id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_43506 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.908 | Forvaltningsloven §36 første og andre ledd hadde frem til 1. april 1995 følgende ordlyd: Bestemmelsen ble vedtatt med denne ordlyden ved lov av 27. mai 1977 og er behandlet i Ot.prp.nr.3 (1976-1977). Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen var at det er rimelig at det offentlige dekker de utgifter som en person pådrar seg for å få endret uriktige forvaltningsvedtak. Sakens utfall tillegges avgjørende vekt. Bestemmelsens første ledd grenser opp til spørsmål om det offentliges erstatningsansvar for uriktige forvaltningsavgjørelser. Dette er forskjellig fra ordningen med fri rettshjelp som primært er et sosialt hjelpetiltak som tar sikte på persongrupper med begrensede ressurser og der hjelpen ytes uten hensyn til sakens utfall. Når det gjelder bakgrunnen for §36 andre ledd sies det i forarbeidene: Forarbeidene til endringen og ordlyden etter 1. |
lovdata_cd_24672 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.497 | I medhold av lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et naturområde i Brønnøy kommune i Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 15. desember 2000 under betegnelsen Mosaksla naturreservat. |
lovdata_cd_36691 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.708 | I samsvar med tiltak som skal avtales i medhold av artikkel 2 i denne Administrasjonsavtale, skal den ene Kontraherende Stats trygdeorgan, på anmodning av den annen Kontraherende Stats trygdeorgan, legge fram tilgjengelige opplysninger som har samband med en enkeltpersons søknad med sikte på administrasjonen av Avtalen eller den lovgivning som er nevnt i artikkel 2 nr. 1 i Avtalen. |
lovdata_cd_59815 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.792 | 2005 Forskrift om autorisasjon av kantorer (EØS) |
lovdata_cd_40395 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.783 | Folketrygdkontoret for utenlandssaker avgjør de samme kravene som trygdekontorene når en av partene bor i utlandet. En må imidlertid være oppmerksom på regelverket i Luganokonvensjonen (konvensjon om domsmyndighet og fullbyrding av dommer). Hvis den ene parten bor i et land som i likhet med Norge har ratifisert Luganokonvensjonen, kan en bidragsmottaker selv bestemme om kravet skal behandles og avgjøres i Norge eller i det andre landet. Krav fra en bidragspliktig må imidlertid alltid behandles og avgjøres i det landet som bidragsmottakeren bor. |
lovdata_cd_45196 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.751 | Krav overfor bidragsfogden om fastsettelse eller endring av ektefellebidrag skal gjøres på RTV-blankett 53.01. Også tilleggsopplysninger gis på denne blanketten, eventuelt kan parten gi opplysninger på eget ark eller henvise til vedlagte dokumenter. Det er imidlertid ikke et lovfestet vilkår at blanketten må brukes. Et krav er således gyldig fremsatt selv om det ikke er brukt blankett. (At krav er gyldig fremsatt har bl.a betydning for hvilket tidspunkt bidraget skal fastsettes fra.) Bidragsfogden kan likevel be om at blanketten fylles ut, dette av hensyn til rasjonell saksbehandling og kontroll av at alle relevante opplysninger foreligger. Når krav om fastsettelse av ektefellebidrag mottas av bidragsfogden, må det undersøkes om den andre ektefellen vil samtykke til administrativ behandling der det er nødvendig med samtykke fra begge parter. Slikt samtykke bør være skriftlig. Begge ektefellene må få tilsendt kravblankett. I praksis vil samtykke i de fleste tilfellene således bli gitt ved avkryssing og underskrift på kravblanketten. Det trengs ikke skriftlig samtykke ut over dette. Samtykker ikke den andre ektefellen, må bidragsfogden i så fall henvise søkeren til domstolene, eventuelt råde vedkommende til å ta kontakt med advokat. Parten må selv ta ut stevning. En henvisning skal ikke meddeles domstolen direkte. Når bidragsfogden avviser en sak, skal det fattes avvisningsvedtak. Vedtaket kan påklages. Samtykke må foreligge når vedtak fattes. Dersom det opprinnelig var gitt samtykke og dette senere blir trukket tilbake, må bidragsfogden avvise saken og henvise partene til domstolene. Samtykke kan ikke trekkes etter at vedtak er fattet. Etter at vedtak er fattet, kan domstolene bare prøve vedtakets gyldighet. (Sak om endring kan imidlertid tas opp for domstolene selv om det opprinnelig er fattet administrativt vedtak, se nedenfor.) Det kan tenkes helt spesielle tilfeller der endrede forhold eller omstendigheter gjør det nærmest åpenbart at samtykke ikke lenger kan sies å foreligge, slik at et i utgangspunktet gyldig samtykke må betraktes som bortfalt. En slik situasjon vil nok oppstå svært sjelden, men bidragsfogden bør være oppmerksom på muligheten og avklare slike forhold med partene før vedtak fattes. Dersom en av partene krever at det blir tatt opp endringssak, må det bringes på det rene om det trengs samtykke fra den andre parten for at kravet skal kunne behandles administrativt (se rundskrivets del 9). Dersom det er nødvendig med samtykke fra begge parter, må spørsmålet i tilfelle behandles av domstolene når en av partene ikke ønsker å gi samtykke. Bidragsfogden kan ikke avvise saken og henvise partene til å reise sak for domstolene når bidragsfogden har formell kompetanse til å behandle saken. |
lovdata_cd_14412 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.761 | Fauske kommunestyres vedtak 12. april 1988 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Fauske kommunes våpen blir: I sølv en liggende rød båtmannsknute. Fauske kommunes flagg blir: I hvitt en liggende rød båtmannsknute. |
lovdata_cd_11237 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.643 | Denne forskrift gjelder i et område som begrenses av en radius på 2 nautiske mil om posisjon 591637 N053036 E og med høydebegrensning fra bakken/vannet til 2.000 fot MSL (600 m). Når aktivisert, jfr. pkt. 4.1, er all flyging i området angitt i pkt. 1 forbudt. Vakthavende flygeleder ved Sola innflygingskontroll kan når særlige grunner foreligger, dispensere fra denne bestemmelse. 4.1 Området kan aktiviseres som restriksjonsområde i nød- og katastrofesituasjoner etter bestemmelse av vakthavende flygeleder ved Sola innflygingskontroll. 4.2 Forbudet opphører etter bestemmelse av vakthavende flygeleder ved Sola innflygingskontroll. Denne forskrift trer i kraft 1. september 1986. |
lovdata_cd_33227 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.606 | §17b. Kongen kan gi forskrifter om rett til å gjøre opptak av utgitt film eller bilde, med eller uten lyd, og av utsendt kringkastingsprogram, som ikke vesentlig inneholder musikkverk. Forskriftene kan bare gjelde slik bruk som nevnt i §17a, og bare komme til anvendelse når den som gjør opptaket oppfyller betingelsene for avtalelisens etter §36 første ledd. §18.1 I samleverk, bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt.2 I tilslutning til teksten kan også kunstverk og fotografisk verk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort.3 Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål. Bestemmelsene gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form. 0 Tidligere §15. Endret ved lov 16 feb 1979 nr. 4 (sml. nåværende §21). Endret og omnummerert ved lov 2 juni 1995 nr. 27 - se dens III (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 569), endret ved lover 23 juni 1995 nr. 37 - se dens II (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 572), 17 juni 2005 nr. 97 - se dens III (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 630). §19.1 Er et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten. Det samme gjelder eksemplar av offentliggjort2 verk, og ethvert eksemplar av kunstverk eller fotografisk verk, som opphavsmannen på annen måte har overdratt. Bestemmelsene gjelder bare der eksemplaret er solgt eller overdratt som nevnt innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, med mindre eksemplaret er ervervet av en person til privat bruk eller spres videre ved utlån eller utleie. Bestemmelsen i første ledd gir, med unntak for byggverk og bruksgjenstander, ikke adgang til utleie.3 Heller ikke gir bestemmelsen adgang til utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram.4 Likestilt med leie er bytte som drives som organisert virksomhet. 0 Tidligere §21 og §23. Endret ved lov 23 des 1988 nr. 101 (sml. nåværende §25). Endret og omnummerert ved lov 2 juni 1995 nr. 27 - se dens III (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 569), endret ved lover 23 juni 1995 nr. 37 - se dens II (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 572), 17 juni 2005 nr. 97 - se dens III (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 630). 3 Sml. §42 tredje ledd. Se §60 annet ledd. 4 Se §60 annet ledd. 5 Jfr. §39m første ledds annet punktum. §20.1 Er et verk utgitt,2 eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, kan eksemplarene vises offentlig. Eksemplar av offentliggjort3 kunstverk og av offentliggjort3 fotografisk verk kan vises offentlig i forbindelse med undervisning. 0 Tidligere §21 og §23. Endret ved lov 23 des 1988 nr. 101, (sml. nåværende §30). Endret og gitt nytt nummer ved lov 2 juni 1995 nr. 27 - se dens III (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 569), endret ved lover 23 juni 1995 nr. 37 - se dens II (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 572), 17 juni 2005 nr. 97 - se dens III (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 630). §21.1 Et utgitt2 verk kan fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning. Har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig i forbindelse med undervisning. Også ellers kan utgitt2 verk fremføres offentlig: Denne paragraf gjelder ikke for filmverk, scenisk fremføring av sceneverk3 eller fremføring av databaser ved ervervsmessig undervisning. Paragrafen gir heller ikke rett til fremføring ved kringkasting. Innenfor ervervsmessig undervisning gir den heller ikke rett til annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten. Adgangen til fremføring ved undervisning gjelder ikke fremføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet. 0 Tidligere §18. Endret (sml. nåværende §19) ved lover 23 des 1988 nr. 101, 15 juni 1990 nr. 26, 4 des 1992 nr. 128. Endret og omnummerert ved lov 2 juni 1995 nr. 27 (i kraft 30 juni 1995), endret ved lover 16 april 1999 nr. 19 - se dens II med overgangsregler, 17 juni 2005 nr. 97 - se dens III (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 630). 3 Sml. §1 annet ledd nr. 3. §22.1 Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort2 verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. 0 Tidligere §13 første ledd. Endret ved lov 23 des 1988 nr. 101. Gitt nytt nummer ved lov 2 juni 1995 nr. 27 (i kraft 30 juni 1995). |
lovdata_cd_16897 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.487 | Gjelder for: Refvikvatnet naturreservat, Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane. |
lovdata_cd_54628 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.602 | 1 Vakthavende dekksoffiser på brovakt eller dekksvakt skal være behørig kvalifisert i samsvar med bestemmelsene i kapittel II, eller kapittel VII i forhold til pliktene som er forbundet med brovakt eller dekksvakt. 2 Vakthavende maskinoffiser skal være behørig kvalifisert i samsvar med bestemmelsene i kapittel III, eller kapittel VII i forhold til pliktene som er forbundet med maskinvakt. |
lovdata_cd_14859 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.684 | Forskrift om midlertidig opphevelse av års- og ukefredning innen Sunnmøre og Romsdal laksedistrikter, Møre og Romsdal. I medhold av lov om lakse- og innlandsfisket av 6. mars 1964 §64 bokstav j og k, jfr. kgl.res. av 24. september 1965 og lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §37 fjerde ledd, har Direktoratet for naturforvaltning 5. januar 1989 bestemt: §1. Fra og med 6. januar til og med 31. januar 1989 blir års- og ukefredningen for fiske etter anadrome laksefisk i sjøen innen Romsdal og Sunnmøre laksedistrikter i Møre og Romsdal fylke opphevet. Opphevelsen gjelder ikke vassdrag og innenfor de fastsatte fredningssoner ved elveutløp. Ved vassdrag der slik fredningssone ikke er fastsatt kan fiske ikke foregå nærmere enn 500 m fra elveosen. Fylkesmannen kan likevel tillate fiske på slike områder. §2. Overtredelse av disse bestemmelser er straffbart. §3. Denne forskrift trer ikraft straks. Gjelder for: Rindal kommune, Møre og Romsdal. |
lovdata_cd_10654 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.569 | Deling av Oddernes prestegjeld, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 1. februar 1985. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet. |
lovdata_cd_37826 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.838 | Flyktning kom fra Chile til Norge 1. mai 1990 50 år gammel. Født 1. mai 1940. Ble 100% ufør i januar 1991. Fikk 100 % uførepensjon med flyktningefordeler, dvs. grunnpensjon og særtillegg beregnet uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid. Flyttet tilbake til Chile 1 mai 2000. |
lovdata_cd_38262 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.947 | Gjenlevende ektefelle, etter dødsfall som skyldes yrkesskade, får pensjonen sin beregnet etter bestemmelsene i denne paragrafen og i §3-23. §17-12 gir bestemmelser om unntak fra vilkår som ellers skal oppfylles for å få pensjon som gjenlevende. Når avdøde mottok hel eller delvis uførepensjon som yrkesskadet, men døde av annen årsak enn yrkesskade, gjelder ikke særreglene i §17-12. Gjenlevende ektefelle arver imidlertid særberegning av tilleggspensjon i den utstrekning avdøde hadde slik særberegning, dersom dette blir gunstigst for gjenlevende. |
maalfrid_9f0d618bfb7680ee23c2ba871f293319c5d9d5e1_3 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.816 | mangfold og naturområder blir identifisert som en mulig større global trussel enn klimaforandringene. Fra midten av 90-tallet frem til 2014 ble INON-begrepet brukt aktivt i arealforvaltningen. Som miljødirektoratet legger frem i sitt notat til rammeplanen, hadde politikere og myndigheter fra 90- tallet fått øynene opp for hvor mye av Norge som var bygget ned og industrialisert. Dette førte til en bremsing i nedbyggingstempo av inngrepsfrie naturområder, selv om INON-områdene stadig har blitt redusert . Etter 2014 har ikke kriteriet om villmarkspreget natur (5 km fra tyngre tekniske inngrep) vært tilstrekkelig for å hindre utbygging, og stadig nye områder har blitt gjort tilgjengelige for arealendring. Dette har som miljødirektoratet også nevner ført til en enda mer komplisert saksbehandling, og interesseorganisasjonene har nå måttet vise til andre bestemmelser i både naturmangfoldloven og internasjonale konvensjoner for å argumentere for bevaring av villmarksområder. Inngrepene ved utbygging av vindindustrianlegg og tilhørende infrastruktur, er langt på vei irreversible, og disse få gjenværende områdene har langt større økologisk betydning enn det man klarer å avdekke i eksempelvis punktvise kartlegginger av rødlistearter. Et annet viktig aspekt ved å bevare store urørte områder er reindriftsnæringa. Dette er en arealmessig hardt prøvet næring hvor kjerneområdene må inngå som harde eksklusjoner i analysearbeidet om næringen skal kunne drives bærekraftig i fremtiden. Også her blir det viktig å vektlegge helheten og den totale belastningen i distriktet. Mange av argumentene mot ytterligere vindindustrialisering er forankret i internasjonale konvensjoner og naturmangfoldloven. Allerede i formålsparagrafen (nml § 1) finnes argumenter for at analyseområdene i Trøndelag må ut av det videre planarbeidet. Slik våre hardt pressede kyst- og innlandslandskap har blitt forringet, mener vi ny vindkraft i Trøndelag av naturen jamfør nml § 1, nml § 9 om føre-var-prinsippet samt nml § 10 om samlet belastning. Iht til innspillene om kunnskapsgrunnlaget henviser vi til § 8 i nml og mener analysearbeidet ikke må fullføres før tilstrekkelig kartlegging er foretatt. Dette gjelder blant annet arbeidet med økologisk grunnakart, men også manglende utredninger på hvordan eksisterende vindkraftsanlegg har påvirket sårbare arter som rein, fugl, flaggermus og andre deler av økosystemene. I henhold til friluftslovens formålsparagraf kan vi ikke se at ytterligere vindkraftsutbygging i Trøndelag er tråd med lovverket. Med stadig større utfordringer knyttet til folkehelse, ser man samtidig en økende bruk av naturen som arena for fysiske og mentale helsegevinster. Meld St. 18 (2015-2016) setter fokus på dette, og det finnes ikke en eneste kommune som ikke aktivt jobber med bedring av folkehelsen, som regel forankret i lokale samfunnsplaner og stortingsmeldinger. Samtidig oppfordres fylkeskommuner gjennom 7 https://www.stockholmresilience.org/research/research-news/2015-01-15-planetary-boundaries---anupdate.html 8 http://www.miljostatus.no/inngrepsfri-natur 9 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100 10 https://www.sabima. |
lovdata_cd_2509 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.761 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 §8 og §14 annet ledd fredes følgende eiendommer i Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke slik nedenstående bestemmelser viser: Frelsøy, gnr. 55, bnr. 3, 4 og 5 og av Borgann, gnr. 69, følgende bnr.: 1-10, 13-17, 19, 20 og 22-26. Bnr. 12, Bremøy og bnr. 18, østre del av Bærøy omfattes ikke av fredningen. Sjøkart som viser avgrensningen av de fredede områder oppbevares i Miljøverndepartementet, hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag og i Vikna kommune. A. Det vestre og midtre område, som i sin helhet ligger under Borgann, gnr. 69, fredes som naturreservat. Dette område har følgende avgrensning: Mot nord: Til og med Korsholmene, Stormåsøy, Ormsøy, vestre del av Bærøy og Storanderøy. Mot vest: Til og med Higerholmen, Sanddraget, Stordraget, Kvaldraget, store og lille Grana, Flatskjær og Skarvskjær og de småholmer som naturlig tilligger disse. Mot sør: Til og med Deilholmen, Tjernholmen Kråkøyene og videre sundet sør for Kalvøy og Buøhesto. Mot øst: Sundet vest for Risøy, Singsholmen, Brossøy. For dette område gjelder følgende bestemmelser: 1. Det må ikke foretas inngrep som vil endre landskapets karakter, ikke oppføres bygninger av noe slag utover de fire fiskebuene som finnes på Ivarsøy, ikke anlegges kraftlinjer og ikke flere telefonlinjer enn den ene som er der. Det må ikke foretas uttak av masse, anvendes biosider, gjødsles eller utføres andre inngrep som kan påvirke de naturgitte forhold. 2. Vegetasjonen må ikke skades utover det som skyldes vanlig ferdsel. Beite kan foregå som hittil. Bærplukking er tillatt etter de regler som gjelder til enhver tid. 3. Alle fuglearter samt oter og alle selarter og nise er fredet hele året mot jakt og fangst og skade og ødeleggelse av enhver art, herunder uro og forstyrrelse på hekkeplassene og yngleplassene. 4. I vestre del av reservatet begrenset av leia øst for Tjernholmene, Kleppene, Møska, Bøsseløy, Stormåsøy - med unntak av sydvestre del av Ivarsøy der fiskebuene ligger - er det forbudt for andre enn grunneierne og naturvernets funksjonærer å gå iland i tidsrommet 1. april - 31. juli, begge dager medregnet. Departementet har adgang til å fastsette ferdselsregler for visse deler av resten av reservatet, dersom det etter sakkyndiges mening viser seg nødvendig. B. På resten av eiendommene, dvs, selve øya Borgann med tilliggende småøyer og holmer i vest, sør og øst, alle øyer og holmer nord for Borgannøya og øst for naturreservatets grense, øyene i sundet sør for Bremøy - Måsøy til og med Emådraget i vest samt Frelsøy og de småøyer som hører til denne, fredes dyrelivet slik at alle fuglearter samt oter og alle selarter og nise er fredet hele året mot jakt og fangst og skade og ødeleggelse av enhver art. For A og B gjelder følgende fellesbestemmelser; 1. Jakt og fangst av de fredede fugle- og pattedyrarter er også forbudt i de 7 sjøområder som naturlig tilligger fredningsområdet og mot havet til en avstand av 2 km fra fredningsområdets yttergrenser. 2. Fiske i sjøen og tang- og tareskjæring berøres ikke av fredningsbestemmelsene. Det er også tillatt å feste (låssette) sildenot på land. 3. Departementet kan tillate desimering av bestemte arter i et nærmere angitt tidsrom hvis det etter de sakkyndiges mening er nødvendig for å opprettholde et harmonisk sammensatt dyreliv i området. 4. Zoologisk og botanisk avdeling ved Det Kgl. Norske Videnskabers 7 Selskaps museum i Trondheim skal føre tilsyn med det fredede område, følge utviklingen av flora, fugle- og pattedyrbestanden og være naturvernmyndighetenes faglige kontaktledd. 5. Departementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene. 1973 Forskr. om reinbeitedistr., Storfjord m.fl. Avd/dir: Landbr./Reindr. Gjelder for: Storfjord, Lyngen, Tromsø kommuner, Troms. |
lovdata_cd_40100 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.824 | Etter første ledd er det et vilkår for at arbeidstakeren skal få rett til sykepenger på grunnlag av egenmelding, at vedkommende har arbeidet hos arbeidsgiveren i minst to måneder før arbeidsuførheten oppstod. Ved gjenansettelse innen to uker medregnes tidligere arbeidsforhold ved beregning av ansettelsestiden. Retten gjelder både for arbeidstakere i heltidsarbeid og deltidsarbeid (enkelte dager i uken eller deltid hver dag). Egenmelding kan bare benyttes når arbeidsgiveren dekker sykepengene eller forskutterer for trygden etter bestemmelsene om unntak fra arbeidsgiveransvar, jf. §8-2 andre ledd, §8-20 §8-21. |
lovdata_cd_19751 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.509 | Forskrift om reglement for drift av charterbåter innen Asker havnedistrikt, Akershus. Fastsatt av Asker kommunestyre 25. mai 1994 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. §16 annet ledd. |
lovdata_cd_30131 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.896 | 1. Når kommunen i medhold av reguleringsplan (§26 nr. 1 punkt f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidd felles avkjørsel, felles gårdsplass eller annet felles areal for flere eiendommer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget, refundere kommunen dens utgift. Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommen som nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsetting av refusjonen og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgang og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med frist etter §57. (I 1966 s 1084) |
lovdata_cd_48832 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.836 | a. Fullt navn (slektsnavn, fornavn og eventuelt mellomnavn) h. Eventuelle barn under 15 år dersom innmeldingen får virkning for disse. Utmelding. h. Eventuelle barn under 15 år dersom utmeldingen får virkning for disse. Det er utarbeidet nye kirkebokskjemaer med rubrikker for innføring av opplysninger vedrørende forannevnte punkter (a-g). De nye skjemaer skal tas i bruk etter hvert som de nåværende blir utskrevet. Ved registrering i gamle skjemaer er det tilstrekkelig at ovennevnte opplysninger blir gitt. I rubrikk 6 i de gamle skjemaer for utmeldte bes «konfirmert» rettet til «døpt». En gjør oppmerksom på: Når det gjelder barn som ved foreldrenes inn- eller utmelding får eller mister medlemskap i Den norske kirke, skal det foretas særskilt registrering for hvert barn med angivelse av foreldrenes navn i merknadsrubrikken. Etter kirkeordningslovens §2 nr. 2 første ledd anses barn født i ekteskap å høre inn under Den norske kirke såfremt en av foreldrene er medlem av den. Hvis en av medlemmene ikke er medlem av Den norske kirke, kan de melde fra til kirkebokføreren at barnet ikke skal anses å høre inn under denne. Dersom bare en av ektefellene trer ut av Den norske kirke og det ikke avgis erklæring som nevnt om barnets kirkelige stilling, blir denne uforandret. I §2 nr. 3 er bestemt at barn av foreldre som ikke tilhører Den norske kirke anses å høre inn under denne såfremt foreldrene melder fra om det til kirkebokføreren. Meldinger som nevnt skal registreres i kirkeboken, jfr. §2 nr. 8. Det er ikke utarbeidet eget skjema for dette formål. Registrering av melding etter §2 nr. 2 skal skje i avdelingen for utmeldte med uttrykkelig anførsel om at innførselen gjelder melding etter kirkeordningslovens §2 nr. 2. Navn på den eller de som har avgitt meldingen noteres i merknadsrubrikken. Tilsvarende foretas registrering av melding etter §2 nr. 3 i avdeling for innmeldte. I begge tilfelle skjer innførsel uten nummer. En minner ellers om: Innmelding i og utmelding av Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til den kirkebokførende prest på bostedet. Utmelding kan også skje skriftlig. Er vedkommende bosatt i utlandet, rettes henvendelse til den kirkebokførende prest ved hans siste bosted her, ellers såfremt han ikke har hatt bosted her, til den kirkebokfører som departementet bestemmer. Når registrering er foretatt skal det gis attest herom. |
lovdata_cd_26040 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.847 | I medhold av Kommunal- og regionaldepartementets vedtak av 14. januar 1998 delegeres kommunene Tønsberg, Borre, Nøtterøy og Tjøme ved Vestfold Interkommunale Brannvesen myndighet til å avgjøre søknader om tillatelse til oppbevaring den mengde brannfarlig gass (LPG/propan) som rommes i beholder med samlet volum inntil 14.000 liter. |
lovdata_cd_26808 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.572 | Forskrift om adgang til jakt etter elg, Alta kommune, Finnmark. Fastsatt av Alta kommune 27. mars 2003 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5. |
lovdata_cd_45506 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.796 | En avgjørelse som er truffet mot en bidragpliktig etter begjæring av et offentlig organ som krever refusjon av bidrag som er utbetalt til en bidragberettigt, skal anerkjennes og fyllbyrdes i samsvar med konvensjonen: 1. såframt vedkommende offentlige organ kan kreve refusjon etter den lov det står under; 2. såframt underholdsplikt mellom den bidragberettigte og den bidragpliktige er fastsatt i den interne lov som er anvendelig etter den internasjonale privatrett i den anmodete stat. |
lovdata_cd_39110 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.744 | Enkeltregninger skal inneholde: Pasientens navn, adresse, bokommune, fødselsnummer (11 siffer), diagnose, dato for utførte behandlinger, takstbruk/tidsbruk, ev. reisetillegg og samlet refusjonskrav. Enkeltregningene skal være datert og underskrevet av logopeden/audiopedagogen. Legens henvisning skal heftes ved enkeltregningen. Logopeden/audiopedagogen skal skrive samleregning på blankett IA 05-04.12. Samleregning, vedlagt enkeltregninger ordnet alfabetisk, skal sendes Regional oppgjørsenhet en gang i måneden. Logopeden/audiopedagogen har ansvaret for at de opplysninger vedkommende gir trygden, er korrekte og fullstendige. Regningen skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for å avgjøre kravet. Logopedens/audiopedagogens utstedelse av regninger skal skje på en slik måte at kontrollen av oppgjøret og grunnlaget for dette ikke vanskeliggjøres. |
lovdata_cd_18391 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.454 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er holmane Kvalvikeholmen, Middagsholmen, Notaholmen og omliggande sjøareal, i Flora kommune i Sogn og Fjordane fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 28. mai 1993 under namnet Eikefjordholmane naturreservat. |
lovdata_cd_62212 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.851 | Publisert: Somb-1986-59 (1986 122) Sammendrag: Bytte av ansvarshavende etter bygningslovens §98 saksbehandlingen. Etter bygningslovens §98 skal ethvert arbeid som krever byggetillatelse forestås av en ansvarshavende, som er godkjent av bygningsmyndighetene i hvert enkelt tilfelle. Godkjenningen kan tas tilbake hvis den ansvarshavende ikke fyller kravene til «pålitelighet og dugelighet». Vedkommende skal først ha fått høve til å uttale seg. - Loven har ikke særlige regler om behandlingsmåten hvis byggherren søker om å få godkjent en ny ansvarshavende. Antatt at bestemmelsen om uttalerett bør gjelde på tilsvarende måte i en slik situasjon. Saksgang: (Sak 1467/85) Byggmester A klaget til ombudsmannen over den behandling han hadde fått av bygningsmyndighetene i forbindelse med en sak om ansvarsrett. Det som hadde skjedd var følgende: Bygningsrådet ga byggetillatelse for det aktuelle bygg i 1983, etter søknad fra byggherren B (et byggefirma). Samtidig ble byggmester A godkjent som ansvarshavende. Under byggearbeidene oppsto uoverensstemmelser mellom A og B. Av den grunn søkte B om å få godkjent ny ansvarshavende, og søknaden ble innvilget av bygningsrådet 26. april 1984. Ifølge A fikk han ingen melding, verken fra B eller bygningsmyndighetene. Han fullførte derfor arbeidene i god tro, men ble påført tap da B senere nektet ham full betaling (fortsatt ifølge A's egen forklaring). A var sterkt misfornøyd med kommunens behandling av saken og henvendte seg til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Departementet svarte: «Bestemmelsen i bygningslovens §98 om at ansvarshavende er ansvarlig overfor bygningsmyndighetene gjelder den offentligrettslige side av byggetiltaket om at lov og forskrifter overholdes. Det sivilrettslige ansvarsforhold mellom ansvarshavende og byggherre reguleres ikke av bygningsloven, men må søkes løst etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Av de mottatte saksdokumenter fremgår det at bygningsrådet i møte 26. april 1984 godkjente ansvarsrett for ny ansvarshavende. Dette er ikke det samme som vedtak om tilbakekalling av Deres ansvarsrett, jfr. bygningslovens §98 nr. 3. På bakgrunn av opplysningene i de mottatte saksdokumentene har departementet ikke noe å bemerke til bygningsrådets behandling av angjeldende sak. Spørsmal om godtgjørelse/erstatning for de utleggene De har mottatt i forbindelse med ansvarsretten må tas direkte opp med firmaet De var engasjert av. A forfulgte saken videre med regulær klage til fylkesmannen, men oppnådde ikke medhold. Fylkesmannen viste til departementets merknader og tilføyde: «En antar at det til enhver tid er opp til byggherren hvem som ønskes som ansvarshavende overfor bygningsmyndighetene. Ved innkomne søknader om ansvarsrett vil derfor bygningsmyndighetene ha plikt til å avgjøre søknaden etter de til enhver tid gjeldende regler, jfr. bygningslovens §98 og eventuelle retningslinjer gitt av kommunestyret (§98 nr. 4). Fylkesmannen har på denne bakgrunn ikke bemerkninger til at bygningsmyndighetene i kommunen tok søknaden om ny ansvarshavende opp til behandling. Når det gjelder følgene av at ny ansvarshavende ble godkjent, synes Deres henvendelse å være basert på en misforståelse, når De mener at dette medførte at Deres godkjenning ble tilbakekalt etter §98 nr. 3. Fylkesmannen anser at så ikke er skjedd, hvilket også er bekreftet i bygningsrådets sak 32/85. En kan derfor ikke se grunnlag for å behandle dette spørsmålet nærmere. A klaget etter dette til ombudsmannen og anførte: «Det jeg ønsker å få klarlagt er om en ansvarshavende er mer eller mindre rettsløs i forhold til lovverket. Situasjonen er klar: Dersom bygningsrådet hadde oppfylt de betingelser som fastsetter forhåndsvarsling til parter i en sak, ville jeg ikke fortsatt mitt arbeid, og heller ikke tapt noe. Jeg forela klagen for fylkesmannen med følgende spørsmål: «Saken er av noe særegen karakter og reiser forskjellige spørsmål: Mener fylkesmannen at det kan godkjennes to ansvarshavende til ett og samme byggetiltak - altså uten differensierte oppgaver? Hvis svaret er nei, vil ikke da godkjenning av en ny ansvarshavende bety at den første godkjenning faller bort - eller med andre ord tas tilbake? Uten hensyn til dette er det uklart hvilke sider av saksbehandlingen fylkesmannen har tatt stilling til. Klagerens hovedanførsel i brev et til ombudsmannen er at han burde vært varslet i forbindelse med godkjennelsesavgjørelsen - som «part i saken». Han viser i den sammenheng til forvaltningslovens regler. Er dette spørsmål vurdert av fylkesmannen? «1. Fylkesmannen antar at bygningsmyndighetene har plikt til å behandle innkommet søknad om ansvarsrett som er undertegnet av byggherre og potensiell ansvarshavende. Dersom vedkommende oppfyller de krav som er satt, må søknaden imøtekommes. Fylkesmannen antar at søknad som nevnt må behandles også om det allerede er godkjent en ansvarshavende for det samme prosjektet (og for de samme arbeider). Bygningsmyndighetenes oppgave er således å påse at de krav som kan stilles er oppfyllt. Oppgaven er ikke å ta stilling til hvilken av flere godkjente som skal forestå arbeidene. Det ville kunne føre til urimelige resultater dersom søknad om ansvarsrett kunne nektes behandlet fordi det allerede var godkjent en ansvarshavende for et prosjekt. Ved eventuell konflikt mellom byggherre og ansvarshavende, ville f.eks. situasjoner kunne oppstå hvor opprinnelig ansvarshavende «blokkerer» viderefremdrift i byggearbeidene, fordi ny ansvarshavende ikke kunne godkjennes. En mener derfor at partene må ha krav på å få søknad om ny ansvarshavende vurdert. Bygningsloven gir ikke anvisning på hva som skal skje dersom det er godkjent flere ansvarshavende for samme prosjekt. Lovens ordlyd sammenholdt med hensynet bak ordningen med ansvarshavende - bygningsmyndighetene skal ha en fysisk person å holde seg til som påser at arbeidene blir riktig og fagmessig utført - tilsier at loven forutsetter kun én ansvarshavende. En antar derfor at søknad og godkjennelse av ny ansvarshavende regelmessig innebærer at den først godkjente person bortfaller som ansvarshavende. (Unntak kan tenkes dersom ny søknad er innsendt kun for å undersøke om vedkommende vil oppfylle vilkårene.) Standardskjema for søknad om ansvarsrett synes for øvrig å førutsætte at skifte av ansvarshavende vil forekomme. Jfr. at byggherren forplikter seg til å sørge for ny ansvarshavende før arbeidet fortsetter dersom den første slutter. Fylkesmannen kan ikke se at bortfall som ansvarshavende p.g.a. ny godkjennelse bør ha noen sammenheng med de kritierier som ligger til grunn for §98 nr. 3. Dette er klager gjort oppmerksom på av Kommunaldepartementet og herfra. 2. I brevet til ombudsmannen har klager uttalt at han burde vært varslet i forbindelse med godkjenning av ny ansvarshavende. Dette har ikke vært påberopt eller har i alle fall ikke blitt oppfattet ved tidligere behandling her. Fylkesmannen har derfor ikke tatt stilling til spørsmålet tidligere. Som nevnt ovenfor har en oppfattet henvendelsen fra A som et ønske om uttalelse/klargjøring vedr. bygningslovens §98, spesielt nr. 3. Som nevnt gir §98 ikke anvisning på hva som skal skje i en situasjon som her. § nr. 3 gir imidlertid en regel om at ansvarshavende skal få uttale seg før ansvarsrett tas tilbake etter de kriterier som der oppstilles. Fylkesmannen anser det naturlig å gi bestemmelsen om uttalerett tilsvarende anvendelse i dette tilfellet. A vil dessuten måtte ansees som part i saken, jfr. forvaltningslovens 2 e. Han har derfor hatt krav på forhandsvarsel i h.t. forvaltningslovens §16. Når det nå opplyses at forhåndsvarsel ikke er gitt, anser fylkesmannen dette som en saksbehandlingsfeil. En har imidlertid ikke grunn til å tro at vedtaket vedr. søknad om ny ansvarshavende ville blitt annerledes dersom klager hadde fått uttale seg. Feilen ansees derfor ikke å ha hatt betydning for vedtakets gyldighet, jfr. forvaltningslovens §41. Jeg fant etter dette å kunne avslutte saken idet jeg i brev til A, bl.a. uttalte: «Jeg er i det vesentlige enig med fylkesmannen på alle punkter. Dette gjelder også uttalelsen om at De burde fått varsel i forbindelse med vedtaket om godkjenning av ny ansvarshavende, men at feilen ikke kan anses for å ha hatt betydning for vedtakets gyldighet. I denne situasjon ser jeg ikke grunn til videre oppfølging av saken herfra. Hvis De ønsker å forfølge saken videre med krav om erstatning overfor kommunen, må De i tilfelle selv ta dette opp med kommunen direkte. Først når kommunen har tatt stilling til kravet, vil De eventuelt kunne få avgjørelsen i erstatningsspørsmålet klagebehandlet her. Bakgrunnen for dette er at ombudsmannens kontroll med forvaltningen skal være etterfølgende. Ombudsmannen kan av samme grunn heller ikke gi noen slags forhåndsvurdering av erstatningsspørsmålet. Saken hadde etter mitt syn prinsipiell interesse, og jeg fant det derfor riktig å underrette Kommunal- og arbeidsdepartementet særskilt. Somb-1986-58 Regulering av «handlingsvirksomhet» på flyplass. |
lovdata_cd_33961 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.721 | 1 Fra 1 jan 2000 iflg. res. 26 mars 1999 nr. 248. For tidsubestemt leieavtale1 som er inngått før lovens ikrafttredelse gjelder loven fra utløpet av den lengste oppsigelsesfristen, regnet fra lovens ikrafttredelse, med følgende unntak eller endringer: a) Bestemmelsene i §3-1 første ledd om leien skal gjelde fra det tidspunkt leien etter lov eller avtale skal fastsettes på ny. Bestemmelsen i §3-6 annet punktum om garantibeløp skal ikke gjelde garantiavtale inngått før lovens ikrafttredelse. Det samme skal gjelde ved fornyelse av slik avtale, dersom leieren etter leieavtalen som gjaldt ved lovens ikrafttredelse var forpliktet til dette. c) Bestemmelsene i §10-5 om vederlag for forbedringer skal gjelde dersom utleierens samtykke er gitt etter lovens ikrafttredelse. e) Bestemmelsene i §12-1 om voldgift skal gjelde for voldgiftsavtale som er inngått etter lovens ikrafttredelse. Bestemmelsene i §12-3 om midlertidig bruksrett skal gjelde dersom søksmål er reist etter lovens ikrafttredelse. Bestemmelsene i §12-4 om foregrepet tvangskraft skal gjelde dersom dommen er avsagt etter lovens ikrafttredelse. For dommer forkynt etter lovens ikrafttredselse, gjelder ankefristen i tvistemålsloven2 §360. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 til 11 skal ikke gjelde for tidsbestemt leieavtale4 som er inngått før lovens ikrafttredelse. Bestemmelsene i annet ledd bokstav e skal likevel gjelde tilsvarende for tidsbestemt leieavtale som er inngått før lovens ikrafttredelse. Leieavtale som bare kan sies opp av en av partene, og leieavtale som bare kan sies opp dersom det foreligger vesentlig mislighold, regnes som tidsbestemt i forhold til reglene her, jf. likevel tredje ledd. 1 Jfr. §9-1 annet punktum. 3 Jfr. lov 4 feb 1960 nr. 2 kapittel 6 og §90 tiende ledd, lov 6 juni 2003 nr. 39. 1999 Endringslov til åndsverkloven (vern av databaser) Lov om endringer i åndsverkloven. |
lovdata_cd_23196 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.687 | Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Ringsaker kommune, Hedmark. Fastsatt av Ringsaker kommunestyre 28. juni 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 16. august 1999. |
lovdata_cd_26272 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.627 | Forskrift om jakttider for elg og hjort, Meldal kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Meldal kommunestyre 5. september 2002 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet og forskrift av 11. februar 2002 nr. 149 om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007 §3. For Meldal kommune gjelder følgende jakttider for elg og hjort: Elg: 25. september - 1. oktober og 10. oktober - 31. oktober. Hjort: 10. september - 1. oktober og 10. oktober - 15. november. Vald kan etter søknad få utvidet jakttid for elg/hjort med inntil 14 sammenhengende dager i perioden fra jaktavslutning og fram til 23. desember når særlige bestandsmessige behov foreligger. Med særlige bestandsmessige behov forstår kommunen trekkende bestander som belaster vinterbeitet og som vanskelig lar seg beskatte innen ordinær jakttid. Det vil være et vilkår for innvilgelse av søknad at utvidelsen ikke fører til fortrengning av andre brukere av utmarka. Myndighet etter denne forskrift har det kommunale organ som til en hver tid har ansvaret for den kommunale viltforvaltning. Overtredelse av bestemmelser gitt i denne forskrift straffes etter viltloven §56. |
lovdata_cd_39931 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.892 | §8-5 hadde med noen språklige endringer en tilsvarende bestemmelse i den tidligere folketrygdlov. Nytt er imidlertid at det i andre ledd kreves at arbeidsforhold er opphørt i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser. Ved lov av 21. desember 1990 nr. 80 (Ot.prp.nr.3 (1990-1991)) ble tilsvarende paragraf i den tidligere folketrygdlov tilføyd en ny bestemmelse om friskmelding til arbeidsformidling. Ordningen ble innført med virkning fra 1. juli 1991 og innebar en rett til sykepenger for en tidsrom på inntil 12 uker. Det var et vilkår at den sykmeldte stod tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Paragrafen gjelder i prinsippet for alle grupper sykepengeberettigede, det vil si både arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Fordi det er et vilkår at man har meldt seg som arbeidssøker på arbeidskontoret vil nok bestemmelsen først og fremst angå arbeidstakere. |
lovdata_cd_59805 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | en | 0.247 | Se her for å lese kapittel R: "Pdf-dokument" |
lovdata_cd_2409 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.705 | Området forvaltes av Skogdirektoratet. |
lovdata_cd_18191 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.744 | Forskrifta tek til å gjelda straks. Gjelder for: Flatholmen naturreservat, Selje kommune, Sogn og Fjordane. |
lovdata_cd_43872 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.897 | [Tilføyet 9/99. §22-12 femte ledd siste punktum regulerer virkningstidspunkt for stans av overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 i tilfeller hvor omsorgen for barn opphører uventet. Etter gammel praksis har det vært gitt overgangsstønad i en «omstillingsperiode» på opptil tre måneder i slike tilfeller. Det har vært lagt til grunn at forsørgeren trenger noe tid til å områ seg og skaffe seg andre inntekter. Ordningen som skal sikre overgangsstønad i tre måneder ekstra er nå tatt inn i §22-12 femte ledd. Det er et vilkår at omsorgen for barn opphører uventet. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor barnet dør eller hvor barnevernet overtar omsorgen. Det kan også gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren selv blir innlagt i institusjon. Det kan imidlertid ikke gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren etter avtale overlater omsorgen til den andre av barnets foreldre, med mindre dette skyldes innleggelse i institusjon eller plutselig sykdom. Det legges til grunn at vilkåret om å være i yrkesrettet aktivitet ikke kan gjøres gjeldende i slike tilfeller. § 22-13. Frister for framsetting av krav - etterbetaling1) En arbeidsgivers refusjonskrav etter § 8-20, § 8-21, § 9-8, § 22-3 innfris for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram. En ytelse kan gis for opptil tre år før kravet ble satt fram, dersom den som har rett til ytelsen, åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram kravet tidligere. Det samme gjelder dersom vedkom-mende ikke har satt fram krav tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Bestemmelsene i dette leddet gjelder ikke for refusjonskrav etter 22-3. 1) Endret ved lover av 6.6.97 nr. 36, i kraft straks og 1.1.98, 19.12.97 nr. 99, i kraft 1.1.98, 10.12.99 nr. 84, i kraft straks. 23.6.00 nr. 55. |
lovdata_cd_39443 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.829 | Når INAMI mottar en blankett E 126 i to eksemplarer fra Norge må kvitteringer for betalte helsetjenester være vedlagt i original. INAMI skal beregne refusjonstakstene. Dersom det foreligger rett til refusjon, påføres refusjonsbeløpet på blankettens punkt 9. Bare størrelsen av eventuelle refusjonsberettigede beløp oppgis. Dersom det ikke foreligger rett til refusjon krysses det av i punkt 9 «Ingen refusjon». Det bør i tilfelle gis en forklaring i punkt 10 «Merknader». Et eksemplar av E 126 og kvitteringene arkiveres i INAMI. Det andre eksemplaret av E 126 returneres FFU. Kvitteringer for behandling som ikke gir rett til refusjon returneres også FFU. INAMI oppføres som oppholdstedets institusjon i punkt 11. INAMI sender ikke noe beløp. FFU sørger for utbetalingen til medlemmet. For hvert kalenderår skal FFU sende INAMI en liste over de beløp som er utbetalt til personer som er medlemmer i den norske trygdeordningen. Listen skal inneholde fornavn og etternavn på medlemmet, medlemmets norske fødselsnummer (11 sifre) eller fødselsdato, refusjonsbeløpet i belgiske francs (fra 1. januar 2002 i euro) og det utbetalte beløp omregnet i norske kroner. Listen skal sendes innen 31. mars året etter det kalenderår FFU har mottatt refusjonstakster på blankett E 126. INAMI kontrollerer listen og returnerer den godkjente listen med eventuelle tilføyelser til FFU. Når listen er godkjent av FFU, sendes den endelige listen til INAMI sammen med krav på det samlede utestående refusjonsbeløp. Beløpet skal betales til FFUs bankkonto. Betalingen skal skje i norske kroner på grunnlag av betalingsdagens kurs, så raskt som mulig og uten forsendelseskostnader for FFU. Dersom det overnevnte er i samsvar med den framgangsmåte Belgia ønsker for refusjon i henhold til artikkel 34 nr. 2 annet ledd i EF-forordning (EØF) nr. 574/72 foreslår jeg at dette brevet sammen med Deres svar skal utgjøre en overenskomst mellom de kompetente institusjoner i denne saken. Denne overenskomst skal tre i kraft på datoen for Deres svarbrev, med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1994, da avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trådte i kraft. Den vil deretter fortsette å gjelde så lenge overenskomsten mellom Belgia og Norge om refusjonsavkall på stønad til helsetjenester gjelder. Krav fra Belgia der behandling er mottatt etter 1. januar 1994 og der INAMI har mottatt refusjonstakster på blankett E 126 før 31. desember 1998, skal sendes samlet til FFU innen 30. juni 1999. I saker der Norge er kreditor, har Norge sendt blankett E 126 til Belgia fortløpende. Av administrative grunner ber vi Dem om å gjøre opp samlet med oss på grunnlag av allerede tilsendte E 126 vedrørende behandling mottatt etter 1. januar 1994, der FFU har mottatt refusjonstakster på blankett E 126 før 31. desember 1998. Utferdiget i to eksemplarer, med fransk og norsk tekst, der begge tekster har samme gyldighet. |
