Datasets:

ERHT28

/

mi_flyte_test

like 0

wikipedia_download_nbo_Tanzanias forsvar_367901

wikipedia_download_nbo

no

0.487

'''Tanzanias forsvar''' (swahili: ''Jeshi la Ulinzi la Wananchi wa Tanzania'', engelsk: ''Tanzania People's Defence Force'') er de væpnede styrkene til den forente republikken Tanzania. Forsvaret består av tre forsvarsgrener: en hær, en marine og et flyvåpen. * Offisiell nettside til Tanzania People'

maalfrid_f8b07f22cefc3e999d3c4a6ec34c3f0edffbdd59_11

maalfrid_vestlandfylke

no

0.769

Disse beregningene dekker bare de direkte utleggene for trafikantene og yrkesaktive i Bergen. Når vi også tar hensyn til økte køkostnader endres bildet noe. Det som noen grupper sparer ved å gå over fra bompenger til skattefinansiering taper de ved økte køkostnader. 1.De som har mest å tjene på å slippe å betale bompenger er også de som har mest å tape på økt kø. Derfor jevner mange av fordelingsvirkningene seg ut. 2.I sum vil alle gruppene tape på å gå over til en skattefinansiert bypakke, i størrelsesorden 1500 til 1900kr årlig for hver person i husstanden Kort oppsummert betyr dette at en overgang fra bompengefinansiering til skattefinansiering vil gi en uheldig fordelingseffekt ved at de med lavest inntekt vil få den største kostnadsøkningen. Det skyldes at det som har lavest inntekt kjører minst bil. Samtidig har de den laveste elbilandelen slik at de betaler mest for å kjøre gjennom bomringen. Denne forskjellen øker hvis elbilrabatten øker.

maalfrid_265b23366584ea1fc10721207f96e3009f2d4b5d_96

maalfrid_regjeringen

no

0.927

2010–2011 99 en styrking av kontantstøtten for ettåringer mellom 13 og 18 måneder. Ved utgangen av 2010 gikk 87,3 pst. av toåringene i barnehage. Det antas at avviklingen av kontantstøtten vil resultere i økt barnehagebruk og økt yrkesdeltakelse fra mødre med barn mellom to og tre år. Disse barna har siden høsten 2009 hatt rett til barnehageplass. Kommunene vil bli kompensert for anslåtte økte kostnader til barnehagesektoren. Barnevernet er en viktig tjeneste i arbeidet med å forhindre marginalisering og fattigdom. Bedre hjelp til utsatte barn og unge vil føre til at flere barnevernsbarn får et bedre voksenliv, og gis muligheter til å ta utdanning og komme i lønnet arbeid. Det siste tiåret har antallet barn som får hjelp av barnevernet, økt med hele 56 pst. Økningen har funnet sted både i kommunalt og statlig (tidligere fylkeskommunalt) barnevern. Det statlige barnevernet har siden forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004 blitt tilført betydelige ressurser for å håndtere det økte behovet. Også i det kommunale barnevernet har utviklingen det siste tiåret medført utfordringer. Selv om kommunene har iverksatt forebyggende tiltak og i betydelig grad økt ressursbruken i barnevernet, har veksten i saksmengden overgått veksten i antall stillinger. For å bidra til at alle utsatte barn og unge får riktig hjelp til riktig tid, har kommunene styrket satsingen på barnevernet betydelig de siste årene. Kommunenes brutto driftsutgifter til barnevernet økte med vel 1 mrd. kroner i 2010 sammenlignet med 2009. I statsbudsjettet for 2011 ble det videre øremerket 240 mill. kroner for blant annet å øke antall stillinger i det kommunale barnevernet. I tillegg til flere stillinger krever et styrket barnevern også høy kompetanse blant de ansatte. Kompetansen må ikke bare holdes ved like, men også utvikles for å kunne møte endrede behov. Det er også viktig å forberede nyutdannede tilstrekkelig på arbeid i barnevernet. Regjeringen vil fortsette satsingen på barnevernet og er i ferd med å evaluere forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004. Regjeringen har som mål at alle skal gis like muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av sosial bakgrunn. Barnehagen og utdanningssystemet skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Et godt og tilgjengelig barnehagetilbud, en sterk offentlig fellesskole av høy kvalitet, gratis og desentralisert høyere utdanning og et godt studiefinansieringssystem bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Lav foreldrebetaling og høy deltakelse i barnehagen, gratisprinsippet i det offentlige utdanningssystemet og en sterk offentlig fellesskole gjør at vi i Norge har mindre sosiale forskjeller i utdanning enn de fleste andre land. Også i Norge ser vi likevel klare sammenhenger mellom familiebakgrunn og i hvilken grad ungdom lykkes i utdanning. Norsk utdanningspolitikk og utdanningssystem har mange likhetsskapende trekk. Et svært viktig trekk i norsk utdanningspolitikk har ifølge Fordelingsutvalget vært den bevisste og langvarige satsingen på gratisprinsippet i skolen og i høyere utdanning. Fordelingsutvalget peker på at gratisprinsippet på enkelte områder ikke er gjennomført, slik som i barnehagesektoren og skolefritidsordningene. De senere årene har barnehagen likevel blitt et velferdsgode som nesten alle barn tar del i. Norsk forskning viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings- og inntektsnivået på lang sikt. Barnehager av høy kvalitet er også gunstig for barns ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal forskning viser at høy kvalitet i barnehagen er avgjørende for barns utvikling og trivsel. I barnehagen legges også et viktig grunnlag for barns helse og levevaner i samarbeid med foresatte. Barn som ikke deltar i barnehage, vil ikke få ta del i dette, og vil derfor ha et annet utgangspunkt når de skal begynne på skolen. Regjeringen ønsker derfor at flest mulig barn skal ha erfaring med barnehage før skolestart. Dette er bakgrunnen for at regjeringspartiene inngikk barnehageforliket og derigjennom sikret maksimalpris på foreldrebetalingen. Fordelingsutvalget framhever at jo større satsinger det gjøres for å integrere barnehagene ytterligere i utdanningsløpet, desto viktigere blir det å sikre reell tilgang for alle barn uavhengig av sosial bakgrunn. Utvalget mener derfor at det bør gjøres endringer i regelverket om foreldrebetaling i barnehagene, slik at eventuelle økonomiske barrierer for barnehagebruk fjernes.

maalfrid_91f1d622937401a6d21cf8354323f8ba992514c7_16

maalfrid_regjeringen

no

0.906

Prosjektet «Smakskorn» er et innovasjonsprosjekt som er tildelt midler av Norges forskningsråds BIONÆR-program. Bedriften Økologisk spesialkorn Skandinavia AS ønsker å produsere en serie nye økologiske hverdagsprodukter av korn fra tradisjonelle kornarter som svedjerug, spelt, nakenhavre og nakenbygg. «Smakskorn» vil være velegnet for rask tilberedning og vil kunne brukes som alternativt tilbehør til middagsmat, i salater og desserter, samt som ingrediens i f.eks. bakervarer og müsli. Prosjektet har også som mål å oppnå et større mangfold og tilbud av helseriktige og økologiske produkter samtidig som en verdiøkning oppnås langs hele verdikjeden. Nye produkter og produksjonsmåter, nye markeder og bedre utnytting av råvarene vil kunne gi muligheter for ytterligere vekst i sektoren. Næringen har selv hovedansvaret for å ta i bruk eksisterende virkemidler for å effektivisere bedriftene og utvikle nye produkt. Næringsaktører oppfordres til å satse på innovasjon, FoU-arbeid og produktutvikling som er relevant for utviklingen av økologisk produksjon. SkatteFUNN-ordningen har som formål å motivere norsk næringsliv til å øke sin satsing på forskning og utvikling. Antall prosjekter med merkelappen økologisk som har fått støtte fra SkatteFUNN har vært stabilt de siste årene, men kunne trolig ha vært høyere, da jordbrukssektoren generelt ikke benytter ordningen i den grad det er mulighet for. Mange av prosjektene som søker om støtte går også under begrepene lokalmat, bærekraft, bioøkonomi og produkter med lave karbonavtrykk. Med støtte fra SkatteFUNN har Kolonihagen AS utviklet en ny handelsplattform for å lette tilgangen, distribusjon, salg og markedsføring av økologiske landbruksprodukter. Prosjektet har gitt spinn-off til en ny distribusjonsplattform som tar i bruk helt ny teknologi for å optimalisere ruter, som har gitt påviselig miljøgevinster ved kortere kjøredistanse og færre biler for å transportere mat til sluttkunder. Systematisk arbeid i foredlingsleddet er nødvendig for å bidra til økning i produktmangfold, volum og kvalitet. Det må utvikles produkter som tilfredsstiller de krav og behov som etterspørres av forbrukerne. Foto:

maalfrid_e6ddf27c5be80b301a1d1d631ae113555be58e3b_7

maalfrid_politiet

no

0.943

Politihøgskolen (PHS) har ansvar for å utdanne spesialavhørere og avhørsledere (påtalejurister) og har tre ulike studietilbud: Videreutdanningen skal bidra til å gi studenten særskilt kompetanse i å gjennomføre tilrettelagte avhør med høy kvalitet. Utdanningen omhandler avhør av barn mellom 6 og 16 årVidereutdanningen er rettet mot etterforsker som skal gjennomføre tilrettelagte avhør av barn og er grunnutdanningen for tilrettelagte avhør av fornærmede og vitner. Høsten 2018 startet et kull på 15 studenter på videreutdanning i tilrettelagte avhør av barn. Dette var 13 kvinner og 2 menn som representerte fem forskjellige politidistrikter. Utgangspunktet for opptaket var 21 søkere. Det ble tatt opp 18 studenter, men kun 15 startet studiet. Underveis fikk to studenter innvilget permisjon, slik at det var 13 av 2018 kullet som gjennomførte eksamen høst 2019. Samtidig var det to studenter fra tidligere kull som var tilbake fra permisjon og fullførte sin eksamen. Det var derfor totalt 15 uteksaminerte studenter høsten 2019. Dette studiet ble ikke gjennomført i 2019 pga for få kvalifiserte søkere. Denne videreutdanningen skal bidra til å gi politiets påtalejurister særskilt kompetanse til å lede tilrettelagte avhør med høy kvalitet og i samsvar med regelverket. Avhørene er bevisopptak som følger reglene i straffeprosessloven med tilhørende forskrift. Høsten 2018 startet et kull på 30 studenter på videreutdanning for påtalejurister i ledelse av tilrettelagte avhør. Dette var 26 kvinner og 4 menn som representerte 12 forskjellige politidistrikter, samt en student fra Kripos. Det var 39 søkere. Politihøgskolen valgte å ta opp 30 studenter selv om det kun var planlagt for 24 studenter. Årsaken var stort antall søkere og stort behov for kompetanse etter lovendringen høst 2015. Det var 30 studenter som gjennomførte eksamen i mai 2019. Fagpersonell fra Statens barnehus bidrar i undervisningen ved de ovennevnte studiene. Dette gjelder blant annet kunnskap om traumer og fenomenforståelse, barns normalutvikling og samhandling rundt tilrettelagte avhør. Et viktig tema er hvordan politi- og påtalemyndighet kan nyttiggjøre seg barnehusenes fagkunnskap som en ressurs i etterforskningen og ved gjennomføringen av avhør av barn, unge og særlig sårbare voksne. Utvalgte medarbeidere fra barnehusene inngår også som veiledere og sensorer under studiet om avhør av særlig sårbare.

maalfrid_efd4f37ca087f1c12ac333424091a8ecbf0d3300_172

maalfrid_ssb

no

0.188

Q. Vannledningsskadefors.i: 1 Agder Ass. 2 Arendals Fors 3 Arne 4 Bergens Brand 5 Chri.a So og Poseidon 6 Det Norske Garantiselskab • • 7 Dovre 8 Eidsvoll 9 Fram 10 Haugesunds 11 Heimdal 12 Industriforsikring 1965/66 • • 13 Kreditt-Kausjon 14 Land og By 15 Minerva 16 Neptun 17 Nor 18 Norden 19 Nordkap 20 Norge 21 Norrona 22 Norske Alliance 23 Norske Fortuna 24 Norske Kjobmeend 25 Norske Merkantile 26 Norvegia 27 Pallas 28 Polaris—Norske 29 Samkreditt 30 Samtrygd 31 Samvirke 32 Sigyn 33 Stavanger Fors 34 Storebrand 35 Tor 36 Trondhjems Fors. 37 Trygd 38 Vega 39 Vesta 40 Viking 41 lEolus 42 Ørnen Tilsammen I. Nr. For direkte overtatte forsikringer avsluttet i Norge 6 Kr. 10 048 47 121 6 804 52 024 16 674 83 468 73 870 31 387 37 997 77 418 24 184 8 363 112 855 -+ 13 9 438 241 834 18 607 138 034 34 976 110 110 33 170 24 843 24 843 70 220 74 532 8 878 765 46 848 38 834 90 047 17 854 906 327 37 243 97 793 13 185 28 487 827 355 68 218 10 275 Kr. 9 887 40 313 52 024 12 746 68 344 73 870 25 381 19 703 63 811 24 8 025 208 931 11 031 134 834 29 003 108 269 33 170 22 694 22 694 69 425 68 083 5 687 46 848 38 834 59 832 17 265 752 863 37 243 87 143 13 185 28 487 799 830 60 620 10 275 Kr. 8 227 41 776 52 024 10 52 810 65 329 25 381 15 939 57 018 57 329 ±- 12 163 202 10 593 104 584 29 003 77 340 33 170 18 928 18 928 64 222 56 784 5 780 29 815 5 096 53 499 14 076 53 299 31 882 83 781 9 887 4 273 i5000 61 001 7 194 Kr. Kr. 235 6 091 2 789 13 846 20 149 35 705 84 453 6 186 21 419 55 784 40 3 393 64 371 13 138 15 276 23 522 43 386 25 853 73 969 32 976 18 660 18 660 25 110 55 982 2 365 50 2 387 896 39 529 12 204 485 448 4 317 55 207 95 158 6 961 391 497 45 688 4 322 Kr. 1) Nr. 30 gjensidig, resten aksjeselskaper.

maalfrid_cb220a2bf260aefd00e947b3aeb96952fcc1e496_50

maalfrid_vegvesen

no

0.903

F r a m Ko m m e l i g h e t F o r Ko l l e K t i v t r a F i K K e n Der kollektivfelt avsluttes mot kryss og går over i høyresvingefelt bør det vurderes separering med refuge mellom kollektivfeltet og biltrafikken. Dette kan gjøres for å unngå at biltrafikken legger seg inn i kollektivfeltet før dette er opphevet, jf. også figur 51. Venstresvingende buss i signalregulerte kryss kan gis bedre framkommelighet ved å holde øvrig trafikk tilbake med en tilbaketrukket stopplinje i kombinasjon med eget signal. Dette gjør det enklere for bussen å kjøre fra høyre side over til et venstresvingefelt. Figur 59 Bussprioritering gjennom kryss med tilbaketrukket stopplinje Det er ofte forsinkelser knyttet til kollektivtrafikk i venstresving ut fra sideveg, jf. figur 60. Dette fordi kollektivtrafikken må forholde seg til begge kjøreretninger på tvers, og eventuelt i motgående kjøre- # retning. Aktiv signalprioritering vil bedre bussens framkommelighet.

maalfrid_8a3fa664b4cfbfb632521d473408a2d535f4c700_14

maalfrid_banenor

no

0.845

Side: Dok.nr: Rev: Dato: 15 av 35 ICH-11-A-00009 01A 03.04.20 I områdeplan for Kambo vedtatt 14.11.2016 er det regulert et nytt boligområde ved industri/havneområdet i Kulpeveien. Området anses ikke å ligge innenfor influensområdet til hensettingsanlegget og gir dermed ikke effekt på konsekvensutredningen. I resten av planområdet er det ingen reguleringsplaner for ny arealbruk ut over dagens situasjon. Forslaget til hensettingsanlegg nord for Kambo stasjon strekker seg fra Kambo stasjon i sør og nordover til Smørbekk. Selve hensettingsanlegget med sporvifte blir liggende langs østsiden av hovedsporet i området ved Søndre Rød gård. Hensettingssporene dekker et område som i dag består av dyrka mark og skog. Avkjøring til hensettingsanlegget skjer på nordgående spor nord for Kambo gård, mens påkjøring skjer på sørgående hovedspor rett nord for Kambo stasjon. Spor for påkjøring krysser hovedspor i bru ca. 750 m nord for Kambo gård og løsningen vil medføre innløsning av flere boliger på vestsiden av hovedsporet. Hensettingsanlegget er foreslått med vegadkomst fra nord. Vegen fra nord må etableres tidlig som en anleggsveg slik at man sikrer effektiv uttransport av masser fra anlegget. Videre skal anleggsvegen fra nord bli permanent veg, og den skal være åpen for alminnelig ferdsel. Dette for å sikre adkomst til skogsområdene og friluftsområdene i området øst for E6. For å få etablert anlegget må hensettingssporene og spor for av- og påkjøring sprenges inn i fjell helt eller delvis, hvilket betyr til dels høye skjæringer og krevende arbeid tett på eksisterende trafikk på dobbeltsporet. Deler av ankomstspor og -veg vil ligge på fylling, mens hensettingssporene vil ligge i en blanding av fjell- og løsmasseskjæring.

maalfrid_b2cd752f1fc8db2affb81eb3e8f5dd6117474c53_13

maalfrid_fylkesmannen

no

0.913

klassetrinn for å informere om yrket. Skal vi bidra til økt andel menn, vil det være avgjørende at de som reiser rundt og informerer på skolene faktisk er menn som jobber i barnehager. Når det gjelder informasjon på styrermøter o.l. er det viktig med både engasjerte menn og kvinner. Ved for eksempel å oppsøke ungdomsskoler i forkant av deres arbeidsuker kan man få gutter til å tenke i retning av utplassering i barnehage, noe de sannsynligvis ikke lett ville kommet på ved eget initiativ. For å lykkes vil det være en fordel å kunne tilby flere gutter plass i samme barnehage hvor det allerede jobber menn. Vi anbefaler også å invitere ungdomsskolelever generelt ut i barnehagene for å vise hva vi gjør, hva vi står for og hvilke muligheter jobb i barnehage gir den enkelte. Hvis menn står for disse arrangementene øker mulighetene for å vekke guttenes interesse dramatisk. Det vil også være smart å gi gutter praksisplass i barnehagene, erfaring viser at menn som senere begynner i yrket svært ofte har vært innom barnehagen i en eller annen form tidligere.Mannlige øvingslærere vil også fungere som et trekkplaster. Ved å gi menn vikariater i barnehagene vil de ved senere utlysninger av faste stillinger kunne henvise til erfaring og det blir lettere å prioritere disse blant søkerne. Den beste hjelp man kan få når man har fått nye målsettinger om å øke antall menn i sine barnehager, er å lære av de som har holdt på med dette lenge og erfart hva som skal til for å lykkes. De som er godt i gang med å øke andelen menn bør oppmuntres til å fortsette, gjerne ved å gi midler til videre skolering av personalet og for å dokumentere sin kompetanse i et erfaringsnotat. Demonstrasjonsbarnehagene bør brukes mer aktivt, basert på de erfaringene som er gjort til nå. Det burde blitt laget et notat om hva de har fått til, viktig at alle tips og erfaringer blir tilgjengelig for flere. Noe slikt erfaringsmateriale finnes allerede, for eksempel fra Kanvasbarnehagene. En annen kilde til inspirasjon er erfaringene som er samlet i Gender Loops' eksempelsamling. Disse kan med hell brukes mer aktivt, og eksempler herfra bør inngå i informasjonsarbeidet. Den gode erfaring som nå er opparbeidet og alle nye tanker og ideer, vil bli samlet i et informasjonshefte/ressurshefte som skal fungere som en oppskriftsbok for barnehager som er i oppstartfasen for sin satsing på menn. Men et informasjonshefte blir lett liggende i skuffen, vår idé er derfor at informasjonsheftet følges ut i barnehagene av ressurspersoner som forklarer hvordan de har jobbet i sin barnehage.

public_report_1080

publicreports

no

0.928

Econ Pöyry Pöyry Management Consulting ( Norway) AS Postboks 9086 Grønland, 0133 Oslo Besøksadresse: Econ Pöyry Pöyry Management Consulting ( Norway) 1 OMRÅDELØFT ER EN DEL AY GRORUDDALSSATSINGEN ................................ 1.1 Områdeløftet i Groruddalen omfatter fire pilotområder .................................. 1.3 Områdeløft og rollen som lokal samfunnsutvikler .......................................... 1.4 Vårt oppdrag i 2010 ........................................................................................ 1.4.1 Hva mener vi mcd møteplasser og ledelseskapasitet? ............................. 1.5 Datainnsamling i 2010 .................................................................................... 1.5.1 Gjennomgang ay dokumenter fra satsingen .............................................. 1.5.2 Møter mcd oppdragsgiver og referansegruppe ......................................... 1.5.3 Fire eksempler mcd fokus på møteplasser og utvikling ay lokal ledelseskapasitet ....................................................................................... 1.5.4 Workshop .................................................................................................. 2 EKSEMPLER PÅ MØTEPLASSER OG UTVIKLING AY LOKAL LEDEL5E5KAPA51TET............................................................................................ 2.1 Stikk-innom kontoret på Veitvet ( bydel Bjerke) .............................................. 2.2 The Raven og Romsåspilotene ...................................................................... 2.3" Bo sammen" ( Bydel Alna) ........................................................................... 2.4 Lederskolen ved Nærmiljøsenteret ( Bydel Stovner) ..................................... 2.5 Prosjektene på tvers ..................................................................................... 2.5.1 Møteplassene har hatt ulike formål og målgrupper ................................. 2.5.2 Deter likevel noen likheter ved møteplassene ........................................ 2.5.3 Eksemplene viser at det jobbes både på systemnivå og ad hoc mcd ledelseskompetanse ................................................................................ 2.5.4 Deter felles utfordringer knyttet til å sikre stabil drift ay aktiviteter .......... 3 UTVIKLING AY MØTEPLASSER OG LOKAL LEDELSESKAPASITET ............... 3.1 Tiltak for å lykkes mcd å skape gode møteplasser ...................................... 3.2 Tiltak for å utvikle lokal ledelseskompetanse og – kapasitet ......................... 3.3 Tiltak for å bidra til en bærekraftig utvikling uten områdemidler ................... Dette er den tredje underveisrapporten fra følgeevaluering av områdeløftet i Groruddalen for Husbanken. Følgeevalueringen har i 2010 fokusert på hvordan møteplasser fylles med innhold og hvordan bydelene jobber med å utvikle lokalledelseskapasitet. Vi har sett på fire eksempler i bydelene som belyser disse problemstillingene, samt gjennomført en workshop. Følgeevalueringen viser at møteplassene fylles med innhold gjennom fokus på organisasjonsbygging og brukermedvirkning. Kompetansen til de ansatte, forankring i lokalmiljøet og brobygging mellom andre møteplasser og kulturer er viktige forutsetninger for å skape gode møteplasser. Bydelene jobber både ad hoe og systematisk med å utvikle lokal ledelseskapasitet. Informasjonsarbeid, ansatte med flerkulturell kompetanse, utvikling av kurs og bedre samhandling mellom bydelene er tiltaksom kan styrke bydelens mulighet til å jobbe med lokal ledelsesutvikling på systemnivå. Econ Pöyry og Proba samfunnsanalyse har gjennomført en følgeevaluering av områdeløftet i Groruddalen for Husbanken. Dette er den tredje rapporten fra følgeevalueringen og den har fokusert på utvikling av ledelseskapasitet og - kompetanse og hva som skal til for å fylle møteplasser med innhold. For å belyse dette har vi sett på fire eksempler i bydelene som belyser disse to problemstillingene. Det ble valgt ett prosjekt i hver bydel som jobber med møteplasser eller ledelseskapasitet. Prosjektene vi har sett på er: De to første er hovedsakelig eksempler på møteplasser, men har også elementer av ledelseskapasitetsutvikling i seg, spesielt Romsåspilotene. De to siste er hovedsakelig eksempler på utvikling av ledelseskapasitet. Vi har også gjennomført en workshop med deltakere fra Husbanken, Plankontoret for Groruddalssatsingen, Oslo kommune og bydelene for å diskutere funn. Hvordan fylles møteplasser med innhold slik at disse får en funksjon i arbeidet med lokal samfunnsutvikling? Hvordan arbeider bydelene med å utvikle lokal ledelseskapasitet, og hva er erfaringene med dette arbeidet? Møteplassene vi har sett på er ulike har ulike målgrupper, men også flere fellestrekk. Begge møteplassene har hatt fokus på organisasjonsbygging og brukermedverkning. Følgeevalueringen har videre funnet at kompetansen til de ansatte, forankring i lokalmiljøet og brobygging mellom ulike møteplasser og kulturer er viktige forutsetninger for å skape gode møteplasser og fylle de med innhold. Bydelene jobber både ad hoe og systematisk med å utvikle lokal ledelseskapasitet. samhandling mellom bydelene er tiltak som kan styrke bydelens mulighet til å jobbe med lokal ledelsesutvikling på systemnivå. Dette er den tredje og siste underveisrapporten fra oppdraget. Følgeevalueringen i 2010 har sett på hvordan det arbeides med prosjektlederkapasitet og – kompetanse og hvordan møteplassene fylles med innhold. I tillegg foreligger det en sluttrapport som oppsummerer de tre underveisrapportene. En samarbeidsavtale om gjennomføringen av satsingene er inngått mellom bydelene og Husbanken. Hver bydel etablerte i 2007 et prosjekt med en lokal prosjektleder og en lokal prosjektgruppe. Bydelene fikk hver 4,6 millioner til bruk for 2007. I tillegg til lønn til prosjektleder skulle midlene gå til å utvikle grunnlagsmateriale for satsingen på områdeløft ( inkludert en bredt anlagte stedsanalyse) og til konkrete tiltak. I tillegg fikk bydelene ekstra tildelinger fra Husbanken til enkelttiltak som ble løftet ut av den tildelte rammen. Områdeløftene ledes av respektive bydeler, men de lokale prosjektene er avhengig av tett samarbeid med kommunale og statlige etater for å realisere enkelttiltak. Andre aktuelle aktører for å realisere enkelttiltak kan være lokalt næringsliv, frivillig sektor, borettslag/ sameier og beboere i de berørte områder. avhengig av tett samhandling med Husbanken og kommunen sentralt; ikke minst på grunn av finansieringen og krav til rapportering. I denne rapporten drøfter vi ikke nærmere organiseringen og føringene for områdeløft. Vi viser her til hjemmesidene til Husbanken og Plankontoret for Groruddalen, samt vår underveisrapport fra 2009 ( Econ-rapport 2009-119) og vår sluttrapport ( Econ-rapport 2011-002). I perioden 2008-2010 har bydelene fått ytterligere midler fra Husbanken. I følge den opprinnelig planen skulle det innen 2010 være gjennomført et aktivt og lokalt forankret stedsutviklingsarbeid innen alle fire pilotområdene. De geografiske områdene skulle fremstå som attraktive, robuste og bærekraftige steder. Det var i tillegg et mål at satsingen skulle være bærekraftig, dvs. at stedsutviklingen skulle forankres hos lokale aktører på en måte som sikrer engasjement, både under programperioden og i årene etter 2010. I statsbudsjettet for 2011 ble satsingen på områdeløft i Groruddalen videreført, noe som også har vært signalisert tidligere. Aktørene har dermed i 2010 arbeidet ut fra at satsingen på områdeløftene ville fortsette. Følgeevalueringen løper parallelt med de ulike utviklingsprosessene og omfatter grunnlagsmaterialet for satsingene, organisering, prosesser og arbeidsmåter samt resultater som oppnås. Erfaringer og kunnskap som vinnes underveis, skal tilrettelegges og bringes inn i prosjektorganisasjonene. Evalueringen skal, i tillegg til å kunne påvirke kvaliteten på tiltak og prosesser, bidra til læring og økt handlingskompetanse i prosjektorganisasjonene. Følgeevalueringen er avtalt å vare frem til 2010 og dette er den tredje og siste underveisrapporten i dette oppdraget. Tidligere underveisrapporter er Econ-rapport 2008--124 og Econ-rapport 2009-119, Det foreligger også en sluttrapport ( Econ-rapport 2011--002), som oppsummerer de viktigste funnene fra følgeevalueringen. Både Husbankens føringer og internasjonal erfaring tilsier at realisering av områdeløft tar tid. I tillegg til betydelig samkjøring og koordinering av ressurser fra mange ulike grupper og myndighetsnivåer må det etableres en felles forståelse for utfordringer og strategiske valg. Gjennomføring av konkrete tiltak tar også tid, med behov for faglige innspill, kvalitetssikring, saksbehandling og tid for implementering. En av målsetningene med områdeløftene er derfor å videreutvikle rollen som lokal samfunnsutvikler. Lokal samfunnsutvikling som begrep er imidlertid ikke entydig. Overordnet handler det om å legge til rette for en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet. Hva som legges av innhold i en slik utvikling kan imidlertid variere. Lokal samfunnsutvikling kan innebære aktivitet innenfor en rekke ulike områder; fra arealog samfunnsplanlegging til innsats for næringsutvikling, stedsutvikling, demokratiutvikling og omdømmebygging. tjenester av høy kvalitet, gode leve-og oppvekstvilkår, gode vilkår for kultur-og fritidstilbud, miljø, klima og nye og utradisjonelle grep i utviklingen av tjenestetilbudet ( Norut-Rapport nr 8/ 2009). Utvikling av møteplasser og lokalledelseskapasitet er en sentral del av rollen som lokal samfunnsutvikler. En utfordring for bydelene i Groruddalen er at ansvaret for lokal samfunnsutvikling i Oslo kommune er delt mellom bydelene og kommunen sentralt. Rollen som lokal samfunnsutvikler er primært lagt til etater som for eksempel Næringsetaten, Samferdselsetaten, Eiendoms-og byfornyelsesetaten, Friluftsetaten og Idrettsetaten. Disse har bydelsovergripende ansvar for en rekke av de virkemidlene som har betydning for lokal samfunnsutvikling i bydelene. Siden bydelenes primære ansvar er lovpålagte oppgaver innen helseog sosialtjenesten, mangler bydelen en rekke av de virkemidler som en" vanlig" kommune ville hatt. Bydelens muligheter til å bidra aktivt som lokal samfunnsvikler er dermed begrenset, sammenlignet med andre norske kommuner. Av den grunn er også realiseringen av områdeløft utfordrende, noe vi også har drøftet i tidligere rapporter fra følgeevalueringen. Dette kan igjen bety at erfaringer og problemer som områdeløftet i Groruddalen opplever, ikke nødvendigvis er overførbare for områdeløft i andre deler av landet. Vi mener likevel at det er viktig å fokusere på bydelenes rolle som lokal samfunnsutvikler. Oppmerksomheten på dette kan bidra til økt læring og bevissthet om hva som er forutsetninger for at områdeløftene har varig effekt. Følgeevalueringen har i løpet av de tre årene spesielt omhandlet følgende tre aspekter ved rollen som samfunnsutvikler; forankring og samarbeid med eksterne aktører ( 2008), forankring og samhandling på lokalt nivå ( 2009) og satsing på møteplasser og utvikling av lokal ledelseskapasitet ( 2010). Vårt oppdrag i 2010 har vært å se på møteplasser og utvikling av lokal ledelseskapasitet, og kan oppsummeres i følgende to problemstillinger: For å belyse dette har vi sett på fire eksempler i bydelene. Det ble valgt ett prosjekt i hver bydel som eksempel på hvordan det jobbes med møteplasser eller ledelseskapasitet. Prosjektene vi har sett på er: The Raven og Romsåspilotene ( bydel Grorud) "Bo sammen"( bydel Alna) Hva mener vi med møteplasser og ledelseskapasitet? Med møteplasser har vi i dette oppdraget hovedsakelig avgrenset oss til fysiske møteplasser. Eksemplene vi har sett på har vært møteplasser innendørs som også har hatt aktiviteter knyttet til seg. Slike møteplasser krever blant annet tilstedeværelse av ansatte for å sikre drift. Det finnes også eksempler på virtuelle møteplasser, gjennom for eksempel sosiale medier som Facebook, hjemmesider og lignende. En av møteplassene vi har sett på har også slike virtuelle møteplasser, knyttet til informasjonsarbeid, i tillegg til den fysiske møteplassen. Tilbakemeldingen på virtuelle møteplasser er at de kan fungere som en måte å få ut informasjon på, men de fungerer dårligere som toveiskommunikasjon. Ledelseskompetanse og – kapasitet i dette oppdraget består hovedsakelig av tre elementer: kunnskap og kompetanse i forhold til formalisering av organisasjoner, kunnskap om drift, og evne til å motivere og inspirere potensielle samarbeidspartnere. For noen aktiviteter blir det viktig å opprette en formell struktur, som for eksempel organisasjonsnummer, generalforsamling og styre. Dette er spesielt relevant i deler av idretten hvor formelle strukturer er nødvendig for å delta i serier mv. En del formalia er imidlertid også relevant for annen frivillig aktivitet, for eksempel for å kunne motta økonomisk støtte. Formålet med å bygge opp lokal ledelseskapasitet er ikke minst å gi praktisk demokratikunnskap som igjen gir forståelse om det norske systemet. Kunnskap om drift går i hovedsak ut på kompetanse og kunnskap om å administrere aktiviteten, ha oversikt over medlemmer og økonomisk drift av aktiviteter. Dette er særlig viktig i forhold til å sørge for at aktivitetene er levedyktige, og at det ikke oppstår økonomisk og administrativt rot. Desto mer formalisert en aktivitet er, desto viktigere blir denne kompetansen. Evnen til å motivere og inspirere deltakere er det siste elementet i ledelseskompetansen. Dette handler blant annet om kompetanse til å planlegge og lede møter, tale til forsamlinger og evnen til å mobilisere og engasjere målgruppen for tiltaket. Fra oppdraget startet i november 2007 og frem til desember 2010 har vi hatt en løpende gjennomgang av materiale fra satsingen. Både i vårt arbeid i 2008, 2009 og 2010 har vi hatt jevnlig møter med oppdragsgiver og referansegruppen. Nedenfor presenteres datainnsamlingen i 2010. Siden 2007 har vi med jevne mellomrom gjennomgått relevante dokumenter fra satsingen, blant annet Husbankens føringer på områdesatsinger generelt og konkrete dokumenter for områdeløft i bydelene. Noe dokumentasjon forelå ved oppstart, mens andre har kommet til i etterkant. Vi har også sett igjennom en rekke dokumenter om Groruddalssatsingen. I 2010 har vi spesielt sett på bydelenes handlingsplaner og tertialrapporter, bydelenes hjemmesider, samt Husbankens tildelingsbrev. Vi har også sett nærmere på dokumentasjon av enkelttiltak, men da begrenset til de mest sentrale tiltakene. Vi har i 2010 hatt flere møter med oppdragsgiver og referansegruppe. Referansegruppen har bestått av Tore Pran, Trygve Mollan og Morten Skjennem fra Husbanken, bydelsdirektør Helge Jagmann fra Bydel Grorud og Per-Øysten Lund fra Plankontoret for Groruddalen. I forbindelse med de fire eksemplene på møteplasser og utvikling av lokal ledelseskapasitet har vi gjennomført intervjuer med prosjektledere og andre som har vært tilknyttet prosjektene i form av ansatte eller deltakere. Intervjuene har i hovedsak vært gjennomført hos bydelene der prosjektene er lokalisert. På denne måten har vi også fått mulighet til å observere møteplassene. I tillegg har vi gjennomført telefonintervjuer med informanter utenfor bydelene som kunne belyse sentrale aspekter ved de fire eksemplene. Workshopen ble arrangert 22. november 2010. I tillegg til tre personer fra følgeevaluator deltok fire fra Husbanken sentralt, en fra Plankontoret, en fra Enhet for mangfold og integrering i Oslo Kommune, lokale prosjektledere fra to av bydelene, samt seks personer som deltok i realiseringen av de fire utvalgte eksemplene. Alle bydelene var representert med minst én ansatt. Formålet med workshopen var å belyse nærmere hvordan det arbeides med møteplasser og ledelseskapasitet. Problemstillinger for workshopen var: Det ble også diskutert hvordan det kan sikres at områdeløftet blir bærekraftig og hvordan det kan legges til rette for videreføring av prosjektene etter at områdeløft opphører. Som en del av datainnsamlingen på møteplasser og lokal ledelseskapasitet så vi på fire prosjekter, én i hver bydel. Flere av prosjektene vi så på hadde elementer av å både fungere som en møteplass og som utvikling av lokal ledelseskapasitet. Dette oppdaget vi når vi så nærmere på prosjektene, men i utgangspunktet valgte vi to eksempler som i hovedsak belyste hvordan møteplasser fylles med innhold, og to eksempler som i hovedsak belyste hvordan lokal ledelseskapasitet ble utviklet. Eksemplene som ble valgt for å belyse hvordan møteplassene fylles med innhold var: ~ Stikk-innom kontoret på Veitvet ( bydel Bjerke) ~ The Raven og Romsåspilotene ( bydel Romsås) Eksemplene som ble valgt for å belyse hvordan lokal ledelseskapasitet utvikles var: ~ " Bo sammen" ( bydel Alna) ~ Lederskolen ( bydel Stovner) Vi vil i dette kapitelet beskrive de ulike eksemplene før vi gjør en sammenligning av dem. Stikk-innom kontoret i bydel Bjerke har to funksjoner. Det er prosjektkontoret for områdeløftet på Veitvet-Sletteløkka, men som navnet antyder er det også et sted å stikke innom med ønsker og spørsmål. Kontoret er kort sagt et møtepunkt for lokalbefolkningen og de som jobber med Groruddalssatsingen. Stikk-innom kontoret er rettet mot beboerne i området. I oppstarten av løftet ble det tidlig klart at man hadde god kontakt med den etnisk norske befolkningen og oversikt over deres ønsker og behov, gjennom ulike organisasjoner og lag. Derimot hadde bydelen lite oversikt over behov og ønsker hos den flerkulturelle delen av befolkningen. Denne gruppen var, og er, i sterk vekst i området. Mange i området er også førstegenerasjonsinnvandrere som har vært i Norge og i området i kort tid, og som bydelen ønsket å opprette kontakt med. Det ble sett på som viktig å opprette et tilbud som nådde disse og fanget opp deres ønsker og behov. Kontoret er opprettet etter inspirasjon fra et lignende tiltak i Storstadssatsingen i Sverige. Kontoret ligger på Veitvet-senteret og er plassert slik at beboere lett får øye på lokalene når de er på senteret. Kontoret ligger åpent til, i den forstand at det har vinduer rundt store deler av lokalet, og publikum har god innsikt. Man har bevisst valgt å ikke ha skranker, men har en liten sofagruppe og konferansebord hvor de ansatte kan prate med beboere som kommer innom. På denne måten ønsker bydelen å minske avstanden mellom beboerne og de som jobber på kontoret og samtidig gjøre det lettere for beboere å komme innom. Kontoret skal være en uformell møteplass hvor bydelen lett kommer i kontakt med lokalbefolkningen. Gjennom ønsker og ideer fra beboere som har henvendt seg til kontoret har Stikk-innom satt i gang flere aktiviteter. Noen har brukt Stikk-innom kontoret som sitt møtelokale, mens andre har fått hjelp av de ansatte ved kontoret til å finne egnede lokaler andre steder i nærmiljøet. Stikk-innom kontoret har også videreformidlet opplæring innen organisasjonsmodeller for flere av foreningene/ lagene som har tatt kontakt. Gjennom Batteriet ( en del av Kirkens Bymisjon i Oslo) norsk organisasjonskultur, hvilke påvirkningsmuligheter de har og kunnskap om hvordan man oppretter og drifter en forening/ lag. Slike kurs gir også innsikt i det norske samfunnet, demokratiske spilleregler og hvilke muligheter en organisasjon har til å søke om økonomisk støtte. Tradisjonelt har de fleste aktivitetene og arrangementene i området vært segregert etter etniske grupper-for eksempel har det vært arrangert en rekke nasjonale og etniske festivaler, Stikk-innom kontoret har av den grunn fokusert på fellesarrangementer som går på tvers av de etniske gruppene, for eksempel Veitvet-Sletteløkka uka, sommerfest og julemarked. Gjennom kontoret tilbys også norskundervisning. Blant annet har kontoret tatt ansvar for nybegynnerkurs som tilbys gratis. Kursene arrangeres i samarbeid med Oslo Voksenopplæring Smedstua. Stikk-innom kontoret stiller med møtelokaler, ordner påmelding og skaffer lærere. I en periode hadde de syv norsk kurs parallelt. Kontoret jobber også aktivt med å spre informasjon om blant annet norskkursene gjennom nærmiljøarbeidet. Kontoret er også blitt en plass hvor folk kommer med spørsmål rundt tilbud i området, fra barnehageplasser til mer turistkontorrelaterte spørsmål. Kontoret fyller på denne måten et tomrom etter at bydelen flyttet det kommunale informasjonskontoret til Økern. En del av oppgavene til kontoret blir dermed å hjelpe lokalbefolkningen å møte kommunen og "navigere" i systemet. Stikk-innom kontoret er fullfinansiert av Groruddalssatsingen. Husleien frem til 2011 ble betalt det første året. De ansatte på kontoret lønnes også av prosjektmidler fra områdeløft, men da også som ansvarlig for andre ( og nye) prosjekter/ tiltak i områdeløftet. I begynnelsen av områdeløftet på Romsås ble det gjort en stedsanalyse hvor det kom frem at ungdommene i området savnet aktiviteter og at de eksisterende tilbudene i området ble oppfattet som kjedelige. Samtidig viste analysen at ungdom var en kritisk gruppe og at området hadde tendenser til gjengproblematikk. Med bakgrunn i dette ble ungdomshuset på Romsås ( The Raven) pusset opp, og det ble tilrettelagt for mer brukermedvirkning og brukerstyrte aktiviteter på huset. En av årsakene til at bydelen ønsket å få til mer brukerstyrte aktiviteter, var at det ville være vanskelig å utvide det opprinnelige tilbudet som ungdomsklubb på lang sikt. Tilbudene som ungdomsklubben opprinnelig hadde, krevde tilstedeværelse av såpass mange ansatte på huset at det ble for dyrt å utvide. Brukerstyrteaktiviteter krever færre ansatte på huset og muliggjør flere aktiviteter, flere dager i uken. Samtidig er kurset og de brukerstyrte aktivitetene en måte å utvikle lokal ledelseskapasitet på, og å gjøre ungdommene mer aktive i egen fritid. De opprinnelige tilbudene på huset pågår fortsatt, men er supplert med en rekke mer brukerdrevne aktiviteter. Tilretteleggingen for brukerstyrte aktiviteter har både skjedd fysisk ved å opprette fasiliteter som undersøkelsen viste at ungdommen ønsket, og ved å opprette kurset Romsåspilotene. Romsåspilotene har som mål å skolere ungdommene i å drive egne aktiviteter og å være mer aktive i utforming av egen fritid. Fasiliteter som har vært opprettet er blant annet musikkstudio, danselokaler, kunstlokaler og lokaler til undervisning i ansiktspleie. Romsåspilotene er et kurs for ungdom i ledelse og prosjektstyring. Kurset består av fire bolker over åtte ganger. Kurset er utviklet av konsulentfirmaene Lent og Klinsj og skal gjøre ungdommene mer selvstendige og mer aktive i utforming av sin egen fritid. Kurset består av fem kursdeler: Oppstart, hvor deltakerne blir kjent og trygge på hverandre, og en introduksjon til Romsås pilotkurset som helhet. Verden på Romsås , hvor deltakerne får kurs i kulturell forståelse og selvbevissthet rundt egen kulturell tilhørighet. Konflikthåndtering, hvor deltakerne får kurs i å unngå at konflikter oppstår og håndtere dem når de først er der. Prosjektledelse , hvor deltakerne fikk verktøy for å konkretisere ideer og drømmer til å igangsette og gjennomføre et prosjekt i forhold til planlegging, tidsstyring og søking om økonomisk støtte. Presentasjonsteknikk, for å hjelpe deltakerne å kunne fungere som ordstyrer, prosessleder, klubbleder eller hjelpeleder. hvordan de kan gi en presentasjon som vil bli riktig forstått og husket. Det første kurset ble arrangert våren 2009. Høsten 2010 ble det arrangert nytt kurs. Lent og Klinsj utformet kursopplegget og holdt det første kurset. Tidligere kursdeltakere og ansatte på huset tok et større ansvar for gjennomføring av kurset i 2010 - Lent og Klinsj deltok primært som observatør. Tanken er at Raven på sikt kan gjennomføre hele kurset uten bistand fra eksterne. I områdeløftet i bydel Alna ligger til sammen 11 borettslag. For å ha en god og fruktbar samhandling med borettslagene har områdeløftet etablert et Borettslagsprosjekt. Prosjektet ble opprettet for blant annet å kunne realisere en opprustning av offentlige uteområder, etablere kurset" 80-sammen" og utvikle en mer varig samarbeidsmodell mellom borettslag og mellom borettslag og bydelen. Vårt eksempel i denne følgeevalueringen er kurset" Bo sammen" som tilbys beboere og styrer i berørte borettslag. Kursene har som mål å øke samarbeidsevne og styrke relasjoner mellom beboerne og mellom beboerne og styret, gi beboerne eierforhold til borettslaget utover egen leilighet og gi beboerne tilhørighet til området de bor i. Temaer i kurset er blant annet etablering av regler, konfliktløsning og kjennskap til kulturforskjeller. Midlene fra områdeløft er brukt til å utvikle kursopplegget og finansiere implementeringen av kurset - primært som lønn til prosjektmedarbeiderne i 2009 og 2010. "Bo sammen" ledes av personer i og utenfor bydelen som på forhånd har fått opplæring som kursledere. Som en del av satsingen har bydelen derfor også laget et opplæringsopplegg for kursledere. Kurslederne ble primært rekruttert via prosjektmedarbeidernes egne nettverk. Første gang de hadde lederkurs, i juni 2009, erfarte bydelen at mange kursledere falt fra da de startet de første" Bo sammen" kursene om høsten. Prosjektledelsen anser at noe av forklaringen var at det tok for lang tid fra lederkurs ble avholdt, til de første kursene ble gjennomført i borettslagene. Dette har bydelen nå endret på ved at de to kursene i større grad sees i sammenheng. Til sammen har i omlag 50 personer ( pr. sep 2010) deltatt på en 10 timers opplæring. Omtrent halvparten er etnisk norsk. Kurslederne representerer et bredt spekter av yrkesbakgrunn og alder. Deltakerne på opplæring som kursleder får ikke lønn for selve opplæringen, men de får 1.500,-for å planlegge og holde et 3 timers" 80-sammen" kurs. Alle som har deltatt på opplæring som kursleder får også et kursbevis, og de må underskrive en arbeidsavtale med bydelen. I prosjektets egenevaluering har man erfart at: hjelpe til med praktiske ting. følge opplegget, også sørge for rekruttering til kursene Det er viktig å formalisere samarbeidet med kurslederne. Styrene i borettslagene har vist seg å være en viktig for å lykkes med gjennomføringen av et" Bo sammen" kurs. De må være positive til gjennomføring og formidle dette til beboerne. Styrene har derfor blitt presentert for opplegget og de har blitt invitert til et innføringskurs. Under planleggingen av et kurs i 80-sammen" er det naturlig å informere styret i borettslaget. Det er i tillegg ønskelig at styret er representert, enten ved å være kursleder eller ved at minst en fra styret deltar på selve kurset. For å sikre en god gjennomføring av kursene, er det utarbeidet følgende undervisningsmateriale; "Bo sammen" bestod i utgangspunktet av 8 undervisningstimer og to timer uformell tid, knyttet til opplæringen, og var tenkt gjennomført over to kvelder eller en dag. I følge prosjektets egne evalueringer 1 var dette en altfor optimistisk i forhold til hvor mye tid beboerne ville sette av til kurset. Alle kursene til beboerne har dermed gått over tre timer en ettermiddag. Kurset starter kl. 17: 30 avsluttes litt før 21: 00. Rundt klokken 18: 00 serveres en enkel middag ( Pizza). Det er i utgangspunktet satt en aldersgrense på 15 år. Det tilbys barnepass for de familier som har små barn. Tanken var at man skulle ha ett kurs pr. oppgang, men siden det er et visst frafall samler man som regel 2-3 oppganger pr. kurs. Erfaringsmessig bør det imidlertid ikke være mer enn rundt 20 deltakere på ett kurs. Hvert kurs gjennomføres av to kursleder, én etnisk norsk og én med minoritetsspråklig bakgrunn. Det informeres om kurset ved at det henges opp lapper i berørte oppganger. I tillegg får alle berørte leiligheter en lapp i postkassen. Et par dager før kursdag går kurslederne i tillegg rundt i oppgangene og ringer på til alle boenhetene. Erfaringsmessig er sistnevnte svært viktig, siden mange beboere ikke forholder seg til skriftlig informasjon. Dagen kurset holdes sendes det også en påminnelses-SMS til inviterte beboere. Det er pr. september 2010 blitt gjennomført minst ett innføringskurs for styrene i hvert av de 11 borettslagene. Siden starten har til sammen 58 personer deltatt på opplæring som kursleder. Det er arrangert 17 kurs med til sammen 188 deltakere. Utover høsten 2010 har prosjektet rekruttert ytterligere kursledere, og det er blitt gjennomført en rekke nye" Bo sammen" kurs. Det er fortidlig å vurdere effekten av" Bo sammen", men foreløpig har bydelen fått mange gode tilbakemeldinger, både fra borettslagene og enkeltbeboere. I tillegg til at beboerne har blitt bedre kjent, og dermed snakker mer med hverandre, har det som et resultat av kurset blitt tatt initiativ om å revitalisere nå avviklede tiltak som for eksempel felles grillfest og lignende. Det rapporteres også om at omfanget søppel rundt borettslaget har blitt redusert betydelig i de oppganger som har deltatt i kurset. I 2010 har områdeløftene i Bjerke og Stovner startet opp egne" Bo sammen" kurs etter samme opplegg som Bydel Alna. Det er prosjektledelsen i Alna som har stått ansvarlig for opplæringen av kurslederne også i disse bydelene. I områdeløftene i Groruddalen har det vært utfordrende å få til samarbeid på tvers av løftene. Opplegget til" Bo sammen" har dermed som ett, av relativt få prosjekter, blitt overført til andre bydeler. Det har også vært stor interesse rundt" Bo sammen" fra både myndigheter og forvaltere av borettslag. Prosjektet har blitt presentert på møter med aktuelle instanser, på konferanser og i ulike media. STOVNER) I Bydel Stovner, som i resterende bydeler i Oslo, er det mye frivillig aktivitet. For eksempel er det 32 idrettslag i bydelen, det er en rekke borettslag og et stort antall frivillige lag og foreninger. Frivillig aktivitet er viktig for å sikre gode oppvekstvilkår og inkludering. For å profesjonalisere og sikre at frivillig aktivitet ikke blir så avhengig av enkeltpersoner, så bydelen et behov for få flere lokale ledere, blant annet innen idrett, borettslag og andre frivillige lag og foreninger. Som en del av områdeløft etablerte dermed bydelen Lederskolen i 2009. Lederskolen skal gi et tilbud om skolering og utvikling av ledere, ildsjeler og ressurspersoner som skal gi grunnlag for bærekraftig utviklingsarbeid. Det er også et mål at dette skal forankres slik at det kan fortsette etter at prosjektperioden er over. Formålet er å identifisere og utvikle kompetansen for nøkkelpersoner i området som igjen kan bidra til mobilisering og engasjement hos andre. En utfordring i arbeidet er at det i Norge er en forventning til demokratisk kontroll av frivillig aktivitet. For eksempel regulert gjennom vedtekter, generalforsamling/ årsmøter, valg og styrearbeid, regnskap, revisjon mv. Oppfyllelse av disse kravene kan være utfordrende for alle, men ikke minst for de som ikke er etnisk norske. Ofte kreves betydelig kultur-og demokratiforståelse. For å bli godkjent som et idrettslag må for eksempel en rekke formelle forhold knyttet til organisering og styring være på plass. Mange innbyggere kommer også fra kulturer der man ikke kan stole på politi og rettsvesen, og der enkeltpersoner i større grad tar eller blir tildelt et ansvar/ rolle uten demokratiske valg. Lederskolen har som mål å: Lederskolen er lagt til Nærmiljøsenteret som er en møteplass på Haugenstua. Senteret tilbyr lokaler til lokale organisasjoner: I tillegg arrangerer de kurs i forbindelse med Lederskolen. forbindelse med Stortingsvalget i 2009, reetablert en parsellhage, bistått ulike aktører ( afghansk kulturforening/ koranskole/ mv.), samt arrangert et kurs om kvinners rettigheter for en internasjonal kvinneklubb i bydelen. Lederskolen 2 har også innledet et samarbeid med idretten og prøvd å finne metoder for å mobilisere og utvikle flere lokale ledere. Foreløpig har bydelen rettet sin oppmerksom mot følgende tre idrettsklubber; en cricketklubb, en bokseklubb og en bordtennisklubb. Lederskolen har imidlertid også gjennomført tiltak ovenfor representanter fra annen frivillig aktivitet i bydelen. Det er imidlertid erfaringene fra idretten som er viet mest oppmerksomhet i vårt arbeid. Cricketklubb har eksistert i en årrekke, mens de to andre ble opprettet av bydelen som en del av prosjektet. Bokseklubben, som er den mest formalisert av de tre, er halvkommunal, hvilket betyr at bydelens ansatte blant annet sitter i styret som kasserer og sekretær. I de to andre klubbene bidrar bydelen også med bistand, men ikke på en like formalisert måte. De bidrar for eksempel med innkalling til møter og referatskriving samt kontroll over medlemmer og økonomi. Selv om bydelen har ansatt en rekke ressurspersoner med barn og ungdom som målgruppe, og de har en idrettskonsulent som bistår alle bydelens idrettslag, er behovet for tett oppfølging så stort at det er vanskelig å gjøre dette innenfor dagens økonomiske rammer. Ideen bak Lederskolen er derfor at bydelen gjennom kompetansehevende tiltak kan bidra til at den frivillige aktiviteten i bydelen blir mer robust og velfungerende på egenhånd. I tillegg er det et mål å åpne foreningene for flere av bydelens innbyggere og at de blir mer demokratiske og formalisert. I tillegg til informasjon og kursmateriell som bydelen har utviklet på egenhånd gjennom blant annet Lederskolen har de, når det gjelder idretten, også tett kontakt med Norges idrettsforening ( NIF), særforbund, idrettens samarbeidsutvalg i bydelen ( ISU) mv. Idretten tilbyr blant annet kurs i det å sitte i styret i et idrettslag. Bydelen har også benyttet Batteriet hos Kirkens Bymisjon. De tilbyr gratis veileding og korte kurs i etablering og utvikling av grupper og organisasjoner. Bydelen er pr september 2010 fortsatt aktive i forhold til de tre klubbene. I bokseklubben, som er den som har fått mest bistand fra bydelen og områdeløft, har bydeln imidlertid kommet langt i å bygge opp et idrettslag som på sikt kan være selvdreven. I de to andre har man kommet noe kortere, hvilket også reflekterer at bydelen heller ikke har vært like involvert. Erfaringen hittil er at bydelen ( og Lederskolen) må inn med betydelig ressurser for å bygge opp en forening/ lag. I tillegg til bistand når det gjelder formalisering og drift, kan det være behov for ytterligere bistand ovenfor omgivelsene. Vi tenker her for eksempel på kommunikasjon med familie/ foresatte og miljøet rundt ( skole, etniskgruppering, religion, og lignende). Det kan blant annet være aktuelt å holde åpne møter for aktuelle målgrupper, informere mer generelt om norske forhold, gi tolkebistand og lignende. De to møteplassene vi har hatt fokus på er i utgangspunktet to ganske så forskjellige møteplasser. Den ene ( Stikk-innom) er lavterskel tilbud og skal være tilgjengelig for alle. 2 Områdeløft hadde lagt opp til å utvikle en Lederskole ovenfor borettslagene, men dette ble vurdert for krevende gitt prosjektets ramme. I stedet har de innført" 80-sammen" etter modell fra Bydel Alna. Lederskolen har hittil primært vært rettet mot idretten. Det andre ( Raven) er rettet mot en spesiell gruppe, ungdom, og gjennom fokus på brukermedvirkning og ved at det stilles krav til ungdommenes deltakelse på huset, har det mindre preg av å være lavterskeltilbud. The Raven er et ordinært ungdomshus som er blitt pusset opp, men har i tillegg ungdoms drevne aktiviteter og jobber med økt brukermedvirkning. Dette skjer blant annet gjennom Romsåspilotene hvor ungdommene gis verktøy for å kunne drive egne aktiviteter på huset eller andre steder. På grunn av ulikhetene i målgruppene har prosjektene tilnærmet seg brukerne på ulike måter. The Raven har brukt ressurser på å nå en spesiell målgruppe, mens Stikk-innom kontoret har hatt fokus på å være synlig og lett tilgjengelig for hele befolkningen. For The Raven har det vært viktig å appellere til og nå ungdom på Romsås. Ressurser har vært brukt på å forstå hva slags tilbud ungdommene i området ønsker. Både ungdom som var brukere av huset og ungdom som ikke var brukere av huset, har vært involvert i å kartlegge hva slags tilbud som er ønskelig og hvordan de ønsker at huset skal fungere. Det er også brukt ressurser på å pusse opp huset, gjøre det mer attraktivt og gi det flere bruksområder. Stikk-innom kontoret hadde som utgangspunkt når det ble etablert at det måtte være lett tilgjengelig og lett for lokalbefolkningen å nå og se. Det å være synlig og tilgjengelig var viktig for møteplassen for å kunne nå flest mulig av lokalbefolkningen. Begge møteplassene har hatt fokus på å hjelpe til med å sette i gang aktiviteter og hjelp til organisasjonsbygging. Stikk-innom kontoret tilbyr hjelp til å finne lokaler til aktiviteter og har også fått hjelp fra" Batteriet" til å videreutvikle organisasjonene. The Raven har fokusert på brukermedvirkning og har hatt hjelp fra konsulentene Lent og Klinsj til å utvikle kurs i prosjektledelse for ungdom. Begge møteplassene er opptatt av medvirkning og ønsker å nå ungdom og beboere i området for å få disse mer aktive. Stikk-innom kontoret gjør dette ved å være tilgjengelig og lett å finne fram til kombinert med mer oppsøkende arbeid. På ungdomsklubben i Romsås skjer dette både ved at ungdomsklubben gjøres tilgjengelig for bruk utover de vanlige åpningstidene for brukerdrevne aktiviteter, og ikke minst ved skolering i prosjektledelse gjennom Romsåspilotene. Eksemplene vi har sett på viser at det jobbes med utvikling av ledelseskompetanse og – kunnskap på systemnivå ( utvikling av kursopplegg/ informasjonsmateriale mv.) og på det vi kan kalle" ad hoc"-nivå. Sistnevnte vil si at man har en beredskap til å bidra når særskilte behov skulle dukke opp. På systemnivå har Lederskolen," Bo sammen" og Romsåspilotene utviklet kursopplegg som kan gjenbrukes og spres til andre områder." Bo sammen"-kursene er blant annet videreført i andre bydeler. Gjennom utvikling av kursmaler og opplæring av kursledere, sørges det også for at tiltakene har mulighet til å overleve satsingen og gjør det lettere å videreføre kompetansen som blir bygd opp. Samtidig tydeliggjør eksemplene at det må jobbes med utvikling av ledelseskapasitet og - kompetanse ad hoe, i form av at bydelens ansatte må evne å møte problemer og utfordringer i det de oppstår. Særlig gjøres dette i bydel Stovner som gjennom Lederskolen har veiledet og støttet idrettslag. Dette gjøres delvis gjennom tett oppfølging med ressurspersoner. Uavhengig av hvordan det jobbes med ledelseskompetanse viser eksemplene at prosjektene har mange av de samme utfordringene. Ledelseskompetanse i bydelene er i stor grad knyttet til enkelte ildsjeler, noe som oppleves som sårbart, ikke minst fordi ildsjelene kan bli utbrente. Med møteplasser har vi i dette oppdraget avgrenset oss til hovedsakelig å fokusere på fysiske møteplasser. Eksemplene vi har sett på har vært møteplasser som også har hatt aktiviteter knyttet til seg og som har vært innendørs. Andre fysiske møteplasser ( parker, butikksentre mv.) og virtuelle møteplasser ( Facebook, hjemmeside mv.) vil kunne ha andre utfordringer enn de vi berører nedenfor. I workshopen ble i hovedsak følgende fire elementer trukket frem som viktige for å skape gode møteplasser. Det var kompetansen til de ansatte, forankring i lokalmiljøet og brobygging mellom ulike møteplasser og kulturer. Nedenfor drøfter vi disse mer inngående. Dette innebærer at ansatte tar eierskap til møteplassen, tar ansvar for å drive den videre, og gjør det som trengs for å fylle møteplassene med innhold. Arbeid med møteplassene krever at de ansatte har kapasitet til å være til stede og å jobbe kontinuerlig med oppfølging. De ansatte må evne å møte utfordringer etter hvert som de kommer og være praktisk orienterte. Samtidig er det viktig å drive med oppsøkende arbeid og kunne fange opp hva slags aktiviteter og tilbud lokalmiljøet ønsker. De ansatte fungerer også på sett og vis som et mellomledd mellom lokalmiljøet og aktuelle institusjoner, og de er derfor sentrale for å få på plass de aktiviteter som lokalbefolkningen ønsker. Skal de ansatte lykkes må de vite hva slags behov lokalmiljøet har, og samtidig vite hva som skal til for å få til resultater og ha kapasitet til å faktisk gjøre det som er nødvendig for å realisere tiltaket. Dette forutsetter en evne til å skape dialog og kontakt med lokalmiljøet. Samtidig må de ansatte ha kunnskap om, eller evne til å sette seg inn i, hvordan kommunen, bydelen og etatene fungerer for å få ting på plass og vite hvor de skal henvende seg for å få" ting til å skje". For møteplassene i Groruddalssatsingen blir det også vist til at de ansatte må ha flerkulturell kompetanse og god kunnskap om lokalmiljøet som møteplassene er en del av. Alle bydelene i Groruddalen har høy andel ikke-etnisk norske og flerkulturelle miljøer, noe som krever særskilt forståelse og kompetanse. Et eksempel som viser viktigheten av flerkulturell kunnskap er betydningen av å spre informasjon muntlig. Dette ble både påpekt i intervjuene og på workshopen. Skriftlig informasjon blir ikke fanget opp av de deler av lokalbefolkningen som kommer fra muntlige kulturer. Det må informeres om treff, hendelser og lignende i muntlig, i tillegg til i skriftligform. Dette innebærer ofte å bruke tid på å informere lokalbefolkningen ved å gå rundt å prate med dem. Ofte er det også nødvendig å gi muntlig informasjon til nøkkelpersoner i lokalmiljøet som sprer informasjonen videre. For at møteplassen skal kunne fylles med meningsfulle aktiviteter må de forankres i lokalmiljøets behov. Oppsøkende arbeid må til for å finne ut av hva slags behov og ønsker som finnes. Lokalmiljøet må også få eierskap til møteplassen og engasjeres i arbeidet og aktivitetene som skjer på møteplassen. Dette forutsetter både en viss type kompetanse hos de ansatte, men også at møteplassen møter et behov hos lokalbefolkningen og er utformet slik at man når dem. Eksemplene vi har sett på har gjort dette på ulik måte. Den ene møteplassen gjennomførte en omfattende brukerundersøkelse hvor potensielle og eksisterende brukeres ønsker om tilbud ble kartlagt. Møteplassen ble deretter tilpasset de behovene kartleggingen viste. Den andre møteplassen har satset på å være fysisk tilgjengelig, lette å finne, uformelle og imøtekommende overfor innbyggerne. Det er ikke kun de ansattes kompetanse som er sentral for å lykkes. Bydelene er ofte avhengige av å finne frivillige som har mye av den samme kompetansen, overskudd og tar eierskap til aktivitetene. Frivillige og ildsjeler har vært viktige for å forankre møteplassene i lokalmiljøet og for å sette i gang aktiviteter for å fylle møteplassene med innhold. I workshopen ble det pekt på at de ansatte bør ha kunnskap om frivillighet og gjerne ha vært ildsjel selv. Dette gjør det lettere å møte de frivillige og forstå deres situasjon. De frivillige er en viktig ressurs og forutsetning for å holde aktiviteter i gang. Ildsjelene må samtidig behandles med respekt og ikke utnyttes eller drives rovdrift på. De frivillige må hjelpes og støttes gjennom å legge til rette for aktiviteter. For at møteplassene skal være bærekraftige og utvikle lokalsamfunnene må brobygging mellom møteplasser og mellom ulike kulturer og etniske grupper gis tilstrekkelig oppmerksomhet. Det er en tendens til at aktiviteter og arrangementer skjer innenfor etniske grupper. Selv om det er viktig å ha møteplasser med" likesinnede" som blir opplevd som trygge, er det også viktig å utfordre arrangørene til å gjennomføre aktiviteter som går på tvers av ulike kulturer. I et flerkulturelt område som Groruddalen blir det sett på som viktig å bygge broer mellom de ulike etniske gruppene. Det kreves derfor at aktiviteter som får støtte fra områdeløftet eller møteplassene bygger broer på tvers av kulturer, for eksempel ved å utvide en pakistansk kvinneklubb til å bli en internasjonal kvinneklubb. Slik får møteplassen også en inkluderende funksjon i lokalmiljøet. Viktigheten av at møteplasser bygger broer med andre møteplasser, og ses i sammenheng med andre institusjoner, er også et poeng som kom frem gjennom eksemplene og på workshopen. Gjennom å skape koblinger til andre aktiviteter og institusjoner blir møteplassene mer bærekraftig og kan få tilgang til mer ressurser og kompetanse. Det betyr eksempelvis å koble satsingen til institusjoner som borettslag, idretten, eller lignende. For noen møteplasser kan det også være fornuftig å se på samlokalisering med andre møteplasser ( eldresenter, NAV, osv.). Dette kan være riktig ressursmessige, men også i forhold til lokalbefolkningens behov for tilgjengelighet. En fjerde ting som ble påpekt på workshopen var at utvikling av gode møteplasser tar tid og er ikke skapt over natten. Det er et kontinuerlig arbeid som krever mer enn bare å få det fysiske på plass. Det tar tid å forankre møteplassen i lokalmiljøet, skape broer med andre møteplasser og kulturer og utvikle kompetansen til de ansatte. Tiden dette tar skal ikke undervurderes. Innenfor enkelte områder har bydelene kommet langt med sine tilbud. Selv om de er fornøyd med en del av satsingene, ser de samtidig muligheter for å videreutvikle disse. Det kan også være aktuelt å tilpasse kursene/ materiellet til andre målgrupper. Utvikling av ledelseskompetanse er noe som må bygges opp gradvis over tid. Utviklingsarbeidet må bygge på kompetanse om ledelse, men også kompetanse og kunnskap om hvordan det kan utvikles slik kompetanse. Det er først da satsingen blir bærekraftig over tid. Et område hvor bydelene uttrykte at det er ett stort forbedringspotensial er utveksling av informasjon og erfaring mellom bydelene. Det er for lite utveksling og dialog på prosjektnivå og det er behov for at bydelene i større grad setter i gang fellestiltak og gjøre ting på tvers. Flere av kursene og tiltakene som er satt i gang kan" rulles ut" i andre bydeler og de fleste kan med fordel også brukes utover bydelsgrensene." Bo sammen" kurset er allerede "adoptert" av flere bydeler, men også kursmetodikken i" Romsåspilotene" har elementer som andre kan dra nytte av. I workshopen ble det uttrykt interesse for å få til fellesprosjekter, blant annet et felles opplæringsopplegg av frivillige organisasjoner. Flere av bydelene har eksempelvis arrangert organisasjonskurs i samarbeid med" Batteriet". Et annet argument for større utveksling mellom bydelene er at det kan gjøre det lettere å få til koordinerte tiltak. Bydelene kan da på prosjektnivå bli mer bevisst hva som skjer i de andre bydelene og i større grad dra nytte av hverandre og sørge for at det jobbes i samme retning. Utveksling mellom bydelene på prosjektnivå kan også bidra til at det blir mer erfaringsutveksling. I dag skjer dette på prosjektledernivå, men det ble uttrykt ønske i workshopen om å ta dette ned på et mer operativt nivå. På denne måten kan prosjektdeltakerne lære av hverandre og få inspirasjon til nye prosjekter og nye løsninger. Husbanken kan ta ansvar for å legge til rette for større grad av koordinering og erfaringsutveksling på prosjektnivå på tvers av bydelene. Selv om Groruddalssatsingen er forlenget utover de opprinnelige 4 årene er områdeløftet et tidsbegrenset tiltak som skal sette i gang prosesser og skape tiltak som skal fortsette å bære frukter etter at pengene fra Husbanken opphører. På grunn av dette er det viktig at det legges til rette for at tiltakene skal være bærekraftige uten områdemidlene. Med bærekraft mener vi at resultatene fra den helhetlige satsingen skal gi varige virkninger. Alle tiltakene i områdeløftene skal ikke videreføres. Enkelte prosjekter er ment å være engangshendelser eller skal møte konkrete tidsspesifikke behov. En del av tiltakene må imidlertid videreføres også etter at Groruddalssatsingen er over. For eksempel at gjennomførte fysiske tiltak blir vedlikeholdt, at nye samarbeidskonstellasjoner blir videreført osv. For enkelte prosjekter som innebærer store innovasjoner eller som åpner opp for finansieringsordninger utenfor satsingen, og som man ikke helt ser implikasjonene av, vil det ikke være relevant med skriftlige avtaler i en tidlig fase. Slike prosjekter krever at man går i gang uten å vite alt på forhånd og stoler på at brikkene kommer på plass etter hvert. For å sørge for at tiltak videreføres etter satsingen kan bærekraften styrkes ved å samarbeide med andre institusjoner. Møteplasser og utvikling av ledelseskapasitet kan ha lengre levetid om det samarbeides med for eksempel bydelens førstelinje, kommunale og statlige etater, bibliotek, skole, voksenopplæring, næringsliv, boligbyggelag mv. Tilknytting til eksterne aktører kan styrke satsinger på både kort og lang sikt. Ved å sørge for at flere får eierskap økes også sannsynligheten for en videreoppfølging/ drift etter at midlene fra områdeløft opphører.

maalfrid_8dcb37fc037fe9af6d92ca77d68762e1a4adb022_9

maalfrid_uib

no

0.819

Etter Berlinmurens fall oppsto en ny demokratisk bevegelse i Afrika. Slutten på den kalde krigen medførte et bortfall av støtte til autoritære regimer. Man ante nytt håp og snakket om en afrikansk renessanse. Tiden var preget av optimisme. Tjue år senere er stikkordet demokratisk resesjon. – De demokratiske prosessene som begynte med Namibias frigjøring i 1990 og spredte seg til to tredeler av kontinentet har nå stagnert i en form for valgdemokrati der valg gjennomføres hvert femte år, men uten reell konkurranse og deltagelse, sier Lise Rakner, professor ved Institutt for sammenlignende politikk: – Man skulle kanskje forvente at land som innførte flerpartisystemer i kjølvannet av demokratibølgen som spredte seg fra Europa, utviklet seg i mer demokratisk retning enn land som ikke demokratiserte, men det er ikke tilfelle. De nye demokratiene i Afrika har i liten grad utviklet uavhengige demokratiske institusjoner, den politiske ledelsen forholder seg i liten grad til egne regler og regjeringspartiene beholder makten tross vedvarende fattigdom, nød og politisk vanstyre, sier Rakner. I motsetning til i Latin-Amerika, som også preges av fattig dom, ulikhet og enorme lønns forskjeller, blir afrikanske statsledere sittende ved makten lengre enn noen andre steder i verden. At opposisjons partiene i land sør for Sahara sjelden vinner mer enn en femte del av setene i parlamentene understreker det demokratiske problemet. – I lys av demokratidebatten, er Afrika inne i en fase som mest av alt preges av mangelen på vesentlig endring, sier Rakner. På 1960- og 70-tallet, de første tiårene etter avkolonialiseringen, var det mange som regnet med at det afrikanske kontinent var i start fasen av den store moderniseringsprosessen. Nå ventet økonomisk vekst og politisk demokratisering. Krig, sykdom, korrupsjon, nepotisme og sult katastrofer som kunne vært for hindret har i stedet preget dette kontinentet mer enn noen annen verdens del. Det florerer med forklaringer på hvorfor ut viklingen har gått feil vei: marxisme, kapitalisme, pro- og antikolonialisme og sågar elefanter er lansert som syndebukker. Faktum er uansett at sterke ledere, svake demokratiske institusjoner og krympende spillerom for opposisjon karakteriserer de fleste land sør og øst i Afrika. – Mange prosesser er «stuck in transition», de har kjørt seg fast i over gangen til demo kratiet, sier Lise Rakner. Disse overgangene faller ifølge forskerne i tre løse kategorier. Først har man land som Angola, Mosambik, Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe, hvor frigjørings bevegelsen som tok over etter koloniherrene fortsatt sitter ved makten. Deretter har man land som Uganda, Etiopia og Eritrea hvor dagens makt havere er andregenerasjons frigjøringsbevegelser som kjempet og vant interne borger kriger over afrikanske diktatorer. Sist har man land som Zambia, Benin, Mali og Malawi, hvor prodemokratiske bevegelser etablerte flerpartisystemer på 90-tallet. Men landene i denne gruppen er altså ikke mer demokratiske enn de andre. Hva skjedde? – En forklaring knytter seg til selve tidsepoken for demokratiseringen, og at demokratiseringen sammenfalt med en økonomisk liberalisering preget av en sterk nedbygging av staten, privatisering og åpning av markeder. I denne perioden var det også et sterkt fokus på å utvikle frivillige organisasjoner, såkalte NGOs. Det å bygge institusjoner og betydningen av internt demokrati i partier og organisasjoner havnet i bakleksen. Resultatet i dag er et skinn av regelbundenhet, men samtidig en slående mangel på evnen til å handle politisk etter de reglene man har skapt. Den viktigste lærdommen ser strengt tatt ut til å være hva en kan slippe unna med, sier Rakner. Sammen med kollega Siri Gloppen fra Institutt for sammenlignende politikk har hun redigert boken Globalization and Democratization: Challenges for Political Parties. De mener det også kan være problematisk at normene for demo kratiske institusjoner bygger på europeisk praksis. – Når man bygger et politisk system på en europeisk modell ligger det gjerne en grunnleggende forventning om at det skal fungere omtrent som vårt. Men ofte harmonerer de nye institusjonene – som partier og systemer for politisk representasjon – dårlig med lokale maktstrukturer og politiske og sosiale normer, hvor eksempelvis lojalitet til etnisk gruppe i mange tilfeller er langt viktigere enn hos oss. Endring skaper muligheter, og da er det ofte de sterkeste som griper sjansen og bruker det til egne formål. Dermed undergraves de nye institusjonene, eller de forandrer karakter. Dette kan være en medvirkende årsak til at så mange demokratiseringsprosesser har stoppet opp, sier Siri Gloppen. – Målestokken i afrikansk politikk er ikke så polarisert som demokrati eller ikkedemokrati, man snakker om en rangering av regimer, men dessverre er det få grunner til å være optimistisk. Autoritære regimer utgjør den største kategorien av afrikanske stater, sier Lovise Aalen. Hun er postdoktor ved Chr. Michelsens Institutt og skriver sammen med Ragnhild Muriaas og Aslak Orre på en bok om spillerommet for politisk opposisjon på lokalt plan i Afrika. I følge Aalen er status for landene med andre generasjons opprørsregjeringer heller ikke særlig oppløftende. I Uganda har Yoweri Museveni sittet som stats leder siden opp røret da Milton Obote mistet makten i 1985. Museveni fikk for tre år siden forandret grunnlovsparagrafen som tids begrenset presidentembetet. I Eritrea var det optimisme da Isaias Afewerki kom til makten etter fri gjøringen fra Etiopia i 1993, men landet er i dag rangert som det minst demokratiske landet i verden etter Nord-Korea. Etiopia på sin side har ikke havnet i bad guy-kategorien på grunn av en talefør statsminister og fordi landet er en viktig alliert i USAs kamp mot terror. – Etter valget i 2005 har regimet i Etiopia for hindret store deler av sivilsamfunnet fra å motta bistand fra utlandet, kneblet pressen og innført nye parti- og terrorlover som tillater makt haverne å slå ned på all opposisjonell motstand. Regimet har imidlertid sluppet unna kritikk fordi USA ikke ønsker å destabilisere en alliert i kampen mot terror, sier Aalen, som forsker spesielt på Etiopia og Sudan. – Dette er på en måte atypiske afrikanske stater; Sudan på grunn av borgerkrig og Etiopia fordi det er den eneste staten som aldri har vært kolonialisert – men utviklingen mot mer autoritære regimer gjelder hele Afrika. At det i dag er mindre fokus på demokratiske prosesser, skyldes ifølge Lovise Aalen at både det internasjonale samfunnet og afrikanske land har andre ting å tenke på, som finanskrise og kampen mot terror. Mens enkelte hevder at økonomiske nedgangs tider gir vann til opposisjonsmøllen, er det politiske rommet for opposisjonen svært lite i mange land. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og andre donorer har i de senere år presset på for å få desentralisering av politisk makt i Afrika.

maalfrid_d1a763a8842a640a79e2703f9a3bfd9962b7fbec_2

maalfrid_miljopakken

no

0.847

Gjeldende gatebruksplan for Midtbyen ble vedtatt i bystyresak 79/07, 14.6.2007. Hovedhensikten var at den skulle være en plan for den nye trafikksituasjonen i Midtbyen etter at Nordre avlastningsveg åpnet i 2010, og spesielt for å redusere gjennomgangstrafikken i retning øst-vest i Midtbyen. Et av hovedgrepene var å ombygge Kongens gate til en høystandard kollektivtrasé. Gjennom Bymiljøavtalen har Trondheim kommune, Trøndelag fylkeskommune og staten ved Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet forpliktet seg til nullvekstmålet. Nullvekstmålet innebærer at veksten i persontransport skal tas med kollektivtrafikk, sykling og gåing. Staten dekker halvparten av kostnaden til store fylkeskommunale infrastrukturprosjekt for kollektivtransport. Blant tiltakene som er del av porteføljen i Bymiljøavtalen er Kongens gate. Kongens gate og Ilevollen ble vedtatt som trasé for M3 (Bystyret sak 57/16 28.4.2016, fylkestinget sak 46/16 27.4.2016). I vedtatt Klimaplan for Trondheim er målet for transport en reduksjon på 85% klimagassutslipp fra 1991 nivå til 2030. Hovedgrepene planen peker på er: "Innen areal og transport må vi ta to hovedgrep: 1) å redusere biltransport gjennom arealplanlegging og tilrettelegging for mer gange, sykkel og kollektivreising. arbeide for å fremskynde innfasingen klimavennlig kjøretøy- og drivstoffteknologi." Det ligger en rekke vedtak i fylkesting, fylkesutvalg og bystyre som gir føringer for videre arbeid med systemløsninger og gateutforming på strekningen. Vedtak i bystyret 16.11.2017 Sak: 148/17 gir konkrete føringer for utforming: Likelydende vedtak i Fylkesutvalget. Planprogrammet skal fastlegge premisser for prosess, medvirkning og krav til utredninger i det videre arbeidet med løsningsforslaget. Med premiss menes forutsetninger for planarbeidet som er ufravikelige. Hensikten med varsel om oppstart og høring av planprogrammet er å få bredest mulig innspill som belyser behov og tiltakets kompleksitet. Planprogrammets premisser gjelder uansett om saken ender i byggesak eller detaljregulering: Tiltaket vil trolig berøre areal som allerede er avsatt til gatebruk og er i offentlig eie. Tiltaket medfører endringer av systemløsninger og omgivelser og det stilles derfor krav til prosess, medvirkning og utforming i henhold til krav i plan- og bygningsloven. Dersom gjennomføring ikke utløser krav til erverv av areal og ikke ansees å ha stor negativ påvirkning på omgivelser eller miljø, vil planprogrammets krav til utredning og medvirkning danne grunnlag for behandling av etterfølgende byggesøknad for tiltaket. Dersom hele eller deler av tiltaket krever erverv av grunn eller ansees å ha stor negativ påvirkning for omgivelser eller miljø vil det bli utarbeidet et detaljreguleringsplanforslag som følge av omfanget.

maalfrid_b1955bc329eb5174f76ec8011ef0897e85a8a9a8_6

maalfrid_nve

no

0.836

Overføringen er søkt om uten minstevannføring, slik at strekningen like nedstrøms sperredammen vil være tørrlagt etter utbygging. Lenger nedstrøms sperredammen vil restvannføring fra sidebekkene bidra etter hvert, og nærmest Songrøvatn er vannføringen beregnet til å være 30-50 % av dagens. I tillegg kommer sporadiske overløp i flomsituasjoner som kan opptre noen ganger i året, beregnet til under 1 % av tiden. Vannføringen i Møyåni, dit avløpet fra både Svartavatn og Songrøvatn overføres i dag, vil også reduseres, til om lag 66 % av dagens. Vurdering av konsekvenser I miljørapportene som fulgte søknaden ble konsekvensene av utbygging utredet og vurdert for ulike temaer. Vurderingen for de relevante temaene er skjematisk sammenstilt som følger: De mest negative konsekvensene er knyttet til temaene landskap og brukerinteresser. I søknaden er det er satt fram følgende forslag til avbøtende tiltak: - Massedeponi: Vanntemperatur, isforhold og lokalklima Lite endring forventet Grunnvann Lite endring forventet Ras, flom og erosjon Rødlistearter Liten negativ Terrestrisk miljø Liten negativ Akvatisk miljø Liten negativ Verneplaner, nasjonale planer Ubetydelig konsekvens Landskap Middels negativ Inngrepsfrie naturområder Ubetydelig konsekvens Kulturminner og kulturmiljø Ubetydelig konsekvens Reindrift Ubetydelig konsekvens Jord- og skogressurser Liten negativ Ferskvannsressurser Brukerinteresser Middels negativ Samfunnsmessige virkninger Liten positiv Konsekvenser ved brudd på dam og trykkrør Ubetydelig (klasse 0)

maalfrid_f914bafbcf78a916f85d7a81667c72daac97e370_12

maalfrid_riksrevisjonen

no

0.893

Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for sterkere nasjonal, samordnet innsats for å bedre framdriften i digitaliseringen av kommunale tjenester, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har en sentral rolle i denne sammenhengen. Riksrevisjonen mener at igangsatte tiltak ikke har vært tilstrekkelige for å nå Stortingets mål om helhetlige digitale offentlige tjenester for innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Dette er en situasjon som har vært kjent, og som har vedvart over tid. For å oppnå bedre digitale kommunale tjenester og en mer effektiv kommunal sektor, er det etter Riksrevisjonens vurdering fra statens side nødvendig med • mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren • sterkere initiativ for utvikling av løsninger som kan brukes på tvers • økt vektlegging av arbeidet med kompetanse- og erfaringsutveksling mellom kommunene Saken sendes Stortinget. Vedtatt i Riksrevisjonens møte 14.

maalfrid_82abad631e951a5b837870db478cf16d9f0d4abf_34

maalfrid_dibk

no

0.708

I undersøkelsen i 2015 tok vi inn et spørsmål om hvordan man så på muligheten for å kunne dokumentere kunnskap der man har spesialkompetanse. Dette har vi også stilt i 2016. Et overveldende flertall på 93 % ser positivt på muligheten for en slik dokumentasjon, både i 2015 og 2016. Dette gjelder for alle yrkesgruppene.

maalfrid_163568f50e1a646219fd7b7b3424acea98499235_199

maalfrid_ngu

no

0.352

Figur 31. Borehullsavvik for borehull 3 ved EAB.

maalfrid_d59a025d3d886f19261237041ffd7847c632753f_101

maalfrid_fhi

no

0.577

Dorr LD et al. 1998 USA Bilateral total hip arthroplasty comparing hydroxyapatite coating to porous coated fixation Kohort studie med samtidige kontroller 1988-1991 6,5 (5-7,5) 1 1 Porous coating (n=15) APR I (n=9) APR-II (n=6) HA Coating (n=15) APR-I (n=9) APR-II (n=6) i) Porous coating (n=15) APR ii) HA coating (n=15) APR Separat hode Diameter: 26mm (n=3) 28mm (n=6) 32mm (n=6) metall/polyetylen Hofter: 96 Menn: 10 (67%) Kvinner: 5 (33%) 55 år (38-71) Idiopatisk coxartrose:10(67%) Reumatoid artritt: 1(7%) Avaskulær necrose: 4(27%) Inkluderte pasienter med bilateral primær THA 0 0 15 pasienter 30 hofter osteolyse uten løsning 1 (liner bytte hos en pasient/begge hofter) i) mulig løs: radiolucent lines 7,8 osteolyse: 5 (30%) proksimal; 3 (20%) distal slitasje: 0,14 mm/år ii) mulig løs: radiolucent lines 4,1 osteolyse: 3 (20%) proksimal; 1 (6,5%) distal slitasje: 0,13 mm/år i)Harris hip score smerte: 41,7 funksjon 10,8 total 95,5 ii) smerte: 40,1 funksjon: 10,1 total 93,5 Ikke signifikant forskjell Resultatene hos disse pasientene med bilateral implantasjon av hofteproteser (som gir kontroll av benkvalitet, immunologi, vekt, aktivitetsnivå, pasientalder) antyder at bruk av hydroksyapatitt bedrer fiksasjonen og derfor mulig økt varighet. Det er ingen forskjell mellom "porous-coated" og "HA-coated" med hensyn til reoperasjon og osteolyse. Det er bedre remodellering rundt HA- stammene. Dunkley AB et al. 2000 UK Cementless acetabular replacement in the young. A 5- to 10-year prospective study. Pasientserie 1986-1991 7 år (5-9,8) 1 15 Muller (n=31) Harris Galante (n=13) (uncem) Exeter (n=5) D series (n=5) Corin Muller (n=3) Freeman (n=1) Custom made (n=1) Harris Galante I Separat hode av Diameter: 32mm n= 45 28mm n=1 22mm n= 9 Usementert metall/polyetylen lateral (n=25), bakre (n=12), osteotomi (n=18) Pasienter: 50 Hofter: 56 Menn: 16 (33%) Kvinner: 33 (67%) 41år (24-50) 73 kg (47-111) Idiopatisk coxartrose: 12 Revmatoid artritt: 5 Seqv.dysplasi: 15 CLP epifysiolyse: 3 Avaskulær necrose: 13 Mb.Bechterew: 1 Annet: 6 1 0 49 pasienter 55 hofter 10,9% revisjon rate for polyetylenslitasje 6 reoperert: 4 skiftet liner, 2 reviderte pga. slitasje gjennom liner (alle acetabulum komp. fikserte). Alle hadde 32 mm hode og polyethylen < 6 mm. løsing: 0 migrasjon: 0 slitasje: 10 (6 liners byttet ut) 1 femur fraktur peroperativt Harris hip score preope: 28 (2-73) postop: 93 (65-100) Pasientgruppen består av unge pasienter under 50 år. Det ble ikke påvist sammenheng mellom alder, preoperativ diagnose, vekt og slitasje. Høy revisjonsrate for polyetylenslitasje. Eingartner C et al.. 1996 Tyskland Low loosening rate of cemented titanium straight shaft prosthesis in longterm follow-up. Pasientserie 1987-1988 7 år BiContact Separat hode sementtype ikke oppgitt Pasienter: 238 Hofter: 250 Menn : 88 Kvinner : 162 idiopatisk coxartrose 73,2 % Seqv.FCF 12,8% Avaskulær necrose 8,4% 22 pasienter pasienter/hofter) 56 pasienter 172 pas / 194 hofter (88,7%) 111 pasienter etterundersøkt, 61 undersøkt ved huslege og rtg. Revisjon for aseptisk løsning 1,2% løs acetabular komp.: 0 løs femur komp.: 2 (1,2%) sikker løs: 0 mulig løs: 2 osteolyselinjer (1,2%) ikke løs: 167 (97,1%) infeksjon: 1 Postop.

maalfrid_fab2a7d900c79657ce5ab547cad81813159d7ab7_33

maalfrid_uio

en

0.92

equation (DGE) is a random variable/vector with known distribution The data is observed and fixed Distribution on defined by inverting DGE. Generate multiples by generatings, and solving the data generating equation for. If the solution does not exist, discard this value of IF there are multiple solutions, select one.

maalfrid_dffd30ad8053bac07dfafb8cadb65411e0502f9f_5

maalfrid_fylkesmannen

no

0.731

Side 3 av 3 10. 11 Møllebygg Mølla 0000-2400 100 % 12 Overblåsing Mølla 0000-2400 13 Filter Silo 1 og 2 0000-2400 100 % 14 Filter Silo 4 0000-2400 100 % 16 Hjullaster mandag-fredag Ferdigvarer 0700-1500 75 % 17 Hjullaster mandag-fredag Ferdigvarer 1500-2300 15 % 18 Lastebiler/traktorer ma.-fredag Henting varer 0700-1500 10 % 19 Lastebiler/traktorer ma.-fredag Henting varer 1500-2300 5 % 20 Hjullaster lørdager Ferdigvarer 0700-1500 30 % 21 Lastebiler lørdager Henting av varer 0700-1500 10 % Naboforhold og dialog. Dialogen med naboer har vist at det er utkjøring av varer langs Holevegen som er mest konfliktfylt. Dette har ført til at FMK kommer til å søke om å etablere ny adkomstvei til anlegget. Beliggenheten vil fjerne all transport fra Holevegen. Dette er en god og fremtidsrettet løsning og vi vil ha full fokus på å få gjennomført så fort som mulig. Oversikt over anlegg Det er lagt ved 2 bilder som viser bruddet og plasseringen av hovedelementer i søknaden. Med vennlig hilsen for Anleggssjef/Production manager Direkte: 971 21 339 E-post: thomas.addison@kalk.

maalfrid_2ec1d0d481b1300c50ea8094ac4bca9cd23984b2_7

maalfrid_vegvesen

en

0.888

road surface and at the top of the foamglass layer will be monitored in order to evaluate the structural behaviour with this light compaction. So far the observed deformations at the top of the foamglass layer do not deviate from deformations registered in other foamglass projects. Sieving tests and density measurements were performed when the fill was placed and similar tests will be performed when the material is moved to its future location. Settlements are monitored using settlement tubes. Observed deformations are shown in Figure 7. Figure 7 Observed deformations at Klemetsrud The material is believed to be an interesting alternative as lightweight fill material and thermal insulation for a number of civil engineering applications. Foamglass granulate has light weight and good insulating and drainage properties. The design densities for foamglass are by NPRA set to be 3.5 kN/m for the light quality and 4.0 kN/m for the standard quality. Foamglass may be used as light weight fill in embankments to improve stability and/or reduce settlements and as frost insulation layer. The material is believed to be fully resistant to possible chemical degrading agents in a road structure. The mechanical strength of the light quality material may require some special handling in order to prevent excessive crushing. Observations so far indicate that fairly light machinery should be used on site for placement, distribution and compaction. In this connection specifications for construction procedures may have to be revised. The technical basis for this paper is provided by research in the recycling project at NPRA and projects performed by the Has Group. 1. Aabøe Roald, 1980, "Lette fyllmasser I vegbygging" (lightweight filling materials in road construction – text in Norwegian), Intern rapport 954, Norwegian Road Research Laboratory, Oslo 2. Aabøe Roald et. al., 1995, "Vegbygging på bløt grunn" (Road construction on soft subsoils – text in Norwegian), Handbook 188 (Code of practice), Norwegian Public Roads Administration, Oslo 3. 2003, Vegbygging (Road Construction – text in Norwegian), Handbook 018 (Standard Specifications), Norwegian Public Roads Administration, Oslo 4. Frydenlund Tor Erik & Aabøe Roald, "Use of waste materials for lightweight fills", International Workshop on Lightweight Geomaterials, Tokyo Japan March 2002. 5. Bakløkk L. et. al., 2001, "Hasopor skumglass" (text in Norwegian) SINTEF report STF22-F01322.

maalfrid_31b83d974774fc204bc6c12b0d131f5178690c41_5

maalfrid_ssb

no

0.717

Skolevesenets tilstand og økonomiske forhold i riket i 1 9 3 5-3 6 . Tabeller.

maalfrid_ca5502643f160906f5fe4bef26e6099705fcd4cb_15

maalfrid_uio

no

0.789

Styresaker BOTT - status for arbeidet innen økonomi og HR Fakultetsstyrevedtak om valg av modell for klinikk og praksis ved PSI Administrativ forbedring og digitalisering - forslag til prosess Årsrapport 2017 - Enhet for intern revisjon Driftsområde Nedre, arbeidsmiljø 2. mars Forhandling Personalreglement 5. Kunnskap i bruk – innovasjonsarbeid ved UiO Flytting av NTLs lokaler Masterplan for IT - status og prosess Arbeidsmiljøsak Nedre Blindern Utredning forskerboligordningen Tildelingsbrev KD Årsrapport til KD Virksomhetsrapport Midlertidighet - bestilling til enhetene 22. mars Informasjon Organisering av kommunikasjonsarbeid i LOS Organisering av Avdeling for fagstøtte Bruk av lønnsmessige virkemidler ved UiO Bemanningssituasjon i Avdeling for personalstøtte 5. april Forhandling Personalreglement 12. Innføring av GDPR Brev fra KD: forenkling og forbedring av rammeverket for universiteter og høyskoler Organisering av kommunikasjonsarbeidet i LOS Tentativ tidsplan for organisering av Avdeling for fagstøtte 19.

wikipedia_download_nbo_19. serierunde i OBOS-ligaen 2020_519559

wikipedia_download_nbo

no

0.617

'''19. runde i OBOS-ligaen 2020''' startet lørdag 3. oktober 2020 og avsluttet med – søndag 4. oktober.

maalfrid_10d4982d2f29baa1d11087aef6845d86138efd18_44

maalfrid_uio

en

0.966

(Article 8, 4°, §1 of the law on patient rights). If the patient has made a written statement refusing a specific medical intervention at the time when he was still capable of asserting the rights covered in the law on the rights of patients, this refusal shall be respected as long as the patient does not revoke it in a period when he or she is competent to exercise his or her rights himself or herself (Article 8, 4°, §4). Although the notion 'advance directive' is not used by the law, it clearly envisages this. Positive advance directives are not covered by this law. At the request of the patient, the health professional adds any documents supplied by the patient to his medical records (Article 9, 1°, §2 law on patient rights, for instance an advance directive drafted by the patient). There is no official registration system. It is up to the patient and/or his representative (see below) to assure that the advance directive is known and available to the treating physicians. In an emergency situation a physician will often not have enough time to verify this and his duty to provide assistance will take precedence (article 8 §5 of the law on patient rights). The rights of adult patients who are not capable of exercising their rights as a patient are exercised by the person previously designated by said patients to act on their behalf when and for as long as they are unable to exercise these rights themselves. This so-called has to be designated using a specific written mandate, dated and signed by the patient and by this person, clearly showing the latter's consent. Patients or patient-designated representatives may always revoke this mandate (Article 14, §1 of the law on patient rights). If there is no patient-designated representative or if he fails to act, the rights of the incapable adult patient can be exercised by the cohabiting spouse, the legally cohabiting partner, or the actual cohabiting partner.

maalfrid_0b6a47ead67c1abf266e13a6cd527ff486c4aac1_7

maalfrid_regjeringen

no

0.791

Side 8 I bokstav e er det gitt nærmere regler om hvilke bevis som kreves for at et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap er opphørt ved skilsmisse eller død, jf § 4. Bestemmelsen kommer til anvendelse ved prøving av ekteskapsvilkår ved gjengifte. Ekteskapsloven § 7e gjelder folkeregistermyndighetens prøving av ekteskapsvilkår. Er et tidligere ekteskap oppløst ved død, skal det skaffes attest om dette fra innenlandsk eller utenlandsk myndighet. I sistnevnte tilfelle kan norsk utenriksstasjon anmodes om bistand. Slik dokumentasjon må bare legges fram der dødsfallet ikke er registrert i folkeregisteret. Hvis slik attest ikke kan skaffes, kan skifteretten på bakgrunn av de opplysninger den mottar, ved kjennelse avgjøre om de fremlagte bevis kan godtas. Etter instruks fra Skattedirektoratet av 12. desember 2007 godtar ikke folkeregistermyndigheten dødsattester fra Somalia, Nigeria, Uganda, Burundi, Etiopia, Irak, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Myanmar (Burma), Vietnam, Filippinene og Serbia med Kosovo. Domstolen har kompetanse til å ta stilling til om "det er ført tilstrekkelig bevis for at NNs tidligere ektefelle er død". Eksempler på når dette er aktuelt kan være i følgende tilfeller: • der det ikke foreligger noe dokument som bekrefter dødsfall, • det foreligger et dokument som bekrefter dødsfall, men dokumentet har ikke notoritet, • det foreligger et dokument som bekrefter dødsfall, men folkeregistermyndigheten godtar ikke dokumentet etter instruks fra Skattedirektoratet. Dersom parten i en aktuell sak ikke ønsker å benytte adgangen til å legge frem opplysninger og bevis for tingretten etter ekteskapsloven § 7 bokstav e andre ledd, og folkeregistermyndigheten avslår søknad om utstedelse av prøvingsattest, kan vedtaket påklages til fylkesmannen etter ekteskapsloven § 10 andre ledd. Fylkesmannen skal vurdere den enkelte klagesak konkret. Departementet legger imidlertid til grunn at fylkesmannen som utgangspunkt vil være varsom med å godta opplysninger og bevis om dødsfall i større utstrekning enn det folkeregistermyndigheten har anledning til når det gjelder ovennevnte land hvor det generelt sett er vanskelig å få verifisert dokumenter. Utgangspunktet må være at ekteskapsloven § 7e benyttes. Fylkesmannen har kompetanse til å gi skiftefritak etter ekteskapsloven § 8. Fylkesmannen skal gjøre en konkret vurdering av det enkelte tilfelle. I saker som involverer dokumenter fra ovennevnte land vil det generelt sett være vanskelig å få verifisert dokumentene. I slike tilfeller vil fylkesmannen i mange tilfelle kunne forsvare å legge seg på tilsvarende linje som folkeregistermyndigheten. Der fylkesmannen ikke kan godta en dødsattest, må fylkesmannen veilede parten om ekteskapsloven § 7e. Etter at domstolen har tatt stilling til bevis for død, kan fylkesmannen legge denne til grunn i saksbehandling. Hva angår tingrettens stedlige kompetanse, viser § 7 e annet ledd til skifteloven § 8 annet ledd jfr. første ledd. Kjennelsen er gjenstand for anke. Dersom bevisene blir godtatt, skal tingretten gi melding til fylkesmannen, som kan anke kjennelsen.

maalfrid_e5141ae77b1d87d09a92b4426398a4d3676c7f98_16

maalfrid_hjelpemiddeldatabasen

nl

0.987

Elk product van TOPRO is ontwikkeld, ontworpen en gemaakt in Noorwegen. Het geavanceerde productie materiaal, de kwaliteit en milieuvriendelijkheid, geven een grote nauwkeurigheid en maximum kwaliteit aan het totale productie proces. Dit product is in overeenstemming met de richtlijn Medische Hulpmiddelen 93/42/EEC. Het is getest en akkoord bevonden in overeenstemming met ISO 11199-2:2005. Controleer direct uw product na ontvangst. Bij gebreken verzoeken wij u direct contact op te nemen met uw TOPRO dealer. Hetzelfde geldt als u algemene vragen heeft over het product. Indien u problemen heeft met het lezen van deze handleiding is er een elektronische versie beschikbaar op onze website . TOPRO TROJA heeft een garantieperiode van 7 jaar. Er wordt geen garantie gegeven als de schade wordt veroorzaakt door onjuist gebruik of aan onderdelen die onderhevige zijn aan slijtage (zoals o.a. aan remblokken, remkabels, wielen, zitje, netje en handvatten). Voor reparaties in de garantieperiode neemt u contact op met uw TOPRO dealer. De garantie zal komen te vervallen indien er reserveonderdelen en/of accessoires zijn gebruikt of worden gebruikt die niet zijn geproduceerd door TOPRO. Slijtage aan onderdelen van de rollator vallen niet onder garantie. De verwachte levensduur van het product bij normaal gebruik wordt geschat op 10 jaar, mits u zich houdt aan de veiligheids- en onderhoudsvoorschriften zoals vermeld in deze handleiding. Duwhandvat Transporthandvat Boodschappennetje Remhendel Fixatieklem Zijframe Duwstang Opklapkoord Remmechaniek / stootrand Remkabel Duwstang fixatieknop Drempelhulp Het label op de achterkant van het linker frame geeft de productnaam/model weer alsmede: Maximum gebruikersgewicht Maximum breedte van de rollator Maximum hoogte van de rollator Het label op het rechter frame geeft het serienummer (SN), jaar van productie en de maand weer. 150–200 cm 135–170 cm 125–160 cm 165 kg 125 kg 80 kg 10 kg / 20 l 10 kg / 20 l 5 kg / 11 l 780–1000 mm 710–860 mm 670–790 mm 650 mm 650 mm 650 mm 600 mm 600 mm 520 mm 470 mm 470 mm 370 mm 620 mm 540 mm 500 mm 840 mm 840 mm 790 mm 200 mm 200 mm 200 mm 36 mm 36 mm 36 mm Anatomisch Anatomisch Anatomisch 65 mm 65 mm 65 mm 800 mm 740 mm 650 mm 240 mm 240 mm 240 mm 650 mm 650 mm 650 mm 6,8 kg 6,6 kg 6,1 kg De TOPRO TROJA is veilig in gebruik voor gebruikers met evenwichtsproblemen en/of slechte mobiliteit. De rollator is ontwikkeld om te worden geduwd, niet getrokken. Het geïntegreerde zitje biedt de gebruiker de mogelijkheid om uit te rusten en het netje kan een gewicht van totaal 10 kg (Troja M en S) / 5 kg (Troja X) dragen. De beoogde gebruiker is een volwassene. Lengte en gewicht restricties zijn van toepassing, zie bovenstaande tabel. Contra-indicatie: Het product is niet geschikt voor personen met weinig kracht in hun armen of een zeer slechte balans. De rollator is ontworpen voor binnen en buiten gebruik. De rollator is bedoeld als hulpmiddel bij het lopen op wegen en paden. De rollator is niet geschikt in ruw of steil terrein of op obstakels, zoals trappen.

maalfrid_f07633197a63db63b6492d7ce601109630991e6f_59

maalfrid_kulturradet

no

0.898

vil ikke gå så langt som å si at vi derved har å gjøre med forskjellige begreper. I stedet må vi merke oss at det finnes både forskjeller og likheter mellom de ulike måtene å bruke begrepsordet «kvalitet» på, og at det ofte er nettopp dette som leder til forvirring i tenkningen vår – særlig på et så komplisert felt som kunst- og kulturpolitikk. Det finnes altså en type enhet i begrepet, det vil si en meningsvariasjon innenfor begrepet, og de forskjellige bruksmåtene er beslektet med hverandre. Dette forklarer hvorfor vi har en tendens til å blande sammen ulike måter å bruke ordet på, og til å anta at det finnes noe vesentlig som er felles for alt det vi bruker ordet om. Trangen til å generalisere tillater oss ikke å se at det finnes ulike typer av enhet i våre begreper. Men med hva slags enhet har vi her med å gjøre? Wittgenstein mener at fristelsen til å påstå at et begrep må kunne avgrenses på en nøyaktig måte, kan motvirkes av en refleksjon over vår faktiske språkbruk. Den faktiske språkbruken viser at vi i flere tilfeller bruker samme ord selv om de fenomener som ordet brukes om, kun synes å ha enhet i form av delvise og overlappende likheter og ikke i form av felles kjennetegn. Men dette betyr ikke nødvendigvis at vi har å gjøre med helt forskjellige begreper. Wittgenstein vil i stedet karakterisere denne typen enhet som en «familielikhet». Hans berømte eksempel er spill: Hvis vi ser på vår faktiske språkbruk, vil vi oppdage at ikke alle de ulike aktiviteter vi kaller «spill», nødvendigvis har noen vesentlige felles egenskaper, men snarere forholder seg til hverandre som medlemmene av en familie, hvor A muligens ligner på og har sentrale egenskaper til felles med B, og B med C og så videre, uten at A derfor behøver å ligne på eller ha spesielt viktige egenskaper til felles med C. «Vi ser et komplisert nettverk av likheter som griper inn i hverandre og krysser hverandre. Likheter i det store og i det små.» Wittgenstein innfører altså betegnelsen «familielikhet» om en slik enhet som ikke lar seg reduseres til et sett nødvendige og tilstrekkelige egenskaper. Vi kan i stedet si at den kjennetegnes av «momenter» som kommer til syne og forsvinner når vi betrakter de ulike bruksmåtene av ordet. Når det gjelder «spill», kan momentene for eksempel være «underholdning», «seier eller tap», «konkurranse», «dyktighet eller flaks» og så videre. Slike begreper, hevder Wittgenstein, kan utvides «slik vi tvinner sammen fiber etter fiber når vi spinner en tråd. Og trådens styrke ligger ikke i at ett enkelt fiber løper gjennom tråden i hele dens lengde, men at mange fibrer lapper over hverandre». Både hverdagslige begreper som for eksempel verktøy, og filosofisk og vitenskapelig sentrale begreper som «tall», «språk» og «årsak» kan beskrives på 8 Wittgenstein 1997, § 66. 9 Termen «moment» har jeg lånt fra Eng. Han vil forstå familielikhetsbegreper som en type «momentbegreper», i kontrast til «betingelsesbegreper», som kan avgrenses gjennom nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Se Eng 1998, s. 98–99; 227. 10 Wittgenstein 1997, § 67.

maalfrid_cb64dbf80d35a6a160cefc8eb562c37de78e7d86_149

maalfrid_regjeringen

no

0.842

154 Kapittel 13 Det livssynsåpne samfunn begrunnet i godt dokumenterte praktiske behov, særlig knyttet til sikkerhet, kommunikasjon, identifikasjon og helse og hygiene. Unntak kan for eksempel tenkes å gjelde heldekkende ansiktsplagg, dersom dette hindrer identifikasjon. I denne forbindelse må ingen utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling med henblikk på deres tros- eller livssynspraksis. Videre har utvalget vurdert om politiets og dommeres særlige stilling kan forsvare unntak som er begrunnet i andre hensyn enn de praktiske. I Norge er uenigheten særlig knyttet til politiets og dommeres bruk av religiøse plagg og symboler. En kunne tenke seg tre alternative standpunkter her: En kunne velge å beholde dagens ordning for politiet og videre innføre et generelt forbud mot at dommere bærer religiøse hodeplagg og andre synlige religiøse symboler. Det vil da fortsatt være unntak, fra den generelle retten til å bære plagg og symboler etter eget valg, som er begrunnet i symbolverdi, ikke i praktiske hensyn, og dermed et unntak fra hovedsynspunktet presentert i 13.5.1. Et annet alternativ kunne være å kreve en større grad av dokumentasjon for at bruk av religiøse plagg og symboler vil gjøre at politi eller dommere vil framstå som mindre nøytrale eller upartiske. Dette innebærer en vektlegging av at ingen innskrenkninger i adgangen til å bruke religiøse symboler og plagg må vedtas uten at det finnes tilgjengelig tilstrekkelig kunnskap om symbolfortolkning, religion og om oppfatninger i samfunnet, og en tilstrekkelig dokumentasjon på hvordan bruken av religiøse plagg og symboler virker inn på nøytralitetsoppfatninger. Et tredje alternativ kunne være en svensk modell, der unntak fra retten til å selv velge sine plagg og symboler kun begrunnes i praktiske hensyn. Ingen argumentasjon om nøytralitet eller annen symbolverdi er knyttet til unntak innenfor den svenske modellen. Eventuelle unntak er bare begrunnet i konkrete og praktiske behov, for eksempel en konkret vurdering av hvilke problemer det ansiktsdekkende plagget skaper i den aktuelle utdanningen eller virksomheten. Et slikt tredje alternativ ville kunne åpne for at politi kan bruke religiøse symboler og plagg sammen med eller som en del av politiuniformen, og at dommeres adgang til å bruke slike plagg og symboler videreføres. Utvalgets anbefaling presenteres i 13.5.4. Religiøse symboler kan tolkes forskjellig av ulike personer og av ulike grupper. For en som selv bruker et religiøst plagg eller et annet symbol som del av sin egen religiøse praksis, kan symbolet være både en personlig og en offentlig markering av personens tilhørighet til den aktuelle religionen og denne religionens verdier og mål. For denne personen kan symbolet være et uttrykk for fromhet og hengivenhet, det kan oppleves som en sentral del av ens egen identitet og det kan oppleves som en religiøs plikt å bruke det aktuelle symbolet. For personer i omgivelsene kan symbolet eller plagget framstå som en kulturell markør som forteller noe om en persons bakgrunn, og omgivelsene kan legge inn andre tolkninger av hva symbolet står for enn det bæreren av symbolet selv gjør. Det finnes ulike religiøse plagg og symboler innen ulike religioner. Hvilken posisjon disse symbolene har for den enkelte, og hvor viktig det er for den enkelte å bære disse symbolene, vil imidlertid variere. Dette kan gjøre det problematisk å behandle alle religiøse symboler under ett, for eksempel ved å forby «alt». Andreas Føllesdal beskriver for eksempel i sin artikkel «Beskyttelse til besvær» hijab som et komplisert og tvetydig fenomen, både internt i islamsk tro og i det norske offentlige rom (Føllesdal 2004). Hijab kan blant annet forstås som å være et uttrykk for en religiøst begrunnet oppfatning om ærbarhet og klesdrakt – eller et uttrykk for kvinnemakt – eller et uttrykk for menns kontroll over kvinnene – eller ett uttrykk for målet om å synliggjøre islam i det offentlige rom. Boka Tørklædet som tegn (2011) beskriver hvordan den danske burkadebatten begynte med krav fra enkelte kommuner om at deres ansatte ikke dekket til ansiktet på jobb. Videre skulle kvinner som var arbeidsløse fordi de bar burka eller niqab, miste offentlige bidrag.

maalfrid_5b0eda5f8eb10ea61cb7781202a5ca194e4625cd_18

maalfrid_regjeringen

en

0.926

There are thousands of languages in the world, depending on how one defines language, but there are only slightly more than two hundred countries. Therefore, it is evident that the majority of the world's languages are not the principal languages in any country. A large portion of the languages that are not supported by the state authorities are more or less endangered languages. This means that a language shift is taking place, since the minority of languages are being overrun by the national majority languages within families and local communities, which have traditionally used minority languages. When a minority language is passed on less and less to the generations at home through natural processes, fewer and fewer natives will have any competencies in the language. If the language shift meets no resistance, the end result will be that the language will be left with no native speakers. The explanation for such a language shift is particularly embedded in the fact that the majority of the native minority languages are traditional, low status languages. In modern times it is common for the speakers of these languages to be bilingual, that is, besides their mother tongue they are also proficient in the country's majority language. Bilingual parents can choose which language they want to pass on to their children at home. In this type of situation the language that has the lower status will generally lose out, and in most cases this is the minority language. AFTER JUST A FEW GENERATIONS hundreds of languages have disappeared. UNESCO launched an electronic version of the organisation's atlas over endangered languages in connection with the International Mother Language Day on 21 February 2009. This electronic tool offers updated information on more than 2500 endangered languages worldwide, and it can be amended and updated by user contributions. One can search for different categories in the atlas and the endangered languages are ranked at 5 levels: Unsafe language, definitely endangered language, seriously endangered language, critically endangered language and dead/extinct language. www.unesco.

maalfrid_6f9b4593bd8e7e5e1ea899977b2a2354b9042d23_9

maalfrid_fylkesmannen

da

0.443

M_B) >> Relevant forskning. Ekspertutvalgets sluttrapport: pdf Ekspertutvalgets sluttrapport: Kriterier for god kommunestruktur (1.96 MB) Nett-TV: Pressekonferanse om sluttrapporten fra ekspertutvalget for kommunereformen. * pdf LVK Delutredning I kommunerefonn og kraftinntekter (202.85 kB) pdf KS Kommunereformen, Fagkunnskap, arenaer og verktøv (871 .23 kB) * ? Rundskriv om inndelingslova. ? Spørsmål og svar (Regjeringens temaside). KMD: Lokaldemokrati og kommunereform debatthefte Vår hiemplass vår mening Ungdomsinvolvering i kommunereformen Sametinget:

maalfrid_5f0e83709f942afe02fa431b96345bdb35b26aa7_105

maalfrid_ssb

da

0.104

47. Some main results from the statistics on imprisonments. 1960-2004 1 Omfatter ikke varetekt fram til 1965. Custody not included until 1966. Per 100 000 innbyggere i strafferettslig alder, dvs. 14 år og eldre fram til 1989, og 15 år og eldre fra og med 1990. Per 100 000 population above the age of consent, i.e. 14 years or older untill 1989, and 15 years or older from 1990. Sikring inkludert fram til 1964. Including security detention up to 1964. De nye særreaksjonsformene forvaring, tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg ble gjeldende fra og med 1. januar 2002. Ordningen ble gjort "tilbakevirkende" ved at sikringsdommer kan gjenopptas og bli omgjort til en av de nye særreaksjonstypene. The new special sanctions preventive detention, compulsory mental health care and compulsory care entered into force 1 January 2002 and was made retrospective so that security detention sentences can be reopened and reversed to one of the new special sanctions. År Year Nyinnsettelser New imprisonments Gjennomsnittlig antall innsatte Average number of prisoners Innsatte per 100 000 innbyggere Prisoners per 100 000 population I alt Total Varetekt Custody Fengselsdom Prisonsentence Bøtesoning Serving sentence for non-payment of a fine Forvaring/Sikring Preventive detention/ Security detention 1960 . . . . . . . . . . . . . . . . 3 760 58 1 572 353 1 042 177 . 1961 . . . . . . . . . . . . . . . . 4 086 57 1 555 356 1 056 143 . 1962 . . . . . . . . . . . . . . . . 4 510 60 1 648 416 1 108 124 . 1963 . . . . . . . . . . . . . . . . 4 665 64 1 784 447 1 222 115 . 1964 . . . . . . . . . . . . . . . . 5 041 64 1 814 384 1 295 135 . 1965 . . . . . . . . . . . . . . . . 5 057 64 1 829 384 1 229 132 84 1966 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 479 62 1 780 404 1 186 111 79 1967 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 144 64 1 863 448 1 251 91 73 1968 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 814 64 1 873 444 1 271 90 68 1969 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 053 62 1 822 493 1 157 104 68 1970 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 219 57 1 692 507 1 089 38 58 1971 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 328 57 1 712 521 1 126 19 46 1972 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 742 60 1 807 469 1 258 25 55 1973 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 459 63 1 912 519 1 315 18 60 1974 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 867 63 1 924 498 1 364 21 41 1975 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 778 62 1 913 483 1 386 18 26 1976 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 246 58 1 802 411 1 347 18 26 1977 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 544 56 1 779 421 1 322 15 21 1978 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 371 56 1 781 406 1 347 13 15 1979 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 104 55 1 748 405 1 306 15 22 1980 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 625 56 1 797 387 1 368 23 19 1981 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 769 55 1 800 415 1 342 29 14 1982 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 637 57 1 888 496 1 344 25 23 1983 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 821 61 2 033 564 1 421 21 27 1984 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 039 61 2 044 538 1 453 17 36 1985 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 712 62 2 104 493 1 554 13 44 1986 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 257 59 2 002 432 1 508 16 46 1987 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 210 59 2 023 433 1 525 18 47 1988 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 543 61 2 113 461 1 573 17 62 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . 9 478 63 2 208 491 1 618 22 77 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 861 69 2 379 499 1 789 14 77 1991 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 497 74 2 548 533 1 891 41 83 1992 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 778 72 2 477 547 1 826 33 71 1993 . . . . . . . . . . . . . . . . 12 228 76 2 650 532 1 991 53 74 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 798 77 2 670 532 1 997 62 79 1995 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 863 74 2 610 521 1 951 55 78 1996 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 394 74 2 602 584 1 904 30 84 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 600 72 2 536 593 1 824 42 77 1998 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 377 70 2 466 588 1 767 36 75 1999 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 029 71 2 512 624 1 787 43 58 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 979 71 2 548 594 1 859 44 52 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . 12 046 77 2 762 612 2 041 47 61 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . 11 649 78 2 832 666 2 050 52 64 2003 . . . . . . . . . . . . . . . . 10 686 81 2 944 644 2 194 38 69 2004 . . . . . . . . . . . . . . . .

maalfrid_3fb9935ae27b45a5bfc1e8e8aa71010996135b8a_47

maalfrid_vkm

en

0.16

VKM Report 2014: 14, last revision 17.03.2016 49 09-404-4 final http://www.vkm.no/dav/a8859a2195.

wikipedia_download_nbo_Biokovo_487426

wikipedia_download_nbo

no

0.82

'''Biokovo''' er den nest høyeste fjellkjeden i Kroatia. Fjellene ligger ved Adriaterhavskysten i Dalmatia, mellom elvene Cetina og Neretva. Det høyeste punktet er fjellet Sveti Jure på moh. En stor del av massivet står under statlig beskyttelse som ''Biokovo naturpark''. Etter en smal kyststripe ved Adriaterhavet, stiger kalksteinfjellene bratt og nesten uten vegetasjon til høyder på mer enn meter. Siden som vender bort fra Adriaterhavet har sparsommelig vegetasjon med spredte skogsområder. Kyststripen er utviklet for turisme, sentrum er turiststedet Makarska på den såkalte Makarskarivieraen.

maalfrid_0437ecdfcf2128430f602b4b1109f322a67ce579_43

maalfrid_vegvesen

no

0.846

Området der deponi A vurderes anlagt er karakterisert av bratte dalsider ned til en trang dal. I den sørvendte skråninga er enkelte bergutspring tilnærma vertikale. Størstedelen av området er beplantet med ulike typer gran som har vokst seg større enn de hjemlige treslagene. Grana er plantet helt ned til dalbunnen. Stedvis ser det ut til at andre treslag er blitt tatt ut i forbindelse med beplantning. De tetteste plantefeltene (østover innenfor området) er uten annen vegetasjon og er tilnærma ugjennomtrengelig (Figur 3,5). Kun et mindre område i den vestligste delen av området er uten innslag av planta gran. Figur 3,5: Skogbunnen i plantefeltet i område A er nesten helt uten annen type vegetasjon. Foto: Jarle W. Bjerke © Bjørk er dominerende hjemlige treslag, men innslaget av selje og rogn, og stedvis også osp (sistnevnte dog mest rett utenfor avgrensa område), er betydelig. På flata finnes også en god del gråor, hegg og noe svartvier. Trærne er hovedsakelig ganske tynnstamma. Mengde stående og liggende dødved er begrenset, og innslaget av treboende moser og lav er også ganske begrenset. Noen få individer av barkragg () og piggstry (; kanskje også sammen med grynstry, ) ble funnet på selje. Utover disse var den epifyttiske lavfloraen høyst ordinær. I den nordvendte lisida var småbregneskog vanligste vegetasjonstype med store innslag av hengjeveng, fugletelg, gaukesyre og hengjeaks, og stedvis mye einer. Nederst i den nordvendte lia er innslaget av høgstauder større. På flata dominerer høgstaudearter som turt, tyrihjelm, skogburkne, strutseveng, hundegras, sløkje og mjødurt. En bestand av den store, beitetolerante bregna einstape ble funnet i østre del av området. Stedvis er det overganger mot fattig sumpskog, karakterisert av bl.a. bukkeblad, myrhatt, soleihov, ryllsiv, lita myrmaure og flaskestarr. Spesielt turt er blitt mye beitet, høyst sannsynlig av elg. Flata er preget av en omtrent 4 m brei glenne, som trolig er rester av en gammel traktorvei som sannsynligvis ble brukt i forbindelse med anlegging av plantefeltene.

