprinsippene: Universitetets forskningsvirksomhet skal være i overensstemmelse med gjeldende lover og retningslinjer. Universitetet skal etter beste evne forsikre seg om at oppdragsgivere, underleverandører og samarbeidspartnere forholder seg på samme måte til gjeldende regelverk. Søknader og andre dokumenter som sendes til personvernombudet (NSD), REK og andre myndigheter skal være komplette og gjennomarbeidet i henhold til regelverkets krav og standarder Dokumenter og andre opplysninger knyttet til forskningsprosjekter skal sikres mot tilgang fra uvedkommende. Dokumenter som ikke lenger er nødvendige for dokumentasjon av prosjektet, skal makuleres og/eller slettes. Originaldokumentasjon skal oppbevares innelåst. Adgangskontroll skal vurderes av hver enkelt enhet. Elektroniske systemer og lokaler som benyttes til forskningsaktiviteter skal tilfredsstille kravene til oppbevaring av personidentifiserbare opplysninger stilt i personopplysningsloven med forskrift. Forskningsdata skal ikke hentes ut av disse systemene uten at det foreligger en skriftlig avtale om datautlevering. Universitetets prosjektmedarbeidere skal ha adekvat utdannelse og erfaring for de forskningsoppgaver de får ansvaret for, og de skal få løpende veiledning og oppfølging. Begrenset erfaring kan kompenseres med utvidet veiledning og oppfølging. Universitetets forskere oppmuntres til å delta i faglige fora, interessegrupper og foreninger hvor universitetets forskning kan fremmes og presenteres og samtidig bli gjenstand for vurdering og kritikk. Universitetets ledelse plikter å sørge for kontinuerlig oppdatering og etterutdannelse av forskere. Universitetets ledelse skal utvikle og vedlikeholde et godt forskningsmiljø med åpen kommunikasjon. Ved forskningssamarbeid med andre institusjoner skal det foreligge en skriftlig avtale mellom 11 http://www.lovdata.no/all/tl‐20000414‐031‐003.html#20 12 http://www.lovdata.no/cgi‐wift/ldles?doc=/sf/sf/sf‐20001215‐1265.html |
lovdata_cd_39306 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.89 | Krav kommunen setter frem mer enn seks måneder etter at utlevering fant sted, kan ikke gjøres gjeldende mot den regionale oppgjørsenheten, se lov om folketrygd §22-14. Krav mot kommunen om tilbakebetaling av for meget utbetalt godtgjørelse foreldes etter foreldelseslovens vanlige regler, se lov om foreldelse av fordringer §2 og §3 . |
lovdata_cd_35558 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.488 | Publisert: Ot.prp.nr.32 (1994-1995) Kyrkje,- utdannings- og forskingsdepartementet vil med dette leggje fram forslag til endring i lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova). Hovudendringa knyter seg til å få privatskulelova meir i samsvar med prinsippa i Reform 94 etter revisjon av lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet. Sjå Innst.O.nr.80 (1992-1993) og B.innst.S.nr.12 (1993-1994). I tillegg til dette foreslår departementet nokre tekniske endringar i privatskulelova § 26. Forslaga til endringar i privatskulelova, slik dei er lagde fram i denne proposisjonen, har vore ute på høring. Dei fleste av dei merknadene som kom, galdt § 3 bokstav d. Det kom inn 32 høringsfråsegner. Til endringsforslaga elles var det få kommentarar. Departementet fremjar forslag om å fjerne § 3 bokstav d i privatskulelova. Dette får som konsekvens at det i framtida ikkje vil bli godkjent skolar etter denne føresegna. Allereie godkjende skolar etter § 3 bokstav d skal framleis kunne eksistere og få tilskott. Departmentet fremjar forslaget om å fjerne § 3 bokstav d for å få privatskulelova meir i samsvar med prinsippa i Reform 94 etter revisjon av lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet. Departementet ser denne lovendringa som ein naturleg konsekvens av at Stortinget, ved endring av lov om videregående opplæring og lov om fagopplæring i arbeidslivet, har sett i verk Reform 94. Som følgje av dei nemnde lovendringane er fylkeskommunane pålagde ei plikt til å syte for at alle 16-19-åringane får 3 års kompetansegivande opplæring, jf lov om videregående opplæring § 4. Elevane har fått tilsvarande rett til vidaregåande utdanning, jf lov om videregående opplæring § 8. I tillegg tek minimumsdimensjoneringa på 375 % omsyn til at det skal vere plass til vaksne. Det til kvar tid eksisterande undervisningsbehov er definert gjennom omfangsforskrifta. I Innst.S.nr.200 (1991-1992) uttaler fleitalet i komiteen: « Flertallet har dessuten merket seg at omfanget må tilpasses etterspørselen, situasjonen på arbeidsmarkedet og den generelle økonomiske situasjonen i den enkelte fylkeskommune. Omfangsforskrifta er fastsett med heimel i lov om videregående opplæring § 4. Dei private vidaregåande skolane som allereie er godkjende med rett til statstilskott, er rekna inn i denne kapasiteten. Den gongen § 3 bokstav d blei teken inn i lova, sjå Innst. O. nr. VII (1969-70), blei det m.a. til manglande undervisningskapasitet i dei offentlege skolane, anten ved at utdanningstilbodet manglar heilt, eller ved at det offentlege skoleverket ikkje fullt ut dekkjer etterspurnaden etter utdanning. Det er uttalt i Innst. O. nr. VII (1969-70): « Argumentasjonen for å gi offentlig støtte til private skoler som fyller et kvantitativt undervisningsbehov vil svekkes etter hvert som det offentlige skoleverket på vedkommende område blir utbygd». Fleire høringsinstansar har hatt merknader til forslaget: Privatskoleforbunda i Noreg er kritiske til forslaget om å fjerne § 3 bokstav d. Frå Steinerskolene i Norge blir det vist til at dersom § 3 bokstav d blir fjerna, vil det innebere ei svekking av eit folkerettsleg prinsipp om foreldreretten, dvs. foreldra sin rett til å velje skole for barna sine. Norske Privatskolers Landsforbund uttaler at «når departementet først begrunner å sløyfe § 3 bokstav d med at fylkeskommunen nå har fått plikt til å innfri retten til videregående skolegang, skulle man tro at denne plikten også omfatter elever ved videregående skoler godkjent etter § 3a og b.» Kristne Friskolers Forbund uttaler at lovforslaget gir uttrykk for eit politisk syn og ei politisk styring av private skolar som ikkje kan aksepterast. Forbundet uttaler vidare at foreldreretten, religiøst-etiske rettar og demokratiske ideal taler mot at § 3 bokstav d blir fjerna. Private Handelsskolers Landsforbund uttaler at Reform 94 ikkje gir grunnlag for å oppheve § 3 bokstav d. Forbundet argumenterer ut frå dei føresetnadene som låg i stortingsdokumenta ved innføringa av § 3 bokstav d i privatskolelova. Det blir m.a. peikt på at det er behov for skolar på kvantitativt grunnlag når det er manglande undervisningskapasitet i offentlege skolar, anten ved at utdanningstilbodet manglar heilt, eller ved at det offentlege skoleverket ikkje fullt ut dekkjer etterspurnaden etter utdanning. Fleire høringsinstansar framhevar foreldreretten, dvs. foreldra sin rett til å velje skole for barna sine i samsvar med eiga trusoppfatning, som eit vesentleg argument for ikkje å fjerne § 3 bokstav d. Foreldreretten er ikkje eit relevant argument overfor elevar som går på vidaregåande skolar godkjende ut frå eit kvantitativt undervisningsbehov. I høringsrunden blei det vidare stilt spørsmål om kvifor departementet ikkje samtidig med å foreslå § 3 bokstav d fjerna også fremjar forslag om å fjerne § 3 bokstav a og bokstav b for vidaregåande skolar, i og med at grunngivinga ut frå Reform 94 vil måtte vere den same. Departementet viser da til Innst.O.nr.80 (1992-1993) Om lov om endringer i lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og i lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet, der fleirtalet i komiteen uttaler følgjande: « En vil understreke at særlig livssynsskolene og pedagogiske alternativskoler må ha rett til å opprettes og videreutvikles som supplement til fylkeskommunale skoler. Fleirtalet knytte ikkje tilsvarande merknad til vidaregåande skolar oppretta etter § 3 bokstav d. Den endringa i § 3 bokstav d det er gjort framlegg om i privatskulelova, vil i seg sjølv ikkje få konsekvensar straks. På lengre sikt vil ho føre til at det ikkje blir godkjent private vidaregåande skolar som berre er skipa for å fylle eit kvantitativt undervisningsbehov. Departementet vil understreke at sjølv om § 3 bokstav d blir fjerna, får ikkje dette verknader for allereie godkjende skolar. I ein situasjon der allereie godkjende skolar søkjer om fornya godkjenning vil det likevel kunne stille seg annleis. Det skal søkjast om fornya godkjenning m.a. ved endringar i det faglege tilbodet som skolen tilbyr elevane, når skolen utvidar elevtalet utover det som ligg til grunn for den opphavlege søknaden og det blir søkt om tilskott for denne elevtalsauken, og ved eigarskifte. Eit avslag på søknad om fornya godkjenning i desse samanhengane vil ikkje få konsekvensar for den opphavlege godkjenninga. Noverande § 3 bokstav d fell bort. Tidlegare § 3 bokstav e blir ny § 3 bokstav d. 2.4 § 26 tilskotsregel nr. 1 bokstav b. Departementet har fremja forslag om å endre § 26 tilskotsregel nr. 1 bokstav b. Bakgrunnen for endringa er at etter at lov om grunnskolen § 37 er endra, er ikkje lenger tilvisinga til lov om grunnskolen § 37 nr. 3 og 5 korrekt. Etter innføringa av nytt inntektssystem i 1986 skal også ordet «fylkeskommunen» strykast. Departementet foreslår derfor at privatskulelova blir endra slik at «og nr 5» og «og fylkeskommunen» blir strokne. Det har ikkje vore merknader frå høringsinstansane til dette forslaget. 2.5 Til § 26 tilskotsregel nr. Tilvisinga til lov om grunnskolen § 37 nr. 3 og 5 er retta til tilvising til nr. 3, og orda «og fylkeskommunen» er stroke. d. eller å ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular. § 26 tilskotsregel nr. 1 skal lyde: a. Alle utgifter som kjem inn under tilskotsgrunnlaget, vert dekka ved statstilskot. Departementet fastset tilskotet på grunnlag av framlagde planar og budsjettframlegg. Så langt råd vert normalsatsen pr. elev pr. skuleår lagd til grunn. b. Andre driftsutgifter vert dekka ved tilskot frå den kommunen der eleven har heimen sin, jf § 37 nr. 3 i lov om grunnskolen. c. Skulane kan etter søknad få statstilskot til investeringsutgifter. d. Utgifter til elevreiser vert dekka etter gjeldande reglar i lov om grunnskolen. Ot.prp.nr.31 (1994-1995) Om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting. |
lovdata_cd_5651 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.386 | Forskrift om fredning for Tøso naturreservat, Vang kommune, Oppland. |