lovdata_cd_44339 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.677 | Etter gammel lov skulle forventet arbeidsinntekt fastsettes til grunnlaget for beregning av dagpengene. Etter ny lov skal forventet arbeidsinntekt fastsettes til de faktisk utbetalte dagpengene. Dette medfører at overgangsstønaden blir utbetalt med et høyere beløp. Dersom krav er satt fram før 1. mai 1997, men ikke blir behandlet før etter dette tidspunkt, blir det følgende resultat: Forventet arbeidsinntekt settes til grunnlaget for beregning av dagpengene for perioden før 1. mai 1997, og til de faktisk utbetalte dagpengene etter dette tidspunkt. Det vises til melding til kapittel 15 nr. 1/97. |
lovdata_cd_31936 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.593 | 1. Frådeling av tomt til og bygging av sportshytter, sommarhus, kolonihagehus o.l. bygningar som er meint å vere bustad berre i kortare tid, samt tilhøyrande uthus, kan berre går føre seg etter stadfesta reguleriningsplan, godkjent strandplan eller etter disposisjonsplan vedtatt av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Bygningsrådet kan likevel når særlege grunnar ligg føre, dispensere frå dette plankravet når det gjeld frådeling av enkelttomt og bygging av enkelthytte. 2. For bygningar som er nemnde under pkt. 1 skal utanom bygningslova sine kap. III, IV og §65 første ledd, også gjelde kap. VI og §63, §66, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94, §95, §96, §97, §109 og dessutan kap. XV og XVI. 3. Bygningsrådet kan utferda nærare reglar om hyttebygging. (II 1976 s 49) 5. mars 1998 nr. 229. Innan heile kommunen må skilt, reklameinnretningar o.l. ikkje setjast opp utan at kommunen, etter søknad etter kap. XVI i plan- og bygningslova har gitt løyve. Løyve kan berre bli gjeve inntil vidare eller for eit bestemt tidsrom. Løyve etter 1. ledd blir ikkje kravd for mindre skilt, reklameinnretningar o.l. under 0,5 m2 som blir montert flatt på bygning eller innhegning. For lysskilt blir det kravd søknad uavhengig av storleik. §2. Reklameinnretningar. 2.01 Kommunen kan sjølv utarbeide eller krevja utarbeidt ein samla skiltplan for eit avgrensa område eller ein bygning. 2.02 I opent naturlandskap, kulturlandskap, landbruksområde, parkar eller friområde kan det ikkje oppførast frittståande reklameskilt. 2.03 Innanfor særprega og historisk interessante miljø kan det ikkje oppførast frittståande reklameinnretningar som ikkje er tilpassa miljøet sin karakter og historie. 2.04 I tettbygde strok blir det ikkje gjeve løyve til frittståande reklameinnretningar som ikkje er spesielt utforma for å passa inn i området. 2.05 I reine bustadområder kan det ikkje førast opp reklameinnretningar. 2.06 På parkeringsplassar, rivingstomter o.l. kan reklameinnretningar ikkje førast opp dersom plasseringa ikkje tek omsyn til dei lokale tilhøva. 2.07 Lysreklame kan ikkje førast opp anna enn i områder regulert til forretningar og ellers i område som kommunen har bestemt. Lysreklame som er til sjenanse for bustader blir ikkje tillete. 3.01 Skilt og reklameinnretning skal utførast slik at rimelige krav til god utforming vert tilfredsstilt både i høve til seg sjølv og i høve til bakgrunn og omgjevnader. Skjemmande fargar og utføring blir ikkje tillete og kan bli kravd endra. Blinkande eller variabel skilt/reklameinnretning blir ikkje tillete. 3.02 På byggverk skal skilt og reklameinnretningar vera underordna og harmonere med bygningen si utforming med proporsjonar, materialer og fargar, og det skal takast omsyn til busetnad elles i området. 3.04 Skilt og reklame må ikkje plasserast på møne, takflate, takutstikk, eller gesims. Kommunen kan gjera unntak for åpne lysrøyrskilt med frittståande bokstavar e.l. som blir plassert på gesims. 3.05 Skilt og reklame utforma som lyskassar blir ikkje tillete. 3.06 Kvar verksemd kan ikkje ha meir enn eitt uthengsskilt og eitt veggskilt. Kommunen kan gjera unnatak for verksemder som disponerar fleire fasadar langs fortau eller vegar. 3.07 I område der kommunen tillet oppføring av reklametavler kan det ikkje førast opp innretningar med større samanhangande areal enn 7 m2. Ved fleire tavler nær ein annan blir den samla eksponeringsflaten rekna som eitt skilt. 3.08 Uthengsskilt på bygningar skal ikkje ha større breidde enn 1,0 m og skal ha minimum 2,25 m fri høgde over grunnen. Framspringet må aldri vera lenger ut enn at det er minst 0,7 m fri horisontal avstand til fortaukanten. 3.09 Markiser skal avpassast etter bygningen sin oppdeling og skal ha same breidde som dør og vindusopningane. Anna eventuell merking enn verksemda sitt namn eller logo blir ikkje tillate. Markiser som vender mot offentleg stad skal ha minimum 2,25 m fri høgde over grunnen, og skal ha minimum 0,7 m fri horisontal avstand til fortauskant. 3.10 Transparentar må ikkje bryte med det arkitektoniske uttrykket på den bygningen eller bakgrunnen dei blir montert mot. §4. Fjerning av skilt, reklameinnretningar m.v. Dersom det kan skje utan hinder av løyve som er gitt for avgrensa tid, kan kommunen gje pålegg om å fjerna eller endra ein kvar innretning som nemnt i første og andre ledd, eller når den etter kommunen sitt skjøn verkar skjemmande i seg sjølv eller i høve til omgjevnadane, eller verkar sjenerande. Innretning som kan medføra fare kan i alle høve blir kravd fjerna ved pålegg fra kommunen. |
lovdata_cd_38969 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.371 | Tid som medgår til studier og konferering med kolleger, ligger utenfor trygdens dekningsområde. |
lovdata_cd_53622 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.704 | 0 Overskrift endret ved forskrift 21 juni 2004 nr. 929 (i kraft 1 juli 2004). Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger etter folketrygdloven §10-8 fjerde ledd at vedkommende mottar løpende ytelser i form av sykepenger eller rehabiliteringspenger på tidspunktet for kravfremsettelse. 0 Endret ved forskrift 21 juni 2004 nr. 929 (i kraft 1 juli 2004). Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger etter folketrygdloven §10-8 fjerde ledd at vedkommende er fylt 19 år, jf. folketrygdloven §11-9 og §11-4. Rehabiliteringspenger etter folketrygdloven §10-8 fjerde ledd kan ytes fra den dag det er fremmet krav om yrkesrettet attføring. Ytelsen kan gis til utgangen av neste kalendermåned. Rehabiliteringspenger ytes ikke sammenhengende i mer enn 52 uker, jf. folketrygdloven §10-8 sjette ledd første punktum. 0 Endret ved forskrift 19 des 2003 nr. 1672 (i kraft 1 jan 2004). b) for rusmiddelmisbrukere som oppholder seg eller er under ettervern i institusjon som yter tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven §2-1 bokstav a (1) nr. 5. c) Ved andre sykdomstilstander når medlemmet etter 52 uker fortsatt er under et aktivt behandlings- eller rehabiliteringsopplegg som gir mulighet for bedring av arbeidsevnen. Vedlikeholdsbehandling, egentrening, mestringstiltak likestilles med aktiv behandling når det ikke finnes andre behandlingstilbud og det er utsikt til bedring av arbeidsevnen på noe lengre sikt. Det skal foreligge en erklæring fra spesialist, med beskrivelse av behandlingsopplegg, egentrening mv., prognose og mulig tidsangivelse for sannsynlig bedring av arbeidsevnen. d) i ventetid på behandling hos spesialist, ved sykehus eller rehabiliteringsinstitusjon og det ikke fremstår som hensiktsmessig å sette inn andre tiltak i venteperioden. e) under aktivisering og arbeidstrening som nevnt i §3. 0 Endret ved forskrifter 22 des 1999 nr. 1492, 21 des 2000 nr. 1411 (i kraft 1 jan 2001), 19 des 2003 nr. 1672 (i kraft 1 jan 2004). Rehabiliteringspenger etter §9 kan gis i opptil 52 uker, se folketrygdloven §10-8 sjette ledd andre punktum. Denne tidsbegrensningen gjelder likevel ikke når rehabiliteringspenger er innvilget i medhold av §9 bokstav a, se folketrygdloven §10-8 sjuende ledd. 0 Tilføyd ved forskrift 19 des 2003 nr. 1672 (i kraft 1 jan 2004). 0 Endret ved forskrift 19 des 2003 nr. 1672 (i kraft 1 jan 2004, tidligere §10). |
lovdata_cd_35706 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.838 | Publisert: Ot.prp.nr.83 (1992-1993) 2.6.1 Opprettholdelse av ro og orden m.v. I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag til ny lov om politiet. Lovutkastet innebærer en modernisering og opprydding av politilovgivningen. Loven skal erstatte politiloven av 13. mars 1936 samt diverse eldre lover som gjelder politiet. En rekke av disse lovene har vært hjemmelslover for de kommunale politivedtektene. Den nye politiloven vil bli ny hjemmelslov for politivedtekter. Samtidig flyttes en del bestemmelser som nå er gitt i de enkelte kommunenes politivedtekter over i politiloven. Politiinstruksen, som er gitt med hjemmel i politiloven, har en rekke bestemmelser som departementet mener er av en slik karakter at de hører hjemme i politiloven. Dette gjelder bl.a utkastets innledende bestemmelser som omhandler politiets mål og oppgaver. Det vesentligste nye i lovutkastet er lovfestingen av politiets virkemidler i arbeidet med å opprettholde den offentlige ro og orden. Mens politiets adgang til å foreta inngrep ved forfølgning av straffbare forhold er regulert i straffeprosessloven, er politiets fullmakter på det ordensmessige område i liten grad hjemlet i lov. I norsk rett er det alminnelig antatt at politiet for å opprettholde ro og orden og for å hindre lovbrudd, har en sedvanebestemt myndighet til å treffe nødvendige tiltak. Denne myndigheten er blitt kalt «politiets generalfullmakt». Ifølge legalitetsprinsippet må det offentlige ha hjemmel i lov for å foreta inngrep overfor borgerne. Politiets generalfullmakt har representert et unntak fra legalitetsprinsippet. Det må idag anses for utilfredsstillende at en stor del av de inngrep som samfunnets sivile maktapparat kan iverksette, ikke har hjemmel i formell lov. Politiet spiller en viktig rolle som hjelpe- og serviceorgan for borgerne. Også under utførelsen av den funksjonen hender det at politiet må sette i verk tiltak som representerer inngrep overfor publikum. Lovutkastet legger opp til at det nå inntas uttrykkelige hjemler i politiloven for slike politimessige tiltak. Hovedbestemmelsen for lovfestingen av politiets generalfullmakt er utkastets § 7. Reglene som regulerer adgangen til å avholde arrangementer på offentlig sted står idag i de enkelte kommuners politivedtekter. I noen kommuner må arrangørene søke politiet om tillatelse til å avholde ulike typer arrangementer på offentlig sted, mens det i andre kommuner er tilstrekkelig med en melding til politiet. Disse reglene er av vesentlig betydning idet de berører ytringsfriheten. Viktigheten av reglene tilsier at de tas inn i politiloven. Lovutkastet innebærer dessuten en forenkling. Ifølge utkastets § 11 vil det være tilstrekkelig at arrangøren i god tid på forhånd gir politiet melding om demonstrasjoner, opptog, møter, stand e.l. som skal holdes på offentlig sted. Politiet vil fortsatt kunne stille nærmere vilkår for avviklingen eller forby arrangementet. Etter lovutkastet kan politiet nedlegge forbud mot et forhåndsvarslet arrangement bare når det er grunn til frykt for alvorlige forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel. Forbud kan også nedlegges hvis formålet som fremmes eller måten dette skjer på, er lovstridig. Som i politiloven av 1936 reguleres en del organisatoriske spørsmål i lovutkastet. Utkastet baserer seg på at den eksisterende organisering i hovedsak skal beholdes. Etatsledelsen skal fortsatt ligge i Justisdepartementet. Lovutkastet legger heller ikke opp til at det bygges ut regionale administrative enheter. Politimestrene i landets 54 politidistrikter vil fortsatt ha et totalansvar og en forholdsvis selvstendig stilling i ledelsen av politiet i sine distrikter. For å sikre en mer effektiv styring av polititjenesten i landets politidistrikter, legges det opp til at det administrative ansvaret for lensmannsetaten overføres fra fylkesmennene til politimestrene. En slik reform er i samsvar med det forslag som ble fremmet i St.meld.nr.23 (1991-1992). Idag er lensmennene underlagt politimestrene når det gjelder de politimessige gjøremål, men administrativt sorterer lensmennene under fylkesmannen. En enhetlig administrativ ledelse av politiets ressurser vil etter departementets oppfatning sikre en bedre utnyttelse av de samlede ressursene ved politikamrene og lensmannskontorene. En prosjektgruppe med representanter for de berørte fagorganisasjoner har nylig avgitt sin rapport om den praktiske gjennomføringen av reformen. Spørsmålet om opphevelse av streikeforbudet for ansatte i politiet og lensmannsetaten har vært gjenstand for en egen utredning under forberedelsen av utkastet til ny politilov. Utredningen konkluderte med at streikeforbudet burde oppheves. Flere av høringsinstansene har reist innvendinger mot utredningen og hevdet at den ikke gir grunnlag for å avgjøre et såvidt viktig spørsmål. Arbeids- og administarsjonsdepartementet anbefalte i sin høringsuttalelse at det nedsettes et bredt sammensatt utvalg til å vurdere spørsmålet om politiets streikerett. I utkastet foreslås streikeforbudet opprettholdt. Det foreslås også at det igangsettes et videre utredningsarbeid for å få et bedre grunnlag for å vurdere en eventuell opphevelse av streikeforbudet. Reglene om taushetsplikt i politiet er spredt i flere regelverk. Den nåværende politilov har ingen bestemmelser om taushetsplikt. I utkastet foreslås en egen taushetspliktbestemmelse. Den viser innledningvis til reglene i straffeprosessloven og forvaltningsloven, men har dessuten en del regler som er tilpasset de spesielle behov som gjør seg gjeldende for politiet. Politiloven av 1936 har et forbud mot opprettelse og deltakelse i såkalte frivillige ordensvern. Bestemmelsen dekker ikke dagens behov for regulering av forholdet mellom politioppgaver og privat rettshåndhevelse. I utkastet foreslås bestemmelsen omformulert til et forbud mot virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for rettshåndhevelse på offentlig sted. Lovutkastet har ingen særreguleringer av vaktselskapenes virksomhet. Vaktselskapenes virksomhet vil således omfattes av det alminnelige forbudet mot rettshåndhevelse. Det er gitt regler om vaktselskaper i vaktvirksomhetsloven av 13. mai 1988 nr. 29. Som et ledd i politiets rolle som hjelpe- og serviceorgan for publikum har politiet ansvaret for redningsinnsats når menneskers liv eller helse er truet. Reglene om politiets ansvar for organisering av redningstjenesten blir nå lovfestet. Også i andre ulykkes- og katastrofesituasjoner vil politiet iverksette tiltak for å avverge fare og begrense skade. I lovutkastet blir også denne funksjonen lovfestet. Derigjennom plasseres ansvaret for organiseringen og koordineringen av innsatsen hos politiet inntil annen myndighet eventuelt kan overta. Det foreslås inntatt en straffebestemmelse i utkastets § 31 hvor det uttrykkelig vises til hvilke regler i loven som det skal knyttes en straffetrussel til. Strafferammen for overtredelser av bestemmelser i politiloven eller i politivedtekter foreslås satt til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Før någjeldende politilov av 13. mars 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere lokalt, d.v.s. politimesteren og et fåtall andre lederstillinger var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde forøvrig flere oppgaver enn idag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, havnevesenet og flere andre oppgaver lå i mange byer til politiet. Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende og staten utøvde styring gjennom lederne som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etterhvert betydelig innflytelse over politiet lokalt. Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert endel statslønte betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol. Ved loven av 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi. De kommunale refusjonsordningene er senere opphevet, mens ordningene med refusjon fra private i særlige tilfelle i lovens § 26 og § 27, fortsatt står ved lag. Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i endel byer spilt en viss rolle i forrige århundre hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etterhvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden. Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter medmindre det var uttrykkelig sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6 som gav lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda og regelen i § 20 som innskrenket organisasjonsfriheten. I lensmannsetaten var ordningen fra gammelt av at lensmannen hadde sine inntekter i det vesentlige fra gebyrer som ble innkrevd for de forskjellige offentlige forretninger han utførte, samt fra privat erverv som han hadde i tillegg til sine oppgaver som offentlig tjenestemann. Lensmennene utførte et bredt spekter av offentlige forvaltningsoppgaver. Den private virksomheten kunne også være svært omfattende, men varierte mye fra distrikt til distrikt. Gjennom en lønnsordning som ble innført ved lov av 15. juni 1878, fikk lensmennene en beskjeden fast statlig lønn, men det var forutsatt at de fortsatt ville ha en vesentlig del av sine inntekter gjennom gebyrer og privat erverv. polititjeneste. En autorisasjonsordning for utførelse av polititjeneste for privatlønnete betjenter ble innført i 1910. Etterhvert som behovet for å utbygge en moderne polititjeneste ble sterkere i en rekke landdistrikter, ble det opprettet statslønnete lensmannsbetjentstillinger. Etter stortingsbehandling i 1947 ble det opprettet statsstillinger for nesten 900 lensmannsbetjenter, d.v.s. de fleste som innehadde slikt arbeid. Ordningen med privatlønnete lensmannsbetjenter forsvant deretter gradvis ut av historien. Det var først ved innføringen av den nåværende lønnsordningen for lensmenn - fastlønnsordningen av 1974 - at man gikk bort fra den gamle ordningen med at lensmennene hovedsaklig skal få sine inntekter gjennom gebyrer og privat virksomhet. Fra 1974 er lensmannen en statstjenestemann med full lønn i sin stilling. Litt av de gamle tradisjoner har likevel hengt igjen idet enkelte offentlige oppgaver inntil nylig har medført ekstrainntekter. Lensmennene har dessuten fått tillatelse til å utføre flere bierverv enn det som ellers er vanlig i staten. Med forbehold for de siste rester av de gamle særordningene for lensmennene har utviklingen totalt ledet til at lensmannsetaten idag har lønns- og ansettelsesvilkår på linje med det som er vanlig i staten. Polititjenesten er nå lensmannsetatens klare hovedoppgave, selv om etaten fortsatt har flere større og mindre ikke-politimessige oppgaver. Et utvalg har nylig gjennomgått lensmannsetatens oppgaver og organisering og avgitt sin rapport ved NOU 1991:29. Av de forhold utvalget har utredet vil man i forbindelse med politiloven ta opp de spørsmål som står sentralt i forbindelse med ledelsen og organiseringen av etaten og forholdet mellom politiet og lensmannsetaten. Utvalgets øvrige forslag, bl.a om effektiviseringstiltak og om de sivile gjøremål i politiet og lensmannsetaten, berører ikke forhold det er naturlig å ta opp i tilknytning til lovforslaget. Politiets sentralledelse i Justisdepartementet ble styrket, sentrale særorganer ble bygget ut, det ble åpnet for regionale løsninger på visse saksområder og man forsøkte generelt å effektivisere den eksisterende organisasjon. Disse tiltakene avspeiles ved lovendringen i 1976, bl.a i den sentrale bestemmelsen i lovens § 3. Gjennom endringsloven i 1976 ble politiloven som utgangspunkt gjort gjeldende for lensmannsetaten. Forøvrig ble reglene om utrykningspolitiet i kap. 2 opphevet og endel andre tilpasninger ble gjort. « Utvalget bør ha i oppgave - med utgangspunkt i nevnte stortingsproposisjon - å gjennomgå de oppgaver politiet har idag samt vurdere hvilke gjøremål det fortsatt bør ha, og hvilke det eventuelt bør fritas for. Utvalget bør herunder uttale seg om hvilke oppgaver som bør være politiets primæroppgaver. Videre bør utvalget utrede de administrative og økonomiske konsekvenser av de forslag som blir fremsatt. Det forutsettes at utvalget under arbeidet orienterer seg om viktigere utenlandske utredninger om temaet. Gjeldende politilov hadde da den ble gitt bl.a som formål å skape klare linjer i spørsmålet om statlig og kommunal polititjeneste. Loven er blitt flikket på gjennom en rekke endringer etterhvert som behovet har oppstått, noe som tilsammen har ført til at den nå fremtrer med endel tekniske svakheter. Departementet finner at det er behov for en full gjennomgang av loven med sikte på en generell oppdatering til dagens behov. Departementet har også fulgt opp forslaget fra lensmannsutvalget ( NOU 1991:29) om å samordne styringen av politiet og lensmannsetaten ved at lensmennene heretter vil rapportere til politimestrene også når det gjelder administrative og økonomiske spørsmål. De nødvendige endringer i lensmannsloven er innarbeidet i proposisjonen. Departementet og Norges Lensmannslag har forøvrig nådd prinsipiell enighet om lønnskompensasjon for bortfall av inntekter av bierverv. Reglene om lensmennenes bierverv foreslås endret slik at de kommer på linje med det som ellers gjelder. Svært skjematisk kan politiets arbeide deles inn i følgende områder: På område nr. 1 og 2 ovenfor, som begge dreier seg om vesentlige og sentrale arbeidsområder for politiet, er det ingen enhetlig lovregulering. Enkeltregler er lovfestet eller lovhjemlet f.eks. løsgjengerloven § 20 om adgang til å innbringe berusede og regler gitt i kommunale politivedtekter hjemlet i lov av 26. mai 1886 med senere tilføyelser. Endel lovbestemmelser av generell rekkevidde, som f.eks. forvaltningsloven og enkelte regler i straffeloven, bl.a bestemmelser som setter straff for å hindre offentlig tjenestemann i å utføre sin tjeneste, er dessuten av betydning for rettstilstanden på området. Likeledes vil folkerettslige regler til beskyttelse av menneskerettighetene og andre sentrale sivile rettigheter, som idag må anses for å være blitt en del av norsk rett, ha betydning for den ytre grensedragningen, spesielt når det gjelder bruk av tvangsmidler. I realiteten er det likevel bare mindre biter av en helhet som er lovfestet. Politiets etterforskning og øvrige oppfølging av straffbare handlinger er regulert i detalj i straffeprosessloven og påtaleinstruksen som er gitt med hjemmel i straffeprosessloven. Mangelen på lovregulering når det gjelder politiets opprettholdelse av ro og orden representerer et unntak fra legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet, som har fått status som rettsprinsipp av overordnet rang i norsk rett, tilsier at myndighetene må ha lovhjemmel for å gjøre inngrep overfor den enkelte eller i private forhold forøvrig. Politiets adgang til å gripe inn og gi pålegg, nedlegge forbud og tidvis ved direkte maktanvendelse, er basert i sedvanerett og er benevnt som politiets generalfullmakt. Spørsmålet om å få et samlet regelverk for politiets adgang til å gripe inn i private forhold ble viet oppmerksomhet allerede av politilovkomitéen av 1912 som anbefalte at det ble utarbeidet en alminnelig tjenesteinstruks sentralt for hele riket. Siden 1920-årene har vi hatt en «Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (Politiinstruksen)», som inneholder relativt detaljerte regler såvel om polititjenestemennenes adferd overfor publikum som om interne tjenesteforhold. Politiinstruksen har vært revidert og fornyet en rekke ganger. Den er senest fastsatt ved kgl. res. av 22. 6.1990. en administrativ nyordning gjør nødvendig. Man er klar over at det også vil være ønskelig å se nærmere på en del spørsmål av ikke organisatorisk art. Dette gjelder f.eks. spørsmål som knytter seg til politiets materielle kompetanse og til de lokale politivedtekter, til refusionsbestemmelsene i gjeldende politilovs § 26 og § 27 m.v. En fullstendig utredning av alle de spørsmål som kan reises i forbindelse med en totalvurdering av politiloven, vil imidlertid måtte ta tid, og vil bli gjenstand for behandling med sikte på en senere løsning. « Flere har vært inne på at man bør få en materiell politilov, dvs. en lov som regulerer politiets metoder og fremgangsmåter og som fastsetter klarere grenser for dets kompetanse enn man har idag. Imidlertid er det vanskelig å utarbeide et detaljert og presist regelverk som gir enkeltregler for alle de ulike typer av tilfelle som politiet måtte komme til å stå overfor. Departementet har derfor foreslått en lovfesting hvor reglene i generell form gir hjemler for inngrep og anvisning på de ulike tiltak politiet kan sette iverk i denne forbindelse. Dette er forøvrig i samsvar med det syn som Politirolleutvalget har gitt uttrykk for, jf sitatet foran. Lensmennene i Skjeberg, Råde, Oppegård, Lørenskog, Stange, Trysil, Fåberg, Østre Toten, Vestre Ringerike, Nedre Eiker, Tjøme, Tjølling, Sauherad, Kragerø, Hisøy og Øyesand, Tvedestrand, Kvinesdal, Lyngdal, Klepp, Time, Stord, Åsane, Sogndal, Førde og Naustdal, Sykkylven, Fræna, Oppdal, Røros, Inderøy, Levanger, Alstadhaug og Leirfjord, Fauske, Balsfjord, Lenvik, Nordkapp og Karasjok. Det er innkommet 44 høringsuttalelser med bemerkninger til lovutkastet. De enkelte høringsuttalelser er omtalt eller gjengitt på de aktuelle steder i teksten i den grad dette har vært naturlig. I proposisjonen refereres det til den ovennevnte utredning som «Lovutredningen». Politirolleutvalgets delinnstillinger omtales som PRU I og PRU II. Hvorvidt politiet skal ha anledning til å motta økonomisk tilskudd fra utenforstående, har det hersket en viss politisk uenighet om. Stortinget ba sommeren 1991 Regjeringen om å innføre nye retningslinjer for politiets adgang til å motta gaver og økonomiske tilskudd slik at det kunne åpnes for en begrenset mulighet til å gi samtykke til slike gaver. Stortinget forutsatte at det ikke skal kunne gis gaver i form av lønnsmidler eller til personelløkninger, men utelukkende til utstyr, jf Innst.S.nr.206 (1990-1991). Stortingets anmodning ble fulgt opp gjennom et rundskriv av 13.9.91 til politimestrene, lensmennene m.fl. Selv om norsk politi er statlig, er den desentraliserte strukturen et særtrekk. Det er lagt til rette for at politiet skal ha nær tilknytning til lokalmiljøene. Dagens politiordning tar sikte på å forene kravet om enhetlig nasjonal ledelse og god ressursutnyttelse med ønsket om en lokal nærhet og tilhørighet. Lensmannsetaten har i særlig grad ivaretatt disse verdiene. I de store byene har utviklingen de siste tiårene vært slik at kontakten mellom politiet og lokalsamfunnet enkelte steder ikke oppfattes som tilfredsstillende. Departementet vil sette mye inn på å gjøre kontakten bedre. God kommunikasjon mellom politiet og kommunale myndigheter er viktig. Kommunale myndigheter bør imidlertid ikke gis del i den direkte styringen av politiet. Styringen bør ligge der det budsjettmessige ansvar ligger og bør ikke spres på flere hender. Departementet legger til grunn at de hensynene som lå bak reformen i politiloven av 1936, i stor grad har gyldighet idag. Lovutkastet gir ikke noen klar definisjon av hva som menes med polititjenester. I utkastets § 2 er det imidlertid listet opp hvilke oppgaver politiet har. Når det slås fast i lovens første paragraf at staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for, innebærer det at andre forvaltningsorganer eller private selskaper eller organsisasjoner ikke har anledning til å utøve organisert virksomhet som ligger i kjerneområdet av politiets arbeidsfelt. Paragrafen gir således uttrykk for statens enerett til å forvalte og utøve politimyndighet. I hvilken grad andre har adgang til å drive virksomhet som grenser opp mot politiets virksomhet, er regulert i utkastets § 27. Paragrafen er kommentert nærmere i punkt 8 nedenfor. Nåværende politilov angir i § 1 hvilke hovedarbeidsoppgaver som tilligger politiet. Det fremgår av paragrafen at politiet har til oppgave å opprettholde den offentlige orden, forfølge lovbrudd og utføre andre oppgaver som følger av lov eller sedvane. Politiloven av 1936 angir ikke noen overordnet målsetning for politiets virksomhet. I politiinstruksen, som er gitt ved kronprinsregentens resolusjon av 22.6.1990, heter det imidlertid at politiet gjennom sin virksomhet skal være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme borgernes rettssikkerhet, trygghet og velferd forøvrig. En bestemmelse som angir det overordnede mål for politiets virksomhet bør etter departementets oppfatning tas inn i den nye politiloven. En slik lovfesting vil bevirke at det pågående utviklingsarbeid rettet mot nye strategier og arbeidmønstre får et klart lovmessig grunnlag. I dette ligger en plikt til å styre politiet i samsvar med den målangivelse som inntas i loven. politiet. Et særtrekk ved politiyrket er at den enkelte tjenestemann innen de rammer som lovgivningen setter, må utvise skjønn i en rekke situasjoner. Det er derfor viktig at den enkelte polititjenestemann har et klart verdimessig fundament for utøvelsen av skjønnet. En lovfesting av målet for politiets virksomhet vil bidra til en slik klargjøring av politiets verdimessige grunnlag. Politirolleutvalget påpeker at staten også representerer samfunnsinteressene eller allmenhetens interesser. Det er staten som i første rekke må beskytte disse interessene. Eksempler på slike interesser er nasjonens sikkerhet og natur- og miljøvern. Trusselen om forfølgning og straff er et sentralt virkemiddel i samfunnets vern også om disse interessene. Likeså politiets rolle i rednings- og katastrofeberedskapen. Utvalget fremholder også at borgerne ofte har behov for forskjellige hjelpetjenester som ikke korresponderer med ansvarsområdet til noen bestemt fagetat. Politiet må således idag langt på vei dekke borgernes behov for et alminnelig service- og hjelpeapparat. Politiet har i mange tilfeller gode forutsetninger for dette og samfunnsøkonomisk er det mye som taler for at en slik funksjon ligger hos politiet. Etaten må jo i alle fall ha en høy beredskap for å beskytte samfunnet mot kriminalitet og ordenskrenkelser. Departementet mener at de tre ovenstående behovene som samfunnet har for polititjenester, bør avspeile seg i målangivelsen i politiloven. Politirolleutvalget har satt opp ti grunnprinsipper for politiets oppbygging, virksomhet og rolle i samfunnet. Ifølge utvalget står prinsippene for de viktigste kjennetegn ved politiet og gir uttrykk for hvilke grunnleggende verdier politiet skal ivareta. Politiloven av 1936 beskriver politiets oppgaver helt kort i § 1. oppgavene består i å opprettholde den offentlige orden, forfølge lovbrudd og utføre andre oppgaver som etter lov eller sedvane påhviler politiet. Departementet legger opp til at det i § 2 i den nye politiloven gis en opplisting av politiets oppgaver som er noe mer detaljert enn angivelsen i den nåværende lov § 1. Ved å angi politiets hovedfunksjoner i politiloven vil vil man få et handlingsprogram for politiet i lovs form. En slik angivelse av hovedoppgavene er en naturlig videreføring av utkastets § 1 som angir målet med polititjenesten. Departementet tar ikke sikte på gjennom lovutkastet å utvide eller innskrenke politiets arbeidsoppgaver. Angivelsen av arbeidsoppgavene i lovutkastet er en beskrivelse av de oppgaver politiet har idag. Politirolleutvalget har i sin delutredning I gitt de forskjellige politigjøremålene bred omtale. Polititets gjøremål kan grupperes på forskjellig vis. Politirolleutvalget har delt oppgavene inn i 9 grupper, nemlig: Opprettholdelsen av den offentlige ro og orden er alltid blitt betraktet som politiets hovedoppgave ved siden av etterforskning. Begrepet «ro og orden» er innholdsmessig forholdsvis ubestemt. Hvordan begrepet skal oppfattes vil avhenge av omstendighetene og i stor grad variere fra person til person. I praksis vil politiets opprettholdelse av den offentlige ro og orden være konsentrert om de straffesanksjonerte ordensforstyrrelser. Politiets virksomhet skal konsentreres om forstyrrelser av den offentlige ro og orden. Det vil si at politiets tiltak må ha betydning for allmenheten, d.v.s. fellesskapet som sådant eller en ubestemt krets av personer. I utgangspunktet fører det til at politiets virksomhet for den offentlige ro og orden fortrinnsvis skal utøves på steder med alminnelig ferdsel, m.a.o. på områder som er tilgjengelige for offentligheten. Privat område kan imidlertid omfattes hvis det her oppstår fare eller drives virksomhet som forstyrrer den offentlige ro og orden. F.eks. vil politiet kunne gripe inn overfor spilling av høy musikk til vesentlig sjenanse for naboer. En vesentlig del av politiets arbeid for å opprettholde tryggheten i samfunnet inngår i den alminnelig ordenstjeneste. Arbeidet med trafikksikkerheten er således en viktig del av ordenstjenesten. Det arbeidet som overvåkingstjenesten gjør, er også et ledd i innsatsen for å verne om sikkerheten i samfunnet. Tradisjonelt har politiet hatt til oppgave å beskytte personer, eiendom og all lovlig virksomhet. Denne arbeidsoppgaven er nevnt i politiinstruksen og må tas med i lovutkastets opplisting av arbeidsoppgaver. Statsadvokatene i Nordland har i høringsrunden pekt på polititets ansvar for beskyttelse av naturmiljøet og foreslår derfor at ordet «miljø» tas med i opplistingen av hva politiet skal ha som oppgave å beskytte. Departementet finner at det bør gjøres en tilføyelse som gir uttrykk for politiets ansvar for å beskytte samfunnets fellesgoder. Naturen er ett av de fellesgoder som politiet må være med på å verne om. Forebyggelse av kriminalitet er en av politiets hovedoppgaver. Såvel synliggjøring av politiet ved patruljering som forfølging av straffbare forhold virker forebyggende. En annen viktig del av politiets forebyggende arbeid består i å drive holdningsskapende arbeid i nærmiljøene. Departemenet vil særlig fremheve betydningen av at politiet har nær kontakt med barn og ungdom, bl.a gjennom besøk på skoler og i ungdomsklubber og foreninger. I den nåværende politilov er det forbyggende arbeid ikke nevnt uttrykkelig som en av politiets oppgaver. Den økte betydning man etterhvert har tillagt denne funksjonen tilsier at forebyggelse av kriminalitet tas med i politiloven som en av politiets hovedarbeidsoppgaver. Forfølgning av straffbare forhold er en annen av politiets hovedoppgaver. Strafforfølgningen består i avdekking og stansing av kriminelle handlinger, samt etterforskning og påtalemessig oppfølging. I dette arbeidet opptrer politiet som et redskap for påtalemyndigheten. I lovutkastets § 2 nevnes strafforfølgningsfunksjonen blant politiets oppgaver, og i § 7 gis det en uttrykkelig hjemmel for politiet til å gripe inn for å avverge eller stanse lovbrudd. Utover dette gis det ikke regler om strafforfølgning ettersom politiets virksomhet på dette felt reguleres i straffeprosessloven. Politiet har idag en sedvanerettslig plikt til å yte publikum hjelp og service. publikum er mangeartet. I nødstilfeller og i andre akutte faresituasjoner har politiet plikt til å iverksette redningsarbeid. Hjelpe- og servicefunksjonen innebærer også en plikt til å bistå syke personer. Politiet plikter dessuten å underrette barns foresatte, eventuelt barnevernet, dersom politiet får kunnskap om at barn under 15 år lever under forhold som må antas å innebære en alvorlig risiko for barnets helse eller utvikling. Denne plikten følger av politiinstruksen og er en del av politiets hjelperrolle. Politiet har også en alminnelig plikt til å gi informasjon til publikum. I politiinstruksen heter det således at politiet skal bistå publikum med veiledning og hjelp så langt tjenesten og omstendighetene tillater. I utredningen var det foreslått inntatt en egen bestemmelse om politiets bistand til andre offentlige myndigheter i det kapittelet i loven som omhandler politiets fullmakter. Flere høringsinstanser har pekt på at en slik bestemmelse ikke er nødvendig og at enkelttilfellene er for lite ensartet til at generelle regler om fremgangsmåten bør lovfestes. Politiets rolle som bistandsorgan fremgår av utkastets § 2. I det enkelte tilfelle må hjemmelen for det aktuelle inngrep søkes utenfor politilovgivningen. Departementet foreslår av denne grunn ikke noen nærmere lovregulering av funksjonen som bistandsorgan utover utkastets § 2. Tverretatlig samarbeid er en forutsetning for at politiet skal kunne utføre en rekke av sine oppgaver. Særlig når det gjelder det forebyggende arbeid er det påkrevet med, samarbeid med andre myndigheter og tildels også med private organisasjoner. Ulike former for samarbeid med private organisasjoner er inngående behandlet i St.meld.nr.23 (1991-1992) «Om bekjempelse av kriminalitet». Departementet foreslår at politiets plikt til å samarbeide med myndigheter og organisasjoner som er tillagt oppgaver som berører politiets arbeidsområde, lovfestes. I utredningens lovforslag var det tatt med en egen paragraf som fastsatte at andre myndigheter skulle støtte politiet i dets virksomhet. En slik støtte kan sees på som andre myndigheters bidrag til samarbeidet som er omhandlet i § 2. Flere høringsinstanser pekte på at en slik lovfesting har lite for seg. Den vil under enhver omstendighet bare bli å oppfatte som en alminnelig henstilling til andre myndigheter, og departementet foreslår derfor at en slik bestemmelse ikke inntas i loven. En hel rekke av politiets arbeidsoppgaver er fastsatt i andre lover. Dette gjelder særlig for politiets forvaltningsgjøremål, som f.eks. utstedelse av pass, våpentillatelser og lotteritillatelser. I lovutkastets § 2 vises det defor til at politiet har oppgaver fastsatt i andre lover. Hovedsiktemålet med lovutkastet er å lovfeste den delen av politiets virksomhet som er basert på sedvane. I fremtiden kommer følgelig sedvanen til å spille en mindre viktig rolle som grunnlag både for fastleggelsen av arbeidsoppgaver og som grunnlag for inngrep. Det kan imidlertid fortsatt bli aktuelt å forankre visse gjøremål i sedvane og det bør derfor tas med også en henvisning til sedvane som grunnlag for å bestemme politiets arbeidsoppgaver. Den nåværende politilov begrenser seg til å regulere endel organisatoriske og administrative forhold i politiet. I det foreliggende lovutkast tar departementet sikte på å lovfeste politiets hjemler for inngrep overfor borgerne på det ordensmessige området. Politiet har idag anledning til å foreta inngrep i henhold til den sedvanerettslig bestemte generalfullmakten for politiet. Lovutkastet lovfester denne fullmakten. Samtidig samles endel andre hjemler som er gitt i medhold av andre lover, i politiloven. Etter legalitetsprinsippet er det nødvendig med hjemmel i lov for inngrep i private forhold. Det gjelder både faktiske og rettslige inngrep. Med lov menes i denne forbindelse formell lov, d.v.s. Politiets hjemler for inngrep ved utøvelsen av strafforfølgningsfunksjonen er regulert gjennom reglene om tvangsmidler i straffeprosessloven. De straffeprosessuelle inngrep kalles tvangsmidler. Tvangsmidlene er pågripelse, ransaking, beslag, telefonkontroll, hefte, kroppslig undersøkelse, tvungen mentalobservasjon og personundersøkelse, tvangsmessig gjennomføring av fotografering og fingeravtrykksundersøkelse, samt avsperring i bevissikringsøyemed. Dessuten åpner enkelte spesiallover for inngrep i etterforskningsøyemed på saklig avgrensede felter. Den mest brukte av hjemlene i spesiallovene er hjemmelen for utåndingsprøve (alcotest) i vegtrafikkloven § 22a. Det er ikke akuelt å gi noen nye hjemler i politiloven for inngrep på strafforfølgningsområdet. Når det gjelder politiets arbeid for opprettholdelse av offentlig ro og orden, finnes det endel hjemler for inngrep spredt i flere lover og forskrifter. Med hjemmel i straffeprosessloven § 191 kan politiet innbringe personer som følge av forstyrrelse av den alminnelige ro og orden på offentlig sted eller for å forhindre slik forstyrrelse. Bestemmelsen hjemler også innbringelse for sjekking av personalia og innbringelse av person som treffes på eller ved sted hvor en forbrytelse nettopp har funnet sted. Ingen kan holdes tilbake lenger enn 4 timer når innbringelsen er hjemlet i strpl. § 191. Med hjemmel i de kommunale politivedtektene kan politiet treffe ulike beslutninger for å opprettholde og trygge den alminnelige orden og sikkerhet på offentlig sted. Beslutningene kan være forbud eller påbud som retter seg direkte mot publikum. Overtredelse av vedtektene eller pålegg gitt i medhold av vedtektene er belagt med straff, jf strl. § 339 nr. 2. Også på endel forvaltningsmessige områder er politiet gitt adgang til tvangsinngrep overfor borgerne. § 37 og § 41 foreta pågripelse og fengsling. Våpenloven § 10 gir politiet adgang til å tilbakekalle våpenkort og om nødvendig ta hånd om skytevåpen, og i medhold av vegtrafikkloven § 33 og § 34 kan politiet beslaglegge og inndra førerkort. Politiet har også i noen tilfelle lovhjemlet adgang til å foreta inngrep for å yte bistand. Bl. a. i lov om psykisk helsevern med forskrifter finnes fullmakter for politiet til å bruke tvang overfor borgerne. I den juridiske teori er generalfullmakten omhandlet flere steder. Professor Johs. Andenæs omtaler fullmakten på s. 214 i sin bok Statsforfatningen (1991): Høyesterett har ved flere anledninger lagt til grunn at det eksisterer en generalfullmakt for politiet, jf bl.a. Rt-1978-1259 hvor det heter: «Politiet har en plikt til å forebygge straffbare handlinger. Det er mulig politiet etter det som har vært kalt dets «generalfullmakt» har anledning til å gripe inn overfor en person som det mener vil overtre vegtrafikloven § 21 første ledd om vedkommende kjørte motorvogn. «Også i Rt-1981-679 forutsetter Høyesterett at politiet har en sedvanebestemt fullmakt til inngrep. I kjennelsen var ankegrunnlaget at politiet ikke hadde hjemmel til å utferdige et ferdselsforbud. Førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommerne uttalte: «Jeg finner det klart at politiet som ledd i utførelsen av den oppgave å opprettholde ro og orden, må ha anledning til å utferdige midlertidige ferdselsforbud. innebærer prinsippet at det minst inngripende middel skal velges. Politiet skal ikke ta i bruk noe sterkere middel før mildere har vært forgjeves forsøkt, eller situasjonen tilsier at slike må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige. Når forholdene tillater det, skal målet derfor i første omgang søkes nådd gjennom råd, opplysning og tilrettevisning. I tillegg til prinsippene som det er redegjort for foran, foreslår Justisdepartementet at man lovfester politiets plikt til å ta hensyn til personvernet. Den som er gjenstand for politiets inngrep, skal ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn det gjennomføringen av tjenestehandlingen krever. Det er gjort i Våpeninstruksen for politiet som er gitt med hjemmel i politiloven. Instruksen, som er revidert så sent som 1. august 1989, tar for seg de forskjellige typene våpen som brukes i politiet og oppstiller strenge og til dels detaljerte regler om vilkår for bruk av de forskjellige typer våpen. Reglene i våpensinstruksen er utformet i overensstemmelse med grunnprinsippene for polititjenesten som nå foreslås lovfestet i § 6. Når det gjelder bruk av skytevåpen, fastsetter instruksen ytterligere vilkår, som på en forholdsvis detaljert måte innsnevrer adgangen til slik maktbruk. Såvidt detaljerte regler er det etter departementetes oppfatning ikke naturlig å ta inn i politiloven. Ved utformingen av utkastets § 7 har departementets siktemål vært å lovfeste dagens rettslige situasjon. Bestemmelsen innebærer m.a.o. ingen utvidelse av politiets myndighet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en lovfesting av generalfullmakten. Politimesteren i Sør-Varanger har imidlertid pekt på at en delvis kodifisering av generalfullmakten kan gjøre det vanskeligere å få aksept for bruk av generalfullmakten som hjemmelsgrunnlag i andre påkommende tilfeller. Departementet har vært oppmerksom på problemet med å lovregulere adgangen til å foreta inngrep på et område som er så mangfoldig som politiets. Det er i praksis umulig å overskue alle situasjoner som kan oppstå i fremtiden. Et resultat av en detaljert opplisting kan være at det som ikke er positivt nevnt, anses for ikke å være lovlig. Man har tatt hensyn til dette ved utformingen av lovutkastet. I stedet for en detaljert opplisting har man derfor utformet regler for hovedkategorier av tilfeller. En presisering av de vernede hovedinteressene, altså bestemmelsens formål, er klart uttrykt og gir etter Justisdepartementets oppfatning den nødvendige veiledning. Departementet antar at angivelsen av situasjoner hvor det kan gripes inn og angivelsen av for hvilke formål det kan gripes inn i utkastets første ledd, er slik utformet at det ikke vil oppstå situasjoner hvor politiet vil bli stående handlingslammet på grunn av manglende hjemler. Bestemmelsen er søkt utformet slik at den skal være tilstrekkelig presis til å klargjøre de aktuelle typetilfeller. I utkastets § 7 annet ledd er de mest aktuelle tiltak politiet skal kunne iverksette i de ulike situasjoner, tatt med Opplistingen må ikke fortolkes anitetisk. Politiet kan m.a.o. iverksette tiltak som ikke uttrykkelig er tatt med i paragrafen hvis behovet tilsier det. Prinsippene for valg av virkemidler, som er nevnt foran, representerer imidlertid en begrensning i politiets valgmuligheter. Lovutkastet inneholder ingen saksbehandlingsregler utover det som måtte følge av § 6.1 utgangspunktet gjelder imidlertid de generelle saksbehandlingsreglene inntatt i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Ved forskrift av 16. desember 1977 er det imidlertid gjort unntak både når det gjelder politiets begrunnelsesplikt og klageadgangen ved påbud gitt av politiet for å opprettholde ro og orden. Departementet antar at «ro og orden» i forskriften må forstås slik at også påbud som gis som et ledd i politiets arbeid med å sikre borgernes trygghet omfattes. Det synes også åpenbart at unntakene må gjelde den del av politiets virksomhet som går ut på å gripe inn overfor nært forestående og igangværende lovbrudd. Plikten til å gi forhåndsvarsel vil i de fleste tilfeller falle bort i henhold til unntaksbestemmelsene gitt i forvaltningsloven § 16. Saksbehandlingsreglene i forvaltningloven vil således ha liten praktisk betydning for denne delen av politiets virksomhet. Dersom tiltaket er av svært inngripende karakter og tiden tillater det, bør det - slik det gjøres idag - innhentes forholdsordre fra operativ uteleder, vaktsjefen, lensmannen, jourhavende eller politimesteren. straffeprosessloven dersom det viser seg at vilkårene for slik pågripelse er til stede. Dersom det er åpenbart at det vil bli innledet strafforfølgning mot en som skal anholdes, vil det være riktig å følge straffeprosesslovens regler med en gang. Generelt gjelder at tilfeller hvor både politiloven og straffeprosessloven kan brukes, skal de straffeprosessuelle regler gis forrangen hvis det ligger an til at forholdet vil bli fulgt opp med etterforskning. Hvorvidt et inngrep er straffeprosessuelt eller hjemlet i politiloven er vesentlig, bl.a på grunn av forskjellige saksbehandlingregler. Dernest har det betydning for den rettslige status til den som inngrepet retter seg mot. En pågripelse etter straffeprosessloven gir den pågrepne status som siktet. En anholdelse etter § 7 eller innbringelse etter § 8 gir ikke slike rettsvirkninger. « Utkastes bestemmelse er prinsipielt ikke av prosessuell natur, jf § 82, annet ledd, hvoretter innbringelse ikke medfører stilling som siktet. Bestemmelsene burde derfor helst ha vært plassert i politilovgivningen, men den passer mindre godt i politiloven av 1936, som i alt vesentlig innskrenker seg til å gi organisatoriske bestemmelser. Ettersom det dreier seg om arrestasjon har bestemmelsen om innbringelse inntil videre sin mest naturlige plass i straffeprosesslovens kapittel om pågripelse og fengsling, men får man en politilov som i større grad enn den nåværende gir regler om politiets rettigheter og plikter, bør bestemmelsen overføres til den. Lovutkastets § 8 inneholder noen språklige endringer i forhold til strpl. § 191. Det er en mindre materiell endring i alternativet som dreier seg om sjekking av personers identitet. Etter nåværende lovtekst knyttes identifikasjonen av fødselsdata til «alder». I praksis har dette skapt tvil. At antall år skal oppgis er uproblematisk, men i henhold til bestemmelsen kan det neppe kreves at fødselsår og -dag oppgis. Ettersom de fleste offentlige registre idag bygger på fødesdata, foreslås en endring av bestemmelsen slik at identifikasjonsprosessen forenkles. I det lovutkast som ble sendt på høring, var regelen om at ingen må holdes tilbake etter bestemmelsen utover 4 timer foreslått endret til 6 timer. Bakgrunnen for forslaget var at fristen på 4 timer i endel praktiske tilfelle har vist seg å være for kort. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot at maksimumsfristen blir forlenget. Departementet kan imidlertid ikke se at det foreligger opplysninger som med tilstrekkelig styrke underbygger behovet for en slik utvidelse og foreslår derfor at fristen fortsatt skal være 4 timer. Grunnlaget for innbringelser kan være svært forskjelligartet, og en hjemmel til å holde personer i 6 timer synes ikke nødvendig. Dersom noen skal holdes tilbake lengre enn 4 timer, må eventuell hjemmel finnes i straffeprosessloven. En annen hjemmel for inngrep som bør overføres til den nye politiloven, er løsgjengerloven § 20. Lov om løsgjengen, betleri og drukkenskap av 31. mai 1900 var da den ble vedtatt, en moderne lov som la opp til resosialisering og kurativ behandling av alkoholmisbrukere. Det rettslige rammeverk for samfunnets innsats for rusmisbrukere har vært lov av 26. februar 1932 om edruskapsvern og lov om sosial omsorg av 5. juni 1964, nå avløst av lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991. En rekke bestemmelser i løsgjengerloven er opphevet og en del av de gjenværende bestemmelser anvendes i praksis ikke. Straffebestemmelsen i § 17 og hjemmelen for innsettelse i drukkenskapsarrest i § 20 blir imidlertid hyppig brukt. § 20 anvendes i det alt vesentlige for å ivareta sentrale politimessige hensyn, fortrinnsvis forebyggelse av og inngrep mot ordenskrenkelser og kriminalitet, samt hjelp til berusede personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Politiets anholdelser i medhold av løsgjengerloven utgjør en betydelig del av etatens virksomhet på ordenssektoren. Bestemmelsen har følgelig sin naturlige plassering i den nye politiloven. Det foreslås mindre språklige endringer i bestemmelsen. Adgangen til å bringe den anholdte til avrusning som alternativ til innsettelse i arrest, innarbeides i politilovens bestemmelse. Hjemmelen for beslag og tilintetgjørelse av rusmidler overføres også til den nye bestemmelsen. Når det foretas straffeprosessuelle pågripelser, gir straffeprosessloven § 178 annet ledd hjemmel til personlig ransaking i den hensikt å ta fra den pågrepne ting som kan brukes til vold eller til å unnvike. Når politiet griper inn av ordensmessige grunner, er det generalfullmakten som utgjør hjemmelsgrunnlaget for visitasjon for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn. Med visitasjon menes besiktigelse og undersøkelse av en person utenpå kroppen, vedkommendes klær, veske o.l. i den hensikt å finne bestemte gjenstander. I utredningens lovforslag ble ordet kroppsvisitasjon brukt. I visitasjonstilfellene er det ikke legemet i seg selv som er gjenstand for noen undersøkelse og departementet finner derfor at ordet visitasjon bør brukes fremfor kroppsvisitasjon. Hensynet til arrestanters rettssikkerhet tilsier at det i den nye politiloven tas inn en uttrykkelig lovhjemmel for visitasjon av personer som politiet tar hånd om for kortere eller lengere tid. Bestemmelsen foreslås tatt inn i utkastets § 10 som også gir politiet adgang til å frata personer som settes i arrest, gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre. Det foreslås også lovfestet at penger og andre gjenstander kan tas i forvaring for å sikre mot at de blir ødelagt eller kommer bort. Hvorvidt dette skal gjøres, avhenger av arrestantens tilstand og forholdene i arresten. Hensynet til rettssikkerheten for den som utsettes for et slikt inngrep, tilsier at bestemmelsen bør inneholde en frist for hvor lenge en person kan holdes i forvaring på dette grunnlag. noen av høringsinstansene. Departementet finner likevel at en maksimumsfrist på 24 timer bør tas inn i loven. Selv om hensikten er hjelp, dreier det seg om en form for frihetsberøvelse hvor det bør gjelde en lengstetid. En slik frist kan være av en viss praktisk betydning ettersom det forekommer at politiet ikke får anbragt den antatt syke i helseinstitusjon på grunn av kapasitetsproblemer i det psykiske helsevern. « Barne- og familiedepartementet ser politiet som en viktig medspiller i såvel barnevernet som i det forebyggende arbeid overfor ungdom. Vi legger vekt på at politiet er godt integrert i lokalsamfunnet, og at innsatsen når det gjelder de forebyggende oppgaver, bistand til de sosiale tjenester og håndheving av offentlig orden går hånd i hånd. ...Videre er ofte politiet den første instans som kommer i kontakt med barn og unge som har sosiale og atferdsmessige problemer. Politiet har dermed langt bedre forutsetninger enn barneverntjenesten til å oppdage problemer og gi den første reaksjon overfor barn, ungdom og familier. Forøvrig mener vi at lovutkastet gir et hensiktsmesig grunnlag for den ordensmessige håndhevelse som alltid vil være en del av barnevernet og det forebyggende ungdomsarbeid. I henhold til politivedtektene i de fleste kommunene i landet kan politiet bringe eller vise hjem barn som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter nærmere angitte klokkeslett om kvelden. Noen kommuner lar bestemmelsen gjelde for barn under 14 år og andre setter grensen ved 15 år. Tidspunktene er forskjellige i forskjellige kommuner og tidspunktene varierer også etter årstiden. Alt i alt står man overfor regler som er svært uoversiktelige. I lovforslaget legges det opp til ens regler for hele landet ved at bestemmelsen tas inn i politiloven. Barne- og familiedepartementet tar opp aldersgrensene i sin høringsuttalelse: Også flere politimestre har gitt uttrykk for at det bør være bare én aldersgrense. Departementet slutter seg til Barne- og familiedepartementets syn og foreslår en aldersgrense på 15 år. I utredningen er det ikke sagt noe spesielt om politiets befatning med personer i aldersgruppen 15 til 18 år. Politiet får fra tid til annen henvendelser fra foreldre som ønsker politiets bistand til å bringe hjem barn i denne aldersgruppen. I praksis skal det mye til før politiet etterkommer slike anmodninger, men det forekommer at omstendighetene er slik at anmodningene tas til følge. Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse påpekt at temaet ikke er berørt og spør om lovutkastet innebærer at politiet ikke har adgang til å engasjere seg i slike saker før det eventuelt foreligger en bistandsbegjæring fra barnevernsmyndighetene. Departementet mener at politiet fortsatt skal kunne aksjonere på grunnlag av henvendelser fra foreldre også når barnet er over 15 år. Det er derfor foreslått at en slik hjemmel tas inn i loven. Barneloven § 33 slår fast at foreldre skal gi sine barn stadig større selvråderett med alderen. Jo eldre barnet er, jo mer skal det følgelig til før politiet bør aksjonere. Av lovutkastets tredje ledd følger det at politiet i slike tilfeller i særlig grad må vurdere hvorvidt slike bistandsanmodninger bør etterkommes før det eventuelt aksjoneres. Ytringsfriheten, forsamlingsfriheten, adgangen til å drive politisk virksomhet og adgangen til å holde politiske demonstrasjoner er alle blant de grunnleggende menneskerettigheter. Ytringsfriheten er også grunnlovfestet gjennom § 100. Slike aktiviteter skal ikke bare være tillatt, men de har også krav på beskyttelse av politiet der hvor dette er nødvendig for gjennomføringen. Det er likeledes adgang til å holde politiske demonstrasjoner og lignende arrangementer på offentlig sted. Når offentlig sted skal benyttes, vil det lett kunne oppstå konflikter med andre interesser som også har krav på beskyttelse. utøvelsen av retten til demonstrasjoner og andre former for samlinger eller meningsytringer på offentlig sted. Idag er reguleringen gjennomført i politivedtektene. I normalpolitivedtektens § 6 er reglene formulert slik: « Den som vil arrangere folketog, friluftsmøte, sportsstevne e.l. på offentlig sted, skal på forhand gi politiet melding om dette. Slik melding må også gis av den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler. Politiet kan forby tilstelninger som nevnt i første ledd når det finner dette påkrevd for å opprettholde den alminnelige orden eller trygge ferdselen. Siden det her er snakk om vedtektsfesting varierer imidlertid utformingen fra sted til sted. Normalpolitivedtekten legger opp til en ordning med melding til politiet. Det antas også å være adgang til å kreve søknad på forhånd og dette er gjennomført en rekke steder. - Om hjemmelsgrunnlaget for politivedtektene vises til punkt 4. - Det finnes også kommuner som ikke har vedtektsfestede reguleringer, men dette dreier seg stort sett om spredtbygde steder hvor politiske demonstrasjoner o.l. arrangementer sjelden forekommer og hvor avviklingen vil være uproblematisk. Selv om det bare er nødvendig å gi melding, kan politiet forby arrangementet. Politiet kan også stanse igangværende arrangementer som er blitt tillatt avholdt hvis situasjonen tilsier det. For at det ikke skal herske noen tvil om at politiet ikke har som oppgave å føre noen alminnelig kontroll med arrangementers innhold eller formål, er bestemmelsen formulert slik at det blir klart at det bare er hensynet til den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel som kan gi grunn til avslag. For å understreke at det skal tungtveiende grunner til å nekte et arrangement, har man brukt uttrykket alvorlige ordensforstyrrelser. Hensynet til ro og orden kan både være knyttet til at arrangementet vil virke så forstyrrende inn på virksomheten og dagliglivet ellers i området at det går ut over det som kan tolereres og til at motstand kan fryktes fremprovosert i et slikt omfang og på slikt vis at politiet ikke er trygge på at situasjonen kan holdes under kontroll. Departementet legger til grunn at arrangører viser lojalitet og aksepterer politiets behov for å tilrettelegge de ordensmessige forhold. Utkastets § 11 har i siste ledd en bestemmelse som kan ha en viss betydning dersom arrangører søker å omgå bestemmelsen, f.eks. ved å gi mangelfull eller for sen melding. Siste ledd i § 11 har til hensikt å gi politiet en mulighet til alltid å gripe inn hvis arrangementer skaper uakseptable problemer for den offentlige ro og orden uansett arrangementets art og opprinnelige lovlighet. Siste ledd kan benyttes overfor ethvert arrangement, også arrrangementer som ikke foregår på offentlig sted. Departmentet foreslår et forbud mot å opptre maskert under arrangement på offentlig sted. Etter gjeldende nomalpolitivedtekter er det adgang til å innta forbud mot å «vise seg maskert» på eller i nærheten av offentlig sted. Departementet antar at det særlig er i forbindelse med organisert opptreden at det er av betydning å ha et forbud. Utkastets lovbestemmelse er utformet med sikte på å forhindre at deltakere opptrer maskert under politiske demonstrasjoner og lignende manifestasjoner og gjør de nødvendige unntak for skuespill og festlige formål. Maskering i forbindelse med politisk virksomhet kan virke skremmende og provoserende. det ytringsfrihet og fri adgang til politisk virksomhet og det er ingen aktverdige grunner til at folk skal opptre maskert i slike sammenhenger. Departementet foreslår at det gis adgang til gjennom kommunal vedtekt å vedta reguleringer i tillegg til de som er gjort i loven på to områder. Det ene området omfatter større arrangementer av underholdningsmessig og lignende art som holdes på offentlig sted. Ved slike arrangementer gjør ikke hensynene til en uhindret gjennomføring seg så sterkt gjeldende. Ved store arrangementer er det imidlertid viktig at politiet får adgang til å vurdere de ordensmessige forhold og planlegge nødvendige tiltak i god tid. Det bør være adgang til å fastsette at det i slike tilfelle må sendes søknad på forhånd. Forslag til lovhjemmel er innarbeidet i § 14 første ledd nr. 4. Det andre tillegget er innarbeidet i § 14 første ledd nr. 3 og gir adgang til å fastsette at det for visse arrangementer som er alminnelig tilgjengelige skal gjelde meldeplikt selv om det ikke holdes på offentlig sted. Spørsmålet er relativt inngående drøftet i lovutredningen som i sitt lovutkast hadde utformet bestemmelsen om lovfestet meldeplikt slik at den foruten arrangementer på offentlig sted også skulle omfatte offentlig tilgjengelige arrangementer. En slik utvidelse vil etter departmentets oppfatning hverken være ønskelig eller nødvendig. Hvis det imidlertid på forhånd er sannsynlig at et arrangement vil nødvendiggjøre innsats fra politiet for å kunne bli forsvarlig avviklet, er det derimot rimelig at det er adgang til å fastsette at det skal være en meldeplikt. Det er en forutsetning at de kommunale politivedtekter blir gjennomgått og revidert når loven er vedtatt. Denne prosessen omfatter både behandling i kommunale organer og etterfølgende godkjenning og vil ta betydelig tid. Det er utarbeidet en overgangsbestemmelse som gir de gamle vedtektene gyldighet såfremt de ikke strider mot de nye lover inntil nye vedtekter foreligger. Det vises forøvrig til de spesielle kommentarer til § 11 og § 14. Hjemmelsgrunnlaget for politivedtektene er idag å finne i en hel serie av svært gamle lover. Utgangspunktet er Lov indeholdende adskillige Bestemmelser om Politivæsenet i Christiania av 26. mai 1866. Loven gjelder bare for Oslo og gir bystyret adgang til, med Kongens stadfestelse, å «ordne de under Ordens- og Sædelighetspolitiet hørende anliggender» samt flere nærmere angitte spørsmål vedrørende næringsreguleringer. Området for loven er gjennom tre senere lover, senest lov av 6. juni 1891 utvidet til å gjelde hele landet. Det er gjort tillegg til hva som kan reguleres ved politivedtekt eller endringer forøvrig ved lover av 22. mai 1875,12. juni 1914,17. juni 1932 og 29. mai 1936. Alle disse gamle lovene vil bli sanert gjennom § 12 i utkastet. Ved forberedelsene av utkastet har man foretatt en kritisk gjennomgang av hva det idag kan anses for naturlig og nødvendig å regulere i kommunale politivedtekter. Generelt har politivedtektene relativt mindre betydning enn før da fler og fler saksområder som i eldre tid var regulert gjennom politivedtektene, nå har sin særlige lovgivning. Dette gjelder særlig innenfor området næringsreguleringer. Departementet har også vurdert om ordningen med kommunale vedtekter i det hele bør opprettholdes. Man kunne tenke seg at det som fortsatt er aktuelt å regulere, kunne samles i et ensartet regelverk for hele landet og enten tas inn direkte i loven eller i en sentral forskrift. Man har kommet til at de grunnleggende reglene om politiske demonstrasjoner, møter og andre arrangementer på offentlig sted er av så stor betydning at hovedreglene bør være gitt i lovs form. Som det fremgår av foranstående punkt er dette derfor innarbeidet i lovens § 11. Også politiets adgang til å vise hjem barn som «driver omkring» er en politivedtektsfestet regel som på grunn av bestemmelsens art nå foreslås innført direkte i loven, jf utkastets § 13. Forøvrig er det endel områder hvor det er nødvendig med grensesetting for å forebygge konflikter i dagliglivets forhold. Disse bør fortsatt være gjenstand for regulering gjennom kommunale vedtekter. Det vil gjøre seg gjeldende noe ulike hensyn fra sted til sted ettersom det er spredt eller tett bebyggelse og ut fra andre geografiske og lokale forhold. Det vil også være noe ulike tradisjoner og oppfatninger om hva som er akseptabelt av virksomhet og adferd. innenfor visse rammer er plass for lokalt engasjement og lokale løsninger. Når det gjelder utformingen av rammene for fullmaktene til å gi lokale regler, har man lagt til grunn at disse bør være klart angitt. Forøvrig har man lagt til grunn som prinsipper for utformingen av fullmaktsregelen i § 14 at politivedtektene ikke bør regulere forhold: Når det gjelder regulering i andre lover, har man likevel funnet grunn til ikke å være helt konsekvent. Det finnes idag lovbestemmelser i flere lover som setter forbud mot ulike former for forsøpling og tilgrising, bl.a i forurensningsloven, vegloven og bygningsloven. Bestemmelsene er imidlertid spredt og primært knyttet til bestemte formål. Her har man funnet at politivedtektene bør kunne inneholde en hjemmel for å gi praktisk viktige regler med sikte på å opprettholde et godt lokalmiljø. Politivedtektene bør kunne forby f.eks. flaskeknusing og plakatklistring uten at det er nødvendig å gå inn på forholdet til annen lovgivning. I lovutredningen foreslås det at et forbud mot å bære ladd skytevåpen på offentlig sted, som idag kan hjemles i politivedtektene, tas inn i våpenloven. Departementet anser et slikt forbud for systematisk å passe dårlig inn i våpenloven. Man vurderer om det kan innpasses i lovgivningen et annet sted, eventuelt i straffeloven. Forbudet kan, inntil annen lovhjemmel er etablert, fortsatt tas inn i politivedtektene. Utgangspunktet er at politiet må organiseres slik at det er best mulig istand til å oppfylle de målsettinger som er satt for polititjenesten og at de tilgjengelige ressurser blir utnyttet best mulig i bestrebelsen på å oppnå disse mål. Justisdepartementet legger vekt på at vi skal ha et desentralisert politi slik at nærheten til publikum kan opprettholdes. Organiseringen av politiet må dessuten være slik at det legges til rette for forebyggende arbeid sammen med andre myndigheter. Ved utformingen av de organisatoriske bestemmelsene i lovutkastet, har man tatt som utgangspunkt at hovedmønsteret i organisasjonsstrukturen i politiet og lensmannsetaten bør være fastsatt i loven. Enkelthetene bør ikke lovfestes, men bestemmes administrativt. Når det gjelder den interne organisering ved det enkelte tjenestested, ser man generelt ikke noe behov for lovregulering og har ikke utformet lovregler om dette ut over det som følger indirekte av enkelte personaladministrative bestemmelser. Hvor loven ikke inneholder regler, vil myndigheten til å treffe bestemmelse følge alminnelige hierarkiske prinsipper for forvaltningen, hvor departmentet som etatsleder normalt er øverste myndighet, hvis ikke spørsmålet er av slik viktighet at Kongen vil treffe avgjørelsen. Fremgangsmåten som er valgt ligger ikke så langt fra den som ble fulgt i den gamle loven, men man har redusert omfanget av de lovfestede reguleringene endel. At den gamle loven inneholdt såvidt mange detaljer om organisatoriske spørsmål har sammenheng med at innføringen av en prinsipielt ny politiordning og opprydning i organisatoriske og administrative forhold, var hovedformålet med loven. politistrukturen som er gjennomført siden loven ble gitt i 1936, gjenspeiler seg dessuten nå i loven på en måte som det er unødvendig å videreføre. Det viktigste spørsmål når det gjelder organisering av virksomheten er hvem som skal utøve ledelsen. I praksis er spørsmålet om den sentrale ledelsen skal ligge i departementet og bare der, eller om det skal opprettes et eget forvaltningsorgan til helt eller delvis å overta ledelsen fra departementet. Norge har ikke hatt noen Rikspolitisjef eller noe Politidirektorat, bortsett fra under okkupasjonen og en kortvarig periode rett etterpå. Det er imidlertid en ordning som finnes i mange land, bl.a i våre nordiske naboland og som det naturlig nok har vært betydelig interesse for også i Norge. Spørsmålet har vært diskutert svært langt tilbake i tiden. Bl. a. var opprettelsen av en stilling som rikspolitisjef et av forslagene fra Politilovkomitéen av 1912 som ikke ble fulgt opp. Endel trekk ved utviklingen i vår tid, så som veksten i politiet med derav følgende krav om administrativ og økonomisk samordning, økt mobilitiet og behov for internasjonalt samarbeid har ført til økt vektlegging av den sentrale ledelsesfunksjonen. Spørsmålet om organiseringen av den sentrale politiledelse ble som nevnt foran under kap. II utredet av «Aulie-utvalget». Enden på det arbeidet var at utvalgets forslag om å opprette et politidirektorat ble forkastet til fordel for andre løsninger som bl.a innebar en styrking og omorganisering av politiledelsen i departementet. Det har imidlertid også siden tidvis blitt reist ganske meget kritikk mot departementets ledelse av politiet, spesielt fra kretser i egne etater. Departementet fant derfor grunn til å utrede alternative løsninger for å bedre ledelsen påny, gjennom et arbeid ledet av en styringsgruppe nedsatt av Justisministeren våren 1991. Styringsgruppen gikk primært inn for at det ble opprettet et sentralt forvaltningsorgan kalt «Politiets Sentrale Forvaltning» hvis oppgaver skulle være å avlaste departementet for oppgaver som etatsleder og som forvaltningsorgan på politiområdet. Organet var tenkt gitt en lavere profil enn det man vanligvis forstår med et politidirektorat. Den politiske styring og den faglige ledelse av politiet skulle fortsatt ligge i departementet mens politiets sentrale forvaltning var ment å være et rent administrativt organ. Departementet har imidlertid lagt planene om et sentralt forvaltningsorgan til side og vil fortsatt gå inn for en ledelsesmodell etter samme mønster som nå og søke å finne frem til forbedringer innenfor denne ramme. Departementet ønsker å styrke rollen som etatsleder og arbeider nå med spørmålet om hvilke saker som kan delegeres til underordnede organer. En viktig side ved dagens ledelsesform er at den demokratiske kontroll med politiet derved blir vel ivaretatt, og den bidrar også til at kunnskap om forhold og problemer ved den daglige polititjeneste lettere når frem til de politiske beslutningstagere. Fraværet av et sentralt mellomledd vil også bidra til å sikre maksimal delegasjon til lokalt nivå og styrke betydningen av de lokale ledd i forhold til sentrale, noe som anses som prinispielt meget heldig. Vektleggingen av å ha et desentralisert politi med god kontakt i lokalmiljøet, som departementet senest har presisert i St.meld.nr.23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet og som Stortinget har gitt sin tilslutning ved Innst.S.nr.192 (1991-1992), taler mot å opprette en sentralinstans som vil binde betydelige ressurser. Departementet mener at fordelene ved dagens system er større enn ulempene og vil arbeide for ytterligere forbedringer innenfor dagens ordning. Man tar sikte på ytterligere delegasjon på områder hvor dette ennå ikke er gjennomført. En gjennomgang av Politiavdelingen med sikte på en forbedret tilpasning til dagens oppgaver og krav til styring og ledelse pågår i departementet. Man vil gjennomføre forslaget fra flertallet i utvalget som utredet lensmannsetatens oppgaver ( NOU 1991:22), om å overføre den administrative styring av lensmannsetaten fra fylkesmennene til politimestrene. Forslaget, som også har fått Stortingets tilslutning gjennom Innst.S.nr.192 (1991-1992), er et viktig bidrag i styrkingen av polititjenestens totale effektivitet. Man viser til nærmere omtale nedenfor under pkt. 12. Forøvrig vil departementet løpende vurdere hvorledes sentrale særorganer eller regionale løsninger best kan utnyttes i organisasjonen. I lovutredningen var § 15 i utkastet formulert slik at departementets politiavdelingen ville få en spesiell status, nærmest bli et inkorporert direktorat. Hensikten var å finne en bedre form å organisere politiledelsen på. Selv om det, som foran nevnt, er endel særlige problemer forbundet med at hele etatsledelsen ligger i et departement, finner man ikke å kunne følge opp forslaget. en bestemt administrasjon og det er generelt heller ikke ansett som ønskelig å etablere organisasjonsformer i departementene som gir bestemte enheter særstatus. Spørsmålet om den fremtidige arbeids- og ansvarsfordeling mellom politi og påtalemyndighet har vært gjenstand for diskusjon og en større utredning er gjennomført av et eget utvalg som la frem rapport ved NOU 1988:39. Et flertall i utvalget gikk inn for å beholde den nåværende organisasjonsmodell. Gjennom St.meld.nr.23 (1991-1992) sluttet departementet seg til flertallet. Også i Stortinget var det enighet om at den nåværende organisasjonsform bør beholdes. Justiskomitéen uttaler i Innst.S.nr.192 (1991-1992) følgende: « Komiteen er enig i at organiseringen av påtalemyndigheten bør beholdes slik den er i dag, men vil understreke behovet for en løpende vurdering både av kompetansefordelingen og ressursfordelingen mellom de ulike nivåene slik at man til en enhver tid kan foreta nødvendige forbedringer. Komiteen er således enig i at det ikke etableres noe skille mellom politi og påtalemyndighet. Komiteen gir tvert imot sin tilslutning til at påtalemyndighetens jurister bringes inn i etterforskningen på et tidligere stadium sammen med politiets etterforskere. Det er etter dette ikke aktuelt å foreta endringer som berører hovedprinsippene for forholdet mellom politi og påtalemyndighet. « Det synes i denne forbindelse oversett at lovutkastet i § 2, under beskrivelsen av polities oppgaver (naturlig nok) også har tatt med avdekking og etterforskning av straffbare handlinger, samt påtalemessig behandling av disse. Som kjent er dette funksjoner som ikke styres av departementet, men av Kongen i Satsråd med riksadvokaten som den øverst faglig og daglig leder. Departementet mener at lovutkastet ikke er egnet til å skape noen misforståelser med hensyn til myndighetsavgrensningen i forhold til Riksadvokaten. Man vil vise til at den foreslåtte bestemmelsen er en modernisert utgave av den som finnes i den eksisterende loven og at den ikke har vært ansett for å skape noen uklarhet på dette punkt. Man har vurdert å innta en avgrensningsbestemmelse, men har funnet det unødvendig. Riksadvokatens og den øvrige påtalemyndighets oppgaver og myndighet er forankret i straffeprosessloven og vil være som før upåvirket av politiloven. Det er alminnelig erkjent at det er en gråsone når det gjelder myndighetsområder mellom departementet og Riksadvokaten. Denne er nærmere omtalt av departementet i St.meld.nr.23 (1991-1992) og kommentert av Justiskomitéen i Innst.S.nr.192 (1991-1992) slik: og Justisdepartementet. Komitéen vil understreke at det er Stortinget som fastlegger retningslinjene for kriminalpolitikken, og at det er Regjeringen som setter disse retningslinjer ut i praktiske tiltak og gir prioriteringer. Komitéen erkjenner at det til tross for det beste samarbeid mellom Riksadvokaten som leder for påtalemyndigheten og Justisdepartementet som politisk og administrativ leder for politiet, vil det være en gråsone hvor begge parter har et selvstendig ansvar for tiltak. Departementet finner ikke at denne gråsone hverken fordrer eller egner seg for noen mer detaljert grensedragning i loven. Forutsatt at det er et rimelig godt samarbeid mellom de to institusjoner, ser en heller ikke en slik gråsone som noen svakhet. For å sikre mot at problemer kan oppstå, har departementet tatt initiativet til at det etableres fastere og mer formaliserte rutiner for samarbeidet mellom Riksadvokaten og departementet. Ett tiltak er at det er igangsatt felles inspeksjoner ved politikamrene. Et annet hovedelement i politiorganisasjonen er inndelingen i distrikter, med sin lokale ledelse og med et enhetlig ansvar for polititjenesten i distriktet. Ordningen innebærer at politiarbeidet normalt skal ledes og drives lokalt. Landet er idag inndelt i 54 politidistrikter og 370 lensmannsdistrikter. Av lensmannskontorene er 10 helt uten politigjøremål og noen har reduserte politigjøremål. Det er dermed tale om en relativt spredt organisasjon som har gode forutsetninger for å bli integrert i de lokale miljøer og å etablere nære kontakter til andre lokale myndigheter. De sentrale særorganene er derfor etablert for å supplere distriktene. Hovedmønsteret vil være at det er det lokale politikammer som anmoder om bistand og som fortsatt, både reelt og formelt, beholder ledelsen av politiaksjonen selv om det kommer personellbistand utenfra. I noen tilfelle vil særorganet kunne oveta hele saken og drive denne selv. Dette er aktuelt innenfor overvåkingstjenesten og når det gjelder meget kompliserte økonomiske saker. Departementet anser det som en heldig ordning å ha relativt selvstendige og selvstyrte lokale enheter. Forutsetningen er imidlertid at enhetene ikke blir seg selv nok, men både kan samarbeide seg imellom over distriktsgrensene, motta bistand fra sentralt hold og overgi saker eller saksområder til sentral behandling der hvor dette er nødvendig eller naturlig. Departementet mener at den ordning vi har idag er godt balansert og stort sett fungerer godt. Man er innstilt på å bygge videre på denne og foreta justeringer der hvor det er mulig å gjøre forbedringer. Spesielt viktig er det at man er på høyde med utviklingen og istand til å gjøre de nødvendige forandringer når situasjonen endres og nye utfordringer oppstår. Departementet har utformet lovens § 16 med dette for øye. I forhold til bestemmelsene i gjeldende lov er det ikke gjort særlig omfattende endringer. Et hovedhensyn har imidlertid vært å gi rom for fleksible organisatoriske løsninger, men uten å endre den grunnleggende struktur som organisasjonen av politiet har idag. Det vises til nærmere kommentarer til paragrafene i kap. V. Lensmannsetaten har et bredere virkefelt enn politiet. Utviklingen har imidlertid gått i retning av at omfanget og betydningen av de øvrige gjøremål er blitt redusert, mens polititjenesten har økt. De særtrekk som har vært knyttet til etaten på grunn av de omfattende sivile gjøremål og lensmennenes private bierverv, gjør seg derfor nå mye svakere gjeldende enn før. Lensmannsetaten har imidlertid et særpreg i forhold til politiet også når det gjelder selve polititjenesten. kommandolinjene korte. Lokalkunnskapen er, dels som følge av de små lokale forhold og dels som et biprodukt av befatningen med en rekke sivile gjøremål, meget god. I landdistrikter hvor det ikke har vært alt for sterk og for rask vekst har lensmannskontorene meget gode forutsetninger for å løse sine politimessige oppgaver. På steder som har hatt en rask vekst og sterk sentralisering har man imidlertid sett at behovet for operativ polititjeneste har vært større enn det som normalt kan dekkes av et lensmannskontor uten døgntjeneste. Lensmennene har den daglige ledelse av polititjensten i sine distrikter og er i denne henseende underlagt politimesteren. Siden enhetene i lensmannsetaten er små med begrensede ressurser og dessuten ikke har tjenestemenn som utøver påtalemyndighet, blir kontakten mellom lensmannskontorene og ledelsen i politidistriktene meget tett. For å bøte på svakheter i beredskapsopplegg i små enheter er det i en rekke tilfelle etablert vaktsamarbeidsordninger mellom to eller flere tilgrensende lensmannskontorer. I lensmannsdistrikter som ligger geografisk inntil områder hvor politikammeret utfører den direkte polititjeneste, er det i endel tilfelle også ordnet slik at beredskapstjenesten utenom arbeidstiden utføres fra politikammeret og slik at personalet fra lensmannskontoret inngår i det felles vaktopplegg. I administrativ henseende er lensmennene underlagt fylkesmennene. I NOU 1991:29 om lensmannsetatens oppgaver og organisering foreslår utvalget som har vurdert disse spørsmål (Lensmannsutvalget), at politiet og lensmannsetaten bør få en mer enhetlig styring gjennom at det politimessige og administrative ansvar samles. Etter å ha skissert ulike styringsmodeller gikk flertallet i utvalget inn for at politimestrene også burde tillegges det administrative ansvar for lensmennene. Departementet har i St.meld.nr.23 (1991-1992) gått inn for dette forslaget og det har fått Stortingets tilslutning. I Innst.S.nr.192 (1991-1992) uttaler flertallet i Justiskomitéen: « Flertallet er av den oppfatning at det bør være en felles politifaglig og økonomisk/administrativ ledelse av lensmannskontorene. Flertallet mener at disse oppgavene bør samles hos politimestrene slik at man har en administrativ enhet som har det politifaglige, økonomiske og administrative ansvaret. Flertallet peker videre på at ved å overføre også det økonomiske og administrative ansvar for lensmannskontorene til de enkelte politimesterene, vil disse ha større muligheter for å få til fleksible løsninger av praktiske problemer og en bedre ressursutnyttelse. Flertallet forutsetter at politimesteren i sin stab knytter til seg ansatte med kompetanse og erfaring fra lensmannsetaten. Et mindretall i komitéen gikk inn for en løsning hvor både politikamrene og lensmannsetaten blir lagt administrativt under fylkesmannen. Bakgrunnen for forslaget om å legge lensmannskontorene administrativt under politimestrene er at dette vil skape en bedre oversikt over disponeringen av de totale ressurser som er til rådighet for polititjenesten og derigjennom skape mulighet for forbedring og effektivisering av tjenesten. Departementet ønsker å gjennomføre denne ordning nå. Man fremlegger forslag om de nødvendige endringer i lensmannsloven i nærværende proposisjon. Man viser til den nærmere omtale av disse endringsforlagene samt til omtalen under kapittelet om administrative og økonomiske konsekvenser. De øvrige spørsmål som er behandlet av lensmannsutvalget, får ikke noen direkte betydning for lovforslaget. Utvalget fremsetter forslag og synspunkter som tilsier en nærmere vurdering av bl.a driftsenhetenes størrelse i etaten. Gjennomføring av slike endringer vil kreve meget grundige forberedelser. Departementet viser til utkastets § 5 første ledd hvor Kongen har myndighet til å treffe beslutning om slike forhold. Gjeldende lov har to lovbestemmelser som helt eller delvis angår spørsmål om den interne organisering av tjenesten ved det enkelte tjenestested. Det gjelder § 8 som helt generelt gir Kongen fullmakt til å treffe bestemmelse om organisasjon, kompetansefordeling og samarbeid i politiet og lensmannsetaten og § 7 om delegasjon av myndighet tillagt politimesteren. Den siste omtales under pkt. 2.6.1. nedenfor. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å ha lovfestede regler om den interne organisering av tjenesten. Det er ingen tvil om at det tilligger Kongen, eller i praksis departementet hvis det ikke er tale om et spørsmål av særlig stor viktighet, å instruere om slike forhold. særorgan. Disse fullmaktene trenger ikke særskilt lovhjemmel. Ved utøvelsen av styringsretten er såvel den sentrale som lokale ledelsen bundet av generelle regler, bl.a i tjenestemannsloven og forvaltningsloven, som griper inn i forhold til enhver statlig virksomhet. Også avtaleverket vil på endel områder innholde reguleringer som må følges. Det er bare hvis man ønsker å gjøre avvik fra det som gjelder i medhold av alminnelige regler eller praksis, at det er behov for å ta inn regler om organisatoriske forhold i en spesiell lov. Det ser departementet intet behov for. Forøvrig vil en spesiell lovregel tjene til å konservere ordninger man en gang har funnet frem til, selv når tiden er i ferd med å løpe fra dem og dessuten lett skape mer tvil enn klarhet om kompetanseforholdene. For særorganene i politiet er det for den enkelte institusjon gitt en instruks som angir oppgavene og i større eller mindre grad også berører organisatoriske forhold. For politikamrene har departementet utarbeidet et sett av rammeinstrukser kalt «Standard instruksverk for politikamrene» som gir tre typer normalinstrukser for henholdsvis store, mellomstore og små politikamre. Instruksverket inneholder organisasjonskart, bemanningsplan, generalinstrukser funksjonsoversikter og stillingsinstrukser. Normalinstruksene bygger på det man mener er de beste løsningene. Det ligger dessuten en administrativ effektiviseringsgevinst i selve standardiseringen. Forholdene rundt i landet er imidlertid forskjellige og det er en forutsetning at det skal være rom for lokale unntak og tilpasninger. Utover det som er bestemt i instrukser er det institusjonens leder som treffer bestemmelse om hvorledes arbeidet skal være ordnet. Det er her en klar forutsetning at dette må være tilpasset behov og tilgjengelige ressurser til enhver tid. Det å å treffe beslutning om forandringer, som også vil innebære forandringer i den enkelte tjenestemanns arbeidsområde, vil derfor være en naturlig del av en leders oppgaver. Ved endringsloven i 1976 ble det satt inn en helt ny bestemmelse som § 7 om delegasjon av myndighet tillagt politimesteren. Den lyder slik: Bestemmelsen unntar selv straffesaksbehandlingen, mens det foreløpig bare finnes spredte lovregler om politiets håndhevelse av ro og orden. Den er således uten betydning for politiets primærfunksjoner, men regulerer den interne kompetansen når politiet opptrer i medhold av ulike spesiallover. I endel av de lover som legger myndighet til politiet benyttes formen «politimesteren». Det er ca 115 forskjellige eksisterende lover som har ordet «politiet» i teksten, mens 24 lover har ordet «politimesteren». Politiloven selv og straffeprosessloven er da ikke regnet med. I mange av lovene er det flere enkeltbestemmelser av ulikt innhold som har disse referansene. Ikke alle bestemmelsene gir politiet noen myndighet. Det kan dreie seg om ca to tredjedeler av bestemmelsene. Det er likevel svært mange enkeltregler av hver kategori som dreier seg om myndighetstildeling. « Annet ledd tar sikte på det forhold at det i spesiallovgivningen finnes en del bestemmelser om gjøremål som er tillagt politimesteren eller politiet. Andre bestemmelser legger gjøremål til politimesteren i byene og til lensmannen på landet. Disse bestemmelser bygger på den tidligere kommunallovgivnings skille mellom by- og landkommuner. Etter at skillet mellom by- og landkommuner er falt bort, bør lennsmenns stedelige kompetanse ikke knyttes til dette skille, men direkte til selve lensmannsdistriktene. Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan delegasjon som utgangspunkt foretas innen det enkelte forvaltningsorgan, men når vi er utenfor sentralforvaltningen kreves det særskilt hjemmel for å foreta delegasjon til et annet organ. Lensmannskontoret må i denne sammenheng, i forhold til politikammeret sees som et eget forvaltningsorgan. tilfeller være tvilsomt om dette omfatter lensmannskontorene eller ikke. En alminnelig begrensning i delegasjonsadgangen ligger i kravet til forsvarlig saksbehandling som forhindrer delegasjon til personell som ikke har de nødvendige kvalifikasjoner til å treffe avgjørelse. Dette innebærer en relativ standard hvor sakens art avgjør om og til hvem delegasjon kan skje. At den personifiserte formen «politimesteren» er benyttet betyr ikke uten videre at delegasjon er avskåret. Denne formen har vært ganske vanlig når embetsdistrikter av denne typen omtales. F. eks. brukes temmelig konsekvent betegnelsen «fylkesmannen» uten at dette i seg selv avskjærer delegasjon. Formen kan likevel i enkelte sammenhenger være ment som et uttrykk for at embetets sjef personlig skal treffe avgjørelsen. Hensikten med første ledd har vært å avskjære tolkingstvil i den enkelte særlov ved å åpne en generell adgang til delegasjon, men til en begrenset krets av kvalifisert personale. Uten at det er sagt direkte i § 7 omfatter ikke overføringen av myndighet til lensmannen de tilfelle hvor vedkommende lov bruker uttrykket «politimesteren». Departementet har funnet det problematisk å ta inn en bestemmelse svarende til gjeldende lovs § 7 første ledd i utkastet. Etterhvert som tallet på stillinger har vokst, er den tjenestemannsgruppe som er utpekt som dem det kan delegeres til, ikke lenger noen ensartet gruppe. Den omfatter enkelte som sitter i lederposisjoner svært nær politimesteren, men også uerfarne personer i stillinger som har et avgrenset arbeidsområde og langt fra noen oversikt og erfaringsbakgrunn som kan sammenlignes med en politimesters. Man har også sett på endel av de lovbestemmelser som bruker uttrykket «politimesteren» og funnet at de utgjør en svært uensartet gruppe. For endel av dem er regelen i § 7 første ledd rimelig treffende. For enkelte bestemmelser synes det som om delegasjon antakelig er ment å være helt avskåret og bør være det. Det gjelder bl.a politimesterens adgang til å begjære inngrep etter steriliseringsloven av 3. juni 1977 § 8. Ved andre bestemmelser er det ikke rimelig grunn til å pålegge begrensning i delegasjonsadgangen til en så snever krets. Til siste kategori hører tillatelser etter våpenloven. Vi har idag følgende sentrale særorganer: KRIPOS' forhistorie går tilbake til Oslo politikammer, som i 1886 fikk i oppgave å utgi og distribuere en fortegnelse over ettersøkte personer (Polititidende) og hvor det etterhvert ble bygget opp en egen enhet som, foruten å ivareta politikammerets egne behov, fungerte som bistandsorgan for hele landet med ettersøkning og identifisering av lovbrytere og som kontaktledd til utlandet. KRIPOS ble organisert som eget sentralorgan i 1959 og fikk sin instruks av departementet. Instruksen slår fast at KRIPOS skal være en serviceinstitusjon for påtalemyndigheten, politi og domstoler samt Justisdepartementet. KRIPOS ledes av en politiinspektør kalt «Sjefen for Kriminalpolitisentralen», som er underlagt Justis- og politidepartementet. - foreta kriminaltekniske undersøkelser og vurderinger. - bistå det stedelige politi med åstedsundersøkelser og å foreta etterforskning ved endel spesielt grove forbrytelser. - føre sentrale registre over lovbrytere, ettersøkte m.v. - registrere fingeravtrykk, fotografier og andre identifikasjonsmidler. - forestå utgivelse av Polititidende. - forestå formidling av opplysninger om forbrytere, forbrytelser m.v. til og fra utlandet. - være rådgiver for Justis- og politidepartementet i kriminaltekniske spørsmål. Også Overvåkingssentralen begynte som en enhet ved Oslo politikammer for å ta seg av tjenester for hele landet. Allerede i 1959 ble det bestemt at sjefen for Overvåkingstjenesten skulle lede tjenester som var direkte underlagt Justisdepartementet og uavhengig av politimesteren, men administrativt forble, sentralen en del av Oslo politikammer inntil 1981. Regjeringen legger frem en Stortingsmelding om overvåkingstjenesten våren 1993. UP har sin bakgrunn som det første statlige politikorps som ble opprettet mens politiet forøvrig var kommunalt. Med 36 - loven ble det beholdt som en organisasjon med egen sjef direkte under Justisdepartementet. UP var i det vesentlige ment å være en sentral politireserve som rykket ut når det et sted oppstod behov for ekstraordinær innsats. UP forandret seg gradvis til å bli i det vesentlige et sentralt trafikkpoliti når behovet for innsats på denne sektoren meldte seg med stadig større styrke. Det lovmessige og instruksmessige grunnlag for virksomheten er blitt endret i samsvar med dette. UP's hovedmålsetting er å redusere antall trafikkulykker og forebygge lovovertredelser i trafikken. Kontroll- og overvåkningsinnsatsen på landets hovedferdselsårer gis særlig prioritet. - kjøretøy og personer som kan mistenkes for ulovlig bruk, transport, omsetning m.v. av narkotika. I 1989 ble PMT etablert for å forestå den sentrale materiellforvaltning i politiet og lensmannsetaten og tok opp i seg Politiintendanturen. - Planlegging og budsjettering av materiellanskaffelser og -prosjekter. - Utvikling, prøver og forsøk av ulike typer materiell. - Koordinere større vedlikeholdsprosjekter og utføre ulike typer servicefunksjoner på materiellsiden. - Utføre inspeksjoner og kontroller av materiellforvaltningen. - Utrangering og kassasjon av utstyr. - Bistå med analyser av behovet for vedlikeholdspersonell og opplæring av disse. Politiets datatjeneste ble opprettet i 1982 som et sentralt særorgan direkte underlagt Justisdepartementet med ansvar for utvikling, drift og vedlikehold av EDB-baserte informasjonssystemer for politiet og lensmannsetaten, og eventuelt andre organer underlagt Justisdepartementet etter nærmere godkjenning. I tillegg til oppgavene som sentralt rådgivnings- og utviklingsorgan står PD for driften av de sentrale politiregistere og tar seg av opplæring og brukerstøtte for hele politiet og lensmannsetaten. En sentral utdanningsinstitusjon ble etablert så tidlig som i 1919. Politiutdanningen er nylig blitt omorganisert og institusjonen er omgjort til en høgskole. Politihøgskolen skal gi teoretisk og praktisk utdanning for tjeneste i politiet og lensmannsetaten. Først og fremst skal det gis grunnutdanning og dernest videreutdanning. Det er vanlig å ta med Hovedredningssentralene blant politiets sentrale særorganer. I og med at det er to, en for Syd-Norge og en for Nord-Norge, kan det spørres om det er vel så korrekt å regne disse som regionale organer. Hovedredningssentralene leder redningstjenesten i hver landsdel. Politimestrene i Stavanger og Bodø er sjefer for Hovedredningssentralene. Disse har en redningsinspektør som daglig leder og ellers en stab av redningsledere og administrativt personale. Den andre er Statens Innkrevningssentral (SI). Regjeringen besluttet 19.1.1989 å opprette Statens Innkrevningssentral. SI er lagt til Mo i Rana og var i drift fra 1. mai samme år. I tillegg til andre oppgaver forestår SI bøteinnkreving for politiet. SI har medført en betydelig effektivisering av bøteinnkrevingen. Et felles trekk ved de sentrale særorganene er at de utfører oppgaver av landsomfattende koordinerende karakter som ikke ville kunne funnet en tilfredstillende løsning innenfor det enkelte politidistrikt. Forøvrig er oppgavene spesialiserte og høyst forskjellige. Særorganene blir på denne måten svært spesialiserte og utvikler en meget høy ekspertise på sine områder. Slik ekspertise er nødvendig, samtidig som det hverken er praktisk mulig eller forsvarlig å bygge opp slik spesialkompetanse ved de enkelte politikamrene og lensmannskontorene. Ved at særorganene har denne høye grad av ekspertise og samtidig preg av bistands- og serviceorganer knytter det også lett gode forbindelser med relevante fagmiljøer i Norge og med tilsvarende politiorganer i utlandet samtidig som samarbeidet med politikammer og lensmannskontorer skjer uten store friksjoner. For den øverste politiledelsen i departementet medfører imidlertid oppsplitting i så mange særorganer behov for øket innsats såvel med hensyn til administrativ som faglig koordinering. I Innst.S.nr.192 (1991-1992) omtaler Justiskomitéen et samordningsspørsmål som er særlig aktuelt og sier følgende: « Komiteen er av den oppfatning at Norge må være godt rustet til å møte en omfattende internasjonal og vel organisert kriminalitet av denne type. Det har det med ovennevnte forhold å gjøre, dels med vår egen organisering av etterforskningapperatet og virkemiddelbruken. Komiteen vil i denne omgang bare peke på behovet for å samordne innsatsen som gjøres av Kripos, Narkotika-enheten ved Oslo politikammer, Øko-krim-enheten og Overvåkningspolitiet i forhold til det internasjonale samarbeide på området organisert kriminalitet. Dette dreier seg ofte om en kombinasjon av ulike typer kriminell aktivitet ut over narkotikahandel, større pengetransaksjoner og eventuell finansiering av terrorhandlinger. innenfor den organiserte kriminaliteten. KRIPOS vil bare være den sentrale og koordinerende instans. Departementet ser ikke bort fra at det også kan være grunn til å overveie ytterligere koordineringstiltak mellom særorganene, særlig mellom de særorganer som er involverte operativ polititjeneste, slik som KRIPOS, ØKOKRIM og eventuelt Overvåkingssentralen, for å øke effekten av den totale politiinnsatsen. Koordinering vil kunne skje gjennom at ett av organene gis hovedansvaret for denne, ved formaliserte samarbeidsrutiner av ulikt slag og ved oppnevning av bestemte personer eller grupper til å ta seg av dette. Landsdelsordningen ble opprettet ved kgl. res. av 31.1.1986. I følge ordningen er politimestrene i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Troms oppnevnt som landsdelspolitimestre. Etter departementets instruks av 27.1.1987 skal landsdelspolitimesteren i første rekke ha et ansvar for i samarbeid med politimestrene å planlegge, tilrettelegge og koordinere utnyttelsen av landsdelens samlede politiressurser. Videre kan landsdelspolitimesteren yte bistand til politimestrene i landsdelen til ordinære politioppgaver. Landsdelpolitimesteren har også en del spesielle oppgaver, så som forberedelse av aspirantuttak til politiet og lensmannsetaten, overordnet planleggingsansvar for politiberedskapen i landsdelen, samt administrative og faglige koordineringsoppgaver for hundetjenesten, datatjenesten, sambandstjenesten og sjøtjenesten. Landsdelspolitimesteren skal dessuten i samarbeid med UP og politimestrene planlegge og samordne trafikktjenesten i landsdelen. Departementet er enig i at det kan stilles spørsmål om det formaliserte landsdelsapparat som landsdelsordningen forutsetter, er den beste måten å løse hensynet til regional koordinering på. Landsdelsordningen ble forøvrig fra starten gitt en temmelig begrenset ramme, men det var nok ventet at den gradvis ville få en større betydning enn det som faktisk har skjedd. I overvåkingstjenesten har man hatt en egen landsdelsordning. Departementet har nå foreslått å gjøre vesentlige endringer i overvåkingstjenestens organisasjon og avvikle landsdelssentralene. Forslag om endringer i overvåkingstjenestens organisasjon legges frem i en egen Stortingsmelding og blir ikke nærmere kommentert her. Departementet er klart av den oppfatning at det på mange områder både er et behov for en regional koordinering og at det er en effektiviseringsgevinst å hente gjennom slike tiltak, samtidig som departementet avlastes for disse oppgavene. Departementet er innstilt på å viderføre dette for de fleste av de områder som er nevnt foran og antar at man etterhvert vil finne frem til flere områder som bør bli gjenstand for det samme. Man vil imidlertid holde åpent spørsmålet om den beste måte å ivareta dette på er gjennom en «landsdelsordning» med fast oppnevnte organisatoriske ledd på landsdelsnivå. Departementet vil vurdere om det er en mer hensiktsmessig form å etablere mer uformelle regionale koordineringsledd som kan være tilpasset behovet på det aktuelle fagområde og som også kan tilpasses det geografiske området som i den aktuelle sammenheng er mest høvelig. Under enhver omstendighet anser man såvel kostnadssiden som de prinsipielle konsekvensene ved å bygge ut administrative og kommandomessige ledd på regionalt plan for å tale imot slike løsninger. Investeringer som gjøres på regionalt nivå bør være saksorientert og knyttet til konkrete behov for koordinering eller oppgradering av innsatsen på det aktuelle saksområdet. Utbygging av regionale ordninger må under ingen omstendighet skje til fortrengsel for den lokale styring og utøvelse av polititjenesten. Gjeldende politilov har ingen regler som regulerer forholdet til andre myndigheter. Lovutredningen som ble sendt på høring, hadde med en rekke bestemmelser som gjaldt samarbeid med andre myndigheter. Foruten de bestemmelser som er beholdt i utkastet, bl.a. § 2 nr. 5 og 6, hadde det opprinnelige utkastet tre paragrafer som er utelatt. I lovutredningens § 19 var foreslått en bestemmelse om politiets bistand til andre myndigheter. Lovutredningens § 32 hadde en bestemmelse om bistand fra forsvaret til politiet og i § 34 en bestemmelse om andre myndigheters støtte til politiet. Når utkastet ikke har gått videre med de foreslåtte reglene, skyldes det delvis at det på enkelte av områdene fremkom betydelig motforestillinger i høringsrunden mot de fremlagte forslag. Det har imidlertid også sammenheng med at departementet generelt har det syn at samarbeid mellom ulike offentlige organer egner seg mindre godt for lovregulering i generell form. Ut fra hensynet til fornuftig bruk av det offentliges totale ressurser er det viktig at det er et godt samarbeid og ikke for sterk sektorisering. Direkte innsats på hverandres områder er likevel et unntak. Hensynet til alminnelig orden og ryddighet, såvel som hensynet til kontroll med offentlige bevilgninger tilsier at offentlige organer i det daglige holder seg til sine egne oppgaver. Når det oppstår midlertidige og ekstraordinære behov, er det imidlertid ønskelig at direkte innsats også kan ytes, hvis dette totalt sett fremstår som den billigste og mest rasjonelle løsning. Hvis en etat rår over materiell eller bygninger som kan stilles midlertidig til disposisjon for en annen med små ulemper eller utgifter, er det en sterk overordnet interesse i at dette blir gjennomført. Hvis dette ikke fungerer tilfredstillende, ser en det i første rekke som praktiske spørsmål som må løses direkte mellom de berørte instanser og eventuelt ved at regjering og departementer utøver sin administrative styringsadgang. Departementet har merket seg uttalelsen fra Justiskomitéen i B.innst.S.nr.4 (1992-1993) s. 10 om arbeidet som utføres av Kystforvaltningsutvalget med å få til en bedre utnyttelse av statlige ressurser for oppsyn og andre offentlige oppgaver i kystområdene. Komitéen påpeker bl.a behovet for å få avklart forholdet til grunnloven § 99 i forbindelse med bruk av militært materiell. Kystforvaltningutvalget avga sin innstilling 2. april 1993. Den vil bli sendt på høring i løpet av våren. Det er derfor ikke mulig å trekke noen endelig konklusjon på grunnlag av arbeidet i utvalget. Departementet finner det på denne bakgrunn vanskelig å innarbeide rettslige reguleringer av de spørsmål som er relatert til kystoppsynet i politiloven, men antar at dette bør utstå og gjøres i forbindelse med fremtidige organisatoriske tiltak når det gjelder kystoppsynet. Ved utformingen av reglene om personalforhold og ved anvendelsen av dem er det viktig å ha i minne at man befinner seg på et område hvor det allerede er foretatt en omfattende lovregulering gjennom tjenestemannsloven. (Lov 4. 3. 1983 nr. 3). Denne regulerer forholdet for alle statstilsatte, også for de personalgrupper som kommer inn under politiloven, der hvor politiloven ikke har særregler. I politiloven er det i første rekke behov for å gi regler dersom man ønsker å gjøre avvik fra det som følger av tjenestemannsloven, samt på områder som er så spesielle for politiet og lensmannsetaten at spørsmålet ikke er regulert i tjenestemannsloven. Forøvrig inneholder kapittelet regler om spørsmål knyttet til politimyndighet samt taushetspliktsregler. Uten særskilt lovregulering ville en arbeidsgiver stå mer eller mindre fritt i å fastsette krav til tilsetting i de enkelte stillinger eller stillingskategorier. I det offentlige ville det forlanges at kravene er «saklige», d.v.s. at de er relevante i forhold til de oppgaver som skal løses. I utkastet har en fulgt mønsteret fra gjeldende lov med å ta inn enkelte sentrale regler i loven. Politiets rolle som håndhever av lov og orden tilsier at det bør herske objektivitet og forutberegnelighet i personalspørsmål. Dessuten dreier det seg om store etater hvor det av flere grunner er hensiktsmessig å ha endel faste utgangspunkter for personalpolitikken. Departementet antar likevel at det ikke er behov for å lovfeste alle de kvalifikasjonskrav som fremgår av gjeldende lov. Det eneste kvalifikasjonskrav som etter lovutkastet vil gjelde for alle som skal ansettes i politiet og lensmannsetaten, er kravet om plettfri vandel. Det er av fundamental betydning at politiet i enhver sammenheng har full integritet og ikke er under påvirkning av utenforliggende hensyn. Personer med belastet vandel vil representere en risikofaktor, både som utgangspunkt i personen selv og fordi vedkommende kan bli utsatt for press fra personer som prøver å utnytte sitt kjennskap til kritikkverdig vandel. For personell som er tillagt politimyndighet gir begrunnelsen for å stille krav om uplettet vandel seg av seg selv ut fra politiets spesielle rolle og oppgaver. For stillinger som ikke er tillagt politimyndighet, er et så strengt vandelskrav ikke like selvsagt. Departementet har imidlertid lagt vekt på at det idag er en rekke tilsatte som ikke har politimyndighet, men som arbeider i en funksjon hvor de sitter sentralt plassert i informasjonsstrømmen. Det gjelder bl.a dataoperatører og tilsatte i arkiv- eller saksbehandlings-funksjoner. Her gjør stort sett de samme hensyn seg gjeldende med hensyn til vandelskravet, som for tjenestemenn med politimyndighet. Også hensynet til politiets anseelse og tillit blant publikum tilsier at vandelskravet bør gjelde for alle kategorier av tilsatte. For de stillingskategorier som er tillagt politimyndighet har man også funnet at kravet om norsk statsborgerskap bør stå i loven. Politimyndighet innebærer at tjenestemannen opptrer direkte overfor almennheten som utøver av samfunnets tvangsmakt. Den som skal gjøre dette, bør ha det lojalitetsbånd som ligger i statsborgerskapet. Det bør heller ikke være noen tvil om at vedkommende har del i de tradisjoner og oppfatninger som gjør seg gjeldende i Norge om hvorledes politiet bør opptre i ulike tilspissede situasjoner. Det er ingen motsetningsforhold mellom dette kravet og ønsket om å tilsette flere med innvandrerbakgrunn i politiet. Departementet er enig i at det er nødvendig å rekruttere flere med innvandrerbakgrunn for å sikre at politiet har kontakt med og tillit hos innvandrergruppene og arbeider aktivt for å oppnå dette. Man anser det imidlertid uaktuelt å tilsette noen før de er fast etablert i Norge og har søkt og fått norsk statsborgerskap. Kravet om statsborgerskap gjelder ikke stillinger uten politimyndighet, noe som bl.a gir adgang til å tilsette tolker og andre utenlandske eksperter. For politimestre og visepolitimestre foreslår man også at lovfestingen av kravet om juridisk embetseksamen, som i den gamle loven står i § 4 femte ledd, blir beholdt. Tjenestemannsorganisasjonene, som representerer ulike grupper av tilsatte i politiet, har forskjellig syn på kvalifikasjonskravene til lederstilingene i politiet, noe som også er reflektert i uttalelsene i høringsrunden. Departementets syn er at det er lite ønskelig å lovfeste spesielle krav om utdannelse o. 1. Slik lovfesting vil føre til at det kan bli vanskeligere å finne de best egnede kandidatene til enhver tid. Det kan dessuten føre til at det legges for sterk vekt på den spesielle formelle kvalifikasjon som er nevnt i loven. Slik straffeprosessloven er utformet, legger den imidlertid flere påtalefunksjoner til politimesteren og forutsetter at beslutningene treffes av embetsinnehaveren personlig. Man kan derfor ikke ha andre enn jurister i politimesterfunksjonen uten å gjøre vesentlige endringer i forholdet mellom politi og påtalemyndighet. Når det gjelder øvrige kvalifikasjonskrav, legger utkastet myndighet til å fastsette slike ved forskrift til departementet. Hvor meget som bør fastsettes i form av generelle regler og hvor meget som bør overlates til avgjørelse ved tilsetting i den enkelte stilling, vil være et spørsmål departementet, som sentral leder av politiet, må ta standpunkt til. Særlig aktuelt er det å fastsette regler for politikonstabel- og tilsvarende begynnerstillinger som sikrer de kvalifikasjoner som anses grunnleggende av hensyn til polititjenestens særegenhet. De samme grunner som taler for å lovfeste endel grunnregler om kvalifikasjoner tilsier også at reglene om tilsetting og tilsettingskompetanse er klare og lett tilgjengelige og sikrer full objektivitet i prosessen. Dette system følger også i gjeldende politilov. I utkastets § 19 er det foreslått at politimestre og visepolitimestre skal være embetsmenn og at overvåkingssjefen fortsatt skal beskikkes på åremål. For de øvrige stillingskategorier fastsettes det hvor tilsettingskompetansen ligger. Politilovens regler må når det gjelder fremgangsmåten, fylles ut med reglene i tjenestemannsloven. Justisdepartementet har vurdert å ta inn en bestemmelse som muliggjør bruk av åremålstilsettinger i politiet. Spørsmålet var ikke med i lovutredningen og departementet har gjennomført en egen høring med politi- og lensmannsorganisasjonene. Departementet har imidlertid kommet til at det ikke bør inntas nye regler om åremålstilsettinger i forbindelse med behandlingen av ny politilov. kunne tas i bruk i økt grad. Forslaget om særreguleringer for åremålstilsettinger i politiet vil departementet eventuelt komme tilbake til etter at arbeidet med endringer i tjenestemannsloven er avsluttet. Ordningen med åremålstilsetting av overvåkingssjefen foreslås imidlertid videreført i den nye politiloven. Etter gjeldende lov er det adgang til å utstyre personer som ikke er ansatt i politiet med begrenset politimyndighet. Slike regier foreslås også i den nye loven. Dette brukes hvor noen har et oppdrag hvor offentlige interesser tilsier at vedkommende utstyres med politimyndighet på et begrenset område. Det er i praksis i første rekke i forbindelse med oppsyn i utmark og på sjøen at dette benyttes. Politiet har bl.a av ressurshensyn begrenset mulighet for å utføre slikt oppsyn selv. Ofte er det en blanding av offentlige natur- og miljøverninteresser og private økonomiske interesser i jakt- og fiskerettigheter som ligger bak oppsynet. Oppsynet blir mer effektivt hvis oppsynsmennene gis begrenset politimyndighet for formålet. Gjennom ordningen med tildeling av begrenset politimyndighet kan politimestrene føre kontroll både med hvem som gis oppsynsoppdrag og hvordan oppsynet utføres. Oppsynet kan dels være organisert rent privat av en større grunneier eller en forening av grunneiere eller av offentlige instanser. Forutsatt at politiet får den nødvendige adgang til å fastsette retningslinjer for og føre kontroll med utøvelsen av myndigheten bør det ikke skilles mellom offentlig og privat organisert oppsyn. Ved ethvert arbeids- eller tjenesteforhold må det ventes å være fastsatt noe om hvor arbeidet skal foregå. Dette kan fastsettes i lov, reglement eller individuelt for hver enkelt stilling. Utkastets § 21 er i det alt vesentlige en videreføring og omredigering av regler som idag dels er inntatt i gjeldende lovs § 5 og dels i § 14. I en viss utstrekning vil enhver tilsatt kunne pålegges oppdrag som er en naturlig del av arbeidsoppgavene selv om dette medfører reisefravær fra tjenestestedet. For å sikre politiberedskapen på landsbasis foreslår man tatt inn i loven regler som pålegger tjenestemenn med politimyndighet en plikt til om nødvendig å utføre tjeneste utenfor eget distrikt. Reglene er tatt inn i utkastets § 21, hvor den mest omfattende er tredje ledd som kan omfatte tjeneste annet sted for en lengre periode. Etter fjerde ledd plikter embets- og tjenestemenn dessuten når situasjonen krever det å påta seg lederoppdrag eller andre oppgaver som ligger utenfor det de normalt har ansvaret for. Någjeldende politilov har beordringsregler som i innhold ikke avviker svært meget fra utkastet, jf lovens § 5, siste ledd og § 14. Man har imidlertid gjennomgått reglene kritisk ut fra hva det er behov for og dessuten søkt å samordne reglene for de ulike stillingskategorier. med i den nye loven. Bestemmelsen har ikke vært benyttet i nyere tid og anses som uaktuell. Oppstår det behov for varige personellforflytninger i forbindelse med omorganisering, er det hverken nødvendig eller riktig å bruke beordring som et middel til å flytte på personell. Brukes beordring for å løse langvarige problemer med å få bemannet bestemte stillinger eller distrikter, vil suksessiv beordring av personell for en viss tid være den fremgangsmåten som vil bli benyttet. I motsetning til det som er sagt foran om en stedlig begrensning i forbindelse med utførelsen av tjenesten gjelder det ingen alminnelig forutsetning om at det skal være fastsatt noen saklig avgrensning. For det alt overveiende antall stillinger i politiet og lensmannsetaten er dette ikke tilfelle. Ansettelse skjer i en bestemt stillingskategori. Det er vanligvis bare for et mindre antall lederstillinger og andre særskilte stillinger at det gjennom ansettelsesvilkårene er fastsatt bestemte arbeidsområder. Den som er ansatt, plasseres deretter i en bestemt funksjon innenfor vedkommende kategori etter beslutning av den som leder tjenesten og kan likeledes omplasseres i andre funksjoner når forholdene tilsier det. Ledelsens adgang til omplassering omtales også som «styringsretten». I politiet betegnes også ofte slik intern omplassering som «beordring» noe som tidvis bidrar til misforståelser. Det har imidlertid ikke noe med beordringshjemlene i politiloven å gjøre. Intern omplassering krever ingen spesiell lovhjemmel og det som praktiseres i politiet i denne henseende antas å være i samsvar med det som er vanlig i de fleste virksomheter. Det kan være en rekke grunner til at omplassering foretas. Grunnene kan selvsagt ligge i endrede oppgaver, men også i generelle personalpolitiske hensyn, som f.eks. ønsket om rullering av personalet i ulike funksjoner, eller spesielle hensyn som f.eks. å utnytte noens spesielle kvalifikasjoner best mulig eller å løse opp i samarbeidsproblemer. Det er imidlertid viss rettslige skranker som innebærer at det ikke må tas usaklige eller utenforliggende hensyn. Eventuelle disiplinære forføyninger må skje i medhold av tjenestemannslovens bestemmelser. Omplasseringsadgangen av personalet er et viktig virkemiddel for enhetenes ledelse og sikrer en i bestrebelsene på å ha en fleksibel organisasjon hvor de tilgjengelige ressurser til enhver tid kan utnyttes best mulig. Gjeldende politilov har ikke regler om boplikt eller tjenesteplikt i fritiden. Slike regler finnes imidlertid i politiinstruksen. Reglene er, når det gjelder hovedinnholdet, akseptert som nødvendige og naturlige. Begge regler har sammenheng med politiets oppgaver som innebærer et behov for å ha en høy beredskap hos de ansatte. Politirolleutvalget har pekt på at det også har sine fordeler at tjenestemennene bor spredt rundt i politi- og lensmannsdistriktenene på grunn av det sosiale nettverk som den enkelte derved får i ulike deler av distriktet. Departementet er enig i at dette også er et viktig hensyn. Bopliktskravet må derfor ikke praktiseres slik at det kreves at de tilsatte nødvendigvis skal bo i eller rundt det tettsted der politikammeret eller lensmannskontoret ligger. Av hensyn til beredskapen finner departementet likevel at det må kreves at de bor slik til at tilgjengeligheten til tjenestestedet og til kommunikasjonsnettet i distriktet forøvrig er rimelig god. Politiinstruksen har idag følgende regler om tjenesteplikt i fritiden i § 6-2: b. pågripe personer ettersøkt som mistenkt for slike handlinger, så langt dette ikke strir mot bestemmelser gitt i eller medhold av lov. Når en politimann har grepet inn i tilfelle som nevnt under pkt. 2 og 3 ovenfor, skal den foresatte underrettes snarest mulig. Hvis han har handlet i et annet distrikt, skal også den stedelige politimyndighet varsles om forholdet. at det også i fremtiden vil bli gitt mer detaljerte forskriftsregler av lignende innhold som den nåværende § 6-2 i politiinstruksen. Bestemmelsen om begrensninger i adgangen til å inneha bierverv finnes i gjeldende politilov i § 13 nr. 2 og gjelder for polititjenestemenn og lensmannsbetjenter. Reglene bør gjelde likt for alle tilsatte med politimyndighet og man har i utkastet endret språkbruken for å oppnå det. For lensmennene gjelder en egen regel om bierverv i lensmannsloven § 4. Også innholdet er endret noe i utkastet i forhold til den gjeldende regelen idet det er tatt sikte på at loven skal gi uttrykk for hvilke forhold det særlig er som tilsier begrensningen i adgangen til å ha ekstra arbeid eller annet ekstra erverv. Det viktigste er hensynet til tjenestemannens uavhengige stilling. En politimann skal ikke sette seg i en slik stilling at han kommer opp i pliktkollisjoner. Dette gjelder særlig hvor det kan skje sammenblanding mellom hans rent private interesser og hans politimyndighet, men også hvor det kan oppstå pliktkollisjoner mellom rollen som politi og tjenstemessige plikter i bistillingen. Som eksempel nevner lovutredningen bistilling som ambulansesjåfør hvor innehaveren vil komme inn under lovbestemte taushetspliktsregler for helsepersonell. Da man i en slik stilling ofte vil få befatning med lovbrudd og ulykker som er gjenstand for etterforskning, ville en polititjenestemann med en slik ekstrabeskjeftigelse komme i en uholdbar dobbelstilling. Etatenes døgntjeneste, høye beredskap og de tilsattes plikt til å møte på tjeneste om de blir tilkalt kommer også inn som et hensyn som taler mot bierverv hvis dette i vesentlig grad svekker vedkommendes tilgjengelighet for polititjeneste. Når det gjelder lensmennene, arbeider departementet, som nevnt foran under pkt. 5. 5, med sikte på å avvikle restene av de gamle særordningene også med hensyn til bierverv. Reglene om bl.a lensmennenes ansettelsesforhold er nå inntatt i lensmannsloven. Lensmannsloven § 4 om bierverv er en fullmaktsbestemmelse som ikke behøver å endres for å få til den nevnte normalisering. Departementet vil gjøre den nødvendige endring i lensmannsloven § 4 - i tillegg til i lovens § 2 - for å markere at det overordnede administrative ansvar for lensmannskontorene overføres fra fylkesmannen til politimesteren og vil bytte ut fylkesmannen med politimesteren i bestemmelsen. Som nevnt i den historiske oversikten under kap. I pkt. 1.4, hadde politiloven av 1936 opprinnelig en bestemmelse som begrenset organisasjonsfriheten i § 20. Den lød slik: Denne bestemmelsen ble ikke antatt å sette forbud mot kollektiv arbeidsnedleggelse. Under en tariffkonflikt som startet i 1957, streiket samtlige medlemmer av Oslo Politiforening fra 1. til 9. januar 1958. § 20 ble som en følge av denne streiken endret. Den nye § 20 som kom inn ved lov av 19. juni 1959 nr. 1, inneholder et forbud mot streik, men har forøvrig ingen begrensninger i organisasjonsfriheten. Som begrunnelse for den nye § 20 anfører departementet bl.a i Ot.prp.nr.14: 1959, s. 12 -13. « Politiet er ikke bare nødvendig for å opprettholde lov og orden. Det er selve rettsstatens representant utad. utøver av statens tvangmakt medfører at en streik av dets tjenestemenn vanskelig kan aksepteres av rettsordenen. Folkerettslig bindende regler som sikrer organisasjonsfriheten og adgangen til å benytte arbeidsrettslige kampmidler, finnes i ILO-konvensjoner (nr. 87, 98, 151 og 154) og i Den europeiske sosialpakt. I samtlige regelsett er det imidlertid bestemmelser som gir statene adgang til å gjøre unntak for visse grupper, som bl.a kan omfatte politiet. I forbindelse med at en full revisjon av politiloven foresto, ønsket Justisdepartementet å ha et solid grunnlag for å vurdere om streikeforbudet i lovforslaget burde foreslås opprettholdt eller opphevet. Departementet lot utarbeide en egen utredning om spørsmålet. I utredningsrapporten gis følgende anbefaling: « Man vil foreslå at departementet konkluderer med at: 1. Streikeforbudet for politiet oppheves. 2. Det er ikke behov for særlige begrensninger i lovs form for politiets streikerett. (I forarbeidene til loven bør det klart komme til uttrykk at en stor og omfattende streik ikke er akseptabel og må løses innen avtale mellom partene). Utrederne har lagt sterk vekt på at politiet er den eneste sivile etat som ikke har streikerett og at de generelle mekanismer som er utviklet for å løse konflikter hvor etater med livsviktige funksjoner går til streik, også må forventes å virke tilfredstillende i forhold til politiet. Utrederne finner imidlertid at en omfattende og langvarig streik vil kunne få alvorlige samfunnsmessige konsekvenser, men synes å forutsette at bare mer begrensede arbeidsnedleggelser i praksis er aktuelt. Utredningen ble sendt på høring i september 1992. Det innkom ialt 62 høringsuttalelser. Høringsinstansene har svært delte meninger om konklusjonen. Alle arbeidstakerorganisasjonene går inn for at streikeretten gjeninnføres. Flere av høringsinstansene har imidlertid reist alvorlige innvendinger mot utredningens omfang og grundighet og fremhevet at den ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig vurdering av alle aspekter ved spørsmålet om politiets streikerett. Blant dem som gikk klart imot en opphevelse av streikeforbudet og som samtidig mener vurderingsgrunnlaget er for dårlig, er Arbeids- og administrasjonsdepartementet som uttaler: « Etter vår oppfatning er det vanskelig å se at det gjennom utredningen framkommer argumenter og hensyn som på en avgjørende måte skulle endre denne vurderingen. Forslaget om å oppheve forbudet mot streik, er i hovedsak basert på en relativt snever vurdering av at partene gjennom dagens forhandlings- og avtaleordninger er i bedre stand til å håndtere arbeidstvister i staten enn da streikeforbudet ble innført i 1959. AAD er av den oppfatning at forslaget om opphevelse av det lovbestemte streikeforbud for politi- og lensmanns-tjenestemenn i politiloven § 20 ikke er godt nok utredet. Det er etter vårt skjønn behov for et bredere vurderingsgrunnlag enn den foreliggende utredningen, før en tar stilling til spørsmålet om å oppheve forbudet mot streik i politiet på en forsvarlig måte. Dette spørsmål bør utredes av et bredt sammensatt utvalg hvor flere interesser er representert, og AAD tilrår at et slikt utvalg nedsettes. Riksadvokaten mener at ansatte i politiet og lensmannsetaten ikke bør gis streikerett. Han har også vesentlige innvendinger mot utredningen som han mener ikke gir et tungtveiende og gjennomarbeidet grunnlag for å avgjøre spørsmålet om streikerett. I høringsuttalelsen heter det: « Under enhver omstendighet må ikke avgjørelsen om å innføre en streikerett baseres på det spinkle grunnlag som den interne utredningen representerer. Departementet finner den sterke uenighet om spørsmålet og de innvendinger som er gjort mot vurderingsgrunnlaget, uheldig. Når det gjelder konklusjonen til utvalget, finner man forøvrig grunn til å påpeke at det vanskelig kan legges til grunn at det bare vil bli tale om begrensede streiker hvis forbudet oppheves. Selv om departementet har tillit til at tjenestemannsorganisasjonene i politiet og lensmannsetaten viser ansvar, kjennetegnes en streikesituasjon av at partene ikke kommer frem til enighet gjennom forhandlinger. Man er med andre ord i en konfliktsituasjon hvor tilgjengelige kampmidler tas i bruk som en siste utvei. Departementet kan ikke se at eventuelle uttalelser i lovmotiver i forbindelse med opphevelsen av en bestemmelse vil kunne få noen betydning for den fremtidige rettstilstand. Hvis en begrensning av omfanget skal være sikret, måtte det i tilfelle utarbeides spesielle lovregler om det. Det finnes ikke noe mønster i arbeidsrettslig sammenheng som man kan ta i bruk her. Eventuelle begrensningsregler i denne henseende ville kreve en nærmere utredning og vurdering. I utredningen har man i liten grad vurdert de faktiske følger av et midlertidig bortfall av polititjenester og politiberedskap. maktapparat, går til streik. Enkelte høringsinstanser har fremhevet at dette kan skape frykt og uro og dessuten undergrave politiets anseelse. Departementet antar også at det kan være grunn for staten til å vurdere politiets streikerett i en bredere sammenheng. Man er kjent med at Arbeidsrettsrådet, som er et sakkyndig råd for Kommunal- og arbeidsdepartementet i arbeidsrettslige spørsmål, for tiden arbeider med en bred gjennomgåelse av arbeidstvistlovens regler om tariffoppgjør, mekling og arbeidskamp. Det vil være naturlig også å ta de konklusjoner Arbeidsrettsrådet trekker når det gjelder utformingen av de alminnelige reglene om streik og annen arbeidskamp med i betraktning ved vurdering av politiets streikerett. Proposisjonen bygger derfor på bestemmelsen i den gjeldende politilov § 20. Justisdepartementet vil nedsette et særskilt utvalg som gis i oppdrag å vurdere nærmere spørsmål knyttet til politiets streikerett. Den nåværende § 20 i politiloven har en ordlyd som er spesiell i forhold til de andre bestemmelsene i loven når det gjelder å beskrive hvem som faller inn under regelen. I utkastet til ny lov har man foretatt en tilpasning av språkbruken til dagens situasjon, men det tilsiktes ikke å gjøre noen endring med hensyn til hvem som omfattes av streikeforbudet. Det vises til de spesielle kommentarene når det gjelder ordlyden. Reglene om taushetsplikt i politiet er idag spredt i flere regelverk. De er vanskelig å få oversikt over og på enkelte punkter kan det som følge av dette være uklart hva som gjelder. Dette var forøvrig ett av de spørsmål som kom opp i forbindelse med «Mossadsaken» og departmentet bebudet i Stortingsmeldingen om denne - St.meld.nr.22 (1991-1992) at en klargjøring av taushetspliktsreglene ville bli vurdert i forbindelse med arbeidet med ny politilov. I tillegg til de to generelle regelverkene er det endel særlige taushetspliktregler andre steder som har betydning for spesielle sider ved politiets virksomhet. Lovutredningen lister opp følgende: - Lov om telefonavlytting i saker om rikets sikkerhet av 24. juni 1915 § 2. - Lov om telefonkontroll i narkotikasaker av 17. desember 1976 § 8. - Strpl. § 159 (taushetsplikt ved kroppslig undersøkelse). - Lov av 11. juni 1971 om strafferegistrering § 8. - Domstolloven av 13. august 1915 § 126 og § 131a . - Sikkerhets- og beskyttelsesinstruksen av 17. mars 1972 med senere endringer. - Overvåkingsinstruksen av 25. november 1977 § 8, jf § 6 og § 7. Det man i første rekke tar sikte på med forslaget til nye taushetspliktregler er å klargjøre forholdet til forvaltningslovens taushetspliktregler og hvilke tillegg eller modifikasjoner i disse som gjelder. Ved dette oppnår man å samle reglene om taushetsplikt for politiet i to oversiktlige regelsett, nemlig straffeprosessloven på straffesakenes område og forvaltningsloven med tillegg av de særlige regler som er fastsatt i politiloven, for den øvrige virksomhet. Man har videre lagt vekt på å utforme politiloven § 25 slik at denne gir en fullstendig oversikt over reguleringen av taushetsplikten. Ved den praktiske anvendelsen er det, ihvertfall i prinsippet, klart hvilket regelsett som kommer til anvendelse. Dessuten ligger de to regelverkene innholdsmedssig nær opptil hverandre. Skulle det i enkelte tilfelle være tvil om man befinner seg innenfor eller utenfor straffesaksområdet, vil resultatet derfor i mange tilfelle bli temmelig likt enten det er reglene i det ene eller det annet regelsett som anvendes. Forvaltningsloven gjelder også for politiet og i det store og hele representerer taushetspliktreglene i forvaltningsloven en regulering som er dekkende for behovet. Det er imidlertid enkelte hensyn som er spesielt knyttet til politiets virksomhet som ikke er ivaretatt gjennom reglene i forvaltningsloven. politiinstruksens § 5-5, det som er tatt opp av høringsinstansene og forøvrig vurdert behovet, antar departementet at behovet for tilføyelser til eller modifikasjoner i forvaltningslovens regler gjelder følgende tre forhold: Dette er foreslått tatt inn i utkastets § 25 annet ledd og gjelder opplysninger om «politiets operative virksomhet og organiseringen av denne» samt opplysninger «som det ut fra hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten er nødvendig å holde hemmelig». I det første tilfellet tenkes det på politiets planer og tjenesteopplegg i forbindelse med sikkerhetsopplegg, ordensmessige aksjoner eller lignende forhold hvor det ville ødelegge eller vanskeliggjøre politiets muligheter for å løse sine oppgaver hvis opplysningene ble kjent. I det andre tilfellet - etterretnings- og spaningsvirksomhet - vil opplysningene være undergitt taushetsplikt etter straffeprosesslovens regler når de går inn i en konkret sak. Det er imidlertid også et behov for å beskytte opplysninger som ikke gjelder enkeltsaker, men generelt berører spanings- og etterretningsvirkomheten eller som gjelder forhold som foreløpig er for uklare til at det danner grunnlag for en egen sak. Begge undergruppene i ovennevnte kategori ligger i grenselandet til forvaltningsloven § 13. Hensynet til den «operative» virksomhet er beslektet med hensynet i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, men faller utenfor «konkurransemessige hensyn» som er brukt der. Deler av de opplysninger som dekkes av hensynet til «spaning og etterretning» vil antakelig også komme inn under forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, men ikke alle. Det er dessuten et annet hensyn som ligger bak § 13 første ledd nr. 1 enn det som er angitt i utkastets § 25 annet ledd. Taushetsplikten for den første av de to ovennevnte tilfelle er idag ivaretatt gjennom en regel i politiinstruksens § 5-5 mens det andre er påpekt av Riksadvokaten i hans høringsuttalelse. Begge gjelder forhold hvor det er av stor betydning for politiets arbeid at det ikke er tvil om taushetsplikten og denne er derfor foreslått lovfestet. Adgangen til innsyn fremgår av forvaltningsloven § 13a nr 1. Et slikt innsyn vil være totalt ødeleggende når det gjelder flere sider ved politiets virksomhet og i særlig grad innenfor området spaning og etterretning. Det foreslås gjennom utkastets § 25 nest siste ledd derfor gjort et unntak fra forvaltningsloven § 13a nr. 1. I utkastets § 25 siste ledd foreslås tatt inn regler som klargjør politiets adgang til å la andre få del i taushetsbelagte opplysninger på tre praktisk viktige områder. Reglene supplerer reglene i forvaltningsloven. nr. 2 klargjør adgangen til å utveksle opplysninger med andre norske myndigheter samt utenlandske politimyndigheter. Såvel forvaltningsloven § 13b nr. 2 som nr. 5 gir adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger videre og dekker noe av behovet. Det ligger imidlertid begrensninger i hva som kan søkes oppnådd ved å gi ut opplysningene som ikke fullt ut ivaretar behovet på politiets område. Dessuten er det antatt at § 13b nr. 5 som har den videste formålsangivelsen, ikke gir adgang til å gi opplysninger til utenlandsk myndighet. Det er i dagens virkelighet en nødvendighet for politiet å utveksle opplysninger med samarbeidende tjenester i utlandet. Bestemmelsen tar hensyn til dette og knytter adgangen til at formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger. nr. 3 omhandler adgangen til å gi opplysninger til enkeltpersoner. Her er man helt eller delvis inne på det område som er omhandlet i forvaltningsloven § 13b nr 2. § 13b nr. 2 er imidlertid utformet med sikte på å gjelde generelt for all offentlig forvaltning og slik den er formulert vil det ofte oppstå usikkerhet om rekkevidden. svært aktuell problemstilling for politiet hvor det er ønskelig å ha en klar lovregel. Departementet foreslår at det i den nye politiloven ikke inntas en refusjonsordning som knytter seg til anleggsvirksomhet. Da bestemmelsen i sin tid ble gitt, ble det vist til de erfaringer som var gjort på steder hvor ny industrivirksomhet vokste frem. Man fremholdt at det i alminnelighet ville være berettiget å pålegge de lokale industrianlegg de økonomiske ekstrabyrder med å opprettholde den offentlige ro og orden. Industrialisering og anleggsvirksomhet er idag en helt naturlig og nødvendig del av samfunnslivet. Omfattende anleggsvirksomhet krever at flere typer offentlige tjenester må styrkes. Justisdepartementet kan ikke se at de nødvendige utgiftene til styrking av politiet bør stå i en særstilling. Ordningen med refusjon for politiutgifter ved anleggsvirksomhet benyttes i praksis bare i beskjedent omfang. Refusjonsordningen foreslås opphevet. De økonomiske sider ved en slik opphevelse er omhandlet i proposisjonens kap. IV. Den nåværende politilovs § 27 gir politiet adgang til å pålegge arrangører av ulike stevner og tilstelninger å betale utgiftene til nødvendig politioppsyn. I en rekke rundskriv har departementet presisert at omfanget av det politioppsyn som etableres i medhold av § 27, på forhånd skal drøftes med arrangøren slik at utgiftene kan begrenses til det strengt nødvendige. Det er også oppfordret til at arrangørene skal stille med eget ordensvern slik at behovet for politiets tilstedeværelse reduseres. Norges Idrettsforbund har i sin høringsuttalelse gått inn for at refusjonsordningen oppheves når det gjelder idrettsarrangementer. Forbundet mener at Staten burde dekke alle utgifter til politivakthold ved slike arrangementer. I høringsuttalelsen fremholdes det at det føles som urettferdig at man etter en idealistisk innsats må bruke eventuelt overskudd til å dekke politiets utgifter. Subsidiært går Idrettsforbundet inn for en ordning der arrangøren er økonomisk ansvarlig for polititjeneste innenfor arenaområdet, mens politiet selv dekker utgiftene til polititjeneseten utenfor arenaområdet. Det er ikke oppstått forhold som tilsier endring i dagens regelverk. Departementet har derfor kommet til at det også i den nye politiloven bør være en hjemmel for å pålegge arrangører av festivaler, konserter, idrettsstevner o.l. å betale for ekstra politioppsyn når slikt oppsyn er nødvendig av ordensmessige grunner. Av hensyn til ytringsfriheten gjøres fortsatt unntak for arrangementer som representerer en direkte bruk av demonstrasjon- og forsamlingsfriheten. Slike arrangementer skal ikke omfattes av refusjonsordningen. Refusjonene bør etter departementets oppfatning omfatte utgifter til oppsyn i arenaen eller lokalet og i den umiddelbare nærhet. Mer avledete følger, som f.eks. regulering av økt trafikk over et større område som eventuelt berøres, bør falle utenfor. I politiloven § 27 er det skilt mellom arrangementer hvor det kreves inngangspenger og arrangementer hvor det ikke gjøres. Departementet mener at hvorvidt det betales inngangspenger ikke bør være avgjørende for refusjonsadgangen. Det er nå blitt mer og mer vanlig at arrangører skaffer til veie inntekter også på andre måter enn ved å kreve inngangspenger, f.eks. ved reklame- og sponsoravtaler. Dessuten er en del større arrangementer avhengig av politiets tillatelse etter politivedtektene slik at refusjonadgangen i alle fall følger av den nåværende politilovs § 27 første ledd. På denne bakgrunn foreslår departementet at kriteriet om betaling av inngangspenger ikke tas med i den nye politiloven. Ved utformingen av denne bestemmelsen må det på den ene side tas som utgangspunkt at enhver har adgang til å beskytte seg og sitt, mens det på den annen side er klart at den offentlige håndhevelse av lov og orden er en sak for myndighetene. bakgrunn å trekke grensen mellom hva som ligger innenfor den private beskyttelsesadgangen og hva som er offentlige oppgaver. Hvis grensen settes slik at det oppfattes som et inngrep i lovlydige personers adgang til å beskytte seg og sitt, vil det virke ødeleggende for respekten for lov og rett. Går man for langt den andre veien, risikerer man at private interesser kan etablere et maktapparat som kan brukes til overgrep overfor andre og som bidrar til at det offentlige ikke lenger har full styring med rettshåndhevelsen. Grensene må fastsettes på grunnlag av regler utenfor politiloven. Det er primært reglene i straffeloven som angir hva som er ulovlig også i denne sammenheng. Bl.a. vil nødvergeretten være av avgjørende betydning for vurderingen av lovligheten av private beskyttelsestiltak. Ved å knytte forbudet mot privat rettshåndhevelse til ordet «ordensvern» slik den nåværende politilov gjør, treffer man neppe det behov samfunnet idag har for å regulere forholdet mellom politioppgaver og privat rettshåndhevelse. Ordlyden i paragrafen er preget av de særegne politiske forhold som hersket i mellomkrigstiden og siktet særlig mot organiserte enheter knyttet til politiske bevegelser. Ordet «ordensvern» har dessuten ikke noe klart avgrenset meningsinnhold. I utkastets § 27 er bestemmelsen gitt en ordlyd som bedre samsvarer med dagens forhold. Departementet foreslår et forbud mot å organisere eller delta i virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted. Ved en slik bestemmelse søker man å forby organisert virksomhet som har til hensikt å utføre funksjoner som er karakteristiske for politiets virke som ordensvern og rettshåndhever. Bestemmelsen innebærer, i likhet med den gamle, et forbud mot at det organiseres virksomhet med sikte på å drive politilignende aktiviteter på offentlig sted. Forbudet gjelder også eventuelt slik virksomhet i kommunal regi. For å unngå tvil angir bestemmelsen positivt at private har adgang til å organisere og drive virksomhet som går ut på beskyttelse av private interesser. Etter forslag fra statsadvokatene i Nordland har departementet tatt med at frivillige sammenslutninger skal ha adgang til å organisere vakthold til vern om miljøet. Slik virksomhet, som idag bl.a drives i naturreservater, er et verdifullt bidrag i naturvernarbeidet. I lovutkastet har departementet derfor tatt med vern om naturen som et tillegg til beskyttelse av person og eiendom. Arrangører av idrettsstevner, konserter, dansetilstelninger o.l. organiserer ofte egne ordensvern som forestår vaktholdet under arrangementene. Slikt privat vakthold ved offentlige arrangementer ligger nær opp til det som bør være politiets eksklusive oppgave. Det er imidlertid et klart behov for den type privat vakthold, og departementet ser ikke noen store betenkeligheter med å tillate slikt ordensvern. Arrangementene foregår normalt innenfor et avgrenset område, og publikum har betalt for å være til stede. Den som ikke følger vaktenes anvisninger, kan bortvises. Departementet vil ikke gjøre noen begrensninger i den adgang private idag har til å organisere slikt vakthold. Det presiseres derfor i annet ledd i paragrafen at det er tillatt å etablere vakthold for å opprettholde ro og orden under allment tilgjengelige arrangementer. Når vaktholdet er etablert i forbindelse med arrangementer, vil konfrontasjoner med deltagere eller publikum kunne være vanskelig å unngå, men også her finner departementet grunn til å understreke den defensive karakteren som slikt vakthold skal ha. Bruk av fysisk makt under utøvelsen av vaktvirksomhet er i utgangspunktet ikke tillatt. I ekstraordinære tilfelle vil imidlertid reglene om nødrett og nødverge (strl. § 47 og § 48) tilsi at maktbruk er rettmessig, Dessuten kan enhver pågripe en mistenkt som «treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor», jf strpl. § 176 første ledd. Personer som deltar i privat organisert vakthold, har imidlertid ikke større anledning til å anvende fysisk makt enn enhver annen borger. Lov om vaktvirksomhet av 13. mai 1988 nr. 29 gir regler om ervervsmessig vaktvirksomhet. Loven stiller krav om offentlig godkjennelse av vaktselskaper og har bl.a vandelskrav til ansatte i slike selskaper. I forskriftene til loven er det gitt nærmere regler, bl.a om krav til utdanning av vektere og uniformsplikt. vaktvirksomhet selskapene skal kunne drive. Både Politirolleutvalget og Vaktselskapsutvalget, som avga sin utredning i NOU 1984:24, har drøftet grensedragningen mellom hva som bør være eksklusive politioppgaver og hva vaktselskapene skal kunne påta seg. I politilovutredningen foreslås det at det inntas en ny paragraf i lov om vaktvirksomhet som innebærer en begrensning i hva vaktselskapene skal kunne gjøre. I utredningen foreslås det forbud mot at vaktselskapene skal kunne drive generell ordensovervåking eller patruljering på uavgrensede områder som er åpne for alminnelig ferdsel samt forbud mot å ta vaktoppdrag som går ut på å opprettholde ro og orden ved allmennt tilgjenglige sammenkomster eller