digistorting_1983-84_part7_vol-b_part0

parliament

no

0.77

B. (s. 1619—3248.) President: Per Hysing-Dahl. Dagsorden (nr. 30): 1. Innstilling fra kirke- og undervisningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. (Budsjett-innst. S. nr. 12, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 8). 2. Referat. Presidenten: Den innkalte vararepresentant for Hordaland fylke, Edith Faugstad, har tatt sete. Det foreligger følgende permisjonssøknader: Søknad fra Høyres stortingsgruppe på vegne av representanten Georg Apenes om permisjon onsdag 7. desember for å delta i komitemøte i Paris av Europarådets parlamentariske forsamling. Søknad fra representanten Eva Finstad om permisjon fra måndag 12. desember til og med lørdag 17. desember for å delta i konferanse på Wilton Park. Søknad fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe på vegne av representanten Åsa Solberg Iversen om permisjon onsdag 7. desember for å delta i et møte på Sentralsjukehuset i Fredrikstad. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden: For Akershus fylke: Astrid Fagernes. For Østfold fylke: Irma Moen Eriksen og Kjell Samuelsen. 3. Astrid Fagernes og Kjell Samuelsen innvelges i Lagtinget under representantene Eva Finstads og Åsa Solberg Iversens permisjon. Statsråd Kjell Magne Bondevik overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra Kirke- og undervisningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. (Budsjett-innst. S. nr. 12, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 8). Presidenten: Presidenten vil overensstemmende med ønske fra komiteen foreslå at debatten om denne innstilling deles i tre, slik at man tar en debatt om Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett, deretter en debatt om Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett og så en debatt om siviløkonomutdannelsen i Nord-Norge. Carl I. Hagen: Jeg er av flere årsaker uenig i det forslaget som presidenten har fremsatt, og som komiteen har tatt opp; for det første det prinsipielle i å trekke ut én enkelt sak fra en budsjettinnstilling og gjøre den til eget debattema. Hvis saken hadde vært av en slik betydning, burde komiteen, etter min oppfatning ha skilt saken ut fra budsjettinnstillingen og laget egen innstilling om den. Hvis Regjeringen fant saken så viktig, burde den også vært fremlagt i en egen proposisjon og ikke bakt inn i budsjettet. Jeg tror det kan skape en uheldig presedens hvis noen i en komite er så opptatt av en sak at de mener de må få en egen debatt om den, og dermed bruker taletid og fortrenger den oppmerksomhet som ellers skulle vært viet budsjettet. Det kan jo være andre representanter som er langt mer opptatt av andre deler av en så fyldig budsjettinnstilling som denne, og for den saks skyld også være interessert i andre felt innenfor departementets budsjettopplegg. Av hensyn til konsekvensene for fremtiden er jeg derfor uenig i å skille ut en enkelt sak. For det annet er det i realiteten bestemt fra komiteen ifølge det opplegg som vi har fått omdelt i gruppene — hvis man skulle følge det — at f.eks. Fremskrittspartiet kun skal få 5 minutter til å snakke om alle sine forslag til Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett fordi vi skal tvinges til å snakke 5 minutter om denne enkeltsaken, om siviløkonomutdanningen i Nord-Norge skal være i Tromsø eller Bodø. Det betyr at vi får en umulig oppgave når det gjelder å forklare bakgrunnen for de mange budsjettforslagene. Det går altså ut over de små partier som ikke så lett kan dele lang taletid på flere representanter, slik de store partiene kan. Jeg synes for øvrig at det å tildele noen partigruppe mindre enn 10 minutter på et enkelt departements budsjett er uforsvarlig hvis man er interessert i en skikkelig, demokratisk saksbehandling. Jeg vil derfor ta opp dette forslag: «Debatten deles i to deler, en for Kulturog vitenskapsdepartementets budsjett og en for Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett. Forhandlinger i Stortinget nr. 108. 1983. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. at mitt første forslag blir vedtatt, å ta opp et forslag nr. 2, hvor jeg foreslår en debattid på 250 minutter for hvert av de to departementers budsjetter, som er en sammensmelting av det forslag som er delt ut, og hvor jeg i tillegg har tatt 5 minutter fra Arbeiderpartiet og gitt til Venstre, idet jeg synes det er uforsvarlig at noe parti skal ha mindre enn 10 minutters taletid på et budsjett. Men det er selvfølgelig opp til presidenten om han vil ordne taletiden på en annen måte om mitt forslag nr. 1 skulle bli vedtatt. Presidenten: Hr. Hagen har tatt opp det forslag han seiv nettopp har referert. Presidenten er oppmerksom på at det i Stortinget er ganske stor meningsforskjell om dette punktet — hvordan man skal ordne denne debatten. Uansett hvordan vi ordner debatten, er det klart at vi har foran oss en lang dag. Presidenten har da nå liggende to forslag til å ordne debatten. Det ene er presidentens forslag om en tredeling, og det andre er hr. Hagens forslag om en todeling. Presidenten foreslår, under henvisning til tidsforbruket, at hver partigruppe får en taler til dette tema med 3 minutters taletid, og at man deretter foretar avstemning mellom disse to forslag og eventuelle andre forslag som måtte ha kommet frem. Dette er presidentens forslag til ordning av denne formaldebatt —og det anses bifall Reiulf Steen (komiteens formann): Jeg er enig med Carl I. Hagen i at dette er et utilfredsstillende opplegg av debatten. Det er imidlertid min oppfatning at det er det minst utilfredsstillende av flere utilfredsstillende alternativer som vi har å velge mellom. Bakgrunnen er at departementet og Regjeringen i budsjettproposisjonen har lagt fram et forslag i forbindelse med en sak som ikke er en budsjettsak. Dessuten har man trukket ut av sammenhengen en enkelt del av et større sakskompleks, nemlig spørsmålet om den framtidige siviløkonomutdanningen i Norge, og invitert Stortinget til under budsjettbehandlingen å ta standpunkt til denne ene del av dette større sakskompleks —og jeg gjentar — uten at det er en budsjettsak, fordi departementet følger ikke opp med i årets forslag til budsjett å foreslå bevilgninger til igangsetting av siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. En enstemmig komite peker på at Stortinget må ta standpunkt til dette lokaliseringsspørsmål uten at man har fått svar på en lang rekke vesentlige spørsmål av stor betydning for vurderingen av denne lokaliseringssak. gav uttrykk for det ønsket — å få saken framlagt i sin helhet for Stortinget, der vi kunne vurdere denne lokalsiering i sammenheng med det framtidige utdanningsmønster i hele landsdelen og i sammenheng med den framtidige siviløkonomutdanningen i Nord- Norge. Denne beskjedne anmodning, framsatt fra vår side som et vennlig råd til statsråden, ble avvist med den makt som flertallet har. Siden vi var klar over at et forslag om en slik behandling i Stortinget ville få et flertall mot seg i Stortinget, har vi ikke ønsket å føre det forslaget inn i stortingssalen. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at det er dette som er bakgrunnen for den situasjonen vi nå befinner oss i. Og ansvaret for denne situasjonen skal plasseres der det hører hjemme, og det er ett sted — hos statsråden og i Regjeringen. Hans E. Strand: Komiteens formann, Reiulf Steen, snakket om enighet i en sak, men der kan det hende at vi kan ha litt forskjellige synspunkter på framstillingen. Jeg synes imidlertid han snakket veldig lite om hvorfor et flertall i komiteen hadde anbefalt at vi skulle ha en tredelt debatt. Det er nemlig ikke slik at det var enighet når det gjaldt det spørsmålet. Det var et meget knapt flertall — et så knapt flertall som mulig — som gikk inn for en slik tredeling. Det mindretall som jeg tilhørte, argumenterte mot et slikt opplegg av debatten ut fra flere forskjellige argumentasjonslinjer. Den ene er tatt opp av Carl I. Hagen som representant for de små partiene, nemlig de problemer en sterk oppdeling av debattene skaper for de minste partiene. Andre argumenter som vi bør ta hensyn til i denne sammenheng, gjelder den tendens vi svært ofte står overfor her i Stortinget til en etter mitt skjønn unødvendig oppstykking av debattene i småsaker, brokker, istedenfor å forsøke gjennom debattene å få syn på hovedlinjene i politikken, forsøke å trekke opp framtidsperspektiver. Muligheten til å konsentrere seg om de større linjer forsvinner når vi bryter opp debatten i mange små deler. Det er også et tredje moment som jeg synes vi skal ta hensyn til: Når vi deler opp debattene i flere deler, blir det en sterkere tendens til at komiteens medlemmer blir dominerende. I den aktuelle sak, hvis vi deler debatten i tre deler, vil det nok være slik at nesten alle medlemmene av komiteen ønsker å være med i hver enkelt av de tre debattene, og da blir det mindre tid igjen til de andre representantene i Stortinget til å delta i debattene innenfor en rimelig tidsramme. et stedsvalg. Det er ikke en sak om siviløkonomutdanning som utelukkende dreier seg om stedsvalg. Det er en sak som må ses i en større utdanningspolitisk sammenheng, og det er derfor rimelig at man får anledning til å foreta en aweining mellom stedsvalget og andre ting man ønsker å legge vekt på. Derfor er det rimelig å legge opp til en samlet debatt og ikke en delt debatt. Jeg vil derfor avslutte mitt innlegg med å anbefale Høyres medlemmer og andre representanter her på tinget å stemme for Carl I. Hagens forslag om en todeling istedenfor en tredeling av debatten. Når det gjelder hr. Hagens andre forslag om tidsfordelingen, har vi hatt en debatt om dette i komiteen, og vi mente det var grunn til å sette av noe mer tid til Kulturdepartementets ansvarsområde enn til Kirke- og undervisningsdepartementets ansvarsområde. Jeg vil derfor fraråde at man går til en lik fordeling av taletiden på de to departementene. Harald Synnes: Vi har også drøftet dette spørsmålet i Kristelig Folkepartis gruppe, og jeg kan kort og greit si at vi deler fullt ut det syn som er kommet til uttrykk fra Carl I. Hagens side. Jeg vil understreke nettopp det som ble sagt av Carl I. Hagen, at det vil skape en meget uheldig presedens hvis enkeltsaker som noen grupper måtte ønske å fokusere, skal trekkes ut og debatteres for seg. En deling etter departementslinjene vil også være i samsvar med det som har vært praktisert tidligere her i Stortinget når det gjelder komiteer som har ansvar for mer enn ett departement. Jeg vil da anbefale Stortinget å støtte det forslag som er kommet fra Carl I. Hagen. Jeg går ut fra at rekkefølgen blir den samme som i proposisjonen og innstillingen, at Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett blir å behandle først. Når det gjelder tidsinndelingen, må man ta rimelig hensyn til de spesielle forhold som denne gang knytter seg til Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett, slik at det vil være fornuftig å avsette noe mer tid til det. Jeg vil antyde 3Vi times debatt om Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett og 4Vi times debatt ora Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett innenfor den fordeling av taletid som man ellers er blitt enig om. Jeg anbefaler at man tiltrer Carl I. Hagens forslag. Hans Hammond Rossbach: Det er blitt en stor debatt om taletiden. Jeg må si meg enig i det som hr. Hagen har sagt. Det er ikke så helt enkelt å legge fram sitt alternative budsjett med en taletid på f.eks. 5 minutter. skal også være klar over at vi ikke sitter i komiteen, og har dermed heller ikke muligheter for å gi uttrykk for våre synspunkt gjennom innstillingen. Uansett hvordan en ser på dette, synes jeg det iallfall må være riktig at de små partiene får lov til å bestemme hvor mye tid de vil bruke på hvert enkelt departements budsjett og hver enkeltsak innenfor den totale taletid en har kommet fram til fra komiteens side, dvs. 15 minutter for vårt vedkommende. Vi vil særlig sette pris på om vi får lov til å fordele denne taletid på debatten om Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett, på Kirkeog undervisningsdepartementets budsjett eller på Bodø/Tromsø-saken. Vi ville også sette pris på om vi fikk anledning til å gi uttrykk for vårt syn når komiteen fastsetter taletiden, slik at det ikke blir bestemt at vi må ha 5 minutter på det og 5 minutter på det. Hvis komiteens forslag blir vedtatt, vil jeg henstille til presidenten at vi får anledning til å bestemme hvor mye tid vi vil bruke på de enkelte departementers budsjett innenfor disse 15 minutter vi er tildelt. Det vil si at vi ønsker å bruke 10 minutter på Kirke- og undervisningsdepartementet og 5 minutter på Kultur- og vitenskapsdepartementet, og så får vi greie oss med 3 minutter når det gjelder Bodø/Tromsø-saken. Jeg vil henstille til presidenten å etterkomme dette ønsket. Ellers vil vi stemme for Carl I. Hagens forslag. Presidenten: Hr. Rossbachs ønske er notert. Arent M. Henriksen: La meg si at den tredeling som komiteen har foreslått, reiser et problem for oss, og det gjelder den totale taletid. Det er svært vanskelig for oss å kunne si noe særlig sammenhengende om Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett på 5 minutter. Når det er sagt, må jeg bare understreke at vi finner departementets måte å legge fram siviløkonomutdanningen i Nord-Norge på som særdeles uforsvarlig. Det framgår for så vidt av proposisjonen at dette er uforsvarlig når det på side 43 står at spørsmålet om kapasitet og oppbyggingstakt for det nye studiet og organisatoriske spørsmål skal avklares på et senere tidspunkt. Jeg synes det er ganske fantastisk at en kulturminister med den bakgrunn som hr. Langslet har, når han fremmer forslag om oppbygging av en ny siviløkonomutdanning, er det første spørsmålet som skal avklares uavhengig av alt annet i tilknytning til denne utdanningen, stedsvalget. fra Høyre og de andre borgerlige partiene på å få til en todeling som et forsøk på å drukne denne slette saksbehandlingen både når det gjelder siviløkonomutdanningen og kanskje ikke minst når det gjelder Kulturdepartementets budsjett ellers. Det er jo hyggelig at hr. Hagen i dag tar på seg den rollen å ta taletid fra de store og gi til de små. Hans rolle i det norske samfunnet er jo omtrent det motsatte til vanlig, så i så måte er hans innlegg hyggelig. Men det gjør ikke at vi går på den limpinnen som han forsøker å legge ut, og som jeg forstår nå til og med er avklart i gruppemøte i Kristelig Folkeparti, nemlig at en skal drukne siviløkonomiutdanningen i et slett kulturbudsjett. Det er bakgrunnen for at vi går inn for tredelingen. Ragnhild Queseth Haarstad: La meg bare få gjøre kjent at Senterpartiet støtter presidentens forslag til debattopplegg. Vi mener det vil bli en ryddigere og mer oversiktlig debatt. Jeg har lyst til å peke på at siviløkonomutdanningen i Nord-Norge er en stor sak, det er kanskje den største sak for landsdelen siden vi i Stortinget behandlet saken om opprettelse av Universitetet i Tromsø. Jeg synes derfor det er naturlig at denne saken får den oppmerksomhet som den fortjener å få, ved at den gis egen behandling. Presidenten: Vi er dermed ferdige med debatten om formalitetene, i tråd med det vi vedtok tidligere. Det foreligger to forslag, det er presidentens forslag om at debatten deles i tre, og Carl I. Hagens forslag, som lyder: «Debatten deles i to deler, en for Kulturog vitenskapsdepartementets budsjett og en for Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett.» Det har under den debatt vi nå har hatt, ikke kommet frem andre forslag, og presidenten vil la Stortinget avgjøre spørsmålet om debattordninger ved at vi nå voterer alternativt mellom de to forslag. Votering: Ved alternativ votering mellom presidentens forslag og Carl I. Hagens forslag bifaltes presidentens forslag med 71 mot 67 stemmer. Presidenten: Debatten er dermed besluttet delt i tre. debatten om etablering av siviløkonomisk utdanning i Nord-Norge begrenses til 1 time og 35 minutter. Videre foreslår presidenten at fordelingen av taletid på partigruppene blir som folger: Kirke- og undervisningsdepartementet: Arbeiderpartiet 70 minutter, Høyre 50, Kristelig Folkeparti 30, Senterpartiet 15, Sosialistisk Venstreparti 5, Fremskrittspartiet 5 og Venstre 5 minutter. Kultur- og vitenskapsdepartementet: Arbeiderpartiet 100 minutter, Høyre 70, Kristelig Folkeparti 20, Senterpartiet 15, Sosialistisk Venstreparti 10, Fremskrittspartiet 10 og Venstre 5 minutter. Siviløkonomisk utdanning i Nord-Norge: Arbeiderpartiet 35 minutter, Høyre 30, Kristelig Folkeparti 10, Senterpartiet 5, Sosialistisk Venstreparti 5, Fremskrittspartiet 5 og Venstre 5 minutter. — Presidentens forslag anses bifall Videre vil presidenten minne om hr. Rossbachs ønske om at de mindre partigruppene — eller for så vidt alle partigrupper — må få adgang til å fordele taletiden for departementsdebattene og siviløkonomutdanningsdebatten etter hvordan de seiv ønsker å disponere den tildelte taletid. Hvis ingen har innsigelser mot dette, som presidenten oppfatter som et rimelig forslag fra de mindre partigrupper, vil det bli gått frem på den måten. — Ingen innvendinger har kommet. Vi starter så med behandlingen av Kirkeog undervisningsdepartementets budsjett. Reiulf Steen (komiteens formann): Når vi sammenlikner reaksj onene på utdanningsbudsjettene vi fikk i fjor, med de reaksj oner som er kommet i år, ser vi en nesten dramatisk forskjell. Regjeringens budsjettforslag i fjor utløste den største streik i landets historie. Over 800 000 lærere og elever gikk til politisk streik i protest mot budsjettforslaget. Vi opplevde det ironiske at Høyre, som hadde hatt «ro i skolen» som sitt viktigste slagord i skolepolitikken, fikk oppleve en sterkere uro enn man hadde registrert noen gang før i norsk skoles historie. I år har det ikke vært tilsvarende re aksjoner for skolebudsjettenes vedkommende. Forklaringen er at Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondevik i år har lagt fram et helt annerledes budsjett enn det Høyres Tore Austad la fram i fjor. enkelte fagstatsråd er til å føre bikkjeslagsmålet med Finansdepartementet. Dette er etter min mening å føre debatten på sidespor, foruten at det er urettferdig overfor den forrige statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. Forklaringen er selvsagt en helt annen. Forklaringen er først og fremst den at Tore Austad tok Høyre-politikken alvorlig. Han foretok de nedskjæringer i utdanningsbudsjettene som ville vært helt nødvendige dersom Høyre skulle komme i nærheten av å innfri sine skatteløfter fra valgkampen høsten 1981. Da sa som kjent Høyre at partiet ville gjennomføre skattelettelser i størrelsesordenen 6— 7 milliarder kr. Dersom man skulle oppnå det, måtte man minst foreta de nedskjæringer som Tore Austad foreslo i fjor, og man måtte gjort det ikke bare på utdanningsbudsjettene, men på sosial- og helsebudsjettene, samferdselsbudsjettet, Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett, Miljøverndepartementets, Landbruksdepartementets og Forsvarsdepartementets budsjetter. Tore Austads problem og Tore Austads skjebne var at han trodde på den «dynamiske» skattepolitikken, og som den eneste av Regjeringens medlemmer gjorde et alvorlig forsøk på å innfri Høyres skatteløfter. Men som kjent, utakk er verdens lønn, og da Høyres statsråd kom til Stortinget med sitt forslag, måtte han oppleve den forsmedelse at hans egen gruppe og hans støttepartier omkalfatret forslaget hans fullstendig og gav det en helt annen karakter ved å plusse på ikke mindre enn 117 mill. kr. Dermed kom fjorårets forslag til utdanningsbudsjett til å bli den formelle gravtale over den «dynamiske» skattepolitikken, og det ble Tore Austad som foretok forrettelsen i stedet for han som rettelig burde ha gjort det, finansminister Rolf Presthus. Den «dynamiske» skattepolitikken bygger som kjent på den filosofi at man skal gi de mest velstående mer og de minst velstående mindre. På den måten, tror man, vil både de mest velstående og de minst velstående komme til å arbeide mer. I neste omgang skal denne økte arbeidsinnsats gi sterkere vekst, og i siste omgang vil dermed det offentlige også øke sine inntekter, og til slutt vil alle bli lykkelige. Tore Austad gjorde den meget nyttige gjerning helt konkret å vise hvor håpløs denne filosofien er. Arbeiderpartiet har under det konkrete arbeidet med forslaget til budsjett for 1984 konsentrert seg om tre hovedområder: grunnskolen, spesialundervisningen og voksenopplæringen. Mine partifeller i komiteen vil med større grundighet behandle hvert og et av disse områdene. Da de tre nåværende regjeringspartier skrev sin felles innstilling til langtidsprogrammet våren 1981, viste de til at de synkende barnetall ville frigjøre betydelige ressurser. Da mente de tre partiene at dette ville gjøre det mulig å øke kvaliteten i skolen ved å senke det maksimale elevtall i klassene for barnetrinnet og ved å øke rammetimetallet. I alle de år da vi hadde de store barnekullene, hadde vi også vært tvunget til å opprettholde store klassestørrelser. Vi var våren 1981 enige med de tre partiene i hva de uttalte i innstillingen til langtidsprogrammet. Forskjellen er at vi er enige også nå, og vi har derfor konkret fremmet forslag om en økning av rammetimetallet og en styrking av lærertettheten i grunnskolen, slik at vi vil bli satt i stand til å øke sysselsettingen blant lærere med mellom 600 og 850. Det er klart at dette er et viktig sysselsettingstiltak i en periode da vi, for øvrig til veldig manges overraskelse, opplever en stor og stadig økende arbeidsledighet også blant lærerne. Men vi vil gjerne understreke at vi ikke har noe ønske om å særstille lærerne blant de grupper av arbeidsledige som vi har i vårt land. Men ved å gjennomføre et meget viktig utdanningspolitisk tiltak til styrking av kvaliteten på undervisningen i grunnskolen, oppnår vi samtidig å øke sysselsettingen blant lærere, og det ser vi selvsagt på som en betydningsfull og viktig bieffekt. Når det gjelder bevilgningene til den videregående skole, inneholder forslaget betydelige økninger. Det er ved siden av bevilgningene til privatskoler det enkeltområde som viser den aller sterkeste økning i utdanningsbudsjettene en helt vesentlig større økning enn noe annet område. Bakgrunnen for det er ganske klar. Det er at man har prioritert den videregående skole for å gi plass til det økende antall søkere som er skapt av arbeidsledigheten. Arbeiderpartiet slutter seg selvsagt til det. Og vi støtter forslaget til utvidéfse av antall plasser i den videregående skole. Vi gir også vår støtte til at man i den videregående skole søker å gi plass til den ungdom som ellers bare har som alternativ å være ledig. Vi vil imidlertid for vår del understreke at med en annen økonomisk politikk f ra Regjeringens side og en annen sysselsettingspolitikk hadde den ekstraordinære innsatsen for den videregående skoles vedkommende ikke vært nødvendig. skole i stor utstrekning kan komme til å bli et sted å være og ikke først og fremst et sted å lære for den ungdom som ikke har videregående skole som sitt første alternativ, men som går til den videregående skole fordi det ikke finnes noe annet alternativ enn arbeidsledighet. Med den sterke økning i elevtallene som man nå har i den videregående skole, ikke minst av eldre ungdom som nå søker til den videregående skolen, er dette helt klart en fare og kan få store og utilsiktede pedagogiske virkninger. Jeg vil i denne forbindelse når det gjelder arbeidsledligheten blant ungdomsgruppene, også peke på at vi i Arbeiderpartiet ber om at man ser nøye på de bevilgninger som er foreslått til opprettelse av lærlingkontrakter, og at man for det tilfelle det ikke skal lykkes å oppfylle de optimistiske mål man der har stilt, overfører ressurser til andre formål innenfor utdanningsbudsjettene, ikke minst til styrkingen av kvaliteten i grunnskolen. Hans E. Strand: Regjeringens budsjettforslag viser en budsjettøkning på 12,4 pst. for Kirke- og undervisningsdepartementet og 8,1 pst. for Kultur- og vitenskapsdepartementet. Sammenholdt med en forventet prisstigning på 6 pst. og en økonomisk situasjon hvor det er meget viktig med en nøktern offentlig bruk av penger, må budsjettforslagene kunne karakteriseres som fullt tilfredsstillende. For Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett må det for ordens skyld gjøres oppmerksom på at den reelle tilførsel av ressurser øker noe mindre enn det refererte tall kunne tyde på, på grunn av ekstraordinære tiltak for å øke antallet nye elev- og lærlingplasser i 1983. Hvilke prioriteringer er lagt inn i budsjettet? Her vil jeg trekke fram tre. For det første: Grupper som av ulike årsaker står svakt i samfunnet, skal få et bedret tilbud om utdannelse eller opplæring. Dette gjelder ungdom som i dagens situasjon risikerer å bli gående arbeidsledig, og det gjelder funksjonshemmede. Det satses derfor sterkt på flere elevplasser i videregående skole, støtte til opprettelse av et høyt antall lærekontrakten utvidelse av funksjonshemmedes rett til opplæring i videregående skole og et styrket opplæringstilbud i sosiale og medisinske institusjonen Når det gjelder undervisningstilbudet til ungdommen, har dette økt meget hurtig de senere år. I 1981 hadde vi således ca. 149 200 elever i videregående skole, i 1982 153 800, høsten 1983 var dette økt til ca. 166 000, og høsten 1984 er det budsjettert med 170 000 elever. økt med mer enn 20 000, som utgjør en prosentvis stigning på ca. 14. Dette er høye tall som ikke ville latt seg realisere uten en meget klar prioritering både f ra regjering og fylkeskommunen Det andre feltet hvor jeg vil fremheve Regjeringens prioritering, er tilbudet til dem som av ulike årsaker bare fikk anledning til å gjennomføre grunnskolen i sin ungdom. Av betydning for disse, hvorav mange er kvinner, er både satsingen på flere elevplasser i videregående skole og bevilgningene til alternativ førstegangsopplæring i henhold til voksenopplæringsloven. Regjeringen har helt klart prioritert denne type kompetansegivende førstegangsopplæring fremfor den mer hobbypregede voksenopplæring i opplysningsorganisasjonenes regi. Det siste jeg vil trekke fram, er grunnskolen. Elevtallet går nå hurtig ned, og det er fristende i dagens økonomiske situasjon å skjære ned ressurstilførselen i takt med elevtallsreduksjonen. Dette har ikke skjedd, og det er ikke foreslått for 1984. Ressursbruken pr. elev øker jevnt og sikkert, men ikke fullt i takt med elevtallreduksjonen. Noen ressurser kan derfor sies å bli overført til andre undervisningsformål, f.eks. videregående skole og høyere undervisning, hvor elevtall og studenttall stadig øker. Sammenfattet i få ord: Regjeringens prioritering er den grunnleggende undervisning for de svakeste og de som har fått minst før. Hva prioriterer Arbeiderpartiet? La oss først se på deres forslag til nedskjæringer i forhold til Regjeringens og flertallets budsjettforslag. For det første ønsker de ikke å øke bemanningen til kirkelige formål så mye som budsjettforslaget går ut på. De foreslår å redusere med fire prester, to kateketer og fire undervisningskonsulenter. Dette er sterke reduksjoner hensett til hva Arbeiderpartiet sluttet seg til i Innst. S. nr. 265 for 1980-81. På side 16 i nevnte innstilling står følgende: «Komiteen mener derfor at dersom kirken skal kunne dekke alle sine oppgåver på en tilfredsstillende måte i årene framover uten å kreve en urimelig arbeidsinnsats av sine ansatte, må antall stillinger økes vesentlig.» På side 19 i samme innstilling finner en under komiteens sammendrag: «Komiteen har presisert kirkens behov for økt tilgang på personell av alle kategorier og økte ressurser til å ta seg av oppgåvene. budsjettinnstilling vi behandler i dag. Arbeiderpartiet må ha mistet troen på at kristendommen har en egenverdi, og på at kristen moral kan være en viktig støttespiller i kampen mot den nyere tids sosiale og moralske oppløsningstendenser. Reduserte bevilgninger til eksamensawiklingen i grunnskole og videregående skole er det neste felt hvor Arbeiderpartiet markerer seg. Sett i sammenheng med den debatt som har utspilt seg de seneste dager foranlediget av Norsk Lærerlags anbefaling om å gå bort fra eksamen og karakterer i grunnskolen, fremstår Arbeiderpartiets standpunkt som fullstendig klart. Eksamen og karakter skal fjernes fra norsk grunnskole, nær sagt så hurtig som mulig. Det skulle for så vidt ikke være nødvendig med noen ytterligere presisering fra Arbeiderpartiets side, men jeg vil likevel oppfordre representanter for partiet til å gjenta sine standpunkter her og nå. Et tredje felt hvor Arbeiderpartiet går inn for nedskjæringer, er de private skoler. Kap. 250 foreslås redusert med 15 mill. kr. og kap. 336 med 1,5 mill. kr. Hvorfor foretar Arbeiderpartiet disse reduksjoner? I innstillingens tekst argumenteres det med at det for de private skoler er foreslått større økninger enn for de offentlige skoler, og at dette er urimelig. Dette er ganske sikkert en skinnargumentasjon. Arbeiderpartiet ønsker ikke private skoler. De private skoler har gjennom mange år med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon blitt sulteforet. Det skulle da bare mangle at man ikke forsøker å rette opp situasjonen, slik at de private skoler får arbeidsvilkår i samsvar med lovgivningen. Seiv med den oppjustering som ligger i budsjettet for 1984, vil private skoler utdanne sine elever eller studenter med lavere kostnader for det offentlige enn det som er tilfellet ved offentlige skoler. De private skoler tilbyr således delvis et alternativ til de offentlige, delvis en supplering. Begge deler er etter Høyres oppfatning verdifullt og tjenlig. Det fjerde og siste punkt hvor Arbeiderpartiet går inn for en nedskj æring, er under kap. 375. Arbeiderpartiet ønsker ikke at Kultur- og vitenskapsdepartementet skal få til disposisjon 400 000 kr. til forskning, undersøkelser, sakkyndig hjelp m.v. på medieområdet. Arbeiderpartiet vet hvilken medieutvikling som er mest tjenlig for Norge. Vi andre ser et behov for å prøve oss fram, for å finne ut hva som er tjenlig, og hva som er mindre tjenlig. Kultur- og vitenskapsdepartementet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse påplussinger. Det kommer sikkert Arbeiderpartiets talere seiv til å gjøre. Det er imidlertid min påstand at Arbeiderpartiets profil kommer klarere fram gjennom de nedskjæringer de går inn for, enn ved de økninger det satses på. La meg helt til slutt komme inn på en konkret sak under Kirke- og undervisningsdepartementet. Prestegårdene med sin jord- og skogbruksdrift var en gang i tiden religiøse, kulturelle og landbruksfaglige sentra i bygdene. Den landbruksfaglige funksjon er for lengst borte. Den kulturelle funksjon er etter hvert overtatt av private lag og organisasjoner, kommunal og fylkeskommunal kulturaktivitet, fjernsyn og radio. Endelig har også prestegårdene mange steder utspilt sin rolle som et religiøst samlingspunkt. Arbeidskirker, menighetshus og andre forsamlingslokaler har overtatt prestegårdens plass. Ved vurderingen av hva som bør skje med prestegårdene i fremtiden, er det også grunn til å legge en viss vekt på den økonomiske situasjonen. Driften av jord og skog gir dårlig økonomisk resultat, og vedlikeholdet av bygningene er kostnadskrevende. Det er derfor etter mitt skjønn behov for en hurtig avklaring av hva som skal skje med de norske prestegårder i fremtiden. Jeg regner derfor med at departementet vil legge fram sine synspunkter på denne sak for Stortinget så snart som mulig. Kirsti Grøndahl: Arbeiderpartiet er glad for at Regjeringen i årets budsjettforslag ikke har forsøkt å gjenta «suksessen» fra i fjor. Ikke bare synes raseringen å utebli, men på de fleste områder holdes bevilgningene på et akseptabelt nivå. Når det gjelder økningen i antall elevplasser i videregående skoler, har Arbeiderpartiet allerede gitt departementet ros for de resultater som er oppnådd. Men vi er naturligvis ikke enige med Regjeringen i alle dens prioriteringer. Og når det gjelder statens tilskudd til drift av barnetrinnet, er det grunn til skuffelse fordi sterkt forpliktende programløfter og trepartierklæringer skapte forventninger om noe annet. For første gang etter krigen er vi nå i den lenge etterlengtede situasjon at lærerdekningen synes å være tilfredsstillende for hele landet. Ja, vi opplever til og med en viss overtallighet av lærere. Nå vil jeg være blant de siste som krever at lærere skal stilles i noen annen posisjon enn andre arbeidsløse i landet. bl.a. påtår seg større omsorgsoppgåver, er det klokskap og ikke «overbud» å la lærere få en jobb i skolen istedenfor å gi dem trygd for å la være å arbeide. Arbeiderpartiet har flere ganger i løpet av 1983 foreslått å øke rammetimetallet for barnetrinnet i grunnskolen. Svaret fra de borgerlige partiene har til nå vært at dette er overbudspolitikk. Men i lengden kan ikke de borgerlige partiene på en så lettvint måte avvise kravet om flere lærere i skolen når behovet så klart er dokumentert. I budsjettinnstillingen har man derfor valgt en annen awisningstaktikk, idet regjeringspartiene nå sier at de ikke i år, men til neste år regner med å komme tilbake til saken. Dessverre for elever og lærere gir ikke ord alene noen forbedring. En ting er det at Regjeringen ennå ikke har vilje til å innfri programerklæringer og derigjennom øke kvaliteten i grunnskolen. Noe annet og langt verre er de kvalitetssenkende forslag som ligger i budsjettet. Disse forslagene er ikke alltid like lette å oppdage, men går man litt bakenfor tallene og ser på Kirke- og undervisningsdepartementets og Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett under ett, får man en sterk bekreftelse på at opplæringstilbudene til dem som stiller aller svakest i samfunnet og skolen, vil bli dårligere neste år. Regjeringens begrunnelse for innstramminger og nedskjæringer er den økonomiske situasjonen. Men denne begrunnelsen er langt fra overbevisende. På noen områder har nemlig Regjeringen foreslått en oppsiktsvekkende påplussing: jeg tenker bl.a. på tilskudd til kirkelig og geistlig virksomhet som øker med 11,4 pst, og tilskudd til private skoler som øker med hele 23,4 pst. Budsjettforslaget inneholder altså enkelte store påplussinger. Hvis man hadde villet, hadde man altså kunnet forhindre den svekkede innsatsen for de svakeste. Jeg vil i fortsettelsen ta for meg Kirke- og undervisningsdepartementets og Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjetter og påvise denne nedprioriteringen av de svakeste. Departementet hevder at budsjettet for 1984 har en realvekst når det gjelder tilskudd til spesialundervisning i grunnskolen. Denne påstanden bygger på et sviktende grunnlag, idet man tar det for gitt at behovet for spesielt tilrettelagt opplæring vil synke i takt med den alminnelige elevtallsnedgangen i skolen. Svært lite tyder imidlertid på at denne antakelsen er riktig. Tvert imot er det grunn til å anta at antall elever som har behov for slik undervisning, fortsatt vil øke. Dette henger bl.a. spesialpedagogikken gir oss ny innsikt, og dermed utvikler læringsmulighetene, og fremfor alt med at mange barn har så vanskelige oppvekstvilkår at det i seg seiv forsterker behovet for spesielle tiltak. Komiteens enstemmige konklusjon er derfor at tilskuddet til spesielt tilrettelagt opplæring i grunnskolen ennå ikke har nådd et tilfredsstillende nivå. For en annen gruppe elever i grunnskolen vil opplæringstilbudet bli direkte svekket neste år. Det gjelder norsk- og morsmålsopplæringen for fremmedspråklige elever. Her foreslår departementet en nominell økning i bevilgningen på 6,8 pst. Samtidig vet vi at antallet fremmedspråklige barn øker sterkt. For skoleåret 1982-83 var økningen på 11,6 pst, og vi vet at det er de yngste årskullene som øker mest. For neste år vil altså antall fremmedspråklige elever øke, mens bevilgningen til norsk- og morsmålsopplæring blir stående stille. En samlet komite påpeker dette forholdet. Men de borgerlige partiene er ikke villige til å trekke noen økonomisk konsekvens av denne realiteten. Dessverre for de fremmedspråklige elevene gir ikke ord alene noen forbedring. Høsten 1982 vedtok Stortinget en lov om fortrinnsrett ved inntak av elever som trenger spesielt tilrettelagt opplæring i videregående skole. Det borgerlige flertall i Stortinget utsatte iverksettingen av loven fordi skoleverket ennå ikke var forberedt på å ta imot disse elevene. Som forberedelse til at loven skulle tre i kraft, bad man om at fylkene skulle utarbeide opptrappingsplaner for hvordan fortrinnsretten kunne bli gjennomført, og dessuten om at flere lærere i videregående skole skulle få opplæring i spesialpedagogikk. I mellomtiden skulle fylkene gradvis øke sitt inntak av funksjonshemmede elever. Det har nå gått ett år siden Stortingets behandling, og ennå har ikke fylkene fått beskjed om å utarbeide opptrappingsplaner. Dessuten er bevilgningene både til statens lærerkurs og til de pedagogiske høyskoler skaret ned. Det viser at Kultur- og vitenskapsdepartementet slett ikke har tenkt å øke innsatsen for å forberede lærerne i videregående skole på at elevgrunnlaget blir forandret. Om årets tilskudd til tilrettelagt opplæring i videregående skoler hevder Regjeringen at bevilgningen øker «med sikte på i større grad å realisere de funksjonshemmedes rett til videregående opplæring». Inntaket skal ifølge departementets rammer øke fra 3 til 3,5 pst. Det er bare det at disse tallene ligger langt under det inntaket fylkene allerede opererer med. for de funksjonshemmede i videregående skole fra 100 pst. til 90 pst. Ett er iallfall sikkert: Med Regjeringens opptrappingstakt vil det ta B—lo år før loven om fortrinnsrett kan iverksettes. Som et forsøk på å forsere opptrappingsplanen har Arbeiderpartiet foreslått en økning på 20 mill. kr. i sitt alternative budsjett. Det klareste utslag av nedprioritering står ikke omtalt i budsjettforslaget i det hele tatt. Men det vil innebære at det desentraliserte utdanningstilbudet i spesialpedagogikk i Sandane vil bli nedlagt. Seiv om det bare dreier seg om en bevilgning på ca. 400 000 kr, har ikke de borgerlige partiene mer enn vakre ord å bøte på situasjonen med. I et annet tilfelle står valget mellom en fortsatt utdanning av miljøpersonale ved spesialskolene og en bevilgning på 250 000 kr. Her har departementet av budsjettmessige årsaker — og med beklagelse — mattet velge å nedlegge miljøutdanningen for å kunne opprette en utdanning for mobility-personale for blinde. Igjen har de borgerlige partiene mange vakre ord om betydningen av miljøopplæring, men ingen penger. Man kunne kanskje tatt 250 000 kr. fra de 26 mill. kr. som man styrker privatskolene med? Voksenopplæringskapitlene har generelt sett fått dårlig behandling. Og på to områder går dette direkte ut over tilbudet til svake grupper i samfunnet. Det dreier seg om nominelle nedskjæringer i voksenopplæring for innvandrere og i voksenopplæring til grupper med spesielle behov. Som sagt, det holder ikke som regjeringspartiene gjør, å vise til nødvendigheten av tilbakeholdenhet når det gjelder statens utgifter i 1984. Også på Kirkeog undervisningsdepartementets budsjett har det vært mulig å styrke enkelte områder framfor andre. Man kunne ha valgt å styrke de svakeste. Å få rett i sine spådommer kan ofte gi en god følelse, men når Arbeiderpartiet nå har fått rett i sin spådom om at forsøks- og utviklingsarbeidet i skoleverket vil bli nedbygd i takt med nedbyggingen av Forsøksrådet, er denne gode følelse ikke særlig mye å glede seg over. På årets budsjett er det ikke mulig å gjenfinne overføringer fra Forsøksrådet til de andre rådene. Og trekker vi eksamensutgiftene ut av budsjettet for Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring, ser vi at det er realnedgang i de midler som kunne vært brukt til forsøks- og utviklingsarbeid. I tillegg har man trukket inn de tidsavgrensede stillingshjemlene ved skoledirektørkontorene som skulle initiere desentralisert forsøks- og utviklingsarbeid. ikke blitt mindre. Det vil heller ikke komme til å bli det. Det bærer årsrapporten fra Grunnskolerådet og RVO klart bud om. Og Lærerlagets vedtak om å arbeide mot en karakterfri grunnskole vil også kreve forsøksvirksomhet. Jeg ser at regjeringspolitikere allerede har vist Lærerlagets forslag den kalde skulder. Det virker kortsiktig. Det er å overse de problemene som karakterer i en obligatorisk skole trass alt fører med seg. Istedenfor avvisning burde man være imøtekommende og oppmuntre til forsøks- og utviklingsarbeid for om mulig å finne fram til vurderingsformer som kunne gi elevene bedre motivasjon og stimulere til større innsats for alle, bedre enn det dagens karaktersystem gir grunnlag for. Vi må dessuten være klar over at den kunstige motivasjon som ligger i karakterene i forhold til inntak til videregående opplæring, snart vil bli borte. Elevtallutviklingen tilsier at om få år vil elevene komme inn i videregående skole uten særlig konkurranse om plassene. Da hadde det vært godt om man i mellomtiden hadde drevet forsøks- og utviklingsarbeid som bygde på andre motivasjonsfaktorer enn trusselen om dårlige karakterer. Presidenten: Før neste taler - hr. Synnes — får ordet, vil presidenten ta opp forslag, som også er en del av de samrådinger han har hatt med komiteen, om at det etter de enkelte innlegg ikke blir anledning til replikker, at de som tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletid, for en taletid på inntil 3 minutter, at alle disse 3-minutters innlegg kommer til slutt, etter at man har hatt de tre debattene, og at votering over den tredelte debatt foretas til slutt. — Presidenten anser dette som en praktisk og bifalt ordning, seiv om det er meget få endog av komiteens medlemmer til stede i salen. Harald Synnes: Kristelig Folkeparti er vel tilfreds med budsjettforslaget for Kirke- og undervisningsdepartementet for 1984. Det har skjedd en betydelig styrking både av grunnskolen og den videregående skole, og ikke minst når det gjelder spesialundervisningen. Elever med behov for spesielle tiltak vil få en bedre hverdag i 1984. Lærlingordningen er tiltenkt en større opptrapping enn i noe foregående år, og budsjettets profil er lagt med tanke på å imøtekomme dagens store ungdomskulls behov for skole eller sysselsetting. Bevilgningene til kirkelige formål har fått en betydelig opptrapping, bl.a. med nye stillinger, og det er tilfredshet med at normsatsene til private grunnskoler nå endelig er kommet mer på linje med de offentlige skoler. sett mer midler til, og som man gjerne hadde ønsket å prioritere høyere, er voksenopplæringen, spesielt studiearbeidet i organisasjonene, videre statlig støtte til kommunale og fylkeskommunale skolebygg og vel også bedring av læreboksituasjonen. Den norske kirke er på flere mater i en omstillingsfase. Med bakgrunn i stortingsmeldingen om stat og kirke, som ble behandlet våren 1981, er det fremmet lovproposisjon om endringer i lov om Den norske kirkes ordning, som vil bli behandlet i Stortinget i vårsesjonen. Her vil bl.a. rådsstrukturen i kirken få en omlegging med tanke på å styrke kirkens indre selvstyre. Høyesterettsdommen i Børre Knudsen-saken har skapt behov for en nyorientering fra kirkens side, og mye taler for at det vil bli en bevegelse i forholdet mellom stat og kirke i årene framover. I en årrekke har kirken slitt med store bemanningsproblemer, og mange av kirkens tjener har vært sterkt overbelaste! Tilgangen på prester og annet kirkelig personell har bedret seg, men mangelen på stillinger er fortsatt påtakelig. Det er derfor gledelig at departementet har foreslått 15 nye prestestillinger og 5 nye kateketstillinger. Komiteens flertall har gitt sin tilslutning til denne stillingsøkning. Det er også et viktig skritt i retning av å få undervisningskonsulentstillinger i alle bispedømmer. Med de 4 nye stillinger som nå er foreslått, gjenstår slike i bare fire bispedømmer, og departementet varsler en oppfølging med tilsvarende kvote neste år. Undervisningsarbeidet i menighetene er viktig, men ofte et forsømt område. Dette har sammenheng med personellmangelen. Det er grunn til å understreke en meget gledelig opptrapping i tilskuddet til sjømannsmisjonens virksomhet, delt mellom økt statstilskudd til prestelønningene og et kronetilskudd til styrking av den alminnelige virksomhet. Det fallende elevtallet i grunnskolen begynner nå å gi sterke utslag. I perioden 1981 —82 til 1985 —86 vil anfallet elever i grunnskolen være redusert med om lag 60 000. Dette får betydelige konsekvenser både for lærerbehovet, for romsituasjonen ved den enkelte skole og i den enkelte kommune, og det krever stor evne til tilpassing og omstilling for alle berørte parter. Det har vært et ønske både fra lærerorganisasjonene og fra dette hus at ressurser som nå frigjøres på grunn av fallende elevtall, må kunne nyttes til standardheving i grunnskolen. Det er behov for styrkingstiltak, både når det gjelder større lærertetthet, utviding av spesialundervisningstilbudet og andre tiltak for å styrke skolens omsorgsfunksjon. årrekke foreslått en reduksjon av det maksimale elevtall i klassen på barnetrinnet, og også foreslått midler avsatt til dette. Vi er kjent med at departementet arbeider med disse spørsmål, og vi håper at vi i løpet av 1984 kan få forslag om dette fra departementet. En rekke styrkingstiltak i skolen vil ha den dobbelte hensikt, som også nevnt av andre, både å heve standarden i skolen og å sysselsette lærere som ellers bli overtallige. Arbeidet med integrering av funksjonshemmede i skoleverket går videre, om enn ikke i samme tempo som tidligere. Målsettingen må fortsatt være at enhver elev skal få det tilbud som ut fra en totalvurdering er til beste for eleven. En slik totalvurdering vil utvilsomt konkludere med at det er behov både for spesialskoler og for utvidede integreringstilbud i hjemmeskolen. Ettersom integreringen går videre, er det de elever som har størst behov for hjelp, som blir igjen i spesialskolene. Ut fra dette er det viktig å holde fast på spesialskolenes behov for personell og undervisningsutstyr. I Kristelig Folkeparti er vi meget glad for den brede enighet om å bevilge de nødvendige midler til innkjøp av tomt til ny døveskole på Heimdal i Trondheim. Det er likeledes et klart ønske fra komiteen å holde fast på det tidligere avgitte løfte om at Eikelund skole i Bergen skal få nytt svømmebasseng, og at arbeidet med skole for hørselshemmede på Vestlandet skal fortsette. I den anledning kan det nevnes at samme dag som komiteen avgav sin innstilling, gjorde Bergen bystyre vedtak om at kommunen skulle oppta forhandlinger med Kirke- og undervisningsdepartementet med tanke på bortleie av Hunstad skole til etablering av statlig skole for tunghørte. Når komiteen har gitt uttrykk for en viss tvil om dette var det gunstigste tilbud, hadde det bl.a. sammenheng med at Hunstad allerede er en skole for funksjonshemmede. Av bystyrets vedtak framgår det at Hunstad skoles nåværende elevgruppe fortsatt får sin undervisning ved skolen. Vi regner med at departementet finner en rasjonell løsning på dette spørsmål. Andre fra vårt parti vil omtale spørsmål som gjelder videregående opplæring. Samlet har voksenopplæringskapitlene fått en økning på 16,6 pst. fra 1983 til 1984. Ved første blikk synes dette meget tilfredsstillende. Imidlertid er en betydelig del av økningen en overføring av midler som tidligere har vært budsjettert over kap. 232, Spesialundervisning i grunnskolen. Den tradisjonelle voksenopplæringen i organisasjonenes regi har fått redusert sin bevilgning med 13,8 mill. kr. rettes opp så snart de økonomiske forhold kan tillate det. Det frivillige opplysningsarbeidet som gjennom generasjoner har vært utført av de frivillige organisasjoner, ser Kristelig Folkeparti som meget positivt og viktig. Seiv om dette i lange tider foregikk uten offentlig støtte, er det ingen tvil om at den støtte som blir gitt, er en nødvendig stimulans for dette arbeidet i dagens situasjon. Ikke minst i tider med vanskelige sysselsettingsforhold og fare for lediggang kan voksenopplæringen være et konstruktivt bidrag til å gi innhold i folks hverdag. Seiv om det denne gang ikke var mulig å heve beløpet til vanlige studieringer, har komiteens flertall foretatt en omdisponering som fører til en økning i tilskuddet til studieringer på høyere nivå med 3 mill. kr. Dermed kan en rekke voksenopplæringstilbud ute i distriktene, som har gitt mulighet for videreutdanning og forbedring av kvalifikasjoner for tusener av mennesker de senere år, holdes oppe. Det er også foretatt en omdisponering som kan muliggjøre en styrking av administrasjonen i opplysningsorganisasjonene. Dette er også viktig for å stimulere selve studiearbeidet. La meg også få komme litt inn på det innlegg komiteens formann innledet debatten med. Jeg har ofte med interesse lyttet til Steens innlegg i denne sal. Steen har ofte vist evne til å sette spørsmål inn i en prinsipiell sammenheng. Hans måte å trekke inn Høyres skattepolitikk på, og hans omtale av både foregående og nåværende statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet reiser ikke spørsmål av store skolepolitiske dimensjoner. Steen var inne på det synkende elevtall i grunnskolen — det var også representanten Kirsti Grøndahl — og det som er sagt fra regjeringspartienes side om behovet for heving av standarden i grunnskolen, spesielt på barnetrinnet. Vi vedstår oss det. Og jeg vil gjerne understreke at det i det budsjettet som føreligger, er en styrking av ressursgrunnlaget når man ser på ressursinnsats pr. elev. Jeg synes man går litt lettvint over det forhold at vi står overfor en nedgang i elevtallet i grunnskolen på nærmere 25 pst. over noen år. Og samtidig vet vi at vi står overfor nye og store utfordringer når det gjelder eldreomsorg. Vi står fast ved det som er sagt, at ressurser som frigjøres ved nedgangen i elevtallet i grunnskolen, må nyttes til standardheving. Det vil også skje, og vi har startet på den veien med det budsjettforslag som føreligger. midler. Det er ikke usannsynlig. En overføring til grunnskolen synes mindre rimelig i denne sammenheng, slike midler bør ses i sammenheng med midler til beslektede formål. Helt til slutt: Representanten Kirsti Grøndahl var inne på den påplussing som budsjettet innebærer når det gjelder kirkelige formål og private skoler. Jeg vil gjerne få si at denne påplussingen forteller mer om Arbeiderpartiregjeringenes manglende vilje til å prioritere slike formål enn om noen overprioritering fra denne regjerings side. Ranja Hauglid: Arbeiderpartiet er, i tråd med det vi tidligere har sagt, enig i at kirken bør tilføres økte ressurser. Men med de stramme økonomiske rammene, med til dels nedskjæringer på viktige områder, finner vi det ikke forsvarlig å være med på en så sterk økning som det er lagt opp til i budsjettproposisjonen. Arbeiderpartiet finner det derfor riktig å gå inn for en noe lavere opptrappingstakt enn det f.eks. ligger i å øke bemanningen innen kirken med hele 24 nye stillinger på en gang. Vi har derimot funnet det riktig å være med på en del mindre økninger, slik som til kristent arbeid blant blinde, og til deltaking i mellomkirkelig arbeid. Vi ser det som viktig at dette arbeidet får fortsette, og mener at konsulenten for menneskeretts- og nedrustningssaker må fortsette sitt arbeid. Det er politisk enighet om at en av de viktigste oppgåvene som må løses i det videregående skoleverket, er å gi fullverdig undervisningstilbud til elever mellom 16 og 20 år som etter vurdering har behov for spesielt tilrettelagt opplæring. Denne fortrinnsretten er lovfestet. Den er allikevel ikke reell så lenge den ikke er tidfestet. I Innst. O. nr. 4 for 1982 - 83, foreslo Arbeiderpartiet at fortrinnsretten skulle gjelde fra 1. januar 1984, men forslaget ble nedstemt av det borgerlige flertallet. I stedet er det nå opp til departementet når dette skal skje. Departementet skal, som nevnt tidligere, utarbeide en opptrappingsplan, som skal legges fram for Stortinget. Denne planen skal baseres på oppgåver fra fylkeskommunene. Jeg hadde derfor ment å spørre statsråden om fylkene nå er i gang med dette arbeidet, men etter Kirsti Grøndahls konstatering er vel det unødvendig, for dersom fylkene ennå ikke har fått beskjed om dette, taler jo det for seg. Gjennomføring av opptrappingsplanen skal skje ved årlige bevilgninger over statsbudsjettet. praksis blir reell. Det er ikke noe nytt at saker skal gjennomføres på sikt under denne regjeringa. Men med tanke på den faktiske situasjonen bør opptrappingsplanen heller bli en oppheisingsplan, for det er neppe tilstrekkelig å bruke trappa i denne saken! — Jeg skal begrunne det nærmere. Ifølge budsjettforslaget vil bevilgningen for 1984 gjøre det mulig å øke inntaksprosenten til 3,5 istedenfor 3 pst, som inntaket lå på i 1983. Men for de fleste fylkers vedkommende har inntaket allerede for lengst overskredet 3,5 pst. Mange fylker ligger på 5—6 pst. Det vil i klartekst si at det fortsatt er fylkene, med sin anstrengte økonomi, som skal bære en stor del at statens ansvar når det gjelder elever med behov for spesielt tilrettelagt opplæring. Ifølge opplysninger fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon er behovet for spesialundervisning 8 — 10 pst. Det vil si at med den takten det hittil er lagt opp til, vil det ta 8-10 år før fortrinnsretten er gjennomført. Dette vil neppe organisasjonene akseptere. For å kunne gjennomføre fortrinnsretten i hele det videregående skoleverket, f.eks. over en treårsperiode, er det behov for ca 60 mill. kr. mer i 1984 enn det budsjetterte og tilsvarende de to neste år. Dette ville langt på vei ha vært gjennomførlig ved en annen prioritering innenfor budsjettets ramme. Seiv om kirke- og undervisningsministeren nok har kommet ganske helskinnet gjennom med sitt budsjettforslag, er det ikke lett å være enig i alt han har lagt fram. Et eksempel på departementets prioritering som naturlig nok vekker reaksjoner — et eksempel som er nevnt tidligere i dag — er at private skoler har en økning på 23,4 pst. i forhold til 1983, mens tilskudd til spesialundervisning bare øker med 15,6 pst. Seiv om det blir hevdet at dette er for å oppfylle loven om privatskoler, er det grunn til å minne om at vi har loven om videregående opplæring og grunnskoleloven som også skal oppfylles. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon etterlyser med rette samsvar mellom intensjonene i lovendringen som skulle gi fortrinnsrett, og Regjeringens forslag til ressursfordeling. Jeg vil også nevne et annet moment. En undersøkelse som er foretatt av Norsk Faglærerlag, viser at ca. 95 pst. av de elevene som tas opp etter særskilt vurdering, integreres i yrkesfaglige studieretninger. Loven om videregående opplæring skal også gjelde for de integrerte elevene, og der heter det: for videre utdanning og hjelpe elevene i deres personlige utvikling.» Men den undersøkelsen jeg refererte til ovenfor, viser at hele 60 pst. av de integrerte elevene ikke får del i ekstra pedagogiske støttetiltak. Faglærerne må gis anledning til å ta seg av og legge til rette undervisningen for disse elevene og gis mulighet til etterutdanning og videreutdanning. Det er positivt at lærlingordningen i de siste årene har blitt akseptert som en naturlig og viktig del av utdanningssystemet. Men dagens situasjon, med høy arbeidsledighet og problemer innen bedriftene kan føre til at den positive utviklingen som har vært, stagnerer eller i verste fall snur. På den ene siden ser mange bedrifter det som vanskelig å ta inn lærlinger samtidig som andre ansatte permitteres eller sies opp. På den andre siden må det forventes at det før eller senere skjer en positiv utvikling i arbeidslivet, og behovet for fagarbeidere må tas i betraktning med tanke på framtida. Ytterligere tiltak bør derfor vurderes, spesielt gjelder det intern hjelp til oppfølging innen den enkelte bedrift. Det er også nødvendig med en oppfølging slik at opplæringsringer i større grad enn nå blir brukt utover landet. Ferske tall viser at i løpet av 1983 blir det bare tegnet 5 150 nye lærlingkontrakter. Komiteen har da også stilt spørsmålstegn ved det realistiske i muligheten for at det vil bli tegnet hele 10 000 nye kontrakter i 1984. En samlet komite mener derfor at eventuelle übrukte midler på kap. 244 bør omdisponeres og brukes til andre tiltak for å bedre undervisningen i videregående skoler. Spesielt er det behov for å ruste opp og skifte ut teknisk undervisningsutstyr. Mange steder er utstyret heller ikke i samsvar med fagplanens krav. Det er selvsagt positivt at det satses sterkt på å gi skoletilbud til det stadig økende antall arbeidsledige unge, men det må ikke bli slik at elevplassene blir rene oppbevaringsplassen Kvaliteten på undervisningen i yrkesfaglige studieretninger har sammenheng med det utstyret som brukes. Og jeg vil vise til det jeg sa foran, at 95 pst. av integrerte elever hører inn under yrkesfaglige studieretninger. Dessuten er mange av elevene over 20 år. Det er derfor ulogisk at det skjæres ned på voksenopplæringsmidlene slik at de som burde hatt et tilbud der, i stedet må tilbys elevplasser i videregående skole. Arbeiderpartiets medlemmer har pekt på behovet for å utvikle nye tilbud der skole og arbeidsliv samarbeider. foreslått å bevilge 5 mill. kr. til slike forsøk. Jeg vil nevne noen eksempler som viser bredden i dette arbeidet. I Drammen ble det startet et arbeidsinstitutt i 1980, og det baserer seg på et samarbeid mellom bl.a. fylket, arbeidsmarkedsetaten og arbeidslivets organisasjoner. Målgruppen er ungdom som ikke søker seg til skoleverket eller som ikke kommer inn på skoler. Også ungdom som ikke finner seg til rette innen skoleverket, deltar. Målsettingen er arbeidstrening som går ut på å motivere, forberede og stabilisere framtidige arbeidstakere til å møte arbeidslivet. Så har vi det såkalte Senja-prosjektet, som går ut på å utdanne fagarbeidere på et sted der det ikke er videregående skole. Den teoretiske delen foregår desentralisert i samarbeid med en konsulentskole og den praktiske delen i en bedrift der det både er ledige maskiner og fagfolk. Elevenes ønske om å bo på hjemstedet blir ivaretatt. Ledige ressurser blir utnyttet, og det viser seg at også i et lite bygdesamfunn er det mulighet til å gi fullverdig utdanning bare viljen er til stede. Til slutt noen ord om et annet prosjekt, såkalte næringslinjer for kystkommuner. Dette er et nytt tilbud på grunnkursnivå i den videregående skole som utarbeides i samarbeid med Forsøksrådet. Kurset bygges opp av moduler tilpasset lokalt nærings- og yrkesliv. Hensikten er å styrke rekrutteringen til lokale næringer med sikte på å motivere til videreutvikling og nytenking. For kystkommuner er det f.eks. aktuelt med fiskeri- og sjøfartsfag og akvakultur. På Hitra, der initiativet først ble tatt til slik opplæring, var det birøkt, utmarks- og arbeidslære som var aktuelt. Med vilje til nytenking og satsing på alternative opplæringsmåter er det mange muligheter. Det vil derfor være av svært stor interesse dersom Stahl-utvalget i sitt arbeid også tar i betraktning slike forsøk som jeg her har nevnt. Ragnhild Queseth Haarstad: I motsetning til i fjor er det ikke kommet noen proteststorm mot årets skolebudsjett. Det må vel kunne tolkes slik at stort sett er dette et budsjett det går an å leve med for skoleverket. Og etter mitt skjønn er det et budsjett det går an å forsvare, seiv om det er områder som etter Senterpartiets syn skulle ha vært styrket. La meg derfor peke på noen av de områder jeg tror vi bør være særlig oppmerksom på. Det er ennå langt igjen før intensjonene i Mønsterplanen er oppfylt. Det er fortsatt stor avstand mellom målsettinger og pedagogiske idéer i Mønsterplanen og virkeligheten i dagens skole. samfunnsutvikling stilt skolen overfor nye og krevende oppgåver. Et av de viktigste tiltak for å bedre lærersituasjonen i dagens skole er å sørge for større «lærertetthet», eller sagt med andre ord, færre elever pr. lærer. Derfor har også flertallet i komiteen pekt på at vi ved å bevare ressursene i grunnskolen nå når elevtallet går ned, har mulighet for å gjennomføre en senking av det maksimale elevtallet i klassen og/eller øke rammetimetallet. Denne muligheten må vi ikke la gå fra oss. Jeg vil gjerne i den forbindelse minne om at Senterpartiet gjentatte ganger i Stortinget har foreslått å redusere elevtallet i klassen. Jeg håper dette kan bli fulgt opp i neste års budsjett. Bevilgningene til kommunale musikkskoler har fått en gledelig økning. Det vil nå være viktig at departementet sørger for å få utarbeidet regler og retningslinjer for musikkskolenes framtidige drift. Det er foreslått 4 000 nye elevplasser i videregående skole fra neste år. Om dette er tilstrekkelig til å redusere køen av søkere til videregående opplæring, er heller usikkert. Usikkert er det også om fylkene vil makte sin del av en slik utbygging, med den vanskelige økonomiske situasjon fylkene nå er i. Stadig flere fylker innfører papirpenger og skoleskyssbetaling. Når de må ty til slike tiltak, som rammer sosialt og geografisk uheldig, er det et alvorlig varsel om hvor prekær situasjonen nå er i mange fylker. Jeg tror vi må innse at det vil bli nødvendig å øke statens tilskudd til videregående opplæring. Dette har da også komiteen pekt på. Dessuten har komiteen bedt departementet om å vurdere normalsatsene. Oppgåver utarbeidet av fylkene tyder på at statens normalsatser ikke dekker de av fylkeskommunenes utgifter som gir grunnlag for statstilskudd. La meg også peke på at det fortsatt er store mangler når det gjelder teknisk undervisningsutstyr. Ved siden av at det er mye gammelt og slitt utstyr som burde skiftes ut, er det fortsatt mange skoler som ennå ikke har det tekniske undervisningsutstyr som fagplanene forutsetter. Jeg vil derfor be statsråden være spesielt oppmerksom på disse forhold, hvis det i løpet av året skulle bli mulig å overføre fra andre budsjettkapitler. Det jeg særlig tenker på i den forbindelse, er bevilgningene på kap. 244, Fagopplæring i arbeidslivet. Senterpartiet slutter fullt ut opp om målsettingen 10 000 nye lærlingkontrakter. Men jeg tror vi skal være så realistiske at vi innser at dette målet kan bli vanskelig å nå. videregående skole. I tillegg til teknisk undervisningsutstyr vil jeg peke på behovet for tilskudd til bygging og anlegg av særlige kostnadskrevende landslinjer. Det er ikke rimelig at de fylkene som får slike linjer, alene skal bekoste anleggs- og byggekostnadene ved etableringen. Det har vært bred politisk enighet om raskest mulig utbygging av tilrettelagt opplæring. Stortinget bad i fjor om at departementet snarest utarbeidet en opptrappingsplan for tilrettelagt opplæring. Komiteen har igjen bedt om at det må legges fram en opptrappingsplan enten i forbindelse med meldingen om videregående skole eller neste års budsjett. En samlet komite har også pekt på det bekymringsfulle i at bevilgningene til forsøksog pedagogisk utviklingsarbeid er redusert de siste åra. Ja, komiteen sier det sterkere, den sier at det er «uheldig at bevilgningene til disse formål er redusert, mens departementet har arbeidet med omlegging av det pedagogiske forsøksog utviklingsarbeid». Med de utfordringer både grunnskolen og den videregående skole står overfor i åra som kommer, er det viktig å sørge for omfattende forsøksvirksomhet og pedagogisk utviklingsarbeid. Da Senterpartiet i sin tid gikk med på at Forsøksrådet burde legges ned og erstattes med en ny organisasjonsmodell for FoUarbeidet, lå det ikke i det noen aksept av nedprioritering av forsøks- og utviklingsarbeidet. Komiteen bad i fjor om at Stortinget måtte få seg forelagt ny organisasjonsmodell for FoU-arbeidet som egen sak eller i forbindelse med Forsøksrådets årsmelding. Det har ikke skjedd, og komiteen har i innstillingen pekt på at det nå begynner å haste med å få denne saken. Det er helt nødvendig at Stortinget får saken så tidlig at en får behandlet organisasjonsmodellen for forsøks- og utviklingsarbeidet i vårsesjonen 1984. La meg også som saksordfører få peke på kap. 252, Pedagogisk utviklingsarbeid, hvor det framgår at ca. 8 mill. kr. av den budsjetterte bevilgning skal disponeres av Forsøksrådet. Komiteen har sluttet seg til dette, og det er en forutsetning at Forsøksrådet får disponere beløpet fullt ut. Når det gjelder voksenopplæring, går det fram av innstillingen at det er ulikt syn på dette i komiteen. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet peker i år i likhet med i fjor på den kulturpolitiske rolle som voksenopplæringsorganisasj onene spiller som folkeopplysere og for å oppnå økt egenaktivitet. Bevilgningene til voksenopplæringsvirksomheten i studieorganisasjonenes regi er nesten halvert i løpet av de siste åra. Denne utviklingen er lite ønskelig, for å si det mildt — det har ført til at kursavgiftene er økt sterkt. Dette rammer særlig kvinner, fordi de i større grad enn menn benytter seg av de kurstilbud som studieorganisasjonene har. Dessuten slår dette også negativt ut for distriktene. Etter Senterpartiets syn kan denne utviklingen vanskelig fortsette. Jeg går ut fra at statsråden har merket seg flertallets klare uttalelse på dette området, og ser fram til den bebudede stortingsmelding om voksenopplæring med forventning. Senterpartiet har ved denne budsjettbehandlingen vært med på å redusere bevilgningene til tilskudd til kurs for representanter for tilsatte i arbeidslivet for å styrke studieringer på høyere nivå. I dette ligger ingen endring i Senterpartiets syn. Det er fortsatt partiets oppfatning at det offentlige sammen med organisasj onene bør ha ansvar for opplæring og skolering av tillitsmenn i arbeidslivet. La meg til slutt få peke på at en samlet komite har gått inn for at statstilskudd til kommunale og fylkeskommunale skolebygg bør inn på neste års budsjett. Det er klart at ennå står det en del igjen før utbyggingen av grunnskolen er ferdig, særlig i små og økonomisk svake kommuner. Av hensyn til disse vil det være urimelig om statstilskudd til skolebygg blir strøket. Dessuten er utbyggingen av videregående skoler langtfra ferdig. De fleste fylker er fortsatt i utbyggingsfasen. Komiteen har også pekt på at utbygging av landslinjer og småfag må tilgodeses med tilskudd fra etaten. Fra Senterpartiets side er det stor tilfredshet med at hele komiteen nå har kommet fram til at vi bør opprettholde statstilskudd til skolebygg. Kommunenes økonomi har ikke blitt bedre de siste åra, og dette har ikke minst gått ut over bevilgningen til læremidler. Foreldede og utslitte lærebøker er ikke noe særfenomen i grunnskolen i dag. Enkelte kommuner har til og med sett seg tvunget til å la elever betale for undervisningsmateriell. Dette er klart i strid med intensj onene i grunnskoleloven. La meg også minne om, og understreke, at kommunenes andel av utgiftene til grunnskolen har økt de siste åra, mens statens andel er redusert. Derfor har komiteen igjen pekt på at grunnlaget for beregning av kostnadsfaktoren må justeres i forbindelse med neste års budsjett. Håkon Randal hadde her teke over presidentplassen. Arent M. Henriksen: Stortinget har fått en melding om grunnskolen. Jeg har forstått situasjonen slik at statsråd Bondevik står bak denne meldingen, og at den er hele Regjeringens grunnlag for en mer omfattende drøfting av grunnskolen. Det går fram av komiteinnstillingen at alle regjeringspartiene er av den oppfatning at ressursene som blir frigjort i grunnskolen når elevtallet går ned, skal brukes til å senke det maksimale elevtall i klassen og/eller øke rammetimetallet på barnetrinnet. Dette er nytt av året for Høyres vedkommende. I komiteinnstillingen til budsjettet for inneværende år, Budsjett-innst. S. nr. 12 for 1982 — 83, var Høyre ikke enig i den merknaden de andre partiene i komiteen hadde om dette spørsmålet. Det som imidlertid ser ut for å være Høyres gevinst av regjeringspartienes felles standpunkt, er at en ikke tar de økonomiske konsekvensene av dette standpunktet — konsekvensene skal en eventuelt komme tilbake til i neste års budsjett, sies det i innstillingen. Den generelle samfunnsutviklingen og skolens oppgåver gjør det uforsvarlig å sende denne saken fra budsjett til budsjett uten at noenting blir gjort. Vi er nå inne i en utvikling hvor elevtallet pr. klasse er stigende i enkelte deler av landet. Dette skyldes ikke minst den økonomiske situasjonen i kommune ne og det forholdet at skoler slås sammen. Sosiale problemer i lokalmiljøet preger skolens arbeidsdag. Skolens omsorgsfunksjon øker. Det er i denne vanskelige situasjonen for skolen at regjeringspartiene kommer på den pedagogiske arenaen med sterkere vekt på karakterer og eksamen, med kjernestoff og normerte prøver. Norsk Lærerlag vedtok på landsstyremøtet den 30. november å stille seg kritisk til karakterer, og gikk imot at det opprettes et sentralt prøvebyrå. Bl.a. hr. Tungesvik har gått sterkt ut mot dette vedtaket. Jeg må si at jeg savner et tilsvarende engasjement fra hr. Tungesvik og andre representanter for regjeringspartiene når det gjelder å innfri tidligere lovnader om en senking av det maksimale elevtallet i klassen. Arbeiderpartiet fremmer et forslag om at rammetimetallet på barnetrinnet økes med 1 time pr. uke på hvert av de seks klassetrinnene. Vi vil støtte det forslaget. I tillegg mener vi at en fra høsten 1984 bør sette et maksimalt elevtall på 20 i de førsteklassene som da begynner. Vi tar opp forslag om at departementet fremmer dette som egen sak for Stortinget, for å gi departementet mulighet til å ta saken opp med kommunene før en behandler den her i huset. morsmålsopplæringen for fremmedspråklige elever foreslår vi at kap. 230, post 60.6 økes med 10 mill. kr. Det er et klart behov for å styrke de spesialpedagogiske tiltakene i grunnskolen også. Den integreringsprosessen det var bred enighet om, forutsatte økte bevilgninger på dette området. Jeg ser at departementet forutsetter at etter hvert som elevtallet i de statlige spesialskolene går ned, kan en omdisponere midler fra kap. 233 til kap. 232. Resonnementet er uten tvil riktig, men rekkefølgen er gal. Forutsetningen for at elevtallet i de statlige spesialskoler skal gå ned, er en styrking av spesialundervisningen i grunnskolen. Først når en har bygd ut et godt tilbud i grunnskolen, vil behovet for elevplasser i spesialskolene naturlig avta. En periode med en viss dobbeltdekning er nødvendig for å gjennomføre en forsvarlig integreringsprosess. Vi foreslår derfor at kap. 232 økes med 20 mill. kr. Departementet foreslår i budsjettet at Trondheim offentlige skole for døve og Vikhov skole og ressurssenter for hørselshemmede slås sammen ved at døveskolen flyttes til Vikhov. Dette forslaget kom overraskende, både fordi komiteen i innstillingen om 1983-budsjettet foreslo at en skulle arbeide videre med bygging av ny døveskole på Heimdal, og fordi et utvalg i departementet har konkludert med at døveskolen fortsatt skulle være en egen enhet. At det kom skarpe reaksjoner fra døveskolen på departementets forslag, kan umulig overraske dem som kjenner sakens forhistorie. Komiteen har ryddet opp i denne saken når den foreslår bevilgning for kjøp av tomt på Heimdal. Komiteen uttaler at den fortsatt er av den oppfatning at det skal bygges døveskole på den tomten som nå kjøpes. Jeg forutsetter at departementet foreslår bevilgning i 1985, slik at bygging kan komme i gang. La meg så ta opp de forslagene som er innlevert. Det gjelder forslag under kapitlene 230, 232, 240, 242, 375, 379, 382, 383, 385 og 388, og dessuten et tekstforslag til realitetsvotering. Presidenten: Hr. Henriksen har teke opp dei forslaga han sjølv refererte til. Mons Espelid: Når elevtalet i skulen går ned, har skulen store moglegheiter til å kome styrkt ut. Dette fordi ein kan bruke mykje av dei frigjorde ressursane til å betre kvaliteten på undervisninga. Etter Venstre sitt syn har vi i dag ein historisk sjanse til å betre og styrkje skulen. Det er difor nausynt å bruke dei frigjorde ressursane i grunnskulen til ei betring av kvaliteten på skulen. redusere elevtalet i klassane til maksimalt 25 elevar. Vi har og nemnt i finansinnstillinga at vi vil gå inn for eit slikt tiltak ved handsaminga av budsjettet for 1984. Men no ser eg at Arbeidarpartiet har teke opp framlegg om å auke rammetimetalet for barnetrinnet med ein time pr. veke på kvart av dei seks klassetrinna. Eg finn at dette framlegget ligg nær opp til intensjonane i vårt eige framlegg. Venstre ser difor ingen grunn til å ta opp eit nytt framlegg under dette kapitlet. Vi vil stø Arbeidarpartiet sitt framlegg under kap. 230 om tilskott til undervisning i grunnskulen. Skulen for hørselshemma på Vestlandet er oppført i budsjettframlegget. Det kan ikkje sterkt nok strekast under kor stort behovet for dei hørselshemma i denne regionen er. Dette er også komiteen samd i. Likevel vil komiteen ikkje rå til at ein leiger Hunstad skole i Bergen til dette føremålet no, men at departementet arbeider vidare med spørsmålet. Ein skal vere klar over at dei hørselshemma står utan lokale frå hausten 1984 dersom det ikkje blir gjort noko. Dette tyder at det hastar med å finne ei løysing på problemet. I dag ser eg ingen andre aktuelle løysingar enn leige av Hunstad skole. Venstre vil streke under at det er viktig å sikre lærarane på barnesteget tid til planlegging. Spesielt er fellesplanlegging viktig. Skal vi skape ein skule som i større grad maktar å ta opp i seg endringar i samfunnet, må det til ei kritisk planlegging, der lærarar både kan vurdere korleis dei kan utnytte rammefaktorar som skulebygg, hjelpemiddel og tid, og korleis dei kan drøfte pedagogisk fornying. Dette arbeidet heng sjølvsagt saman med i kva grad ein kan prioritere etterutdanning og pedagogisk utviklingsarbeid. Det er tvilsamt om færre elevar pr. lærar i seg sjølv kan skape ein betre skule dersom vi ikkje ser dette i samanheng med etterutdanning og det pedagogiske utviklingsarbeidet. Det indre fornyingsarbeidet i skulen må kome frå lærarane sjølve, og dei må difor få tid til å arbeide med dette. Statsråden skal få honnør frå Venstre for at budsjetta til vidaregåande opplæring har vorte så kraftig styrkt. Løyvingane står no betre i samsvar med auken i klassetalet, som er naudsynt for å fange opp delar av arbeidsløysa blant ungdom. Men Venstre ser med uro på den forringinga av det tekniske utstyr som skjer i den vidaregåande skulen. Spesielt stort er dette problemet i yrkesfaglege studieretningar. Venstre vil difor stø mindretalet i komiteen sitt framlegg om ei tilsegnsfullmakt på inntil 30 mill. kr. heller føre desse pengane over til forsøks- og utviklingsarbeid i barneskulen. I innstillinga frå komiteen går Arbeidarpartiet sine medlemer inn for ei liknande endring når det gjeld vidaregåande opplæring. Dette framlegget vil Venstre stø. Vi kan derimot ikkje stø Arbeidarpartiet sine framlegg om å redusere løyvingane til dei private skulane. Privatskulane er etter vårt syn eit viktig tilskot til den offentlege undervisninga. Det manglar enno mykje på at det er fullgod dekning av lærebøker i grunnskulen og den vidaregåande skulen. Oftast går dette ut over dei nynorske parallellutgåvene, som i mange tilfelle både kjem seinare og til ein høgare pris enn bokmålsutgåvene. Venstre tek opp framlegg om ei ekstraløyving på 10 mill kr. under dette kapitlet for styrking av m.a. dei nynorske læremidla. Venstre har merka seg at departementet ønskjer å innføre ei ny tilskotsordning for brevundervisning frå 1. juni 1984. Eg vil i samband med dette gjere merksam på dei vanskar som ingeniørstudentar i tredje året ved NKI-skulen har. Det er urimeleg at desse studentane ikkje får dekt noko av sine utgifter, og heller ikkje får studielån. Eg vonar at dette kan endre seg etter at dei nye tilskotsordningane er sette i verk. Rådet for vidaregåande opplæring, RVO, har hatt ei arbeidsgruppe i arbeid som har sett på moglegheitene for å få fredsfag, konfliktløysing og nedrustingsspørsmål inn i skulen. Gruppa har kome med ei innstilling. Men så vidt eg kan sjå, har det ikkje vorte gjort noko aktivt for å få dette inn i skulen. I «Skoleforum», bladet for Norsk Lektorlag, nr. 20 seier statsråd Bondevik at innstillinga er send over til Forsvarsdepartementet og Utanriksdepartementet for kommentarar. Han seier vidare at han er klar over at det er ømtålege spørsmål som blir tekne opp, men at han ikkje er imot at spørsmåla kjem inn i skulen. Eg meiner det er særs viktig at konfliktløysing får ein god plass i undervisninga. Dette spørsmålet gjeld ikkje berre konfliktløysing på storpolitisk plan, men er og ei opplæring av elevane til å løyse konfliktar i familie, venekrins, lokalsamfunn osb. Eg vil difor be om at forslaget til undervisningsplan i dette faget på nytt kjem fram i ljoset, og eg vil be departementet arbeide aktivt for dette. Det har vorte debatt om vurderingsformene i grunnskulen. No er vel ikkje debatten om Kyrkje- og undervisningsdepartementet sitt budsjett den beste plassen å vidareføre og utdjupe synspunkt omkring nye vurderingsformer. Men la meg likevel kome med nokre kommentarar. (Espelid) I grunnskulemeldinga, som no ligg til handsaming i Stortinget, går departementet inn for tiltak som vil styrkje karakterane og eksamen sin plass. Dette gjeld både innføring av kjernestoff, at valfag skal telje med ved opptak til vidaregåande skular, og oppretting av eit sentralt prøve- og vurderingsnivå. Venstre er skeptisk til endringar i denne retning. Det kan skape ein hardare skule, der målsetjingar som samarbeid, aktiv samfunnsdeltaking og solidaritet blir svekte. Det kan og gjere at skulen blir meir individorientert og faktaorientert, prega av detaljkunnskapar. No ser ikkje Venstre det som tenleg å avskaffe den formelle vurderinga i dag. Til no har vi ikkje greidd å skape eit alternativ til karaktersetjinga. Men eg har ingen problem med å stø framlegget frå Norsk Lærarlag om at det blir sett i gang eit forsøks- og utviklingsarbeid med andre vurderingsformer enn dei tradisjonelle. Vi må alltid vere på leiting etter det betre. Det er ein føresetnad for all framgang i samfunnet. I prinsippet stør Venstre framlegget om uformelle vurderingsformer. Skulle utviklinga framover difor gje oss eit vurderingssystem som er betre enn dagens, vil vi sjølvsagt stø dette. Men som sagt, i dag ser eg ingen grunn til å avskaffe den formelle vurderinga. Til slutt vil eg gjere merksam på at Venstre stør mindretalets framlegg under alle kapitla unnateke kap. 220, kap. 223 og kap. 250, som gjeld privatskulane. Så vil eg ta opp dei framlegga frå Venstre som eg har nemnt i innlegget mitt. Det er framlegg under kap. 269 og kap. 289. Presidenten: Hr. Espelid har teke opp dei framlegga han sjølv har referert. Presidenten: Hr. Steen får ordet utanom tur for å setje fram nokre forslag. Reiulf Steen: På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg ta opp de forslag som er tatt inn i innstillingen på sidene 59 og 60. Presidenten: Hr. Steen har på vegner av Arbeiderpartiet teke opp dei forslaga som er tekne inn i innstillinga på sidene 59 og 60. Carl I. Hagen: Vi har etter min oppfatning en skole som skal ha som formål å sørge for at våre barn, skolens elever, får en opplæring i nyttige fag på et nivå som kan være akseptabelt når vi sammenligner det med andre lands utdanningsnivå. og medmenneskelige følelser. I skolen bør det derfor være en relativt fast hand fra lærerens side. Det bør være relativt faste planer, særlig i de yngste klasser. Små barn liker å ha klare retningslinjer og samtidig få klare mål og en følelse av at de er under ordnede forhold. Jeg er redd for at det på disse punkter er en viss utglidning i den norske skole i dag, idet tendensen til å behandle ungdom som om de var fullvoksne mennesker, har forplantet seg stadig nedover. Utdanningen blir mer og mer lagt opp på elevenes premisser, istedenfor at elevene læres opp til at det er de som må innordne seg systemet slik det er lagt opp, og etter de retningslinjer som voksne mennesker trekker opp. Jeg vil be statsråden fremme forslag som kan medføre at det blir noe fastere forhold i den norske skole. Bl.a. er jeg motstander av den mønsterplanen som nå er gjeldende, og den store frihet som er gitt til lærerne når det gjelder valgmuligheter. Jeg tror at det systemet man hadde tidligere, med faste pensum og et minimum man skulle igjennom i fagene for hver klasse, var bedre enn den frihet som nå er kommet inn, og som medfører store variasjoner fra skole til skole og fra klasse til klasse basert på lærerne. Jeg tror også at det kan bli litt for mye valgfag, særlig i ungdomsskolen, på bekostning av de grunnleggende fag som man trenger opplæring i for å få en tilfredsstillende videregående utdanning. Det er nå en tendens til at man skal la 13- og 14-åringer seiv velge og seiv ta ansvaret. Det tror jeg er noe for tidlig, og det er nok mange som senere vil beklage at de ikke ble tvunget til litt mer utdanning enn de nødvendige grunnleggende fagene. Jeg vil også ta avstand fra tendensen til å innføre såkalte fag i skolen som ikke har noe der å gjøre, bl.a. fredsforskning og konfliktsløsning. Det er en del av oppdragelsen, det å prøve å løse konflikter i familielivet, det bør ikke være noe eget fag i skolen, for da blir det ikke nok tid igjen til norsk, regning, historie, naturfag, geografi, kjemi, andre språk osv. Var det noen som skulle ha kurs eller opplæring i konfliktløsning, måtte det være politikere og de profesjonelle folkene i arbeidslivets organisasjoner. La meg også si at vi må ta imot ny teknologi også i skoleverket og satse mer på opplæring av elevene når det gjelder bruk av moderne teknologi — jeg tenker særlig på databehandling. Jeg husker fra min skoletid at læreren syntes det var glimrende da vi kunne begynne å bruke regnestav i matematikk og kjemi. De som hadde anledning til å skaffe seg en slik, fikk da full adgang til å bruke den. Forhandlinger i Stortinget nr. 109. 1983. 6. des. — Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. lommekalkulator seiv når de er kommet langt opp i skolen. Som begrunnelse for det har jeg hørt at kanskje ikke alle har råd til å kjøpe en lommekalkulator, og da får heller ikke de 99 pst. som har råd til å skaffe seg en slik, lov til å bruke den. Jeg håper at statsråden her vil kunne komme med noen retningslinjer. Personlig vil jeg si at når man har nådd ca. 10-årsstadiet og har fått litt opplæring i de vanlige regnearter — som man bør kunne — bør man få adgang til å bruke 1980-årenes hjelpemidler. Man kan ikke forlange at neste generasjon skal bruke gårsdagens tekniske hjelpemidler, som man kan få inntrykk av at man gjør på enkelte skoler. Så til våre budsjettforslag. Vi foreslår en liten rasjonalisering og innstramming når det gjelder bruk av midler i grunnskolen, på 3 pst. — 75 mill. kr. Hvis dette forslaget skulle bli vedtatt, er det opp til statsråden om han ønsker å endre på tilskuddssatsene og foreslå det, eller om han ønsker å gjøre det på en annen måte. Vi har liten tro på den pedagogisk-psykologiske tjeneste. Vi kan ikke se at inntoget av psykologer og pedagoger i skolen generelt har medført så veldig mye bedre forhold enn det var for 10 — 20 år siden, da de ikke var der. Tvert om har kanskje problemene blitt større, seiv om selvfølgelig helt spesielle tilfeller har behov for dem. Vi har derfor redusert bevilgningene på denne posten. Etter hvert som arbeidskraftmarkedet også for lærere har endret seg, ser vi ingen grunn til å opprettholde særtilskudd til lærere i Nord-Norge, og jeg viser til at vi har foreslått å fjerne arbeidsgiveravgiften og sette den til minus 3 pst. nettopp i Nord-Troms og Finnmark, og redusere den i resten av Nord-Norge med 5 pst. Da kan vi spare de midlene som det her er lagt opp til. La meg så si at vi foretar en endring når det gjelder videregående opplæring. Vi støtter antallet elevplasser, men vi flytter en del fra det videregående skoleverk over på lærlingkontrakter. Vi vil foreslå — et forslag som jeg skal fremsette og levere inn senere — en dobling av satsene til lærlingordningen. Vi forutsetter at det vil skape 10 000 flere lærlingkontrakter. Derfor har vi redusert tilskuddet til videregående skole med det 10 000 elevplasser koster, og plusset på det som er konsekvensene av dette forslaget, under lærlingkontrakter, altså en vridning over på mer utdanning i næringslivet istedenfor i den videregående skole. Vi tror det er bedre for alle parter. Vi får også utdannet flere med nøyaktig de samme midler. Vi har etter vår oppfatning ikke så gode erfaringer med folkehøyskolene, og vi foreslår derfor en reduksjon i tilskuddet på 16 pst. Midlene kan også statsråden — hvis forslaget skulle bli vedtatt — nytte på mange forskjellige mater, og vi ville se frem til hans forslag. Vi tar ikke stilling til bruken, vi tar den politiske belastning ved å foreslå en nedskj æring på 16 pst. - 35 mill. kr. Vi synes voksenopplæringen er blitt en altfor stor post på statsbudsjettet også i år, og foreslår en reduksjon på 33 pst. Når det gjelder brevundervisning, synes vi det er rimelig med en høyere egenbetaling ved en god del av de kurs som her tas med, og vi har redusert budsjettposten med 30 pst. Vi forutsetter da en noe mindre etterspørsel, for det er som regel slik at det blir stor etterspørsel når noe er veldig billig. Når folk kan få nesten gratis kurs i forskjellige aktiviteter, blir det stor etterspørsel. Vi mener at de i langt større grad burde betale noe for det seiv, hvis det da ikke er kurs som medfører en eksamen som ellers ville vært gitt gratis til ungdommen, for slike kurs støtter vi. Annen kursvirksomhet støtter vi ikke. De som velger å ta kurs, bør seiv betale for det. Dette er også en av overføringsordningene, som flere utenfor denne sal er meget opptatt av og også flere i denne sal når de ikke skal snakke om navngitte overføringer, men bare i generelle vendinger. Da hører vi de parlamentariske ledere for mellompartiene si at dette må vi gjøre noe med. Men når det kommer til et navn på en overføringsordning, og man så skal ta den budsjettmessige konsekvens, da glimrer alle ved sitt fråvær — bortsett fra Fremskrittspartiet. Brevundervisningen er en slik overføring. Man betaler inn skattepenger, og så kan man få litt rimeligere kurs. Vi synes ordningen bør være slik at de som vil ta kurs, seiv skal betale for det, og vi har også foreslått tilsvarende lettelser i beskatningen. Vi har også tatt opp noen andre forslag. La meg nevne tilskudd til lærebøker. Vi synes at vi bør ha et mye friere forhold til dette med språkproblematikken, nynorskbøker kontra bokmålsbøker. Jeg vil absolutt akseptere at hvis en meget god bok i geografi er skrevet på nynorsk, bør også bokmålselever, særlig i den videregående skole, kunne bruke den, på samme måte som de elever som har nynorsk som hovedmål, bør kunne bruke undervisningsbøker i språknøytrale fag på bokmål. Jeg kan ikke se at man absolutt skal ha et tilbud på den samme boken både på nynorsk og på bokmål. Det er da et resultat av denne liberale holdning som gjør at vi har skaret noe ned på denne posten. Med dette vil jeg få lov til å ta opp de forslag som tidligere er innlevert, og som har overskriften «Forslag nr. Presidenten: Hr. Hagen har teke opp dei framlegg han sjølv har vist til. Wenche Lowzow: Eikelund skole i Bergen for elever med lærevansker har i mange år hatt politikernes løfte om svømmebasseng. Et ikke übetydelig beløp har tidligere vært avsatt til dette. Uheldigvis inntraff en brann, og en god del av bassengpengene ble brukt til reparasjon. Senere har Stortinget gjentatt at Eikelund bør få sitt svømmebasseng og bedt om at arbeidet med planene måtte fortsette. Av det opprinnelig avsatte beløp er det igjen 354 000 kr. Vi ber departementet bruke dette nå, og så innpasse i budsjettet for 1985 tilstrekkelig til å få bassenget ferdig. Det er et gammelt løfte som vi må innfri. Etter at komiteen gjorde ferdig sin innstilling, har jeg fått vite at Bergen kommune den 28. november i sin skolebruksplan har vedtatt at Hunstad skole bør leies ut til staten for å bli skole og senter for hørselshemmede på Vestlandet. Det er meget stort behov for slik skole og slikt senter på Vestlandet. Forholdene for hørselshemmede er i dag ikke tilfredsstillende. I mange år har det vært arbeidet med å finne løsning på problemene. Jeg har vært i tvil om Hunstad skole ville være den beste løsningen. Det aller beste ville jo vært en skreddersydd ny skole på f.eks. Åsane-tomten. Men for alle besluttere og planleggere ligger det en fare man må være seg bevisst: Det beste er det godes fiende, og den beste unnskyldning for ikke å gjøre noen ting. Så jeg anbefaler at staten og Bergen kommune fortsetter sine forhandlinger om leie av Hunstad skole for hørselshemmede på Vestlandet. I premissene for Bergen bystyres vedtak ligger en forsikring om at nåværende elever ved Hunstad skole skal få fortsette der. For meg var dette et viktig moment. Komiteen har foreslått at 1,8 mill. kr. benyttes til kjøp av Heimdal-tomten i Trondheim for oppføring av ny døveskole. Også dette er et gammelt krav. Komiteen har ikke villet gå med på departementets forslag om at døveskolen i Trondheim skulle flyttes til Vikhov, som nå er skole og ressurssenter for hørselshemmede i Midt- og Nord-Norge. Komiteen har dermed avvist at skole for disse to grupper funksjonshemmede skal slås sammen. Det er to forskjellige pedagogiske retninger når det gjelder opplæringen av døve og hørselssvake. For min del velger jeg å høre på dem som har personlig erfaring med det å være døv eller hørselssvak, og deres foreldre. For meg synes det klart at disse to gruppene har helt forskjellige behov for opplæring og trening. Trondheim vil medføre vansker for døve og hørselssvake i Nord-Norge. Jeg tror tvert imot. Utbygging av gode spesialskoler har i så mange år under Arbeiderpartiets ledelse av Kirke- og undervisningsdepartementet vært forsømt at det nå er viktig å sikre de skolene vi har, så gode vilkår at de kan fungere på en skikkelig måte, og så får vi langsomt, men sikkert utbygge systemet videre slik at spesialskolene kan bli til reelle tilbud og også fungere som ressurssentre på en solid måte. Arbeiderpartiets tidligere drøm om nedleggelse av alle spesialskoler og full integrering av alle elever er i virkeligheten — om enn kanskje ennå ikke i deres teori — skrinlagt. Statlige, fylkeskommunale, interkommunale eller kommunale spesialskoler — hvorledes organiseringen bør være, vil vi se nærmere på senere, bl.a. i forbindelse med behandlingen av meldingen om grunnskolen. I mellomtiden må satsene for tilskudd til spesialskolene revurderes. Slik det er nå, strekker tilskuddene ikke til, og det er elevene det går ut over. Departementet har foreslått å nedlegge SKIP-utdannelsen til fordel for opplæring av mobility-instruktører. SKIP er et tilbud til personale som allerede er ansatt i spesialskoler. Mobility-instruktøren skal utdannes til å bli en høyst nødvendig og nyttig hjelp for blinde og svaksynte. Jeg synes det er beklagelig om SKIP-tilbudet forsvinner. Vi har bruk for begge deler. Men kanskje man kunne legge seg på et noe mindre ambisiøst nivå og dermed gi noe til begge? Ernst Wroldsen: Stortinget har igjen fått seg forelagt et budsjettforslag for voksenopplæring som ikke er i samsvar med det et flertall i Stortinget har bedt om. Seiv om alle voksenopplæringskapitlene samlet viser en økning, er det et budsjett for nedbygging av den tradisjonelle voksenopplæringen. At det totalt sett er en viss økning, kommer av at bevilgningene til særskilt førstegangsopplæring økes betydelig. Det er selvfølgelig positivt, og alle er enig i det. Men heller ikke denne økningen er helt reell, fordi en stor del av denne undervisningen ble finansiert over kap. 232, Tilskudd til spesialundervisning i grunnskolen. Aktiviteten økes derfor ikke tilsvarende. Det er igjen studievirksomheten som rammes av Willoch-regjeringens sparekniv. Dette er skuffende, spesielt fordi Arbeiderpartiets, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer av komiteen for et år siden uttalte: «Dette flertall understreker at det ikke ønsker en videre nedbygging av voksenopplæringa. Regjeringens forslag representerer en slik nedbygging. En slik negativ tendens kan ikke fortsette, og jeg er skuff et over at de borgerlige partiene ikke kunne støtte Arbeiderpartiets forslag, som ville gitt voksenopplæringa over 30 mill. kr. mer for 1984. Når vi i Arbeiderpartiet prioriterer dette området så høyt, er det fordi vi ser den store betydningen denne virksomheten har. Opplysningsorganisasj onene har tilbud til alle uansett hvor i landet de bor. Mer egenaktivitet er et viktig mål i kulturpolitikken. Studieorganisasj onene er med på å skape denne aktiviteten, også i områder av landet som har få eller ingen andre kulturtilbud. Det er et faktum at mange mennesker føler seg ensomme og isolerte, så den sosiale betydningen av tilbudet skal heller ikke undervurderes. Tiden tillater meg ikke å gå i detalj, men jeg vil konkludere med å si at den virksomheten som drives i organisasjonenes regi, og som delvis finansieres over voksenopplæringsbudsjettet, er meget variert og omfatter langt mer enn bare opplæring som gir formell kompetanse. Også i år er det kirke- og undervisningskomiteen som må si stopp til Willoch-regjeringens nedskjæringspolitikk. Det skjer dessverre ikke ved høyere bevilgninger nå, men ved en merknad som hele komiteen står sammen om. Her slås det fast at studiearbeidet skal fortsette med de samme tilskuddsregler og satser som de har hatt de to siste årene. Departementet har også fått et klart signal om å komme tilbake til Stortinget med forslag om tilleggsbevilgninger når det er nødvendig. Et par ting vil jeg nevne særskilt. For det første gjelder det de borgerlige partienes forslag om å redusere tilskuddet til opplæring av representanter for ansatte i arbeidslivet. Til tross for at Regjeringen hadde foreslått bare 5 mill. kr. til dette formålet, foreslår disse partiene å redusere denne bevilgningen ytterligere med 3 mill. kr., slik at det står bare 2 mill. kr. igjen. Dette er etter mitt skjønn en alvorlig nedvurdering av det viktige skoleringsarbeidet som skjer i arbeidslivet. Skal norsk næringsliv makte omstillingsoppgåvene og de krav som stilles om økt produktivitet og økt lønnsomhet, er man helt avhengig av et godt samarbeid på alle nivå i arbeidslivet. De ansattes representanter er nøkkelpersoner i dette arbeidet, og det er derfor av helt avgj ørende betydning at de gis opplæring som setter dem i stand til å skjøtte denne viktige oppgaven. fremmer i forbindelse med opplæringen av våre innvandrere. Det er skuffende at bevilgningene til undervisning i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere skjæres ned med over 1 mill. kr. Dette skjer til tross for at vi vet at behovet er stort, og at vi i komiteen tidligere har vært enige om at dette tilbudet skulle utvides. Det virker derfor noe fattig når de borgerlige partiene i innstillingen forsøker å bortforklare denne nedprioriteringen av innvandrerne. Thea Knutzen: Av Kirke- og undervisningsdepartementets samlede utgifter på ca. 7,9 milliarder kr. går ca. 6,9 milliarder kr. til grunnskolen og videregående skole. I fjor var beløpet ca. 6,1 milliarder kr. Det er et betydelig beløp, og i den sammenheng var den påplussing som skjedde ved budsjettbehandlingen i fjor, ikke så sensasjonell som komiteens formann ville ha det til i sitt innlegg tidligere i dag. Han la opp til en finansdebatt på grunnlag av fjorårets budsjett som egentlig fikk mer preg av oratoriske øvelser enn aktuell debatt etter min mening. Den store satsing på videregående skole som han nevnte som et pluss for årets budsjettforslag, ble i høy grad startet i fjor. Det var en kraftanstrengelse som gav hoveddelen av alle 16-åringer et tilbud, og det var et arbeid som ikke bare skyldtes situasjonen på arbeidsmarkedet. Det skyldtes også økningen i ungdomskullene, noe som den tidligere arbeide rpartire gjering burde ha forutsett og forberedt bedre enn den gjorde. Satsing på grunnleggende opplæring og utdanning er sterkt prioritert av Regjeringen. Bl.a. er spesialundervisningen styrket i budsjettet. Den ansvarsfordeling for spesialundervisning som ble gjennomført ved lovendringene høsten 1981, har skapt klarere forhold, men fordelingen av statstilskuddene bør kunne forenkles. For undervisningen i sosiale og medisinske institusjoner har tildelingsordningen ført til uoversiktlige forhold fordi størrelsen av tildelte tilskudd blir kjent for sent på året og hindrer god planlegging. Jeg regner med at departementet arbeider med denne saken, med sikte på å forenkle fildelingssystemet. Bevilgningen til spesialundervisning i videregående skole er økt, slik at inntaket av funksjonshemmede til videregående opplæring kan økes fra 3 pst. til 3,5 pst. En opptrapping var forutsatt ved lovbehandlingen i 1981. En del fylker ligger betraktelig over 3 pst-nivået, mens andre ligger langt under. Det kunne være grunn til å se på årsakene til at en del fylker ligger så lavt, og vurdere muligheten for å rette dette opp. Voksenopplæringskapitlene har en økning fra 1983 på 16,6 pst. Det vesentligste av økningen faller på kap. 284, Voksenopplæring i offentlige insti tusj oner. Antallet voksne som søker grunnleggende opplæring, er stigende, og kap. 284 har derfor fått en sterk påplussing. En del av økningen skyldes, som det er pekt på i innstillingen, at voksenopplæringen har fått overført opplæring som tidligere ble finansiert over et av grunnskolekapitlene, kap. 232. Det er likevel skjedd en økning i undervisningstilbudet i denne sektor. Prioriteringen av førstegangsopplæringen er jeg fullt ut enig i, bla. ut fra målsettingen for voksenopplæringen om at den skal bidra til å forbedre livssituasjonen for grupper som ikke har fått opplæring tidligere. Arbeidssituasjonen forsterker kravene til utdanning og kompetanse. Den sterke økningen på kap. 284 har på grunn av de økonomiske rammene ført til at bevilgningen til andre deler av voksenopplæringen har mattet reduseres. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har funnet å ville foreta et par omfordelinger innen voksenopplæringskapitlene. Flertallet har vært enig med resten av komiteen i at kap. 286, post 70, underpost 1, Studieringer på høyere nivå, bør styrkes med 3 mill. kr. Dette beløp har flertallet funnet å ville overføre fra kap. 287, post 73, Tilskudd til kurs for representanter for tilsatte i arbeidslivet. Denne post tar sikte på et arbeid som også flertallet anser som viktig, men flertallet er kjent med at organisasjonene i arbeidslivet seiv bruker store beløp på dette felt. Jeg har fått opplyst at det dreier seg om ca. 100 mill. kr. i året. En slik finansieringsmåte er etter min mening ikke urimelig. En bevilgning på 2 mill. kr. eller 5 mill. kr. over voksenopplæringen vil da ha mindre betydning, mens en tilleggsbevilgning på underposten Studieringer på høyere nivå vil bety mye. Bl.a. har disse studieringene hatt god distriktspolitisk virkning, og de har gitt mange kvinner muligheter for kompetansegivende utdannelse som de ellers ikke ville fått. Den andre overføringen flertallet har foretatt, er at 1 210 000 kr. overføres fra kap. 284 til kap. 286. På det siste kapitlet er postene administrasjon og foredragsvirksomhet styrket Hoveddelen av førstegangsopplæringen for voksne foregår i skolens regi, noe som er naturlig for kompetansegivende undervisning. Flertallet er imidlertid oppmerksom på at også opplysningsorganisasjonene er engasjert i spesielle opplege i dette arbeidet og finner å ville styrke organisasjonenes administrasjon med henblikk på det. over at det på neste års budsjett blir gjort mulig å realisere planerte om nybygg for Slatens fagskole for fiskeindustri Vardø. Denne skolen vil få stor betydning i opplæringen av personell til fiskeindustrien og på den måten bidra til vekst og utvikling i en viktig næringsgren i Nord-Norge. Haakon Blankenborg: Mange skulefolk og andre skuleinteresserte sukka letta då framlegget til budsjett for Kyrkje- og undervisningsdepartementet vart lagt fram. Ein fekk ikkje den sjokkopplevinga i år som i fjor. Komiteen slapp å dra ut med førstehjelp til skuleverket. Nye krefter i Regjeringa berga skulen inn på nokolunde trygg grunn. Budsjettet er, om vi utelet vaksenopplæringa, eit budsjett til å leve med. Det er eit framsteg i forhold til fjoråret, men særleg framtidsretta er det ikkje. Med stor rett kan det seiast at meir grunnleggande spørsmål vedrørande grunnskulen og den vidaregåande skulen høyrer heime i stortingsmeldingane som skal ta opp desse skuleslaga. Med ein viss rett kan det også seiast at spørsmål vedrørande forsøks- og utviklingsarbeid bør vente til stortingsmeldinga kjem. Desse meldingane tek likevel ikkje frå oss ansvaret for å føre skulen framover og gjere den betre. Det er ikkje store endringane Arbeidarpartiet gjer framlegg om i innstillinga, men ingen av endringsframlegga har vi fått gjennomslag for. Å styrke grunnskulen med ein rammetime slik at undervisning og lærarkontakt blir betre, ser fleirtalet framleis som ei rein verbal øving, noko det pratar om for framtida, men stemmer mot i dag. Dei fleste partia har vifta med lovnader om tilrettelagd opplæring og lik rett til utdanning også på videregående nivå. Stortinget har til og med vedtatt ei lov som skal sikre denne retten. Lova vart vedtatt for vel eitt år sidan, men fleirtalet fann ut at ein vesentleg del av lova først skal setjast i verk når Kongen bestemmer, som det heiter. Så langt er lite bestemt. No er det for så vidt ein viss logikk i eit slikt standpunkt ettersom ei iverksetjing av paragrafen om fortrinnsrett ved inntak for dei som treng særleg tilrettelagd opplæring, krev betydeleg styrking av fylkesøkonomien. Fleirtalet i Stortinget har ikke gjort avgjerande framstøyt for å betre fylkas økonomi. Men for at det heile ikkje skal gli ut i ein parodi, bør no departementet gje signal om korleis og når dei reknar med å kunne setje i verk denne lovparagrafen om fortrinnsrett. skulen står framfor. Den aller største utfordringa ligg i faren for at skulen kan bli forbikjørt av utviklinga. Dei siste åras intense debatt om kapasitet og elevtal i den vidaregåande skulen har sett oss kraftig tilbake når det gjeld spørsmål om innhald og organisasjon. Bortsett frå at det heile har gått litt over stokk og stein, er det sjølvsagt bra at det blir skaffa fleire elevplassar. Regjeringa har full stønad i dette arbeidet. Det er likevel på tide å stille spørsmål om kva vi byr dei som går inn i skulen. Eg reknar det ikkje til dei dristigaste påstandene når eg hevdar at skulen ikkje er rusta til åta imot den ueinsarta elevmassen og gje dei eit fullverdig tilbod. Mange av dei som går inn i den vidaregåande skulen, går ikkje dit først og fremst fordi dei ønskjer det, men fordi alternativet er arbeidsløyse. Utdanning er betre enn arbeidsløyse, men elevplassar må aldri bli soveputer i sysselsettingspolitikken. Det hastar no med å ruste skulen for framtida og gjere den i stand til å ta imot den nye elevmassen. Det finst ingen patentsvar på korleis det skal skje. Arbeidarpartiet har likevel eit framlegg som kan vere eit steg i ei slik retning. Praktisk opplæring har vi kalle dette opplegget, som nærmast er å rekne som eit opplegg for utprøving av alternative opplæringstilbod. Midlane som er plasserte på kap. 240, er tenkt til ulike opplæringstiltak, gjerne som samarbeid mellom skuleverk, arbeidsmarknadsetat og næringsliv. Arbeidsinstituttet i Drammen blir gjerne brukt som døme på slik opplæring, men dette treng slett ikkje vere den einaste modellen. Poenget er at ein med dette kan få eit noko mindre stivbeint opplegg enn det både den tradisjonelle vidaregåande skulen og fagopplæringa i arbeidslivet kan by på. Det mest gledelege ved innstillinga er likevel at ein samla komite no har sett seg lei på nedprioriteringa av forsøks- og utviklingsarbeidet. Stortinget har tidlegare vedtatt å avvikle Forsøksrådet for skuleverket og etablere ein såkalla desentralisert utviklingsmodell. I realiteten er dette ingen modell, men eit opplegg for å pulverisere utviklingsarbeidet. Dei som fekk ansvaret for utviklingsarbeidet, har knapt fått ein øre til å utføre dei nye oppgåvene. Komiteen bad derfor om å få framlagt den nye modellen for forsøks- og utviklingsarbeid som eiga sak. No begynner tampen å brenne. Forsøksrådet skal snart avviklast, og utviklingsarbeidet ligg framleis nede. Eg håpar at departementet ser alvoret i komitemerknaden og fremmar denne saka om kort tid. skulepolitikk» er at det finst eit aktivt forsøks og utviklingsarbeid. Det gjer det ikkje i dag. Statsråd Kjell Magne Bondevik:, Det budsjettforslag Regjeringen la fram for Kirke- og undervisningsdepartementets område, var grunnlagt på følgende hovedpunkter: Vi ønsket å prioritere oppretting av nye elevplasser i videregående skole for å bidra til å senke ledigheten blant ungdom. I grunnskolen ville vi i denne omgang «konsolidere stillingen», men med mulighet for en viss kvalitativ bedring gjennom økte bevilgninger pr. elev. På det kirkelige området ønsket vi en opptrapping av bemanningen i pakt med Stortingets ønske i forbindelse med behandlingen av stat/kirke-meldingen og for å dempe på den kraftige underbemanning enkelte steder. På voksenopplæringens område la vi opp til en viss omfordeling til fordel for dem med svak førstegangsutdanning og funksjonshemmede. Det er med tilfredshet jeg konstaterer at resultatet av Stortingets behandling av budsjettet ser ut til å bli at Regjeringens forslag i alle hovedtrekk blir vedtatt. Opposisjonens forslag representerer egentlig ikke noe alternativt opplegg for utdannings- og kirkepolitikken, seiv om det ikke uventet er en del påplussingsforslag på flere kapitler. Vi er inne i en fase av skolepolitikken der det må legges økt vekt på skolens innhold. De store strukturelle endringer som skjedde både i grunnskolen og den videregående skole for en del år tilbake, trenger ennå tid for å «festne seg». Det betyr ikke at utviklingen i skoleverket skal stå stille. Vi skal stadig vinne erfaring med de reformene vi har, og ajourføre politikken i samsvar med dette. Det skal også fortsatt drives forsøks- og utviklingsarbeid. Den melding flere har etterlyst, regner vi med å kunne legge fram før påske, slik at den kan behandles av Stortinget før awiklingen av Forsøksrådet. I tråd med det jeg nå har sagt, akter Regjeringen også, sannsynligvis en gang mellom nyttår og påske, å legge fram en omfattende stortingsmelding om videregående opplæring. Her vil vi drøfte erfaringene med loven, med vekt på en videre utbygging, spesielt av de yrkesfaglige studieretninger. Jeg tror det vil være riktig å beholde studieretningsordningen. Men vi må bl.a. drøfte oppbyggingen av de yrkesfaglige retningene og ikke minst tilpassingen til utviklingen i arbeidslivet. Videre vil vi drøfte de muligheter og de problemer de kombinerte skoler står overfor. elevplasser til disposisjon. Ved skolestart ble 4 600 elevplasser stående ledige. 17 000 søkere ble stående uten tilbud. Det vil derfor fortsatt være en prioritert oppgave å bygge ut flere elevplasser, og jeg skjønner det er bred tilslutning til dette i Stortinget. 4 000 nye plasser fra høsten 1984 er lagt inn i budsjettet. Men vi vet ikke i dag om det blir det endelige tall. På nyåret vil departementet foreta en rundreise til fylkene og drøfte med disse de konkrete muligheter når det gjelder antall nye plasser. Vi overveier også på samme rundreise å ta opp med fylkene og yrkesopplæringsnemndene utviklingen når det gjelder lærlingplasser. Her blir dessverre resultatet i 1983 ikke så godt som vi hadde ventet. Vi hadde håpet å komme opp i 10 000 lærlingplasser. Resultatet blir sannsynligvis om lag 5 200. At utviklingen her har blitt dårligere enn vi håpet, henger nok bl.a. sammen med den generelle situasjonen i næringslivet og konjunkturutsiktene. Det er særlig i større industribedrifter svikten synes å ha vært størst. I enkelte bransjer har det vært en gledelig positiv utvikling når det gjelder utbygging av lærlingordningen. En felles arbeidsgruppe fra Kommunaldepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet arbeider nå med forslag til styrking av lærlingordningen. Erfaringene tyder på at det må settes mer inn på informasjon, ikke minst den direkte muntlige kontakt med den enkelte bransje og bedrift. Det er gjerne dette som gir resultater. Videre tror jeg det er nødvendig å styrke yrkesopplæringsnemndene i fylkene, samt å gjøre disse og skoler bedre i stand til å organisere opplæringsringer der enkeltbedrifter ikke alene kan ta ansvaret for en lærling. Jeg ser også positivt på muligheten for overføring av eventuelt tiloversblevne bevilgninger til lærlingordningen til beslektede formål for å bidra til å redusere ungdomsledigheten. Regjeringen har foreslått en betydelig økning av bevilgningene til private skoler. Dette henger sammen med den privatskolelov vi har, som tilplikter myndighetene å gi støtte til skoler som oppfyller de krav som er satt i loven. Det er seks nye skoler som etter departementets vurdering nå er klare for godkjenning, og som er foreslått inntatt på budsjettet for 1984. I tillegg foreslås bevilgning til en hardt tiltrengt heving av satsene for de private grunnskoler, som i flere år har stått stille. Jeg tror ikke at private skoler verken kan eller skal erstatte vårt offentlige skoleverk. Men de er nødvendige som et supplement og som et alternativ. Det er i god tråd med demokrati og foreldrerettsprinsippet. Regjeringen vil rundt nyttår legge fram forslag til endringer i gjeldende privatskolelov for å gjøre loven mer å jour med utviklingen. Det undrer meg noe at Arbeiderpartiet her foreslår en reduksjon på 15 mill. kr. Det er neppe i samsvar med de forpliktelser loven pålegger myndighetene overfor skoler som holder de mål loven setter. Ja, Arbeiderpartiets forslag til bevilgning vil ikke engang være nok til å gi de skoler som allerede får støtte, en budsjettvekst i samsvar med budsjettveksten på tilsvarende kapitler for de offentlige skoler. Ellers blir spørsmålet om ressurstildeling til skoleverket en hovedsak framover, også fordi dette henger sammen med arbeidet for å bedre skolens innhold og kvalitet. Jeg forstår komiteinnstillingen slik at det er tilslutning til departementets ønske om økte ressurser først og fremst til de store klassene. Jeg er enig med komiteen i at det er nødvendig med en kontinuerlig drøfting av hvor store ressurser samfunnet må stille til disposisjon for at grunnskolen skal kunne løse sine oppgåver. Det vil vi få anledning til å drøfte ved Stortingets behandling av meldingen om grunnskolen og den planlagte melding om EDBopplæring i skolen. Disse spørsmål vil man også måtte komme tilbake til i de årlige budsjettframlegg. Bl.a. på grunnlag av Stortingets behandling av grunnskolemeldingen vil departementet foreta en ajourføring og justering av gjeldende mønsterplan. Det vil skje i nært samarbeid med Grunnskolerådet. Nytt Grunnskoleråd og Råd for videregående opplæring vil for øvrig bli utnevnt nå før årsskiftet. I et av de første statsråd over nyttår regner vi med å kunne legge fram stortingsmelding om datateknologi i skolen. Dette vil bli en skisse for forsøk med undervisning om EDB og i bruk av EDB i skolen. Jeg er for øvrig tilfreds med at både departement og komite har kunnet avse midler til en betydelig opptrapping av bevilgningene til musikkopplæring gjennom de kommunale musikkskoler. For øvrig har jeg merket meg komiteens uttalelser om behovet for en gjennomgang av kostnadsfaktorer og tilskuddsprosenter til grunnskole og til videregående skole. Vi skal selvsagt forsøke å imøtekomme dette. Men jeg vil også peke på at innføring av et nytt inntektssystem for fylker og kommuner, slik det nå foreligger forslag om i en stortingsmelding, vil gjøre dagens tilskuddsordninger mindre aktuelle. på. Sist Stortinget i større bredde behandlet spesialundervisning, var våren 1978 på grunnlag av en stortingsmelding; de statlige spesialskoler ble behandlet våren 1981 på grunnlag av en annen stortingsmelding. Siden har det skjedd mye på dette felt. Det er bl.a. kommet verdifulle undersøkelser som det bør tas standpunkt til. Det gjelder vilkårene for forsvarlig integrering av funksjonshemmede barn og unge i sine hjemskoler, utviklingen av de statlige spesialskoler som regionale ressurssentra, eventuell bruk av statlige skoler som ledd i en tiltakskjede mot ungdomskriminalitet m.v. Videre vil departementet legge fram et forslag til en opptrappingsplan for inntak av funksjonshemmede i videregående skole med tanke på å realisere fortrinnsretten, noe Stortinget tidligere har bedt om og flere talere i debatten har etterlyst. Endelig er det en del konkrete prosjekter for bygging og utvidelse ved ulike statlige spesialskoler som det må tas nærmere stilling til. Jeg kan opplyse at alt dette gjør at Regjeringen har besluttet at det skal legges fram en stortingsmelding om disse og andre sider ved spesialundervisning. Et konsulentfirma har også bl.a. undersøkt bruken av personellressurser i enkelte statlige spesialskoler. Dette kan gi grunnlag for en viss omfordeling og omprioritering av ressursbruken. Ut fra de undersøkelser og erfaringer som foreligger, vil meldingen drøfte spesialundervisningen på grunnlag av en nyansert holdning til integreringsspørsmålet, med vekt både på tilbud nær elevenes hjemsted i vanlige skoler, og på nødvendig plass i spesialskoler, kommunale og statlige, for enkelte elever. Det avgjørende må alltid være hva som tjener den enkelte elev. La meg i forlengelse av dette si at det ikke er riktig som representanten Grøndahl sa, at vårt budsjettforslag vil ramme svaktstilte. Vi øker støtten til inntak av funksjonshemmede i videregående skole. De siste opplysninger tyder på at inntaksprosenten nå i høst var 2,9, altså nær 3, og vi foreslår bevilgning for å kunne heve den til 3,5. Vi holder videre oppe bevilgningen til spesialundervisning i grunnskolen seiv om det generelle elevtall går ned, bl.a. fordi vi er klar over at det ikke er en tilsvarende nedgang for dem som trenger slik undervisning i grunnskolen. Voksenopplæringsbudsjettet gir mulighet til å gå utover 240-timers rammen for norskundervisning for flyktninger og innvandrere i enkelte tilfeller. Dette er eksempler på at representanten Grøndahls karakteristikk ikke er dekkende. behandlingen av stortingsmeldingen som stat og kirke. I pakt med dette har Regjeringen også lagt fram et forslag om en opptrapping av den kirkelige bemanning. Det er f.eks. 30 år siden det var en tilsvarende økning i antall nye prestestillinger. Prioriteringen på dette felt henger bl.a. sammen med rapporter vi har fått, som flere steder viser en skrikende mangel på bemanning. I ca. 30 menigheter anslås det at prestene ikke engang innen normal arbeidstid kan gjøre det de er pålagt av embetsplikter i lovgivning og regelverk. I tillegg kommer selvsagt det oppsøkende arbeid som bør gjøres. I løpet av et par år regner vi med å kunne tette de verste nullene på dette felt. Vi vil la kirkelige organer ha et avgjørende ord med i laget når det gjelder plasseringen av stillinger og fordelingen mellom de ulike stillingskategorier. Jeg kan heller ikke skjønne at det kan være riktig som fru Grøndahl sa, at det var en oppsiktsvekkende vekst på dette budsjettområdet. Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett vokser totalt med 12,4 pst. og kirkekapitlene med 11,4 pst. — altså noe mindre — så så oppsiktsvekkende mye kunne det vel ikke være. I tråd med Stortingets behandling av stat/ kirkemeldingen har Regjeringen lagt fram for Stortinget en odelstingsproposisjon med forslag om opprettelse av flere kirkelige organer, bl.a. et sentralt kirkemøte og et lovfestet bispedømmemøte. Når Stortinget, forhåpentligvis til våren, har behandlet proposisjonen, vil departementet legge fram en framdriftsplan for det videre reformarbeid. Det vil gå både på administrative, økonomiske og læremessige spørsmål. Det siste anser jeg for å være det viktigste for å markere Den norske kirkes selvstendighet i teologiske anliggender. Et eget utvalg arbeider med forslag til endringer på dette felt, og saken kan fremmes for Stortinget når det foreligger forslag som kan samle bred tilslutning på kirkelig hold. I budsjettet ligger det også en opptrapping av midlene til Den norske Sjømannsmisjon. Etter ønske fra Stortinget får man nå bevilgning tilsvarende 100 pst. av prestelønningene, men etter anmodning fra Sjømannsmisjonen foreslås noe av midlene i stedet avsatt til andre formål i misjonens virksomhet. Når det for øvrig gjelder kirkebudsjettet, er det etter min vurdering behov for å komme over på ordninger som gir mindre departemental detaljstyring og mer av rammebevilgninger som departement og kirkelige organer kan rå over. viss omfordeling. Denne tar sikte på først og fremst å prioritere dem med svak førstegangsutdanning og de som trenger særskilt tilrettelagt undervisning, spesielt funksjonshemmede. På disse aktuelle budsjettkapitler og -poster er det en klar økning. Samlet har voksenopplæringskapitlene en økning på 16,6 pst. Innenfor denne prioriteringen har vi likevel mattet justere ned tilskuddet til vanlig studiearbeid, mens vi har en økning i antall studieinstruktørstillinger. Komiteens flertall foretar enkelte omprioriteringer innenfor voksenopplæringskapitlet. Jeg er imidlertid noe engstelig for at den reduksjon komiteflertallet foreslår på kap. 284, post 60, vil være uheldig for voksne med svak førstegangsutdanning — en gruppe det har vært bred enighet om å prioritere. For øvrig har jeg ingen merknader. Departementet vil legge fram en stortingsmelding om voksenopplæring i vårsesjonen. Her vil vi drøfte hvordan vi kan styre midlene innenfor gitte rammer til voksenopplæring, særlig med sikte på å prioritere svaktstilte grupper og fremme politiske målsettinger som det er bred enighet om. Samtidig vil jeg legge vekt på at opplysningsorganisasjoners arbeid også er kulturarbeid. Vi må likevel være innstilt på en differensiering av tilskuddene etter prioriterte formål, grupper og eventuelt geografi. For øvrig må jeg bemerke at komiteens forutsetning om uendrede tilskuddsordninger for studiearbeid i 1984 kan føre til merutgifter på opptil 15 —20 mill. kr. Jeg vet ikke hvilken grad komiteen har vært oppmerksom på dette. For min del kan jeg ikke uten videre slutte meg til en slik forutsetning. Til slutt dette: Vi lever i en tid der det er nødvendig med stramme økonomiske rammer for å trygge sysselsetting og velferd. Regjeringen har nettopp i en slik situasjon valgt å satse relativt sterkt på utdanning og kirkelige formål. Det er i erkjennelsen av at gjenreisningen av en sunn økonomi er avhengig av et godt utdanningsnivå og gode mellommenneskelige forhold, at dette skjer, men også fordi disse formål representerer verdier i seg seiv. Jeg vil da i treminuttersrunden sent i kveld komme tilbake til en del av de kommentarer og spørsmål som er kommet i debatten. Tom Thoresen: To trekk er særlig iøynefallende ved norsk skolepolitisk debatt. Det ene er en sterk trang til ideologisering, ofte mer enn det er saklig dekning for i skolens og politikkens daglige virkelighet. Det andre er tendensen til å putte skolen i en hermetikkboks og forstå utviklingen der løsrevet fra samfunnsutviklingen ellers. Begge disse griper ofte bakover i tid og idylliserer fortidas skole. Hos noen forenkles det hele til et krav om ro i skolen. Selvsagt bør ikke skolen være i ro — skolen bør utvikle seg med samfunnet. Kanskje bør skolen få flere ressurser, ikke i og for seg fordi elever og lærere skal få det så mye behageligere, men fordi selve oppgåvene vokser. Skal skolen seiv forberede for — ja, kanskje delta i utformingen av morgendagen, kan den ikke være statisk, verken i form eller innhold. Fra Arbeiderpartiets side mener vi derfor at forsøks- og utviklingsarbeidet i skolen bør styrkes. Vi gjør det ved å foreslå økte forsøksbevilgninger til så vel Grunnskolerådet som Rådet for videregående opplæring. Vi mener at noe av midlene kan omfordeles fra eksamenssystemet til utviklingsarbeidet. I dette ligger selvsagt en vurdering av hva skolen først og fremst trenger. Den trenger utvikling mer enn formalisert etterprøving. Nå er jo selvsagt karakter- og eksamenssystemet i seg seiv et av de virkelige honnørstikkene i den skoledebatt jeg nettopp karakteriserte som overideologisert. Ja, her skal skansene være så faste at mulig nytenkning straks blir stemplet som overløperi og barrierebryting. Typisk i så måte er reaksjonene på det standpunkt Lærerlaget nylig inntok om karakterene. Så vidt jeg har forstått, er noen endog villige til å fråskrive Lærerlaget faglig kompetanse i slike spørsmål fordi dette synet ikke passer i deres eget ideologiske skolesyn. Det er mulig at tida ikke er inne til å foreta gjennomgripende endringer på dette feltet nå. Men det ville være å forsømme seg om vi ikke fikk en mer systematisk utprøving av også andre vurderingsformer. De fleste av oss støtter alle gode tiltak for at skolen skal være pådriver og informere om det vi ønsker — og det vi ikke ønsker — at unge mennesker skal ha kunnskaper om og holdninger til. Vi ønsker f.eks. at de skal vite noe om EDB, og vi ønsker at de skal ha ballast nok til ikke å havne i narkotikamisbruk. Spørsmålet blir likevel om den slags holdningspåvirkning og kunnskap blir undergravd ved at vi ikke setter skolens virkelighet i systematisk sammenheng med den enorme påvirkning unge mennesker møter andre steder, og som i kraft og mengde overgår det budskap skolen har å gi. Mediesamfunnets påvirkning er det som springer meg mest i øynene her. Den er sterk allerede i dag. Og den er sterkt økende. Det er f.eks. anslått at en elev i USA som har gjennomgått «high school» og stort sett befinner seg i 16-årsalderen, har hatt ca. 11 000 timers undervisning. på TV. Her kan vi nok fort og greit bli enige om ett rimelig svar. Vi må fortest mulig sette skolen i stand til å bedre elevenes egen måte å forholde seg til dette på — mer innsiktsfullt. Jeg går ut fra at både statsråden og vi andre trekker den konklusjon at mediekunnskap i videste forstand bør økes i skolen. Spørsmålet er om vi også bør trekke andre konklusjoner, bl.a. for ikke å gjøre skolens oppgave meningsløs. Kanskje trenger vi en total mediepolitikk med dette for øye. Kanskje må vi gjennomtenke både art, omfang, kvalitet og verdiformidling i den medieutviklingen vi nå er inne i. Noen mener at det i det hele å reise slike problemstillinger smaker av sensur og maskinknusing. Det får være som det vil. Personlig tror jeg at en kulturpolitikk uten slike artikulerte problemstillinger vil gjøre skolen til en enda svakere part i det totale oppvekstmiljø vi ønsker å gi barn og unge. Men dette er for så vidt et tema som i høyeste grad også hører hjemme i den debatten vi skal ha seinere i dag. Sveinung Lunde: I trange økonomiske tider sier det seg seiv at evnen og viljen til å foreta prioriteringer settes på en større prøve enn i økonomiske oppgangstider. Når midlene ikke lenger i samme grad strekker til, er man tvunget til å si nei til noen gode formål for å kunne løse mer påtrengende oppgåver. På denne bakgrunn må man kunne fastslå at Regjeringens forslag til budsjett for Kirkeog undervisningsdepartementet er godt, både sett i forhold til statsbudsjettet totalt og den fordeling som er funnet sted innen budsjettets ramme. Selvsagt kunne man ideelt sett sikkert ha ønsket flere midler, men statskassen er som kjent ikke identisk med Sareptas krukke, som aldri blir tom. Det er en sannhet vi alle vet, men som ikke alle har like godt for å huske — særlig når man er i opposisjon. Innenfor skoleverket har gledelig nok Regjeringen funnet plass til en klar styrking av innsatsen. Ser vi på grunnskolen, er tilskuddet til vanlig undervisning foreslått økt med 6,8 pst. Det representerer en vesentlig økning, sett på bakgrunn av at elevantallet i grunnskolen går ned. Det foreligger derfor en betydelig mulighet til å styrke kvaliteten i grunnskolen ved at den samlede ressurs pr. elev nå økes. I den videregående skole har vi opplevd en kraftig økning i antall elevplasser. I løpet av de siste par årene har Regjeringen fått opprettet nærmere 18 000 ekstraordinære elevplasser. arbeiderpartiregjeringen ikke trodde det var mulig å nå før skoleåret 1985/86. De nye plassene vil bli opprettholdt i 1984, samt at det er foreslått en bevilgning som vil gi rom for ytterligere 4 000 elevplasser. Den bevisste prioriteringen av flere elevplasser som har funnet sted i de siste par årene, har vært nødvendig. Mangelfull planlegging og utbygging av den videregående skole under tidligere regjeringer førte til at man ikke var tilstrekkelig forberedt på å møte de senere års høye ungdomskull. Svært mange som kom fra ungdomsskolen, fikk ikke tilbud om videregående skole, noe som bidrog til økende ungdomsledighet. Følgelig har den kraftige satsing på flere elevplasser vært nødvendig. Tilskuddet til vanlig undervisning i den videregående skole er da også økt med 20,4 pst. I den videregående skole har det lenge vært en for liten utbygging av de yrkesfaglige linjer. Det er derfor oppmuntrende at over 80 pst. av årets nye elevplasser nettopp er kommet i den yrkesfaglige sektor. Det som nå må være vesentlig, er å styrke det tekniske undervisningsutstyr. Svært mange steder er dette foreldet, og det er vesentlig at ungdom opplæres på utstyr som er på høyde med det man møter i arbeidslivet. Et nærmere samarbeid mellom bedrifter og skoleverket synes både naturlig og nødvendig. For å bedre mulighetene for fagopplæring har Regjeringen videre lagt stor vekt på å utbygge lærlingordningen, og det er vesentlig. Sett i europeisk sammenheng er lærlingordningen i vårt land lite utbygd, dette til tross for at lærlingutdannelsen er vel så hensiktsmessig og kvalifiserende som yrkesutdannelsen innen skoleverket. Som kjent har Regjeringen i inneværende år fordoblet tilskuddet til bedrifter som tar inn lærlinger, samt forenklet tilskuddsordningen og styrket informasjonsvirksomheten. Målet er å kunne øke antallet nye lærlingkontrakter til ca. 10 000 pr. år, noe det også er budsjettert med. Dette er en ambisiøs målsetting, som neppe kan nås allerede kommende år. Komiteen anbefaler derfor i sin innstilling at eventuelt übrukte midler bør kunne benyttes til andre tiltak for å nå målsettingen om nye elevplasser og bedre undervisningen i den videregående skole. En styrkelse av det tekniske undervisningsutstyr vil her falle naturlig inn. Som jeg innledningsvis indirekte berørte, synes Arbeiderpartiets medlemmer av kirkeog undervisningskomiteen å være preget av en slags tro på at den norske statskasse har nære historiske band med Sareptas krukke. kunnet utskrive beløp som komiteens flertall for sin del ikke har funnet dekning for. Likevel er det faktisk et par steder i budsjettinnstillingen hvor Arbeiderpartiets medlemmer foreslår innsparinger i forhold til departementets forslag. Ikke overraskende gjelder dette kap. 235, Grunnskolerådet, der Arbeiderpartiet ønsker å redusere bevilgningene til post 21, Avgangsprøve. Nå er det sikkert ingen som er særlig forbauset over Arbeiderpartiets ønske om å redusere avgangsprøven i ungdomsskolen. Partiets syn på bruk av karakterer og eksamen er kjent, seiv om man skulle tro at også Arbeiderpartiet hadde tatt til etterretning det klare flertallssyn som debatten rundt Evalueringsutvalgets innstilling på slutten av 1970-tallet viste. Et klart flertall både blant lærere, elever og foreldre ønsker fortsatt bruk av karakterer og eksamen i skolen. Spørsmålet om bruk av karakterer og eksamen i skolen ble på ny satt på dagsorden da Norsk Lærerlag i forrige uke foreslo en karakter og eksamensfri ungdomsskole. Det er forhåpentligvis ingen av oss som ønsker å nekte en interesseorganisasjon å forandre sitt syn eller ta opp en debatt folk flest trodde var avklart for lang tid fremover. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at Lærerlagets uttalelse er representativ for lærerne. Det er med interesse man har merket seg at så vel Norsk Lektorlag som Norges Gymnasiastsamband klart og entydig har avvist tanken om å fjerne karakterer og eksamen f ra ungdomsskolen. Det er ingen uenighet om at karakterer og eksamen ikke skal være noe mål i seg seiv, men kun er midler for å bedre det faglige utbytte av undervisningen. Det er ikke til å komme forbi at bruk av slike vurderingsmetoder høyner motivasjonen hos den enkelte elev. Gjennom karakterer og eksamen gis også den enkelte elev en orientering om hvor han eller hun har sin styrke, og hvor man kanskje ikke har de samme anlegg. Det gir dermed verdifull orientering om fremtidig yrkesvalg og eventuell videregående opplæring. Dersom karakterer og eksamen forsvinner, faller også sentrale sider ved opptakskriteriene for den videregående skole bort. Man blir stående tilbake med et system basert på alder, eventuell yrkeserfaring eller loddtrekning. Da er det langt mer rettferdig at også elevenes egeninnsats i ungdomsskolen teller med. Selvsagt bør man kontinuerlig drøfte hvorledes dagens karaktersystem kan forbedres. karakterbruken og eksamen i ungdomsskolen, er jeg redd for at man setter seg seiv utenfor både den aktuelle debatt og virkelighetens verden. La meg til slutt komme inn på tilskuddsordningene når det gjelder grunnskolen og den videregående skole. Tar vi for oss statens tilskudd til vanlig undervisning 'i grunnskolen, er den fra 25 pst. opp til 85 pst., avhengig av kommunenes økonomi. I Oslo er den satt til 25 pst. Oslo kommunes dårlige økonomi bør alene tilsi en høyere prosent, men i tillegg kommer det forhold at høyere lønnsutgifter i Oslo gjør at tilskuddet fra staten i realiteten kun dekker ca. 17 pst. av driftsutgiftene. Dette er uholdbart, og jeg viser for øvrig til komiteens merknader ora at beregningsgrunnlaget for kostnadsfaktoren og normalsatsene må bli grundig gjennomgått og justert i forbindelse med utformingen av budsjettet for 1985. Når det gjelder undervisning i den videregående skole, er det kun Oslo som har fått tilskuddsprosenten redusert, ned til 35,3 pst. for 1984. Dette synes igjen noe tilfeldig, og jeg vil understreke komiteens anmodning til departementet om å vurdere nærmere tilskuddsprosenten til Oslo, da hovedstadens økonomiske situasjon neppe er bedre enn andre fylkers. Oddvar J. Majala: Siste taler, Sveinung Lunde, gav uttrykk for at Arbeiderpartiet kanskje hadde en Sareptas krukke å øse av. Neida, Arbeiderpartiet har ikke en slik krukke å øse av, men vi har en politikk som er vesentlig annerledes enn Høyres, derfor kan det virke slik. Så til det jeg egentlig hadde tenkt å si i forbindelse med Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett: Fiskerinæringa skal utvikles for nye oppgåver og utfordringer og har derfor behov for et tidsmessig opplæringstilbud. Næringas omstillingsproblemer og eksportavhengighet medfører da også behov for økt opplæring. Det er en uttrykt målsetting å utvikle fiskeindustrien mot bedre råstoffutnyttelse og høyere foredlingskrav. Samtidig må mer markedsrettede produkter utvikles. Skal en slik målsetting være mulig å nå, må det faglige nivå i næringa heves, bl.a. gjennom økt utdanning. Som landets eneste fagskole i fiskeindustrien inntar Statens fagskole for fiskeindustri i Vardø en sentral plass i en slik opplæringsvirksomhet. Skolen har også utarbeidet en generalplan med sikte på å oppjustere skolen i forhold til næringas behov. Beklagelsen var derfor stor da Regjeringen i budsjettframlegget hadde beskåret utbyggingsplanene vesentlig. over at komiteen nå fremmer forslag om en løsning som vil dekke skolens behov. Det er svært positivt at en fra komiteens og andre medspilleres side viser forståelse for de oppgåver norsk fiskerinæring vil stå overfor de nærmeste år. For Finnmarks del er Honningsvåg videregående skole og Statens fiskarfagskole nå etablert som et senter for fiskerifaglig utdanning. Men det er med beklagelse en erkjenner at det sentret for sikkerhetsopplæring som er tenkt lagt til skolen, ennå ikke er kommet i gang. Det vil være svært viktig for fiskerne å få slik opplæring i forbindelse med utdanning til fiske. Vanligvis må finnmarkingene ut av fylket for å få seg en fullverdig utdannelse, og når så har skjedd, har vi vanskeligheter med å tilby ungdommen arbeid i hjemfylket. Men i fiskerinæringa er vi i den heldige situasjon at vi kan tilby ungdommen arbeid innenfor næringa. Jeg tør be statsråden bidra til gjennomføring av det forslag til løsning som skolen nå har presentert overfor departementet, en løsning som så absolutt er både praktisk og rimelig. Vi er inne i en meget positiv vekstperiode for oppdrett av ferskvannsfisk. For å styrke utviklingsmulighetene i næringa, er det nødvendig å tilrettelegge opplæringstilbud av forskjellig art. Finnmark fylkeskommune har under planlegging et opplæringstilbud i akvakultur ved fagskolen i Honningsvåg, og det er mitt ønske at departementet kan bidra til at dette tilbudet blir iverksatt. Ikke minst er dette nødvendig for å sikre at veksten i oppdrettsnæringa også kan komme de nordligste fylkene til gode. Johan Syrstad: Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett for 1984 får, dersom flertallets forslag blir vedtatt, en økning på mellom 12 og 13 pst. i forhold til budsjettet for i år. Seiv om det innenfor dette området er viktige oppgåver som med fordel kunne ha nyttet langt større bevilgninger, må en slik stigning sies å være god, budsjettsituasjonen tatt i betraktning. Jeg synes det er grunn til å hilse med tilfredshet at Regjeringen og flertallet i komiteen nå følger opp med bevilgninger til nye stillinger i kirken. Det var en enstemmig komite som klart gav uttrykk for behovet for mer personell i ulike stillingskategorier ved behandlingen av stortingsmeldingen om stat og kirke. På bakgrunn av denne enighet kan jeg ikke unnlate å gi uttrykk for skuffelse over at det ikke er en enstemmig komite som støtter Regjeringens forslag på dette punkt. modifisert form, er det viktig med personell og ressurser. Etter min mening er det likevel viktigere at kirken får frihet til å styre med de spørsmål som angår kirkens egenart —at kirkelige organer får ansvaret for å tolke oppdrag og oppgåver i vår tid. Derfor er det grunn til å føre videre det arbeid som er i gang for å finne hensiktsmessige løsninger både på avgjørelser i lærespørsmål og på åfå gitt kirkelige organer større ansvar og myndighet i ansettelse av personell. På et annet område innenfor den kirkelige forvaltning synes jeg det haster med et initiativ fra departementets side. Mange av oss har lenge vært opptatt av den framtidige ordning med prestegardene. Jeg kan gjerne understreke det som står i komiteinnstillingen om «det store udekka behovet når det gjeld vedlikehald og opprusting av prestegardane». Skulle prestegardene komme i en slik stand som de burde, ville det kreve store uttellinger, og det er uttellinger som en med dagens system ville få lite igjen for. Jeg har tidligere gjort det helt klart at jeg, og Senterpartiet, mener at prestegardene bør selges. Det var derfor med tilfredshet vi noterte oss at det kom et høringsnotat fra departementet med utkast til praktiske løsninger for overdragelse av eiendommene. Jeg rekner med at horingen har gitt reaksjoner tilbake, og at planen om en stortingsmelding om spørsmålet står ved lag. Det er stor interesse omkring denne saken. Det er derfor viktig at avklaringen om prestegardenes framtidige status kommer om ikke altfor lenge. Når det gjelder mer generelle skolepolitiske spørsmål, vil det vel bli mer naturlige anledninger til å drøfte disse. Jeg vil derfor bare nevne en skolesak som har vært en gjenganger i budsjettinnstillingene gkennom mange år, Trondheim off. skole for døve. Departementets forslag — som i alle fall på noe sikt ville ha ført til nedlegging av Døveskolen i Trondheim — møtte en uvanlig sterk storm av protester, og det forstår jeg så godt. Undervisningen for døve har lange tradisjoner i Trondheim. Det har ført til at Trondheim på mange mater er blitt et senter i døve miljøet, med mange aktiviteter som gir de døve muligheter til å kunne fungere. Det er et faktum at døve fungerer best sammen med andre døve, men der fungerer de også godt. trafikkfarlig område som med fordel burde kunne nyttes til andre formål. I forhold til tidligere år preges innstillingen av en relativt avdempet språkbruk når det gjelder kapitlet om voksenopplæring. Det er vel naturlig også fordi det er gitt tilsagn om en melding som gir bedre grunnlag for å trekke opp retningslinjer for opplegget framover. Jeg finner likevel grunn til å understreke det som er med i flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet både i fjor og i år, når det innledningsvis blir sagt at «målet for voksenopplæringa er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv». Det synes jeg er en programerklæring som er godt dekkende for de mål som voksenopplæringen skal fylle. Hva som gir et meningsfylt liv, er svært individuelt. For mange er det helt sikkert opplæring i tradisjonell forstand som de kanskje ikke fikk i sin barndom og ungdom, noe som kan gi muligheter for et yrke. På denne bakgrunn er det sikkert stort behov for kursvirksomhet som er direkte kompetansegivende. Men etter min mening bør ikke dette felt prioriteres så sterkt framover at det går på bekostning av den mer studierettede virksomhet. Denne er et viktig innslag i vår kulturelle aktivitet. Her satses det nettopp på den egenaktivitet som må være et hovedelement i et kulturtilbud som skal nå ut til mange. Det er en særdeles viktig del av et meningsfylt liv. Rett nok har vi registrert stygge feilskjær fra enkelte studieorganisasjoners side, både i kurstilbud og i forvaltning av midlene, men det må ikke føre til en generell skepsis til det arbeid som alle de andre utfører. Marit Løwig: Det er i budsjettinnstillingen fra Kirke- og undervisningskomiteen pekt på de til dels betydelige avvik mellom det fastsatte studenttall og det faktiske studenttall ved de maritime høyskoler. Fylkeskommunene får tilskudd for det fastlagte antall studieplasser, ikke for det faktiske. Det betyr at om fylket skulle ønske å ta inn flere studenter enn det fastlagte tallet, får de ikke noen økonomisk støtte til de overskytende studentplassene. Komiteen har i likhet med departementet uttalt at det i meldingen om høyere utdanning må gis rom for en nærmere utredning både når det gjelder mønster og behov innen den maritime høyskoleutdannelse. Stortingsvedtaket fra 1978 om maritime høyskoler står fortsatt ved lag. lavt studenttall, mens andre får muligheter for ekspansjon. Jeg sier meg derfor tilfreds med at komiteen også har sett variasj onene i sokningen til de ulike skolene samt de ulike spesialtilbud som foreligger, og legger så stor vekt på dette at det uten noen innvending overlates til departementet å foreta de endringer som synes påkrevd når studenttallet for 1984 skal fastsettes. Jeg har da som rogalending særlig Haugesund maritime høyskole i tankene, da det er denne jeg kjenner best innenfor dette systemet. Siden 1980 har den ved hjelp av offentlige midler gitt utdanning for ledende oljeplattformpersonell: stabilitetssjefer, tekniske sjefer og ( kontrollromoperatører. I tillegg har den bygd opp et kompetansesentrum innen dynamisk posisjonering i samarbeid med ledende rederier i Norge. I tillegg til disse kompetanseområdene er det i samarbeid med Statens Havarivernskole utviklet sikkerhetsopplæring på høyt nivå både for offshorepersonell og maritimt personell. Utdanningsmulighetene for fremtidens maritime skipsledelse må være så omfattende og av så høy kvalitet som mulig — i første rekke med tanke på sikkerheten, den enkeltes sikkerhet, men i like stor grad for å kunne drive skipsfartsnæringen lønnsomt. Som skipsfartsnasjon har best mulig utdannelse alt å si for vårt renommé, vår prestisje og vår konkurransedyktighet i markedet. Jeg ser derfor med interesse og forventning fram til den bebudede melding om høyskoleutdannelsen totalt. I mellomtiden vil de departementale overlegninger ha meget stor betydning for den endelige fastsettelse av elevtallet ved maritime høyskoler. Det er av største viktighet at alle undervisningsbehov blir sammenholdt med alle undervisningsmuligheter. Kun på det vis vil en oppnå bredest mulig kompetansefelt for dem som er knyttet til arbeid av maritim karakter. Så noen ord om bibliotek. Jeg er klar over at dette også hører inn under ettermiddagens debatt, men i den kamp vi har om taletid her, må jeg få lov til det. I biblioteklovens § 1 står det: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning... ved å stille bøker og annet egnet materiale til disposisjon for alle som bor i landet.» Dette er en lov som kan være aktuell gjennom årtier, ja, århundrer — i hvert fall det som angår denne paragrafen. Bøker vil fortsatt komme til å være det vanligste i bibliotekene. og vil fortsatt gjøre det. I de mest velutstyrte bibliotek finner man i dag foruten bøker og tidsskrift også en lang rekke andre tilbud: noter, lydband, grammofonplater, reproduksjonen lysbildeserier, mikrofilmer og videoprogram - for å neyne noe. Bibliotekene har i sin beskjedenhet ikke, vært flinke nok til å markedsføre seg seiv. Derimot har de vært dyktige til å gripe fatt i de nye informasjonskilder, i første rekke det trykte ord. At nå også bildet følger etter, er en naturlig utvikling. Biblioteket' er en viktig kjerneinstitusjon både i kulturpolitisk og informasjonspolitisk sammenheng. Men det har gjerne blitt med det fordi vi i Norge ikke har vært aktive nok når det gjelder å forme en total informasjonspolitikk. Slik formidling vil til enhver tid være avhengig av de formidlingsmuligheter vi har, og de behov publikum har for informasjon. Jeg har en følelse av at det vi trenger foruten den utredning om bokens og skriftmedienes stilling i det norske samfunn som komiteen ber departementet ta initiativ til, er en bredere utredning. Den må være så fremtidsrettet at den ikke blir uaktuell før den ligger på bordet, og før den kan være et kart over vår nære fremtidige medieverden. Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at vi får ein debatt om Kulturdepartementet sitt budsjett seinare i dag. På grunn av at fru Løwig berre hadde 1 minutt igjen, let presidenten det under tvil gå for denne gongen, men dette kan ikkje gjentakast for andre. Liv Aasen: Kristelig Folkepartis begrunnelse for å gå inn under den Willoch'ske taktstokk og spille med i et høyreorkester var at de der kunne få Willoch til å spille Kristelig Folkeparti-musikk. Men det vi har sett til nå, seiv der Kristelig Folkeparti har fått statsråden, er at orkesteret er underlagt en meget streng Høyre-dirigent, og at Willoch foretrekker sine egne noter. Dersom kirke- og undervisningsminister Bondevik hadde rett i at han kunne påvirke Høyre, hvordan kan det da ha seg at han i en av de saker som ifølge hans parti hører med til partiets hjertesaker, nemlig de funksjonshemmedes sak, i årets budsjettproposisjon gikk inn for en løsning for Døveskolen i Trondheim som ville ha ødelagt hele døvemiljøet der? For det var det som ville ha blitt resultatet av det forslaget departementet fremmet '■'. og til tross for at et utvalg som var nedsatt av tidligere statsråd Austad, også anbefalte bygging av døveskole på Heimdal som det beste alternativ. Leder for dette utvalg var skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Bodil Skjånes Dugstad. Innstillingen fra Dugstad-komiteen nevnes ikke i proposisjonen, som simpelthen bare i en bisetning nedlegger Døveskolen i Trondheim. Sett på bakgrunn av hva hr. Bondevik har uttalt i Stortinget om denne sak før han ble statsråd, er det enda mer vanskelig å forstå at han fremmet et forslag om at det ikke skulle bygges en ny døveskole i Trondheim. Det var ikke underlig at foreldrene og lærerne var bitre og fortvilte over planene fra departementet. Og brev fra Trondheim Døveforening til stortingsrepresentantene forteller tydelig hvordan døve bedømmer en slik handling. I dag kan vi imidlertid takke kirke- og undervisningskomiteen for at vi får en ny døveskole på Heimdal. Hvis Stortinget slutter seg til forslaget fra komiteen, er grunnsteinen lagt til denne skolen. Vi må forvente at det på budsjettet for 1985 kommer en bevilgning til skolebygg. Når det gjelder de kommunale musikkskoler, er det grunn til å si seg glad over økt bevilgning til disse, men i likhet med andre representanter vil jeg etterlyse retningslinjer for fordeling av midlene. En budsjettdebatt gir ikke mulighet til en prinsipiell drøfting av vår skole. Det vil imidlertid bli anledning til en omfattende prinsippdebatt i forbindelse med grunnskolemeldingen. Jeg må likevel få benytte denne anledning til å si at jeg er mildest talt forundret over representanten Tungesviks nedvurdering av Norsk Lærerlag. Han uttalte forleden i NRK, radioen, at han, etter å ha hørt Norsk Lærerlags uttalelse om karaktersystemet, ikke lenger fant det formålstjenlig å lytte til råd fra denne organisasjonen. Jeg husker at Arbeiderpartiets debattopplegg om karaktersystemet fikk en del borgerlige politikere til å snakke om at debattopplegget var preget av skrivebordsteoretikeres tankegang. Men lærerne kan vel ikke sies å være bare teoretikere på dette området? Vi som har arbeidet i skolen i mange år, og som er skeptiske til dagens karaktersystem, bør fortsatt sette disse spørsmålene på dagsordenen dersom vi vil ha en bedre skole. Helt til slutt vil jeg si at det er med stor skuffelse jeg har merket meg at bevilgningene til undervisning av innvandrere er foreslått redusert med reelt sett over 10 pst. innvandrere. Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiets medlemmer har tatt opp forslag om å øke denne bevilgning. Tore A. Liltved: Som motvekt mot Liv Aasens uttalelser om karakterer i skolen vil jeg gjerne si litt om dette. I mange år har venstreradikale krefter arbeidet hardt og målbevisst for en eksamensog karakterfri skole. Arbeiderpartiet har støttet godt opp om deres arbeid. Gjennom to bestillingsutredninger, kalt Eva I og Eva 11, ble det trukket de «riktige» konklusjoner. Disse skulle være Arbeiderpartiets grunnlag for den eksamens- og karakterfrie grunnskolen. Motstanden mot en slik utvikling viste seg å være meget stor og kom fra elevene seiv, fra foreldrene og lærerne. Arbeiderpartiet fant det derfor på det tidspunkt taktisk uklokt å presse igjennom det som på folkemunne fikk navnet «den karakterløse skolen». Som typisk for et sosialistisk parti forklarte Arbeiderpartiet at saken måtte modnes. Partiet signaliserte således at det ville fortsette sin påvirkning av folkeflertallet for om noen tid å gjennomføre målsettingen. Vi har i flere debatter hørt det dryppe påvirkning i form av negative uttrykk som prestasjonspress og karakter] ag, satt spekulativt og übegrunnet sammen med mobbing i skolen. Og ingen har vel uttrykt seg sterkere enn SVs Kjellbjørg Lunde. Det hersker da heller ingen tvil om SVs innsats bak det vedtaket Lærerlaget fattet i helgen. Her har SV, sammen med sine allierte sosialister, vunnet en arbeidsseier. Mens vi borgerlige har funnet det riktig å la debatten om disse spørsmålene ligge i ro etter 1981-valgets klare tale, har våre motstandere arbeidet meget iherdig og meget målbevisst i skolen, spesielt i barneskolen, for å vinne Lærerlaget og få et flertall for sin politikk. Vi ser da også hvorledes representanter for Arbeiderpartiet straks tolker Lærerlagets vedtak som om det hadde skjedd en holdningsendring blant folk flest, at Arbeiderpartiets modningsprosess har virket. Dette inntrykket må ikke få festne seg, for det er galt. Det er Høyre og de ikke-sosialistiske partier som her er i takt med grasrota, med elevene, foreldrene og lærerne. For elevene flest er eksamen og karakterene vesentlig, de gir verdifull informasjon og motiverer til innsats. Det ville ha vært et svik mot skolen dersom komiteen hadde gått imot den nødvendige bevilgning departementet har foreslått for å gjennomføre avgangsprøven 1984. Personlig mener jeg at avgangsprøven burde utvides til å gjelde både norsk, engelsk og matematikk. Det ville ha vært en styrke for skolen. praksis er i dag, gir ikke elevene den avklaring de bør ha krav på. Høyre-regjeringen startet en ja-fase i norsk politikk. Den sa ja til konkurranse, ja til omstilling og bruk av ny teknologi, ja til rasjonalitet og effektivitet, ja til publikum. Og vi i Høyre sier ja til en skole for livet. Høyre vil at skolen minst skal være på høyde med den utvikling som skjer i samfunnet ellers. Å nå dette mål er en kjempeutfordring som krever ikke bare tilstrekkelig tilføring av ressurser og riktig bruk av ressursene, men også en uredd holdning til det som er nytt og ukjent. I stedet for å kjempe imot og utsette innføring av nytt lærerstoff og ny teknologi i skolen, må vi se fremover, gjøre hurtige valg, omprioritere ressursene og legge forholdene til rette for maksimalt utbytte. Grunnskolen må komme med for fullt. Det er utrolig hvordan unge mennesker tar til seg og drar nytte av utviklingen. Med skolen som dragkraft og veileder er det helt klart at alle unge vil kunne få et bedre grunnlag for meningsfull innsats i et samfunn i hurtig forandring. Det er i seg seiv en kjempeutfordring dette, og den blir enda større fordi den må harmoniseres med andre viktige mål i skolen, som Leks. å møte de unges behov for noe rotfast og for omsorg. Jeg vil derfor støtte de generelle kommentarer der departementet sier at det er nødvendig med kontinuerlig drøfting av hvilke og hvor store ressurser samfunnet må stille til disposisjon for at grunnskolen skal kunne løse disse oppgåvene. De borgerlige partiers signaler om å øke lærertettheten er svært positive. Jeg vil til slutt si til Reiulf Steen at Høyres «dynamiske» skattepolitikk gir gode virkninger. Om Reiulf Steen finner det vanskelig å lytte til høyrefolk, kan han lytte til f.eks. Haraldseth og LO. Da vil han få vite at seiv med moderate lønnsoppgjør er reallønnen for de fleste grupper opprettholdt takket være skattelettelsene. Det er nettopp Regjeringens økonomiske politikk som nå gir mulighetene for et tilfredsstillende budsjett for Kirke- og undervisningsdepartementet, og som gir håp for fremtiden. På sine bedre dager vil seiv Reiulf Steen innrømme at god økonomi er en vesentlig forutsetning også for skolebudsjettene. Edith Faugstad : Det er i Kristelig Folkeparti tilfredshet med det budsjett man i år vil få i havn for Kirke- og undervisningsdepartementet. Vi er takknemlige for at budsjettet på flere punkter har fått et preg av Kristelig Folkepartis prioriteringer. Og vi er glad for at det har vært mulig å foreta en del omprioriteringer innenfor det framlagte budsjett som etter vårt syn ytterligere har forbedret dets profil. Når det gjelder arbeidet med den kirkelige rådsstrukturen, er det gledelig å merke seg departementets framlegg om å opprette fire stillinger som undervisningskonsulent ved bispedømmerådene. Departementet varsler at lignende stillinger for de fire bispedømmene som ennå står igjen, vil komme i budsjettet for 1985. Dersom Den norske kirke skal kunne være den åpne og oppsøkende folkekirke som både Regjeringen og kirken seiv ønsker, er det nødvendig at den settes i stand til dette, også gjennom økt tilførsel av ressurser, både sentralt og lokalt. Det er også gledelig at organisasjonen Kristent arbeid blant blinde får en øremerket bevilgning på 125 000 kr. Pengene vil gå til nye bøker innlest på band, til engasjement i lydavisen 0.1. Jeg vil her også nevne at Hunstad skole ved Bergen nå er tenkt frigitt til døveskole på Vestlandet. Bergen kommune ønsker å oppta forhandlinger med staten om dette, og vi håper på en lykkelig løsning av saken. Så litt om den videregående skolen: Vi må vel si at den videregående skole på mange mater fortsatt er i startfasen. Prinsippet om at all ungdom mellom 16 og 19 år skal ha lik rett til videregående utdanning, er vanskelig å realisere i en fart. Det sier seg seiv at en slik skolereform krever store ressurser og et vedvarende pedagogisk utviklingsarbeid. Vi ønsker en skole som skal fremme individets vekst og utfoldelse. Den skal tjene samfunnets interesser ved å dyktiggjøre vår ungdom til meningsfylt arbeid, men også til sosialt ansvar både lokalt, nasjonalt og globalt. I vår kunnskapsorienterte skole må vi ikke glemme betydningen av elevenes personlige, etiske utvikling, slik at de kan stå åndelig rustet til å leve i og påvirke positivt dagens og morgendagens samfunn. Fra høsten 1983 hadde vi ca. 166 000 elevplasser i fylkeskommunale, videregående skoler. Fra høsten 1984 er det foreslått ytterligere 4 000 nye elevplasser. Dette er positivt, men er det nok? Bare i Hordaland fylke hadde vi ca. 2 000 avviste ved siste års inntak. Her må det nok følges opp med bevilgninger til fylkene. Det har ikke vært så enkelt å sitte i fylkesskolestyret den siste perioden, ikke bare på grunn av alle avviste søkere, men også fordi vi stadig har fått beskjed om å skjære ned på alle konti i budsjettene. Vi har innført egenandel i skoleskyss — den har bare økt fra år til år — og egenbetaling av skolemateriell. Bare dette rokker sterkt ved målsettingen om lik rett for alle. Tilskudd til ekstra rammetimer ved små skoler er redusert i budsjettet med 2 mill. kr. ved mindre skoler, altså igjen distansering fra lik rett til videregående opplæring. Det er regnet med 10 000 nye lærlingekontrakter for 1984, et optimistisk høyt tall. Med dagens situasjon i arbeidslivet skal det godt gjøres å få plassert alle disse i reelle lærlingsituasjoner. Men i alle fall vil hver nye lærlingplass være kjærkommen. Når det gjelder de statlige skoler for spesialundervisning, er det komiteens flertalls oppfatning at disse — inklusiv skolene for barn og unge med lærevansker — fortsatt bør være statlige skoler. Dette standpunktet er motivert bl.a. ut fra en vurdering av fylkeskommunenes økonomi. Til slutt vil jeg nevne noen ord om tilskuddsordningen for lærebøker og paralellutgaver under kap. 269. Både for grunnskolen og videregående skole er læreboksituasjonen mangelfull, og mange skoler sliter med utslitte og dårlig ajourførte bøker, samtidig som en rekke bøker, spesielt for valgfag, ennå ikke foreligger i parallellutgåver. Jeg vil peke på at det etter alt å dømme vil bli behov for større bevilgninger til lærebøker på de kommende års budsjetter. Oddrunn Pettersen: Samiske elever i grunnskolen har lovfestet rett til å få undervisning i sitt morsmål. I en overgangsperiode er det rimelig at det vil oppstå en del praktiske problemer med å oppfylle en slik bestemmelse. Det kan gjelde både å skaffe lærere nok til å gjennomføre undervisningen og å skaffe fram det nødvendige undervisningsmateriell. Departementet har et selvstendig ansvar for at forholdene legges slik til rette at denne undervisning kan fungere tilfredsstillende. Når det gjelder tilgang på lærere som kan utføre denne undervisningen, er den for lav. Seiv om det kan sies at den stadig blir bedret, er det fremdeles en altfor stor del av disse lærerne som mangler formell godkjent utdannelse. Når det gjelder undervisningsmateriell, er det stor mangel på læremidler, undervisningsutstyr og metodisk materiell for de lærerne som underviser i og på samisk. Mesteparten av midlene og materiellet må lærerne lage seiv. Elevene som undervises i og på samisk, har de samme krav som andre elever på å få en undervisning som holder faglige og kvalitetsmessige mål. De har også krav på å kunne få et undervisningsmateriell som har den samme standard som den vi krever for det materiell som brukes i andre fag i grunnskolen. I dag foregår undervisningen i og på samisk stort sett ved hjelp av stensiler som lærerne lager seiv. (Oddrunn Pettersen) Arbeidsbyrden for disse lærerne blir dermed svært stor, og det er ikke urimelig å sammenligne denne med den arbeidsbyrden som lærere som underviser fremmedspråklige elever, har. De lærerne som har ansvaret for undervisningen i og på samisk, har krav på å få sin arbeidsbyrde vurdert i forhold til det som med rimelighet kan kreves av dem. Slik det nå er, er arbeidsbyrden etter min mening urimelig stor. Finnmark Lærerlag har arbeidet med denne saken i flere år. Det krav de fremsetter, er at en del av lesetiden - dvs. 16 pst. på barnetrinnet og 9 pst. på ungdomstrinnet — blir konvertert til oppgåver som er spesielle for dem som har ansvaret for denne undervisningen. Dette er i samsvar med den regelen som gjelder for undervisning av fremmedspråklige elever. Etter det jeg kan se, har denne saken vært behandlet i en rekke organer som Kautokeino skolestyre, Samisk utdanningsråd og av kontaktutvalget for Samisk utdanningsråd og Grunnskolerådet. Så langt jeg kan se, har disse organene gitt sin tilslutning til den løsning som Finnmark Lærerlag har skissert. Det er lite tilfredsstillende at departementet så langt ikke har funnet å kunne medvirke til en løsning. Jeg er klar over at kravet om konvertering av lesetid kan ses på som et rent forhandlingsspørsmål. I dette tilfellet kan vi ikke se bort fra at spørsmålet er koplet til en gruppes lovfestede rett til undervisning i og på sitt morsmål og om sin kultur, og at gjennomføringen av en slik undervisning er gjort avhengig av at de lærerne det angår, utfører et arbeid som ligger utenfor det en med rimelighet kan kreve av dem. Jeg vil derfor be statsråden om å vie denne saken spesiell oppmerksomhet, og medvirke til at en kan finne fram til en rimelig løsning så snart som mulig. Gunvor Schnitler: Forholdene for statlige spesialskoler er diskutert mange ganger her i Stortinget og prinsippene foreløpig klarlagt, sist under debatten om St. meld. nr. 50 for 1980-81 i april 1981. Det var da bred enighet om at hensynet til elevenes totale situasjon skulle være avgj ørende for om undervisning skulle gis i egne klasser, skoler eller i institusjoner, og videre var det enighet om at døve og tunghørte skulle få undervisning og miljøtilbud ut fra sine ulike behov og forutsetninger. Dette er senere også gjentatt her i Stortinget. disse gruppene må være forskjellig. Desto større blir da forundringen når departementet i Stprp. nr. 1 for 1983 —84 foreslår at elever fra Døveskolen i Trondheim skal overføres til Vikhov skole for tunghørte. Det er nå etter komiteens behandling klart at så ikke vil skje. Det er også klart at løftet om tomt som skolen fikk til sitt 150-årsjubileum, nå vil bli innfridd. Det som gjenstår til senere, er å følge opp med bevilgninger til prosjektering og bygging av ny skole og nytt internat, slik at elever og lærere får arbeidsforhold som er akseptable etter de krav vi stiller i dag. Og dette er vi i Høyre villig til å følge opp. Arbeiderpartiets og Senterpartiets komitemerknader til denne saken er både forbeholdne og bemerkelsesverdige. Jeg vil bare nevne at Trondheim off. skole for døve i dag har 56 elever, fra Bergen i sør til Alta i nord. 35 av disse elevene bor i internat; 21 elever bor hjemme. Det er verdt å merke seg det høye tallet på hjemmeboende elever, som skyldes at mange foreldre med døve barn flytter til Trondheim på grunn av at det er døveskole og et rikt døvemiljø i byen. Det er mellom 250 og 300 døve i Trondheim med egen døveforening selvfølgelig, med bridgeklubb, idrettslag og egen hytte, kontaktklubb for døvblinde osv. Det er også egen døvemenighet i byen. Dette miljøet er en viktig stimulans eller miljøfaktor også for elevene ved skolen, og er en av grunnene til at Døveskolen fortsatt bør ligge i Trondheim. Det er kanskje også på sin plass å gjenta at det er behov for forskjellig undervisningsopplegg for døve og tunghørte, uten at jeg skal gå nærmere inn på det nå. Alle brev og henvendelser fra disse grupper understreker og bekrefter nettopp dette. Men la meg i denne forbindelse til slutt få si at dette er en gledens dag for Døveskolen i Trondheim. Tomtesaken, som det nå har vært arbeidet med i mer enn fem år, er endelig brakt i havn. Så noen ord om norsk fjernundervisning. Det kan være riktig å rette oppmerksomheten mot mulighetene for å drive voksenopplæring via fjernundervisning. Jeg tenker da på de nye tekniske hjelpemidlene som er utviklet ved hjelp av elektro- og mikroteknikk, særlig anvendelse av videogram i ulike undervisningssituasjoner, i skoler og opplysningsorganisasjoner, i bedriftsopplæring og ved selvstudium. Supplert med trykte læremidler kan videokassetter tilby langt bedre betingelser enn tidligere for voksenopplæring. Forhandlinger i Stortinget nr. 110. 1983. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. samfunnsliv. I forbindelse med strukturendringer og nye utfordringer i viktige deler av norsk industri vil det være behov for omskolering og oppskolering av arbeidskraft på de fleste nivå i bedriftslivet. Til å løse denne oppgaven vil man også kunne anvende opplæring via fjernundervisning, bl.a. ved å ta i bruk videokassetter i undervisningsopplegget. Resultatet av deltakerundersøkelser i forbindelse med NFU-prosjektene «Funksjonshemmet?» høsten 1981 og «Datahverdag» høsten 1983 har vist at fjernundervisning når brede lag av befolkningen. Mellom 250 000 og 300 000 har fulgt programmene i fjernsynet. Når det gjelder «Datahverdag», er undersøkelsene ennå ikke avsluttet, men læreboken er solgt i mer enn 37 000 eksemplarer, og det er registrert stor interesse for studieopplegget fra bedriftslivet og forvaltningen. Det er grunn til å tro at det vil være stort behov for fjernundervisning i vårt land i tiden fremover. Oppmyking av kringkastingsmonopolet vil trolig føre til utvikling av privat fjernundervisning i Norge også. Denne utviklingen, som vil være en stimulans og en utfordring for Norsk fjernundervisning, bør gi myndighetene en god begrunnelse for å opprettholde og forsterke det offentlige engasjement i fjernundervisningen for å ha et korrektiv og et alternativ i forbindelse med den utvikling som vil komme innen dette feltet. Og Norsk fjernundervisning kan være et nødvendig instrument i denne sammenheng. Per Hysing-Dahl hadde her gjeninntatt presidentplassen. Knut Aarvelta : Er vi i ferd med å få en sterk opptrapping av privat skoleverk? Ja, dette er et spørsmål en bør kunne stille når en leser komitemerknadene under kap. 250, Private skoler. Det heter der at i januar 1983 var det 137 skoler som var godkjent under lov om tilskudd til private skoler. I løpet av året er flere skoler og klasser godkjent for tilskudd. I 1984 er det ifølge budsjettforslaget regnet med godkjenning av seks nye skoler. Budsjettet er da også fra departementets side økt med 23,4 pst. til dette formål. Dette er i seg sjøl oppsiktsvekkende, da det til nær sagt alle andre utdanningsformål er operert med de knappest mulige bevilgninger. Det er kjent at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe med tanke på revisjon av privatskoleloven. Likevel — uten at det foreligger noen proposisjon i den forbindelse — legger departementet opp til en betydelig opptrapping av det private skoleverket. Dette har fått tilslutning fra flertallet i komiteen. sammenholdt med f.eks. budsjettet for grunnskolen, der bevilgningene ifølge forslaget fra departementet bare øker med 5,8 pst., er det oppsiktsvekkende at det foreslås en økning på området private skoler med 23,4 pst. Mindretallet konkluderer med at det ikke kan forsvares at en foretar en vesentlig større økning i bevilgningene til privatskolene enn til andre skoler i en økonomisk knapphetsperiode, og fremmer forslag om at kapitlet reduseres med 15 mill. kr. Det er virkelig grunn til å stille et spørsmål til regjeringspartiene om det som kommer fram her med hensyn til en rask og sterk opprusting av privat skoleverk, er en trend vi kan regne med vil fortsette i tida framover. Hvilke påtrengende behov er det som ligger til grunn for denne utviklingen? Og er dette en prioritering som vil komme til å gå på bekostning av det offentlige skoleverket? Det er mange trekk i dette bildet som har så viktige prinsipielle sider at en må kunne forvente at det blir ført en fyldig argumentasjon for å forsterke utviklingen på dette området. Hans E. Strand: Arbeiderpartiet har i innstillingen og i debatten gått inn for å styrke barnetrinnet i grunnskolen. Representanter for partiet har således stilt spørsmålene: Vil ikke regjeringspartiene styrke denne grunnleggende undervisning? Akter ikke disse partiene å følge opp sine løfter fra tidligere debatter og fra sine programmer? Etter mitt skjønn er det på dette felt Arbeiderpartiet som har grunn til å gå forsiktig i dørene. I perioden 1977 — 81, med regjeringsmakt, la ikke partiet fram noen budsjettforslag med sikte på å øke rammetimetallet i barneskolen. Gjennom tre budsjettbehandlinger ble det av kirke- og undervisningskomiteen tatt opp forslag om en gradvis økning av rammetimetallet fra 1. til 6. klasse. Dette var enstemmige forslag fra komiteen, men det er vel ingen i denne sal som forestiller seg at disse fremkom som resultat av forslag fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet ble presset til å være med på økningen i rammetimetallet, meget mot sin vilje og mot Regjeringens råd. Dette skjedde i en periode med høyere vekst i økonomien enn vi har i dag. Arbeiderpartiet har derfor skiftet syn på ressurstilførselen til barnetrinnet i helt dramatisk grad. Spørsmålet bør derfor stilles: Er ikke dette et helt typisk eksempel på opportunisme? Et annet emne jeg gjerne vil kommentere, er syn på karakterene. Det ønsker å fjerne karakterer og eksamen fra ungdomsskolen. Det henviser bl.a. alle som søker, vil komme inn i videregående skole. Da vil det ikke være bruk for karakterer som grunnlag for inntaket i videregående skole. Her tar Arbeiderpartiet fullstendig feil. Seiv om alle som søker, vil komme inn, vil de ikke kunne komme inn på de studieretninger og linjer som de ønsker. Det er helt usannsynlig at elevenes ønskemål og skolens kapasitet noen gang i fremtiden helt vil falle sammen. Etter Høyres oppfatning er karakterene et av de nødvendige og tjenlige elementer i den prioriteringsprosess som vi derfor også i fremtiden vil stå overfor. Elevene vil gjennom karakterene på den enkleste og mest saklige måte kunne gi uttrykk både for sine ferdigheter og kunnskaper, og har ved sin arbeidsinnsats mulighet for å innvirke på hvilken studieretning og linje de vil komme inn på i videregående skole. I Høyre mener vi at det på alle stadier i livet er viktig å stille seg mål og arbeide for å virkeliggjøre disse. Vi er av den oppfatning at den karakterdebatt som ble gjennomført i 1970-årene, viste at i skolen tjener karakterene både som mål og målestokk. Mange har både i Norge og andre land søkt etter alternativer, men ingen bedre erstatning er funnet. Sigbjørn Johnsen: Komiteens enstemmige merknad om at voksenopplæringen ikke må få dårligere vilkår i 1984 enn i de to åra før, er et skritt i riktig retning. Men egentlig er dette mager trøst, all den tid bevilgningene til voksenopplæringen, særlig i organisasjonenes regi, har blitt dramatisk redusert de to siste åra. Derfor må de økonomiske betingelsene for organisasj onene bli bedre. Viktige oppgåver innenfor voksenopplæringen blir forsømt i dag, samtidig som organisasjonenes kursvirksomhet er i ferd med å prise seg ut av markedet fordi lavere tilskottssatser øker kravene til deltakernes egenandel. Voksenopplæringsloven forutsetter at det skal skapes større likhet ved en jamnere fordeling av utdanningsgodene, at mennesker skal gis mulighet til å påvirke nærmiljøet sitt og samfunnet generelt. Et demokratisk samfunn trenger mennesker med kunnskaper, holdninger, toleranse og med respekt for andres meninger og standpunkter. Voksenopplæringsorganisasj onenes viktigste mål er nettopp å oppfylle disse kravene. Voksenopplæringen må derfor være knyttet til og legges opp i forhold til de problemer og spørsmål det enkelte menneske står overfor i hverdagen. Derfor må prinsippet om likhet mellom teoretiske og praktiske emner nok en gang slås fast, og likeså at alle emner er like viktige. må avgjøre hvilke kunnskaper som er nyttige i hverdagslivet. Alle må sikres lik rett til å delta i voksenopplæringskurs og tillitsmannsskolering. Dette er en rett som skal være uavhengig av kjønn, alder, yrke og hvor du bor i landet. En slik rett til lik deltakelse i voksenopplæring er bare mulig dersom de frivillige organisasj onene blir styrket. Nå skjer det stikk motsatte: Organisasjonene svekkes, og deltakelse i voksenopplæringskurs blir mer et spørsmål om tykkelsen på lommeboka enn om den enkeltes klare rett til utdanning og utfoldelse. Grupper som allerede står svakt utdanningsmessig, blir satt opp mot hverandre ved at tilskuddene til voksenopplæring går ned, og ved at bevilgningene til tillitsmannsskolering snart er tatt ut av statsbudsjettet. Dermed svekkes og det faglige og politiske studiearbeidet og følgelig grunnlaget for den enkelte til å delta i den demokratiske beslutningsprosessen. Vi må i tida som kommer, regne med store endringer i samfunnet, ikke minst innenfor næringslivet. Dette vil stille store krav til organisasjonenes muligheter til å skolere sine medlemmer og tillitsvalgte, slik at de gis muligheter til å kunne påvirke denne utviklingen. Derfor må ikke det offentlige, slik Regjeringen legger opp til nå, løpe fra sitt økonomiske ansvar for å sette de ansattes organisasjoner i stand til å gjennomføre en slik skolering. Vi løser ikke oppgåvene innenfor voksenopplæringen ved å overføre midler fra tillitsmannsskolering til andre voksenopplæringsformål, slik KrFs parlamentariske fører hevdet tidligere i dag. Dette ser jeg på som kun et verbalt forsvar for manglende vilje til å styrke voksenopplæringen totalt sett. Nedskj æringen av bevilgningene til tillitsmannsskolering er et klart brudd på voksenopplæringslovens forutsetninger. Loven forutsetter bla. at oppsøkende virksomhet til skiftarbeidere, de med lav førstegangsutdanning og de dårligst stilte fullt ut skal betales av det offentlige. Med Regjeringens politikk må disse utgiftene betales av de ansattes organisasj oner og hver enkelt deltaker gjennom økte egenandeler og kursavgifter. Dette er et anslag mot dem med de dårligste mulighetene til å skolere seg. Dette er kanskje ikke av de saker som vekker mest oppsikt i den offentlige debatten, men det er et av de mange steg i gal retning som denne regjeringa legger opp til, et av de mange små steg i retning av høyresamfunnet, der den sterkestes rett skal råde. Samme steg i gal retning ser vi også i kulturpolitikken. Det skal vi diskutere etterpå. høyreregjering eller i en regjering dominert av Høyre. Nå vil jeg føye til - og jeg gjør det også for rettferdighetens skyld — at kulturpolitikken aldri har hatt noen framskutt plass i våre politiske forsamlinger. For å skaffe seg respekt i politiske forsamlinger i vårt land og i de fleste andre land, er det som regel viktigere å kjenne provenyvirkningen av ulike skatteopplegg enn det er å vise interesse for debatten om Bazarovs barn. Dette er situasjonen til tross for at den krise vi nå opplever i vår del av verden, etter min mening langt mer er en kulturkrise enn en økonomisk krise. For spørsmålet om hvordan vi skal fordele den materielle overflod som fortsatt er til stede i vårt samfunn og i vår del av verden, er dypest sett et kulturspørsmål. Arbeidsledighetens konsekvenser vil ramme oss sterkest som kulturnasjon. Virkningene av den nye teknologien vil være mest dramatiske på det kulturelle området. Til syvende og sist dreier det seg om hvordan menneskene skal organisere sitt samliv. Det er i hovedsak en kulturoppgave. Jeg vil ta opp en meget viktig side av denne utviklingen. Det gjelder det viktigste kjennetegnet på vår nasjonale identitet, språket, og de stadig økte påkjenninger det er utsatt for. Det er i utgangspunktet grunn til å minne om det elementære faktum at bare 4 mill. mennesker i verden har norsk som morsmål. Vi representerer en meget liten språklig minoritet i internasjonal sammenheng — en av de minste i verden. Sett fra et økonomisk synspunkt, et teknisk synspunkt og et materialistisk synspunkt medfører det mange ulemper å tilhøre en slik minoritet. Og det er da også fra teknologien og økonomien at dette språket er utsatt for de sterkeste påkjenninger. Jeg vil vise til hva styreformannen i rådet for teknisk terminologi, førsteamanuensis Kolbjørn Heggstad, skrev i «Statoil» nr. 3 for i år: «Jeg er ikke sikker på om norsk fremdeles vil bli brukt i år 2000, som fagspråk», skrev han, og han føyde til: «Vi risikerer at det norske språket blir redusert til noe vi snakker bare ved middagsbordet.» Den akselererende internasjonalisering konsentrert om den nye kommunikasjonsteknologien og elektronikken representerer en utvikling med mange positive trekk Jeg har for min del ingen sans for maskinknusere, og mener at den nye teknologi kan gi oss muligheter til å oppfylle en gammel drøm om at menneskene overalt kan få dekket sine grunnleggende behov. nye kommunikasjonsteknologien kan gi mange nye inspirasjoner til et rikere kulturliv og til en mer aktiv kulturutfoldelse Men samtidig er det helt klart at denne internasjonalisering representerer en meget sterk påkjenning på den nasjonale kulturarven, der det i første rekke er det norske språket og den norske skriftkulturen som står i fare. Det blir helt nødvendig å bygge opp en forsterket beredskap i vernet om denne skriftkulturen dersom vi skal makte den formidable oppgave å bevare den. Hvis ikke vi erkjenner dette, og hvis ikke vi meget raskt og i stort omfang bygger opp denne beredskap, risikerer vi, for igjen å sitere Kolbjørn Heggstad, «at det norske språket blir redusert til noe vi snakker ved middagsbordet, og jeg vil for min del føye til, et fattig tegneseriespråk bare egnet til å formidle den mest enkle og forflatede kommunikasjon mellom mennesker. Dette har direkte tilknytning til et konkret spørsmål som er behandlet i innstillingen fra komiteen. Det gjelder den norske forlagsverdens framtidige utvikling og Universitetsforlagets framtidige plass som et meget viktig ledd i hele den norske forlagsvirksomheten. Universitetsforlaget er gjennom 30 år bygd opp til å bli et av landets største forlag, med særlig ansvar for å utgi lærebøker for små elev- og studentgrupper. Dette forlaget har også påtatt seg en rekke andre forlagsoppgaver som ikke bygger på rent markedsøkonomiske vurderinger — distribusjon av Stortingets og Regjeringens publikasjoner til publikum, utgivelse av forskningspublikasjoner, ordbøker for innvandrere, lærebøker på samisk osv. Alt i alt gjør Universitetsforlaget på denne måten meget stor nytte i den norske bokverden, og det har en viktig og særpreget plass i norsk forlagsbransje, og også en betydningsfull plass i den større prinsipielle sammenheng som jeg reflekterte omkring innledningsvis. Nå kan vi lese i avisene at forlagets eier, Studentsamskipnaden i Oslo, vurderer å seige forlaget på det åpne marked. Flere mulige kjøpere er nevnt, blant dem flere svenske forlag. Et slikt salg ville etter min mening være en ulykke, og alt må gjøres for å forhindre at et slikt salg finner sted. I den nye eierstruktur som vi alle er enige om at Universitetsforlaget bør få, må universitetene — og gjerne alle universitetene i Norge — spille en nøkkelrolle. Dersom Universitetsforlaget skulle kunne selges f.eks. til et utenlandsk forlag, ville utenlandsk kapital for første gang siden 1925 få innpass i et norsk kulturforlag. som ble kjøper. Det ville føre til en monopolisering, noe som for øvrig ville være i strid med den mediepolitikk som ellers forfektes av kultur- og vitenskapsministeren. Jeg har lagt såpass stor vekt på dette fordi det haster med å finne en avklaring, og fordi man nærmer seg en krise som kan kalles akutt. Jeg vil vise til at komiteen enstemmig understreker at Universitetsforlaget under en ny eierstruktur må arbeide etter forlagets nåværende formål. Jeg tror det ville bidra til å dempe mye av den uro som gjør seg gjeldende ved våre universiteter og blant alle bokinteresserte i disse dager, om statsråden i sitt innlegg kunne gi en forsikring om at departementet så snart det overhodet lar seg gjøre, vil ta initiativ som kan føre til en framtidig organisering av Universitetsforlaget i samsvar med komiteens enstemmige ønske. Hallgrim Berg: Det går eit viktig skilje i norsk politikk mellom dei partia som prøver å prioritere oppgåver i forhold til reell økonomisk evne, og dei som har for vane automatisk å plussa på til alle såkalla gode budsjettformål. Slik er det og i årets kulturbudsjett. Dei borgarlege partia prioriterer innafor stramme og normale rammer, medan Arbeidarpartiet — no i opposisjon — kastar på 5 millionar her, 10 millionar der — ja, i alt over 200 mill. kr. på Kultur- og vitskapsdepartementet sitt budsjett. I innstillinga er det som om Reiulf Steen og hans fraksjon har drøymt seg bort i den kriblande ønskesituasjonen alle kjenner som vitjar flotte maleriauksjonar: Tenk å kunna by opp prisen, med sine eigne eller andre sine pengar, eller ha med seg ei seddelpresse under armen som ein set i gang etter kvart som ein treng det! I heile haust har Arbeidarpartiet brukt eit utruleg skyts mot Kulturdepartementet og kulturministeren, der budsjettspørsmål, kulturmeldingar og mytedanning er blanda i hop til eit partipolitisk heksebrygg utan like, og der også enkelte borgarlege presseorgan har smakt såpass på brygget at dei opplever undergangsstemningar og hallusinasjonar. Bl.a. er det nokon — t.d. Nationen 21. november — som har fått for seg at kulturmørkret no skal senka seg over Bygde-Noreg under ei borgarleg regjering. I ei klasse for seg stiller kunstnarorganisasjonar og ein del studentgrupper som sidan 1968 har nytta uttrykk som «forverring» og «rasering» kvart einaste år levestandarden ikkje ser ut til å stiga meir for dei enn gjennomsnittet hos folk flest. «kulturpause» er nytta, og faktisk av den statsråden Arbeidarpartiet sist hadde i kyrkjeministerstolen. Når eg repeterer all denne kritikken, er det fordi det er for lettvint av Arbeidarpartiet å slå seg på brystet over sine eigne styringsår når det skal mannjamne sine budsjett med statsråd Langslet sine. Arbeidarpartiet overser fullstendig inflasjon og prisstigning i sine eigne opplegg, og underslår at det t.d. frå 1979 til 1981 hadde realnedgang i kulturbudsjetta på 7 pst. Men då kom ikkje Reiulf Steen med nokon klagesong Det interessante spørsmålet for oss alle er sjølvsagt kor mykje kunst og kultur me får ut av kvar krone. Kunstnarane som har vore her i dag, har faktisk overlevd Arbeidarpartiet. Då er det heller ingen grunn til at dei ikkje skal gjera det under ei regjering med pengar som har større kjøpekraft, og med eit publikum som i stadig større grad viser si interesse gjennom auka kulturkonsum, i eit samfunn der stadig fleire sjølve aktivt og personleg tek del i ei stadig større breidd av kulturaktivitetar. Scenekunst, galleri, verkstadutsal, musikkutøving, dans, idrett, alle slags profesjonell- og amatørkultur har aldri hatt slik samla omsetning eller slikt utøvande nivå i topp og breidd som no. Kulturpolitikken må ta sikte på aktivisering av flest mogleg, skapa mangfald i kulturytringane og sjå til at også det kunstnarleg framståande får gode utviklingsvilkår. Såleis ser mange av oss det slik at ikkje berre har det offentlege eit hovudansvar for finansiering av kulturlivet, men det har også ei særleg plikt til å hjelpa fram den skapande kulturen og gjera tilgjengeleg kulturprodukt av høg kvalitet som ikkje kan hevda seg i konkurransen utan subsidiering. Dei tre samarbeidspartia peikar på kor viktig det er med eit samspel mellom profesjonelle og amatørar, og mellom den offentlege kulturformidlinga og det tradisjonelle lokale kulturgrunnlaget rundt i dei mange distrikt, slik at også dei auka løyvingane til fylkeskommunalt kulturarbeid kan medverka til målet om å lyfta kvalitetsnivået, tryggja rekrutteringa og ta opp nye oppgåver. Difor har Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet styrkt denne posten med 6 mill. kr. i høve til departementet sitt framlegg. Likeins er rikskonsertane og festspela i Nord- Noreg hjelpte over akutte problem, og eigeninntektskravet til biletkunstutstillingar og nokre av teatra er lempa på. Etter snart 100 år er det funne plass for ein sum til å gje ut lærebøker til examen philosophicum i førebuande prøve på begge målformer. bør og gjennombrotet for eit kompetansegjevande undervisningsopplegg for norsk folkekunst ved akademiet i Rauland. Som saksordførar for Noregs Musikkhøgskule er eg svært glad for at statsråd Langslet frå februar 1982 av har greidd å få denne nasjonale byggjesaka ut av den bakevja ho hadde flote inn i. Med statsråden si sterke fortid som pådrivar av saka i kyrkje- og undervisningsnemnda i Stortinget var det berre logisk at dette no endeleg kom til til å finna si avklaring. Eg ser at Arbeidarpartiet løyver av sine imaginære millionar til prosjektering i 1984. Det interessante spørsmålet er når bygget kan stå ferdig. Eg kan opplysa at eg har all grunn til å tru at byggjesaka får den framdrift i 1984 som er mogleg, med dei midlar som trengst, slik det er varsla i Stmeld. nr. 27 for 1983-84. Ved handsaming av kulturmeldinga vil me elles få rikt høve til å ta opp arbeidsvilkår og status for dei mange ikkje-kommersielle musikkgreinene i landet, som t.d. jazz, rock, folkemusikk, ny musikk osv. Som saksordførar også for ein del verdfulle kulturvernetiltak viser eg elles til dei samrøystes merknadene som nemnda har kome med både når det gjeld Norsk språkråd, Det Norske Samlaget og nynorsk bokutgjeving elles, og det omfattande arbeid med tekstil- og draktrestaurering som Landsnemnda for bunadspørsmål driv. Når det gjeld sluttføringa av dei norske handordbøkene for bokmål og nynorsk, viser dette seg langt meir omfattande enn nemnda var kjend med då innstillinga vart levert. Eg ber difor om at departementet vurderer denne sluttføringa på den mest tenlege måten. Eg viser elles til dei fyldige merknadene nemnda har om bibliotek- og litteraturformål. Ei utgreiing om stillinga til dei skriftlege media i Noreg må ikkje trengja til sides arbeidet med dei meir særeigne problem som bibliotekvesenet i landet slit med. Under dette kapitlet bør det gjevast honnør til departementet, som no i 1983 har funne rom for å imøtekoma det gamle ønsket om momskompensasjon for lydbøker til dei blinde og svaksynte. Norsk rikskringkasting spelar ei hovudrolle i norsk kultur- og samfunnsliv. Dei tre samarbeidspartia er samde med departementet i at publikumslisensen for fjernsynsapparat berre skal gå opp 4,8 pst. for 1984, altså under venta prisstigning på 6 pst. for neste år. Arbeidarpartiet går som vanleg inn for ein lisens på farge-TV som er tilsvarande høgare enn venta prisstigning. At styret i NRK vil ha det dobbelte av dette igjen, altså 15 pst, er ei anna sak. Alle partia i nemnda peikar på sider ved drifta som kan skaffa fram rasjonaliseringsvinstar, slik at midlar kan frigjevast til påtrengjande nye oppgåver. I nemnda ser det ut til å vera relativt brei semje om at bruken av inntektene i NRK får ein profil som i ein viss grad tilgodeser oppbygginga av P 2 og sluttføringa av distriktskontora i fylka kring Oslofjorden i dei nærmaste åra. Elles ber eg departementet merka seg dei formuleringane styret i NRK har nytta i sitt budsjettframleggsbrev av 9. mars, der det sjølv peikar på ei rekkje tiltak til effektivisering og større produktivitet i institusjonen. Likeins vonar eg departementet vil sjå nøye på dei formuleringane alle parti i nemnda har nytta om ei arbeidsmiljølov som synest å vera hemmande for alt skapande norsk åndsliv, med særleg kvelande verknad for våre store kulturinstitusjonar. Til slutt: Arbeidarpartiet sin vilje til å bruka pengar i opposisjon kan få eller ingen konkurrera med. Meir interessant er det å sjå kor partiet går inn for å skjera ned og luka ut. Private skular og mediepolitiske tiltak er det einaste Arbeidarpartiet går inn for å redusera på kulturkapitla. Private skular er no som før ein torn i auga, og forsøk med nye radio- og TV-former er ikkje berre noko som svir i augo; det får dei mest kringkastingskonservative i Arbeidarpartiet til å sjå raudt. Framlegget til kulturbudsjett for 1984 er godt brukande, slik framlegga har vore heile tida sidan me først på 1970-talet fekk ny fart og større status for kulturpolitikken. Det er ein myte at dette budsjettet i sin verknad er dårlegare enn tidlegare. Det er ein myte at det er dårlegare enn i andre skandinaviske land. Tvert om vil kulturoppgåvene stadig bli viste større merksemd i tida som kjem. Men det er ikkje einstydande med at staten alltid skal betala heile gildet åleine, dersom nye, spennande kultur- og medieoppgåver kan løysast også på anna fornuftig vis. Reiulf Steen (fra salen): Hr. president! kan jeg få lov å rette en åpenbar misforståelse? Presidenten: Presidenten oppfattet ikke helt hr. Steen. Var det en misforståelse? Reiulf Steen (fra salen): Ja, det var en misforståelse. Presidenten: Hr. Steen får ordet til et kort innlegg for å oppklare misforståelsen. Reiulf Steen: nedgang i realbevilgningene til kulturformål fra 1980 til 1981. Dette må bygge på en åpenbar misforståelse. Økningen i bevilgningene til kulturformål fra 1980 til 1981 var fra 678 885 000 kr. til 750 520 000 kr. Økningen i hele Arbeiderpartiets periode fra 1973 til 1981 var fra 207 407 000 kr. til 750 520 000 kr. - altså selvfølgelig den største vekst i kulturbevilgninger som har funnet sted i noen tilsvarende periode i Norges historie. Presidenten : Hallgrim Berg får ordet til misforståelsen. Hallgrim Berg: Det var inga mistyding, for eg hadde rett i det eg sa. Dersom ein ser på Arbeidarpartiets forslag for 1981, ligg det 19,2 pst. over vedtatt budsjett for 1979. Men i denne toårsperioden var prisstigninga til saman på 26 pst, slik at den føreslåtte realnedgangen vil bli nærare 7 pst, som eg sa. Reiulf Steen (fra salen): Hr. president! Presidenten: Presidenten går ut fra at oppklaringen av denne misforståelsen kan fortsette nokså lenge. Reiulf Steen: Nei, da. Jeg skal bare få føye til at jeg har meget stor respekt for Hallgrim Berg som handelsmann, og den er blitt styrket etter den oppklaringsrunde som vi nå har vært igjennom. Presidenten: Så der var ingen misforståelse. Tom Thoresen: I tilknytning til det som akkurat nå ble sagt, tror jeg også at Hallgrim Berg er handelsman nok til å innse at det han kaller Arbeiderpartiets «imaginære millionar», lett kan bli virkelighet hvis det skapes et flertall for dem i denne sal. Det har falt i statsråd Langslets traurige lodd å bli landets første kulturminister — traurig ikke fordi noen tviler på statsrådens personlige innsikt i og forståelse for kulturspørsmål, men traurig fordi han utøver sitt embete i en konservativ regjering som har helt andre målsettinger enn kulturell vekst som sin rettesnor. Vårt første kulturdepartement har dermed fått sin hovedoppgave i å begrense og skjære ned, ikke i å få kulturarbeidet oppover på den politiske dagsorden. offentlig ansvar og offentlige bevilgninger. Idretten sorterer under Kulturdepartementet, og det har således også ansvar for den atletiske dimensjonen i vårt kulturliv. Det er derfor ikke uventet at nettopp dette departementet må vise litt muskler. Men hva bruker det så sine muskler til? Ikke til å bedre forholdene for filmproduksjonen, men for å få nedlagt Filmgruppe I. Ikke til å spre billedkunst til stadig flere, men til å skjære ned statlig støtte til utstillinger. Ikke til å initiere lokalt kulturarbeid, men til å skjære kraftig ned på bevilgningene til kulturvirksomhet i kommuner og fylkeskommuner. Ikke til å støtte norsk musikk- og videoproduksjon, men til å putte størstedelen av kassettavgiftspengene på steder i statsbudsjettet der de ikke er tilgjengelige for kulturarbeid i det hele tatt. Det er ikke forbausende at det er mange som ikke liker den politikk Regjeringen og departementet legger opp til i budsjetter og meldinger. At opposisjonen og kulturarbeiderne er misfornøyde, er nær sagt selvsagt. Men heller ikke i egne rekker er begeistringen påfallende. Kulturredaktøren i regjeringsorganet Aftenposten kaller det hele en kulturpolitisk skandale. Regjeringsorganet Nationen mener at kulturmørket først og fremst senker seg over bygdene. Og går man til dagens budsjettinnstilling, vil man se at komiteen ytrer seg enstemmig om en rekke synspunkter og målsettinger for kulturlivet. Komiteen mener f.eks. at kulturbevilgningene ikke må gå ned i økonomisk vanskelige tider. Komiteen mener at staten må bære et hovedansvar for norsk kulturlivs* økonomi. Komiteen understreker behovet for kunstnerisk frihet og mangfold og behovet for rimelige arbeidsvilkår for kunstnere og andre utøvere. Alle disse velvalgte ord er etter min oppfatning en betimelig pekefinger overfor den kurs Kulturdepartementet nå har slått inn på. Men de borgerlige partiene i komiteen går lenger enn som så. Av Budsjett-innst. S. I. framgår at det brukes snaut 100 mill. kr. til påplussinger på statsbudsjettet totalt. De borgerlige partiene bruker her hele 8,5 mill. kr. på kultursektoren alene - altså ca. 8,5 pst. av den totale budsjettøkning i forhold til Regjeringens forslag. Til sammenlikning utgjør kulturbudsjettet ca. 0,5 pst. av det totale statsbudsjettet. Klarere kan det neppe sies at det nettopp er kulturbudsjettet de borgerlige partiene her i Stortinget er særlig misfornøyde med. Nå er også de borgerlige partienes forslag til påplussinger i komiteinnstillingen svært beskjedne i forhold til behov og aktivitet. de fortjener like fullt honnør for sin vilje til å rette opp noen av de verste skjevh etene i departementets opplegg. Det lover godt for den videre behandling i Stortinget av kulturspørsmål, med kulturmeldingene som den første store prøvestein. Det later altså til at også de borgerlige partiene noe bekymret ønsker å istemme danskenes PH.s, Poul Henningsens, vel 50 år gamle spørsmål: «Hva mæ kulturen?» Det er også gledelig at en samlet komite er særlig bekymret for noen særskilt utsatte kulturområder. I en tid hvor såkalte nye medier er på rask frammarsj, er det desto viktigere å verne om det gamle som er verdifullt. Et av disse hovedområdene er litteraturens, bokas og ordets stilling. Vi vet at det er problemer mange steder her, i produksjon og i distribusjon. En samlet komite ber derfor departementet foreta en bred utredning om litteraturens stilling i Norge. Selvsagt er det litt skuffende at det ikke har vært mulig å skaffe flertall for en beskjeden styrking av litteraturtilbudet for enkelte små eller særskilt utsatte grupper, det være seg spesielle tiltak for barnelitteratur, for blindebokproduksjonen eller til den samiske bibliotektjenesten i Karasjok. Heller ikke har det vært mulig å skaffe nok oppslutning for en sårt tiltrengt styrking av innkjøp sordningen for litteratur. Likevel, og på tross av det innlegg Hallgrim Berg nylig leverte her, er det all grunn til å sette forhåpninger til den verbale velvilje som finnes til kulturens og litteraturens beste, i hvert fall i innstillingen. I mangel av aktivitet og initiativ på andre områder har Kulturdepartementet med iver kastet seg over medieutviklingen. Og sant nok, her er det under statsråd Langslets lederskap kommet i gang interessante ting med nye og nære medier. Riktignok har hastverket vært slik at departementet nå tydeligvis har et nytt hastverk med å skaffe sikker lovhjemmel for de tiltak de allerede har sluppet i gang. Det er også slik at det er bred politisk enighet om å få utprøvd nye medier i lokalmiljøene, med nærradio og med lokalt kabel-TV. Men dette utgjør nok likevel parentesen og ikke hovedsetningen i den voldsomme kulturutfordringen vi nå står overfor på medieområdet. Her er problemstillingen den at det må bygges opp sterke norske alternativer til den mediepåvirkning som i økende grad vil strømme på oss utenfra, fra satellitter og video. Kulturutveksling er bra, men uten nok egne krefter kan det utarte til overkjøring av norske verdier og norsk identitet, språklig og kulturelt. betenkelig. Alle innser at NRK må være en hovedbastion i det norske mediebildet. Regjeringen sier det bl.a. seiv i Stmeld. nr. 88 for 1981-82. Det har f.eks. lenge vært bred politisk enighet her i Stortinget om at NRK bør få en friere organisering i forhold til de politiske myndigheter, men jeg kan ikke se at departementet ennå har gjort noe avgjørende med dette. Derimot brukte departementet atskillige krefter på å få plassert P2-administrasjonen i Trondheim. Hele komiteen forutsatte i den sammenheng at dette ikke måtte gå ut over utbyggingen av distriktskontorene. Det er derfor forbausende at Regjeringen verken har funnet plass for en rimelig oppbygging av P 2 eller av distriktskontorene, og da særlig i det tett befolkede Østlandsområdet. Departementet har heller ikke lagt fram noen plan for norsk utnyttelse av den norske kapasiteten på ECS — 2-satellitten, slik det ble bedt om i vår. En samlet komite etterlyser da også nettopp dette. Alle partier i komiteen bad i fjorårets budsjettinnstilling om at de nye kortbølgeanleggene måtte bli finansiert direkte fra statsbudsjettet, bl.a. for å styrke NRKs vanlige anleggsbudsjett. Dette er da også i samsvar med tidligere forutsetninger. Men departementet svarer i år med å nullstille hele dette kapitlet. Alvorligst er likevel departementets budsjettbehandling av NRK. I fjor ble det ikke foreslått noen lisensøkning; i år ligger den godt under forventet prisstigning. Dette er det motsatte av en styrking av NRK i en ny mediesituasjon; det er en systematisk og villet svekkelse av institusjonen. Jeg er glad for at de borgerlige partier i komiteen også på dette punkt kommer med en klar korreks til departementet, idet de forutsetter at NRKs inntekter fra neste år må holde tritt med den alminnelige prisstigningen i samfunnet. Etter det som er skjedd i år, kan en være pessimistisk med hensyn til hva slike henstillinger fører til, men det er lov å håpe, for dette er tvingende nødvendig for norsk kulturliv. Harald Synnes: Det er åpenbart bevilgningene til kulturformål som i år har gitt årsak til den mest omfattende debatt om saker innenfor kirke- og undervisningskomiteens arbeidsområde. Det har blitt hevdet at mørket er i ferd med å senke seg over Kultur-Norge, og at det var en utarmingsprosess for norsk kulturliv som ble satt i gang da vi fikk et eget kulturdepartement. Etter Kristelig Folkepartis syn skyter denne form for kritikk langt over målet. Det er fristende å si at den vilje til kultur som har utfoldet seg, har vært preget av atskillig ukultur. Nå har vi lykkes i å bekjempe inflasjonen på det økonomiske området. verdi og valør når det gjelder denne debatten. Når det er sagt, må vi gjerne konstatere at det ville vært ønskelig med høyere bevilgninger til en rekke kulturelle formål, og at økonomisk vanskelige tider ikke må salderes med betydelige nedskjæringer på kulturbudsjettene. Tvert imot er det viktig å utnytte den mulighet som kulturaktivitetene legger til rette for engasjement både av arbeidsløse og andre som sliter med faktiske vanskeligheter. Kulturtilbudene kan — pm de er tilgjengelige uten for store kostnader — nettopp bety en stimulans og en spore til å holde mot og initiativ oppe når ytre forhold ellers byr på motgang. Kristelig Folkeparti ser derfor svært positivt på den påplussing til kulturarbeid i fylkene som ble gjort mulig i forståelse med departementet gjennom komiteens arbeid med dette budsjettet. Det er ingen tvil om at det ligger en stimulans til egenaktivitet også i dette at det offentlige påskjønner lokalt kulturarbeid gjennom offentlige tilskudd. En rekke lokale kulturtilbud er mer eller mindre avhengige av at disse bevilgningene blir opprettholdt. Etter vår oppfatning bør man i årene framover bestrebe seg på reelt å opprettholde bevilgningene til kulturformål, og da med en profil stort sett i tråd med den man har oppnådd ved høstens budsjettbehandling. En økning i budsjettet til høyere utdanning på 6,4 pst. betyr at omfanget av undervisningstilbudene skal holdes omtrent på samme nivå som i inneværende år. Det er bred enighet om at enkelte studieretninger trenger å prioriteres mer enn andre. Det gjelder først og fremst sivilingeniørutdanning og siviløkonomutdanning. Når det gjelder den førstnevnte, er både byggeplaner for NTH og utbygging av sivilingeniørutdanning i Rogaland og Telemark omtalt i budsjettet. Begge oppgåver er høyt prioritert, og så langt som mulig bør tilbudene i Stavanger og Porsgrunn utvikles parallelt. Innenfor siviløkonomutdanningen vil Norges Handelshøyskole få et økt studentopptak på 25, og når det gjelder lokalisering av siviløkonomutdanning i Nord-Norge, vil jeg bare vise til den senere debatt om dette spørsmålet. Universitetene er påregnet å få uendret kapasitet, men jeg vil gjerne gi uttrykk for den bekymring som jeg nok føler for stagnasjon i utviklingen av studenttallet ved Universitetet i Tromsø. Uansett utfallet av lokalisering av siviløkonomutdanningen i nord trenger Universitetet i Tromsø nye stimuleringstiltak som gjør det mulig å bygge universitetsmiljøet på dette stedet ut mot de mål man såtte seg da universitetet ble startet, nemlig om lag 2 500 studenter. Når det gjelder Universitetet i Oslo, fortjener Universitetsforlaget særlig omtale. Det har det også fått fra en foregående deltaker i debatten. Det er her foreslått en avvikling av det såkalte fristasjonsprinsippet, som innebærer at staten dekker husleiekostnadene for forlaget. Til nå har Studentsamskipnaden i Oslo i prinsippet stått som eier av forlaget, men alle berørte parter ønsker denne ordningen avvikle! Kristelig Folkeparti ser en frigjøring av Universitetsforlaget fra den nåværende eierstruktur som riktig og viktig. Universitetsforlaget har utført et pionerarbeid når det gjelder å framskaffe lærebøker, først og fremst for høyere utdanning, og det har i de senere år blitt utgitt om lag 120 fagbøker for forskjellige fagområder, i de fleste tilfeller i små og dermed lite lønnsomme eller ulønnsomme opplag. En statlig støtteordning, som til nå har vært i form av husleietilskudd, har vært lite hensiktsmessig. Det bør nå skje en reell utskillelse av Universitetsforlaget fra Studentsamskipnaden, og etter vårt syn bør både universiteter og høyskoler og eventuelt forlagets ansatte være aktuelle som nye medeiere. Vi vil anmode statsråden om å ta de nødvendige initiativ for at en ny eierstruktur kan bli fastlagt. Av hensyn både til forlaget og Studentsamskipnaden bør dette skje så tidlig som mulig i 1984. Uten rask handling kan det være fare for at kua dør mens gresset gror. Det er for øvrig av departementet varslet at man vil opprette en egen tilskottsordning for utgivelse av lærebøker for høyere utdanning. Dette er et positivt tiltak, og komiteen har alt forskottert en slik ordning ved å foreslå 500 000 kr. avsatt til utgivelse av lærebøker til examen philosophicum i parallellutgåver på begge målformer. Erfaringer viser at den målform bøkene foreligger i på den dagen studenten begynner på universitetet, kan bli avgj ørende for senere språkvalg. For mange som har benyttet nynorsk som hovedmål, har universitetet eller høyskolen blitt det avgjørende steg bort fra det hjemlige språkgrunnlag. Behovet for allmennlærere er nå fallende, i takt med fallende elevtall i grunnskolen. Utdanningskapasiteten ved pedagogiske høyskoler har derfor de siste årene vært redusert, og forslaget for 1984 er 1 050 studenter. Departementet har foreslått en inndragning av 26 stillinger ved pedagogiske høyskoler. Etter komiteens oppfatning bør ikke videre reduksjon skje før Stortinget har fått anledning til en bred vurdering av de pedagogiske høyskolers framtid. En rekke andre studietilbud, bl.a. sentrale utdannings- og kulturinstitusjoner spredt utover landet. Søknaden har vært noe redusert de siste årene, mens pågangen av studenter til distriktshøyskolene har vært meget høy. Det bør være mulig å finne en oppgåvefordeling mellom pedagogiske høyskoler og distriktshøyskoler som gir best mulig kapasitetsutnytting, og samtidig ikke svekker noen av skoleslagene. Det bør ikke være noen prioritert oppgave for distriktshøyskoler å drive pedagogisk utdanning. Disse skolene bør derimot kunne styrke sine tilbud på mangelområder og feiter hvor sokningen er spesielt stor. Her tegner området administrative økonomiske studier seg som særlig aktuelt. Komiteen går inn for å redusere antallet stillinger som skal inndras i pedagogiske høyskoler, til 21, og to av de stillingene som opprettholdes, er øremerket for folkekunstutdanning ved akademiet i Rauland som en underavdeling av Notodden pedagogiske høyskole. Det er et interessant tiltak, og vi imøteser utviklingen med forventning. Det har framover høsten vært en del diskusjon om den framtidige skjebne for Filmgruppe I, som departementet foreslår nedlagt fra 1. januar. Etter den informasjon vi har fått, vil Filmgruppe I ha avsluttet de produksjoner som har vært under arbeid, innen årets utgang, og Kristelig Folkeparti har ingen innvendinger mot de motiver departementet legger til grunn for nedleggelsen av gruppen. Vi regner med at de juridiske forhold blir samordnet med de synspunkter som framgår av regjeringsadvokatens brev om saken, som komiteen har fått kopi av. Norsk rikskringkasting er fortsatt i en aktiv utviklings- og utbyggingsfase. Fjorårets vedtak om etablering av program 2 i Trondheim krever en oppfølging også på det økonomiske området. Forslaget til nye stillinger og annen ressurstildeling til program 2 og distriktskontorene ligger betydelig under NRKs ønskemål. Det er også Kristelig Folkepartis oppfatning at en stillingsøkning på 10 til hvert av disse formålene kan være noe i knappeste laget. På den annen side er vi kjent med det rasjonaliserings og effektiviseringsarbeid som foregår i institusjonen, og vi regner med at dette arbeidet vil kunne frigjøre en del ressurser også til program 2 og til distriktskontorenes utbygging. Kristelig Folkeparti er innstilt på å akseptere departementets forslag om en lisensøkning på 4,8 pst., seiv om dette altså ligger noe under den generelle prisutvikling. institusjonen allerede disponerer. Kristelig Folkeparti er også sterkt opptatt av å få til en økning av egenproduksjonen i NRK. Følger man NRKs programmer på en vanlig lørdagskveld i fjernsynet, er det noe urovekkende hvor stort innslaget av utenlandsk — særlig amerikansk — programproduksjon er. Når det gjelder Norsk rikskringkasting og mediepolitikk rent allment, slutter vi oss til komiteens flertallsinnstilling, og regner ellers med å kunne komme tilbake til drøfting av disse spørsmål i den allmenne debatt om Norsk rikskringkasting på nyåret. Inger Lise Gjørv: Vi har i det lengste prøvd å tro at nedskjæringene på kulturbudsjettet både i fjor og i år skyldtes at kulturministeren var for svak i Regjeringen til å finne gjenklang for sine argumenter. Nå vet vi bedre. Langslets kulturmelding har ikke levnet oss tvil. Den kulturpolitikk - eller la meg heller si mangel på kulturpolitikk — vi nå har sett i to år, der det offentlige på område etter område fråskriver seg ansvar og overlater det til markedskreftene, dette er Høyres politikk. Ja, hva verre er, hele Regjeringen hefter for den, altså også Kristelig Folkeparti og, enda mer uventet, Senterpartiet. Riktignok har disse partiene i Stortinget også i høst lappet på de aller verste nullene i Langslets kulturopplegg. Men kulturmeldingen ligger nå i Stortinget som et vitnemål om trepartiregjeringens kulturpolitikk. Og budskapet — så vel i to års budsjett som i denne meldingen — er klart: Kulturen kan ikke vente seg noen økning eller noe forsøk på økning de kommende år til tross for de mange gode ord som brukes om kulturen, og de mange oppgåver som alle ser kulturen nå har. Den økning som eventuelt måtte kunne komme, må skaffes på andre mater, altså fra publikum eller fra næringslivet. Jeg vil her og nå sette fingeren på ett punkt i denne kulturpolitikken, nemlig virkningen for kulturen i Distrikts-Norge av at kulturpenger nå skal hentes fra næringslivet. Jeg vil gjøre det med et eksempel og velger da «Pauline». Hun har pløyd langs kysten og i Innherad siden 1896. Hun har fraktet trelast fra Trøndelag opp til Nord-Norge og fisk tilbake i nesten 100 år, inntil hun i 1979 ble satt på land, foreløpig. Siden «Pauline» var den enéste flytende råseiljekta med direkte tradisjoner tilbake til skipsbygging og sjømannskap på 1300-tallet, ble hun gitt høyeste prioritet i landsplanen for bevaringsverdige fartøy. Ja, hun var så interessant at bevaringen av henne også hadde forskningsinteresse. Finansdepartementet gjort mulig at hun kunne finansieres gjennom skattefrie bidrag fra næringslivet, fordi de gikk til forskningsformål. Som seg hør og bør, ble det stiftet en venneforening for å reise de 2., mill. kr. som var nødvendig. 50 000 kr. klarte venneforeningen å samle inn på tradisjonell måte ved loddsalg. Men de mange tiggerbrev til det trønderske næringsliv fikk ingen respons, til tross for at bidrag altså var gjort skattefrie. Hvorfor trekker jeg fram dette? Jo, fordi «Pauline» har allmenn interesse. Hun skulle være det ideelle prosjekt for sponsorfinansiering. Næringsliv med ønske om å skaffe seg litt mesenprofil ville fått en liten messingplate på masten, et varig og synlig tegn på at de dyrket muser så vel som mammon. Når sponsorpengene totalt uteble, skyldtes det ikke at næringslivet i Trøndelag er gjerrigere enn andre steder, snarere tvert om. Det er bare så lite penger å hente til kulturen. Og nå nærmer vi oss de mer allmenne trekk «Pauline»-saken har. Jeg tror nemlig at den erfaring innheradsbyggen her har gjort med å prøve et engangsløft for en sak med lokalt engasjement og med interesse langt videre, har vist at noen gullgruve for kulturen er ikke næringslivets slunkne kasser rundt omkring i Distrikts-Norge. «Pauline» illustrerer at kulturen i bygder og f jorder rundt i landet vil gå fattigslige tider i møte. Langslet vil kutte ned på de statlige overføringer til disse mange tiltak. Han viser til — sorn det heter — andre inntekter. Men disse andre inntektskildene er stort sett en illusjon. «Pauline» ble ufrivillig en prøvesten på Langslets kulturpolitikk. Denne politikken bestod ikke prøven. Presidenten: Statsråd Langslet har bedt om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse. Statsråd Lars Roar Langslet: Jeg byttet med stor interesse til fru Gjørvs redegjørelse om «Pauline» og trekker selvsagt ikke i tvil noe hun berettet i den sammenheng. Men når hun som konklusjon på dette eksempel nærmest pålegger meg ansvaret for «Pauline»s traurige skjebne, blir jeg nødt til å oppklare en misforståelse. Det er Miljøverndepartementet som budsjetterer de statlige tilskudd til bevaringsverdige fartøyer, så om fru Gjørv ønsker å gå videre med den saken, burde hun nok ha reist den i debatten om Miljøverndepartementets budsjett. Presidenten: Fru Gjørv til misforståelsen. Inger Lise Gjørv: Langslet må helt ha misforstått dette eksemplet. fram for å få offentlige bevilgninger til «Pauline». Det har vi nemlig fått. Jeg brukte det for å illustrere at næringslivet ikke står i kø for å finansiere slike egnede sponsortiltak som nettopp «Pauline» skulle være. Presidenten: Vi går videre på talerlisten. Ragnhild Queseth Haarstad: Departementets forslag til kulturbudsjett har vakt til dels sterke reaksjoner, noe jeg ikke skal gå nærmere inn på nå. Allerede da statsbudsjettet ble lagt fram, var det klart at kulturbudsjettet hadde kommet dårlig ut. Dette førte til at Senterpartiets landsstyre og stortingsgruppe pekte på at kultursektoren var av de områder vi ville forsøke å styrke i den videre behandling i Stortinget. Jeg vil ikke legge skjul på at vi f ra Senterpartiets side helst hadde sett en større økning på kulturbudsjettet enn de 10 mill. kr. som Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet omsider kom fram til enighet om. Vi ser likevel positivt på at det tross alt lot seg gjøre å komme et lite skritt videre i riktig og nødvendig retning. For Senterpartiet synes det klart at det i åra som kommer, må utvises større politisk vilje til å prioritere bevilgninger til kultursektoren. Vi vil fortsatt arbeide for en bred politisk oppslutning om dette synet. Gledelig er det derfor å kunne peke på de generelle merknadene til kulturpolitikken som hele komiteen står sammen om. Det må være en god støtte for statsråden i det videre arbeidet, og jeg går ut f ra at han har merket seg komiteens syn. I en tid med økende arbeidsledighet, flytting, rotløshet og utrygghet er det særlig viktig med en aktiv kulturpolitikk. Derfor understreker hele komiteen at bevilgningene til kulturformål ikke må gå ned i økonomisk vanskelige tider, men holdes oppe på et forsvarlig nivå i åra som kommer. Det slås videre fast at en aktiv kulturpolitikk er avgjørende for hele vår nasjonale utvikling, og at staten må bære et hovedansvar for norsk kulturlivs økonomi. Både bevilgningene til våre kulturinstitusjoner og til skapende utøvere og overføringene til kulturarbeid i kommuner og fylker må holdes oppe på et forsvarlig høyt nivå, slår komiteen fast. De mange reaksjoner budsjettet for 1984 har framkalt, er en klar bekreftelse på at bevilgningene på langt nær har nådd et forsvarlig høyt nivå, som komiteen har understreket nødvendigheten av. er avgj ørende for hele den nasjonale utvikling, må en naturlig følge bli at en også viser politisk vilje til å sikre kultursektoren tilstrekkelige bevilgninger. Dette er selve fundamentet for vårt nasjonale kulturliv. Senterpartiet mener derfor at kulturlivet er et nasjonalt ansvar hvor statens hovedansvar står sentralt. Ulike andre finansieringsmåter har vært framme i debatten den senere tid. Det må imidlertid være klart at vårt kulturliv ikke kan baseres på tilfeldige gåver fra næringslivet eller andre. Det har gjentatte ganger fra Senterpartiets side blitt understreket at slike former for finansiering bare kan være et supplement. Fra Senterpartiets side er det også pekt på at det vil være nødvendig å øke bevilgningene til kultursektoren i åra som kommer, og at det må være et mål at 1 pst. av statsbudsjettet skal brukes til kulturformål. Dette kan kanskje synes mye sett i forhold til det vi hittil har bevilget til kultursektoren, men sammenlignet med hva andre land bruker på kulturformål, er det beskjeden! La meg i den forbindelse bare peke på at Danmark bruker ca. 2 pst. av sitt statsbudsjett til kulturformål. Og Danmarks økonomiske situasjon er som kjent atskillig vanskeligere enn Norges, om det skulle være noe argument. Jeg skal ikke gå videre inn på disse spørsmål nå. Det vil bli god anledning til det i forbindelse med behandlingen av kulturmeldingen. En annen melding, filmmeldingen, ligger nå til behandling i komiteen og vil komme opp i Stortinget antakelig i mars/april. Av den grunn er det vanskelig å se logikken i å nedlegge Filmgruppe I allerede fra 1. januar 1984. Etter min mening vil det være en riktigere og mer forsvarlig saksbehandling å ta opp vurderingen av Filmgruppe I i forbindelse med filmmeldingen. Når det nå er et flertall for at den endelige avgjørelsen angående Filmgruppe I sin framtidige skjebne tas seinere, må det forutsettes at departementet finner en budsjettmessig løsning for fortsatt ordinær drift av Filmgruppe I. Jeg går ut fra at det kan skje på samme måte som det departementet har vist til for avviklingskostnadene i 1984. La meg videre peke på at Senterpartiet er særlig glad for at det har vært mulig å komme fram til enighet med Høyre og Kristelig Folkeparti om å plusse på bevilgningene til kulturarbeid i fylkene med 6 mill. kr. Dermed kommer bevilgningene opp på det samme kronebeløp som for inneværende år. fylker har stått på samme kronebeløp i tre år. Dette er en reell nedgang i bevilgningene, noe som Senterpartiet ser som meget uheldig. Vi forventer derfor at det ved neste års budsjettframlegg blir en økning som monner på disse bevilgningene. La meg også peke på at bevilgningene til lokale kulturbygg har hatt en nedgang de siste tre år. Det er helt klart at dette har en så negativ virkning i distriktene at Senterpartiet ikke kan akseptere at denne utviklingen fortsetter. Rikskonsertene kom meget dårlig ut i budsjettforslaget, noe hele komiteen har innsett, og rettet opp. Fra Senterpartiets side ser vi dette som meget positivt, seiv om vi gjerne hadde sett at bevilgningene til konsertvirksomheten hadde økt ytterligere. Det er for øvrig bekymringsfullt å registrere at stadig flere skoler og kommuner nå må si nei takk til rikskonsertenes tilbud fordi de ikke har penger til å dekke sin andel av utgiftene. Disse forhold bør departementet være særlig oppmerksom på. Den økningen av egeninntekter det er lagt opp til i budsjettet, er tvilsom. Jeg tror vi må innse at grensen er nådd for hva en realistisk sett kan forvente at institusj onene kan makte. Derfor har også flertallet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, plusset på bevilgningene til teatre og utstillinger av billedkunst Komiteen har også pekt på at de egeninntekter det nå legges opp til for museene, kan det bli meget vanskelig å nå. Den foreslåtte reduksjon i statstilskuddet for 1984 kan vanskelig erstattes av økte tilskudd fra kommuner og fylker. Det er derfor nødvendig at departementet følger utviklingen nøye og om nødvendig fremmer forslag om tilleggsbevilgning. Det kan ikke være ønskelig for noen med en gjentakelse av det som skjedde ved behandlingen av det reviderte nasjonalbudsjett i juni i år. Når det gjelder NRKs budsjett, viser jeg til Senterpartiets merknader og de synspunkter på medieutviklingen som Senterpartiet la fram ved behandlingen av mediemeldingen. Jeg antar at Senterpartiets synspunkter når det gjelder NRK er ganske godt kjent. Lærerutdanningen, og da særlig de pedagogiske høgskolers situasjon, har vært sterkt framme i debatten den seinere tida. Det har vakt en del oppsikt, for å si det mildt, at det en enstemmig komite påpekte i budsjettinnstillingen i fjor, ikke er fulgt opp. Der uttalte komiteen bl.a. at spørsmålene om lærerrekruttering, lærerutdanning og lærernes yrkessituasjon må utredes nærmere både faglig og politisk. spørsmål som gjelder opptaksregler, studieplasser og studieinnhold, ikke burde avgjøres i departementet før de var nærmere analysert og drøftet av Stortinget på bakgrunn av en melding. Når vi nå kjenner den sentrale stilling som skolen og lærerne har for barn og unges oppvekst, er det viktig at Stortinget får behandlet denne saken før det skjer ytterligere endringer. Stmeld. nr. 12 om utdanningsfinansiering er nå til behandling i komiteen. Det sentrale målet i utdann ingsfinansieringen har vært å sikre alle lik rett til utdanning. I budsjettforslaget er det vist til at det økende antall unge som søker videregående og høyere utdanning, vil slå ut i økt lånebehov i Statens lånekasse. Derfor har Regjeringen ikke funnet det mulig å justere satsene slik det har vært vanlig siden 1976/77. En samlet komite har i den forbindelse uttalt: «Komiteen kan venskeleg sjå at den enkeltes stønadsbehov går ned sjølv om fleire får rett til stønad.» Komiteen viser til Stmeld. nr. 12 og forutsetter at budsjettforslaget innebærer en midlertidig ordning. Andre endringer er også foreslått, bl.a. behovsprøving av borteboertillegg mot ektefelleinntekt, som komiteen vil komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av Stmeld. nr. 12. Dessuten er det foreslått et nytt særstipend for utenlandsstudenter. Jeg viser i den forbindelse til merknaden fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, hvor det pekes på at det ville vært mer rettferdig overfor alle utenlandsstudenter med en generell heving av gebyrstipendet. Når vi har Stmeld. 12 til behandling i Stortinget, ville det vært klokt om en i forbindelse med budsjettet hadde avstått fra for mange og omfattende endringer i studiefinansieringen. La meg samtidig da få peke på at endringer i tilbakebetalingsreglene for studielån bør utstå inntil Stortinget har behandlet Stmeld. nr. 12. Stein Ørnhøi: Kulturbevilgninger handler om lite penger med stor virkning. Med få kroner oppnår en mye. Få politiske beslutninger gir så direkte virkninger på folks hverdag her i landet. De betyr mye for å utløse egenaktivitet og sosialt fellesskap. igjen for en million. Også når det gjelder alminnelige samfunnsøkonomiske virkninger, gir kulturbevilgningene mye tilbake. Derfor blir det ekstra tragisk når en i den hellige innstrammings navn gyver løs på kulturbudsjettet slik Regjeringen gjorde i fjor, og som de til dels gjentar i år. Nettopp i en tid hvor presset er stort og tungt både kulturelt og økonomisk, trenger en å styrke kulturbudsjettene. Nettopp nå trenger en å bygge opp et nasjonalt selvforsvar for å motstå presset. Derfor blir det glitrende meningsløst at bare økningen på vårt enorme militærbudsjett — økningen alene — utgjør nesten like mye som de samlede bevilgninger til kulturformål. Man strammer inn. Og så skal markedet overta. Litt etter litt. Også her skal egenandelene økes. Man stirrer seg blind på de enkelte institusjoners bedriftsmessige regnskaper, og så lukker man øynene for de helt avgj ørende kulturelle ringvirkninger som vi har og skal ha av våre kulturinstitusjoner. Verken nasjonens kulturelle selvforsvar eller vårt militære forsvar kan være prisgitt innsamlinger og frivillig innsats. Det siste er det dundrende enighet om. Det burde vært det også for den delen som gjelder vårt kulturelle forsvar. Den kommersielle videoen velter inn over oss. Det er en svær utfordring. Og denne utfordringen er også et offentlig ansvar. Mer enn noensinne trenger vi å gi støtte til nasjonale miljøer som på ikke-kommersielt grunnlag kan gi et svar på en slik utfordring. Vi trenger uavhengige miljøer som utvikler videre de visuelle uttrykksformer. Nettopp nå trenger vi en sterk norsk filmproduksjon. Derfor blir det meningsløst med beskjedne bevilgninger til norsk filmvirksomhet. Og derfor blir det mer enn meningsløst når en nå truer med å nedlegge et viktig og alternativt filmmiljø, slik det er utviklet omkring Filmgruppe 1. SV ønsker derfor å styrke kap. 383, Filmformål, og tar opp forslag i samsvar med det. Og vi ønsker å beholde Filmgruppe 1. Også de etablerte teatrene merker det kommersielle presset. Hovedscenene tvinges etter hvert på grunn av stramme budsjetter til å velge et repertoar som er trygt og sikkert. Et trygt og sikkert repertoar kan naturligvis også være fullgodt. Men skal ikke norsk teater stagnere, skal nye talenter få utvikle seg, skal nye uttrykksformer få vokse fram, må de ha råd og anledning til å bomme. Fiaskoen er ofte en forutsetning for seinere suksesser. På ett område gir teaterbevilgningene særlig mye igjen. Det gjelder posten for frie grupper. svært beskjedent. Nettopp her burde en i vanskelige tider sette inn ressurser. Her vil pengene gi tilbake stor og mangfoldig aktivitet. Her vil nye folk møte teatrene. Og her vil også nye folk finne teatret som sin arbeidsplass. Vi har hatt en fantastisk oppblomstring på dette området de siste årene. Og nå må vi ikke kvele det. Det er små penger som skal til. Og allerede når en mange med de forestillingene som alle de nye gruppene har skapt, og det gjelder slett ikke bare Tram-teatret. SV ønsker med sitt forslag om å øke teaterbevilgningene særlig å gi støtte til de frie gruppene. Den viktigste overrislingsposten på kulturbudsjettet gjelder bevilgningen til allmenne kulturformål. Det dreier seg om de pengene som overføres til fylker og kommuner. Dette er penger som når ut overalt her i landet - de når idrettslag og barnemisjon, de når araatørteatergrupper og viseklubber. Dette er de pengene som mest direkte utløser kulturell hverdagsaktivitet i aller videste forstand. Derfor foreslår SV en betydelig økning på dette kapitlet. Det samme gjør vi også på de viktigste postene under kap. 388, Ungdomsformål. Å argumentere for å styrke ungdomsmiljøene rent kulturelt er blankt unødvendig. Det gjør nemlig representanter for alle partier i nesten alle debatter her i huset. Nå har en altså sjansen til å omsette ord i penger. Carl I. Hagen: Jeg synes det var artig å høre min kollega og sidemann, Stein Ørnhøi, presentere våre ulike oppfatninger så godt når det gjelder en del av kulturarbeidet. Vi har i de siste dager, og også i dagens aviser, sett en diger annonse i Arbeiderbladet og Dagbladet som påstår at Norge trenger en offensiv kulturpolitikk og ikke flere uforpliktende festtaler, og den er undertegnet av en lang rekke pressorganisasjoner. Jeg synes dette viser hvor langt vi nå er kommet når det gjelder pressgrupper som vil tilegne seg resultatet av andre menneskers arbeidsinnsats via skatteseddelen og avgiftsseddelen, via politikere, når de ikke greier å få disse midlene på frivillig måte ved f.eks. å vise kunst av forskjellig art som de som da skal betale lønningene til dem som viser denne frem, egentlig seiv er interessert i å betale for. Kommersialisering, snakket Stein Ørnhøi om med et negativt tonefall, og sa at man måtte ikke legge opp kulturlivet etter kommersielle prinsipper. Tenk noe så forkastelig som at man skulle ta hensyn til hva de mener som skal betale for kunsten! Nei, dette skal legges opp ensidig på aktørenes premisser. Fordi disse har valgt å være kunstnere - forfattere, scenekunstnere, billedvevkunstnere eller hva det nå måtte være — føler de altså at de skal kunne ha et krav på resultatet av arbeidsinnsatsen overfor industriarbeideren, til trailersjåføren, til funksjonærene i dette land. Jeg synes egentlig den tankegangen er forkastelig. Jeg synes at er det noen grupper som burde være takknemlige og gå stille i dørene, er det nettopp de som ensidig lever av overføringer fra statens side, som omtrent ensidig lever av politisk press, og ikke av å fremstille sine produkter på et fritt marked. Jeg synes derfor det er bedrøvelig at det er kommet så langt i Norge at man, når man har fått et så stort beløp på budsjettet til disse formål, hyler og skriker og protesterer mot at man ikke får flere penger, når man vet at det er problemer i sykehussektoren og andre sektorer. I den sammenheng vil jeg også vise til at disse annonsene koster ganske mange kroner, som man kanskje kunne ha spart i og med at virkningen her i huset — slik er det etter hvert heldigvis blitt — ikke er så veldig stor. Jeg synes det ville være fint om en del fortsatte med noe lignende som ble forsøkt av Teatret på Torshov, nemlig gjennom Teatret Torshovs Venner å tegne aksjer for å få til privatfinansiering av Shakespeare-stykker. Jeg vet Stein Ørnhøi har tegnet aksjer, for han anbefalte det i en annonse i Dagbladet, og jeg har også tegnet aksjer. Det burde være måten man gjorde noe mer på — at man appellerte til folk om å bruke egne penger, ikke appellere til hr. Ørnhøi og meg om å bruke andres penger til å støtte. Vi tar da som vanlig også opp forslag om store nedskj æringer på disse poster, bl.a. for å tvinge gjennom en kommersialisering, som vi ikke anser som negativt — tvert om. Det burde jo i første rekke være behovet til dem som vil kjøpe kulturtjenester, man var interessert i å tilfredsstille for å få flere til å komme og se det man ønsker å vise. Isteden synes man det er negativt å høyne egenbetalingen, og man ville kanskje egentlig ønske alt sammen gratis, for det er jo noen som tror at begrepet «gratis» eksisterer. Det ordet betyr i realiteten ganske enkelt «betalt av andre». Vi ønsker et system hvor folk seiv skal få lov til å bestemme hva de ønsker å prioritere pengene sine til. De som ønsker å prioritere å gå i teater, i opera, se norsk film, kan gjøre det, det er helt greit, men de skal ikke kunne forlange at andre skal betale i den grad som det nå gjøres. Vi tar derfor opp forslagene om nedskj æringer også i år. forslag om å skjære ned enda mer i og med at man har fått disse annonsene, for å vise vår avsky for den slags holdninger. Vi foreslår også en rasjonalisering av universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Vi viser til redusert behov for en del av de kategorier som der utdannes. Vi rører ikke Universitetet i Trondheim og Høyskolen, som gir utdannelse i teknologi, som vi absolutt trenger. Vi foreslår 6 pst. nedskj æring på bevilgningen til distriktshøyskolene for etter hvert å tilpasse disse til det behovet som eksisterer. Særlig gjelder dette pedagogiske høy skoler, idet behovet for nye lærere klart ikke er som det var tidligere, hvilket vi ser av argumentasjonen fra Lærerlaget. Men seiv vi har ikke redusert med mer enn 10 pst. Når det gjelder kommunal og sosialhøyskoler, har vi redusert bevilgningen med 13 pst. Fordi vi ønsker å prioritere teknisk forskning, har vi redusert bevilgningen til Norges almenvitenskapelige forskningsråd med 10 mill kr., altså 20 pst. Jeg viser til at vi har økt posten til Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd med 50 mill. kr. Vi ønsker å bruke mindre penger til dem som er veldig opptatt av utenrikspolitikk. Vi sier at det er helt i orden om de er det, men det får de være på fritiden. Vi har derfor redusert bevilgningen, og foreslår en gradvis nedleggelse av Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Det samme gjelder Instituttgruppa for samfunnsforskning og Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning. Vi ønsker nemlig et samfunnssystem hvor det ikke er departementsbyråkrater og politikere som skal bestemme alt som skal foregå, men folks frivillige ønsker i et fritt marked, og da trenger vi ikke all den forskningen, som allikevel resulterer i mer bevilgning på et eller annet nytt område hvor man finner ut at her må staten gripe inn og løse folks problemer. Når vi ikke vil ha den holdningen, trenger vi heller ikke forskningen. Vi har redusert bevilgningen til kulturformål i kommunene og fylkene med 20 pst. — vi ønsker heller å prioritere utbygging av sykehjem, aldershj em osv. Når det er vanskelige tider, som mange hevder, må man kunne greie å redusere med i hvert fall 20 pst. på denne del av kultursektoren. Det samme gjelder kulturbygg — nasjonale bygg og lokale bygg — hvor vi reduserer bevilgningen med 25 pst. Dette burde være av det første man kunne redusere noe på i vanskelige tider, istedenfor å la det gå ut over de virkelig svake i samfunnet. Vi reduserer bevilgningene til kunstnerstipend og garantiinntekter med 50 pst. også en gradvis nedbygging, men det ville kanskje være ille hvis man mistet alt med en gang. Derfor har vi bare tatt halvparten neste år, slik at det er nok midler til en romslig avvikling. Jeg kan ikke se at disse yrkesgrupper skal ha garantier og ordninger som andre yrkesgrupper ikke har. Hvis man fikk holdningen i disse kretser inn på at man skal leve av sin produksjon og det man gjør, tror jeg det kanskje også ville bli noe bedre kunst — i hvert fall bedre i den forstand at det var noe som folk var interessert i. Jeg har allerede nevnt reduksjoner under teater- og operaformål og filmformål. Jeg komplimenterer Langslet med forslaget om å nedlegge denne filmgruppen, som jeg ikke kan se fortjener noen som helst bruk av skattebetalernes midler i fremtiden. Jeg håper det går igjennom å få en vesentlig reduksjon her, for kanskje også norske filmkunstnere da var interessert i å lage film som folk var interessert i å betale for å se. At utøverne gjerne vil lage film uavhengig av såkalt kommersialisering, og at det er noe som heter penger som skal skaff es til veie, skjønner jeg utmerket godt. Det er ca. 4 millioner nordmenn som også gjerne ville vært i den stilling at de kunne gjøre det de liker, og ikke behøve å tenke på hvorledes midlene skal skaffes til veie, når det gjelder resultatet av det de har produsert. ikke får så mye penger fra det offentlige. Vi har liten tro på at det er gjennom kommunale fritidsklubber med kommunalt ansatte fritidsklubbledere man egentlig kan løse ungdomsproblemene. Hadde det vært tale om bevilgning til frivillige klubber basert på egenaktivitet, på stor grad av egenfinansiering, dugnad — om midler som skulle komme til som et mindre tilskudd — så hadde det vært noe annet. Men slik posten nå ser ut, kan vi ikke se at slike synspunkter egentlig er tatt med. Så til slutt: Vi står også når det gjelder dette departements budsjett, for en nedskjæring av overføringsordninger. Jeg viser til det jeg sa tidligere i dag, at å redusere overføringsordninger er det mange som snakker om, men å navngi hvilke overføringsordninger det gjelder, og snakke kroner, det greier man ikke. Også her har vi konkret foreslått å redusere overføringsordninger, slik at vi kan gi skatte- og avgiftslettelser og la folk seiv få lov til å vurdere hva de vil bruke pengene sine til, istedenfor at politikerne og byråkratene skal ta den retten fra dem og bestemme hvordan pengene som folk ikke får lov til å beholde, skal brukes. Den tankegangen vil vi ikke være med på lenger. Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er ute. Presidenten foreslår derfor at dette møtet nå avsluttes, og at nytt møte settes kl. 18 til fortsatt behandling av dagens kart. — Det anses bifalt. President: Per Hysing-Dahl. Dagsorden: Fortsatt behandling av sakene på dagens kart (nr. 30). Valg av settepresident. Presidenten: Presidenten foreslår at det velges settepresident for dette møtet — og anser det som vedtatt. Presidenten ber om forslag på settepresident. Kjell Magne Fredheim: Jeg vil foreslå Osmund Faremo. Presidenten: Osmund Faremo er foreslått som settepresident. - Andre forslag føreligger ikke, og Osmund Faremo er valgt til settepresident. Man fortsatte behandlingen av Sak nr. 1. Innstilling fra kirke- og undervisningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. (Budsjett-innst. S. nr. 12, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 8). Presidenten: Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett er nå under behandling. Mons Espelid: 1970-åra har ført med seg ei sterkare kommersialisering av kulturen. Dette slår hardast ut i ungdomsmiljøa, der kulturindustrien satsar på å marknadsføre heile livsstilar. Den aukande kommersialiseringa har gjort kultur meir til ei vare eller eit produkt, medan vekta på at kultur skal gjere menneska rikare, har avtatt. Livskulturen blir laga og marknadsført av store transnasjonale selskap. Gjennom eit breitt spekter av tiltak, som t.d. film, motar, matvarer o.L, skal ein heil tidsperiode pregast. Denne kulturstrategien har gjort at kulturindustri har vakse saman med andre typar føretak, og vi har fått store kulturkonsern. Utvikling i retning av slike konsern skjer også i Noreg. Særleg har denne utviklinga skote fart etter at dei nye media har fått sitt innpass dei siste åra. Vi har fått døme på at aviser, industriselskap og kabelselskap sluttar seg til det vi må kalle kulturkonglomerat. Denne utviklinga kan vere farleg. I ein periode då den økonomiske utviklinga opnar for kortare arbeidstid, vil auka kommersialisering ofte føre til passivitet og til at kulturelle særdrag og motkulturar blir svakare. For Venstre er det difor viktig å forme ein kulturpolitikk som sikrar vilkåra for ulike kulturar i det mediesamfunnet vi har. M.a. av denne grunn finn vi det rett å auke løyvingane til kulturarbeid i kommunane, og å styrkje norsk filmproduksjon, norske teater og norsk musikk. Kultur- og vitskapsdepartementet har etter opprettinga av Ungdoms- og idrettsavdelinga fått det overordna ansvar for å utforme ein ungdomspolitikk. Opprettinga av denne avdelinga er i seg sjølv viktig og naudsynt for å styrkje samordninga av dette arbeidet. Venstre er imidlertid skuffa over at den handlingsplanen for ungdom som Regjeringa har lagt fram i samband med statsbudsjettet, ikkje inneheld framlegg tii tiltak som kan møte dei problem stadig større ungdomsgrupper står framfor. Faktisk er det slik at løyvingane til viktige tiltak blir reduserte. Venstre har alltid sett på fritidsklubbane som viktige for å skape eit aktivt ungdomsmiljø. Mange fritidsklubbar er aktive i kampen mot bruk av rusmiddel og står for ein skapande ungdomsaktivitet. Også andre ungdomstiltak må seiast å vere positive. Ungdommens Hus i Tromsø er eit av slike tiltak, og er til og med nemnt i innstillinga frå komiteen som eit døme på ein stad der unge sjølve har tatt initiativ og har medansvar og medverknad. Venstre vil stø mindretalet sine framlegg om å auke løyvingane til desse føremåla. I finansdebatten tok Venstre opp framlegg om å redusere renta på nye lån i statsbankane med 5 pst. Saman med dei andre delane av vårt kredittopplegg kunne dette skapt vesentleg lågare utgifter for folk med studielån. Etter at vårt framlegg har falle, vil vi imidlertid stø Arbeidarpartiet sitt framlegg om ei rentesenking på lån frå Statens lånekasse for utdanning. Vi stør og framlegga om større stipend og auka innsats for sosiale tiltak for studentar. Eg er uroa over dei store endringane Regjeringa legg opp til i studiefinansieringa frå årsskiftet. Så vidt eg ser, er desse endringane langt meir vidtrekkjande enn dei framlegga som er omtalte i budsjettproposisjonen for 1984. Denne omlegginga som Regjeringa krev alt frå årsskiftet, er faktisk i tråd med dei endringar Regjeringa tek opp framlegg om i stortingsmeldinga om utdanningsfinansiering, som no ligg i Stortinget for handsaming. Eg undrar meg over at departementet kan gjere dette. Forhandl inger i Stortinget nr. 111. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. dei. Spesielt undrande må det vere tillate å bli når eg samstundes ser at komiteen har uttalt i budsjettinnstillinga at det bør skje færrast moglege endringar i stønadsordninga i samband med budsjettet. Det er nemleg ikkje små endringar departementet har gjort framlegg om. Renter og avdrag på studielåna vil auke med opp mot 50 pst. i året. Dette kan gjere det vanskelegare for studentar frå utkantar og lågare sosiale lag å ta utdanning. Det er og mykje som tyder på at kvinner kan kome særleg dårleg ut ved ei slik omlegging. Dermed blir retten til lik utdanning undergraven. Eg rekk ikkje kommentere alle dissensane i innstillinga under Kultur- og vitskapsdepartementet sitt budsjett. Eg vil difor opplyse at vi stør mindretalet i komiteen på alle punkt, med unntak av kap. 336, post 70 og kap. 375, post 79. Ernst Wroldsen: Også for området høyere utdanning preges budsjettforslaget f ra Kultur og vitenskapsdepartementet av stagnasjon. Bortsett f ra noen omdisponeringer innenfor budsjettet er det et budsjett uten en offensiv satsing på områder som det er helt avgjørende for oss som industrinasjon at vi bygger opp i de nærmeste årene. Til tross for at det har vært politisk enighet om å satse sterkere på teknologisk utdanning, har ikke Regjeringen fulgt opp dette i budsjettforslaget for 1984. Det er derfor noe sterkt sagt når det i budsjettforslaget står: «Departementet legg særleg vekt på å utbygge teknisk og økonomisk-administrativ utdanning.» Ser vi på den tekniske utdanningen, er den ikke engang priskompensert. Tar vi med også den økonomisk-administrative utdanning og resten av distriktshøgskolesystemet, er situasjonen den at hadde det ikke vært for byggesaken i Bodø, hadde den totale satsingen bare så vidt vært over den generelle prisstigningen som Regjeringen regner med. I en tid hvor alle snakkerom behovet for omstilling innenfor norsk industri, er dette budsjett ikke noe uttrykk for satsing f ra statens side. Dersom vi sammenholder dette med den meget beskjedne satsingen det legges opp til også innenfor forskning og nyskaping, blir det klart at Regjeringen mangler en strategi for norsk industri på lengre sikt. Dette er særdeles alvorlig fordi regjeringen Willoch gang på gang har advart mot kortsiktige tiltak, og hevdet at den satser sterkere på langsiktige tiltak. de viktigste virkemidler for å oppnå vekst og bedre lønnsomhet i vår industri. I Arbeiderpartiet ser vi dette i sammenheng med den handlingsplan for norsk industri som vi har lagt fram. Vi ønsker derfor allerede nå å satse sterkere på den tekniske og den økonomisk-administrative utdanningen enn det som er foreslått i budsjettet, noe vi også har varslet i vårt alternative budsjett for 1984. Konkret kommer dette til uttrykk i budsjettinnstillingen ved at vi avviser Regjeringens forslag om å stoppe forberedelsene til sivilingeniørutdanningen i Porsgrunn. Vi ønsker å styrke ingeniørhøgskolene og tilføre distriktshøgskolene flere ressurser slik at de kan øke sine tilbud innenfor områdene økonomi, administrasjon og EDB. Vi fremmer forslag om tilleggsbevilgning på 15 mill. kr. til disse formål. I tillegg ønsker vi en økning i studentinntaket til grunnstudiet ved Handelshøyskolen i Bergen. Dette siste er det stort sett enighet om i komiteen. Det mest overraskende ved budsjettforslagets kapitler for teknisk utdanning ved siden av den manglende satsingen er Regjeringens forslag om å stoppe planleggingsarbeidet for sivilingeniørutdanningen i Porsgrunn. Etter at Stortinget ved budsjettbehandlingen for 1983 hadde avsatt et professorat til Telemark ingeniørhøgskole for å planlegge oppstarting av sivilingeniørutdanning, regnet vel de fleste med at dette arbeidet ville gå sin gang, og at det bare var snakk om å fullføre forberedelsene før det kunne startes opp også i Porsgrunn. Det er derfor ikke rart at skuffelsen er stor i Telemark over denne utsettelsen. Jeg hadde derfor i det lengste håpet på at det skulle være mulig å få en enstemmig komite til å slutte seg til vårt forslag om å opprette et professorat nå, slik at planleggingen kunne fortsette. Når de borgerlige partiene ikke gjorde det, men i sin innstilling sier at planleggingen og oppstartingen av sivilingeniørutdanningen i Porsgrunn må skje hurtig, regner jeg med at det betyr at det omtalte professorat må komme med senest i budsjettet for 1985. De fleste ingeniørhøgskoler sliter med lokalproblemer, og behovet for maskiner og utstyr er stort. En enstemmig komite sier i innstillingen at økt satsing på dette området er en forutsetning for å kunne høyne kvaliteten på utdanningen, noe som er helt nødvendig for å møte morgendagens samfunn. I Aftenposten 15. november uttaler rektor Harald Dalen ved Bergen ingeniørhøgskole: «Det er skremmende å se at vi har en utdannelse som ligger efter den teknologiske utviklingen og en utdannelse som det i europeisk sammenheng reises tvil om når det gjelder kvaliteten. Dette er ord vi som politikere bør ta alvorlig. Skal vi bygge opp en industri basert på ny teknologi, er vi avhengige av et utdanningsopplegg som er å jour med utviklingen og helst ligger i forkant av den. Det tilsier igjen at vi må være villige til å satse sterkere på bl.a. ingeniørhøgskolene. Vi bør så snart som mulig få en vurdering av hele undervisningsopplegget for bl.a. å kunne vurdere om den prøvedriften som pågår ved noen av skolene, bør bli permanent. I Arbeiderpartiet er vi innstilt på at denne prøvedriften i mellomtiden utvides, og mener i tillegg at det er riktig å tilføre noe ekstra ressurser, slik at denne prøvedriften kan bli best mulig uten at dette går ut over den øvrige undervisningen. Vårt forslag innebærer også en viss økning i studenttallet på fagområder der behovet er stort. En framtidsrettet norsk industri har ikke bare behov for teknisk utdannet personell. Innenfor området økonomi, administrasjon, markedsføring og EDB er det også behov for flere kvalifiserte medarbeidere. I vårt alternative budsjett har vi derfor lagt opp til en styrking av denne undervisningen ved distriktshøgskolene. I tillegg til dette er det enighet i komiteen om at det skal tas opp flere studenter ved grunnstudiet ved Norges Handelshøyskole. Her tar Høyre i en særmerknad et forbehold om at dette ikke må svekke framdriften av siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Dette er selvfølgelig alle enig i, men når Høyre er blitt stående alene om denne merknaden, tolker jeg det slik at de øvrige partiene i komiteen er innstilt på å følge opp begge disse tiltakene. I budsjettforslaget tar departementet opp problemene innenfor den maritime høgskoleutdanningen, og lover å komme tilbake til dette i forbindelse med stortingsmeldingen om høyere utdanning. Det er selvfølgelig for tidlig å trekke noen sikre konklusjoner, men det er allikevel mye som tyder på at det vil være riktig å redusere antallet skoler slik Rederforbundet har foreslått. Om tre skoler vil være det riktige, er det også for tidlig å fastslå. Rederforbundets vurderinger er interessante, men det vil også være behov for en egen vurdering fra departementets side. Her bør det spesielt legges vekt på å vurdere hvilke oppgåver som skal tillegges de skolene som i fremtiden ikke skal være maritime høgskoler, og i hvilket omfang de maritime høgskolene skal utdanne folk til offshorevirksomheten. alle områder. I tillegg til dette har det vist seg umulig å følge opp med et tidsmessig undervisningsutstyr så lenge vi har så mange skoler, så også av den grunn er det viktig å få en avklaring på hvor mange skoler det vil være riktig å satse på i årene som kommer. Det er i det hele tatt så mange spørsmål som trenger en avklaring innenfor området høyere utdanning, at jeg vil benytte anledningen til å be om at arbeidet med denne meldingen forseres. Statsråd Lars Roar Langslet: Om neste års kulturbudsjett har det vært fremført mange slags kraftsatser og katastrofevarsler. Også i fjor fikk vi høre de samme klagene om kulturell rasering, fordervelse og elendighet, eller — som det stod i en svær avisoverskrift: «Kaos og analfabetisme truer i kulturlivet». Litt av dette merker man også i innstillingen, men bemerkelsesverdig lite. Komiteen har et langt mer nøkternt toneleie, og dermed blir det mulig å skjelne mellom saklige ankepunkter og ville overdrivelser. Det vil gavne debatten om dette viktige felt. Hva er så den generelle situasjon når det gjelder statlig støtte til kulturformål? Er det sant at det er skjedd en sterk tilbakegang under borgerlig styre? Nei, det er det motsatte av sannheten. Forslaget til kulturbudsjett for 1984 ligger over 50 pst. høyere enn forslaget til kulturbudsjett i Arbeiderpartiets siste regjeringsår, 1981, eller nær 24 pst. høyere enn prisstigningen i samme periode. Veksten i det trange året 1983 kommer antagelig til å ligge på linje med prisstigningen dersom man tar salderingen som utgangspunkt, og det er allerede nå nokså klart at det samme vil være tilfellet i 1984. Samtidig går adskillig av de ekstraordinære sysselsettingsmidlene til lokale kulturtiltak. Det blir dessuten gjort mye for å sikre at ressursene til kulturformål blir bedre brukt, slik at vi får større kulturell vekst for de midlene som satses. Påstanden om at det er skjedd en rasering av kulturbevilgningene i de årene den borgerlige regjering har sittet, er altså ganske enkelt usann. Derimot stemmer det at Regjeringens forslag til budsjett for kultur-, ungdoms- og idrettsformål både for 1983 og 1984 har ligget noe lavere enn prisstigningen — for 1983 ca. 5 pst. lavere og for 1984 antagelig 1 pst. Dette må ses på bakgrunn av den uvanlig sterke veksten i kulturbudsjettet for 1982, da bl.a. nye avgiftsinntekter og svære byggebevilgninger kom til. I forhold til det høye 1982-nivået viste altså forslagene for de to neste år en viss realnedgang, seiv om den ble fjernet underveis. slike reduksjonsforslag her er noe sjokkerende nytt, som avslører den nye regjeringens totale ansvarsløshet sammenlignet med forgjengerne, da er hukommelsen blitt lovlig kort. Har man glemt at for 1980 foreslo Arbeiderpartiets regjering et kulturbudsjett som lå 5 pst. under den prisstigningen vi fikk, og for 1981 1 pst. lavere? Har man glemt at også regnskapstallene for disse to årene viste realnedgang? Eller er forskjellen den at når Arbeiderpartiet foreslår slike reduksjoner, da er det ansvarlig, men når en ikke-sosialistisk regjering foreslår det samme, da er det uansvarlig? Men så kom altså det store bykset opp i 1982, av ekstraordinære grunner som jeg nevnte. Det var den avtroppende regjerings forslag, men regjeringen Willoch, som ellers gjorde ganske vesentlige endringer i statsbudsjettet, førte kulturbudsjettet videre, med meget små endringer. Det høyere nivå det dermed fikk, med en vekst på over 34 pst, er siden i det store og hele blitt videreført, seiv om problemene i norsk økonomi imens er blitt langt større. Det bilde som nå blir malt av et kulturliv på undergangens rand, er det vel få som egentlig tror på." Det vi ser, er en bred, allsidig og spennende kulturutfoldelse over hele landet. Men der virksomheter blomstrer, vokser også behov og krav, langt mer enn det i disse vanskelige årene har vært mulig å dekke. Det er beklagelig, for kulturformålene blir stadig viktigere, og de både trenger og fortjener mer. Men la meg minne om endel av det nye som allikevel skjer: Nasjonale byggesaker av svære dimensjoner får omsider sin løsning — nybygg for Det Norske Teatret, gjenreisning av Nationaltheatret, kulturhus i Tromsø og i Karasjok, og om kort tid får vi et stort nasjonalt galleri for moderne kunst. Staten har tatt over 100 pst. av utgiftene til Den Norske Opera, symfoniorkestrenes besetning har økt sterkt, muséene har fått vesentlig høyere driftsrammer, Kassettavgiftsfondet er opprettet, og vi får endelig innfridd rettferdskravet om momskompensasjon på lydbøker for blinde og svaksynte. Det stemmer ikke helt med bildet av rasering og undergang. En annen myte som blir spredt, går ut på at Norge yter langt mindre til kultur enn Danmark og Sverige. I Danmark går hele 2 pst. av statsbudsjettet til kultur, blir det sagt, og Folketinget skal ha vedtatt at 2 pst. skal det fortsatt være, mens Norge derimot bare yter en stakkarslig halv prosent. For det første: Et slikt vedtak har Folketinget ikke gjort, derimot har det vedtatt å holde kulturbudsjettet utenfor sjablongnedskjæringene. For det annet: sammenlignbare tall, blir bildet et helt annet. Det viser seg da at Norge og Danmark ligger omtrent likt, på vel 0,7 pst. av statsbudsjettet eksklusiv trygdeutgifter, mens Sverige ligger klart dårligere an, i underkant av 0,6 pst. Regner man så med at Norge i motsetning til de to andre har momsfritak på bøker — et viktig kulturpolitisk tiltak som gir en årlig subsidiering på ca. 350 mill. kr. — så ligger Norge klart foran Danmark og Sverige, med nær 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål. Men dagens virkelighet er dessverre dystre problemer i norsk økonomi, bl.a. som følge av altfor sterk utgiftsvekst på alle feiter i 1970-årene. Dermed blir rammene beklagelig trange for de aller fleste formål på statsbudsjettet, så også her. De påplusninger komiteflertallet foreslår, er jeg selvsagt enig i. De tar hensyn til ankepunkter som også etter min mening var vel begrunnet. Når landets økonomi etter hvert blir bedre, må det bli rom for ny ekspansjon også i de statlige bevilgninger til kulturformål. Komiteen foretar visse nedjusteringer i kravene om økte egeninntekter, men sier seg samtidig enig med departementet i at en bør ta sikte på større egenfinansiering ved våre scener. Jeg slutter meg til begge deler. Men jeg får det ikke helt til å rime når Arbeiderpartiet på den ene side er med på denne målsetting, og på den annen side foreslår påplusninger som opplagt ville gjøre egeninntektskravene mindre i 1984 enn i 1983. Om muséene kan jeg opplyse at fordelingen' av støtten på de enkelte fylker vil bli meddelt pr. brev så snart budsjettvedtaket nå føreligger, slik at vi unngår beklagelige forsinkelser fra tidligere år. Det skjer en gledelig aktivitetsøkning i ungdomsarbeidet, men også her møter vi det velkjente problem at rammene nettopp av den grunn blir for trange, seiv om bevilgningsnivået er blitt betydelig høyere i de senere år. Vi legger stor vekt på å få til bedre samordning av innsatsen, og ser det som en hovednøkkel til å få enda bedre resultater av de store summene som satses. Den nye departementsavdelingen for ungdoms- og idrettsspørsmål vil gi større tyngde til det arbeidet. I handlingsplanen for ungdom har Regjeringen påny markert sin høye prioritering av ungdomsformålene. Det største problemet er ungdomsledigheten. Utviklingen i det siste viser at de omfattende tiltak Regjeringen har satt inn, virker. For aldersgruppen under 20 år ble antallet registrerte ledige halvert fra slutten av august til slutten av oktober, og den ventede stigningen i november er bare litt over halvparten av stigningen i november i fjor. Norsk Tipping har rekordomsetning i disse ukene, takket være effektiv organisering og markedsføring, og det vil bety mye også for idrettens inntektssituasjon i 1984. I disse dager foretar vi den foreløpige fordeling av tippemidler til Norges Idrettsforbund, og vi tar her sikte på en samlet vekst på 8,9 pst. Også for idrettsanlegg rundt om i landet blir det grunnlag for vekst fra inneværende år. Når det gjelder studiefinansieringen, har det ikke vært mulig i år å følge det normale reguleringsmønsteret for kostnadsnormen. Det skyldes fremfor alt at den stramme inntektsmålsettingen som Regjeringen satser på for å øke sysselsettingen, ikke var forenlig med ågi betydelig høyere kompensasjon til de studiesøkende; men det veide også tungt at et langt større antall nå har krav på støtte, slik at de samlede bevilgninger på dette felt vokser med over 30 pst. Da blir det dessverre ikke rom for standardøkninger i tillegg. Det slår også ut i at maksimumsatsen for gebyrstipendiet står stille. Til gjengjeld foreslår vi innført et særstipend for studenter utenlands i ingeniørfag og økonomisk-administrative fag. Sammen med gebyrstipendiet vil det dekke det meste av de ekstra høye gebyrene ved særlig aktuelle læresteder. Dette stipendiet er derfor et helt vesentlig virkemiddel for å sikre tilstrekkelig mange studieplasser i disse høyprioriterte utdannelser. Dersom midlene isteden var blitt satset på en generell økning av gebyrstipendiet, ville satsen for dette bare kommet i underkant av 19 000, altså over 4 000 kr. lavere enn summen av gebyrstipend og særstipend. Resultatet kunne da blitt et markert fall i antallet studenter på de høyprioriterte områdene. Jeg slutter meg gjerne til den ros komiteen gir universiteter og høyskoler for «betydelig tilpasningsevne»: «Ressurstilførselen skjæres ned til mindre etterspurte studier eller studier med overkapasitet, men kapasiteten bygges opp der behovene synes store og arbeidsmarkedet lettere», skriver komiteen. Det er svært viktig for landet at det på den måten ryddes rom for økende studenttall, især på de høyprioriterte områdene, til tross for dårlige tider og trange rammer. For 1983 og 1984 under ett vil samlet studenttall vokse med ca. 2 600. Det er et meget respektabelt resultat. Jeg vil også peke på at de omdisponeringer som nå er foreslått i salderingsproposisjonen fordi nybygg i Bodø for Nordland distriktshøyskole blir billigere enn antatt, vil gi en viktig styrkelse på investeringssiden for de teknologiske studier. peke på at mange av dem kan stå som forbilde i denne sammenheng. Den veksten de viser i studenttall, kommer av at de i disse trange årene har maktet å utnytte ressursene slik at de har utdannet betydelig flere med uendret statstilskudd. Statsutgift pr. student var den samme i 1982 som i 1978 — fire års prisvekst ble med andre ord oppveid av økt produktivitet. En slik holdning gjør dem ikke fortjent til den uvilje Arbeiderpartiet viser. Til slutt vil jeg fremheve den betydelige realvekst som de samlede forskningsbevilgninger på statsbudsjettet viser. På Kulturdepartementets budsjett slår det især ut i bevilgningene til Norges almenvitenskapelige forskningsråd, som ifølge rådets egne beregninger øker med hele 12 pst. Det betyr også at NAVF må føle særlig ansvar for å stimulere prioriterte forskningsformål ved universiteter og høyskoler, som får trangere rammer. Forskning er et vekstområde av stor betydning for fornyelse og omstilling i hele samfunnet, og aldri før har det vært satset så store offentlige og private midler på forskning som i 1984. Desto viktigere er det å stille krav om at midle ne blir best mulig brukt, gjennom planmessig prioritering, forenkling og konsentrasjon i vårt oppspaltede forskningsmønster og bedre etterprøving og formidling av forskningsresultatene. Regjeringen har formulert en rekke slike forutsetninger i budsjettene, og vi vil følge dem opp. La meg helt til slutt nevne at jeg i et senere innlegg gjerne vil komme tilbake til de vektige ting som bl.a. komiteformannen sa om Universitetsforlagets fremtid. Jeg mener vi med det brev vi har sendt Studentsamskipnaden i Oslo, har tatt et initiativ som bør kunne bidra til å bringe den saken frem til en forstandig løsning. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Haakon Blankenborg: Kulturdarwinismen er i ferd med å bli opphøgd etter offisiell politikk i sentrum/høgre-koalisjonen. Dei to siste statsbudsjetta, filmmeldinga og tillegget til kulturmeldinga peikar alle i same lei. Veltilpassa skal du vere dersom du vil overleve i systemet. Løyvingane til kunst og kultur går nedover. Kravet til eigenfinansiering går oppover. Kravet til eigeninntekter går oppover utan at utsiktene til slike inntekter blir vurderte. Musé og biletkunst skal skaffe ein større del av inntektene sine sjølv. For teatra blir kravet til eigeninntekter auka. kunne bli sjølve livsgrunnlaget for store delar av norsk kunst og kultur. Alternativet til ein slik innsamlings- og PR-økonomi er sjølvsagt ikkje forbod mot slike finansieringsformer — det har aldri vore på tale. Men alternativet er å la dei vere skapande overrislingar over kulturlivet. Filmgruppe 1 vil bli ståande som symbolet og offeret for den nye kulturpolitikken. Det er fleire enn filmarbeidarane som vart overraska over den prestisje Regjeringa har lagt i å bli kvitt denne produksjonsgruppa. I fjorårets budsjettframlegg heiter det på side 164 i Stprp. nr. 1 for 1982 - 83: «Stortinget vil få høve til å drøfte røynslene med Filmgruppe 1 i samband med behandlinga av filmmeldinga.» Filmmeldinga vart godkjend i statsråd først den 30. september i år. Like fullt heiter det i budsjettframlegget for i år på side 294: «Departementet gjer framlegg om at Filmgruppe 1 A/S blir avvikla frå 1. januar 1984. Denne forma for filmproduksjon samsvarar ikkje med det opplegget departementet legg til grunn for statsstøtte til norsk filmproduksjon, jf. meldinga om filmpolitikken.» Gløymd er lovnaden frå i fjor. Ikkje berre er eg usamd i realiteten i dette framlegget. Meir hårreisande er kanskje opplegget til saksbehandling. Filmmeldinga som departementet så seint som i fjor meinte burde leggast til grunn for drøftinga av norsk filmproduksjon, ligg no til behandling i komiteen. Meldinga vil bli drøfta i Stortinget i vårsesjonen. I verste fall vil berre nokre få månader skilje eit vedtak om avvikling i samband med budsjettbehandlinga frå drøftinga av filmmeldinga. Opplegget for avvikling av Filmgruppe 1 har lite med kulturpolitikk å gjere; det liknar meir på ein straffeaksj on mot ei kunstform som i lange periodar har hatt vanskar med å bli godtatt, og det liknar meir på ei avretting av ei produksjonsgruppe som departementet mislikar. Departementets behandling av Filmgruppe 1 bør stå som eit omen for norsk kultur. Eg er elles samd med statsråden i at «rasering» er eit for sterkt uttrykk for å karakterisere den kulturpolitikken som har vore ført dei seinare år. Orda til Tikkanen som vart referert tidlegare i dag, er det verdt å ta med seg. Kulturen vil nok overleve. Men det er ikkje noko mål å gjere det så vanskeleg som råd for norsk kultur og norsk kunst. For enkelte er situasjonen i dag svært vanskeleg, og verre ville den ha vore dersom ikkje Stortinget hadde samla seg om nokre høgst nødvendige bergingsaksjonar. Statsråden sa i sitt innlegg nettopp no: «Veksten i det tr ange året 1983 kommer antakelig til å ligge på linje med prisstigningen dersom man tar salderingen som utgangspunkt, og det er allerede nå nokså klart at det samme vil være tilfellet i 1984.» Men dei to åra har til felles at Stortinget måtte rykke ut med bergingsaksjonar. Det er med andre ord salderinga og Stortingets bergingsaksjonar statsråden tar utgangspunkt i, ikkje departementets eige forslag til kulturbudsjett. Komiteen meiner denne gongen i motsetnad til departementet og Regjeringa at fylkeskommunane har ei viktig rolle å spele i kulturpolitikken. Mindretalet meiner til og med at fylkeskommunanes posisjon på dette området bør styrkast. Komiteen meiner også i motsetnad til departementet at Rikskonsertane bør leve vidare og settast i stand til å drive med det dei er oppretta for å drive med. Særleg lenger strekker ikkje fleirtalet i komiteen seg, om vi då ser bort frå at fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, seier nei til det nye Lotto-spelet, og det i seg sjølv kunne det vere interessant å få ein kommentar til frå statsråden. Regjeringspartia er på sitt beste når dei driv med sine verbale øvingar. Det er reint rørande når regjeringspartia fantaserer om sitt tusenårsrike, om veksten i kulturbudsjettet som skal kome, berre ikkje i dette budsjettet. Men så lenge dei same partia gong etter gong vedtar nedskjeringar i kulturbudsjetta, blir det heile ståande som politisk falskmynten. Når det gjeld fritidsklubbar, seier regjeringspartia i innstillinga: «Flertallet er oppmerksom på at den foreslåtte bevilgning, økning til tross, kan medføre reduserte driftsmidler til den enkelte klubb.» Konstateringa er heilt korrekt, men fenomenet er på ingen måte nytt. Vi har i lengre tid opplevd at talet på klubbar og storleiken på løyvingar har gått motsett veg. Vi har kvar gong foreslått auka løyvingar, men blitt nedstemte. Og slik blir det også i dag, for fritidsklubbane som for dei andre ungdomsformåla. Eg skal ikkje kritisere Regjeringa for at den ikkje prioriterer ungdomsformål på same måten som Arbeidarpartiet. Vi kan berre konstatere politisk usemje her. For oss er det likevel svært viktig å følgje opp intensjonane frå innstillinga om ungdomsmeldinga. Det er trass alt berre nokre få månader sidan den meldinga og den innstillinga vart drøfta her i Stortinget. velferdstilbod for elevar og studentar. I innstillinga til den meldinga vart det nok ein gong slått fast at eit fullverdig utdanningstilbod består av sjølve studietilbodet, velferdstiltaka og utdanningsfinansieringsordningane. I behandlinga av meldinga vart det lagt særleg vekt på bukostnader og barnehagetilbod. I ettertid har det likevel skjedd svært lite konkret på desse områda, og vi i Arbeidarpartiet fann det derfor rett og nødvendig å prioritere velferdstiltak i dette budsjettet. På bustadsida er vi samde med departementet i at det er ønskjeleg å heve statstilskottet, men vi meiner at det i tillegg er ønskjeleg å prosjektere og eventuelt sette i gang bygging av nokre nye bustader også neste år. Vi har sett av midlar til det og ber departementet kome tilbake med ei ny vurdering av behovet for nye studentbustader i samband med neste års budsjett. I samband med velferdstiltak for utdanningssøkjande vil eg også få minne om den vanskelege økonomien i mange av samskipnadane og fleire av velferdssekretariata. I den seinare tid er det vel særleg Studentsamskipnaden her i Oslo som har vore framme i lyset i samband med debatten om Universitetsforlaget, som også statsråden nå nettopp var inne på. Når det gjeld forlaget, har komiteen i innstillinga gitt uttrykk for nokre prinsipielle synspunkt når det gjeld utgjeving av lærebøker, forskingslitteratur og tidsskrift. Eg reknar med at partane kjem fram til ei løysing som kjem dei omsyn i møte som komiteen har nemnt, og som kan trygge økonomien i samskipnaden. Når det gjeld studiefinansiering, vil det bli rikeleg høve til å kome tilbake til den i samband med meldinga om utdanningsfinansiering som no ligg til behandling i komiteen. Eg vil derfor berre nytte dette høvet til å minne om det som ein samla komite understreker, at det er ønskjeleg med så få endringar som mogleg i stønadssystemet og tilbakebetalingsordningane inntil meldinga er drøfta. Eg har stor forståing for dei reaksjonane som er komne, m.a. frå De Utdanningssøkendes kontaktutvalg, Akademikernes Fellesorganisasjon og Norsk Lektorlag når det gjeld endringar i tilbakebetalingsreglane. Vi er truleg inne i eit område der sjølv små endringar kan få etter måten store sosiale utdanningspolitiske konsekvensar. Problemet er at vi veit svært lite om dei konsekvensar som vil oppstå. Eg reknar med at departementet og Regjeringa tek omsyn til dette når ein eventuelt vurderer og skal fastsette nye tilbakebetalingsvilkår. fram frå regjeringssida i denne debatten, m.a. i innlegget til representanten Queseth Haarstad. Heilt til slutt vil eg få markere usemje når det gjeld ein del av den filosofien som departementet legg til grunn for nokre av framlegga når det gjeld studiefinansiering. Det gjeld det som blir sagt om at volumveksten i ordningane som følgje av sterk auke i talet på dei som har rett til stønad, må føre til at satsane ikkje blir justerte så mykje som dei etablerte metodane tilseier. Vi i komiteen har svært vanskeleg for å sjå at den enkeltes behov for stønad går ned fordi om fleire får rett til stønad. Og vi reknar med at somme av dei nedskjeringar og innstrammingar som blir lagde fram i dette budsjettet, og som dels får tilslutning her i Stortinget, blir mellombels ordningar, og at vi kjem tilbake til ei meir grundig behandling av slike spørsmål i samband med stortingsmeldinga om utdanningsfinansiering. Sveinung Lunde: Et av områdene som har fått størst økning på årets budsjett, er stipend og sosiale tiltak for skoleungdom og studenter. Regnet i prosent er økningen på hele 30,4 pst. fra i år til 1984. Denne kraftige økningen skyldes først og fremst at antall ungdom som kommer inn under ordningen, har økt og vil øke kraftig i årene fremover. Bare fra 1981 til 1983 regner man med at antall nye innvilgede lån og stipend vil øke med hele 27 pst. Hvis vi går over til å se på utbetalinger, finner vi en vel så kraftig vekst. Stipendieutbetalingene har økt fra ca. 190 mill. kr. i 1970- 1971 til 710 mill. kr. i 1982-83, dvs. innpå en firedobling. Låneutbetalingene er økt med noe som tilsvarer en åttedobling. Og rentestøtten er økt fra 22 mill. kr. til 475 mill. kr., eller nærmere 22 ganger så mye. Jeg nevner dette for å understreke at det har vært og er en sterk politisk vilje til å legge forholdene til rette for at flest mulig skal kunne skaffe seg en utdannelse. Når vi imidlertid legger vekt på at støtteordningene skal omfatte alle som ønsker en høyere utdanning, må vi også innse at i perioder med høye årskull som ønsker å nyte godt av systemet, er det vanskelig å heve standarden. Særlig når vi registrerer en kraftig volumvekst av søkere i en periode hvor vi ellers i samfunnet har trange økonomiske rammer, vil det være vanskelig å foreta ytterligere standardforbedringer. Som kjent har Regjeringen lagt fram en stortingsmelding om studiefinansiering. Denne melding — Stmeld. nr. 12 — vil Stortinget få til behandling i løpet av 1984. sammenheng vil det være mer på sin plass å drøfte de prinsipielle og langsiktige sider ved vår studiefinansiering. Følgelig ser da også komiteen på enkelte forslag i budsjettet som foreløpige. Det gjelder f.eks. endringen i beregningsgrunnlaget for kostnadsnormen. En av de poster hvor det i komiteinnstillingen ikke eksisterer noe rent flertall, er post 70 under kap. 2410, hvor departementet foreslår innført et nytt særstipend for dem som går i gang med sivilingeniør- eller siviløkonomutdanning i utlandet. I innstillingen fra komiteen er det kun Høyres medlemmer som støtter departementets forslag. Jeg må si at jeg vanskelig kan forstå hva som er så galt med et stipend som skal stimulere til studier på feiter der vi har for lav utdanningskapasitet i Norge. At man til en viss grad forsøker å styre den høyere utdanning, skulle ikke være noe ukjent fenomen. Det gjør man både ved adgangsbegrensninger og ved å øke ressursene til aktuelle fagområder. Hvorfor de øvrige partier i komiteen har problemer med et særstipend overfor visse fagstudier, som kommer i tillegg til det generelle gebyrstipend, er derfor noe underlig. En annen sektor som viser en kraftig økning på det fremlagte budsjett, er bevilgningene til ungdomsformål. Faktisk er det økning på nærmere 20 pst. til ungdomsformål over Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett. Og mens regnskapet for 1981 viste 21,5 mill. kr., er budsjettet for 1984 på nærmere 40 mill. kr. Da har jeg vel å merke ikke regnet med de nye poster som er blitt overført fra andre departementer i løpet av de siste par årene. Det betyr at siden 1981 er bevilgningene til ungdomsformål blitt nesten fordoblet. Mindretallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, har i sine merknader vist til den handlingsplan for ungdom partiet fremla like foran kommunevalget i høst. Sentralt i planen stod ulike tiltak som skulle garantere all ungdom under 25 år tilbud om utdannelse eller arbeid. Den planen ville neppe passert forbrukerombudet, dersom dette skulle få til oppgave å vurdere innholdet i politiske valgløfter. Poenget er jo at foran stortingsvalget i 1977 lovet det samme parti en lignende ungdomsgaranti for ungdom under 20 år. Resultatet ble imidlertid det motsatte: Ungdomsledigheten steg vesentlig i de fire årene Arbeiderpartiet satt med regjeringsansvaret. Når partiet nå gjentar en slik ungdomsgaranti, og i tillegg utvider denne til ungdom opp til 25 år, må det være tillått å stille følgende spørsmål: til Arbeiderpartiets nye og utvidede ungdomsgaranti? Thor-Eirik Gulbrandsen: Det er sikkert talere etter meg som vil komme tilbake til de spørsmål siste representant reiste. Jeg vil gjerne vise til hva komiteen sier om Aker/Lørenskog-planen og den medisinske utdanning. Dette må føre til at statsråden trekker tilbake sitt diktat til Universitetet i Oslo om å avvikle Aker/Lørenskog-planen. Stortinget må gis adgang til — etter inngående vurderinger — å ta standpunkt til om det skal skje noen reduksjon av opptak av nye studenter i medisin ved Universitetet i Oslo. Hvis det ikke skjer i tide, må det forutsettes at det også høsten 1984 blir foretatt opptak av klinikere. Hvis man mot formodning skulle ende opp med en avvikling av Aker/Lørenskog-planen, vil det være riktig å inndra samtlige personalressurser tilknyttet planen. Det betyr at verken ressurser for en kvalitetsøkning av allerede eksisterende oppgåver eller bruk av ressurser for å imøtekomme nye behov skal overføres ved en avvikling, derimot skal de inndras. En interdepartemental arbeidsgruppe har konkludert med at det vil bli overproduksjon av leger i Norge innen kort tid, og har anbefalt: «a. Å kutte Aker/Lørenskog-planen, slik at utenlandsstudenter ikke lenger kan få den kliniske del av studiet i Norge. b. Å kutte ut studielån og gebyrstipend til bl.a. norske medisinerstudenter i utlandet.» Pr. dags dato har denne saken fra Kulturog vitenskapsdepartementet og Sosialdepartementet vært uforsvarlig dårlig behandlet. Verken faglig, medisinsk eller økonomisk er den godt nok utredet. Samtidig tar Regjeringen sikte på å gjennomføre et ensidig norsk tiltak ved å redusere opptak i Norge, dvs. bare punkt a og ikke punkt b. Ingen begrensninger er lagt på antall legestudenter i utlandet. Regjeringen ser tydeligvis helt bort fra at vi har et nordisk arbeidsmarked for leger. De helsepolitiske, de økonomiske og de undervisningsmessige problemer er i denne saken innvevd i hverandre. Men Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo er av statsråden satt i en tvangssituasjon og utreder bare de problemstillinger de får seg forelagt fra Kultur- og vitenskapsdepartementet. forskningsmiljøer, dvs. et økonomisk innsparingstiltak som stadig har kommet sterkere inn i bildet. I et møte som representanter for Sentralsykehuset, stortingsrepresentant Carl Fr. Lowzow og undertegnede hadde med sosialministeren, bekreftet sosialministeren at spørsmålet om reduksjon av studenttallet skulle drøftes av det utvalg som sosialministeren seiv har foreslått nedsatt for å utrede og komme med forslag til samarbeidsformer mellom Oslo, Akershus og de statlige institusjoner når det gjelder institusjonshelsetjenesten. Jeg går ut fra at denne uttalelsen fra sosialministeren er til å stole på. I et møte som de samme personer pluss representanter for fylkesutvalget i Akershus og fylkesadministrasjonen hadde med statsråd Langslet, uttalte statsråden bl.a. at det eneste som kom fra Regjeringen nå, var et signal om reduksjon av studentundervisningen, men at man ikke hadde bundet seg verken til form eller omfang. Statsråd Langslet uttalte videre at man skulle ha en fri og reell vurdering etter at budsjettproposisjonen var behandlet, der Kultur- og vitenskapsdepartementet, Sosialdepartementet og Finansdepartementet deltok. Jeg går ut fra at statsråd Langslet fortsatt står ved sine uttalelser, seiv om hans brev av 21. november 1983 til Universitetet i Oslo kan tyde på det motsatte. Jeg imøteser nå en skikkelig utredning av denne saken før det settes ut i livet noen som helst konkrete tiltak. Jeg forutsetter derfor at Finansdepartementet — slik statsråd Langslet uttalte — foretar en omfattende totalvurdering. En kortsiktig økonomisk vurdering kan lett lede til den feilkonklusjon at man kan spare inn ca. 15 mill. kr. I det hele tatt er en nettoinnsparing svært tvilsom. En større innsparing, på ca. 15 mill kr., kan neppe skje uten at både barneavdelingen og nevrologisk avdeling ved Sentralsykehuset i Akershus må nedlegges. Alternativt kan en også behandle færre pasienter. Men disse må da behandles andre steder, f.eks. ved Rikshospitalet. Der vet vi at døgnprisen er ca. 1 000 kr. høyere. Man flytter med det innsparingstiltak som statsråden legger opp til, bare pasienter fra ett sykehus til et annet sykehus med høyere utgiftsnivå pr. behandlet pasient. Det er ingen økonomisk innsparing. Ellers er jeg uenig i den beslutning Regjeringen har tatt om å redusere utdanningskapasiteten for leger, og viser til det innlegg jeg hadde vedrørende Sosialdepartementets budsjett 1. desember 1983. utdannelseskapasiteten for leger er dokumentert, og jeg tror ikke det finnes en eneste som har vært på et legekontor, som kan forstå at det vil bli mindre behov for leger i Norge i tida framover. Jørgen Sønstebø: Ved handsaminga av stortingsmeldinga om høgare teknisk utdanning den 11. desember 1980 blei det sagt at Rogaland og Grenland peika seg særleg ut som eigna område med kvalifiserte miljø for avgrensa ingeniørstudium. Det var da rekna med at det på desse to stadene skulle byggast ut parallelt, og ei vidare utbygging skulle skje i Porsgrunn. Det undrar meg at det i budsjettproposisjonen står at det var klargjort at Stavanger skulle kome først. Vidare står det under kap. 333 at det må byggast nytt i Porsgrunn, og at det krev store summar. Eg har merka meg at det er sagt i innstillinga under kap. 348 at det må finnast ei løysing på lokalproblema ved Telemark Ingeniørhøyskole, og at departementet blir bede om å ta eit initiativ. Eg er kjend med at det frå Telemark si side har blitt arbeidd aktivt for å få til ei løysing på lokalspørsmåla, og eg vil stø komiteen når den seier at departementet nå må søkja å få til ei snarleg avklaring på lokalproblema. Dette må vera avklart i god tid, slik at det kan kome med på budsjettet for 1985. Vi veit at det i Grenland-området er eit industrielt miljø, med Norsk Hydro som det viktigaste. Men det er også annan industri med høgt teknologisk nivå og gammal tradisjon. Det skal leitast etter ein stad i landet som har betre forskings- og utviklingsmiljø på det industrielle området. Eg trur ikkje det finst. Derfor er det om å gjere å få utnytta dette så snart som råd, også i opplæring på høgare teknisk nivå. Planlegging for oppstarting av silvilingeniørutdanninga i Porsgrunn må skje raskt. Som foresetnaden var, må det byggast ut parallelt i Porsgrunn og Stavanger. I denne samanheng vil eg få vise til det som står på side 135 i budsjettproposisjonen om mellombels overføring av professorat frå Porsgrunn til Stavanger. Føresetnaden må vere at Porsgrunn får dette professoratet tilbake frå 1. januar 1985. Det er høgst påkravd å få denne høgare tekniske utdanninga i Grenland-området, og på den måten nytte seg av dei ressursar som er der, på same tid som det vil vere eit stort aktivum for ungdom i denne del av landet. Det er eit anna spørsmål som eg også vil kome inn på, og det gjeld ungdoms- og idrettsføremål. Vi veit alle kor viktig det er at den oppveksande slekt har noko nyttig og meiningsfylt å ta seg til i fritida. kan aktivisere ungdomen, kan dei bli sparte for mange problem og samfunnet spart for ekstra utgifter. Det er prisverdig at så mange på friviljug basis engasjerer seg i ungdomsarbeid på dei ymse felt, både når det gjeld arbeid mellom barn og med idrett og anna lagsarbeid for ungdom. Til hjelp her er det nødvendig med sterkare auke i løyvingane, og det er viktig at dette arbeidet også får ein sentral plass på lokalt plan i kommunar og fylke. Eg vil spesielt få framheve det som komiteen har sagt om sysselsetting, storbyproblem og utsette ungdomsgrupper i samband med handlingsplanen for 1984. Her meiner eg det også er viktig å arbeide for rusfrie miljø. Vi kjenner problema med narkotikamisbruket, men enda større omfang har skadane som alkoholmisbruk fører med seg. Lat oss arbeide slik at det kan bli skapt ein opinion for at det ikkje lenger er pop å bruke noko slag rusmiddel. I denne samanhengen har idretten ei særs viktig oppgåve, for den som skal få gode resultat i idrett, må halde seg borte frå rusmiddel. Eg ser at det i budsjettopplegget for 1984 er lagt opp til ein svak realvekst i tilskota til idretten. Her er det rekna med tildeling frå tippemidlar, og er ser at komiteen har sagt at det må bli tilleggsløyvingar i 1984 om det skulle vise seg at det blir svikt i inntektene frå tippemidlane til Norges Idrettsforbund. Elles vil eg også få nemne at det synest rimeleg at ein større del av tippemidlane går tilbake til idretten. Det er da idretten som er årsak til desse inntektene. Kristeleg Folkeparti har i sitt program gått inn for at idretten sin del av tippemidlane blir auka, og eg bed om at så vil skje ved neste års budsjettframlegg. Heilt til slutt vil eg få nemne eit prosjekt som er av særleg kulturhistorisk interesse. Under kap. 385 er nemnt Industriarbeidarmuseet på Rjukan. Eg vil be departementet sjå positivt på dette prosjektet. Eg viser til den omtalen som er gitt under Olje- og energidepartementets budsjett, og spesielt vil eg vise til den utsegna statsråd Kristiansen kom med i innlegg i samband med det. Kjell Helland: I denne debatten om Kulturdepartementets budsjett vil jeg — i likhet med foregående taler — si noen ord om kanskje den største kulturbevegelsen, nemlig idretten. Nå kan ikke idretten betegnes som finkultur, men til gjengjeld betyr vel idretten mer og berører langt flere mennesker enn alle kulturbegrepene for øvrig til sammen. funksjonshemmede, med i en aktiv fritid, noe som betyr mye rent sosialt. Dessverre ser det ikke ut til at kulturministeren — hvis en skal dømme ut f ra det budsjett han har lagt fram — ser hvilken betydningsfull rolle idretten spiller i samfunnet. Og seiv om medlemmene av de tre regjeringspartiene i komiteen prøver å rette noe på dette ved å foreslå en viss økning til kulturformål i fylkene, er det likevel klart at for idretten representerer de borgerliges forslag til bevilgning når det gjelder kulturformål i fylker og kommuner under posten Idrettsformål, en reell tilbakegang. Det er ikke til å komme bort fra. Derfor er det beklagelig at ikke Arbeiderpartiets forslag på disse områdene vil kunne få flertall, ikke minst fordi Arbeiderpartiets forslag representerer et handslag til det arbeid idretten utfører på alle plan i vårt samfunn. For øvrig er jeg veldig betenkt over den holdning Regjeringen generelt inntar til idrettsarbeidet. Vi må nemlig ikke glemme at mesteparten av de midlene idretten i dag drives med, fortsatt fremskaffes av idrettslagene sjøl. Jeg tror faktisk det er få bevegelser som sjøl i samme grad som idretten gjør en egeninnsats. Med den utvikling vi for øvrig ser i samfunnet, er det et spørsmål om det ikke er siste generasjon som orker å bruke det meste av sin fritid til bingo, loddsalg og utdeling av reklamemateriell, slik at en kan få de nødvendige inntekter til videre drift. Det er ikke noe ukjent fenomen at idrettsledere må bruke 85 pst. av sin tid til å fremskaffe inntekter til laget, og kun 15 pst. til det som burde være det primære, ta seg av barn og ungdom for idrettslig utfoldelse. Det er heller ikke sikkert at de tusenvis av foreldre lenger vil tåle større økonomiske uttellinger enn de allerede har for å drive idrett. I tillegg til en mer eller mindre påtvunget egeninnsats i et idrettslag blir de fleste i dag konfrontert med lagskontingenter, gruppekontingenter og lisenser som ikke lenger kan anses som bagateller, særlig om man har flere barn. Jeg tror at vi bør ta de signaler vi nå får fra idretten sjøl, alvorlig. Vi er uten tvil kommet til en grenseoppgang. Vi må i denne sammenheng heller ikke glemme hva idretten betyr sosialt i forhold til de ungdomsproblemer vi i dag har. La oss heller ikke glemme hva Idrettsforbundets økte engasjement for fysisk utfoldelse har hatt å si også for voksne og funksjonshemmede mennesker. Uten dette engasjementet er jeg stygt redd for at vårt sosialbudsjett ville sett annerledes ut. finansieringsordninger enn dem vi har i dag. Det er betenkelig — med den betydning idretten har i vår hverdag — at idrettsarbeid i stor grad skal være avhengig av folks spillelidenskap. Idretten bør nå få en mer fast økonomisk basis å holde seg til. Slik det fungerer i dag, er det helt umulig å legge opp et budsjett på forhand, da det er overskuddet fra tippingen og eventuelt framtidig Rikstoto som avgjør budsjettrammene. Det er uten tvil en uholdbar situasjon. Vi bør derfor etter min mening gå over til at norsk idrett — når det gjelder de midlene staten bevilger — blir finansiert over statsbudsjettet. En slik ordning trenger heller ikke å koste noe mer, da det her vil bli en forskuttering eksempelvis av tippeoverskudd osv. Jeg tror i det hele tatt vi som politikere bør begynne å ta idrettsarbeidet langt mer alvorlig enn vi kanskje har gjort fram til i dag. Kanskje ville det være en idé å starte dagen i Stortinget med litt trim. I tillegg til at litt tøy og bøy vil kunne skape litt mer forståelse for idrettens allsidighet — det dreier seg tross alt om noe mer enn toppidrett — ville kanskje mange i denne salen ha godt av det, uten at jeg dermed vil ha påstått at det fysiske forfall er større i Stortinget enn ute blant folk for øvrig. Ideen er i alle fall kastet fram. Wenche Lowzow: La meg først få rette en trykkfeil i innstillingen, side 36, annen spalte, under kap. 335. I annet avsnitt skal siste setning lyde: «Regnskapstallene for 1982 viser at MF har fått et tilskudd på 53,3 pst, MH 35,5 pst. og LA 36,7 pst.» Det betyr litt at tall er korrekte, for at man skal forstå hva sakene dreier seg om. De tre institusj onene under kap. 335 — Menighetsfakultetet, Misjonshøyskolen og Lærerakademiet i Bergen — gir privat utdannelse på høyskolenivå. Regjeringen har bebudet et lovforslag om private høyskoler. Dette vil gi Stortinget anledning til å drøfte en rekke viktige prinsipper vedrørende de private høyskolene. Vi må ha slike private utdannelsestilbud, det er det ikke tvil om. Spørsmålet er imidlertid ikke bare hvilken rolle disse skal spille og hvor meget de kan kreve av støtte til sin virksomhet fra det offentlige, men like meget hva det offentlige kan forlange av private institusjoner som får offentlig tilskudd. Etter min mening må det iallfall være et krav at institusj onene bestreber seg på å unngå å bryte med intensj onene i norsk lov. Misjonshøyskolen i Stavanger utviste tidligere i år en student på grunn av homofilt samliv. understreket at reaksjonen ville blitt den samme overfor en hvilken som helst heterofil elev som nektet å inngå ekteskap, og at utvisningen derfor ikke er diskriminerende. Dette kan jo få en til å tro at den homofile gutten kunne ha giftet seg med sin venn, og ikke blitt utvist, altså at ekskluderingen var selvforskyldt. Men loven hjemler ikke adgang for homofile til å inngå eksteskap. Gutten var således forhindret fra å innfri skolens krav. Denne situasjonen, som han seiv var uten skyld i, og fremfor alt hans tillitsfulle apen- og ærlighet, skulle bli det som stengte ham ute. I et intervju med Klassekampen 27. juli i år uttalte generalsekretær i Misjonsselskapet, Odd Bondevik, på spørsmål om ikke diskriminering av homofile er forbudt etter norsk lov: «Det rammer ikke Misjonshøyskolen.» Kan man som i dette tilfellet suverent hevde at norsk lov, eller for den saks skyld intensjonene bak bestemte lovbestemmelser, ikke får virkning også for private kristne institusjoner — ja, da må det være noe fundamentalt galt med privatinstitusjonenes forvaltning av retten til selvbestemmelse. En gruppering som står bak Lærerakademiet, er medutgiver av et kristent ungdomsmagasin som heter «Ungdom og Tiden». I nr. 6 1983 blir det norske storting karakterisert som nyhedensk, for å ha utvidet antidiskrimineringsparagrafene i straffeloven til også å omfatte homofile. Er dette Lærerakademiets oppfatning også, og er dette hva de prenter inn i sine studenter — som senere skal inn i norsk skole som lærere? Hele komiteen sluttet opp om at Det Norske Forbundet av 1948 fortsatt må få støtte til opplysningsmateriell som ikke bare er egnet for grunnskolen og den videregående skolen, men som også kan tas i bruk på høyere nivåer. Mon tro om Misjonshøyskolen og Lærerakademiet vil gi rom for denne saklige informasjon? Kapasiteten ved de pedagogiske høyskolene for grunnutdannelse av lærere for grunnskolen må reduseres en del på grunn av sterk n dgang i barnetallet. Dette ble varslet allereie i fjor. Noe av kapasiteten skal likevel nyttiggjøres til økt videre- og etterutdannelse. Jeg er ikke i tvil om at lærerhøyskolene, når de kommer over den første forskrekkelsen og får summet seg, vil gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg vil imidlertid be departementet om å være varsom når stillingshjemler ved lærerhøyskolene inndras — når det med andre ord skal avgjøres hvilke stillinger som må opphøre. Spesielle hensyn vil jeg be om blir tatt overfor Oslo og Sagene lærerhøyskoler. det helt urimelig at disse to skoler blir fråtatt hele fire stillingshjemler. Skolene har, hver på sin måte, sin egen personlighet. Vi har bruk for dem begge. De dekker dessuten et meget stort område — Oslo og Akershusregionen pluss en del av Buskerud — og de har store oppgåver i dette tett befolkede området, som også har sine særproblemer, som det ikke er nødvendig å spesifisere. Lærerhøyskolene må gi studentene opplæring i EDB, men dette skal ikke bare være en rent teknisk opplæring til studentenes egen fornøyelse. Opplæringen må være siktet inn mot videreformidling gjennom undervisning, og da må datateknologien settes inn i en total sammenheng. Bl.a. når det gjelder mediakunnskap og mediaformidling, vil også datateknologien være av betydning. Studentene må ikke bare opplæres i det rent tekniske, de må også få mulighet til å utvikle et bevisst personlig forhold til emnene, fordi datateknologi og mediaformidling kun er hjelpemidler, ikke noe mål i seg seiv. Lærerhøyskolene skal utdanne lærere som så skal undervise barn og ungdom som skal fungere i morgendagens samfunn. Hvilken fremtid ser vi i møte for dem? For noen generasjoner siden var vannposten et sosialt samlingssted. Her møttes særlig kvinnene for å hente hjem vann eller for å høre nytt, for å gi og få kontakt. Vannposten forsvant, familiene fikk sin egen personlige spring, og samlingsstedet var borte. En god dag var også nærbutikken forsvunne! På supermarkedet er det ingen som har tid til sosial kontakt. Det er man for sliten til. Man betror seg ikke til den som står foran en i køen. Man prater ikke med fremmede mennesker, man nikker såvidt på hodet. Nå går man sjeldnere ut også. Man er for trett til å gå ut igjen etter arbeidsdagen. Fjernsynet kan være bra nok underholdning. Dessuten har man jo fått video. Naboen ser man nesten ikke mer. Nå behøver man forresten snart ikke gå i butikker lenger heller — hjemmecomputeren vil ordne alle bestillingene for oss. Hva skal vi med aviser? Snart får vi nyhetene på tekst-TV. Så nå kan vi sitte helt for oss seiv, i hvert vårt isolat, se film, teater og lese nyhetene. Vil vi ha frisk luft attåt, kan vi heldigvis fortsatt åpne vinduene med egne hender. Disse perspektivene er skremmende, og alle leter etter et motsvar. Men ungdommen lærer av oss voksne, og det vi gir dem, synes å være å stille krav til andre. Kravmentaliteten går ut på å oppnå størst mulig nytelse for seg seiv. Det er først og fremst kravmentaliteten som rir vårt samfunn som en mare, som det må gjøres noe med. Jeg kan langt på vei være enig med Reiulf Steen i hans påpeking av den kulturkrisen vi er inne i. Men den skyldes ikke mangel på penger eller på ansatte kulturstyrere. Ingen av oss vil tilbake til vannpostens dager. Men vi skulle være ærlige nok til å innrømme at mens den materielle velferden økte, fulgte åndelig uttørking og ensretting i dens spor. Noe av det viktigste som skjer for å motvirke dette, er nedbrytingen av makt- og meningsmonopolene som dominerer. Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg, som vil ha mangfold og individualisme, går inn for at Filmgruppe 1 skal awikles. Av en enkelt grunn: De har hatt sin tid, hvor de har fått boltre seg uten at de etter min mening har maktet å rettferdiggjøre sin eksistens i forhold til pengeforbruket. Pengene bør kanaliseres inn andre steder, slik at andre får prøve seg. Jeg kjenner iallfall til et par grupper som har idéer, men som hittil ikke har nådd frem i konkurransen om støtte til særpreget filmproduksjon. Filmgruppe 1 vil bli behandlet i filmmeldingen som komiteen regner med å ha ferdigbehandlet i midten av februar. Filmgruppe Imå derfor fortsatt leve med med viss usikkerhet om sin fremtid. Dette betyr at Filmgruppe 1 i ventetiden ikke bør involvere seg i større prosjekter som medfører utgifter eller forpliktelser som kan skape problemer for dem seiv ved en eventuell avvikling. De er jo tross alt ikke så mange å dele byrdene på. Så må jeg få lov å rette en trykkfeil til i innstillingen. På side 41 er det dessverre falt ut en del av en setning. I første spalte, siste avsnitt før kap. 344 heter det om Tromsø lærerhøgskole: «Forholdene ved skolen er svært lite tilfredsstillende.» Fortsettelsen, som er falt ut, er: «og skolen har i dag en rekke dispensasjoner fra arbeidsmiljøloven og brannforskriftene.» Å utbrodere dette for at man skal forstå hvilke forhold Tromsø lærerhøyskole arbeider under, synes jeg er unødvendig. Jeg håper at departementet nå kan få satt fart i byggesaken. Presidenten: Dei prentefeil i innstillinga som fru Lowzow har gjort merksam på, er noterte. Dei skal bli retta opp. An ne-Grethe Krogh: Den offentlege innsatsen for å skape ressurslikskap har vore sentral i Arbeidarpartiet sin utdanningspolitikk. ressursar bak kvar enkelt elev og student. Den viktigaste skilnaden mellom Arbeidarpartiet og Høgre sin utdanningspolitikk ligg i ambisjonsnivået. Tidlegare skulle utdanningsfinansieringa «bidra til å fjerne ulikheter», medan ho no berre skal «sikre mulighetene». Dette er to målformuleringar som kan plasserast i ulike tradisjonar og i ulik posisjon i forhold til likskapsomgrepet. Den aktive målsetjinga for Arbeidarpartiet er å måle likskap etter resultat, medan departementet sitt nye forslag må plasserast innanfor ein tradisjon som knyter likskap til like sjansar, og berre det. Det er misvisande, slik det frå departementet si side vert gjort, å nytte stønadsuttaket i lånekassa som mål på finansieringstrongen hjå studentane. Det er grunn til å tru at studentane vil søkje alternative fiansieringsmåtar når tilbakebetalingsvilkåra vert verre og stipenddelen går ned. Dersom finansieringsordninga sitt hovudprinsipp framleis er at utdanning skal skje på fulltid, burde det vere ein tankevekkjar både for statsråden og departementet at det ved Universitetet i Oslo i haustsemesteret i 1982 var heile 58,3 pst. av studentane som var i arbeid. Det må finnast ei utløysande årsak til at studentar som held på med eit fulltidsstudium, søkjer jobb i tillegg. Deltidsarbeid har eit langt meir direkte samband med utviklinga i stønadsordninga enn departementet hevdar. Heile 83 pst. av studentane ved Universitetet i Oslo oppgjev dårleg økonomi som viktigaste årsak til deltidsarbeid. Det er slik vanskeleg å unngå å trekkje inn utviklinga i stønadsordninga og utsiktene til forverring av finansieringshøva som forklaring. Deltidsstudentar har dårlegare studieprogresjon enn fulltidsstudentar. Dei har også lettare for å gje opp før endeleg eksamen er teken — dette gjeld spesielt for kvinner. Andelen av kvinner som slutta universitetsutdanninga utan at utdanninga var fullført, utgjorde i 1982 heile 46 pst, mot 22 pst. av mennene. Deltidsstudentar utnyttar også ressursane i høgare utdanning dårlegare enn fulltidsstudentar. Dette er direkte sløsing med ein av dei viktigaste samfunnsressursane vi har. Regjeringa spelar på gjeldsfrykta for å avgrense utlånet. Men gjeldsfrykta er skeivt sosialt fordelt. Tradisjonelt er det folk frå arbeidarklassa og folk frå utkantstrok som er reddast for å setje seg i gjeld. Dette heng igjen enno. Gjeldsfrykt kan hindre ungdom med slik bakgrunn i å byrje på høgare utdanning, og gjeldsfrykta gjeld ikkje færre og vert ikkje mindre med utsikter til meir gjeld, høgare rente og kortare nedbetalingstid. aukar dei sosiale, regionale, økonomiske og kjønnsmessige skeivheitene vi var komne i gang med å jamne ut. Regjeringa sin utdanningspolitikk vil også føre til dårlegare kvalifiserte kandidatar og til nivåsenking i utdanningsinstitusjonane våre. Det er leitt at Regjeringa no gjennomfører nye innstrammingar i studiefinansieringspolitikken før Stortinget har fått høve til å diskutere elevane og studentane sin totale økonomiske situasjon. Johan Syrstad: I de generelle merknader til hovedavsnittet om kultur- og mediepolitikken har en samlet komite i velformulerte vendinger skissert mål og oppgåver for våre offentlige tiltak på dette området. Det er ikke noe problem å gi tilslutning til f.eks. at «Kvalitet, formidling og eigenaktivitet må vera nøkkelord», og at dei skal sikte mot «å gjera livet rikare for alle». Det er mye godt og aktivt kulturarbeid i gang over alt i landet. Det har det alltid vært, men form og innhold har vekslet gjennom tidene. Vår tid er preget av forbruk og konsum på alle områder. Slik er helt tydelig utviklingen også i kulturlivet. Derfor tror jeg at det viktigste av alt er at det nå blir satset på tiltak som styrker og øker egenaktiviteten. Vi trenger i dag først og fremst tiltak som engasjerer menneskene — ikke tiltak som bare underholder, seiv om det også har sin viktige plass i menneskenes liv. Vår generasjon har fått utviklet et nytt apparat i de etermedier — radio og fjernsyn — som allerede nå er de avgjort viktigste formidlings og påvirkningsfaktorer. Og disse medier er på ingen måte preget av at de øker egenaktiviteten. Heller ikke bidrar de til å utvikle samarbeidsformer innen familien. Nå står vi foran — eller er vi inne i — en periode der nye tilbud om program strømmer inn over oss uten at vi gjøre noe for det. Satellittene svever over oss og vil etter hvert gi oss muligheter til å ta inn sendinger fra store deler av verden. Videoteknikken og utviklingen av den har gitt oss muligheter for å oppbevare og distribuere program i et omfang som var utenkelig bare for noen få år siden. Vårt programtilbud vil derfor bli langt mer omfattende enn før. Dette vil helt sikkert stille oss overfor nye utfordringer for vår egen programproduksjon. I en periode da vi vet at strømmen av program utenfra vil øke, vokser også behovet for norskproduserte program for å ta vare på våre egne kulturelle tradisjoner og vår nasjonale egenart. avspeile hele samfunnet. Dette kan etter vår mening best løses ved at distriktene og distriktskontorene kommer sterkere med i programskapingen. Men dette vil også kreve at disse kontorene får tilført de ressurser som trengs. Med utviklingen av program 2 i radio vil vi nå ha til disposisjon et sendernett som skulle kunne gi muligheter for betydelig mer plass for program fra Distrikts-Norge i radioen. Jeg ser dette som viktig og som en naturlig utvikling i en tid da nærradio i organisasjoner øker sitt tilbud om radioprogram av mer eller mindre lokal karakter. Disse sendingene er i hovedsak lokalisert til byer og større sentra. For Senterpartiet er det et høyt prioritert mål at muligheten for å få del i et økende programtilbud må bli mest mulig like over alt i landet. Derfor vil jeg gjenta det jeg også har gitt uttrykk for tidligere: Utviklingen av ulike former for lokalsendinger, både av nærradio og av lokal-TV, må ta utgangspunkt i det bosettingsmønster som vi har, slik at også de grisgrendte strokene kan få bli med i utviklingen av vår nye mediealder. Vi tror at dette best kan løses ved at Norsk rikskringkasting fortsatt har en helt sentral plass i opplegget for kringkastingen her i landet. Dette vil stille store krav til NRK og dens ledelse. Det vil kreve vilje til nytenking, til å analysere egne arbeidsmåter og også til å vurdere disponeringen av de økonomiske og personellmessige ressurser som institusjonen rår over. Men det krever også at vi som bestemmende myndighet gir NRK de økonomiske rammer som er nødvendige for at oppgåvene kan skjøttes på en tilfredsstillende måte. Arne Nilsen: Eit særtrekk på kultursektoren den siste tiårsbolken er den sterke og stigande aktiviteten innan musikklivet. Ei anna gledeleg utvikling er den renessansen vi har opplevt for meir nasjonale musikkformer. Eg tenkjer her særleg på folkemusikken. Denne musikkgreina har vore ein smålåten og stort sett sjølvberga sektor i norsk kulturliv. Her har dei statlege kulturkronene sanneleg ikkje rulla på same måten som for andre musikktiltak. Folkemusikken har heller ikkje kunna stø seg til nokon læreinstitusjon. Drivkrafta har vore skapande krefter og entusiasme i lokalmiljøet og hos einskildpersonar. Eit døme på dette er mi eiga heimbygd, der just folkemusikken kan visa til så rike levande tradisjonar. Det var difor ikkje uventa at det var nett dette bygdemiljøet som gjorde opptaket i 1977 til å få skipa Ole Bull-akademiet. folkemusikk for studentar, lærarar og andre interesserte. Siste åra har det fått litt statsstønad — i år 95 000 kr. Men skal akademiet kunne førast vidare til beste for denne rike kulturarven vår, må det få eit tryggare økonomisk fundament Eg er glad for at komiteen viser stor velvilje for Ole Bull-akademiet, og at Arbeiderpartiet og Senterpartiet så klårt signaliserer trongen for å styrkja folkemusikken gjennom ei rammeløyving på statsbudsjettet. Dette tiltaket er det einaste i sitt slag her i landet. Det har skapt eit kulturelt nybrotsarbeid, som har utløyst stor interesse hos ungdom og musikkstuderande utover i landet. Her får dei innføring i alle hovudtradisjonar innanfor folkemusikken av dugande lærarkrefter og tradisjonsberarar frå ymse landsdelar. Meir enn nokosinne er det viktig å føra vidare den sterke tradisjonen Noreg har i folkemusikken. Norsk Musikerforbund legg stor vekt på verksemda til Ole Bull-akademiet. Dei understrekar verdien av samarbeidet mellom våre beste musikarar innan folkemusikken og unge profesjonelle utøvarar og musikkstudentar i andre musikkgreiner. Forbundet seier rett ut at Ole Bull-akademiet har svært mykje å seia for det nasjonale musikkmiljøet vårt. Det er særs viktig at Ole Bull-akademiet kan få høve til å driva med meir langsiktig planlegging av verksemda si. Då er det på tide at det kan sleppa å slita så tungt økonomisk. Det er meiningslaust at somme av dei som står i brodden for tiltaket, ved personlege garantiar har måtta ta opp banklån for å halda i gang undervisninga. Vi må stella oss slik at dette verdfulle kulturtiltaket kan vera liv laga til beste for den rike kulturarven folkemusikken er. Dette er mi bøn til statsråden i dag. Eg vil be han gripa djupare i pengesekken til dette musikkformålet. Det kan skaffa eit tryggare grunnlag for det verdfulle arbeidet Ole Bullakademiet gjer for norsk folkemusikk. Elles kan vi ikkje sjå bort frå at dei sterke reaksjonane som er komne mot kulturbudsjettet, understrekar at det er blitt trongare kår for kulturarbeid i bygd og by. Slik skulle det eigenleg ikkje vera så sant den generelle politiske grunnhaldninga til komiteen skal takast på ordet. Den seier jo med reine ord at løyvingane til kulturformål ikkje må gå ned i økonomisk vanskelege tider, men haldast på eit forsvarleg nivå i åra som kjem. Dette er klår tale som Regjeringa ikkje kan oversjå. Også regjeringspartia står bak denne politisk viktige fråsegna. Men det konkrete resultatet er blitt heller magert. til trongare tider for kulturelt arbeid i lokalsamfunnet. I ein slik situasjon vil det lokale kulturarbeidet lett bli ein salderingspost i budsjettsamanheng. Det ser vi dessverre mange døme på. Då er det grunn til å hugsa på at Arbeidarpartiet sitt opplegg vil gje større økonomisk armslag til å satsa på kulturelt mangfald og tilbod i lokalsamfunnet. Georg Apenes: «Kunst, det er at skabe noget ut av intet eller en übekvem materie», skriver Holberg et sted. Mellom 15 og 20 norske borgere har denne høsten på heltid anstrengt seg for å overbevise 4 millioner landsmenn om at det nå er like før saganatten senker seg igjen. Begrunnelsen er bl.a. at mørkets fyrste i Kulturdepartementet vil slå av den spillende lyskjegle i norsk kulturliv som heter Filmgruppe 1. Hva gjør så de hardt truede millioner? River de seg i håret? Speider de desperat etter enden på forferdelsen? Sultestreiker de på Eidsvolls plass? Nei. De spør: Hva er Filmgruppe 1? Dette er nok ille, og vi er sikkert imot det, men hva er det egentlig for noe? Folk flest leser jo så sjelden Riksrevisjonens antegnelser, der denne virksomheten best og mest malende er beskrevet. Jo, det er litt av et kunststykke å få så mange til å tro at norsk kulturs være eller ikke være høsten 1983 knytter seg til spørsmålet hvorvidt Filmgruppe 1 skal awikles eller henslepe nye år i statens respirator. Etter at kultur ble en forvaltningsoppgåve på linje med samferdsel og helsestell, plasserte man seg samtidig i en situasjon der spørsmålet om hva folk fleste mener, ofte melder seg. Norsk kulturpolitikk er blitt en balansegang mellom hensynet til hva folk vil ha, og hva en elite av politikere og sektorentusiaster er hellig overbevist om at folk bør ha. På den ene side aksepterer man ikke at man skal drive kulturpolitikk på grunnlag av opinionsundersøkelser. På den annen side kan man ikke konsekvent og programmatisk abstrahere seg fullstendig bort fra folkemening og alminnelige holdninger. Et stabilt balansepunkt finner man selvsagt aldri. Men det er likevel arrogant og urovekkende når samtlige kunstnerorganisasjonsgeneralsekretærer meddeler seg i fistel når man forsiktigvis forsøker å fremheve som et synspunkt i hvert fall — et synspunkt verdt overveielse — at det ikke er til direkte skade om kulturytringene har et publikum, og om de er etterspurt. kulturpolitikken. Denne regjeringen vil som sine forgjengere og sine etterfølgere bruke penger — mange penger — til kulturformål som bare kommer fragmenter av den norske befolkningen til gode, ikke fordi de ikke er fysisk tilgjengelige, men fordi de er likegyldigheter i nordmenns hverdag. Det kan da ikke være rimelig å beskrive det som en slags generalprøve på Jordens undergang når det antydes at det hadde vært artig om folk hadde lyst til å se de filmene norske filmfolk lager? De er skrive- og taleføre folk som klåtrer opp på barrikadene når politikere trår i deres sirkler — i antall få, men når det gjelder ressurser, særdeles vel forspent. Daværende kulturminister Førde sa det under budsjettdebatten 1980 slik: «Ingen andre fagbudsjett er utsette for så sterkt trykk utanfrå som Kyrkje- og undervisningsdepartementets. Der har vi da også kunna registrere ein veritabel inflasjon i aksjonar og protestar. Når det blir inflasjon i protestane, tek dei effekten bort frå kvarandre.» Førde lot sitt hjertesukk munne ut i følgende spørsmål: «Det kan hende at dei som aksjonerer, ikkje er dei som har mest grunn til å gjere det.» Det er en tendens til å sette likhetstegn mellom kultur og kulturpolitikk og mellom kulturpolitikk og bevilgninger. Det er mange som har personlig økonomisk interesse av at denne sammenkjedingen oppfattes som den eneste gyldige sannhet om kulturens vilkår i fedrelandet. Men ved ettertanke vet vi jo at det ikke forholder seg slik. De fleste kulturimpulser vi utsettes for og registrerer, de som beveger oss, de som bekrefter eller flytter, de som gleder eller provoserer oss, de kommer oss i møte utenfor budsjettene og utenfor institusj onene. Det menneskelige hører ikke og vil aldri høre inn under noen forvaltningskategori. Kjell Bohlin: I 1980 behandlet Stortinget meldingen om høyere teknisk utdannelse i Norge. Der ble det foreslått opprettet en treårig ingeniørutdannelse i Porsgrunn og Stavanger. Denne utdannelsen skulle danne grunnlaget for en påbygging til et femårig sivilingeniørstudium. Begge de stedene som ble valgt, har kvalifiserte tekniske miljøer som neppe finnes andre steder i landet. Porsgrunn-området har en omfattende prosessindustri, og det var naturlig i første omgang å satse på prosessingeniørlinje der. Det ble understreket at dersom det var ønskelig med en utbygging av flere linjer, burde det skje i Telemark. Så langt, men ikke lenger er det såre vel for Porsgrunn og Telemark. Senere er det ikke stort matnyttig som har skjedd i denne saken. Alle innså at det var nødvendig med et omfattende planarbeid for oppstarting av sivilingeniørutdannelsen. I Porsgrunn støtte en snart på lokalitetsproblemer. Med litt vilje burde slike praktiske vanskeligheter for lengst vært ryddet av veien. Både fra Porsgrunn kommune og Telemark fylke foreligger flere alternative forslag til løsning av spørsmålet om statens utløsning av fylkeskommunens tekniske fagskole. Departementet må nå ta et initiativ for å få en snarlig avklaring av lokalproblemene. I et brev datert 1. juli 1983 til Telemarks stortingsrepresentanter sier statsråd Langslet om Telemark ingeniørhøgskole: «Vi har nå nettopp undertegnet kjøpekontrakt for det bygg Stortinget har gitt bevilgning til under kap. 333, post 49 for 1983. Ytterligere utvidelser er avhengig av nye bevilgninger fra Stortinget, og vi vil komme tilbake til spørsmålet i budsjettproposisjonen for 1984.» Det er ingen slike bevilgninger i budsjettproposisjonen for 1984, og jeg går derfor ut fra at statsråden har glemt det hele. Forventningene til en sivilingeniørutdannelse har vært store i Telemark. Nedre Telemark er rik på tungindustri og avansert prosessindustri, men desto fattigere på utdanningstilbud, til tross for at området er storforbruker av sivilingeniører og annet teknisk utdannet personell. For å holde utviklingsplanen for sivilingeniørutdanningen ble det sagt at noe måtte skje i 1983. I 1983 var det på budsjettet regnet med stillinger til Porsgrunn for planlegging, bl.a. var det forslag om et professorat. Stillingen har ikke kommet, og i det samme brev fra statsråden som jeg nettopp refererte fra, heter det at utlysningen av stillinger må vurderes ut fra utviklingen. «Dette skjer nå i forbindelse med utarbeidelsen av budsjettproposisjonen for 1984», sier den samme statsråd Langslet. Resultatet av en eventuell vurdering er helsvart for Telemarks vedkommende: ingen stillinger, intet professorat til Telemark ingeniørhøgskole. I den foreliggende budsjettinnstilling kommer det borgerlige flertall i kirke- og undervisningskomiteen med en rekke runde og uforpliktende formuleringer om Telemark ingeniørhøgskole. Det er omtrent som å rekke tunga ut av vinduet. Porsgrunn blir nå akterutseilt til fordel for Stavanger. Meningen var at det skulle skje en samtidig utbygging av sivilingeniørstudiet i de to byene. klart. Arbeiderpartiet foreslår i budsjettinnstillingen at det skal opprettes et professorat ved Telemark ingeniørhøgskole med oppgave å planlegge sivilingeniørutdanning ved skolen. Jeg regner med at de borgerlige Telemarkrepresentanter også vil stemme for Arbeiderpartiets forslag. Med bare pene og runde ord blir det ingen sivilingeniørutdannelse i Telemark. Vi må følge opp med stillinger og bevilgninger. Et samlet fylke står bak kravet om at nå må tidligere vedtak følges opp i denne saken, og jeg håper at vi ikke behøver å trekke fra de tre borgerlige stortingsrepresentanter fra Telemark i dette regnskapet. Så en helt annen sak. Det gjelder spørsmålet om vi har råd til å ta vare på vår kulturarv. Det at vi skal være varsomme med å ta opp nye museer i gjeldende tilskottsordninger, er naturlig i den økonomiske knapphetstid vi nå opplever. Imidlertid kan vi ikke ha råd til av økonomiske grunner å avstå fra å bevare så viktige kulturhistoriske avsnitt av vår historie som gruvearbeiderens slit og rallarens og industriarbeiderens omforming av bondesamfunnet til industrisamfunn. Det jeg tenker på, er Olavsgruva på Røros og Industriarbeidermuseet på Rjukan. De fortjener støtte. Thea Knutzen: Kulturpolitikk og kulturbevilgninger har vært hete debattemner i høst. Bare fra siste uke finner en følgende dramatiske overskrifter: «Kulturens kamptid», «Utstillingspolitikk, fins den?» og «Manglende vilje til kulturpolitisk ansvar». Det meste har artet seg som et massivt angrep på Regjeringen, og det man ønsker, er bare én ting: mer penger. Angrepene har vært så overdrevne og så langt over målet at det er nødvendig å minne om følgende: For to år siden gav velgerne sin tilslutning til et regjeringsalternativ som sa klart fra at man ville dempe veksten i offentlige utgifter som et ledd i å rette opp økonomien. Det er også blitt gjort, og sammen med andre tiltak har dette ført til at inflasjonen er halvert i løpet av to år. Fordi man i mange år automatisk har mattet plusse på for stor prisstigning for å komme fram til bevilgninger som kunne strekke til, skal man liksom fortsette med det også etter at inflasjonen er dempet. Faktum er imidlertid at hvis man tar for seg bevilgninger til kulturformål de siste to år under arbeiderpartiregjering og de to årene med Willoch-regjering, vil en finne at det var realnedgang de to siste arbeiderpartistyrte år, mens en omtrent har opprettholdt realnivået under Willoch-regjeringen. Når våre politiske motstandere en sj elden gang bruker tall for å underbygge sine sterke påstander, er tallene som regel brukt feil. (Knutzen) gjelder bl.a. Tom Thoresen i trontaledebatten, der han tydelig må ha valgt ut bare en del av postene til kulturformål i sin sammenligning. Kulturbevilgninger alene utgjør for 1984 vel 990 mill. kr. Tar en med bevilgningene til ungdoms- og idrettsformål, kommer de opp i vel 1 milliard. Innenfor dette dekkes en rekke formål, både investeringer i bygg, drift av institusjoner og tilskudd til spesielle formål. Det er helt klart at man på mange områder kunne ønsket å satse mer. Men det er også klart at det innenfor en ramme på vel 1 milliard finnes muligheter for endringer og omdisponeringer. Det er for så vidt vanlig at fagforeninger lager stormløp mot Stortinget for å presse fram større bevilgninger til sin sektor. Men spesielt i år synes jeg at disse angrepene har vært totalt blottet for den skapende fantasi som burde kunne spores hos kunstnerne og deres talsmenn. Ikke en eneste har pekt på muligheter for rasjonalisering eller omdisponering. Tidligere i år kunne man imidlertid registrere enkelte tilløp. En omorganisering av Riksteatret har f.eks. vært drøftet. Det ble pekt på at teatret burde gå over til å organisere turnévirksomhet for andre teatre i større grad. Jeg tar ikke standpunkt til forslaget, men peker på at det bl.a. ville kunne gi bedre utnyttelse av faste teatres oppsetninger, og antakelig større inntekter og mindre omkostninger for Riksteatret. Når det gjelder teaterdrift, har det flere ganger, sist på Teaterforum i høst, vært pekt på at den mengde av avtaler som fins for de forskjellige yrkesgruppene ved teatrene, skaper uoversiktlige og unødig kompliserte forhold for produksj onene. Det har vært sagt at Statens forhandlingsutvalg burde bidra til en forenkling i dette. Det kan jeg være enig i, men også teatrenes egne organisasjoner må være villige til å forhandle med sikte på forenklinger. Dette er bare to eksempler. Jeg er sikker på at hvis kunstnere og deres organisasjoner mobliserte sin fantasi og sine evner til nytenking, var det mange andre felt der en kunne få mer ut av midler og bemanning. Det kan umulig være meningen at alt kulturliv nå skal være sementert i et mønster som bare skal endres i den retning at bevilgningene fra staten økes. Enkelte av angriperne i høst har hevdet at Norge ligger på bunnen i Norden når det gjelder statens bevilgninger til kulturformål. Om denne påstanden bygger på ond vilje, manglende lesekyndighet eller dårlige informasjonskilder, kan jeg ikke si, men gal er den i hvert fall. Man har f.eks. sammenlignet med Danmark, og påstått at kulturandelen i statsbudsjettet der er mye større enn i Norge. er det overhodet ikke tatt hensyn til at statsbudsjettene er helt forskjellig oppbygd i de to land, bl.a. er ikke avdrag på gjeld tatt med i det danske. Prosentvise beregninger må da føre helt galt av sted, og resultatene blir desto merkeligere. Sammenligning mellom forhold og tall som er sammenlignbare, viser at Norge ligger omtrent på nivå med Danmark og over Sverige. Dette forhold, sammen med at bevilgningene de to siste år, som jeg har pekt på, har holdt samme realnivå som tidligere, setter de mange voldsomme angrepene på kulturbudsjettet i et underlig lys. Roper man ulv i utide, svekkes som kjent virkningen av ropene etter en tid. Som jeg tidligere har sagt, betyr det ikke at jeg ikke ser at det er sektorer eller sektordeler som har vel begrunnede krav og ønsker. Det er ønsker som også jeg deler. Både billedkunst og litteratur er områder som bør rustes opp best mulig til å utdype, supplere og berike den mengde av billed- og informasjonsstoff vi får via alle de tekniske nyvinninger. Men en så bastant og hatsk kampanje som den vi har sett i høst, finnes det ikke grunnlag for. Kirsti Grøndahl: «Grav først — spør etterpå!» Denne yndede parodi av et slagord fra Televerket kunne stå som overskrift på Kulturdepartementets handtering av en rekke politiske spørsmål denne høsten. I praksis vil departementets handtering si at man gjennom budsjettbehandlingen f atter en rekke vedtak med utdannings- og kulturpolitiske konsekvenser samtidig med at meldinger om samme sak enten er varslet eller allerede ligger til behandling i komiteen. Eksempler på dette er at det borgerlige flertallet i dag vil fatte omfattende vedtak om utdanningsfinansiering, offentlig kultursatsing, Filmgruppe 1 og de pedagogiske høgskoler, mens melding om utdanningsfinansiering, to meldinger om kulturpolitikken og filmmeldingen ligger i komiteen. Og lærerutdanningen er varslet behandlet i en melding om høyere utdanning. Denne grav-først-og-spør-etterpå-holdningen vekker reaksjoner i hele komiteen, og komiteen har også en merknad om denne behandlingsmåten. «En «Kulturpolitisk skandale» er kulturredaktør Finn Jors dom over kulturbudsjettet. Han har fått følge av mange. Den norske regjeringskoalisjonen har satt kulturbudsjettet nederst på sin ønskeliste. Og i denne koalisjonen befinner også Senterpartiet seg — dette partiet som i innstillingen gir uttrykk for at de har som et foreløpig mål å bruke 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål, dvs. en fordobling eller 1 milliard mer enn i dag. Forhandlinger i Stortinget nr. 112. 1983. Em. 6. des. — Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. Senterpartiet er sannelig ikke skvetne av seg! Ikke mindre dristig blir dette overbudet når de konkrete forslag som Senterpartiet ikke har noe avvik fra, raskere vil føre kulturbevilgningenes andel av statsbudsjettet mot en halvering enn mot en fordobling. Senterpartiet sier 1 pst. og gjør 'A pst. Heller ikke Arbeiderpartiets kulturbudsjett er noe å rope hurra for. Men våre kulturbevilgninger øker i omtrent samme størrelsesorden som veksten i statsbudsjettet for øvrig. Ikke i noe tilfelle har Senterpartiets mål om 1 pst. til kulturformål resultert i annet enn verbal støtte til Arbeiderpartiets forslag. Ord øker ikke prosenter; det er det bare penger som gjør. I Innst. S. nr. 140 — om forskningen — etterlyste komiteen en sterkere satsing på mange forskningsområder. Særlig var komiteen opptatt av en økt offentlig satsing på grunnforskningen. Årets budsjettforslag viser for så vidt en forholdsvis sterk økning dersom vi ser på kap. 360, NAVF, isolert. Men etter Arbeiderpartiets mening er det for snevert å se på NAVFs kapittel alene dersom man vil gjøre seg opp noen mening om den offentlige satsingen på forskning. Legger vi derfor sammen forskningsinnsatsen på alle departementers budsjett, ser vi at Regjeringens påståtte prioritering av forskning viser seg å ikke være mer oppsiktsvekkende enn at veksten i forskning er omtrent lik veksten på statsbudsjettet som sådant. Spesielt for grunnforskningen betyr drifts- og utstyrspostene ved universiteter og høgskoler mye. Her viser budsjettforslaget variasjon fra realnedgang til nullnedgang. Jeg vil påstå at en så sterk spareholdning som det Regjeringen viser på disse postene, må være kortsiktig politikk. Jeg tror nemlig det er sterkt belegg for å påstå at ved å øke drifts- og utstyrspostene litt vil man få et forholdsvis større forskningsresultat igjen. Departementets forslag til nedskjæringer og forandringer ved de pedagogiske høgskolene er en hån mot et enstemmig storting og mot dem som arbeider med lærerutdanning. Flertallet i komiteen synes imidlertid stort sett å ha svelget i seg statsrådens underkjenning av det de seiv stod for i fjor. Vi i Arbeiderpartiet er imidlertid ikke villige til å godta den grenseløse arroganse som ligger i at departementet helt har oversett alle henstillinger fra i fjor. Departementet har ved en annen anledning sagt at lærerutdanning skal drøftes i melding om høyere utdanning. Inntil denne drøftingen har skjedd, vil ikke Arbeiderpartiet akseptere at man fatter vedtak som uten plan og tanke undergraver de pedagogiske høgskoler fra innsiden. 26 stillingene som departementet har foreslått inndratt. Stiftelsen Barnas Historie, Kunst og Kultur er et nyvinningsprosjekt med barns uttrykksspråk i sentrum. Det er drevet fram av ekteparet Alla og Rafael Goldin, og stiftelsen har nå etablert seg i Oslo. Seiv om egeninnsatsen er stor, kan de ikke klare etableringen helt uten offentlig støtte, og komiteen har gitt sin sterke anbefaling om en slik støtte. Statsråd Langslet har ved et par anledninger støttet prosjektet, og derfor vil jeg så innstendig jeg kan, be om at statsråden overveier allerede på 1984-budsjettet å bruke f.eks. 500 000 kr. fra rådveldeposten på kap. 380 til dette formålet. Jeg synes det ville være flaut om Norge som et barnevennlig land ikke skulle ha råd til å være et foregangsland på dette området. Til slutt: Tromsø lærerhøgskole driver på flere ti talls dispensasjoner fra arbeidsmiljøloven og brannforskriftene. I komiteen har vi fått forståelse av at overskuddsmidlene fra byggingen ved distriktshøgskolen i Nordland skulle brukes til nybygg ved lærerskolen. I sitt innlegg nettopp nevnte ikke statsråden at nybygget ved lærerhøgskolen skulle nyte godt av dette overskuddet. Hvorfor gjorde han ikke det? Hans E. Strand: For høyere undervisning gjør flere tendenser seg gjeldende i budsjettforslaget for 1984. Det synes således som om departementet og institusj onene i fellesskap har funnet fram til en større smidighet i bruken av ressursene. Ved de større institusj oner flyttes ressurser i form av stillinger og penger over fra enkelte områder til andre. Den smidighet som på denne måte utvises, er løfterik med tanke på årene framover. For noen utdanningsretninger foreslås det redusert utdannelseskapasitet. Jeg skal ikke kommentere dette nærmere, men i fortsettelsen først og fremst konsentrere meg om de feiter hvor Regjeringen foreslår en økt innsats. Her er prioriteringen meget klar. Kapasiteten innen teknologiske og økonomiskadministrative studier må økes. Innen det teknologiske felt skjer dette både i form av økte studentopptak, byggetiltak og planlegging av nye bygg. Seiv om Regjeringen satser sterkt på dette felt, går komiteen i sine uttalelser enda noe lenger. Hele komiteen fremhever meget sterkt ingeniørhøyskolenes plass og betydning, og er av den oppfatning at en rekke av disse høyskoler trenger en forbedring i sin lokalsituasjon i løpet av kort tid hvis de skal oppfylle forventningene. rom for standardheving og utskifting av materiell. Når det gjelder synet på oppbyggingen av sivilingeniørstudier i Rogaland og Telemark, vil man finne nyanser mellom Regjeringens forslag, merknadene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, og de merknader som står for Arbeiderpartiet. Regjeringen finner det vanskelig å anbefale oppbygging av to slike miljøer samtidig. Medlemmene i komiteen fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er klar over de begrensninger den økonomiske situasjon innebærer, men ser den omtalte kompetanseoppbygging som så viktig at de mener en delvis parallell utbygging bør kunne finne sted. Arbeiderpartiets merknader går så vidt jeg har kunnet oppfatte, ut på at det ikke finnes noen reservasjoner av ressursøkonomisk karakter til en fullstendig parallell oppbygging av sivilingeniørutdannelse i Rogaland og Telemark. Det som synes å være helt klart er at alle partier går inn for en sterk prioritering av den teknologiske utdannelse både på ingeniør- og sivilingeniørnivå. For økonomisk-administrativ utdannelse er årets statsbudsjett et gjennombrudd. Handelshøyskolen styrkes, Bedriftsøkonomisk institutt skal føre sine studenter fram til siviløkonomnivå, og det foreslås av siviløkonomutdanning skal etableres i Nord-Norge. I tillegg fortsetter utbyggingen av økonomisk-administrativt studium ved distriktshøyskolen i Sogndal, og også ved flere av de andre distriktshøyskolene bør det være mulig å legge mer vekt på dette emnet. Endelig foreslås et nytt stimuleringsstipend for å studere teknologiske og økonomiske fag i utlandet. En får således et totalinntrykk av en meget sterk og målbevisst satsing på den type studier som synes å være en klar forutsetning for den fremtidige materielle utvikling i Norge. Den utbygging og utvikling som skal finne sted innenfor teknologi og økonomi, skal skje delvis ved etablerte institusjoner av karakteren vitenskapelige høyskoler eller universiteter, og delvis skal den skje ved utbygging av regionale høyskoler til et høyere nivå. Denne strategi er ikke uten risikomomenter. For et land som Norge med et beskjedent befolkningsgrunnlag bør en være forsiktig med å spre ressursene tynt utover. Vi må framfor alt sikre oss at vi innenfor hvert enkelt fagfelt har ett miljø som er så sterkt økonomisk og personellmessig at det kan følge med helt i verdenstoppen. Dernest bør andre miljøer som oppbygges, plasseres slik at de får de best mulige utviklingsmuligheter. Jeg tenker her særlig på mulighetene til å unngå en for snever fagspesialisering. føling med hva som skjer på andre fagfelter. De ulike hjelpetjenester i form av bibliotek og dokumentasjonstjeneste og et vel utbygd EDB-senter synes også å bli stadig viktigere som grunnlag for en fullgod utdannelse. Ut f ra de hensyn som jeg her har omtalt, vil jeg stemme for en plassering av siviløkonomstudiet i Nord-Norge til Universitetet i Tromsø. Arent M. Henriksen: Statsråden sa i et tidligere innlegg i dag at han skulle komme tilbake til spørsmålet om Universitetsforlaget. Før statsråden kommer tilbake til det, skal han få problemstillinger når det gjelder dette området, fra meg også. Det har i lengre tid vært arbeidet med å skille ut Universitetsforlaget fra Studentsamskipnaden i Oslo. Dette er et arbeid som både departementet og komiteen har sluttet seg til. Spørsmålet er imidlertid hvordan en slik utskilling skal foregå, og hvilken eierstruktur et slikt forlag skal ha. Studentsamskipnaden har i et brev til departementet skissert en løsning til framtidig eierstruktur som innenbærer en opprettholdelse av forlagets målsetting, og at samskipnadene og universitetene trekkes inn. En slik løsning forutsetter at Studentsamskipnaden løses fra sine garantiforpliktelser, og at de investeringer Studentsamskipnaden har foretatt, løses ut. I komiteinnstillingen vises det til brev som komiteen har mottatt fra departementet, der det sies: «Kultur- og vitenskapsdepartementet er innstilt på å medvirke til at en utskilling også blir økonomisk reell.» Departementet sier det vil innlede forhandlinger med sikte på at Studentsamskipnaden løses fra sine forpliktelser i forhold til forlagshuset. I et brev til Studentsamskipnaden i Oslo gir departementet uttrykk for at det utover dette ikke kan påregnes bevilgninger. Hvordan Studentsamskipnaden skal få tilbakeført de midler den har investert i forlaget, gjenstår da som et problem, og dette har ført til at Studentsamskipnaden vurderer salg av forlaget. En slik løsning vil etter min mening være i strid med komiteens ønske om å opprettholde forlagets ideelle målsetting. Jeg må derfor spørre statsråden om departementet er innstilt på også å inngå i forhandlinger med Studentsamskipnaden om hvordan de investeringer som er foretatt, kan løses ut, slik at en utskilling som opprettholder forlagets målsetting, også blir økonomisk mulig? høyere utdanning. Vi er enige med komiteen i at denne meldingen bør komme så raskt som mulig, fordi det er en rekke spørsmål som må avklares i en bredere sammenheng enn en budsjettdebatt tillater. Det er ellers et generelt inntrykk at Kulturog vitenskapsdepartementet gjennom budsjettbehandlingen avklarer en rekke mer omfattende spørsmål, hvor det enten er bebudet melding, eller hvor det ligger übehandlede meldinger i Stortinget. Jeg viser her til siviløkonomutdanningen i Nord-Norge, til spørsmålet om studiefinansiering og til lærerutdanningen og forholdet mellom de pedagogiske høgskolene og distriktshøgskolene. Vår holdning er at en på disse og andre områder om mulig bør unngå for store endringer inntil en mer omfattende behandling har funnet sted. Vi står trolig foran betydelige omlegginger av studiefinansieringen. Vi ser det derfor som svært uheldig at det skal skjerpes på nedbetalingsvilkårene allerede fra 1. januar 1984, før en har diskutert denne meldingen. Regjeringen fører en høyrentepolitikk. Vi har tidligere foreslått at renten skulle senkes i statsbankene. Dette bør gjøres straks, bl.a. for å motvirke at realrenten stiger som følge av en lavere inflasjon. Vi vil derfor støtte Arbeiderpartiets forslag om at kap. 2410, post 72 økes med 60 mill. kr. som en rentestøtte. Departementet foreslår også å inndra 26 undervisningsstillinger ved de pedagogiske høgskolene som gir allmennlærerutdanning. Det kan nok vises til at tilgangen på lærere nå er så god at en kan redusere opptaket av studenter til grunnutdanningen. Men forholdet er jo at departementets forslag medfører en forskyvning av lærerutdanningen fra de pedagogiske høgskolene over til distriktshøgskolene. I tillegg kan jeg ikke se at det er lagt fram en oversikt over hvilke fagområder som kommer til å bli rammet gjennom den stillingsinndragelsen som foreslås. Vi er jo i en situasjon hvor det er særlig viktig å styrke videre- og etterutdanningen av lærere. Komiteen peker særlig på behovet for opplæring i EDB for undervisningsformål. Det er vår mening at en bør sette de pedagogiske høgskolene i stand til å møte denne og liknende utfordringer, og en eventuell endring av lærerutdanningen må komme som et resultat av at en har behandlet den meldingen som er bebudet om høyere utdanning. På denne bakgrunn vil vi gå imot forslaget om å inndra 26 undervisningsstillinger ved de pedagogiske høgskolene. Guttorm Hansen: Debatten om Kulturdepartementets budsjett har på mange mater vært en interessant debatt. meg Høyres talere, som i denne debatt har vært meget opptatt av å angripe Arbeiderpartiet — Arbeiderpartiets tidligere kulturpolitikk, Arbeiderpartiets forslag i dette budsjettet — og også av å angripe uttalelser fra kunstnerorganisasj onene. Og det er jo ikke småtterier som er blitt sagt i denne debatt. Høyres hovedtalsmann omtalte opposisjonens budsjettalternativ i meget blomstrende vendinger. Sammen med kunstnerorganisasj onene hadde vi laget sammen noe han kalte et «heksebrygg». Ja, dette heksebrygget var så sterkt at det til og med, så vidt jeg skjønner, hadde gitt gamle hederskronede Nationen hallusinasjoner. Så her har det nok gått hardt for seg i høstJeg hadde nær sagt: Det skulle bare mangle at munnharpa hadde fått fjørbrott også, så hadde det vært riktig galt. Andre har ironisert over kunstnernes reaksjoner. De synes man tydeligvis er både latterlige og dumme og overdrevne. Nå har jeg ikke tidligere, mens Høyre var i opposisjon, opplevd slike re aksjoner på kunstnerorganisasj onenes uttalelser om kulturbevilgninger. Men det var da det, og itte nå, som det heter. Imidlertid må man vel stort sett gå ut fra at kunstnerne og kunstnernes organisasjoner føler noe på hvor skoen trykker. Men når Hallgrim Berg, Høyres hovedtalsmann når det gjelder dette departements budsjett, omtaler Arbeiderpartiets forslag til endringer i statsbudsjettet som «imaginære millionar», er det en uttalelse om opposisjonens budsjettforslag som jeg synes er høyst merkverdig. Vanligvis har vi her i huset debattert opposisjonens forslag og Regjeringens og flertallets forslag på basis av en politisk vurdering av forslagene. Å diskutere imaginære størrelser er nokså bortkastet tid. «Imaginære millioner» kan bare bety at dette er noe som man ikke kan ta på alvor, og som egentlig ikke eksisterer. Det betyr da en så arrogant holdning overfor opposisjonens arbeid med et budsjett at jeg faktisk vil advare mot at slike uttrykk får heimstavnsrett her i huset. Alle budsjettforslag er med i behandlingen. Alle budsjettforslag voteres det over. Først når de er nedvotert, eksisterer de ikke. Spørsmålet om norsk kulturs overlevelsesevne vil komme til å avhenge av de statlige bevilgninger. Slik har det vært gjennom mange år, og jeg kan ikke se hvordan det skal bli annerledes i framtida. Det er umulig. Jeg går ut fra som sjølsagt at Regjeringen og kulturministeren heller ikke kan tenke seg at sponsorvirksomhet og annen markedsorientert økonomi på dette område skal kunne komme istedenfor en auking av de statlige bevilgninger. være avhengig av markedsøkonomien. Dette vil være et for surt klima til at norsk kultur virkelig har overlevelsesevne. Jeg håper at de prøveballonger av forskjellig slag som er sendt opp i den senere tid når det gjelder akkurat denne form for støtte til kulturlivet, har gitt såpass klare reaksjoner at det ikke søkes etablert noe mønster her. Det er uro over de signalene som er kommet, og det vil være bra om denne budsjettbehandlingen fører til at både norske kunstnere og de som arbeider med kulturlivet ute i distriktene, får vite klart at Stortinget ikke vil la den trange økonomi gå ut over de på forhand snaue bevilgninger. Vi er enige om at forsvarsbudsjettet ikke skal rammes av en alminnelig nedskj æring. Det er like viktig at kulturpostene på dette budsjett også unntas fra dette. Det er sagt så mange ganger at vi er et lite folk, og at vår kulturs evne til å greie seg i den tid vi nå er inne i med veldige kulturpåvirkninger utenfra, er avhengig av det forsvar vi kan bygge opp om den. Vi har bygd opp en del slike forsvarsverker, og jeg tror vi må fortsette med det i framtida, med statlige midler. Svein Alsaker: Kristelig Folkeparti mener at det må være rom for private livssynsskoler også innenfor høgskolesystemet, og at det må være opp til skolene seiv, der det er naturlig, å vurdere om de vil stille livssynskrav. Det er etter min mening i strid med grunntanken i selve demokratiet å diktere skolene i slike spørsmål, som i praksis kan berøre dette skoleslagets identitet og eksistens. Som illustrasjon til dette kan jeg som eksempel nevne at representantene for de tre regjeringspartiene i en budsjettmerknad under budsjettbehandlingen i fjor uttalte at diakonitjenesten er nøye forbundet med et bekjennende kristent syn, og at man derfor så det som naturlig at skolen rekrutterte elevene til Diakonhjemmet blant kristne som ønsket å kvalifisere seg til denne tjenesten. Norsk Diakonihøyskole har lenge arbeidet for å etablere en avdeling i Bergen. Det regionale høgskolestyret for Hordaland har vedtatt å støtte disse planene. Det finnes i dag ingen utdannelse av denne kategori på Vestlandet. Behovet antas å være stort. Således kan jeg nevne at i Bergen er det en rekke diakonstillinger ledige. Komiteens borgerlige flertall har under budsjettbehandlingen både i fjor og i år bedt departementet vurdere en oppstart av en avdeling av Norsk Diakonihøyskole i Bergen. Kristelig Folkeparti vil støtte tanken om etablering av en slik skole. ut i tjenesten som soknediakoner. Denne tjenesten i en menighet fører gjerne med seg at også frivillige personer blir rekruttert til besøks og avlastningstjeneste. Dette er frivillig innsats og derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt helse- og sosialarbeid på det forebyggende plan. Det er gledelig at Regjeringen legger vekt på å sikre de frie utdanningsinstitusjoners rett til eksistens — fra barnehager til private høgskoler. Retten til å drive utdanningsinstitusjoner på frivillig grunnlag er avgj ørende i et demokrati som bygger på foreldrerettsprinsippet. Men det er likevel nødvendig å tilføye at private skoler ikke skal erstatte vårt offentlige skoleverk. De er nødvendige som et supplement — som et pustehull — i et levende demokrati. Det er positivt at det snart vil bli lagt fram et eget lovforslag om private høgskoler. Jeg ser med forventning fram til dette, og regner med at den nye loven vil få et innhold som vil være egnet til å sikre de private høgskolenes virksomhet i fremtiden. Når det gjelder Norsk Lærerakademi, utfører denne institusjonen et meget verdifullt arbeid både som utdanningsinstitusjon og forskingsinstitusjon med utdanningstilbud på hovedfagsnivå både i pedagogikk og kristendomskunnskap. I 1977 utgjorde statsstøtten 54,7 pst. av budsjettet. I de senere år er tilskuddsprosenten sunket betraktelig. Regjeringspartiene har ved flere budsjettbehandlinger i sine budsjettmerknader uttalt at tilskuddsandelen bør trappes opp til 50 pst. På denne bakgrunn er det etter omstendighetene gledelig at budsjettbehandlingen i Stortinget har gitt en påplussing på 400 000 kr. til Lærerakademiet. Dette handslaget fra Stortinget vil også innebære at man fortsatt kan sikre hovedfagstilbudet i pedagogikk ved Lærerakademiet. Påplussingen på 400 000 kr. vil også utjevne forskjell i tilskudd pr. student mellom Lærerhøgskolen, Misjonshøgskolen og Menighetsfakultetet. Akademiet er en vitenskapelig høgskole som gjennom forskning og undervisning i kristendomsfag og pedagogikk vil dyktiggjøre lærere og andre studerende for deres arbeid i skolen, kirken og de frivillige kristelige organisasjoner — og for en tjeneste blant andre folkeslag og i andre kultursamfunn. Det er all grunn til å tro at nedslagsfeltet og de positive ringvirkningene av akademiets virksomhet er meget stor. Til slutt vil jeg kort understreke det positive faktum at studentopptaket ved Norges Handelshøyskole i Bergen vil bli økt med 25 studenter. Dette er velbegrunnet, idet næringslivets og samfunnets behov for personer med denne type utdannelse er meget stort. Ranja Hauglid: I årene 1980-82 bevilget Stortinget til sammen over 2,7 mill. kr. til planlegging av utbygging og ombygging ved Tromsø lærerhøgskole. All planlegging er klarert, i prinsippet har alle instanser — Kulturog vitenskapsdepartementet, Finansdepartementet, Statens bygge- og eiendomsdirektorat og Stortinget — akseptert nødvendigheten av å ruste opp høgskolen. I budsjettforslaget for 1983 fikk høgskolen ingen bevilgning. En enstemmig kirke- og undervisningskomite sa da i innstillingen at Tromsø lærerhøgskole nå må stå for tur når det gjelder bevilgning. Allikevel ble dette heller ikke fulgt opp på statsbudsjettet for 1984. Forholdene ved skolen er svært lite tilfredsstillende, og skolen har i dag en rekke dispensasjoner både fra arbeidsmiljøloven og brannforskriftene. Komiteen forutsetter derfor at departementet hurtig kommer tilbake til spørsmålet om byggestart. De av komiteens medlemmer som har vært og sett Tromsø lærerhøgskole, må antakelig være enig i at den må være landets dårligst utstyrte. Bygningen er fra 1952, men bygd på et romprogram fra 1939, og er beregnet for et langt mindre studenttall enn det skolen har i dag. Det mangler grupperom og arbeidsrom. Bibliotek, kafeteria, formings- og gymnastikkavdelingen er foreldet, til dels også helsefarlige. En rapport som Arbeidstilsynet utarbeidet etter en inspeksjon for vel ett år siden inneholdt 33 til dels graverende punkter, men Arbeidstilsynet har gitt skolen dispensasjon til å drive i påvente av bevilgning. Det er et dårlig eksempel at staten driver en offentlig institusjon på slike dispensasjoner. Jeg håper derfor at statsråden snart vil redegjøre for når det blir aktuelt med byggestart ved Tromsø lærerhøgskole. Det er gledelig at komiteen foreslår at det opprettes to nye undervisningsstillinger under kapitlet for samtidig som det pekes på de særlige problemene for sykepleierutdanningen i Harstad. Dette mener komiteen er forsvarlig, seiv om andre høgskoler har et større studenttall pr. lærer. Skolen har ingen rektor, men en halv inspektørstilling. Lærerne må derfor også ta en god del av de administrative oppgåvene. Det er uholdbart å sammenligne forholdstall mellom lærere og studenter ved en liten skole som er under oppbygging, og en stor skole som er ferdig utbygd, slik departementet gjorde i et brev som nylig ble sendt til Troms fylkeskommune. Den store sykepleiermangelen i landsdelen bør være godt kjent. Det er positivt at komiteen har tatt konsekvensene av dette, og jeg kan love at komiteinnstillingen er mottatt med svært stor glede i Troms. Det brevet som departementet sendte 25. november, skapte en del uro, men det forutsettés at departementet retter seg etter en så vidt klar komitemerknad. Som en konsekvens av den alminnelige medieutvikling i samfunnet har komiteen uttrykt bekymring for bøkenes og øvrige skriftmediers plass i norsk kultur. Derfor er det spesielt grunn til å være oppmerksom på det som holder på å skje med det samiske biblioteket i Karasjok. Dette er det eneste samiske biblioteket vi har, det tjener som spesialbibliotek for samiske bosettingsområder, og betjener hele Nordkalotten. Det tjener også som skolebibliotek for den samiske videregående skole i Karasjok. I reelle kroner har dette biblioteket fått en nedskjæring på 38 pst. i forhold til 1983, men sjøl uten denne nedskjæringen var situasjonen vanskelig nok. For 1984 vil dette spesialbiblioteket ha 78 000 kr. å rutte med når bundne utgifter er betalt. Disse kronene skal dekke innkjøp av bøker, aviser, tidsskrifter, kontorutgifter, skyss- og kostgodtgjørelser til tillitsvalgte, AV-utstyr, inventar, forfatter- og kunstnerhonorarer osv. Det som først blir rammet, er distriktsbibiliotekarstillingen, som skal dekke et område som tilsvarer hele Sør-Norge. Uttrykk som regjeringssabotasje mot samisk kulturliv er blitt brukt, og jeg må innrømme at det er ganske sterkt. Men ikke desto mindre beskriver det den oppgitthet og frustrasjon som brer seg når resultatet av et budsjettforslag med så vidt store konsekvenser for et område blir kjent. Jeg håper at det er foregått en eller annen «glipp», og at statsråden er villig til å se nærmere på situasjonen for det samiske biblioteket i Karasjok. Til slutt vil jeg nevne at Arbeiderpartiet foreslår å øke en del bibliotektjenester med 400 000 kr., og av dette ville også det samiske biblioteket i Karasjok ha fått sin del dersom Arbeiderpartiets forslag var blitt vedtatt. Tore Austad; I angrepene mot Regjeringens forslag til kulturbudsjett for 1984 har opposisjonen kjørt fram sitt aller mest grovkalibrede skyts, og støynivået har vært øredøvende. Budskapet i kanonaden er at nå blir det noe bortimot en rasering av kulturlivet i vårt land. Påstandene er groteske overdrivelser, og ved en sammenligning rammes de som fremmer dem, dessuten her av rekylen f ra eget skyts. Ut gjennom 1970-årene var det en meget sterk vekst i statens bevilgninger til kulturformål. veksttempoet. Det omslag som kom i slutten av 1970-årene, fikk allerede da virkninger for kulturbevilgningene. Ja, virkningene ble atskillig sterkere i arbeiderpartiregjeringens siste par år enn under den nåværende regjering. Det henger sammen med at da løp prisstigningen aldeles løpsk, slik at hver krone på kulturbudsjettet ble tilsvarende mindre verd. Hvis en sammenligner vedtatt budsjett for 1980 og 1981 med vedtatt budsjett for 1983 og forslag for 1984, viser det seg at det i de førstnevnte to år var en realnedgang på rundt 6 pst, mens tilsvarende tall for de to sistnevnte år blir 1,5 pst. Jeg holder 1982-budsjettet utenfor, fordi den nåvæ rende regjering her overtok et budsjettforslag som det ble gjort minimale endringer i. Det faktiske forhold er altså at arbeiderpartiregjeringens kulturbudsjetter i nevnte periode innebar en drastisk realnedgang og dermed vesentlig dårligere økonomiske rammer for kulturlivet enn det denne regjering har lagt opp til, og det til tross for at vanskene i landets økonomi har vært større nå. Men når prisstigningen blir mindre, blir også hver kulturkrone mer verd. På denne bakgrunn skal man ha rikelig av frimodighetens nådegåve for å foreta slike sterke angrep som Arbeiderpartiet nå gjør. Det blir også hevdet at Norge ligger på jumboplass i Skandinavia når det gjelder kulturbevilgninger. Det er heller ikke riktig. Når en trekker inn bevilgninger til kunstutdannelse og momsfritak for bøker, ligger kulturbevilgningene på noenlunde samme nivå i Norge og Danmark, mens de i Sverige ligger lavere. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at kulturinnsatsen i vårt land er mindre enn i nabolandene. Kulturbudsjettet er stramt, og det må husholderes nøkternt med midlene innenfor rammene. Men med disse rammer, som inklusiv kringkastingsbudsjett, tippemidler til idrettsformål og momsfritak for bøker ligger på om lag 2,5 milliarder kr., er det en meningsløshet å snakke om rasering. De gir tvert om rom for i det alt vesentlige å føre videre en omfattende og mangfoldig kulturvirksomhet. For musikklivet i min egen landsdel er virksomheten til Kristiansand Symfoniorkester uunnværlig. Det har vært en forutsetning fra statens side at før dette orkesteret kunne få en bedre innpassing på statsbudsjettet, måtte visse vilkår være oppfylt fra kommunens side. Disse er nå oppfylt, og landsdelen imøteser derfor nå at dette orkesteret kan få en plass på linje med de øvrige symfoniorkestre i landet. Jeg vil anmode statsråden om at en slik innpassing nå kan skje. merknader om Universitetsforlaget. Forlaget bør snarest mulig skilles" ut som eget aksjeselskap, og en bør finne fram til en modell der universitetene, landets samskipnader og forlagets ansatte inngår i styringen. Det er også særdeles viktig at Universitetsforlaget får anledning til å arbeide ut fra sin nåværende målsetting, nemlig å utgi lære- og fagbøker for universiteter og høyskoler, være forlag for og distributør — nasjonalt og internasjonalt — av norsk forskning og arbeide for spredning av forskning og fag i populær form. Kjell Magne Fredheim: Jeg hører ikke til dem som har meldt seg inn i statsrådens fanklubb for hans innsats på mediepolitikkens område — snarere tvert imot. I denne omgang skal jeg imidlertid nøye meg med et par bemerkninger i margen. Dog må jeg kanskje si at statsråden seiv best har karakterisert sin innsats på dette området ved at han nå har fremmet forslag om endring av kringkastingsloven for i ettertid å skaffe lovhjemmel for en virksomhet som han allerede har satt i gang. Men nærradiovirksomheten er altså sluppet løs over oss, og lovhjemmelen får nok statsråden — omsider. Denne form for å handle først og fort og tenke etterpå synes jeg ikke er noen god arbeidsmåte for en statsråd, men la nå det fare. Verre synes jeg det er at statsråden og hans statssekretær har forsøkt å oppkaste seg til en slags departemental sensurinstans for nærradiovirksomheten. Det må være dekning for å si det når den politiske ledelsen i departementet — ifølge avisene — innkalte på teppet dem som drev en form for nattlig etervirksomhet som statsråden — og flere med ham — ikke syntes om. Men det ikke å synes om innslag som går ut i eteren, gir statsråden ingen foranledning til å antyde at konsesjonen kan bli inndratt om man ikke for fremtiden stopper visse innslag, slik jeg oppfattet at det ble gjort. Jeg vil hevde nokså sterkt at de som driver nærradiovirksomhet, må kunne gjøre det fullstendig fritt for departementets innblanding. Virksomheten kan bare begrenses av de rammer som norsk lov setter. Statsråd og departement må med andre ord holde fingrene fullstendig av fatet. Noe annet er å instituere en praksis som etter min mening tråkker ytringsfrihetens grenser altfor nær. Resultatet i så fall — en statsrådautorisert nærradio. Det låter ikke bra. tid hvor det virkelig er behov for at «omfanget og kvaliteten i norsk kultur- og medieproduksjon styrkes», som det heter i Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader, er det vel snarere stagnasjon som gjør seg gjeldende for NRK. Inntektsgrunnlaget holder ikke engang tritt med prisutviklingen og gir følgelig ikke det ressursgrunnlag som må til om det skal skje en styrking av virksomheten, hvilket jeg mener er nødvendig. Den nye regjeringen er svært opptatt av å avgjøre plasseringer av institusjoner, men uten å følge opp med midler til å gi slike plasseringer noen mening. I kveld skal vi trolig votere over plassering av en institusjon, uten at det er forslag om å bevilge en eneste øre til formålet. Statsråden var for en tid siden ivrig opptatt av å få plassert P 2 utenfor Marienlyst. Men han følger ikke opp med et rimelig antall stillinger for om mulig åfå denne etter min oppfatning nokså umulige konstruksjon, som en deling av radioen er, til å fungere så noenlunde. Det er ikke nok å ansette toppledelse, man må også ha noen soldater og sersjanter. Jeg synes statsråden sånn sett minner meg om en ikke ukjent herre som, fritt gjendiktet, sa omtrent følgende: Ønske det, tenke det, ville det med — men gjøre det maktet jeg ikke. Maktet å gjøre det har han heller ikke når det gjelder å følge opp en klar holdning fra sin formannstid i kirke- og undervisningskomiteen, da både han, jeg og en enstemmig komite overfor en regjering av en annen partifarge slo fast at finansieringen av kortbølgesenderne skulle skje over statsbudsjettet og ikke over NRKs fond. Denne klare oppfatning forlot han i det øyeblikk han overtok i Kulturdepartementet, ved at han i fjor foreslo det motsatte. Komiteen sa da det samme som komiteformannen Langslet hadde sagt. Men han overhører slike småting og foreslår trøstig at kortbølgeutbyggingen fortsatt skal finansieres av NRK. Her må det tydeligvis sterkere lut til, her må det stortingsvedtak til! Per Hysing-Dahl hadde her gjeninntatt presidentplassen. Margit Hansen-Krone: «Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt saa skal der jamres.» Man skulle tro at Henrik Ibsen var inspirert av Arbeiderpartiets talere da han skrev disse linjer, så treffende også på enkelte innlegg i dagens debatt. Men Ibsen hadde verken den nevnte politiske inspirasjon — eller statsstøtte. Kulturen han den gang skapte, er dog like aktuell nå, over hundre år etter. ungt. Det er i år andre gangen dette departement fremmer forslag til eget budsjett. Det ville være helt utenom all sannsynlighet om dette budsjettet for 1984, i likhet med budsjetter flest, skulle kunne innfri alle forventninger som stilles. Når det gjelder støttebevilgningene til kulturelle formål og også til skapende kunst, er det å ønske at vi etter hvert må kunne øke disse. Imidlertid synes jeg det er vel drastiske reaksjoner som er kommet til uttrykk i kunstnerkretser over departementets forslag om at enkelte kunst- og kulturinstitusjoner må øke sine egne inntekter. Før man demonstrerer og vender tommelen ned for nesten ethvert forsøk som fremmes fra departementets side nettopp for å styrke kunsten og kulturen, burde også kunstnernes organisasjoner vurdere nøkternt de fremsatte forslag. Kanskje ville de ved å forsøke å følge opp intensj onene i forslagene erfare at dette både er inspirerende og mulig å gjennomføre. Muligens ville den ekte, gode kunst og kultur styrke sin stilling i folks bevissthet, mens dårlig kunst og mindre verdifull kultur ville separeres ut. Seiv om dette tema er både viktig og interessant, vil jeg vie resten av den tilmålte tid til et annet samfunnsområde som opptar meg, og som ikke har organisasjoner bak seg som sørger for velorganiserte protestdemonstrasjoner. De jeg nå skal snakke om, blir heller ikke hentet til fjernsyns- og radiodebatter for å si sin mening. I dagens første radionyheter ble det meldt at spedbarnsdødeligheten har økt ytterligere i Norge, og at vi har den høyeste spedbarnsdødelighet i Norden. Samtidig ble det opplyst at nå skulle svangerskapsog fødselskontrollen styrkes. Endelig! Det var sannelig på tide. Hva har så Kulturdepartementet med dette å gjøre? I forrige periode — 1977 — 81 — pekte jeg nemlig ved flere anledninger i Stortinget på den helserisiko gravide og fødende kvinner, det ufødte og det nyfødte barn var utsatt for etter at Arbeiderpartiets regjeringer stadig innskrenket jordmortjenesten i distriktene. Sentralisering for enhver pris var målsettingen for Arbeiderpartiets politikk på dette felt. Jeg fikk da heller ingen positiv støtte for mitt syn hos Arbeiderpartiets daværende sosialministre, seiv ikke når det gjaldt behovet for å utvide utdanningskapasiteten for jordmødre, som det var og fortsatt er mangel på, spesielt i Nord-Norge. Først da Høyre-regjeringen og statsråd Heløe overtok ansvaret for Sosialdepartementet, ble det gehør og forståelse for at jordmortjenesten må bedres. Her kommer Kulturdepartementet, som nå har ansvaret også for jordmorutdannelsen, inn i bildet på en positiv måte. For ca. siden, da Odelstinget behandlet lov om helsetjenesten i kommunene, fremmet jeg forslag hvor jeg bad Regjeringen vurdere å etablere jordmorutdanning i Nord-Norge. På bakgrunn av at det bare er et år siden forslaget ble fremmet, vil jeg gi statsråd Langslet ros for det engasjement og det initiativ departementet viser i denne saken. At departementet som kortsiktig virkemiddel har innført kvoteordning ved landets to jordmorhøyskoler for å prioritere opptak av nordnorske studenter, er verdt å merke seg. Ellers er jeg enig i det departementet sier i proposisjonen om jordmorutdannelsen og de avklaringer av arbeidsfordeling innen helsesektoren som må gjøres. Jeg tror denne avklaringen vil komme til å gå i jordmødrenes favør og dermed også i favør av de kvinner og barn som jordmødrene har spesiell forutsetning for å kunne gi trygghet og omsorg. Behovet for jordmødre vil nok i fremtiden bli i samsvar med dette. Jeg vil derfor gjøre statsråd Langslet kjent med at det hersker stor tilfredshet i Nord-Norge med at det i proposisjonen sies at departementet vil komme tilbake til saken i budsjettframlegget for 1985. Siden Arbeiderpartiet kjører hardt ut mot Regjeringen og statsråd Langslet, vil jeg til slutt minne Arbeiderpartiet om at siden Langslet overtok ansvaret for Kulturdepartementet, har Nord-Norge fått etablert utdanning av vernepleiere og sykepleiere i Harstad. I tillegg til dette overtok regjeringen Willoch det budsjettforslag for 1982 som regjeringen Harlem Brundtland hadde utarbeidet. Det viste seg at arbeiderpartiregjeringen ikke hadde budsjettert midler til utbygging av Medisinsk institutt i Tromsø, på tross av løfter i Stortinget så sent som i juni 1981 om at dette ville bli gjort. Mest overrumplet over Arbeiderpartiets manglende bevilgning til Medisinsk institutt ble Universitetet. Høyre-regjeringen måtte bøte på Arbeiderpartiets svik i denne saken. Hvem skaffet midler slik at kulturhuset i Tromsø kunne fullføres? Det gjorde Høyreregjeringen med statsråd Langslet som forkjemper. Hvem sørget for midler i høst til bygging av Karasjok kulturhus? Statsråd Langslet og regjeringen Willoch. I tillegg kommer finansieringen av flere andre store bygg, bl.a. ved distriktshøyskolene i Bodø og Alta og ved Universitetet i Tromsø. Rolf Nilssen: Som kjent er det fylkeskommunene som driver de maritime høgskolene med tilskott fra staten. For inneværende og kommende skoleår er tilskottsprosenten 20 prosentdeler større / enn til videregående utdanning. høgskolestudenter enn det totaltallet som er fastsatt i budsjettproposisjonen. Fylkeskommuner som har flere studenter enn det proposisjonen forutsetter, må betale utgiftene fullt ut for de overskytende. Fylkeskommuner som har færre studenter enn budsjettallet tilsier, får overkompensasjon. De får fullt tilskott for de studenter deres maritime høgskole faktisk har, og i tillegg får de tilskott til de resterende studieplasser inntil budsjettantallet med 5 prosentdeler over tilskottsprosenten til videregående opplæring. Mot denne bakgrunn er det lett å forstå betydningen av de studenttallene for hver enkelt høgskole som fastsettes i budsjettet. Blir avviket for stort fra det faktiske antall, vil noen fylker tjene penger på maritime studenter de ikke har. Andre vil tape penger på studenter de faktisk har, men ikke får tilskott til. Jeg skal ikke si mer om dem som tjener på overskuddsstudieplasser, enn at de i inneværende skoleår er i stort flertall blant de maritime høgskolefylkene. Derimot skal jeg si litt om mitt eget fylke, Troms, som i 1984 for tredje året på rad får fastsatt et studenttall som ligger godt under det skolen vil ha. Både i skoleåret 1982 — 83 og i skoleåret 1983 — 84 har Tromsø maritime skole seks studenter mer enn budsjettallet. Med samme søkning og opptak i 1984 som i 1983 vil høgskolen til høsten få hele 27 studenter mer enn det antallet departementet foreslår i proposisjonen. Det har dessverre heller ikke nyttet for Troms fylkeskommune å gjøre departementet oppmerksom på forholdet. Siden desember 1982 er det sendt tre henvendelser til departementet om denne saken. Likevel fastsetter man der en ramme på 90 studenter, mens høgskolen uten vanskeligheter kan ta imot samme antall nye studenter i 1984 som i 1983, og da få et antall på 117. Heldigvis har komiteen rettet noe på dette ved å foreslå at tallet på studieplasser økes til 100. Det burde etter min mening ha vært på minst 120, slik at også Troms fylke omsider kunne komme i selskap med de andre maritime høgskolefylker som får overkompensasjon. Det er imidlertid verken mulig eller naturlig for komiteen å regulere antallet ved å ta fra en skole og gi til en annen. Det burde departementet kunne greie. I komiteinnstillingen er det gitt åpning for at departementet kan foreta endringer i fastsatt studenttall når sokningen til skolene er klar. Jeg håper inderlig at man benytter seg av dette, slik at alle maritime høgskolefylker nå kan stilles likt. Så litt om de maritime høgskolers framtid. landet er for mye i forhold til skipsfartsnæringens behov. Derfor er det nødvendig, slik departementet og komiteen er enig om, åse nærmere på mønster og kapasitet for dette utdanningstilbudet. I en tid med stor etterspørsel etter høgre utdanning bør kapasitetsendring baseres på at studieplasser ikke skal nedlegges, men omdefineres. Siden maritim utdanning er så vidt teknisk preget, burde dette være mulig. Omdefineringen kunne ha som utgangspunkt, slik det er antydet i proposisjonen, at noen høgskoler, tre —fire kanskje, skulle gi sertifikatrettet maritim utdanning med sikte på sjøfartsyrker. De øvrige skulle gi teknisk utdanning med sikte på yrker på land. Jeg nevner også de muligheter de maritime høgskoler bør ha til å rette sin utdanning til også å gjelde teknisk personell til oljevirksomheten. Så langt tror jeg nok mange vil være enige. Verre blir det når man skal bestemme hvilke skoler som skal gi den ene og hvilke som skal gi den andre type utdanning. Her synes jeg imidlertid ett utgangspunkt gir seg seiv, nemlig at maritime høgskoler som ligger nær en ingeniørhøgskole, bør kunne inngå faglig samarbeid med denne og rette seg inn mot yrker på land. Man vil da få samarbeid mellom to tekniske skoler på samme nivå, rettet mot fagområder hvor det i dag er stor mangel på kvalifisert personell. I tillegg vil en konsentrasjon av sertifikatrettet maritim utdanning til skoler som ikke har slike muligheter for samarbeid eller sammenslåing, gi disse en forsvarlig størrelse og et forsvarlig fagnivå. Jeg tror alle parter vil tjene på en løsning etter disse skisserte prinsipper. Statsråd Lars Roar Langslet: Komiteens formann, hr. Steen, og også hr. Synnes bad meg ta initiativ for å sikre Universitetsforlagets fremtid. Som nevnt mener jeg at vi allerede har tatt et slikt initiativ i og med det brevet jeg har sendt Studentsamskipnaden i Oslo, og som er referert i innstillingen. Her sier vi oss innstilt på at forlagsvirksomheten blir skilt ut som et eget aksjeselskap, og tilbyr statens medvirkning til å sikre at en slik utskilling også blir økonomisk reell. Jeg har inntrykk av at dette har dempet uroen, og er takknemlig for komiteen støtte. Jeg tror dette initiativ kan åpne for en løsning i linje med komiteens ønske. Vi venter nå på Samskipsnadens tilbakespill på vårt tilbud. Da forslaget om utskillelse av forlaget ble fremmet i en utredning tidligere i år, var tanken at samskipnader ved flere læresteder skulle bli medeiere i forslaget gjennom en uavhengig selskapskonstruksjon. denne tanken, av årsaker departementet ikke kjenner. Det har nok brakt noe større uklarhet inn i saken. Vi er nå inne i en forhandlings og avklaringssituasjon, og da skal en vokte sine ord. Men vi har gjort det klart nok at det ikke er likegyldig for departementet hvordan eierformen blir. Vi har med interesse merket oss ønsker om medeierskap for de ansatte og for universitetet. Det er vesentlig å ha et forlag med den spesielle kompetanse for publikasjoner innenfor forskning og undervisning som Universitetsforslaget har. Vi vil arbeide videre med saken og om nødvendig komme tilbake til Stortinget med den. Når det gjelder Norsk rikskringkastings budsjett, nevnte hr. Thoresen at budsjettet ikke gir plass for en rimelig oppbygging av hverken program 2 eller distriktskontorene. Det synes jeg for min del ikke er særlig treffende. Program 2 får en relativt romslig bevilgningsramme, både på drifts- og anleggssiden, og distriktskontorene får en bevilgningsvekst på anslagsvis 15 pst. Trangheten ligger nok især i antallet nye stillinger - 10 på P 2 i tillegg til de 39 de har, og 10 på distriktskontorene, tilsammen 20 nye. De som synes det er svært lite, bør huske at landets 150 høyskoler og universiteter også får bare 20 nye stillinger tilsammen, og det er det også endel viktige oppbyggingsbehov. En regjering er nødt til å se slike spørsmål i en viss sammenheng, og det har også komiteflertallet gjort. Hr. Fredheim klandret meg for avvik fra den holdningen vi engang stod sammen om i kirke- og undervisningskomiteen, nemlig at kortbølgesendere skulle finansieres over statsbudsjettet. Han sier at denne holdning forlot jeg i samme stund som jeg ble statsråd. Jeg må da minne hr. Fredheim om at her var nok han seiv før ute. I sitt hovedinnlegg i budsjettdebatten i 1979 minnet han om dette komitestandpunkt, men henviste til at regjeringen — hans regjering — ikke hadde fulgt opp, og han sa: «Dette har komiteen funnet å måtte akseptere. For min del har det skjedd noe tennerskj ærende.» Alt går igjen, som det står hos Strindberg. Det å være i opposisjon, og det å ha politisk ansvar, er to forskjellige ting. Flere talere har kommentert planene om sivilingeniørutdanning i Telemark. Komiteens flertall ber om hurtig fremdrift i planlegging og oppstarting av slik utdanning. Det er i samsvar med Regjeringens ønske. Vi har derfor løpende kontakt med fylkesmyndighetene i Telemark med sikte på å finne en tilfredsstillende løsning på lokalproblemene. konsekvensen av at Stavanger ligger noe for an i løypa. Det betyr imidlertid slett ikke at Porsgrunn er glemt, som hr. Bohlin antydet. Vi vil komme tilbake til dette i forbindelse med neste budsjettopplegg. Endelig har jeg en opplysning jeg bør gi Stortinget. Arbeidet med å lage nye reglementer ut fra vedtatt lov for Universitetet i Trondheim er blitt noe for sinket i miljøene i Trondheim, og vi tar derfor nå sikte på ikrafttreden 1. april 1984, ikke 1. januar som opplyst i proposisjonen. Reiulf Steen: Det er ofte statsråders skjebne å forsvare vanskelige budsjettforslag overfor Stortinget. Jeg har seiv erfaring for at det ikke er noen behagelig oppgave, og har derfor stor forståelse for den situasjon statsråden befinner seg i i dag. Imidlertid syntes jeg det var vondt å lytte til statsråden da han tidligere i dag iførte seg sjonglørens — tallsjonglørens — kappe i et fortvilet forsøk på å forsvare budsjettforslaget sitt. Utgangspunktet hans var håpløst, men han valgte det seiv da han prøvde å bevise at det har vært en økning i kulturbevilgningene under borgerlig styre sammenliknet med situasjonen under Arbeiderpartiets regjeringer. Hva er sannheten? Sannheten er at under Arbeiderpartiets regjeringer fra 1973 til 1981 økte kulturbevilgningene fra 207 mill. kr. til 750 mill. kr. Realveksten var i løpet av den samme periode 74 pst. eller en gjennomsnittlig vekst på 7,2 pst. pr. år, også for de år statsråden brukte da han skulle forsøke å bevise at han hadde hatt vekst sammenlignet med det som var utviklingen under Arbeiderpartiets regjeringer. Så kommer jeg til det som jeg oppfattet var noe av et kronargument både hos statsråden og hos Høyres kulturpolitiske hovedtalerør, Hallgrim Berg. Harlem Brundtland-regjeringen la høsten 1981 fram et budsjettforslag som for kulturbevilgningenes vedkommende økte fra ca. 700 mill. til ca. 940 mill. kr. Dette forslag til økning fra Harlem Brundtlandregjeringen er det statsråden må ta til inntekt for seg når han skal få et regnestykke til å gå opp, for å vise at i hans tid som kulturminister har det vært økning i kulturbudsjettene. Harlem Brundtland-regjeringens forslag tar han til inntekt for seg, til tross for at hans nesten aller første embetsgjerning var å fremme forslag til en nedkutting seiv i dette budsjettet i den tilleggsproposisjon som den nye regjeringen Willoch la fram senere på høsten. Sannheten om hr. Langslets kulturpolitikk er at hans forslag for 1984 reelt ligger 3 pst. 1982, med andre ord en gjennomsnittlig realnedgang på 1 pst. pr. år i Langslets tid som kulturminister. Dette er det Langslet får til å bli en vekst på 50 pst. En gjennomsnittlig realnedgang på 1 pst. får statsråd Langslet, applaudert av Høyres Hallgrim Berg, til å bli en økning på 50 pst. Etter dette må jeg få modifisere noe jeg sa tidligere under denne debatten. Jeg gav uttrykk for at jeg alltid hadde hatt stor respekt for Hallgrim Berg som handelsmann, og det har jeg fortsatt, men jeg må etter den sjonglering med tall som vi har hørt fra statsråden og enda sterkere fra hr. Berg i dag, si at før jeg erklærer handelen for avsluttet, vil jeg heretter studere regningene langt nøyere enn hva jeg tidligere har gjort. Presidenten: Debatten om Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett er dermed avsluttet. Vi går da over til å behandle saken om siviløkonomutdanningen i Nord-Norge, som vi tidligere har besluttet å gjøre innenfor en taletid på 1 time og 35 minutter. Hr. Hagen har bedt om ordet. Carl I. Hagen: Jeg vil få lov til i denne saken å ta opp dette utsettelsesforslaget: «Stortinget utsetter spørsmålet om lokaliseringen av Siviløkonomiutdanningen i Nord-Norge og ber Regjeringen fremme spørsmålet om lokalisering i sammenheng med en vurdering av den høyere økonomiske utdanning i Norge.» Jeg vil få lov til kort å begrunne mitt forslag. Hovedbegrunnelsen er at det viktigste spørsmålet når det gjelder siviløkonomutdanningen i Norge videre, ikke kan ses å være kun valget mellom et av de steder som er foreslått for en slik utdanning i Nord-Norge, altså valget mellom Tromsø og Bodø. Det er det som egentlig er tatt opp her. Det fremgår av komiteinnstillingen at forslaget om å styrke siviløkonomutdanningen bygger på det såkalte Hermansen-utvalgets innstilling, som konkluderte med at man ville styrke Handelshøgskolen i Bergen og Bedriftsøkonomisk institutt i Oslo, og dessuten bygge opp en siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Med andre ord, det var et helhetskompleks i Hermansen-utvalgets innstilling. Det står videre at i Hermansen-utvalgets innstilling er ikke stedslokaliseringen i Nord-Norge noen stor sak. distriktshøyskoler, om det bør bli et nytt skjema med todeling av denne utdanningen, og selvfølgelig også de økonomiske konsekvenser, de miljømessige konsekvenser osv. Jeg synes faktisk at den beste begrunnelsen i realiteten ble gitt av Høyres Hans E. Strand i debatten on deling av debatten tidligere i dag, hvor hr. Strand uttalte: «Andre argumenter som vi bør ta hensyn til i denne sammenheng, gjelder den tendens vi svært ofte står overfor her i Stortinget til en etter mitt skjønn unødvendig oppstykking av debattene i små saker, brokker, istedenfor å forsøke gjennom debattene å få syn på hovedlinjene i politikken, forsøke å trekke opp framtidsperspektiver. Muligheten til å konsentrere seg om de større linjer forsvinner når vi bryter opp debatten i mange små deler.» Jeg slutter meg helt til at det er uklokt å dele opp debatten om siviløkonomutdanningen i Norge i småbrokker og smådeler, slik som en debatt nå om bare stedsvalget for en plassering i Nord-Norge i realiteten vil bli. På den bakgrunn håper jeg på tilslutning til dette forslaget, slik at man kan få en bred drøftelse av dette utdanningssystemet så snart som mulig. Presidenten: Hr. Hagen har fremsatt det forslag han seiv har referert. Presidenten vil referere forslaget en gang til: «Stortinget utsetter spørsmålet om lokaliseringen av Siviløkonomiutdanningen i Nord-Norge og ber Regjeringen fremme spørsmålet om lokalisering i sammenheng med en vurdering av den høyere økonomiske utdanning i Norge.» Til hr. Hagens forslag vil presidenten bemerke følgende: Dette forslaget skulle etter sin karakter vært anmeldt innen den vanlige frist etter forretningsordenen. Det hadde stilt seg noe annerledes hvis forslaget hadde vært foranledighet av debattens utvikling. Presidenten kan egentlig ikke se at dette er tilfellet her. Da hr. Hagen ved begynnelsen av formiddagsmøtet fremsatte sitt forslag om en todeling av debatten istedenfor en tredeling, kjente hr. Hagen etter presidentens oppfatning nøyaktig like meget til spørsmålet som nå, og kunne da ha vært tatt opp et utsettelsesforslag. Stortinget besluttet ved begynnelsen av formiddagsmøtet i dag at spørsmålet om lokalisering skulle behandles i dagens møte, men som et eget punkt. Presidenten vil understreke at spørsmålet ligger i Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett og i komiteinnstillingen, som hr. Hagen nettopp seiv har understreket. sak. Etter den prosedyredebatten vi hadde i formiddag, er det helt klart at Stortinget har besluttet å behandle denne saken i dag. Så vil presidenten nevne et punkt som kanskje mer er av menneskelig karakter enn rent formalistisk. Presidenten har under saksbehandlingen i dag to ganger gjort oppmerksom på at alle avstemninger vil bli foretatt ved avslutningen av debattene om disse tre sakene. Uten at presidenten vet det, vil han anta at noen av våre kolleger på den bakgrunn kan ha disponert sin tid annerledes enn å være til stede og votere akkurat nå. Presidenten vil også tilføye at i tilfelle noen er av den oppfatning at lokaliseringen ikke bør bestemmes i dag, vil presidenten legge voteringen opp slik at man kan votere mot begge forslag. Det vil egentlig si at man på den måten kan avgi sin stemme slik at man bidrar til et resultat som det hr. Hagen nå setter frem forslag om. Ut fra dette vil presidenten for sin del mene at hr. Hagens forslag bør awises, og vil gi hr. Hagen anledning til å trekke forslaget tilbake på bakgrunn av de betraktninger som presidenten nå har gitt uttrykk for, og håper at det vil bli resultatet. Carl I. Hagen: Presidenten kom med en rekke synspunkter på behandlingen som jeg må få lov å kommentere. For det første at et slikt forslag skulle vært levert før kl. 9 om morgenen. Jeg vil der vise til at både forarbeidene til og de debatter som har vært om den nye ordningen, klinkende klart viser at det aldri var ment å skulle være noen innskrenkning av de tidligere rettigheter til å ta opp forslag under behandlingen av en sak. Den eneste hensikten med den nye ordning var å sikre dem som fremsatte forslag, en større mulighet for å få realitetsbehandlet sine forslag. Det var altså en utvidelse, ingen innskrenkning av den ordning som har vært i alle år. Når det gjelder det andre punktet, at dette forslag om utsettelse kunne vært fremsatt tidligere, og at det ikke har dukket opp noe nytt i debatten, vil jeg få lov til å avvise det. Det har ikke vært noen debatt om dette spørsmålet tidligere. Det er n å debatten om dette punktet skal begynne. Det er sikker praksis i Stortinget for at når man fremsetter et utsettelsesforslag, tas det opp umiddelbart etter at presidenten har sagt at saken tas opp til debatt. Det er nå denne saken blir tatt opp til debatt. Hadde mitt forslag tidligere i dag om en todeling blitt vedtatt, ville tidspunktet for å ta opp dette forslaget vært da Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett kom til behandling ved 14-tiden, ikke før. er når debatten om en sak begynner, at tidspunktet for å ta opp et utsettelsesforslag er inne. I hvert fall er det den praksis som har vært fulgt tidligere her i huset. At dette spørsmålet ligger i innstillingen, er selvfølgelig riktig. Det er også sikker praksis i Stortinget for at de grupper som ikke er med i en komite, kan ta opp forslag om å utsette en sak når den kommer til behandling i plenum. Det er også anledning for dem som sitter i en komite, til å gjøre det samme, seiv om det vanligvis ikke er god tone. Men det kan komme frem ting i dagene fra en komiteinnstilling blir avgitt, til debatten begynner i Stortinget, og at komitemedlemmer har fremmet utsettelsesforslag, vil man sannsynligvis også finne presedens for. Jeg har derfor fulgt helt vanlig praksis og tatt opp et utsettelsesforslag i det øyeblikk presidenten erklærer at debatten om en sak skal begynne. Når det gjelder det siste argumentet, om de menneskelige hensyn, har presidenten tidligere sagt at det skal voteres helt til slutt i kveld, og mange har da muligens regnet ut når det vil bli, og så forlatt huset. Jeg vil vise til at det ifølge forretningsordenen er to muligheter for Stortinget til å foreta endringer her. 10 medlemmer av Stortinget kan foreslå innskrenkning av taletiden utover det som er vedtatt. Det kan også vedtas at debatten skal avsluttes før alle inntegnede talere har hatt ordet, «cloture», som det står i § 37 i Stortingets forretningsorden. Alle vet at man tar en viss risiko hvis man forlater bygningen. Jeg har seiv flere ganger tatt en slik risiko, og jeg får vel også ta ansvaret for det hvis jeg bommer. Men etter en viss anmodning, og et visst ikke übetydelig press nettopp med dette menneskelige aspektet for øye, skal jeg denne gangen etterkomme presidentens anmodning. jeg går ut fra at flertallet i denne sal vil være fornøyd med det. Jeg vil da minne om at det av og til hender at noen småpartier har en liten bønn om kanskje å f å 5 minutter mer i en debatt. Da er det samme flertallet meget lite innstilt på å være velvillig og høre på oss små. Man kan kanskje huske på det ved en senere anledning. På grunn av den meget sterke henstilling fra presidenten skal jeg trekke mitt forslag tilbake. Men det er ingen løsning for oss å stemme mot begge forslag, for det er ensbetydende med at det nå skal avgjøres at siviløkonomutdanningen i Nord-Norge blir tatt ut helt av sin sammenheng, og det var sammenhengen vi ønsker å få med. Vi skal selvfølgelig stemme når det gjelder disse to forslagene. Hvorledes vil debatten avgjøre. Presidenten: Etter hr. Hagens bemerkninger nå finner presidenten det ikke nødvendig å gå videre med dette spørsmålet. Presidenten vil gjerne fremføre en takk til hr. Hagen for at han trakk sitt forslag, men kan ikke avslutte saken ute å si at det kunne være mange ting å innvende mot selve argumentasjonen som nå ble fremført av hr. Hagen, men skal avstå fra det. Vi går da over til å behandle den tredje delen av dagens sak, lokaliseringsspørsmålet vedrørende siviløkonomutdanningen. Ranja Hauglid: Når vi i dag skal vedta å etablere siviløkonomutdanning i Nord-Norge, behandler vi den viktigste utdanningspolitiske saken for landsdelen siden Universitetet i Tromsø ble åpnet. Derfor er det all grunn til å beklage at til tross for at denne saken ikke har konsekvenser for det budsjettet vi behandler i dag, må Stortinget ta denne viktige beslutningen på et svært spinkelt grunnlag, samtidig som vi behandler to store budsjettforslag. Komiteen påpeker i innstillingen at vi verken får vurdert hvordan vi ønsker å videreutvikle distriktshøgskolesystemet, eller hvordan Universitetet i Tromsø skal få rekruttering av studenter og personale for å kunne blir et tjenlig universitet for landsdelen, slik Stortinget har forpliktet seg til. Ved valget av sted for siviløkonomutdanningen må en se på konsekvensene i et langsiktig perspektiv. Det er et spørsmål om hvilket nivå av toppkompetanse som kan utfylles i Nord-Norge. Dersom utdanningen på dette nivå spres ved at siviløkonomutdanningen legges til Bodø, risikerer en å få to universitetsinstitusj oner som begge vil ha større vanskeligheter med å hevde seg på toppnivå enn om virksomheten på dette nivået samles på ett sted i Nord-Norge. Distriktshøgskolene er en ny type institusjoner i høyere utdanning. Det er viktig at de finner sin naturlige plass i utdanningssystemet, slik at det kan utvikles et harmonisk samarbeid med universitetene og ikke en opprivende konkurranse som sprer ressursene på universitetsnivå på så små miljøer at de blir lite konkurransedyktige, samtidig som utdanning på mellomnivå blir viet mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Distriktshøgskolene er avhengige av universitetene i sin rekruttering av lærere. Til de nordnorske høgskolene må en regne med at svært mange av lærerne etter hvert vil være utdannet ved Universitetet i Tromsø. utgjør toppkompetansen for utdanning av lærere og forskere, får det nødvendige grunnlag til å holde et høyt faglig nivå. Mindretallet i komiteen bygger på at utdanningen kan realiseres raskest dersom den legges til Bodø, slik kulturministeren har fremstilt det i et brev til komiteen. Det er beklagelig at dette legges fram som en faktisk opplysning for komiteen, uten at Universitetet i Tromsø i det hele tatt har vært spurt om når utdanning der kan starte. Begge institusj onene vil bygge på det toårige distriktshøgskolestudiet, og begge vil kunne ta opp de første studentene til det tredje år i siviløkonomutdanningen høsten 1985 dersom det blir bevilget midler i budsjettet for 1985. Utdanningen kan derfor komme like raskt i gang i Tromsø som i Bodø. Mindretallet angir også at det vil bli billigere å etablere utdanning i Bodø, og henviser til at Nordland Distriktshøgskole mener det vil trenges 18 nye stillinger for 300 nye studieplasser, mens Universtitetet i Tromsø angav et behov for 28 stillinger for 320 nye studieplasser. Dette er de samme forslag som ble fremmet for Hermansen-utvalget, som imidlertid anbefalte lagt til grunn at en likeverdig utdanning ville koste tilnærmet det samme uansett hvor den plasseres. Stillingsbehovet ved Nordland Distriktshøgskole ble av utvalget beregnet til 30!/2 stilling. I statsrådens brev til komiteen heter det at Kulturdepartementet er svært opptatt av å gi Universitetet i Tromsø et bredere fundament som kan sikre et større studenttall, og at Universitetet utvilsomt trenger et nytt profesjonsrettet studium. Vi må erkjenne at muligheten for videre vekst i utdanningssystemet er sterkt begrenset. Det er grunn til å peke på det bekymringsfulle i det sterke fallet i ungdomskullenes størrelse i 1990-åra og videre så langt vi kan se inn i neste århundre. Dette understreker at det ikke er grunnlag for å tro at vi kan vokse oss ut av alle fordelingsproblemer. Det er ikke ansvarlig politikk i denne situasjonen for å henvise til et erkjent behov for mulig vekst på andre områder som ikke er utredet eller prioritert. Når Regjeringen nå går inn for å bygge opp høyere økonomisk utdanning i Nord-Norge, må en være klar over at dette er en sj elden ressurs som må plasseres med omhu, og som ikke lett kan erstattes av noe annet. Ved å legge utdanningen til Universitetet i Tromsø vil en legge grunnlag for å gi landsdelen både en fullverdig siviløkonomutdanning og et godt universitet. Reiulf Steen, Hans E. Strand, Tom Thoresen, Ernst Wroldsen og meg seiv — fremme følgende forslag som er bebudet i innstillingen; «Det etableres siviløkonomutdanning ved Universitetet i Tromsø.» Presidenten: Fru Hauglid har tatt opp det forslag hun seiv nettopp har referert. Thea Knutzen: Det har lenge vært klart at utdanningskapasiteten for siviløkonomer måtte bygges ut i Norge. Men det var ingen selvfølge at den første utvidelsen skulle skje i Nord-Norge. Det var nok mange som ville si at det var mer nærliggende å utvide en av de eksisterende utdanningsinstitusj onene først. Når Regjeringen nå foreslår det nye siviløkonomstudiet lagt til Nord-Norge, er det et distriktspolitisk tiltak av stor rekkevidde. Nord-Norge har generelt lavere nivå når det gjelder høyere utdanning. Både studiefrekvens, prosentandel i befolkningen og prosentandel i ledelsen av næringslivet med høyere utdanning er lavere enn i resten av landet. Sammenhengen mellom god utdannelse og effektivitet i næringslivet er klar, og det er da like klart at et siviløkonomstudium i Nord-Norge vil kunne bety et stort skritt fremover for næringslivet der. Dette er hovedsaken som bør glede alle nordlendinger. Når det gjelder stedsplasseringen av studiet, står det strid om denne. Jeg slutter meg til Regjeringens forslag om å legge studiet til Nordland Distriktshøgskole i Bodø, med følgende begrunnelse: Distriktshøyskolen har nå flere og mer relevante stillinger og studieopplegg som direkte kan nyttes i oppbyggingen av siviløkonomstudiet enn man har i Tromsø. I Bodø har man også lagt om sitt to-årige økonomisk-administrative studium med sikte på at dette skal utgjøre 1. avdeling i et siviløkonomstudium. Jeg er oppmerksom på at også Tromsø sier at deres opplegg tar sikte på å bygge videre på distriktshøyskolenes to-årige økonomisk-administrative kurs, men kan ikke se at universitetet har opplyst noe om at arbeidet med en slik samordning er i gang. Tidsmomentet er viktig i denne saken, det haster med å få utdannet flere siviløkonomer. Nordland Distriktshøgskole opplyser at under forutsetning av bevilgninger vil skolen kunne ta inn 30 studenter til tredje året i studiet høsten 1985. Det innebærer at de første ferdige kandidater vil gå ut våren 1987. Jeg kan ikke se at dette kan være mulig å gjennomføre like raskt i Tromsø. Seiv om tidsmomentet er viktig, er det naturligvis ikke avgj ørende i denne saken. er jeg enig med Regjeringen i at disse er best i Bodø. Stillinger og fagområder og nedlagt arbeid i forberedelse er viktige deler av disse forutsetninger. Bodø og Salten-regionen har også et variert næringsliv og flere institusj oner som vil kunne danne et godt miljø rundt studiet. I tillegg kommer at Nordland fylke har høyere folketall enn de to andre fylkene i Nord-Norge til sammen, fylket har flere bedrifter enn de andre to til sammen, og det er også i Nordland man finner de ensidige industristeder, som til fulle har behov for ekspertise til omstillinger og nyskapning. Seiv om jeg har valgt å gå inn for Bodø som lokaliseringssted, betyr det ikke at jeg er blind for de problemer Tromsø universitet har. Departementet arbeider med flere muligheter for å øke studenttilgangen der, bla. jusstudium. Med en økt studiefrekvens i Nord- Norge — opp mot det man har i resten av landet — vil utvilsomt også sokningen til Universitetet i Tromsø øke mer enn universitetet regner med i sine prognoser. Alt nå er artiumsfrekvensen økende, noe som må forventes å gi økende studiefrekvens. Det er iallfall ingen god begrunnelse for å ville legge siviløkonomstudiet til Universitetet i Tromsø at universitetet har for få studenter, slett ikke når det er tale om et studium som ikke har vært knyttet til universiteter, men har vært lagt til egne insti tusj oner. Et spørsmål som vi ennå har spinkle svar på, er hvor det blir av kandidatene fra henholdsvis Tromsø og Bodø. En vet at et stort antall blir i landsdelen. Men materialet sier lite om fordelingen mellom fylkene, og gir ikke særlig grunnlag for å bedømme hvor stor nytte f.eks. Finnmark har av de to institusjoner eller eventuelle f or skjeller mellom dem. Avstanden til Bodø eller Tromsø kan i hvert fall ikke alene uten videre tas til inntekt for at plasseringen av siviløkonomutdanningen i Tromsø vil være mest fordelaktig for Finnmark. Saksbehandlingen har vært kritisert. Til det vil jeg for det første si at om hovedsaken har det så vidt jeg kan se, vært full enighet i Stortinget tidligere. Ingen har hatt innvendinger mot at siviløkonomutdanningen skulle bygges ut, og at den første utbyggingen skulle skje i Nord-Norge. Det skulle derfor være klart for å fremme et slikt forslag. Det er lokaliseringen som vekker strid. Det har vært hevdet at det burde vært lagt fram utredninger og planer for begge alternativ. Etter min oppfatning ville dette være en kostbar fremgangsmåte. Fagplaner og organisering av selve studiet er det naturlig å ta opp når plasseringen er klar. Jeg tillater meg på vegne av komiteens mindretall, Hallgrim Berg, Haakon Blanken- Borg, Wenche Lowzow, Sveinung Lunde, Hans Olav Tungesvik og meg seiv, å fremme følgende forslag, som er bebudet på side 32 i innstillingen: «Det etableres siviløkonomutdanning ved Nordland Distriktshøgskole, Bodø.» Presidenten: Thea Knutzen har tatt opp det forslag hun seiv nettopp har referert. Kirsti Grøndahl: Jeg vil rette en feil i komiteens fellesmerknad om siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Jeg leser opp den riktige ordlyden, idet jeg går inn fra og med tredje avsnitt i første spalte på side 30: «Departementet har foreslått at det etableres siviløkonomutdanning i Nord-Norge som legges til Nordland distriktshøgskole i Bodø. Proposisjonen inneholder en knapp begrunnelse for dette valget. Statsråd Langslet bad imidlertid om å få informere komiteen muntlig om vurderingen bak stedsvalget, og etter et møte med statsråden bad komiteen om å få denne vurderingen skriftlig. Komiteen har mottatt brev om dette. Hermansen-utvalgets innstilling fulgte med dette brevet. Brevet gir en argumentasjon for Bodø. Komiteen vil peke på at et gjenstående spørsmål er hvordan vi ønsker å videreutvikle distriktshøgskolesystemet. Det må dessuten avklares hvordan Tromsø universitet skal få rekruttering av studenter og personale for å kunne bli et tjenlig universitet for landsdelen, slik som Stortinget i sin tid forpliktet seg til. Komiteen vil understreke at den enstemmig støtter forslaget om å bygge ut siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Ut fra de opplysninger som foreligger, mener komiteen at begge de to alternative plasseringene i Nord-Norge, er tjenlige.» En enstemmig komite er altså enig i at det etableres en siviløkonomutdanning i Nord- Norge. Vi håper alle — uansett hvilket standpunkt vi tar til lokaliseringen, at denne utdanningen kan bli en realitet så fort som mulig. La dette derfor bli stående som en konklusjon, fordi det i dag er fare for at denne enighet vil drukne i den kritikk statsråden har gjort seg berettiget til med hensyn til saksbehandlingen og i den tautrekking om lokaliseringen som finner sted mellom Bodø og Tromsø. grunnlag, er det delte meninger om lokaliseringen i Arbeiderpartiet. Men partiet er enstemmig i sin kritikk når det gjelder statsrådens handtering av saken. Jeg tror dessuten at det er stor sannsynlighet for at den følelsesmessige argumentasjon vil bli unødvendig høy i denne saken, fordi den faglige argumentasjonen er så dårlig tilrettelagt. Arbeiderpartiet ville ha foretrukket at lokaliseringssaken var blitt utsatt et par måneder istedenfor å bli forsert fram på denne måten. Da ville vi kunne fått en helhetlig vurdering av Hermansen-utvalgets innstilling og dessuten satt siviløkonomutdanningen inn i en bred utdanningspolitisk sammenheng for Nord-Norge. Men ikke bare Arbeiderpartiet har innsigelser. Det må jo fø les ekstra hardt for statsråden når en enstemmig komite peker på at det gjenstår å drøfte både videreutviklingen ved distriktshøgskolesystemet og den fremtidige utviklingen ved Universitetet i Tromsø i denne forbindelsen. Ut fra de knappe, mangelfulle og tilfeldige informasjoner komiteen på ulike mater har greid å skaffe seg, har komiteen delt seg i et flertall og et mindretall. Jeg vil i fortsettelsen begrunne hvorfor jeg, til tross for det slette saksfremlegget, mener at siviløkonomutdanningen bør legges til Universitetet i Tromsø. Det er i og for seg ikke hensynet til siviløkonomutdanningen som sådan som gjør at jeg velger Tromsø. En enstemmig komite har jo sagt at for siviløkonomutdanningens vedkommende er begge de to alternative plasseringer tjenlige. Begrunnelsen for mitt valg er i hovedsak situasjonen ved Universitetet i Tromsø. Så lenge jeg ikke har fått dokumentasjon på hvordan situasjonen ved universitetet kan bedres, og hvordan miljøene og rekrutteringen kan styrkes, tør jeg ikke la en sjanse som denne gå fra universitetet. Den gangen vi etablerte Universitetet i Tromsø, var det i seg seiv en naturstridig handling i den forstand at befolkningsgrunnlaget var lite. Man forutsatte da at universitetet måtte ha minst 2 500 - 3 000 studenter for å kunne gi den kompetanse, kvalitet og bredde som kreves av et universitet. Og gjennom flere år har Stortinget styrket universitetet langt utover det studenttallet skulle tilsi. Til tross for disse anstrengelsene har imidlertid studenttallet stagnert på ca. 1 800. Seiv om universitetet har gjort store anstrengelser for å finne nye undervisningstilbud som kunne øke rekrutteringen, har dette i bare liten grad lykkes. Jeg tror dette er en rettferdig beskrivelse av situasjonen ved Universitetet i Tromsø. ut og sikre Universitetet i Tromsø, vil det være et langt mer alvorlig anslag mot kompetanseoppbyggingen i Nord-Norge enn det vil være å la være å plassere utdanningen i Bodø. Derfor er en etablering av siviløkonomutdanningen ved Universitetet i Tromsø for tiden den beste og kanskje eneste måte å bidra til en slik total kompetansestyrking på. Ut fra denne argumentasjon anbefaler jeg flertallets forslag om å etablere siviløkonomutdanningen ved Universitetet i Tromsø. Odd With: Jeg må innrømme at det er med stor ulyst jeg tar ordet i denne sak. Denne mannjevning eller dette «bikkjeslagsmål» mellom to fylkeshovedsteder, som ellers lever fredelig sammen, passer meg dårlig og burde og kunne ha vært unngått. Jeg har bodd seks —sju av mine beste år i Tromsø og er blitt glad i byen. Jeg har også vært med og kjempet for den i saker som jeg mente lå naturlig til rette for den, ikke minst gjelder dette de medisinske institusjoner. Men jeg må reagere overfor den mentalitet som har gjort seg gjeldende i de senere år, at fordi Tromsø er blitt en universitetsby, skal alle mulige institusjoner og tiltak lokaliseres dit, seiv om de like godt eller bedre kunne lokaliseres til andre sentrale steder i Nord-Norge, og på denne måte fått en større distriktspolitisk effekt. Resultatet for Tromsø er blitt sterk økning av folketallet, stor boligmangel, høye priser og store sosiale problemer, noe som kjennetegner pressområder. I flere slike saker burde Tromsø ha ligget lavere i terrenget. Vi husker kampen mot Harstad for å få oljebasen, mot Honningsvåg når det gjaldt lokalisering av kystverket, mot Andenes og Lakselv når det gjaldt helikopterbasen, og nå mot Bodø når det gjelder siviløkonomutdanningen. Hva den siste sak angår, er det på det rene at Bodø var først ute, og at saken var kommet relativt langt da Tromsø meldte sin interesse. Det beste bevis for dette er at Landsdelsutvalet, som består av to politisk valgte representanter fra hvert av de nordligste fylkene, altså også fra Troms, enstemmig gikk inn for Bodø og Nordland Distrikshøgskole. Det samme har 25, dvs. de fleste andre høringsinstansen gjort, deriblant Finnmark fylkesutvalg, Finnmark distriktshøgskole og Industriprosjektgruppen for Nord-Norge. At fylkespolitikere i Finnmark senere plutselig har endret oppfatning, er noe en bare skal notere seg uten å spørre hvilke fordeler dette eventuelt har gitt dem. Det sterkeste votum for Bodø har likevel Hermansen-utvalget gitt, det utvalget som departementet på faglig grunnlag såtte ned. Forhandlinger i Stortinget nr. 113. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. (With) gikk som kjent 5 av 7 medlemmer inn for Bodø. Dette ble da også departementets og Regjeringens standpunkt, et standpunkt som ikke bare er diktert av rent faglige hensyn, men også av distriktspolitiske og andre hensyn. Og med andre hensyn menes at ved å legge siviløkonomutdanningen til distriktshøgskolen i Bodø hvor en allerede har en økonomiskadministrativ linje, vil en få ferdige kandidater 'to år tidligere enn om en skulle bygge opp en fireårig siviløkonomutdanning i Tromsø. Ved å kunne bygge på den undervisning som allerede gis ved distriktshøgskolen som en 1. avdeling av siviløkonomstudiet, vil Bodø også være et billigere alternativ, idet det naturlig nok vil kreve færre stillinger. I motsetning til Tromsø vil det ikke i overskuelig fremtid være aktuelt med nybygging. Tilstrekkelige lokaler vil stå disponible til oppstartingen. Hva det faglige miljø angår, skulle det være nok å vise til at det i Bodø i dag gis undervisning innen EDB, administrasjon og planlegging, fiskeriøkonomiske fag og et tre-årig revis jonsstudium. Det økonomiske forskningsmiljø omfatter ellers 20 personer i Bodø mot 16 i Tromsø. Behovet for vekst ser ut til å være et hovedargument fra Tromsø universitets side. Til dette er å si at siste års tilvekst — for vekst har det tross alt vært — tilsvarer mer enn 40 pst. av universitetets anslag for tilvekst ved en eventuell siviløkonomutdanning. I tillegg har departementet i sitt brev til komiteen pekt på behovet for å gi juridisk utdannelse i Nord-Norge, som avlastning for det juridiske fakultet i Oslo, og dette skulle iallfall være et fag som et universitet helt naturlig bør ta seg av. Departementet har også sagt seg villig til å få spørsmålet utredet. Jeg tror Tromsø gjør klokt i å ta imot dette tilbud. Fiskerifag, EDB og landbruksfag er også muligheter som departementet har pekt på. Min konklusjon er, kanskje ikke uventet, at man best, raskest og billigst vil kunne få en siviløkonomutdanning i Bodø. Dette vil også være det distriktspolitisk riktige. Det har vært snakk om slett forberedelse. Få lokaliseringsforslag har vært dokumentert og begrunnet så godt som i det femsidige brev som departementet har sendt komiteen i god tid før avgivelse av innstillingen. Haakon Blankenborg: Eg har inga problem med å slutte meg til konklusjonen til føregåande talar, men når det gjeld karakteristikken av sakshandsaminga, har eg visse merknader, for å seie det mildt. viss oppsikt i departementet då dei fekk den trykte utgåva av budsjettproposisjonen, og oppdaga at den faktisk var eit framlegg om etablering av siviløkonomutdanning i Bodø i den. Framlegget som finst der, formeleg lyser i sin mangel på samanheng og grunngjeving. Soga om siviløkonomutdanning i Nord- Norge er i korte trekk attgjeven i innstillinga frå komiteen. Det er lite å føye til når det gjeld sakshandsaminga i så måte. I utgangspunktet er dette ei sak som naturleg høyrer heime i stortingsmeldinga om høgare utdanning. Men no er det frå fleire hald slått fast at det er eit akutt behov for å auke utdanningskapasiteten for siviløkonomar så vel i Sør-Norge som i Nord-Norge, kanskje spesielt i Nord-Norge. Eg er sjølvsagt ikkje usamd i ei slik vurdering, tvert om. Problemet er likevel det same gamle som vi støyter på overalt, pengar og ressursar. Siviløkonomutdanninga er ikkje gratis, same kvar vi plasserer den. Den vil måtte få konsekvensar for anna høgare utdanning om ikkje vi — og med «vi» tenkjer eg på heile Stortinget — viser ein heilt annan vilje til å satse på høgare utdanning enn vi har gjort dei siste åra. I framlegget til statsbudsjett for neste år er det ein netto tilgang på 20 nye stillingar for heile universitets- og høgskolesektoren. Ei fullt utbygd siviløkonomutdanning vil i beste fall, så vidt eg kan skjøne, iallfall krevje ikkje mindre enn 20 nye stillingar — dette talet berre for å illustrere at det ikkje er noko lite prosjekt vi no gjev startskotet for. Og dette er heller ikkje sagt som nokon argumentasjon mot etablering av siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Det som no er sagt, er berre meint som eit døme på at det vedtaket vi snart skal gjere, vil få store ringverknader, utan at vi har tatt oss tid til å gjennomdrøfte alle desse problema. Eg vil i denne samanhengen nemne ein del av dei problem som må takast opp til drøfting. Vi har i andre samanhengar sagt at vi vil prioritere ulike former for høgare økonomisk og administrativ utdanning og teknologisk og teknisk orienterte studium. Det gjeld i høgste grad også innafor landsdelen Nord-Norge. Eit anna forhold er at vi no i dag sit med mange små høgskular, det gjeld både distriktshøgskular og andre høgskular innafor det regionale høgskulesystemet. Uansett kva vi no gjer, må vi minnast dette og forplikte oss til å ta eit ansvar også for dei minste høgskulane. Eit tredje forhold, som har fått brei plass i merknadene frå komiteen, er situasjonen ved Universitetet i Tromsø. Der har vi, som det er peika på av ein samla komite, eit tungt ansvar å ta med oss. Dette er mellom dei spørsmål som ein må ta opp i samband med meldinga om høgare utdanning. Denne vurderinga og vurderinga av høgare utdanning i Nord-Norge må gjerast på bakgrunn av det vedtaket vi gjer her i dag om lokalisering av siviløkonomutdanninga. Alt dette er sagt nærast berre for å ha det å vise til seinare, for dette er ei sak der det er typisk at den som ikkje får gjennomslag her i huset, alltid vil kunne seie: Kva sa eg! Derfor vil eg ta med desse reservasjonane for alle tilfelles skuld, for å ha å vise til seinare. Når vi no er komne til at vi må fatte eit vedtak om lokalisering, er ikkje valet så altfor vanskeleg for meg. Nordland Distriktshøgskule kan by på eit integrert siviløkonomstudium av høg fagleg kvalitet. Distriktshøgskulane har i den korte tida dei har eksistert, vist at dei kan tilføre norsk utdanningssystem nye impulsar og kvalitetar og har medført ei betydeleg kompetanseoppbygging i distrikta der dei er bygde opp. Fleksibilitet og kontakt med samfunnet omkring er to av dei kjenneteikna distriktshøgskulesystemet har. Med eit siviløkonomstudium ved Nordland Distriktshøgskule vil landet som eit heile og landsdelen få utvida kompetanse innafor høgare økonomisk utdanning, og samstundes vil Nordland Distrikshøgskule få ryggrad som vil kunne berge denne utdanningsinstitusjonen gjennom skiftande økonomiske og utdanningspolitiske konjunkturar. Det er framfor alt slike praktiske vurderingar som ligg til grunn for mitt standpunkt i denne samanhengen. Om ein vil prøve å gjere dette til eit prinsippspørsmål om universitet eller distriktshøgskule, er ikkje dette noko godt eksempel og ikkje noko godt utgangspunkt for ein slik debatt. Universitetet i Tromsø er ikkje det heilt typiske universitetet. Og om vi vil ha ein debatt om spreiing eller konsentrasjon av ressursar innafor høgare utdanning, bør vi heller sjå på andre typar av høgare utdanningsinstitusjonar enn distriktshøgskulesystemet. Distriktshøgskulesystemet har vist at skulane kan bli og bør bli regionale kraftsentra for høgare utdanning i dei enkelte regionar. Peter Angelsen: Den foreliggende sak om å etablere siviløkonomutdanning i Nord-Norge har en etter hvert lang historie. Allerede i 1978 startet distriktshøyskolen i Bodø, og høyskolestyret for Nordland arbeider med å få etablert siviløkonomutdanning ved distriktshøyskolen. Initiativet har fått bred støtte, bl.a. i en interpellasjonsdebatt i Stortinget 12. innstilling. Saken vi behandler i dag, er således en del av Hermansen-utvalgets forslag om hvordan siviløkonomutdanningen i Norge skal bygges videre ut for å dekke den etterspørsel det er for personell med slik høyere utdanning. Det er etter mitt syn en beklagelig utvikling saken har fått, idet flertallet i komiteen nærmest har gjort den til en redningsplanke for Tromsø universitet og et stedsvalg i Nord- Norge. Spørsmålet er imidlertid om en del av økningen i utdannelseskapasiteten for siviløkonomer skal knyttes til distriktshøyskolesystemet eller til Universitetet i Tromsø. Saken gjelder derfor både distriktspolitisk og utdannelsespolitisk ikke bare Nord-Norge, men hele Distrikts-Norge. Jeg skulle ønske det var mulig å få en debatt i denne saken ut fra en slik synsvinkel. Men jeg skal mer enn villig erkjenne at å legge siviløkonomutdanningen til distriktshøyskolesystemet, slik som foreslått av departementet, vil være en stor og viktig markering og begivenhet for Nord- Norge ved at landsdelen for første gang, så vidt jeg vet, får et høyere utdanningstilbud som er beregnet å skulle dekke hele landet. Siviløkonomutdanningen lagt til en distriktshøyskole vil dessuten løse et stort problem for de etter hvert mange kandidater og studenter som ønsker påbygging av de toårige økonomisk/administrative studier. Denne anledningen må benyttes til å sikre at denne overgangsmuligheten blir etablert på en for studentene tilfredsstillende måte. Alle landets distriktshøyskoler og distriktshøyskolestudentenes organisasjoner har da også gått inn for Nordland Distriktshøyskoles utkast til studieplan. For meg virker det logisk at et studieproblem ved distriktshøyskolene best kan løses av disse. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, som det heter. Flertallet skriver i sine merknader: «Flertallet vil minne om at det i sin tid var en sterk politisk vilje som var årsaken til at man i det hele tatt plasserte et universitet i Nord-Norge.» Ja, kanskje er det den erfåringen at slik politisk vilje så sjelden er til stede når det gjelder Nord-Norge, som er årsaken til at Universitetet i Tromsø med så stort engasjement og store ord har kastet seg inn i debatten og krevd at utdanningen må legges dit. Jeg vil i den sammenheng berømme Regjeringen for at den har tatt en rask avgjørelse i spørsmålet om å bygge ut siviløkonomutdanningen i Nord-Norge, og har ønsket å skjære igjennom og få et vedtak i saken. Et stridsspørsmål av denne karakter må ikke få forsure samarbeidsklimaet i landsdelen unødig lenge. Det kunne være mye å si om det engasjement Universitetet i Tromsø og Troms fylkeskommune har vist i saken. Enkelte ganger har en fått inntrykk av at en stod overfor skjebnetimen både for universitetet og landsdelen. Selvsagt er ikke dette en relevant problemstilling. Med det store underskudd på studieplasser som det fremdeles er i landsdelen, vil det være arbeidsoppgåver nok å løse for Universitetet i Tromsø. Statsråden har pekt på flere slike i sitt brev til Stortinget. La ikke denne saken skape strid og splittelse i Nord-Norge lenger. La den få den løsning som er foreslått i alle utredninger og av departementet. Dette vil være den beste løsning for Nord-Norge og for hele Distrikts- Norge. Problemene for Universitetet i Tromsø vil bli løst etter hvert som de blir lagt fram for Stortinget. Det har jeg den beste tro på. Arent M. Henriksen: Det er beklagelig at spørsmålet om utbygging av en siviløkonomutdanning i Nord-Norge blir gjort til en debatt om stedsvalg. Det kan ikke være urimelig å forvente at departementet klargjør strukturelle og organisatoriske spørsmål før eller i det minste samtidig med stedsvalget. Jeg støtter derfor det en samstemmig komite sier i innstillinga på side 30, første spalte, og de generelle merknader både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet på samme side. Når vi engang må ta stilling til stedsvalget uten at departementet har lagt opp til en mer generell drøfting, legger jeg vekt på følgende forhold: For det første: Det er et betydelig løft både økonomisk og ikke minst faglig å bygge opp en siviløkonomutdanning. I den utstrekning det er mulig, er det ønskelig å finne et miljø i Nord-Norge som en kan bygge på. Når det gjelder de to aktuelle stedene, Bodø og Tromsø, er det liten tvil om at Bodø står sterkest i denne sammenhengen. For det andre: Jeg er enig med komiteens mindretall i at Universitetet i Tromsø bør styrkes. Forutsetningen var — og bør fortsatt være — at Universitetet i Tromsø skal ha en faglig bredde som gjør det sammenlignbart med de øvrige universiteter. Om en legger siviløkonomutdanningen til Tromsø, vil den utgjøre en såpass tung enhet i forhold til de andre fagområder at det er vanskelig å tenke seg at de vil kunne styrkes. Jeg mener derfor at Tromsø heller bør satse på det arbeid som foregår i departementet med sikte på å finne fram til andre mater for å styrke universitetet. Jeg regner med at departementet kommer tilbake til denne saken i den planlagte melding om høyere utdanning. For det tredje: Spørsmålet om siviløkonomutdanning er utdanning på universitetsnivå eller distriktshøgskolenivå, syns jeg er en noe forenklet diskusjon. Jeg kan ikke se at vi i oppbyggingen av høyere utdanning har knesatt et prinsipp om at det kun er universitetene som kan gi utdanning på det vi enkelt kan kalle hovedfagsnivå. De begrensningene en må pålegge distriktshøgskolene i denne sammenheng, er i første rekke begrunnet i hensynet til det totale omfang av slik utdanning, og nødvendighetene av å opprettholde en basis for de fire universitetsmiljøene. Tiden tillater ikke en mer fyldig begrunnelse av stedsvalget ut fra et utdanningspolitisk synspunkt. Vi vil komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av meldingen om høyere utdanning. I SV-gruppa er situasjonen den at vi er tre som er kommet fram til at siviløkonomutdanningen bør legges til Bodø, og én som mener at den bør legges til Tromsø. Jeg for min del er en av de tre. Statsråd Lars Roar Langslet: I en sak som splitter Stortinget, vil jeg understreke den brede enigheten i endel hovedspørsmål. Det er enighet om at siviløkonomstudiet skal være et nytt, viktig satsningsområde. Det er enighet om at slik opplæring også må bygges opp i Nord-Norge, som har særlig stor mangel på siviløkonomer. Og det er enighet om at denne oppbyggingen må komme i gang så raskt som mulig. Det siste er grunnen til at Regjeringen satset så sterkt på åfå plasseringsspørsmålet avklart allerede nå. Dermed kan det nemlig bli mulig åfå utdannet siviløkonomer i Nord-Norge to-tre år tidligere enn om vi hadde utsatt saken til den senere stortingsmeldingen om høyere utdanning. Også en kortere utsettelse kunne fått et lengre etterslep. Hensynet til Nord-Norge, til nordnorsk næringsliv gjorde at vi fant det uforsvarlig å vente, slik enkelte i opposisjonen åpenbart hadde ønsket. Så lenge spørsmålet står uavklart, er det dessuten umulig å få realisme i arbeidet for å etablere nye studier på det lærestedet som ikke blir valgt. Litt for mye ville altså stanse opp om vi skulle ventet, og konfliktene i dette spørsmålet ville bare låse seg enda mer og bli enda bitrere, til skade for hele landsdelen. Arbeiderpartiet beklager at lokaliseringsspørsmålet ikke blir presentert i en bred utdannelsespolitisk sammenheng. Det kunne hatt mer for seg dersom det fra noe hold var kommet sterke innvendinger mot å bygge ut et slikt studium i Nord-Norge, men det er jo slett ikke tilfellet. at valget står mellom Bodø og Tromsø. Argumentene for den ene og den annen løsning er bredt belyst og fullt tilgjenglige, og blir neppe vesentlig annerledes ved lagring. Det er gode argumenter både for Bodø og Tromsø, men etter grundig vurdering kom Regjeringen til at Bodø er det beste alternativ. De faglige forutsetninger som Bodø her kan bygge på, er nemlig betydelig sterkere enn i Tromsø, der et slikt studium nærmest måtte bygges opp fra grunnen av. I Bodø kan det følgelig skje raskere, enklere og med færre nye stillinger enn i Tromsø. Det siste er særlig viktig, for tilgangen på kvalifiserte lærere er et stort problem. Også for den videre rekruttering er det et vesentlig fortrinn at Bodø har et sterkt miljø fra før i de sentrale fagene. Men Regjeringen er meget opptatt av at Universitetet i Tromsø trenger et større fagtilbud for å få studenttallet opp, og vi har nevnt flere aktuelle muligheter, bla. juridiske studier — muligheter der Tromsø har et sikrere grunnlag for faglig nyutvikling enn når det gjelder siviløkonomi. Til dem som mener at siviløkonomstudiet bør være forbeholdt universitetene, vil jeg svare at det tvert imot er det norske mønster å organisere det i faghøyskoleform. Og vi vet av erfaringer fra Trondheim hvor urimelig mye det kan ta av tid og krefter å integrere faghøyskoler i et universitet. Men det betyr ikke at fagstudier av denne art uten videre skal bli en organisatorisk utvidelse av selve distriktshøyskolen, med fare for at det utvikler seg miniuniversiteter og altfor stor spredning av ressursene. Hensynet til å sikre Universitetet i Tromsø den sentrale rolle det skal spille for hele landsdelen, vil veie tungt også i den sammenheng. Det er derfor ikke usannsynlig at løsningen bør bli en særlig organisasjonsmodell. Det ligger også vektige forutsetninger i at Nordland fylke har mer enn halvparten av Nord-Norges befolkning, omtrent 60 pst. av industriarbeidsplassene i landsdelen og en meget variert næringsstruktur som vil bli en god ramme for det nye studiet og gi store utfordringer til dem som utdannes. Regjeringen satser sterkt på utbygging av utdannelsesmuligheter i Nord-Norge. En rekke byggetiltak — i Alta, Tromsø, Bodø og Nesna — understreker dette ytterligere. En avklaring i det spørsmål vi behandler her i kveld, vil også bringe realisme inn i arbeidet for den nødvendige faglige styrkelse og videreutvikling av Universitetet i Tromsø. Stortingets vedtak i kveld vil bringe oss enda et langt skritt fremover i arbeidet for å gi Nord-Norge ny vekst og fremgang. Arnljot Norwich: Det er positivt at Regjeringen og en enstemmig kirke- og undervisningskomite går inn for å etablere siviløkonomutdannelse i Nord-Norge. Dette vil gi en kraftig stimulans til nordnorsk næringsliv. Saken må imidlertid vurderes ut fra flere hensyn. Helt sentralt må det være at landsdelen skal ha et fullverdig og sterkt universitet på nivå med de øvrige universiteter i landet og av internasjonal standard. I denne sammenheng er lokaliseringen viktig. Det dreier seg egentlig ikke om valg mellom to byer — Bodø eller Tromsø. Det dreier seg om spørsmålet om Nord-Norge skal ha ett eller to vitenskapelige toppmiljøer. Oppbygging av to miljøer — ett i Bodø og ett i Tromsø — er etter min mening et utdannelsespolitisk eksperiment som for det første vil være helt unødvendig, og som for det andre vil svekke det universitet landsdelen nå er i ferd med å bygge opp. Mindretallet i komiteen anbefaler studier lagt til distriktshøgskolen i Bodø. Deres argumenter forsvarer ikke den svekkelse av universitetet som en slik løsning innebærer, og jeg skal begrunne dette. Mindretallet konkluderer bla. med at Bodø er det stedsalternativ som raskest, billigst og med best grunnlag i miljø og næringsliv kan realisere siviløkonomstudiet. En sammenligning mellom de to alternatt ver, der alle kjente fakta tas med, gir ikke dekning for en slik konklusjon. Når det gjelder tidsaspektet, sier mindretallet at Nordland Distriktshøgskole kan gjøre opptak til tredje studieår i 1985. Men ingen har spurt Universitetet i Tromsø hvor tidlig de kan starte et tredje studieår. Hadde man gjort det, hadde man ifølge rektor fått til svar at også universitetet vil kunne starte i 1985. Man ville og fått vite at det ved Institutt for fiskerifag i dag blir undervist i hele det obligatoriske pensum i økonomi til siviløkonomstudiet ved Handelshøyskolen. De faglige forutsetninger ligger dermed godt til rette også ved universitetet, og det er ingen forskjell mellom Bodø og Tromsø når det gjelder tidspunkt for igangsetting. Det er det heller ikke når det gjelder kostnad. Mindretallet nevner at Nordland Distriktshøgskole har beregnet et behov på 18 nye stillinger til 300 studenter, mens universitetet sier at de trenger 28 nye stillinger til 320 siviløkonomistudenter. Det nevnes imidlertid ikke at Hermansen-utvalget ikke har festet særlig lit til distriktshøgskolens beregninger. Utvalget har i hvert fall funnet et behov for 30 nye stillinger til 300 studieplasser ved Nordland Distriktshøgskole. Norges Handelshøyskole har til sitt siviløkonomstudium, det samme gjelder beregningene fra Universitetet i Tromsø. Påstanden om at Bodø-alternativet er billigere, er på denne bakgrunn ikke riktig. Mindretallet nevner at Nordland fylke er et befolkningsmessig og industrielt tyngdepunkt, og at Bodø-alternativet har best grunnlag i miljø og næringsliv. Dette forskrekker meg egentlig. Siviløkonomstudiet skal da være et studium for hele landsdelen, ikke bare for ett fylke. Det som teller i lokaliseringssammenheng, er næringsliv og miljø i den byen hvor studiet legges. Det er der man må hente lærere og impulser i det daglige arbeidet. Både når det gjelder næringsliv og akademisk miljø på relevante fagområder, ligger derfor Tromsø flere hakk foran Bodø. Mindretallet hevder at praktiske og regionale hensyn tilsier at siviløkonomutdanningen bør knyttes til Nordland Distriktshøgskole. Dette er ikke riktig. Regionale hensyn tilsier at studiet plasseres slik at hele landsdelen får størst mulig nytte av siviløkonomutdanningen. Det vil man i langt større grad oppnå ved tilknytning til Universitetet i Tromsø enn til Distriktshøgskolen i Bodø. Det er verdt å merke seg at både Finnmark høgskolestyre, Finnmark fylkesskolestyre, Finnmark Høyre, Finnmark Arbeiderparti og nå Finnmark fylkesting i enstemmig uttalelse ber om at studiet legges til Universitetet i Tromsø. Begrunnelsen er at landsdelen trenger et sterkt og usvekket universitet, og at virkningene også for Finnmark blir langt bedre dersom studiet legges til universitetet. Jeg synes mindretallets argumentasjon bygger på et ufullstendig beslutningsgrunnlag som ikke står i forhold til den betydelige risiko det innebærer for at det vil skade og svekke landsdelens universitet. Ragna Berget Jørgensen: Spørsmålet om siviløkonomutdanninga i Nord-Norge er en sak som har vært grundig utredet, og som ut fra faglige premisser bare har én naturlig konklusjon. Saken er derfor i høy grad moden for avgjørelse. Det er likevel sterkt beklagelig at statsråden i sin proposisjon til Stortinget valgte å skjule de grundige forarbeidene gjennom så knappe og omtrentlige formuleringer at fagkomiteen måtte be om tilleggsopplysninger. Det kan ikke herske noen tvil om at det var en svært uheldig, for ikke å si politisk faglig klønete presentasjonsmetode. Det bidrog da sjølsagt også sterkt til å vanskeliggjøre saken. At det opprinnelige saksframlegget fra kulturministeren var særdeles ukultivert i formen, skal også påtales. som konsekvens at en god sak, faktisk en god arbeiderpartisak, forkludres eller settes i fare. Forslaget om å lokalisere siviløkonomutdanninga i Nord-Norge til Nordland Distriktshøgskole er nemlig i tråd med det beste i den tradisjon og filosofi som ligger til grunn for Arbeiderpartiets utdanningspolitikk. De ideene om distriktshøgskolesystemet som er framsatt i Ottosen-komiteens innstilling, og som i løpet av 1970-åra hovedsakelig ble realisert av arbeiderpartiregjeringer, har åpenbart ført til en av de mest vellykte utdanningspolitiske reformer som er gjort. Særlig har den økonomisk/administrative studieretning, som utgjør selve krumtappen i distriktshøgskolesystemet, vært en særlig stor suksess. Det var da naturlig og logisk at flertallet i det såkalte Hermansen-utvalget konkluderte med å foreslå en siviløkonomutdanning i Nord-Norge, bygd opp som forlengelse av et toårig økonomisk administrativt DH-studium lokalisert til Nordland Distriktshøgskole. De mange koblingsgevinster som følger av å etablere siviløkonomutdanninga som forlengelse av de toårige økonomisk/administrative studieretninger som fins ved samtlige av landets distriktshøgskoler, er i det hele tatt kjernepunktet når det gjelder argumentasjonen for å lokalisere det nye siviløkonomstudiet til en distriktshøgskole. Det er særlig grunn til å framheve den nære kontakten og de gode rutinene for faglig samarbeid som er etablert mellom økonomisk/administrative fagmiljøer ved de enkelte distriktshøgskolene. Dermed foreligger de best mulige garantier for at kandidatene fra toårig økonomisk/administrativt studium rundt om i det ganske land på en smidig og effektiv måte og uten tidstap får mulighet til å videreutdanne seg til siviløkonomer. Ved å lokalisere siviløkonomutdanninga til Bodø mobiliserer man sjølsagt et nettverk med vide geografiske forgreininger. Dermed er det ikke bare Nord-Norge, men også en rekke av de øvrige av landets regioner som kan høste fordel av dette studiet — først gjennom å «levere» kandidater for videreutdanning, dernest ved at de ferdige siviløkonomene vender tilbake og gjør tjeneste i sine respektive regioners arbeids- og næringsliv. I Bodø har man allerede etablert de to første åra av studiet, mens man ved det alternative lokaliseringssted også må anvende knappe ressurser til å bygge opp den første halvdelen av studiet. Bodø kan dessuten innpasse hele siviløkonomutdanninga i det nye bygget som står ferdig i 1985. Å lokalisere siviløkonomutdanninga til Bodø blir et billigere alternativ. vanskelig å bli enig om at av de foreliggende stedsalternativene er det Bodø som har de beste faglige forutsetninger og den største faglige bredde på det bedriftsøkonomiske fagområdene, så også her ligger tyngdepunktet i Bodø. Det er også riktig å se hele organiseringen i et økonomisk perspektiv, og da er det også mye som taler for at man bør legge denne utdanninga til en distriktshøgskole. Erfaringene fra Sverige med hensyn til å organisere siviløkonomutdanninga innenfor rammen, av universitetsstrukturen er direkte skremmende. Vi bør ikke arve svenskenes feil, spesielt fordi vårt broderfolk sjøl har erkjent denne feilen. Det bør i dag bli flertall for å legge siviløkonomutdanninga til en distriktshøgskole — og i dette tilfellet til Nordland Distriktshøgskole. Petter Thomassen: Norge har i løpet av det siste tiåret kommet stadig dårligere ut når det gjelder næringslivsrettet utdanning. Spesielt gjelder dette for økonomutdanningen. Utdanningsbehovet innenfor økonomi anslås i dag til å være tre ganger så stort som dagens utdanningskapasitet. Myndighetene har gjentatte ganger det siste tiåret blitt kritisert fordi man ikke i tide har maktet å tilpasse undervisningstilbudene til den faktiske utvikling og det faktiske behov. Myndighetene har reagert for sent, har det med rette vært hevdet. Når det gjelder siviløkonomutdanningen i Nord-Norge, har Regjeringen reagert hurtig. Det fortjener den etter min oppfatning ros for og ikke kritikk. Det er et utdannings- og distriktspolitisk fremstøt fra Regjeringens side av meget stor betydning for utviklingen i landsdelen og i landet vi i dag behandler. Det er etter min oppfatning et riktig valg Regjeringen har gjort når den har gitt høyeste prioritet til nettopp siviløkonomutdanningen. Behovet for kvalifisert arbeidskraft har imidlertid også en geografisk dimensjon. I enkelte regioner i landet vil arbeidslivet relativt lett kunne skaffe seg kvalifiserte arbeidstakere, mens det i andre regioner kan være betydelige problemer med åfå tilsatt personer med de ønskede kvalifikasjoner. Dette gjelder særlig siviløkonomer. Det er i dag bare knapt 3 pst. av yrkesaktive siviløkonomer som har sitt arbeidssted i Nord-Norge. Dette skyldes ikke mangel på arbeidsoppgåver. For å løse dette problemet må utdanningskapasiteten økes og tiltak iverksettes som sikrer en større regional spredning av denne arbeidskraften. Nordland Distriktshøgskole. Dette utdanningstilbudet er likevel ikke kun en lokal sak for Nord-Norge. Et siviløkonomstudium ved NDH vil kobles sammen med de toårige økonomisk/administrative studiene ved landets øvrige distriktshøgskoler. Det er etter min oppfatning opplagt at en slik overgang fra toårig økonomisk/administrativt studium ved en distriktshøgskole til to nye år for å bli siviløkonom, best kan organiseres innenfor ett og samme utdanningssystem. Dette er nok også en av årsakene til det sterke engasjement fra Distrikts-Norge for at et nytt siviløkonomstudium må utbygges ved Nordland Distriktshøgskole. Det blir hevdet at siviløkonomutdanning er universitetsutdanning, og at det er snakk om å etablere det andre universitetet i Nord-Norge. Dette er ikke riktig. I Norge er det kun Norges Handelshøyskole som til nå har utdannet siviløkonomer. Bedriftsøkonomisk institutt i Oslo vil også etter hvert få utdanne siviløkonomer. Begge disse institusj onene er høgskoler og ikke universiteter. Integrerte økonomisk/administrative studier i Norge er i hovedsak organisert innenfor sentrale og regionale høgskoler. Jeg minner også om at Hermansen-utvalget enstemmig fastslår at «siviløkonomstudiets integrerte og yrkesrettede karakter samsvarer godt med den faglige og organisatoriske profilen ved distriktshøgskolene». Erfaringene viser at det i dag ikke er storkonsernene, men småbedriftene som står for industriveksten. Det som kjennetegner disse bedriftene, er profesjonell ledelse, stort innslag av høyt utdannet personell og god markedskontakt. Norge har derfor et godt vekstgrunnlag i sin småbedriftsstruktur. For å utnytte dette er en bedret utdanningskapasitet for siviløkonomer et viktig virkemiddel. Et viktig grunnlag for Regjeringens forslag er det forarbeid som er gjort av Nordland Distriktshøgskole gjennom fagprioritering, systematisk rekruttering, kvalifiseringsprogram og studieplanlegging. Særlig er forarbeidet med rekruttering i bedriftsøkonomiske fag viktig. Ved Nordland Distriktshøgskole finnes det desidert beste fagmiljø innen disse fag i landsdelen. Det eneste riktige må være å bygge videre på det grunnlaget som nå er bygd opp i Bodø gjennom mer enn fem års forberedelser. Det gir den hurtigste, billigste og beste løsning på siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Presidenten: Før hr. Aas får ordet, vil presidenten minne om at den reglementsmessige tid for ettermiddagsmøtet øyeblikkelig er ute. inntil dagens kart er ferdigbehandlet — og anser det bifalt. Per Aas: Det er beklagelig at Stortinget er nødt til å avgjøre en sak på basis av et sett opplysninger som delvis anses for å være usikre. Sammenholdt med opplysninger fra Tromsø universitet blir en del av dem direkte gale. Det blir da for den enkelte representant å gjøre klart for seg hvem som er mest å stole på i denne saken. Dette er en meget uheldig situasjon for Stortinget, og jeg ville trodd at en utsettelse av saken i det minste ville tjene respekten for saksbehandlingen i dette hus. Departementets utsagn om at ideen med siviløkonomutdanning i Nord-Norge oppstod i Bodø, er vel rett. Det må dog ikke være avg ørende for saken. Vi må ikke glemme at Tromsø universitet nettopp er et resultat av distriktsutbyggingstanken. Et vesentlig tema under den kampen var om det var mulig å skape et bærekraftig universitetsmiljø innen en så liten universitetsenhet som dette ville bli. I dag kan man si at det har lykkes å skape et godt faglig vitenskapelig nivå ved det nordnorske universitetet, slik at det har renommé også utenfor landets grenser. En sterkt medvirkende årsak til dette har vært at hele Nord-Norge — ja, nærmest hele landet — har stått sammen om oppgaven. Men det er likevel et faktum at studenttallet er i ferd med å stagnere på et nivå som tilsvarer noe over halvparten av det beregnede. Dette gjør det nødvendig at Stortinget ikke lar noen sjanse gå fra seg når det gjelder å tilføre dette universitet et grunnlag for videre utvikling mot den målsetting man hadde for det da vedtaket om utbygging ble gjort. Det er vanskelig å kunne tro at det miljø som finnes i Bodø, vil bety mer for siviløkonomutdanninga enn det samlede universitetsmiljø i Tromsø, som bl.a. gir undervisning i hele det obligatoriske pensum i økonomi ved Handelshøyskolen. Fra og med 1984 gir det også et like godt tilbud i bedriftsøkonomi som NDH, Bodø, gir. Departementet har ellers ikke tatt med at det drives en revisorskole i Tromsø, som vil telle med i det samlede miljø. Det siviløkonomiske studium krever for øvrig ikke bare de sentrale økonomifagene, men også matematikk, statistikk, EDB, samfunnsfag og språkfag. I slike fag står universitetet langt sterkere rustet enn Nordland Distriktshøgskole. Til påstanden om at man kan komme raskere i gang i Bodø enn i Tromsø, har universitetet svart at man der kan komme like raskt i gang. er det slik, har departementet gitt Stortinget gale opplysninger på dette punkt. Når det gjelder antall stillinger, sier Hermansen-utvalget at det går med 30,5 stillinger til 300 studenter ved NDH, Bodø. Handelshøyskolens krav tilsier 28 stillinger til 320 studenter ved Tromsø universitet. Departementet på sin side sier 18 stillinger til 300 studenter ved NDH, Bodø. Her er det et så vidt store sprik at det må være noe galt et sted. Det må i tilfelle dreie seg om et overskudd på lærere ved NDH, Bodø, som ikke rimer med at skolen har sagt nei til hundrevis av søkere innenfor skolens nåværende fagområde. Det er imidlertid et rimelig samsvar mellom de tall Hermansen-utvalget har anført, og de normale forholdstall mellom undervisningsstillinger og studenter på høgskolenivå. Det virker truverdig. Universitetet i Tromsø kan ta imot 400 nye studenter i eksisterende lokaler, med enkle utvidinger for de stillinger som er nødvendige. Dette medvirker ytterligere til at universitetet peker seg ut som sted for den aktuelle utdanning. Det pekes på at Nordland danner et befolkningstyngdepunkt i landsdelen, og at Nordland topper statistikken for ensidige industristeder og derfor har et stort behov for siviløkonomer. Jeg for min del vil imidlertid peke på at de nordligste deler av Nordland, f.eks. Narvik og Ofotenregionen, avstandsmessig ligger nærmere Tromsø enn Bodø. Det samme gjelder deler av Vesterålen. Dette forteller at vi skal være varsomme med å nytte fylkesgrenser som skille i en slik sammenheng. Når det gjelder siviløkonomutdanninga i Nord-Norge, er tanken den at den skal dekke hele landsdelen. De f or skjeller som finnes i folketetthet og behov i landsdelen, er under enhver omstendighet ikke betydelige dersom man ser landsdelen under ett. Skal det pekes på noe i denne retning, må det bli at dersom Bodø blir stedet for den nordnorske siviløkonomutdanninga, ja, da er det Finmark som også denne gangen må betale. Fra Kirkenes til Bodø er det nemlig omtrent like langt som fra Oslo til Mo i Rana. Men framfor alt dreier saken seg om at vi nå har en sjanse til å tilføre det nordnorske universitet en nødvendig faktor til videre utvikling. Samtidig har vi sjansen til å tilføre siviløkonomutdanninga i Nord-Norge et universitet med det faglige, vitenskapelige miljø som allerede er til stede. Disse sjansene må Stortinget ikke forspille i natt. Asbjørn Sjøthun: i skyggen av striden omkring lokaliseringen. Det må derfor understrekes at dette undervisningstilbudet vil være en stimulans for nordnorsk næringsliv uansett hvor undervisningen måtte foregå. Men det er i denne saken som i andre at vi må ta hensyn til flere mål for utviklingen i Nord-Norge. At landsdelen skal ha et universitet som er fullverdig og sterkt nok til å fylle den oppgaven det var tiltenkt, er et av målene. Det kan sies mye positivt om Universitetet i Tromsø, men universitetet med sitt lave studenttall er ikke sterkt nok til å leve opp til de krav man stiller, og i denne sammenheng er det lokaliseringsspørsmålet for siviløkonomutdannelsen i Nord-Norge peker seg så ut. Det er nemlig ikke et valg, som det før er sagt, mellom Bodø eller Tromsø by, men et spørsmål om Nord-Norge som landsdel er best tjent med ett eller to vitenskapelige toppmiljøer. Etter min beste overbevisning er oppbygging av to miljøer i denne akademiske karrige landsdel — ett i Bodø og ett i Tromsø — et eksperiment som både er unødvendig og som antakelig høyst sannsynlig vil svekke det universitet landsdelen nå er i ferd med å reise. Beslutningen om å reise et universitet for Nord-Norge i Tromsø var dristig, men positiv. Regjeringens anbefaling nå om å legge siviløkonomutdanningen utenfor universitetet er også dristig, men negativ — negativ fordi man får en oppsplitting av undervisningen på dette nivå som landsdelen alt i alt ikke har råd til. Den behandlingen som Regjeringen har lagt opp til i denne sak, er i høyeste grad kritikkverdig. Jeg skjønner ikke at kulturministeren våger å overse komiteens uttalelse fra budsjettinnstillingen i fjor, der en enstemmig komite bl.a. uttaler om distriktshøgskolene: «Komiteen vil i denne forbindelse få bemerke at den savner en bredere drøfting av hvilke prinsipper som bør nyttes ved en utvidelse av distriktshøyskolesystemet. Dette gjelder både i forhold til allerede eksisterende institusjoner, og ved nyetableringer. Komiteen vil derfor be om at disse spørsmål får en rimelig drøfting i den melding om høyere utdanning som er bebudet.» Dette har departementet elegant hoppet bukk over. I stedet blir det i budsjettproposisjonen med noen få linjer foreslått at siviløkonomstudiet skal legges til distriktshøgskolen i Bodø. Punktum. Komiteen kaller dette for «en knapp begrunnelse». Jeg vil kalle det en fullstendig neglisjering av en henstilling fra en enstemmig komite. Hva er nå dette for slags saksbehandling? Hvilke krefter er det som påvirker statsråden og får ham til å se bort fra komiteens enstemmige uttalelse? Hvor lenge må Stortinget finne seg i at denne regjeringen gang på gang ikke tar hensyn til hva fagkomiteene ønsker seg av behandlingsrutiner før vedtak fattes? Tidsaspektet kan man ikke skylde på, da det er klarlagt at undervisningen i Tromsø kan starte like tidlig som i Bodø. Jeg har hittil trodd at hr. Langslet var en statsråd som ville lytte en smulie til henstillinger fra sin egen komite, og i denne sak slik at Stortinget fikk mulighet til en bredere drøfting enn tilfellet er. Jeg skjønner at det er på tide å revidere sin oppfatning i så måte. Statsråden skriver heller et brev til komiteen som etter min mening mer er et forsvar for egne handlinger enn det er en gjennomgang komiteen har bedt om å få i en melding. Mot dette er det virkelig prisverdig at komiteen for sin del har reist spørsmålet om hvordan man totalt skal føre en utdanningspolitikk for Nord-Norge, hvordan Tromsø universitet skal få rekruttering av studenter og personale for å kunne bli et tjenlig universitet for landsdelen, slik som Stortinget i sin tid forpliktet seg til. Det er oppløftende at et flertall i komiteen er klar over dette og går inn for Tromsø som sted for siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Å sikre landsdelens universitet må derfor tillegges avgj ørende vekt ved stemmegivningen. Forholdene i Nord-Norge kan ikke sammenliknes med de undervisningstilbud som er til stede i det øvrige land, hvor distriktshøgskolene og universitetene ikke behøver å konkurrere så sterkt om tilbudene for å eksistere. I Nord-Norge er det imidlertid så at det tilbud som nå tilføres landsdelen ved at siviløkonomutdannelsen blir lagt til Tromsø universitet, kan få den største betydning for universitetets framtid, og det vil ikke skade distriktshøgskolen i Bodø. Det er like viktig. Osmund Faremo hadde her teke over presidentplassen. Steinar Eriksen: Når Regjeringen ber Stortinget om tilslutning til et så betydningsfullt forslag som utbygging av siviløkonomutdanning i Nord-Norge, må det forventes en mer omfattende fremstilling av saken enn en knapp halv side i budsjettet. I denne saken er det komiteen som har vært saksbehandler. Komiteen fortjener ros for en grundig og forsvarlig vurdering og siviløkonomstudiets plass i utdanningssystemet i Nord-Norge og stedsvalget sett i denne sammenheng. meget viktig tiltak for landsdelen. Men universitetet har ikke utviklet seg til den størrelse Stortinget forutsatte at universitetet måtte ha for å kunne gi den kompetanse, kvalitet og bredde som kreves av et universitet. Dette kan siviløkonomstudiet bidra til, om det legges til Tromsø. Forslaget om å legge siviløkonomstudiet til Bodø vitner ikke om tilstrekkelig forståelse for hovedproblemet i den aller nordligste delen av landet, nemlig mangelen på kvalifisert personell innenfor privat og offentlig virksomhet. I Finnmark har erfaring lært oss at utdanning av finnmarkinger i Finnmark er det beste tiltak for å skaffe fylket kvalifisert arbeidskraft. Når det gjelder de skoletilbud som ikke kan gis i fylket, er det viktig både for rekrutteringen til studiet og rekrutteringen til fylket etter endt skolegang at utdanningsstedet liger så nært som mulig. Jo lenger nord et tilbud blir lokalisert, jo større positiv virkning vil tilbudet ha for landets nordligste område. Tromsø er midt i Nord-Norge, Bodø er en by midt i Norge. Det må legges betydelig vekt på at Tromsø ikke bare geografisk, men også på en rekke andre om råder er den sentrale byen i Nord-Norge. Finnmark fylkesting har i en enstemmig uttalelse gått inn for at studiet legges til Tromsø. Det samme har alle politiske partier og en rekke offentlige organer gjort. Likeledes har Det regionale høyskolestyret for Finnmark sterkt anbefalt at siviløkonomstudiet legges til Tromsø. Høyskolestyret ser dette studietilbudet og lokaliseringen av det som et særdeles viktig tiltak i arbeidet for å heve utdannings- og kompetansenivået i Finnmark. Etableringen av universitetet og andre høyskoler i Tromsø har betydd et mektig løft for å rekruttere studenter fra Finnmark. I 1981 hadde nesten halvparten av samtlige Finnmark-studenter ved universitet og vitenskapelige høyskoler her i landet sin studieplass i Tromsø. Dette viser at Universitetet i Tromsø er et meget vellykket tiltak for å rette opp den store skjevheten i regional rekruttering til høyere studier. Universitetet i Tromsø er en institusjon for hele landsdelen, mens Nordland Distriktshøgskole er ment som og bør være et tilbud til Nordland fylke. Universitetet må gis anledning til å vokse til en størrelse som trygger rekrutteringen både av lærere og elever. Siviløkonomstudiet er den eneste reelle mulighet vi vil ha i overskuelig fremtid for å sikre universitetet den størrelse og faglige bredde som kreves av landsdelens sentrale utdanningsinstitusj on. distriktshøyskolens faglige miljø, samt at det kan bli billigere å utbygge denne utdannelsen i Bodø. Selvsagt kan det finnes et godt faglig miljø i Bodø. Men det faglige miljø i Bodø kan ikke få den bredde og det nivå som kan oppnås ved å legge studiet til Tromsø. Universitetet i Tromsø kan ta imot 400 nye studenter i de nåværende lokaler. Gjennom flere år har Stortinget styrket universitetet langt utover det studenttallet tilsier. Behovet for bredde i undervisningen og sterke faglige miljøer har begrunnet en slik prioritering. Nå har vi et studietilbud som kan utnytte ledige ressurser, og som landsdelen har et stort behov for. Vi må ikke vrake denne muligheten. Vi må stemme for at siviløkonomstudiet legges til Universitetet i Tromsø. Reiulf Steen: Det vi nå står i ferd med å gjøre, er å treffe en meget viktig beslutning med virkning for hele den høyere utdanning i Nord-Norge uten at komiteen har hatt et tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt. Og jeg vil tro at siden komiteen ikke har hatt et tilstrekkelig grunnlag, har heller ikke Stortinget det. Jeg er klar over at dette er en alvorlig påstand, og jeg vil derfor underbygge den ved simpelthen å referere hva en enstemmig komite sier i innstillingen: «Departementet har foreslått at det etableres siviløkonomutdanning i Nord-Norge som legges til Nordland distriktshøyskole i Bodø. Proposisjonen inneholder en knapp begrunnelse for dette valget. Statsråd Langslet ba imidlertid om å få informere komiteen muntlig om vurderingen bak stedsvalget, og etter et møte med statsråden ba komiteen om å få denne vurderingen skriftlig. Komiteen har mottatt brev om dette. Hermansen-utvalgets innstilling fulgte med dette brevet. Brevet gir en argumentasjon for Bodø». Og videre: «Viktige tilleggsspørsmål til dette er hvordan vi ønsker å videreutvikle distriktshøyskolesystemet og hvordan Tromsø Universitet skal få rekruttering av studenter og personale for å kunne bli et tjenlig universitet for landsdelen slik som Stortinget i sin tid forpliktet seg til.» Og videre: «komiteen vil understreke at den enstemmig støtter forslaget om å bygge ut siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Ut fra de opplysninger som foreligger mener komiteen at begge de to alternative plasseringene i Nord-Norge er tjenlige.» Så langt den enstemmige komitemerknad. plasseringsspørsmålet avklart allerede nå fordi denne utbyggingen må komme i gang så raskt som mulig. Og så hevder han at igangsettelsen ville bli forsinket med to til tre år om en hadde utsatt saken til «den senere stortingsmeldingen om høyere utdanning». Meg bekjent er det ingen, i hvert fall ikke i Arbeiderpartiets fraksjon, som har bedt om at denne saken skal bero inntil stortingsmeldingen om høyere utdannelse. Det er Arbeiderpartiets fraksjon har sagt, er at den er overrasket over og beklager at «departementet fremmer forslag om stedsvalg for siviløkonomutdanningen i Nord- Norge uten at Stortinget samtidig får en forsvarlig vurdering av saken fra departementet». Vi sier også at vi «beklager at enkeltspørsmål trekkes ut av sin sammenheng og vil peke på at en slik saksbehandling i neste omgang vil kunne føre til unødvendige tilleggsutgifter på statsbudsjettet og på sikt få uheldige følger for utdanningssituasjonen i hele landsdelen». Det er en vurdering av virkningene når det gjelder utdanningssituasjonen i landsdelen, vi savner. Når det gjelder dette, har vi en enstemmig komite med oss. Dessuten ville vi hatt siviløkonomutdanningen i Nord-Norge vurdert i sammenheng med den framtidige siviløkonomutdanning i hele landet. Og her føreligger det en omfattende og gjennomarbeidet innstilling fra Hermansen-utvalget som ville gitt departementet et grunnlag for åha imøtekommet det meget beskjedne krav som her er kommet fra opposisjonen, og som er et krav om en forsvarlig saksbehandling. Vi er blitt tvunget til å ta et standpunkt som vi på mange mater føler oss usikre på. Når jeg avgir stemme i kveld, gjør jeg det uten å føle meg sikker på om jeg stemmer for det riktige alternativ. Til syvende og sist har det for meg vært hensynet til at en skal sikre en varig og trygg basis for Universitetet i Tromsø, som er for klaringen på det standpunkt jeg til slutt har kommet til, men jeg må erkjenne at det på grunn av den forarbeidelse og den saksbehandling Regjeringen har gitt denne saken, skjer på et utilstrekkelig grunnlag. Åshild Hauan: Å lokalisere utdanninga av siviløkonomer til Nord-Norge er i budsjettet gjort til et spørsmål om stedsvalg. Det er i seg sjøl oppsiktsvekkende og beklagelig. Det er ikke avsatt en eneste krone til formålet. Ikke engang de organisatoriske spørsmål er det tatt stilling til — de skal vi komme tilbake til senere. å diskutere en videreutvikling av høyere utdanning i Nord-Norge i sin helhet. Jeg håper at ved det vedtaket som fattes her i kveld, uansett stedsvalg, vil siviløkonomutdanning i Nord-Norge nå bli en realitet. Vi vet at Universitetet i Tromsø har behov for vekst for å sikre det nødvendige miljø og den nødvendige studenttilgang. Et mål for universitetet var 2 500 — 3 000 studenter, mens antallet studenter nå har stagnert på rundt 1 800. Det er allikevel galt å framstille situasjonen slik at siviløkonomutdanninga vil være et enten/eller for universitetet. Det er galt av flere grunner. Vi skal være klar over at Nord- Norge har en studiefrekvens på 7,1 pst. når det gjelder aldersgruppen fra 19 til 24 år, mens den for landet totalt er 10,6 pst. Dersom Nord-Norge skulle ha det samme som det som er landsgjennomsnittet, nemlig 10,6 pst, ville det utgjøre ca. 1 500 flere studenter i dag. Her er det således ikke noe enten/eller, men et både/og. Ser vi på perspektivene framover, må det fram til århundreskiftet etableres flere tusen nye studieplasser i denne landsdelen hvis en skal ha det samme tilbud som landet for øvrig har. En helt matematisk fordeling av studieplasser vil neppe være verken mulig eller ønskelig, men en etablering av 10 ganger så mange plasser som det vi diskuterer i kveld, er ikke bare ønskelig, men også en helt nødvendig stimulans for bl.a. det nordnorske næringsliv. Vi kan ikke og har heller ikke råd til å fortsette den eksporten av ungdom ut av landsdelen som vi nå har. Dette er problemer vi er nødt til å være opptatt av. Og disse spørsmål regner jeg med blir tatt opp i den meldinga om høyere utdanning som er under arbeid, og som vi senere får til behandling. Flertallet i Hermansen-utvalget gikk også inn for at en ny siviløkonomutdanning skulle legges til Nordland Distriktshøgskole. Hensynet til en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene veide tungt. Etablering av siviløkonomutdanning ved universitetene i Sverige har ikke vært noen heldig løsning — det viser erfaringer derfrå. Det spørsmål vi må stille oss, er: Hva vil vi med universitetene, og hva vil vi med distriktshøgskolene? For Universitetet i Tromsø skulle det ikke være mangel på oppgåver, tatt i betraktning behovet i landsdelen. Jeg har også tro på distriktshøgskolenens framtid. Vi har behov for et desentralisert studietilbud, og Nordland Distriktshøgskole har bevist at et slikt tilbud er mulig å få til. Til slutt vil jeg få nevne det faglige miljøet rundt Nordland Distriktshøgskole. systematisk og langsiktig innsats gjennom flere år som har muliggjort dette miljø. Og alt skulle nå ligge til rette for denne utdannelsen i Bodø. Statsråd Lars Roar Langslet: Det har vært sagt endel kritiske ting om saksforberedelse og saksbehandling. Jeg synes tross alt at det ikke er den mest betydningsfulle side ved det spørsmålet vi nå drøfter, og hadde på det punkt derfor tenkt å lytte og tie. Men når fru Berget Jørgensen endog fikk det til at jeg hadde vært ukultivert i saksbehandlingen, bør kanskje en kulturminister replisere. Jeg har overfor komiteen beklaget at på grunn av det sterke tidspress og den korte tidsavstand mellom Regjeringens endelige behandling og trykkingen av proposisjonen fikk proposisjonsteksten en for knapp form. Det var derfor jeg bad om møte med komiteen, for å få adgang til å fremlegge supplerende argumentasjon. Det skjedde ikke omvendt, som fru Berget Jørgensen sa. Vi sendte etter dette et utførlig brev og fremla det materialet vi hadde, og jeg forstår at saken på vanlig vis er blitt ytterligere belyst ved mange henvendelser til dette hus. Men når fru Berget Jørgensen påstår at den knappe formen i proposisjonen bidrog til å vanskeliggjøre saken, da synes jeg det er en sterk undervurdering av den faste opposisjonsfløyeh i komiteen. Jeg tror nok den hadde greid å vanskeliggjøre saken uansett hvor langt eller kort den var blitt presentert. Når imidlertid situasjonen er at det slett ikke er full enighet om plasseringsspørsmålet i Arbeiderpartiets gruppe, seiv om det av fraksjonens innstilling kan se ut som det er nesten enighet, så er det naturligvis nokså bekvemt å satse desto mer på å kritisere statsråden. Det som for meg har vært og er hovedpunktet, er at dette haster — av hensyn til Nord-Norge, av hensyn til videre utviklingsmuligheter og veskt i denne landsdelen, som så lenge har mattet finne seg i å ha mindre av utdannelsesmuligheter enn andre, mindre av høyt kvalifisert arbeidskraft enn andre. Ved en utsettelse kunne vi utvilsomt skrevet både lengre og mer utførlig og fått en adskillig lengre og kanskje også mer interessant debatt, men jeg er redd at Nord-Norge hadde mattet betale regningen, fordi enhver utsettelse ville betydd tapte muligheter. Hr. Steen refererte min setning om at vi kan få utdannet siviløkonomer to —tre år tidligere enn om vi hadde utsatt saken til stortingsmeldingen om høyere utdannelse. Han tok ikke med min neste setning, at også en kortere utsettelse kunne fått et lengre etterslep. Jeg tror også det er en realitet. I den omfattende utdannelsespolitiske debatt som føres om disse spørsmål, har jeg ikke sett noe seriøst innkast som går ut på at det ikke bør bygges opp siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Det er også ganske klart at valget i praksis står mellom to steder, Bodø og Tromsø. Jeg er overbevist om at alle nå vil være tjent med at man skjærer igjennom, så ikke enda mer bitterhet skal få generere omkring denne konflikten. Det er Regjeringens standpunkt — etter en grundig overveielse av denne sak — at i Bodø kan slik oppbygging skje raskere, enklere og med færre stillinger, og det er den løsning vi varmt anbefaler Stortinget. Men som jeg før har sagt: Vi er meget opptatt av de problemer Universitetet i Tromsø er oppe i, og vil, straks avgjørelsen er falt i denne sak, ta opp et arbeid i kontakt med Universitetet i Tromsø for å vurdere en fortgang med de utvidelsesmuligheter vi der har hva fagkrets angår. Presidenten: Med dette er del 3 av denne debatten over. Dei som får ordet heretter, har ei taletid på inntil 3 minutt. Til opplysning for representantane kan det nemnast at det til no har meldt seg 42 talarar, dvs. at det vil gå med godt to timar. Tore A. Liltved: Jeg vil verken til Bodø eller Tromsø, men til Aust-Agder og Grimstad. Aust-Agder er det fylket i landet som har størst arbeidsledighet. Behovet for omstillinger og nyetableringer i næringslivet er meget stort. I motsetning til utviklingen i de fleste andre fylker i landet vil barne- og ungdomskullene i Aust-Agder vokse ennå i mange år framover. Disse få fakta viser tydelig at fylket trenger hjelp til å få utvikle seg inn i ny økonomisk vekst. Sterk satsing på fremtidsrettet utdannelse er nødvendig for åfå dette til. Stortinget har gjentatte ganger gitt uttrykk for at det må skapes flere plasser innen teknologiske studier. Dette blir også understreket av komiteen i budsjettinnstillingen under kap. 348, Ingeniørhøyskoler. Det gir liten trøst, men er likevel ingen skår i gleden at Horten og Kongsberg står fremst i køen for å få nye lokaler til sine ingeniørstudenter. Men jeg vil ikke la det være usagt at det kunne ha vært ålreit om også AID i Grimstad hadde blitt prioritert. Behovet for nye lokaler er også meget stort ved denne skolen. Det bør understrekes at planarbeidet er kommet langt, og at prosjektet ikke er uoverkommelig stort. Jeg vil henstille til statsråden å vurdere en opprioritering av byggeprosjektet ved AID i Grimstad. ingeniørhøyskolene gir sine studenter, er viktig for evnen og mulighetene til å omstille og utvikle næringslivet. Jens Marcussen: Komiteen sier lite i innstillingen om den maritime høyskoleutdanning. Blant de enkelte institusjoner trekker man bare fram Tromsø og godkjenner at studieplassene økes nærmest som et distriktsutbyggingstiltak. Ingenting er nevnt om Haugesund. Jeg vil i denne forbindelse bare kort nevne Haugesunds spesialiteter med utdanningstilbud for havarivern og sikkerhetsspørsmål for arbeid på kontinentalsokkelen, som også Marit Løwig har nevnt tidligere i dag. Departementet har gitt lite grunnlag for å sikre et skikkelig miljø med stor nok kapasitet på de nevnte utdanningsfelt. Med den store søkermasse man har til Haugesund, ligger forholdet godt til rette for sikring av best mulig utdanning av nødvendig spesialpersonell for den fremtidige utvikling offshore. Jeg vil derfor be om at departementet snarest mulig legger grunnlag for et større elevopptak ved skolen. Det er å beklage at Haugesund maritime høgskole i så henseende er blitt tilsidesatt for andre skoler i budsjettet for 1984. La meg så ganske kort også få henlede oppmerksomheten på den utvikling av nærradiosendinger som vi har vært vitne til i prøvedriftsperioden. Det er interessant å se den utbyggingen som har funnet sted i privat regi, tross kringkastingsmonopolets enerett til offentlige finansieringsbidrag. Det initiativ og den oppfinnsomhet som har vært lagt for dagen når det gjelder privat sendervirksomhet, setter vi i Fremskrittspartiet meget høyt. NRK har ganske mye å lære med hensyn til å spare penger på programutvikling. Jeg vil uttrykke håp.om at lokalradiopionerene ikke blir tilsidesatt og dermed straffet når et mer permanent regelverk skal vedtas. Jeg vil ikke be om særfordeler for noen, men myndighetene bør ved tildeling av konsesjoner ta hensyn til at de som har skapt utviklingen, kan gis et grunnlag for videre drift. Min tilmålte taletid tillater ellers ikke at jeg tar opp mange saker, men la meg bare nevne forslaget om distriktsspredning av høyskoleutdanning i handelsfag. Av hensyn til nødvendig miljøoppbygging for denne utdanning bør distriktsutbygging komme i annen rekke. Riktignok har vi spredt bosetting i vårt langstrakte land, men bosettingsspørsmålene må ikke få lov til å være avgjørende foran enhver kompetanseoppbygging. En oppdeling og spredning av utdanningstilbudet for siviløkonomer vil skape små enheter og trangt miljø. mulig miljø for høyskoleutdanning, slik at de som tar slik utdanning, gis best mulig anledning til å perfeksjonere seg fer de oppgåver de får å løse i praktisk virke etter utdanningstiden. Mange talere, ikke minst komiteformannen, har i dag gitt uttrykk for store betenkeligheter med å foreta et stedsvalg. Jeg beklager derfor at man i dag nærmest tvinger fram en avgjørelse. Det hadde vært riktig å utsette saken. Mons Espelid: La meg først slå fast at eg seg på handsaminga av siviløkonomutdanningssaka som merkeleg. At ein einskild del av Kulturdepartementet sitt budsjett skal takast ut og handsamast for seg sjølv, er ein ting, men at dette valet mellom Bodø og Tromsø skal skje før ein både har bestemt omfang og tempo av utbygginga, finn eg å vere å starte i gal ende. Det naturlege ville vere å presentere lokaliseringsspørsmålet for Stortinget etter at dei andre spørsmåla var avklarte. Venstre ser på dette spørsmålet som vanskeleg. Ei rad prinsipielle grunnar talar til fordel for Tromsø. Både det at det her er snakk om ei høgskuleutdanning, at denne høyskuleutdanninga bør leggjast saman med andre studium på same nivå, og at Stortinget har vedteke å byggje ut eit fullverdig universitet i Tromsø, talar for at ein bør leggje det til denne byen. Når Venstre likevel veljer å gå inn for Bodø som lokaliseringsstad, har dette først og fremst praktiske årsaker. Vi vil etter vårt syn få den raskaste utbygginga når den skjer i Bodø. Dette vil vere ein styrke for næringslivet i landsdelen. Utbygginga i Bodø vil truleg også vere billigare ettersom det krevst færre nye stillingar, og ettersom eit nybygg står klart om ikkje så lang tid. Dette kan gje rom for ei styrking av høgskuleutdanning innanfor andre felt på kort sikt. Eg vil likevel sterkt streke under at Universitetet i Tromsø med dette ikkje må bli ei? mindreverdig universitet. Stortinget må følgje opp sitt tidlegare vedtak om å skape eit fullverdig universitet i landsdelen. Dette kan gjerast ved fleire ulike tiltak. For det første må den nye utbygginga av eit juridisk fakultet leggjast til Tromsø. For det andre må Universitetet i Tromsø få tildelt ein større del av forskingsmidlane slik at ein kan styrkje den vitskaplege kompetansen. For det tredje finn eg det rimeleg at den påtenkte utbygging av arkitektutdanninga skjer i Tromsø. Og sist, men ikkje minst: Ein må setje inn ein større innsats for å auke studiemotivasjonen blant nordnorsk ungdom, slik at rekrutteringa til lærestaden blir større. meg inn i slike lokaliseringsstridar. Men når det først er gjort, har Venstre altså funne flest gode argument for å leggje siviløkonomutdanninga til Bodø. Det positive er i alle høve at det no blir lagt grunnlag for ei siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Harald Ellefsen: Hele komiteen fremhever behovet for en styrking av den høyere tekniske og økonomisk/administrative utdanning. Budsjettforslaget innebærer også en klar prioritering av disse områdene. Jeg synes det kan være grunn til å fremheve den store innsatsen også private institusjoner gjør for å utdanne øko norner. Samtidig tilsier behovet en videre opptrapping av siviløkonomutdanningen i statlig regi. For egen del støtter jeg forslaget om å plassere siviløkonomutdanningen i Nord-Norge i Bodø, og kan stort sett slutte meg til den argumentasjon mindretallet fre mf ører i sine fraksjonsmerknader. Uavhengig av dette spørsmålet vil jeg henlede oppmerksomheten på den interessante utbygging av økonomisk/administrative studier som har skjedd i Trondheim de senere år. Siden 1981 har Universitetet og Lærerhøgskolen samarbeidet med Trondheim økonomiske faghøgskole om et fireårig økonomisk/ administrativt studium. De første 12 kandidatene ble uteksaminert i vår, og er meget godt mottatt av arbeidslivet. Universitets- og høyskolemiljøet i Trondheim ønsker å videreføre og videreutvikle dette tilbudet, noe som kan skje uten utvidede budsjettrammer. Med den skisserte fagkrets og et årskull på 25 studenter vil dette tilbudet ikke utgjøre noen trussel mot siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Tvert imot vil de to utdanningsretninger kunne samarbeide, også om fagkrets, til styrke for hverandre. Universitetsmiljøet i Trondheim har allerede lærerkreftene og har samtidig en spesiell forutsetning for å kombinere de økonomiske fag med basis i den økonomiske faghøyskolen, med samfunnsøkonomi, statsvitenskap, forvaltning, teknologiske fag m.v., med basis i det øvrige universitetsmilj ø. Ikke mer enn 4 pst. av studentene ved Handelshøyskolen i Bergen kommer fra Trøndelag-fylkene. Like lav er den andel av ferdig utdannede siviløkonomer som har sitt arbeid i denne landsdelen. En fordeling på grunnlag av folketall burde tilsi ca. 10 pst. av landets siviløkonomer, altså to —tre ganger det tallet vi har i dag. administrative utdanning, hvor det fortsatt er et stort udekket behov også i denne landsdel. Den utdanning som her tilbys, er viktig både for landsdelens ungdom og næringsliv. Jeg er kjent med at departementet nå har til behandling en søknad om videreføring av det fireåringe økonomisk/administrative studium i Trondheim. Det legges opp til et toårig grunnstudium med et toårig videregående påbyggingsstudium. Jeg håper dette initiativ blir møtt med den velvilje det fortjener. Per J. Husabø: Eg skal kort nemne eit par kapittel under Kultur- og vitskapsdepartementet sitt budsjett. Under kap. 342, Distriktshøgskoler, meiner fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, at det er særs viktig å leggje vekt p*å alle tiltak som kan fremje utviklinga av dei teknologiske og økonomisk/administrative studiane. Eg deler dette synet, og vil i denne samanhengen minne om situasjonen ved Sogn og Fjordane distriktshøgskule i Sogndal, der dei no er i ferd med å byggje opp eit slikt økonomisk/ administrativt studium. Eg minner om kva ein samla komite uttala i Budsjett-innst. S. nr. 12 for 1982-83: «Komiteen forutsetter at dette skal gi tilstrekkelig grunnlag for oppstarting av et økonomisk/administrativt studium, og regner med at departementet følger oppstartingen nøye med sikte på å sikre denne.» Føresetnaden var at det skulle overførast to stillingar frå Sosialhøgskulen i Florø til Distriktshøgskulen i Sogndal. Men i budsjettproposisjonen for 1984 er det likevel teke med berre ei ny undervisningsstilling. Dette skapar store problem for skulen, som på den måten ikkje vil vere i stand til ågi det studietilbodet som Kultur- og vitskapsdepartementet har godkjent, og som studentane har fått lovnad om. Eg vil gjerne spørje statsråden om det er von om at den amanuensisstillinga på kap. 342 som enno ikkje er plassert, blir tildelt Sogn og Fjordane distriktshøgskule i Sogndal. Med ei slik ordning vil det toårige studiet i økonomi/administrasjon kunne byggjast ut i 1984, slik Stortinget sin klare føresetnad var under handsaminga av budsjettet for 1983. Under kap. 384, Bibliotek- og litteraturføremål, ber komiteen departementet ta initiativ til å setje i gang ei offentleg utgreiing om boka og skriftmedia si stilling i det norske samfunnet. Frå fagleg hald i bibliotekkrinsar blir det peika på at boka er berre ein del av den totale medieinformasjonen. blir teken med i ei slik offentleg utgreiing. Vidare bør folkebiblioteka og fag- og forskingsbiblioteka vurderast under eitt. I utgreiinga som komiteen ber om, bør det også takast standpunkt til korleis ein slik medieinformasjon i vidaste tyding skal finansierast og administrerast, og i denne samanheng er det viktig at biblioteka sin naturlege plass blir vurdert. Hans J. Røsjorde: Representanten Grøndahl tok i sitt innlegg til orde for at karakterene skulle fjernes i ungdomsskolen. En slik handsrekning til det seneste utspill fra Norsk Lærerlag kommer ikke overraskende. At en bruker som argument at det ikke trengs karakterer ved opptak i videregående skoler når elevplassene er tilpasset ungdomskullene, tyder på uklar innsikt i skolens hverdag. Dersom en skal debattere dette på nevnte grunnlag, vil en fort oppdage at det er stor forskjell i sokningen til de ulike studieretninger innenfor den videregående utdanning, og jeg regner derfor med at elever som ønsker spesielle utdanningsveier, og som vil måtte konkurrere om disse etter representanten Grøndahls forslag, måtte tildeles plass ved loddtrekning. Det er imidlertid langt vektigere grunner til å beholde karaktersystemet i skolen — bl.a. det behov enhver føler for å vite hvor en står, og ikke minst det incitament karakterer er til å legge seg i selen. Dersom det ikke stilles krav, blir viljen til å gjøre et arbeid ofte deretter. Et system uten karakterer kan ifølge utspillet fra Norsk Lærerlag erstattes med et vurderingssystem, uten at dette presiseres nærmere. At dette gir spillerom for en langt mer subjektiv karakteristikk av elever enn hva det nåværende karaktersystem gir muligheter for, er åpnebar for enhver som har hatt sitt arbeid i undervisningssammenheng. For å illustrere dette kunne f.eks. en gitt oppgave være å finne en måte å bedømme elevers innsats på. Representanten Grøndahls løsning av oppgaven ved det hun har foreslått, ville jeg bedømme til stryk, mens jeg ville gi representanten Tungesvik en toppkarakter for hans forslag til løsning ifølge han uttalelse til Aftenposten vedrørende karakterer i skolen. De fleste vil være enig i at min vurdering av oppgavebesvarelsene var svært objektiv. I parentes bemerket er det ellers ikke ofte at jeg ville bruke denne karakter på hr. Tungesviks forslag i andre saker. Jeg er overbevist om at et klart flertall av elevene i alle skoleslag er tilhengere av karakterer. oppfatninger i den aldersgruppe som nå dominerer lærerorganisasj onene, og blant våre dagers skoleelever. At et flertall av foreldre også støtter det syn at det er behov for karakterer i skolen, synes ikke å bekymre lærerorganisasjonene. Er det fordi de tidligere proteststudenter fra 1960-årene nå ønsker å videreføre sine holdninger gjennom de organisasjoner der de nå har fått tilkjempet seg verv? Sigurd Verdal: Under kap. 389, Idrettsformål, blir det vist verbal velvilje som ikkje gir seg utslag i budsjettala: «Departementet vil arbeide for å sikre det økonomiske grunnlaget til idretten, slik at aktivitetane og anleggsutbygginga kan halde fram på eit høgt nivå.» Vidare står det skrive at Norges Idrettsforbund skal få ei løyving som gir ein svak realvekst i totalsummen for 1984. Dette vil seie at budsjettauken i kroner så vidt vil bli større enn prisstigninga. Ei slik tildeling vil ikkje vere tilfredsstillande for idretten, og i praksis vil det seie ein nedgang i løyvingane. Eg ser då budsjettmidlane i samanheng med dei sterkt aukande arbeidsoppgåvene. I dag har NIF eit medlemstal på snaut 1,5 millionar, og organisasjonen er såleis om lag dobbelt så stor som den nest største i landet vårt. Med sine godt og vel 10 000 idrettslag og innpå 40 særforbund seier det seg sjølv at det her krevst ressursar — først for å halde nivået ved like og dernest for å følgje opp auka aktivitetar pluss ein sterk vekst i talet på medlemer og lag. Og her er vi ved kjernen i saka. Den sterke veksten organisasjonen har hatt og har, er ikkje følgd opp med løyvingar over statsbudsjettet. Ein budsjettvekst som hovudsakleg berre fangar opp løns- og prisauke, er i realiteten ein klar tilbakegang i dette tilfellet. Styresmaktene ønskjer ein vekst innanfor denne viktige kultursektoren, som har så mykje å seie for helse og trivsel i lokalsamfunnet. Eg er viss på at også statsråden har eit ope auge for den store sosiale og miljømessige faktor idretten er, men dette burde kome betre fram i budsjettet. Eg er forundra over at også mellompartia går mot den auken i budsjettet som Arbeidarpartiet har gjort framlegg om, både direkte til Idrettsforbundet og til kulturformål i fylka. Midlane til idretten må ikkje berre knytast til tippeoverskotet. Det blir for ustabilt og utrygt og kan dessutan føre til uheldig spenning når pengane skal fordelast på drift og anleggsutbygging. I fjor såg vi tendens i denne leia. Det ligg eit stort ansvar her som vi ikkje kan skuve frå oss. er ein grunnleggjande føresetnad for harmonisk vekst. Det har lenge vore stilt om tippenøkkelen etter at Arbeidarpartiet i si tid gjennomførte opptrapping til 50 —50 mellom idrett og vitskap. Etter mitt syn er tida no inne til å vurdere denne fordelinga på ny. Eg vonar derfor statsråden vil innby til drøfting om dette punktet i kulturmeldinga. Med dei programpostane Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har om fordelingsnøkkelen, ser eg ikkje bort frå at det i Stortinget vil vere fleirtal for ei endring av tippenøkkelen til føremon for idretten. Eivind Bolle: Det synes å være brei politisk enighet om at Nord-Norge bør få sitt siviløkonomstudium. Regjeringen har brakt denne saken fram for Stortinget i forbindelse med Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett for 1984. Det som det i første rekke er delte meninger om, er spørsmålet om lokaliseringen. Skal siviløkonomutdanningen legges til distriktshøgskolen i Bodø eller til universitetet i Tromsø? En enstemmig komite uttaler i innstillingen at ut fra de opplysninger som foreligger, er begge de to alternativene for plassering i Nord-Norge tjenlige. Men så har komiteen delt seg i lokaliseringsspørsmålet — et flertall og et mindretall. Flertallet går inn for at utdanningen bør legges til Universitetet i Tromsø, og argumenterer med at Stortinget forutsatte, da denne undervisningsinstitusjon ble plassert, at den minst måtte ha 2 500-3 000 studenter for å kunne få den kompetanse, kvalitet og bredde som et universitet må ha. Det er vel ingen som er uenig i at Universitetet i Tromsø bør styrkes ved å skape sterkt nok miljø, stabilitet og mangfold i undervisningstilbudet. At man etter den forholdsvis korte tid, vel 10 år, siden Universitetet i Tromsø ble etablert, ikke har kommet opp i det antall studenter man forutsatte, er etter min oppfatning ikke noe argument for å legge siviløkonomutdanningen til Tromsø, for det er vel ikke antall studenter som bestemmer kvaliteten på en institusjon. Det er andre kriterier som bestemmer dette. Små universiteter kan også ha høy kvalitet. Ønsker man å styrke kvaliteten gjennom ekspansjon, synes det langt mer fornuftig å bygge videre på de fag man alt har etablert, enn å gå inn på nye feiter som bare har begrenset tilknytning til de eksisterende. direkte på de toårige utdannelser» som allerede er gitt fra distriktshøgskolene. Ved en slik vurdering burde etter min oppfatning flertallet like godt sluttet seg til mindretallet, som går inn for at denne utdanningen bør legges til distriktshøgskolen i Bodø — både ut fra distriktspolitiske begrunnelser og ut fra den faglige kompetanse som allerede er etablert på dette området i Bodø. Aslaug Fredriksen: Av innstillingen framgår det at det er enighet om nødvendigheten av å videreutvikle samarbeidet mellom skolen og arbeidslivet for å få flere og mer varierte opplæringstilbud. I desember 1982 ble elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri ved kgl. resolusjon godkjent som eget fagområde. Årdal og Sunndal Verk i Sunndal og Sunndal vidaregåande skole, som i lang tid hadde samarbeidet om opplæringsspørsmål, ønsket å gå et skritt videre i opplæringstilbudet i prosessoroperatørfaget i elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri. Fra sentralt hold er Årdal og Sunndal Verk i Sunndal utpekt som pilotbedrift for utvikling og utprøving av fagopplæring innen prosessoroperatørfaget. Et utdanningstilbud i Sunndal vil derfor i første omgang bli et landstilbud. Jeg kan opplyse om at bare ved bedriften i Sunndal er det årlige rekrutteringsbehov 20 — 30 operatorer. Når det gjelder etablering av ettårig kurs i prosessoroperatørfaget, venter skolen nå på klarsignal fra Rådet for videregående opplæring. Her må det kunne arbeides videre ut fra det grundige arbeid opplæringsrådet for elektrokjemifaget har utført. Sunndal vidaregåande skole sier at de ser store fordeler med mest mulig samordnet opplæring på grunnkursnivå både ut fra faglige og pedagogiske hensyn. På grunn av elevenes alder kan valg av spesialisering med fordel utsettes. Sammen med rent faglig vurdering av opplæringens innhold vil derfor prosessoroperatørlæringen være best tjent med å bygge på grunnkurs i maskin og mekanikk. ' Det videregående grunnkurs 1 i prosessoroperatørfaget må så legges opp i nært samarbeid mellom skole og bedrift, slik at den praktiske opplæring kan skje i bedriften. Dette opplæringstilbud vil ikke medføre det store behov for utstyr, og skolen har den nødvendige romkapasitet for et slikt tilbud. Jeg vil be om at dette nye yrkesfaglige opplæringstilbud får høy prioritet, slik at opplæringen kan komme i gang fra skoleåret 1984 eller senest 1985. Thea Knutzen: vært et sentralt tema i debatten. Etter min oppfatning har ikke noen av Arbeiderpartiets talere kunnet dokumentere at det er noen fundamental forskjell på realverdien av de bevilgninger som ble foreslått de to siste år med arbeiderpartiregjering, og de som er foreslått under Willoch-regjeringen. Komiteens formann trakk inn utviklingen helt fra begynnelsen av 1970-årene. Det er enighet om at kulturbevilgningene steg meget sterkt i 1970-årene, med tverrpolitisk enighet bak. Det var en oppbyggingsfase for mange av de institusjoner og tilskuddsordninger vi kjenner i dag. Men vårt poeng er at intet tre vokser inn i himmelen; det skjedde følgelig en utflating av den stigende kurven alt fra 1979 — 80. Det står urokket etter debatten, og det er da de voldsomme anklagene mot budsjettet kommer i et noe underlig lys. Jeg vil så gjerne kommentere enkelte utsagn i debatten. Representanten Tom Thoresen regnet opp noe av det Kulturdepartementet ikke brukte sine krefter på og nevnte bl.a.: «Ikke til å spre billedkunst til stadig flere, men til å skjære ned statlig støtte til utstillinger.» Sannheten i uttalelsen er tvilsom. Riktignok er bevilgningene til utstillingsformål redusert i budsjettet fordi departementet forutsetter økte egeninntekter ved utstillingene. Men vi har også fått tilleggskulturmeldingen som har to tiltak som i høy grad vil gi spredning av billedkunst til nye grupper. Det ene tiltaket er at Nasjonalgalleriet skal få overta Norges Banks bygg i Oslo. Nasjonalgalleriet har lenge hatt altfor trange forhold og har manglet muligheter til å stille ut kunst som galleriet har lagret. I Norges Banks bygg vil det også bli plass for Riksgalleriet, som har hatt det trangt lenge. I tillegg er det mulighet for at kunstsamligen som Rolf Stenersen skjenket Oslo, og som hittil ikke har vært tilgjengelig for publikum, kan stilles ut. Det andre tiltak jeg vil nevne, er at det foreslås statstilskudd til et nordnorsk billedgalleri. Begge disse tiltak vil spre gleden av billedkunst til et stort antall mennesker. Om tilskottsordningen til museer ble det i debatten uttalt at denne var skaret ned i forhold til inneværende år. Dette er ikke riktig. Posten har en nominell økning på vel 3 pst. Dessuten vil det bli gitt kompensasjon for lønnstillegg til de faste stillinger, slik at prisstigningen bare bør regnes på ca. 30 pst. av bevilgningen. Statsråd Kjell Magne Bondevik: Jeg vil i dette korte innlegget kommentere og besvare enkelte spørsmål som har vært oppe i debatten. Et par talere — hr. Strand og hr. Syrstad — har etterlyst departementets arbeid med en stortingsmelding når det gjelder forvaltningen av eiendommer under Opplysningsvesenets fond, nemnder prestegårdene. Hr. Strand sa at disse drives jevnt over med et dårlig økonomisk resultat. Det er nok en påstand som jeg ikke uten videre vil skrive under på, men jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på det nå. Jeg kan imidlertid berolige begge disse representanter med at den stortingsmelding de har vært klar over skulle utarbeides, er under arbeid og er i rute og vil komme til Stortinget i vårsesjonen hvis alt går slik vi nå ser det. Vi akter i denne meldingen å forsøke å forene de motstridende interesser som har kommet til uttrykk fra landbrukshold og kirkelig hold når det gjelder dette spørsmålet. Jeg har imidlertid i mitt første innlegg bebudet såpass mange stortingsmeldinger at jeg tenkte jeg ville ikke overvelde Stortinget med enda flere, men siden det ble spurt om det, ville jeg altså nå nevne det. Fru Kirsti Grøndahl sa i sitt innlegg at vi nå vel har en tilfredsstillende lærerdekning over hele landet, og brukte det bl.a. som argument for forslag om økt lærertetthet. Det siste kan vi vel alle ha et ønske om, men jeg tror likevel en skal være forsiktig med nå å si at vi har en tilfredsstillende lærerdekning for hele landet. Ting tyder på at vi fortsatt ikke har det i vårt nordligste fylke og neppe heller i deler av Troms. Fru Grøndahl var også inne på spørsmålet om tilbudet om spesialpedagogisk utdanning i Sandane. Jeg vil til dette bemerke at det av komiteens innstilling framgår at Stortinget sannsynligvis vil vedta en noe høyere bevilgning til studieringer på høyere nivå enn det Regjeringen har foreslått. Dette tilbudet i Sandane har bl.a. fått bevilgning fra dette kapitlet, og jeg vil tro det øker mulighetene for at dette tilbudet vil kunne videreføres. Når det gjelder de såkalte SKIP-kurs, som også fru Grøndahl tok opp, vil jeg bemerke at departementet akter å stille midler til disposisjon for en vide ref øring av de igangværende kurs i 1984, og vi skal ta komiteflertallets anmodning om å se på mulighetene også for bevilgning til nye kurs, opp til vurdering. Et par talere har etterlyst retningslinjer for statsstøtte til de kommunale musikkskoler. Jeg vil vise til det som står i proposisjonen, at Norske Kommuners Sentralforbund har gitt ut veiledende retningslinjer om dette, men departementet vil komme nærmere tilbake til en presisering og statlige retningslinjer for denne støtten. Da vil vi gjøre det i samarbeid med Norske Kommuners Sentralforbund og de kommunale musikkskolers landssammenslutning. (Statsråd Bondevik) La meg til slutt si at når det gjelder fredsfag i videregående skole, som bl.a. hr. Espelid tok opp, har jeg svart på dette i en spørretime nylig, og av dette svaret framgikk det at vi nå etter å ha fått svar fra Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, har bedt Rådet for videregående opplæring om å gjennomgå dette med sikte på raskt å kunne godkjenne en fagplan for fredsfag og sikkerhet i videregående skole. Ingeborg Botnen: I desember 1980 sluttet Stortinget seg til Regjeringens forslag om en påbygging på ingeniørstudiet i Porsgrunn til sivilingeniørnivå. I budsjettet for 1983 ble det vedtatt å opprette to professorat for videre arbeid med slik utdanning i Telemark og Rogaland. Da skulle vi tro at alt var i god gjenge. Det er det ikke. Stilling er verken opprettet eller utlyst i Telemark. Og så kommer høstens budsjettforslag. Der er Porsgrunn falt helt ut. Skuffelsen er selvfølgelig stor i Telemark, men jeg må også si at det rår en viss forbauselse. Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen har fulgt opp tidligere vedtak og foreslått opprettet et professorat i Porsgrunn. Når også det borgerlige flertallet sier at planlegging og oppstarting må skje hurtig, er det iallfall en enstemmig komites oppfatning at det haster. Dette må ha konsekvenser for den videre behandling i departementet. Så til en annen viktig sak for Telemark, nemlig Industriarbeidermuseet på Rjukan. Telemark fylkesting har enstemmig gått inn for bevilgning til prosjektet. Dette er imidlertid avhengig av at en får statlige midler til driften. Komiteen nevner i sin innstilling planen om et utvandrermuseum på Hamar, og finner det av stor interesse. Det er jeg enig i. Det er imidlertid av stor kulturhistorisk interesse også å ta vare på minner fra den utviklingen som for en stor del førte til stopp i utvandringen, noe som Industriarbeidermuseet vil gjøre. Vi har ingen museer som dekker forholdene omkring norsk vasskraftutbygging og tilhørende industribygging eller industriarbeidernes hverdag, mens vi bare i Telemark har 17 bygdemuseer. Dette museet er planlagt etablert i Vemork kraftstasjon, en gang en av verdens største kraftverk, der turbinene fremdeles er intakte. Prosjektet har samlet stor interesse og bred støtte. Jeg er glad for den positive vurdering fra en samlet industrikomite og statsråd Kristiansens løfte her i Stortinget. «aner tiltaket som så positivt og vil be departementet vurdere mulighetene for bevilgning på et senere tidspunkt». Mindretallet, Arbeiderpartiets medlemmer, foreslår en bevilgning på 1 mill. kr. på kap. 385, post 49, Ymse. Jeg vil be om at departementet følger opp disse uttalelsene, og er overbevist om at denne saken kan få en positiv løsning. Jens Marcussen: Både hr. Strand og hr. Syrstad bad i sine innlegg i formiddag om en hurtig avklaring av hvilken status prestegårdseiendommene skal ha i fremtiden. Jeg tillater meg i den anledning å minne om at jeg tok opp dette spørsmål ved innlevering av en interpellasjon allerede 18. mars 1982. Statsråd Austad fikk ikke tid til å svare i sin statsrådstid, og statsråd Bondevik har heller ikke ennå villet svare på interpellasjonen. Hr. Bondevik har imidlertid gitt et intervju om saken til en avis på Sørlandet for kort tid siden — etter mitt syn en noe uvanlig fremgangsmåte etter vanlig behandlingsprosedyre. Seiv har jeg bare fått en antydning om at interpellasjonen må ses i sammenheng med en melding som skal komme fra Kirke- og undervisningsdepartementet, og som statsråden nå nettopp sa skal komme til våren. Det har også tidligere hett både vår og høst. Etter at talsmenn for begge samarbeidspartiene til statsråd Bondevik i dag har etterlyst saken, er det liten grunn til å trekke saken i langdrag. Brukerne av prestegårdseiendommene bør snart kunne få et svar. Ellers har Reiulf Steen i dag, som under tidligere debatter, gitt uttrykk for bekymring vedrørende norsk språkutvikling. Han begrunner dette med den stadige mediepåvirkning av programmer fra utlandet. Ja, i verdenssammenheng er vi små, og det er derfor liten grunn til å anta at norsk vil kunne hevde seg særlig i konkurranse med andre langt mer utbredte språkkulturer. Vi har imidlertid ingen grunn til derfor å lukke oss ute fra verdenssamfunnet, men vi bør gå i oss seiv og se på hvordan vi utnytter egne ressurser for å vedlikeholde og videreutvikle vår egen språkkultur. Med to rettskrivningsformer og obligatorisk plikt til å utgi alle lærebøker i to utgåver må det være tillått å spørre om ressursutnyttelsen er riktig. Det må være riktig å gi en innføring i begge rettskrivningsformer i skolen. Dermed gis vi alle mulighet for å forstå begge skriveformer. Forhandlinger i Stortinget nr. 114. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. har nyttet. Det ligger også mye å spare i den offentlige skjemaflom hvis vi kunne gå over til ett skriftspråk pr. skjema. Her i huset må vi alle finne oss i at eksempelvis innstillingene blir et sammenkok av enkeltmedlemmenes skriveform, og hele det norske lovverk er utformet etter de forskjellige rettskrivningsformer som var gjeldende på det tidspunkt lovene ble vedtatt. Det sistnevnte er gode nok eksempler på at vi forstår hverandre godt nok her i landet. Jeg kan ikke se det annerledes enn at her ligger diverse midler å spare for innsats på langt viktigere felt for å ta vare på norsk kultur. Ut f ra det jeg har sagt, vil jeg også peke på den unødvendige forestilling vi belaster oss seiv med ved å kreve eksamen i sidemålsstil. Fremskrittspartiet har tatt opp dette spørsmål før, og jeg ber statsråden om å overveie oppheving av slik eksamensplikt. Ernst Wroldsen: Det var statsråd Bondeviks innlegg her i formiddag som fikk meg til å be om ordet nå igjen, og det gjelder voksenopplæring. Statsråd Langslet omtalte for noen år siden som stortingsrepresentant voksenopplæringen som et sorgens kapittel. Det kapitlet er jeg saksordfører for, og jeg må si at jeg føler at hr. Langslets karakteristikk av denne virksomheten hele tiden har preget regjeringen Willochs holdninger til voksenopplæringen. Helt siden denne regjeringen overtok, har voksenopplæringen vært en salderingspost. Men jeg vil også minne om at det i den samme perioden har vært en annen holdning til denne virksomheten her i salen, seiv om dette ikke alltid har kommet til uttrykk i form av økte bevilgninger til formålet. Det var derfor med en viss skuffelse jeg hørte statsråd Bondeviks omtale av komiteens innstilling angående voksenopplæringskapitlet. Statsråden uttrykte tvil om komiteen var oppmerksom på konsekvensene av sin forutsetning om uendrede tilskuddsordninger for 1984. Som saksordfører vil jeg derfor benytte denne anledning til å berolige statsråden med at vi er klar over konsekvensene, og jeg vil føye til at vi også er klar over konsekvensene dersom vi ikke hadde tatt inn disse klare forutsetningene i innstillingen. At vi er klar over konsekvensene, viser også merknaden hvor vi ber departementet komme tilbake med forslag om tilleggsbevilgninger. Det komiteen gjør, er ikke noe nytt. Vi hadde en merknad med samme innhold også i innstillingen for 1983. sluttet seg til at tilskuddsordningen skulle være uendret, ble forslaget droppet. Disse klare signaler fra komiteens side ved siste budsjettbehandling har vært etterlevd lojalt. I år er situasjonen enda klarere, idet hele komiteen står samlet om en ordlyd som det ikke er særlig rom for tolkning av. Vi regner derfor med at departementet også for 1984 vil følge komiteens innstilling. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at forslagene til tilleggsbevilgninger på dette området har blitt fulgt opp av Stortinget uten debatt. Jeg vil for ordens skyld, siden statsråden ordla seg som han gjorde, minne om at det er Stortinget som er den bevilgende myndighet. Marit Rotnes: Jeg vil i dette innlegget ta opp et tema fra Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett, nemlig ordningen med praksisstipend for sosialhøgskolene. Ifølge den godkjente studieplanen for sosialhøgskolene er det bestemt at studentene skal ha 28 ukers ekstern praksis, og at studenter i praksis skal følges opp av skolen. Videre er det slått fast at praksislærerne skal tilbys kurs. Gjennom denne ordning, som har fungert de siste fire —fem år, har studentenes merutgifter i praksis, de såkalte praksisstipend, blitt dekket utenom høgskolens budsjett av ufordelte midler i departementet. I budsjettet fra departementet for 1984 er forslag til bevilgning til disse praksisstipendene fordelt på de enkelte høgskolers budsjett. Men samtidig er de postene som praksisstipendene skal dekkes under, betydelig redusert. Dette vil få alvorlige konsekvenser for sosialhøgskolene i Stavanger og Trondheim fordi disse skolene i betydelig grad har sendt sine studenter ut i praksis i distriktene. For sosialomsorgen i distriktene er dette av meget stor verdi, samtidig som studentene gjennom praksisperioden får et inngående kjennskap til distriktenes problemer innenfor dette fagområdet. Det er derfor meget positivt at komiteen i sin innstilling uttaler at den ser det som svært viktig å opprettholde praksistilbudet til sosialarbeiderstudentene. Komiteen understreker den store verdien av slik opplæring, og ber departementet sørge for at praksisundervisningen kan opprettholdes. Jeg mener det er viktig at departementet merker seg komiteens uttalelse på dette punkt. Sosialhøgskolene trenger all mulig støtte i bestrebelsene på å utdanne sosialarbeidere som har best mulig kjennskap til det yrket de har valgt. mange ledige stillinger i distriktene etter endt utdanning. Det var først etter at vi fikk ordningen med praksisstipend, at en kunne registrere en merkbar øking i interessen for ledige stillinger innenfor den kommunale sosialomsorg i distriktene. Derfor er det så viktig at departementet sørger for at det økonomiske grunnlaget holdes oppe, slik en enstemmig komite ber departementet om. Liv Aasen: Når skal vi komme på linje med de øvrige nordiske land når det gjelder utbyggingen av våre symfoniorkestre? Her må vi forsterke vår innsats. Likeledes må vi gi bedre kår til Musikkhøyskolen, og vi må sørge for at unge komponister og dirigenter får oppgåver å vokse på. Det finnes en rekke ildsjeler rundt om i vårt land også når det gjelder innsats for musikklivet. I Trondheim har disse ildsjeler sørget for å ta initiativet til «Vårens musikkfestdager» og seminarer i tilknytning til disse. Dette er den eneste festival med hovedvekt på kammermusikk. Denne festival burde kunne få sin egen post på budsjettet i likhet med de andre festivaler. Kunstakademiet i Trondheim er ennå ikke overtatt av staten. Det er meget viktig at landets tre kunstakademier får mest mulig like vilkår og blir sett på som en enhet. Dette kan bare skje ved at staten også tar det fulle ansvar for Kunstakademiet i Trondheim. Og jeg tolker det som komiteen sier i årets innstilling, og det komiteen sa i fjorårets innstilling, som et påtrykk for at en slik statlig overtakelse skal finne sted. Arbeiderpartiet foreslår å styrke utdanningsmulighetene ved ingeniørhøyskolene og understreker behovet for å øke bevilgningene til disse skolene. Det var en tallrik ungdomsskare som ikke kom inn ved disse skolene i høst. Samtidig vet vi at behovet for utdanning på dette området er stigende. Sist, men ikke minst: Det går tregt med å gjennomføre den nye struktur ved Universitetet i Trondheim. Komiteen peker på at universitetet må få ressurser som er tilstrekkelige, slik at den nye strukturen kan fungere godt. Komiteen er opptatt av at det nå må komme fortgang i dette arbeidet. Komiteen oppfordrer simpelthen universitetet til å sette i gang med å søke etter administrasjonssjef på bakgrunn av at departementet har varslet en proposisjon som skal sikre stillingshjemlene. Hvis ikke departementet vil påskynde strukturendringene, må Stortinget gjøre det. at gammel prestisje kan vike. Det forventer vi av dem som har ansvaret for det som videre skal skje. Sven T. Falck: Det er tre konkrete saker jeg ønsker å ta opp i forbindelse med Kultur- og vitenskapsdepartementets budsjett. Det gjelder et mulig fremtidig norsk lydarkiv, sivilingeniørutdannelsen i Porsgrunn og Industriarbeidermuseet på Rjukan. Muligheten for opprettelse av et norsk lydarkiv har vært drøftet i lang tid. På privat basis er det opprettet en samling som med fordel kunne inngå som en del av et norsk lydarkiv. Departementet har i proposisjonen omtalt det arbeidet som blir utført av Utvalet til å greie ut arkivering av skrift, lyd og.bilete, oppnevnt 1980. Ifølge proposisjonen er arbeidet sluttført i oktober 1983. Det ville være av interesse, spesielt i forbindelse med spørsmålet om opprettelse av et lydarkiv, å få vite om utvalgsrapporten nå foreligger, og hvilke konklusjoner som er trukket når det gjelder lydarkivet. Oppstarting av sivilingeniørutdannelsen i Porsgrunn ser dessverre ut til å kunne bli en gjenganger i budsjettsammenheng. Stortinget har allerede sluttet seg til at det skal opprettes et professorat med tanke på forberedelse og planlegging av dette studiet. På grunn av trange økonomiske rammer foreslår departementet at denne stillingen midlertidig utlånes til Stavanger, slik at sivilingeniørutdannelsen der kan komme i gang på en forsvarlig måte. Flertallet i komiteen uttaler bl.a. i innstillingen at planlegging og oppstarting av sivilingeniørutdannelsen i Porsgrunn må skje hurtig, og at utbygging delvis må skje parallelt i Porsgrunn og Stavanger. Når det nå altså ikke er økonomisk mulig å komme i gang begge steder i 1984, forutsetter jeg at det er komiteens hensikt — og jeg vil anta også departementets hensikt — å komme i gang med planlegging av studiet i Porsgrunn ved at det opprettes et professorat f ra og med 1. januar 1985. Det klare behovet for en økning i utdannelsen av teknisk personell skulle understreke viktigheten av dette. Under behandlingen av Olje- og energidepartementets budsjett her i Stortinget den 29. november bad komiteflertallet olje- og energiministeren om å vurdere mulighetene for en bevilgning til Industriarbeidermuseet på Rjukan. Så vidt jeg forstod olje- og energiministeren, var også han positivt innstilt til tiltaket, men sa — så vidt jeg husker — at selve driften av museet vil komme inn under Kulturog vitenskapsdepartementets budsjett. halvoffentlige museer. Jeg vil derfor gjerne oppfordre også kultur- og vitenskapsministeren til å vurdere dette på en positiv måte. Turid Kristiansen: Det går fram av proposisjonen at man regner med at det er ca. 166 000 elevplasser i den videregående skolen allerede fra høsten 1983, altså er det målet nådd som Stortinget såtte for 1985 — 86. Ytterligere 4 000 nye elevplasser vil bli opprettet fra høsten 1984, noe jeg anser som meget positivt. Heldigvis slutter en enstemmig komite seg til dette. Til tross for den store økning som har skjedd i antall elevplasser i den videregående skolen, viser rapporter bl.a. fra Telemark at det er et større antall elever som er blitt avvist i år enn i fjor. I alt er det nå i Telemark ca. 6 700 elevplasser, medregnet de ekstraordinære, dvs. at det har vært en økning på 972 elevplasser. Til tross for dette er det 670 telemarkinger som ikke har kommet inn ved videregående skoler i år, mot 650 i fjor. De fleste som ble avvist, ønsket å komme inn på handverks- og industrifaglinje og helse- og sosiallinjen, og de fleste hører hjemme i Grenland-distriktet. På tross av at det ikke er nok elevplasser, og at søkere blir avvist, er det dessverre også elever som blir opptatt i videregående skoler som slutter etter en tid. Dette er et problem for fylkeskommunen fordi den videregående skolen taper penger når en elev slutter i løpet av undervisningsåret. Telemark fylkeskommune regner med at den hittil i år har gått glipp av ca. 730 000 kr. fordi 77 elever har sluttet i videregående skoler før 1. november. Staten og fylkeskommunen deler i dag utgiftene ved at staten gir et tilskudd pr. elev og ikke pr. klasse. Tilskuddet er for tiden ca. 12 700 kr. pr. år. Hvis eleven slutter, mister fylkeskommunen dette tilskuddet, eller det som er igjen hvis en deler summen på hele året. Telemark fylkeskommune regner med at den i gjennomsnitt taper ca. 9 000 kr. pr. elev som slutter før 1. november, og dessverre går ikke utgiftene ned tilsvarende. Lærerne får f.eks. et tilskudd på 10 000 kr. for hver elev over 27 i klassen, og seiv om elever slutter i en klasse, faller ikke tilskuddet bort. Jeg håper derfor departementet også vil vurdere dette spørsmålet når det gjennomgår statens normalsatser for dekning av fylkeskommunenes utgifter ved neste års budsjett. Helt til slutt vil jeg nevne Industriarbeidermuseet på Rjukan. Et enstemmig fylkesting og en enstemmig industrikomite har anbefalt dette, og jeg håper derfor at departementet i senere bevilgninger vil finne midler til dette. Rolf Nilssen: Jeg vil så sterkt jeg kan, understreke at stedsvalg for siviløkonomutdannelsen også er et valg mellom to institusjoner, Nordland Distriktshøgskole og Universitetet i Tromsø. Det må derfor være riktig å spørre hva som blir virkningen for hver av dem om den andre blir valgt, og hvilken framtid hver av dem har uten siviløkonomutdanning. Nordland Distriktshøgskole skulle etter min mening ha meget store muligheter. Til økonomisk/administrativ utdanning hadde høgskolen i år ca. 2 000 søkere. Nesten 1 900 av dem måtte awises på grunn av plassmangel. Distriktshøgskolen burde ha store nok oppgåver i forbindelse med å skaffe flere studieplasser til siviløkonomutdanning på dette nivå i stedet for å bruke ressurser og studieplasser ved sitt økonomisk/administrative studium til å bygge opp siviløkonomutdanning. Når distriktshøgskolens nybygg blir ferdig om få år, vil den kunne øke studenttallet med 130 plasser i forhold til dagens nivå. Da vil man kunne få plass både til flere studenter ved det økonomisk/administrative studium og til å realisere fiskeriteknologisk utdanning, som jo ble lagt til Bodø forrige gang Stortinget debatterte lokalisering av høyere utdanningstilbud i Nord-Norge. Da gjaldt det som vi husker, den maritime høgskolen. Siviløkonomutdanning i Bodø vil ha betydelige negative virkninger for Universitetet i Tromsø, først og fremst fordi man forspiller en av de få muligheter som eksisterer til ågi det en betydelig vekst i studenttallet, men også fordi det gir universitetet en konkurrent om nordnorsk ungdom som søker langvarig høyere utdanning. Siden siviløkonomutdanningen gir gode jobbmuligheter og derfor er sterkt etterspurt, kan en slik konkurranse ikke bare hindre vekst i studenttallet ved universitetet, men framfor alt også gi nedgang i et studenttall som allerede er for lavt. Ved plassering i Bodø forspiller man også en mulighet til å dreie det nordnorske universitetet sterkere mot landsdelens næringsliv og de problemer man der steller med. Det er etter min mening en sjanse man ikke bør ta. Jeg anbefaler derfor flertallets forslag i denne saken. Hallgrim Berg: Utover dagens budsjettinnstilling er det etter mitt syn viktig å arbeida fram ei større forståing for at det no på mange kulturområde kan opna seg perspektiv for ny sysselsetjing, vekst i økonomien og eit høgare bruttonasjonalprodukt. talarar før i dag har gitt uttrykk for at dei gjør. Attåt sine særlege kvalifikasjonar og oppgåver kan ein kunstnar vera like viktig for å skapa økonomisk framgang som ein ingeniør eller ein forskar. Eg tykkjer m.a. difor at tanken om eit slags nedre eller øvre fast tak for løyvingane til kulturformål sett som prosent av statsbudsjettet er temmeleg kunstig. Kultur er sjølvsagt noko meir enn kulturpolitikk, og ein medviten kulturpolitikk er sjølvsagt noko meir enn bare eit spørsmål om pengar. Stadig fleire menneske vil inn på statens lønningslister i kulturens gode namn. Samtidig arbeider ein god del organisasjonsbyråkratar for å pressa stadig større delar av kulturlivet og kulturarbeidet til å bli opptil 100 pst. avhengige av statleg stønad. I vår heimlege debatt er det utruleg kor få som synest å ha prinsipielle motforestillingar mot å klistra seg fast med slike avhengigheitsband. Totalavhengigheit av staten blir ikkje framstilt som noko trugsmål mot den kunstnariske integritet, medan eit eventuelt 5 pst. tilleggstilskot frå ikkje-offentlege kjelder straks blir framstilt som åtak på sjølve den kunstnariske fridomen. Men er ein realistisk, vil ein sjå at sponsring og reklame berre kan bli relativt små, men likevel nyttige supplement til alt det frivillige ulønna kulturarbeidet som blir drive, og den profesjonelle offentleg finansierte verksemda. Skal me makta ny ekspansjon i kulturlivet, må me ikkje på førehand støyta frå oss dei som vil satsa privat og frivillig. Samtidig må staten kjenna eit ansvar for det nyskapande, det eksperimentelle, det grenseoverskridande, dvs. ytringsformer og tiltak som samfunnet og treng, men som me i liten grad har røynsle for vil nyta godt av meir kommersielle finansieringsformer. Komiteformannen, Reiulf Steen, hevda i eit innlegg i kveld at statsråden opptrer som talsjonglør. Sjølv kjem han etter mitt syn i kategorien talmagikar. Mine eigne reknekunstar kan eg ikkje godt sjølv karakterisera. Eg vil berre seia at dersom den tidlegare handelsministeren stolar på gateselj årane i Mexico City, kan han og trygt handla hos meg i framtida, og då med to års kjøpsgaranti. Oddvar J. Majala: Jeg har med stor tilfredshet registrert at det planlegges igangsatt utdanning av siviløkonomer i Nord-Norge. Siktemålet med en slik opplæring må være å styrke tilgangen på fagpersonell, som igjen kan bidra til en styrking av landsdelens næringsliv. landsdelens særegne næringsgrunnlag. Ved Universitetet i Tromsø er det allerede etablert faglige og næringslivsrettede utdanningsmiljøer for fiskerifag, teknologiske fag og EDB. Gjennom samvirke med disse miljøer vil siviløkonomutdanningen ha det beste grunnlag for å utdanne ledere som kan stå for aktiv nyskaping i nye og tradisjonelle næringer i landsdelen. Det er kjent at Universitetet i Tromsø i lengre tid har hatt problemer med søkergrunnlaget. Skal institusjonen utvikles som et vitenskapelig ankerfeste i Nord-Norge, må en derfor bidra til å tilføre universitetet flere attraktive studietilbud. En bør være forsiktig med å legge nettopp slike tilbud til andre utdanningsinstitusjoner. Med det ressursgrunnlag vi har til rådighet, både det menneskelige og det økonomiske, vil vi neppe i overskuelig framtid kunne bygge opp flere vitenskapelige fagsentra i Nord-Norge. Vi må derfor også unngå en oppsplitting av ressursene som hindrer en effektiv utbygging av det fagsenter som allerede er etablert. Samtidig må vi stadfeste arbeidsdelingen mellom de ulike utdanningstilbudene. Det må være tillagt universitetene og de vitenskapelige høyskolene å utvikle et mer omfattende vitenskapelig og forskningsrettet tilbud av den art som bl.a. siviløkonomutdanningen representerer. For Finnmarks del vil vi heller ikke unnlate å nevne at Universitetet i Tromsø også på grunn av sin beiiggenhet gir oss større mulighet til å fange opp faginteresser og elevsøkning fra Finnmark. På dette grunnlag vil jeg, i likhet med Arbeiderpartiet, Høyre, Samenes Landsforbund og et enstemmig fylkesting i Finnmark, anbefale den nye siviløkonomutdanningen lagt til Universitetet i Tromsø. For øvrig vil jeg understreke at det er ønskelig at de ressurser som er tilført skoleverket i Finnmark i forbindelse med tidsbegrensede tiltak, forblir i fylket. Begrunnelsen må være å bringe skoleverket i fylket på nivå med resten av landet. Ressursene kan bl.a. nyttes til næringslivsrettet utdanning, utdanning for den samiske befolkning og forskning. Helt til slutt vil jeg vise til Stprp. nr. 147 for 1976 — 77, der det framgår at kringkastingsstasjon på Vanna er gitt høy prioritet. I årets budsjett framgår det imidlertid at prosjektering av dette anlegg vil bli utsatt inntil videre. Jeg beklager dette, og vil peke på den store betydning denne sender en vil få for sjøfarende i nordområdene. Jeg vil be statsråden vurdere igangsetting av prosjektering av anlegget ved neste års budsjettbehandling. Svein Alsaker: I et demokratisk samfunn må retten til å engasjere seg ut fra livssyn og overbevisning holdes høyt i hevd. Privatskoleloven hviler bl.a. på dette grunnsyn og på foreldrenes rett til å bestemme hvilken oppdragelse barna skal ha. Skal disse prinsippene etterleves i praksis, er det viktig at den faste økonomiske støtten ikke blir mindre enn loven forutsetter. Ved fjorårets budsjettbehandling viste komiteens borgerlige flertall til NOU 1981:24 «Forskrifter til privatskoleloven» og til innkomne tallopplysninger fra en del private skoler. På grunnlag av dette materialet viste det seg at tilskuddene til driftsutgifter for private skoler lå klart under de 85 pst. privatskoleloven forutsatte. Komiteens borgerlige flertall bad om at dette måtte bringes til opphør. Det er på denne bakgrunn gledelig nå å kunne konstatere at årets budsjettforslag innebærer en betydelig styrking av tilskuddssatsene med i alt 4,5 mill. kr. for så vidt gjelder de private grunnskolene. Ventelistene for ikke godkjente privatskoler er også mer enn halvert. Det er grunn til å gi Regjeringen og statsråden honnør for dette, og for Kristelig Folkepartis vedkommende viser det også den positive verdi regjeringsdeltakelse kan ha. Ennå har ikke tilskuddssatsene for de private grunnskolene kommet opp i 85 pst, slik loven forutsetter, og for de private videregående skolene er det dessverre ennå langt igjen før lovens krav er oppfylt. Jeg regner med at Regjeringen vil prøve å rette opp dette. Jeg konstaterer også at Arbeiderpartiets reduksjonsforslag på 15 mill. kr. på dette saksfeltet vil ha som konsekvens at det blir intet til nye skoler, intet til utvidelse ved de igangværende skoler og heller ikke noe til heving av tilskuddssatsene for de private grunnskolene, slik Regjeringen nå foreslår. Dette er det grunn til å merke seg. Når det gjelder lokaliseringen av siviløkonomutdannelsen i Nord-Norge, kan det selvsagt anføres gode argumenter både for Bodø og Tromsø. Jeg skal ikke prøve å repetere dem alle. Avgj ørende for min stemme til Universitetet i Tromsø er bl.a. at Tromsø ligger geografisk midt i Nord-Norge, universitetet har ledig kapasitet og har ennå langt igjen før det har nådd det antall studenter det var planlagt for. Generelt er det også min oppfatning at man bør være forsiktig med en ytterligere desentralisering av universiteter og vitenskapelige høyskoler utover det mønster man har i dag. Vi har tross alt bare 4 mill. mennesker i dette landet. Statsråd Lars Roar Langslet: Det var noen mindre ting til slutt. Representanten Liv Aasen stilte spørsmålet: Når skal vi komme på linje med de øvrige nordiske land når det gjelder besetning ved symfoniorkestrene? Mitt svar er: Så snart som overhodet mulig. På fem år har antallet musikere ved symfoniorkestrene økt fra 207 til 250, derav 4 nye inne i budsjettforslaget for 1984. Som Liv Aasen skjønner, er dette et typisk eksempel på den kulturelle rasering som vi driver fra Kulturdepartementet. Hr. Sven Falck tok opp spørsmålet om norsk lydarkiv. Det er varslet at innstillingen fra Berge Furre-utvalget kommer i nær fremtid. Departementet har imidlertid kommentert dette under omtalen av Universitetsbiblioteket i Oslo på side 50 i proposisjonen: «m.a. har nokre av spesialsamlingane heller tronge kår. Departementet meiner at lydarkivet som er ein lekk i ei slik spesialsamling bør styrkast så snart råd er.» Med andre ord, vi finner saken så viktig at vi ønsker fremdrift i den uavhengig av høringsrunden om Furre-utvalgets innstilling. Når det så endelig gjelder budsjettsituasjonen for Filmgruppe 1, har jeg merket meg at mindretallet foreslår post 73, produksjonsgrupper, forhøyet med 1 mill. kr. for å sikre fortsatt drift, mens flertallet følger Regjeringens bevilgningsforslag, som er bygget på forutsetningen om avvikling, en forutsetning som nå bli forskjøvet. Det ligger følgelig ingen budsjettmessig løsning for den aktuelle situasjon omkring dette spørsmål i det bevilgningsopplegg flertallet går inn for, og den situasjon som oppstår etter et slikt vedtak, vil derfor måtte drøftes nøye. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at jeg selvsagt vil holde meg til det vedtak Stortinget gjør. Som hr. Wroldsen minnet oss om i en helt annen sammenheng, er det Stortinget som er den bevilgende myndighet. Anne-Grethe Krogh: Budsjettproposisjonen for 1983-budsjettet, Stprp. nr. 1 for 1982-83, understreka trongen for ei naudsynleg styrking av Sogn og Fjordane distriktshøgskule, i første rekkje ved rask oppstarting av det økonomisk-administrative studiet. Komiteen slutta seg til ein slik tanke og gjorde samrøystes framlegg om dette ved ei overføring av dei to stillingsheimlane oppretta ved høgskulen i Florø til distriktshøgskulen i Sogndal. departeme ntet. Problemet er at budsjettproposisjonen for 1984 tilrår ei ny undervisningsstilling, noko som betyr berre fem stillingar i alt. Eg vil få lov til å presisere at det for skulen er av avgjerande betydning at det vert tilført to amanuensisstillingar i bedriftsøkonomi frå hausten 1984 for å kunne byggje ut det toårige studiet, slik Stortinget sin føresetnad var under budsjetthandsaminga i fjor. Utan denne siste undervisningsstillinga vil skulen ikkje kunne gje spesialiseringsretninga i bedriftsøkonomi og administrasjon. Eit førebels oversyn viser at om lag to tredjedelar av studentane ynskjer å ta denne retninga. Får dei ikkje tilbodet, er det fare for at fleire av dei og ein eller to av dei nytilsette lærarane vil slutte. Sogn og Fjordane fylke har ei underdekning på 300-400 studieplassar i forhold til gjennomsnittstalet for landet. Distriktshøgskulen i Sogndal er også ein av dei minste distriktshøgskulane vi har, og i forhold til skipingsår den skulen som i gjennomsnitt har fått det lågaste tilskotet av ressursar. Søkjarmassen til skulen er også svært god, ikkje minst er det mange søkjarar frå distriktet. Departementet legg i budsjettproposisjonen for 1984 spesiell vekt på å styrkje dei små distriktshøgskulane gjennom utbygging og gjennom styrking av fagstudium som allereie er i gang. Departementet legg også spesiell vekt på økonomisk-administrative fag og utdanning retta mot lokalt næringsliv. Slik sett er argumenta svært få for ikkje å tildele den ufordelte amanuensisstillinga på kap. 342 til Sogn og Fjordane distriktshøgskule i Sogndal. Asbjørn Sjøthun: Det var representanten With som fikk meg til å ta ordet igjen. I sitt innlegg om siviløkonomutdanningen angrep han Tromsø fordi bl.a. Troms fylke mente at siviløkonomutdannelsen hadde sin naturligste plass i Nord-Norge ved at undervisningen ble lagt til Universitetet i Tromsø. Han sa bl.a. at han «må reagere overfor den mentalitet som har gjort seg gjeldende i de senere år, at fordi Tromsø er blitt en universitetsby, skal alle mulige institusjoner og tiltak lokaliseres dit». Og videre at resultatet er blitt «stor boligmangel, høye priser og store sosiale prob lemer, noe som kjennetegner pressområder». Hr. With må forstås dithen — når han argumenterer som han gjør — at Bodø har lave priser, små sosiale problemer, ingen boligmangel osv. Dette er vel det man må kalle for saklig informasjon for sitt syn! imidlertid at hr. With ikke tok med at det var brudd på en vannledning i Tromsø by midt i forrige uke. Det ville også være et argument som naturlig ville passet inn i hr. Withs øvrige argumentasjon. Alle prognoser viser at Tromsø universitet vil forbli et miniuniversitet i dette landet hva antall studenter angår. Stortinget må kjenne sitt ansvar ved denne anledning, når det er mulighet for å styrke universitetets stilling. Det er heldigvis også de ansvarlige ved universitetet klar over. De kjemper for det, og hele landsdelen burde være stolt over denne holdningen. Saken gjelder således ikke utdanningsimperialisme fra Tromsøs side, men at man et annet sted i landsdelen skal etablere en utdannelse som komiteens flertall mener naturlig bør tilligge landsdelens eneste universitet. Komiteens innstilling taler sitt tydelige språk om den ufullstendige saksforberedelse departementet har stått for. Mot denne bakgrunn kunne man ventet en opphetet debatt. Det er ikke blitt tilfelle — snarere tvert om. Det er bare hr. With som finner grunn til å kalle denne debatten for en «mannjevning» eller et «bikkjeslagsmål», som han sier, mellom to fylkeshovedsteder som burde og kunne ha vært unngått. Når er det, så langt jeg har kunnet registrere i debatten, bare hr. With som har levd opp til sitt eget ordvalg om «bikkjeslagsmål» — og det fortjener de øvrige debattanter honnør for! Liv Andersen: Jeg skal verken snakke om Tromsø eller Bodø, men tvert imot om den praktiske/yrkesfaglige undervisningen som vi i mange år har vært opptatt av å satse mer på, både fordi rene teorifag etter hvert tok overhand, og fordi det er mangel på fagfolk på en rekke viktige fagområder. Den utdanning vi tilbyr de unge i disse fagene, er ikke på noen måte i pakt med tidens krav. Skolene sliter med en nedslitt og foreldet maskinpark, som ikke setter elevene i stand til å følge med i den tekniske og teknologiske utviklingen som stadig skjer i næringslivet. Utdanningen er ikke i takt eller pakt med det næringslivet forlanger og har behov for. Det er en kritisk situasjon med hensyn til materiell og utstyr ved de praktisk/yrkesfaglige linjer. Utdanningen ligger i dag flere år etter, istedenfor at den burde ligge foran eller i hvert fall være i pakt med tiden. Det stilles store krav til fagfolk i dag, og derfor er vi nødt til å gi ungdommen en mer tidsmessig utdanning i denne sektoren. arbeidsliv kan samarbeide. Dette har vi diskutert mange ganger i mange år her i Stortinget. Yrkesskolelærerne må få flere og bedre tilbud om praktisk-pedagogiske kurs. Det er mange lærere uten formell godkjenning som yrkesskolelærere, men etter gjennomføringen av et slikt kurs ville de kunne gi elevene en enda bedre undervisning. Komiteens flertall ønsker en sterkere innsats innen voksenopplæringen enn den departementet legger opp til, og advarer mot en innsnevring på dette området. En enstemmig komite uttaler at det ikke må foretas endringer i tilskuddsordningene eller tilskuddssatsene, slik at organisasj onene kan få de samme vilkår i 1984 som i 1982 og 1983. Men opplysningsorganisasj onene har i dag store problemer med regelverket for tilskuddsordningene. Prosenten av timelønnene er i dag den samme, men timelønnen er redusert fra 85 kr. i 1978 til 50 kr. i dag. Og når man da tenker på inflasjonen, er reduksjonen stor og katastrofal. Bevilgningen i 1982 ble ikke oppbrukt fordi regelverket gav for liten refusjon, og studieorganisasj onene så seg ikke i stand til å gjennomføre arbeidet. Kursavgiften er blitt så høy at vanlige folk ikke har råd til å delta. Denne folkeopplysningen har stor betydning for den kulturelle utvikling og aktivitet i lokalsamfunnet, og jeg vil spesielt nevne den betydning den har for kvinnene, som er av de ivrigste kursdeltakere. Vi venter derfor på den varslede stortingsmeldingen om voksenopplæringen, slik at Stortinget kan få en grundig debatt om disse problemene. Oddrunn Pettersen: Saksforberedelsen når det gjelder siviløkonomutdanningen i Nord-Norge, utmerker seg ikke med sin grundighet. Det er nesten utrolig at et så viktig utdanningsspørsmål for Nord-Norge skal avgjøres på så tynt grunnlag. At en enstemmig komite har sett seg nødt til å påtale mangelen på skikkelig saksbehandling, bare understreker dette. Behovet for høyere utdanning er stort i Nord-Norge, også når det gjelder siviløkonomer. Det er derfor viktig at denne utdannelsen blir lagt til landsdelen. Men det tjener ikke landsdelens interesser at vi avgjør slike saker revet ut av en utdanningsmessig sammenheng, og på så spinkelt grunnlag som det skjer denne gangen. Forseringen av denne saken blir enda mer uforståelig når vi vet at det i budsjettet ikke er fulgt opp med forslag til bevilgninger. Statsrådens forklaring på denne hast synes jeg ikke var overbevisende. med Nordlands befolkningsmengde og bedriftsliv. Dersom vi skulle bruke denne form for begrunnelse når det gjelder å få plassert virksomhet eller institusjoner i Nord-Norge, f.eks. i Finnmark, istedenfor i mer sentrale strøk, ville vi være dømt til alltid å lide nederlag. Derfor er statsrådens begrunnelse lite tjenlig for landsdelen på lang sikt. Universitetet i Tromsø har som overordnet målsetting å tjene den nordlige landsdel. Det er derfor viktig at universitetet gis mulighet til en tjenlig utvikling. Dersom universitetet skal få den betydning det er ment å ha, må stagnasjonen som universitetet nå er inne i, brytes. Det kan gjøres ved å etablere et studietilbud som kan gi universitetet den nødvendige vekststimulans. Et slikt tilbud er siviløkonomutdanningen. Universitetet har allerede vist sin berettigelse, og det er på mange mater blitt et «annerledes» universitet. Det har benyttet utradisjonelle modeller for sine studietilbud, og det har tilført landsdelen høyt tiltrengte fagfolk. Hele landsdelen vil tape på at universitetet ikke får de utviklingsmulighetene som er nødvendige. Den nordlige landsdelen har et spesielt ansvar for at så ikke skjer. Det skulle ha vært interessant å få diskutert mange deler av den utdanningspolitikk som bør føres i Nord-Norge. Som et ledd i en slik diskusjon ville forholdet til og samarbeidet mellom distriktshøgskolene, annen desentralisert høyere utdanning og Universitetet i Tromsø ha vært både interessant og nødvendig. Slik statsråden har fremmet denne saken, reduseres den til et rent lokaliseringsspørsmål. Det er til å gremmes over. Men når vi først må ta standpunkt, vil jeg slutte meg til komiteens flertall og stemme for Tromsø. Tom Thoresen: Det som har opprørt statsråd Langslet mest i den debatt vi har hatt, later til å være at han har forstått det slik at en av Arbeiderpartiets representanter har kalt ham ukultivert. Jeg skulle ønske at statsråden ville utvise det samme engasjement i forsvaret for kulturen og for kulturbudsjettet. Men her bruker til gjengjeld han og andre av Høyres representanter noen ganske besynderlige utregningsmåter for å påvise en mulig vekst i kulturbudsjettene. En ting er at statsråden tar utgangspunkt i salderingen, altså forlater seg på hva Stortinget vedtar som kulturbudsjett, mens han da tydeligvis ikke føler kallet til å stå på den samme forsvarsposisjon i forhold til hva som er Regjeringens opplegg, og som ligger i proposisjonen. En annen ting er at bl.a. trontaledebatten, og mener at jeg bruker tall om kulturbudsjettutviklingen feil. Jeg håper hun er oppmerksom på at det fins visse omlegginger i budsjettet, slik at man ikke uten videre kan sammenligne den budsjettproposisjonen vi behandler i år, med den vi behandlet i fjor. Hvis hun ser på det som nå er bokført under kategorien kulturformål, vil hun finne at de sammenlignbare tall viser en vekst på 0,8 pst. fra bevilget 1982 til forslag for 1983 og en vekst på 4,2 pst. fra bevilget 1983 til forslag for 1984, altså i begge tilfeller en realnedgang, fordi det her dreier seg om tall som ligger langt under prisstigningen i de to år vi snakkerom. Så vil jeg endelig si at jeg syns statsrådens uttalelse om Arbeiderpartiets fraksjon i kirke- og undervisningskomiteen går lovlig langt når han sier om vår behandling og ønsket om en utsettelse og grundig behandling av plassering av siviløkonomutdanningen i Nord-Norge: «Jeg tror nok den» — altså Arbeiderpartiets fraksjon — «hadde greid å vanskeliggjøre saken uansett hvor langt eller kort den var blitt presentert». Med den kritikk som er fremkommet av denne saksbehandling også av statsrådens egne partifeller i denne sal, tror jeg nok han bør tenke over at hvis det var statsrådens framgangsmåte som skulle vært utsatt for votering i denne sak, ville nok kanskje uttrykket «beklagelig» ikke vært til å unngå i et voteringstema. Georg Apenes: Jeg skal få lov å knytte et par bemerkninger til kap. 396, som omfatter NRKs kortbølgesendinger. Kvitsøy-kringkasteren er nå i drift. Rapportene fra brukerne er imidlertid ikke entydig positive. Senderen kan dessuten bare brukes for sendinger mot øst, dvs. i den retningen der det oppholder seg færrest nordmenn som formodes å ville høre på dem, skjønt kanskje også andre ville ha godt av det. For å imøtekomme behovet for sendemuligheter i vestlig retning har man nå besluttet å bygge enda en sender, nemlig på Sveio. Når den kan stå ferdig, avhenger av hvilke finansieringsordninger man velger her i huset Kvitsøy og Sveio var ment å skulle erstatte stasjonen på Øra i Fredrikstad. Nyanlegget var teknisk begrunnet i ønsket om å unngå genanse fra sterkere utenlandske stasjoner som opererte på de samme frekvenser. Dette problemet er imidlertid i de senere årene vesentlig redusert, og Fredrikstad-kringkasteren er stadig i drift og med utbytte. Lytterrapportene viser at den ikke lenger er så kondemnabel som mange i sin tid trodde. Om få år vil man via satellitteknologi kunne få en ganske annerledes effektiv dekning for de norske utenlandsprogrammene globalt sett enn ved de tradisjonelle jordbundne anleggene. Det fortoner seg derfor litt vanskelig å forstå hvorfor man nå skal bygge Sveio for midler som burde kunne brukes til andre kringkastingsformål. Etter min mening burde man kunne bruke Fredrikstad for dekning av sendingene i vestlig retning i tiden fremover til satellittene kan overta. At Fredrikstad-kringkasteren dessuten er en god arbeidsplass for en handfull høyt spesialiserte og kvalifiserte fagfolk, er selvfølgelig også et moment, seiv om det alene ikke kan være avgj ørende i denne problemstillingen. Nordmenn i utlandet vil kunne bli like godt betjent f ra Fredrikstad i de nærmeste årene som fra Sveio, ut fra de erfaringer vi nå har med Kvitsøy-senderen, og her er det også penger å spare — inntil 60 mill. kr., så vidt jeg har forstått. La meg også til kap. 2476, NRK, få legge inn et par gode ord for prioritering av sterkere bemanning av kontoret i Østfold. Det er langt svakere forspent både redaksjonelt, teknisk og administrativt enn andre lokalkontorer det er naturlig å sammenligne dette kontoret med, samtidig som oppgåvene og utfordringene er like store. Johan C. Løken: Regjeringen har gitt forskningen høyprioritet. Så vel de direkte bevilgninger over statsbudsjettet som andre nye tiltak som skal øke næringslivets innsats i og bruk av forskning, bærer bud om dette. Viljen til å gi denne viktige sektor større armslag må ikke få bli en skjerm mot det kritiske søkelys forskningens organisasjons- og arbeidsformer er modne for. Vår vitenskapstradisjon innebærer i en viss utstrekning at forskning er et mål i seg seiv. Den kritiske metode må nå også anvendes på forskningen seiv. Seiv om den samfunnsfaglige vitenskap bare i begrenset grad har vært brukt på forskningen som sådan, finnes det en del interessant materiale å plukke poenger fra: — Det vitenskapelige personale bruker opptil V* av sin tid til administrative oppgåver. * — Mellom 70 og 80 pst. av det vitenskapelige personale sitter i komiteer av ulike slag. —Av de matematisk/naturvitenskapelige forskere hadde bare 3 pst. i løpet av en 10-årsperiode gått over i næringslivet. — De fdrskerne som flytter på seg og finner ny-jobb, går som regel til offentlig administrasjon. Dette var noen spredte eksempler på svakhetstrekk i et forskningssystem som har stivnet til. Regjeringen har lansert en rekke initiativ for å gjøre forskningen mer virkelighetsnær, markedsorientert og framtidsrettet og sterkere knyttet til de utfordringer vi står overfor med tanke på industriell vekst, næringsmessig nyskaping og økt sysselsetting. Det er avgjørende at hele vårt politiske miljø stiller seg bak disse bestrebelsene på å gjøre vårt forskningssystem sterkere også i kvalitet, relevans og fleksibilitet. Knut Haus: Med dette bare en kort stemmeforklaring. Jeg synes det er noe betenkelig at et spørsmål om hvor siviløkonomutdannelsen skal foregå, i så sterk grad som tilfellet er, blir gjort til et «geografisk» spørsmål. For min del er hovedspørsmålet hvor denne utdannelsen undervisningsmessig sett hører hjemme. Og ut fra en slik synsvinkel er dette en utdannelse på et høyere nivå og bør derfor legges til et universitet. Dette er grunnen til at jeg vil stemme for at denne utdannelsen i dette tilfellet bør legges til Universitetet i Tromsø. Ved siden av dette hovedhensyn vil det alltid være en del sideordnede hensyn som bør vurderes og tillegges en viss vekt. Men disse sideordnede hensyn vil gi både Tromsø og Bodø pluss og minus. For min del er ikke noen av disse hensyn, eller summen av dem, så avgjørende at de oppveier hensynet til at denne undervisning og utdannelse bør legges til et universitet. Samtidig legger jeg videre vekt på at dette totalt sett vil styrke Universitetet i Tromsø. Jakob Aano: Eg må få lov å nemna eit punkt når det gjeld NRK sitt budsjett. Det er ei sak eg er svært opptatt av der, nemleg samisk undervisning. Utvalet Skolens innhald, som eg var medlem av, la fram ei eiga delinnstilling om dette. No er eg blitt gjort merksam på at departementet har skore kraftig ned på NRKs framlegg til løyving på dette feltet. I framlegget frå NRK, proposisjonens side 381, er det budsjettert med 8 320 000'kr. for 1984 for Undervisningsavdelinga. I 1983 hadde denne avdelinga eit budsjett på 7 500 000 kr. I budsjettframlegget frå Kultur- og vitskapsdepartementet er NRKs framlegg redusert til 7,5 mill. kr., dvs. det same som for 1983. Programtenesta elles i NRK har fått eit tillegg på ca. 4 pst., men ikkje eingong dette er kome med for Undervisningsavdelinga. Viktigaste grunnen til at NRK i sitt framlegg bad om ein auke i budsjettet for Undervisningsavdelinga, var at denne avdelinga i 1984 får sitt tyngste produksjonsår i det samiske undervisningsopplegget. Elementærkurset som heiter Dawin, og hovudkurset Samas krev ein sterkare innsats i 1984 enn i 1983. Med det budsjettframlegget som Kultur- og vitskapsdepartementet har lagt fram, er det vanskeleg å sjå at det samiske undervisningsopplegget kan gjennomførast slik det er planlagt. Dette skapar særlege vanskar av di brevskolane, som gjennomfører lærebokdelen og brevkurset, har fått si løyving av Kyrkjeog undervisningsdepartementet og dermed kan gjera sin del av arbeidet. Difor krev brevskolane at Undervisningsavdelinga også skal gjennomføra sin del, og det same krev dei nordiske samarbeidspartnerane — radioselskapa/brevskolane i Sverige og Finland. No når budsjettet er lagt fram slik, kan eg berre be om at ein, om det var råd, ser på dette på nytt, slik at den forpliktinga som vi har sagt at vi vil ta på oss overfor den samiske minoriteten i landet, også på dette området kan oppfyllast. Tore Austad: Hr. Steen har søkt å tilbakevise den sammenlikning mellom arbeiderpartiregjeringenes kulturbudsjetter og denne regjerings som viser at det var en atskillig sterkere realnedgang da enn nå. Denne sammenlikning betegnet han som tallsjonglering. Seiv trakk han en sammenlikning mellom kulturbudsjettene gjennom alle 70-årene fram til 1981 og Regjeringens to budsjetter for 1983 og 1984. Toppbudsjettet i 1982, som ble foreslått av regjeringen Harlem Brundtland og fremmet med helt bagatellmessige endringer av den nåværende regjering, innkasserte han helt og holdent til fordel for arbeiderpartiregjeringen. Nå gir det ikke særlig mening å sammenlikne budsjettene i en periode med sterk vekst med budsjettene i en periode preget av konjunkturnedgang, og derav trekke konklusjoner om vilje til innsats for kulturlivet. Derfor bør en sammenlikning skje under like vilkår, så å si. Det var grunnen til at jeg seiv i mitt innlegg sammenliknet kulturbudsj ettene etter det økonomiske omslaget, det vil si 1980 og 1981 med 1983 og 1984. En slik sammenlikning viser en markert større realnedgang for de statlige kulturbevilgninger i førstnevnte periode enn i siste. Tallene er minus 6 pst. i den første og minus 1,5 pst. i den siste. For å forenkle sammenlikningen holdt jeg 1982 utenfor, idet begge regjeringer har en andel i budsjettforslaget for dette år. Hr. Steen kan rett og slett ikke komme unna at nedgangen har vært sterkere før regjeringsskiftet enn etter, og det til tross for at de økonomiske vanskene forsterket seg. Dette resultat er atter en illustrasjon av de samfunnsgagnlige virkninger av en senket prisstigning, også for kulturbudsjettet. Under arbeiderpartiregjeringen ble kulturkronene stadig mindre verd. Nå blir de stadig mer verd. Hr. Steen brukte uttrykket sjonglør. Når man skyter med kanon, bør man passe seg for rekylen. Margit Hansen-Krone: Lokaliseringen av siviløkonomutdanningen i Nord-Norge er ikke alene et plasseringsspørsmål, seiv om også dette er en meget viktig faktor i den distriktspolitiske sammenheng. Siviløkonomutdanning på et så høyt nivå som det her er tale om, hever saken opp fra spørsmålet om stedsvalg til et prinsippspørsmål som angår den høyere utdanningens plass innenfor vårt undervisningssystem. Hvor skal nivågrensen gå i faginnholdet for plassering i distriktshøyskole eller universitet? Universitetet i Nord-Norge er ennå uferdig, ungt og meget sårbart. Dette universitetet har stort behov for å få utvidet fagområdene og øke studenttallet. Studentene driver ikke veldedighet. De er ikke så idealistiske at de søker om opptak eller forblir ved et universitet som mangler bredde og dybde i studietilbudene. At Universitetet i Tromsø fortsatt har altfor få studenter, skyldes sannsynligvis dette. Flere år på rad har derfor kirke- og undervisningskomiteen i budsjettinnstillingene påpekt nettopp de nevnte forhold. I årets budsjettinnstilling sier en enstemmig — jeg gjentar enstemmig — komite følgende: «Komiteen mener at det både er nødvendig å utvide fagspekteret og styrke de fagene som alt er opprettet, hvis en i løpet av 1980-åra skal kunne nå opp mot det studenttallet universitetet er bygd for.» I pakt med dette syn fremmer komiteens flertall forslag om at det etableres siviløkonomutdanning ved Universitetet i Tromsø. Hvor er så logikken hos komiteens mindretall, som avviser den enestående mulighet som samtidig foreligger til virkelig å kunne følge opp egne uttalelser i aktiv handling? Når det gjelder det distriktspolitiske aspekt, er det klart at Universitetet i Tromsø også på dette området har en meget sentral geografisk plassering i Nord-Norge. Til eksempel vil jeg nevne at samene nå har reserverte plasser ved Handelshøyskolen i Bergen. Det vil være helt naturlig at de samiske økonomstudentene også får studere ved Universitetet i Tromsø. Her finnes det allerede et stort samisk studentmiljø. har bl.a. egen aktiv studentforening. Universitetet har lærere som behersker samisk og kan påta seg oppgaven med å tolke vanskelige begreper, så studentene får forklaring på sitt morsmål. Ved å stemme for flertallets forslag om å etablere siviløkonomutdanning i Tromsø har Stortinget i dag en enestående anledning til å vise at prinsippene i enstemmige komiteinnstillinger og også i tidligere stortingsvedtak om Universitetet i Tromsø nå følges opp — seiv om dette må føre til en avgjørelse som skuffer enkelte. Til slutt vil jeg likevel si at uansett hvordan det går med avstemningen om stedsvalget, så vil jeg understreke at det er statsråd Langslet og regjeringen Willoch som sørger for at Nord-Norge nå får siviløkonomutdanning. Dette er prisverdig, så prisverdig at komiteens formann og flere talere — heldigvis ikke alle — fra Arbeiderpartiet gjør hva de kan for å drukne det positive i en strøm av kritikk mot Regjeringen. Per Hysing-Dahl hadde her gjeninntatt presidentplassen. Hans Svendsgård: Det kan da umulig være situasjonen for Universitet i Tromsø som er det viktigste i denne saken. Det viktigste må være virkningene for næringslivet. I den forbindelse er det viktig at det lages gode overgangsordninger mellom to-årig økonomisk/ administrativt studium og det nye siviløkonomstudiet. Det har vært hevdet at en slik overgangsmulighet kunne oppnås ved å etablere siviløkonomutdanning i tilknytning til et universitet. For distriktsungdommen vil imidlertid en slik løsning måtte fortone seg som et risikabelt eksperiment. Hvilken garanti har en for at et siviløkonomstudium ved et universitet, som er en selvstyrt institusjon, vil tilpasses til distriktshøgskolekandidatene, slik at de kan fortsette der uten tidstap? Det er opplagt at en slik overgang best kan organiseres innenfor ett og samme utdanningssystem. Dette er nok årsaken til det sterke engasjement fra Distrikts-Norge for at et nytt siviløkonomstudium må utbygges innenfor distriktshøgskolesystemet. Næringslivet vil i årene framover stå overfor store omstillinger. Særlig for Distrikts- Norge, med sine mange ensidige industristeder, vil disse problemene bli betydelige. Høyt kvalifisert arbeidskraft på det økonomisk/ administrative området vil bidra til å gjøre disse omstillingene mindre smertefulle. bedre tilgangen av siviløkonomer til distriktene har Regjeringen tatt et viktig prinsipielt standpunkt når det gjelder koblingen mellom høyere utdanning og regional utvikling. At siviløkonomutdanning ved Nordland Distriktshøgskole kan utbygges raskere og med mindre ressurser enn ved Universitetet i Tromsø, er også av stor betydning, spesielt når en ser på de ressurser en forventer å kunne bruke på høyere utdanning. Behovet for ledere i næringslivet tilsier også en rask igangsetting. Mens graset gror, dør kua. Sagt med andre ord: Vi kan krangle mens næringslivet dør av mangel på ledere. Regjeringen fortjener derfor ros for at den satser så sterkt på å få avklart saken. De saklige argumentene taler også for at Regjeringens stedsvalg er riktig. Derfor anbefaler jeg forslaget om Bodø som lokaliseringssted for siviløkonomutdanning i Nord-Norge. Stein Ørnhøi: Statsråd Langslet er med jevne mellomrom bekymret for at våre forskningsressurser blir så sterkt spredt utover landet. Og en slik bekymring er jo til å forstå. Men dermed blir det langt vanskeligere å forstå forslaget om å legge siviløkonomutdanninga til Bodø. Det betyr nemlig nettopp at vi får to institusjoner på universitetsnivå i den landsdelen som har det svakeste befolkningsunderlaget. Men det er kanskje slik at det ikke er så nøye når det gjelder Nord-Norge. Da opphører kanskje ellers viktige prinsipper å gjelde. Det som likevel er det viktigste med denne saken, er den fagdeling som nå skjer mellom Bodø og Tromsø. Universitetet i Tromsø blir sittende med fag som nødvendigvis ikke vil øke i omfang og viktighet. Det er liten trøst for Tromsø at de får beholde tysk, finsk og historie, når vektfag som bedriftsøkonomi, organisasjon og markedsføring legges til andre steder. Ellers er det naturligvis kjedelig at spørsmål som gjelder utvikling av høyere undervisning og forskning i Nord-Norge, blir underlagt den samme type behandling som gjelder for mer konvensjonelle lokaliseringssaker. Det er som kjent ikke en behandlingsform av det mest betryggende slaget. Innfører man geografi i behandlingen av en sak her i landet, har saklighetsnivået lett for å falle opptil flere hakk. Det visste man, og det ser man. Når voteringen er over nå i kveld, skulle jeg ønske at statsråden kunne ta et initiativ som kunne føre til en gjennomtenkt arbeidsdeling mellom universitet og distriktshøyskoler. vært vitne til i det siste i denne saken, eller kanskje rettere sagt utenfor denne saken. Arnljot Norwich: Siviløkonomsaken er trolig den viktigste utdanningspolitiske sak for Nord-Norge siden Universitetet ble opprette! Den burde derfor ha fått en bredere presentasjon. Flere viktige spørsmål er det etter min oppfatning ikke lagt tilstrekkelig vekt på, spesielt slike som gjelder det alternativ departementet ikke går inn for, nemlig Universitetet i Tromsø. Jeg vil trekke fram noen av de uavklarte problemstillingene: 1. Hva betyr akademisk bredde og nivå ved den institusjonen som skal gi siviløkonomutdannelse, f.eks. et språkfaglig miljø med 32 vitenskapelige stillinger, et EDB-senter med 19 vitenskapelige stillinger og et universitetsbibliotek med 34 stillinger, slik man finner det i Tromsø? 2. Hva betyr et forskningsnivå med godt og vel 70 doktorgrader og årlig ca. 500 vitenskapelige publikasjoner og artikler? 3. Hva nytte kan siviløkonomutdanningen ha av et samspill med eksisterende skolepregede universitetsutdanninger i Tromsø, f.eks. fiskerifag, medisin og teknologi? 4. Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt i Tromsø har en forskningsgruppe i økonomi — hovedsakelig bedriftsøkonomi — på seks personer. Ved Institutt for fiskerifag underviser 10 økonomer. Hvorfor legges det ikke like stor vekt på disse stillingene som på et tilsvarende antall ved Nordland Distriktshøgskole i Bodø? 5. Hvilke antakelser har departementet om den fylkesvise fordelingen i Nord-Norge av ferdige kandidater ved plasseringen av studiet i Tromsø eller i Bodø? Jeg nevner dette særlig på bakgrunn av de enstemmige uttalelser som er kommet fra Finnmark. 6. Hva betyr det betydelige fall i ungdomskullenes størrelse for departementets vurdering av studenttallet ved Universitetet? Hvilke andre studier kan i antall studenter oppveie siviløkonomutdanningen? Jeg registrerer at det foreligger ingen konkrete planer, kun tanker om dette sentrale spørsmål. 7. Ved Institutt for fiskerifag undervises det i dag i hele det obligatoriske pensum i økonomi ved Handelshøyskolen. Hvordan kan det da hevdes at Tromsø universitet ikke har noe stort fagtilbud innen sentrale økonomiske fag, slik Distriktshøgskolen i Bodø hevdes å ha? Etter min oppfatning vil en avklaring bl.a. av disse spørsmål tale i favør av Universitetet i Tromsø. Peter Angelsen: Det etter min mening beste innlegg i denne saken fant jeg i lederartikkelen i arbeiderpartiavisen Nordlands Framtid siste uke. Avisens leder var illustrert med bilde av en noe betenkt komiteformann, med underteksten: «Reiulf Steen (A) som er formann i kirkeog undervisningskomiteen, har fått de fleste av sine partifeller i komiteen med på et standpunkt som er politisk uforstandig.» Avisens leder berører videre kanskje kjernen i hva som er årsaken til at bl.a. komiteformannen har gjort denne saken til et stridsspørsmål, så jeg vil derfor sitere videre fra den: «Vi er oppriktig forundret over det standpunkt som de fleste i Ap-fraksjonen i komiteen er kommet til. Det er helt på det rene at partiets stortingsgruppe er delt omtrent på midten i denne saken, og det burde normalt også ha innvirket sterkere på komi tef r aksjonens standpunkt. Vi har på denne plass fra tid til annen ønsket en sterkere markering fra opposisjonens side overfor Regjeringen. Når dette skjer i spørsmål om geografisk lokalisering av en utdanningsinstitusjon, blir imidlertid markeringen helt krampaktig. Vi syns det blir lite perspektiv over en opposisjon når de awikende standpunkter manifesteres på en slik måte. Opposisjonens markeringsbehov bør være en bedre sak verdt enn å gå mot Regjeringen i en sak hvor dens forslag for en gangs skyld er velfundert. Det er et übestridelig faktum at Regjeringens forslag om Bodø er i samsvar med de sakkyndige tilrådinger. Forslaget grunner seg også på de faglige hensyn, og er dessuten den mest samfunnsøkonomiske løsningen. Når det er tilfelle, skal det mye til for å innta et annet standpunkt. Da blir det snakk om en demonstrasjon for markeringens egen skyld. Og det er akkurat det vi har en beklemmende følelse av er saken.» Så langt Nordlands Framtid. Jeg vet ikke om komiteformannen føler seg enda litt mer usikker i om han stemmer riktig i kveld når han velger Tromsø. Det får bli hans vurdering. Jeg vil i denne sammenheng dessuten trekke fram en del forhold som har samfunnsøkonomisk og distriktspolitisk relevans for fordeling av statlige ressurser i landsdelen. Tromsø er den bykommune i landet som har mottatt mest skatteutjamningsmidler, med 21,5 mill. kr. i 1983. Bodø kommune får til sammenlikning 2,8 mill. kr. utsagn savner sidestykke. Tromsø er det største — om ikke eneste — pressområde i landsdelen. Staten har ved den sterke satsing på universitet, sykehusutbyggingen og andre offentlige institusjoner bidratt sterkt til disse pressproblemene. I perioden 1976—1981 har Tromsø ifølge Statens Personaldirektorat fått 650 nye stillinger. Staten bør derfor ikke unødig bidra til slike pressproblemer. Universitetet i Tromsø vil stå overfor nye og utfordrende oppgåver i framtida som det bør samle kreftene om. Marit Rotnes: Det er ikke bare mindretallet i kirke- og undervisningskomiteen som er forbauset over at Kultur- og vitenskapsdepartementets forslag til NRK-budsjett legger opp til en så svak vekst bl.a. for program 2 i radio. Folk i Trøndelag som følger med i denne saken, synes også det er merkelig at departementet ikke har vist friskere innsatsvilje når det gjelder å få fart på etableringen av denne radiokanalen i Trondheim. Det er selvfølgelig heller ikke å undres over at den nytilsatte lederen av denne kanalen er skuffet over den trege framdriften. Flertallet i komiteen, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser heller ikke særlig glød når det gjelder denne saken. I budsjettinnstillingen uttaler de bare veloppdragent at de forutsetter at «opptrappinga av stillingar og ressursar for P 2 fylgjer intensjonane i stortingsvedtaket 21. mars i år» — da Stortinget vedtok å legge P 2 til Trondheim. Nå er det også viktig for flertallet å gjøre det klart at utbyggingen av P 2 skal skje slik at det ikke går ut over en videre utvikling av distriktskontorene. Denne siste uttalelsen kommer etter min mening i et merkelig lys fordi det samme flertallet i Innst. S. nr. 123 for 1982-83 fra mars i år nettopp la vekt på at utbygging av program 2-senteret i Trondheim ville få som konsekvens at distriktskontorene ville bli styrket, og at P2-utbyggingen ville øke omfanget av distriktskontorenes oppgåver. Det er bare et halvt års tid mellom disse innstillingene, og det hadde vel derfor ikke vært urimelig å forvente at departementet hadde tatt de budsjettmessige konsekvenser av de planer som ble lagt fram, og som Stortinget vedtok. Også flertallet i komiteen er tydelig skuffet, men det kommer ikke til uttrykk på annen måte enn at det i innstillingen sier: «men er i tvil om talet på stillingar er tilstrekkeleg for å nå dei mål som er sett for den nye kanalen». derimot foreslår økning i budsjettrammen som skal brukes bl.a. til en raskere oppbygging av P 2 og av distriktskontorene. Også den borgerlige regjeringen burde si B når den først har sagt A. Odd With: Tilhengere av Tromsø-alternativet for siviløkonomutdanningen har kommet med påstander som trenger korrigeringer. Det er benektet at lokaliseringen i Bodø vil bli billigere. Likevel innrømmes det at det nok vil være nødvendig med visse påbygninger i Tromsø, anslått at universitetet seiv til 6 mill.