lovdata_cd_25205 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.631 | Det fredete området omfatter følgende gnr./bnr.: 21/5, 21/7, 21/41, 21/73, 21/104,105, 22/1, 22/2, 22/3, 22/4, 22/5,16, 22/6, 22/7, 22/8, 22/9, 22/10, 22/11,15,21, 22/12, 22/13, 22/17, 22/18, 22/19, 22/20, 22/23, 22/25, 22/26, 22/27, 22/28. Reservatet dekker et areal på 1.956 daa, hvorav 1.325 daa er landareal, 25 daa er ferskvann og 606 daa er sjøareal. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet, desember 2000. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Andøy kommune, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_20406 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.478 | Føremålet er å frede eit område i Indre Hardanger med hekke-, trekk- og overvintringsfunksjon for våtmarksfugl. Området har også verdifull havstrandvegetasjon. |
lovdata_cd_3657 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.427 | Reservatet dekker et areal på ca. 228 dekar som omfatter Store Rauer med tilliggende skjær og de tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca. 50 m fra land. |
lovdata_cd_29727 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.697 | 1. Fråskiljinga av den delen av tidlegare Hornindal kommune som no er ein del av Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke, som eigen kommune, vedteken ved kgl.res.27. februar 1976, jfr. Stortinget sitt vedtak 31. mai 1976, vert gjennomførd frå 1. januar 1977. 2. Namnet på den fråskilde kommunen skal vere Hornindal. 3. Kommunestyra i den nye Hornindal kommune og i attverande Stryn kommune skal i perioden 1. januar1977 - 31. desember 1979 ha i same følgd 17 og 37 medlemmer. Valting verthalde måndag 11. oktober 1976. Ved dette valet vert Hornindal kommune alt rekna som fråskild. Manntalet vert ført av noverande manntalsførarar i Stryn kommune, som særskilt for den nye Hornindal og attverande Stryn kommune. Manntalet vert lagt ut på dei stadene i dei nye kommunane som valstyra fastset, jfr. §5 i kommunevallova. Valstyret for den nye Hornindal kommune skal vera sammansett av eit formannskapsmedlem som bur i området, supplert med 4 representanter valde blant kommunestyremedlemmene frå dette området, og manntalsføraren. Valstyret for attverande Stryn kommune skal vera samsansett av dei formannskapsmedlemmene som bur på dette området, og manntalsføraren. Vedvalet gjeld elles reglane om kommunestyreval i lov 10. juli 1925 om kommunestyreval og fylkestingsval så langt dei høver - med følgjande untak: I §3 fjerde ledd gjeld datoen 26. august istaden for dagen 2 månader før valet. I §5 andre ledd gjeld datoen 10. august i staden for 1. 4. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane kaller det nyvvalde kommunestyret i den nye Hornindal kommune inn til konstituerende møte snarast råd er ettervalet, jfr. §7 i kommunelova. 7. Dei allmenne vedtekter og føresegner som gjeld i noverande Stryn kommune skal framleis gjelde i den fråskilde Hornindal kommune til nye allmenne vedtekter for denne kommunen er gjeve. (II 1976 s 205) |
lovdata_cd_2411 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.583 | Under fart i bukten ved Nordheimsund i Kvam kommune i Hordaland fylke (sjøkart nr. 117) skal fartøyer innenfor en linje rettvisende nordøst til sydvest gjennom det nordligste punkt på Sandvenskjæret gå med innskrenket fart, ikke over 6 nautiske mil i timen. 1972 Forskrift om res.kallskap. |
lovdata_cd_52184 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.62 | Lov av 4. november 1994 nr. 59 om endringer i lov av 5. juni 1992 nr. 51 om Norges Postbank og i visse andre lover trer i kraft straks, med unntak av punktene 5, 7, 9 og 10 i lovens del II som trer i kraft 1. januar 1995. |
lovdata_cd_17498 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.801 | Formålet med vernet er å bevare en del av et større og spesielt våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. |
lovdata_cd_2997 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.624 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf. §10, §21, §22, og §25, er skogområde øst for Øygardstjern, en det av gnr./bnr, 67/2,25 i Froland kommune, Aust-Agder fylke, ved kongelig resolusjon av 9. desember 1977 fredet som naturreservat. Det fredede arealet er ca 34 dekar. |
lovdata_cd_48366 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.376 | Fastsatt ved kgl.res. av 5. juli 1968. Endret 11 jan 1991 nr 9. |
lovdata_cd_21915 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.881 | Skjenking av øl og vin er tillatt fra kl. 0600 til kl. 0300 fredag, lørdag, onsdag før skjærtorsdag, skjærtorsdag, 30. april, 16. mai, 17. mai, dag før Kr. Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, 1. og 2. juledag og nyttårsaften. Øvrige dager, søndag-torsdag, er skjenking tillatt fra kl. 0600 til kl. 0030. Skjenking av øl og vin kan foregå fra kl. 0600 til kl. 0030. Det kan fastsettes begrenset skjenketid for den enkelte uteservering ut fra følgende vurderinger: - Omgivelsene - om området er belastet med annen støy fra ferdsel eller gate. Skjenking av brennevin er tillatt fredag, lørdag, onsdag før skjærtorsdag, skjærtorsdag, 30. april, 16. mai, 17. mai, dag før Kr. Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, 1. og 2. juledag og nyttårsaften fra kl. 1300-0300. Søndag-torsdag kan skjenking av brennevin foregå fra kl. 1300 til kl. 0030. Skjenking av brennevin kan foregå fra kl. 1300 til 0030. 0 Endret ved forskrifter 19 juni 2000 nr. 609, 24 mai 2004 nr. 995. |
lovdata_cd_22685 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.486 | Forskrift om freding av Havrå som kulturmiljø, Osterøy kommune, Hordaland. Fastsett ved kgl. res. 4. desember 1998 med heimel i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner §15 og §20, jf. §15a - 18 og §21. Fremja av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_51643 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.9 | Liste over visse tekniske avtaler innen lufttransport, omhandlet i kapittel XI artikkel 2. a) Innføring eller ensartet anvendelse av obligatoriske eller anbefalte tekniske standarder for luftfartøyer og deler, materiell og utstyr til disse, når standardene blir fastsatt av en organisasjon som har alminnelig anerkjennelse på internasjonalt plan eller av en produsent av luftfartøy eller utstyr til luftfartøy. b) Innføring av ensartet anvendelse av tekniske standarder for faste installasjoner for luftfartøy, når slike standarder er fastsatt av en organisasjon som har alminnelig anerkjennelse på internasjonalt plan. c) Utveksling, leasing, felles reserver eller vedlikehold av luftfartøyer, deler, utstyr eller faste installasjoner i den hensikt å drive luftfartsvirksomhet og foreta felles kjøp av deler, forutsatt at slike ordninger kommer i stand uten forskjellsbehandling. d) Innføring, drift og vedlikehold av tekniske kommunikasjonsnett, forutsatt at slike ordninger kommer i stand uten forskjellsbehandling. e) Utveksling, felles anvendelse eller opplæring av personale for tekniske eller driftsmessige formål. f) Organisering og gjennomføring av alternativ transport av passasjerer, post og bagasje i tilfeller der et luftfartøy får maskinskade eller blir forsinket, enten ved chartring eller ved å sette inn et annet luftfartøy i henhold til kontraktsbestemmelser. g) Organisering og gjennomføring av suksessiv eller supplerende lufttransport og fastsettelse og anvendelse av samlet pris og vilkår for slik transport. h) Samling av enkeltforsendelser. i) Fastsettelse og anvendelse av ensartede regler for transporttariffenes struktur og vilkårene for å anvende dem, forutsatt at reglene verken direkte eller indirekte fastsetter transportpriser eller vilkår. j) Bestemmelser om salg, påtegning og godkjennelse av billetter mellom flyselskaper ('interlining') og ordninger for refusjon, prorata og regnskap som er innført for slike formål. k) Avregning og regnskapsoppgjør mellom flyselskapene gjennom en avregningssentral, herunder alle tjenester som er knyttet til eller nødvendige for disse formål; avregning og regnskapsoppgjør mellom flyselskapene og deres utpekte agenter ved hjelp av en plan eller ordning som er sentralisert og automatisert, herunder alle tjenester eller tilleggstjenester som er nødvendige i denne forbindelse. Tillegg 8. |
lovdata_cd_54814 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.719 | (Opplæringslova §2-7 andre ledd, §6-2 femte ledd og §6-3 første ledd) Elevar som har rett til opplæring i samisk og/eller finsk, har rett til alternativ form for slik opplæring når opplæringa ikkje kan givast av eigna undervisningspersonale ved skolen. Alternative former for opplæring kan t.d. vere fjernundervisning, intensivundervisning eller særlege leirskoleopphald. Alternative opplæringstilbod for elevar i grunnskolen skal utarbeidast i samarbeid med foreldra. |
lovdata_cd_41925 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.917 | [Tilføyd 12/04. Trygderettskjennelse av 12.11.2004 (ankesak Trygderetten 2004-01599) gjaldt forståelse av begrepet «arbeidsulykke» i ftrl. §13-3 under utøvelse av profesjonell fotball. Retten var satt med fem medlemmer og anførte følgende i sitt resyme av saken: «Profesjonell fotballspiller ble ryggskadet i en takling bakfra, mens han var i en vending. Arbeid nær faregrensen, men dette yrket er spesielt hva angår normal utøvelse og hva som kan anses uventet og usedvanlig. Retten fant at grensen går ved handlinger og hendinger klart utenfor spillets normale gang og formål, så som skade av gjenstander kastet på banen, bevisst angrep på spiller uten ball m.v. Taklingssituasjoner er ordinært, og faller i utgangspunktet utenfor. Dommeravgjørelser ikke avgjørende. Skadeomfang av mindre betydning. Å med hensikt skade en motspiller under spillet om ballen, vil være en arbeidsulykke. Dette er vanskelig å fastslå da utfallet av taklingen like gjerne berodde på begge parters bevegelser. Retten tok avstand fra en tidligere kjennelse om skade under håndballspill. Stadfestelse. Tilsvarende syn bør legges til grunn ved vurdering av ulykkesmomentet der også andre profesjonelle utøvere av lagidrett (håndball-, ishoceyspillere etc.) blir skadet under spillet. |
lovdata_cd_50362 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.492 | Ikrafttredelse av lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. Delegering av myndighet. Fastsatt ved kgl.res. av 27. juni 1986. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Endret 22. des 1989 nr. 1273, 22. april 1994 nr. 317. |