tilstelninger. Utredningens forslag er i overensstemmelse med Politirolleutvalgets synspunkter. Når det gjelder spørsmålet om vakthold ved arrangementer, fremholdt vaktselskaputvalget at selskapene trolig vil være bedre skikket til slike oppgaver enn arrangørenes eget ordensvern og utvalget gikk derfor mot en slik begrensning. Departementet vil ikke i forbindelse med fremleggelsen av utkast til ny politilov gå inn for at det gis spesielle regler for vaktselskapenes virksomhet. Bl.a. har departementet lagt vekt på at spesielle begrensninger overfor vaktselskapene kan føre til at firmaer eller sammenslutninger ansetter eget vaktpersonale hvis de anser behovet for å være til stede, noe som vil skape en mer uoversiktelig situasjon. Man foreslår derfor ikke noe tillegg i vaktvirksomhetsloven med spesielle begrensninger for vaktselskapene. Vaktselskapenes adgang til å drive virksomhet vil således være regulert av den generelle bestemmelsen om forbud mot privat rettshåndhevelse i politiloven. Dette innebærer at vaktselskapene ikke skal kunne drive virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive rettshåndhevelse på offentlig sted. Enkelte vaktselskaper har etablert ordninger med såkalte bomiljøvektere som utfører patruljetjeneste over forholdsvis store områder. Dette skjer delsvis som forsøksordninger i samarbeid med politiet. Slike ordninger kan være et positivt bidrag til å skape trygghet i bomiljøet. Det er imidlertid en forutsetning at vaktholdet ikke gjennomføres på en slik måte at det har karakter av polititjeneste. Å hjelpe mennesker som er i fare er en av politiets primæroppgaver. Dette følger allerede av plikten til å beskytte personer og eiendom som er selve utgangspunktet for politiets eksistens. I loven er politiets generelle hjelperrolle også kommet til uttrykk i formålsbestemmelsen, jf § 2 nr. 4. Politiets plikt til å yte hjelp må sees i lys av at det er en rekke myndigheter som på sine felter har til oppgave å yte spesielle tjenester. Helsevesenet tar seg av syke og skadede, brannvesenet av brann osv. Også en rekke andre fagmyndigheter yter tjenester som innebærer at de på spesielle områder tar seg av nøds- og faresituasjoner. Politiets rolle blir i praksis å ta seg av situasjoner som ikke faller inn under noen annen myndighets område og i tillegg å yte slik nødhjelp eller bistand som er mulig i akutte situasjoner inntil vedkommende fagmyndighet kan overta. I utkastets § 12 er det således tatt inn en bestemmelse som fastslår politiets plikt til å ta hånd om syke og om personer som av en eller annen grunn ikke kan ta vare på seg selv. Bestemmelsen, er nærmere kommentert under pkt. 2.6.5. Utkastets § 28 tar sikte på ulykkes- og faresituasjoner som nødvendiggjør større aksjoner. Bestemmelsen pålegger politiet et ansvar i slike situasjoner og innebærer at politiet i sin organisasjon og sitt planverk må sørge for å ha en beredskap som er innrettet på å løse slike oppgaver. § 28 nr. 1 i utkastet omhandler redningstjenesten. I 1973 ble det fastsatt en landsomfattende organisasjonsplan for redningstjenesten. Den er senere revidert og er nå fastsatt ved kgl. res. av 4. juli 1980. Det er opprettet to hovedredningssentraler, en i Bodø og en i Stavanger. Hovedredningssentralene leder og koordinerer redningstjenesten i henholdsvis Nord- og Sør-Norge. Hovedredningssentralene ledes av en redningsledelse. Politimestrene i henholdsvis Bodø og Stavanger er formenn i redningsledelsen som ellers har representanter for helsevesenet, sjøforsvaret, luftforsvaret, Televerket og lufttrafikktjenesten. Redningsledelsen har en gruppe av faste rådgivere fra andre offentlige myndigheter og fra private organisasjoner, som kan tilkalles når det er behov. Hovedredningssentralene har fast tilsatte redningsinspektører og redningsledere som forestår den daglige drift. Lokale redningssentraler, er lagt til hvert enkelt politikammer. Det er også her en redningsledelse med politimesteren som formann og sammensatt etter samme mønster som ved hovedredningssentralene, men med delvis noe andre deltakere tilpasset de lokale forhold. Faste rådgivere kan oppnevnes. Det er ikke ansatt eget personale for å ta seg av redningsoperasjoner. Man baserer seg på politikammerets personale og ved behov, personell som tilkalles fra de øvrige etater som deltar. Planen for redningstjenesten er basert på at alle tilgjengelige ressurser skal kunne settes inn ved redningsaksjoner. Innsatsen ledes og koordineres av redningssentralene. Redningsledelsen og de faste rådgiverne bidrar til å sikre forbindelsen til instanser utenfor politiet og gjøre det mulig at alt tilgjengelig materiell og utstyr raskt kan settes inn når det er behov for det. Organisasjonen gjør det mulig å ha en effektiv redningstjeneste uten å binde opp stort personell og store midler med beredskap bare for dette formål. Redningshelikopterskvadronen er, i tillegg til de faste stabene i hovedredningsseentralene, den eneste ressurs som er spesielt tillagt redningstjenesten. Redningshelikoptrene opereres av forsvaret på vegne av redningstjenesten og disponeres av hovedredningssentralene. Lokale redningsaksjoner som ikke er for omfattende, ledes av den lokale rednigssentral, d.v.s. politikammeret. Alle slike aksjoner skal meldes til hovedredningssentralen som vil kunne overta den overordnede ledelse. Redningsaksjoner til sjøs ledes vanligvis av hovedredningssentralene. Formålet med en redningsaksjon er å redde menneskeliv. Aksjonene er derfor innrettet på å søke etter savnede og å berge folk som er i fare. Det vil også kunne være en oppgave for politiet å søke å avbøte skade på eiendom eller økonomisk tap noen vil kunne lide som følge av den oppståtte situasjon, men dette vil falle utenfor rammen av redningsaskjonen. Det store apparat som aktiviseres ved en redningsaksjon, bør til enhver tid være i beredskap for å redde liv og bør ha sin oppgave begrenset til det. Bestemmelsen i lovutkastets § 28 nr. 1 sikter ikke mot å gjøre noen endring i den gjeldende plan for redningstjenesten. Man finner imidlertid at oppgavene bør fremgå av loven og annet ledd vil i fremtiden være lovhjemmel for bestemmelser som idag er fastsatt ved kgl. resolusjon. Også naturkatastrofer og ulykker som ikke medfører noen redningsaksjon eller som har følger som går ut over det som forstår med redningsaksjoner, vil i de fleste tilfelle medføre oppgaver for politiet. Spørsmålet om politiets oppgaver ved naturkatastrofer og situasjoner som truer med å kunne utvikle seg til det, er blitt sterkt aktualisert i de siste par år på grunn av de uvanlig vanskelige værforhold som i perioder har hersket i store deler av landet. De vanskeligste forholdene oppstod under orkanen på nord-vestlandet julen 1991, men det har også vært alvorlige situasjoner i forbindelse med vind, nedbør, snøras og springflo ved flere anledninger mange andre steder i landet. Naturkatastrofer og andre store ulykker kan skape svært komplekse situasjoner og det er ikke mulig og gi noen mer detaljert angivelse av politiets oppgaver enn at disse er å treffe de tiltak som er nødvendige for å avverge fare og begrense skade. Med den betydning det har at det blir reagert så hurtig og effektivt som mulig anser departementet at politiets oppgaver i slike situasjoner bør fremgå av loven. Når omfattende ødeleggelser er inntrådt eller truer, er det også viktig at det skjer en mest mulig samordnet opptreden fra de instanser som som har mulighet for å gjøre en innsats. I den tidlige fasen, hvor politiet politiet erfaringsmessig står sentralt, innebærer bestemmelsen i nr. 2 en plikt for politiet bl.a til å varsle andre og til å bidra til at andre myndigheter og eventuelt private bedrifter og andre aktiviserer sine ressurser ut fra en felles målsetting. I situasjoner som faller inn under § 28 nr. 2 vil det ofte foreligge en nødrettstilstand som gjør at disposisjoner som ikke har noen særskilt lovhjemmel vil være lovlige. Utkastets § 7 hjemler imidlertid også inngrep som politiet finner det nødvendig å foreta i slike situasjoner. Bl. a. kan det komme på tale å gjennomføre evakuering av truede områder i forbindelse med ulykker og naturhendelser. Bestemmelsen i § 7 innebærer at evakuering kan gjennomføres med tvang, hvis situasjonen tilsier det. Den nåværende politilov har bare én bestemmelse som det er belagt med straff å overtre. Det er forbudet mot opprettelse av såkalte ordensvern. Overtredelser av de enkelte kommuners politivedtekter kan imidlertid også straffes. Hjemmelen følger av straffeloven § 339 nr. 2 og de forskjellige politivedtektlovene sammenholdt med den enkelte kommunes politivedtekt. medfører straff, er bestemmelsen om at enhver straks plikter å rette seg etter de pålegg, tegn eller signaler som politiet gir for å opprettholde ro og orden. Den alminnelige plikt til å etterkomme politiets pålegg er i utkastet foreslått tatt inn i politiloven, jf utkastets § 5. Også regelen som fastsetter plikten til på forhånd å melde fra til politiet om arrangementer på offentlig sted foreslås flyttet over fra politivedtektene til politiloven, jf utkastets § 11. Departementet antar at det bør være belagt med straff å overtre begge disse pliktreglene. En uttrykkelig straffehjemmel bør derfor tas inn i politiloven. I utkastets § 11 er det foreslått enkelte regler for hva som kan gjøres i tilknytning arrangementer på offentlig sted. I henhold til gjeldende lovgivning kan regler med lignende innhold gis i lokale politivedtekter. Departementet mener at en del av reglene for offentlige arrangementer er av en slik karakter at de bør være like over hele landet. Det foreslås forbud mot bruk av maske under deltakelse i demonstrasjoner og møter på offentlig sted, jf utkastets § 11 femte ledd. Departementet antar at overtredelser av forbudet bør være straffbare. I samme paragraf femte og sjuende ledd gis politiet anledning til å sette vilkår for forskjellige typer arrangementer i den hensikt å opprettholde den offentlige ro og orden. Brudd på slike vilkår bør etter departementets oppfatning kunne straffes. I praksis vil trolig eventuelle slike vilkårsbrudd bare i liten grad bli gjenstand for strafforfølgning. Behovet kan imidlertid være til stede, f.eks. hvis et vilkår om ikke å medbringe gjenstander som kan nyttes til voldsbruk, blir brutt. Politiloven gir en hel rekke adferdsnormer for ansatte i politiet og lensmannsetaten. Det er ikke nødvendig å knytte straffehjemmelen i politiloven til slike bestemmelser. Departementet viser i den forbindelse til at det i straffelovens kapitler 11 og 33 er en hel rekke straffebestemmelser for handlinger begått i offentlig tjeneste. Som nevnt er hjemmelsrekken ved straff for overtredelser av politivedtektene idag forholdsvis komplisert. Lovutkastet innebærer en forenkling. Politiloven vil nå bli hjemmelslov både for å gi vedtekter og for eventuelt å ilegge straff for brudd på vedtektene. I utkastets § 31 gjøres forsettlige og uaktsomme overtredelser straffbare. Etter gjeldende rett er det et tolkningsspørsmål hvorvidt uaktsomme overtredelser av politivedtektene medfører straffansvar. Utkastet innebærer således en klargjøring på dette punkt. Også spørsmålet om medvirkeres straffeansvar, løses direkte i utkastets § 31. Strafferammen foreslås satt til bøter eller fengsel i 3 måneder. Overtredelser vil m.a.o. være forseelser, jf strl. § 2. Forvaltningsloven er ikke utarbeidet med sikte på å regulere myndighetsutøvelse i den direkte form den skjer i når politiet håndhever ro og orden. Her treffes det beslutninger bestemt av situasjonen på stedet og i øyeblikket og beslutningene iverksettes omgående. Det er da også gjort to viktige unntak fra forvaltningsloven når det gjelder politiets ordenshåndhevelse. Det ene gjelder unntak fra plikten til å grunngi enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 24. Ved forskrift til forvaltningsloven av 16. desember 1977 er det gjort unntak fra begrunnelsesplikten for «påbud som gis av politiet for å opprettholde ro og orden». Ved en annen forskrift fastsatt samme dag er det gjort unntak fra retten til å påklage enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 for «påbud som treffes av politiet for å opprettholde ro og orden». Forøvrig er en rekke av forvaltningslovens regler slik utformet at de innholder innebyggede unntak der hvor situasjonen gjør dette påkrevet. Det gjelder f.eks. § 16 om forhåndsvarsling som har et forbehold om at dette kan unnlates bl.a hvor det «ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres». Et annet eksempel er § 23 som krever skriftlighet ved vedtak, men samtidig sier at det kan unnlates når det «av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet». I praksis vil derfor ikke forvaltningslovens regler om saksforberedelsen og om selve vedtaket bety særlig mye for politiets virksomhet i forbindelse med opprettholdelse av ro og orden. forvaltningslovens regler om taushetsplikt, jf utkastets § 25 og kommentarene til denne og reglene om inhabilitet som har generell gyldighet og som fastslår prinsipper som er viktige ikke minst på politiets område. Politiet er gitt myndighet på mange områder og lensmannsetaten på enda fler og det er i mange tilfelle andre klageorganer enn Justisdepartementet. Det vil fremgå av lovreglene på det aktuelle området hvem som er klageorgan. Som nevnt under pkt. 5.5 forbereder departementet overføringen av det adminstrative ansvar for lensmannsetaten fra fylkesmannen til politimestrene i samsvar med det forslag som ble fremmet gjennom St.meld.nr.23 (1991-1992). Lensmannsloven har en bestemmelse om tilsettingsmyndigheten i § 2 og bestemmelser om reguleringen av adgangen til å inneha bierverv i § 4. Begge disse bestemmelsene tillegger oppgaver til fylkesmannen i egenskap av lensmannens adminstrative overordnede. Disse regler må endres når ansvaret for lensmannsetaten ikke lenger skal ligge hos fylkesmannen. Departementet har funnet at endringene kan gjøres i tilknytning til forslaget til ny politilov. Overføringen av ansvaret til politimestrene har vært forberedt av et utvalg hvor direktør Tom Veierød i Statskonsult har vært formann og hvor organisasjonene i lensmannsetaten og i politiet, samt departementet har vært representert. Gruppen har vurdert bl.a organisatoriske og adminstrative spørsmål knyttet til overføringen. Når det gjelder tilsettingsordningene, har gruppen enstemmig lagt frem anbefaling om at det innføres en ensartet tilsettingsordning for samtlige stillinger i politiet og lensmannsetaten med unntak for politimestrene, som er embeter, og et fåtall inspektørstillinger. I alle andre stillinger inkludert lensmannstillingene, bør tilsetting foretas av et råd hvor politimesteren er formann og som forøvrig består av lederen for den enhet stillingen tilhører og en representant for tjenestemannsorganisasjonene innen vedkommende stillingskategori. Forslaget innebærer at det innføres ordninger i politiet og lensmannsetaten som medfører høy grad av delegasjon og som fullt ut er i samsvar med reglene i tjenestemannsloven. Departementet har utformet utkastet til ny § 2 i lensmannsloven med sikte på den foreslåtte ordning. Utkastet innebærer at lensmennene vil kunne bli representert i ansettelserådet gjennom sine organisasjoner, noe de hittil ikke har kunnet. Ordningen med representanter oppnevnt av fylkestinget, som har vært særegent for lensmannsstillingene, forutsettes derimot å opphøre. Lensmannsloven vil imidlertid fortsatt sikre folkevalgt deltakelse i tilsettingsprosessen gjennom lensmannsloven § 3, som sier at søknader til lensmannsstillinger skal legges frem for kommunestyret som gir sin tilråding i saken. Departementet anser denne deltakelse fra kommunestyrenes side for verdifull sett på bakgrunn av lensmannsstillingenes betydning i lokalsamfunnet og foreslår ingen endringer i § 3. Lensmannsloven § 4 om bierverv er utformet med sikte på å kunne gi rom for den forholdsvis betydelige adgang til å utøve bierverv som lensmennene fortsatt hadde på den tid lensmannsloven ble gitt. Departementet arbeider nå, i forståelse med Norges Lensmannslag, med å avvikle det siste av de gamle særordningene på dette området. Arbeidet er imidlertid ikke avsluttet. § 4 er i hovedsak formulert som en fullmaktsbestemmelse og det er ikke nødvendig å endre bestemmelsen for å innføre de nevnte innskrenkninger i adgangen til å innha bierverv til det nivå som gjelder for de øvrige stillingskategoriene i politiet og lensmannsetaten. Departementet har derfor ikke gått inn på noen mer omfattende endring av § 4, men nøyer seg med å foreslå at kontrollfunksjonen overføres fra fylkesmannen til politimesteren. Det vesentligste nye i loven er lovfestingen av regler for politiets virksomhet som tidligere har vært basert i sedvanerett (generalfulmakten). Samtidig samordnes hjemmelsbestemmelsene for de kommunale politivedtekter gjennom regler i politiloven slik at en rekke gamle lover kan oppheves. Endringene medfører at den gjeldende politiinstruksen og endel andre instrukser samt de kommunale politivedtekter må revideres. Arbeidet med dette kan utføres innenfor eksisterende rammer. Forøvrig får ikke lovendringene på dette området administrative eller økonomiske konsekvenser. I tillegg er det gjennomført en oppdatering og modernisering av de regler om politiets organisasjon og om personalspørsmål som idag finnes i den gjeldende politilov. Det gjøres på dette området endel forandringer i de rettslige rammer som loven setter for de organisatoriske og personalpolitiske tiltak som kan gjennomføres. Med de unntak som er nevnt nedenefor, er det imidlertid ikke knyttet konkrete forslag om gjennomføring av endringer som får administrative eller økonomiske konsekvenser, til vedtakelsen av loven. I den grad endringer senere blir gjennomført, må derfor konsekvensene vurderes i tilknytning til gjennomføringen. Utformingen av reglene i utkastet til ny politilov og endringene som samtidig foreslås i lov om lensmenn, tar sikte på at det administrative ansvar for lensmannsetaten skal overføres fra fylkesmannen til politimestrene. Forslag om dette har tidligere vært fremlagt for Stortinget gjennom St.meld.nr.23 (1991-1992). En arbeidsgruppe har vurdert de praktiske sider ved overføringen. Departementet legger gruppens arbeid til grunn for sine beregninger av utgiftene som er forbundet med endringen. Overføringen krever en viss styrking av administrasjonen ved politikamrene. Det er dessuten gjort til en forutsetning at politikamrene skal tilføres personell som har kjennskap til administrasjonen av lensmannsetaten. Det legges til grunn at det opprettes en ny stilling ved de 30 politikamre som har flest lensmannskontorer. Det vil bli frigjort ca 22 årsverk ved fylkesmannsembetene som benyttes til dekning av dette. I tillegg må det opprettes 8 nye stillinger. Ved de 23 politikamre som ikke tildeles noen ny stilling, tar man sikte på, i første omgang for en periode av to år, å dekke det behov som følger av overføringen ved beordringer av tjenestemenn fra lensmannsetaten. Utgiftene til 8 nye stillinger er beregnet med en totalkostnad på kr 340.000,- pr. stilling og utgjør: kr 2.720.000,-. Utgifter til beordringer og som følge av eventuelle lønnsforskjeller lar seg ikke eksakt beregne, men anslås til å være i størrelsesorden 1.000.000,- årlig. Engangsutgifter til opplæring i forbindelse med overføringen er anslått til kr 2.000.000,-. Gjeldende politilov har en bestemmelse i § 26 om adgang til å kreve refusjon for utgifter når politiet må forsterkes som følge av at et anlegg settes igang eller utvides. Regelen foreslås ikke videreført i den nye loven. Refusjoner etter § 26 har aldri hatt noe stort omfang og neppe på noe tidspunkt omfattet mer enn 5-6 stillinger samtidig. For tiden er det ikke pålagt noen refusjoner etter denne bestemmelsen. Opphevelsen får derfor ingen umiddelbare økonomiske følger. Første ledd første punktum gir omhandler Statens enerett til å forvalte og utøve politimyndighet. Bestemmelsen forutsetter at politistyrkens størrelse skal være slik at det ikke oppstår noe alminnelig behov for surrogatordninger. Paragrafen beskriver politiets funksjoner. Bestemmelsen innebærer ikke noen utvidelse eller innskrenking av de oppgaver politiet har idag. I nr. 1 beskrives politiets ordens- og sikkerhetsoppgaver. Første alternativ omhandler politiets beskyttelsesplikt i konkrete risikotilfeller. I forhold til en tilsvarende bestemmelse i politiinstruksen er ordet «fellesgoder» nytt. Det siktes her først og fremst til politiets ansvar for å være med på å verne om naturen. Annet alternativ retter seg mot den offentlige orden og sikkerhet, og til sist omtales den alminnelige trygghet i samfunnet. I nr. 5 nevnes politiets plikt til å bistå andre offentlige myndigheter i deres tjenesteutøvelse. Ved siden av lov er det vist til at en slik plikt også kan følge av sedvane. Med sedvane menes ikke at det nødvendigvis må være noen innarbeidet praksis for bistand i det aktuelle tilfelle. Det er tilstrekkelig at tilfellet etter sin art må være innenfor det sedvanemessige. Samtidig pekes det på at samarbeidstiltakene må ses i forhold til øvrige bestemmelser om polititets og eventuelle andre etaters virksomhet. Reglene om taushetsplikt vil virke inn på adgangen til samarbeid med andre. Arbeidsoppgavene i paragrafen er nærmere omtalt foran under kap. III pkt. 1.2.3. Bestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp som vil være bindende selv om det ikke tas inn i loven. Det er imidlertid vanlig å ta med en slik henvisning til folkeretten i lover som omhandler myndighetsutøvelse. Tilsvarende bestemmelser finnes i straffeprosessloven § 4 og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4. Dessuten har folkeretten viktige regler som regulerer statenes jurisdiksjonsadgang. I følge folkeretten er statens adgang til å utøve politimyndighet og tvangsmakt i utgangspunktet begrenset til territoriet. På eget territorium er det imidleritid også folkerettslige begrensninger. En del særlig aktuelle begrensninger følger av Wien-konvensjonene av 18. april 1966 og 24. april 1963 om diplomatisk eksterritorialrett og konsulære forbindelser. Også Genève-konvensjonen av 29. april 1958 om fremmede skips rett til «innocent passage» gjennom sjøterritoriet representerer en begrensning i myndighetenes adgang til å anvende politimyndighet. Folkeretten setter grenser for politimyndighetens stedlige virkeområde. Den tillater imidlertid også statene å utøve jurisdiksjon utenfor sitt egentlige territorium. Skip og luftfartøyer er å betrakte som flaggstatens territorium også når de befinner seg i henholdsvis fritt hav eller internasjonalt luftrom. Norsk politimyndighet kan f.eks. utøves også på den norske del av kontinentalsokkelen. Bestemmelsen angir hvem som har kompetanse til å utøve myndighet etter bestemmelsene i lovens kapittel II. Om politimyndigheten følger direkte av stillingen eller er meddelt særskilt, er uten betydning. Imidlertid vil kompetansen som oftest være saklig, tidsmessig eller geografisk begrenset hvis myndigheten ikke følger av stillingen. Det følger av loven at en som har politimyndighet selv kan beslutte bruk av den kompetanse som følger av lovens kap. II. Det er altså ikke nødvendig å innhente forholdsordre fra overordnet politimyndighet. Hvis inngrepet er svært alvorlig og situasjonen gjør det mulig å innhente forholdsordre fra en overordnet, bør slik ordre normalt innhentes. I praksis vil dessuten den enkelte tjenestemann være pliktig til å følge generelle instrukser og i mange tilfeller spesielle ordrer for som er gitt i anledning det enkelte oppdrag. Denne bestemmelsen er dels en videreføring av normalpolitivedtekten § 3 og dels en lovfesting av det pliktmoment som kan utledes av generalfullmakten. Bestemmelsen slår fast borgernes plikt til å etterkomme de pålegg m.v. som politiet gir i det enkelte tilfelle i kraft av sin lovlige myndighet. Plikten etter bestemmelsen knytter seg imidlertid bare til de pålegg m.v. som gis i medhold av politilovens kap. II. Med ordet «pålegg» siktes til politiets ulike befalinger, først og fremst påbud og forbud. Alternativene «tegn» og «øvrige signaler» utløser bare en lydighetsplikt når de utad er egnet til å tilkjennegi en bestemt vilje eller hensikt. Den som unnlater å rette seg etter politiets pålegg, kan straffes, jf utkastets § 31 bokstav a. I annet ledd oppstilles et påbud om bruk av det minst inngripende middel. Påbudet kan fravikes ved to typetilfeller: For det første hvis man allerede før iverksettelse må anta at det aktuelle virkemiddel er utilstrekkelig eller uhensiktsmessig. For det andre når et eller flere svakere midler forgjeves har vært forsøkt. Annet ledd fastslår også at det aktuelle virkemiddel må være nødvendig og at det må være forholdsmessighet mellom tiltaket og situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. For øvrig vises til den nærmere behandling av prinsippene for valg og bruk av virkemidler i politiet og politiets rett til maktbruk under kap. III punkt 2.4 og 2.5 foran. Av første ledd nr. 1 fremgår det at politiet kan gripe inn for å stanse igangværende forstyrrelser av den offentlige ro og orden. Formålet med inngrepet er å gjenopprette den alminnelige orden. En ordensforstyrrelse er i seg selv tilstrekkelig som inngrepskriterium. Følgelig omfattes både straffbare og ikke-straffbare forhold. I praksis vil imidlertid de forhold som fører til inngrep, som oftest være av en slik karakter at de er straffbare. I utgangspunktet er det gjennomsnittsborgerens toleransegrenser som skal legges til grunn ved vurderingen av hva som representerer «forstyrrelser av den offentlige ro og orden». enkelte polititjenenstemann opplever som forstyrrende, ubekvemt eller krenkende. Det er m.a.o. en objektiv norm som skal legges til grunn. Det andre alternativet i paragrafens første ledd tar sikte på situasjoner hvor det er nødvendig å gripe inn preventivt, m.a.o. for å forhindre forstyrrelser av den offentlige ro og orden. I og med at det ikke foreligger noen faktisk ordensforstyrrelse bør det stilles visse kvalifikasjonskrav til de situasjoner som skal kunne utløse forebyggende politiinngrep. Ikke minst hensynet til borgernes alminnelige handlefrihet taler for at det vises tilbakeholdenhet med å gripe inn preventivt. I lovutkastet er dette uttrykt ved formuleringen «grunn til frykt». Dette skal tilkjennegi et krav om at det må være en faktisk risiko for forstyrrelser av ro og orden. Forstyrrelsene skal ikke ligge langt frem i tid, og politiet bør bare gripe inn preventivt overfor vesentlig forstyrrelser av ro og orden. Av nr. 2 følger det at politiet har adgang til å foreta inngrep i den hensikt å ivareta enkeltpersoners eller allmenhetens sikkerhet. Tradisjonelt har nøytralisering av sikkerhetstrusler vært betraktet som en del av politiets arbeid for opprettholdelse av ro og orden. Ivaretagelse av folks sikkerhet er uttrykkelig tatt med som et selvstendig alternativ for klart å gi uttrykk for generalfullmaktens nåværende virkeområde. Trusler mot sikkerheten kan skrive seg både fra personer og fra situasjoner eller tilstander som ikke er skapt av mennesker. Eksempelvis vil fare for ras kunne være en situasjon som vil gi politiet adgang til å sette i verk tiltak ti] beskyttelse av personers sikkerhet. I nr. 3 lovfestes politiets adgang til å gripe inn overfor igangværende lovbrudd og nært forestående lovbrudd. Siktemålet med politiinngrep overfor pågående lovbrudd er dels å bringe den ulovlige virksomhet til opphør og dels å forhindre at den ulovlige virksomhet gjenopptas når inngrepets virkning opphører. Når det gjelder inngrep for å avverge lovbrudd, forutsettes det, som ved situasjoner med fare for ordenskrenkelser og sikkerhetstrusler, at det foreligger en konkret og nærliggende risiko. Ordet «avverge» er brukt i stedet for «forebygge» for å få frem at lovbruddet må være nært forestående. Med lovbrudd menes straffbare handlinger. Inngrep forutsetter imidlertid ikke at det er noen strafferettslig ansvarlig forøver. I annet ledd er de mest aktuelle tiltak som politiet skal kunne iverksette, tatt med. Listen er ikke uttømmende, noe som fremgår av ordene «blant annet». Ordet «anholde» i opplistingen må ikke blandes med «innbringe» som forekommer i § 8. En anholdelse innebærer at en person berøves sin fysiske bevegelsesfrihet for en kortere periode. Han kan f.eks. holdes tilbake i en politibil til forholdene på et sted er brakt under kontroll. En innbringelse betyr at personen fraktes til en politistasjon e.l. og innebærer normalt en frihetsberøvelse av noe lenger varighet. Innbringelser er idag hjemlet i straffeprosessloven og bestemmelsen foreslås flyttet over til politiloven § 8. Vilkårene for anholdelse er de samme som er angitt i § 8 nr. 1. For sammenhengens skyld er derfor i § 7 annet ledd inntatt en henvisning til innbringelsesbestemmelsen. Også visitasjon kan brukes som et virkemiddel i opprettholdelsen av den offentlige ro og orden eller for å avverge fare for personers sikkerhet eller for å avverge lovbrudd. Det er derfor også tatt med en henvisning til utkastets § 10 som omhandler politiets adgang til å foreta visitasjoner. Dersom noen unnlater å etterkomme pålegg gitt med hjemmel i paragrafen, kan politiet etter tredje ledd sørge for at det nødvendige blir gjort slik at forsømmelsen ikke volder skade eller utsetter allmenheten for fare. Tiltaket kan iverksettes for vedkommendes regning og risiko. En tilsvarende regel finnes i normalpolitivedtekten når det gjelder forsømmelser av plikter etter vedtekten. ordenshåndhevelse på andre myndigheters ansvarsområder. Politiets kompetanse er her subsidiær og aktualiseres først når vilkårene i bestemmelsen foreligger. Bestemmelsen står idag i straffeprosessloven. Det er foreslått visse mindre språklige endringer i forhold til ordlyden i strpl. § 191 og to mindre realitetsendringer. Den ene realitetsendringen knytter seg til hva slags lokale innbringelsen kan skje til. I følge strpl. § 191 skal innbringelser skje til politistasjon eller annet lokale som polititjenesten ledes fra. Ledelsens lokalisering bør ikke være avgjørende idet det kan tenkes situasjoner hvor polititjenesten ledes fra et annet lokale enn der innbringelser mest hensiktsmessig kan skje. Det foreslås derfor at det blir stående «annet lokale som benyttes under polititjenesten». I tillegg forelås lensmannskontor tatt med sammen med politistasjon. Med visse språklige endringer er bestemmelsen en direkte videreføring av løsgjengerloven § 20. Adgangen til innleggelse i helseinstitusjon som alternativ til innsettelse i drukkenskapsarrest innarbeides i den nye bestemmelsen. Første ledd angir de materielle vilkårene for å kunne anholde og ta berusede i forvaring. Vilkårene er de samme som følger av løsgjengerloven. Det har ikke vært aktuelt å angi noe nærmere i bestemmelsen om hvilken grad av beruselse som kan medføre innbringelse. Som etter tidligere praksis må det stilles krav om at beruselsen må kunne konstateres gjennom objektivt verifiserbare forhold. Omstendigheter knyttet til personen selv eller adferden vil gi nødvendige holdepunkter for vurderingen. Uttrykket «alminnelig ro og orden» er byttet ut med «offentlig ro og orden». Det tilsiktes ingen realitetsendring, men endringen er gjennomført for å få en ensartet språkbruk i loven. Det vil således fortsatt være adgang til å innbringe personer fra privat område hvis omgivelsene utsettes for tilstrekkelig støy og bråk. Også forulempninger som ikke skjer på offentlig sted, kan gi grunnlag for innbringelse etter bestemmelsen. I paragrafen lovfestes den adgang politiet har etter generalfullmakten til å foreta visitasjon av personer. Med visitasjon menes besiktigelse og undersøkelse av en person utenpå kroppen, vedkommendes klær, veske o.l., i den hensikt å finne bestemte gjenstander. I første ledd gis politiet adgang til å foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene. Visitasjon kan foretas hvis vedkommende nekter å oppgi peronalia eller hvis det er grunn til å tro at de oppgitte personalia er falske. Hensikten med en visitasjon etter første ledd er å bringe identiteten på det rene, ikke å skaffe bevis som et ledd i strafforfølging for overtredelse av strl. § 333. § 7 og § 8. Formålet med visitasjonen er å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander. Med uttrykket «farlige gjenstander» siktes ikke bare til slike som er farlige i seg selv, men også til isolert sett ufarlige ting med mulig anvendelse som voldsredskap. Bestemmelsen har sin parallell i strpl. § 178 annet ledd som hjemler personlig ransaking av sikkerhetsmessige grunner når politiet har pågrepet en person med hjemmel i straffeprosessloven. Tredje ledd første punktum har også sikkerhetsmessige hensyn for øye. Bestemmelsen lovfester politiets adgang til å frata arrestanter gjenstander som er egnet til å skade arrestanten selv eller andre. Eksempelvis vil belter og slips kunne fratas arrestanter. I tillegg til å ivareta hensynet til sikkerheten i arresten vil bestemmelsen ha betydning for å opprettholde ro og orden i arrestlokalet. Bestemmelsen gir politiet rett til å ta gjenstander fra arrestantene. Av politiinstruksen, og også ofte i henhold til reglementet for den lokale politiarrest, følger det at politiet også har plikt til å ta farlige gjenstander fra de innsatte. Av tredje ledd annet punktum følger det at penger og andre gjenstander kan fratas arrestanter for å sikre seg mot at gjenstandene blir ødelagt eller kommer bort. innbraktes tilstand eller forholdene i arresten gjør det nødvendig. Det hender at flere personer settes i samme celle og det kan da være nødvendig å sikre seg mot tyverier i arresten. Fjerde ledd gir politiet adgang til å ta i forvaring gjenstander som fratas arrestanter og andre som visiteres. Fortrinnsvis skal tilbakelevering skje ved frigivelsen, men ikke hvis vedkommende av spesielle grunner fortsatt bør være berøvet gjenstanden. Det kan f.eks. være aktuelt å vente med tilbakelevering til vedkommende skal forlate et ordensbelastet sted. Etter omstendighetene kan et straffeprosessuelt beslag være aktuelt istedenfor tilbakelevering. For ordens skyld er en henvisning til en slik beslagsadgang tatt med i bestemmelsen. Med «offentlig sted» menes sted der allmenheten ferdes. Uttrykket «stand» sikter mot en aktivitet som er konsentrert om et sted og som er av et visst omfang. Det at en person deler ut løpesedler fra «hånd til hånd» er ingen stand i lovens forstand. Man har tatt hensyn til at politiske demonstrasjoner ofte skjer som reaksjon på spesielle hendelser. Det bør være rom for at manifestasjoner kan gjennomføres på kort varsel. Kravet om forhåndsvarsling «i god tid» må forstås relativt. Større arrangementer må det meldes fra om tidligere enn mindre arrangementer. Kreves det for å sikre en forsvarlig gjennomføring av arrangementet en politistyrke utover hva det stedlige politi uten nærmere planlegging kan mønstre, vil et alt for kort varsel kunne føre til at arrangementet må forbys i henhold til paragrafens fjerde ledd. Forstyrrelser av den offentlige ro og orden vil ofte være en følge av arrangementer på offentlig sted. Etter loven er det bare frykt for alvorlige forstyrrelser som kan gi grunnlag for et forbud mot et arrangement. Et forbud vil ofte kunne unngås ved at politiet i henhold til fjerde ledd stiller nærmere krav til tid, sted, gjennomføring m.v. I fjerde ledd gis politiet adgang til på forhånd å iverksette tiltak i tilknytning til arrangementer på offentlig sted. Tiltakene etter første punktum retter seg mot allmenheten, mens tiltakene i annet og tredje punktum retter seg mot deltakerne i arrangementet. I sjuende ledd gis politiet fullmakt til å forby, stanse eller oppløse sammenkomster og tilstelninger som ikke omfattes av meldingsplikten i første ledd. En slik adgang vil forsåvidt også følge av utkastets § 7, men på grunn av sitt innhold hører hjemmelen systematisk hjemme i bestemmelsen som spesielt omhandler arrangementer. Denne fullmakten gjelder også arrangementer som ikke avholdes på offentlig sted. I femte ledd lovfestes politiets rett til å foreta visitasjon for å fastslå identiteten til personer som tas hånd om etter paragrafens tredje ledd. Samme ledd pålegger enhver å la politiet få adgang til materiale som kan brukes til identifikasjon av bortkomne, syke, tilskadekomne eller andre som ikke kan ta vare på seg selv samt døde. Overtredelse av denne pilket er belagt med straff, jf utkastets § 31 bokstav b. De tiltak som er nevnt i paragrafen, er de mest vanlige som politet må sette i verk under utførelse av hjelpefunksjonen. Alminnelige nødrettsbetraktninger vil i gitte tilfeller supplere bestemmelsen. Primæransvaret for barns helse og utvikling påhviler foreldrene (vergene), eventuelt barnevernsmyndighetene. Politiets beføyelser når det gjelder barn er derfor av subsidiær karakter. Politiets engasjement vil begrense seg til å f å i stand en midlertidig foranstaltning i påvente av at den eller de ansvarlige kan overta. I første ledd lovfestes den adgang politiet har etter politivedtektene til å vise eller bringe hjem yngre barn etter et visst klokkeslett. Lovfestingen innebærer at man får ens regler over hele landet. Det vil si at dagens uoversiktelige regler med forskjellige aldersgrenser og forskjellige klokkeslett alt etter kommunen og årstiden forenkles. Bestemmelsen kan benyttes overfor barn som politiet antar at ikke har fy Ut 15 år. Dette følger av bestemmelsens tredje ledd. Det er et krav at barnet driver omkring «på egen hånd». Det vil si at barnet er uten tilstrekkelig tilsyn av foresatte eller andre i deres sted. Videre er det et krav at barnet er på «offentlig sted», dvs på allment beferdede steder eller steder som er åpne for allmenhetens ferdsel. Bestemmelsen i annet ledd tar sikte på forhold som er mer alvorlige for barna. Omstendighetene må «klart» innebære en alvorlig risiko for barna helse eller utvikling. Med «klart» siktes til det bevismessige, det må m.a.o. være åpenbart at forholdene utsetter barna for en alvorlig risiko. I slike tilfeller skal barna bringes til verge eller annen foresatt. Hvis det ikke lar seg gjøre eller er utilrådelig, kan barnet overlates til barnevernsmyndighetene. En slik overlevering innebærer ikke nødvendigvis at vernetiltak etter barnvernloven blir iverksatt. Ordet «påtreffes» indikerer at politiet i utgangspunktet ikke skal drive oppsøkende virksomhet. Formuleringen er imidlertid ikke til hinder for at politiet handler etter anmodning fra foreldrene eller melding fra andre. Det fremgår av bestemmelsens tredje ledd at inngrep i medhold av annet ledd kan foretas overfor alle mindreårige, d.v.s. personer under 18 år. Dersom barna er mellom 15 og 18 år må imidlertid politiet være mer tilbakeholdne med å aksjonere. I slike tilfeller skal politiet i særlig grad vurdere hensiktsmessigheten av inngrepet. nr. 1 tar ikke sikte på generelle regler om politiets håndhevelse av ro og orden idet dette anses regulert i lovens § 6 følgende. Inn under dette leddet kommer enkeltregler av samme type, som med noe varierende lokalt innhold, finnes i dagens politivedtekter, f.eks. forbud mot aktiviteter eller innretninger som forhindrer ferdselen på veier og fortau eller som folk kan skade seg på, virksomhet som er støyende, farlig eller skremmende osv. Som nevnt under kap. III pkt. 4 kan også vedtektene inneholde forbud mot ulike former for tilgrising. nr. 2 som omhandler snørydding og strøing såvel som alminnelig renhold, kan bare benyttes der hvor det er lokale sedvaner for å pålegge hus- eller grunneiere slike plikter. Det. er først og fremst i rent bymessige strøk og i tettsteder hvor det foregår handel og annen forretningsvirksomhet at slike plikter tradisjonelt følger med, men selv her synes det å være store lokale variasjoner. Plikter av denne art innebærer en viss belastning. Man finner derfor at dette fortsatt bør løses på lokal basis. nr. 3 og nr. 4 gjelder arrangementer og er å anse som tillegg til lovens § 12. nr. 3 gir adgang til å pålegge tilsvarende meldeplikt som fastsatt i § 12 for arrangementer, selv når de ikke holdes på offentlig sted. Det er i utgangspunktet ingen grunn til at politiet skal vite om eller ha mulighet for å komme med pålegg eller gjøre innsigelser ved arrangementer som holdes i private lokaliteter. Hvis det imidlertid på forhånd er sannsynlig at arrangementet ikke kan avvikles på forsvarlig vis uten ekstra innsats fra politiets side eller det har et slikt omfang at trafikken til og fra vil skape betydelige problemer, gjør noe av de samme hensyn seg gjeldende som ved arrangementer på offentlig sted. Hensynet til publikums sikkerhet, til fri ferdsel og til økonomiske og personellmessige hensyn innen politiet tilsier at ansvarlige arrangører bør kunne pålegges å forhåndsvarslé slike arrangementer. Det overlates imidlertid til de kommunale myndigheter å vurdere om slike regler er nødvendige på stedet. nr. 4 gjelder arrangementer som holdes på offentlig sted, d.v.s. arrangementer som er omhandlet i § 12, men gir adgang til å pålegge det mer vidtgående krav om søknad i stedet for melding på forhånd. Regelen tar sikte på meget store arrangementer og er begrenset til ikke å omfatte arrangementer som har karakter av politiske, religiøse eller ideologiske ytringer. Det man særlig har hatt i tankene ved nr. 4 er større konserter, festivaler, messer, eventuelt karneval og lignende. Når departementet mener at loven bør gi kommunene en slik adgang, har det sammenheng med at man har tatt som utgangspunkt at det er en alminnelig adgang til å benytte offentlig sted til åpne arrangementer såfremt det ikke kolliderer for sterkt med andre interesser. Det vil på den annen side være å gå svært langt å tillate at store arrangementer av denne typen som kan være svært arbeidskrevnede for politiet og belastende for mange andre interesser, skal kunne planlegges gjennomført uten at politiet i god tid er varslet og har fått anledning tileventuelt å vurdere pålegg og begrensninger som er nødvendig av ordensmessige hensyn. Etter gjeldende vedtekter vil det være normalt at det opereres med en søknadsordning for underholdningspregede arrangementer uten hensyn til størrelse, mens det for arrangementer som har politisk eller beslektet karakter i normalpolitivedtekten er forutsatt å være meldeplikt, jf normalpolitivedtektens § 38 og § 6. nr. 5. En tilsvarende regel finnes idag i normalpolitivedtektens § 44 siste ledd. Aldersgrensen er justert fra 14 til 15 år med sikte på harmonisering med lovutkastets § 13. nr. 6. I den nåværende hjemmelsloven av 26. mai 1866 åpner § 2 adgang til å regulere gjennom politivedtekter bl.a pantelånervirksomhet, handel som utføres på offentlig sted og tjenesteyting som utføres på offentlig sted. Alt som har med vareomsetning å gjøre, er nå regulert i handelsloven av 6. juni 1980 og er uaktuelt for politivedtektene. Annen næringsvirksomhet faller utenom handelsloven. Denne vil nå fanges opp av nr. 6 a. Selv om slik virksomhet ikke har noe stort omfang, bør det være lovhjemmel for mulige kommunale reguleringer. Et eksempel på virksomhet hvor det har vært aktuelt å kreve tillatelse til virksomheter med hjemmel i politivedtektene er fotografer som tilbyr sine tjenester til forbipasserende. Tillatelse til pantelånervirksomhet antas idag å falle inn under lov om finansieringsingsvirksomhet av 15. oktober 1988. Denne loven tar imidlertid ikke primært sikte på pantelånere og har ingen regler spesielt innrettet på denne virksomhet. I likhet med brukthandlere søkes pantelånere utnyttet til omsetning av tyvegods. For å motvirke at dette får noe stort omfang, er det stilt krav om at både brukthandlere og pantelånere fører protokoll over det gods de tar inn og politiet kan føre rutinemessig kontroll med protokollene og gjenstandene. For brukthandlere er disse kontrolltiltakene hjemlet i forskrifter gitt i medhold av handelsloven § 4-3. nr. 6 b tar sikte på å bevare en lovhjemlet adgang til å gi forskrifter for kontroll med pantelånere av lignende innhold som forskriftene etter handelsloven. Mens det er de kommunale myndigheter som gir politivedtektene, fastslår siste ledd at det er politiet som håndhever dem. Kommunale myndigheter har ingen direkte innflytelse over håndhevelsen. I den grad det er aktuelt med klage i forbindelse med håndhevelsen - jf kap. III pkt. 7 om klagespørsmålet - er Justisdepartementet klageinstans. Departementet har adgang til å delegere klagebehandlinger til underlagte organer. klager har vært meget lite er dette hittil ikke gjort, men det kan bli aktuelt i fremtiden. Gjelder saken et påtalespørsmål som utspringer av håndhevelse av regler gitt i polititvedtekt må klage rettes til overordnet påtalemyndighet. Bestemmelsen gir uttrykk for at den sentrale politiledelsen ligger i departementet. Språkbruken er noe endret i forhold til den tilsvarende bestemmelsen i § 2 i politiloven av 1936, men det har ikke vært tilsiktet å gjøre noen endring i departementets rolle. Det er også forutsatt at det ikke skal gjøres noen forandringer i påtalemyndighetens forhold til politiet og i Riksadvokatens stilling som leder av påtalemyndigheten uavhengig av Justisdepartmentet. Det vises til utfyllende kommentarer under kap. III pkt. 5.3. Første ledd fastlegger at den tradisjonelle grunnorganisasjonen med politidistrikter under ledelse av en politimester og med lensmannsdistrikter på landet, fortsatt skal bestå. Endringer i distriktenes antall eller i grensene mellom distrikter besluttes av Kongen. Dette gjelder også for lensmannsdistrikter noe som innebærer at den formelle beslutningsmyndigheten blir flyttet ett trinn opp i forhold til dagens ordning. Endringen er gjort i erkjennelsen av at sammenslåing av distrikter og regulering av distriktsgrenser er politisk sett meget vanskelige saker som ikke bør avgjøres i et enkelt departement, men av regjeringen. Til sjøs forutsettes politidistriktene å ha ansvaret for de tilstøtende områder innenfor territorialgrensen (sjøterritoret). Regelen som gir Kongen fullmakt til å treffe bestemmelse for kontinentalsokkelen og andre områder utenfor territorialgrensen er viderført fra den gamle loven hvor den kom inn som en følge av de nye behov som oppstod da oljevirksomheten på kontinentalsokkelen kom igang. Utviklingen siden har gått i retning av at det er aktuelt å drive nasjonalt oppsyn med ressurs- og naturforvaltning utenfor territoriet i større utstrekning enn før. Ved fordelingen av ansvaret for slike oppgaver tas det ikke bare hensyn til geografisk nærhet, men også til at vedkommende