-8 mill. kr. Det er benektet at Tromsø vil trenge 10 flere stillinger enn Bodø. Likevel må en da erkjenne at når Bodø på forhand har et økonomisk/administrativt studium — altså en toårig utdannelse — som vil inngå som en første avdeling i siviløkonomutdannelsen, kan en umulig ha behov for like mange nye stillinger som Tromsø, som må bygge opp en fireårig utdannelse fra grunnen av. Det kan ellers være nyttig å registrere at mens driftskostnaden pr. student i Tromsø for staten utgjør 111 000 kr., er det tilsvarende beløp pr. student i Bodø 32 000 kr. Når det gjelder studenttallet, kan det være interessant å vise til at ved 100-årsjubileet for Universitetet i Oslo i 1911 hadde universitetet bare 1550 studenter, altså 300 færre enn Tromsø universitet har dette studieår. Likevel hadde Universitetet i Oslo fostret en rekke fremtredende vitenskapsmenn! Når dette er sagt, vil jeg peke på at Tromsø likevel bør få anledning til å utdanne flere studenter, men da i fag som ikke bryter med den vanlige universitetsstrukturen. Problemene med intergrering av Norges tekniske høyskole og Lærerhøyskolen i Trondheim iet Trondheim universitet, skulle være godt nok eksempel ved siden av de dårlige erfaringer fra Sverige. Dette at siviløkonomutdanningen skal bygge på de etablerte økonomisk/administrative studier ved distriktshøyskolene, er i seg seiv kanskje det sterkeste argument for at siviløkonomutdanningen naturlig bør legges til en distriktshøyskole og ikke til et universitet. Sigurd Verdal: Under budsjettkapittel 381 — Musikkformål — er det ført opp løyvingar til fire symfoniorkester, nemleg symfoniorkestra i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Kristiansand Symfoniorkester er ikkje kome med i budsjettet. Det har vore drøftingar mellom kommunen og departementet om saka med sikte på å tryggje denne viktige kulturfaktoren for framtida. M.a. sterkare medverknad frå kommunen si side for å oppfylle visse føresetnader for at staten skulle gå inn med fast årleg stønad. Siktemålet har vore å få ein liknande status for Kristiansand Symfoniorkester som for dei i Stavanger og Trondheim. Når dette sterke initiativet no er tatt i orkesterstyret og i Kristiansand kommune, og det er gitt reell økonomisk stønad frå lokalt hald, skulle dei prinsipielle innvendingane mot at staten løyver pengar, vere borte. Orkesteret har også fått ein tariffavtale. Symfoniorkesteret representerer eit viktig innslag i kulturlivet i landsdelen, og det ville bli eit stort tap for utviklinga av musikklivet i regionen om det no ikkje skulle bli økonomisk grunnlag for vidare drift. Det er også her tale om jamvekt mellom landsdelane når det gjeld statens løyvingar til denne typen kulturtiltak. Også i denne samanhengen ligg det til rette for ei årleg løyving her. Eg vonar at statsråden vil vurdere å yte ei ekstraløyving for 1984 under post 79.3, Ymse tiltak, Til rådvelde for departementet. Skulle dette vere umogleg, bør det vere rimeleg å vente at symfoniorkesteret blir ført opp med løyving frå og med 1985. Når det gjeld siviløkonomistudiet, er det mitt syn at det bør knytast til ein distriktshøgskole. Det vil gi den smidigaste ordninga for studentane ved overgang frå det økonomisk/administrative distriktshøgskoletilbodet direkte over på siviløkonomstudiet utan tidstap. Ekserptise på økonomisk/administrativ utdanning i dag finn vi ved Norges Handelshøyskole, distriktshøgskolane og Bedriftsøkonomisk institutt. Det er upraktisk og omstendeleg å byggje opp ei utdanning ved ein institusjon som ikkje har praktisk røynsle på området. Eg stør difor statsråden i denne saka. Hans E. Strand: Arbeiderpartiet har både i innstillingen og i debatten gitt uttrykk for at partiet er lite fornøyd med forberedelsen av forslaget om å legge siviløkonomutdanningen i Nord-Norge til Nordland Distrikshøgskole. Ved vurderingen av dette spørsmålet er det nødvendig å se på flere forhold. Dette gjelder bl.a. hva som ville ha vært alternativet til en presentasjon i budsjettet for 1984, og hvilket tidsperspektiv det er tjenlig å arbeide etter. La meg først se på situasjonen i Nord- Norge nå. Landsdelen har langt lavere dekning av siviløkonomer enn resten av landet. Nord-Norge har mange ensidige industristeder, hvorav flere med store vansker. Bergverksdrift blir nedlagt eller er i fare. Jordbruksnæringen melder om konkurser, og fiskeriene har problemer med naturgrunnlaget. Behovet for fagfolk med økonomisk innsikt som kan trekke i gang ny virksomhet i Nord-Norge, er derfor meget stort, og det er like klart at det haster. Ved vurderingen av de ulike presentasjonsformer for stedsvalget med hensyn til siviløkonomutdanningen i Nord-Norge bør det derfor legges stor vekt på hvilken presentasjon som kan gi det hurtigste resultat. Hvilke alternativer var aktuelle for å legge stedsvalget fram for Stortinget? Det ene alternativet var budsjettforslaget. Dette gir klart den raskeste behandling. Et annet alternativ var å legge saken fram som en egen melding. Dette burde kunne skjedd relativt hurtig, med behandling her i Stortinget i løpet av vinteren eller våren. Tilsynelatende bare et halvt års utsettelse, men ganske sikkert et års utsettelse med hensyn til studiestart i Nord-Norge. Det tredje alternativet var en presentasjon i den varslede melding om høyere utdanning. Dette alternativ ville ganske sikkert gitt to års utsettelse med siviløkonomstudier i Nord- Norge. Det spørsmål vi så står igjen med, er dette: Ville Stortinget fått klart bedre grunnlag for sin beslutning om en av de to sistnevnte presentasjonsformer hadde blitt valgt? For beslutningen i dag har vi en knapp argumentasjon i proposisjonen, et langt utfyllende brev fra departementet, Hermansen-utvalgets innstilling og en meget omfattende dokumentasjon fra de to miljøer som står bak Bodø og Tromsø. Dette gir oss i sum en informasjon som jeg tror de fleste ikke har noen vansker med å akseptere som tilstrekkelig for stedsvalget. Hva ville alternativet med en særskilt melding gitt i tillegg av beslutningsgrunnlag? Først og fremst en mulighet for en mer systematisk presentasjon av de to lokaliseringsalternativer. En slik melding ville ikke kunne sette stedsvalget inn i en mer fullstendig utdanningspolitisk sammenheng. Dette ville først en presentasjon i meldingen om høyere utdanning gitt en mulighet for. Min konklusjon blir: En presentasjon av stedsvalget i en egen melding ville hjulpet Stortinget lite i arbeidet med å ta den beste beslutning, men klart betydd en risiko for et års forsinkelse. Osmund Faremo: Det er synd at det ikkje blir noka bygging for Agder ingeniør- og distriktshøgskule i Grimstad. Planarbeidet er godt i gang, og prosjektet er ikkje stort. Situasjonen lokalt er at det er arbeidsløyse og ledig kapasitet i bygg og anleggssektoren. massevis av leselyst i dei nye store ungdomskull. Regionen rett og slett skrik etter nye typar arbeidskraft med m.a. teknisk-økonomisk og datateknisk innsikt, arbeidskraft som kan vere med og omstille og utvikle Agder. Knapt nokon region har større vanskar enn Agder for tida. Mitt fylke, Aust-Agder, toppar som kjent arbeidsløysestatistikken her i landet, samstundes som få regionar har større moglegheiter enn denne landsdelen. Det skal byggjast i Horten, og det planleggjast bygging i Kongsberg. Men når blir det Grimstads tur? Eg bed også, som kollega Liltvedt, statsråd Langslet sjå på saka ein gong til! Agder distrikshøgskule har elles som kjent engasjert seg sterkt og aktivt for at dei regionale høgskulane skal nytte sin kapasitet og ekspertise meir direkte i sysselsettingsspørsmål og næringsutvikling i sitt dekningsområde. Dette må seiast å vere eit pionerarbeid, og går direkte på å tilpasse utdanningsinstitusjonane til og nytte dei i det praktiske arbeids og næringsliv, altså ei direkte matnyttig utnyttig av den teoretiske lærdom både for utdanningsinstitusjonen sjølv og for studentane. Dette ser eg som ei hovudsak for distriktshøgskulesystemet, og eg er difor også innstilt på å stø lokaliseringa av siviløkonomutdanninga til distriktshøgskulen i Bodø. Argumentasjonen er i den samanheng den same som for å leggje sivilingeniørutdanninga til distriktshøgskulane i Rogaland og Telemark. Lokaliseringsspørsmål er alltid vanskelege å ta stilling til. Det er ingen vanskar med å forstå argumentasjonen om lokalisering til Universitetet i Tromsø. For min del legg eg mest vekt på den praktiske sida i denne samanheng og går difor inn for Bodø. Men eg stør sjølvsagt fullt ut at Tromsø universitet må tilførast nye oppgåver tilpassa universitetsnivå så snart det er mogleg å finne passande fag. Bl.a. er jusstudiet nemnt. Eg vil for min del rå til at ein set alle krefter inn på å skape eit nytt grunnlag for vidare utvikling av Universitetet i Tromsø. Reiulf Steen: Jeg registrerte med interesse at statsråd Langslet oppfatter et par måneders utsettelse av behandlingen av siviløkonomutdanningen som en uakseptabel forsinkelse. Det må bety at statsråden meget sterkt har påtatt seg den forpliktelse å komme meget raskt tilbake til Stortinget med konkret opplegg for hvordan utbyggingen av siviløkonomutdanningen i Nord-Norge skal finne sted, når den skal finne sted, og med hvor store bevilgninger. har forpliktet seg så sterkt overfor Stortinget at vi i kirke- og undervisningskomiteen meget snart i 1984 vil motta et slikt konkret opplegg fra statsråden og Regjeringen. Statsråd Lars Roar Langslet sa ellers i sitt siste innlegg som svar på den kritikk han har vært utsatt for på grunn av saksbehandlingen, at det for Arbeiderpartiet har vært bekvemt å satse på kritikk av statsråden fordi det har vært og er uenighet om plasseringsspørsmålet i Arbeiderpartiets gruppe. Ja, vi har ikke lagt skjul på at det er slik uenighet i Arbeiderpartiets gruppe. Men meg bekjent fins det knapt noen politisk gruppering i Stortinget hvor ikke en slik uenighet er til stede. Denne tilbakevisning fra statsrådens side av kritikken mot saksbehandlingen er i virkeligheten samtidig en tilbakevisning av en enstemmig komitemerknad. Jeg registrerer også at statsråden ikke har sagt et eneste konkret ord om hvordan han vil sikre Tromsø universitets framtid. Det er kommet løse antydninger om at studenttallet muligens kan komme til å øke, men ingen konkrete forslag. Det er ikke kommet noen beskrivelse av hvordan dette konkret skal skje, eller av hva Regjeringen har tenkt seg å ta av konkrete skritt for å bringe studenttallet opp på det nivå som er helt nødvendig hvis vi skal greie å opprettholde Universitetet i Tromsø og i landsdelen. Hr. Austad gjorde oss delaktig i den kunnskap at når en skyter med kanon, bør en passe seg for rekyl. Da hørte jeg meget nøye etter, for der snakket hr. Austad om noe han har meget gode kunnskaper om. Jeg har ikke kjent noen slik rekyl. Hr. Austad gav oss ellers den meget oppsiktsvekkende informasjon at den økonomiske lavkonjuntur såtte inn samtidig med dannelsen av regjeringen Willoch i Norge. Det er en påstand som vi aldri har vært inne på tanken å ville fremme. Statsråd Kjell Magne Bondevik: La meg i dette forhåpentligvis siste innlegg fra min side i dagens og nattens debatt få kommentere et par ting som har vært fremme på tampen når det gjelder Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett. Hr. Marcussen var inne på spørsmålet om en stortingsmelding når det gjaldt forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, og gav uttrykk for at det ikke var noen grunn til å trekke den saken i langdrag. Jeg kan opplyse at vi ikke har til hensikt å trekke den i langdrag. Vi skal behandle den så fort som det saklig lar seg gjøre. Men jeg må understreke at denne saken er uhyre komplisert, og at det har mattet ta noe tid å utrede den på en forsvarlig måte. fullt så enkel som hr. Marcussen framstilte det. Det at en statsråd uttaler seg om spørsmål som også er aktuelle politiske spørsmål, er ikke uvanlig, og jeg kan ikke forstå hr. Marcussens reaksjon på det. Hr. Wroldsen var inne på min omtale av komiteens merknader om voksenopplæring. Der stilte jeg et spørsmålstegn ved hvorvidt komiteen var fullt klar over de økonomiske konsekvenser av den forutsetning de har bygd inn i merknadene. Jeg har sjølsagt merket meg det hr. Wroldsen som saksordfører her sa, og det som står i komiteinnstillinga. Jeg vil føye til at jeg har som siktemål å fremme den bebudede stortingsmelding om voksenopplæring så tidlig i vårsesjonen at Stortinget, forhåpentligvis, kan behandle den før sommerferien. I den meldinga vil vi, som vi har bebudet, også ta opp spørsmålet om tilskuddsordninger og tilskuddssatser. Og om det etter vår vurdering skulle bh nødvendig å justere disse, regner jeg med — hvis det er praktisk mulig for Stortinget å behandle meldinga i vårsesjonen - at det ikke vil skje før etter at Stortinget har behandlet denne stortingsmeldinga. Og da vil jeg tro at vi har funnet en tilfredsstillende måte å behandle dette på, at vi har funnet en behandlingsmåte som også imøtekommer andre merknader fra komiteen om at det ikke må skje avgjørende endringer på dette felt før Stortinget har behandlet den varslede voksenopplæringsmeldinga. La meg til slutt også få opplyse at vi om kort tid, sannsynligvis bare noen få dager, vil legge fram i form av en stortingsmelding en orientering til Stortinget om et nytt tilskuddssystem for brevundervisningen som vil gi bedre budsjettstyring med dette feltet. Hanna Kvanmo: Det er med den største ulyst jeg tar ordet i denne saken fordi lokaliseringsstriden helt får overskygge det gledelige i at Nord-Norge skal få et nytt undervisningstilbud som kan styrke både bosetting og næringsliv, og framfor alt det gledelige i at vi kan få beholde den ungdommen i landsdelen som ellers ville ha reist sørover for å få sin utdanning, og som kanskje ville ha slått rot her. Det var Høgskolerådet i Nordland og Nordland Distriktshøgskole som reiste spørsmålet om siviløkonomutdanning i Nord-Norge allerede i 1979. De to institusjonene tok da initiativet til en konferanse om saken. (Kvanmo) en påbygging av det økonomiskadministrative studiet som skolen allerede hadde. Den 12. november 1980 hadde Petter Thomassen en interpellasjon i Stortinget om saken. Den daværende kirke- og undervisningsministeren, Einar Førde, sa da: «Ny siviløkonomutdanning bør bygge på det desentraliserte mønsteret vi har fått i den økonomisk/administrative utdanninga, slik at det blir utvikla vidareutdanningstilbod fram til siviløkonomkompetanse.» Han sa videre: Departementet har førebels fått framlegg om ny siviløkonomutdanning frå Agder distriktshøgskole og Nordland distriktshøgskole. I det vidare arbeidet med saka fortener framlegget frå Nordland distriktshøgskole særleg interesse.» De fleste som hadde ordet i debatten, gikk inn for Nordland. Så ble Hermansen-utvalget nedsatt, og det avgav innstilling i november i fjor. Flertallet på fem personer gikk inn for lokalisering i Bodø. Mindretallet, to personer, gikk inn for å legge utdanningen til Universitetet i Tromsø. Det falt aldri meg inn at det skulle bli noen stor strid* om lokaliseringen. Det var Nordland som hadde tatt initiativet, og Nordland som hadde fått tilslutning både under interpellasjonen i Stortinget og i Hermansen-utvalget. Før denne saken kom opp, hadde vi hørt svært lite om hvor dårlig det står til når det gjelder utbyggingen av Universitetet i Tromsø — at det er så vanskelig å få fylt opp med studenter etter hvert som bygningene nå kommer. I denne debatten har vi delvis fått høre at det står svært så dårlig til, mens andre igjen har forklart oss hvor godt det står til i Tromsø, og at man derfor skal legge siviløkonomutdanningen dit. Det hadde kanskje vært bedre om man hadde valgt seg ett sett med argumentasjoner og hadde holdt seg til det. Jeg skal stemme for Bodø her i kveld. Men jeg kan love at jeg skal støtte andre initiativ som universitetet måtte komme til å ta for å få lagt flere studieretninger til Tromsø, framfor alt for å få ressurser som gjør at universitetet kan utvikle seg på en måte som vi alle kan være tjent med. Grete Knudsen: Statsråd Bondevik omtalte de funksjonshemmede tidligere i dag, men unnlot å nevne hvordan de hindres i en meningsfull samhandling med andre mennesker, ute blant folk flest. Dermed begrenses deres muligheter og våre muligheter. mennesker med ulike behov, mister vi også vår evne til å tolerere at vi er forskjellige. Det har vært bred enighet om at likestilling i samfunnet forutsetter at de funksjonshemmede sikres tilhørighet i et naturlig lokalsamfunn og får nødvendige tjenester fra de vanlige organene som alle oss andre. Disse mål har også statsråd Bondevik tidligere vært enig i, bl.a. gjennom drøfting av de funksjonshemmedes plass i samfunnet. Grunnskolen er viktig i arbeidet for å nå disse målene. Det er det eneste offentlige tilbud som retter seg mot alle barn. Samvær i skole og på skolevei er viktig for å oppnå tilhørighet. Funksjonshemmede som ikke er med i dette samspillet — som står utenfor fellesrammen på godt og ondt — blir «de andre» som ikke hører til. Dette er noe av det perspektivet vi må ha for oss når vi drøfter fortsatt særomsorg, som statsråd Bondevik slo til lyd for i formiddag. I stortingsmeldingen om grunnskolen fremhever departementet realisering av menneskeverdet. Men hva formidler vi om barn og unge som støtes ut av skolesamfunnet? Hva med deres likeverd? I det samfunnet som statsråd Bondevik i dag skisserte, er noen likere enn andre. Det er fortiden om igjen. Funksjonshemmede har samme behov, samme ønsker og drømmer som alle oss andre. Det bør vi som bevilger penger, aldri glemme. Statsråd Bondevik har glemt det. Det viser han ved ikke å følge opp den juridiske retten for funksjonshemmede til videregående opplæring i vanlig skole, men i stedet oppvurderer spesialskole ne igjen — de skolene Arbeiderpartiet tenkte seg gradvis nedbygd, ettersom vi skulle få en romslig skole for alle barn, seiv for den veikeste av oss. Ernst Wroldsen frafalt ordet. Presidenten: Presidenten er takknemlig! Per A. Utsi: Jeg ber om ordet i forbindelse med spørsmålet om siviløkonomutdannelsen i Nord-Norge, men kanskje ikke for å besvare så mange spørsmål som jeg blir nødt til å stille. Jeg stiller spørsmålet om hva Stortinget anser som sin oppgave ved denne anledning i forhold til å gi Nord-Norge et nytt videreutdannings og høyereutdanningstilbud. Ønsker Stortinget ved denne anledning å gjøre landsdelen en tj eneste, eller ønsker det å sette ut i livet et nytt utdanningspolitisk eksperiment? Ønsker Stortinget å plassere en høyere utdanning i Nord-Norge for Nord-Norge i Bodø ut fra geografiske hensyn? Forhandlinger i Stortinget nr. 115. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. til at Bodø nå er blitt sentrum i Nord-Norge, og at det er de geografiske argumentene som taler til fordel for Bodø fremfor Tromsø, som landsdelen seiv for lengst har utpekt som sitt hovedsenter både for utdanning og administrative funksjoner? Er det de kommunikasjonsmessige argumentene som har ført Regjeringen til den konklusjon at denne utdannelsen av hensyn til Nord-Norge bør ligge i Bodø? Nord-Norge har ikke de samme kommunikasjonsmessige forbindelser med Bodø som med Tromsø. Alle deler av Nord-Norge har en direkte forbindelse med Tromsø, hvilket de ikke har med Bodø. Som finnmarking er jeg nødt til å bytte fly i Tromsø for å komme til Bodø. Har regjeringspartiene vurdert spørsmålet om siviløkonomutdannelsen i Nord-Norge sett i forhold til hvilket bidrag dette kan gi til Universitetet i Tromsø? Universitetet i Tromsø er vårt svakeste universitet. Det er i denne delen av landet vi har minst råd til å eksperimentere utdanningspolitisk. Ønsker vi å bevare Universitetet i Tromsø som et framtidig lærested for høyere utdannelse i Nord- Norge, så har Tromsø behov for den forsterkning som Stortinget i kveld kan gi universitetet. På bakgrunn av ønsket om også å bevare et universitet i Nord-Norge for framtiden ber jeg om at man velger den mulighet man nå har for å styrke Universitetet i Tromsø ved å stemme på Tromsø som sted for siviløkonomutdannelse. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Debatten er avslutte! Komiteen hadde innstillet: I. På statsbudsjettet for 1984 bevilges under følgende kapitler og med slik fordeling på de enkelte poster som foreslått i proposisj onene med de endringer som er foretatt i denne innstilling: A. Kirke- og undervisningsdepartementet. Utgifter: Kap. 200. Kirke- og undervisningsdepartementet kr. 31 059 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 220. Presteskapet kr. Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 1, f ra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 220, post 01 reduseres med 1 200 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 73 mot 58 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 221. Det praktisk-teologiske seminar kr. 1 372 000 Kap. 222. Kirker og kirkegårder kr. 6 172 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 223. De kirkelige rådene kr. 11 096 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 1, f ra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 223, post 01 reduseres med 800 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 73 mot 58 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 224. Prestegårder kr. 23 832 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 230. Tilskudd til vanlig undervisning m.v. i grunnskolen kr. 3 084 082 000 Presidenten: Under dette kapittel føreligger det en del awikende forslag til underposter under post 60. Presidenten foreslår at det blir votert særskilt over disse underposter der det føreligger awikende forslag. Deretter voteres samlet over de øvrige underposter til post 60. Videre føreligger under dette kapittel et avvikende forslag til post 62. Dette vil presidenten komme tilbake til. Til kap. 230, underpost 60.1 føreligger det to awikende forslag, ett fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet, forslag nr. 1, om at post 60.1 økes med 20 mill. kr., og ett fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet, forslag nr. 4, om at post 60.1 reduseres med 75 mill. kr. Presidenten foreslår at det først voteres over hr. Hagens forslag. Faller det, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Presidenten: Til kap. 230, underpostene 60.3 og 60.4 foreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60.3, Pedagogiskpsykologisk tjeneste, reduseres med 12 mill. kr. og post 60.4, særtilskudd til lærere i Nord-Norge, reduseres med 10 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Presidenten: Til kap. 230, underpost 60.6 foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 60.6 økes med 4 mill. kr. Det er videre forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60.6, Undervisning av fremmedspråklige elever, reduseres med 10 mill. kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 60.6 økes med 10 mill. kr. Det voteres først over hr. Hagens forslag, deretter over hr. Henriksens og til slutt alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Presidenten: Til kap. 230, underpost 60.9, Tilskudd til alternativ livssynsundervisning, foreligger et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at posten økes med 300 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Arent M. Henriksens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten:'De øvrige underpostene til post 60 er opptatt til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Kap. 230, post 61 er opptatt. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Til kap. 230, post 62, Flyttegodtgjørelse til lærere, foreligger et awikende forslag, nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at posten reduseres med 5 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Presidenten: Kap. 230, post 65 er opptatt. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Dermed er kap. 230 ferdigbehandlet. Presidenten tar så opp et forslag med tilknytning til dette budsjettkapittel, det er forslag nr. 7 fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om senking av det maksimale elevtallet i klassene i grunnskolen, med virkning fra og med de førsteklassene som begynner høsten 1984.» Voteringstavlene viste 4 stemmer avgitt for Arent M. Henriksens forslag. Mons Espelid (frå salen): Det forslaget skal ha 2 stemmer til. Venstre røystar for det. Presidenten: Arent M. Henriksens forslag er da forkastet mot 6 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 231. Statens grunnskoter og grunnskoleinternater kr. 31 376 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 232. Tilskudd til spesialundervisning i grunnskolen kr. 463 887 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Et forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60, Tilskudd til spesialundervisning i grunnskolen, reduseres med 50 000 000 kr. Videre et forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 232 Tilskudd til spesialundervisning i grunnskolen, økes med kr. 20 000 000» Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Arent M. Henriksens forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 233. Statens grunnskoler for spesialundervisning kr. 250 123 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 235. Grunnskolerådet kr. 18 091 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 1 fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 235, post 01 økes med kr. 1 000 000 post 11 økes med kr. 500 000 post 21 reduseres med kr. 1 500 000» Videre foreligger et forslag fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet, forslag nr. 4, om at kapitlet reduseres med 3 000 000 kr. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 68 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 236. Skoledirektørene kr. 42 041 000 Presidenten: Det foreligger et awikende forslag, forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01-11 reduseres med 5 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstilling mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 239. Andre formål i grunnskolen kr. 6 354 000 Presidenten: Det foreligger et awikende forslag, nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 239 økes med 250 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 240. Tilskudd til vanlig undervisning m.v. i den videregående skolen kr. 2 370 723 000 Presidenten: Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1 fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 60, ny underpost, økes med 5 000 000 kr. Hr. Hagen har på vegne av Fremskrittspartiet tatt opp forslag nr. 4, om at post 60 reduseres med 230 000 000 kr., og at post 61 økes med 5 mill. kr. Videre har hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti satt fram følgende forslag, nr. 6: «Kap. 240 Tilskudd til vanlig undervisning m.v. i den videregående skolen, Post 61 Tilskudd til teknisk undervisningsutstyr, kan overføres, økes med kr. (Presidenten) Presidenten vil foreslå at det først voteres over hr. Hagens forslag. Faller det, voteres det over hr. Henriksens forslag og til slutt voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Carl I. Hagen (fra salen): Det er vel mer naturlig å stemme over hr. Henriksens forslag først, i og med at det går ut på den største økningen. Vår økning er noe mindre. Det gjelder kap. 240 post 61. Presidenten: Hr. Hagens forslag innebærer en økning på 5 mill. kr. og hr. Henriksens innebærer 20 mill. kr. Men hvis vi ikke deler kapitlet opp i poster, innebærer hr. Hagens forslag den største forandringen gjennom reduksjonen på 230 mill. kr. under post 60. Carl I. Hagen (fra salen): Jeg trodde man skulle stemme over poster. Men jeg aksepterer fremgangsmåten, seiv om det selvfølgelig fjerner muligheten for SV til å stemme subsidiært for vårt forslag! Presidenten: Presidenten foreslår at Stortinget løper den risiko. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 241. Statens videregående skoler kr. 90 565 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 242. Tilskudd til spesialundervisning i den videregående skolen kr. 98 585 000 Presidenten: Det foreligger tre awikende forslag: Forslag nr. 1 fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 60 økes med 20 000 000 kr. Forslag nr. 4 fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60. med 5 000 000 kr. Forslag nr. 6 fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 242 Tilskudd til spesialundervisning i den videregående skolen, Post 60 Tilskudd økes med kr. 60 000 000» Presidenten foreslår at det først voteres over forslaget fra hr. Henriksen. Om det forkastes, voteres over hr. Hagens forslag, og om det forkastes, voteres alternativt mellom innstillingen og forslaget fra hr. Steen. Votering: 1. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 243. Statens videregående skoler for spesialundervisning kr. 79 243 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 244. Fagopplæring i arbeidslivet kr. 170 096 000 Presidenten: Det foreligger her et forslag, nr. 4. fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70, Lærlingkontrakter, økes med 118 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 245. Rådet for videregående opplæring kr. 71 625 000 Presidenten : Her foreligger to awikende forslag. Det er følgende forslag fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 245, post 01 økes med kr. 2 000 000 post 11 økes med kr. 1000 000 post 21 reduseres med kr. 5 000 000 post 60 økes med kr. 500 000» Det er videre et forslag fra Carl I. Forhandlinger i Stortinget nr. 116. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 5 000 000 kr. Det voteres først over hr. Hagens forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 72 mot 59 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 246. Rådet for fagopplæring i arbeidslivet m.v. kr. 16 461 000 Kap. 249. Andre formål i den videregående skolen kr. 4 317 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 250. Private skoler kr. 139 636 000 Presidenten: Her foreligger det et forslag fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 250, post 70 reduseres med 15 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 73 mot 58 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 251. Forsøksrådet for skoleverket kr. 6 117 000 Presidenten: Her foreligger det et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 251, postene 01 — 11 reduseres med 3 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 252. Pedagogisk utviklingsarbeid kr. Presidenten: Her foreligger det et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 6 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 265. Samisk utdanningsråd kr. 3 953 000 Presidenten: Her foreligger det et forslag fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 265, post 70 økes med 200 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 269. Andre tiltak i skoleverket kr. 21 324 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 269, post 71 reduseres med 4 000 000 kr. Det er videre følgende forslag, nr. 5, fra Mons Espelid på vegne av Venstre: «Kap. 269 Andre tiltak i skoleverket p. 71 Tilskot til utgjeving av lærebøker, vert auka med 10 mill. kr.» Det voteres først over hr. Espelids forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Hagens forslag. Votering: 1. Mons Espelids forslag ble mot 6 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 270. Folkehøgskoler kr. 213 847 000 Presidenten: Her foreligger det et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 270, post 70 reduseres med 35 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 280. Voksenopplæringsrådet og Brevskolerådet kr. 2 832 000 Kap. 282. Norsk voksenpedagogisk institutt kr. 3 617 000 Kap. 283. Norsk fjernundervisning kr. 5 069 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 284. Voksenopplæring i offentlige institusjoner kr. 166 156 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det ene er et forslag fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 284, post 60.1 økes med 1 210 000 kr. Det er videre et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 284, post 60-62 reduseres med 20 000 000 kr. Det voteres først over hr. Hagens forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 70 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 285. Voksenopplæring for flyktninger og innvandrere kr. 30 118 000 Presidenten: Her foreligger det et forslag fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 285, post 60.1 økes med 2 200 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 286. Voksenopplæring i opplysningsorganisasjoner m.v. kr. 120 056 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er følgende forslag fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 286, post 70.2 økes med kr. 16 380 000 post 71.2 økes med kr. 1 700 000 post 71.3 økes med kr. 815 000 post 74.1 økes med kr. 1 595 000 post 74.3 økes med kr. 300 000» Det er videre et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 286, post 70, Studiearbeid reduseres med 30 000 000 kr, post 71, pedagogiske tiltak reduseres med 8 000 000 kr. og post 74, Organisasj onene reduseres med 2 000 000 kr. Det voteres først over hr. Hagens forslag, og hvis det faller, alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 287. Annen voksenopplæring kr. 4 730 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det ene er et forslag fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap, 287, post 73 økes med 6 000 000 kr. Det andre er et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 287, post 73, Kurs for tilsatte i næringslivet, reduseres med 4 000 000 kr. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 289. Brevundervisning kr. 50 500 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det ene er et forslag fra Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 289, post 70 reduseres med 15 mill. kr. Det andre er følgende forslag, nr. 5, fra Mons Espelid på vegne av Venstre: «Kap. 289 Brevundervisning p. 70 Tilskot, vert auka med 1 mill. kr. (NKI-skolen/teknisk utdanning)» Det voteres først over hr. Hagens forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Espelids forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Mons Espelids forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 2475. Opplysningsvesenets fonds skoger 24. Driftsresultat: Driftsinntekt -r kr. 23 080 000 Driftsutgift » 22 651000 429 000 30. Investering' av midler til skogavgiftsfondet » 3 900 000 kr. Inntekter: Kap. 3225. Kirkedepartementets fond kr. 30 100 000 » 3231. Statens grunnskoler og grunnskoleinternater kr. 1160 000 » 3233. Statens grunnskoler for spesialundervisning kr. 22 800 000 » 3236. Skoledirektørene kr. 100 000 » 3241. Statens videregående skoler kr. 5 380 000 » 3243. Statens videregående skoler for spesialundervisning kr. 25 758 000 » 3245. Rådet for videregående opplæring kr. 1 760 000 » 3251. Forsøksrådet for skoleverket kr. 270 000 » 3265. Samisk utdanningsråd kr. 50 000 » 3269. Andre tiltak i skoleverket kr. 60 000 » 3282. Norsk voksenpedagogisk institutt kr. 30 000 » 5475. Opplysningsvesenets fonds skoger kr. B. Kultur- og vitenskapsdepartementet. Utgifter: Kap. 300. Kultur- og vitenskapsdepartementet kr. 32 386 000 » 301. Deltaking i internasjonale organisasjoner kr. Videre var innstillet: Kap. 309. Sosiale og kulturelle tiltak for skoleungdom og studenter kr. Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 309, post 74 økes med kr. 13 000 000 post 75 økes med kr. 12 000 000» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 310. Universitetet i Oslo kr. 900 737 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 310, post 01-11-21 reduseres med 40 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 311. Universitetet i Bergen kr. 407 081 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 311, post 01 — 11 reduseres med 15 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 312. Universitetet i Trondheim kr. 523 078 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 313. Universitetet i Tromsø kr. 227 890 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 313, post 01 — 11 reduseres med 10 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 314. Arkitekthøgskolen i Oslo kr. 12 216 000 Kap. 315. Statlige kunstakademi kr. 9 835 000 Kap. 316. Statens kunsthåndverksskoler kr. 29 264 000 Kap. 317. Norges idrettshøgskole kr. 28 074 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 318. Norges musikkhøgskole kr. Presidenten: Her føreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 318, ny post 30 økes med kr. 500 000». Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 319. Nordisk høgskole for husholdsvitenskap kr. 4 759 000 Kap. 321. Norges handelshøgskole kr. 52 215 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 322. Norges fiskerihøgskole kr. 12 141 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 324. Statens høgskoler for scenekunst kr. 14 829 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet ora at kap. 324, post 01-11 reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 330. Rådet for lederopplæring kr. 1 202 000 Kap. 331. Riksbibliotektjenesten kr. Kap. 332. Fellesutgifter for universiteter og høgskoler kr. 32 709 000 Kap. 333. Teknologisk orienterte studier kr. 71839 000 Kap. 335. Det teologiske menighetsfakultet — Misjonshøgskolen og Norsk Lærerakademi for kristendomsstudium og pedagogikk kr. 13 964 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 336. Privat høgskoleutdanning kr. 79 981 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 336, post 70 reduseres med kr. 1 500 000» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 69 mot 58 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 340. Sakkyndige råd for høgskoler kr. 40 197 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 340, post 70 økes med kr. 500 000» Videre er det forslag nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 340, post 01 —11— 70 reduseres med 5 000 000 kr. Presidenten foreslår at det først voteres over hr. Hagens forslag. Faller det, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bif alt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 341. Regionale høgskolestyrer kr. 20 062 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 341, post 01-11-70 reduseres med 3 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 342. Distriktshøgskoler kr. 282 814 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 342, post 01 økes med kr. 4 000 000 post 11 økes med kr. 1 000 000». Videre er det forslag nr. 4, fremsatt av hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 342, post 01-11 reduseres med 15 000 000 kr. Tom Thoresen: Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag til kap. 342, foreligger det der en ombytting, idet beløpet på post 01 skal være 1 mill. og beløpet på post 11 skal være 4 mill. kr. Presidenten: Rettelsen vil bli notert og tatt til følge. Presidenten vil først la votere over hr. Hagens forslag. Faller det, voteres det alternativt over innstillingen og hr. Steens forslag med den rettelse som nå ble foretatt av hr. Thoresen. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag — med den foretatte rettelse — bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 343. Pedagogiske høgskoler kr. Presidenten: Her føreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 343, post 01 økes med kr. 500 000. Spesialpedagogikk i Sandane, økes med kr. 400 000». Videre er det forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 343 reduseres med 45 000 000 kr. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 70 mot 59 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 344. Statlige musikkkonservatorier kr. 16 182 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 345. Kommunal- og sosialhøgskoler kr. 34 494 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01-11-45 reduseres med 5 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 346. Helsefaghøgskoler kr. 213 249 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 348. Ingeniørhøgskoler kr. 220 861 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 1 fremsatt av Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 348, post 01 økes med kr. 2 000 000 post 11 økes med kr. 3 000 000 post 45 økes med kr. 5 000 000». Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 68 mot 63 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 349. Maritim høgskoleutdanning kr. 34 301000 Kap. 351. Andre statlige høgskoler kr. 22 700 000 Kap. 356. Det norske meteorologiske institutt kr. 123 924 000 Kap. 357. Værskip i Nord- Atlanteren kr. 15 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 360. Tilskudd til Norges almenvitenskapelige forskningsråd kr. 46 930 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 50 reduseres med 10 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 361. Nordiske samarbeidstiltak innen forskning og høgre utdanning kr. 9 808 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. . Videre var innstillet: Kap. 363. Norsk utenrikspolitisk institutt kr. 8 578 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01-11-21 reduseres med 3 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 364. Instituttgruppa for samfunnsforskning kr. 4 316 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01-11-70 reduseres med 3 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 365. Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning kr. 5 066 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01 — 11—21 reduseres med 3 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 367. Europeiske vitenskapelige samarbeidstiltak kr. 46 605 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 368. Tilskudd til andre vitenskapelige formål kr. 10 535 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 74 reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: KaD 375 Allmenne kulturformål kr. 78 102 000 Presidenten: Under dette kapitlet foreligger det et forslag, nr. 6, fremsatt av Arent M. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at kapitlet økes med 100 mill. kr. Det foreligger videre en del forslag under de forskjellige poster. Presidenten lar først votere over Arent M. Henriksens forslag fordi det går på fornøyelse av beløpet, og kommer så tilbake til de enkelte poster. Votering: Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Når det gjelder post 50 under dette kapittel, foreligger det et awikende forslag, nr. 1, fremsatt av Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at posten økes med 10 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Presidenten: Når det gjelder postene 60 og 61 under kap. 375 foreligger to awikende forslag. Det er forslag, nr. 1, fremsatt av Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet, om at post 60 økes med 10 000 000 kr. og post 61 økes med 4 000 000 kr. Videre er det forslag nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60 Kommunene, reduseres med 15 000 000 kr. og post 61, Fylkene, med 2 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Presidenten: Postene 70, 71 og 72 under kap. 375 tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Når det gjelder post 79, foreligger et awikende forslag, nr. 1, fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at posten reduseres med 400 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 76 mot 54 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 376. Norsk kulturfond kr. 71 819 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag, nr. 1, fremsatt av Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 50 økes med 4 000 000 kr. Så er det forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 50 reduseres med 15 000 000 kr. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 59 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 377. Nordiske kulturformål kr. 11320 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 1 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 378. Kulturbygg kr. 94 700 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fremsatt av Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70, Nasjonale bygg, reduseres med 15 000 000 kr. post 71, Lokale bygg, reduseres med 13 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 379. Stipend og garantiinntekter for kunstnere kr. 45 774 000 Presidenten: Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 73 økes med 2 000 000 kr. Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 72, Kunstnerstipend, reduseres med 8 000 000 kr. og post 73, Garantiinntekter, reduseres med 15 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at kapitlet økes med kr. 6 000 000. Det voteres først over hr. Hagens forslag. Skulle dette falle, voteres over Arent M. Henriksens forslag. Skulle også dette falle, voteres alternativt mellom innstillingen og det av hr. Steen opptatte forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 380. Billedkunst og kunsthandverk kr. 34 516 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 70 økes med 1 100 000 kr. Og det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 5 000 000 kr. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 381. Musikkformål kr. 76 197 000 Presidenten: Her føreligger et awikende forslag. Det er forslag, nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 5 000 000. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 382. Teater- og operaformål kr. 233 890 000 Presidenten: Her føreligger tre awikende forslag. Det er forslag, nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at postene 70 og 76 økes med 2 600 000 kr. Det er forslag, nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 55 000 000 kr. Og det er forslag, nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at kapitlet økes med kr. 4 500 000. Presidenten lar først votere over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Henriksens forslag. Skulle dette også falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 383. Filmformål kr. 80 979 000 Presidenten: Her føreligger tre awikende forslag. Det er forslag, nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 73 økes med 1 000 000 kr. og post 74 økes med 400 000 kr. Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 30 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at kapitlet økes med kr. 20 000 000. Presidenten foreslår at man først voterer over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Henriksens forslag. Skulle det også falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 384. Bibliotek- og litteraturformål kr. 113 916 000 Presidenten: Her foreslår presidenten at det først voteres særskilt over post 72. Deretter voteres det samlet over de øvrige postene under kap. 384. Under post 72 føreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 72 økes med 400 000 kr. Og det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 72, Litteraturtjeneste for blinde, økes med 3 000 000 kr. Det voteres først over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag til post 72 ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag til post 72 bifaltes innstillingen med 68 mot 63 stemmer. Presidenten: Man voterer så over de øvrige postene under kap. 384. Her føreligger også to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 62 økes med 400 000 kr., post 74 økes med 100 000 kr. og post 79 økes med 100 000 kr. Og det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 60, Bibliotek- og litteraturformål, reduseres med 13 000 000 kr. Man voterer først over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 385. Museumsformål kr. 93 918 000 Presidenten: Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 60 økes med 1 000 000 kr. Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 8 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 385. Museumsformål, Post 60 Tilskottsordning for musé, økes med kr. 5 000 000.» Presidenten lar først votere over hr. Hagens forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Henriksens forslag. Skulle også det falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Steens forslag. Votering: 1. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 386. Arkivformål , kr. 29 843 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 387. Andre kulturvernformål kr. 19 985 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 75, Skibladner (ny) økes med 1 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Carl I. Hagens forslag bifaltes innstillingen mot 3 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 388. Ungdomsformål kr. 65 207 000 Presidenten: Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 388, post 70 økes med kr. 500 000 post 71 økes med » 2 000 000 post 72 økes med » 7 000 000 post 73 økes med » 3 000 000 post 74 økes med » 1 000 000 post 79 økes med » 5 000 000» Det er forslag nr. 4, fra hr. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70, Organisasjoner reduseres med 5 000 000 kr. og post 72, Fritidsklubber, reduseres med 15 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Henriksen på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 388. Ungdomsformål, Post 72 Fritidsklubbar m.m., Underpost 72.1 Tilskott til fritidsklubbar økes med kr. 12 500 000 Underpost 72.2 Informasjon og utviklingsarbeid økes med kr. 1 000 000 Underpost 72.3 Landsforeningen for fritidsklubber økes med kr. 500 000 Post 73 Ungdomstiltak i større bysamfunn, økes med kr. 5 000 000 Post 79 Ymse tiltak, Underpost 79.3 Til rådvelde for departementet økes med kr. 10 000 000.» Det voteres først over hr. Henriksens forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Hagens forslag. Skulle også det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Steens forslag. Votering: 1. Arent M. Henriksens forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Carl I. Hagens forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 389. Idrettsformål kr. 5 737 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 1983. Em. 6. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Kirkedep. og Kulturdep. Arbeiderpartiet om at post 70 økes med 2 500 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 67 mot 63 stemmer. Presidenten: Vi kommer så til kap. 396, Kortbølgesender for Norsk rikskringkasting. Komiteen har ikke foreslått noen bevilgning under dette kapittel, men det foreligger et forslag, nr. 1, fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 30 økes med 5 000 000 kr. Votering: Videre var innstillet: Kap. 398. Informasjonsberedskap Norsk rikskringkasting kr. 1 870 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 2410. Statens lånekasse for utdanning kr. 1495 722 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 70 økes med 5 700 000 kr. og post 72 økes med 60 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 59 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 2476. Norsk rikskringkasting. 24. Driftsresultat: Driftsinntekt -J-kr. 1151 500 000 Driftsutgift » 994 000 000 Avskrivning — avsatt til fornyelsesfondet » 150 000 000 Overskudd før avskrivning — » 7 500 000 kr. 0 30. Anleggsutgifter - kan overføres » 162 200 000 kr. 162 200 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag nr 1, fra hr. Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «Kap. 2476. Norsk rikskringkasting. 24. Driftsresultat: Driftsinntekt -hkr. 1173 900 000 Driftsutgift » 1007 200 000 Avskrivning - avsatt til fornyelsesfond » 150 000 000 Overskudd før avskrivning » 16 700 000 kr. 0 30. Anleggsutgifter — kan overføres kr. 166 700 000 kr. Presidenten lar votere over post 24 og post 30. Votering: 1. forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 59 stemmer. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til post 30 og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 2478. Statens filmsentral. 24. Driftsresultat: Driftsinntekt -=- kr. 20 400 000 Driftsutgift » 30 056 000 Avskrivning » 2 173 000 Renter » 1493 000 kr. 13 322 000 30. Investeringer » 1 815 000 kr. Inntekter: Kap. 3310. Universitetet i Oslo kr. 52 111 000 » 3311. Universitetet i Bergen kr. 19 639 000 » 3312. Universitetet i Trondheim kr. 10 848 000 » 3313. Universitetet i Tromsø kr. 11 945 000 » 3317. Norges idrettshøgskole kr. 300 000 » 3318. Norges musikkhøgskole kr. 15 000 » 3321. Norges handelshøgskole kr. 1 159 000 » 3332. Fellesutgifter for universiteter og høgskoler kr. 10 000 » 3342. Distriktshøgskoler kr. 5 811000 » 3343. Pedagogiske høgskoler kr. 2 660 000 » 3344. Statlige musikkonservatorier kr. 10 000 » 3345. Kommunal- og sosialhøgskoler kr. 420 000 » 3346. Helsepersonellutdanning kr. 1 360 000 » 3348. Ingeniørhøgskoler kr. 5 833 000 » 3351. Andre statlige høgskoler kr. 482 000 » 3356. Det norske meteorologiske institutt kr. 2 886 000 » 3357. Værskip i Nord-Atlanteren kr. 12 150 000 » 3363. Norsk utenrikspolitisk institutt kr. 1 584 000 » 3364. Instituttgruppa for samfunnsforskning kr. 274 000 » 3365. Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning kr. 1 431 000 » 3380. Billedkunst og kunsthandverk kr. 200 000 » 3381. Musikkformål kr. 7 140 000 » 3382. Teater- og operaformål kr. 4 300 000 » 3383. Filmformål kr. 25 000 » 3384. Bibiliotek- og litteraturformål kr. 160 000 » 3385. Museumsformål kr. 4 298 000 » 3386. Arkivformål kr. 750 000 » 3387. Andre kulturvernformål kr. Videre var innstillet under Inntekter: Kap. 5476. Norsk rikskringkasting kr. Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 1, f ra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet om at kapitlet økes med 4 500 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet under Inntekter: Kap. 5478. Statens filmsentral kr. 20 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: 11. Stortinget samtykker i: 1. at normalsatsene for spesialundervisning, jf. grunnskolelovens § 38 nr. 1 c, pr. elev pr. år blir fastsatt slik: Egne skoler og klasser: Førskole kr. 48 430 Barnetrinn kr. 54 015 Ungdomstrinn kr. 59 290 Sosiale og medisinske institusjoner: Førskole kr. 44 040 Barnetrinn kr. 49 800 Ungdomstrinn kr. 55 000 2. at fylkestilskuddet etter grunnskolelovens §37 nr. 5 blir fastsatt til kr. 20 230 pr. elev pr. år for elever som bor i elevhjem ved skole for spesialundervisning som blir drevet av andre enn staten, jf. kap. 232. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under II: 3. at Kirke- og undervisningsdepartementet får fullmakt til i 1984 å gi tilsagn om tilskudd til utstyr til fylkeskommunale videregående skoler for inntil 20 mill. kroner i tillegg til det som blir bevilget for 1984 under kap. 240, post 61. Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 1, fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «11. 3. at Kirke- og undervisningsdepartementet får fullmakt til i 1984 å gi tilsagn om tilskudd til utstyr til fylkeskommunale videregående skoler for inntil 30 mill. kroner i tillegg til det som blir bevilget for 1984 under kap. 240, post 61.» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 70 mot 61 stemmer. Presidenten: Vi kommer så til 111. Carl I. Hagen: Vi ønsker å stemme mot punktene 7, 9 og 14 under 111, og ber om at voteringen legges opp slik at vi kan gjøre det. Presidenten: Voteringen vil bli lagt opp slik hr. Hagen ønsker. Videre var innstillet: 111. Stortinget samtykkjer i: 1. at Statens lånekasse for utdanning kan gi tilsegn om støtte for 1. halvår 1985 (2. halvdel av undervisningsåret 1984 — 85) etter dei tabellar og satsar som blir fastsette for 2. halvår 1984 (1. halvår av undervisningsåret 1984-85), jf. kap. 2410. 2. at Kultur- og vitskapsdepartementet får fullmakt til i 1984 å gjere avtaler om kjøp av eigedommar for Universitetet i Trondheim, innanfor det fastsette interesseområdet for det nye universitetssentret og for Noregs tekniske høgskole, for inntil 0,5 mill. kroner mot betaling i seinare budsjetterminar, jf. kap. 312, post 49. 3. at Kultur- og vitskapsdepartementet får fullmakt til å feste bort ei tomt på om lag 5 dekar for inntil 80 år til Studentsamskipnaden i Trondheim for bygging av ein barnehage med tilhøyrande lekeplass på universitetsområdet Dragvoll — Sto kkan, jf. kap. 312. 4. at statstilskott til fylkeskommunale og private høgskolar som får tilskott av kap. 346, post 46, blir fastsett av Kultur- og vitskapsdepartementet etter desse reglane: Tilskottsordning I gjeld undervisningsutgifter ved sjukepleiar høgskolar. Det blir gitt 100 pst. statstilskott til dekking av lønnsutgifter til godkjende undervisningsstillingar. I tillegg får høgskolane dekte utgifter til timelærarar, eksamen og undervisningsmateriell innanfor ei ramme fastsett av Kulturog vitskapsdepartementet. Tilskottsordning 11, til andre utgifter ved sjukepleiarhøgskolar enn det som blir dekt av tilskottsordning I, og til andre helsefaghøgskolar, blir for 1984 fastsett til 64 pst. av ein normalkostnad som blir fastsett av Kultur- og vitskapsdepartementet. 5. at Kultur- og vitskapsdepartementet kan gi tilsegn om utdanningsstipend til lærarar ved helsefaghøgskolar for første halvår 1985 (2. halvdel av undervisningsåret 1984-85) for inntil 1,8 mill. kroner, jf. kap. 346, post 71. 6. at statstilskott til utdanning av førstemaskinistar, maskinsjefar, førstestyrmenn og skipsførarar ved maritime skolar som er utpeika til å gi høgskoleutdanning og for nye høgskolelinjer ved desse skolane, blir fastsett slik (jf. kap. 349, post 60): Tilskottet blir rekna som ein prosentdel av ein normalkostnad fastsett av Kultur- og vitskapsdepartementet. Prosentdelen byggjer på den tilskottsprosenten som er fastsett for vidaregående opplæring i vedkommande fylkeskommune. 1984 —85 er tilskottsprosenten 20 prosentdelar meir enn til vidaregåande utdanning for det talet på studentar som følgjer ny studieplan inntil det totaltallet som er nemnd i budsjettproposisjonen. Dersom talet på studentar etter ny studieplan er lågare enn dei totaltala som er nemnde i budsjettproposisjonen, får fylkeskommunen tilskott til det resterande talet på studieplassar med 5 prosentdelar meir enn til vidaregåande opplæring. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under III: 7. at Utsmykkingsfondet for nye statsbygg kan gi tilsegn om støtte til utsmykkingsprosjekt for inntil 7 mill. kroner mot betaling i seinare budsjetterminar, jf. kap. 380, post 50. Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 3 stemmer. Videre var innstillet under III: 8. at Kultur- og vitskapsdepartementet får fullmakt til å stille ein statsgaranti på opptil kr. 250 000 for nye, store utstillingsarrangement i Nasjonalgalleriet, jf. kap. 3380, post 01. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under III: 9. at Kultur- og vitskapsdepartementet får fullmakt til å gi statsgarantiar for produksjonslån til norske langfilmar for inntil 138,8 mill. kroner med tillegg av übetalte renter, jf. kap. 383, post 71. Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 3 stemmer. Videre var innstillet under III: 10. at den maksimale refusjonen til kommunar og fylkeskommunar for utgifter til bibliotekformål blir fastsett etter desse satsane: Folkebibliotek: kr. 29,50 pr. innbyggjar for innbyggjartal opp til 3 000, kr. 23,00 pr. innbyggjar for innbyggjartal mellom 3 000 og 8 000, kr. 11,00 pr. innbyggjar for innbyggjartal over 8 000. Fylkesbibliotek: Grunnbeløp pr. fylkesbibliotek kr. 200 000, kr. 3,25 pr. innbyggjar. Skolebibliotek: kr. 22,00 pr. elev på barnesteget, kr. 32,50 pr. elev på ungdomssteget. Minimumsgrunnlag for refusjon til små skolar: kr. 1 250,00. Jf. elles kap. 384, post 60 og 61. 11. at Norsk rikskringkasting i 1984 kan tinge materiell til anlegg ut over dei løyvingane som Stortinget har gitt, med inntil 45 mill. kroner til innkjøp av sender- og linjeteknisk anleggsmateriell og 15 mill. kroner til innkjøp av programteknisk anleggsmateriell, jf. kap. 2476, post 30. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under III: 12. at kringkastingsavgifta skal vere kr. 585 pr. år for svart/kvitt-mottakarar og kr. 760 pr. år for fargemottakarar. Presidenten: Her foreligger det et awikende forslag nr. 1, fra Reiulf Steen på vegne av Arbeiderpartiet: «111. 12. at kringkastingsavgifta skal vere kr. 585 pr. år for svart/kvitt-mottakarar og kr. 780 pr. år for fargemottakarar.» Votering: Ved alternativ -votering mellom komiteens innstilling og Reiulf Steens forslag bifaltes innstillingen med 71 mot 60 stemmer. Videre var innstillet under III: 13. at Kultur- og vitskapsdepartementet kan gi tilsegn om støtte til prosjekt i samband med ungdomstiltak i større bysamfunn for inntil 2 mill. kroner mot betaling i seinare budsjetterminar, jf. kap. 388, post 73. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under III: 14. at Kultur- og vitskapsdepartementet får fullmakt til å overskride løyvingane under kap. 382. Teater- og operaformål, postane 21 og 70 —76 med statens del av lønnsmeirutgifter som følgje av nye tariffavtalar. Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 3 stemmer. Presidenten: Presidenten tar så opp til votering forslagene nr. 2 og 3, som gjelder siviløkonomutdanningen i Nord-Norge. Forslag nr. 2 er satt frem av representanten Ranja Hauglid på vegne av representantene Kirsti Grøndahl, Ragnhild Queseth Haarstad, Ranja Hauglid, Reiulf Steen, Hans E. Strand, Tom Thoresen og Ernst Wroldsen, og lyder: «Det etableres siviløkonomutdanning ved Universitetet i Tromsø.» Forslag nr. 3 er satt frem av representanten Thea Knutzen på vegne av representantene Hallgrim Berg, Haakon Blankenborg, Wenche Lowzow, Thea Knutzen, Sveinung Lunde og Hans Olav Tungesvik, og lyder: «Det etableres siviløkonomutdanning ved Nordland Distriktshøgskole, Bodø.» Presidenten har tidligere under prosedyredebatt sagt at man kunne ordne det slik at de representanter som ønsker det, kunne stemme mot begge disse forslag. Er det noen som vil at presidenten skal opprettholde dette? Hvis ikkke, vil presidenten la stemme alternativt. — Ingen har bedt om å få stemme mot begge forslagene, og det blir da alternativ votering mellom disse to forslagene. Votering: Ved alternativ votering mellom Ranja Hauglids forslag nr. 2, og Thea Knutzens forslag, nr. 3, bifaltes Thea Knutzens forslag med 101 mot 30 stemmer. Referat. 1. (221) Kgl. prp. om ny saldering av statsbudsjettet medregnet folketrygden 1983 (Stprp. nr. 55). 2. (222) Kgl. prp. om saldering av statsbudsjettet medregnet folketrygden 1984 (Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 15). Enst: Nr. 1 og 2 sendes finanskomiteen. Møtet hevet kl. 02. President: Per Hysing-Dahl. Dagsorden (nr. 31): 1. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om Svalbard-budsjettet 1984. (Budsjett-innst. S. nr. 15, jfr. Stprp. nr. 1). 2. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Utenriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp mil. (Budsjett-innst. S. nr. 3, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). Presidenten: Representanten Hans Olav Tungesvik, som har vært permittert, har igjen tatt sete. De innkalte vararepresentanter for Østfold fylke, Irma Moen Eriksen og Kjell Samuelsen, har tatt sete. Det foreligger følgende permisjonssøknader: Søknad fra representantene Wenche Lowzow, Sverre Helland og Gunnar Berge om permisjon fra og med kveldsmøtet 7. desember til og med 8. desember for å delta i møte i Nordisk Råds økonomiske utvalg i Helsingfors. Søknad fra representanten Åge Hovengen om permisjon for kveldsmøtet 7. desember på grunn av møte utenfor Stortinget. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden: For Oslo: Merete Johnson. For Hordaland fylke: Magnus Stangeland. For Rogaland fylke: Bjørg Hermansen. For Oppland fylke: Johan Nyland. Sak nr. 1. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om Svalbard-budsjettet 1984. (Budsjett-innst. S. nr. 15, jfr. Stprp. nr. 1). Guttorm Hansen (ordfører for saken): Det budsjett for administrasjonen av Svalbard som forelegges til behandling, utgjør bare en del av de budsjettposter som angår Svalbard på statsbudsjettet. Svalbard-budsjettets totalsum er 63,6 mill. kr., mens det på sju andre fagdepartementers budsjett er foreslått bevilget i alt 202,6 mill. kr. departement som har den største bevilgning, med 164,2 mill. kr. Det egentlige svalbardbudsjett gir ikke grunnlag for så mange bemerkninger; det framgår også av komiteens innstilling. Allikevel er det slik at det bare er dette budsjett som blir gjenstand for en mer alminnelig debatt om Norges forpliktelser for og interesse og ansvar for øygruppa. Men dette budsjettet gir naturligvis ikke den mulighet til å drøfte Svalbards situasjon og framtid som det er behov for med visse mellomrom. Det er nå snart 10 år siden Stortinget hadde en breiere drøfting av Svalbard på grunnlag av en egen stortingsmelding. Utviklingen har gått fort i disse åra, og det er nå all grunn til igjen å få en debatt om Svalbard i Stortinget der det gis mulighet til å ajourføre den utvikling som har funnet sted, og drøfte Svalbards nåværende situasjon og den framtidige norske virksomhet på Svalbard. Svalbard-budsjettet for neste år ser gledeligvis ut til å legge forholdene til rette for at den interne transporttjenesten på Svalbard nå kan komme i ordnede forhold. Det har særlig interesse for den aktivitet Norge har i NyÅlesund. Den forskningsaktivitet som foregår der, har hatt vanskeligheter med den mangelfulle transportteneste som en har hatt mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Med den avtale som nå er truffet mellom departementet og A/S Lufttransport som er omtalt iet brev fra justisministeren til komiteen som er gjengitt i innstillingen, vil man nå ha to tomotors helikopter stasjonert på Svalbard til disposisjon for sysselmannen. Med dette vil også den interne transporttjeneste bli muliggjort på en bra måte. Avtalen betyr også at sysselmannens egen transporttjenestemulighet blir betydelig økt. Jeg vil gjerne si meg glad for at denne sak nå er gått i orden. Komiteen har noen få merknader til enkelte andre budsjettkapitler, men har egentlig større merknader til saker som ikke hører inn under det egentlige Svalbard-budsjett. Komiteen peker særlig på de planer det arbeides med når det gjelder Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, planer som går ut på å redusere bemanningen av aktiviteten ved næringsvirksomheten på Svalbard. Komiteen understreker i denne forbindelse at en for sterk reduksjon av den norske bosettingen på Svalbard har sine sider. Jeg vil gjerne legge til at det har klare geopolitiske sider som ikke kan males opp mot lønnsomhetskriteriene alene, ved den eneste næringsvirksomhet vårt land har på Svalbard. Forhandlinger i Stortinget nr. 117. 1983. 7. des. på Svalbard. Vår suverenitetsutøvelse på øygruppa er knyttet nært sammen med vårt aktivitetsnivå. Det er en slik politisk regel som ingen regjering og intet storting kan overse i Svalbard-problematikken. Jeg vil gjerne peke på at en økt forskningsvirksomhet fra norsk side bør være et middel til å øke vår aktivitet i dette området, noe som bør overveies grundig. Jeg går uten videre ut fra at alle aspekter ved en drastisk reduksjon av belegget i Longyearbyen og i det hele aktiviteten til Store Norske vil bli vurdert av den samlede regjering ut fra de store spørsmål som knytter seg til dette. Det burde være ganske unødvendig å påpeke betydningen av håndhevelsen av norsk suverenitet på Svalbard. Her er næringsvirksomheten mer enn spørsmål om økonomi alene. Jeg vil så peke på at komiteen har tatt opp spørsmålet om boliger for de ansatte ved sykehuset i Longyearbyen. I lys av den avtalen som staten inngikk da sykehusdriften ble overtatt fra Store Norske, er det statens klare forpliktelse å ta seg av boligspørsmålet for de ansatte ved sykehuset, og denne forpliktelse må staten nå innfri. Det er med beklagelse jeg konstaterer at det heller ikke i år er ført opp bevilgning til dette formål på Sosialdepartementets budsjett. Utenrikskomiteen sier i sin merknad at denne sak nå må gis nødvendig prioritet i tida framover. Det er utilfredsstillende at en ikke kan finne midler til å innfri klare statlige forpliktelser som en har tatt på seg i en avtale. Svalbards spesielle status og Norges særlige ansvar for øygruppas framtid pålegger både Regjeringen og Stortinget til enhver tid å ta de skritt og sette i verk de tiltak som er nødvendige for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til Svalbard-traktaten. Og jeg vil gjerne legge til, i dette følsomme område har vi også en særlig plikt på oss til å påse at lavspenningen som er til stede, kan opprettholdes i en tid da det i så mange områder i verden er tendenser til økt spenning og uro. Det er vårt ansvar og vår forpliktelse at Svalbard ikke blir et område der usikkerhet og mangel på klarhet kan gi grunnlag for spenning og uro. Johan Buttedahl: Svalbard-traktaten gjør at øygruppen i nord på mange mater står i en helt spesiell stilling. Dette gjelder også i forholdet til forvaltningen og statsbudsjettet. Det at vi hvert år vedtar et eget Svalbard-budsjett, bidrar til å understreke dette forholdet, men samtidig tjener det som en klar understreking av den betydning øygruppen har for resten av landet vårt. Svalbards geografiske beliggenhet gjør området interessant i seg seiv. Nordområdene har på flere mater fått en stadig økende strategisk betydning. Likeledes har øygruppen seiv viktige ressurser å by på, og da først og fremst kull. Men også fangst og fiske har inntatt sin plass i dette bildet. Og endelig åpner det for ulike perspektiver i tilknytning til at oljevirksomheten sakte, men sikkert kryper stadig lenger nordover, etter hvert som teknologiske og andre forutsetninger gjør dette mulig. I et slikt perspektiv blir råderetten over områdene — og også havområdene rundt Svalbard — særlig interessant. Dette er et spørsmål som i høyeste grad er blitt omdiskutert i de senere årene, og som vi — i lys av utviklingen i internasjonal havrett — vil komme tilbake til ved en senere anledning. For øvrig må vi i samband med Svalbard heller ikke glemme betydningen av natur- og miljøvernarbeidet som det her er snakk om. Det vil få en ekstra viktig funksjon. Det er vesentlig å understreke at staten i årene framover bør holde aktiviteten på Svalbard oppe på et så høyt nivå som mulig. I det hele tatt er det mange interessante spørsmål som for tiden knytter seg til Svalbard. Den siste mer omfattende stortingsdebatt om Svalbard fant sted for snart 10 år siden. Det er derfor av betydning at en nå få en melding om Svalbard-problemene, slik at en får en mer grunnleggende debatt enn hva disse debattene om selve budsjettet i seg seiv betinger. Som kjent gir Svalbard-budsjettet bare delvis uttrykk for de kostnader som er knyttet til virksomheten på øygruppen. I tillegg kommer — som også innstillingen viser — en rekke overføringer på andre deler av statsbudsjettet. Til slutt vil jeg bare kort få komme med et par bemerkninger vedrørende situasjonen for de ansatte ved Longyearbyen sykehus, slik også Guttorm Hansen gjorde. Jeg var saksordfører for dette felt da jeg var i sosialkomiteen. På budsjettet for 1984 er det ikke ført opp midler til bygging av boliger for de ansatte. Komiteen understreker i innstillingen den forpliktelse staten har for å skaffe tilfredsstillende boliger for sykehusets ansatte. De må også vises til den avtale som ble inngått da staten overtok ansvaret for sykehuset. Jeg mener derfor at dette arbeidet nå må gis nødvendig prioritet, slik at boforholdene ved sykehuset kan bli bedre. Statsråd Mona Røkke: det aktivitetsnivå man i de siste år har hatt innenfor den offentlige sektor på Svalbard. Det er Regjeringens bestemte hensikt å opprettholde og om nødvendig også øke aktivitetsnivået for å sikre en effektiv utøvelse av norsk myndighet på øygruppen. For å løse de problemer vedrørende sysselmannens transportteneste som ble nevnt i fjorårets budsjettproposisjon, har man nå fått etablert en ordning med stasjonering av ytterligere et nytt tomotors fullt instrumentert helikopter. Sysselmannen vil således få to tomotors fullt instrumenterte helikoptre til disposisjon, og dette innebærer — som det også ble fremholdt fra saksordførerens side — en betydelig styrking av ressursene på transportsektoren og særlig da i den mørke årstid. Så vel sikkerhet som aksjonsradius og kapasitet øker. Komiteen sier i sin innstilling at den økte kapasitet i nødvendig grad må avsettes for å etablere en permanent, helarlig transportteneste til Ny-Ålesund. Og dette er også helt i tråd med forutsetningene for den prøveordning Justisdepartementet har etablert, og som er beskrevet i innstillingen. En fast ordning med transport til Ny-Ålesund betyr også en styrking av Ny-Ålesund som forskningssenter, noe Regjeringen anser som ønskelig. En styrking av transportsektoren vil også ha stor betydning for sysselmannens muligheter til å inspisere virksomhet og aktiviteter rundt om på Svalbard, det være seg næringsvirksomhet eller turisme. Når det gjelder turisme, bør ikke Svalbard bli et turistmål. Til dette er naturen altfor sårbar og utilgjengelig. På den annen side må man se i øynene at noen turister vil komme, og at det derfor er nødvendig å legge forholdene til rette, slik at disse ikke skaper unødige problemer for seg seiv eller andre. På denne bakgrunn har man i Svalbard-budsjettet for 1984 foreslått bygd et servicebygg for turister ved campingplassen i Longyearbyen. Av andre tiltak for besøkende kan nevnes innbygging av ventehall for passasjerer i hangaren ved Svalbard lufthavn. For øvrig nevner jeg at Televerkets virksomhet på Svalbard de siste år har hatt en betydelig vekst. Også i årets budsjett ligger Televerkets virksomhet på et høyt nivå. Dette skyldes bl.a. den store økning i telefonabonnenter på Svalbard. Seiv om utgiftene er store, får man imidlertid betydelige inntekter som følge av økningen i antall abonnenter. Spørsmålet om bedre telefonlinjer mellom Longyearbyen og Svea er tidligere tatt opp i Stortinget. Linjene er nå ferdigbygd og benyttes til den ordinære telefonforbindelsen bl.a. til fastlandet. fornøyd, og jeg er kjent med at Televerket allerede nå vurderer tekniske løsninger for å få til en utvidelse av sambandet, da trafikken er stor. Sambandet er finansiert av statstilskuddet til Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. For fullstendighetens skyld nevner jeg også at Ny-Ålesund har fått tilsvarende automatisert telefonsamband, men her er det visse tekniske problemer som gjør at kvaliteten ikke er like god. Televerket arbeider også med å løse dette. Komiteen peker i sin innstilling på at det ikke er ført opp midler til bygging av boliger til de ansatte ved Longyearbyen sykehus, og dette er også tatt opp her i salen i dag. Dette er som kjent en sak som hører under Sosialdepartementets budsjett, og ikke under Svalbard-budsjettet. Jeg må imidlertid bare si meg lei for at det ikke var mulig å få til bygging av boliger innenfor budsjettrammmene for 1984. Jeg kan imidlertid opplyse at Sosialdepartementet vil prioritere dette tiltaket i 1985. For så vidt gjelder statsselskapssektoren, vil jeg få nevne at Regjeringen som kjent har nedsatt en arbeidsgruppe på politisk plan for å vurdere problemene på sektoren. Gruppen vil herunder også måtte se på virksomheten ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og på de fremlagte investeringsplaner for Longyearbyen og Svea. Arbeidsgruppen tar sikte på å legge fram sine vurderinger for Regjeringen ved årsskiftet, i henhold til den tempoplanen jeg er informert om, slik at det vil være mulig å fremme eventuelle forslag vedrørende Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S våren 1984 for Stortinget. Jeg har ellers merket meg saksordførerens understrekning av betydningen av norsk suverenitetsutøvelse, og jeg kan bare si meg enig i og understreke det som der ble sagt. La meg til slutt nevne at jeg også har merket meg komiteens understreking av at en realistisk debatt om Svalbard-spørsmålene ikke er mulig i forbindelse med det foreliggende budsjettforslag og heller ikke i forbindelse med de enkelte fagbudsjettene, med andre ord at en samlet komite ønsker en bredere Svalbard-debatt. Det er etter min mening både rimelig og nødvendig at man får en slik helhetlig og omfattende debatt, og jeg kan opplyse at arbeidet med å tilrettelegge en samlet presentasjon av norsk virksomhet på Svalbard allerede er i gang. Harald U. Lied: Jeg ser det som et gledelig tegn at interessen for å uttale seg fra Stortingets talerstol om Svalbard-spørsmål er større enn den vanligvis har vært. det som saksordføreren, Guttorm Hansen, har framholdt når det gjelder norsk aktivitet på Svalbard og behovet for å opprettholde denne seiv om det kommer til å koste en god del. Jeg er enig i at i tilfellet Svalbard må ikke økonomiske betraktninger føre til at aktiviteten trappes ned. Det er da godt å kunne konstatere at statsråd Røkke nettopp har svart på denne utfordringen fra saksordføreren, og erklært at det er Regjeringens politikk å opprettholde og helst øke norsk aktivitet på Svalbard. Jeg ser dette som en meget viktig og nødvendig erklæring ut fra en vurdering av hvilken utvikling vi kan komme til å stå overfor på Svalbard i de kommende år. Som representanten Buttedahl var inne på, er det 10 år siden man hadde en grundig debatt her i Stortinget om Svalbard. Det er derfor også gledelig at statsråd Røkke nå kan opplyse at man forbereder en melding om aktiviteten på Svalbard. Jeg vil hilse dette arbeid velkommen, og understreker at det vil vekke stor interesse i Stortinget å få anledning til en bred debatt om det norske engasjement på Svalbard på basis av en grundig stortingsmelding. I forbindelse med et forhold som kanskje ikke har den store geopolitiske betydning når det gjelder norsk suverenitetsutøvelse på Svalbard, men som dog kan være av en viss interesse og betydning, og som må ha Regjeringens oppmerksomhet, vil jeg nevne spørsmålet om f redning av vilt som rein og isbjørn. Etter de opplysninger jeg har fått, har fredningsbestemmelsene for den spesielle reinstammen som kalles svalbardrein, ført til for stor bestand, noe som igjen har resultert i at man har fått dyretragedier på grunn av mangel på føde. Fredningsbestemmelsene og forbudet mot å drive jakt på svalbardrein kan få den konsekvens at reinstammen blir så stor at det må tragedier til for å redusere den - tragedier som naturen seiv sørger for under de klimatiske forhold som råder på Svalbard. Jeg har fått opplysninger som tyder på at flere hundre svalbardrein har vært utsatt for sultedøden på grunn av underernæring. Jeg ber statsråden være oppmerksom på dette og eventuelt treffe de nødvendige tiltak. Dersom det skulle være slike forhold som de opplysningene jeg har fått, tyder på, vil jeg antyde at man heller bør tillate at de som oppholder seg på Svalbard, får utøve en kontrollert avskyting av reinstammen, slik at den kan holdes innenfor de rammer som næringsgrunnlaget fra naturens side tilsier. vokse seg så stor at også det bør ha departementets bevågenhet. Jakob Aano (komiteens formann): Eg finn grunn til å streka under noko av det som har vore sagt tidlegare både av saksordføraren og andre som har hatt del i debatten, jamvel om eg også innser at det her og no ikkje er tida for ein breiare Svalbard-debatt. Den debatten må koma i ein annan samanheng, slik som det har vore etterlyst av oss i komiteen, og som det også er nemnt av statsråden i hennar innlegg i dag. Eg vil streka under det som komiteen er inne på om Store Norske og kva det kompaniet har å seia for norsk nærvær på Svalbard. Vi kjenner til at Store Norske har store økonomiske vanskar, og kanskje også vil ha det iallfall neste år. Men eg trur ikkje det er rett å leggja einsidige næringsøkonomiske mål på denne verksemda. Staten har også plikt til å ha ein busetnad av ein viss storleik der oppe, som ein del av vår vilje til å oppfylle Svalbard-traktaten. Det er då også i busetnadssamanheng at vi strekar under verdien av forskning der oppe. Men sjølvsagt er forskning i dette uhyre viktige området geopolitisk, strategisk, politisk og også næringsmessig og på andre måtar av stor verdi i alle tilfelle. Presidenten: Presidenten ber om unnskyldning. Presidenten må be om ro i salen, slik at taleren kan bli hørt og få fremføre sitt innlegg på en rimelig måte. Jakob Aano: Eg takkar presidenten. Det er rett som det har vore streka under, at Svalbard er eit ømtåleg område. Desse og andre spørsmål som vi tar opp i komitetilrådinga, og som ikkje minst saksordføraren var inne på, gjer at det er behov for ein breiare debatt. No nemnde statsråden i sitt innlegg at ein arbeider med ei melding eller noko liknande for å få denne saka fram for Stortinget. Komiteen er innstilt på og interessert i at dette skjer så snøgt som råd. Det er 10 år sidan sist vi hadde ein brei Svalbard-debatt. Det er viktig også utanrikspolitisk at Det norske storting viser interesse for Svalbardområdet, og eg skulle gjerne høyra om statsråden kunne seia noko meir om kva tidspunkt og eventuelt i kva form — melding eller på annan måte — departementet tenkjer seg å leggja fram denne saka for Stortinget. Elles vil eg visa til innlegg frå saksordføraren og andre, og til det som ein samrøystes komite tilrår. Asbjørn Sjøthun: Jeg tar ordet til denne budsjettinnstilling for ganske kort å peke på et par forhold som komiteen og for øvrig også sakens ordfører i sitt innlegg har belyst. Svalbards spesielle stilling, med de mange rettighetshavere til øygruppen med bakgrunn i Svalbard-traktaten, men med Norge i den stilling at det er norsk lov og rett som skal utøves av våre myndigheter, gir oss vel egentlig det ansvar som vi ønsker for denne øygruppen, og som sikkert også alle de stater som har undertegnet Svalbard-traktaten, finner det ønskelig at vi har. Det er i denne situasjon om å gjøre at den norske næringsvirksomhet på Svalbard, som i all hovedsak er opprettholdt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, ikke svekkes. Den norske virksomhet må opprettholdes på et høyest mulig nivå. Jeg vil gjerne understreke dette. Flere forhold taler for at nettopp en betydelig norsk næringsvirksomhet bl.a. kan bidra til å opprettholde den lave spenning i dette området som Norge alltid har lagt vekt på i sine utenrikspolitiske vurderinger og holdninger. Sysselmannens muligheter til å utføre det arbeid han er satt til, har i det siste tiåret blitt radikalt forbedret, fra en bortimot håpløs situasjon for sysselmannen først på 1970-tallet hva materiell og utstyr for øvrig angår, til i dag, hvor sysselmannen er i besittelse av det utstyr som det med rimelighet kan forlanges at han har for å utøve den suverenitet han er satt til å utøve når det gjelder norsk lov og rett. Jeg er glad for at komiteen er oppmerksom på dette, og at sysselmannen også i framtida vil bli tilgodesett med det som er nødvendig. Nå peker komiteen på at det er ca. 10 år siden Stortinget drøftet Svalbards forhold på bakgrunn av en egen melding. Det var i 1975, da Stmeld. nr. 39 for 1974-75 ble lagt fram for Stortinget. At man nå ber om å få en ny melding, er berettiget. Det har skjedd så vidt mye både i området rundt Svalbard og på Svalbard i de siste 10 år, at det er helt på sin plass at Stortinget nå får en melding, slik at en kan drøfte Svalbards forhold på nytt. Jeg er glad for at statsråden har bekreftet at en slik melding vil bli utarbeidet om ikke så altfor lenge. Odvar Nordli: Det vil jo bli anledning til på et senere tidspunkt å gå inn i en bredere vurdering og debatt om vår Svalbard-politikk i forbindelse med den meldingen som statsråden har annonsert. Jeg vil derfor ikke her og nå gå så langt inn i en del av de interessante spørsmål som i den sammenheng kan reises. og vår politikk på dette feltet i tida framover i den nåværende situasjon vil måtte omhandle de mer generelt politiske aspektene ved Svalbard og Svalbard-området på bakgrunn av Svalbard-traktaten og den utvikling som har skjedd og skjer på grunnlag av den. Jeg går ut fra at denne meldingen vil gi anledning til en gjennomdrøfting av Norges nåværende økonomiske aktiviteter på Svalbard og dem vi ønsker i framtida, og at vi også får anledning til å drøfte visse sider ved det samfunn som er bygd opp av et par tusen av våre folk oppe i denne delen av Norge. Spesielt viktig i denne sammenheng tror jeg det er at vi noe mer klart og forpliktende enn det vekslende regjeringer i det senere har villet gjøre det, trekker opp linjene for den økonomiske aktivitet på Svalbard i tida framover. Av mange grunner tror jeg vi bør komme bort fra den situasjon at Svalbard og Svalbard-buds jettet politisk og økonomisk mer eller mindre blir en liten salderingspost i forbindelse med vårt ellers inngående økonomiske opplegg. Jeg tror man i større grad bør få en forpliktende plan for utviklingen av denne delen av Norge, på grunnlag av den suverenitet som Norge er tillagt etter traktaten. I denne sammenheng vil jeg også peke på at det er viktig for Norge i flest mulige sammenhenger å gjøre våre politiske mål for vår aktivitet på Svalbard og vårt syn på vår suverenitet kjent i miljøet rundt oss i Europa. Det er viktig av mange grunner at det her er klarhet og forståelse for vår suverenitetshevdelse i denne delen av kongeriket. Så helt til slutt: Det er etter mitt skjønn én sak som bør vekke interesse, nemlig at mens interessen for forskning på Svalbard og i Svalbard-området synes å være økende totalt sett, er den norske forskningsinnsats absolutt og relativt i tilbakegang. Jeg tror dette av mange grunner er et forhold vi skal være oppmerksom på, først og fremst fordi det ligger en rekke meget interessante forskningsoppgaver og venter i dette området. Det gjelder forskning i det spesielle miljøet vi har der oppe, og også i andre deler av Svalbards situasjon, der det ser ut til at forskingsinnsatsen fra andre interessenter er økende. Jeg tenker her på den forskning som blir satt i gang fra østlig side når det gjelder spørsmålet om opprinnelsen til bosetting og utvikling i Svalbard-området. Med vår historie burde vi ha all mulig interesse av å være med i forskning av denne typen. I den grad det er mulig for statsråden å kunne bidra til at så skjer, tror jeg dette vil være en fordel både forskingspolitisk sett og av hensyn til den suverenitetshevdelse som er fastlagt i Svalbardtraktaten. også fra vår side å kunne få klarlagt at i tradisjon og historie er Svalbard knyttet til Fastlands-Norge. Statsråd Mona Røkke: Det var representanten Aano som fikk meg til å be om ordet en gang til. Jeg presiserte kanskje ikke klart nok i hvilken form Stortinget vil få seg presentert det materiale som skal danne grunnlaget for den brede debatt som det er enighet om at vi nå trenger. selvfølgelig bli tatt opp med komiteen. La meg ellers si, når det gjelder tidspunktet, at jeg synes alltid det er vanskelig å love noe eksakt. Men arbeidet er gitt høy prioritet, og jeg har tidligere lovet å legge frem materiale for en slik debatt i inneværende stortingsperiode. Det er ingen tvil om at det skal vi få til. Jeg har merket meg representanten Nordlis synspunkter, og jeg skal selvfølgelig se til at dette blir nærmere vurdert. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet: I. Bevilgning av inntekter og utgifter for administrasjonen av Svalbard for budsjetterminen 1984. Inntekter: Kap. 3005. Sysselmannen kr. 80 000 » 3006. Sysselmannens transportteneste » 2 000 000 » 3013. Postverket » 980 000 » 3014. Televerket » 6 320 000 » 3015. Svalbard lufthavn, Longyear » 6 250 000 » 3024. Tilsyn med elektriske anlegg » 23 000 » 3030. Skatter og avgifter. 70. Skatter m. m kr. 7 500 000 71. Utførselsavgift » 1000 000 72. Utmålsgebyr, årsavgift » 1 200 000 » 9 700 000 » 3035. Tilskudd fra statsbudsjettet » 38 345 000 kr. 63 698 000 Utgifter: Kap. 0001. Svalbard kirke. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 470 000 11. Varer og tjenester » 247 000 kr. 717 000 » 0002. Tilskudd til lærerlønn, kulturelle formål m. m. 50. Tilskudd til lærerlønnsutgifter m.m kr. 598 000 70. Tilskudd til velferdsarbeid Svalbard » 595 000 71. Tilskudd til Svalbardrådet » 204 000 » 1397 000 » 0005. Sysselmannen. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 3 225 000 11. Varer og tjenester » 1273 000 45. Store nyanskaffelser, kan overføres » 397 000 » 4 895 000 Kap. 0006. Sysselmannens transportteneste. 11. Varer og tjenester, leie av helikopter/fly kr. 18 810 000 » 0007. Tilfeldige utgifter. Varer og tjenester — til disposisjon for Justisdepartementet » 1 166 000 » 0011. Bergmesteren. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 278 000 11. Varer og tjenester » 311000 » 589 000 » 0013. Postverket. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 1 324 000 11. Kap. 0014. Televerket. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 4 645 000 11. Varer og tjenester » 3 900 000 30. Bygg og anlegg, kan overføres » 802 000 45. Store nyanskaffelser, kan overføres » 877 000 46. Ombygginger, utvidelser e.o. vedlikehold, kan overføres » 485 000 » 10 709 000 » 0015. Svalbard Lufthavn, Longyear. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 3 796 000 11. Varer og tjenester » 6 350 000 30. Flyplassanlegg, kan overføres » 2 327 000 45. Store nyanskaffelser, kan overføres » 322 000 » 12 795 000 » 0017. Refusjon til Norsk Polarinstitutt. 50. Refusjon » 1 600 000 » 0018. Fyr og radiofyr. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 89 000 11. Varer og tjenester » 888 000 » 977 000 » 0020. Statens bygninger i Longyearbyen. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 893 000 11. Varer og tjenester » 4 412 000 30. Bygg og anlegg, kan overføres » 1 980 000 46. Ombygginger, e.o. vedlikehold, kan overføres » 257 000 » 7 542 000 » 0022. Ligningsrådet for Svalbard. 01. Lønn og godtgjørelser kr. 69 000 11. Varer og tjenester » 25 000 » 94 000 » 0024. Tilsyn med elektriske anlegg (jfr. kap. 3024). 11. Varer og tjenester » 23 000 kr. 11. Vedtak om formues- og inntektsskatt til Svalbard for budsjetterminen 1984. §1- For budsjetterminen 1984 svares skatt til Svalbard etter følgende regler: I. Av personer og selskaper som skal svare skatt til Svalbard etter ligning (lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt, kap. I): a) Formuesskatt med kr. 2 av hvert kr. 1000. b) Inntektsskatt med 10 pst. 11. Av enhver som skal svare skatt til Svalbard med en prosentvis fastsatt del av arbeidsinntekten (lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt, kap. II): Inntektsskatt med 4 pst. av den skattbare del av arbeidsinntekten, jfr. § 5. §2. Tvist om en skattyter skal svare skatt på fastlandet eller til Svalbard avgjøres av departementet. §3. Formue under kr. 5 000 er skattefri. Formuen rundes av nedover til det nærmeste tall som kan deles med 1 000. §4. For skattytere som er nevnt i § 1, avsnitt I, avrundes inntekten nedover til det nærmeste tall som kan deles med 100. Skatt som blir avgjort ved lønnsfradrag, jfr. § 1, avsnitt 11, avrundes nedover til nærmeste hele krone. §5. Personlige skattepliktige inndeles i 2 klasser under hensyn til forsørgelsesbyrden. 1. klasse omfatter personer som ikke har noen å forsørge, 2. klasse personer som har én eller flere å forsørge. Adgangen til å få skattefritt frådrag beregnet etter 2. klasse er betinget av at vedkommende skattyter legitimerer sin forsørgelsesbyrde. For personer som svarer skatt etter ligning, legges tallet på forsørgede den 1. januar 1984 til grunn for klasseansettelsen. som skattlegges ved lønnsfradrag (vedtakets § 1, II) legges tallet på forsørgede den 1. november 1983 til grunn. Av inntekten er skattefri: I 1. klasse kr. 4 000 I 2. klasse kr. 8 000 For personer som ilegges skatt etter § 1, 11, beregnes det skattefrie beløp i forhold til den tid av året hvori arbeidsforholdet varer. §6. Skattepliktige som ikke får frådrag etter § 5 skal ved beregning av skatt gis et frådrag i inntekten på kr. 3 000. §7. For øvrig blir skatten å utligne etter lov av 15. juli 1925. §8. Bestemmelsene i dette vedtak og i lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt kan fravikes ved beslutning av Kongen mil. etter de regler og på de vilkår som er fastsatt i lovens § 23. Hvorvidt skattlegging som gjennomføres etter slik beslutning skal være endelig, forelegges Stortinget til avgjørelse. 111. Vedtak om avgift av kull som utføres fra Svalbard for budsjetterminen 1984. For budsjetterminen 1984 skal svares avgift til statskassen av kull som utføres fra Svalbard, etter en sats av 1 pst. av verdien for de første 100 000 tonn og deretter etter satser fallende med 0,1 pst. av verdien for hvert ytterligere 100 000. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Sak nr. 2. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Utenriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp mil. (Budsjett-innst. S. nr. 3, jfr. St.prp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten om denne sak blir begrenset til 5 timer og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene: minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter og Venstre 15 minutter. — Det anses bifalt. Videre foreslår presidenten at det ikke skal være adgang til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid og oppsatte talerliste, får en taletid på inntil 3 minutter. — Det anses bifalt. Jakob Aano (komiteens formann): Den budsjetttilrådinga som utanriks- og konstitusjonskomiteen legg fram i dag, er i forma annleis enn tidlegare tilrådingar. Den omtalar både etableringa av eit nytt departement for utviklingshjelp og dei to budsjettproposisjonane, nemleg frå Utanriksdepartementet og frå — som det framleis heitte ved framlegginga - Statsråden for utviklingshjelp. Det internasjonale samarbeid blir utvida til stadig nye område. Dette er ei utvikling som vi frå norsk side bør helsa velkomen. Det gir Noreg som eit lite land høve til å påverka debatten om sentrale internasjonale spørsmål. Alternativet til ei slik internasjonalisering og utbygging av det mellomfolkelege samarbeidet ville lett kunna bli at dei største landa langt på veg avgjorde desse spørsmåla seg imellom utan å spørja andre. Den utvikling vi står overfor, gjer det nødvendig å stoppa opp og stilla spørsmål om vi i dag har ei utanriksteneste som fullt ut er innretta på den utfordringa som ligg i denne realiteten. I utgangspunktet er vi heldig stilte. Vi har ei lita, men effektiv utanriksteneste. På komiteens vegner finn eg grunn til å understreka den framifrå innsats som blir utført av dei tilsette i utanrikstenesta, og det ofte under vanskelege arbeidstilhøve. I alt er det gjort framlegg om ei løyving på i underkant av 300 mill. kr. til vår utanriksadministrasjon, heime og ute. Eg trur ikkje mange vil vera usamde i at dette er ei svært billeg utanriksforvaltning når ein tenkjer på alt den skal dekkja. Ein samla komite legg då også vekt på at ei utviding av Noregs internasjonale engasjement må få konsekvensar for den vidare utbygging av utanrikstenesta — i takt med dei auka internasjonale oppgåver som Noreg blir stilt overfor. I tilrådinga peikar komiteen på at ein no bør tenkja på om ikkje tida er inne til å vurdera ein auka representasjon i sentrale utviklingsland. Konkret ber komiteen om ei snarleg vurdering av spørsmålet om etablering av ein ambassade i Mellom-Amerika og det karibiske området, ein ny ambassade i tillegg til den vi har i Mexico. 1983. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for Utviklingshjelp mil. Budsjettet for utanriksadministrasjonen totalt syner ein vokster på under 2 pst. frå 1983 til 1984. Etter mi meining kan det med god grunn stillast spørsmål om dette er nok for å ivareta omsynet til ein aktiv norsk utanrikspolitisk innsats. Vi må vakta oss vel, slik at vi ikkje lar drifts- og reiseutgiftene bli skorne så sterkt ned at det går ut over høvet til å sikra ei effektiv og moderne utanriksteneste. Etableringa av Departementet for utviklingshjelp vil auka behovet for ei samla koordinering av dei utanrikspolitiske spørsmåla. Ein bør sjølvsagt ha rett til å venta godvilje og samarbeidsvilje frå alle partar, men det er også naudsynt å etablera klåre arbeidsordningar mellom Departementet for utviklingshjelp og Utanriksdepartementet, for å hindra at det blir uvisse om norske utanrikspolitiske standpunkt. Tilrådinga viser til Utanriksdepartementet sitt ansvar for utforming, samordning og iverksetjing av utanrikspolitikken, og ein samla komite viser i denne samanheng til dei prinsippa som er dregne opp i Innst. S. nr. 327 for 1977 — 78. Eg finn ingen grunn til å gå nærare inn på desse spørsmåla i denne omgang. Dei kan meir naturleg drøftast i ein breiare samanheng i den melding om Noregs deltaking i det internasjonale samarbeid som ein ventar skal bli lagt fram med det første. Den meldinga kan og gi grunnlag for drøfting av ein samla utbyggingsplan for utanrikstenesta i lys av dei prioriterte oppgåver vi står framføre, og ei vurdering av eit meir føremålstenleg organisasjonsmønster for Utanriksdepartementet. Eg kjenner sterkt på at det no er trong for ein slik brei politisk debatt i Stortinget om vår utanriksteneste i åra framover, lausriven frå dei årlege budsjettdebattane. Ein viktig grunn for skipinga av eit nytt departement for utviklingshjelp er at det vil avlasta utanriksministeren for daglege oppgåver på eit stadig meir arbeidskrevjande felt. Dette er eit syn som eg fullt ut deler. Samstundes er det grunn til å understreka at UDs koordineringsoppgåver vil auka, utan at departementet får tilført nye stillingar. Komiteen er klår over at denne arbeidssituasjonen kan visa seg å bli svært vanskeleg om ei tid, og føreset at departementet kjem tilbake til Stortinget med framlegg om etablering av nye stillingar om det skulle visa seg nødvendig. Eg vil gjerne understreka denne merknaden frå komiteen. Eg har tidlegare gitt uttrykk for ønsket om gode samarbeidsforhold mellom UD og det nye departementet. Personleg har eg stor tru på at eit nært personellsamarbeid mellom dei to departementa vil virka positivt på dei begge. avdelinga vil det liggja godt til rette for at tilsette i utanrikstenesta får høve til mellombels tenestgjering. Ei fast etablering av eit slikt personellsamarbeid vil også i nokon mon kunna gi fleire heimestillingar til utanrikstenesta sine folk i åra framover. Komiteen er også i år opptatt av vilkåra for dei lokalt tilsette ved våre utanriksstasjonar. Jamvel om situasjonen synest å ha blitt noko betre i den seinare tid, bør ein no ta eit krafttak slik at denne gruppa av verdfulle medarbeidarar får tilfredsstillande løns- og arbeidsvilkår. Det må ikkje reisast tvil om at staten tar sitt arbeidsgivaransvar alvorleg. Vi har råd til dei tilleggsløyvingar som måtte bli nødvendige på dette området. Det at vi no har fått eit eige departement for utviklingshjelp, er i seg sjølv ei viktig hending. Det vil vel alltid vera politisk usemje om korleis vårt stønadssamarbeid med den tredje verda best skal organiserast, og også — jamvel om ein aksepterer sjølve ideen om eit eige departement for dette saksfeltet — korleis det bør byggjast opp for best å ivareta dei mange oppgåver som fell inn under eit slikt departement. Ulikt syn på dette har då og kome fram i budsjett-tilrådinga. Men koss ein ser på dette, er det likevel ei hending som er verd å merka seg, at norsk utviklingshjelp no blir organisert i eit eige departement. Det seier noko om det omfang dette virkeområdet har fått blant statsoppgåvene. Det viser også at Regjeringa oppvurderer dette arbeidet slik at det bør ha den sjølvstendige stilling som følgjer med at det no blir samla i eit eige departement under ein eigen statsråd. Derfor er det som her er skjedd, ikkje berre ei anerkjenning av det omfanget dette arbeidet har fått, det ligg også store utfordringar i denne anerkjenninga med sikte på framtida: Å etablera eit eige u-hjelpsdepartement skaper forventningar hos alle som er interesserte og engasjerte i u-landsproblematikken. Det gjeld politiske parti, organisasjonar og ikkje minst det store fleirtal av nordmenn som viser sympati for u-hjelpa. Derfor skal det nye departementet vita at det blir følgt med mykje sympati og gode ønske, men også med vaken kritikk. Det må vera ein fantastisk spore til innsats, ja til entusiastisk engasjement hos dei som har fått den ansvarsfulle oppgåva å forma det nye departementet til ein effektivt, handlekraftig og fleksibel arbeidsfellesskap for eit så avgjerande viktig politisk saksfelt. Når det gjeld oppbygginga av og organisasjonsmønsteret for det nye departementet, viser eg til tilrådinga. av Departementet for utviklingshjelp. Alle er samde med Regjeringa i at internasjonale spørsmål vil få stadig meir å seia i tida framover, og at u-hjelp blir ei stadig viktigare oppgåve for Noreg. Det er og semje om at departementet skal vera eit fagdepartement for norsk stønadspolitikk, og at det bør sikrast eit nært samarbeid mellom Utanriksdepartementet og U-hjelpsdepartementet Elles har medlemene frå Arbeidarpartiet og Venstre i sine særmerknader innvendingar til ulike sider ved den nye strukturen. Fleirtalet, medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, sluttar seg til proposisjonen og strekar under følgjande punkt: For det første viser vi til den viktige rolle planavdelinga i det nye departementet vil få. Her er det viktig med fleksibilitet og høve til endringar etter som ein vinn praktisk røynsle med den nye strukturen. Derfor meiner fleirtalet og at departementet bør kunna gå til omdisponeringar innan stillingsramma. T.d. må ein i den viktige oppbyggingsfasen ein no går inn i, kunna vurdera å bruka i planavdelinga heime nokre av dei 25 planlagde ekstra utestillingane. Det andre punktet gjeld plasseringa av NORAD som eit «indre direktorat» i departementet. Dette har møtt kritikk, m.a. på det siste møtet i NORADs råd. Denne kritikken kjem og til uttrykk i fraksjonsmerknaden frå Arbeidarpartiet. Komitefleirtalet er likevel samd med Regjeringa i den plasseringa NORAD har fått i departementet. Vi ser mange fordelar i å halda fast på direktoratforma, samstundes som NORAD fungerer som ei departementsavdeling. Vi meiner det må vera mogleg å gi direktoratet slike fullmakter at det kan fungera — innan departementet — på nokolunde same måte som det har gjort til no, samstundes som det er ope for endringar som utfordringane på dette saksfeltet visseleg vil skapa i framtida. Fleirtalet har og forståing for at det med den nye strukturen ikkje er naturleg med eit styre for NORAD, men at det i staden blir etablert eit «prosjektutval», som departementet kallar det. Det tredje gjeld rådet for NORAD. Dette vart i si tid oppnemnt av Stortinget. Departementsstrukturen gjer at dette no må opphevast, og at eventuelt nytt råd må oppnemnast av departementet, og komiteen gjer i samsvar med dette framlegg til eit nytt romertalvedtak. Det fjerde punktet gjeld evaluering. Komiteen har ved fleire tidlegare høve streka under kor viktig det er å få ei effektiv og kontinuerleg evaluering — eller resultatvurdering - av innsatsen av u-hjelpsmidlar. framlegget frå departementet skal evalueringseininga leggjast inn under planavdelinga, og skal i hovudsak administrera evaluering, ikkje sjølv driva slik resultatvurdering. Personleg er eg i tvil om departementet har funne fram til den rette — den endelege — plassering og vurdering av evalueringa med dette framlegget. Det gjeld både mannskapsstyrken, som det er gjort framlegg om, og plasseringa av evalueringseininga. Eg viser her til det ein samla komite sa i Innst. S. nr. 189 for 1982 — 83, om kor nødvendig det var å styrkja innsatsen på evalueringsområdet og auka NORADs evne til evaluering. Noko liknande gjeld det femte punkt som eg vil nemna, nemleg plasseringa av NORIMPOD, som etter Regjeringa sitt framlegg førebels skal leggjast inn under avdelinga for samarbeid med næringslivet. Komiteen reiser spørsmålet om ikkje NORIMPOD heller burde knyttast direkte til departementet. Spørsmålet om korleis tap av garantiar ved eksport til og investeringar i utviklingsland skal vurderast i u-hjelpssamanheng, har vore tatt opp av ulike regjeringar. Komiteen har her i alle år vore skeptisk til ein praksis som kunne føra til ei utvisking av grensa mellom hjelp til u-landa og noko som meir var støtte til eigen industri. Komiteen har likevel i fleire år akseptert ein mindre sum, nemleg 20 mill. kr. frå kap. 181, til tap av slike garantiar. Når det så gjeld neste års budsjett, gjer Regjeringa framlegg om å «fastfrysa» 180 mill. kr. av det kapittel som blir stilt til rådvelde for departementet, kap. 199, inntil ei avklåring av dette spørsmålet i samband med den varsla prinsippmeldinga om utviklingshjelp ligg føre. Arbeidarpartiet og Venstre sine medlemer i komiteen avviser dette, og vil disponera også denne summen straks til ordinære stønadsføremål. I sin særmerknad seier medlemene frå Arbeidarpartiet at u-hjelpsmidlane «så langt som råd er benyttes til formål som er internasjonalt anerkjent som offisiell utviklingshjelp (såkalt ODA).» Det same syn gir også fleirtalet uttrykk for i sin fleirtalsmerknad. Dette er og i samsvar med den generelle oppfatning som departementet gir uttrykk for i den omfordelingsproposisjonen som no ligg i komiteen. Dette syn bør då vera retningsgivande for den avklåring som skal koma i prinsippmeldinga. Av dei ulike budsjettkapitla går det fram at opposisjonspartia gjer framlegg om ei rad med endringar, i de fleste tilfelle med påplussingar på ein del postar. norsk stønadspolitikk. Regjeringspartia og Arbeidarpartiet er samde om at' ramma for 1984 skal vera 1,15 pst. av BNP - altså ein auke frå 1,10 pst. i 1983. Jamvel om vi i Kristeleg Folkeparti for vår del gjerne hadde sett at auken hadde vore større, ser vi det likevel som viktig at landet vårt har nådd fram til eit så høgt nivå på stønaden til fattige land. Ekstra gledeleg er det å konstatera at det er eit stadig større fleirtal i det norske folk som gir si tilslutning til norsk utviklingspolitikk, og det innan alle parti. Ein stor prosent meiner jamvel at vi bør gi meir. Dette er ei oppmuntring til Stortinget, som gjennom eit solid fleirtal i mange år faktisk gjekk føre folkeoppslutninga når det gjeld plikt til å overføra av våre midlar til dei fattige folka. Denne semja i storting og folk er det avgjerande viktig at vi tar vare på og utviklar vidare. Dette ser vi i Kristeleg Folkeparti som ei hovudoppgåve å virka for. Og vi ser det som ei særleg utfordring at det er ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti som innan Regjeringa har fått ansvaret for utviklingshjelpa. Så får vi tåla å vera usamde både om einskildspørsmål og i visse politiske vurderingar og prioriteringar. Guttorm Hansen: Denne budsjettbehandlingen for 1984 er for utenrikskomiteens vedkommende en overgangsordning, som har sin sammenheng med delingen av Utenriksdepartementets arbeidsområde og forslaget om å opprette et eget departement for utviklingshjelp. Saken dreier seg således om tre forskjellige budsjettforelegg — om opprettelse av det nye departementet, om Utenriksdepartementets budsjett og om budsjettet for det nye departement vedrørende u-hjelpen. Ved senere budsjettbehandlinger vil antakelig disse to departementers budsjett bli behandlet hver for seg, men i denne overgangsfasen har komiteen funnet det riktig å behandle alle saker under ett i en debatt. Da Stortinget den 14. juni i år behandlet forslaget fra Regjeringen om opprettelse av et statsrådsembete for utviklingshjelp, ble Regjeringens forslag vedtatt av et flertall i Stortinget. I realiteten gjorde stortingsflertallet da også vedtak om å opprette et eget departement for utviklingshjelp, idet statsministeren i et brev til administrasjonskomiteen hadde gjort oppmerksom på at dette var Regjeringens hensikt. Opprettelsen av statsrådsembetet og nå den påfølgende opprettelse av et departement for statsråden var en brikke i Regjeringens sammensetning ved den utvidelse som fant sted i juni. hastverksarbeid. Det var da også liten tid til rådighet for Regjeringen for å finne en saklig begrunnelse for noe som ikke bunnet i et behov for utviklingshjelpen, men i et behov for å få statsrådskabalen til å gå opp. Alt dette er nå historie. Men det vi nå burde ha rett til å vente, var at proposisjonen om opprettelse av u-hjelpsdepartementet var bedre forberedt, ettersom Regjeringen hadde hatt hele sommeren på seg til å arbeide ut dette forslaget. Det som skjedde, var imidlertid at denne tilleggsproposisjon til statsbudsjettet kom i siste liten — ja, i siste liten til overhodet å kunne bli tatt opp til behandling i det hele tatt i forbindelse med statsbudsjettet. Det er tydelig at departementet har hatt en trang og vanskelig fødsel. Arbeiderpartiet vil ikke ta opp noe awikende forslag når det gjelder realiteten i saken, opprettelsen av departementet. Vi anser denne sak for avgjort ved Stortingets votering den 14. juni i år om opprettelse av statsrådsembetet. Men den deling av det nåværende utenriksdepartement som foreslås, reiser flere spørsmål enn det gis svar på. Den prinsipielt viktigste sak ved opprettelsen av U-hjelpsdepartementet er ansvarsforholdet for norsk utenrikspolitikk i framtida. Riktignok sier Regjeringen i proposisjonen: «Utenriksdepartementet har på Regjeringens vegne ansvaret for utformingen, samordningen og iverksettelsen av norsk utenrikspolitikk.» Dette er et klart utsagn, men den deling og de ordninger som skisseres i proposisjonen om forholdet mellom Utenriksdepartementet og U-hjelpsdepartementet er langt fra så klare når det gjelder ansvarsforhold og samordning og ansvar som det siterte utsagnet f ra Regjeringen. Tvert imot er det slik at meget viktige prinsipielle spørsmål om ansvaret for norsk utenrikspolitikk melder seg med styrke når man går gjennom denne proposisjonen. Utviklingshjelpen er en meget viktig del av norsk utenrikspolitikk i det vi kaller den tredje verden. Det er utenrikspolitiske sider ved nesten alle saker, og ikke minst ved handteringen av enkeltsaker. Ofte er det meget følsomme områder man arbeider i og med. Det er uklare ordninger som skisseres i proposisjonen om formene for samordning og ansvarsfordeling. På et område som instruksjonsmyndighet til norske utenriksstasjoner skisseres f.eks. utviklingshjelp, men som ikke er hovedsamarbeidsland, skal gå til utenriksstasj onene via Utenriksdepartementet. Dette er en deling som jeg ikke forstår begrunnelsen for. Og jeg vil understreke meget sterkt at instruksjonsmyndighet til norske utenriksstasj oner er utøvelse av norsk utenrikspolitikk og bør ikke delegeres. Dette har Stortinget vært gjennom tidligere. Vi har diskutert dette, og jeg vil fortsatt hevde dette prinsipp. Også på en del andre områder er det ordninger som er trukket opp, som kan peke mot en utvikling av at U-hjelpsdepartementet kan utvikle seg til å bli et slags utenriksdepartement for den tredje verden. Det verken kan eller bør bli resultatet. Den deling som nå foretas, og de uklare ansvarsforhold som etableres i det foreliggende forslag, gjør det helt nødvendig at den bebudede melding om norsk utenrikspolitikk og organiseringen av denne snarest mulig kommer til Stortinget. Stortinget må nå få anledning til å ta en dyptgående behandling av dette viktige område i norsk politikk. Delingsproposisjonen forsterker behovet for en slik debatt, og meldingen bør nå komme i vårsesjonen. Det bør ikke nå etableres rutiner som man vanskelig kan endre. Stortinget kan ikke ha flere utenriksministre med ansvarsforhold for hver sin del av verden. Når det gjelder organiseringen av det nye departementet, er det i særlig grad NORADs plassering i det nye departementet som reiser en rekke spørsmål. NORAD skal nå gå over fra å være et ytre direktorat med eget styre til å bli et indre direktorat, integrert i departementsstrukturen og i realiteten en blanding av departementsavdeling og direktorat med utøvende funksjoner. Både innad i departementet og utad i utøvelsen av norsk utviklingshjelp vil denne uklare stilling utvilsomt skape problemer. Den modell man nå har valgt i proposisjonen, vakte betydelige motforestillinger da Rådet for Direktoratet for utviklingshjelp drøftet saken, og en protokolltilførsel fra Jan Didriksen på møtet 4. november i år gir uttrykk for at NORAD vis-å-vis departementet bør ha status og kompetanse som et ytre direktorat. Denne protokolltilførsel fikk tilslutning av sju andre medlemmer av rådet. Jeg ser også klart motforestillinger mot en modell som bygger på et mindre departement og med et stort direktorat utenfor departementet. Det man har valgt som modell, er heller ingen enkel løsning. Det er all grunn til å følge utviklingen meget nøye, og jeg går ut fra at man er villig til å vurdere og eventuelt revurdere departementsstrukturen når man har fått en del erfaring. prinsippene for norsk utviklingshjelp vil også gi mulighet til en bredere debatt om organiseringen av norsk utviklingshjelp. Denne nye prinsippmeldingen er bebudet, og jeg går ut fra at den også tar opp de sider ved utviklingshjelpen vis-å-vis norsk utenrikspolitikk som jeg her har nevnt. Det er forslag om å avvikle NORADs styre, og det er en naturlig konsekvens av at direktoratet nå blir integrert i departementet. Da kan direktoratet ikke ha et styre; den politiske ledelse i departementet vil overta denne funksjonen. Når det gjelder Rådet for Direktoratet for utviklingshjelp, heter det i proposisjonen at det skal omorganiseres til å bli et råd for departementet i sin helhet. Dette er en merkverdig konstruksjon, som jeg ikke har støtt borti før i norsk statsforvaltning. Flere departementer har råd på enkelte områder av sin virksomhet der det er naturlig å trekke flere med i en beslutningsprosess, men at et helt departement skal ha et rådgivende organ, er nytt, og jeg må tilføye neppe særlig overveid. Nå får det være departementets egen sak om de ønsker å ha et slikt organ, men konsekvensen er at Stortinget sjølsagt ikke kan velge dette rådet, slik tilfellet er med det nåværende råd. Stortinget kan heller ikke fastlegge statutter for rådets virksomhet. Stortinget bør derfor følge forslaget fra en enstemmig komite om å oppheve den nåværende ordning med Rådet for Direktoratet for utviklingshjelp. Et slikt vedtak er nødvendig for å ha helt klarlagt de konstitusjonelle sider ved rådet, et råd som nå skal være et råd for departementet, og både sammensetning og virkeområde må derfor være Stortinget helt uvedkommende. Jeg vil så si noen ord om Utenriksdepartementets budsjett. Dette er naturlig nok sterkt beskåret ved delingen som nå foreslås. Departementet er nå et departement for vår utenrikstjeneste og for utøvelsen av vår utenrikspolitikk. I merknadene til komiteen understrekes meget sterkt fra hele komiteen at det er viktig at norsk utenrikstjeneste settes i stand til å møte de mange og store oppgåver som melder seg i den tid vi nå er inne i. Komiteen sier at den vurderer det slik at det er behov for en utvidelse av Norges internasjonale engasjement i åra framover. Komiteen peker også på at delingen av departementet vil stille økte krav til Utenriksdepartementets evne og mulighet til en koordinering av utenrikspolitiske spørsmål. Det finner jeg all grunn til å understreke under henvisning til det jeg tidligere har sagt om mulige konsekvenser av delingen og behovet for klare ansvarsforhold. Ikke bare delingen av departementet, men også andre fagdepartementers økte internasjonale virksomhet reiser spørsmålet om UDs evne og mulighet til å ta ansvar for utforming, samordning og ivaretakelse av utenrikspolitikken. Klare ansvarsforhold er nødvendig for å forhindre uklarhet. Arbeiderpartiets fraksjon har tatt opp en del forslag om endringer i UDs budsjett, dels alene, dels sammen med Venstre. Jeg peker særlig på forslaget om å styrke vår representasjon i Mellom-Amerika og på forslagene om å øke støtten til norske ungdomsorganisasjonen og norske kvinneorganisasjoners internasjonale arbeid, spesielt med sikte på bedre muligheter til kontaktvirksomhet for disse organisasjoner med Vest- og Øst-Europa og med USA, en virksomhet som ikke kan finansieres med u-hjelpsmidler. Andre talere fra Arbeiderpartiet vil gå gjennom de endringer og forslag Arbeiderpartiet fremmer i forslaget til Utviklingsdepartementets budsjett. Jeg skal derfor ikke her nevne de enkelte forslag, men peke på et hovedtrekk i budsjettinnstillingen. Budsjettproposisjonens sluttall for u-hjelpen bringer Norges andel opp i 1,15 pst. av brutto nasjonalproduktet. Arbeiderpartiet har ikke funnet å ville fremme forslag om ytterligere økning. Vår målsetting for denne periode er 1,3 pst. av brutto nasjonalproduktet, og denne målsetting holder vi fast ved, men vil denne gang ikke gå ytterligere opp med bevilgningene utover Regjeringas sluttsum. Men jeg vil peke på at det så vidt jeg vet, er første gang at Kristelig Folkeparti ikke ligger høyere med sine bevilgningsforslag. Partiet har som programforpliktelse 1,7 pst. i perioden, og det at partiet nå ikke følger opp sine forslag fra i fjor, kan ikke bety noen annet enn at partiet har betalt med sin hjertesak på regjeringsalterert. Det er en politisk handling som forteller at regjeringsmakt har sin pris. Arbeiderpartiets forslag legger vekt på å øke innsatsen i to områder, det sørlige Afrika og Latin-Amerika, spesielt SADCC-samarbeidet mellom frontlinjestatene i det sørlige Afrika, og i Mellom-Amerika spesielt Nicaragua. Begge disse områder er spesielle områder som har et stort behov for u-hjelp. Arbeiderpartiet motsetter seg at 180 mill. kr. skal fryses for eventuell bruk til innfrielse av tap på garantier for eksport til utviklingsland. Slike garantitap anerkjennes ikke internasjonalt som u-hjelp, og vil, om de 180 mill. kr. blir brukt til garantitap, bringe vår prosentandel ned fra 1,15 pst. til ca. 1,11 pst. De borgerlige partienes tilslutning til dette forslaget kan bety at økningen i u-hjelpen blir mindre enn det offisielle tallet det nå opereres med. Vi ser for øvrig fram til en prinsippdebatt om norsk utviklingshjelp når stortingsmeldingen kommer. Når det gjelder garanti tåpene, vil vi komme nærmere tilbake til den saken i forbindelse med omdisponeringsproposisjonen, som også vil bli behandlet før jul, idet det her skjer en utvikling som vi er meget interessert i å gjøre Stortinget oppmerksom på. Jeg skal så ta opp to forslag: Under forslag nr. 1 i innstillingen, som er et forslag fra Arbeiderpartiet og Venstre, tar jeg opp kap. 105 og kap. 120. Under forslag nr. 2, som er et forslag fra Arbeiderpartiets fraksjon, tar jeg opp kap. 105 og kap. 111. Våre øvrige forslag vil bli tatt opp av andre talere. Presidenten: Guttorm Hansen har tatt opp de forslag han seiv har vist til. Harald U. Lied: Budsjettbehandlingen er preget av at vi har fått et nytt departement for utviklingshjelp, og at dette departementet er utskilt fra Utenriksdepartementet. Tanken om å opprette et eget departement for utviklingshjelp er ikke ny. Tidligere statsminister og utenriksminister John Lyng var allerede inne på denne tanken for flere år siden. Begrunnelsen for å opprette et eget departement for utviklingshjelp har økt med veksten og omfanget av vårt bistandsarbeid og behovet for å få en best mulig og rasjonell forvaltning av bistandsmidlene. Dette er etter min mening en god begrunnelse, og spørsmålet ville blitt mer og mer påtrengende etter hvert som tiden går. Den mulighet som inntraff ved regjeringsomdannelsen i vår, var derfor beleilig, og det var riktig å bruke denne mulighet både med hensyn til tidspunktet og av hensyn til den videre utvikling av vårt bistandsarbeid. En tredje begrunnelse, som ikke er den minst viktige, er at det er ønskelig å øke utenriksministerens muligheter for å ha en samlet oversikt over hele det utenrikspolitiske felt. Det er med andre ord nødvendig å avlaste utenriksministeren og Utenriksdepartementet for det løpende arbeid med u-hjelpen. Utenriksministeren og Utenriksdepartementet vil dermed få mer tid til sine overordnede oppgåver med å lede norsk utenrikspolitikk. Spørsmålet er reist om dette betyr at vi skal få to utenriksdepartementer, noe også tidligere talere har vært inne på, og svaret er et klart nei. Det er derfor viktig at det i proposisjonen understrekes at utenriksdepartementet har ansvaret for utformingen, samordningen og iverksettelsen av norsk utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet har tilstrekkelig kapasitet når det gjelder Norges internasjonale engasjement på de forskjellige fagområder. Vi har i dag mange departement som til enhver tid har et betydelig internasjonalt engasjement. Det betyr igjen at Departementet for utviklingshjelp ikke kommer i noen enestående stilling i forhold til Utenriksdepartementet. I denne forbindelse vil den bebudede stortingsmelding om Norges deltakelse i det internasjonale samarbeid være av stor betydning og interesse. Komiteen har understreket at opprettelsen av det nye departementet aktualiserer denne meldingen ytterligere. På basis av denne meldingen vil Stortinget få en ny mulighet til å drøfte forholdet mellom Utenriksdepartementet og de andre fagdepartementene. Komiteen har i denne anledning vist til de retningslinjer som er trukket opp i Innst. S. nr. 327 for 1977 —78 om omfordeling av arbeidsoppgåver mellom Regjeringens kontorer. Disse retningslinjer må legges til grunn også overfor det nye departement for utviklingshjelp for å sikre faste retningslinjer omkring ledelsen av norsk utenrikspolitikk. Norge vil stå overfor stadig nye utfordringer på det utanrikspolitiske område. Dette vil kreve en fortsatt aktiv utenrikspolitikk for å kunne ivareta norske interesser. Det nærmeste i så henseende er vår Europa-politikk og vårt samarbeidsforhold til det øvrige Europa. Både Europa og samarbeidet mellom de europeiske land gjennomgår en vedvarende forandringsprosess. Seiv om den politiske grunnstruktur i Europa trolig forblir relativt stabil, vil det stille Norge overfor store utfordringer. Ja, Norge står allerede i dag overfor utfordringer på det politiske, næringsmessige og sikkerhetspolitiske område som krever den største oppmerksomhet og årvåkenhet fra vår side. Det var derfor et riktig trekk av utenriksministeren at han i forbindelse med fjorårets budsjett sørget for å styrke departementets Europa-avdeling. Et av de trekk ved utviklingen som kan ramme vårt land sterkest i årene som kommer, er at kløften mellom de land i Europa som er medlemmer av EF, og de land som har valgt å stå utenfor, som f.eks. Norge, blir for stor. Derfor er vårt forhold til EF-landene så avgjørende for vår utvikling i de kommende år, og derfor er det også så viktig at en ved de prioriteringer som gjøres i Utenriksdepartementet, legger vekt på å bedre det europeiske samarbeidet. løsninger på de økonomiske fordelingsproblemer. Tautrekkingen vil nok fortsette en tid, men før eller siden vil problemene måtte finne sin løsning. Fra nyttår av vil Frankrike overta formannskapet, og det vil nok også bety nye initiativ i samarbeidet. Når det gjelder Norges forhold til EF-samarbeidet, har jeg tidligere sagt at det er viktig for oss på en rekke områder. Jeg vil peke på en samarbeidsordning som Norge bør vurdere å gå inn i. Det gjelder det europeiske monetære system som er åpent for land både i EF og utenfor EF. Norge bør dessuten oppmuntre til at samarbeid på andre feiter kan åpnes på samme måte som det monetære samarbeid er åpnet, for alle vesteuropeiske land. Det vil være et godt bidrag til å hindre at skillet mellom EF-landene og de andre vesteuropeiske demokratier ikke vokser seg for stort. Det er ikke foreslått opprettet nye utenriksstasjoner i forbindelse med budsjettet for 1984. Det er bl.a. en naturlig konsekvens av de strenge prioriteringer som nå er nødvendige samtidig som det opprettes et nytt departement. Komiteen har antydet behovet for økt representasjon på to nye feiter, i sentrale utviklingsland og i Mellom-Amerika og det karibiske område. I begge disse områder er det behov for økt norsk representasjon, men dette behovet må veies opp mot de muligheter vi til enhver tid har, og de behov som måtte foreligge på andre områder. Latin-Amerika bl.a. er et stort og interessant område. Om vi ser noen år fremover i tiden, vil omkring år 2000 ca. 45 pst. av befolkningen i det frie Vesten være sydamerikanere. Det representerer en ny utfordring for vårt land som en del av Europa, som en del av den frie verden. Kampen vil stå om menneskerettigheter og sosial rettferdighet, og i denne kampen må vi spille en aktiv rolle. Det er i budsjettet foreslått opprettet fem stillinger, og to av disse er stillinger som industriattachéer, som opprettes på åremål som en prøveordning. Dette er et tiltak som må hilses med glede, og jeg håper at norsk næringsliv vil vite å bruke de nye muligheter for å fremme norske eksportinteresser som ligger i disse nye stillingene. Av andre viktige ting i budsjettet har jeg merket meg en ny stilling som spesialrådgiver for konferansen om tillits- og sikkerhetsskapende tiltak og nedrustning i Europa, det såkalte KNE, som begynner i Stockholm den 17. januar. Dette understreker Regjeringens og utenriksministerens aktive linje i nedrustnings og avspenningspolitikken. Denne linjen har bred oppslutning i folket og fortjener helhjertet støtte fra Stortinget. det gjelder å gå foran i freds- og avspenningsarbeidet. Norge er et av de land i verden som yter mest til utviklingshjelp. For 1984 er forslaget på 4,7 milliarder kr. Dette utgjør 1,15 pst. av det forventede bruttonasjonalprodukt for neste år. Den norske u-hjelpen blir gitt på grunnlag av de prinsipper som Stortinget tidligere har vedtatt. Det er viktig at vi til enhver tid har klare og konsise retningslinjer for vårt bistandsarbeid. På den annen side er det nødvendig at disse retningslinjer fra tid til annen blir gjenstand for debatt og vurdering. Regjeringen har varslet at den arbeider med en prinsippmelding om Norges bistand til utviklingslandene. Når denne meldingen blir lagt fram, vil Stortinget få en ny anledning til å gjennomgå strategier og prinsipper for bistandspolitikken. Det er imidlertid visse grunnleggende fakta som ingen kommer unna når det gjelder vårt bistandsarbeid. For det første er utviklingshjelp et langsiktig og vanskelig arbeid. Skal det føre til resultater av noen varig verdi, kreves det fremfor alt utholdenhet og stabilitet. Som en følge av dette bør en ta sikte på å unngå at u-hjelpen splittes opp på altfor mange tiltak, og at den flyttes fra sted til sted og fra land til land. Konsentrasjonsprinsippet er et bra prinsipp, og det bør fortsatt være grunnleggende. Når Arbeiderpartiet i innstillingen fremmer forslag om en betydelig bilateral støtte til et land som Nicaragua, er dette et brudd med de prinsipper vi har om konsentrert bistandsinnsats. Dessuten er situasjonen i Nicaragua for tiden dessverre slik at det ikke innbyr til å vurdere landet som et nytt bistandsland. Høyre vil stemme mot disse forslagene fra Arbeiderpartiet og Venstre. Derimot har flertallet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, markert sitt engasjement i Mellom- Amerika ved å fremme forslag om å øke bevilgningene på et par budsjettkapitler. Det dreier seg om kap. 170 Private organisasjoner som er øremerket til Nicaragua og kap. 184, Bilateral bistand administrert av internasjonale organisasjoner, post 72 (UNICEF) som dreier seg om tilskudd til de øvrige land i Mellom-Amerika. Dette er en humanitær innsats først og fremst, og situasjonen i Mellom- Amerika er dessverre slik i mange land at den humanitære innsats må økes fordi behovet er så stort på grunn av krigshandlinger og uro. De mellomamerikanske folk har en vanskelig skjebne. De har en tendens til å komme fra den ene ytterlighet i styreform til den andre. eller i det ene eller det andre landet synes å være omtrent likegyldig. Diktatur er det dessverre i de fleste land bortsett fra Costa Rica. Når det gjelder Pakistan, fore ligger et forslag fra Arbeiderpartiet om å redusere bevilgningen der med 10 mill. kr. i påvente av Regjeringens vurdering av om Pakistan fortsatt skal være et hovedsamarbeidsland. Jeg vil gjerne i den forbindelse få lov å uttrykke at for det første ville et nedslag av bevilgningen til Pakistan kunne bli oppfattet som et signal til andre makter om at Norge interesserer seg mindre for dette land enn de tidligere gjorde. Det ville sette Pakistan i en utsatt stilling; den er utsatt nok som det er. Landet ligger imellom Sovjetunionen og Det indiske hav, og det er Moskva fullstendig oppmerksom på. Dessuten har man der en kolossal belastning fra de flyktninger som kommer fra Afghanistan, og disse to forhold er etter min oppfatning iallfall av stor betydning når man skal vurdere hvorvidt vi skal opprettholde Pakistan som et samarbeidsland. Når det gjelder spørsmålet om menneskerettigheter, er de opplysninger jeg har fått, egnet til å få en til å tro at menneskerettighetene i Pakistan iallfall står seg bedre enn i mange av de øvrige hovedsamarbeidsland Norge har. Hvis noen vil prøve å motbevise dette, tror jeg de skal få vanskeligheter med det. Når det gjelder spørsmålet om tap på garantier gitt for eksport til og investeringer i utviklingsland, har Regjeringen foreslått å avsette 180 mill. kr. på årets budsjett på samme måte som de såtte av 125 mill. kr. på fjorårets budsjett. Dette er en riktig måte å gå fram på, men jeg vil bare til slutt få lov å håpe at Regjeringen legger opp til et grunnlag slik at Stortinget nå kan frigjøre seg fra den tvangstrøye som de seiv har pålagt seg ved å begrense tap på garantier til 20 mill. kr. pr. år. Det er etter min oppfatning en begrensning som i dagens situasjon er fullstendig meningsløs sammenlignet med de problemer vi står overfor på dette felt. Når det gjelder det forslag fra Gro Harlem Brundtland som er forkynt eller varslet, vil ikke jeg kommentere det før i tilfelle etter at forslaget måtte være fremsatt. Jeg skal da eventuelt få lov å komme tilbake til det i et eget innlegg for å kommentere det. Liv Aasen: Vi er i dagens verden i en gjensidig avhengighetssituasjon landene imellom uten at dette gjenspeiles i den politikk som ligger til grunn for våre ulike land og for samkvemmet mellorn 1 landene. nedrustning — er en konsekvens av erkjennelsen av denne gjensidige avhengighet. Det var den samme tankegang som førte til konklusjonene i Brandt-kommisjonens rapport to år tidligere, Nord — Sør — et program for å overleve. Ser vi disse to kommisjonsrapportene under ett, er de gjennomsyret av det som Brandt kaller «enkleste felles interesse: at menneskeheten ønsker å overleve, og en kunne til og med legge til», sier han, «har en moralsk plikt til å overleve». Dette skriver Willy Brandt innledningsvis i kommisjonens rapport og fortsetter: «Dette reiser ikke bare de tradisjonelle spørsmål om krig og fred, men også spørsmål om hvordan man overvinner hungersnød, massenes fattigdom og skrikende forskjell mellom livsvilkårene for rike og fattige. Uttrykt med et enkelt ord handler denne rapporten om fred. Man tenker oftest på krig som militær konflikt eller til og med tilintetgjørelse. Men det er en voksende bevissthet om at kaos er en like stor fare, kaos som et resultat av hungersnød, økonomisk sammenbrudd, miljøkatastrofer og terrorisme. Vi bør derfor ikke bare være opptatt med å redusere de tradisjonelle truslene mot fred, men også behovet for å få orden i kaos.» Disse ord av Willy Brandt er en nødvendig påminnelse i dagens situasjon med økte spenninger, for det finnes ikke noe fornuftig alternativ til en politikk som tar sikte på å redusere spenning og øke graden av samarbeid. Og ser vi på de ressurser som rustningsutgiftene binder, og forsøker å forstå hva det ville bety om bare deler av disse astronomiske beløp ble benyttet til produktiv innsats for utvikling, ville mange sperre opp øynene i forbauselse og forskrekkelse. Jeg vil i denne forbindelse vise til en artikkel av Fritz Nilsen i Arbeiderbladet 21. november d.å. Han viser til den «klokskap» verden regjeres med ved å trekke fram en del eksempler: Hvert minutt brukes det 9,6 mill. kr. til militære formål. Hvert minutt dør 30 barn av sult i de underutviklede land. Han skriver: «Eksemplet er naivt; pengene kan ikke overføres direkte fra ett formål til et annet. Men la oss forbeholde oss retten til å være naive, til å tenke som mennesker.» Jeg er enig med Fritz Nilsen i at vi skal bruke en del slike eksempler for å vise hva som ligger bak de uforståelige tall. Seiv viste jeg i utenriksdebatten 21. november d.å. dollar pr. år, lever 2 milliarder av verdens 4,5 milliarder mennesker i fattigdom og 450 millioner lider av sult og feilernæring. Fritz Nilsen refererer bl.a. fra en UNCTADrapport der det heter at 1,5 milliarder mennesker mangler medisinsk hjelp, mer enn 1 milliard lever i den ytterste fattigdom, 800 millioner mennesker tjener under 1100 kr. i året, 814 millioner voksne kan ikke lese og skrive, mer enn 200 millioner barn går ikke på skole, mer enn 2 milliarder mennesker mangler permanente og tilstrekkelige vannforsyninger. Jeg skal ikke ta fram enda flere eksempler, men bare konstatere at vi ikke kan arbeide for fred og nedrustning åtskilt fra kampen mot nød og sult. Det er viktig å understreke Brandts ord om at den som vil bannlyse krig, også må bannlyse fattigdom. Og han minner oss om — fremdeles i den omtalte rapporten — at det ikke bare er ut fra rettferdighetshensyn at avstanden mellom rike og fattige må minskes, men at det er sunn egeninteresse, i og for fattige nasjoner og for de bedrestilte nasjoner. Både Brandt-kommisjonens rapport og Palme-kommisjonens rapport er overlevert FN og vil bli en viktig del av verdensorganisasjonens arbeid med spørsmålene om nedrustning, utvikling og fred. Men de må også gjenspeiles i nasjonale strategier, bli en del av vår hjemlige debatt, bli en del av de langtids - planer vi lager. At det er en økende forståelse i den norske befolkning for behovet for nedrustning og for vårt samarbeid med utviklingslandene, går fram av ferske meningsmålinger. Ifølge en meningsmåling foretatt av Statistisk Sentralbyrå etter oppdrag fra NORAD er over 80 pst. av vårt folk for vårt samarbeid med utviklingslandene. Samtidig har flere meningsmålinger vist at et flertall i folket ønsker stans i våpenkappløpet og nedrustning. Det vil rett og slett være umulig å skaffe ressurser til krigen mot nød, sult og sykdom i dagens verden dersom vi ikke makter å redusere rustningsutgiftene. Det er mot en slik bakgrunn vi i dag drøfter budsjettet for vårt utviklingssamarbeid. Jeg vil trekke fram to av de områder der spenningen er høy, og der regjeringene opplever at konfliktene står i kø på grunn av krigstrusler og direkte destabiliseringstiltak utenfra, en situasjon som hindrer eller i alle fall vanskeliggjør og forsinker utviklingsbestrebelsene. Jeg tenker på SADCC-landene i det sørlige Afrika og på den fortvilte situasjon i Mellom-Amerika, f.eks. i Nicaragua. fasen) Afrika om å bygge opp et regionalt samarbeid som gjør dem stadig mer uavhengig av rasistregimet i Pretoria som dominerer hele det sørlige Afrika, både økonomisk og militært. De ni SADCC-landene er Angola, Botswana, Lesotho, Malawi, Mosambik, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. Dessuten har frigjøringsbevegelsen SWAPO, som kjemper mot sørafrikansk okkupasjon av Namibia, observatørstatus. Seiv om dette samarbeidet bare er i en startfase, gjør Sør-Afrika allerede nå sitt for å ødelegge det. Angola og Mosambik er blitt hardest rammet av den sørafrikanske aggresjonen. I en artikkel i Vårt Land 3. desember i år henviser John Stanghelle til at en internasjonal granskingskommisjon i FN-regi konkluderte med at det er gjort materielle skader i Angola for 10 milliarder amerikanske dollar i perioden 1975 — 81. Sørafrikanske fly har sluppet bomber over områder i Mosambik, og like før SADCC-konferansen kom sammen i Lesothos hovedstad Maseru i januar, drepte sørafrikanske kommandosoldater 42 mennesker der. Sør-Afrika frykter for at SADCC-samarbeidet skal lykkes, derfor har de intensivert sin destabiliseringspolitikk i området. Dersom SADCC skal lykkes, må det et sikrere finansieringsgrunnlag til. Dessverre har ikke støtten fra USA, Storbritannia, Vest-Tyskland og Japan vært særlig stor, og det er foreløpig bare Norge og Sverige som er kommet med egne bevilgninger til SADCC. Danmark har gitt tilsagn om bevilgning; det samme har EF-landene som samlet gruppe, men foreløpig har disse bare bevilget til enkeltstående land innenfor SADCC. Det er således et meget stort behov for støtte til fellesfinansieringen av SADCC-prosjekter, og det er tverrpolitisk enighet i Norge om en solidarisk holdning til dette fredelige forsøk på uavhengighet av Sør-Afrikas dominans. Arbeiderpartiet og Venstre foreslår å øke bevilgningen til SADCC også i år, mens Kristelig Folkeparti er frafalt her, i motsetning til i fjorårets budsjettinnstilling. Arbeiderpartiet foreslår også egne bevilgninger til Angola og Lesotho, to land innenfor SADCC som er sterkt rammet av Sør-Afrikas destabiliseringspolitikk. Situasjonen i Latin-Amerika er også meget spent. Det kaller på politiske virkemidler og ikke på militær intervensjon. Dessverre har USA allerede gjort et fatalt feilgrep gjennom sin intervensjon i Grenada. Et land som Nicaragua befinner seg nå i en krigslignende tilstand, med frykt for at USA skal gå til invasjon også der. dialog med USA, men den amerikanske holdning har til nå ikke vært særlig imøtekommende. I en slik situasjon er det viktig at andre vestlige land kommer Nicaragua i møte. Umiddelbart etter revolusjonen i Nicaragua ble det ifølge brev fra statsråden for utviklingshjelp 8. november d.å. til komiteen «besluttet at Norge skulle medvirke til gjenoppbyggingen og utviklingen av landet, som var fullstendig utarmet etter borgerkrig og natur- samt årtiers vanstyre som kulminerte med at den styrtede diktator bokstavelig talt tømte statskassa da han flyktet.» Komiteen har fått henvendelse fra Solidaritetsrådet for mellom-Amerika som ber om en kraftig økning i bistanden til Nicaragua, og at Nicaragua blir et nytt norsk hovedsamarbeidsland. Norges Unge Venstre, Senterungdommens Landsforbund, Arbeidernes Ungdomsfylking, Sosialistisk Ungdom og Kristelig Folkepartis Ungdom står tilsluttet Solidaritetsrådet, og de samme ungdomsorganisasjoner ber også i et eget brev til utenrikskomiteen om at Nicaragua blir samarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Arbeiderpartiet og Venstre vil øke støtten til Nicaragua både gjennom FN-organer og gjennom private organisasjonen Men vi mener samtidig at denne støtten bør utvides til også å omfatte direkte tosidig støtte utover ren konsulenthjelp. Vi mener også at U-hjelpsdepartementets administrasjon bør styrkes når det gjelder utviklingssamarbeid i Latin-Amerika. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ikke kunnet følge oppfordringene fra sine ungdomsorganisasjoner når det gjelder direkte samarbeidsprosjekter mellom Norge og Nicaragua. Her svever igjen Høyres ånd over de to tidligere selvstendige mellompartier, og det er nok å henvise til det innlegg som vi nettopp fikk høre fra hr. Lied. Arbeiderpartiet og Venstre reduserer hjelpen til Pakistan med 10 mill. kr. Hele komiteen har tidligere bedt om en vurdering av vårt bistandssamarbeid med Pakistan. Det har departementet ennå ikke gitt, men det er likevel etter disse partiers mening forsvarlig å redusere denne bistand, og jeg var meget forbauset over representanten Lieds holdning til nettopp dette spørsmål på bakgrunn av at jeg forstår det slik at et utvalg innenfor Høyre har fremmet forslag om at Pakistan skal utgå som hovedsamarbeidsland. Departementet har, slik komiteen bad om i fjorårets innstilling, ført opp to nye budsjettposter, en bevilgning på 10 mill. kr. Forhandlinger i Stortinget nr. 118. 1983. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. utviklingsland og en bevilgning på 10 mill. kr. til miljøverntiltak i utviklingsland. I kommentarene til begge disse bevilgninger understreker komiteen at slik øremerking bare må være midlertidige virkemidler. Målet må være integrering av slike tiltak i planleggingsprosessen. Det som er særlig bemerkelsesverdig ved årets budsjettinnstilling, er at Kristelig Folkeparti ikke lenger befinner seg i første rekke når det gjelder omfanget av bevilgninger. De har mattet innordne seg i sin nye rolle som deltaker i en Høyre-regjering, og en av deres såkalte hjertesaker kan ikke kjøres fram lenger enn Høyre tillater. Senterpartiet begynte veien mot Høyre allerede ved fjorårets budsjettbehandling. Seiv med statsråden for et nytt departement må Kristelig Folkeparti bare erkjenne at deres muligheter for å øke bistanden til utviklingslandene er blitt mindre. Da de stod utenfor regjeringssamarbeidet, økte vi i samarbeid bevilgningene. I fjor stod Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen om en slik økt bistand. Dessverre er dette umulig i år. Dette må være et tankekors for Kristelig Folkeparti. Statsråden kommer kanskje til og med i en slik situasjon at utviklingshjelpen for inneværende år også blir redusert. Men det er en sak vi får komme tilbake til i forbindelse med en omfordelingsproposisjon som vi skal behandle senere. Jeg merket meg at formannen i utenrikskomiteen, representanten Aano, sluttet sitt innlegg med å si: «Og vi ser det som ei særleg utfordring at det er ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti som innan Regjeringa har fått ansvaret for utviklingshjelpa.» — Og så sa han: «Så får vi tåla å vera usamde både om einskildspørsmål og i visse politiske vurderingar og prioriteringar.» Jeg går ut fra at denne uenigheten henspiller på det som foregår innad i Regjeringen. Men jeg vil stille det spørsmål: Hva hjelper det at man er uenig innenfor Regjeringen og fremmer andre synspunkter der, når det allikevel alltid er Høyre som synes å seire med det som kommer fram? Til slutt vil jeg få lov å fremme noen forslag som står på side 33 i innstillingen. Det gjelder forslag nr. 1 fra Arbeiderpartiet og Venstre, og jeg tar opp følgende kapitler: Kap. 141, kap. 142, kap. 165, kap 166 og kap. 184. Deretter tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag nr. 2. Det gjelder kap. 142, kap. 150, kap. 165, kap. 166, kap. 184, kap. 185 og kap. 199. Håkon Randal hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Representanten Liv Aasen har teke opp forslag under dei kapitla som ho refererte, og som står på side 33 i innstillinga. Representanten Aano har bede om ordet for å oppklare ei mistyding. Jakob Aano: Eg veit ikkje kor openberr mistydinga er — det kan jo vera at det var eg som uttrykte meg uklårt. Men den siste setninga i innlegget mitt, at vi kan «vera usamde både om einskildspørsmål og i visse politiske vurderingar og prioriteringar», siktar jo direkte til at det er usemje i komiteen, at det er ein del påplussingar frå Arbeidarpartiet som eg viste til, og at det også er visse vurderingar der vi prioriterer ulikt, t.d. når det gjeld å gå inn med hjelp til Nicaragua alt no. Det er slike ting eg tenkte på. Sjølvsagt er det alltid i ei regjering — ikkje berre i ei koalisjonsregjering, men sjølvsagt der — diskusjon både om dette og andre spørsmål. Men det er klårt at det kompromisset ein då kjem fram til i ei regjering, aksepterer vi så lenge vi stør den regjeringa, og det er basis for vår politikk i tida framover. Det eg konstaterte her reint generelt, var at vi var glade for at når det gjeld ramma, kunne vi også i år stå saman med Arbeidarpartiet om sjølve prosenten. Liv Aasen: Jeg kan ikke akkurat si at dette var noen særlig stor misforståelse, idet representanten Aano sa at naturligvis var det uenighet også innad i Regjeringen. Mitt poeng var at Kristelig Folkeparti har sitt eget program, og i henhold til det må de jo nå være uenige med Regjeringen. Men dessverre, det vi har sett til nå, har ikke gjenspeilt så veldig mye av Kristelig Folkepartis program. Derfor trodde jeg at det nærmest var uenigheten innad i Regjeringen han snakket om. Men jeg kan jo også gå så langt som til å si at han mente uenigheten både innad i Regjeringen og i komiteen. Presidenten: Då vil presidenten slå fast at dersom det er ei mistyding mellom hr. Aano og fru Aasen, er ho kolossalt lita. Johan Buttedahl: Når vi i år skal diskutere budsjettet for utenriksspørsmål, er vi i en ny situasjon i forhold til tidligere. Som en følge av det vedtak som ble fattet i Stortinget 14. juni i år, har vi to departementer — Utanriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp - å behandle budsjettet for. hvor vi går inn for et slikt nytt departement for utviklingshjelp. Tidligere hadde vi en egen arbeidsgruppe i partiet som skulle vurdere norsk bistandspolitikk, og den hadde tatt til orde for nettopp dette standpunkt. Hovedbegrunnelsen for dette er, som det også er påpekt i proposisjonen, at utviklingshjelpen etter hvert har fått et meget stort omfang. Det er blitt vanskeligere å drive utviklingshjelp, og det stilles større krav til effektiviteten og til evalueringen av den utviklingshjelp som drives. Jeg støtter Regjeringen i det syn at et nytt departement vil sikre en bedre samordning og en mer direkte styring både med den planleggende og den utøvende del av utviklingshjelpen. Senterpartiet mener at et slikt nytt departement bør bygge på de eksisterende personellressurser innenfor statsforvaltningen, f.eks. Direktoratet for utviklingshjelp. Dette punkt synes jeg også er ivaretatt gjennom den organisasjonsplan som er lagt fram for Stortinget. Det er helt naturlig og nødvendig at det nye departement bygger på den kompetanse som finnes her i landet i dag på dette området. At NORAD derfor blir et indre direktorat i det nye departementet og faglig direkte underlagt den politiske ledelse er en organisasjonsmessig løsning som er riktig. De omfattende oppgåver vi står overfor i bistandspolitikken, stiller store krav til administrasjonen både her hjemme og ute. En enstemmig utenrikskomite tok også opp dette i budsjettinnstillingen for to år siden, og fastslo at hvis prinsippene i utviklingshjelpen skulle oppfylles, ville det kreve mer vekst på prosjekt- og programbistand. Vårt administrative apparat må derfor vurderes jevnlig når det gjelder ressurser til å utføre de arbeidsoppgåver det er pålagt. Innsparinger på administrasjonen vil være dårlig utviklingshjelppolitikk. Det har vært bred enighet om prinsippene for norsk utviklingshjelp ved tidligere behandlinger i Stortinget. Prinsippene har bl.a. vært at en vesentlig del av bistanden skal gis som gave, at bistanden i prinsippet skal være •übunden, at bistanden gis innhold og form som er i overensstemmelse med utviklingslandenes egne ønsker, og at det skal skilles mellom bistand og statlig støtte til norsk næringsvirksomhet. Disse prinsippene står fast også i tiden framover. Jeg er likevel glad for at departementet vil legge fram en ny prinsippmelding om norsk bistand til utviklingslandene — dette fordi en etter hvert har fått noen uavklarte spørsmål som det vil være nødvendig å få drøftet i en mer helhetlig sammenheng. En del formulerlinger i budsjettinnstillingen viser også behovet for dette. Jeg vil trekke frem noen områder: For det første har vi forholdet med eksportgarantier i forbindelse med investeringer i utviklingsland. Dette har vært et omdiskutert kapittel på budsjettet de siste årene. For neste år er det foreslått bevilget 20 mill. kr. samt at det avsettes 180 mill. kr. på ymseposten. Flertallet i komiteen har gått inn for at dette siste beløpet skal fryses i påvente av den prinsipielle avklaring. I forbindelse med meldingen som jeg har nevnt, bør Stortinget få seg forelagt en dokumentasjon av den utviklingsfremmende virkningen disse garantier har for de utviklingsland som omfattes. Disse virkningene må vurderes i forhold til andre mater å bruke u-hjelpsmidler på. Et annet forhold er finansieringen av UNIFIL-styrkene i Libanon. Senterpartiet gikk imot at deler av disse utgiftene skulle tas over u-hjelpsbudsjettet den første gang dette ble fremmet for Stortinget, i budsjettet for 1982. Grunnen til dette var at det arbeidet de norske styrkene utfører i Libanon, vanskelig kan sies å ha karakter av utviklingshjelp. Når vi ikke fremmer forslag om å endre på dette opplegget, skyldes det at vi aksepterer at Stortinget har et annet syn. Men dette er et punkt som kan høre hjemme i en prinsippdiskusjon. Et tredje forhold som det er behov for å se på, er prioriteringen av hovedsamarbeidsland og samarbeidsland. Flertallet har tatt opp~rsine merknader at mange ting nå tyder på at utviklingen i Latin-Amerika gjør det nødvendig for Norge å vise økt interesse for dette området. Flertallet har også markert dette ved å foreslå påplussinger på to kapitler. Det dreier seg om 5 mill. kr. i påplussing til hjelpetiltak øremerket for Nicaragua gjennom Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, og 10 mill. kr. i påplussing for de øvrige land i Mellom-Amerika gjennom UNICEF. Dette er ikke store beløp, men det bærer bud om en viss ny retning i u-hjelpen mot en del av verden hvor behovet for hjelp er stort, og den politiske situasjon er svært labil. Det sier seg seiv at en dreining av u-hjelpen ikke kan tas i forbindelse med en budsjettbehandling, men må skje på et bredere grunnlag. Dette vil det være muligheter for i forbindelse med den bebudede prinsippmeldingen. La meg for øvrig legge til at når det gjelder Mellom-Amerika, anser jeg det som et meget interessant område i bistandssammenheng. Utenrikskomiteen skal på reise til dette området i januar, og for min egen del må jeg si jeg reiser dit med et åpent sinn. Spesielt gjelder dette Nicaragua, som fra flere hold er blitt lansert som et nytt samarbeidsland. dette landet, med bl.a. en annen behandling av de indianske minoritetene og tilbakesending av kubanere. Dette er en interessant utvikling. Jeg viser også til flertallets merknad om at opprettelsen av et eventuelt norsk fredskorps i Latin-Amerika forutsettes vurdert i forbindelse med prinsippmeldingen. Det er positivt at vårt næringsliv skal inviteres til et nærmere samarbeid for å bli mer u-landsorientert. Det vil være til stor nytte å oppnå ordninger som også på dette område vil gi økt aktivitet mellom u-land og i-land. En slik økt aktivitet vil være en fordel for store deler av vårt næringsliv. Økt u-hjelp og innsats på dette området vil være en stimulans for også å trekke samarbeidslandene mer direkte med i det internasjonale miljø. Også disse forhold bør det være av interesse å få drøftet i tilknytning til den ventede melding. Det er ellers to spesielle saker jeg har lyst til å trekke fram fra budsjettet, og det gjelder Worldview International Foundation og IPS Norge - eller Tredje Verden Pressebyrå. Worldview utfører et banebrytende arbeid med å bruke massekommunikasjonsmidler i utviklingsarbeid. De etablerer mediesentre, som skal drive folkeopplysning om drikkevann, ernæring, helse, matproduksjon osv. Dette er tiltak som fortjener vår støtte, og de er da også kommet inn på budsjettet med egen post. Jeg går da ut fra at utbetalingen av den ekstrabevilgningen som er omtalt i innstillingen, går i orden når konklusj onene fra evalueringsgruppen, som skal se på World- aktiviteter, er lagt fram. Bevilgnigner til IPS Norge er nytt på budsjettet i år. Jeg er glad for at en samlet komite har gått inn for å støtte dette tiltaket, som etter min mening vil gi oss i Norge verdifull informasjon om det som skjer i utviklingslandene. Det blir også slik i dag — som i tidligere debatter når utenriksbudsjett er blitt diskutert — at hovedvekten legges på bistandspolitikk, og vår utenrikstjeneste må avfinne seg med noe mindre plass. Ett spørsmål i forbindelse med oppdelingen til to departementer er instruksjonsmyndigheten overfor utenriksstas onene. Her sier Regjeringen at det nye departementet vil få delegert instruksjonsmyndighet i hovedsamarbeidslandene. Forholdet mellom de to departementer virker likevel noe uklart når det gjelder arbeidsdelingen her, og jeg går ut fra — i likhet med flertallet i komiteen — at dette spørsmålet vil bli tatt opp i forbindelse med den varslede melding. det forslaget fra Arbeiderpartiet som allerede er omdelt. Jeg synes det er nesten oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet, bare 14 dager etter INF-debatten, igjen fremmer forslag i INF-sammenheng, forslag som til dels er sammenfallende med det forslag som ble fremsatt for 14 dager siden, og som da ble nedstemt. Likevel utnytter Arbeiderpartiet situasjonen — tilsynelatende i håp om å splitte regjeringspartiene eller for å komme et annet parti i forkjøpet. Arbeiderpartiet fremmer dette forslag i dag under budsjettbehandlingen i den tro at de med dette kan nøste politisk gevinst. Jeg tror Arbeiderpartiet vil bli skuffet. Etter INF-debatten og Regjeringens frysvedtak har jeg ved flere anledninger anmodet Arbeiderpartiet om å være med og bygge bro over uenigheten i norsk sikkerhetspolitikk. Norge er ikke tjent med denne splittelsen. Arbeiderpartiet kan spille en avgj ørende rolle i disse forsøkene på å dempe motsetningene. Men det vi opplever, er altså at nye forslag kommer fra Arbeiderpartiet, forslag som de ønsker realitetsvotering over. De ønsker å dirigere Regjeringen i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det har gjennom år vært et klart prinsipp at ulike regjeringer i slike spørsmål må ha en viss handlefrihet, et prinsipp som også Arbeiderpartiet tidligere har stått på, men som nå synes forlati Jeg synes at det forslag som Arbeiderpartiet allerede har omdelt, bør oversendes utenrikskomiteen slik at det kan bli behandlet sammen med den nedrustningsmelding som ligger i komiteen, og som fru Harlem Brundtland også er saksordfører for. De spørsmål som reises i Arbeiderpartiets forslag, er jo alle berørt i denne nedrustningsmeldingen som komiteen har til behandling. Derfor er det helt naturlig at forslaget blir oversendt dit. Da ville man nettopp få anledning til, på et bredt grunnlag, å få vurdert bl.a. «frys» som et positivt virkemiddel i avspennings- og nedrustningspolitikken. Min anmodning blir da at Arbeiderpartiet går med på å oversende forslaget til utenrikskomiteen. Det ville være et viktig bidrag i bestrebelsene på å få en bredere sikkerhetspolitisk plattform her i Stortinget. Stein Ørnhøi: Det er den virksomhet som springer ut av de to budsjettene som vi behandler i dag, som tegner bildet av Norge i verdenssamfunnet. by og bananrepublikk. Intet land i verden er så fullt av erklært god vilje til å hjelpe og bistå dem som trenger hjelp, og intet land i verden er så reservasjonsløst opptatt av å styrke menneskerettighetene i verden som nettopp Norge. Og det er bra. Ekstra bra er det at vi også på mange områder når utover erklæringsstadiet. Norsk u-hjelp har et anstendig nivå sammenliknet med andre land. Ja, mer enn det. Vi er av de land som gir mest — det skulle bare mangle. Men i andre sammenhenger er Norge nærmest en lydig delstat til USA. I enkelte internasjonale fora er vi pådriver for en fornuftig og anstendig utvikling. I andre er vi et lydig haleheng til vår store allierte. I FN har vi til og med greid å være begge deler. Vi gir støtte til palestinske flyktninger, og vi handler militærmateriell med Israel — sist kjøpte vi deler til våre F-16-fly derfrå. Vi gir støtte til frigjøring av det sørlige Afrika, mens våre redere seiler olje til Sør- Afrika, og vi deler ut fredspris og støtter Reagan. Vi slåss for menneskerettigheter, men gir u-hjelp til Pakistan. Presset fra vår fjerne nabo i vest merkes på mange mater, også når det er snakk om å styrke vår diplomatiske representasjon i Mellom-Amerika og Karibia. Alle vet at Cuba i dag er det mest effektive og fornuftige utsiktspunkt for å forstå det som nå bryter fram i hele Latin-Amerika. Konfliktene på det amerikanske kontinentet avspeiles i forholdet mellom Washington og Havanna. Likevel kryper vi unna. Komiteen sier at den ønsker å styrke vår representasjon i området, men den sier ikke hvor. Ved siden av Havanna er Managua det eneste fornuftige alternativ. Men det ender nok med ambassade i Costa Rica. Og da kunne vil like gjerne ha styrket vår representasjon i Washington. Dobbeltheten i norsk utenrikspolitikk blir påfallende inntil det pinlige når det gjelder vårt forhold til Nicaragua. Det er på den ene side intet land som får så stor oppmerksomhet i dagens innstilling som nettopp Nicaragua. Landet opptrer i de mest utrolige sammenhenger. I tillegg har Senterpartiets Buttedahl så sent som i august i år ønsket landet alt godt i en særskilt pressemelding. Og statsråd Brusletten lovet her i salen for et par uker siden å benytte alle kanaler for å styrke hjelpen til Nicaragua. Likevel blir det ikke konkret hjelp av det — nesten ikke. Også i fjor drev utenrikskomiteen med spesialøvelser når det gjaldt Nicaragua. Da plusset de kraftig på bevilgnigen til FNs utviklingsfond, med den forutsetning at Nicaragua skulle få mer penger. Men det hjalp naturligvis ikke. Nå prøver de igjen. Denne gangen er riktignok regjeringspartiene alene om skinnmanøvrene. Men realiteten for Nicaragua blir den samme, og forklaringen er like enkel som den er åpenbar: Regjeringen vet at USA ville mislike en direkte bevilgning til Nicaragua. De vet at om Norge gav støtte, ville det umiddelbart føre til at den ikke helt velrenommerte ambassadør Austad straks ville oppsøke utenriksministeren — om han ikke allerede har vært der. Denne situasjonen "er tragisk — tragisk for Nicaragua og pinlig for Norge. Nicaragua har kjempet seg fram til frihet gjennom en lang og blodig kamp. De har gitt millioner av fattige mennesker i Mellom- Amerika en tro på at det nytter. På få år har de greid å oppnå store og viktige resultater for et fattig og utbyttet folk, og de har greid å gjøre dette på en forbilledlig måte målt med alle rimelige demokratiske mål. Et land helt uten demokratiske tradisjoner og uten etablerte institusjoner har tatt skrittet fra blodig føydalvelde til bred folkelig medvirkning i bygging av et nytt Nicaragua. I vår u-hjelpspolitikk har vi fastslått en del viktige prinsipper som bør ligge til grunn for støtte-prinsipper og forutsetninger. Nicaragua oppfyller alle disse, også de krav til menneskerettigheter som vi bør stille. Og disse forutsetninger oppfyller de til tross for at de hele tiden har vært under et enormt press økonomisk, politisk og militært fra verdens mektigste stat, nemlig vår store allierte USA. Det er imidlertid viktig at Arbeiderpartiet og Venstre nå har åpnet for direkte støtte, og det er vel grunn til å håpe på at resten etter hvert vil komme etter, slik at Nicaragua kan bli foreslått som hovedsamarbeidsland i den prinsippmeldingen om u-hjelpspolitikken som kommer til våren. I alle fall er det grunn til å håpe på mellompartiene. Når det gjelder den bistanden vi kanaliserer via de multilaterale organisasj onene, vil vi peke på de mulighetene vi har for å øremerke tiltak i enkeltland gjennom såkalte multibibevilgninger. Dette kan være et alternativ til direkte bistand i en del tilfeller, og vi ser med glede at Arbeiderpartiet og Venstre foreslår en rekke slike bevilgninger til Nicaragua. Omorganiseringen av vårt bistandsarbeid, som nå skjer i forbindelse med opprettelsen av det nye departementet, er begrunnet med at en ville styrke u-hjelpen. Det er naturligvis ikke sant, seiv om det er Kristelig Folkeparti som har sagt det. For det er ikke oppstått noen nye stillinger. Viktige avdelinger er heller svekket enn styrket ved den omorganisering som har skjedd. Det har vært og er en viktig side ved u-hjelpsarbeidet å sørge for en fornuftig og innsiktsfull vurdering og etterkontroll av virkningene av norsk u-hjelp, evaluering kalt på NORAD-norsk. i politikken skjer det en etterkontroll og prøving gjennom den alminnelige politiske prosess. Folk ser hva som skjer og ikke skjer her i landet. Virkningene kan males på vår hverdag. Men slik blir det naturligvis ikke med våre u-hjelpsprosjekter. Ingen blir stående til ansvar for det som skjer — ansvar i vanlig, folkelig forstand. De som møter norsk u-hjelp på godt og vondt, har ingen mulighet for å føre sine synspunkter tilbake til det politiske systemet her i landet. Derfor er det naturlig at Stortinget ved mange anledninger har vært opptatt av å få til en mest mulig effektiv etterprøving av de beslutninger som er fattet. Denne funksjonen er åpenbart svekket ved den måten det nye departementet er organisert på, noe som også er påpekt i en henvendelse til utenrikskomiteen fra Norsk Tjenestemannslag i NORAD. Nå vil det alltid være vanskelig å få dette til så lenge både prosjekter og etterprøving av prosjektene er underlagt den samme politiske ledelse. Men likevel — det kunne og burde vært gjort på en bedre og mer uavhengig måte enn hva som er foreslått. Etterprøving av norsk u-hjelp er avgjørende viktig. For det første fordi en skal prøve å lære for å kunne gjøre ting bedre. Dernest er det nødvendig for å forhindre at ting utvikler seg så skjevt at vi ender opp med u-hjelpsskandaler, med de konsekvenser det kan få for u-hjelpens stilling rent politisk. Og dessuten — og det er kanskje det viktigste for Stortinget som organ — saken har også en åpenbar konstitusjonell side. Og kanskje nettopp derfor bør en ta langt mer alvorlig spørsmålet om å sikre en uavhengig etterprøving av våre u-hjelpsprosjekter. Kunne det kanskje være en idé at dette arbeidet ble en del av Riksrevisjonens arbeidsområde og ansvarsområde? Under behandlingen av u-hjelpsbudsjettet i fjor la SV fram sine prinsipielle synspunkter i mer omfattende form. Når den nye prinsippmeldingen kommer, vil den gi oss anledning til å komme tilbake til det. Jeg skal bare nøye meg med å minne om at vår u-hjelp bare i begrenset grad når fram på en slik måte som vi sier vi ønsker at den skal gjøre. U-hjelp fra vår del av verden har dessverre — mange ganger - bidratt til å gjøre de rike rikere i verdens fattigste land. Vi har litt for ofte kommet til å gi støtte til regimer som motarbeider en sosial og økonomisk utvikling, slik vi ønsker den. Pakistan, Sri Lanka og Kenya er tre eksempler på det. Vi foreslår i år som i fjor å sløyfe hjelpen til Pakistan og Kenya, og vi foreslår en reduksjon i hjelpen til Sri Lanka. i det sørlige Afrika. Særlig er det viktig å få fram støtte til Angola, et fattig land som nå må bære hovedansvaret i kampen mot apartheid, en kamp alle ved festlige og uforpliktende anledninger sier at de deltar i. At de i tillegg påføres en belastning fordi de mottar hjelp f ra det fattige Cuba, er rystende urimelig. Den innsats Cuba gjør i Angola, er i dag i virkeligheten å ta resten av verdens uforpliktende talemåter på alvor. Kampen mot atomvåpen går videre. Voteringsnederlaget den 21. november var ikke under noen omstendighet noe endelig nederlag i kampen mot atomvåpen. Tvert imot vil en nok i ettertid se at det dreide seg om en viktig delseier på veien mot et atomfritt Norge. Hvem skulle trodd bare for halvannet år siden at det skulle bli mulig å samle nesten halvparten av Stortinget bak et forslag som må oppfattes som en apen protest mot en sentral NATO-beslutning. Derfor går altså kampen videre, og med godt mot hos oss som har deltatt i dette gjennom alle år. I internasjonal sammenheng vil ideen om frys stå sentralt i årene som kommer. Derfor er det forslag som Arbeiderpartiet har annonsert, et godt og viktig forslag. Det legger grunnen for en helt ny og annen holdning hos norske myndigheter i deres internasjonale arbeid med disse spørsmålene. Det er stort og viktig at det er Arbeiderpartiet som fremmer et slik forslag, og det er stort og viktig at det gjøres uten indre partikonflikter. Det betyr at Arbeiderpartiet er i bevegelse. I de måneder og år som kommer, skal vi nok likevel med ettertrykk få oppleve at alle konflikter i Arbeiderpartiet neppe er awiklet når det gjelder spørsmålet om atomvåpen. Men som sagt, det har skjedd en stor og viktig utvikling så langt. Og ekstra viktig er dette fordi det er en del av en internasjonal utvikling. De nordeuropeiske sosialdemokratier står åpenbart samlet bak den nyvurdering som har skjedd. De har på en positiv måte tatt opp i seg og reagert politisk sunt på presset fra fredsbevegelsen. Frysideen vil som nevnt bli sentral i årene som kommer. Og da mener jeg frys — ikke såkalt forhandlet frys. Det siste, altså forhandlet frys, er ikke annet enn et nytt dekknavn for det som ellers kalles balanserte styrkereduksjoner gjennom forhandlinger. Og det er som kjent en strategi som så langt har ført til en tragisk og farlig kapprustning. Allerede den 10. desember skal Norge gi sin stemme i FNs hovedforsamling i spørsmålet om frys. Da kommer bl.a. det svensk-meksikanske forslaget opp til votering. Regjeringen har så langt sagt at de skal avholde seg fra å stemme. Det er et skritt i riktig retning. Seiv Høyre er på glid, og det er bra. skritt i riktig retning er ikke nok. Den totale trussel som vi står overfor, forutsetter et langt større tempo og en langt sterkere vilje til å vende den farlige utviklingen vi er inne i. Derfor er det vondt å vite at Norge ikke er i stand til — at Høyre ikke er i stand til — å stemme for noe så lysende selvfølgelig som det svensk-meksikanske forslaget. Med den regjeringskonstellasjonen vi har i dag, får en bare ta det til etterretning. Men ingen skal ha lov til å være i tvil om hva SV mener om dette. Dagens forslag fra Arbeiderpartiet er som nevnt godt. SV er naturligvis når som helst beredt til å realitetsvotere over det. Nå forstår jeg at mellompartienes representanter — også de med übestridt troverdighet i atomvåpenspørsmålet — ønskér at forslaget skal oversendes utenrikskomiteen, slik at det kan behandles i forbindelse med nedrustningsmeldingen. Det skal ikke vi uten videre avvise som en fornuftig tanke. Tross alt finnes det såpass mye oppriktighet i dette spørsmålet i deler av mellompartiene at en slik oversendelse kanskje etter noen måneder kan føre til et annet voteringsresultat enn det vi eventuelt får i dag. At de seiv ønsker dette, har naturligvis også med det å gjøre at saken politisk sett er übehagelig for dem. Og sitter man i klemme, kan det sikkert føles som en lettelse å slippe fri — om så for en kortere tid. Men det er åpenbart en smertefull prosess regjeringspartiene skal igjennom i de månedene som kommer når det gjelder holdningen til frys. Men det er ikke SVs smerte. Vi får bare håpe at mellompartienes übehag til sjuende og sist tjener saken, nemlig kampen mot atomvåpen. SV vil altså følge debatten her i dag før vi tar endelig stilling til hvordan dagens frysforslag bør behandles. Så til slutt noen ord om Sri Lanka. Myndighetene på Sri Lanka gjorde seg i sommer skyldig i brutale overgrep mot tamilene i landet, og de mest elementære menneskerettigheter ble brutt. Jeg mente seiv at disse overgrepene var så alvorlige at det var moralsk nødvendig for Norge å vurdere i det minste en midlertidig stans i bistanden. Det ser ut til at de internasjonale protestene, inkludert de norske, har hatt en viss virkning. Det bekrefter at det var riktig å reagere sterkt. Når det nå blir gitt inntrykk av at problemet er løst ved at det er øremerket 10 mill. kr. av landprogrammet for 1984 til bruk blant tamilene, holder ikke det. For det første vil ikke dette utgjøre mer enn rundt 10 pst. av den samlede bistanden til Sri Lanka, altså langt mindre enn tamilenes andel av befolkningen. bistanden vil stadig gå til vareleveranser og importstøtte, som sentralmyndighetene kan bruke helt etter eget forgodtbefinnende. Og avtalen med Sri Lanka sier ingenting om hvordan de 10 millionene skal brukes, og hvilken innvirkning tamilenes organisasjoner vil få på bruken av dem. Dette skal bare diskuteres videre, som det heter. SV vil foreslå at landsrammen på 72,9 mill. kr. reduseres til 30 mill. kr., og at halvparten av dette settes av til prosjekter som tamilenes organisasjoner har direkte kontroll over, eventuelt i samarbeid med private norske organisasjoner. Grethe Værnø: Det nye bistandsdepartementet blir fulgt av håpet om at det skal være mulig å skape en helhetlig bistandspolitikk, og jeg vil gjerne ønske statsråden til lykke. Jeg har stor tro på at man vil få til en god indre samordning av bistandspolitikken. Derimot må vi vel se i øynene at problemet med en helhetlig utenrikspolitikk ikke er endelig løst. Dette er et problem ikke bare i forhold til Bistandsdepartementet, men i forhold til alle fagdepartementer med internasjonale oppgåver. Flertallet henviser en debatt om dette til meldingen om Norges internasjonale arbeid, fordi det er et generelt problem. Her hjelper det imidlertid ikke med fromme ønsker om intimt samarbeid mellom departementene og understreking av UDs koordinerende ansvar. Stortinget bør forelegges konkrete forslag til hvordan dette kan skje i praksis, og ganske særlig når det gjelder instruksjonsmyndigheten overfor delegasjoner og utenriksstasjoner. Instruksjoner bør kanaliseres gjennom ett organ, som på den måten får oversikt over den totale virksomhet overfor de enkelte land. Det er den eneste måten å sikre koordinering på. Ytterligere kommentarer til Utenriksdepartementets virksomhet får vente til stortingsmeldingen foreligger — bortsett fra at det er et tankekors for meg hvorfor ikke stasjonen i Dublin er blitt oppgradert til selvstendig ambassade. Så var det u-hjelpsbevilgningen. Opposisjonen strør en hel del bevilgninger ut på de forskjellige poster. Det virker nærmest som om de ryster på sin politiske flupose. Det kan da være lett å overse at dette for det aller meste er poster som allerede er prioritert fra Regjeringens side. For flertallet er det mer naturlig å gi Regjeringen maksimal handlefrihet til å bruke overskytende midler der de gjør mest mulig nytte. til. Det er prinsipielt sett heller ikke gunstig å sette høye rammer for øremerket bistand som skal brukes nær sagt betingelsesløst. Det fører uvergerlig til press for å få brukt opp pengene og lavere kvalitetskrav. Det er sannsynlig at arbeiderpartisiden kommer til å gjøre et nummer av sine påplussinger til kvinnerettede prosjekter. Den som følger med med litt oppmerksomhet, vil imidlertid vite at de virkelig store hopp i kvinnerettede bevilgninger kom med den borgerlige regjering i 1981. De vil også vite at det tok lang tids hardt arbeid fra kvinneorganisasjonenes side for å få presset igjennom noe som helst på kvinnesiden under de lange år med arbeiderpartistyre. Det er meget gledelig med den øremerkede bevilgning til kvinnerettede prosjekter. Det hefter én betingelse ved min glede, nemlig at dette ikke må bli en sovepute. Bevilgningen bør brukes til prosjekter og støtte som ikke faller inn under andre kapitler. Det fritar ingen, verken NORAD eller bistandslandene, fra å følge opp Norges generelle kriterier for all u-hjelp. For øvrig vil jeg be Utenriksdepartementet og Bistandsdepartementet se litt nærmere på fordelingen av de poster som dreier seg om kvinnerettede tiltak. Det vil være naturlig at en del av den øremerkede bevilgning som nå ligger under Bistandsdepartementet, men som er beregnet på støtte til forberedelsene til FNs store kvinnekonferanse i Nairobi i 1985, blir administrert av det kontor i UD som faktisk har ansvar for disse forberedelsene. Så noen bemerkninger om informasjonsarbeid når det gjelder utviklingsspørsmål. Det har vært jamret litt over manglende støtte til enkelte informasjonstiltak, spesielt med hensyn til Latin-Amerika. Men vi bør for det første være klar over at alle partiers opplysningsorganisasjoner og en lang rekke paraplyorganisasjoner får en fast årlig sum på samlet over 4 mill. kr. til informasjonsarbeid i egen regi. Istedenfor å opprette stadig nye felleskomiteer som paraplyer over partipolitiske organisasjoner, og så søke på nytt som frittstående organisasjoner, bør utgifter til slike kunne dekkes ved bidrag fra hovedorganisasjonenes bevilgninger. I tillegg har vi nesten en million til disposisjon etter søknad i NORAD. Dertil kommer selvfølgelig FN-sambandet, med til sammen 6,5 mill. kr., som «betjener» ca. 80 norske organisasjoner. En stor del av FN-sambandets bevilgninger blir nå begrunnet ut fra utviklingsinformasjon, og vi må gå ut fra at dette tilsvarer arbeidsfordelingen innen FN-sambandet. nødvendig innsats for å spre en FN-informasjon som motiverer til idealistisk internasjonalisme. Innvendingene kjenner vi, at informasjonen i for stor grad blir preget av radikale ildsjeler som er mest opptatt av å endre verden, og har liten forståelse for å forklare eller begrunne offisiell norsk FN-politikk. Det synes klart at dagens situasjon i FN setter nye krav til informasjon om FN. Vi må ha for øye at FN ikke er noen statisk organisasjon, men et instrument for gjensidig påvirkning og samarbeid. Jo mer FN blir et forum for den tredje verdens kamp mot i-landene, og kanskje særlig når Vesten står alene med sine verdier og interesser mot storkoalisjonen av u-land og Østblokken, desto mer vil FN-sambandet komme i en klemme som man ikke merket den gang det var i-landene som såtte sitt preg på organisasjonen. Dette vil kreve en disiplinert balansegang mellom det å være talerør for FNs flertall til enhver tid og å ta utgangspunkt i vår egen FN-politikk. Så to ord om International Press Service, som komiteen har tilgodesett med driftsmidler. Om vi i Norge vet for lite om u-land og trenger den tilførsel av stoff fra u-land som IPS kan gi oss, er vi for eksperter å regne sammenlignet med hva folk flest i u-landene vet om oss, og kanskje spesielt om vår bistandspolitikk. IPS åpner for en ny mulighet også for norgesinformasjon og kommunikasjon med u-landene, og den må brukes. Pakistan trues stadig med å komme på svartelisten, enten ved at man skal kutte landet ut som hovedbistandsland og/eller redusere hjelpen. Det er riktig nok at hjelpen er såpass liten og av en slik art at det neppe kvalifiserer til hovedbistandsland. Det er også riktig at hjelpen hovedsakelig er varebistand. Men behovet for hjelp i Pakistan er enormt. Og situasjonen er forverret dramatisk med flyktningstrømmen fra Afghanistan. Det er blitt en internasjonal oppgave å hjelpe Pakistan med å ta hand om kanskje verdens største gruppe fordrevne mennesker, millioner av mennesker som er drevet bort fra sine hjem av sovjetiske okkupanter. Dette er ikke øyeblikket til å markere vestlig avstand fra regimet. I motsetning til de fleste andre av våre bistandsland hører Pakistan for øvrig også hjemme i gruppen de fattigste land. Skal man først blande politiske hensyn inn i bildet, slik de argeste motstandere av hjelp til Pakistan gjør, er dette et tilfelle der det nettopp er viktig å forsøke å bygge på det man har fordi omtrent alle alternativer vil være verre, enten det nå er kommunister eller ortodokse muhammedanere som venter på å styrke sin posisjon. ville være en usedvanlig malplassert gest overfor de mange av våre medmennesker og medborgere som har Pakistan som sitt hjemland. Det vi derimot kan gjøre, er å omdirigere en del av vår u-hjelp, eventuelt gjennom multibiprosjekter og organisasjonsprosjektet slik at de i større grad samsvarer med grunnbehovsfilosofien bak vår utviklingshjelp. Det meste for eller mot uhjelpsmessig særbehandling av Nicaragua er vel kjent. Uten å ta parti for eller mot regimet i Nicaragua kan vi bare fastslå at striden om hjelp til Nicaragua er et grelt eksempel på hvordan et annet land blir kasteball i vår egen politiske strid, i dette tilfellet vår egen stillingtaken til en stormende regional konflikt Bortsett fra humanitær bistand til Nicaragua og andre nødstedte land og grupper i området, og støtte til norske frivillige organisasjoner under den vanlige organisasjonsstøt- er forslagene om sterkt opptrappet bilateral bistand til Nicaragua rent politisk betinget, og bør derfor behandles ut fra politiske kriterier. Da kan vi konstatere at vi fullstendig mangler en prinsipiell gjennomgang av hele spørsmålet om politisk betinget hjelp — hvordan vi skal bruke våre midler til å fremme den utvikling vi ønsker. Vi skal ikke lukke øyne ne for at vi kanskje burde gå inn med politisert hjelp, bistand og kontakter i Mellom-Amerika. Området er viktig av flere grunner. Høyre gikk som kjent inn for bistandsfinansiert medlemskap i Den interamerikanske utviklingsbank, nettopp for å gjøre oss meningsberettiget og relevante for utviklingen i Latin-Amerika, uten for sterkt bilateralt engasjement. Det samme gjelder støtte til det sentralamerikanske økonomiske samarbeid. Men skal vi først begynne på det spillet, må vi også ha spilleregler hvis ikke skadevirkningene bl.a. i vår egen u-hjelpsvennlige opinion skal bli uoverskuelige og håndteringen aldeles kaotisk. Vi vil komme tilbake til dette under prinsippdebatten, men det er et par punkter som er spesielt viktige i forbindelse med Nicaragua. Fordi vi har fått et konkret økonomisk uttrykksmiddel, øker presset for at vi skal bruke det. Det er imidlertid en langt mer forpliktende standpunkttaken enn vi tidligere har vært vant med. Kravet fører til at det blir vanskeligere å innta en mer awentende holdning, noe som i de fleste tilfeller ville være klokt. Enhver leder burde egentlig være lettet over å slippe å stille som garantist for andre lands ledere, uansett hvor godt man tror om deres motiver. overfor Nicaragua ville f.eks. medføre — før eller senere — at vi skulle etablere oss på fast basis i Nicaragua for mangfoldige år fremover. Det pussige er at ikke sporene skremmer en del når det gjelder bistandsformer og samarbeidsmodeller som binder oss for sterkt til regimer i andre land. De romanser vi har hatt, har alle glidd over, og så sitter vi der med en litt vond smak i munnen. Forpliktelser inngått på slikt spontant grunnlag vil skape problemer i forhold til vår egen opinion, der partipolitikken lett kan komme til å bli avgj ørende for vårt forhold til andre land og deres skiftende regjeringer. Vi må finne et mer solid fundament for varige forbindelser. Vi går mot en verden der solidariteten strekker seg fra folk til folk og fra gruppe til gruppe. I en slik situasjon er den enste faste målestokk regjeringenes legitimitet — at de representerer folkeflertallet. Og det eneste bevis for dette overfor utenforstående er frie valg. Hittil har det internasjonale, interstatlige samkvem hvilt på at den som har reell makt over landet, er dets representanter. Dette blir fulgt opp av kravet om stadfestede «staters rettigheter» og ikke-innblandingsprinsippet, som også ligger under tankegangen i NØV. Men befolkningen i våre land er ikke lenger innstilt på å følge disse spilleregler. Enten det gjelder totalitære eller autoritære diktaturer, vil en stor del av opinionen ikke akseptere «normale» forbindelser, enn si økonomisk bistand. Samtidig er også begrepet «folkenes rettigheter» dukket opp. Solidariteten fra folk til folk vil, hvis den sprer seg, true med å slå bunnen ut av det veletablerte interstatlige samkvem så lenge verden ikke er demokratisk styrt, og det vil sannsynligvis bare kunne erstattes med legitimitetsprinsippet. Skal vi få ro om vår u-hjelpspolitikk, bør det være et minstekrav til nye land som vi etablerer faste, langsiktige offisielle bilaterale forbindelser med, at de baserer sin styreform på frie valg. Det kan virke unyansert, men vil være et skritt i riktig retning. I dag står vår strid om støtte eller ikke støtte til henholdsvis totalitære eller autoritære diktaturer. Så til slutt: Når det gjelder det siste varslede initiativ fra Arbeiderpartiet for å bygge en bred enighet om sikkerhetspolitikken, som man sier er dets mål, burde det egentlig være forbigått i stillhet. I denne omgang vil jeg nøye meg med å si at dette er spørsmål som ligger til behandling i utenrikskomiteen i forbindelse med Stmeld. nr. 101 for 1981-82, og bør henvises dit. Så et par kommentarer bl.a. av utenrikstjenesten. Utenrikskomiteen har stadig kommet tilbake til spørsmålet om utbyggingsplaner, og man synes å ta for gitt at Norge bør få stadig flere stasjoner spredt omkring etter en fast utbyggingsplan. Vi bør imidlertid også ha i mente at det er godt mulig at det er langt bedre å styrke regionale stasjoner istedenfor stadig å møte spørsmålet om nyopprettelse og eventuell nedleggelse. Det er både dyrt og politisk sett en belastning, og vurderingen av et lands betydning vil svinge skarpt med den internasjonale og nasjonale situasjon. Ellers vil jeg anmode bistandsministeren om at det, så snart departementet har begynt å fungere som en enhet, blir sendt ut regelmessig DU-informasjon med pressemeldinger og gjengivelse av taler og innlegg i Norge og i utlandet. Det vil være en uvurderlig informasjonskilde også for oss her i huset. Det siste spørsmålet jeg vil ta opp i forbindelse med departementet, gjelder koordineringen av næringslivssamarbeidet i alle avskygninger. Dette er et viktig og vanskelig felt. Når det gjelder NORIMPOD, som komiteen har enkelte bemerkninger til, må det være naturlig å plassere denne institusjon under en avdeling som dekker både import- og eksportsiden av norsk bistandspolitikk. Bemerk bistand, fordi vi ønsker å trekke norsk næringsliv inn i bistandsarbeidet. Hans J. Røsjorde: Den tilleggsproposisjon til Stprp. nr. 1 som omfatter opprettelse av Departementet for utviklingshjelp, bærer preg av de vanskeligheter som har oppstått når det gjelder organiseringen av dette. Da departementet for u-hjelp ble vedtatt opprettet den 14. juni i år, gikk da også Fremskrittspartiet imot dette. De grunner som ble anført for opprettelsen av departmentet, ble behørig kommentert av representanten Hagen, og jeg skal derfor ikke gjenta disse synspunkter her. De vansker det har vært med å sy sammen de forskjellige avdelinger i det nye departementet, kommer tydelig til syne i proposisjonen. Flertallsfraksjonens argumentasjon i innstillingen er heller ikke overbevisende, bl.a. ved at det pekes på det behov for fleksibilitet som forutsettes så vel innad i departementet som mellom U-hjelpsdepartementet og UD. Fremskrittspartiet vil hevde at norske engasjementer utenlands burde sortere under Utenriksdepartementet dersom en skulle unngå så vel misforståelser som kompetansestrid. At andre land er klar over de problemer som kan oppstå ved at to departementer skal ivareta nasjonale interesser i utlandet, fremkommer klart i Vedlegg nr. tilleggsproposisjonen. Der kan en lese at av de seks konsulterte land er det bare Vest-Tyskland som har et eget ministerium for utviklingshjelp. Dette burde ha fått Regjeringen til å finne en annen måte å løse sitt interne samarbeidsproblem på. Fremskrittspartiet vil støtte forslaget om å oppløse rådet for direktoratet for utviklingshjelp. Det fremlagte budsjett for Utenriksdepartementets programområde 02 viser en beskjeden stigning på ca. 2,7 pst, noe som betyr en nedgang i forhold til budsjettveksten i foregående år. At det ikke er foreslått endringer i antall utenriksstasjoner, tas som uttrykk for at Norges kontakt med andre land er forventet å følge tidligere års virksomhet. Norges behov for representasjon i utlandet bør være tilpasset det aktivitetsnivå en har i forhold til de respektive land. I tillegg kommer at vi med en befolkning på ca. 4 mill. mennekser ikke automatisk bør legge oss på det representasjonsnivå som andre land, med langt flere innbyggere, leks. Sverige, gjør. Våre utenriksstasjoner bør først og fremst opprettholdes der norsk engasjement er av en slik dimensjon at en utenriksstasjon er nødvendig for å ivareta norske interesser. Økt norsk bistandsaktivitet bør ikke automatisk medføre økt engasjement med hensyn til de norske utenriksstasjoner. Dette vil i så fall bekrefte de organisasjonsmessige svakheter som tidligere er omtalt. Den varslede stortingsmelding om Norges deltakelse i det internasjonale samarbeid som ventes fremlagt i nær fremtid, vil som komiteen peker på, danne grunnlag for en bred debatt om prioritering av fremtidige oppgåver også for norsk utenrikstjeneste. At denne debatt er nødvendig, skyldes så vel endringer i organisasjonsstrukturer som behov for prioriteringsendringer når det gjelder vårt utenriksengasjement. Komiteen peker i denne sammenheng på behovet for en snarlig vurdering av norsk representasjon i Mellom-Amerika og det karibiske området. En norsk utenriksrepresentasjon i dette området eller andre må ikke være basert på ønsket om å være representert i politisk brennbare områder, men på et nøkternt behov for å gi tjenester til norske engasjement av en viss størrelse. Når Mellom-Amerika først er nevnt, vil jeg også minne om at Stortinget tidligere har bidratt med midler til bygging av utskipningskaier på Cuba. Cuba har gjennom mange år utmerket seg ved å sende sine leiesoldater til konfliktområder så vel i Afrika som i Mellom-Amerika. måte bemerkelsesverdig, men det kan ha en viss sammenheng med at de under kap. 166 foreslår en ny post, Tilskudd til Cuba. Det kunne være fristende å antyde at Stortinget nå også inviteres til å bevilge reisetilskudd til kubanske leiesoldater. Det nyopprettede departement for u-hjelp er ifølge budsjettforslaget gitt ansvaret for å forvalte 4,7 milliarder kr. i 1984. Hvilke dimensjoner u-hjelpen med dette får, ses ved en sammenligning med hva en del andre departement forvalter. Kirke- og undervisningsdepartementet forvalter ca. 7,9 milliarder kr., Samferdselsdepartementet 8,9 milliarder kr. og Sosialdepartementet ca. 67 milliarder kr., for å nevne noen. Det er ikke til å undres over at mange, i hvert fall utenfor denne sal, ser med skepsis på at så store beløp sendes ut av landet, mens det er et skrikende behov for midler bl.a. innenfor helsesektoren. En slik prioritering er vanskelig å forstå. Jeg er klar over at Fremskrittspartiets syn på u-hjelp kan virke provoserende på mange. Men det er og provoserende når pressgrupper fra ulike interesseorganisasjoner får stortingsrepresentanter til å bevilge store beløp til formål som mange mennesker stiller seg uforstående til. Som eksempel kan nevnes lønnsgaranti til en del kunstnere som vel burde kunne forventes å lage produkter som var salgbare, og ikke, som i dag, ligge samfunnet til byrde. Uforstående vil og de mennesker være som står i behandlingskø ved våre helseinstitusjoner, når de samme politi - kere bevilger kulturmidler til f.eks. subsidiering av teater og konsertbilletter forbeholdt et fåtall av hovedstadsbeboere. Når Fremskrittspartiet hevder at u-hjelp skal være frivillig for borgerne, er det fordi vi ønsker at norske skattebetalere i størst mulig utstrekning seiv skal bestemme på hvilke måte deres penger skal brukes. At nordmenn flest har en positiv holdning til det å gi hjelp til nødstedte, viser med all tydelighet de beløp som utenom skatteseddelen gis frivillig til hjelpeorganisasjoner når disse jevnlig ber om støtte. Gavebeløp gitt til så vel kristelige som uavhengige humanitære organisasjoner ville ganske sikkert blitt store dersom skattenivået hadde vært redusert, eller en med nåværende skattesystem kunne få skattefrådrag for bidrag til humanitære organisasjoner. Den kritikk som har vært rettet mot deler av norsk u-hjelp, har tydeligvis begynt å trenge igjennom. Dette vises ved den større vilje til kontroll med hvordan de bevilgede midler brukes, og likedan ved en sterkere prioritering av bilaterale og dermed mer kontrollerbare avtaler. evalueringsarbeidet som omtales i tilleggsproposisjonen, viser og en økt vilje til kontroll med så vel bevilgede midler som vurdering av effekten av det enkelte prosjekt. Når det gjelder spørsmål som angår ny økonomisk verdensordning, er Fremskrittspartiet av den oppfatning at dette dreier seg om et forsøk på å pådytte andre land den planøkonomiske modell som har spilt fallitt i de skandinaviske land. Vi vil derfor gå imot bevilgninger til dette formål. Flertallet i komiteen uttaler på side 14 i budsj ettinnstillingen: «Fleirtalet er klår over at skal ein koma vidare med desse planane om å dra utviklingslanda med i eit meir jamnbyrdig økonomisk samarbeid, er det nødvendig at industrilanda motvirkar tendensar til nasjonal proteksjonisme. Slik proteksjonisme går i særleg grad ut over importen frå utviklingslanda.» Det er i sannhet langt mellom liv og lære hos tilhengere av statlig u-hjelp når en tenker tilbake på den mur av proteksjonisme som møtte et forsøk på import av corned beef fra u-land. Komiteens mindretall gjør seg til talsmenn for at Norge skal engasjere seg sterkere både politisk og humanitært i Latin-Amerika. Fremskrittspartiet vil bestemt ta avstand fra at Norge skal engasjere seg politisk i indre forhold i latinamerikanske stater. Et engasjement bør eventuelt være av humanitær art. Fremskrittspartiets budsjettforslag bærer naturligvis preg av partiets grunnsyn når det gjelder u-hjelp, som jeg tidligere i innlegget har vært inne på. De mange reduksjoner vi foreslår, er i tråd med dette. Vi har derimot ikke foreslått noen reduksjoner når det gjelder hjelp til flyktninger, hjelp ved naturkatastrofer og bidrag til ekstraordinært humanitært hjelpearbeid. Dette mener vi er en klar oppgave for staten, slik at en kan være beredt til raskt å kunne nå fram til katastroferammede. Vi ønsker å gi en økt støtte til private organisasjoner som arbeider med u-hjelp, og har derfor foreslått en økning av kap. 170. Vi ønsker også med vårt budsjettforslag å bidra til en økt utvikling av næringslivet i u-land, samtidig som vi vil støtte norsk næringslivs engasjement i våre samarbeidsland. På grunn av det stadig økende omfang som narkotikaomsetningen har fått, har vi og foreslått en økt bevilgning til FNs narkotikakontroll. i Stortinget, og hvor Fremskrittspartiets syn på dette tema ble presentert. Dersom det skulle bli nødvendig, vil jeg heller få komme tilbake til dette i et senere innlegg. Jeg vil til slutt tillate meg å ta opp de budsjettforslag fra Fremskrittspartiet som tidligere er innlevert. Per Hysing-Dahl hadde her gjeninntatt presidentplassen. Presidenten: Hr. Røsjorde har tatt opp de forslag han nettopp har henvist til. Gro Harlem Brundtland: Vi behandler i dag sentrale spørsmål knyttet til vår internasjonale virksomhet i en tid da disse må oppta en stadig større del av vår politiske oppmerksomhet. Det er grunn til å merke seg at komiteen i en felles merknad peker på den fare som ligger i det fremlagte budsjettforslag, for at utenrikstjenestens aktivitet i realiteten blir nedbygd, i en tid hvor behovet for en mer aktiv norsk utenrikspolitisk innsats synes å ha allmenn tilslutning. Arbeiderpartiet har for sin del også i år foreslått en bevilgning for å styrke utenrikstjenesten i Mellom-Amerika og det karibiske området. Vi legger ellers stor vekt på den brede vurdering av oppgåvene i vår utenrikstjeneste som de to bebudede meldinger om det internasjonale samarbeid og prinsippene for norsk utviklingshjelp vil gi grunnlag for. Vi vil her også få en bedre mulighet for en mer omfattende vurdering av de ulike sider ved delingen av ansvaret innenfor norsk utenrikspolitikk, gjennom opprettelsen av U-hjelpsdepartementet. De samordningsspørsmål som her vil oppstå, er hittil ikke blitt avklart på en tilfredsstillende måte, slik det fremgikk av Guttorm Hansens innlegg. Regjeringens forslag til utviklingshjelp for neste år ble presentert slik at det skulle innebære en reell vekst, og at vi beveger oss mot det mål Arbeiderpartiet har programfestet for inneværende periode, en opptrapping av u-hjelpen til 1,3 pst. av vårt bruttonasjonalprodukt. Vi kunne neste år kommet opp i 1,15 pst. Men hvis det målet skal nås, forutsetter det at Regjeringen ikke får godtatt sitt ønske om å kunne bruke hele 180 mill. kr. til å innfri eventuelle tap på garantier ved eksport til u-land. De borgerlige partier vil fryse fast et slikt beløp i påvente av en prinsippdebatt. bør få tilbakevirkende kraft. Vi mener derfor at de 180 mill. kr. må brukes til utviklingshjelp og kan ikke akseptere den omgåelse som ligger i Regjeringens frysforslag på akkurat dette feltet. Hvis disse midlene benyttes til eksportgarantier, forsvinner samtidig det alt vesentlige av veksten på u-hjelpsbudsjettet, og vi får nullvekst også der, som på så mange andre områder under denne regjeringen. Avisen Vårt Land, som står bistandsministerens parti nær, advarer også klart mot å bruke u-hjelpsmidlene til å dekke tap ved eksport. Skjer det, vil opptrappingen av u-hjelpen bare bli «en fasade som skjulte en reell stillstand», påpekte avisen måndag. Arbeiderpartiet vil også advare mot dette. Vi ønsker at opptrappingen av u-hjelpen skal være reell. Hvis Regjeringen ikke mener det, bør den si fra om det — ikke forsøke å skape et inntrykk av vekst, for så å fjerne veksten ved å bruke midlene til noe annet enn u-hjelp. Det er mulig man kan sminke sin politikk overfor noen hjemlige velgere på en slik måte og skaffe seg lettvinte argumenter i kommende politiske debatter. Men man hjelper ikke dem som skulle nyte godt av pengene, gjennom midler som bare finnes i Regjeringens proposisjon, og som aldri når fram som konkret hjelp til dem som virkelig trenger dem. Gjennom utviklingshjelpen kan Norge yte et konkret og direkte bidrag til andre land. Arbeiderpartiet legger vekt på at bistanden vi yter, skal gå til land med særlig vanskelige økonomiske eller politiske forhold og land som fører en utviklingsfremmende politikk. Vår bistand bør særlig tilgodese svake grupper og bedre situasjonen for kvinner og barn. Den direkte u-hjelp er nødvendig og viktig. Men bistandspolitikken må ses i nær sammenheng med tiltak som gjøres internasjonalt for å lette utviklingslandenes muligheter på verdensmarkedet. Det er derfor viktig å arbeide videre med tanker og idéer som kan føre oss framover og påskynde prosessen med ny økonomisk verdensordning. Vi kan ikke gjøre oss håp om å løse de mer grunnleggende sosiale problemer hvis verdenssamfunnet ikke finner veien til ny vekst og sosial fremgang. Og det kan bare skje på et grunnlag tilsvarende det som arbeiderbevegelsen kjempet fram i vårt eget samfunn. Vi må arbeide for likhet, sette folk i arbeid, fordele ressurser, kunnskap og teknologi, for sammen å møte utfordringene. Den økonomiske krisen er felles for alle land. sine problemer ved å velte dem over på andre. Verdens industrinasjoner befinner seg fortsatt i store vansker, med liten eller ingen økonomisk vekst. Det er stor arbeidsledighet og voksende sosiale problemer. Verdens fattige land sliter i tillegg til sine sosiale problemer med en stadig mer tyngende gjeldskrise. For å stanse veksten i gjeldsbyrden forsøker de å begrense importen fra industrilandene. Det forsterker igjen problemene der, og så legges det nye restriksjoner på handelen. U-landenes egen, begrensede eksport blir så rammet, inntektene minsker, og mulighetene for å betale ned gjeld synker. Den onde sirkelen fanger oss alle inn, og det skader oss alle. Den onde sirkel må brytes gjennom felles handlingsplaner, omfattende reformer i verdens finans- og valutasystem og storstilte overføringer til de fattigste landene for å få fart på den økonomiske veksten og sysselsettingen. Det var bl.a. slike prinsipper som lå bak Marshall-planen etter den andre verdenskrig. Marshall-hjelpen la mye av selve grunnlaget for økonomisk stabilitet i den vestlige verden helt opp til våre dager. Den ble en helt nødvendig faktor i gjenreisningen av Vest-Europas og USAs økonomi. Det vi i dag trenger, er en storstilet plan av samme type for den tredje verden. Vi må arbeide aktivt for å oppnå at flest mulige land også snart trekker de politiske konsekvenser av det faktum at de rike og de fattige landene befinner seg i et nett av gjensidig avhengighet. Vi som har arbeidet oss ut av fattigdom og sosial nød, har også en moralsk forpliktelse til å hjelpe andre land ut av samme krise. Men en slik hjelp vil også være en selvhjelp. Det er også nødvendig å innse at en slik holdning må bety at vi i økende grad må åpne våre grenser for varer som u-landene vil seige. Foreløpig er det for det meste matvarer og tekstiler. Arbeidet med en ny økonomisk verdensordning står likevel fortsatt i stampe internasjonalt. Også her er det nødvendig med nye idéer og initiativ som kan vise vei framover. Et av de aktuelle forslag er det såkalte mini-NØV-opplegg, der en gruppe i-land skal samarbeide med en gruppe u-land. Dette kan være med og utvikle en ny modell for bistandsarbeid, hvor man samordner den mer tradisjonelle bistand, kredittordninger og handelspolitiske ordninger. Men hvis et opplegg skal gi u-landene reelle utviklingsmuligheter, er det helt sentralt at landene gis muligheter til å komme inn på markedene i de i-land de skal samarbeide med. også i tråd med anbefalingene fra Brandtkommisjonen. Hvis et slikt omfattende samarbeidsprosjekt lykkes, vil det kunne gi nye perspektiver på hele nord/sør-samarbeidet og for arbeidet med ny økonomisk verdensordning. I det arbeid som til nå er gjort med å få i stand et slikt opplegg, har man siktet seg inn på et samarbeid mellom de nordiske land og frontlinjestatene i det sørhge Afrika og de ni landene som samarbeider i SADCC. Et mini- NØV-opplegg med disse landene vil også bidra til å styrke samarbeidet u-landene imellom og styrke deres muligheter for å frigjøre seg fra de utfordringer Sør-Afrika representerer. Arbeiderpartiet ønsker å styrke bistandsarbeidet overfor disse landene i påvente av et mer helhetlig regionalt samarbeid. Vi ønsker å øke tilskuddene til SADCC ytterligere, og to av de ni medlemslandene bør få bistand fra norsk side. Det har vakt oppmerksomhet at Regjeringen nå ser ut til å ha valgt en annen linje i spørsmålet om oljeboikott av Sør-Afrika ved å avstå fra å stemme over en resolusjon som tar til orde for en oljeembargo mot landet i FN. Regjeringens begrunnelse for å avstå fra å stemme blir da også møtt med forundring i FN-miljøet. Norge har stått i fremste rekke når det gjelder det internasjonale presset mot apartheidregimet. Nå plasserer Regjeringen oss tilsynelatende på sidelinjen. Skritt for skritt blir norsk utenrikspolitikk endret, og Norges profil blir en litt annen. Igjen ser vi at Regjeringen forlater en linje som har samlet tverrpolitisk støtte her hjemme. Utenriksministeren bør i dag gi en nærmere forklaring på denne linjen i et spørsmål hvor det har vært bred politisk enighet her hjemme. I Latin-Amerika står vi fortsatt overfor store sosiale utfordringer og problemer, i tillegg til den rent politiske uro i dette området og en rekke tegn på økende krigsfare. Arbeiderpartiet mener at den norske støtten til dette området må fortsette, og at den må utvides. Det må skje både ved at vi styrker den diplomatiske representasjonen i Latin-Amerika og ved økt bistand. Vi legger bl.a. stor vekt på å satse på bilateral støtte til Nicaragua, et land som trenger vår aktive støtte i den vanskelige situasjon som landet står midt oppe i. Flyktningproblemet har økt, særlig i Mellom-Amerika. Arbeiderpartiet går inn for økt innsats for flyktninger og annet humanitært hjelpearbeid som drives i Latin-Amerika. og legge forholdene til rette for en sosial utvikling som kommer hele befolkningen i Latin-Amerika til gode. Store sosiale skjevheter gir grobunn for sosial og politisk uro. Det er nødvendig å understreke den selvfølgelighet at dette er en legitim uro. Folk skal ikke og vil ikke slå seg til tåls med en skrikende sosial urettferdighet. Den hjelp de trenger for å komme i gang med sosial utvikling og utjevning, bør de få fra de vestlige industriland. Det vil være det beste bidrag vi kan gi også til en politisk utvikling som ingen bør få grunn til å uroe seg over i dette området. Mange forhold i dag bærer preg av en negativ utvikling i forholdet mellom øst og vest. Derfor er det en betydelig frykt og uro for hele situasjonen i mange deler av verden, også her i Europa. I dagene som kommer, trer NATOs ministerråd sammen. Det skjer i en situasjon der Eruopa er truet av et nytt kjernefysisk våpenkappløp. Samtidig behandler FNs hovedforsamling en rekke forslag som er knyttet til arbeidet for nedrustning. Da Stortinget drøftet disse sentrale spørsmålene den 21. november, gav Arbeiderpartiet uttrykk for sitt syn på hvordan forhandlingene best kunne vært ført videre uten at man gikk til det skritt å starte opp med nye utplasseringer i Vest. I dag er situasjonen blitt en annen. Etter at forhandlingene nå er avbrutt, må det være en hovedoppgave for oss alle å bidra til å bringe partene sammen til fortsatte forhandlinger, slik at alle muligheter for å oppnå en avtale og hindre ny opprustning både i øst og i vest blir benyttet. Her vil selvsagt også Norges holdning både i de kommende dager og i de kommende måneder være av stor betydning, og også hvilke initiativ og hvilken holdning Norge tar i de internasjonale organer der vi deltar. På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg derfor fremme følgende forslag: «Stortinget henstiller til Regjeringen om i FN, og andre internasjonale organer, å støtte arbeidet for at forhandlingene om mellomdistansevåpen kan bli ført videre, bl.a. gjennom: 1. Å gå inn for en sammenslåing av forhandlingene om de strategiske våpen og mellomdistansevåpnene. 2. Å gå inn for at forhandlinger om kjernefysiske våpen bygger på «frys» som grunnlag for reduksjonen» Presidenten: Fru Harlem Brundtland har tatt opp det forslag som hun seiv nettopp har referert. Hans Hammond Rossbach: Flertallet i Stortinget vedtok 14. juni i år å opprette et eget statsrådsembete for utviklingshjelp. utgangspunkt i dette vedtaket har Regjeringen nå lagt fram sitt forslag til organisering av det nye departementet. I denne forbindelse er det særlig viktig å peke på de hovedsynspunkter som må ligge til grunn når det gjelder forholdet mellom det nye departementet og Utenriksdepartementet. Det har gjentatte ganger blitt pekt på at det er Utenriksdepartementet som på Regjeringens vegne har ansvaret for utformingen, samordningen og iverksettingen av norsk utenrikspolitikk. Dette er et synspunkt som etter Venstres mening må ligge til grunn for forholdet mellom Utenriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp. I Regjeringens opplegg til organisering av det nye departementet er dette viktige spørsmålet i liten grad berørt og klarlagt. Jeg vil også understreke at bistandspolitikken er en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Dette er et viktig spørsmål som ikke er tilstrekkelig avklart med de ordninger som Regjeringen har foreslått i proposisjonen. Det understreker nødvendigheten av at en ser nærmere på det ved en senere anledning. Jeg ser det som viktig at samarbeid og koordinering mellom departementene kommer i stand på et tidlig tidspunkt, og at det også skjer på saksbehandlerplan. Det som også ser ut til å skape problemer når det gjelder koordinering mellom departementene, er spørsmålet om delegering av instruks jonsmyndighet fra Utenriksdepartementet til andre departementer. Dette har, så vidt jeg vet, ikke tidligere vært drøftet i Stortinget. Nå har vi lenge ventet på en stortingsmelding om Norges deltakelse i det internasjonale samarbeid, og jeg regner med at spørsmålet om delegering av instruks jonsmyndighet vil bli tatt opp og belyst i denne meldingen. Ettersom vår deltakelse i internasjonalt arbeid blir mer og mer omfattende, og en rekke departementers budsjetter og deltakelse i internasjonale sammenhenger vil berøre vår utenrikspolitikk, vil det være av stor interesse å få drøftet hvordan en best mulig kan nå den målsetting at det er Utenriksdepartementet som har hovedansvaret både for utformingen, samordningen og iverksettelsen av utenrikspolitikken. Når det gjelder det nye departementet, vil jeg komme med noen korte kommentarer. Først noen ord om evalueringsenhetens plassering og stilling. Det har vært et ønske fra en enstemmig komite at evalueringsenheten måtte få en mer selvstendig stilling enn den hittil har hatt. Evalueringsenhetens oppgave er bl.a. å kontrollere og vurdere norsk utviklingshjelps arbeid. Det ville derfor være en fordel om den fikk en mer selvstendig stilling enn den nå har. mer direkte linje til departementets ledelse fra evalueringsenheten. Dette ville i særlig grad bidra til at enheten fikk en mer uavhengig stilling. Spørsmålet om NORIMPODs stilling har også vært fremme i debatten. Det er etter min oppfatning uheldig at NORIMPOD blir lagt under avdelingen for næringsliv. NORIMPODs hovedoppgave er å hjelpe utviklingslandene med eksport til Norge. Den avdelingen som NORIMPOD nå blir lagt inn under, har som hovedoppgave å få norsk næringsliv til å engasjere seg i utviklingsland. Dette kan skape konflikter som det kunne være greit å unngå. Det har ved flere anledninger, både i proposisjonen om opprettelse av NORIMPOD og i Innst. S. nr. 126 for 1980-81, vært pekt på nødvendigheten av at NORIMPOD blir mest mulig frittstående. Jeg er klar over at departementet vil komme tilbake til spørsmålet, men jeg vil allerede nå peke på nødvendigheten av å gi dette kontoret en mer selvstendig stilling, muligens direkte knyttet til — eller i — Departementet for utviklingshjelp. Delingen av Utenriksdepartementet reiser også en rekke personellmessige problemer for utenriksetaten. Proposisjonen har i liten grad behandlet eller fremmet løsninger for de kortsiktige eller langsiktige konsekvenser av delingen. Dette er spørsmål som departementet bør komme tilbake til. Delingen vil medføre behov for mer personell i Utenriksdepartementet og vil dermed også føre til mer byråkrati. NORADs stilling som direktorat er det ikke så lett å få et klart bilde av. Vi har neppe noen parallell i norsk forvaltningshistorie inntil nå. Direktoratet skal underlegges den politiske ledelse direkte og samtidig ha særskilte fullmakter på det utøvende plan. Dette gir etter vår oppfatning en uklar stilling for direktoratet. Dette er også et av de problemer som en bør se nærmere på. Når det gjelder rådet, er det enighet i komiteen om at det bør oppløses. Jeg kan for øvrig ikke se hensikten med å skape et nytt råd som nærmest skal være et konsultativt organ for statsråden. Når Utenriksdepartementet fremdeles har ansvaret for norsk utenrikspolitikk, er det etter vår oppfatning nødvendig å styrke Utenriksdepartementet. Skal departementet være i stand til å ivareta denne oppgave på en skikkelig måte, er det også nødvendig at departementet får økt bemanning. I tillegg til dette står vi overfor utvidede oppgåver både bilateralt og i mellomfolkelig samkvem for øvrig. Vi vet også at de norske oljeressursene kaster Norge inn i det internasjonale spill på en annen måte enn tidligere. og vi foreslår en økning av bemanningen i departementet. Det er jo litt tankevekkende at det akkurat er en regjering hvor Høyre har flertallet, som foreslår en organisasjonsstruktur som i realiteten også innebærer en utbygging av byråkratiet. Venstres målsetting for bistanden til utviklingsland er å bringe den opp i 1,7 pst. av bruttonasjonalproduktet i løpet av en 4-årsperiode. Vi har derfor ryddet plass til forholdsvis store økninger under de enkelte kapitler. Venstres forslag innebærer at en i 1984 vil nå opp i 1,3 pst. av bruttonasjonalproduktet. Kristelig Folkeparti har samme målsetting for 4-årsperioden. ' Situasjonen for utviklingslandene er ikke blitt bedre. Det er stigende vansker for en rekke utviklingsland. Gapet mellom fattige land og noe rikere utviklingsland har økt, og også gapet mellom de fattigste og de rikeste land har økt betraktelig. De fattige land sliter med store gjeldsbyrder og mangel på valuta. Seiv om den økonomiske situasjonen i Norge har forverret seg, er det Venstres mening at det fortsatt er nødvendig å øke vår hjelp til de fattigste land utover det Regjeringen har lagt opp til i sitt forslag. Jeg vil også understreke viktigheten av det arbeid som pågår for ny økonomisk verdensorden. Venstre har ved en rekke anledninger reist spørsmålet om å etablere et mini-NØV. Jeg håper at Regjeringen aktivt vil arbeide videre med en slik løsning. Det kunne også være aktuelt å ta initiativ for en skandinavisk eller nordisk løsning av det spørsmålet. Når det gjelder våre enkelte forslag, viser jeg til innstillingen. Vi har sett det som særlig viktig å styrke statene i det sørlige Afrika. En hovedhensikt her er å minske disse landenes avhengighet av Sør-Afrika. Venstre har også foreslått økning av bevilgningen til SADCC ut fra samme grunnholdning. Og vi har funnet det riktig å prøve å legge forholdene til rette for at Norge i større grad kan engasjere seg i Latin-Amerika. Vi står sammen med Arbeiderpartiet når det gjelder en del av disse forslag, og jeg viser til våre felles kommentarer på dette feltet. Et særdeles alvorlig spørsmål er flyktningproblemet. Dette har økt i flere deler av verden. Vi har derfor funnet det nødvendig å gi høy prioritet til flyktningarbeidet, og vil legge fram forslag som innebærer en økning på i alt 109,5 mill. kr. til hjelp for flyktninger ulike steder i verden. Når det gjelder kap. 181, avsetning til dekning av tap ved garantier gitt ved eksport til og investeringer i utviklingsland, er det grunn til å reise særdeles sterk kritikk mot Regjeringen. at utviklingshjelpen kun skulle belastes med 20 mill. kr. for å dekke slike tap. Nå foreslår Regjeringen at utviklingshjelpen skal belastes med i alt 200 mill. kr. til dette formål. Jeg har lyst til å understreke at ordningen gjelder betaling til norske firmaer for salg til utlandet. Det blir ikke regnet som utviklingshjelp i OECD-sammenheng. Jeg kan heller ikke se at det på noen måte kan regnes som utviklingshjelp. Ettersom Venstre mener at de 180 mill. kr. på kap. 199 ikke er utviklingshjelp, vil vi omdisponere dem slik at de blir bevilget til utviklingshjelp. Både Venstre og Kristelig Folkeparti var også enig i at å bevilge til UNIFIL over utviklingshjelpen ikke var en rett dekningsmåte. Vi mener at disse utgiftene ikke gjelder utviklingshjelp og derfor må dekkes på annen måte. Tar en imidlertid de to postene som jeg nå har snakket om, ut av budsjettet, vil en oppdage at den reelle bevilgning til utviklingshjelp faktisk går ned i år i forhold til i fjor. Det vil si at Regjeringens forslag innebærer at en kommer under 1,1 pst. av brutto nasjonalproduktet i utviklingshjelp. Det beklager jeg sterkt. Det er jo også beklagelig at det nå er en statsråd fra Kristelig Folkeparti som fremmer dette forslag. Jeg er ikke sikker på at Kristelig Folkeparti har vært tilstrekkelig oppmerksom på hva som egentlig ligger i budsjettet. Gro Harlem Brundtland har nå under denne debatten lagt fram et forslag på vegne av Arbeiderpartiet. For Venstres vedkommende kunne vi gjerne vært medforslagsstiller til dette forslaget, og vi vil derfor stemme for det dersom det blir realitetsvotering over det. Vi ser det som positivt at en slår sammen forhandlingene om strategiske våpen og mellomdistansevåpen. Det har vært og er Venstres synspunkt at det er de totale arsenaler av atomvåpen som må være avgj ørende for balansen mellom de to supermaktene. Og det er gjennom slike forhandlinger, hvor både strategiske våpen og mellomdistansevåpen bringes inn, at en kan få en total vurdering. Vi vil etter vår oppfatning aldri nå fram til nedrustning dersom vi skal sammenligne våpentype for våpentype og område for område. Det er også naturlig, med den holdning Venstre har hatt til dobbeltvedtaket, at vi går inn for frys når det gjelder kjernefysiske våpen. Siktemålet med et frysvedtak og støtte til det er selvfølgelig å få til reduksjoner. Jeg tror at et slikt frysvedtak vil kunne danne grunnlaget for nye forhandlinger og på litt lengre sikt også reduksjoner i det totale atomvåpenarsenal. Vi har tidligere gitt uttrykk for at Regjeringen burde støtte det svensk-meksikanske forslag om frys som skal behandles i FNs hovedforsamling om noen dager. Det er selvfølgelig et skritt i riktig retning når Regjeringen nå har gått over fra å si nei til forslaget, til å avstå fra å stemme ved behandlingen i FN-komiteen. I fjor sa Regjeringen som sagt nei. Jeg har inntrykk av at det ikke er forslagets karakter og utforming som har endret seg i vesentlig grad, men at det er situasjonen her hjemme som har endret seg, og at dette er årsaken til den endring i holdning som Regjeringen nå gjør gjeldende. Noe som også er ganske klart etter artikler i avisene de siste dager, er at det er et flertall i denne sal for det forslag som er fremmet på vegne av Arbeiderpartiet. Mange høyrerepresentanter har vært svært så opptatt av enigheten om vesentlige spørsmål i norsk utenrikspolitikk. Det som nå er i ferd med å skje, er at Høyre isolerer seg og går bort fra den brede enighet om viktige spørsmål i norsk utenrikspolitikk. Det som Høyres argumentasjon har gått ut på i den senere tid, er faktisk i ferd med å slå tilbake på dem seiv. Jeg tror at på litt lengre sikt vil en komme fram til bred enighet her i Stortinget og blant det norske folk om å gå imot atomvåpen. Ønsket vil være å ha et konvensjonelt forsvar innenfor NATO. Det som er i ferd med å skje, er at Høyre blir det partiet som vil bryte flertallets linje her i Norge. Jeg tror at Høyre skal være meget oppmerksom på dette og ta hensyn til det, slik at de ikke faller i den grav de seiv er i ferd med å forsøke å grave for andre. Jeg tar på vegne av Venstre opp de forslag som er gjengitt i innstillingen. Jeg finner det ikke nødvendig å referere dem. Presidenten: Hr. Rossbach har tatt opp de forslag han seiv nettopp har vist til. Arne Skauge: NORADs oppgave har vært å utrede, planlegge, administrere og evaluere Norges tosidige bistand til utviklingslandene og felles nordiske bistandstiltak i samsvar med de retningslinjer og instruksjoner som gjelder til enhver tid. Opprettelsen av et departement med det eneansvar å styre og koordinere all norsk bistandsaktivitet bør gi både storting og regjering bedre muligheter for å sikre samordning og mer direkte politisk styring med både den planleggende og den utøvende del av utviklingshjelpen. (Skauge) bistand og multibi- og multilaterale tiltak. Med en total utgiftsramme under programområde 03, Utviklingshjelp, som nå er kommet opp i 4,7 milliarder kr., var det egentlig på høy tid at den politiske og administrative styring av bistandsvirksomheten ble tatt opp til revisjon. Jeg går ut fra at vi her i Stortinget har det samme siktemål, å få en mest mulig rasjonell forvaltning av de midler man har til rådighet, både på det bilaterale og det multilaterale området. Det bør vel derfor legges vekt på at den organisering som Bistandsdepartementet nå får, nødvendigvis ikke behøver å bli den endelige. Dette er forhold som bør bli gjenstand for vurderinger etter noen års drift. I denne sammenheng hører også vurderinger av den fremtidige fordeling mellom bilateral og multilateral bistand. Det er naturlig at utskillingen av bistandsansvaret fra Utenriksdepartementet kan vekke en viss uro i dette departement innenfor forskjellige feiter. På det rent personaladministrative plan er det vesentlig at de to departementer ved omorganiseringen så langt som mulig tar hensyn til de problemer det fører med seg for Utenriksdepartementets ansatte at en rekke stillingshjemler føres over til det nye Bistandsdepartementet. En enda viktigere oppgave vil det være å sørge for at Utenriksdepartementet kan ivareta sine oppgåver med samordning av hele det utanrikspolitiske felt. Jeg tror det er all grunn til å regne med at den utvikling vi har vært inne i, at stadig flere departementer har internasjonale kontakter og tilknytninger, vil fortsette i årene fremover. Dette vil ganske sikkert være en naturlig del av vår aktive deltaking i så vel handels-, skipsfarts- og bistandsvirksomhet som i forskning, industrivirksomhet, kultursamarbeid, miljøvern og andre aktiviteter. Det bør derfor nå bli en prioritert oppgave å få vurdert hvorledes UD kan settes enda bedre i stand til å ivareta sitt koordinasjonsansvar i et samfunn med en statsforvaltning som har et bredt og økende internasjonalt samkvem. Bistandsbudsjettet er naturligvis det dominerende element i utenrikskomiteens budsjettbehandling, og dette budsjett går igjennom i Stortinget uendret i de vesentligste hovedtrekk. En av de endringer som foretas i budsjettet, finner vi på kap. 184, post 72, UNICEF, som er påplusset 10 mill. kr. Denne endring må ses i sammenheng med den påplussing på 5 mill. kr. Folkehjelp som er foretatt på kap. 170, Private organisasjoner. Disse bevilgninger innebærer til sammen en økt innsats i det humanitære hjelpearbeid i Mellom-Amerika på 15 mill. kr. Disse bevilgninger må ses i sammenheng med den urolige situasjon i dette området og de behov for humanitær hjelp som bl.a. dette medfører. Det kan vel også her være på sin plass å understreke behovet for en mer balansert sosial og politisk utvikling i Mellom-Amerika. Jeg har med glede notert meg de positive tiltak sandinistregjeringen i Nicaragua de siste dagene har satt i verk for å bidra til et bedret politisk klima i sitt eget land. Også de positive re aksjoner fra USA bærer i seg et håp om at det nå kan åpnes en mer positiv dialog mellom Nicaragua og USA, som kan forhindre og forebygge en større militær konflikt i området. Den mest åpenbare forskjell mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet når det gjelder bistandsbudsjettet, er naturligvis at Arbeiderpartiet har 180 mill. kr. å strø utover budsjettet, riktignok ikke uten en viss politisk profil og prioritering. Dette har naturligvis sin bakgrunn i at Arbeiderpartiet allerede nå har tatt det prinsipielle standpunkt at de 180 mill. kr. som foreløpig er disponert på ymseposten, kap. 199, ikke skal kunne brukes til å dekke tap på garantier som er gitt ved leveranser til utviklingsland. Slike garantier er gitt etter at NORAD har vurdert prosjektene som utviklingsfremmende. Leveringskontraktene har inneholdt til dels meget store gaveelementer, ikke minst gjennom meget gunstige finansieringsvilkår. For Høyres del er vi innstilt på å vurdere bruken av disse 180 mill. kr. i forbindelse med den varslede prinsippmelding om norsk utviklingshjelp. Ser en Arbeiderpartiets hastverk med å få brukt disse 180 mill. kr. før prinsippmeldingen foreligger, i sammenheng med Reiulf Steens klagesang over manglende utredning om plassering av siviløkonomstudiet i Nord- Norge under Stortingets debatt i går kveld og i natt, står en i grunnen overfor litt av et politisk paradoks. Men det er vel slike situasjoner en ivrig opposisjon lett kommer opp i. Det skal i alle fall bli interessant å se om Arbeiderpartiet i forbindelse med salderingsinnstillingen har gjort seg opp noen forestillinger om hvorledes de har tenkt å dekke inn de tap på garantier som måtte komme, siden de i dag så effektivt har gjort kål på de 180 mill. kr. for å skaffe seg en politisk profil på bistandsbudsj ettet. Denne profil er særlig preget av en meget sterk økning av bevilgningene til Nicaragua. Forhandlinger i Stortinget nr. 119. 1983. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. siden komiteen i januar neste år skal til Mellom-Amerika for bl.a. å studere forholdene i Nicaragua. Det hadde vel ikke vært helt unaturlig å kunne la dette utstå til informasjonsinnhentingen var fullført. De 180 millionene ville stå trygt fastfrosset på kap. 199 til komiteen samlet i alle fall skal vurdere bruken av disse midlene knyttet til den tidligere nevnte prinsippmelding om norsk utviklingshjelp. Behandlingen av denne melding vil da også for min del bli på det tidspunkt da vi må komme inn på en bredere vurdering av norsk bistandspolitikk, så vel organisering, fordeling og bilateral/multilateral hjelp som aktuelle geografiske områder. På toppen av dagens budsjettdebatt har så Gro Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet lagt et nytt rakettforslag på Stortingets bord. Jeg har all forståelse for partiets engasjement for nedrustningsspørsmål — et engasjement som uten tvil er meget sterkt i alle partier i Stortinget. Jeg er mer i tvil om klokheten i dette forslaget, et spørsmål som Stortinget i realiteten tok standpunkt til for vel 14 dager siden. Mange ville vel kanskje karakterisert et slikt forslag som utidig saksbehandling. Dersom forslaget er et innslag i den mer langsiktige debatt, kunne det være praktisk å ha klart for seg at disse spørsmål nå ligger til behandling i utenrikskomiteen på bakgrunn av en stortingsmelding fra Regjeringen. Det er fortsatt ingen tvil om Stortingets tilslutning til dobbeltvedtaket. Det står fast. Det var med forundring jeg registrerte at hr. Rossbach ved å lese avisene hadde funnet ut at det kanskje var en annen holdning i Stortinget i dag. Det tyder på at hr. Rossbach sluttet å lese aviser litt for tidlig. Hadde han fortsatt å lese aviser også i går, ville han ha sett at det står fast. Spørsmålet er om det ikke ville være mer klokt i dag å vise overfor Arbeiderpartiet at denne forslagsaktiviteten også av Stortingets flertall oppfattes som utidig eller kanskje som et forslag på splitt og hersk, dersom Arbeiderpartiet da seiv ikke skulle være villig til å bidra til å sende saken og forslaget til utenrikskomiteen, der fagfeltet er under behandling. Kjell Magne Fredheim: Utviklingshjelpen har vært en viktig og intergrert del av vår utanrikspolitikk. Nå er det - eller vil det bli - et tilbakelagt stadium. Det er noe jeg og Arbeiderpartiet beklager. Vi har vært og er uenig i den delingen som er foretatt, men tar — selvsagt — til etterretning at regjeringsflertallet og stortingsflertallet mener noe annet, i tråd med det vedtak som ble fattet sist i vårsesjonen. Oppfølgingen av dette vedtaket i form av en deling av Utenriksdepartementet bød tydeligvis på store problemer. I hvert fall gikk det lang tid før delingsproposisjonen kom. Resultatet av denne «skylddelingen» bærer også bud om at den tanke som ble unnfanget en solrik vårkveld på Willochs veranda, som et ledd i å få regjeringskabalen til å gå opp, ikke var enkel å sette ut i livet. Jeg tror nok man bør tenke seg bedre om neste gang noen måtte sysle med tanken om å opprette et nytt departement. Nå vil det å dele et departement hvor arbeidsområdet er på det utenrikspolitiske felt, og hvor en stor del av virksomheten nettopp foregår i utlandet, medføre ekstra problemer, ikke minst fordi også det nye departementet steller med saker som praktisk talt alle har utenrikspolitiske aspekter. Det vil ofte kunne bli hårfine grenseoppganger mellom utenriksog uhjelpsdepartementet, og om hvem som har instruks jonsmyndighet overfor hvem. Noen helt klare og oversiktlige løsninger på det problemet foreligger ikke i materialet fra Regjeringen. Jeg tror det er viktig at man her er innstilt på å lære av de erfaringer som man etter hvert gjør, og foreta nødvendige justeringer så snart man ser behovet. Her må ikke prestisje departementene imellom få lov til å stoppe eller stenge for slike endringer. Forholdene omkring budsjettbehandlingen er i år vesentlig forandret fra fjorårets. Da hadde vi en regjering og et budsjettforslag når det gjaldt u-hjelp, som det ikke var flertall bak her i Stortinget. Følgelig dannet det seg et flertall i komite og storting for høyere bevilgninger enn det Regjeringen foreslo. I år har vi fått en egen statsråd for u-hjelp, og Regjeringens forslag har et flertall bak seg her i salen. Det paradoksale ved endringen er at i samme øyeblikk som vi får et eget departement og en egen statsråd til å stelle med dette feltet, opplever vi også at Kristelig Folkeparti ikke lenger ligger i forkant når det gjelder størrelsen på u-hjelpen. Snarere er det slik at KrF har latt en av sine hjertesaker tre mer i bakgrunnen. Nå ligger KrF på linje med Høyre når det gjelder utviklingshjelp. Det kan bare bety én ting: Det at Kristelig Folkeparti fikk sin vilje igjennom når det gjaldt et eget u-hjelpsdepartement, har skjedd på bekostning av deres u-hjelpsprofil. En slik påstand trenger en nærmere begrunnelse. Regjeringens forslag representerer i sum 1,15 pst. av anslått bruttonasjonalprodukt i 1984. Arbeiderpartiet aksepterer forslaget, seiv om økningen er i minste laget med tanke på vår målsetting. innebære at de allerede har gitt opp å nå sin målsetting på 1,7 pst. Hvis jeg ikke tar helt feil, vil oppfyllelsen av en slik målsetting i hvert fall innebære ikke mindre enn en økning på godt og vel 2 milliarder kr. i 1983-kroner på neste budsjett, altså for 1985. Men ikke bare har KrF mattet legge vekk sin høye målsetting. De har i realiteten også mattet akseptere en reduksjon av budsjettforslaget for 1984. Det har sammenheng med at partiet tydeligvis har gitt etter for press fra Høyre om å bruke større deler av u-hjelpen til å dekke tap på norsk eksport til utviklingsland. Dette er midler som går til å dekke garantiforpliktelser overfor norske verft. Det gjelder søknader om garanti som NORAD har anbefalt. Men disse garantiene er gitt ut fra den klare forutsetning at NORADs ansvar er innskrenket til å gjelde 20 mill. kr. årlig. Her er Regjeringen på full glideflukt mot å ville dekke samtlige tap på slike garantier, uten den begrensning som gjelder pr. i dag. I tillegg til å føre opp 20 mill. kr. på kap. 181 er det nemlig avsatt ytterligere 180 mill. kr. på kap. 199. Det fremgår at Regjeringen sikter mot at Stortinget skal fjerne taket på 20 mill. kr., slik at alle de tap som etter hvert måtte påløpe NORAD-anbefalte garantier, skal dekkes av u-hjelpsmidlene. De garantier det er snakk om, er flere år gamle. Det å gi endringene av disse reglene tilbakevirkende kraft, vil være et klart overgrep overfor NORAD fra Stortingets og Regjeringens side. Arbeiderpartiet og Venstre har sagt klart fra at det ikke må komme på tale. En ganske annen sak er det om Stortinget endrer reglene for dekningen av eventuelle fremtidige tap på garantier som NORAD måtte gi på de forutsetningene. Skauge snakket akkurat nå om at Arbeiderpartiet har veldig hastverk med å bestemme seg allerede nå for hvordan disse millionene skal brukes. Men om Arbeiderpartiet nå har hastverk, så må Regjeringen ha hatt atskillig større hastverk. Det fremgår nemlig klart og tydelig i budsjettproposisjonen fra Handelsdepartementet at Regjeringen allerede har tatt standpunkt. Det heter på side 38 i Stprp. nr. 1: «Utbetalinger i 1983 og 1984 vedrørende NORAD-anbefalte prosjekter forutsettes dekket over Utenriksdepartementets/Departementet for utviklingshjelps budsjett.» Regjeringen forutsetter altså en slik fremgangsmåte. Det innebærer også at Regjeringen forutsetter at utviklingshjelpen neste år skal reduseres tilsvarende. Det betyr at regjeringspartiene ikke går inn for en bevilgning på 1,15 pst. av BNP til u-hjelpen, slik som det står i Regjeringens dokumenter til Stortinget, men 1,11 pst. Det første resultatet av at vi har fått et eget u-hjelpsdepartement, er altså en stillstand når det gjelder bevilgningene til utviklingshjelp. Det har ikke skjedd tidligere så lenge Norge har drevet u-hjelpsvirksomhet, så langt jeg vet. I tillegg ser det altså også ut til at vi får en reduksjon av de allerede bevilgede midler til uhjelp over 1983-budsjettet. Det fremgår av den omfordelingsproposisjon som Stortinget har mottatt. Det må være bittert for Kristelig Folkeparti at dette er blitt utfallet av en tautrekking i Regjeringen som vi utenforstående bare kan forestille oss må ha vært både lang og hard. Men også her er det resultatene som teller, og gjerningene man skal dømmes etter. Det var for øvrig interessant å legge merke til at Lied i sitt innlegg her i dag snakket om at Stortinget måtte fri seg fra — hva var det han kalte det - den tvangstrøye, den binding som Stortinget hadde når det gjaldt 20 mill. kr., mens hr. Aano på sin side sa at «I sin særmerknad seier medlemene frå Arbeidarpartiet at u-hjelpsmidlane «så langt som råd er benyttes til formål som er internasjonalt anerkjent som offisiell utviklingshjelp». Det same syn gir også fleirtalet uttrykk for i sin fleirtalsmerknad.» Og Aano konkluderte: «Dette syn bør då vera retningsgivande for den avklåring som skal koma i prinsippmeldinga.» Og da spør jeg statsråden: Hvilke retningslinjer vil statsråden legge til grunn når hun skal utforme den melding det her er snakk om? Arbeiderpartiet har gjennom sine endringsforslag i budsjettet villet markere to hovedretninger. Vi ønsker å trappe opp vår bistand til Mellom-Amerika, med særlig vekt på Nicaragua. Vi gjør det gjennom bilateralt samarbeid, ved støtte til bilaterale prosjekter administrert av internasjonale organisasjoner og gjennom økt støtte til private hjelpeorganisasjoner. Vi ønsker også at Norge skal engasjere seg sterkere både i politisk og i humanitær virksomhet i Mellom-Amerika og ved en styrket diplomatisk representasjon i området. Det andre området hvor Arbeiderpartiet ønsker en økt innsats, er i hjelpen til landene i det sørlige Afrika. Vi gjør det gjennom en høyning av hjelpen til det samarbeid som dirves gjennom SADCC, en organisasjon av ni land som sikter mot å minske regionens avhengighet av Sør-Afrika. Og vi gjør det gjennom å utvide bistanden til ytterligere to av disse landene, nemlig Angola og Lesotho. foregår i det sørlige Afrika, kan vi altså i dagens aviser lese at Norge i FN har inntatt et standpunkt som går den motsatte vei. Her har Norge avslått å støtte en resolusjon som går på oljeboikott av Sør-Afrika. Det innebærer også et brudd med den felles nordiske linje overfor Sør-Afrika. Dette er en utvikling som ikke tjener Norge til særlig ære, ja, jeg vil vel snarere si det tjener oss til vanære. Jeg vil gjenta den oppmodning som Gro Harlem Brundtland kom med til utanriksministeren om å berøre akkurat dette spørsmålet i sitt innlegg når han nå kommer på talerstolen etter meg. Til slutt bare dette: Det forslag som Arbeiderpartiet legger fram i denne debatten, burde ikke føre til de negative reaksj onene som utenriksministeren bl.a. kom med samme dag som forslaget ble kjent. Vi har en rakettavstemning bak oss. Med det har vi også lagt bak oss dobbeltvedtaket. Nå er vi inne i en ny situasjon, en situasjon som preges av økt spenning og akselerende atomopprustning i Europa. Uansett standpunkt i selve utplasseringsspørsmålet burde vi nå kunne prøve å finne fram til en norsk plattform for hvordan vi best kan skape et grunnlag for igjen å bidra til å føre de to supermaktene til forhandlingsbordet. Vi står foran viktige møter i internasjonale fora. Norge bør her ha en strategi. Arbeiderpartiet ønsker med sitt forslag å markere det. Det burde kunne drøftes og vurderes på et noe friere grunnlag enn det gir når utenriksministeren avviser det uten i det hele tatt å drøfte spørsmålet verken i Regjeringen eller med sine samarbeidspartnere. Allikevel håper jeg at situasjonen ikke er mer fastlåst enn at forslaget kan vurderes seriøst, uten at det henger et mer eller mindre uttalt kabinettspørsmål i lufta. Jeg merket meg at Senterpartiets leder Johan Buttedahl kom med en oppfordring til Arbeiderpartiet «om å være med og bygge bro over uenigheten i norsk sikkerhetspolitikk», at «Norge ikke er tjent med denne splittelsen». Og han sa at «Arbeiderpartiet kan spille en avgjørende rolle i disse forsøkene på å dempe motsetningene», og jeg er selvfølgelig enig i det at Arbeiderpartiet her vil spille en stor rolle. Men jeg vil si at hvis jeg var i Buttedahls situasjon, ville jeg også la denne oppfordringen usminket gå til Regjeringens sjef, hr. Willoch, som også etter rakettdebatten i dette huset for kort tid siden drog i vesterled og snakket om det skadeverk som sosialdemokratiene har påført Norge og Vesten i denne situasjonen. Utenriksm i nister Svenn Stray: for norsk utenrikstjeneste og alt som står i sammenheng med den. Noen få bemerkninger til budsjettforslagene og likeledes også til spørsmål som reiser seg ved opprettelsen av eget departement for utviklingshjelp: Når det gjelder opprettelse av nye stasjoner, har jeg merket meg at komiteen anbefaler at det blir vurdert å styrke norsk representasjon i sentrale utviklingsland. La meg si at departementet selvsagt løpende vurderer dette spørsmål. Det området som vi særlig har konsentrert oppmerksomheten om, er det som komiteen seiv nevner, nemlig Mellom- Amerika. Her kan det bli tale om både å opprette en ny stasjon og/eller å styrke våre allerede eksisterende ambassader i området. For øvrig vil jeg gjerne peke på, som jeg også har gjort ved tidligere anledninger, at vi allerede er spredt tynt utover verden, og at mange stasjoner er sårbare fordi de er små. Der er nemlig mulig at den mest hensiktsmessige utbygging av utenrikstjenesten ikke vil være å opprette så mange flere, men i stedet å styrke de allerede eksisterende stasjoner. Med hensyn til det karibiske området anser departmentet det slik at den representasjon som vi i dag har, basert på en ordning med hjemmestasjonert ambassadør samt sideakkreditering fra Caracas og Mexico, er adekvat. Departementet finner det derfor vanskelig å gå inn for noen endring her, i hvert fall i den nærmeste fremtid. Jeg er enig med komiteen i at hensynet til et rasjonelt arbeidsopplegg gjør det ønskelig at diplomatiske stasjoner i alminnelighet har minst to fagtjenestemenn. Dette kan imidlertid ikke være en ufråvikelig regel som skal legges til grunn uten hensyn til arbeidsoppgavenes omfang ved vedkommende stasjon. Komiteen peker på at en utvidelse av Norges internasjonale engasjement i årene fremover vil måtte få konsekvenser for den videre utbygging av utenrikstjenesten, og likeledes at opprettelsen av Departementet for utviklingshjelp vil føre til økte koordineringsoppgaver for Utenriksdepartementet, og finner det derfor naturlig at arbeidssituasjonen blir vurdert på nytt etter noen tid. Dette kan jeg naturligvis bare si meg helt enig i, og spørsmålet om personellressursene er tilstrekkelige for de oppgåver som skal ivaretas, må vi selvfølgelig til enhver tid vurdere. Det er riktig som komiteen påpeker, at reduksjonen i anfallet stillinger i Utenriksdepartementet som følge av opprettelsen av Departementet for utviklingshjelp vil føre til en viss forrykning i balansen mellom ute- og hjemmestillinger. Departementet vil søke veier for å bøte på dette. annen hjemmetjeneste enn i Utenriksdepartementet. Komiteen peker her seiv på mulighetene for et personellmessig samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp. Innstillingen fra komiteen understreker behovet for et nært samarbeid og en effektiv samordning mellom Utenriksdepartementet og det nye departement. Dette er et syn som også Regjeringen deler. Vi mener at de retningslinjer som er fastlagt for disse spørsmål i den foreliggende stortingsproposisjon, bør kunne forene hensynet til både en enhetlig styring av norsk utenrikspolitkk og en effektiv forvaltning av utviklingshjelpen. Jeg er enig i at den foretatte deling av departementets arbeidsområder kan reise spørsmål om ansvaret for norsk utenrikspolitikk ikke minst overfor utviklingslandene. Imidlertid er det ingen tvil i Regjeringen om at det er Utenriksdepartementet som på Regjeringens vegne skal ha ansvaret for utforming, samordning og iverksettelse av norsk utenrikspolitikk. Norsk bistandspolitikk er en viktig del av utenrikspolitikken, men opprettelsen av et fagdepartement for utviklingshjelp skal ikke svekke styringen av denne delen av utenrikspolitikken. Det overordnende samordningsansvar for vårt totale forhold til utviklingslandene ligger fortsatt i Utenriksdepartementet. Forholdet til det nye departementet berører imidlertid prinsipper for ansvarsfordeling og samordning, som også må gjelde overfor de andre fagdepartementenes internasjonale virksomhet. Det forhold at fagdepartementene i stadig økende grad får internasjonale oppgåver og forbindelser, er utvilsomt en kompliserende faktor når det gjelder å føre en enhetlig og konsekvent utenrikspolitikk. Men på den annen side må vi heller ikke være blinde for at det også øker vår mulighet for å tale med større faglig tyngde i en rekke internasjonale saker. Disse spørsmål vil imidlertid bli drøftet nærmere i stortingsmeldingen om Norges deltakelse i mellomstatlig samarbeid. Meldingen vil bli fremlagt tidlig i vårsesjonen, slik at Stortinget kan få anledning til å drøfte den før sommerferien, om Stortinget ønsker den fremdriftsplanen. Meldingen drøfter de stadig flere utfordringer og arbeidsoppgåver som Norge står overfor på det utenrikspolitiske felt, og de konsekvenser dette har både for samordningen av vårt internasjonale engasjement og for den videre utbygging og organisering av utenrikstjenesten. Meldingen vil gi Stortinget grunnlag for en bred politisk drøftelse av Norges deltakelse i internasjonalt samarbeid og de prioriteringer som bør foretas. stemmegivningen i FN vedrørende oljeembargoen overfor Syd-Afrika, og det skal jeg med glede gjøre. Norge har som kjent i flere åf tatt til orde for og i FNs generalforsamling stemt for at det bør vedtas forbud mot oljesalg til Syd- Afrika. Dette standpunkt er ikke endret, det er fortsatt norsk politikk. Vi har som kjent gått lenger enn det. Til tross for at intet folkerettslig bindende vedtak om slikt forbud foreligger — det kan bare vedtas av Sikkerhetsrådet — har Norge sørget for at norsk olje ikke blir solgt til eller levert til Syd- Afrika. Kanskje kan vi tillate oss å si at Norge er et av de få land som føler seg bundet av og seiv søker å etterleve det man gjennom stemmegivning oppfordrer til i FN. Og her har vi også den vesentlige forklaring på hvorfor vi ikke fant å kunne stemme for den resolusjon som representanten Brundtland refererte til i sitt innlegg. Resolusjonen hadde en operativ paragraf som oppfordret medlemslandene til å gripe inn overfor oljefrakting til Syd-Afrika. Det har hele tiden vært en like sikker norsk politikk at så lenge man ikke har folkerettslig bindende beslutning om oljeembargo mot Syd-Afrika, verken kan eller bør vi gripe inn overfor norsk skipsfart i den sammenheng. I tråd med vår holdning om ikke å stemme for forholdsregler som vi ikke seiv vil eller kan gjennomføre i mangel av bindende internasjonal beslutning, avstod vi fra å stemme ved nevnte avstemning, men gjorde det i en stemmeforklaring helt klart at vår holdning til innføring av en oljeembargo er uendret. I tillegg til dette var det også en formell grunn til at vi unnlot å stemme for denne resolusjonen. En herværende middagsavis sier at Norges stemmegivning skal ha vært møtt med alt fra smil og skuldertrekk til forundring. Rent generelt vil jeg bemerke at det neppe skader at de forskjellige medlemsland i FN skjønner at skal man få Norges støtte, forutsetter det at man også i rimelig grad tar hensyn til Norges oppfatning når resolusjonstekster skal utarbeides. Når det gjelder det forslag som er fremsatt av representanten Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet, finner jeg det riktig å si et par ord også om det. For det første vil jeg bemerke at det neppe er særlig tjenlig å sette dette forslag frem under drøftelsen av Utenriksdepartementets budsjett. Man kan også si at det var desto mindre grunn til å gjøre det i og med at Stortinget i virkeligheten inngående behandlet og til og med voterte over et tilsvarende forslag for ikke stort over 14 dager siden. mellomdistansevåpen og strategiske våpen, er det vel ingen som ville være uenig i en slik sammenslåing under forutsetning av at en slik foranstaltning ville tjene til å gjøre fremgangen i forhandlingene bedre. Dette spørsmålet har vært og vil fortsatt være gjenstand for løpende vurdering innenfor alliansen, men hittil har disse vurderingene konkludert med at en slik sammenslåing ville komplisere forhandlingene og vanskeliggjøre et resultat. Og i tillegg har så kommet det forhold at det fra begge de to direkte forhandlende parters side har vært gitt temmelig klart uttrykk for at de ikke så en slik sammenslåing som hensiktsmessig. Nå er forhandlingene om mellomdistanserakettene avbrutt, mens START-forhandlingene fortsetter. Man har imidlertid fått klare signaler fra Sovjetunionen om at de ikke — på det nåværende tidspunkt i hvert fall — er interessert i å ta mellomdistanserakettene med i START-forhandlingene. Dersom man nå får et alliert fremstøt for sammenslåing, kan man derfor i verste fall risikere at også START-forhandlingene blir avbrutt. Skulle den norske regjering få et pålegg om å arbeide for dette, ville det derfor lett kunne bli et pålegg om at den norske regjering og Norge skulle opptre som hunden i kjeglespillet. Den såkalte frys, som er annen del av forslaget, er et virkemiddel i nedrustningsarbeidet som er meget omdiskutert. Det er mange forskjellige meninger om det. Likeledes er det på det rene at det er ikke noe klart og entydig innhold i dette. Den såkalte erklærte frys vurderer Regjeringen slik at den meget sannsynlig vil kunne bli en hindring for nedrustning snarere enn et skritt på veien. Vi har derfor sett det slik at frys må være et ledd i en omfattende avtale som gjelder reduksjoner av de kjernefysiske arsenaler, og som dessuten må ha bestemmelser både om gjennomføring og om kontrolltiltak. Men også i dette spørsmål må Norge handle i forståelse med våre allierte og drøfte disse tingene med våre allierte. Det er bare på den måten vi kan sikre at vårt land gjennom sin holdning får en konkret innflytelse. Jeg finner imidlertid at det er meget utilfredsstillende å skulle drøfte dette i den sammenheng vi nå er inne i, en budsjettdebatt. Det vil bli rikelig aneldning til senere å komme tilbake til en meget omfattende drøftelse av alle disse nedrustningsspørsmål, deres komplikasjoner og deres sammenheng. Einar Førde: at eg finn den merkverdig. Både når det gjeld pkt. 1 og pkt. 2, er argumentasjonen såpass aparte at eg nå vil velje å la den ligge og heller komme attende til den. Eg vil berre feste meg ved at det som er samleargumentet for utanriksminister Stray, slik det har vore det for Regjeringa i desse spørsmåla i lang tid, er at i slike spørsmål kan Noreg ikkje ha noen sjølvstendig haldning og heller ikkje i den nåverande fase ta initiativ for å bringe ein situasjon som dei fleste oppfattar som katastrofal, ut av daudvatnet. Eg skal vere varsam med å spå kva som kan komme til å skje, men et trur utanriksministeren igjen må vere budd på at både når det gjeld pkt. 1 og pkt. 2 i dette framlegget, vil andre europeiske regjeringar og andre europeiske parlament ta dei opp og prøve å fremje dei. Utanriksministeren var også inne på det same argumentet som fleire andre har vore inne på tidlegare i dag, at Arbeidarpartiets framlegg i denne debatten er utidig og utenleg. Eg skal derfor berre repetere kvifor vi har sett det fram. For det første: Dette framlegget er ikkje identisk med det framlegget vi handsama den 21. november. For det andre har vi lagt vekt på at vi nå står umiddelbart framfor viktige møte i NATO, umiddelbart framfor viktige avstemningar i FN og også like framfor andre viktige møte som gjeld nedrusting. Dersom Stortinget i det heile skulle kunne ta stilling til den nye situasjonen etter brotet i Genéve, og ta sikte på å seie noe om desse viktige milepælene i månadene framover, er i dag dette høvet. Utanriksministaren, den ansvarlege minister, er i dag i Stortinget, og vi har ein utanrikspolitisk debatt. For det tredje har vi frå Arbeidarpartiets side ønskt å legge stor vekt på eit poeng som spelar ei hovudrolle hos dei nå vidgjetne artikkelforfattarane Furnes og Tungesvik i Aftenposten. Artikkelforfattarane er overmåte opptekne av ein ting, nemleg tidsfaktoren og behovet for at det snart blir teke initiativ på nedrustingsområdet som kan hindre at vi nå i dei næraste månadene går inn i ein ny skru på opprustingsspiralen. Vi har sett fram eit forslag som så vidt eg kan bedømme det — både når det gjeld tidsfaktoren og når det gjeld det reelle innhald — er vakkert i samsvar med det som det for artikkelforfattarane i Aftenposten har vore så om å gjere å få fram. Dersom desse artikkelforfattarane ikkje kan stemme for dette framlegget, er det den mest forstemmande politiske kollbøtte vi har opplevd i alle fall denne hausten! tilbake til handsaminga av dette framlegget, er det frå Arbeidarpartiets side meininga at det skal realitetsvoterast over det. Elles vil eg tale om Latin-Amerika fordi dei viktigaste politiske dissensane i dei budsjetttilrådingane vi handsamar i dag, gjeld Latin- Amerika. Både utanrikspolitisk og utviklingspolitisk framstår debatten om eit auka norsk engasjement i Latin-Amerika som den viktigaste. I løpet av noen månader og år har dei latinamerikanske problema og utfordringane på ein heilt annen måte kome også oss nærmare. I så måte avspeglar stortingshandsaminga noe som hender i den norske opinionen. Det er verdt å merke seg at det langt mest omfattande og engasjerande solidaritetsarbeidet som i dag blir drive blant unge menneske i vårt land, gjeld Latin-Amerika. Latin-Amerika er ikkje det fattigaste kontinent i verda. Likevel opptar den økonomiske og sosiale frigjeringa i mange av desse landa oss særleg sterkt. Dette er eit kontinent som aldri fekk ro og sjølvstende til å utvikle seg i samsvar med folkas eigne behov og lengslar. Her har doktrinane med namn frå Monroe til Reagan i avgjerande grad påverka den politiske utviklinga. Den nordamerikanske politikken under president Reagan har ytterlegare forsterka dei politiske problema og konfliktane. I mange europeiske land breiar det seg nå djup mistillit og skepsis til det som i dag blir gjort og tenkt av den nåverande administrasjonen i USA. Vi finn att alle dei minst attraktive sidene ved amerikansk utanrikspolitikk dei siste 10 åra. Når blir dominoteorien lansert igjen i Sør-Amerika. Reagan vil igjen ha oss til å sjå det som foregår i Latin-Amerika, som ein kamp mellom det kvite og det svarte og ein strid mellom dei gode og dei vonde kreftene. Det er ikkje tilfeldig at Arbeidarpartiet for sin del har valt å gjere den viktigaste markeringa for eit auka norsk engasjement i Latin- Amerika i form av framlegg om auka løyvingar til Nicaragua. Det gjer vi ikkje fordi vi er totalt ukritiske til det som har skjedd i Nicaragua sidan Somoza-regimet fall. Både gjennom Sosialistinternasjonalen og på andre måtar har også prøvd å påverke regjeringa i Nicaragua til å legge større vekt på grunnleggande demokratiske verdiar og å framskunde frie val. Framlegget om auka norsk innsats i Nicaragua må likevel ikkje berre sjåast på bakgrunn av behovet for at Norge kjem sterkare med også i denne verdsdelen. kanskje mest interessante samfunnseksperiment i verda. Det er også eit samfunn og eit folk som i større grad enn noe anna har bruk for hjelp, støtte og sympati fra vår del av verda. Massemedia i det som til vanleg blir kalla den frie verda, har gjennom dei siste månadene på ulike vis fokusert utviklinga i Nicaragua. Også mange norske røyster har vore å høyre i det koret. For meg er summen av all denne interessa omkring det vesle folket i Mellom-Amerika eit overtydande pålegg om eit sterkare norsk engasjement. Den amerikanske regjeringa har det travelt med å framstille regimet i Nicaragua som totalitært og marxist-leninistisk. Slike merkelappar fortel ikkje mykje, ikkje anna enn at dei som brukar dei, ikkje forstår dei. Sjølv har eg festa meg ved ein rapport frå Amnesty International som fortel at dei ikkje har funne eit einaste tilfelle av tortur sidan sandinistane overtok i Nicaragua. Dei har påvist at einskilde har fått dårleg behandling av sikkerhetspolitiet, men alle som har gjort seg skyldige i slik dårleg behandling, er straffa av regjeringa. For meg er dette eit av dei sterkaste innlegga som er gitt til føremon for styret i Nicaragua. Ein revolusjon utan tortur — slik skiller den nicaraguanske revolusjonen seg frå den franske, den amerikanske, den russiske — og for ikkje å snakke om den andre mest omfattande revolusjon i våre dagar, den iranske. Målt etter vår grunnlovs vekt på menneskerettane vil nok ikkje utviklinga i Nicaragua tilfredsstille alle våre krav. Men dersom vi held fast ved at den viktigaste menneskeretten i Latin-Amerika i dag er retten til brød og liv, blir biletet av det som foregår i Nicaragua, enda meir interessant. Om lag 50 000 menneske døydde i kampen mot Somoza i eit folk på mindre enn 3 mill. menneske. Mot denne bakgrunnen er det som har skjedd i Nicaragua, nesten utruleg fredeleg. I menneskerettssamanheng må det leggast vekt på at poliomyelitten er utrydda, at talet på døde spedbarn er drastisk redusert, og på det nesten utrulege faktum at analfabetismen er redusert frå meir enn halve folket til mindre enn 10 pst. på berre noen få år. Det kan vere skilde oppfatningar om kva ideologisk farge det nåverande regimet i Nicaragua har. Men vår eigen kontakt med representantar for dette regimet og anna tilgjengeleg opplysning er tilstrekkeleg til å slå fast at president Reagans merkelappar om det totalitære og det marxist-leninistiske er totalt meiningslaus i vår tyding av desse orda. sandinistane på nokså nøyaktig den same måten som russarane har gjort mot Solidaritet i Polen. CIAs krig mot Nicaragua er eit folkerettsleg overgrep. Reagans ideologiske krosstog mot Nicaragua gir inga meining med europeiske auge. I dette ideologiske krosstoget blir omgrepet menneskerettar redefinert på ein slik måte at den mest grunnleggande av alle menneskerettar, retten til liv, blir gradert ned til mest ingenting. For oss blir det grotesk når det nåverande regimet i El Salvador passerer dei amerikanske krav til menneskerettane og det nicaraguanske ikkje gjer det. Ifølgje menneskerettsorganisasjonen til den romerskkatolske kyrkja har dødsskvadronane og sikkerhetsstyrkane i El Salvador gjort seg skyldige i innpå 35 000 mord. Den nordamerikanske politikken i Mellom-Amerika held på å bli eit eige viktig argument for at Norge ikkje kan stille seg likegyldig til det som skjer, men aktivt må gå inn for å markere støtte til kampen for brød og liv. Regjeringas haldning til eit norsk engasjement i Latin-Amerika og Nicaragua er skuffande. Under budsjetthandsaminga i komiteen har det vore gjort fleire forsøk på å kome fram til samlande løysingar for eit meir markert og verdig norsk engasjement til føremon for dei fattige i Latin-Amerika. Norge og den norske regjeringa held nå på å kome på etterskot i forhold til land som vi naturleg kan samanlikne oss med når det gjeld å ta inn over seg utviklingsproblema på det latinamerikanske kontinentet. Mykje kunne vore sagt om mellompartia i denne samanhengen. Eg skal berre her nøye meg med å minne om den retoriske innsatsen som Kristeleg Folkeparti har gjort både i og utanfor denne salen til føremon for eit auka norsk engasjement i Latin-Amerika. Partiet har eit stort arbeid framfor seg i Regjeringa dersom ein tar sikte på å skape samsvar mellom denne retorikken og dei løyvingane som Norge gir til Latin- Amerika. Arbeidarpartiet har for sin del akseptert Regjeringas deling av Utanriksdepartementet. Det er litt komisk i dag å vere vitne til dei mange nokså kunstige argument som blir stabla på beina til føremon for den løysinga som er vald. Ikkje med eitt ord blir det nemnt at det var andre politiske omsyn - og for utanrikspolitikken heilt utanforliggande omsyn — som nødvendiggjorde denne delinga. For min eigen del vil eg seie at månadene som har gått sidan regjeringspartia først kom på denne tanken, ytterlegare har forsterka min skepsis til denne delinga. tungvint og lite tenleg nettopp dersom ein ønskjer å fremje utviklingshjelpas stilling. Korkje av departementet eller den faktiske utforminga av delinga er Arbeidarpartiets verk. Eg må igjen understreke at vi har fått ei svært diskutabel deling av ansvaret for norsk utanrikspolitikk i det heile. Eg vil også fasthalde at den delinga vi har fått, har sett oss noen år tilbake når det gjeld arbeidet for å omdefinere vårt tilhøve til den fattige verda ikkje som eit tilhøve mellom givar og mottakar, men som eit tilhøve mellom politiske einingar som i mangt i nåtid og framtid må dele felles lagnad og felles problem. Arbeidarpartiet er for sin del villig til å gi det nye departementet både arbeidsro og støtte i det viktige arbeidet det skal gjennomføre. Men korkje Regjeringa eller vi kan vere bundne prestisjemessig til denne løysinga, slik at det ved framtidige høve blir umogleg å gjere fornuftige endringar og justeringar i det opplegget som i dag blir vedtatt. Arnljot Norwich hadde her overtatt presidentplassen. Statsråd Reidun Brusletten: Det er med glede jeg deltar i behandlingen av det første budsjettet for det nye Departementet for utviklingshjelp og proposisjonen om selve opprettelsen av det nye departementet. De fyldige innstillinger som foreligger, viser på nytt et grundig arbeid fra utenrikskomiteens side. Seiv om det er visse ulike standpunkter, vil jeg legge hovedvekten på at det er bred enighet i komiteen, og forhåpentligvis også i Stortinget som helhet, om at vi skal ha et relativt stort og effektivt program for vår utviklingshjelp. Først til opprettelsen av Departementet for utviklingshjelp. Arbeiderpartiets representanter er redd for at den spesielle stilling NORAD har fått i administrasjonsapparatet, «vil kunne reise betydelige problemer både innad i departementet og utad i utøvelsen av bistandspolitikken. Det er derfor, etter disse medlemmers oppfatning, grunn til å følge utviklingen nøye og drøfte denne modell på nytt om det skulle vise seg nødvendig.» Selvsagt vil jeg kjenne det som min embetsplikt å følge utviklingen nøye for å etterprøve om ordningen virker slik den var ment å virke, men jeg kan ikke se at det her er lagt opp til noen bekymringsfull uklarhet. Men både representanten Guttorm Hansen og nå sist representanten Førde var inne på at det her må foreligge en vilje til revurdering, og det vil det også gjøre. Det er alminnelig enighet om at det er ønskelig med en betydelig grad av politisk styring av de store bevilgninger det her er tale om, og videre at det er nødvendig å se de forskjellige former for utviklingshjelp og de kanaler vi bruker, i sammenheng. Ved å trekke direktoratet inn i selve departementet og skape direkte kontakt mellom den politiske ledelse og NORAD, og ved samtidig — og selvsagt under statsrådens konstitusjonelle ansvar — å gi NORADs ledelse klare fullmakter til å treffe beslutninger i det store antall mindre saker, slik proposisjonen legger opp til, mener jeg vi har kommet fram til et system som kan fungere rasjonelt og effektivt. Under et slikt system ville det, som også komiteen har pekt på, ikke være naturlig å ha et styre for NORAD. Men det vil være ønskelig å trekke inn ved den faglige vurderingen av enkeltsaker erfaringer fra utenforstående med kjennskap til det store og vanskelige felt vi her er inne på. Et godt og allsidig sammensatt prosjektutvalg vil her kunne spille en viktig rolle som rådgivende organ for NORADs ledelse. NORADs råd har som kjent ikke hatt til oppgave å ta stilling til enkeltsaker, men har i hovedsak vært et kontakt- og informasjonsorgan i forhold til offentligheten og de store organisasj onene. Jeg har merket meg at Stortinget finner at det ville være konstitusjonelt uriktig om Stortinget i denne nye situasjon skulle oppnevne rådet ettersom det må ses som et rådgivende organ for den politiske ledelse i departementet. Jeg tror imidlertid at det er behov for et slikt organ, og vil se til at det blir oppnevnt av og får sine statutter og sin arbeidsform fastlagt av departementet. Representanten Rossbach har i komiteen tatt opp spørsmålet om evalueringsenhetens plassering i det nye departementet og gitt uttrykk for at denne enhet bør underlegges planleggingsavdelingen, men at det burde være «en mer direkte linje til departementets ledelse», dette for å bidra til å sikre enheten «en mer uavhengig stilling». Rent prinsipielt kan det være tvilsomt om en slik enhet blir mer uavhengig om den ligger mer direkte under en politisk ledelse. Viktig i denne forbindelse er det etter mitt syn at enheten normalt ikke skal utføre evalueringene seiv. Det skal uavhengige eksperter gjøre. Nå skulle jeg egentlig ønske at representanten Ørnhøi hadde vært her og hørt på dette, for dette vil jeg ha sagt direkte til ham. Evalueringsenhetens oppgave er, som det framgår av proposisjonen, å legge forholdene til rette for evalueringer og se til at erfaringene blir brakt inn i apparatet. sammenheng er det nødvendig at det ligger nær opp til de planleggende og utførende enheter, og en plassering i planleggingsavdelingen synes da som den beste plassering. Utenrikskomiteen understreker i sin innstilling betydningen av et godt forhold mellom Departementet for utviklingshjelp og Utenriksdepartementet. Dette er jeg helt enig i. Vi har nå etablert en funksjonsfordeling mellom de to departementer. Men dette vil ikke si at vi nå skal drive hver med våre egne saker. Det vil være en lang rekke berøringspunkter mellom departementene og deres representanter ute. Det viktigste er nå å etablere et godt samarbeidsforhold etter de linjer som er skissert i proposisjonen og i innstillingen. Dette vil kreve en omfattende gjensidig konsultasjon, som bør finne sted på alle plan. Utgangspunktet for Departementet for utviklingshjelp vil være en mest mulig effektiv bruk av de ressurser vi har for å fremme utvikling i de fattige land. Selvfølgelig vil vi stadig støte på saker som har en utenrikspolitisk side. Vår utviklingspolitikk må ikke være i strid med våre utenrikspolitiske mål. Dette gjelder både i den bilaterale bistand og på den multilaterale siden. På det praktiske plan vil samarbeidet bl.a. innebære en god kontakt mellom det nye departementet og utenriksstasj onene i utviklingslandene og ved de internasjonale organisasjoner som driver med utviklingshjelp. Jeg vil så kommentere enkelte av komiteens merknader til de ulike kapitler, og da først og fremst merknadene til kap. 181 om dekning av tap på garantier ved eksportkreditter til utviklingsland. Regjeringen har foreslått at det i budsjettet for 1984 blir reservert et beløp på 180 mill. kr. til eventuell dekning av ytterligere tap på garantier som er stilt under særordningen for utviklingsland. Slike erstatningsutbetalinger står i samme kategori som utgiftene til UNIFIL-styrkene og regnes ikke som u-hjelp, men blir likevel dekket over u-hjelpsbudsjettet. Dette er en ordning som vi har hatt de siste år. Her har representanten Rossbach helt rett. Jeg vil på ny understreke at det har vært ført på budsjettet for utviklingshjelp seiv om det ikke har status som utviklingshjelp. Det har det heller ikke på dette budsjettet. Hvorvidt denne ordningen skal fortsette og eventuelt hvilken størrelsesorden den skal ha, er et spørsmål vi vil komme tilbake til i forbindelse med meldingen om hovedprinsippene for norsk utviklingshjelp. Jeg la også merke til at representanten Rossbach — kanskje som en liten unnskyldning for KrF — mente at jeg ikke hadde vært helt klar over hva jeg gjorde i denne sak. fullt klar over hvor vi her står, og hvilke konsekvenser det eventuelt kan innebære, men vi viser til at vi vil komme tilbake til dette i forbindelse med prinsippmeldingen. Særordningen for garantier ved eksport til utviklingsland er under behandling av en interdepartemental komite. Den har en sikkert hørt om før, den har arbeidet lenge. Resultatet av arbeidet i denne komiteen vil være et av grunnlagene for gjennomgangen av garantispørsmålet i prinsippmeldingen. Komiteens mindretall har gått imot denne øremerking av 180 mill. kr. og har følgelig funnet å kunne disponere dette beløp til forskjellige formål på budsjettet, formål som jeg for så vidt i all hovedsak ikke ville ha noe imot å støtte hvis større bevilgninger hadde vært tilgjengelige. Imidlertid vil jeg la min vurdering av anvendelsen av dette beløp utstå inntil videre. Når det gjelder komiteens øvrige merknader, har jeg merket meg den store interesse komiteen har vist for støtte til Latin-Amerika. Samtlige komitemedlemmer går, med visse variasjoner, inn for at vi skal vurdere opprettelse av et fredskorps i Latin-Amerika. Av de nordiske land har Sverige erfaring med fredskorps i Nicaragua. Jeg har innhentet en del opplysninger derfrå som tyder på at det i de angjeldende land i tilfelle ville være behov for folk med høye kvalifikasjoner. Departementet vil vurdere komiteens anmodning så snart råd er. For øvrig har jeg merket meg flertallets forslag om å øke bevilgningene til private organisasjoner med 5 mill. kr. til prosjekter i Nicaragua og 10 mill. kr. til multibi gjennom UNICEF i andre sentralamerikanske land. Jeg stiller meg positivt til disse forslag, og vil håpe at vår hjelp i en vanskelig situasjon vil kunne bidra til en stabilisering og vil støtte en demokratisk utvikling i området. Behovet for så vel akutt som mer langsiktig u-hjelp til Nicaragua er stort, og etter mitt syn vil Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp på en konstruktiv måte, i samarbeid med myndigheter og lokale krefter i Nicaragua, kunne gjøre bruk av de 5 mill. kr. som komiteflertallet ønsker å øremerke. Dette kommer i tillegg til den ordinære støtte fra NORAD, som bla. disse organisasjoner kan regne med i 1984 også for innsats i Nicaragua. Når det gjelder vurderingen av eventuelle nye samarbeidsland, er dette spørsmål som vil bli tatt opp i forbindelse med prinsippmeldingen. Jeg vil også si meg glad for Stortingets støtte til opprettelsen av Tredje Verden Pressebyrå i Norge. sitt nyhetsstoff enn de etablerte nyhetsbyråene har, seiv om jeg vil legge til at jeg ser den store verdi i det som vår presse for øvrig kan gi om norsk utviklingshjelp. Når det gjelder slik støtte som vi i dag åpner for til IPS, vil jeg bare bemerke at slik støtte også blir gitt f.eks. i Nederland, Frankrike og Østerrike. Jeg vil så si litt om SADCC-samarbeidet. Fra 1982 til 1983 økte den norske bevilgningen til SADCC-samarbeidet fra 32 mill. kr. til 110 mill. kr. Regjeringen har nå sett det som ønskelig å gi samarbeidet tid til å finne sin form basert på prioriterte og godt planlagte prosjekter som så langt som mulig er i samsvar med norske bistandspolitiske kriterier. Først da bør ytterligere opptrapping av bevilgningene bli vurdert. Regjeringen er imidlertid innstilt på å vurdere de enkelte SADCC-landenes behov for hjelp bl.a. på bakgrunn av den katastrofale tørkesituasjonen som har rammet disse landene. I omfordelingsproposisjonen for 1983 som ble oversendt Stortinget for kort tid siden, har en derfor foreslått ekstrabevilgninger til to av SADCC-landene, Tanzania og Mosambik, og ekstraordinær matvarebistand til afrikanske land. Jeg begynte mitt innlegg med å uttrykke glede over å framlegge budsjettet for 1984. Det ligger meg også sterkt på hjertet å få understreke at grunnlaget for dette budsjett, for vår utviklingspolitikk generelt, er Det norske storting, som i alle år har sett sitt ansvar og latt sin solidaritetsfølelse med den fattige del av verden komme til uttrykk nettopp gjennom u-hjelpsbevilgninger, gitt etter prinsipper og retningslinjer som er lagt for vår utviklingshjelp. Også debatten i dag har gitt meg mot til å gå videre i dette arbeidet. Til tross for kritikk og uenighet på enkelte punkter ser jeg denne debatt som et positivt bidrag for det fremtidige arbeid for u-hjelpen. Hovedlinjene her er klare, og de står vi sammen om. Vi ønsker økt innsats, vi ønsker vår hjelp så effektiv som mulig. Vi er åpne og vi er vakne for at vår innsats skal finne de kanaler og virkemidler som er mulig å bruke for å nå våre målsettinger. Vi er på vakt. overfor de krefter som vil forringe vår innsats, vi er på vakt mot undertrykkelse og brudd på menneskerettene. Dette er en god plattform for vårt fremtidige arbeid. Nå har jeg prøvd å være så rask som mulig med mitt hovedinnlegg, og jeg lurer på om jeg svært kort kunne få svare på et direkte spørsmål som Fredheim rettet til meg i debatten. Jeg er ikke sikker på hvor land tid jeg har igjen, men jeg vil i hvert fall håpe at jeg får anledning til å komme tilbake til det senere. Det representanten Fredheim direkte spurte om, var hvilke retningslinjer den nye statsråden ville legge til grunn når det gjelder OECDs regler for utviklingshjelp. Han refererte det som vår hovedtalsmann, Aano, hadde sagt i sitt innlegg: «Dette syn bør då vera retningsgivande for den avklåring som skal koma i prinsippmeldinga.» Jeg vil bare kort si til representanten Fredheim at de retningslinjer jeg vil legge til grunn i denne saken, er akkurat de samme som Arbeiderpartiet har når de forutsetter at utviklingsmidlene «så langt som råd er benyttes til formål som er internasjonalt anerkjent som offisiell utviklingshjelp». Det er også mine retningslinjer her. Resten av det Fredheim tok opp, må jeg få lov å komme tilbake til. Brit Jørgensen: Motstanden mot militærdiktaturene på det latinamerikanske kontinent kommer til uttrykk gjennom et vidt spekter av organisasjoner og bevegelser. Hos oss blir det ofte gitt inntrykk av at væpnet opposisjon er den viktigste form for opposisjon i Latin- Amerika. Det er galt. Bare som den siste utvei, noe man griper til etter at alle andre utveier er blitt prøvd, gripes det til våpen. Da skjer det dessuten ofte som et helt nødvendig selvforsvar. Det er f.eks. tilfellet i El Salvador, der opposisjonen må forsvare seg mot de høyreekstreme mordergarder. Det samme er tilfellet i Guatemala, og det var tilfellet i Nicaragua før opprøret mot diktatoren Somoza. Slik er ikke situasjonen i flertallet av landene. I stedet ser en at opposisjonen består av fagforeninger, partier, menneskerettighetsorganisasjoner, studentorganisasjoner, mødrekomiteer oi., som alle arbeider under meget vanskelige forhold. Dette mangfoldet er det nødvendig å ha klart for seg når vi her i Norge skal forsøke å støtte arbeidet for demokrati og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Vi er i ferd med å få i gang en debatt om Norges valg av samarbeidsland. I denne debatten er det en økende interesse for u-hjelp til enkelte mindre latinamerikanske land. Gjennom militær og økonomisk støtte bidrar Reagan-administrasjonen i USA til å opprettholde en rekke militærdiktaturer i Latin-Amerika. Det er nødvendig at Norge i FN, NATO og i andre internasjonale organer kritiserer denne støtten og peker på at den undergraver troverdigheten av det atlantiske forsvarssamarbeidet som en allianse for frihet og demokrati. Bl. humanitært. Vi er ikke tjent med at disse landene er og fortsatt blir politisk og økonomisk isolert. Forsøkene på å isolere landene reduserer sjansene for uavhengig og demokratisk utvikling. Den voksende interessen for og betydningen av Latin-Amerika internasjonalt gjør det nødvendig med førstehåndsinformasjon om utviklingen i verdensdelen. Vår diplomatiske representasjon i disse landene er liten, og Arbeiderpartiets forslag om styrket diplomatisk representasjon vil være en politisk markering av at Norge ikke ønsker isolering av landene. Arbeiderpartiet viser til at det gjennom det nasjonale mottakerapparat i Nicaragua vil være mulig å etablere samarbeid på mange områder, bl.a. fiske, oljeleting, vannkraftutbygging, utdanning og mor/barn-helsestell i sykehus. Dette vil også kreve en styrking av administrasjonen av norske bistandsprosjekter i Latin-Amerika. Det er en nødvendighet dersom vi mener å bygge ut prosjekter og programmer for vårt engasjement på dette kontinentet — noe det iallfall synes å være vilje til, seiv om det går fryktelig sent. Det var forstemmende å høre Høyres utenrikspolitiske hovedtalsmann, Harald U. Lieds vurdering av Latin-Amerika i formiddag og hans bekymring over støtten til Nicaragua. Situasjonen i dette landet etter Somozas fall er beskrevet i et brev fra bistandsministeren slik: «Umiddelbart etter revolusjonen i Nicaragua ble det besluttet at Norge skulle medvirke til gjenoppbyggingen og utviklingen av landet, som var fullstendig utarmet etter borgerkrig og naturkatastrofer, samt årtiers vanstyre som kulminerte med at den styrtede diktator bokstavelig talt tømte statskassen før han flyktet.» Slik ser Regjeringen på situasjonen. Det uttalte behov for økt norsk engasjement burde ha gitt som resultat at en samlet komite hadde støttet Arbeiderpartiets forslag om at den forsiktige økningen i bistanden til Nicaragua hadde blitt trappet opp til direkte bilateral støtte. At det ikke skjedde, er skuffende, men dessverre også avslørende. Jo Benkow: I rakettdebatten for et par uker siden forsikret talere fra Arbeiderpartiet at partiets mål var å bidra til å gjenreise den brede enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det måtte bli slutt på stadige og ørkesløse rakettdebatter med voteringer opptil flere ganger i måneden. venstrefløy. For nok en gang fremmer Arbeiderpartiet et forslag som jeg synes er mer preget av partimarkering enn av hensynet til vellykte forhandlinger. Det virker som om man har glemt hensynet til ønsker i de fleste partier om en fordomsfri debatt om hvilke virkemidler som best fører til gjensidig, balansert og kontrollert nedrustning. Glemt er hensynet til at vi nå, etter at Stortinget har bekreftet Norges tilslutning til NATOs forhandlingsopplegg med utgangspunkt i dobbeltvedtaket, med grundighet skulle få sjansen til å arbeide oss gjennom disse problemstillinger i forbindelse med nedrustningsmeldingen, som forslagsstiller Gro Harlem Brundtland seiv er ordfører for. Og glemt er hensynet til at man ikke stadig vekk fremmer omtrent de samme temaer til votering, nær sagt ord for annet i likelydende form. Jeg minner om at både punkt 1 og punkt 2 i Arbeiderpartiets forslag i stor grad ligger innebygd i det forslag Stortinget voterte over så sent som den 21. november. Jeg har i grunnen lyst til å stille spørsmålet om hva som egentlig er formålet med dette utspillet fra Arbeiderpartiet nå. Hvilken hensikt tjener det å få en ny debatt og votering om spørsmål som for tiden ligger til vurdering i utenrikskomiteen i forbindelse med nedrustningsmeldingen, som fru Harlem Brundtland seiv, som sagt, har lagt så stor vekt på å få behandlet, men som det dessverre ser ut til å ta stadig lengre tid å få frem? Det gjør det ikke lettere at det er saksordføreren seiv som nå går i bresjen for å rive ut biter av sakskomplekset, med sikte på voteringer. La meg også nevne at forslaget jo i realiteten ligger utenfor de saker som er ført opp på dagens kart. Det forslag som foreligger, inneholder en innledning og to konkrete punkter. I innledningen oppfordres Regjeringen til å støtte arbeidet for å føre forhandlingene om mellomdistansevåpen videre. Her hersker det selvfølgelig ingen uenighet, og både den norske regjering og NATO har da også meget konsekvent understreket at forhandlingene må videreføres. Det er som kjent verken NATO eller Norge det står på. Det skulle være unødvendig, men jeg sier igjen at det er Sovjetunionen som har brutt forhandlingene, med den helt meningsløse begrunnelse at de ikke vil forhandle så lenge Vesten gjennomfører utplassering, til tross for at USA faktisk har forhandlet med Sovjet i over to år mens russerne seiv stadig utplasserte sine våpen. Men lå nå det ligge. Punkt 1 pålegger Regjeringen å gå inn for en sammenslåing av INF- og START-forhandlingene. ønsker å motsette seg det, dersom det er overbevisende klart at dette vil virke positivt. Det er vel heller ingen hemmelighet at dette spørsmål også løpende vurderes på vestlig side. Men å vedta det i denne henstillingsform i den foreliggende situasjon synes jeg vil være påfallende. For det første har Sovjetunionen, nesten før blekket var tørt på fru Harlem Brundtlands forslag, avvist en slik sammenkobling — i alle fall nå. For det andre er det sterk tvil på vestlig side om dette er hensiktsmessig nå. For det tredje vurderes faren for at Sovjetunionen også kan bryte ut av START-forhandlingene, som høyst reell, dersom NATO i denne situasjon krever at mellomdistansevåpen skal bringes inn i forhandlingene om strategiske våpen. Men det later til at dette ikke bekymrer Arbeiderpartiet i dag, siden begrunnelsen for forslaget — slik det nå er fremsatt — neppe kan være noen sikker tro på at dette styrker mulighetene for fred noe annet sted enn i Det norske Arbeiderparti. Når det gjelder punkt 2 i forslaget, inneholder det et pålegg om at Regjeringen skal kreve at forhandlinger skal bygge på såkalt «frys» som grunnlag for reduksjoner. Anvendt på mellomdistansevåpen er dette et nytt fremstøt for sovjetisk monopol på slike raketter i Europa. Ingen bør være i tvil om at dette er det stikk motsatte av hva Stortinget vedtok for et par uker siden, dersom dette skal oppfattes som en erklært eller såkalt deklaratorisk frys før forhandlinger, og ikke som noe som skal kunne komme som et resultat av forhandlinger som resulterer i tilnærmet balanse på et lavere nivå. Jeg vil på vegne av Høyre gjøre det helt klart at vi for vår del ikke finner det foreliggende forslag akseptabelt, og at vi i og for seg er beredt til å stemme det ned. Debatten har nok en gang avklart at det også er flertall for å avvise forslaget i denne form. Når jeg likevel vil overveie å anbefale at forslaget oversendes utenrikskomiteen uten realitetsvotering i dag, ligger det i det en vilje til å forsøke å samle, men det er selvfølgelig også en understreking av at jeg finner det utidig at man søker å ta ut biter av det spørsmålet Stortingets utenrikskomite for tiden har til behandling i forbindelse med nedrustningsmeldingen. Den første til å innse at dette må være det aller mest korrekte, burde være forslagsstilleren seiv, og i denne saken ordfører Gro Harlem Brundtland. Men jeg synes at hun som forslagsstiller i dag har demonstrert at det må være andre interesser som er ute og går, og ikke ønsket om tverrpolitisk oppslutning om de hovedlinjer som ligger til grunn for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Knut Frydenlund: For å vende tilbake til den foreliggende innstilling behandler den også opprettelsen av et eget departement for u-hjelp. Jeg har tidligere gitt til kjenne mitt syn på både det uheldige og uhensiktsmessige i å overføre u-hjelpen f ra Utenriksdepartementet til et eget departement. Jeg skal ikke gjenta disse motforestillinger her. Gjort er gjort, og det er bare å ønske statsråd Brusletten til lykke med oppgaven. Men lett kan denne oppgaven ikke ha vært inntil nå. Ikke bare utgjør u-hjelpen et stadig viktigere saksområde, men virksomheten må åpenbart inntil nå ha vært konsentrert omkring selve opprettelsen av det nye departement og de spørsmål dette reiser, og de må ha vært både mange og kompliserte. Jeg velger derfor å se det slik at arbeidet med opprettelsen av dette departement har vært så tidkrevende at det er årsaken til at statsråden har godtatt at 180 mill. kr. av u-hjelpsbudsjettet skal «fryses» for å kunne møte tap på garantier gitt for eksport til og investeringer i u-land. I sine fraksjonsmerknader tar Arbeiderpartiet avstand fra denne fremgangsmåte. Som den utmerkede avis Vårt Land skriver på lederplass den 5. desember: «Det ville bety at opptrappingen på budsjettet bare var en fasade som skjulte en reell stillstand.» Dette var vel ikke meningen med opprettelsen av det nye departement. Et hovedargument for å opprette et eget departement var tvert imot at man skulle gi bistandsvirksomheten høyere politisk prioritet og egenvekt. Den avgj ørende prøven for den nye statsråden vil imidlertid bli den bebudede melding om prinsipper og retningslinjer for norsk bistandsvirksomhet. Vil det bli Kristelig Folkepartis ideelle syn på opptrappingen av og innholdet i u-hjelpen som vil få gjennomslagskraft, eller vil meldingen bli preget av andre krefter? Så noen ord om det forslag som Arbeiderpartiets leder har satt fram tidligere i dag. Debatten i dag er den første anledning Stortinget har til å drøfte den situasjon som er oppstått etter at Sovjetunionen trakk seg tilbake fra forhandlingene i Genéve, og etter at Stortinget den 21. november behandlet dette spørsmål. I denne sammenheng er Arbeiderpartiets forslag betimelig. Det er nå nødvendig å tenke framover og vurdere hva som kan gjøres med utgangspunkt i den situasjon som er oppstått. Jeg må imidlertid gå noen dager tilbake i tiden — i strid med det prinsipielle syn at man skal se framover — for å belyse en episode. Umiddelbart etter debatten i Stortinget den 21. til utlandet og uttaler seg — i Brussel — om Arbeiderpartiets og andre sosialdemokratiske partiers ansvar for den krise som er oppstått. Jeg skal her la de formelle sider ved dette ligge og heller gå inn på innholdet i statsministerens uttalelser slik de er gjengitt i norske aviser. Det var nettopp den situasjon som nå er oppstått, Arbeiderpartiet advarte mot under debatten den 21. november. Det var også derfor vi stemte mot utplassering og for at forhandlingene skulle fortsette. Nå ser jeg at den amerikanske forhandlingsleder, Paul Nitze, beklaget seg over at Sovjetunionen trakk seg fra forhandlingene på et tidspunkt da det var bevegelse i dem. Men når dette var situasjonen, hvorfor skulle man da på dette tidspunkt utplassere, når man på forhand visste at det ville føre til brudd? Jeg kan heller ikke se at dobbeltvedtaket hjemler utplassering som et virkemiddel under forhandlingene. For det annet var dobbeltvedtakets intensjoner - slik vi slutter oss til det — primært å unngå et nytt kappløp med kjernefysiske våpen. Men med den på forhand bebudede sovjetiske utplassering er dette kappløp nå i gang. Og de som hevdet at denne vestlige utplassering var nødvendig for å skape motvekt mot den sovjetiske overvekt, kan ikke unngå å registrere at denne overvekt nå bare kommer til å bli større. For det tredje — og det er det alvorligste — vil denne utplasseringen fordype splittelsen mellom regjeringene og deres egne folk. Det er nemlig ikke bare i Norge at det er dyptgående splittelse om dette spørsmål. Som meningsmålingene viser, er denne enda sterkere i de land hvor utplassering skal skje. Det er dette som er alliansens hovedproblem i dag. Men det er også de toneangivende regjeringers ansvar at dette er situasjonen. På bakgrunn av statsministerens uttalelser i Brussel og på bakgrunn av de ovennevnte synspunkter vil det relevante spørsmål derfor være: Hva gjorde den norske regjering for å forhindre bruddet i Genéve? Turid Kristiansen: Vedtaket av 14. juni d.