maalfrid_eb76839a90421a713febcee4044f4e8d31dbf89b_63 | maalfrid_bioteknologiradet | 2,021 | en | 0.899 | naturally is considered ethically problematic. For products/organisms on tiers 1 and 2, however, an absence of negative effects on sustainability and society, as well as being ethically defensible, may be sufficient. These board members base their views on an assumption that consumers who do not wish to buy genetically modified food because it is produced using methods considered unnatural may more readily accept GMOs that in practice are equivalent to organisms produced via conventional technology or that occur naturally. Additionally, they believe that genetic engineering is principally no more problematic than other technologies if the products have similar characteristics to non-GMO products, and therefore that assessment requirements should not be more stringent, provided that they pose no risk to health or the environment and do not negatively impact sustainability, societal benefit or ethics. Such a system provides more predictability, and allows individual developers to make decisions about which products to develop and to select production methods according to different tiers and associated requirements for sustainability, societal benefit and ethics. These board members furthermore stress the importance of making requirements for documentation are operationally predictable and feasible. A minority of one board member (Bente Sandvig) recommends that a considerable emphasis should be placed on whether the deliberate release is beneficial to society, promotes sustainable development and will be carried out in an ethically responsible manner in accordance with current legislation. This board member argues that genetic engineering is principally no more problematic than other technologies if the products have similar characteristics to non-GMO products, and therefore that assessment requirements should not be more stringent, provided that they pose no risk to health or the environment and do not negatively impact sustainability, societal benefit or ethics. In addition to the specific provisions of GMO regulations, other factors will also impact the way gene technology is applied and what societal consequences this may have. This is especially relevant with respect to regulations for coexistence and access to research data and materials from developers for independent research. The Norwegian Biotechnology Advisory Board will address these factors in separate statements at a later time. 1. http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2018/08/20180813-Regulering-av-GMO- legemidler-behov-for-avklaring.pdf 2. The Gene Technology Act: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1993-04-02-38 3. https://www.un.org/sustainabledevelopment/sustainable-development-goals/ 4. National Academy of Sciences Report: Preparing for Future Products of Biotechnology. http://nas-sites.org/biotech/ 5. http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2017/02/Gen-drivere.pdf 6. Donohoue et al (2017) Advances in Industrial Biotechnology Using CRISPR-Cas Systems. Trends in Biotechnology 36. |
lovdata_cd_57818 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | es | 0.174 | Acer macrophyllum Pursh. Aesculus californica Nutt. Arbutus menziesii Pursch. Arbutus unedo L. Arctostaphylos spp. Adans. Calluna vulgaris (L.) Camellia spp. L. Castanea sativa Mill. Hamamelis virginiana L. Heteromeles arbutifolia (Lindley) M. Roemer. Kalmia spp. L. Leucothoe fontanesiana (Steudel) Lithocarpus densiflorus (H & A). Lonicera hispidula (Dougl.). Pieris spp. D. Don. Pseudotsuga menziesii (Mirb.) Franco. Quercus spp. L. Rhamnus californica (Esch). Rhododendron spp. L., unntatt Rhododendron simsii Planch. Sequoia sempervirens (D. Don) Endl. Syringa vulgaris L. Taxus spp. L. Trientalis latifolia (Hook) Umbellularia californica (Pursch.). Vaccinium ovatum (Hook & Arn) Nutt. Vaccinium vitus-idaea Britt. Viburnum spp. L. Vedlegg 2: Krav til planter og plantedeler (unntatt frukter og frø) |
maalfrid_af214668a6093f5923e6c646db859259e4ee4551_2 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.676 | side 3 av 4 Det pålegges ikke tilbakemelding til Fylkesmannen etter inspeksjonen. Virksomheten skal betale gebyr for kontrollen, jf. forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) §§ 39-6 og 39-7 om gebyr for kontroll i virksomheter. Gebyret skal dekke kostnader i forbindelse med forberedelse, gjennomføring og oppfølging av kontrollen. Forskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no eller kan fås ved å kontakte Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Virksomheten ble varslet om gebyret på kontrolldagen og at det vil være aktuelt å plassere kontrollen i gebyrsats 3. Dette innebærer at Vard Group AS avd. Langsten skal betale kr. 11 600,- i gebyr. Faktura med innbetalingsblankett vil bli sendt ut fra Miljødirektoratet. Vedtaket om gebyrsats kan påklages innen tre uker etter at dere har mottatt rapporten jf. forurensningsforskriften § 41-5 og forvaltningsloven § 28. En eventuell klage bør stiles til Miljødirektoratet og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Klagen blir ikke gitt oppsettende virkning, og gebyret må derfor betales i samsvar med det som er nevnt over. Dersom Miljødirektoratet aksepterer klagen, vil det overskytende beløpet bli refundert. Denne rapporten vil være åpen for offentligheten via postjournalen til Fylkesmannen i Møre og Romsdal (jf. offentleglova). I tillegg vil rapporten være tilgjengelig på Kopi av rapporten sendes til kommunen. De viktigste HMS-kravene for bransjen finner dere på www.regelhjelp.no. Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmeside www.miljodirektoratet.no og www.lovdata.no. Hjemlene for avvik i denne kontrollen er i følgende regelverk: Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) av 1. juni 2004. Spesielt kap. 29. Forurensing fra mekanisk overflatebehandling og vedlikehold av metallkonstruksjoner, inkludert skipsverft. Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) av 1. juni 2004 Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) av 6. desember 1996 Brosjyrer/informasjonsark utdelt: Faktaark om marint søppel Faktaark gebyr Faktaark skipsverft Faktaark utslippskontroll Faktaark oljeutskillere Brosjyrer om avvik, 2 stk Informasjon om Regelhjelp. |
maalfrid_45c699e18ee6ad3b8b159ff0382645cf00ff0322_14 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.827 | forskrift 22. mars 2002 nr. 313 om utøvelse av jakt, felling og fangst (se www.lovdata.no). Her står også krav om bl.a. våpen og ammunisjon. Miljødirektoratet og Norges jeger- og fiskerforbund har utarbeidet et teoretisk elæringskurs for bjørnejegere. Formålet med dette kurset er å øke interessen for bjørnejakt og styrke kunnskapen om jaktformen. Dette er et frivillig tilbud, men alle jegere oppfordres til å gjennomføre dette kurset. E-læring for bjørnejegere er tilgjengelig på følgende nettsted: For å bidra til human jakt og jegernes sikkerhet er det i tillegg utviklet en skyteprøve for bjørnejegere. Skyteprøven kan avlegges istedenfor den ordinære skyteprøven for storviltjegere. Felling eller forsøk på felling skal umiddelbart meldes til Fylkesmannen og Statens naturoppsyn. Jeger skal fremvise felt dyr for Statens naturoppsyn for umiddelbar kontroll, merking og prøvetaking av biologisk materiale, og jeger skal kunne påvise fellingssted etter anmodning fra Statens naturoppsyn, politiet eller Fylkesmannen. Vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven § 18 tilfaller i utgangspunktet Viltfondet, jf. lov om jakt og fangst av vilt (viltloven) § 48. Når det gjelder lisensfelling på bjørn, beholder jeger/jaktlag kjøttet og skinnet av felt bjørn. Viltfondet opprettholder sin eiendomsrett til prøver og deler av viltet, herunder kraniet, i samsvar med instruks for ivaretakelse av døde rovdyr som finnes på: . Vi gjør videre oppmerksom på at omsetting eller videresalg av deler av felt bjørn utenfor landets grenser omfattes av CITES-bestemmelsene. Fylkesmannen administrerer lisensfellingen på bjørn og etablerer hensiktsmessige ordninger i forhold til oppdaterte resultater om felling og gjenstående kvoter. Fylkesmannen gir ytterligere informasjon knyttet til krav om rapportering fra jeger og informasjon om aktuelle vernebestemmelser. Fylkesmannen er ansvarlig for gjennomføring av eventuelt ettersøk av skadet bjørn. Vedtaket kan påklages til Miljøverndepartementet innen 3 uker, jf. forvaltningsloven§§ 28 og 29. En eventuell klage skal fremsettes for Miljødirektoratet, jf. forvaltningsloven § 32. |
lovdata_cd_22700 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.64 | Forskrift om gebyrregulativ for planseksjonen 1999, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt av Bærum kommunestyre 9. desember 1998 med hjemmel i plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77 §109, lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (Delingsloven) §5-2 og lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner (eierseksjonsloven) §7. |
maalfrid_a3d2584fe47707c2f064cefdb5f5ecec990a50d3_165 | maalfrid_forskningsetikk | 2,021 | no | 0.462 | av 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser § 11. Jf. EØS-avtalens art. 65 og vedlegg XVI (Rdir. 1993/37/EØF, Rdir. 1993/36/EØF, Rdir. 1992/50/EØF, Rdir. 1989/665/EØF, Rdir. 1997/52/EF). Fremmet av Nærings- og handelsdepartementet. Endret 28 juni 2002 nr. 645. ] (See http://www.lovdata.no/for/sf/nh/th-20010615-0616-0.html) Research Council of Norway 2002. Vilje til forskning. (Utkast til Forskningsrådets strategi). [] See http://www.forskningsradet.no/omnfr/strategi/hva_gjor_vi/vilje_til_forskning/vtfutkast- # 221002.pdf Commission of the European Communities, Brussels, 11.12.2002, COM(2002) 713 final, Communication from the Commission, On the collection and use of expertise by the Commission: Principles and guidelines; 'Improving the knowledge base for better policies'. See http://europa.eu.int/eur-lex/en/com/cnc/2002/com2002_0713en01.pdf. Ola Henmo & Anne Hafstad, 'Nektet innsyn i legemiddeldata' [ ], Aftenposten 27.04.2001. See http://tux1.aftenposten.no/forbruker/helse/d206808.htm. Anders Sømme Hammer, 'Oslo kommune avfeier forskning' [ ], Dagsavisen 26.07.2001. See http://www.dagsavisen.no/innenriks/2001/07/587769.shtml?string=Daniel%20Siraj. |
lovdata_cd_49955 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.61 | Forskrift om objektavgrensning etter lov om særlige skatteregler til fremme av distriktsutbygging. |
lovdata_cd_32339 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.531 | Av utgiftene fordeles en halvpart i forhold til eiendommenes grunareal og en halvpart i forhold til eiendommenes antatt tillatte utnyttelse (brutto golvareal). |