politikammer har gode faglige forutsetninger for oppgaven, lett kommunikasjon med aktuelle samarbeidspartnere og andre relevante forhold. Det antas ikke å være aktuelt å fordele ansvar for slike oppgaver til lensmannskontorer, selv om loven i og for seg åpner for dette. Annet ledd omhandler organisatoriske saker som anses så viktige at de bør avgjøres av Kongen. I første rekke gjelder dette opprettelsen av sentrale og regionale politiorganer og andre regionale samordningstiltak. Nåværende lov har en bestemmelse av lignende art i § 3. I den nye bestemmelsen har man imidlertid unngått bl.a å knytte de ulike enkeltbestemmelser til begreper som «sentrale organer» eller landsdeler. Den nye bestemmelsen vil gi rom for mer fleksible løsninger. I nr. 1 vil «egne politiorganer» omfatte såvel sentrale organer som organer på regionnivå. Regionnivå knyttes ikke til noen bestemt definisjon av landsdel, men kan være et større eller mindre område alt etter hva samordningsbehovet tilsier. nr. 1 innebærer at Kongen bl.a kan opprette nye, nedlegge eller slå sammen eksisterende sentralorganer. Det ligger en begrensning i at det skal dreie seg om «ett eller flere bestemte politigjøremål». Kongen kan ikke i medhold av denne bestemmelsen opprette politiorganer med generell myndighet. nr. 2 åpner for at visse politigjøremål kan sentraliseres til en politimester for et bestemt område. Mens det etter nr. 1 kan opprettes egne regionale organer skjer samordningen etter nr. 2 ved sentralisering til et eksisterende politikammer. Overgangen mellom de to former kan være glidende og det er sjelden særlig viktig å fastslå hva som er hva. Den eksisterende landsdelsordningen synes å burde henføres under nr. 2, selv om det er opprettet egne stillinger for landselsinspektører ved de respektive politikamre for å lede den regionale virksomheten. nr. 3 omhandler samordning gjennom at en politimester fritas for gjøremål som normalt ville bli utført innen distriktet. Som eksempler på slike ordninger kan nevnes at politimesteren i Oslo er fritatt for ansvaret for overvåkingstjenesten i sitt distrikt. Årsaken er at tjenesten ledes for hele landet av Overvåkingssentralen og det er mest rasjonelt at sentralen utfører denne tjenesten direkte i Oslo. Ut fra lignende hensyn var det tidligere en tilsvarende ordning mellom Rogaland politikammer og det langt større Stavanger politikammer. Slike ordninger kan, om de gjelder større saksområder, bety en vesentlig endring i arbeids- og ansvarsforholdene for distriktene. at beslutningsmyndigheten bør ligge hos Kongen. Siste ledd er i strengt juridisk forstand unødvendig idet man ville komme til samme resultat uten en særskilt lovregel, men man har funnet det riktig å ta den inn i loven for fullstendighetens skyld. Ordninger som må besluttes av Kongen om de skal være varige, kan bestemmes av departementet når de er knyttet til en bestemt oppgave eller forøvrig er midlertidige. Første og siste ledd tilsvarer med en modernisering av formen nåværende lovs § 6, mens annet ledd er videreført fra nåværende lovs § 7 annet ledd. Idag er lensmannen underlagt politimesteren når det gjelder utførelsen av polititjenesten, mens han administrativt er underlagt fylkesmannen. Dette vil bli endret slik at lensmannen nå også blir administrativt underlagt politimesteren. Endringen avspeiles ikke i selve lovbestemmelsen. Det er også rom for den nye ordningen inn under ordlyden som på de relevante punkter er den samme som i den gamle loven. Det vises imidlertid til kommentarene under kap. III pkt. Det er idag 10 lensmannsdistrikter som er fullstendig fritatt for polititjeneste. Dette er lensmannskontorer som ligger nær byer og tettsteder med politikammer, hvor det er mest rasjonelt at politikammeret utfører polititjenesten, mens lensmannskontoret tar seg av de sivile gjøremål. Det er også endel lensmannskontorer med nær beliggenhet til politikammeret som er fritatt for polititjenesten i deler av sitt distrikt eller hvor det av praktiske grunner er kommet istand spesialordninger ut fra om tjenesten skal utføres i eller utenfor vanlig arbeidstid. Første ledd fastslår hovedregelen om lensmannens ledelse av politiet og gir samtidig departementet adgang til å gjøre unntak. Tredje ledd første punktum fastsetter nærmere hva som skal være fremgangsmåten hvis departementet overveier å frita lensmannen helt eller delvis for polititjeneste. Første ledd gir politimesteren adgang til å frita lensmannen for ledelsen i det enkelte tilfellet. Politimesteren vil som lensmannens overordnede kunne instruere lensmannen under dennes ledelse av polititjenesten. Politimesteren kan imidlertid også helt frita lensmannen for befatning med en bestemt sak eller et sakskompleks. Det kan være ulike grunner til dette, men mest vanlig vil det skje i forbindelse med større saker som berører flere lensmannsdistrikter og hvor det er best at det hele ledes og drives enten direkte fra politikammeret eller ved at en lensmann blir oppnevnt til å lede aksjonen i flere lensmannsdistrikter. Slike tilfelle er ikke uvanlige og må kunne avgjøres helt uformelt. Annet ledd har som formål å rydde opp i tvil om hvorvidt myndighet som ved lov er lagt til politiet kan utføres av lensmannen. Det er nærmere redegjort for bakgrunnen under kap. III pkt. 5.6.1 Man har endret språkbruken i forhold til gjeldende lovs § 7 annet ledd og satt « andre lover». Dette er hva såvel bestemmelsen i den gamle loven som i nærværende utkast tar sikte på og man finner grunn til å understreke at den ikke er satt inn for å regulere myndighetsspørsmål etter nærværende lov. Under kap. III pkt. 5.6.1 er også omtalt bestemmelsen i gjeldende politilovs § 7 første ledd som ikke er foreslått tatt inn i den nye loven. Når en lov legger myndighet til «polititmesteren», vil det nå bero på en tolking av den aktuelle loven om dette skal forstås som et forbud mot eller innebærer å sette særlige begrensninger i adgangen til delegasjon. Antakelig vil en rekke av de lover det gjelder måtte forstås slik at myndigheten ikke kan utføres av lensmannen. Nærværende § 6 annet ledd innebærer imidlertid også at myndighet som er lagt til «politimesteren» i en særlov kan utføres av lensmannen i lensmannsdistrikt hvis dette følger av en naturlig fortolkning av vedkommende lov. Dette vil være tilfelle hvis uttrykket «politimesteren» i loven er å forstå som en ren formsak og bare er ment å bety «politiet». Tredje ledd annet punktum gir departmentet adgang til å treffe bestemmelse om andre ordninger vedrørende gjøremål som er nevnt i § 2. Slike ordninger vil ikke ha samme store betydning som fritakelse for polititjeneste og de spesielle saksbehandlingsreglene i første punktum gjelder ikke ved slike beslutninger. Første ledd. Med uttrykket «plettfri vandel» er det ikke tilsiktet å gjøre noen realitetsendring i forhold til gjeldende bestemmelse som sier «edruelig og av et uplettet rykte». Hensikten er bare å modernisere språkbruken. Plettfri vandel innebærer et strengt vandelskrav. Også forseelser som i andre sammenhenger regnes som mindre alvorlige, vil være tilstrekkelig til å forhindre tilsetting i politiet. Likeledes vil forholdet være relevant selv om det ligger langt tilbake i tid. Helt uten betydning er likevel ikke tidsforløpet. Hvis forholdet både er lite alvorlig og foregikk langt tilbake i tiden, er det mulig at man idag vil anse vandelen som plettfri. til at vandelen ikke er plettfri. Dette kan f.eks. gjelde overdreven alkoholbruk. Det avgjørende er at forholdet har en slik karakter og omfang at det er egnet til å skape mistillit til en persons dømmekraft eller svekke hans anseelse. Kravet til vandel kommer til anvendelse ved tilsetting. Når det stilles så sterke vandelskrav ved tilsetting, får det indirekte også betydning for vilkårene for å meddele noen avskjed. Vandelskravet vil sette en streng standard også ved vurderingen av hva som er «utilbørlig adferd» eller «uverdig» ved anvendelsen av tjenestemannsloven § 15b. Paragrafen gir regler om tilsettingsmåten for samtlige stillingskategorier, unntatt lensmenn. Dette skyldes at det er egne regler om tilsetting av lensmenn i lensmannsloven. Reglene er stort sett i samsvar med det som gjelder idag. For sjefene for særorganene kan det vare aktuelt å benytte forskjellige tilsettingsordninger dersom særorganenes oppgaver og betydning tilsier det. Det vises forøvrig til kommentarene under kap. III pkt. 6.3. Slik etatene er organisert vil de grupper som utfører den direkte polititjenesten og de som har andre funksjoner kunne identifiseres gjennom stillingsbetegnelsen. Det enkleste er derfor å knytte politimyndigheten til denne. Det er noen små avvik fra dette og fullmaktsregelen i første ledd siste punktum er satt inn for å ivareta muligheten til å foreta justeringer. Stillinger med politibenevnelse kan bli brukt i institusjoner som tilhører politiorganisasjonen, men som ikke deltar i den direkte polititjenesten. Dette gjelder f.eks. Politiets Materielltjeneste. Det finnes dessuten 10 lensmannskontorer som ikke utfører polititjeneste. Når institusjonen ikke utfører polititjeneste, vil det heller ikke følge noen politimyndighet med stillingen, selv om stillingsbenevnelsen normalt skulle tilsi det. For endel av de nevnte lensmannskontorers vedkommende vil imidlertid personalet delta i felles vakt- eller beredskapsordninger innen det lokale området slik at de likevel deltar i regulær polititjenste. Å ha politimyndighet innebærer både rettigheter og plikter. Departementet bør derfor benytte hjemmelen og fastsette de nødvendige presiseringer for de små grupper av tjenestemenn som ikke passer helt inn under hovedregelen. Annet ledd omhandler grupper som ikke egner seg for enhetlige ordninger, men hvor mer fleksible og detaljerte regler er nødvendig. Det kan her også være aktuelt å tildele politimyndighet med spesielle begrensninger såvel geografisk som i tid og sak. Tredje ledd tar som utgangspunkt at politimyndighet gis til personer utenfor politiet i forbindelse med oppdrag hvor det er sannsynlig at den som utfører det vil stå overfor situasjoner hvor avverging eller avdekking av lovbrudd står sentralt. Fullmaktsbestemmelsen i siste punktum er en viderføring av en regel som idag står i politiloven § 15 tredje ledd. Den tar sikte på det tilfelle hvor tilsatte i politiet som har politimyndighet i kraft av sin stilling, har slike oppdrag. Generelt vil det gjennom adgangen til kontroll med bierverv bli ført en restriktiv linje med hensyn til oppgaver som medfører kontrollvirksomhet som grenser inn på politioppgavene. Når det gjelder oppsyn til vern av naturmiljøet og beslektede formål, er det små betenkeligheter med å tillate at polititilsatte deltar og det er en god del interesse for slike spørsmål blant personalet i etatene. Synspunktet er her at de ikke tar med seg den politimyndighet de er utstyrt med for å utføre tjenesten i politiet eller lensmannsetaten over i en annen funksjon. De kan imidlertid på linje med andre gis begrenset politimyndighet knyttet spesielt til oppsynsfunksjonen. Legitimasjonsplikten i fjerde ledd ivaretar såvel hensynet til å sikre at ingen falskelig opptrer som politi som hensynet til at det skal være mulig å identifisere den tjenestemann som har opptrådt i saken. Forbeholdet i annet punktum er satt inn for å sikre mot at krav om identifikasjon skal forhindre eller utsette tjenestehandlingen under vanskelige situasjoner. Såvel annet som tredje punktum forhindrer at krav om identifikasjon brukes i sjikanøs hensikt. Første ledd omhandler politiet mens annet ledd omhandler lensmannsetaten. Begge fastslår hovedregelen om ansettelse knyttet til en bestemt enhet og plikten til å utføre oppdrag utenfor denne. «Det enkelte tilfelle» omfatter ikke bare saker som sprer seg til flere distrikter, men også oppgaver eller sakskomplekser som strekker seg over en viss tid. I lensmannsetaten, hvor enhetene er små, er vaktsamarbeidsordninger utbredt. For å lette opprettelsen av samarbeidsordninger, bør det gjelde en alminnelig plikt til å tjenestegjøre i mer enn ett distrikt. Annet ledd siste punktum tar sikte på at tilsatte ved lensmannskontorene deltar i et felles beredskapsopplegg direkte under politikammeret. De øvrige ledd i bestemmelsen er felles for begge etater. Beordringsplikten etter tredje ledd er ment å omfatte også oppdrag av relativt betydelig varighet. Man ønsker ikke å sette noen absolutt grense. Man må se hen til formålet med beordringen og behovet ved fastleggelsen av hvor lang en midlertidig beordring kan være. Fjerde ledd sikrer at ledelse og andre nøkkelposisjoner ved spesielle politiaksjoner blir fyllt med godt kvalifiserte folk ved å gjøre det til en plikt å utføre slike oppgaver. I tillegg til den forholdsvis detaljerte omtale som er gitt under kap. III pkt. 6.6 vil man nevne at «bierverv» i bestemmelsens annet ledd omfatter såvel ansettelsesforhold som selvstendig erverv. At samtykke kan tas tilbake «når som helst» innebærer at det ikke behøver å foreligge noe misbruk eller konkrete negative følger før dette gjøres. Endrede forhold eller vurderinger vil være tilstrekkelig grunnlag for et tilbakekall. Siden det er snakk om å stoppe et etablert forhold, bør det i slike tilfelle som regel gis en frist for avvikling. I forhold til bestemmelsen i gjeldende lovs § 19 er formuleringen «eller være påvirket av» i første ledd ny. At de tilsatte ikke må fortære alkohol så kort tid forut for tjenesten at de vil være påvirket når de kommer på arbeid trenger ikke nærmere kommentar når det gjelder programmert tjeneste eller reservetjeneste. Det er imidlertid også en viss sjanse for at tjenestemenn i politiet og lensmannsetaten blir innkalt til tjeneste uten at dette er planlagt eller forhåndsvarslet. I slike situasjoner kan den tilsatte ikke klandres for å være påvirket når oppkallingen kommer. Polititjenesten er imidlertid så krevende at man ikke kan risikere å la påvirkede folk ta del. Formuleringsendringen tar sikte på å klargjøre dette. Streikerettsbestemmelsen i nåværende politilovs § 20 har en særegen beskrivelse av hvilke grupper som omfattes. Det fremgår av kommentarene i Ot.prp.nr.14 (1958-1959) at dette har sammenheng med at man ønsket å inkludere bl.a lensmenn og lensmannsbetjenter, som på det tidspunkt ikke kom inn under politiloven medmindre det fremgikk klart av den enkelte bestemmelse. På side 13 i proposisjonen sies følgende: « I likhet med den någjeldene § 20 vil den foreslåtte bestemmelse rette seg såvel mot tjenestemenn ved politiet som mot enhver tjenestemann med politimyndighet, så som lensmenn og lensmannsbetjenter. Derimot finner man det upåkrevd å medta politiets embetsmenn, da det som før nevnt følger allerede av gjeldene rettsregler at de ikke har streikerett. Departementet er enig med Politiembetsmennenes Landsforening i at forbudet i § 20 må gjelde alle som er ansatt i politiet, ikke bare polititjenestemenn, men også kontorpersonell, teknisk personell m.v.; for at dette skal komme helt klart fram har man formet første ledd uvesentlig anerledes enn det før nevnt foreløpige utkast. I utkastet til § 24 i ny lov har man endret språkbruken i pakt med det som språk forøvrig benyttes i utkastet. Siden embetsmenn i alle fall ikke kan streike finner man det ryddigst at formuleringene dekker også politimestrene. Forøvrig er det ikke tilsiktet å gjøre noen endringer og i den grad tvil måtte kunne oppstå om spesielle stillinger eller grupper av stillinger omfattes av forbudet, er det siktemålet at spørsmålet skal få samme løsning etter den nye som den gamle lovtekst. Første ledd tjener i første rekke som alminnelig veiledning ved å klargjøre hva som er reglene på de to hovedområdene og hvor disse er å finne. At forvaltningslovens regler gjelder med de «tillegg og begrensninger» som er fastsatt vil bl.a si at når området for taushetsplikten utvides i annet ledd kommer hele forvaltningslovens omfattende sett av unntak og presiseringer til anvendelse for utvidelsen. Når annet ledd viser til «hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten» omfatter dette såvel opplysninger som er innhentet gjennom slik virksomhet, som andre opplysninger som vil skade denne, f.eks. informasjon om hvor spaning drives. I det øyeblikk informasjonen går inn i en konkret straffesak vil det være straffeprosesslovens regler om taushetsplikt som regulerer forholdet også for den informasjonen som skriver seg fra spanings- og etterretningsvirksomhet. og avvergende tiltak, samt hensynet til opprettholdelse av ro og orden. Kommer man over i oppklaring eller etterforskning er man over i straffeprosessens område. Tilsvarende synspunkter ligger til grunn for at siste ledd nr. 2 og 3 er avgrenset til å gjelde forebygging og avvergning. Her er ordensmessige hensyn utelatt da formålet ikke anses alvorlig nok til å begrunne særregler om informasjonsutveksling. Med avverging siktes til en situasjon hvor det synes sannsynlig at et lovbrudd er umiddelbart forestående, mens forebygging tar sikte på situasjoner hvor det ikke er klare indikasjoner på det, men hvor opiysningene likevel er relevante i den hensikt å forhindre fremtidige lovbrudd. Siste ledd nr. 1 tar sikte på å forhindre at intern sektorisering skal avskjære tilgang på relevant informasjon som allerede finnes innenfor egne rekker. F.eks. kan opplysninger fra trafikktjeneste gjøres kjent for overvåkingstjenesten eller opplysninger fra en våpensak for voldsetterforkere eller vise versa. Begrensningen ligger i kravet til «tjenestemessige behov». Opplysningene skal ikke være tilgjengelige for enhver tjenstemann innen organet, men bare for dem som har en tjenestlig relevant interesse av dem. Bestemmelsen avløser gjeldende lovs § 27. Den gir hjemmel for å pålegge privatfinansiert politioppsyn ved allment tilgjengelige sammenkomster og tilstelninger. I paragrafen angis de viktigste typer av arrangementer. Oppregningen er m.a.o. ikke uttømmende. Av lovutkastet fremgår det at arrangører kan pålegges å dekke utgiftene «helt eller delvis». Ordlyden i den nåværende politilov er ikke til hinder for at det utvises et skjønn fra politiets side med hensyn til hvor stor del av utgiftene som skal belastes arrangøren. Departementet har imidlertid gitt retningslinjer som går ut på at når betingelsene for refusjon er til stede, skal det kreves refusjon. Den foreslåtte lovtektsen gir klarere uttrykk for skjønnsadgangen. Departementet forutsetter imidlertid fortsatt at politiet krever refusjon for hele beløpet med mindre gode grunner tilsier at refusjon ikke skal kreves. I så fall må politiet dekke ekstrautgiftene innen de ordinære budsjettrammer. I annet ledd presiseres det at organisert vakthold med sikte på vern av person, eiendom eller naturen ikke er forbudt. Forbudet i første ledd omfatter heller ikke vakthold som skjer i regi av organiserte ordensvern ved allment tilgjengelige sammenkomster. Begge disse typene vakthold skal ha et defensivt preg. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen innskrenkning i den adgang enhver borger har til å ta i bruk makt i enkelttilfeller i henhold til straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge. Pågripelser kan foretas hvis vilkårene i strpl. § 176 første ledd et til stede. Den pågrepne skal i slike tilfeller straks overlates til politiet. Overtredelser av forbudet er belagt med straff, jf utkastets § 31. Først ledd pålegger politiet en å iverksette tiltak for å redde menneskeliv. Formuleringen i første ledd innebærer at politiet bl.a må iverksette leting hvis noen er savnet under slike omstendigheter at det er alvorlig grunn til frykt for at vedkommende kan omkomme eller bli alvorlig skadet. Bestemmelsen innebærer også at politiet må ha forberedt en berdskap for å ta seg av slike oppdrag. Bestemmelsen forutsetter at det finnes en organisert redningstjeneste og man forutsetter i praksis at denne fortsetter etter samme mønster som idag. nr. 1 annet ledd blir hjemmelsbestemmelse for regler om organisering av redningstjenesten. Tredje ledd pålegger politiet å gjøre det som er mulig for å avverge fare eller begrense skadevirkningene ved ulykkes- og katastrofesituasjoner som ikke medfører noen redningsaksjon eller hvor omfanget er slik at det går ut over det som gjelder redning av menneskeliv. beredskapsplaner og treffe de tiltak som er mulig. Politiet skal i henhold til bestemmelsen også søke å koordinere innsatsen som gjøres fra ulike instanser inntil ansvaret overtas av andre. Etter Svalbardloven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett samt lovgivningen om rettspleien på Svalbard. Det fremgår av paragrafen at andre lover bare gjelder dersom det uttrykkelig er fastsatt. Av Svalbardloven § 5 fremgår det at Sysselmannen bl.a har funksjon som politimester. Svalbard er ifølge Svalbardloven § 1 en del av kongeriket Norge. Det er derfor naturlig å gi politiloven anvendelse på Svalbard. Prinsippet om at overordnede forvaltningsorganer har instruksjonsrett over underordnede organer følger av alminnelig forvaltningsrett. § 30 representerer ikke noen innskrenkning i den alminnelige instruksjonsretten og bestemmelsen er tatt med i lovutkastet for å dekke et informasjonsbehov. Fullmakter til å gi nærmere forskrifter eller instrukser er søkt tatt med i de paragrafer i loven som omhandler det tema som er gjenstand for regulering. De fleste fullmaktsbetsemmelsene finnes i lovens kap. III og IV. Fullmakten til å gi alminnelige eller spesielle tjenesteregler, herunder en riksdekkende politiinstruks, lar seg ikke innpasse i et slikt mønster. En slik adgang vil departementet ha etter alminnelig forvaltningsrettslige prinsipper. Lovutkastet legger imidlertid opp til en formell differensiering av kompetanse etter direktivets innhold og geografiske vikeområde. Det er derfor nødvendig å ha en egen bestemmelse også om hjemmel for regler som retter seg innad i politiet. Første punktum tillegger Kongen myndigheten til å gi en alminnelig tjenesteinstruks for politiet. Politiinstruksen hjemler ikke inngrep overfor borgerne, men den er likevel viktig fordi den gir regler for hvordan samfunnets fysiske maktapparat skal utøve sin tjeneste. Det legges ikke opp til noen endring når det gjelder hvem som har myndighet til å gi poltiinstruks ettersom det følger av § 29 i den gjeldende lov at det er Kongen som idag har slik myndighet. Den gjeldende politiinstruks er gitt ved kronprinsregentens resolusjon av 22.6.90. Bestemmelsen inneholder straffetrusselen for overtredelse av normer gitt i fem av lovens paragrafer. Straffereammen er satt til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. I den nåværende politilov er det bare overtredelse av forbudet mot frivillig ordensvern som er belagt med straff. Strafferammen for en slik overtredelse er etter politiloven av 1936 fengsel i 6 måneder. Strafferammen senkes således, men samtidig innføres fengselsstraff som alternativ for overtredelser av bestemmelser som til nå har stått i politivedtekter og som det følgelig bare har vært mulig å reagere med bøter overfor, jf strl. § 339 nr. 2. Lovutkastet klargjør skyldkravet ved overtredelser av politivedtekter. Etter gjeldende rett er det et tolkningsspørsmål hvorvidt uaktsomme overtredelser kan straffes. Også spørsmålet om straffeansvar for medvirkere løses nå direkte i loven. Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politiet og lensmannsetaten. Politiet kan gripe inn: 3 for å avverge eller stanse lovbrudd. Unnlater noen å etterkomme pålegg gitt i medhold av første ledd, kan politiet for den ansvarliges regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller utsetter allmenheten for fare. Politiet kan innbringe til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten: Politiet kan foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene, hvis personen nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår og bopel når politiet ber om det, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identitet er falsk. Visitasjon for å fastslå identitet kan også foretas etter § 12 siste ledd. Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i første ledd kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel. Det kan også settes vilkår for avviklingen for å forebygge slike forstyrrelser eller krenkelser som nevnt i fjerde ledd. Det kan herunder settes som vilkår at deltakere i demonstrasjon eller lignende ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med. I vedtekter som fastsettes av kommunen og godkjennes av departementet eller den instans departementet fastsetter, kan det gis bestemmelser: 1 om å opprettholde ro og orden, sikre ferdselsen og for å hindre tilgrising, herunder klistring og maling på vegger, murer o.l. på steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel; 2 i samsvar med lokale sedvaner, om hus- eller grunneiers plikt til på de steder som er nevnt i nr. 1, å holde det rent og ryddig på fortau eller tilsvarende område i umiddelbar tilknytning til eiendommen, rydde for snø og strø når det er glatt; 3 om meldeplikt for den som vil holde et arrangement som er allment tilgjengelig, selv om arrangementet ikke skjer på offentlig sted, når arrangementets art eller størrelse gjør det sannsynlig at politioppsyn blir nødvendig av hensyn til ro og orden eller avvikling av trafikken. Meldeplikten kan også omfatte sammenkomst med dans eller annen tilstelning av overveiende selskapelig eller underholdende art for medlemmer av forening eller lignende sammenslutning; 4 om at det for arrangement på offentlig sted som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må leveres inn søknad i stedet for melding etter § 11. Nærmere frist for innlevering av slik søknad kan fastsettes; 5 om at barn under 15 år ikke har adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte; 6 om regulering av ervervsvirksomhet på offentlig sted som ikke faller inn under regulering i andre lover; 7 om politiets kontroll med pantelånervirksomhet. Riket inndeles i politidistrikter med en politimester som sjef for hvert distrikt. Politidistriktene inndeles i lensmannsdistrikter. Inndeling fastsettes av Kongen, som også bestemmer hvordan distriktsinndelingen skal være i forhold til den norske del av kontinentalsokkelen og områder utenfor sjøterritoriet som norsk rett får anvendelse på. Forøvrig gir departementet bestemmelser om organisatoriske spørsmål. Departementet kan herunder fastsette samarbeidsordninger mellom distrikter, gi bestemmelser om bruk av politistyrker ut over distriktsgrenser og om ordninger som nevnt i annet ledd nr. 3 når dette skjer for en bestemt anledning eller for et avgrenset tidsrom. Den som skal tilsettes i politiet og lensmannsetaten, må ha plettfri vandel. Tilsatte med politimyndighet må være norske borgere. Politimestre og visepolitimestre skal ha juridisk embetseksamen. Departementet gir nærmere regler om øvrige krav til tilsetting i andre stillingskategorier, herunder bl.a krav om forutgående politiutdanning, prøveår, vilkår for opptak ved politihøgskolen og særskilte vilkår for avansement. Departementet bestemmer grader og stillingsbetegnelser i politiet og lensmannsetaten. Sjefen for politiets overvåkingstjeneste beskikkes av Kongen på åremål for inntil 6 år om gangen. Den som beskikkes som overvåkingssjef, kan uten oppsigelsesfrist sies opp av Kongen og har i så fall krav på lønn i inntil 6 måneder. Dette lønnskrav faller bort i den utstrekning vedkommende får utbetalt lønn i annen statsstilling. For sjefer for andre særorganer i politiet fastsettes nærmere regler om tilsetting av Kongen. For andre stillingskategorier i politiet, samt lensmannsfullmektiger, lensmannsbetjenter og kontorfunksjonærer i lensmannsetaten, fastsetter departementet tilsettingsmåten. Politimyndighet kan unntaksvis gis til andre. Politimyndigheten skal i slike tilfeller i alminnelighet være begrenset i tid eller til nærmere bestemte saker eller funksjoner. Departementet gir nærmere bestemmelse om tildeling og anvendelsen av begrenset politimyndighet. Departementet gir også nærmere bestemmelser om adgang til tilsatte i politiet til å utføre særskilte oppdrag med begrenset politimyndighet. Politiets embets- og tjenestemenn tilsettes i alminnelighet for å gjøre tjeneste i et politidistrikt eller i et av politiets særorganer. De er forpliktet til i det enkelte tilfelle å gjøre tjeneste uten hensyn til distriktsgrenser. Lensmannsetatens tjenestemenn tilsettes i alminnelighet i lensmannsdistriktet. Når lokale samarbeidsordninger tilsier det, har tjenestemennene plikt til å utføre tjeneste i andre distrikter og har ellers for det enkelte tilfelle plikt til å utføre tjeneste uten hensyn til distriktsgrenser. Lensmannsfullmektiger og -betjenter kan dessuten pålegges i sin alminnelighet å gjøre tjeneste i hele politidistriktet. Embets- og tjenestemenn i politiet og tjenestemenn i lensmannsetaten kan beordres til midlertidig å gjøre tjeneste i annet distrikt, i et av politiets særorganer, i departementet eller til å tjenestegjøre uten hensyn til distriktsgrenser, samt til å gjennomgå kurs ved Politihøgskolen eller annen utdanning for polititjenesten. Når det bestemmes i medhold av § 5 at visse politigjøremål eller en bestemt politiaksjon skal utføres under felles ledelse for flere politidistrikter, kan departementet pålegge embets- og tjenestemenn i politiet og lensmannsetaten å utføre den felles ledelse eller andre oppgaver knyttet til oppdraget. Det er forbudt for tilsatte med politimyndighet og øvrige tilsatte i politiet å gå til hel eller delvis arbeidsnedleggelse etter avtale eller i forståelse med hverandre. Det er likeledes forbudt å søke å sperre slike stillinger for arbeidskraft. For politiets behandling av straffesaker gjelder taushetsplikten i straffeprosessloven § 61a - 61 e. For politiets øvrige virksomhet gjelder forvaltningsloven § 13-13 f med de tillegg og begrensninger som følger av denne paragraf. Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for: Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted. Kongen fastsetter en alminnelig tjensteinstruks for politiet. Departementet gir tjenestereglementer og særinstrukser. Politimesteren kan utstede utfyllende tjenesteregler når lokale forhold gjør dette påkrevd. Forskrifter, herunder kommunale vedtekter, som er gitt med hjemmel i lover som oppheves i § 33 nr. 1, forblir gjeldende inntil de er erstattet med nye forskrifter såfremt de ikke strider mot bestemmelse i denne lov. Lensmenn vert tilsette av eit tilsettingsråd. Rådet leias av politimeistaren og er elles sett saman etter reglane i tenestemannslovas § 5. I § 4 erstattes ordet «Fylkesmannen» med «politimeistaren» i alle tre leddene. Straffeprosessloven av 22. mai 1981. § 2 siste ledd skal lyde: Tillatelse til å utføre vaktvirksomhet gis av politimesteren på det sted virksomheten skal drives fra eller av den politimyndighet som departementet bestemmer. Ot.prp.nr.82 (1992-1993) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. |
lovdata_cd_37001 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.934 | Statsborgere i ett av landene har ved opphold i det annet land rett til stønad ved arbeidsløyse etter samme regler som i sistnevnte land. Stønad ved dødsfall. |
lovdata_cd_39157 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.956 | Sist endret 20.08. Denne avtalen mellom helsestasjon og Regional oppgjørsenhet gjelder direkte oppgjør for utgifter til svangerskapsomsorg gitt i helsestasjon av lege eller jordmor. Svangerskapskontroller utført av lege godtgjøres i henhold til forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege, gitt av Helsedepartementet i medhold av folketrygdloven §5-4. Svangerskapskontroller utført av jordmor godtgjøres i henhold til forskrift om stønad til dekning av utgifter til jordmorhjelp, gitt av Helsedepartementet i medhold av folketrygdloven §5-12. Med hjemmel i §2 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege og §6 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til jordmorhjelp har Regional oppgjørsenhet .. ............................... inngått avtale om direkte oppgjør for svangerskapsomsorg med helsestasjon..... ................ |
lovdata_cd_62293 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.838 | Publisert: Somb-1985-53 (1985 116) Sammendrag: Tildeling av trygdeleiligheter - uklar regelsituasjon. Behandlingen av en klage over tildeling av trygdeleiligheter i Oslo viste at regelsituasjonen på dette området var uklar. Dette ble tatt opp med kommunen på generelt grunnlag. Saksgang: (Sak 27E/84) I brev 29. august 1984 skrev jeg til sosialrådmannen i Oslo: «Min korrespondanse med Kontoret for eldreomsorg etterlater en del spørsmål vedrørende det formelle grunnlag for kommunens behandling av trygdeleilighetssaker, som jeg gjerne vil få besvart av sosialrådmannen: 1. Hva er det formelle utgangspunkt for ordningen med tildeling av slike leiligheter? - Hvis ordningen er basert på et bystyrevedtak, bes om en kopi av dette. 2. Kontoret for eldreomsorg opplyser at det ikke foreligger skrevne regler eller retningslinjer med kriterier for tildelingsavgjørelsene. Har det på noe tidspunkt vært gitt slike regler/retningslinjer, og er disse i tilfelle senere formelt opphevet? 3. Har det vært vurdert om det ut fra rettssikkerhetsgrunner bør utarbeides slike regler? 4. Jeg vil gjerne ha en kort orientering om behandlingsreglene/rutinene, spesielt med sikte på hvem som er tillagt avgjørelsesmyndighet og om det er opprettet noen klageordning. Sosialrådmannen forela saken for eldreomsorgskontoret, som uttalte i brev 24. oktober 1984: 1. Utgangspunktet for ordningen med tildeling av trygdeleiligheter ligger i et bystyrevedtak nærmere 40 år tilbake. Vi har dessverre ikke klart og frembringe kopi av dette vedtaket. Bystyrets forutsetning dengang planen for disse bygg ble vedtatt var at leilighetens skulle stilles til disposisjon for alders- og uføretrygdede hjemmehørende i Oslo som økonomisk og boligmessig var vanskelig stillet. Vi oversender kopi av beretning fra Formannskapets møte 17.04.1947. 2. Av skrevne regler kan vi henvise til Formannskapsmøte 27.03.1952 hvor dette ble behandlet. Vedlagt kopi av innstilling. I møte 24.02.1956 vedtok Trygdenemnda å anmode administrasjonen om å gi en redegjørelse over den bestående ordning og eventuelt komme med forslag til endring i gjeldende praksis. I Formannskapets møte 07.01.1961 ble det vedtatt at aldersgrensen på 60 år skulle opprettholdes. 3. - - - Vi mener Sosialutvalget bør fastsette kriterier for skjønnsvurdering ved tildeling av trygdeleiligheter, og vi vil fremme sak om dette. Når slike kriterier er fastsatt, mener vi det ikke er nødvendig med klageadgang til Sosialutvalget som nå har vært praktisert. Tildeling av trygdeleilighet er en ren kommunal hjelpeordning. Tildeling kan ansees som «enkeltvedtak» i forvaltningslovens forstand, men uten klageadgang jfr. §28, annet ledd. 4. Nåværende behandlingspraksis: Alle søknader blir gjennomlest og vurdert. De søkere som oppfyller betingelsene blir registrert. Søkerne får skriftlig beskjed om at de er registrert, men at de kan henvende seg til vårt kontor dersom deres livssituasjon forverres. De øvrige søkere tilsendes begrunnet avslagsbrev. I de tilfeller hvor det fremkommer at søkerne kan ha det vanskelig (helse- eller boligmessig), blir søknaden sendt de respektive distriktssosialkontor for hjemmebesøk og rapport. blir søknaden vurdert av saksbehandler. Dersom det synes grunnlag for behandling «utenom tur» blir søknaden behandlet straks. Saksbehandlers innstilling med forslag til vedtak blir forelagt direktøren som har delegert myndighet fra Sosialutvalget til å fatte vedtak. Klage kan forelegges Sosialutvalget som øverste klageinstans. I tilknytning til brevets pkt. 3 forelå også en tidligere uttalelse fra eldreomsorgskontoret der det het: «Dette er en kommunal hjelpeordning, som kan anses som enkeltvedtak, men uten klageadgang jfr. forvaltningsloven §28, annet ledd. Fastsettelse av kriterier for skjønnsutøvelse er av betydning for rettssikkerheten. Praksis har vært at sosialutvalget behandler klagesaker. Dette bør fastsettes ved vedtak. Mangel på tilbud er også hovedproblemet her, sa en ekstra klagebehandling vil neppe være hensiktsmessig. Jeg fremholdt i brev 17. april 1985 til sosialrådmannen: «Brevvekslingen har vist at det i dag ikke foreligger betryggende regler for tildeling av trygdeleiligheter. Eldreomsorgskontoret opplyser at tildelingen tidligere i det alt vesentlige ble foretatt etter ansiennitet. I de senere år er imidlertid dette endret slik at ca. 80 av ledige leiligheter i dag tildeles «utenom tur» og kun 20 % etter ansiennitet. Utviklingen skal ha skjedd gradvis og eksakte kriterier for tildeling er ikke oppsatt. I brev 29. august 1984 ba jeg opplyst hva som var det formelle utgangspunkt for ordningen med tildeling av trygdeleiligheter. Eldreomsorgskontoret svarte 24. oktober 1984 at ordningen er basert på et bystyrevedtak nærmere 40 år tilbake, som man ikke hadde funnet tilbake til og derfor heller ikke kunne gjengi ordrett. Derimot ble følgende dokumenter fremlagt: 1. Utskrift av formannskapsmøte 17. 2. Utskrift av formannskapsmøte 27. 4. Utskrift av formannskapsmøte 7. Jeg har i tillegg innhentet bystyresaknr. 34 for 1951/52. Av disse dokumenter synes å fremgå at man tidligere fulgte klarere kriterier/retningslinjer for tildeling av trygdeleiligheter. Leilighetene var således først og fremst tiltenkt eldre med dårlig økonomi og derav følgende dårlige boligforhold, jfr. bl.a. bystyresak 34 for 1951/52. I dag synes derimot det økonomiske aspekt å ha blitt fortrengt av den mer helsemessige siden, jfr. bl.a. det standardbrev kommunen i dag sender til registrert søker. Her heter det « - - - det er bare pensjonister som har dårlige bolig- og helsemessige forhold som kan regne med å få søknaden innvilget». Etter min oppfatning er det rettslig sett uheldig å endre kriteriene for tildeling på en slik måte som her har skjedd: Praksis endres - uten at tidligere bystyre og formannskapsvedtak eller tidligere retningslinjer erstattes av nye. Jeg må derfor be om at det tas opp til overveielse å fastsette regler for tildeling av trygdeleiligheter. Disse regler bør både inneholde vilkår og vurderingskriterier for tildeling og bestemmelser om den nærmere fremgangsmåte - saksbehandling - som skal følges. Den omstendighet at tilbudet her er så begrenset i forhold til behovet, taler nettopp for utarbeidelse av et regelverk, jfr. i denne forbindelse eldreomsorgskontorets uttalelse inntatt i sosialrådmannens brev 7. november 1984. I motsetning til eldreomsorgskontoret ville jeg anse det ønskelig at reglene i så fall ble gitt på høyere nivå enn i sosialutvalget, jfr. det som er anført ovenfor om dette. Jeg deler heller ikke eldreomsorgskontorets oppfatning om at det er unødvendig med klageadgang når kriterier for skjønnet er fastsatt. Etter min mening er det snarere slik at når retningslinjer foreligger, får en klageordning mer mening. Jeg vil være takknemlig for å få sosialrådmannens uttalelse til dette. Sosialrådmannen svarte 30. mai 1985: «Avdeling for drift av trygdeboligene har i år fått en ny konsulentstilling. Stillingen er ennå ikke besatt. Av de arbeidsoppgaver som er tiltenkt konsulenten er utarbeidelse av nye tildelingsregler. Sak vil bli fremmet for sosialutvalget. I sak nr. 63 i sosialutvalgets møte 25. mars d.å. ble bl.a. følgende vedtatt: Direktøren ved Kontoret for eldreomsorg gis myndighet til å avgjøre endelig a) søknader om trygdeleilighet og at eventuell klage/anke avgjøres av sosialrådmannen. I løpet av høsten 1985 rettet jeg nye henvendelser til kommunen for å få opplyst hvor langt arbeidet med de nye regler var kommet. Svarene jeg fikk ledet til at jeg den 6. desember 1985 la saken i sin helhet frem for formannskapet med følgende kommentar: «Som det vil fremgå av sosialrådmannens to siste brev, er det nå fra kommunens side tatt et visst initiativ for å få utarbeidet nye regler. Etter det ombudsmannen har brakt i erfaring, foreligger det imidlertid pr. i dag ikke noe resultat av dette. Jeg ser ikke grunn til noen videre oppfølgning av disse spørsmål herfra i denne omgang, men finner det korrekt å gjøre formannskapet kjent med mine reaksjoner på den aktuelle situasjon. For øvrig vil jeg be om å bli holdt orientert om det som videre skjer i sakens anledning. Sosialdirektøren i Oslo meddelte i brev 15. juli 1986: «Sosialdirektøren vil opplyse at Kontoret for eldreomsorg har utarbeidet forslag til nye retningslinjer. Forslaget skal behandles av byrådet, Helse- og sosialkomiteen. Det er noe usikkert om selve saken skal endelig avgjøres av formannskapet eller bystyret. Somb-1985-52 Omgjøring av kommunestyrevedtak på grunn av feil ved varamanninnkalling. |
lovdata_cd_54588 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.918 | 5. Registrert eier (navn og statsborgerskap) 6. Disponerende eier (navn og statsborgerskap) |
lovdata_cd_37034 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.584 | Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Portugal om sosial trygghet. (Undertegnet den 5. juni 1980, i kraft 1. september 1981.) |
lovdata_cd_27249 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.911 | Delegering etter forskrift om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Fastsatt av Statens Dyrehelsetilsyn - Fylkesveterinæren for Trøndelag 17. desember 2003 med hjemmel i brev fra Statens Dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen av 20. oktober 2003 hvor Fylkesveterinæren gis adgang til å delegere myndighet til å fatte vedtak om dispensasjon etter forskrift av 18. desember 1998 nr. 1409 om etablering, drift- og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg (drifts- og sykdomsforskriften) §10 annet ledd til distriktsveterinærene. |
lovdata_cd_27817 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.776 | Forskrift om vern av Kvitsanden landskapsvernområde, Røros kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 17. desember 2004 med hjemmel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §5, jf. §6 og §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Det vernete området berører følgende gnr./bnr. i Røros kommune: 203/1, Kvitsanden statsallmenning. Landskapsvernområdet dekker et areal på ca. 0,4 km2 . Grensene for landskapsvernområdet fremgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet desember 2004. Verneforskriften og kart oppbevares i Røros kommune, hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet er å bevare et spesielt flygesandområde, med både stabiliserte og mobile sanddyner, som er enestående i denne delen av Midt-Norge, samt å bevare sanddynene som del av kulturlandskapet ved Røros. 1.1 Alle inngrep som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter er forbudt, herunder uttak, lagring, planering eller utfylling av masse, oppføring av bygninger, anlegg eller varige og midlertidige innretninger, hensetting av campingvogn, brakke og lignende, fremføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, bygging av veier, ulike former for overflatebehandling, oppsetting av skilt, merking av stier, løyper mv. Opplistingen er ikke uttømmende. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfeller om et tiltak må anses å endre landskapets art eller karakter vesentlig. 2.1 All ferdsel skal skje varsomt. 2.2 Bestemmelsene i denne forskriften er ikke til hinder for tradisjonell turvirksomhet til fots i regi av turistforeninger, skoler, barnehager, ideelle lag og foreninger. Annen organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade verneverdien må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. 2.3 Bestemmelsene i denne forskriften er ikke til hinder for gjennomføring av militær operativ virksomhet, og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern- og rednings- og oppsynsoppgaver, samt skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten. 3.1 Motorferdsel er forbudt. 3.2 Bestemmelsene i §3 er ikke til hinder for: a. Gjennomføring av militær operativ virksomhet, og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern- og rednings- og oppsynsoppgaver, samt skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten. Øvingskjøring i tilknytning til slike formål krever særskilt tillatelse. a. Preparering av eksisterende skiløype. 4.1 Forurensning og forsøpling er forbudt samt bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet. 4.2 Unødvendig støy er forbudt. Eksempel på dette er motor på modellfly. Listen er ikke uttømmende. Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gjennomføre skjøtselstiltak for å fremme verneformålet. Det kan utarbeides forvaltningsplan som skal inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av skjøtsel. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra forskriften når formålet med vernet krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning eller i særlige tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med vernet. Gjelder for: Bømlo kommune, Hordaland. |