lovdata_cd_60901 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.904 | Publisert: Somb-2001-34 (2001 s 155) Sammendrag: Fastsetting av uføretidspunkt tilbake i tid. ( Trygd, bidragsplikt, helserett ) Trygdemyndighetene innvilget i 1972 en søknad fra A om 50 % uførepensjon. Uføretidspunktet ble fastsatt til «før 1967». A ble ikke informert om dette. Fastsettingen av uføretidspunktet gjorde at A fikk utbetalt en lavere uførepensjon enn om uføretidspunktet hadde vært fastsatt til et tidspunkt etter 1967, da folketrygdloven trådte i kraft. I 1998 ble A kjent med trygdemyndighetenes fastsettingen av uføretidspunktet og de økonomiske konsekvensene dette hadde for ham. Han søkte om å få endret uføretidspunktet, men fylkestrygdekontoret avslo søknaden. Trygderetten opprettholdt senere avslaget. Ombudsmannen pekte på at fastsettingen av uføretidspunktet til et tidspunkt mer enn tre år tidligere enn søknadstidspunktet var klart til skade for A. Etter ombudsmannens mening måtte det kreves positive holdepunkter i det foreliggende materialet for at dette skulle kunne aksepteres. Ombudsmannen mente at det var tvilsomt om det fantes slike holdepunkter. Etter ombudsmannens mening hadde trygdemyndigheten ikke i tilstrekkelig grad undersøkt nårAs ervervsevne faktisk ble nedsatt med minst halvparten. Ombudsmannen mente på grunnlag av dette at det knyttet seg begrunnet tvil til trygdemyndighetenes fastsetting av uføretidspunktet. Saksgang: (Sak 2000-1742) Saken gjaldt trygdemyndighetenes avslag på en søknad fra A om endring av tidligere fastsatt uføretidspunkt, jf. folketrygdloven 17. juni 1966 nr. 12 §8-3, nå folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 §12-10. A hadde siden 20-års alderen hatt problemer med revmatiske sykdommer og plager. I 1957, da han var 27 år gammel, var han innlagt på et revmatismesykehus hvor han fikk diagnosen Morbus Bechterew (MB Bechterew). Det var denne diagnosen han oppgav da han første gang søkte om uførepensjon i 1970. Noen uker før søknaden ble levert hadde han imidlertid også et fall fra taket på et våningshus. I forbindelse med klagesaken anførte A at det var dette fallet som var årsaken til at han søkte om uførepensjon i 1970. I forbindelse med behandlingen av søknaden om uførepensjon, ble det innhentet en legeerklæring fra dr. B. I hans erklæring fra november 1970 het det bl.a følgende om As sykehistorie: «I ca 20 år plaget av gradvis tiltakende stivhet, smerter i ryggen. Innlagt Revmatismesykehuset i - - - 1957, hvor han fikk diagnosen Mb. Bechterew. Se vedlagte epikrise. Pas. har hatt revmatisk iritt 2 ganger, en gang på hvert øye, første gang i 1952, andre gang 1953, var da innlagt - - - sykehus. Pas. har bortsett fra ryggplagene vært lite syk. Han er gardbruker, men må daglig ha hjelp av faren, kone og til dels naboer for å klare driften av gården. Er mye plaget av verk om natten, går ut over nattesøvnen. -Pas. falt for noen uker siden ned fra et tak og fikk etter dette mer besvær fra ryggen. Hadde legevakten. Rtg. us. viser kompresjon av sannsynligvis Th. 9. Kan ellers periodevis noen dager være så plaget med ryggen at han må holde ro et par dager. Ikke kontaktet lege eller vært sykemeldt da han ikke har stått med dagpenger. Under punkt 5 om hvor lenge den aktuelle arbeidsuførheten hadde vart het det: «delvis arbeidsufør - mange år. I forbindelse med at søknaden skulle behandles av Fylkesnemnda i Rogaland, ble det i tillegg innhentet spesialisterklæring fra overlege C. I hans erklæring fra juli 1972 het det bl.a.: «Han kjenner ikke til noen familiær lidelse av lignende art som han selv har. Fra han var vel 20 år gammel har han merket sin sykdom, men det ble ikke diagnostisert før han var innlagt på Revmatismesykehuset i - - - 1956, og da var han 26 år gammel. Det ble da påvist at han hadde en Bechterews sykdom og fikk behandling for dette. Han hadde da 2-3 år tidligere hatt en dobbeltsidig revmatisk iritt. Han kan ikke direkte si når hans rygglidelse ble betydelig forverret. I grunnen har det vært en gradvis utvikling hele tiden. Han er blitt mer og mer stiv og har i forbindelse med dette også fått mer og mer plager. Det er stivheten og verken over korsryggen og dels over brystet som har plaget han mest. Dette kan han ha både når han ligger og når han er i virksomhet. P.g.a. sin tilstand har yrket blitt vanskeligere og han har måttet velge seg ut det som har passet best for ham på gården mens han ellers har måttet hatt hjelp av konen og andre til forskjellig arbeide. I overlegens konklusjon het det bl.a. «Pasienten har en Bechterews sykdom med fullstendig stivhet i thoracolumbial-columna. Fallet fra taket på våningshuset i 1970 ble ikke nevnt i overlegens spesialisterklæring. Fylkesnemnda i Rogaland vedtok i august 1972 å innvilge A 50 % uførepensjon med virkning fra 1. juli 1970. Uføretidspunktet ble fastsatt til «før 1967». I saksforberedelsen, som nemnda sluttet seg til, het det om dette bl.a.: «Uføretidspunktet vil en foreslå settes til før 1967, da søkeren iflg. dr. B har vært delvis arbeidsufør i mange år. Hans sykdom ble påvist i 1952. I perioden 1. juli 1970 til juni 1993 mottok A deretter 50 % gradert uførepensjon. Uførepensjonen, som fra starten bestod av grunnpensjon, barnetillegg, særtillegg og kompensasjonstillegg, utgjorde kr 490 per 1. juli 1970. Fordi uføretidspunktet ble fastsatt til «før 1967» ble det ikke beregnet noen tilleggspensjon. Etter flere perioder med sykmelding, fremsatte A i februar 1993 på nytt krav om uførepensjon. Det ble i denne forbindelse innhentet ny legeerklæring fra dr. B. Hoveddiagnosen som ble oppgitt i erklæringen var også denne gangen Mb. Bechterew. Fylkestrygdekontoret i Rogaland vedtok i juli 1993 å tilstå A 80 % uførepensjon med virkning fra 1. juni 1993. Uføretidspunktet ble satt til januar 1993. I forbindelse med det nye vedtaket ble uførepensjonen beregnet på nytt, og fastsatt til kr 8.008 per måned fra 1. juni 1993, inkludert beregnet tilleggspensjon. Senere ble det truffet vedtak 11. april 1994 om å endre månedsbeløpet til kr 9.482 fra 1. juni 1993, hvorav tilleggspensjonen utgjorde kr 6.995. A fremsatte i juli 1997 krav om alderspensjon. Søknaden ble innvilget med virkning fra 1. oktober 1997, og alderspensjonen ble beregnet til kr 13.481 per måned. I februar 1998 fikk A et brev fra sitt lokale trygdekontor, der det ble opplyst at det var oppdaget at han hadde fått utbetalt for mye pensjon i perioden 1. juni 1993 til 31. januar 1998. Årsaken til dette var feil ved trygdekontoret/Rikstrygdeverket som hadde ført til at det var beregnet fremtidige pensjonspoeng til tross for at A, med et fastsatt uføretidspunkt før 1967, ikke hadde rett til det. først betydning for størrelsen på pensjonen i forbindelse med at uføregraden økte til 80 % fra 1. juni 1993. Den påfølgende pensjonsberegningen innebar ikke krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt uførepensjon, men medførte at alderspensjonen ble redusert. I mars 1998 fremsatte A krav om endring av uføretidspunktet til 1970. Han anførte bl.a at han ikke tidligere hadde vært kjent med at uføretidspunktet i 1972 ble fastsatt til «før 1967». Videre fremhevet han at hans arbeidsinnsats i årene 1967-1969 hadde vært 100 % og at det var fallet fra taket på våningshuset som var årsaken til at han fikk ytterligere problemer med ryggen i 1970. Fylkestrygdekontoret i Rogaland vedtok i april 1999 å opprettholde det tidligere fastsatte uføretidspunktet for 50 % uførepensjon. Fylkestrygdekontoret erkjente at det var vanskelig å angi helt nøyaktig når arbeidsevnen ble nedsatt/passerte 50 %, men mente at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at det tidligere fastsatte uføretidspunktet var feil. Det ble i denne forbindelse vist til legeuttalelsene fra 1970 og 1972. A påklaget fylkestrygdekontorets vedtak til Trygderetten. I fylkestrygdekontorets saksfremstilling til Trygderetten het det bl.a.: «Av tidligere legeopplysninger fremgår det at A har hatt sin MB Bechterew fra han var ca 20 år, den ble diagnostisert da han var 26 år. Han har hele tiden måttet ha noe hjelp fra ektefelle, far og naboer til arbeidet på gården. Det fremgår riktignok fra behandlende lege, dok 2, at han etter fall fra tak i august 1970 fikk mer besvær med ryggen, men det fremgår også at han har vært delvis arbeidsufør i mange år. Spesialistuttalelse fra dr. C, dok 11, underbygger behandlende leges uttalelse om at forverrelsen har skjedd gradvis. Det går også her fram at A den gang ikke kunne si nøyaktig når hans rygglidelse ble betydelig forverret, men at det i grunnen har skjedd en gradvis utvikling over tid. Hans uhell med fall fra taket ble her ikke nevnt. Legeerklæringen som er skrevet fra behandlende lege i nov. 1970 (dok. 2) belyser den medisinske tilstanden og funksjonsnedsettelsen, det angis delvis arbeidsuførhet i flere år. Legen omtaler fallet som skjedde noen uker før legeerklæring ble skrevet. Fallet har nok hatt innvirkning på tilstanden, men opplysningene i erklæringen tyder på ingen måte på at A var tilnærmet fullt arbeidsfør frem til fallet i 1970 slik han hevder i kravet av 170398, dok 27. I april 2000 vedtok Trygderetten å opprettholde fylkestrygdekontorets avslag. Trygderetten gav ingen begrunnelse for sin kjennelse, men viste til fylkestrygdekontorets vurdering i oversendelsesbrevet til retten. As datter henvendte seg hit på vegne av sin far, og bad meg vurdere saken. Hun sa seg uenig i trygdemyndighetenes vurdering av fra hvilket tidspunkt faren måtte anses å ha vært minst 50 % varig arbeidsufør, og anførte at det korrekte måtte være at uføretidspunktet ble satt til 1970. Videre anførte hun at trygdemyndighetene hadde lagt for stor vekt på legeuttalelsene som ble gitt i forbindelse med at søknaden om uførepensjon første gang ble vurdert i 1970-72. Hun anførte også at faren ikke ble informert om fylkesnemndas fastsetting av uføretidspunktet, og at han i flere år hadde vært av den oppfatning at uførheten inntrådte etter at han falt ned fra taket i august 1970. Hun hadde også innvendinger mot Trygderettens saksbehandling og begrunnelse. I denne forbindelse viste hun til en del av Trygderettens kjennelse der det het at «Uføretidspunktet ble satt til 1967», mens det korrekte var at Fylkesnemnda i Rogaland i vedtaket fra august 1972 satte uføretidspunktet til «før 1967». På bakgrunn av dette stilte hun spørsmål om Trygderetten hadde viet sakens faktiske side tilstrekkelig oppmerksomhet. Etter en gjennomgang av saksdokumentene ble enkelte spørsmål i saken tatt opp med Fylkestrygdekontoret i Rogaland. I første omgang ble fylkestrygdekontoret bedt om kort å redegjøre for bakgrunnen for at uføretidspunktet opprinnelig ble fastsatt til «før 1967». I denne forbindelse ble fylkestrygdekontoret bedt om å opplyse om en slik formulering av uføretidspunktet i 1972 var vanlig. Fylkestrygdekontoret ble også bedt om å opplyse om det kunne ha vært spesielle foranledninger i regelverket til å fastsette uføretidspunktet på en slik måte. Det ble videre vist til det As datter hadde anført om at faren ikke ble informert om fastsettingen av uføretidspunktet i 1972, og at han hele tiden hadde vært av den oppfatning at uførheten først inntrådte etter fallet fra taket på våningshuset i 1970. Fylkestrygdekontoret ble bedt om å opplyse om det var riktig at A ikke ble gjort oppmerksom på fylkesnemndas fastsetting av uføretidspunktet. Fylkestrygdekontoret ble i så fall bedt om å opplyse om det i 1972 var vanlig å informere om uføretidspunktet i forbindelse med tilståelse av uførepensjon og om dette uansett hadde vært naturlig i denne saken. Videre ble fylkestrygdekontoret bedt om å redegjøre for om det etter datidens regler var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble gjort oppmerksom på fastsettingen av uføretidspunktet, og hvilken betydning trygdemyndighetenes manglende underretning i 1972 på dette punktet eventuelt kunne ha for vurderingen av uføretidspunktet i dag. Endelig ble fylkestrygdekontoret bedt om kort å redegjøre for hvilken betydning en endring av uføretidspunktet til 1970 eventuelt ville ha for As uførepensjon i perioden 1970 til 1. oktober 1997, og for hans alderspensjon i perioden deretter. I fylkestrygdekontorets svar het det om bakgrunnen for at uføretidspunktet ble satt til før 1967 bl.a.: «Ved vedtak i nemnda av 28.2.72, jf. dok 6, gikk det fram av legeopplysningene at A hadde hatt sin Mb. at han hele tiden måtte ha noe hjelp fra ektefelle, far og naboer til arbeidet på gården. Det ble på denne bakgrunn anbefalt 50 % uførepensjon. Nemnda tilføyde at man antok at søkerens sykdom hadde redusert hans ervervsevne med 50 %. Uføretidspunktet satte nemnda til 'før 1967', da søkeren iflg. dr. B hadde vært delvis arbeidsufør i mange år. Hans sykdom ble påvist i 1952. I forhold til vurderingen av As arbeidsevne i sakens medisinske opplysninger viste fylkestrygdekontoret særskilt til overlege Cs spesialistuttalelse fra juli 1972. Videre viste fylkestrygdekontoret til As inntekter i perioden 1967 til 1975, som ifølge fylkestrygdekontoret viste at han hadde hatt nedsatt inntektsevne lenge før han fremsatte krav om uførepensjon. Fylkestrygdekontoret anførte at saken var godt utredet forut for tilståelsen av 50 % uførepensjon, og at det ikke kunne anses godtgjort i sakens medisinske opplysninger at det skjedde en vesentlig reduksjon av As ervervsevne etter fallet fra taket i 1970. I forhold til spørsmålet om formuleringen av uføretidspunktet, opplyste fylkestrygdekontoret at det tidligere var vanlig å sette uføretidspunktet til «før 1967», så lenge tidspunktet ikke ble ansett å være etter folketrygdlovens ikrafttredelse. Bakgrunnen for dette var at skillet var avgjørende for om vedkommende hadde rett til tilleggspensjon eller ikke. Om den informasjonen som ble gitt het det bl.a.: «Det var vanlig praksis ikke å gi melding om vedtak dersom søkeren fikk fullt medhold i sitt krav. Ved avslag eller delvis medhold i kravet ble det sendt ut melding om vedtak, men det var ikke praksis å skrive om uføretidspunktet i meldingen. Stønadsmottakeren fikk senere tilsendt et stønadsbrev hvor stønadsbeløp er angitt. Det ville ikke etter datidens regler blitt ansett for å være en saksbehandlingsfeil at han ikke ble informert [om] fastsatt uføretidspunkt. Fylkestrygdekontoret gav til slutt en fremstilling av hvilken betydning en fastsetting av uføretidspunktet til 1970 eventuelt ville ha for As pensjon. Det fremgikk at virkningen ville være en til dels betydelig pensjonsøkning. As datter kom med merknader og anførte bl.a at hun oppfattet det slik at trygdemyndighetene nå hadde endret begrunnelse i forhold til tidligere vedtak. I denne forbindelse viste hun særlig til fylkestrygdekontorets anførsler om farens inntektsforhold. I forhold til sistnevnte anførte hun at inntektsopplysningene for hele 60-tallet viste at farens inntekter økte i perioden. I forhold til sakens medisinske opplysninger anførte hun videre at faren ikke var underlagt noen medisinsk behandling på 60-tallet, og at han først søkte legehjelp etter fallet fra taket i 1970. Hun anførte også at dr. Cs uttalelse ble skrevet nesten to år i ettertid. I forhold til dr. Bs erklæring understreket hun at han også skrev at faren fikk «ytterligere besvær etter fallet». På bakgrunn av dette anførte hun at de medisinske opplysningene ikke var egnet til å sannsynliggjøre at uføretidspunktet oppstod før 1967. Hun understreket videre at faren ville fått muligheten til å imøtegå en del av de forholdene som ble lagt til grunn av fylkesnemnda dersom han i 1972 hadde blitt informert om fastsettingen av uføretidspunktet. I brev hit understreket fylkestrygdekontoret at inntektsøkningen rundt 1970 bare hadde vært et moment i helhetsvurderingen, og at begrunnelsen derfor ikke var endret i forhold til trygdemyndighetenes opprinnelige vedtak. I mitt avsluttende brev til fylkestrygdekontoret uttalte jeg: I klagen hit har As datter anført at Trygderettens kjennelse er dårlig begrunnet og at de vurderinger som ligger til grunn for resultatet i liten grad er gjengitt. På bakgrunn av dette har hun anført at saken bærer preg av å være vilkårlig behandlet. I trygderettsloven 16. desember 1966 nr. 9 §21 tredje ledd heter det: «Grunngiving kan unnlates dersom retten enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, og avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak. Det skal fremgå av en slik avgjørelse at saken er vurdert i Trygderetten og at rettens medlemmer er enige om utfallet. Det fremgår av Trygderettens kjennelse at rettens medlemmer enstemmig har funnet det klart at anken ikke kunne føre frem, og at avgjørelsen ikke kunne antas å få betydning utenfor den foreliggende sak. Ettersom jeg nedenfor har kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til trygdemyndighetenes fastsetting av uføretidspunktet, kan det stilles spørsmål om det i denne saken var «klart» at anken til Trygderetten ikke kunne føre frem. På bakgrunn av den anbefalingen jeg har kommet med til Fylkestrygdekontoret i Rogaland, og fordi spørsmålet ikke har vært tatt opp med Trygderetten, går jeg imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet om Trygderetten hadde anledning til å unnlate å gi begrunnelse i denne saken. As datter har videre anført at Trygderettens kjennelse bygger på feil faktisk grunnlag ettersom det i saksfremstillingen heter at «uføretidspunktet ble fastsatt til 1967». I denne forbindelse har hun vist til at fylkesnemnda vedtok å sette uføretidspunktet til «før 1967». Hun har anført at den feilen som er gjort gir grunn til å tvile på om Trygderetten har gitt sakens vesentlige side den oppmerksomhet den krever. punktet synes å ha vært noe unøyaktig med hensyn til angivelsen av det uføretidspunktet som opprinnelig ble fastsatt. Tilsvarende unøyaktighet finnes for øvrig i fylkestrygdekontorets saksfremstilling fra februar 2000. Det er uheldig at slike unøyaktigheter forekommer, men jeg kan ikke se at dette gir grunnlag for å konkludere med at Trygderetten ikke har viet sakens faktiske side tilstrekkelig oppmerksomheten eller at retten ikke har foretatt en forsvarlig prøving at de rettslige spørsmålene i saken. Jeg har derfor ikke funnet grunnlag for å gå videre med dette spørsmålet, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 §6 fjerde ledd. 2. Manglende underretning om fastsettingen av uføretidspunktet. Det er på det rene at A ikke ble underrettet om at Fylkesnemnda i Rogaland i vedtak august 1972 fastsatte uføretidspunktet til «før 1967». Slik saken er opplyst her, synes det som om den eneste underretningen A fikk om fylkesnemndas vedtak var gjennom de fem stønadsbrevene i september 1972, som han mottok i forbindelse med at uførepensjonen første gang ble utbetalt. Av disse stønadsbrevene fremgikk uføregrad, trygdetid, sluttpoengtall, beregningsgrunnlag, virkningstidspunkt og tilståtte ytelser. Uføretidspunktet var ikke uttrykkelig angitt. Det vil imidlertid ha fremgått indirekte at uføretidspunktet var satt til før 1967 ettersom det ikke var beregnet sluttpoengtall og fordi det var gitt særtillegg. Det er imidlertid vanskelig å si noe om trygdemottakere flest ville ha trukket en slik slutning på bakgrunn av de foreliggende opplysningene. Fylkestrygdekontoret har i brev hit anført at det i 1972 ikke var vanlig praksis å gi særskilt melding om vedtak dersom søkeren fikk fullt medhold i sitt krav. Ifølge fylkestrygdekontoret ville det ikke etter datidens regler blitt ansett for å være en saksbehandlingsfeil at A ikke ble informert om uføretidspunktet. Folketrygdloven 17. juni 1966 nr. 12 §14-7 nr. 1 hadde i 1972 slik ordlyd: «Krav om ytelser skal avgjøres uten ugrunnet opphold, og den trygdede skal gis skriftlig melding om vedtaket. A fikk en viss underretning om utfallet av hans søknad gjennom stønadsbrevene i september 1972. Uføretidspunktet fremgikk imidlertid ikke uttrykkelig her. Det er grunn til å anta at det har skjedd en viss utvikling fra 1972 til i dag med hensyn til hva som kreves av en underretning i et tilfelle som dette. I dag ville det neppe vært akseptabelt at det i forbindelse med et vedtak om tilståelse av uførepensjon ikke hadde blitt orientert om uføretidspunktet. Dette synes da også å være det vanlige i dag, jf. Fylkestrygdekontoret i Rogalands vedtak fra juli 1993 om tilståelse av 80 % uførepensjon der nytt uføretidspunkt er uttrykkelig angitt. Det kan stilles spørsmål om den praksis trygden tidligere fulgte med ikke å opplyse om uføretidspunktet var akseptabel selv etter de reglene som gjaldt den gangen. Det kan anføres at fastsettingen av uføretidspunktet før eller etter 1967 var så vidt sentral at den trygdede skulle vært gjort uttrykkelig oppmerksom på fastsettingen. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, ettersom jeg uansett ikke kan se at en eventuell saksbehandlingsfeil på dette punktet kan få vesentlig betydning for gyldigheten av fylkesnemndas vedtak i 1972. Et eventuelt mislighold av underretningsplikten ville først og fremst hatt betydning i forhold til den trygdedes klagerett, herunder fristen for å klage. Dette er ikke noe spørsmål her, ettersom trygdemyndighetene har realitetsbehandlet spørsmålet om fastsettingen av uføretidspunktet. Uføretidspunktet skal fastsettes til det tidspunktet da ervervsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven 1966 §8-3 første ledd. En mer uttrykkelig bestemmelse om uføretidspunktet finnes i dag i folketrygdloven 1997 §12-10 første ledd. Trygdemyndighetene har lagt til grunn at As ervervsevne var varig nedsatt med minst halvparten før 1967 som følge av hans Mb. Bechterew. As datter har på vegne av faren vist til hans egen oppfatning av sin helsetilstand i årene før 1970 og betydningen av fallet fra våningsbygningen i 1970. Hun har også vist til et planlagt byggeprosjekt for å underbygge anførselen om at faren hadde en ervervsevne på mer enn 50 % i perioden 1967-1969. Slik jeg ser det, kan det med god grunn settes spørsmålstegn ved fylkesnemndas vedtak i august 1972 om å fastsette uføretidspunktet til «før 1967». Det er i denne sammenheng grunn til å trekke frem As fall fra taket på våningshuset i august 1970. Fallet er nevnt i dr. Bs legeerklæring fra 1970, men synes ellers ikke å ha stått spesielt sentralt i saken sammenlignet med Bechterew-diagnosen. Det fremgår imidlertid av dr. Bs legeerklæring at A som en konsekvens av fallet fikk mer besvær med ryggen, og at røntgen viste kompresjon av Th 9. Det er selvsagt vanskelig nå å si noe sikkert om i hvilken grad fallet medvirket til å redusere As ervervsevne. Bechterewsykdommen fremstår klart som den dominerende faktoren. Det er imidlertid liten grunn til å betvile at det var fallet som for A aktualiserte spørsmålet om uførepensjon, og dermed foranlediget søknaden til trygdemyndighetene. I lys av dette kan det virke noe tilfeldig at trygdemyndighetene fastsatte uføretidspunktet til å være mer enn tre år tidligere. Fastsettingen av uføretidspunktet så vidt langt tilbake i tid var klart til skade for A. Det må da kreves positive holdepunkter i det foreliggende materialet for at dette skal kunne aksepteres. Slik jeg ser det, er det tvilsomt om slike holdepunkter finnes. I trygdekontorets innstilling fra april 1971 til Fylkesnemnda i Rogaland ble det tilrådd å tilstå A 50 % uførepensjon med tilleggspensjon og to barnetillegg. Uføretidspunktet ble foreslått satt til 1970. Det fremgikk av innstillingen at dr. B anså at A hadde vært delvis arbeidsufør i flere år. I forbindelse med saksforberedelsen for fylkesnemnda endret Trygdesekretariatet i Rogaland det foreslåtte uføretidspunktet til «før 1967» under henvisning til dr. Bs legeerklæring. Dette sluttet fylkesnemnda seg senere til. Selv om As inntektsforhold og enkelte andre forhold også er trukket inn i vurderingen, forstår jeg det slik at det først og fremst er legeerklæringene fra dr. B og dr. C som har ligget til grunn for fylkesnemndas fastsetting av uføretidspunktet til «før 1967». Det er også disse erklæringene trygdemyndighetene i hovedsak har vist til ved den senere behandlingen av saken. I dr. Bs legeerklæring het det om A at han hadde vært «delvis arbeidsufør - mange år». Det er verken uttalt noe nærmere om hvor mange år A eventuelt hadde vært delvis arbeidsufør eller hvilken grad av uførhet det var snakk om. Slike vurderinger fremgår heller ikke av dr. Cs erklæring. I lys av dette er det betenkelig å bygge vurderinger om fra hvilket tidspunkt As ervervsevne var nedsatt med minst halvparten, på disse legeerklæringene. Dr. Bs uttalelse må sees på bakgrunn av As Bechterew-diagnose. Det synes klart at sykdommen hadde redusert As ervervsevne noe i årene før 1970, men jeg kan vanskelig se at dr. Bs erklæring kan gi grunnlag for å fastslå at ervervsevnen ble redusert med mer enn halvparten. Ut fra opplysningene i saksdokumentene, og særlig i lys av de opplysninger som i sin tid ble gitt i legeerklæringen fra juli 1972 om utviklingen av sykdommen og betydningen av den for uførheten, fremstår det som tvilsomt om fastsettingen av uføretidspunktet i 1972 var tilstrekkelig utredet og begrunnet. I alle tilfelle hadde det vært naturlig at trygdesekretariatet eller fylkesnemnda hadde bedt om en nærmere vurdering fra dr. B eller en annen lege av når ervervsevnen ble redusert med mer enn 50 %, da det ble aktuelt å sette uføretidspunktet til «før 1967». Spørsmålet var avgjørende for størrelsen på As uførepensjon og krevde således en grundig behandling. Fylkesnemnda hadde god mulighet til å få foretatt en slik vurdering i forbindelse med at overlege C ble bedt om å avgi spesialistuttalelse i saken. Ettersom en slik nærmere vurdering ikke ble gjort, kan det synes tvilsomt om saken ble tilfredsstillende utredet forut for fylkesnemndas vedtak. Slik saken er opplyst her, knytter det seg begrunnet tvil til rettmessigheten av trygdemyndighetenes fastsetting av uføretidspunktet til «før 1967». Etter min mening ble saken ikke tilstrekkelig opplyst i forbindelse med fylkesnemndas behandling i 1972, og som en følge av dette er det ikke tilstrekkelige positive holdepunkter i det foreliggende materialet for det uføretidspunktet trygdemyndighetene har satt. Jeg ber i lys av dette fylkestrygdekontoret vurdere fastsettingen av uføretidspunktet for A på nytt, under hensyntagen til det jeg har gitt uttrykk for ovenfor. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av fylkestrygdekontorets fornyede vurdering. Etter dette vurderte Fylkestrygdekontoret i Rogaland saken på nytt. Fylkestrygdekontoret fant imidlertid ikke grunn til å endre sitt tidligere standpunkt. I brev hit uttalte fylkestrygdekontoret bl.a følgende om dette: «Sivilombudsmannen har foretatt en ny vurdering som ikke bygger på nye fakta, men hvor det bl.a hevdes at det ikke er tilstrekkelig med opplysninger i saken som ga støtte for det standpunkt som ble tatt i - 72. Fylkestrygdekontoret har på ny gjennomgått sakens dokumenter. Vi vil vise til at Trygdeetaten etter 1972 ved to senere anledninger har gjennomgått saken og vurdert forholdene. Fylkestrygdekontoret har både ved kravet i - 98 og anken i - 99 foretatt ny realitetsbehandling av saken hvor alle dokumenter er gjennomgått og fakta er vurdert mot gjeldende rett. Videre har Trygderetten enstemmig funnet det klart at anken ikke kunne føre fram. Ut fra ovennevnte finner ikke fylkestrygdekontoret grunnlag for å kunne endre vårt standpunkt. I forståelse med Trygderetten blir ombudsmannssaker som Trygderetten tidligere har behandlet som hovedregel tatt opp med det fylkestrygdekontoret saksforholdet hører inn under. Dette er en praksis som bl.a har kommet i stand etter ønske fra Trygderetten selv. Det har fra min side vært en forutsetning for ordningen at fylkestrygdekontorene følger opp uttalelsene herfra i samme grad som Trygderetten ville ha gjort det. Ettersom fylkestrygdekontoret i denne saken avslo å endre standpunkt uten å gå inn på mine innvendinger, besluttet jeg å be Trygderetten vurdere saken. I brev herfra til Trygderetten uttalte jeg bl.a.: «Et sentralt spørsmål i min undersøkelse av saken har vært om Fylkesnemnda i Rogaland hadde tilstrekkelig grunnlag for å fastsette uføretidspunktet til «før 1967», jf. fylkesnemndas vedtak 21. august 1972. I brev 7. august 2001 til Fylkestrygdekontoret i Rogaland konkluderte jeg med at det knytter seg begrunnet tvil til trygdemyndighetenes fastsetting av uføretidspunktet. Jeg gav i denne forbindelse uttrykk for at saken ikke syntes å ha vært tilstrekkelig opplyst i forbindelse med fylkesnemndas behandling i 1972, og at det som en følge av dette ikke var tilstrekkelige holdepunkter i saksdokumentene for det uføretidspunktet trygdemyndighetene har satt. hensyntagen til de synspunktene jeg hadde gitt uttrykk for. Kopi av mitt brev 7. august 2001 til fylkestrygdekontoret følger vedlagt. Fylkestrygdekontoret har etter dette på nytt gått gjennom saksdokumentene, men ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere standpunkt, jf. vedlagte kopi av brev 18. september 2001 fra fylkestrygdekontoret til ombudsmannen. I brevet har fylkestrygdekontoret bl.a vist til at Trygderetten i kjennelsen 28. april 2000 enstemmig kom til at anken ikke kunne føre frem. I forståelse med Trygderetten blir saker herfra som retten har behandlet som hovedregel tatt opp med vedkommende fylkestrygdekontor. Denne praksisen har bl.a kommet i stand etter ønske fra Trygderetten. Det har fra min side vært en forutsetning for ordningen at fylkestrygdekontorene følger opp uttalelsene herfra i samme grad som Trygderetten ville ha gjort det. I denne saken har fylkestrygdekontoret i liten grad gått inn på de innvendingene jeg har hatt i saken. Fylkestrygdekontoret har imidlertid vist til at Trygderetten enstemmig kom til at anken ikke kunne føre frem. På bakgrunn av dette, og fordi Trygderettens kjennelse reelt sett representerer det endelige vedtaket i saken, finner jeg det vanskelig å la saken bero bare med det svaret fylkestrygdekontoret nå har gitt. Etter min mening er det nå mest hensiktsmessig at Trygderetten vurderer saken på nytt. Jeg ber derfor om at Trygderetten tar saken opp til ny behandling i lys av de synspunktene jeg har gitt uttrykk for i brevet til fylkestrygdekontoret 7. august 2001. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av Trygderettens fornyede vurdering. Spørsmålet om saken skal gjenopptas er per februar 2002 fremdeles til vurdering i Trygderetten. I kjennelse 1. februar 2002 besluttet Trygderetten å oppheve sin tidligere kjennelse 28. april 2000 og omgjøre fylkestrygdekontorets vedtak 27. april 1999, slik at As uføretidspunkt ble satt til august 1970. I forhold til spørsmålet om ny realitetsbehandling av en avsluttet sak uttalte Trygderetten: «Det har i Trygderettens praksis utviklet seg visse vilkår for ny realitetsbehandling. Vilkårene er utslag av det synet at det må foreligge bestemte holdepunkter for å anta at utfallet av ny realitetsbehandling kan bli annerledes enn ved den tidligere behandlingen. En sak gjenopptas dersom det er kommet til slike opplysninger om det tidligere faktiske forholdet som er egnet til å føre til at kravet helt eller delvis må gis medhold. Det samme gjelder dersom det blir påvist at det tidligere var begått alvorlige saksbehandlingsfeil, at den tidligere rettsanvendelsen var uforsvarlig eller at skjønnsutøvelsen falt utenfor rammene for et forsvarlig skjønn. Har Ombudsmannen uttrykt tvil om holdbarheten av den tidligere avgjørelsen er selve prøvingen av om det forelå grunnlag for gjenopptak blitt forenklet. Retten gjengav deretter min uttalelse om fastsettingen av uføretidspunktet i klagerens tilfelle og konkluderte slik med hensyn til spørsmålet om gjenopptakelse: «Retten i foreliggende sak er enig i denne vurderingen, og legger til grunn at gitt begrunnelse for fastsetting av uføretidspunkt var uriktig ut fra de opplysningene og vurderingene som forelå. Retten finner at denne saksbehandlingsfeilen gir god grunn til å gå ut fra at utfallet av ny realitetsbehandling kan bli annerledes enn ved tidligere behandling i Trygderetten. Det må følgelig være grunnlag for å gjenoppta behandlingen av sak 00/01341. Om fastsettingen av uføretidspunktet uttalte Trygderetten videre: «Tidligere lov om folketrygd §8-3 første og annet ledd hadde følgende ordlyd da A satte fram krav om uførepensjon 9. oktober 1970: «Den som er 18 år eller eldre, har rett til uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som anses hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Ved bedømmelse av i hvilken grad ervervsevnen skal anses nedsatt, tas hensyn til den trygdedes reelle muligheter for ervervsinntekt eller innsats i et arbeid som høver for ham, sammenlignet med tilsvarende muligheter før han ble ufør. Det er i et stort antall kjennelser av Trygderetten uttalt at vurderingen av i hvilken grad ervervsevnen var nedsatt måtte foretas ut fra et skjønn der opplysningene om de medisinske og ervervsmessige forhold i det konkrete tilfellet måtte tillegges vesentlig vekt. Ved den skjønnsmessige vurderingen ville blant annet den trygdedes utdannelse, yrkeserfaring, alder og arbeidsmuligheter kunne være faktorer av betydning. Som nevnt i Sivilombudsmannens brev av 7. august 2001 skulle uføretidspunktet fastsettes til det tidspunktet ervervsevnen var blitt nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte, jf. §8-3, første ledd. I Rikstrygdeverkets retningslinjer av 1. september 1970 for praktisering av dette heter det: « . . Med »ervervsevne» mener loven evnen til å skaffe seg arbeidsinntekt, enten i annens tjeneste eller i selvstendig virksomhet. Dette er i samsvar med det grunnsyn at folketrygdens oppgave først og fremst er å erstatte manglende arbeidsinntekt.» I disse retningslinjene ble det ellers gitt uttrykk for at ervervsevnen i noen tilfelle kunne være sterkere nedsatt enn arbeidsinntekten skulle tilsi, og at dette kunne påvirke vurderingen av retten til pensjon. I likhet med fylkestrygdekontoret, jf. oversendelsesbrev til Trygderetten i sak 00/01341, oppfatter retten det slik at det ved fastsettelsen av As uføretidspunkt til «før 1967» ble lagt til grunn, og vekt på, at andre hadde bidratt til inntekten, følgelig slik at det ved behandlingen av en del krav om uførepensjon ikke ble vektlagt i særlig grad om det hadde skjedd inntektsendringer eller ikke. Slik praktisering framstår ikke regelstridig, og foreliggende inntektsopplysninger kan ikke ses å gi selvstendig grunnlag for å gå ut fra at arbeidsevnen først ble nedsatt med så mye som halvparten på et tidspunkt etter 1970. Det kan ikke ses å være hensiktsmessig å søke saken bedre opplyst. Det framstår ut fra de opplysningene som foreligger i høy grad sannsynlig at As medisinske tilstand ble forverret etter fallet i 1970, og at dette nedsatte arbeidsevnen. Slik saksforholdet er, er det etter rettens mening i den skjønnsmessige fastsettingen av uføretidspunkt særlig grunn til å legge stor vekt på As egen oppfatning av arbeidsevne. Det mest sentrale uttrykk for denne må være at han først satte fram krav om uførepensjon 9. oktober 1970. Kort tid før, i august 1970, hadde han vært utsatt for fallulykke, og han har i ettertid selv gitt uttrykk for at fallet førte med seg pensjonsbetingende uførhet. Slik retten ser det synes det likevel ikke opplagt at han på dette tidspunktet var minst 50 prosent ervervsmessig ufør i forhold til dagjeldende vilkår for rett til uførepensjon. Inntektsopplysningene nevnt foran i denne kjennelsen sannsynliggjør ikke at As sykdom pr. 1971 hadde ført til redusert arbeidsevne. Særlig ut fra hans egne opplysninger og vurderinger på dette tidspunktet, jf. opplysningene i sosialrapporten, og sammenholdt med at ektefellen er registrert med svært lav inntekt før 1976, framstår det samtidig lite tvilsomt at hans inntekter pr. 1970/ 1971 i nokså høy grad gjenspeilte arbeidsinnsats gjort av andre. Slik saksforholdet er, bør etter rettens mening uføretidspunktet settes sammenfallende med ulykkestidspunktet. I denne sammenhengen gjelder blant annet at foreliggende opplysninger i sosialrapport, samt opplysninger om inntekt, må sies å dokumentere at familien As gårdsdrift pr. høst 1970 hadde et ganske stort omfang. De inntektsopplysningene som foreligger viser ellers som antydet ikke inntektsnedgang for han før dette tidspunktet. De opplysningene om forutgående sykdom i form av morbus Bechterew som foreligger kan videre ikke ses å gi selvstendig grunnlag for å slå fast at så mye som 50 prosent ervervsmessig uførhet forelå før høsten 1970. Etter det opplyste framstår det mest sannsynlig at den arbeidsinnsatsen A utførte før ulykken med den helsesvikten han hadde da tilsvarte minst et halvt årsverk. Videre gjelder som nevnt at medisinske forhold tyder på at fallet ga han redusert arbeidsevne, og øvrige forhold - med unntak av inntektsopplysninger - må etter rettens mening samlet sett i en viss grad sies å styrke dette. Det kan da ikke ses å være grunn til å trekke i tvil anførslene om at driften i ettertid krevde noe mindre arbeidsinnsats, blant annet fordi produksjonen av rotvekster ble avsluttet. Anførselen om at planer om utvidelse av driften ikke ble realisert må også legges til grunn, og må sies bidra til å sannsynliggjøre at fallulykken førte til at As arbeidsevne ble nedsatt med minst 50 prosent. Ut fra det som er nevnt må fastsettelse av As uføretidspunkt til august 1970 være riktig. Trygderettens kjennelse i sak 00/01341 må etter dette oppheves, og fylkestrygdekontoret av 27. april 1999, som ble stadfestet i kjennelsen, omgjøres slik at As uføretidspunkt settes til august 1970. Somb-2001-33 Adgangen til motregning i uførepensjon. ( Trygd, bidragsplikt, helserett ) |
lovdata_cd_41954 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.813 | Spesielle inngangskriterier med hensyn til de arbeidsmessige forhold: Som konsekvens av at yrkesvirksomme personer oppholder seg store deler av døgnet på arbeidet, ofte sammen med en rekke andre mennesker, vil en stor del av smitteoverførte sykdommer bli påført mens den trygdede er i yrkesskadetrygdet aktivitet. Vilkåret for godkjennelse - at en påvirkning må ha funnet sted mens den trygdede var «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» - danner imidlertid bare den ytre rammen for godkjennelse av smitteoverførte sykdommer som yrkessykdom. Det er nemlig bare under spesielle arbeidsforhold som slike sykdommer kan godkjennes. Disse arbeidsforhold er: - under arbeid i laboratorium hvor det arbeides med vedkommende smittestoff, jf. bokstav H nr. 1. - Smitte overført i forbindelse med arbeid i virksomhet med særskilt smitterisiko, jf. bokstav H nr. 2. - Smitte i forbindelse med arbeid med og stell av dyr og planter, jf. bokstav H nr. 3. Laboratoriesmitte - bokstav H nr. |
lovdata_cd_35941 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.735 | Publisert: Ot.prp.nr.22 (1990-1991) Det fremmes forslag om særskilt skattefrihet for ulempegodtgjøring som i henhold til inngåtte avtaler utbetales til norsk personell under FN-oppdrag i Midt-Østen i forbindelse med Irak/Kuwait-konflikten. Utbetaling av slik ulempegodtgjøring skjer ved tjenestegjøring i områder i Midt-Østen som defineres som risikosoner. Bestemmelsen om skattefrihet foreslås inntatt ved en utvidelse av lov nr. 82 av 15. desember 1978 om tillegg til lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Særloven gjelder i dag bare skattefritak for ulempegodtgjøring til befal, faste vervede og menige i FN's vaktstyrker i Libanon. Det er mest praktisk at særloven brukes til situasjonsbestemte skattefritak som dette. Man har i dag dessuten en bestemmelse i skatteloven § 42 tredje ledd bokstav m om at «krigsrisikotillegg som er opptjent under fart i erklærte krigssoner» ikke anses som skattepliktig inntekt. Denne bestemmelsen gjelder kun «om bord på skip» og omfatter derfor ikke alt det personell som staten nå har inngått avtale med. Forøvrig gjelder den kun i krigssoner. Med bakgrunn i den eksisterende konflikten i Midt-Østen etter Iraks invasjon av Kuwait, er det inngått en rammeavtale om satser for lønn, tillegg og ulempegodtgjøring samt forsikringer for alt norsk militært personell under FN-oppdrag i området under denne krisen. Avtalen er midlertidig og gjelder for 4 måneder frem til 20. april 1991. Rammeavtalen er utarbeidet ved forhandlinger i Forsvarsdepartementet mellom de berørte parter i perioden 10. - 21. januar 1991. Forsvarsdepartementet har i brev av 23. januar 1991 til Finansdepartementet meddelt at partene har kommet frem til følgende ekstraordinære ulempegodtgjøring: « - FN-personellets ekstraordinære ulempegodtgjøring kr 1.500,- pr måned forhøyes med kr 1.500,-. Sum kr 3.000,- pr mnd (forutsatt) skattefritt. - Det øvrige personell, heri inkludert det sanitetskompani Norge skal sette opp ved frontavsnittet, gis en ekstraordinær ulempegodtgjøring på kr 3.000,- pr mnd skattefritt. - Forutsetningen for det ekstraordinære ulempetillegget ligger i den risiko personellet er utsatt for i de omhandlede land hvor de er plassert. - Som det fremgår av avtalen, er tillegget satt likt for alle personellgrupper. Skattefritaket vil, som anført, omfatte nevnte tillegg og vedrører det personell som er angitt i Rammeavtalens pkt III samt FN-personell som tjenestegjør i land utenfor Libanon (jfr rammeavtalens pkt 5). Det gjøres imidlertid oppmerksom på at utenlandstillegget (jfr protokollens pkt 2) er fritatt for skattetrekk. Forsvarsdepartementet uttaler i brevet videre: « Som anført er varigheten av avtalen midlertidig frem til 20 april d å. Det er i dag umulig å si hvor lenge konflikten vil vare. En lovendring bør derfor gis så lenge krisen varer. Hvis Norge etter krisen skal stille militært personell til FN's rådighet, er det dette departements mening å ta opp til drifting med organisasjonene spørsmålet om å legge om någjeldende tilleggsordning. I rammeavtalens pkt. III er de personellgrupper som omfattes av avtalen beskrevet slik: - Personell tilhørende San kp/NO/UK (NORMEDCOY/UK) Rammeavtalens pkt. 5 («Ekstraordinært ulempetillegg») lyder slik: « Med bakgrunn i den aktuelle situasjon i området, fant partene at et ekstraordinært ulempetillegg skal tilstås personell som oppholder seg i Saudi-Arabia, Israel, Libanon, Jordan, Irak, Syria med grenseområdene Irak/Tyrkia, herunder flybasene