lovdata_cd_61764 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.873 | Publisert: Somb-1992-45 (1992 129) Sammendrag: Rockekonsert - dekning av utgifter til særlig politioppsyn. Arrangørene av en årlig rockekonsert klaget til ombudsmannen over at man var pålagt å betale kr. 25.000,- til dekning av utgifter til særlig politioppsyn i forbindelse med arrangementet, jf. politiloven av 13. mars 1936 nr. 3 §27. Arrangørene mente polititjenesten verken i tid eller geografisk hadde hatt tilstrekkelig nær tilknytning til selve arrangementet. - Ombudsmannen kom etter en konkret vurdering til at Justisdepartementets vedtak ikke ga grunnlag for kritikk. Det ble lagt vekt på at arrangementet foregikk på et lite sted, og at det utvilsomt var arrangementet som var årsak til folketilstrømningen til stedet. Saksgang: (Sak 433/90) Arrangørene av en årlig rockekonsert klaget 21. mars 1990 til ombudsmannen over Justisdepartementets stadfestelse 28. februar 1990 av lensmannens vedtak 10. januar s.å. I lensmannens vedtak ble det stilt som vilkår for å gi tillatelse til arrangementet, at det ble innbetalt eller stilt garanti for kr. 25.000,- til dekning av utgifter til særlig politioppsyn i forbindelse med arrangementet. Etter å ha innhentet uttalelser fra Justisdepartementet og arrangørenes merknader, ga jeg i mitt avsluttende brev til arrangørene følgende redegjørelse og uttalelse til saken: «Hjemmel for garantistillelsen og det senere betalingskravet er §27 i politiloven av 13. mars 1936 nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan politiet - når det ved offentlige forestillinger e.l. som er avhengig av offentlig samtykke «(t)renges særlig politioppsyn» - gjøre samtykket betinget av at «der betales for politioppsynet - - -». Dere hevder at den polititjenesten det er fremmet krav om betaling for, verken tidsmessig eller geografisk hadde tilstrekkelig nær sammenheng med selve arrangementet til å gi adgang til å kreve refusjon etter politilovens §27. Arrangementet ble avholdt søndag - - - 1990 fra kl. 1300 til kl. 1900, mens den aktuelle polititjenesten ble utført fra kl. 1900 lørdag - - - til kl. 0400 søndag. Tjenesten ble, så vidt skjønnes, i det alt vesentlige utført i sentrum, mens festivalplassen ligger en halv til en kilometer unna. Lensmannen vurderte det slik at man hadde behov for 6 tjenestemenn i forbindelse med arrangementet i tillegg til de to tjenestemenn som var på vakt den aktuelle helgen, jf. referatet nedenfor av telefonsamtale med lensmannen. Det er tale om et årlig arrangement, og lensmannen bygget sin vurdering på erfaringene fra tidligere års arrangementer, spesielt fra året før, hvor det natten til arrangementsdagen hadde vært mye uro i sentrum og hvor det ble begått tildels relativt alvorlige straffbare handlinger. Justisdepartementet opplyser i uttalelsen av 1. august 1990 at politilovens §27 i praksis har vært forstått slik at særlig politioppsyn som er foranledigetav det arrangement det søkes om samtykke til å arrangere, i prinsippet kan kreves dekket etter bestemmelsen, selv om det ikke er tale om tjeneste på selve arrangementsstedet under avholdelsen av arrangementet. Det er likevel satt snevre grenser for refusjonsadgangen, blant annet ved at bare strengt nødvendigvakthold dekkes. Videre har departementet generelt oppfordret politiet til i størst mulig utstrekning å søke å innarbeide tjenesten i sine ordinære vakt- og tjenestelister. Som påpekt av dere, er det en statlig oppgave å utrede utgiftene til politiet. Viktige samfunnsmessige hensyn ligger bak dette prinsippet som er nedfelt i politilovens §21, og dette taler for en snever fortolkning av lovens §27. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å foreta noen generell drøftelse av sistnevnte bestemmelse, da jeg altså har kommet til at departementets anvendelse av den i den foreliggende sak rettslig ikke kan kritiseres. Konkret viser jeg til at det må anses uomstridt at det er arrangementet som foranlediger folketilstrømningen. Ut fra det som er dokumentert når det gjelder ordensproblemer ved tidligere års arrangementer, har jeg ikke grunnlag for å reise innvendinger mot lensmannens vurdering av nødvendigheten av særlig politioppsyn natten til arrangementsdagen. Det forhold at arrangementet avholdes på et relativt lite sted, gjør videre årsakssammenhengen mellom arrangementet og de ordensproblemene man har hatt lite tvilsom. Samlet sett finner jeg ut fra de her nevnte momenter ikke grunnlag for innvendinger mot departementets standpunkt om at utgifter til strengt nødvendig politioppsyn natten til arrangementsdagen kunne kreves dekket med hjemmel i politilovens §27. Det vil si at den aktuelle polititjenesten etter min vurdering hadde en tilstrekkelig nær sammenheng med selve arrangementet. Det forhold at tjenesten ble utført et stykke unna arrangementsstedet kan ikke være avgjørende blant annet i betraktning av de små avstandene det er tale om i saken. Det at arrangementet avholdes på et mindre sted, hvor lensmannsetatens ressurser er begrenset, gir også små muligheter til å innarbeide tilsynsbehovet i det ordinære vaktsystemet. - I forbindelse med avslutningen av saken har ombudsmannen ved telefonhenvendelse til lensmannen fått opplyst at lensmannskontoret i juni 1990 hadde tre ansatte lensmannsbetjenter ved siden av lensmannen. To betjenter var på vakt i arrangementshelgen, og av hensyn til andre oppgaver var det ikke mulig å innarbeide flere på ordinært tjenestesystem. Ekstramannskapene ble innkalt fra lensmannskontorene i - - - og - - -, samt fra - - - politikammer. Avgjørelsen av hvor mange mannskaper det var nødvendig å innkalle, bygger på en politifaglig vurdering, som ombudsmannen bare i begrenset utstrekning vil kunne etterprøve. Ut fra lensmannens erfaringer fra arrangementet i 1989, kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å innvende noe mot antall mannskaper som ble innkalt. Somb-1992-44 Tilknytningsavgift for vann og kloakk ved oppføring av ny bebyggelse på samme eiendom. |
lovdata_cd_38150 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.914 | Minstepensjon til enslig pensjonist består av grunnpensjon og særtillegg. Se §3-2 §3-3. |
lovdata_cd_49229 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.596 | 3.1 Gangtiden fra arbeidsplassen til kvilekoia skal normalt ikke være over 5 minutter. 3.2 Lengre gangtid enn 5 minutter er tillatt når vei, terreng eller føreforhold gjør at kvilekoia ikke kan føres fram til avstand tilsvarende 5 minutters gangtid. Merknad til punkt 3.1: Med gangtid forstås den tid det tar å gå. En kjøretid med bil på 5 minutter tilfredsstiller ikke kravet. I tilfelle hvor kravet om 5 minutters gangtid til kvilekoie ikke kan tilfredsstilles, bør arbeidsgiveren sørge for andre kvilemuligheter, ved arbeidsstedet, f.eks. telt, som i størst mulig grad kan gi tilsvarende mulighet for kvilepauser. |
lovdata_cd_11997 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.627 | - å verne dyrelivet i området. |
lovdata_cd_16724 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.477 | Det freda området omfattar følgjande gnr./bnr.: 11/1, 2, 3, 7, 8, 9, 15, 17, 18, 21, 24, 25, og 26. Naturreservatet og fuglefredingsområdet dekkjer til saman eit areal på om lag 4.240 da. Av dette er omlag 1.370 da landareal, fordelt med omlag 690 da landareal på reservatet og omlag 680 da landareal på fuglefredingsområdet. Det resterande arealet er saltvatn. Grensene for naturreservatet og fuglefredingsområdet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskrifta er arkiverte i Flora kommune, hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for reservatet og fuglefredingsområdet skal avmerkast i marka der det er mogleg, og knekkpunkta bør koordinatfestast. |
lovdata_cd_44409 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.655 | Folketrygdloven §25-10 gjelder tilsvarende i saker etter loven her. |
lovdata_cd_21282 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.638 | Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 20/2,4,7, 20/3, 20/8, 20/11, 21/1,21, 21/2, 21/6, 21/7,8,25, 21/12 og 21/20,22. Reservatet dekker et areal på ca. 186 daa, hvorav ca. 57 daa landareal. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5000, datert Miljøverndepartementet desember 1996. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Haugesund kommune, hos fylkesmannen i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_7119 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.816 | Forskrift om regulering av ferdselen i Moutmarka friluftsområde i Tjøme kommune, Vestfold. Fastsatt av Tjøme kommunestyre 29. april 1982 og stadfestet av fylkesmannen i Vestfold 12. mai 1982. §1. Enhver som ferdes i Moutmarka friluftsområde plikter å følge adferdsreglene. Brudd på disse bestemmelsene kan medføre anmeldelse eller bortvisning i samsvar med gjeldende rettsregler for det enkelte tilfellet. §2. Enhver som ferdes i Moutmarka friluftsområde skal opptre hensynsfullt og varsomt, ikke å volde skade på naturen og vise særlig aktsomhet overfor plante- og dyrelivet. Enhver skal vise hensyn overfor fastboende og deres næringsvirksomhet. - fjerne stein og annen løsmasse. §3. Kjøring av enhver art er forbudt i området. Denne bestemmelse gjelder ikke kjøring i forbindelse med utrykning, renovasjon og forvaltning av området, samt kjøring av grunneier eller rettighetshaver eller kjøring med særlig tillatelse fra grunneier. Videre gjelder ikke bestemmelsen for kjøring av funksjonshemmede på opparbeidede veier. Parkering av biler, motorsykler og andre motorkjøretøyer er bare tillatt på opparbeidede parkeringsplasser. §4. Papir og annet avfall skal besøkende fjerne på skikkelig vis. Knusing av flasker, glass o.l. er ikke tillatt. Det er ikke tillatt å kaste avfall av noen som helst art i sjøen. Besøkende plikter å etterlate området i god stand og orden. §5. Det er forbudt å sette opp telt, campingvogn eller tilsvarende i området og på opparbeidede parkeringsplasser. §6. Bruk av åpen ild (bål) er bare tillatt etter samtykke fra brannsjefen. §7. Hunder skal holdes i bånd. §8. Riding må bare skje på de veier og stier som blir merket for dette. Følgende forskrifter for samme område skal oppheves: Forskrift stadfestet 7. juli 1962, 8. august 1968 og 25. juli 1969. |
lovdata_cd_20085 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.409 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §9, §14, 2. ledd, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er et område i Lenvik kommune, i Troms fylke fredet som fuglefredningsområde ved kgl.res. av 8. desember 1995 under betegnelsen «Eggøya fuglefredningsområde». |
lovdata_cd_24551 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.828 | Forskrift om politivedtekt, Nes kommune, Akershus. Fastsatt av Nes kommunestyre 22. juni 1999 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 21. november 2000. Med offentlig sted forstås gate, vei, herunder fortau, sti, park, torg e.l., plass, bru, brygge, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. Den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler, må sende skriftlig melding til politiet minimum 7 virkedager før arrangementet skal finne sted. Trær og busker som er til hinder eller ulempe for ferdselen på offentlig sted skal beskjæres. Når det kan være fare for at snø eller is truer med å falle ned fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter å sørge for renhold av fortau og rennesten og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Hus- eller grunneier må ikke henlegge snø eller is fra eiendommen slik at det er til hinder eller ulempe for ferdselen på sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for for alminnelig ferdsel. Det er forbudt å la hest, storfe, sau, geit m.m. gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §23 §24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden omplasseres eller avlives. Den som på offentlig sted vil holde arrangement som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må innen en frist som politiet setter søke skriftlig om dette. Politiloven §11 får tilsvarende anvendelse. Den som vil holde et arrangement som er allment tilgjengelig, må sende skriftlig melding i god tid til politiet selv om arrangementet ikke skjer på offentlig sted, når dets art eller størrelse gjør det sannsynlig at politioppsyn blir nødvendig av hensyn til ro og orden eller avvikling av trafikken. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 27. september 1957 nr. 3873 om politivedtekter for Nes kommune, Akershus. |
lovdata_cd_58211 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.789 | Med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd fastsettes følgende forskrift til gjennomføring av Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1493 av 28. juli 2003 og nr. 1596 av 18. april 2005. 1. Det er forbudt for enhver i riket og for norske statsborgere hvor enn de befinner seg, direkte eller indirekte å selge, levere eller overføre våpen eller tilknyttet materiell av enhver art til enhver mottaker som befinner seg på territoriet til Den demokratiske republikken Kongo. 2. Forbudet i nr. 1 gjelder også ved bruk av fartøy eller luftfartøy som fører norsk flagg. 3. Forbudet i nr. 1 omfatter dessuten bistand, råd eller opplæring knyttet til militære aktiviteter. 4. Forbudene i nr. b) forsyninger av våpen og tilknyttet materiell av enhver art eller teknisk opplæring og bistand som utelukkende er ment som støtte for eller skal brukes av «the United Nations Organization Mission» i Den demokratiske republikken Kongo (MONUC) c) forsyninger av ikke-dødbringende militært utstyr som utelukkende er bestemt til humanitære formål eller beskyttelsesformål, eller tilhørende teknisk bistand eller opplæring, som Sanksjonskomiteen for Den demokratiske republikken Kongo på forhånd er underrettet om. Underretning skjer via Utenriksdepartementet. 1. Det er forbudt å reise inn i eller i transitt gjennom Norge for personer som Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Den demokratiske republikken Kongo1 har fastsatt har brutt medlemsstatenes tiltak for å oppfylle resolusjonens bestemmelser om våpenembargo. 2. Forbudet i nr. 1 gjelder ikke i forhold til innreise til Norge for norske statsborgere. 3. Det kan gjøres unntak fra forbudet i nr. 1 i de tilfeller der Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Den demokratiske republikken Kongo finner at dette er nødvendig. 1 En liste med personer som er omtalt i denne paragrafen finnes på FNs hjemmeside: http://www.un.org/Docs/sc/committees/DRCTemplate. 1. I denne paragraf menes med «fryses» forhindring av enhver bevegelse, overføring, endring, bruk av eller handel med midler på enhver måte som vil kunne føre til endring i volum, beløp, plasseringssted, eierskap, besittelse, art, bestemmelse eller andre endringer som vil muliggjøre anvendelse av midlene, herunder investeringsforvaltning. 2. Formuesgoder som tilhører eller direkte eller indirekte kontrolleres av personer som Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Den demokratiske republikken Kongo1 har fastsatt har brutt medlemsstatenes tiltak for å oppfylle resolusjonens bestemmelser om våpenembargo, skal fryses. Det samme gjelder for formuesgoder som tilhører enheter som eies eller kontrolleres direkte eller indirekte av personene som nevnt. Den som fryser et formuesgode skal straks underrette Utenriksdepartementet om dette. 3. Det er forbudt for enhver å stille formuesgoder til rådighet for personer eller enheter som er angitt i nr. 2. 4. Nr. 1 og nr. 2 får ikke anvendelse på godskriving av frosne konti, under forutsetning av at slike godskrevne beløp fryses. Utenriksdepartementet skal straks underrettes om eventuell godskriving av frosne konti etter denne bestemmelse. 5. Unntak fra nr. 2 og nr. 3 kan gjøres for anvendelse av frosne formuesgoder til: - innfrielse av en panteheftelse hvor det aktuelle formuesgodet var gjenstand for pantsettelse før fryspålegget trådte i kraft, og midlene ikke tilgodeser personer eller enheter angitt i nr. - oppfyllelse av en dom hvor det aktuelle formuesgodet var søksmålsgjenstand forutsatt at dom har falt før fryspålegget trådte i kraft og formuesgodet ikke tilfaller personer eller enheter angitt i nr. Utbetaling i medhold av denne bestemmelse besluttes av Utenriksdepartementet i samråd med Sanksjonskomiteen for Den demokratiske republikken Kongo. §4. Straffeloven §12 kommer ikke til anvendelse. §5. Utenriksdepartementet gis fullmakt til å endre, suspendere eller oppheve denne forskrift. |
lovdata_cd_42733 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.758 | Pensjon/overgangsstønad til tidligere familiepleier er i prinsippet en kompensasjon for reduserte muligheter til å forsørge seg selv ved eget arbeid. §16-6 krever at den nedsatte arbeidsevnen/arbeidsmuligheten skal ha sin årsak i pleieforholdet. Vurderingen av om pleieforholdet har ført til nedsatt arbeidsevne og nedsatte arbeidsmuligheter for familiepleieren må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle. Det stilles i tillegg krav om at familiepleieren, foruten manglende arbeidsinntekt, heller ikke har andre økonomiske midler som er tilstrekkelige til livsopphold. Det siktes da til kapitalformue, kapitalinntekter pensjonsinntekter o.l. |
lovdata_cd_47681 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.751 | Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §11 og §34 . (1) Vi viser til samtale 20 juni 1996 mellom byråsjef Henrik Valeur og fung lovrådgiver Reidar Myhre. Lovavdelingen er bedt om å vurdere hvorvidt forvaltningsrettslige regler er til hinder for at Landbruksdepartementet kan utsette behandlingen av en klage som er reist mot Statskog SFs innvilgelse av søknad om rett til leting etter diamanter i Finnmark. Vi har forstått det slik at en eventuell utsettelse av klagebehandlingen bare anses aktuell i forhold til tillatelsen til leting i kommunene Karasjok og Kautokeino, og at utsettelsen i så fall er ment å vare inntil Samerettsutvalgets innstilling foreligger, jf Skogavdelingens notat 20 juni 1996 s 2 til Landbruksdepartementets politiske ledelse. På grunn av den knappe tidsfristen presiserer vi at vi ikke har hatt anledning til å gå grundig inn på spørsmålene som er reist. (2) Etter gjeldende rett synes det noe uklart i hvilken grad det må kreves særskilt hjemmel for at et forvaltningsorgan kan utsette behandlingen av en sak. Forvaltningsloven har ingen regler om slik utsettelse. Loven knesetter tvert om som prinsipp at alle saker skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold, jf §11a første ledd. En utsettelse av saksbehandlingen harmonerer dårlig med dette prinsippet. Klageinstansens kompetanse er definert nærmere i forvaltningsloven §34 siste ledd. Klageinstansen kan her enten "treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling". Beslutningsformen utsettelse av saksbehandlingen er ikke nevnt her. Lovgivningen gir i noen tilfeller særskilt hjemmel for at et forvaltningsorgan kan utsette den videre behandlingen av en sak (se f eks vassdragsloven §125 nr 8). Selv uten slik hjemmel må det et stykke på vei godtas at et forvaltningsorgan inntil videre kan stanse behandlingen av en sak. Det har vært hevdet at dette bl a må gjelde hvor avgjørelsen av saken utstår i påvente av nærmere opplysninger eller utredninger om den konkrete søknaden og dens virkninger. Problemet tilspisser seg hvor de nærmere opplysningene er av mer generell karakter og løsrevet fra den bestemte saken, sml Inge Lorange Backer: Naturvern og naturinngrep (Oslo 1986) s 718. (Fremstillingen er imidlertid fra tiden før fvl §11a ble endret så den også omfatter forberedelsen av en sak.) Samerettsutvalgets utredning vil omhandle spørsmål tilknyttet retten til naturressurser i Finnmark generelt og ikke bare i forhold til retten til utvinning av mineraler, eller mer presist: leting etter diamanter. Vi har forstått det slik at Landbruksdepartementets standpunkt i klagesaken ikke vil være knyttet direkte opp mot bestemte faktaopplysninger eller vurderinger som utvalget forventes å presentere i sin innstilling. Tidsaspektet må tillegges betydelig vekt. Så vidt vi kjenner til, forventes Samerettsutvalgets innstilling fremlagt omkring årsskiftet 1996/97. Vi anser det imidlertid tvilsomt om fremleggelsen av innstillingen alene vil gi Landbruksdepartementet et bedre grunnlag enn det har i dag for å ta stilling til klagen. Den endelige avklaring av spørsmålene om retten til land- og vannressursene i Finnmark vil neppe skje bare gjennom Samerettsutvalgets utredning. Spørsmålene er politisk kontroversielle, og en definitiv avklaring vil nok forutsette høringsbehandling og fremlegging for Stortinget. Erfaringsmessig vil en slik prosess ta flere år. (3) Landbruksdepartementet vil etter vårt syn ikke ha adgang til å utsette klagebehandlingen til de nevnte spørsmålene er blitt definitivt avklart som beskrevet ovenfor. Hvorvidt denne løsningen skal forankres i regelen om at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold (jf forvaltningsloven §11a) eller i uskrevne prinsipper om god forvaltningsskikk, kan være en smakssak. Poenget må uansett være at en slik utsettelse av klagebehandlingen med rette kan utsette Landbruksdepartementet for kritikk, f eks fra Sivilombudsmannen. Med mindre man virkelig tar sikte på å behandle klagen umiddelbart etter at Samerettsutvalgets innstilling foreligger, vil Lovavdelingen sterkt tilrå at Landbruksdepartementet treffer en avgjørelse i klagesaken allerede nå. Dersom man ønsker å bevare muligheten til å vurdere søknader om diamantleting i lys av Samerettsutvalgets utredning og eventuelt behandlingen av denne, er det rettslig sett ikke noe i veien for å avslå de foreliggende søknader med den begrunnelse at slike tillatelser ikke bør gis før spørsmålene har vært vurdert i en bredere og mer prinsipiell sammenheng som Samerettsutvalgets utredning gir foranledning til. JDLOV-1996-7267 Barne-, familie- og arverett Barneloven §11. |
maalfrid_58bce661da0b2cc8e4c8e2564596fb1422ba9063_66 | maalfrid_legemiddelverket | 2,021 | no | 0.55 | Dersom en også tar med indirekte kostnader, knyttet til pasientenes tidsbruk, kan en benytte anslaget fra Kristiansen 2010 (31) på ca kr 500 pr INR-prøve, noe som er basert på en antakelse om 2 timers tidsbruk per kontroll (reise, venting, prøvetaking, konsultasjon). Reisekostnader I flere av anslagene over inngår Legemiddelverkets anslag på gjennomsnittlige reisekostnader per pasient per INR-kontroll. Reisekostnadene framkommer slik: Kollektivt, «korte turer», dvs. typiske turer til fastlege (se under). Pris per tur. 2011 NOK 20 Skjønnmessig satt, basert på takster på ruter og en antakelse om at flere av pasientene har honnørbillett. Kostnader per km. 2011 NOK. - Kollektivt, «lange turer», dvs. typiske turer til spesialist/poliklinikk (se under) 0,49 Hansen 2005 (45), oppdatert til 2011 NOK - Egen bil 2,13 -«- # - Taxi, første 10 km 8,30 Forskrift om takstberegning og maksimalpriser for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn. http://www.lovdata.no/for/sf/fa/xa- 20100930-1307.html Fast tillegg per tur med taxi. 2011 NOK 52,50 -«-. Avstander én vei. Km - Til allmennlege 8 Ianke et al 2006 (46) Kostnader t/r. |
lovdata_cd_59808 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.512 | Ikrafttredelse av lov 3. juni 2005 nr. 32 om endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) mv. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 3. juni 2005 med hjemmel i lov 3. juni 2005 nr. 32 om endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) mv. del III. Fremmet av Barne- og familiedepartementet. |
lovdata_cd_58667 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.71 | Forskrift om melding av foretakssammenslutninger mv. Fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 28. april 2004 med hjemmel i lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) §18 femte ledd, jf. delegeringsvedtak 16. april 2004 nr. 631. Alminnelig melding til Konkurransetilsynet etter konkurranseloven §18 første ledd skal inneholde de opplysninger som fremgår av §18 annet ledd bokstav a til e. Forslag til offentlig versjon av meldingen eller klar angivelse av hvilke opplysninger melder anser som forretningshemmeligheter, skal gis samtidig med meldingen. Fristen på 15 virkedager for Konkurransetilsynets saksbehandling i konkurranseloven §18 tredje ledd løper fra første virkedag etter at meldingen er mottatt eller, dersom meldingen er mangelfull, fra første virkedag etter at de manglende opplysningene er mottatt. Konkurransetilsynet må senest innen 8 virkedager informere melderne dersom tilsynet finner at kravene til alminnelig melding ikke er oppfylt. Den alminnelige meldeplikten i konkurranseloven §18 første ledd gjelder ikke: b) dersom bare ett av de involverte foretakene har en årlig omsetning i Norge over 5 millioner kroner. Begrepet omsetning tilsvarer uttrykket salgsinntekt i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven). Forskrifter som utfyller eller fraviker bestemmelsene i regnskapsloven gis tilsvarende anvendelse. For foretak som er unntatt fra reglene i regnskapsloven kapittel 6, skal årlig omsetning som hovedregel tilsvare summen av de varer og tjenester som er solgt som ledd i foretakets alminnelige virksomhet i løpet av året. Ved erverv av kontroll skal omsetningen til alle foretak i samme konsern som det eller de ervervende foretak tas med ved beregningen av årlige omsetning. Konsernintern omsetning skal trekkes fra. Konkurransetilsynet kan pålegge enkelte eller grupper av foretak som er omfattet av unntaket i første ledd å gi alminnelig melding. En foretakssammenslutning som er omfattet av reglene om kontroll med foretakssammenslutninger i EØS-avtalen artikkel 57, er unntatt fra den alminnelige meldeplikten i konkurranseloven §18 første ledd. Ved en fusjon er de involverte foretak partene i fusjonen. Ved et erverv av kontroll er de involverte foretak det eller de foretak som erverver kontroll, samt det ervervede foretak. Dersom det bare erverves kontroll over en del av et foretak, er det bare den ervervede delen som skal regnes med blant de involverte foretak. Fullstendig melding til Konkurransetilsynet i henhold til konkurranseloven §18 tredje og fjerde ledd skal inneholde følgende: a) Kontaktinformasjon om partene i fusjonen eller den eller de som overtar kontroll. b) Beskrivelse av foretakssammenslutningen. c) Beskrivelse av de involverte foretakene og foretak i samme konsern. d) Beskrivelse av de markedene som berøres av foretakssammenslutningen. e) Beskrivelse av markedsstrukturen i de berørte markedene. f) Informasjon om de involverte foretakenes viktigste konkurrenter, kunder og leverandører i de berørte markedene. g) Redegjørelse for eventuelle etableringshindringer i de berørte markedene. h) Redegjørelse for eventuelle effektivitetsgevinster. i) Opplysninger om foretakssammenslutningen er underlagt tilsyn fra andre konkurransemyndigheter. j) Seneste versjon av avtalen om foretakssammenslutning med vedlegg. k) De involverte foretakenes siste årsberetning og årsregnskap. Forslag til offentlig versjon av meldingen eller en klar angivelse av hvilke opplysninger melder anser som forretningshemmeligheter skal gis samtidig med meldingen. Konkurransetilsynet kan pålegge fullstendig melding om en foretakssammenslutning uavhengig av om foretakssammenslutningen er omfattet av alminnelig meldeplikt. Det er ikke nødvendig å avvente alminnelig melding. Et pålegg om fullstendig melding for foretakssammenslutninger som er unntatt fra den alminnelige meldeplikten i henhold til §2 første ledd, kan ikke gis senere enn tre måneder etter at endelig avtale er inngått eller kontroll er ervervet. Fristen på 25 virkedager i konkurranseloven §20 annet ledd løper fra første virkedag etter at meldingen er mottatt eller, dersom meldingen er mangelfull, fra første virkedag etter at de manglende opplysningene er mottatt. Konkurransetilsynet må senest innen 15 virkedager informere melderne dersom tilsynet finner at kravene til fullstendig melding ikke er oppfylt. Konkurransetilsynet kan i den enkelte sak lempe på kravene til fullstendig melding i §4. Meldte foretakssammenslutninger og meldte erverv av andeler av foretak som ikke fører til kontroll, skal kunngjøres på Konkurransetilsynets hjemmeside. Kunngjøringen skal inneholde opplysninger om de involverte foretakenes navn og organisasjonsnummer, foretakssammenslutningen og berørte markeder. Denne forskriften trer i kraft 1. mai 2004. |
lovdata_cd_25098 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.755 | 5. Vedlikehold av anlegg som er i bruk på fredningstidspunktet. Dette inkluderer rydding i og langs trasé for kraftlinje, samt drift, vedlikehold og fornyelse av kraftledninger, unntatt oppgradering som innebærer bredere linjetrasé. 6. Oppsetting av nødvendige midlertidige gjerder for bruk i reindrift. 7. Motorferdsel på snødekt mark i forbindelse med reindrift. 8. Bruk av nedfalt virke og tørre kvister til bål, med unntak av tørrfuruer. 9. Etablering av landfester for fartøyer, fiskeredskaper og oppdrettsanlegg. 10. Drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg, og motorferdsel i forbindelse med dette. |
lovdata_cd_3884 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.563 | Forskrift om vern for Store Øygarden naturreservat, Søgne kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 22. desember 1978. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 6. oktober 1989 nr. 1063. |
lovdata_cd_15956 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.663 | Fastsatt av Vest-Agder politikammer 18. desember 1990 med hjemmel i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 §26, første ledd. |
lovdata_cd_48743 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.799 | 43. Den sentrale koordinerings- og klagenemnd er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet, og dens medlemmer med varamenn oppnevnes ved kongelig resolusjon. Nemnda har to hovedoppgaver. - retningslinjer til deltakende sivile instanser om søknader under Gruppe 2 B. Ved enstemmighet er nemndas avgjørelse i slike spørsmål endelig og settes i verk av Vernepliktsverket. Hvis enighet ikke oppnås i nemnda, skal Vernepliktsverket forelegge saken for Forsvarsdepartementet, som avgjør den videre behandlingsmåte. 45. Nemndas annen hovedoppgave er å behandle og ta endelig avgjørelse i klagesaker. Avgjørelse skjer her ved simpelt flertall. 46. Den sentrale koordinerings- og klagenemnd skal ha følgende sammensetning: - Sjef Vernepliktsverket, formann. - Sjefen for operasjonsstaben i Forsvarets overkommando. - Sjefen for personellstaben i Forsvarets overkommando. - Stedfortredende direktør i Arbeidsdirektoratet. - Sjefen for avdelingen for administrativt og økonomisk beredskap i Direktoratet for sivilt beredskap. Det skal oppnevnes personlig varamann for hvert medlem. Vernepliktsverket betjener nemnda med sekretariatet og andre administrative støttefunksjoner. |
lovdata_cd_41523 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.712 | Rikstrygdeverket har vurdert det slik at folderen bør sendes pensjonisten ca11 måneder etter vedtak om innvilgelse. Som hovedregel vil dette være noe i forkant av det tidspunkt medlemmet får rett til friinntekt. Det vil bli dannet et automatisk informasjonsbrev i saksbehandlingsrutinen i Infotrygd på SB BU. Folderen skal legges ved dette brevet og sendes uførepensjonisten. Edb-løsningen er foreløpig ikke på plass, men det er en prioritert oppgave. |
lovdata_cd_55033 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.747 | §5-12-10. (1) Fordel som består av helt eller delvis fri kost er skattepliktig så langt skattefritak ikke følger av §5-15 eller av at arbeidstaker er på yrkes- eller tjenestereise. (2) Fordel som består i helt eller delvis fritt losji eller transport mellom bolig på arbeidsstedet og annen bolig for arbeidstaker som ikke er pendler og for arbeidstaker som får standardfradrag for utenlandsk arbeidstaker, er skattepliktig så langt skattefritak ikke følger av §5-15. |
lovdata_cd_15348 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.772 | Vedtak av Solund kommunestyre 17. november 1988 om våpen og flagg for kommunen vert godkjent. Solund kommunes våpen skal vera: På sølv grunn fem blå spissruter. Solund kommunes flagg skal vera: På kvit grunn fem blå spissruter. |
lovdata_cd_50285 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.836 | Reglement for rekvisisjoner til sivile formål ved beredskap og i krig. Fastsatt ved kgl. res. 17. januar 1986 med hjemmel i lov av 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold, lov av 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret, lov av 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap og lov av 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak. Endret 11 okt 1991, 22 juni 2001 nr. 702 (bl.a hjemmel), 14 juni 2002 nr. 534. Kap. I. Når reglementet skal gjelde. §1. Bestemmelsene i dette reglement kommer til anvendelse: Kap. II. Generelt om bruk av formell rekvisisjon. §2. Formell rekvisisjon skal bare nyttes når dette er absolutt nødvendig og det behov som skal dekkes ikke kan oppfylles ved regulær tildeling gjennom de myndigheter som er tillagt det forsynings- eller organisasjonsmessige ansvar for de ytelser som kreves. Kap. III. Hvem som har rekvisisjonsrett. §3. Følgende sivile myndigheter har rekvisisjonsrett i henhold til dette reglement: A. Med hjemmel i lov av 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold: - Sjefen for politiets overvåkningstjeneste. - Ordførerne. C. Med hjemmel i lov av 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap: D. Med hjemmel i lov av 14. desember 1956 om forsynings- og beredskapstiltak: 1b) 0 Endret ved kgl.res. 22 juni 2001 nr. 702 (i kraft 1 juli 2001), 14 juni 2002 nr. 534. §4. Såfremt det anses nødvendig for å ivareta samfunnets og sivilbefolkningens behov, kan myndighet som har rekvisisjonsrett etter §3 delegere rekvisisjonsrett til lavere instanser innenfor sitt forvaltningsområde. Slik delegasjon skal være tidsbegrenset og skal tilbakekalles så snart forholdene gjør det forsvarlig. §5. Når det ikke er anledning til å innhente rekvisisjonsbemyndigelse fra overordnet myndighet etter §4 og rekvisisjonen anses tvingende nødvendig, kan sjef for en lavere instans på eget ansvar unntaksvis rekvirere det som er nødvendig for å dekke presserende og uoppsettelige behov. Den myndighet som foretar rekvisisjoner i medhold av denne paragrafs første ledd, skal så snart som mulig underrette sin nærmeste rekvisisjonsberettigede overordnede myndighet om de rekvisisjoner som er foretatt. §6. Myndigheter og organer som ikke er tillagt selvstendig rekvisisjonsrett etter §3 må søke sine behov dekket gjennom den rekvisisjonsrett som er tillagt Næringsdepartementet, fylkesmennene eller ordførerne. Kap. IV. Rekvisisjonsrettens omfang. §7. Rekvisisjonsberettigede myndigheter som er ført opp i §3 under avsnitt A kan, i den utstrekning det er nødvendig for varetagelse av viktige samfunnsinteresser, kreve avstått til stat eller kommune eiendomsrett til eller annen rådighet over løsøre av ethvert slag, herunder elektrisk kraft, samt bruksrett til eller annen særlig rådighet over fast eiendom. (Krigslovens §15, 1. ledd.) §8. Rekvisisjonsberettigede myndigheter som er ført opp i §3 under avsnitt B kan kreve avstått til det offentlige til eie, bruk eller annen særlig rådighet fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag og elektrisk kraft som trenges til tiltak som tar sikte på å forebygge skade på sivilbefolkningen ved krigshandlinger eller råde bot på slik skade. Avståing til bruk omfatter rett til å foreta de endringer med gjenstanden eller den faste eiendom som anses nødvendig. (Sivilforsvarslovens §30, 1. ledd, jfr. §1, 1. ledd.) §9. (Opphevet ved forskrift 22 juni 2001 nr. 702, i kraft 1 juli 2001). §10. Rekvisisjonsberettigede myndigheter som er ført opp i §3 under avsnitt D 1 kan kreve avstått til det offentlige varer av alle slag og eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over skip, maskiner og annet løsøre, transportmidler, elektrisk kraft, fast eiendom, kraftanlegg med tilhørende reguleringsanlegg og ledninger m.v. samt industrielle og andre bedrifter av alle slag. Videre kan kreves avståing av eller rett til å utnytte økonomiske rettigheter av enhver art. Fast eiendom, skip, kraftanlegg eller annen bedrift kan ikke uten samtykke av eieren kreves avstått til eiendom dersom avståingens formål kan oppnås gjennom tidsbegrenset bruksrett eller annen særlig rådighet over vedkommende eiendom, skip eller bedrift. (Forsyningslovens §3, 1. og 2. ledd). §11. Rekvisisjonsberettigede myndigheter som er ført opp i §3 under avsnitt D 2 kan kreve avstått til det offentlige deler og verktøy til reparasjon og drift av transportmateriell samt eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over transportmidler, fartøyer, havneutstyr og bilverksteder i den utstrekning det ansees nødvendig for å gjennomføre sin del av transportvirksomheten i krig. Myndighet til å rekvirere jernbanetransporter og bilverksteder tilligger likevel bare Samferdselsdepartementet og sjefen for Transporthovedsentralen med mindre departementet bestemmer at andre mydigheter nevnt i §3 under avsnitt D 2 skal ha slik rekvisisjonsrett. Havneutstyr kan bare kreves avstått av Fiskeridepartementet, Kystdirektoratet og administrativ leder for havneforvaltningen i utpekte havner, listet i faglig direktiv for havneberedskapen. §12. Myndighet etter §10 og §11 til å kreve avstått skip og fartøyer omfatter ikke skip i utenriksfart over 275 brutto registertonn. Myndighet etter §10 og §11 omfatter heller ikke rett til å kreve lufttransportmidler og lufttransportytelser. c) oppfylle landets forpliktelser etter internasjonale avtaler om tjenesteytelse, varefordeling og varebytte og om utnytting og bruk av mangelvarer. ( Forsyningslovens §1, jfr. §3, 1. ledd.) §14. Når det finnes nødvendig, kan avståing etter §8, §9, §10, §11 i stedet for til staten eller det offentlige kreves til privat person, selskap eller sammenslutning. Kap. V. Prioritet. §15. Bestemmelsene i dette kapittel gjelder i den utstrekning det ikke er eller blir fastsatt direktiver eller forskrifter for prioritetsrekkefølgen ved oppfylling av rekvisisjoner til sivile formål. A. Forberedelse av rekvisisjoner i fred. §16. Myndigheter som etter reglementets kap. VII, jfr. kap. X, mottar krav om forberedelse av rekvisisjoner i fred skal søke oppnådd en hensiktsmessig fordeling av de ressurser som til enhver tid er tilgjengelige. Interessekollisjoner skal søkes løst underhånden etter forhandlinger med de berørte parter. §17. Interessekollisjoner mellom krav fra sivile rekvisisjonsberettigede myndigheter i fred avgjøres av fylkesmannen etter følgende retningslinjer: a) Ved fastsetting av prioritet mellom de forskjellige rekvisisjonsberettigede sivile myndigheter skal fylkesmannen treffe sine avgjørelser ut fra hensynet til det samlede forsvars effektivitet. b) Rekvisisjoner til sivile formål fra sentraladministrasjonen, fylkesmennene, helseberedskapsmyndighetene, drivstoffberedskapsmyndighetene, sivilforsvaret, politiet og transportberedskapsmyndighetene som tar sikte på tiltak i forbindelse med utflytting av offentlig administrasjon, underbringelse av syke og sårede, utflytting av sivilbefolkningen, skadebekjempelse, utbedring og reparasjon i katastroferammede områder, opprettholdelse av ro og orden samt spredning av beholdninger skal som hovedregel gis høyeste prioritet etter rekvisisjoner fra militære myndigheter, i den utstrekning disse har krav på høyere prioritet etter gjeldende bestemmelser, jfr. Reglement for militære rekvisisjoner. §18. Fylkesmannens fastsettelse av prioritetsrekkefølgen mellom sivile rekvisisjonskrav kan av rekvirerende myndighet som er berørt av avgjørelsen, legges fram for det departement vedkommende myndighet hører under. Vedkommende departement kan innanke fylkesmannens avgjørelse for det departement som er tillagt det forsyningsmessige ansvar for de ytelser som kreves avstått. Sistnevnte departement kan omgjøre fylkesmannens avgjørelse. §19. Prioritetsrekkefølgen mellom militær og sivil rekvisisjonsberettiget myndighet kan av vedkommende sivile myndighet forlanges innanket til høyere myndighet i samsvar med Reglement for militære rekvisisjoner. §20. Prioritet for rekvisisjoner som fremsettes av sentral myndighet overfor annen sentral myndighet etter kap. VII, fastsettes av det departement som er tillagt det forsyningsmessige ansvar for de ytelser som kreves avstått. I alminnelighet skal retningslinjene i §17 følges. B. Rekvisisjoner under krig eller når krig truer. §21. Bestemmelsene i §16, §17 og §19, §20 gis tilsvarende anvendelse for rekvisisjoner som fremsettes under krig eller når krig truer. §22. Hvis oppfyllelse av rekvisisjoner til sivile formål etter fylkesmannens skjønn er uoppsettelig, er fylkesmannens fastsettelse av prioritet endelig. Det vises dog til «Instruks for fylkesmennenes beredskapsarbeid». Fylkesmannens prioritetsavgjørelser for øvrig kan innankes for sentrale myndigheter i samsvar med reglene i §18. Kap. VI. Rekvisisjoners avfattelse og form. §23. Rekvisisjoner skal være skriftlige og skal nøyaktig angi så vel det som skal ytes som tid og sted for ytelsens avlevering. Ved rekvisisjon av tjenesteytelser, fast eiendom, husrom, kjøretøyer, fartøyer m. v. skal det angis hva som skal følge av utstyr, utrustning, reservedeler o. l. og for hvor langt tidsrom ytelsen påregnes rekvirert. §24. Rekvisisjoner skal så vidt mulig utstedes på fastsatt rekvisisjonsskjema felles for alle sivile rekvisisjonsberettigede myndigheter, jfr. bilag 1. Dersom slikt skjema ikke kan skaffes til veie eller det ikke er hensiktsmessig å benytte det, skal rekvisisjonen likevel settes opp mest mulig i samsvar med det fastsatte skjema. §25. Rekvisisjonsskjema skal utferdiges i minst 4 eksemplarer som fordeles slik: d) en gjenpart leveres til den myndighet som skal foreta oppgjør for det som er rekvirert. Ved forberedelse av rekvisisjoner i fred utferdiges skjemaet i 5 eksemplarer slik at en gjenpart kan sendes den som eventuelt blir utpekt som leverandør. Såfremt skjemaet fylles ut av myndighet som ikke har selvstendig rekvisisjonsrett, tas et ekstra eksemplar (nr. 6) som beholdes av vedkommende myndighet. §26. Dersom den myndighet som mottar rekvisisjonen, jfr. kap. VII, ikke finner det mulig å anvise en enkelt dekningskilde, kan rekvisisjonen fordeles på flere leverandører. Vedkommende myndighet kan i så fall undertegne de nye rekvisisjonsskjemaer på vegne av de rekvirerende myndighet. Rekvisisjonsskjemaene beholder i tilfelle originalrekvisisjonens nummer. Original og gjenparter fordeles som fastsatt i §25. Kap. VII. Hvem rekvisisjoner skal fremsettes overfor. §27. Som hovedregel skal krav om rekvisisjoner fremsettes overfor de myndigheter i stat, fylke eller kommune som i krigstid er tillagt det forsynings- eller organisasjonsmessige ansvar for de ytelser som kreves avstått. a) drivstoffer og smøreoljer rettes til drivstofforganene (DHS og DS) b) land- og sjøtransportmidler (unntatt skip i utenriksfart over 275 brutto registertonn) eller transportytelser rettes til transportorganene (THS, TFS og TS). c) elektrisk kraft rettes til Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO, KRS og KFR) d) bedrifter, deres ytelser, produksjonsutstyr og råvarer m.v. fast eiendom, herunder bygninger, husrom, lagerrom m.v., samt rettigheter, varer, gjenstander, tjenester og ytelser som ikke er nevnt i a), b) og c) rettes til Næringsdepartementet eller regionalt og lokalt til vedkommende fylkesmann. §28. Når situasjonen nødvendiggjør en hurtig oppfyllelse av rekvisisjonen og vesentlige interesser antas å bli skadelidende ved opphold, kan rekvisisjoner som nevnt i §27a, c og d rettes til ordførerne eller direkte til den som skal avgi det rekvirerte. Rekvisisjoner etter §27a og b kan regionalt og lokalt rettes til vedkommende fylkesmann hvis dette på grunn av forholdene måtte være nødvendig. Kap. VIII. Rekvisisjonens gjennomføring. §29. Den som rekvisisjonen er fremsatt overfor (jfr. kap. VII), plikter å sørge for at det rekvirerte blir levert til den tid og på det sted som er angitt av rekvirenten. Etter avtale med rekvirenten kan oppfyllelse skje ved at det utpekes en bestemt leverandør der rekvirenten kan henvende seg direkte. Den myndighet som rekvisisjonen er fremsatt overfor, skal fordele rekvisisjonsbyrden innen vedkommende område og skal herunder, i den utstrekning det er mulig og hensiktsmessig, ta hensyn til at ingen blir spesielt skadelidende. §30. Hvis det er nødvendig, kan rekvirenten kreve hjelp av politiet til å få rekvisisjonen gjennomført. Slik hjelp kan også kreves av den myndighet rekvisisjonen er fremsatt overfor, jfr. kap. VII, når det påligger vedkommende myndighet å sørge for levering etter §29. §31. Rekvisisjonen kan kreves gjennomført straks selv om erstatning ikke er utbetalt eller fastsatt. §32. Når rekvisisjonen blir gjennomført, skal det på rekvisisjonsskjemaet eller tilsvarende gis en så vidt mulig fullstendig beskrivelse av ytelsens art, mengde og kvalitet. Skjønnsforretning skal om mulig være avholdt innen levering finner sted. Skjønnsmennene må derfor såfremt det er mulig gis anledning til å besiktige det rekvirerte før avleveringen. Kan skjønnsforretning ikke avholdes i tide, skal rekvirenten i samråd med den det rekvireres hos sette opp en beskrivelse med de opplysninger som er nødvendige for at skjønnsnemnda senere kan verdsette det rekvirerte. Kap. IX. Fastsettelse av erstatning for ytelser og tap som følge av rekvisisjon. §33. Ytelser og tap som følge av rekvisisjon skal erstattes av statskassen. Kongen kan gi nærmere regler om utbetaling av erstatning. Slike regler kan gis med virkning også for avståinger som allerede har funnet sted. §34. Det kan gis takster for: §35. Erstatning for ytelser og tap som ikke erstattes etter takster fastsettes i mangel av minnelig overenskomst ved skjønn. Erstatning for avståelse av eiendomsrett til fast eiendom fastsettes ved rettslig skjønn i medhold av skjønnsloven (lov av 1. juni 1917). For øvrig avgis skjønn etter reglene i lov av 29. juni 1951 om militære rekvisisjoner og Reglement for militære rekvisisjoner. Ved avgivelse av skjønn etter dette reglement kan om nødvendig beskrivelse som nevnt i nærværende reglements §32 legges til grunn. Erstatning i forbindelse med fredsforberedelser av rekvisisjoner etter §40, 4. og 5. ledd skal utbetales etter reglene i §16 i lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold, for å etterkomme tiltak som nevnt i §40, 4. ledd a. Pålegg om tiltak som nevnt i det samme ledds b, c og d skal oppfylles uten erstatning, med mindre den enkeltes utgifter eller tap er vesentlige. Påføres eier eller bruker ved tiltak som nevnt i §40, 4. ledd e tap eller utgifter, fastsettes erstatningen i mangel av minnelig overenskomst ved skjønn etter skjønnslovens regler. Kap. X. Forberedelse av rekvisisjoner i fred. §36. I forbindelse med forberedelse av rekvisisjon kan det allerede i fred pekes ut bestemte gjenstander, varer, husrom, fast eiendom, bedrifter m.v. (jfr. kap. IV). For så vidt ikke annet følger av utfyllende forskrifter eller særskilte direktiver skal forberedelse av rekvisisjoner skje i medhold av bestemmelsene i dette kapittel. §37. Krav om forberedelse av rekvisisjoner i fred skal rettes til de myndigheter som i krigstid er tillagt det forsynings- eller organisasjonsmessige ansvar for de ytelser som kreves, jfr. kap. VII. Kravene skal normalt bare fremsettes overfor sentrale myndigheter eller myndigheter på fylkesplanet. De myndigheter som er nevnt i kap. VII har ansvaret for å koordinere de krav som blir fremsatt og peke ut dekningskilde for rekvisisjonene. §38. Rett til å fremsette krav om forberedelse av rekvisisjoner har de myndigheter som vil ha rekvisisjonsrett i krig etter dette reglement, jfr. §3. Offentlige myndigheter for øvrig samt særskilt etablerte beredskapsorganer som anser det nødvendig å få forberedt dekning for sine krigstidsbehov må fremme sine krav gjennom rekvisisjonsberettiget myndighet. Såfremt ikke annen rekvisisjonsmyndighet peker seg ut, skal slike krav fremmes sentralt gjennom Næringsdepartementet og regionalt og lokalt gjennom fylkesmennene. §39. Rekvisisjonskravene skal spesifiseres så nøyaktig som mulig. Således skal angis: c) for hvor lang tid, eventuelt for hvilket tidsrom, ytelsen ønskes disponert. §40. De myndigheter som krav om forberedelse av rekvisisjoner blir fremsatt overfor skal på grunnlag av de fremsatte krav utarbeide dekningsplaner og i den utstrekning det er mulig allerede i fredstid peke ut dekningskilder. §41. Såfremt de myndigheter og organer som rekvisisjoner fremsettes overfor ikke finner full dekning innen sitt område, skal spørsmålet om utpeking av alternative ytelser tas opp med de myndigheter som har fremsatt kravene. §42. Når ikke annet er bestemt i medhold av forvaltningslovens §5, annet ledd gjelder loven for saksbehandlingen etter dette reglement. Forhåndsvarsel til sakens parter kan likevel unnlates dersom antallet parter i saken er stort eller et stort antall saker behandles under ett, eller forhåndsvarsel av hensyn til parten selv synes upåkrevd. Kap. XI. Særlige bestemmelser. §43. Enhver som på grunn av tiltak etter dette reglement erverver kunnskap om drifts- og forretningshemmeligheter eller andre private forhold, har taushetsplikt overfor uvedkommende og plikt til å avholde seg fra enhver utnyttelse i ervervsvirksomhet eller på annen uberettiget måte av kunnskap som nevnt. Overtredelse straffes etter krigslovens §19, sivilforsvarslovens §62, lov om helsemessig og sosial beredskap §6-5 eller lov om forsynings- og beredskapstiltak §20. 0 Endret ved forskrift 22 juni 2001 nr. 702 (i kraft 1 juli 2001). §44. Myndigheter og tjenestemenn i stat og kommune plikter å samarbeide med og herunder gi opplysninger til de myndigheter som har med gjennomføringen av dette reglement å gjøre. Overtredelse straffes etter krigslovens §19, sivilforsvarslovens §62, lov om helsemessig og sosial beredskap §6-5 eller lov om forsynings- og beredskapstiltak §18. §45. Den som unnlater å etterkomme krav om rekvisisjon etter dette reglement eller motsetter seg eller søker å hindre at slik rekvisisjon blir gjennomført, straffes etter krigslovens §19, sivilforsvarslovens §62, lov om helsemessig og sosial beredskap §6-5 eller lov om forsynings- og beredskapstiltak §18 - §19 og §32. Bilag 1. Bestemmelser om utfylling, skjemarutine m.v. for rekvisisjon etter Reglement for rekvisisjoner til sivile formål ved beredskap og i krig. |