ANATOLYA og KONYA. I tillegg omfattes luftrom over nevnte landområde. Tillegget skal utgjøre 3.000,- pr mnd. De nevnte landområder med luftrom betraktes som risikosoner. I pkt. 8 a har rammeavtalen en særskilt bestemmelse om ekstraordinært ulempetillegg for FN-personell: « FN-personell i området angitt i rammeavtalens pkt 5 omfattes av rammeavtalens pkt 7 og tilstås et ekstraordinært ulempetillegg på ca kr 1.500,- pr måned slik at tillegget totalt utgjør kr 3.000,- pr måned. Pkt. 12 fastslår at avtalen inngås under forutsetning av at Stortinget godkjenner skattefrihet for de ekstraordinære ulempetillegg. Avtalen er gitt virkning tilsvarende den prolongerte «K/V Andenes avtale» -, dvs. frem til 20. april 1991. Dersom situasjonen skulle endre seg, kan partene kreve nye forhandlinger og inngå forlenget eller ny avtale. (Rammeavtalens pkt. 13) I «Tilleggsavtale til prolongert avtale av 20. desember 1990 for K/V Andenes under fart i krigssone», har man i pkt. 3 inntatt en bestemmelse om ekstraordinært ulempetillegg: « Med bakgrunn i den aktuelle situasjon i området, fant partene at et ekstraordinært ulempetillegg skal tilstås personell når K/V ANDENES oppholder seg mellom 55 og 57 lengdegrad. Tillegget skal utgjøre kr 3.000,- pr mnd. Finansdepartementet foreslår at en bestemmelse om skattefrihet for ulempegodtgjøring i samsvar med Forsvarsdepartementets anmodning inntas i lov nr. 82 av 15. desember 1978 om tillegg til lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Denne lovs avsnitt I lyder: Bestemmelsen er således i dag begrenset til å gjelde FN's vaktstyrke i Libanon. Den inneholder ingen beløpsgrense for skattefriheten. Lovendringsspørsmålet dreier seg derfor bare om en utvidelse av geografisk område og personell-kategori. Det behøves en særskilt fritaksbestemmelse fordi godtgjørelsen ikke motsvares av fradragsberettigede utgifter i tjenesten. Bestemmelsen vedrørende Libanon hadde sin bakgrunn i at tjenestemannsorganisasjonene reiste krav om en høyere ulempegodtgjøring pr. dag for tjenestegjøring i Libanon. Voldgiftsnemnda forutsatte i sin kjennelse av 27. juni 1978 at såvel den ordinære som den ekstraordinære ulempegodtgjøring skulle være skattefri. Det er redegjort nærmere for bestemmelsen i Ot.prp.nr.13 (1978-1979) side 3 og Innst.O.nr.20 (1978-1979) side 2. Departementet viser til forutsetningene i den inngåtte avtale og finner i dette helt spesielle tilfelle å kunne slutte seg til at ulempegodtgjøringen til de ulike norske personellgrupper i områder i Midt-Østen som omfattes av konflikten med Irak blir fritatt for inntektsskatt. Det foreslåtte skattefritaket vil omfatte ulempetillegg etter rammeavtalens pkt. 5 og pkt. 8 og etter pkt. 3 i «Tilleggsavtale til prolongert avtale av 20. desember 1990 for K/V Andenes under fart i krigssone». Forslaget omfatter også ulempegodtgjøring ved eventuell avtale som avløser de någjeldende, så lenge konflikten med Irak varer. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov av 15. desember 1978 nr. 82 om tillegg til lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om endring i lov av 15. desember 1978 nr. 82 om tillegg til lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Pkt. I nytt annet ledd skal lyde: Ot.prp.nr.21 (1990-1991) Om lov om endringar i lov av 26. juni 1953 nr. 4 om kontroll og regulering av prisar, utbyte og konkurranseforhold (Prislova) |
lovdata_cd_21637 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.843 | Forskrift om snøscooterløyper, Kautokeino kommune, Finnmark. Fastsatt av Fylkesmannen i Finnmark 20. mars 1997 med hjemmel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §5 tredje ledd. §1. Bruk av snøscooter i utmark og på islagte vassdrag kan på vinterføre skje langs følgende merkede løyper: Løype 1: Fra Kautokeino kirkested v/brua etter elva til Gálaniitu, herfra etter vinterveien til Goahteluoppal. Løype 2: Fra Kautokeino kirkested v/Suohpatjohka munning etter den gamle vinterveien til Siebe, Oskál, Áidejávri og til sørenden av Geaðgejávri. Løype 3: Fra Rv 93 ved Eallajávrit (Arvo hytte) etter Guoleheabme og til løype 4 ved Suolojávri. Løype 4: Fra Siebe til Galsa over Coages Jevdesjávri, videre over Vattájávri til Guolehis Suolojávri og Sihccajavri. Løype 5: Fra Gironjohka v/Mihkala fanas langs riksvei 93 til Máttaluoppal og derfra til Nammajávri. Løype 6: Fra Geaidnovuohppi (fra løype 15) etter vinterveien til Galojávri, videre over Lavzejohka til Goddebuolzat (hvor løype 6 og 7 møtes) over Aldoahpi ned Aldoluohppu - Áhkkanas ávdinstohpu (ødestue) over Vuomagielas til nord for Stuora Nieidajávri, over Vuolit Nieidajávri videre til Buolzajávri. Løype 7: Fra Láhpoluoppal over Guhkkesjávrit, over Gahkkorjávri, videre over Doarroncorru til Náhpolsáiva og videre til Goddejohka der løype 7 møter løype 6. Løype 8: Fra Láhpoluoppal over Geatkejávri - Suolojávri - Antajávri til Unna - og Stuora Galbajavri Fielbmajohka dalvesiida, videre over Juovajeaggit til Jumesjávrit, derfra over Éuorbmu dalvesiida over Josat Per varri - Muovrjevarri og til Gaiba. Løype 9: Fra Nedre-Máze v/Cievramielli - Cuollaraovvi - over nordenden av Riimajávri - sydenden av Silisjávri - over Bealgevarri - til Rágesluoppal. Løype 10: Fra Máze v/Hirsaluohkka over elva - vest for Girkocohkka over Njukcajávri vest for Biennaroavvi - over Veardnasrahppesvarri - over Suotnjujeaggi og til Suotnju. Løype 11: Fra Habatjávri til løype 10 v/Bienneroavvi. Løype 12: Fra Kautokeino tettsted v/Jametmielli - over Nuortamanjávri - over Madijávri - Oððaniitojeaggi til Ávzi videre over Bealljasgurra, over sørenden av Bealljasjávri - nord for davvimus Aldevarri - over Lavzejávri - der løype 12 møter løype 6 til Aldoahppi. Løype 13: Eksisterer ikke. Løype 14: Fra Oððaniituáhpi (løype 12) til Vuorasjávri, Námmajávri, Cuonjájávri over Gumpecorru til Ávzevuopmi. Løype 15: Fra Kautokeino kirkested v/brua etter Kautokeinoelva til Geaidnovuohppi - sør for riksvei 92 til Láhppoluoppal - over Láhppojávri - til Ganesluokta - krysser riksvei 92 ved sørenden av lulit Geadnujávri - over Lulit og davit Geadnujávrit - videre til Gárgoluoppal - over Vuoddasjávri - sør for Ahkkarvarri til Suossjávri - fra Suossjávri over Ahkkarjavri - over Ragesluoppalat - over Rágesjávri - forbi gamle Iesjávri ødestue - Siljuluokta - møter vintervei Alta-Kautokeino videre over Iesjávri - Galbavuodna til Karasjok grensen ved Oaivvosluoppal. Løype 16: Fra Kautokeino tettsted vest for Risten Ravdna systue langs Biedjovaggiveien til Goaskinjávri - Jumesjávri - sør for Goadasvarri, sør for Dealljadasjávri over Stohkkasjávri øst for Njakkajávri og videre til gamle Biedjovaggi gruver. Løype 17: Fra Biedjovaggi gruver over lulit- og davvit Lievlamas til Mollejusoalgi, til Ráhpesjávri, Mohkkejávri, Cahcenjirranjávri, Coalbmejávri og til Carajávri. Løype 18: Fra Kautokeino tettsted v/Shell til Geasjávri derfra etter reingjerde til Carajávri. Beskrivelse av trasé mellom Geasjávri og Carajavri; Fra Geasjávrioivos der løype 18 møter løype 19 møtes, i rett linje til Biellojávri over Riehttesaiva. Deretter langs gjerdet på østsiden til Carajávri. Løype 19: Fra Kautokeinoelva over riksvei 93 v/Stallonjavvi - Mohkkejeaggi, over Mieroluohppu, Guohkkescorru - Geasjávri til løype 18. Løype 20: Fra riksveg 93 v/tettsted Mieronjavri til Nieidaéjohka, Buollan til løype 19. Løype 21: Fra nedre Maze v/Cievramielli til butikken, opp Hirsaluohka til riksvei 93, langs veien til Stuoraoaivi. Løype 22: Fra Stuoraoaivi over Havgarahppat sør for Mikkaljávri videre over Roggejavri - nord for Njargajávri - Soadnjujávri - nord for Vuoldejohka - Badjeluoppal, Juvri og Carajávri hvor løype 17 og 18 møtes. Løype 23: Fra løype 26 v/Biituhaéjávri til over nordenden av Javrehus - over Guorbavarri - Vuobmegielas - over Salganjávri - over Hattoaivi over nordenden av Ruoddojávri videre til Buoidesluoppal over Nammalatcorru til Gahccanjávri. Løype 24: Fra løype 22 v/Roggejávri til Ruoddoleaksi til løype 23 på Ruoððojávri. Løypa er stengt f.o.m. 24. april og ut snøscootersesongen. Løype 25: Fra Suolovuopmi langs Suolojohka til Silesjávri og videre til kommunegrensen mot Alta på Ávzejávri. Løype 26: Gamle riksveien fra kommunegrensen mot Alta, Holgajávri - Roggejávri- Aksujávri - Suolovuopmi til Biggeluoppal, derifra over Biggejávri - etter gammel riksvei til Skarrejávri - Skarreluoppal - Luossacacca - Mierojávri. Løype 27: Fra løype 18 ved nordenden av flystripa langs flystripa og veien over riksvei 92 til Buletjávri, Vuoskkojávri over Gálaniituluodda til løype 1. Løype 28: Fra Njallajávri (løype 15) over Stuoraluoppal videre etter Loavskajávri og til Avzi der denne møter løype 12. Motorferdsel etter denne forskrift er ikke tillatt i tidsrommet fra og med 5. mai til og med 30. juni dersom Fylkesmannen ikke har bestemt noe annet, jf. forskrift av 15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag §9. |
lovdata_cd_39624 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.702 | Det fremgår av §6-4 første ledd tredje punktum at tilsyn og pleie av barn plassert i fosterhjem, jf barnevernlovens §4-14, likestilles med et privat pleieforhold. Det kan derfor tilstås hjelpestønad til barn plassert i fosterhjem dersom vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt. Hjelpestønaden utbetales til fosterforeldrene. |
lovdata_cd_53934 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.526 | Forskrift om stønadstid for overgangsstønad til en enslig mor eller far. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 19. desember 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §15-6 niende ledd. §1. Alle tidsrom som en enslig mor eller far har fått utbetalt overgangsstønad for, skal regnes som stønadstid. Selv om det ikke blir utbetalt overgangsstønad, løper stønadstiden etter folketrygdloven §15-6 andre og tredje ledd dersom det blir utbetalt andre løpende ytelser etter folketrygdloven kapittel 15. Overgangsstønad etter folketrygdloven §15-6 tredje ledd kan gis i opptil 24 måneder i sammenheng eller i flere atskilte tidsrom. §2. Forskriften trer i kraft 1. januar 1998. Publisert: Avd I 1998 627 (Merknader) |
lovdata_cd_18883 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.546 | Det fredede området berører følgende gnr./bnr.: 405/1 i Stange kommune og 46/1 i Nord-Odal kommune. Reservatet dekker et totalareal på ca. 8.200 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000, datert Miljøverndepartementet juni 1993. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Stange og Nord-Odal kommuner, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene bør koordinatfestes. |