lovdata_cd_61225 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.932 | Publisert: Somb-1998-51 (1998 s 163) Sammendrag: Karakter i tjenstlige forhold - forholdsmessighet mellom handlemåte og reaksjon. A bad ombudsmannen vurdere om Fengselsskolen hadde gjort rett i å avslå hennes søknad om permisjon til en ekstra flyttedag i forbindelse med avtjening av plikttjeneste i en by i Nord-Norge, og klaget over skolens fastsetting av karakteren i "tjenstlige forhold" etter at hun til tross for avslaget hadde uteblitt en dag. Ombudsmannen uttalte at det ikke kunne sees bort fra at den enkeltstående fraværsepisoden var tillagt uforholdsmessig stor betydning i totalvurderingen ved karakterfastsettingen. Ombudsmannen fant at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken, og bad om at karakterfastsettingen ble vurdert på nytt. Saksgang: (Sak 97-1845). A bad ombudsmannen vurdere om Fengselsskolen gjorde rett i å avslå hennes søknad om permisjon til en ekstra flyttedag i forbindelse med at hun og hennes samboer skulle avtjene sin plikttjeneste i X (Nord-Norge). Hun viste til deres behov for en ekstra dag fri, fordi det ble knapt å skulle "avvikle" to leiligheter i Oslo, samt kjøre til X i løpet av en helg (fra torsdag ettermiddag til søndag). Hun klaget videre over at Fengselsskolen uten forvarsel og på bakgrunn av denne enkeltstående hendelsen hadde satt ned hennes karakter i tjenstlige forhold. Ut fra hennes kjennskap til skolens tidligere reaksjoner ved uberettiget fravær, fant hun avgjørelsen urettferdig og uforholdsmessig. Når det gjaldt saksbehandlingen av hennes klage over karakterfastsettingen, hevdet hun at denne hadde vært vilkårlig. Hun pekte på at hun ikke skriftlig hadde blitt underrettet om skolens karakterendring, med begrunnelse for avgjørelsen. Videre klaget hun over at hun ikke hadde fått noe informasjon om klageadgang, at klagebehandlingen hadde tatt lang tid (herunder at et brev ikke ble besvart), samt at det ikke kunne være riktig at slike klager behandles av beslutningsorganet selv (direktøren ved Fengselsskolen). Hun viste også til at det var vanskelig å utforme en klage når det ikke fantes retningslinjer for karaktersettingen. Sakens dokumenter ble innhentet fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS). Med saksdokumentene fulgte et notat hvor KRUS redegjorde for prosedyren ved fastsetting av karakter i tjenstlige forhold. Saken ble lagt frem for KRUS, som ble bedt om å redegjøre for hvordan de momenter A hadde påberopt seg i forhold til permisjonssøknaden, hadde vært vurdert. I forhold til karakterfastsettingen, ble det bedt om opplysninger om skolens praksis når det gjaldt tjenstlige reaksjoner, samt å få oversendt eventuelle retningslinjer om karakterfastsettingen. Ut fra opplysninger i notatet om at karakteren skal gjenspeile to års tjeneste, ble det bedt om merknader til klagerens anførsel om uforholdsmessighet. Klagerens saksbehandlingsinnsigelser ble videre tatt opp, og det ble stilt spørsmål om behandlingsmåten for klager på denne og andre karakterer. KRUS fremhevet i sitt svarbrev følgende momenter vedrørende permisjonssøknaden: At aspirantene hadde hatt tre måneder på seg til å ordne med praktiske ting vedrørende flytting, samt at de hadde hatt ettermiddagen torsdag, felles flyttedag fredag, i tillegg til helgen til disposisjon. Videre ble det vist til at det av et elevkull på 100 bare var klageren og hennes samboer som hadde søkt om slik permisjon. Når det gjaldt karakterfastsettingen, hevdet KRUS at aspirantene både ved innledningen til praksisåret og teoriåret var orientert om karakterfastsettingen i tjenstlige forhold. Bakgrunnen for at As fravær ble ansett å være alvorligere enn tidligere saker om uberettiget fravær, var at hun hadde fått avslag på sin permisjonssøknad, og at hennes overordnede hadde varslet om at karakteren i tjenstlige forhold ville kunne bli satt ned hvis hun likevel uteble. Det ble bekreftet at denne episoden hadde vært avgjørende for fastsettingen av karakteren 3 i tjenstlige forhold. Generelt ble det opplyst at karakteren 2 var det "normale" nivået for karakteren i tjenstlige forhold, dersom eleven ikke hadde spesielle avvik i positiv eller negativ retning. Karakterfastsettingen ble gjennomført etter innstilling fra aspirantlederne og undervisningspersonalet, med utgangspunkt i et evalueringsskjema. Det eksisterte ikke skriftlige retningslinjer ut over dette. Det ble opplyst ikke å være uvanlig at enkeltsaker kunne få som resultat at karakteren i tjenstlige forhold ble nedsatt, men det ble samtidig vist til at skolen, etter ønske fra elevene, gav skriftlig orientering om grunnen til karakterfastsettingen. Disiplinærsaker som denne, skulle vanligvis vært lagt frem for aspirantnemnda for vurdering av eventuell ordensstraff, men på grunn av tidsnød ble dette ikke gjort. I forhold til saksbehandlingen, ble det først presisert at saken ikke gjaldt endring av karakter, men karakterfastsetting, slik at det ikke var naturlig med noen skriftlig orientering på forhånd. Det ble i denne forbindelse pekt på at klageren i ettertid hadde fått en skriftlig begrunnelse for karakterfastsettingen. Når det gjaldt hennes anførsel om mangelfull informasjon om klageadgang, ble det vist til "Veiledning om klage over karakter ved skriftlig eksamen", som det ble hevdet også gav informasjon om fremgangsmåten ved klage over denne type karakter. Det ble imidlertid pekt på at det hadde vært en ny situasjon for skolen at en klage over denne karakteren ble påklaget videre etter at skolens ledelse hadde behandlet klagen. As klage ble derfor tatt opp med aspirantnemnda, som anbefalte at man i slike saker burde oppnevne en kommisjon som kunne vurdere klagen på fritt grunnlag. KRUS viste til at denne del av saksbehandlingen dessverre hadde tatt uforholdsmessig lang tid. Klageren kom med merknader og hevdet bl.a. at brevet fra KRUS kunne tyde på at det ikke hadde vært foretatt noen reell individuell vurdering av permisjonssøknaden. Hun viste til at hun hadde begrunnet sin søknad konkret, og hun kunne ikke se at det var relevant å vise til at ingen andre hadde hatt tilsvarende behov. Når det gjaldt saksbehandlingen, hevdet hun at retningslinjene for klager på skriftlig eksamen ikke kunne overføres på klager over karakteren i tjenstlige forhold. Hun mente videre det i så fall burde vært informert om dette da hun første gang tok opp spørsmålet om klage. Hun kunne heller ikke se at retningslinjene var blitt fulgt i denne saken, idet direktøren ved KRUS selv hadde behandlet klagen og saken først kom eksamenskommisjonen i hende etter syv måneder. KRUS ble deretter herfra bedt om å redegjøre nærmere for om det konkret ble vurdert om klageren kunne gis en utvidet permisjon på bakgrunn av de omstendigheter som var påberopt. I sitt svarbrev viste KRUS innledningsvis til at søknaden om å få permisjon påfølgende dag, hadde gitt liten tid til saksbehandling. Førstebetjenten, som vurderte søknaden, hadde behandlet denne på vanlig måte ut fra ordlyden i Fellesbestemmelsens §22: "Når viktige velferdsgrunner foreligger, kan ...". Det ble vist til at han her hadde brukt skjønn, på bakgrunn av de tidligere nevnte momenter. I tillegg fremkom det at han hadde funnet det vanskelig å gå inn for noen forskjellsbehandling av klageren og hennes samboer, uten at helt spesielle grunner forelå. Den oppgitte grunnen (vasking av leiligheten) mente han ikke tilsa slik spesiell behandling. Det ble videre hevdet at klageren hadde argumentert med at de ikke ville rekke å være med på avslutningsfesten, dersom ikke permisjonssøknaden ble innvilget. Dette ble det ikke tatt hensyn til. Når det gjaldt saksbehandlingen, fastholdt KRUS at saken hadde vært behandlet på vanlig måte. Da dette var første gang en aspirant hadde ønsket ny vurdering av sin karakter i tjenstlige forhold, mente KRUS det nødvendigvis måtte ta tid å få opprettet en ny kommisjon. Klageren kom tilbake til saken og tilbakeviste bl.a. at deltagelse på avslutningsfesten hadde vært nevnt i forbindelse med permisjonssøknaden. Hun hevdet at dette først ble tatt opp etterpå, som forklaring på hvorfor hun ikke hadde hatt tid til å delta på avslutningsfesten. I mitt avsluttende brev til KRUS uttalte jeg: I lønnsregulativets fellesbestemmelser §22 i Statens personalhåndbok for 1996, het det: "Når viktige velferdsgrunner foreligger, kan en arbeidstaker tilstås velferdspermisjoner med lønn i inntil 2 uker eller inntil 4 uker med halv lønn innen kalenderåret." Bestemmelsen kommer til anvendelse fordi elevene/aspirantene ved Fengselsskolen er lønnet under utdanningen, og er derfor formelt sett i et arbeidsforhold. Alle elevene var innvilget en dags permisjon i forbindelse med avslutningen av utdanningen etter teoriåret og overgangen til plikttjenesten ved ulike fengsler. Det fremgår at elevrådet ved skolen hadde vært rådspurt i denne forbindelse. Ut over denne ene flyttedagen, følger det av Fellesbestemmelsenes §22 at ytterligere velferdspermisjon kan gis. Klageren har anført at en slik konkret skjønnsmessig vurdering ikke ble foretatt av KRUS, til tross for at hun muntlig argumenterte med at forskjellige forhold hadde gjort at hun var kommet i tidsnød med å rekke alle praktiske gjøremål rett før avreise, samtidig som hun hadde ekstra lang reisevei til sitt nye arbeidssted, X. KRUS har på sin side fremholdt at det ble foretatt en konkret vurdering av søknaden, til tross for at denne ble fremmet dagen før den aktuelle permisjonsdagen. De oppgitte grunner ble imidlertid ikke funnet å være tilstrekkelig tungtveiende til å gi klageren utvidet permisjon. Jeg oppfatter uttalelsene fra KRUS slik at klageren etter deres mening hadde kunnet unngå problemet, dersom hennes praktiske gjøremål hadde vært bedre planlagt. Selv om jeg i og for seg kan se at det i forbindelse med en midlertidig flytting fra Oslo til X vil kunne oppstå reelle praktiske behov som ikke lett kunne vært forutsett, har jeg ikke grunnlag for å kritisere KRUS for ikke å ha innvilget permisjonssøknaden. Jeg viser i denne forbindelse til at min adgang til å overprøve skjønnsmessige avgjørelser er begrenset. En slik avgjørelse kan bare kritiseres dersom den må anses "ugyldig eller klart urimelig", jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd. Ut fra de foreliggende opplysningene, kan jeg ikke se at det er grunnlag for en slik karakteristikk av avgjørelsen. I §13 i reglementet for Fengselsskolen heter det: "Etter samråd med undervisningsinspektøren og fengselsinspektøren og lærerne i lærermøte, fastsetter direktøren for KRUS en karakter for tjenstlige forhold. Det gis bare hele karakterer. Aspiranten må oppnå karakteren 3 eller bedre for å bestå Fengselsskolen." Det finnes ikke øvrige skriftlige retningslinjer for fastsettingen av denne karakteren ut over et evalueringsskjema, og et "veiledningsverktøy" som ble tatt i bruk fra 1. januar 1998 for å bedre grunnlaget for fastsettingen av karakteren. KRUS har imidlertid i et eget notat i forbindelse med klagen hit, redegjort for prosedyren ved fastsettingen av karakteren. Det fremgår av dette notatet at karakteren skal gjenspeile to års tjeneste. KRUS har opplyst at elevene rutinemessig, både ved innledningen til praksisåret og teoriåret, gis informasjon om hva som legges til grunn ved vurderingen av karakter i tjenstlige forhold. Det skal være fremhevet her, at enkeltepisoder som tjenesteforsømmelse/ordrenekt kan medføre nedsatt karakter. Det synes klart at A før den aktuelle episoden lå an til å få karakteren 2. KRUS har videre bekreftet at det ikke permisjonshjemlede fraværet var utslagsgivende for at karakteren ble satt til 3. Generelt har KRUS gitt uttrykk for at fastsettingen av denne karakteren er vanskelig. Det som synes å ha vært avgjørende i denne saken, er ikke bare det ulovlige fraværet, men også det forhold at klageren, til tross for klar beskjed fra sin overordnede om å møte på skolen påfølgende dag, likevel uteble. Det synes med andre ord å være elementet av unnlatelsen av å adlyde som er kjernen i begrunnelsen for karakterfastsettingen. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig forholdsmessighet mellom klagerens handlemåte og skolens reaksjon. Jeg tar utgangspunkt i at de vurderingene som må gjøres i karakterfastsettinger av denne type, vil være preget av skjønn. Som nevnt over, er jeg tilbakeholden med å etterprøve slike skjønnsmessige avgjørelser. Slik saken ligger an, har jeg imidlertid funnet grunn til å peke på at det kan synes strengt å sette ned karakteren fra 2 til 3 på bakgrunn av en enkeltstående hendelse i løpet av to års skole/tjenestetid. Jeg viser til at hendelsen også synes både å være av en spesiell karakter og sprunget ut av en spesiell situasjon. Denne karakteren er særlig viktig for elevene når de senere skal søke stillinger. Et vedlegg til vitnemålet, med en nærmere begrunnelse for karakteren, vil ikke være særlig hjelp i denne forbindelse. Isolert sett vil en unnlatelse av å adlyde en ordre måtte betraktes som et alvorlig forhold som det etter forholdene vil kunne være både forsvarlig og riktig at får konsekvenser for karakteren i tjenstlige forhold. Dersom den aktuelle episoden hadde skjedd i løpet av skoleåret, antar jeg at den urettmessige uteblivelsen ville blitt møtt med en tjenstlig reaksjon, f.eks. en advarsel. I hvilken grad forholdet i tillegg ville fått konsekvenser for karakteren i tjenstlige forhold, måtte da vurderes på bakgrunn av aspirantens samlede tjeneste. Tidspunktet for denne episoden gjorde at det ikke synes å ha vært aktuelt med en særskilt tjenstlig reaksjon. Det kan derfor ikke sees bort fra at denne enkeltstående episoden har blitt tillagt uforholdsmessig stor betydning i den totalvurdering som skal foretas ved karakterfastsettingen. Dette etterlater tvil om selve karaktersettingen har blitt riktig. Saksdokumentene etterlater også et inntrykk av at behandlingen av permisjonssøknaden har skjedd under tidspress og slik at de faktiske forhold som lå bak søknaden ikke kom tilstrekkelig og tydelig frem. Jeg viser i denne forbindelse til selve søknaden, som i liten grad beskriver det reelle behov klageren synes å ha hatt for ekstra fri. Selv om det er mulig at klagerens "flytteorganisering" kunne vært bedre, er det et moment at det rent faktisk syntes som om klageren befant seg i en umulig tidsklemme, hvor valget stod mellom å "skulke" en skoledag, eller komme for sent til sin nye arbeidsplass. At andre studenter som ikke hadde tilsvarende problemer på grunn av reisevei, ikke hadde fremmet tilsvarende ønsker om fri, tilsier ikke at klageren ikke hadde et reelt behov for mer enn en permisjonsdag. Jeg understreker imidlertid at det ikke er grunnlag for å kritisere KRUS for å ha avgjort saken på utilstrekkelig grunnlag. Klageren må selv også ta en del av ansvaret for sakens opplysning. Det kan ikke sees bort fra at klageren, ved en mer inngående orientering til skolen om de problemer som hadde oppstått, hadde kunnet oppnå en større forståelse for sin spesielle situasjon. Jeg kan på den annen side ikke se at skolen uten videre burde ha forstått hvilken situasjon klageren var kommet opp i. Samlet sett gir imidlertid saksdokumentene inntrykk av en situasjon som skyldes flere uheldige omstendigheter som verken klageren eller KRUS kan bebreides for. Når det i ettertid skal fastsettes en samlet karakter for tjenstlige forhold, som forutsetter å skulle gi et dekkende uttrykk for den samlede skoletiden, må bedømmelsen av den foreliggende episoden skje i lys av de spesielle omstendigheter slik disse nå fremstår i ettertid. På denne bakgrunn har jeg funnet at det knytter seg "begrunnet tvil til forhold av betydning for saken", jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd, og ber om at karakterfastsettingen vurderes på nytt på denne bakgrunn. Jeg ber om å bli holdt orientert om resultatet av den nye behandlingen av saken. På bakgrunn av den korte tiden KRUS hadde til rådighet fra klagerens uberettigede tjenestefravær til vitnemålet ble utdelt, samt at klageren muntlig skal ha blitt advart om konsekvensene av et eventuelt fravær, kan jeg ikke se at det er grunn til å kritisere KRUS for manglende varsel om karakterfastsettingen. Jeg har heller ikke vesentlige innvendinger mot saksbehandlingen ellers, bortsett fra at informasjonen til klageren om fremdriften i saken ikke synes å ha vært helt tilfredsstillende, samt at klagebehandlingen tok noe lang tid. Jeg har imidlertid merket meg den forklaring KRUS har gitt om at det først var behov for å utrede hvordan en slik klage skulle behandles, samt at det er beklaget at dette tok for lang tid. Jeg har derfor funnet å kunne la forholdet bero med den forklaring som her er gitt." Kriminalomsorgens utdanningssenter vurderte deretter saken på nytt, men fant ikke grunn til å endre sin tidligere avgjørelse. Det ble lagt avgjørende vekt på viktigheten av at etatens tjenestemenn innretter seg etter de retningslinjer som gjelder, samt ordre fra overordnet. Karakteren 3 ble ut fra en helhetsvurdering funnet å stå i forhold til overtredelsen. Det ble imidlertid vist til at de forhold ombudsmannen hadde påpekt om saksbehandlingen, herunder fremdrift og tidsbruk, var tatt til etterretning. Somb-1998-50 Saksbehandlingen ved tildeling av spesialpedagogisk ressurs. |
lovdata_cd_22232 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.748 | Forskrift om elgnemnd for Alvdal, Tynset, Tolga og Os kommuner samt deler av Engerdal kommune og Røros kommune samt deler av Holtålen kommune, Hedmark og Sør-Trøndelag. Fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning 28. januar 1998 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §4, jf. forskrift av 1. august 1989 nr. 788 om forvaltning av hjorteviltet §4, jf. §10 bokstav a, §11, §16, §19, §22, §23 og §31. a) Forskriften gjøres gjeldende i Alvdal, Tynset, Tolga, Engerdal og Os kommuner i Hedmark fylke samt Røros og Holtålen kommuner i Sør-Trøndelag fylke. Den myndighet som er tillagt kommunene for elgforvaltninga med hjemmel i hjorteviltforskriften overføres til elgnemnda for ovennevnte region. b) Regionen avgrenses til Alvdal, Tynset, Tolga og Os kommuner samt Engerdal kommune nord for rv 218 og rv 26 fra riksgrensa til Isterfossen i Hedmark fylke og Røros kommune samt Holtålen kommune begrenset til gamle Ålen kommune i Sør-Trøndelag fylke. Elgnemndas oppgave er å sikre en enhetlig og biologisk hensiktsmessig forvaltning av elgstammen og dens leveområder i regionen. Det skal særlig legges vekt på å stabilisere bestanden på et nivå som oppfattes som bærekraftig i forhold til beiteressurser, skogbruk, trafikk og andre berørte samfunnsinteresser. Elgnemnda skal søke faglig veiledning hos fylkesmannen i Hedmark, og er i faglige spørsmål underlagt fylkesmannens instruksjonsmyndighet. Hver kommune med areal innenfor virkeområdet oppnevner for den kommunale valgperioden ett medlem og ett varamedlem til elgnemnda. Elgnemnda velger selv sin leder og nestleder for to år av gangen. Ved stemmelikhet har lederen dobbeltstemme. Elgnemnda skal knytte til seg en sekretær som ikke er medlem av nemnda. Elgnemnda skal: 1. Arbeide for samordning av minstearealene innenfor virkeområdet og, om nødvendig, fremme søknad til fylkesmannen om endring av minsteareal innen 1. april. Forslag skal på forhånd gjøres kjent slik at berørte kommuner, jaktrettshavere og andre berørte interesser har mulighet til å uttale seg. 2. Fatte vedtak om å fravike minstearealet oppover eller nedover der dette ansees nødvendig av hensyn til elgens levevilkår innenfor virkeområdet, bestandens størrelse og utvikling eller den skade som elgstammen volder, jf hjorteviltforskriftens §11. 3. Føre tilsyn med at det utarbeides flerårig driftsplan for virkeområdet og fatte vedtak om godkjenning av denne. 4. Fastsette fellingskvote og tildele fellingstillatelse til hver av kommunene i virkeområdet innen 10. mai. Kommunene tildeler fellingstillatelser til det enkelte vald etter hjorteviltforskriftens §18 eller §19. 5. Fatte vedtak om godkjenning av vald over kommunegrensene dersom de berørte kommuner ikke er enige, jf hjorteviltforskriftens §16. 6. Samordne oppsyns- og kontrollordninger innenfor virkeområdet og føre tilsyn med at jakta drives forsvarlig. 7. Være høringsinstans og avgi uttalelser til offentlige myndigheter i saker som gjelder virkeområdet og elginteressene. 8. Avgi en årlig melding om virksomheten til fylkesmannen og kommunene i virkeområdet innen 15. desember. Elgnemnda kan pålegge jegere/jaktlag å rapportere opplysninger om viltbestanden og samle biologisk materiale, jf hjorteviltforskriftens §23. Elgnemnda plikter å opplyse om retten til å påklage enkeltvedtak. Klage på elgnemndas vedtak stiles til fylkesmannen i Hedmark og sendes elgnemnda innen tre uker. Elgnemndas utgifter til administrasjon og sekretærhjelp dekkes av staten og følger de satser og retningslinjer som er gitt i rundskriv om kommunal viltforvaltning, administrasjon, saksbehandling og økonomi fra direktoratet for naturforvaltning. Denne forskrift trer i kraft 1. februar 1998 og forskrift av 12. februar 1997 nr. 170 om elgnemnd for Alvdal, Tynset, Tolga og Os kommuner samt deler av Engerdal kommune og Røros kommune samt deler av Holtålen kommune, Hedmark og Sør-Trøndelag oppheves samtidig. Forskriften gjelder inntil videre, eller til et flertall av kommunene i virkeområdet med ett års varsel, ber om at forskriften oppheves eller til at rettighetshaverne med ett års varsel oppløser samarbeidet innenfor virkeområdet. |
lovdata_cd_42413 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.777 | Selvstendig næringsdrivende og frilansere vil være bundet av de angitte stillingsprosenter, på samme måte som arbeidstakere. Ved full stilling i opptjeningstiden vil summen av valgt arbeidstid og fødselspenger alltid være 100% av denne fulle stillingen. Arbeid og fødselspenger kan da bare kombineres på følgende måter: Arbeid (%) Fødselspenger (%)90 som gir: Oppregningen av stillingsandeler er uttømmende, slik at det ikke kan velges andre stillingsandeler enn de oppgitte. Bestemmelsen viser til arbeidsmiljøloven §31A nr. 1, som regulerer uttak av delvis permisjon etter samsvarende stillingsandeler på enten 90, 80, 75, 60 eller 50% av full stilling. |
lovdata_cd_47890 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.824 | 1. Justisdepartementet bemyndiges til å anta aktorer og forsvarere etter straffeprosessloven §77 og §101 ved samtlige domstoler, samt å oppsi disse. Den gjensidige oppsigelsesfrist er 3 måneder. Forsvarere ved Høyesterett antas på åremål for åtte år, uten adgang til gjenoppnevning. 2. Riksadvokaten bemyndiges til å meddele aktorer ved Høyesterett tjenestefrihet for inntil 3 måneder og under sykdom inntil 6 måneder, samt å anta stedfortredere i permisjonstiden. 3. Statsadvokatene gis samme bemyndigelse som nevnt under pkt. 2 for aktorer ved de øvrige domstoler. 4. Vedkommende rettsformann gis samme bemyndigelse som nevnt under pkt. 2 for de forsvarere som er antatt ved domstolen. 0 Endret ved forskrift 14 sep 2001 nr. 1033 (i kraft 1 okt 2001). |
lovdata_cd_48908 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.865 | Forskriftene trer i kraft 15. september 1975. Med virkning fra samme dato oppheves forskrifter av 25. september 1970 om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel med endringer av 25. februar og 13. oktober 1975. |
lovdata_cd_16265 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.908 | Kostnader som påløper i forbindelse med gjennomføringen av sammenslutningen, dekkes av den kommunen som har hatt utgiftene. Felleskostnader kan enten forskutteres av bykommunen eller gjennom innbetalinger til en felleskonto som fellesnemnda disponerer, etter nærmere avtale mellom kommunene. |
lovdata_cd_54078 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.948 | Innsatsbeløpet for innleverte spill skal betales mot utlevering av spillkvittering. |
lovdata_cd_29006 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.68 | Med hjemmel i plan- og bygningslovens §117 har Fauske kommunestyre 3. juli 1986 vedtatt følgende forskrift om midlertidig plankrav: I Fauske kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. |
lovdata_cd_7551 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.583 | Fastsatt av Miljøverndepartementet i medhold av punkt IV, 6 i fredningsbestemmelsene for Reinøykalven naturreservat, jfr. kgl.res. av 28. januar 1983. |
lovdata_cd_6639 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.923 | Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gjennomføre skjøtselstiltak i samsvar med fredningsformålet. Det kan utarbeides skjøtselsplan, som skal inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføringen av skjøtselstiltakene. Eventuell skjøtselsplan skal godkjennes av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_58351 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.413 | Vedtak om premietillegg til folketrygden for motorvogner fra 2004. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 5. desember 2003 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §23-7 andre ledd. Fremmet av Sosialdepartementet. |
lovdata_cd_12901 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.453 | Desse reglane trer i kraft straks. Samtidig vert fredning av fuglelivet på Aksnesholmane i Kvam kommune, fastsatt ved kgl.res. av 1. juni 1923, oppheva. |
lovdata_cd_12602 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.605 | Forskrift om vern for Kortknappskjer og Horsøy naturreservat, Øygarden kommune, Hordaland. |
lovdata_cd_20548 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.378 | Forskrift om motorferdsel, Einafjorden, Oppland. Fastsatt av Vestre Toten kommunestyre 25. januar 1996 med hjemmel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag. |
lovdata_cd_47466 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.848 | Sammendrag: Strafferett Straffeloven §235. Vi viser til brev 5. februar 2001 fra Sosial- og helsedepartementet til Justisdepartementet vedrørende hjemmelsgrunnlaget for kjønnsskifteoperasjoner. Det er grunn til å anta at de fleste kjønnsskifteoperasjonene medfører tap av forplantningsevnen. Isolert sett anses dermed inngrepet som grov legemsbeskadigelse, jf. straffeloven §231 jf straffeloven §9. Selv om pasienten samtykker i slik behandling, vil ikke handlingen være straffri, jf. straffeloven §235. Vi må imidlertid legge til grunn at slike operasjoner ikke utføres uten at det foreligger medisinsk indikasjon for å foreta inngrepet. Et helbredende inngrep som foretas etter pasientens samtykke, kan utføres straffritt. Denne løsningen kan begrunnes med at operasjonen samlet sett ikke kan betraktes som en legemsbeskadigelse. Alternativt kan det helbredende formålet sammen med pasientens samtykke gjøre at inngrepet anses som rettmessig, jf. Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, Utvalgte emner (3. utgave, 1996) s. 80. Straffeloven kan således ikke anses for å være til hinder for gjennomføringen av kjønnsskifteoperasjoner som skjer med vedkommendes samtykke og i henhold til medisinske indikasjoner. Dersom det foretas kjønnsskifteoperasjoner som ikke er mer inngripende enn at de anses om vanlig legemsbeskadigelse, vil det kunne skje straffritt dersom pasienten samtykker, se straffeloven §229 jf. §235 første ledd. Sosial- og helsedepartementet er selv nærmest til å vurdere om steriliseringsloven 3. juni 1977 nr. 57 kan gi grunnlag for tillatelse til kjønnsskifteoperasjoner. I den grad dette er tilfellet, må inngrep etter en slik tillatelse anses straffritt. Justisdepartementet ser imidlertid ikke bort fra at det kan være behov for en spesiallov. I en slik lov kan adgangen til kjønnsskifteoperasjoner komme klarere til uttrykk. Kjønnsskifte innebærer at pasienten får ny identitet, noe som reiser spørsmål i en rekke relasjoner, bl.a. i familieforhold og i forhold til ulike offentlige myndigheter. Dette taler etter vårt syn for at hele problemkomplekset undergis en samlet vurdering. Informasjonsverdien av et samlet regelverk om dette må forventes å lette situasjonen for dem som er berørt av en slik operasjon, direkte eller indirekte. JDLOV-2001-978 Tingsrett Spørsmål om ekspropriasjon etter oreigningsloven §2 nr. |
lovdata_cd_21036 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.578 | Formålet med fredinga er å ta vare på eit stort myrområde i fjellet med verdi som nasjonalt typeområde. |
lovdata_cd_55209 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.815 | Ved konvertering til ren tekst etter standarden ISO 8859-1, Latin-1 skal formaterte datatyper i den opprinnelige databasen legges ut slik: - Ved fast feltlengde skal tekststrenger legges ut venstrejustert. - Ved fast feltlengde skal heltall og desimaltall legges ut høyrejustert uten ledende nuller. Posisjonene foran fylles opp med blanke tegn. - Negative heltall og desimaltall legges ut med et minustegn før første siffer. Positive tall skal normalt ikke representeres med plusstegn. - Dato legges ut som ÅÅÅÅMMDD (ISO 8601). |
lovdata_cd_45401 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | sv | 0.432 | Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Familiekontoret 05.02. Sist endret 08.08.2003. Saksbehandling m.m. i omregningsperioden fram til 1. |
maalfrid_151cf3f7ebf4b2160f2259e5517aefe7e1b32173_5 | maalfrid_nlr | 2,021 | no | 0.817 | problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei (høy uttøringsfare og lav vannmetning) kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau ansees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Beiting er viktig for ivaretakelsen av kystlyngheiene, og i snøfattige og vintermilde kyststrøk med kystlynghei finner man former for utegangerdrift. Hold av dyr, uansett driftsform, krever at man følger tilhørende regelverk, se www.lovdata.no. Utegangerdrift er omtalt spesifikt flere steder i regelverket, med både egne tilpasninger og med dispensasjoner fra hovedregelverket mot at enkelte vilkår holdes. Av viktige regelverk å sette seg inn i, kan man trekke frem: «Lov om dyrevelferd» (Dyrevernlova), «Forskrift om velferd for småfe», «Forskrift om velferd for produksjonsdyr», «Forskrift om merking, registrering og rapportering av småfe» og «Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer». Dispensasjon om «utegang uten tjenlig oppholdsrom» krever tillatelse fra Mattilsynet. For å kunne tilpasse dyretallet til beitegrunnlaget, må beitegrunnlaget vurderes. Beitegrunnlaget påvirkes av variasjoner i både naturforhold og hevd, og må derfor vurderes for hvert enkelt beite. Ofte inngår det flere naturtyper i det samlede kystlandskapet som beites, noe som også bør tas inn i den totale vurderingen av dyretallet. Dette kan være strandenger som er gode vår- og sommerbeiter, eller myr som kan ha viktige halvgress og starr utover høst og vinter. Kystlynghei i god hevd utgjør gode beiter, og inneholder helst vekslinger av røsslyng i både pionerfase, byggefase og moden fase. Dette gjør at beitedyrene kan veksle mellom røsslyngplanter av ulik alder og høyde. Beitekvaliteten til røsslyngen varier med alder, og særlig gammel, forvêdet og skadet røsslyng forringer beitene mye. En del kystlyngheier finnes i vekslinger med mye bart berg, mens andre lyngheier danner tette tepper hvor røsslyngen har et høyt dekke. Både dekning og kvalitet på røsslyng tas med i beregningen av dyretall per arealenhet. |
lovdata_cd_44014 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.698 | Etter skatteloven §6, §7, §8, §9, §10, §11, §12, §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19, §20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30, §31, §32, §33, §34, §35, §36, §37, §38, §39, §40, §41, §42, §43, §44, §45, §46, §47, §48, §49, §50, §51, §52, §53, §54, §55, §56, §57, §58, §59, §60, §61, §62, §63, §64, §65, §66, §67, §68, §69, §70, §71, §72, §73, §74, §75, §76, §77, §78, §79, §80 til 6-83 kan det ved ligningen gis særfradrag i alminnelig inntekt. I forbindelse med dette krever ligningsmyndighetene nærmere dokumentasjon. Trygdekontoret må være behjelpelig med å skaffe medlemmet de nødvendige opplysninger til veie. Trygdeetaten utarbeider forslag til særfradrag for skattemyndighetene som nevnt i pkt. 8.1 og 8.2. De andre særfradragene er det skattyter selv som må kreve og dokumentere retten til det overfor skattemyndighetene. |
lovdata_cd_38028 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.946 | Det var tidligere et ufravikelig vilkår for å få garantert minste tilleggspensjon for unge uføre at medlemmet fylte alle vilkårene for rett til rehabiliteringspenger, attføringspenger eller uførepensjon før den angitte aldersgrensen. Dette kunne medføre at unge funksjonshemmede avsto fra å forsøke seg i arbeid av frykt for at det kunne medføre dårligere tilleggspensjonsrettigheter. Målsettingen med å innføre en frysperiode for retten til den garanterte tilleggspensjonen er å gi unge uføre større muligheter til å forsøke seg i arbeidslivet uten risiko for å miste retten til den garanterte tilleggspensjonen etter §3-21 første ledd. |
lovdata_cd_10367 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.662 | Formålet med fredningen er å bevare en frodig eikeskog med interessant plante- og fugleliv som har stor betydning i undervisningssammenheng. |
lovdata_cd_63236 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.819 | Publisert: Somb-1972-24 (1972 43) Sammendrag: Sen behandling av søknad om voksenopplæring etter mangelfull undervisning i folkeskolen. Saksgang: (Sak 1240 K/69). En 39 år gammel fisker klaget over at Lebesby kommune hadde avslått hans krav om en erstatning på kr. 200.000,- fordi han i sin skoletid fra 1938 ikke hadde fått den opplæring han etter skoleloven skulle ha. Han hadde således ikke lært å lese og skrive. For å få oversikt over saken ba jeg i brev av 17. november 1969 om utlån av saksdokumentene og om opplysninger bl.a. om hvorvidt det var sendt melding om klagerens tilfelle etter lov av 4. juni 1915 og om det ellers var gjort noe for å skaffe ham undervisning. Etter å ha fått skolestyrets svar, som tross flere purringer først ble gitt i brev av 25. februar 1970, og forelagt dette for klageren, pekte jeg i brev til klageren av 8. april på at et eventuelt erstatningskrav måtte antas å være foreldet. Jeg fant likevel å burde få saken noe mer klarlagt i faktisk henseende og ba s.d. kommunen om tilleggsopplysninger. Jeg bemerket samtidig: «- - - Jeg vil tilføye at det, hvis det er så at - - - ikke har lært å lese, synes å måtte være grunn til å søke å bistå ham med å få opplæring, uansett hvordan man vurderer erstatningskravet. Så vidt vites yter Kirke- og undervisningsdepartementet, etter søknad gjennom vedkommende kommune, tilskott til voksenopplæring i folkeskolefag for personer som har fått mangelfull skolegang. Det bes opplyst om kommunen finner grunn til å ta opp denne side av saken. Dette brevet ble, tross gjentatte purringer, først besvart i brev av 13. oktober 1970, der det het: «Skolestyret er enig i at saksøkeren må få den nødvendige opplæring, slik at han blir i stand til å lese, skrive og regne på en slik måte at han slipper å søke hjelp hos andre til dette. På grunn av haiis talefeil og hans høye alder som kanskje gjør det nødvendig å bruke spesialpedagog under opplæringen, drøfter en nå hvordan en best kan legge opp en undervisning for ham. Det som skolestyret først vil ha en avklaring på er hvorvidt det er kommunen som skal bære utgiftene til opplæringen, eller om en vil få vanlig refusjon fra staten for disse utgifter. Etter skolestyrets mening er det ikke bevist at det forsettlig har forsømt sin plikt til å gi saksøkeren den skolegang som han hadde rett og plikt til å få etter skoleleloven. Skolestyret vil avvise en hver tolkning derhen at det ved å være behjelpelig med å gi - - - skolegang, også har godtatt at saksøkeren har rettslig krav på dette og dermed også krav på erstatning på grunn av at skolestyret har forsømt sine plikter i dette tilfelle. Så snart en har fått klarlagt alle spørsmål, vil skolestyret få satt i gang en undervisning for saksøkeren. I brev til skolestyret den 21. oktober s.å. anførte jeg: «- - - Det er i brev herfra den 8. april ôd.å. pekt på at Kirke- og undervisningsdepartementet, så vidt vites, gir tilskott til opplæring i folkeskolefag for personer som har fått mangelfull skolegang. Nærmere opplysninger vil kommunen kunne få ved henvendelse til departementet. Det bes opplyst om kommunen har henvendt seg til departementet. Er saken ikke tatt opp med departementet, bør dette gjøres uten ytterligere opphold. Det må være helt klart at kommunen ikke ved å være - - - behjelpelig med nødvendig opplæring, erkjenner noe erstatningsansvar. Slik hjelp kan det være rimelig at kommunen gir uten hensyn til om den er noe å legge til last for den situasjon som er oppstått. Under enhver omstendighet kan kommunen ta forbehold om at den hjelp som ytes ikke innebærer at det innrømmes erstatningsansvar. Betenkeligheter av denne art bør derfor ikke forsinke behandlingen av spørsmålet om bistand til - - -. I brev s.d. orienterte jeg Kirke- og undervisningsdepartementet om saken for at den videre behandling om mulig kunne bli påskyndet. Etter at det var minnet om saken i brev av 2. og 22. desember 1970 og 20. januar 1971, tok skolestyret saken opp med Kirke- og undervisningsdepartementet i brev av 12. februar 1971 og anførte bl.a.: «- - - Lebesby skolestyre er enig i at - - - bør få hjelp til å skaffe seg den nødvendige opplæring, men med det forbehold om, at den hjelp som ytes ikke innebærer at det innrømmes erstatningsansvar. Saksøkeren er 40 år og han har dessuten en talefeil som kanskje gjør det nødvendig å bruke spesialpedagog under opplæringen. Dette gjør opplæringstilbudet mer komplisert. Saksøkeren hevder at han hverken kan lese eller skrive. Skolestyret ber Kirke- og undervisningsdepartementet opplyse om det fins noen skole som kan gi opplæring på begynnerstadiet til et voksent menneske med eventuell talefeil. Da saken også har en økonomisk side ber en om opplysning hvorvidt det er kommunen som skal bære utgiftene til opplæringen, eller om en i dette tilfellet får full refusjon fra staten. I brev av 22. februar 1971 til skolestyret uttalte jeg at det måtte beklages at saken ikke var tatt opp med departementet på et langt tidligere tidspunkt. I brev s.d. til Kirke- og undervisningsdepartementet ba jeg om at skolestyrets henvendelse måtte bli behandlet så hurtig som mulig. Departementet svarte skolestyret i brev av 13. april: «Spesialskolen for talehemmele, Bredtvedt, tar imot voksne elever fra hele landet. opplæring. Søknad om slikt tilskott må sendes vanlig tjenestevei. Skolestyret sendte søknad om opptak av klageren i spesialskole for talehemmede den 9. juli. På telefonhenvendelse herfra den 8. dedesember 1971 opplyste skoleinspektøren at søknaden om plass på spesialskolen var avslått, men at han ville ta kontakt med departementet for andre muligheter for opplæring. I brev til departementet den 8. februar 1972 skrev jeg: «- - - Det bes opplyst om departementet har hørt noe fra kommunen og i tilfelle om det er gjort noe for å få i stand opplæring av - - -. Som det vil fremgå av vedlagte kopier av - - - s brev hit fra desember 1970 og januar 1971, er hans ønske først og fremst å lære å lese og skrive. Hvis departementet ennå ikke har mottatt noen henvendelse fra kommunen, bes opplyst om departementet har mulighet for å ta et initiativ for å hjelpe - - -. Det fremgår av - - - s brev at han mener de lokale skolemyndigheter viser liten interesse for hans sak. Skolemyndighetenes uforholdsmessige sene behandling av saken etter at - - - klaget hit, synes å bekrefte hans syn. Han klaget 4. november 1969, og først 12. februar 1971 henvendte skolestyret seg til departementet om saken. Departementet svarte i brev av 14. mars: «Under henvisning til ombudsmannens brev av 8. februar og 8. mars 1972, kan opplyses at departementet ikke har mottatt noen henvendelse fra Lebesby kommune vedrørende muligheter for opplæring av - - -. Departementet har nå gjort skolesjefen i Lebesby kommune oppmerksom på at han snarest mulig må få i stand undervisning for -. Det vil bli gitt statstilskott til dekning av kommunens utgifter i den forbindelse. Departementet skrev samtidig til kommunen om saken. Skolestyret søkte deretter i brev av 4. april om statstilskott for undervisning av klageren, og søknaden ble etter behandling ved skoledirektørens kontor innvilget av departementet i brev av 1. juni 1972. Somb-1972-23 Merverdiavgift på kraftfranvisninger. |
lovdata_cd_27711 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.631 | Forskrift om jakttid på hjort, Klæbu kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Klæbu kommunestyre 14. oktober 2004 med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §9, jf. forskrift 11. februar 2002 nr. 149 om jakt og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007 §2 og §3 pkt. 2a. På grunn av seinere trekktidspunkt for hjorten er formålet med forskriften å øke muligheten for en mer rettet avskyting og en bedre utnyttelse av hjortebestanden. Jakttid for hjort i Klæbu kommune er fastsatt til tiden fra og med 10. september til og med 29. november. Jakttidsendringen skal ikke være til hinder for småviltjakten, friluftslivinteressene eller annen bruk av utmarka. Overtredelser av bestemmelsen gitt i denne forskrift straffes etter viltloven §56. Forskriften trer i kraft fra 14. oktober 2004 og gjelder inntil videre. |
lovdata_cd_53937 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.888 | Med fast eiendom menes i denne instruks grunnareal og påstående bygning, enten hver for seg eller i kombinasjon. Med avhending menes salg, gave, bortfeste og makeskifte av fast eiendom. Overføring mellom statsinstitusjoner som er underlagt denne instruksen regnes ikke som avhending. Med markedspris menes den høyeste pris markedet er villig til å betale. Ved verditaksering er markedspris den høyeste pris det antas at markedet vil betale. |
lovdata_cd_6492 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.629 | Forskrift om fredning for Tufsingdeltaet naturreservat, Os kommune, Hedmark. |
lovdata_cd_41582 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.793 | Når en person omtales som medlem i trygden i kapittel 12 er det forutsatt at medlemskapet omfatter ytelser etter pensjonskapitlene. Se §2-10. Regler om medlemskap i folketrygden står i lovens kapittel 2. Medlemskapet kan omfatte hele trygden eller bare deler av den. Hovedregelen om medlemskap er at personer som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i trygden (§2-1). Det samme gjelder som hovedregel personer som er arbeidstakere i Norge (§2-2). Medlemskapet gjelder i utgangspunktet hele trygden. Kapittel 2 inneholder en rekke presiseringer av hovedreglene, bestemmelser om unntak fra pliktig medlemskap og om adgang til å søke frivillig medlemskap. Det må derfor vurderes konkret i hver sak om søkeren har hatt medlemskap som gir rett til uførepensjon. Se rundskriv til kapittel 2. Når det gjelder personer som søker uførepensjon, skal en være oppmerksom på følgende grupper som ikke har fullt medlemskap i trygden: Personer som har søkt asyl i Norge og deres familiemedlemmer har bare et begrenset medlemskap som ikke omfatter pensjonskapitlene. Dersom de får bli i Norge, skal likevel tiden som asylsøker i etterhånd regnes som om medlemskapet omfattet hele trygden. Asylsøkerperioden skal da medregnes som forutgående medlemstid og ved beregning av eventuell uføreytelse. Se §2-16 og forskrift om trygdedekning for asylsøkere. |
lovdata_cd_38765 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.527 | [Korrigert 3/04, 1/05. kr 1140,- Blankett 4030 A Yrkesskade/yrkessykdom (se merknad)kr 1140,- Blankett IA 13-00.11 Yrkesskade/yrkessykdom ved hørselstapkr 1140,- Blankett 31. |