å. om opprettelse av et nytt statsråd — og to nye statssekretærembeter for bistandsspørsmål gjør at Budsjett-innst. S. nr. 3 for 1983 —84 denne gang omhandler opprettelse av Departementet for utviklingshjelp, budsjettet for Utenriksdepartementet og budsjettet for Departementet for utviklingshjelp. Regjeringen har i Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1 lagt frem en redegjørelse for administrasjonen av norsk bistandsvirksomhet hittil, og trukket opp rammer for hvordan departementet foreslås bygd opp og organisert. utviklingshjelpen på i alt 4,7 milliarder kr. Til tross for sterk prisstigning innebærer dette en sterk reell økning. Utviklingshjelpen har etter hvert fått et stort omfang, og vanskelighetsgraden av de problemer som man forsøker å løse, tilsier etter Regjeringens mening at det bør opprettes et eget departement for utviklingshjelp, noe da også flertallet i komiteen peker på i sine merknader. Jeg har stor tro på at opprettelsen av det nye departementet vil føre til at utviklingslandenes problemer blir bedre kjent i Norge, og ut fra den økte politiske og offentlige virksomhet her i landet når det gjelder vår rolle som bistandsyter, anser jeg dette som meget viktig. Ifølge en fersk meningsmåling Statistisk Sentralbyrå har utført for Direktoratet for utviklingshjelp, gjengitt i Aftenposten 22. november 1983, ser vi hvordan u-hjelpen ser ut til å ha styrket sin posisjon i det norske folk i løpet av det siste tiåret. I meningsmålinger foretatt i 1972 og 1974 var det henholdsvis 72 og 73 pst, mens det nå i 1983 er 81 pst. som ønsker at Norge skal gi u-hjelp. Når det gjelder svarene på hvorvidt u-hjelpen bør økes eller minskes eller beholdes på det nåværende nivå, svarte i 1972 11 pst. at u-hjelpen burde sløyfes helt, 24 pst. at den burde reduseres, mens 48 pst. fant beløpet passe, og 10 pst. mente den burde økes. I årets meningsmåling derimot er det bare 5 pst. som mener at u-hjelpen bør fjernes og 15 pst. at den bør reduseres, mens hele 56 pst. mener den er passe stor, og 20 pst. ønsker den større. Undersøkelsen som er foretatt i aldersgruppen 16-74 år, viser at de unge er langt mer positivt innstilt til u-hjelp enn de eldre. Den positive oppslutning om en økende u-hjelp som denne meningsmåling viser, pålegger oss et stort ansvar. Vi må bli enda flinkere til å fortelle folk at virksom u-hjelp og økonomisk samarbeid stimulerer den økonomiske vekst både i mottaker- og giverland. Norge er et av de få land som har opprettholdt sine prinsipper for bistand, og som også har økt sine bevilgninger. Dette fører til økte forventninger når det gjelder Norges bidrag til det internasjonale samarbeid på bistandsområdet, noe som igjen medfører større behov for tilpassingsevne og fleksibilitet i den norske utviklingshjelp. Opprettelsen av et departement for utviklingshjelp, som vil ha som mål å samle administrasjonen av den norske utviklingshjelpen under en politisk ledelse med bistand som hovedansvarsområde, synes derfor å være riktig vei å gå. budsjett, peker Regjeringen på at norsk utenrikstjeneste har fått nye utfordringer fordi de tradisjonelle skillelinjene mellom økonomi og politikk nå er i ferd med å bli visket ut. Utviklingen har også ført til at nye områder har kommet til å stå sentralt i internasjonal sammenheng, f.eks. når det gjelder energisektoren. For et lite land som Norge vil det alltid være et problem å skaffe personalmessige ressurser til de oppgåver som et bredt utenrikspolitisk engasjement stiller oss overfor. Utenriksdepartementet må i likhet med andre departement foreta en nøye prioritering av de oppgåver som skal løses, og det lar seg derfor ikke gjøre å få gjennomført alle de oppgåver som måtte være ønskelige. Ved ambassaden i Brussel foreslås opprettet en stilling som ambassaderåd for skipsfart og luftfartsspørsmål for at vi bedre skal kunne ivareta de økte oppgåver på denne sektor i forhold til EF. Når vi vet at FNs linjekode, som det er ventet skal tre i kraft om kort tid, og utformingen og gjennomføringen av EFs konkurranseregler vil kunne få omfattende og direkte virkninger for norsk skipsfart, må dette sies å være riktig prioritering. Jeg har merket meg at det på Utenriksdeparte mente ts budsjett er funnet midler til å utvide post 75 under kap. 105, Tilskudd til norske studier på universitetsnivå i USA og Canada, slik at ordningen nå ikke bare gjelder USA, men også omfatter Canada. Dette tilskudd som blir benyttet til støtteprogram for den undervisning i norske fag som blir gitt ved universitet og college, har vist seg å være av stor betydning når det gjelder norsk informasjonsarbeid i USA. Når vi vet at også i Canada er norske studier et viktig innslag i universitetsmiljøet, må det være riktig for Norge å oppmuntre denne interesse i form av en bevilgning. Arbeiderpartiet har også i år en rekke påplussinger under de forskjellige budsjettkapitler når det gjelder utviklingshjelpen, penger de henter fra kap. 199. Flertaller derimot mener det er riktig å fastfryse 180 mill. kr. inntil vi får en ny prinsippmelding om utviklingshjelpen. Det viktigste må være at disse midler blir brukt der det er mest bruk for dem, og ikke at Norge kommer høyest på statistikken over land som gir mest i antall prosent av bruttonasjonalproduktet. for fattige menneskers mulighet til å forberede sin egen situasjon. Det var da også en enstemmig komite som i fjor økte bevilgningen til WIF med 500 000 kr. I tillegg tildelte Regjeringen et ekstraordinært bidrag til WIF i 1983 på 1 495 mill. kr. til første del av et toårsprogram i forbindelse med FNs kommunikasjonsår. I Nepal dør i dag 50 pst. av alle barn før de har fylt fem år på grunn av diaré og uttørring av kroppen. Ved å gi barna en blanding av sukker, salt og rent vann kan tusenvis av barn reddes, og WIFs mål er i samarbeid med Redd Barna å informere så mange foreldre som mulig om denne enkle fremgangsmåte. I Bangladesh drives et forebyggende informasjonsarbeid for å redde barn fra å bli blinde ved å gi dem vitaminriktig kost. Det er nedsatt en evalueringskomite som skal se på WIFs aktiviteter i Sri Lanka, Bangladesh og Nepal og gi en vurdering i desember i år. Og såfremt evalueringen viser et tilfredsstillende resultat, anbefaler derfor en samlet komite at Regjeringen følger opp med en bevilgning til toårsprogrammet i 1984, slik at dette kan fullføres. Under behandlingen av Stmeld. nr. 94 for 1974-75 sluttet Stortinget seg til den oppfatning at en bedring av kvinners stilling er særlig viktig i utviklingsarbeidet. Det er i budsjettproposisjonen for 1983 —84 under kap. 166 foreslått en ny post 85, Tilskudd til tiltak for å bedre kvinnenes situasjon i utviklingsland. Dette er en post øremerket for kvinner som jeg håper vil kunne sikre bedre støtte til mindre kvinnegrupper og til de typer aktiviteter som i dag faller utenfor de tradisjonelle prosjekt og program som vi allerede støtter. Reiulf Steen: Vurderingen av forholdene i andre land fortoner seg ofte som en frontkrig der noen gjør det til en livsoppgave å bekjempe totalitære regimer med kommunistiske fortegn, mens andre gjør det til en livsoppgave å slåss mot totalitære regimer som har en reaksjonær opprinnelse og et reaksjonært innhold. De fleste i vårt land har imidlertid en felles begrunnelse for sitt engasjement: De slåss for demokratiet og frihet. Da de Gaulle på en pressekonferanse ble spurt om hvordan han vurderte den ideologiske konflikt som var oppstått mellom Kina og Sovjetunionen, svarte han: Det har jeg ikke noe greie på, og jeg kjenner ingen slik konflikt, men dersom dere ville spørre meg om bakgrunnen for motsetningene mellom de to gamle imperier Russland og Kina, skal jeg gjerne svare. av samfunnssystemer og konflikter enn den analyse som ensidig tar utgangspunkt i de ideologiske merkelapper. Kinas kommunisme er mer kinesisk enn preget av den materialistiske historieoppfatning. Sovjetisk kommunisme er mer russisk enn leninistisk. Cubas kommunisme er mer latinsk enn marxistisk. Polen er mer et militærdiktatur enn et kommunistisk land. Eller, for å ta den andre siden av bildet: Apartheidstaten Sør-Afrika er en annen type undertrykkende samfunn enn Chile. Tanzania er en ettpartistat, men ikke et totalitært land på linje med Uruguay. Singapore er et autoritært samfunn, men ikke på samme måte som Sør-Korea. Jeg har lagt såpass brett på dette resonnementet fordi det er min overbevisning — også når vi diskuterer bistand og samarbeidsland — at inndelingen av verden i ideologiske soner har ulykkelige virkninger for viktige sider av det enkelte lands utenrikspolitikk og internasjonal politikk i det hele tatt. Det skapes konfrontasjoner på gale premisser, og man lar ideologiske holdninger grensende til religiøsitet få avgjørende innflytelse på de utenrikspolitiske handlingene. Det mest ferske eksempel på en slik ideologisering opplevde vi nylig da president Ronald Reagan besøkte demarkasjonslinjen mellom Sør- og Nord-Korea, og konstaterte at han befant seg ved frihetens ytterste grense. En tilsvarende ideologisering med tilhørende feilvurderinger er meget framtredende i Reagan-administrasjonens politikk overfor Mellom-Amerika. Jeg skal ved denne anledning ikke si mye om Grenada. Når man skal beskrive begivenhetene som gikk umiddelbart forut for intervensjonen, føler man seg f ristet til å sitere en uttalelse som tillegges Talleyrand: «Dette er verre enn en forbrytelse, det er en dumhet.» Fengslingen av og drapet på den populære lederen Maurice Bishop var en forbrytelse utøvet av mennesker som hadde overskredet grensen mellom politiske overbevisninger og mental forvirring. Men seiv om vi på det sterkeste tar avstand fra de begivenheter som gikk forut for intervensjonen, gir ikke det foranledning verken til å forklare eller til å forsvare den væpnede intervensjon. Væpnet intervensjon i et annet land er og blir folkerettsstridig og må tas avstand fra uansett hvilken begrunnelse som benyttes — uansett om den foretas av Vietnam i Kamputchea med den begrunnelse at Pol Pot-regimet er bestialsk, eller om den foretas av USA med den begrunnelse at man ikke aksepterer regimet i Grenada. refleksjoner omkring situasjonen i hele Mellom-Amerika, og særlig med tilknytning til den debatt man har hatt også her i landet, om Nicaragua. Nicaragua er et land som etter revolusjonen mot diktatoren Anastasio Somoza har prøvd seg fram. Etter jordskjelv, krigsherj inger og ikke minst etter en periode på mange tiår med total undertrykkelse, lå store deler av landet i ruiner. Der krigen ikke hadde ødelagt, sørget jordskjelvet for resten. Det nye styret stod overfor tre dominerende hovedoppgaver: å skaffe befolkningen mat, å gjenreise landet etter jordskjelv og krig og å lære de 52 pst. av befolkningen som var analfabeter, å lese og skrive. På tross av politisk og militært press og på tross av herj inger fra en av de største flomkatastrofer landet har hatt, er det oppnådd oppsiktsvekkende resultater på alle disse områder. UNESCO har gitt landet attest for fremragende resultater i arbeidet med å fjerne analfabetismen. Folk i Nicaragua kan spise seg mette. Men selvsagt har man store økonomiske problemer, også fordi man med militære midler er blitt tvunget til å beskytte seg mot en væpnet intervensjon utenfra, bl.a. med deltakelse av Somozas tidligere så forhatte nasjonalgarde, som har fått anledning til å etablere baser i nabolandet Honduras. USA har gjennomført verdenshistoriens mest langvarige marineøvelser på begge kyster av Nicaragua, og dessuten sendt et stort antall marinesoldater inn i nabolandet Honduras. På tross av dette presset har sandinistene fortsatt forberedelsene til valget, som man hele tiden har sagt skal finne sted i 1985. Men også innenfor sandinistbevegelsen, som er en bredt sammensatt resolusjonær bevegelse, finnes det forskjellige oppfatninger. landet i dets utvikling. Gjennom Reaganadministrasjonens politikk er det disse retninger som får økt styrke til sin argumentasjon. Vi opplever igjen hvordan de mer totalitære retninger henter sine beste argumenter f ra Washington, gjennom den politikk som Reagan-administrasjonen fører. De krefter som arbeider for en demokratisk utvikling, opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å fremme den demokratiske utviklingen og forståelsen i sin egen bevegelsne og i sitt eget land, i hvert fall hvis man skal bruke en stor del av de vestlige demokratier som forbilde og begrunnelse. Sett mot denne bakgrunn var jeg for min del meget glad for den uttalelse hr. Buttedahl kom med tidligere i debatten om at han, når utanrikskomiteen skal besøke Nicaragua tidlig neste år, vil reise dit med et åpent sinn. Den som gjør det - det føler jeg meg sikker på — vil også bli nødt til å registrere at dersom man skal fremme en demokratisk utvikling i Nicaragua, i hele Mellom-Amerika og Latin-Amerika, er man samtidig nødt til å gi sin støtte til den kamp som også foregår for sosial rettferdighet og et minimum av sosial trygghet. Kampen for demokrati i latin- Amerika må falle sammen med den kamp som føres for sosial trygghet og rettferdighet. Hvis ikke demokratiet klarer å identifisere seg med den helt nødvendige sosiale revolusjon — og jeg snakker ikke nå nødvendigvis om en voldelig revolusjon — vil demokratiets ideer ha små sjanser i den framtidige utvikling, ikke bare i Mellom-Amerika, men i hele Latin-Amerika. Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er straks omme. Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 2 på dagens kart i nytt møte som settes kl. 18. President: Per Hysing-Dahl. Dagsorden: Fortsatt behandling av den gjenstående sak nr. 2 på dagens kart (nr. 31). Presidenten: Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete: For Oslo: Merete Johnson. For Rogaland fylke: Bjørg Hermansen. Fra representanten Åge Hovengen føreligger meddelelse om at han har trukket tilbake sin søknad om permisjon for kveldsmøtet i dag. Denne meddelelse fra hr. Hovengen tas til etterretning. Man fortsatte behandlingen av sak nr. 2. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Utenriksdepartementet og Departementet for utviklingshjelp mil. (Budsjett-innst. S. nr. 3, jfr. Stprp. nr. 1 og Stprp. nr. 1. Tillegg nr. 1). Jan Petersen: Vi vil til våren få førelagt en melding om prinsippene for bistandsvirksomheten. Det er derfor ikke tid for noen bred debatt om prinsippene nå, men jeg tillater meg noen refleksjoner foranlediget av budsjettet. Konsentrasjonsprinsippet er viktig i bistandsvirksomheten både fordi det er nødvendig å opparbeide kunnskap om lokale forhold i mottakerlandene, av administrative årsaker, og fordi bistand til et land må ha et langsiktig perspektiv. Det er derfor bra at budsjettet varsler at to såkalte «strøland» vil falle ut etter 1984, nemlig Jamaica og Portugal. Det nye «strøland» som introduseres, Kina, vil få så spesiell bistand at det neppe byr på vesentlige merbelastninger, og dessuten har realiteten i den saken vært klar lenge. Jeg håper dette betyr at vi fremover i større grad vil motstå fristelsen til å spre oss. Arbeiderpartiet har ikke motstått fristelsen når det gjelder Nicaragua. Det kan være forståelig at forslaget om bilateral bistand er kommet opp. Landet og regionen er politisk interessant, det er i mediafokus, og konflikten synes å appellere til dem som vil dele aktørene i helter og skurker. Dertil har landet behov for bistand. Men det har svært mange av verdens land, og vi må derfor foreta valg mellom land som alle har stort behov for bistand. Et av de viktigste kriteriene for valg av land er fattigdomskriteriet. Nicaragua har betydelige økonomiske problemer og hadde på slutten av Somoza-regimets tid sterkt fallende bruttonasjonalprodukt. Allikevel har dette landet et potensial som er betydelig bedre enn det mange av verdens aller fattigste land har. Hvis tiden er kommet for valg av nye bistandsland, vil jeg be om at vi først vurderer om ikke noen av de aller fattigste land i Afrika, som trues av sult og tørke, vil være mer berettiget til bistand. Disse landene er ikke politisk så interessante, bistanden er praktisk mye vanskeligere, og landene er ikke på samme måte i medias interesse. Men jeg tror menneskene i disse landene har større behov for bistand. Jeg er enig med Regjeringen i at tiden for å ta standpunkt til nye land ikke er kommet. Spørsmålet om valg av ytterligere bistandsland bør tas opp i forbindelse med prinsippmeldingen til våren. Jeg vil imidlertid si at skal vi innlede bistand av noe omfang til nye land, bør vi overveie å ta dem opp som hovedsamarbeidsland. Dette gir en annen fasthet og langsiktighet over bistanden. Jeg tror vi bør ha lært av Vietnam-bistanden at det er lite hensiktsmessig å gi en omfattende bistand over et fåtall år. Det opplegg Arbeiderpartiet skisserer i budsjettinnstillingen, synes å være en slags Vietnam-kopi, fordi de bistandsområdene som pekes ut, i sin natur er langsiktige. Bistanden kan da lett falle mellom to stoler. Når dette er sagt, må jeg legge til at jeg er fullt ut enig i behovet for humanitær bistand til området. La meg ellers legge til at regimet i Nicaragua har nådd gode resultater på en del områder, tross problemene som fulgte etter Somoza-tiden. Samtidig må det være klart at situasjonen for demokratiet ikke er tilfredsstillende,, og vi kan stille krav fordi mulighetene for demokrati er til stede i dette landet. Det må også sies at et sterkt cubansk engasjement i landet er meget bekymringsfullt, og at det er å håpe at den tilbaketrekningen av cubanere som nå synes å være skjedd, innebærer en erkjennelse fra regimets side av at Cubas nære forhold til Sovjet gjør dette landet til en mer enn betenkelig alliert. Om valg av Nicaragua er høyst moteriktig, kan ingen beskylde SV for å ri på motebølger når de foreslår 200 mill. kr. til Vietnam. Det må snarere være utslag av en slags nostalgi, av 1968-generasjonens behov for å erkjenne sine røtter. Norge har avsluttet sin Vietnambistand, og det er meget fornuftig. Landet er under sterk innflytelse fra Sovjetunionen, og norsk bistand, uansett nivå, vil ikke kunne løse på disse båndene. Forhandlinger i Stortinget nr. 120. 1983. Em. 7. des. — Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. erfaring for at det er meget vanskelig og tungt å drive bistandsvirksomhet i Vietnam, og selve samfunnssystemet fører åpenbart til at lite skjer i landet. Å ta Vietnam opp igjen som bistandsland vil være en dårlig anvendelse av bistandsmidlene. Haakon Blankenborg: Militariseringa av det internasjonale samfunnet er utan tvil ei av dei største utfordringane vi står overfor i dag. Behovet for internasjonal og mellommenneskeleg kontakt og forståing er større enn nokon gong. Manglande forståing mellom politikarar i aust og vest har fleire gonger ført oss inn i kritiske situasjonar. Krusjtsjovs undervurdering av Kennedy, som førte til at han sette i verk sitt raketteventyr på Cuba, er eit døme på det. Gassleidningssaka og boikottdebatten i Vest-Europa er eit anna eksempel på slik manglande forståing mellom ulike land. Vel er det ille når politikarar og leiarar ikkje forstår omverda. Verre og farlegare blir det når fordomar, mistydingar og mistankar får breie seg i det breie lag av folket. Den blinde nasjonalismen har lite med nasjonal identitet å gjere. Den er kanskje den rake motsetning. Men den blinde nasjonalismen har lett for å breie seg. Den blinde nasjonalismen bygd på frykt og mistanke kan vere eit nyttig instrument for dei som treng innanrikspolitiske lynavleiarar, og for dei som ser seg tente med konfrontasjon, spenning og opprusting. Krigen er ikkje over, vart det sagt frå somme på vestleg side då dei greip inn i Hellas på 1940-talet. Det vart brukt som eit argument for å kunne gripe inn mot den fienden som var påstått å finnast i dette landet. Seinare har mange andre fått høyre akkurat det same, at krigen ikkje er over — det har kome i ulike ord og uttrykk — men realiteten har vore den same f op alle som har fått kjenne dette på kroppen, anten det er i Budapest, i Praha, på Grenada eller i El Salvador. Overalt blir biletet av ein trugande fiende mana fram, anten han finst eller ikkje. Den kalde krigens ordbruk og retorikk har fått ein ny gullalder den siste tida. Internasjonale forhold blir i stadig større grad målte med militære mål. Vi tel kanskje ikkje divisjonar, men vi tel i alle fall stridshovud. Vi måler alt med militære mål. Tankegangen blir militarisert, for å bruke George F. Kennans uttrykk. Vi innbiller oss at ein dødeleg og uforsonleg konflikt er på gang. Vi aksepterer ein sannsynleg, om enn ikkje uunngåeleg krig, for å bruke den same Kennans ord. Nyleg kom det ei bok på norsk bygd på eit intervju med Lev Kopelev og Heinrich 8011. «Hvorfor skjøt vi på hverandre?», heiter boka. Dei to var på kvar si side under den andre verdskrigen, og drøftar bakgrunnen for at dei hamna ved kvar sin front. Dette er ein nyttig lesnad som kan vere god å ta med for svært mange. Nyttig kan det også vere å sjå attende på den tyske austpolitikken slik den vart forma gjennom 1960- og 1970-åra. Dette var ein politikk som hadde si store forteneste i at den klarte å bryte med den kalde krigen si paranoide tenking. Den bygde ikkje på nokon filosofi om ideologisk fellesskap mellom aust og vest, men snarare på ein filosofi om endring gjennom tilnærming. Kanskje var det nettopp den mistydinga at avspenningspolitikken bygde på eit ideologisk fellesgrunnlag som førte til overdriven optimisme og seinare frustrasjon over Helsingfors-avtalen. Men den tyske austpolitikken bygde ikkje på nokon føresetnad om eit ideologisk fellesskap. Den bygde på tilnærming og avspenning. I dag opplever vi det motsette. Fleire og fleire går ut og krev at no må diplomatiet gjenvinne sin status, for å bruke Helmut Schmidt sine ord. Dette er ein føresetnad, men berre ein del av føresetnaden for å kome i gang med ny avspenning og ny internasjonal forståing. Under diplomatiet må det utvikle seg eit nettverk av kontakt, og tida er no inne til å erkjenne at dette arbeidet kanskje er det viktigaste. Vi må erkjenne at det mellommenneskelege arbeidet på nytt må køyrast fram — dei personlege og mellommenneskelege kontaktar innafor kultur, utdanning, forskning og på ungdomssektoren. I innstillinga til budsjettet er det gjort framlegg om ein del styrkingar på desse områda, og dette er viktige, om ikkje store endringar. Det er signal om den vegen vi må gå for å få i gang ei utvikling i retning av avspenning og forståing. Det er eit viktig grunnlag å få i stand større mellommenneskeleg kontakt på kulturområdet. Det er eit nyttig grunnlag for avspenning — for nedrusting. Det er ein viktig føresetnad for ikkje å falle ned i sløv provinsialisme i kulturpolitikken, og det er viktig for å kople oss attende til vår nære kulturkrins og utvikle erkjenninga av at vi tilhøyrer den europeiske kulturkrins. Det er ei viktig erkjenning at sentrum av Europa ligg nærmare Budapest, Warszawa og Praha enn London og Brussel. Morten Steenstrup: Norsk næringsliv bør i sterkere grad trekke s med i vårt økonomiske samarbeid med utviklingslandene. Vi må ikke tro at bare statlige myndigheter og organisasjoner kan fremme utviklingen i u-land. 1983. Em. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. utvikling av næringslivet i den tredje verden. Derfor vil et sterkere næringslivsengasjement både være til fordel for utviklingsland og for norske bedrifter. Hittil har vi ikke vært flinke nok på dette området. I dag får vi i Norge for lite ut av den hjelp vi gir. Den generelle tilbakeføringsandel for Norge er lavere enn for de fleste andre industriland. Særlig gjelder dette andelen av bistandsmidler som brukes til kjøp av varer og tjenester fra norsk næringsliv. De norske leveranser av varer og tjenester under prosjektbistand, varebistand, importstøtte og betalingsbalansestøtte utgjør ifølge en arbeidsgruppe sammensatt av representanter for NORAD, Norges Eksportråd og Norges Industrifond, ca. 40 pst. av den tosidige bistand som administreres av NORAD. Av den totale norske bistand er tallet ca. 20 pst. I dag eksisterer det en rekke ordninger for norsk næringsliv som ønsker å engasjere seg i utviklingsfremmende tiltak. Dessverre har det ikke vært tilstrekkelig vilje i næringslivet til å bruke disse ordningene. Videre har det i stor grad vært mangel på organisatorisk samordning. I tillegg har ikke kontakten mellom NORAD og næringslivet vært god nok. I forbindelse med den omorganisering av bistandsvirksomheten som nå pågår i og med opprettelsen av det nye departement for utviklingshjelp, må det legges betydelig vekt på å legge forholdene til rette for et bedre samspill mellom bistandsmyndighetene og næringslivet. Norges bistand skal som hovedregel være übundet når det gjelder varer og tjenester. Dette skal likevel ikke være til hinder for at norske varer og tjenester skal kunne foretrekkes når disse ikke er mindre fordelaktige for mottakerlandet. NORAD kan og bør opplagt spille en sentral rolle for å øke norsk næringslivs engasjement overfor utviklingslandene. NORAD bør i sterkere grad markedsføre de muligheter norsk næringsliv har når det gjelder å levere varer gjennom bistandsapparatet. Betingelser og prosedyrene ved innkjøp og bortsetting av prosjekter til norske bedrifter må gjøres bedre kjent. Både industrien seiv og NORAD bør kartlegge hvilke bedrifter som i dag er i stand til å påta seg oppdrag i bistandsland i samarbeid med NORAD. Dette er spesielt viktig overfor små og mellomstore bedrifter. I nasjonalbudsjettet for 1983 gjennomgikk Regjeringen mulighetene for økt internasjonalisering av norsk næringsliv. I denne forbindelse ble det foreslått flere tiltak særskilt ved investeringer i u-land. blandede kreditter. Gjennom denne ordningen vil det gis en eksportkreditt for å finansiere leveranser av varer eller tjenester til prosjekter/investeringsoppgaver i utviklingsland. Ut fra de positive virkninger som blandede kreditter kan ha for utviklingsland, er det viktig at en slik ordning innføres så raskt som mulig. Det er selvsagt at en ordning med slike kreditter må være i samsvar med OECDs retningslinjer. Innføringen av blandede kreditter vil gi uttrykk for tro på at norsk næringsliv kan bidra positivt i utviklingsprosjekter i den tredje verden. Jeg regner med at en eventuell statlig garanti for kredittdelen vil måtte gis under særordningen for utviklingsland, og at eventuelle tap på garantier må belastes bistandsbudsjettet. Jeg er ganske sikker på at den nye bistandsministeren vil arbeide aktivt for at intensjonene i nasjonalbudsjettet 1983 kan bli oppfylt, og at en slik ordning med blandede kreditter kan bli opprettet i løpet av neste år. Kirsti Grøndahl: Av en eller annen grunn har det vært sterke reaksjoner på Innst. S. nr. 189 for 1982-83, som tok for seg Norges samarbeid med utviklingslandene. Reaksj onene har vært knyttet til det komiteen enstemmig sier om forholdet mellom bundet og übundet bistand, og med påstander om at NORAD heretter vil være mer restriktiv med hensyn til bruk av norske varer og tjenester enn tidligere. Reaksj onene er overraskende, for innstillingen sier ikke noe annet om forholdet til denne u-hjelpen enn det som har vært omforent norsk holdning i årevis. På grunn av disse reaksj onene vil jeg imidlertid bruke mitt innlegg til å komme med noen betraktninger om bindingskravet i norsk u-hjelp. Definisjonen av hva übundet u-hjelp er, er noe uklar. I ordets egentlige betydning vet vi jo at vår u-hjelp aldri har vært übundet. Følgende kriterier har alltid spilt en rolle for u-hjelpen: For det første graden av fattigdom i et land, for det andre at bistanden skal bidra til å fremme utvikling og velferd for det brede lag av folket, for det tredje at samarbeidslandenes regjeringer skal legge vekt på å bidra til en utvikling i sosialt forsvarlig retning, og for det fjerde at samarbeidslandene skal medvirke til at bestemmelsene om økonomiske, sosiale og sivile rettigheter i FNs menneskerettighetskonvensjon blir satt ut i livet. En mer avgrenset betydning av bundethet er at giverlandet skal stille krav om kjøp av varer og tjenester for at det skal gis hjelp. bistandshjelp, og at vi bør velge å hjelpe med prosjekter hvor norske produkter kan brukes. Denne diskusjonen om norsk industris interesser i vår utviklingshjelp synes nå dessverre å ville overskygge det vi burde være mest opptatt av når det gjelder bistandshjelpen, nemlig om den bistanden vi yter, på en effektiv måte kommer de fattigste lag av befolkningen i bistandslandene til gode. La meg for å unngå enhver misforståelse understreke at også jeg er opptatt av at norsk industri skal delta i utviklingen i den tredje verden. Det ville være fint om norsk industri gjennom engasjementer i u-land kunne bidra til en økonomisk og sosial utvikling i disse landene, gjerne som ledd i et nærmere samarbeid der også bistandsprosjekter inngår. Men dersom norsk industri skal være avhengig av direkte subsidiering for å bli konkurransedyktig nok i u-landene, bør det diskuteres hvem som skal betale for denne subsidieringen. Et argument som har vært brukt fra industrien, er at andre land knytter sterke betingelser til vareleveranser og u-hjelpsengasjement. Jeg synes ikke det er noe argument at bare fordi andre land foretar denne sterke kop lingen, skal også vi gjøre det. Men dersom det er fornuftig å kople norsk vareleveranse til vår u-hjelp, alle forhold tatt i betraktning, er det heller ingen grunn til å la det være. Men dersom disse norske vareleveransene er dyrere enn de som faller inn under 10 pstrammen, som er definert i Innst. S. nr. 255 for 1980 — 81, må dette gjøres i form av statsstøtte til fremme av norsk industri og ikke i form av utviklingshjelp til fremme av norsk industri. For øvrig må vi legge oss på en realistisk linje, idet vi jo vet at norsk industris produksjonsspekter er temmelig begrenset, og at den generelle norske deltakelse i u-landene er minimal. Derfor ligger det en stor utfordring til industrien i seiv å engasjere seg i utviklingslandene og gjennom det bli mer konkurransedyktige der. I altfor stor grad har industrien kritisert NORAD, men ellers for ofte sittet med hendene i fanget og ventet på oppdrag. Jeg synes også at det er en liten inkonsekvens i at næringslivet og de partier som vanligvis har de største prinsipielle motforestillinger mot subsidiering og statsstøtte, ikke har noe problem med å kreve at norsk industri skal subsidieres via utviklingshjelpsbudsjettene. Jeg er forskrekket over utenriksministerens holdning til det forslag Arbeiderpartiet har fremmet her i dag. Ifølge Stray skal Norge ikke kunne ta standpunkt til sikkerhetspolitiske spørsmål før disse er konferert og konfirmert av våre allierte. fratar dermed Norge muligheten til å ta selvstendig initiativ. Dette lover ikke godt for en fremtidig omforent norsk sikkerhetspolitisk holdning. Til slutt noen ord om Arbeiderpartiets forslag. Da Arbeiderpartiets leder på måndag presenterte forslaget i TV, slo det mange at neste nyhet som kom fra Moskva, var beskjed om at Andropov avviste sammenslåing av forhandlingene om de strategiske våpnene og mellomdistansevåpnene. Utenriksministeren var også raskt ute med å ta avstand fra forslaget, og Benkow brukte Andropovs avvisning som et viktig argument for at også han gikk mot det her i dag. Stray, Benkow og Andropov synes å være på bølgelengde i denne saken, og jeg undres på om det ikke bekymrer de herrer Benkow og Stray at de nå kan bli tatt til inntekt for å løpe Moskvas ærend. Arnold Weiberg-Aurdal: Eg konstaterer at debatten hittil i stor utstrekning har dreia seg om det nye departementet og oppgåvene til dette. Det må vere heva over all tvil at det å opprette eit eget departement for utviklingshjelp er eit prov på politisk vilje til å prioritere bistandspolitikken. Norge vil etter dette vere representert utanfor landet med ein eigen statsråd for u-hjelp, og u-hjelpa vil ha sin eigen talsmann innafor Regjeringa. Det må alltid vere eit krav at ressursane som blir sette inn til u-hjelp, blir nytta på ein mest mogeleg effektiv og verknadsfull måte. Dette krev ressursar, og opprettinga av det nye departementet vil vera eit viktig steg i den retning og eit bidrag i dette arbeidet. Tildlegare i debatten har representanten Guttorm Hansen gitt uttrykk for ein viss otte for ansvarstilhøva for norsk utanrikspolitikk i framtida på grunn av oppdelinga i to departement. Eg kan for så vidt vere samd med hr. Hansen i at proposisjonen ikkje peikar på alle sider ved det som har med instruksar til utanriksstasjonane i hovudsamarbeidslanda å gjere. Men delegering av instruksjonsretten til utanriksstasjonar i hovudsamarbeidslanda vil ikkje innebere noko nytt. Instruksjonsretten må framleis vere i samsvar med utanriksinstruksens reglar. Likevel går eg ut frå, på same måte som fleirtalet i komiteen, at dette spørsmålet blir drøfta vidare i samband med meldinga om Norges deltaking i det internasjonale samarbeidet. I denne samanheng vil eg ta avstand frå at Stortinget skal gå for mykje inn på den detaljerte oppbygginga av administrasjonen. Liv Aasen tok opp stønaden frå Norge til Nicaragua. Mellom-Amerika, som ber om stønad til dette landet. Eg vil då vise til at det i år blir gitt øyremerkte midlar gjennom Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp nettopp slik dei fem ungdomsorganisasjonane bad om i det brevet som fru Aasen omtala. Når det gjeld den tosidige i stønaden, synest eg det er naturleg å koma tilbake til den etter utanrikskomiteen si reise til Mellom-Amerika i januar. I tillegg til dette bør vel også fru Aasen vere samd i at dette spørsmålet bør ha ein naturleg plass i samband med behandlinga av prinsippmeldinga. Så til slutt nokre ord om framlegget frå Arbeidarpartiet. Eg meiner det er rett at dette forslaget blir sendt over til utanrikskomiteen for å bli behandla samtidig med nedrustingsmeldinga. Det er jo der framlegget eigenleg høyrer heime. Det er element i forslaget som kan vere grunnlag for ei nærare vurdering, og som kan vere grunnlag for ei samling i desse spørsmåla. Eg viser her til utanriksministeren sitt innlegg, der han sa at ingen vil vere mot ei samanslåing av tingingane om dei strategiske våpna og mellomdistansevåpna, dersom dette viser seg å kunne gi framgang i tingingane. Når det gjeld «frys», er dette også eit spørsmål som må drøftast, m.a. ei nærare definering av på kva måte «frys» er tenkt knytt til dei ulike nedrustingsforhandlingar. Etter mitt syn må dette vurderast nærare både her i landet og innafor NATO-organ for å sjå om dette no kan vere vegen å gå. Eg viser også til at vi i Senterpartiet har formuleringar om dette i vårt dokument om tryggleik og nedrusting frå siste landsmøtet. Vi bør alle vere samde om at når tingingane ora mellomdistanserakettane no er brotne i Genéve, må hovudoppgåva vere å bringe partane saman igjen så fort som mogleg. Dette vil vere naudsynt for å kunne oppnå avtalar som hindrar ny opprusting i aust og vest, og som kan føre til nedrusting. Gunnar Skaug: Det er mulig at en debatt om hvor riktig det var å opprette et eget departement for utviklingshjelp, er som å snakke om snøen som falt i fjor. Denne saken er nå avgjort i og med vedtaket i Stortinget 14. juni i år. Men jeg må allikevel si meg enig med dem som har sagt at delingen av Utenriksdepartementet egentlig har reist flere spørsmål enn det er gitt avklaringer og svar. statsforvaltningen. NORADs råd skal heretter bli et råd for statsråden, ikke for direktoratet. Det sier seg seiv, slik komiteen logisk nok også har kommet til, at statuttene for rådet som Stortinget vedtok i 1968, ikke lenger kan gjelde. Skal jeg si min oppriktige mening, tror jeg en med dette har begitt seg inn på en vei en senere vil beklage. Resultatet kan nemlig bli at den brede kontaktflaten som dette rådet i sin nåværende form har hatt — fra direktoratet utover til organisasjonslivet i Norge - vil bli skadelidende. Det tror jeg hele utviklingshjelpsaken vil tape på ute i det norske folk. Når det er sagt, må det også sies at uansett organisasjonsmodell må utgangspunktet være å planlegge og gjennomføre norsk utviklingsbistand med størst mulig slagkraft og mest mulig enighet. Det har vist seg at Direktoratet for norsk utviklingshjelp, med selvstyre i praktiske spørsmål og som utøvende organ for den kursretning som Stortinget og Utenriksdepartementet har fastsatt for norsk utviklingsbistand, i store trekk har representert en god arbeidsform. Riktignok er det hevdet at direktoratets selvstendighet ikke er så utpreget som det er gitt inntrykk av. Men i så fall burde en ha bygd ut NORAD som et ytre direktorat med større grad av selvstyre i den utøvende virksomhet. Det er korrekt, slik medlemmer i komiteen uttaler i innstillingen, at det var en betydelig skepsis mot den føreslåtte ordning i Rådet for Direktoratet for utviklingshjelp. Der ble det i en protokolltilførsel til en uttalelse i rådets siste møte 4. november sagt rett ut at NORAD vis-å-vis departementet burde ha status og kompetanse som et ytre direktorat, at NORAD fortsatt burde ha et styre med samme beslutningsmyndighet som styrer i andre ytre direktorater en kan sammenligne med, og endelig at rådet burde ha vært beholdt som et råd for direktoratet, ikke for statsråden. Denne protokolltilførselen fra åtte av rådets medlemmer, bl.a. Industriforbundets og LOs medlemmer, er imidlertid en meningsytring som det ikke går an å endre nå. Men like fullt er det viktig, slik Guttorm Hansen understreker i sitt innlegg, at en nøye følger utviklingen fra nyttår, når den nye organisasjonsmodellen skal begynne å virke. Her må en, som det er gitt uttrykk for, med åpent sinn være villig til eventuelt å revurdere den strukturen som en nå har falt ned på. Det er muligens optimistisk å tro at en slik revurdering vil komme allerede i den melding som det er bebudet snart vil foreligge om prinsippene for norsk utviklingshjelp. det er iallfall lov til å håpe at denne viljen vil være til stede i det nye departementet når prinsippene skal bearbeides. Guttorm Hansen: Ordskiftet om budsjettene i dag har vært saklig og saksrettet. Det har vært en positiv debatt på mange mater, og kravet om at Stortinget skal få mulighet til å drøfte mer inngående både utenrikstjenesten og prinsippene for u-hjelp, har vært entydige. Det vil da også gi bedre muligheter for å gå inn på de mange spørsmål som er reist i denne debatt. Ett budsjettkapittel på Miljøverndepartementets budsjett behandles av utenrikskomiteen. Det gjelder Norsk Polarinstitutt. Komiteen sier i sin merknad at den vil ta opp spørsmålet om dette viktige redskapet i Norges polare interesser i samband med den polarmelding som er behandlet i kommunalkomiteen og nå skal sluttbehandles i utenrikskomiteen og i Stortinget i begynnelsen av neste år. Jeg går ut fra at vi da kan få en bred debatt også om Polarinstituttets plass i våre interesser når det gjelder de polare områder. Spørsmålet om u-hjelp til Nicaragua har tydeligvis vakt store og sterke motforestillinger særlig hos Høyre. Jeg må si at det er et eller annet som skurrer når jeg hører disse argumenter mot å støtte et folk som er i en vanskelig situasjon. Det kan da umulig være slik at det er USAs holdninger overfor Nicaragua som slår igjennom i disse motforestillingene. Jeg vil i det lengste håpe at det ikke er tilfellet. Spørsmålet om dekning av garantitapene på eksportkreditter er blitt en sak av betydelig interesse etter hvert, også i denne debatt. Jeg vil si meg glad for statsråd Bruslettens klare holdning i dette spørsmål, slik den kom til uttrykk i svaret til hr. Fredheim. Statsråden kan påregne vår støtte i denne sak, om hun vil forsvare u-hjelpsmidlene mot å bh brukt på denne måten. Når hr. Harald U. Lied i sitt innlegg gav uttrykk for at Stortinget må fri seg fra det han kalte tvangstrøye da han omtalte regelverket for bruk av u-hjelpsmidler for å dekke garantitap, må jeg si at hr. Lied snur saken fullstendig på hodet. Det er jo Regjeringen som har prøvd å fri seg fra noe de tydeligvis føler som en tvangstrøye. Stortinget har ikke det jeg vet, gitt uttrykk for ønske om endringer. Det var Regjeringen som i fjor gjorde det første forsøk på å få brukt mer av u-hjelpsmidlene til dekning av garantitap. Så til slutt Arbeiderpartiets forslag som er framlagt av Arbeiderpartiets leder, Gro Harlem Brundtland. dette forslag nærmest betraktes som utidig og upassende i denne sammenheng. Dette er et forslag som gir uttrykk for et ønske om norsk medvirkning til nye initiativ i nedrustningsarbeidet nå, etter at Genéve-forhandlingene er brutt og dobbeltvedtaket de facto er ute av bildet. Det er nå, i denne situasjonen, spørsmålet melder seg om det er mulig å ta nye initiativ nå. Det melder seg i samband med FNs generalforsamling. Det melder seg i NATO-sammenheng. At slike tanker og synspunkter som forslaget gir uttrykk for, også kan vurderes under arbeidet med nedrustningsmeldingen, er jo ganske sjølsagt. Men det forslaget som nå ligger på bordet, er en anmodning til Regjeringen om å ta initiativ nå — ikke en gang utpå vinteren når det foreligger en komiteinnstilling om nedrustningsmeldingen. Jeg synes at man her driver med to forskjellige ting når man nå så iherdig hevder at dette forslaget bør oversendes til komiteen. Og jeg må si rett ut: Innleggene fra utanriksministeren, fra hr. Benkow, fra hr. Buttedahl og en del andre gir meg liten grunn til å anta at bakgrunnen for at man vil sende forslaget til komiteen, er ønsket om å finne en bredere plattform for samling om nedrustnings- og avspenningsarbeidet i Norge. Uttrykkene som i dag er brukt om dette forslag, gir meg ikke noen forhåpninger om at det er dette som er grunnlaget for ønsket om oversendelse. Harald Synnes: La meg først få komme med noen merknader i tilknytning til det nye departementet for utviklingshjelp som nå bygges opp, og de uttalelser som har fremkommet under denne debatten. Flere av Arbeiderpartiets representanter har gitt uttrykk for at de nå tar til etterretning at det nye departementet er kommet, og at de vil innrette seg etter det. Så langt er det vel og bra. Jeg sitter likevel igjen med inntrykk av at de samme representanter har vært mer opptatt av å beskrive alle problemer de kan se ved den deling som nå gjennomføres, enn å bidra med forventninger og engasjement i forbindelse med det nye arbeidsredskap som nå er etablert. Det er ikke rimelig å regne med at en deling av et etablert departement kan gjennomføres uten at det oppstår avgrensningsproblemer av praktisk karakter og interessekonflikter som berører de ansatte. Det er også ganske naturlig at det ved en så betydelig omorganisering av ansvarsområder som det her dreier seg om, vil forekomme tvilsspørsmål som bør avklares under marsjen etter hvert som man får flere erfaringer å bygge på. kommet opp i forbindelse med den aktuelle deling, har skapt mer problemer og flere konflikter enn man realistisk måtte regne med. La meg få understreke at det ikke er noen uenighet om den koordinerende rolle som Utenriksdepartementet må spille når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål. Det er imidlertid vanskelig å se at dette for det nye departementet vil stille seg annerledes enn for ande departementer, f.eks. Handelsdepartementet. Disse spørsmål skal vi nok komme til rette med. Det burde være viktigere å ofre mer energi på de forventninger som bør knyttes til det nye departementet. Fra Kristelig Folkepartis side ser vi det nye departementet som en opprioritering av politisk vilje til ansvar overfor den verden som omgir oss. Utviklingshjelp er fredsarbeid. Det er et fredsarbeid som over tid kan gi et langt sunnere grunnlag for fred og trygghet på tvers av alle farlige grenser enn våpen kan tilby oss. Vi trenger å dyktiggjøre oss på dette området. Men innsikt og erfaring må følges opp av politisk entusiasme og vilje til at arbeidet skal lykkes. Dette er de visjoner og forventninger vi alle burde møte det nye departementet med. Jeg ønsker statsråden og hennes stab lykke til! Det har vært ytret tvil om KrFs holdning til utviklingshjelp skulle ha endret seg under den nye regjering. Det er det ikke noe grunnlag for. Jeg tror heller ikke at noen reell tvil er til stede. Jeg ser fram til at vi skal få anledning til å drøfte prinsippene for utviklingshjelpen. Jeg tror man kan komme til å omgi seg med en idealisme som ikke nærmer seg den politiske virkelighet. Jeg kan ikke her og nå gå mer inn på dette, men bare annonsere at vi skal komme tilbake til den debatten. Jeg vil også ta til etterretning de signaler som er kommet fra Arbeiderpartiets side, og erklære meg enig i at utviklingshjelp skal være utviklingshjelp, og at midlene brukes i samsvar med dette. Så noen merknader til det forslag som er fremsatt av representanten Gro Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet. Jeg må, som flere andre allerede har gjort, peke på at det bare er to uker siden et flertall i Stortinget vedtok å støtte NATOs dobbeltvedtak. Dagen etter ble Stortinget orientert om Regjeringens holdning til frysforslaget, som var oppe i FNs organer. Det ble i den sammenheng gitt uttrykk for alminnelig tilfredshet med det standpunkt Regjeringen hadde inntatt. som går nettopp på nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål. Det er vanskelig å se at forslaget tar rimelig hensyn til disse forhold. Jeg vil så sterkt jeg kan, henstille til forslagsstilleren å akseptere at forslaget blir oversendt komiteen, slik at det kan behandles i sammenheng med den sak der det rettelig hører hjemme. Med mindre dettte blir imøtekommet, vil forslaget bare være egnet til å splitte krefter som ellers har stått sammen i en sak som vi alle opplever som både vond, vanskelig og viktig. Guttorm Hansen var nettopp i sitt innlegg inne på dette med ønsket om en bredere samling. Ja, det spørsmålet vil jeg gjerne rette tilbake til Guttorm Hansen. Med den fremgangsmåte som Arbeiderpartiet har valgt i denne sammenheng, har man visst ikke tatt sikte på å samle bredere støtte og spørre andre til råds som ellers har vært sterkt engasjert i de samme spørsmål. Jeg vil håpe at Arbeiderpartiets leder vil kunne være enig i oversendelsen av forslaget. Jeg tror at det på beste måte vil tjene en sak hvor vi alle føler et sterkt engasjement. Gro Harlem Brundtland: Arbeiderpartiet har i dagens debatt lagt stor vekt på Norges internasjonale arbeid, slik det bl.a. kommer til uttrykk gjennom vår utviklingshjelp og i valget av områder der Norge kan gjøre en viktig innsats. Begrepene felles krise og felles sikkerhet, fra Brandt- og fra Palme-kommisjonens rapporter er uttrykk for viktige realiteter og for vårt syn på den gjensidige avhengighet landene imellom nord/sør og øst/vesfe Dagens debatt faller like forut for viktige internasjonale begivenheter av stor betydning for oss alle. Dagens situasjon er preget av den negative utvikling i forholdet mellom øst og vest og av frykt og uro, også i vår del av verden, her i Europa. Arbeiderpartiet legger vekt på hva som nå kan gjøres i den dystre situasjonen som ligger foran oss, med en klar trussel ora et nytt kjernefysisk våpenkappløp både øst og vest i Europa. I morgen trer NATOs ministerråd sammen, og i dagene som kommer, behandler FNs hovedforsamling en rekke forslag knyttet til arbeidet for nedrustning. I ukene som ligger foran oss, er det viktig at alle initiativ som kan gi nye åpninger og muligheter for å få forhandlingene i gang igjen, også blir utnyttet. I dette bildet må Norge spille en aktiv og konstruktiv rolle. Situasjonen i dag er en annen enn den var den 21. november. En rekke talere i formiddag — og nå sist hr. oversett dette forhold og vært inne på at det forslag som Arbeiderpartiet i dag har fremsatt, egentlig ble behandlet ved en tidligere korsvei. Dette må bygge på en misforståelse. Den 21. november drøftet Stortinget hva vi fra vestlig side burde gå inn for under forhandlingene som da pågikk, for at disse kunne fortsette, og for å unngå at det kom til et brudd. For vår del la vi fram vårt syn på dette, og gav uttrykk for at forhandlingene burde fortsette uten at man gikk til nye utplasseringer i vest. Nå står vi overfor et brudd i forhandlingene. Vi ser det som en hovedoppgave å kunne bidra til at forhandlingene kan gjenopptas, slik at alle muligheter til å hindre ny opprustning både i øst og vest kan bli utnyttet. Hr. Rossbach sa i sitt innlegg noe jeg tror han har helt rett i, at det egentlig er et flertall i denne sal for det forslag som er fremmet av Arbeiderpartiet. Jeg tror også han er inne på noe helt riktig når han peker på at det er Høyre som er den største barrieren for en bredere enighet om sentrale spørsmål i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er også av denne grunn at Høyre primært har ønsket å stemme ned Arbeiderpartiets forslag, selvsagt under den forutsetning at de fortsatt er sikret flertall her i salen. For mellompartiene, som må føle det særdeles vanskelig å begrunne at de må stemme mot et forslag som faller godt innenfor deres egne nedrustningsprogrammer, har det vært et poeng å få en annen behandlingsmåte for vårt forslag. Det har jeg forståelse for. Men med den begrunnelse som er gitt både fra hr. Buttedahl og fra hr. Benkow, kan Arbeiderpartiet ikke se at det tjener noen hensikt å være med på et slikt opplegg. Jeg la merke til at hr. Buttedahl ikke likte at vi fra vår side ønsket å dirigere Regjeringen i forsvars- og sikkerhetspolitikken, som han uttrykte det. Nå, det kan det visst være et visst behov for. Og her kan man åpenbart ha behov for all den hjelp man kan få, også i mellompartiene. Jeg vil heller ikke ha sagt at Arbeiderpartiet ikke ser det som et poeng å øve innflytelse også på Regjeringens politikk. Vi mener det er gode grunner til å markere vår holdning i den aktuelle situasjon nå, med et forslag som gir viktige politiske hovedsignaler i dagene og ukene som ligger foran oss. En bred melding om vår sikkerhets- og nedrustningspolitikk kan selvsagt ikke forhindre Stortinget i å ta standpunkt til løpende og aktuelle politiske saker. Det forsøket hr. Benkow her gjorde i formiddag, gjør tinget klokt i å tenke gjennom konsekvensene av. avskåret fra å ha holdninger, synspunkter og viktige politiske signaler å gi Regjeringen i spørsmål av den typen som ligger i vårt forslag, fordi det i komiteen ligger en stortingsmelding om hele vår sikkerhets- og nedrustningspolitikk, kunne vi latt være å debattere disse spørsmålene i denne salen ved en rekke korsveier det siste året. Jo Benkow: Fru Harlem Brundtland må ha gjort seg skyldig i flere misforståelser, skulle man forstå hennes siste innlegg rett. Som om jeg skulle være en talsmann for at man skulle tilbakeholde holdninger og synspunkter om spørsmål i tiden! Det har aldri vært min oppfatning. Jeg tror det er bred enighet i salen om at det i så fall aldri har lykkes meg å få fru Brundtland til å gjøre det, så for så vidt ville det være mislykket ferd. Når det gjelder det foreliggende forslag, mente jeg at jeg i mitt hovedinnlegg gjorde meget grundig rede for hvorfor jeg ikke syns det er noen grunn til å gå inn for det. Etter en reell vurdering av punkt 1 er det min bestemte oppfatning at det vil virke stikk imot sin hensikt, og altså ikke ha den fredsfremmende eller nedrustningsfremmende virkning som vi alle ønsker at det skal ha. Når det gjelder punkt 2, er det så åpenbart i motstrid til det Stortinget for meget kort tid siden har tatt stilling til, at det etter min mening er på grensen av å virke demonstrativt. En annen sak er at jeg tror det er naturlig at folk i Arbeiderpartiet og folk som tilhører regjeringskoalisjonen, ser noe forskjellig på det. Jeg har full tillit til at Regjeringen vil gjøre sitt ytterste ut fra beste skjønn og overbevisning for å bidra til en sikrere fred og til nedrustningsresultater i forhandlinger. Det er også et poeng for seg at dette forslag ikke har direkte med de saker å gjøre som er ført opp på dagens kart. Så lite begrunnet og kvalifisert som det frysbegrepet som her er trukket inn, er, ville det etter min mening være meget betenkelig å gå inn på og å ta stilling til realiteten i et slikt forslag. Forslaget er også av en så alvorlig og vesentlig karakter at jeg syns det minste man kunne forlange, var at medlemmer av den komite som avgir innstilling, måtte ha tatt seg bryet både med å innta forslaget i innstillingen og gi det en begrunnelse. Seiv i fru Brundtlands hovedinnlegg i formiddag, som på mange mater var meget interessant, og som gikk over et vidt felt, var det meget få setninger som ble brukt til en ytterligere begrunnelse av det forslag som nå foreligger. 1983. Em. 7. des. — Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. til utanrikskomiteen til behandling i forbindelse med meldingen om fred og nedrustning. Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Før neste taler får ordet, vil presidenten referere følgende: Den innkalte vararepresentant for Hordaland fylke, Magnus Stangeland, har tatt sete. «Søknad om sykepermisjon Herved søkes om sykepermisjon for representanten Carl I. Hagen etter tidligere behandling i dag på Rikshospitalet. Søknaden vil måtte gjelde inntil videre. Det er ikke mulig på så kort varsel å få innkalt 1. og 2. varamann i Oslo. De er begge opptatt i gjøremål som gjør et fremmøte pr. dato umulig. 3. varamann, fru Elbjørg Fjære, er til stede og vil kunne ta sete.» Denne søknad om permisjon er fremmet av Fremskrittspartiets gruppe nå umiddelbart før dette møtet startet. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknaden behandles straks og innvilges. 2. 3. vararepresentant for Oslo, husmor Elbjørg Fjære, innkalles for å møte i permisjonstiden. Presidenten: Elbjørg Fjære er til stede og vil ta sete. Vi går videre på talerlisten. Jens Marcussen: Tillat meg å tvile på om Gro Harlem Brundtland har full kontroll over alle de tanker hun tidligere i dag gav uttrykk for. Hun skrøt nemlig av Marshall-hjelpen, og hun ville i dag ha en lignende ordning med hjelp fra i-landene til u-landene og samtidig åpne grensene for import fra u-landene. Dette betyr bl.a. å anbefale en friere kapitalgang og større frihandel mellom landene. Så langt er vi i Fremskrittspartiet villige til å følge fru Brundtland. Hun snakket imidlertid samtidig om at Norge må arbeide for en ny planøkonomisk verdensorden. Dermed trekker hun inn igjen, så langt jeg kan se, alle de kortene som hun i første omgang så raust spilte ut. Når fru Brundtland i samme andedrag talte for økt u-hjelp og ikke kom med noe forslag om økning, viser det en alen av samme stykke som foran nevnt Når hun så definerte hva u-hjelp er, var hun ikke villig til å anerkjenne tap på eksportgarantier som hjelp til u-land. landene som ledd i å yte bistand syntes vel og bra for fruen. Jeg kan ikke oppfatte fru Brundtland på annen måte enn at hun mangler kontroll over forholdet mellom ønske, vilje og handling. På ett punkt syntes imidlertid den tidligere statsminister å ha et klart syn, og det gjelder ensidig forsøk på undergraving av forsvarsviljen ved å stikke pinner i hj ulene for den sitte nde regjering. Hennes beste følgesvenn i så henseende, hr. Førde, følger opp på et plan som man skulle tro var utenkelig for opplyste mennesker. Jeg viser her til hans sammenligning med at USA skulle ha samme stilling i Nicaragua som Sovjetunionen har i Polen. Hr. president, finnes det ikke lenger relasjoner for hva politikere kan tillate seg å si i håp om å bli forstått? Frys, frys, frys — ja, man skulle tro at enkelte sosialister i dette land fryser på både fingre og tær til daglig. Frys- og rakettspørsmålene har til de grader vært diskutert her i huset siden Arbeiderpartiet kom i opposisjon, at presidenten kanskje burde overveie å avvise flere forslag i den sammenheng. For bare godt 14 dager siden beveget stortingsflertallet Regjeringen til å avstå fra å stemme under komitevoteringen i FN over frysforslaget fra Sverige og Mexico. En komiteinnstilling som går til plenum i FN, kan stort sett sammenlignes med en komiteinnstilling til plenum her i huset. Det er vel ikke meningen at Norge skal skifte standpunkt med 14 dagers mellomrom? Hr. president, jeg tillater med å anmode ledelsen i Arbeiderpartiet om å finne frem til saker som kan samle, i stedet for bare å spille plater med hakk så lenge at det kan bli vanskelig å oppfatte nye melodier — hvis slike skulle komme. Jakob Aano: Hr. Fredheim og andre har kommentert Kristeleg Folkeparti og sagt at vårt parti frå å gå i bresjen når det gjeld utviklingshjelp, har lagt oss på Høgres nivå. Eg vil ikkje akseptera den karakteristikken. Tvert imot er det gjennom samarbeid i Regjeringa at vi har fått ein auke som tyder at ei regjering for første gong har kome med framlegg til Stortinget om ein sum til utviklingshjelp på meir enn 1 pst. av bruttonasjonalproduktet. Tidlegare har dette skjedd ved påplussingar under handsaminga her i Stortinget. Dette er i seg sjølv viktig. Det viser noko av den viljen som ei samla regjering har til å prioritera dette feltet. Det har også den praktiske fordelen at det gir høve til langtidsplanlegging gjennom fleire månader av korleis midlane til utviklingshjelp skal brukast. føreslått av Regjeringa, går igjennom i Stortinget. Det er også ein fordel. Eg vil heller seia det slik at vi i Kristeleg Folkeparti har oppnådd ein auke som vi er takksame for, sjølv om — og det seier eg ope — det ikkje oppfyller den målsetting som vi som parti har for utviklingshjelpa. Eg vil så nemna eit par ting frå budsjettet. Eg vil seia meg glad for at vi har fått plass på budsjettet til stønad til Tredje Verdens Pressebyrå, og at vi også gir ein oppmoding til at Worldview International Foundation får stønad til andre året av sitt 2-årsprogram. Når det gjeld Nicaragua, har også fleirtalet sagt at det er mykje som tyder på at Mellom-Amerika i det heile — eller Latin-Amerika — blir eit interessant område, som Noreg bør konsentrera si interesse om i framtida. Elles vil eg gjerne nemna at komiteen skal dit no over nyttår, og at det er naturleg å ta stilling til spørsmål i den samanheng etter at vi har vore der nede — i samband med prinsippmeldinga. Når det gjeld andre gode føremål, t.d. stønad til SADCC, ser vi positivt også på dette arbeidet, og det har vi vist på mange måtar. Vi er sikre på at departementet vil følgja utviklinga i dette området nøye, slik at ein når det er trong for det, og når det er prosjekt og tiltak som ein finn høvelege, kjem tilbake til Stortinget med ein omdelingsproposisjon for å gi auka stønad til dette føremålet, som heile Stortinget, heile komiteen og også mitt parti prioriterer høgt. Det vart også presisert av statsråden i hennar innlegg. Ottar Gravas: Året 1983 vil bli et merkeår i norsk historie. Etter å ha vist i praksis gjennom mange år at vi har sans for de folkegrupper som lider nød både på kropp og sjel, fikk vi i dette året et eget departement for utviklingshjelp. Våre årlige bevilgninger til denne sektor er så betydelige at det er behov for et eget apparat, som kan sørge for at midlene fortsatt blir brukt så effektivt som mulig. Vår utviklingshjelp har aldri vært så stor som for kommende år, idet ca. 4,7 milliarder kr. er foreslått av departementet til dette arbeidet. Det er et beløp som virkelig vil monne, og som vil bli til stor hjelp for mange mennesker. Det er mange som etter besøk i de land vi har knyttet til oss som samarbeidsland, kan berette om at hjelpen blir godt administrert og mottatt med stor takknemlighet. Vårt land har rike tradisjoner når det gjelder hjelp til vanskeligstilte områder. hjelp i u-land. Dette har gjort det mulig å bygge skoler, kirker, sykehus, landbrukssenter, vannanlegg osv. i mange land. Kvinner og menn har gitt storparten av sine liv til tjeneste for å utnytte disse midlene til siste øre. Lenge før begrepet u-hjelp ble lansert, var dette arbeidet godt organisert, og grunnen var lagt til en utvidelse. Videre har vi hatt utallige innsamlingsaksjoner gjennom årene som stadig har fått en god oppslutning. Her kan bl.a. nevnes Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og de årlige innsamlingsaksjoner med medvirkning fra TV samt mange flere. I en verden hvor krig og uro mellom folkegrupper og nasjoner er framtredende elementer, vil en hjelpende hand være som en oase i en ørken. Jeg tror at noe av det beste bidrag vi kan yte til fred og likeverd i vår tid, er en videre opptrapping av hjelpeapparatet. Hjelp til nødstedte mennesker har også det eiendommelige i seg at det gir minst like meget tilbake til giveren. Hjelpearbeidet er videre et synlig bevis på ønsket om fredelig sameksistens i global sammenheng. Det burde være et eksempel til etterfølgelse også for supermaktene at lille Norge kan gi en så stor del av sitt bruttonasjonalprodukt til en verden i nød. Kunne vi medvirke til en økende forståelse for solidaritet over landegrensene — der vi er villig til å dele våre goder med andre — ville svært meget være vunnet. Kanskje nøkkelen til verdens fastlåste nedrustningsforhandlinger ligger akkurat der? Thor Knudsen: Hvis noen for et par år siden skulle ha antydet at Arbeiderpartiet ville ha fremmet et slikt forslag som i dag ligger på representantenes plasser, ville vel få trodd det var mulig. Men det er altså-skjedd. Et forslag som griper inn i kompliserte sikkerhetspolitiske spørsmål, fremmes under budsjettbehandlingen. Og hva mer er: Arbeiderpartiets viseformann, Einar Førde, erklærer at forslaget bør bli gjenstand for realitetsvotering. Dette skjer altså etter at representanter for Arbeiderpartiet for bare et par uker siden forsikret at partiet var innstilt på å etablere på ny den brede enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til tross for dette fremmes forslaget av Arbeiderpartiets leder, Gro Harlem Brundtland. dette vil virke positivt». Men er det så helt sikkert? Det er kjent at signalene fra Sovjets forhandlere går ut på at russerne sier nei til slik sammenkobling. Det betyr naturligvis ikke at man på vestlig side i en gitt situasjon ikke kan komme tilbake til en slik fremgangsmåte, men det må skje ut fra en totalvurdering, og ut fra det som tjener de samlede bestrebelser for konkrete reduksjoner av atomvåpenarsenalene i øst og vest. Om det annet punkt i forslaget fra Arbeiderpartiet er det å si at tanken om en slik fastfrysing på dagens styrkenivå kan bidra til å vende oppmerksomheten bort fra det vesentlige, nemlig betydelige reduksjoner på begge sider. En avtale om fastfrysing vil i seg seiv nødvendiggjore kompliserte og tidkrevende forhandlinger. Dette er tid som trolig ville vært bedre anvendt i forhandlinger om virkelige reduksjoner. Jeg ser naturligvis ikke bort fra at spørsmålet om såkalt frys kan komme til anvendelse i en videre sammenheng, men et pålegg til Regjeringen om å gå inn for dette nå, uten å se det i en slik sammenheng og knyttet til vår reelle forhandlingsmuligheter, virker etter min oppfatning lite gjennomtenkt. Jeg tror også Arbeiderpartiet seiv er klar over dette, men har vel allikevel sin bestemte hensikt med forslaget. Hans J. Røsjorde: Det forslag som er fremsatt av representanten Harlem Brundtland, må sies å være et forsøk på en videreføring av den debatt som fulgte utenriksministerens redegjørelse i forrige måned. Det at Regjeringen bestemte seg for å stemme blankt når det gjelder frysforslaget som skal behandles i FN, tar Arbeiderpartiet tydeligvis som en halv seier og øker nå presset mot Regjeringen i dette spørsmål, sannsynligvis for å kjøpe seg ro innad i partiet. Fremskrittspartiet mener at Norge i FN burde ha bestemt seg for å stemme mot frysforslaget som en naturlig følge av det vedtak Stortinget fattet i den såkalte rakettdebatten. Det forslag som Arbeiderpartiet gjør seg til talsmann for, og som i punkt 1 omfatter en uforbeholden sammenslåing av INF- og START-forhandlingene, vil Fremskrittspartiet ikke støtte. Seiv ikke Sovjet ønsker en slik sammenslåing på det nåværende tidspunkt. De problemer som er knyttet til INF-forhandlingene, er spesielle bl.a. fordi en fra sovjetisk side kun snakkerom leveringsmidler, mens det fra vestlig side og må legges vekt på antall stridshoder. Dette skyldes det etter hvert så kjente faktum at Sovjets mellomdistanseraketter av SS-20-typen har tre stridshoder, mens tilsvarende vestlige som nå er under utplassering, har ett stridshode. Under forhandlingene som har pågått, har det vært rikelig anledning til å vurdere et frysalternativ. Men Sovjet har ufortrødent fortsatt sin utplassering av SS-20-raketter, og har med dette skaffet seg en stadig bedring av sin forhandlingsposisjon. Sovjet har følgelig neppe hatt noen interesse av å diskutere et frysalternativ på et tidlig tidspunkt. Dersom en i vest nå skulle gå inn for frys på dagens nivå, ville en ha gitt Sovjet den fordel de har kalkulert med. I dag vil et vestlig fremstøt for en frysavtale være et knefall for den linje Sovjet har ført ved sin uthaling av forhandlingene i Genéve. Arbeiderpartiets forslag bærer preg av en full støtte til den såkalte Willy Brandt-planen. Denne planen kan i utgangspunktet synes å gi en mulig farbar vei, men de fire punkter i planen forutsetter en akseptering av de raketter av SS-20-typen som Sovjet allerede har plassert ut, og som de fortsetter utplasseringen av. Jeg har tidligere i mitt innlegg gitt uttrykk for hvorfor Fremskrittspartiet ikke kan akseptere denne forutsetning. De fremstøt som nå rettes mot Regjeringens sikkerhetspolitikk fra Arbeiderpartiet, er ikke mye i samavar med de uttalelser som falt etter debatten 21. november. Det ble da hevdet at det nå måtte bli ro omkring norsk sikkerhetspolitikk. I dag synes det motsatte å være tilfellet. Det er vel heller ikke tilfeldig av SV i morgen vil fortsette dette angrepet mot norsk sikkerhets- og alliansepolitikk når partiet for attende gang siden november 1980 tar opp COB-avtalen. Lars Velsand: Arbeiderpartiets forslag om retningslinjer for Norges videre arbeid med nedrustningsspørsmål inneholder synspunkter som Senterpartiet har lagt stor vekt på gjennom den uttalelsen om sikkerhet og nedrustning som ble lagt fram for partiets landsmøte i mars i år. Det er der gitt uttrykk for et ønske om å få til en koordinering av INF- og START-forhandlingene, og uttalelsen inneholder også positive synspunkter på et mulig frysvedtak. Det heter i uttalelsen bl.a.: «Ideen om kjernefysisk fastfrysing må videreutvikles og konkretiseres som et supplement til eksisterende nedrustningsframstøt. Et generelt fastfrysingsvedtak vil være av stor betydning for å awerge nye tiltak og strategier — f .eks. forslaget om de amerikanske MX-rakettene og sovjetisk motsvar — og vil således representere en viktig fase i overgangen fra opprustning til reell nedrustning.» Fra norsk side må nå innsatsen konsentreres om et aktivt arbeid for å få til nye initiativ i nedrustningssammenheng. behandlingen av nedrustningsmeldingen som en velegnet anledning for Stortinget til å gi de nødvendige signaler i den sammenheng, og jeg ser det derfor som den beste løsningen at Arbeiderpartiets forslag oversendes til utenrikskomiteen, som nå behandler denne meldingen. En realitetsvotering over selve forslaget nå vil ikke tjene annen hensikt enn å markere de samme frontlinjene i disse spørsmålene som vi fikk demonstrert i rakettdebatten tidligere i høst. En slik sementering av frontlinjene nå 14 dager etter forrige avstemning er saken ikke tjent med, seiv om en votering nå sjølsagt kan være en bekreftelse på en eventuell bevegelse eller ikke bevegelse blant det flertallet som kom til uttrykk i rakettdebatten. En slik bekreftelse syns jeg må være underordnet i denne sammenheng dersom hensikten er å gi et positivt bidrag til en utvikling som bl.a. har kommet til uttrykk ved at Norge ikke lenger opprettholder sin stemmegiving mot det svensk-meksikanske frysforslaget. Fru Brundtland mente åpenbart at en oversendelse til utenrikskomiteen begrunnet i at det nå ligger en nedrustningsmelding til behandling, innebærer at Stortinget avskjærer seg fra å kunne gi uttrykk for sin oppfatning om disse aktuelle spørsmålene. Spørsmålet er etter min mening ikke først og fremst om Stortinget avskjærer seg fra å gi signaler eller ikke. Spørsmålet er om det er klokt, saken tatt i betraktning, å gi signalene på en slik måte som Arbeiderpartiet nå legger opp til. Statsråd Reidun Brusletten: Jeg vil først få ta opp noe som representanten Fredheim var inne på i sitt innlegg. Han sier at Regjeringen allerede har tatt sitt standpunkt når det gjelder garantiordningen og tap på garantier. Jeg vil på vegne av statsråd Haugstvedt få komme med en tilleggsopplysning i tilknytning til det som Fredheim siterte fra Handelsdepartementets budsjettproposisjon for 1984 når det gjaldt erstatningsutbetaling vedrørende NORAD-godkjente prosjekter. I Stprp. nr. 59 fra Handelsdepartementet, forelagt Stortinget den 5. desember 1983, om bl.a. endring av trekkfullmaktene under garantiordningene anføres bl.a. følgende: «Inntil en prinsipiell avklaring for dekning av tap under særordninger har funnet sted, foreslås utbetalinger som overstiger bankinnskudd, inntekter og bevilgning under kap. 181. Garantier ved eksport til investeringer i utviklingsland, dekket ved trekk på trekkfullmakten.» De formuleringer som representanten Fredheim helt riktig har referert, er derfor senere blitt endret, og jeg håper dette forhold dermed skulle være oppklart. Jeg ser at jeg har litt igjen av mine tre minutter. Jeg vil da si at jeg har merket meg med interesse de mange innlegg i denne debatten, ikke minst representanten Kirsti Grøndahls innlegg, der hun pekte på våre hovedretningslinjer og den fattigdomsorienteringen vi står inne for i norsk utviklingshjelp. Dette er hovedlinjer vi håper å få tilslutning til også i vårt framtidige arbeid. Jeg vil også generelt få svare alle som har vært inne på industriens rolle i norsk utviklingshjelp, slik: I den grad vi kan gjøre oss bruk av vår industri til beste for u-landene, vil vi også gjøre det. Flere talere har også vist til den bemanningssituasjon vi har fått ved opprettelsen av det nye departementet, og at den ikke er i samsvar med de økte oppgåver og den oppriori te ringen av u-hjelpen som vi ønsker. Jeg vil da vise til proposisjonen, som sier: «Også spørsmålet om en personellmessig styrking på bistandsfeltet vil bli vurdert når den nye administrative ordningen har fått virke i noen tid.» Jeg sier foreløpig takk og vil heller få komme tilbake senere i debatten. Hans Olav Tungesvik: Sidan Kjell Furnes og underskrivne i denne veka har hatt eit innlegg i pressa som har vekt ein del debatt, og som ikkje er utan tilknytingspunkt til det framlegget Arbeidarpartiets parlamentariske leiar har lagt fram om det vidare arbeid med rakettforhandlingane, finn eg det rett å seia nokre ord både om føremålet med artikkelen og om Arbeidarpartiet sitt framlegg. Artikkelen reiser spørsmålet om kva som no og på lengre sikt skal skje, etter at siste del av NATOs dobbeltvedtak er i ferd med å bli sett ut i livet, Noreg har gitt sin tilslutnad til utplasseringa og forhandlingane i Genéve førebels er avbrotne. Det er for oss maktpåliggjande at NATO ustanseleg er på leiting etter nye vegar for å koma ut av den vonde opprustingssirkelen, og at ei utvikling i motsett lei kjem i gang på begge sider. Både gjennom artikkelen og personlege kontaktar ønskjer me å gi signal til Regjeringa ved å peika på det me meiner kan vera ein mogleg veg framover også etter at den utplasseringa ein har forplikta seg til, er avslutta. Det er Regjeringa som skal føra desse spørsmåla fram i NATO. Vårt syn har me alt fått gitt til kjenne, og me reknar med at det blir teke rimeleg omsyn til det i det vidare arbeid. Framlegget frå Arbeidarpartiet inneheld synspunkt som me ikkje har noko endeleg avklåra standpunkt til. Hr. karakteriserte det som ei «politisk kollbøtte» om hr. Furnes og underskrivne no let vera å røysta for Arbeidarpartiet sitt framlegg. Hr. Førde er på villspor. Den naturlege oppfølging for oss av det me har uttala i Aftenposten, er ytterlegare aktivisering av debatten innan regjeringspartia, både på det personlege planet og gjerne gjennom pressa. At Arbeidarpartiet vil gå ein annan veg, får me akseptera. Me finn det ikkje naturleg å slutta oss til eit framlegg som kan oppfattast som ein demonstrasjon mot Regjeringa. Me har eit regjeringssamarbeid som me ønskjer å ta vare på. All den stund utanrikskomiteen no arbeider med ei melding om nedrusting, må det naturlege forum for vidare vurdering av Arbeidarpartiets framlegg vera utanrikskomiteen, og eg vil gi full tilslutnad til framlegget om oversending. Når det gjeld frysspørsmålet, vil eg gjerne streka under at den endringa som i år har skjedd i Regjeringa si haldning til dette, er eit steg i rett lei som det vart uttrykt glede over i breie krinsar, også i Arbeidarpartiet. Det same gjeld underskrivne. Eitt steg er og verdifullt når det går i rett lei. Før Arbeidarpartiet sette fram sitt framlegg, uttala underskrivne til avisa Vårt Land: «Eg ser visse problem ved å røysta for frys medan det foregår ei utplassering som eg har vore med på å røysta for. Eg støttar derfor Regjeringa sitt vedtak om å avstå frå votering over frysforslaget i år.» Dette er mitt syn også etter at Arbeidarpartiet sitt framlegg er sett fram. Kjell Magne Fredheim: Først vil jeg få lov å si meg glad for den meddelelse som statsråd Brusletten nå hadde med fra statsråd Haugstvedt, og som gikk ut på at man — slik jeg oppfattet det — på Regjeringens vegne endrer det som står i budsjettproposisjonen fra Handelsdepartementet om hvordan dekningen av tap på NORAD-garanterte lån i 1983 og 1984 skal skje. I den proposisjonen står det som kjent at dekningen skal skje over Utenriksdepartementets og Departementet for utviklingshjelps budsjett. Jeg er glad for den endringen, men vil få føye til at det er litt tungvint at man skal være nødt til å sitere fra regjeringsdokumenter fra denne talerstolen før man får dem korrigert. Så til det forslaget som er satt fram her. Thor Knudsen sa nettopp at Arbeiderpartiet må ha en bestemt hensikt med forslaget. Og det har han rett i. Vi står foran viktige forhandlinger og internasjonale møter. I disse møtene skal Regjeringen bl.a. gi uttrykk for oppfatninger og også kanskje til og med ta standpunkt. Vi har striden om dobbeltvedtak og rakettutplassering bak oss, men vi kan ikke slutte å beskjeftige oss med hvordan vi etter dette — etter at utplassering faktisk er et faktum — igjen skal få supermaktenes forhandlere til forhandlingsbordet. Og der syns jeg ikke det norske storting skal ta hensyn til verken om Andropov eller Reagan er enige eller uenige i forslagene i utgangspunktet. Vi må kunne fremme det vi mener er et riktig initiativ. Fra mellompartienes side er Arbeiderpartiet blitt bedt om å gjøre sitt til å skape enighet om nedrustningsspørsmål igjen. Det er jeg i og for seg glad for, og jeg er enig i at det bør skje. Men slik enighet kan ikke bygge på den forutsetning at Arbeiderpartiet skal suspendere sitt standpunkt og legge seg på Regjeringens. Det vet vi ikke er en farbar vei, og det vet også mellompartiene. Under enhver omstendighet er det meningsløst å begrave i komiteen et forslag som tar sikte på et initiativ nå foran viktige møter, som vi har foran oss i nær fremtid, med sikte på en behandling en eller annen gang utpå vårvinteren. Forsøk på det slik som Benkow antydet at han ville gjøre nå, er bare en måte å hindre at vi skal få en realitetsvotering over forslaget her, og hindre at vi skal kunne få behandlet det skikkelig. Einar Førde: Vi har nå på slutten av denne debatten høyrt to interessante innlegg. Det første kom frå representanten Velsand. Han kommenterte Arbeidarpartiets framlegg her i kveld slik at det i grove trekk er i samsvar med det syn som Senterpartiet tidlegare har gitt uttrykk for, og det syn som eg forstår er hans eige. Det var eit interessant innlegg. Så hadde representanten Tungesvik også eit interessant innlegg på bakgrunn av den artikkelen han har skrive saman med ein representant, ein artikkel som — slik eg har lese den — er vakkert i samsvar også med det same framlegget som Arbeidarpartiet har lagt fram. Nå skjønar eg at Tungesvik ikkje har meint det slik. Tungesvik sa nå at det som har vore formålet med artikkelen, har vore å få gitt til kjenne sitt syn — og så avslutta han med ei from von om at det blir tatt rimeleg omsyn til dette. Formålet med artikkelen var altså ikkje å prøve å påverke den aktuelle utviklinga i ein kritisk fase der opprustinga startar. Det var ikkje formålet med artikkelen å prøve nye vegar og reise nye initiativ. frå Høgre — har gitt seg inn i ein realitetsdebatt om dette framlegget, og at det frå Høgres side har vore argumentert aktivt mot det framlegget som ligg føre, på punkt etter punkt. For Arbeidarpartiet er det då sjølvsagt ikkje tilfredsstillande berre med denne debatten som bakgrunn å sende framlegget over til komiteen. Det er ei effektiv begraving, og det er eit skodespel. Utanrikskomiteen treng slett ikkje dette framlegget oversendt for å ta stilling til desse spørsmåla i ein vidare samanheng når vi skal avgi innstilling om nedrustings og tryggleiksmeldinga. Får eg elles seie at i den realitetsdiskusjonen som har vore om framlegget, særleg om punkt 1, nemleg om samanslåing av INF og START, har det kome fram mange merkelege argument. Det høyrest ut som om dette skulle vere eit nytt, veldig radikalt og ukjent framlegg. Og utanriksministeren seier til og med at dersom det blir reist nå, blir det «hunden i kjeglespelet» som kan velte alle forhandlingar. Men dette er eit framlegg som har spela ei stor rolle i debatten om rakettsystema i Europa heile tida. Den tidlegare amerikanske sjefsforhandlaren Paul Warnke har som si faste overtyding halde fram denne løysinga som det einaste grunnlaget for løysing heile tida. No er framlegget tatt opp av fleire parti, i fleire land, og slik eg vurderar situasjonen for START-forhandlingane, er dette den einaste vegen ut. Det er ikkje noe argument mot Arbeidarpartiet sitt framlegg — slik enkelte høgretalarar nå har gitt uttrykk for — at Sovjetunionen har avvist det. Arbeidarpartiet formulerer ikkje sine framlegg på bakgrunn av kva Sovjetunionen kan akseptere. Dersom dei ikkje kan akseptere det, er Sovjetunionen å kritisere. Men da vil eg gjerne framholde overfor Sovjetunionen at dei i den nå pågåande runden i FN har stemt for eit framlegg som inkluderer ei samanslåing av INF og START, og på det punktet synest eg det kan vere interessant å forsøke å presse Sovjetunionen. Harald U. Lied: Vi har hatt en budsjettdebatt om utenriksdepartementets og om Departementet for utviklingshjelps budsjetter for 1984. Denne debatten har delvis druknet i en debatt om Arbeiderpartiets forslag. Men la meg iallfall summere opp debatten om departementets budsjetter på den måte at det er fastslått fra talere fra samtlige partier at det er Utenriksdepartementet som har den overordnede ledelse av norsk utenrikspolitikk. Det er en viktig markering av ledelsen av norsk utenrikspolitikk som her har skjedd gjennom debatten. Det andre punkt som kan summeres opp, er at budsjettene i all hovedsak har fått oppslutning fra flertallet i Stortinget, og at de vil gå igjennom med svært få endringer. Når det gjelder det forslag som representanten Gro Harlem Brundtland har lagt fram på vegne av Arbeiderpartiet, argumenteres det fra Arbeiderpartiet med at der er nødvendig å vedta et slikt forslag nå. Jeg vil si at utenriksministeren traff spikeren på hodet da han beskrev dette forslaget som «hunden i kjeglespillet». Hvis dette forslaget hadde blitt vedtatt, ville det ha grepet forstyrrende inn i de forhandlinger som norske myndigheter og Regjeringen skal føre med våre NATO-partnere for å få ny giv inn i nedrustningsforhandlingene igjen. Forslaget er upresist formulert, og det er ikke mulig å definere hva man egentlig mener med det. Det er nevnt på en viss måte enkelte ting som kan ha betydning for nedrustningsforhandlingene, men på grunn av forslagets upresise formulering er det fullstendig übrukbart i den hensikt det er satt fram i. Guttorm Hansen: Høyres parlamentariske fører, hr. Benkow, sa i et innlegg nå nylig at han ville foreslå Arbeiderpartiets forslag oversendt til komiteen for å behandles sammen med nedrustningsmeldingen. Forretningsordenens § 30 b) gir tinget mulighet til å sende et forslag til en komite. Dette blir av og til gjort fordi forslagsstiller ønsker det, eller fordi forslaget har en slik karakter at tinget ønsker det utredet og komitebehandlet før det behandles av tinget — forslagsstiller vil da vanligvis si ja. Men at et flertall i Stortinget mot ønsket til det parti som er forslagsstiller, tvinger forslaget til komitebehandling, er en manøver som jeg ikke kan huske å ha opplevd tidligere her i Stortinget, og jeg må si jeg reagerer meget sterkt på en slik form. At flertallet i Stortinget avviser et forslag eller vedtar mot forslagsstillerens ønske å sende det til Regjeringen uten realitetsbehandling, er ikke uvanlig. Men hvorfor bruker man så ikke å tvinge et forslag oversendt til en komite? Selvfølgelig av én grunn: Situasjonen i en komite som får et slikt forslag oversendt mot forslagsstillerens ønske, vil bli slik at forslaget vil få et lite gunstig klima under behandlingen i komiteen. Dette er selvfølgelig bakgrunnen for at Stortinget ikke har brukt en slik framgangsmåte, så langt jeg kjenner til. Men dersom presidenten vil ta opp det forslag som hr. Benkow hai* bebudet, må jeg be om at det først voteres over om det skal realitetsvoteres over Arbeiderpartiets forslag. Om det forslag faller, må jeg be om at hr. Benkows forslag blir tatt opp til votering. Arbeiderpartiet vil nemlig på grunn av konsekvensene som hr. Benkows forslag nå kan føre til, og den presedens det kan danne, stemme mot et slikt forslag som hr. Benkow har antydet. Presidenten: Til hr. Guttorm Hansens betraktninger om voteringsmåten her vil presidenten si at det hr. Guttorm Hansen til slutt nevnte, og som presidenten oppfattet som hans konklusjon, svarer til den fremgangsmåte som presidenten har tenkt å benytte. Men dette skal presidenten få lov å komme tilbake til når vi er ferdige med talerlisten og kommer til denne spesielle votering. Lars Velsand: Representanten Førde sa at en oversendelse av dette forslaget til utenrikskomiteen vil være det samme som effektivt å begrave forslaget. Jeg må da spørre: Er ikke hr. Førde medlem i utenrikskomiteen? Er det da han, som et aktivt medlem i den samme komiteen, som skal foreta jordpåkastelsen på dette forslaget? Sjølsagt vil Arbeiderpartiet, dersom hr. Førde ønsker det, kunne arbeide effektivt med dette forslaget i utenrikskomiteen. Jeg går ut fra at det er saken og innholdet i forslaget som her er det vesentlige, og dette kan da forberedes og presenteres for Stortinget i en form som jeg også vil tro at andre fraksjoner i utenrikskomiteen kan medvirke til på en positiv måte. Hans Hammond Rossbach: Når det gjelder det forslag som er satt fram på vegne av Arbeiderpartiet, skulle det ikke være tvil om at vi er enig i realiteten. Det har vi vel vist gjennom voteringer og gjennom de forslag vi seiv har stilt om disse spørsmålene tidligere. Det gjelder begge de to punkter. Det som nå er kommet sentralt inn i bildet, er selve behandlingsmåten. Forslaget er framsatt, og da må en ta stilling til hvordan det skal behandles. Det er min oppfatning at når Stortingets største parti fremmer et slikt forslag og ber om en realitetsvotering, er det riktig at man får muligheten til en realitetsvotering. Vi vil stemme for en realitetsvotering. Slik presidenten la opp til, vil det neste voteringstema, dersom det blir vedtatt å realitetsvotere, bli spørsmålet om forslaget skal sendes til en komite eller ei. Sett fra vårt synspunkt er saken så vidt klar at vi ikke ønsker at det skal sendes til en komite. Dersom forslaget om oversendelsen til komite skulle falle, vil vi stemme for realiteten i forslaget. forslaget gir uttrykk for. Det er helt legitimt at en ikke stemmer for det ut fra de konsekvenser det kan ha for den regjering som sitter. Det er en av de ting vi som politikere må leve med og akseptere, og det får en da respektere. Men jeg tror nok allikevel at en skal registrere og merke seg at innholdet i forslaget i realiteten har et flertall bak seg. Slik jeg ser det, er det et flertall både her i salen og i folket som mener det som forslaget gir uttrykk for. Jeg tror det er klokt av Høyre å registrere dette, slik at de ikke seiv blir isolert fra den brede enighet som en ønsker skal eksistere omkring sikkerhetspolitikken. Det har vært en målsetting som vi alltid har arbeidet etter her i huset, og det er en målsetting som jeg har oppdaget at Høyre er svært opptatt av. De bør også da se det tegnet som denne saken egentlig innebærer. Harald Synnes: Det har vært sagt ulike ting om innholdet i de to punktene i det forslag som er framsatt av Arbeiderpartiets leder. Nå sa Guttorm Hansen — og jeg har stor respekt for den erfaring han har fra denne sal — at det var første gang han opplevde at et flertall vil tvinge en forslagsstiller til en behandlingsmåte som forslagsstilleren seiv motsetter seg, hvis jeg oppfattet Guttorm Hansen riktig. Jeg vil da peke på det poeng at det er fullt mulig å fremsette et forslag som de som skal ta stilling til det, finner det meningsløst å ta stilling til — for eller imot. Man kan ikke tvinge et flertall i en forsamling til å ta stilling til et forslag man finner ikke å ha det nødvendige grunnlag for å ta stilling til. Det er fullt mulig å presentere forslag som har en slik karakter. Nå kan det være ulik måte å oppleve forslag på. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at det er en mulighet som enhver politisk forsamling må holde apen, når man er i den stilling at man mener det føreligger en situasjon som ikke gir et saklig grunnlag for å ta stilling. Da må man kunne få en behandlingsmåte og en forberedelse som gir et annet grunnlag. Når det gjelder det foreliggende forslag, vil jeg si om punkt 1 at jeg finner det meningsløst i dagens situasjon, og ut fra det vi foreløpig vet om situasjonen, å ta stilling for eller imot innholdet i dette punkt. Når det gjelder punkt 2, kan jeg ikke se det annerledes enn at det er i klar konflikt med ting som har skjedd her i Stortinget i nær fortid. Jeg finner at den rimeligste behandlingsmåte når det ligger en sak i komiteen som nettopp går på sikkerhets- og nedrustningsforslag, er dét som er antydet som behandlingsmåte. forslagsstillerne. Jeg tror det ville tjent den sak det dreier seg om. Når hr. Rossbach sier at det er klart at det er et flertall i denne forsamling som er for forslaget, finner jeg det å være en svært lettvint debattform. Et flertall får fremkomme gjennom de stemmer som avgis, hvis det blir en realitetsvotering, hvilket jeg ikke kan anbefale. Stein Ørnhøi: Gjennom mange år har SV brukt mye tid og krefter på å prøve å drive fram et flertall i denne salen for forslag som går mot atomopprustning, slik at det som må være hovedsaken i alt vi gjør på dette saksområde, er å følge den mest effektive veien fram til at dette flertall oppstår. Vi må prøve så langt det er mulig, å skape en situasjon slik at Tungesvik og hans medsammensvorne slutter å skrive artikler i Aftenposten om hva de mener, men i stedet går over til å trykke på riktig voteringsknapp her i salen. Det som er situasjonen, er at folk i mellompartiene med übestridt troverdighet i spørsmålet om nedrustning — jeg viser bl.a. til innlegget fra hr. Velsand — mener at saken er tjent med at forslaget blir oversendt komiteen. Det er en henstilling som jeg etter samarbeid med Velsand om disse spørsmålene gjennom to år, legger stor vekt på. Det som ellers er situasjonen, er at de som har fremmet forslaget, ønsker realitetsvotering. Det synes jeg også det er rimelig å legge stor vekt på. Et parti som vårt har ofte vært utsatt for at vi ikke har fått realitetsvotert over forslag vi har ønsket realitetsvotering på. Det er en situasjon som ikke er god for et parti når det har fremmet et forslag. Derfor er SVs konklusjon at vi tross alt i denne aweiningen ønsker å støtte Arbeiderpartiet i deres ønske om realitetsvotering. Hvis det blir vedtatt at det ikke skal realitetsvoteres over forslaget, må jeg si at alle formaliteter til tross — og da tenker jeg på det innlegg som Guttorm Hansen holdt — tilsier at saken er best tjent med at det forslag som her er utformet, blir oversendt til utenrikskomiteen. Der vil forslaget ligge godt, og jeg tror ikke det blir dårligere ved at det blir liggende noen uker eller noen måneder. Altså, vi støtter Arbeiderpartiets ønske om realitetsvotering. Hvis det blir realitetsvotering, skal ingen være i tvil om hvordan SV vil stemme. Hvis det ikke blir realitetsvotering, vil vi ikke gravlegge forslaget. Vi vil heller ha det oversendt til komiteen. Einar Førde: SVs årelange og målmedvetne arbeid her i salen for å samle dei størst moglege og breiast moglege fleirtal om sakene. Det kunne vere nokon kvar, særleg i Arbeidarpartiet, som kunne bidra med iallfall fotnotar til den historia. Men eg skal la temaet ligge her og nå. Eg tok ordet for å prøve å forklare representanten Velsand kva eg meiner med at dette framlegget ved ei oversending i denne omgang blir gravlagt. Eg vil gjerne forsikre Velsand om at dette framlegget er ein del av det grunnlaget som utanrikskomiteen under einkvar omstendighet kjem til å handsame når vi skal avgi denne innstillinga ein gong ut på våren. Det skal ikkje stå på Arbeidarpartiets representantar når det gjeld å framheve dei synsmåtane som her ligg i framlegget, også ved det høvet. Men det eg vil prøve å få hr. Velsand til å forstå, er at ei slik handsaming av saka fratar Stortinget utvegen til å påverke for det første NATO-møtet som kjem dei første dagane, FN-avstemningane i haust, nedrustingskonferansen i Stockholm og fleire andre viktige høve der Norge skal markere eit syn der desse spørsmåla bør stå sentralt frå norsk side. Og vi har altså konstatert at vi delvis har hatt ein realitetsdebatt om desse forslaga her i dag, der det største av regjeringspartia aktivt har argumentert mot realiteten i denne saka. Nå høyrde eg også til mi store overrasking at representanten Synnes argumenterte mot realiteten i dei to punkta som her står sentralt i framlegget. Arbeidarpartiet har ikkje så god tid at vi kan fråskrive oss utvegen til å prøve å påverke i den kritiske fasen vi nå er i i nedrustingsutviklinga — eller opprustingsutviklinga — i Europa. Og det synest eg skulle vere ei rimeleg haldning også frå Velsand si side med den fortida han har i desse spørsmåla. Harald Synnes (fra salen): Hr. president, kan jeg få oppklare en misforståelse? Presidenten: Var det en misforståelse hos hr. Førde? Harald Synnes (fra salen): Ja. Presidenten: Hr. Synnes får ordet til et kort innlegg. Harald Synnes: Jeg skal være meget kort Jeg argumenterte ikke mot realiteten. Jeg bare påpekte at innholdet i punkt 2 er i klar konflikt med vedtak som Stortinget har gjort i nær fortid, og det har jeg en viss respekt for. 1983. Em. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenrjksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. Arne Skauge: Det bør være på sin plass å bemerke, når hr. Førde sier at Stortinget fråskriver seg muligheten til å påvirke Regjeringens politikk i forbindelse med forestående NATO-møter, at de forestående møter faktisk har vært kjent i lang tid. Stortinget hadde en bred og omfattende behandling av dette spørsmål for vel 14 dager siden nettopp for bl.a. å gi retningslinjer for Regjeringens behandling av slike saker. Det var til og med en votering i Stortinget som gav et flertall for en del av et element som ligger i det forslaget som Arbeiderpartiet tar frem igjen nå. Og da må man spørre hvorfor dette forslag settes frem. Er det et forsøk på å bruke saksbehandlingsteknikk for å splitte de borgerlige partiene? I så fall har det mislykkes fordi et stort flertall i Stortinget i dag sier nei til å bruke saksbehandlingsteknikk for å kjøre denne saken opp på en slik måte som det har vært gjort denne gangen. Presidenten: Presidenten vil antyde at han nå anser det vanskelig å få frem nye argumenter i saken. Arent M. Henriksen: Jeg er enig med presidenten. Men det er viktig at de som er der, sitter fast, og jeg skal derfor kommentere hr. Synnes'. Hr. Synnes sa at han ikke har det nødvendige grunnlag for å ta stilling til Arbeiderpartiets forslag. Da må jeg jo si at vi er mange steg tilbake. Jeg trodde at problemet for hr. Synnes i den voteringen vi nå står foran, er at han har grunnlaget, men kan ikke ta følgen av det. Det ble jo bekreftet av det som hr. Skauge sa. Den faktiske situasjonen er at det har vært og kommer til å være et flertall for disse forslagene ennå i lang tid framover. Men den regjeringa vi har, er tuftet på det grunnlag at dette flertallet ikke kan komme til uttrykk, og det tror jeg vi må leve med. Det viser også hvor uhyre svakt Regjeringa sitter. Den sitter altså på et grunnlag som ikke eksisterer, det bare tvinges fram. Einar Førde: Eg vil gjerne berre til den siste merknaden frå Skauge avvise at Arbeidarpartiet har sett fram dette forslaget for å drive ei slags utidig sakstrenering eller gjenta tidlegare standpunkt. Eg vil berre minne om ein bakgrunn for dette framlegget som alle her i denne salen kjenner. Sia Stortinget den 21. START-forhandlingane kjem til å havarere. For dei aller fleste menneske på det europeiske kontinentet er dette så viktige ting at dei vil finne det rimeleg at det er grunnlag for å drøfte desse sakene på nytt. Ingenting av dette låg til grunn da Stortinget drøfta desse sakene den 21. november. Og dersom eg skjønte dei kjende artikkelforfattarane rett, Tungesvik og Furnes, så var heile årsaka til at dei nå har byrja å skrive artiklar, nettopp også at dei har tatt inn over seg desse nye og viktige realitetane, nemleg at opprustingsspøkelset har kome mykje nærare innpå oss. Eg må avvise at ikkje dette skulle vere tilstrekkeleg grunnlag for her å ta opp både framlegg og ein debatt om desse sakene. Og eg vil legge til: Arbeidarpartiet har i denne debatten lagt stor vinn på å begrense sine innlegg om denne saka for at ho ikkje skulle kome i vegen for alle dei andre viktige spørsmål vi har drøfta i dag. Det kunne vore grunnlag for ein mykje lengre debatt. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet: I. På statsbudsjettet for 1984 bevilges under følgende kapitler og med slik fordeling på de enkelte poster som foreslått i proposisjonene med de endringer som er foreslått i denne innstillingen: A. Utenriksdepartementet. Utgifter: Kap. 100. Utenriksdepartementet kr. 78 949 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3 fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet økes med 5 000 000 kr. Det er videre forslag nr. 6 fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 100, postene 01 —11 reduseres med 5 000 000 kr. Det voteres først over hr. Røsjordes forslag, og faller det, alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 5 stemmer. Forhandlinger i Stortinget nr. 121. 1983. Em. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. Videre var innstillet: Kap. 105. Presse- og kulturformål kr. 18 667 000 Presidenten: Her foreligger det fire awikende forslag. Det er forslag nr. 1 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre. Det er forslag nr. 2 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet. Det er forslag nr. 3 fra Hans Hammond Rossbach på vegne av Venstre, og det er forslag nr. 6 fra Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet. Presidenten vil først la votere over hr. Røsjordes forslag om at kap. 105, post 73 reduseres med 250 000 kr., post 76 reduseres med 400 000 kr., post 77 reduseres med 600 000 kr. og post 80 reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Vi må nå votere over enkelte poster under kapitlet. Forslag nr. 2 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet går ut på at kap. 105, post 11.5 økes med 150 000 kr. Forslag nr. 3 fra Hans Hammond Rossbach på vegne av Venstre går ut på at kap. 105, post 11.5 økes med 500 000 kr. Det vil først bli votert over hr. Rossbachs forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Forslag nr. 1 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre går ut på at kap. 105, post 73 økes med 55 000 kr. og post 77 økes med 100 000 kr. Votering: 1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. 2. Komiteens innstilling til de øvrige poster under kap. 105 bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 109. Grensemerking kr. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 111. Utenriksrepresentasjonen kr. 145 214 000 Presidenten: Her foreligger fire awikende forslag. Det er forslag nr. 2 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet om at kap. 111, post 01 økes med 350 000 kr. og post 11 økes med 150 000 kr. Det er forslag nr. 3 fra Hans Hammond Rossbach på vegne av Venstre om at kap. 111, post 01 økes med 2 000 000 kr. og post 11 økes med 500 000 kr. Det er følgende forslag - forslag nr. 5 — fra Stein Ørnhøi på vegne av SV: «Kap. 111. Utenriksrepresentasjon, økes med kr. 4 000 000. Bevilgningen øremerkes opprettelse av ambassade i Havana.» Og det er endelig forslag nr. 6 fra Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 111, postene 01 —11 reduseres med 7 000 000 kr. Det vil først bli votert over hr. Røsjordes forslag. Faller det, voteres det over hr. Ørnhøis forslag, og hvis det faller, voteres det over hr. Rossbachs forslag. Hvis også det faller, voteres det så alternativt mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt 2. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 3. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 4. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 112. Særavtale for utenrikstjenestemennkr. 53 849 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 120. Tilskudd til internasjonale organisasjoner kr. Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det ene er forslag nr. 1 fra Guttorm Hansen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om at kap. 120, post 85.2 økes med 100 000 kr. Det andre er forslag nr. 6 fra Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 120, post 75 reduseres med 1 500 000 kr. Det vil først bli votert over hr. Røs jordes forslag, og hvis det faller, alternativt mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Guttorm Hansens forslag bifaltes innstillingen med 82 mot 71 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 122. Deltaking i internasjonale organisasjoner kr. 12 853 000 Presideneten: Her foreligger det et forslag fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kap. 122, post 11 reduseres med 2 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 140. Tilskudd til FN-sambandet kr. 2 100 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 141. Tilskudd til fond under De Forente Nasjoner kr. 9 500 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 1, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre, ora at post 70 økes med 500 000 kr. og post 71 med 500 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 82 mot 71 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 142. Hjelp til flyktninger kr. 242 500 000 Presidenten: Under dette kapitlet må presidenten la votere over de enkelte poster. Til post 70 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at posten økes med 5 000 000 kr. Og det er forslag nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre, om at posten økes med 30 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Rossbachs forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 71 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at posten økes med 10 000 000 kr. Så er det forslag nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre om at posten økes med 30 000 000 kr. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 84 mot 69 stemmer. Presidenten: Til post 72 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 72.1 økes med 10 000 000 kr. Så er det forslag nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre om at posten økes med 15 000 000 kr. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 73 foreligger et awikende forslag, nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre om at posten økes med 10 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Presidenten: Til post 74 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om at posten økes med 10 000 000 kr. Videre er det forslag nr. 5, fremsatt av hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 142. Hjelp til flyktninger, post 74 Tilskudd til flyktninger fra Latin-Amerika, kan overføres, økes med kr. 35 000 000» Presidenten lar først votere over Stein Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 143. Hjelp ved naturkatastrofer og ekstraordinære bidrag til internasjonalt humanitært hjelpearbeid kr. 99 375 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet økes med 15 000 000 kr. Så er det forslag nr. 5, fremsatt av hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 143. Hjelp ved naturkatastrofer og ekstraordinært bidrag til internasjonalt humanitært hjelpearbeid, økes med kr. 100 000 000.» Presidenten lar først votere over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 144. Administrasjon av Utenriksdepartementets andel av utviklingshjelpen kr. 2 333 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01 — 11 reduseres med 500 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Inntekter: Kap. 3111. Utenriksrepresentasjonen kr. 3 059 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: B. Departementet for utviklingshjelp. Utgifter: Kap. 150. Departementet for utviklingshjelp — Direktoratet for utviklingshjelp kr. 65 049 000 Presidenten: Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 01 og 11 økes med 3 500 000 kr. Så er det forslag nr. 3, fremsatt av Hans Hammond Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet økes med 6 000 000 kr. Endelig er det forslag nr. 6, fremsatt av Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 01 —11 reduseres med 16 500 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Røsjordes forslag. Hvis det faller, voteres over hr. (Presidenten) Rossbachs forslag. Skulle også det falle, voteres alternativt mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifall 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 151. Praktisk-kommersiell veiledning for utviklingsland ved eksport til Norge kr. 3 512 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var inntillet: Kap. 161. Direktoratet for utviklingshjelps representasjon i utlandet kr. 40 885 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 15 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 162. Opplysningsarbeid kr. 16 640 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at kapitlet reduseres med 11000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 165. Bilateral bistand I kr. Presidenten: Her blir det igjen nødvendig å votere over de enkelte poster. Det foreligger et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 01 og 11 reduseres med 90 000 000 kr., og at post 45 reduseres med 4 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til postene 70 og 71 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 70, Tilskudd til Kenya, reduseres til 0 og post 71, Tilskudd til Sri Lanka, reduseres med 42 900 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 reduseres med 50 000 000 kr. og post 71 reduseres med 50 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Røsjordes forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til postene 72 og 73 foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra fru Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 72 økes med 15 000 000 kr., og post 73 økes med 5 000 000 kr. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 72 økes med 50 000 000 kr., og post 73 økes med 20 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 72 reduseres med 220 000 000 kr., og post 73 reduseres med 65 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Rossbachs forslag. Skulle også dette falle, voteres alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. Forhandlinger i Stortinget nr. 122. 1983. Em. 7. des. — Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 77 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 77 økes med 20 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde om at post 77 reduseres med 25 000 000 kr. Man voterer først over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Presidenten: Til postene 80 og 81 foreligger et awikende forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde om at post 80 reduseres med 100 000 000 kr. og post 81 reduseres med 120 000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 83 foreligger følgende forslag, nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Post 83 Tilskudd til Vietnam, føres opp med kr. 200 000 000.» Votering: Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Til post 84 foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 1, fra fru Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om at post 84 reduseres med 10 000 000 kr. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 84, Tilskudd til Pakistan reduseres til 0. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 84 reduseres med 65 000 000 kr. Man voterer først over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Røsjordes forslag. alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 79 mot 75 stemmer. Presidenten: Til post 86 foreligger fire awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra fru Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 86 økes med 10 000 000 kr. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 86 økes med 25 000 000 kr. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 86, Mosambik økes med 110 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 86 reduseres med 70 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Rossbachs forslag, og skulle også det falle, voteres alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 4. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 81 mot 71 stemmer. Presidenten: Man er da ferdig med voteringen over kap. 165. Videre var innstillet: Kap. 166. Bilateral bistand II kr. 290 400 000 Presidenten: Her må vi også votere over kapitlets enkelte poster. Til post 70 foreligger et awikende forslag. Det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70, Tilskudd til Portugal reduseres med 11000 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 71 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 71, tilskudd til Jamaica reduseres til 0. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 71 reduseres med 5 000 000 kr. Presidenten finner at disse to forslagene er identiske idet begge forslag innebærer at posten føres opp med null. Det voteres da alternativt mellom innstillingen og forslaget fra hr. Ørnhøi og hr. Røsjorde. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Stein Ørnhøis og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 7 stemmer. Presidenten: Til post 73 foreligger fire awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra fru Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 73 økes med 5 000 000 kr. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 73 økes med 25 000 000 kr. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 73, tilskudd til Zimbabwe økes med 115 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 73 reduseres med 50 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres over hr. Rossbachs forslag. Skulle også dette falle, voteres alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 3. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 4. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 74 foreligger tre forslag. Det er forslag nr. 2, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 74 økes med 30 000 000 kr. Det er forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at post 74, tilskudd til Nicaragua, føres opp med 200 000 000 kr. Og det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 74 økes med 50 000 000 kr. Presidenten vil først la votere over hr. Ørnhøis forslag, deretter over hr. Rossbachs forslag og til slutt over Liv Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 3. Liv Aasens forslag ble med 83 mot 71 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Vi kommer så til postene 77, 81, 82 og 83. Her foreligger et awikende forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 77 Bilateral bistand 2, Kina reduseres med 32 000 000 kr., post 81, Bilateral bistand 2, vei reduseres med 5 000 000 kr., post 82, Bilateral bistand 2, Madagaskar reduseres med 18 000 000 kr., og post 83, Bilateral bistand 2, Egypt reduseres med 1 400 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til postene 84 og 85 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 84 økes med 35 000 000 kr. og post 85 økes med 15 000 000 kr. Det er videre forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet ora at post 84, bilateral bistand 2, miljøvern reduseres med 10 000 000 kr. og post 85 Bilateral bistand, tiltak kvinner reduseres med 10 000 000 kr. Presidenten lar først votere over hr. Rossbachs forslag og deretter alternativt mellom innstillingen og hr. Røsjordes forslag. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Vi er kommet til post 87. Her foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 87 økes med 10 000 000 kr. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 87 økes med 90 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. vegne av Fremskrittspartiet om at post 87 reduseres med 110 000 000 kr. Det voteres først over Hans J. Røsjordes forslag. Faller det, voteres over Hans Hammond Rossbachs forslag. Faller også det, voteres alternativt mellom innstillingen og Liv Aasens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 89 foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 89 økes med 7 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 89 reduseres med 3 000 000 kr. Det voteres først over Hans Hammond Rossbachs forslag. Faller det, voteres alternativt mellom innstillingen og Hans J. Røsjordes forslag. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Vi kommer så til kap. 166, ny post Angola. Her har Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre tatt opp forslag, nr. 1, om at ny post Angola økes med 20 000 kr. Videre foreligger et forslag, nr. 5, fra Stein Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Ny post Tilskudd til Angola føres opp med kr. 200 000 000.» Det voteres først over Stein Ørnhøis forslag. Faller det, voteres over Liv Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. 2. Liv Aasens forslag ble med 81 mot 73 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Under kap. 166 foreligger så et forslag, nr. 1, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om at ny post Lesotho økes med 5 000 000 kr. Votering: Liv Aasens forslag ble med 83 mot 71 stemmer ikke bifalt Presidenten: Videre foreligger under kap. 166 et forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Ny post Tilskudd til Cuba, føres opp med kr. 50 000 000.» Votering: Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifalt. Presidenten: Dermed skulle vi være ferdige med kap. 116. Videre var innstillet: Kap. 170. Private organisasjoner kr. 200 000 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet økes med 45 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 økes med 75 000 000 kr. Det voteres først over Hans J. Røsjordes forslag. Faller det, voteres alternativt mellom innstillingen og Hans Hammond Rossbachs forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 9 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 175. Fredskorps kr. 35 100 000 Presidenten: Her foreligger to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet økes med 5 000 000 kr. Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at postene 01, 11 og 45 reduseres med 15 000 000 kr. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 5 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 177. Nordiske prosjekter kr. 12 300 000 Presidenten: Her foreligger det et awikende forslag, nr. 6 fra Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere post 72, Tilskudd til Tanzania, med 5 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bif altes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 179. Tilskudd til forskning kr. 15 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 180. Låneordning for utvikling av næringslivet i utviklingsland kr. 40 000 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om å øke kapitlet med 10 mill. kr., og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å øke post 90 med 35 mill. kr. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 9 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 181. Garantier ved eksport til og investeringer i utviklingsland kr. 20 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 182. Støtte til næringslivets engasjementer kr. 15 000 000 Presidenten: Her foreligger det et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å øke post 70 med 35 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 184. Bilateral bistand administrert av internasjonale organisasjoner kr. 282 750 000 Presidenten: Her må vi votere over de enkelte poster. Til post 11 foreligger det ingen awikende forslag, og posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Til post 70 foreligger det tre avvikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om å øke posten med 33 mill. kr. Det er følgende forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 184. Bilateral bistand administrert av internasjonale organisasjoner (multi-bi), Post 70 Det internasjonale utviklingsfond (IDA)/Verdensbanken (IBRD), reduseres til kr. 0.» Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere posten med 117 mill. kr. Presidenten er kommet til at hr. Ørnhøis og hr. Røsjordes forslag er like. Vi stemmer først over disse forslag, og hvis de faller, alternativt mellom innstillingen og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis og Hans E. Røsjordes forslag ble mot 7 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Presidenten: Vi kommer så til post 71. Her foreligger et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere posten med 50 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 72 foreligger det et avvikende forslag nr. 1, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om å redusere posten med 7 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 82 mot 70 stemmer. Presidenten: Til post 73 foreligger ingen avvikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Til post 74 foreligger det et avvikende forslag, nr. 1, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet og Venstre om å øke posten med 5 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 82 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 75 foreligger ingen avvikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Til post 76 foreligger tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av fru Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om å øke posten med 7 mill. kr. Det er forslag nr. 3, fremsatt av hr. Rossbach på vegne av Venstre om å øke posten med 3,5 mill. kr. og endelig følgende forslag, nr. 5, fra Stein Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Post 76 De Forente Nasjoners organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO), økes med kr. 50 000 000. Beløpet øremerkes med 25 mill. til Nicaragua og 25 mill. til Cuba. Presidenten vil først la votere over hr. Ørnhøis forslag. Om det skulle falle, voteres det over hr. Rossbachs forslag. Skulle det også falle, voteres alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bif alt. 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Til post 77 foreligger det ett avvikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere posten med 8,5 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 79 foreligger det ingen awikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 185. Multilateral bistand under De Forente nasjoner (FN) kr. 939 214 000 Presidenten: Vi må også her ta voteringen postvls. Til post 70 foreligger det et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere post 70.2 med 5,4 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 71 foreligger det to avvikende forslag. Det er forslag nr. 2, fremsatt av Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om å øke post 71.3 med 5 mill. kr., og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere post 71.2 med 45 mill. kr., redusere post 71.3 med 22 mill. kr., øke post 71.5 med 2 mill. kr. og redusere post 71.7 med 2 mill. kr. Presidenten vil først la votere over hr. Røsjordes forslag, og om dette skulle falle, deretter alternativt mellom innstillingen og fru Aasens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 85 mot 69 stemmer. Presidenten: Det foreligger videre under kap. 185 et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av Hans J. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om å redusere post 72 med 1 mill. kr., post 73 med 883 000 kr. og post 74 med 30 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Når det gjelder post 75 under dette kapittel, føreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 75 økes med 7 mill. kr., og forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 75.2 reduseres med 7 mill. kr. Presidenten lar først votere over hr. Rossbachs forslag. Skulle det falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Røsjordes forslag. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 76 er det ingen awikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Når det gjelder post 77, føreligger det et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at denne post reduseres med 100 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Til post 78 er det ingen awikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Når det gjelder post 79, føreligger det et awikende forslag, nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre, om at denne post økes med 20 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 5 stemmer. Presidenten: Til post 82 er det ingen awikende forslag. Posten tas opp til votering. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Når det gjelder post 83, føreligger det et awikende forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at posten reduseres med 800 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Når det gjelder post 85, føreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 85 økes med 5 mill. kr., og forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 85 økes med 25 mill. kr. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 83 mot 71 stemmer. Presidenten: Når det gjelder post 87, føreligger det tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at post 87 økes med 5 mill. kr., forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 87 økes med 50 mill. kr., og endelig forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 87 reduseres med 280 mill. kr. Presidenten vil først la votere over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres det over hr. Rossbachs forslag. Skulle også det falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og fru Liv Aasens forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifalt. 2. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 5 stemmer ikke bifalt. 3. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 82 mot 72 stemmer. Presidenten: Når det gjelder postene 88 og 89, foreligger det et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet, om at post 88 reduseres med 1 mill. kr. og post 89 reduseres med 6 550 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 186. Multilateral bistand under internasjonale finansieringsinstitusjoner kr. 529 740 000 Presidenten: Under dette kapittel må man også votere over de enkelte poster. Når det gjelder postene 70 og 71, foreligger det et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 reduseres med 1 mill. kr. og post 71 reduseres med 1 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Presidenten: Når det gjelder post 90, foreligger det to awikende forslag. Det er følgende forslag, nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Kap. 186. Multilateral bistand under internasjonale finansieringsinstitusj oner, Post 90 Innskudd i Verdensbanken (IBRD), reduseres til kr. 0» Og det er forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 90 reduseres med 30 mill. kr. Disse to forslagene er like. Presidenten lar votere alternativt mellom komiteens innstilling og disse to forslagene. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslagene fra Stein Ørnhøi og Hans J. Røsjorde bifaltes innstillingen mot 7 stemmer. Presidenten: Når det gjelder post 91, foreligger det tre awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 91 økes med 40 mill. kr. Videre er det forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Post. 91 Innskudd i Det internasjonale utviklingsfond (IDA) reduseres til kr. 0» Og så er det forslag nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet, om at post 91 reduseres med 367 mill. kr. Hr. Ørnhøis og hr. Røsjordes forslag er like. Presidenten vil først la votere over forslagene fra hr. Ørnhøi og hr. Røsjorde. Skulle de falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Forslagene fra Stein Ørnhøi og Hans J. Røsjorde ble mot 7 stemmer ikke bifalt. 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Presidenten: Når det gjelder postene 92, 93, 94 og 96, foreligger det et awikende forslag, nr. 6, fra hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet. Det går ut på at post 92 reduseres med 3 mill. kr., post 93 med 37 500 000 kr., post 94 med 74 mill. kr. og post 96 med 16 240 000 kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 194. Ymse multilaterale bistandstiltak kr. 58 800 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 85 økes med 300 000 kr., og forslag nr. 6, fra hr. reduseres med 3 500 000 kr. og post 85 med 800 000 kr. Presidenten vil først la votere over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 2 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 195. Hjelp ved naturkatastrofer kr. 73 200 000 Presidenten: Her foreligger det to awikende forslag. Det er forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at post 70 økes med 10 mill. kr., og forslag nr. 5, fra hr. Ørnhøi på vegne av Sosialistisk Venstreparti om at dette kapittel økes med 100 mill. kr. Presidenten lar først votere over hr. Ørnhøis forslag. Skulle det falle, voteres det alternativt mellom komiteens innstilling og hr. Rossbachs forslag. Votering: 1. Stein Ørnhøis forslag ble mot 3 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Hammond Rossbachs forslag bifaltes innstillingen mot 5 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 199. Til dekning av ymse hjelpetiltak, kan overføres kr. 399 066 000 Presidenten: Det foreligger her tre awikende forslag. Det er forslag nr. 2, fra Liv Aasen på vegne av Arbeiderpartiet om at kapitlet reduseres med 165 240 000 kr., forslag nr. 3, fra hr. Rossbach på vegne av Venstre om at kapitlet reduseres med 94 mill. kr., og forslag nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet, om at post 70 reduseres med 355 mill. kr. Det vil først bli votert over hr. Røsjordes forslag. Skulle det falle, voteres det over forslaget fra hr. Rossbach. Faller også det forslaget, voteres alternativt mellom innstillingen og Liv Aasens forslag. Votering: Hans J. Røsjordes forslag ble mot 4 stemmer ikke bifall Presidenten: Hr. Rossbachs forslag tas opp til votering. Hans Hammond Rossbach (fra salen): Ville det ikke være mer naturlig først å stemme over det forslaget som reduserer kapitlet med ca. 165 mill. kr., istedenfor det som reduserer kapitlet med 94 mill. kr.? Det vil da bli stemt over det mest ytterliggående forslaget først. Presidenten: Hr. Rossbach kan ha rett i det. Kjell Magne Fredheim: De reduksjoner som foreslås her av Venstre og Arbeiderpartiet, er en konsekvens av tidligere vedtak, så jeg tror nok ikke dette stemmer. Presidenten: Så vidt presidenten forstår, godtar hr. Rossbach den foreslåtte voteringsmåte. Votering: 1. Hans Hammond Rossbachs forslag ble mot 2 stemmer ikke bifall 2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Liv Aasens forslag bifaltes innstillingen med 78 mot 72 stemmer. Presidenten: Hr. Ørnhøi har tatt opp følgende forslag, nr. 5, på vegne av Sosialistisk Venstreparti: «Utgiftene til UNIFIL-styrkene blir i sin helhet å dekke under Forsvarsdepartementets budsjett.» Votering: Stein Ørnhøis forslag ble mot 5 stemmer ikke bifall Videre var innstillet: C. Justis- og politidepartementet. Utgifter: Kap. 480. Svalbardbudsjettet kr. 38 345 000 D. Departementet for handel og skipsfart. Utgifter: Kap. 802. Deltaking i internasjonale organisasjoner kr. 13 487 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: Kap. 821. Eksportfremmende tiltak kr. 20 000 000 Presidenten: Her føreligger det et awikende forslag, nr. 6, fremsatt av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 økes med 20 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Kap. 822. Støtte ved eksport til utviklingsland kr. 139 000 000 Presidenten: Her foreligger et awikende forslag, nr. 6, tatt opp av hr. Røsjorde på vegne av Fremskrittspartiet om at post 70 reduseres med 139 mill. kr. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans J. Røsjordes forslag bifaltes innstillingen mot 4 stemmer. Videre var innstillet: Inntekter: Kap. 3821. Provisjon for statsgaranti for private låneopptak i utlandet kr. 2 000 000 » 3822. Provisjon for statsgaranti for kreditter ved innenlandske skipsleveranser kr. 7 000 000 E. Miljøverndepartementet. Utgifter: Kap. 1412. Norsk Polarinstitutt kr. 25 974 000 Inntekter: Kap. 4412. Norsk Polarinstitutt kr. 1 755 000 11. Utenriksdepartementet bemyndiges til i samråd med Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet å foreta regulering av utetilleggene for utenrikske tjenestemenn i budsjetterminen som følge av endring av priser, valutakurser, beskatning og regulativlønn, eller andre forhold av betydning for fastsettelse av utetillegg. 111. Utenriksdepartementet gis bestillingsfullmakt til anskaffelse av nytt sentralbord med nødvendige omstillinger til en overslagspris pr. 1. januar 1983 på kr. 2 850 000, hvorav kr. 1 450 000 er foreslått utgiftsført i 1984 under kap. 0100, post 45, resten under samme post i 1985. IV. Bevilgningen under kap. 0112, post 01 up. 9 — Lønn og godtgjørelser — forutsettes å være bundel V. Bevilgningen under kap. 0111, post 11 u.p. 6 — Representasjonstillegg - forutsettes å være bundet. VI. Utenriksdepartementet gis generell fullmakt til å seige og makeskifte fast eiendom i utlandet i tilknytning til utenrikstjenesten. Fullmakten forutsettes gitt for en og samme budsjettermin. Det er en forutsetning at inntekter og utgifter i den enkelte transaksjon bruttoføres. Det gis adgang til overskridelse av kjøpsbevilgningen under kap. 0111, post 49 mot tilsvarende inntekt under kap. 3111, post 41. Salgsinntekter. VII. Direktoratet for utviklingshjelp bemyndiges til å gi forhåndstilsagn om investeringsstøtte utover rammen av bevilgningen for 1984 med inntil følgende beløp: Kap. 0170. (nytt) Private organisasjoner 70. Tilskudd, kan overføres kr. 40 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: VIII. Departementet for utviklingshjelp bemyndiges til å foreta bestilling av varer m.m. utover rammen av bevilgningene for 1984 med følgende beløp: Kap. 0615. Bilateral bistand I 70. Tilskudd til Kenya, kan overføres kr. 10 000 000 Stein Ørnhøi: Vi vil gjerne at voteringa over VIII blir lagt opp slik at det er mulig for oss å stemme mot postene 70, 71 og 84. 1983. Em. 7. des. — Bev. på statsbudsjv 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mil. Presidenten: Voteringen vil bli lagt opp slikt. Votering: Komiteens innstilling til VIII post 70 bifaltes mot 3 stemmer. Videre var innstillet under VIII: 71. Tilskudd til Sri Lanka, kan overføres kr. 10 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 5 stemmer. Videre var innstillet under VIII: 72. Tilskudd til Tanzania, kan overføres kr. 20 000 000 73. Tilskudd til Zambia, kan overføres kr. 10 000 000 80. Tilskudd til India, kan overføres kr. 20 000 000 81. Tilskudd til Bangladesh, kan overføres kr. 20 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet under VIII: 84. Tilskudd til Pakistan, kan overføres kr. 20 000 000 Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 3 stemmer. Videre var innstillet: 86. Tilskudd til Mosambik, kan overføres kr. 10 000 000 Kap. 0185. Multilateral bistand under De Forente Nasjoner (FN) 77. Verdens Matvareprogram under FAO, kan overføres kr. 25 000 000 DC Departementet for utviklingshjelp bemyndiges til å gi forhåndstilsagn om lån i budsjettåret med inntil følgende beløp: Kap. 0180. Låneordning for utvikling av næringslivet i utviklingsland 90. Innskudd/lån, kan overføres kr. X. Departementet for utviklingshjelp i samråd med vedkommende fagdepartement gis fullmakt til å overskride bevilgningene til de statsinstitusjoner som utfører oppdrag for Direktoratet for utviklingshjelp med til sammen 3,5 mill. kroner. Innenfor rammen av dette beløp gis Departementet for utviklingshjelp adgang til å opprette 16 stillingshjemler av ett års varighet i andre statsinstitusjoner. XI. Departementet for utviklingshjelp bemyndiges til å overføre tjenestemenn f ra Direktoratet for utviklingshjelp til direktoratets stedlige representasjoner i utlandet for periodisk å styrke representasjonene ved gjennomføring av nærmere spesifiserte bistandsprosjekter. XII. Departementet for utviklingshjelp gis fullmakt til å overskride kap. 0165, post 01 mot tilsvarende innsparing under kap. 0165, post 11 og omvendt. XIII. Departementet for utviklingshjelp bemyndiges til å ansette inntil 25 medarbeidere ved Direktoratet for utviklingshjelps stedlige representasjoner. Ansettelsen skjer på to-års kontrakter og innenfor gitte bevilgningsrammer under kap. 0165, post 01, 11 og 45. XTV. Departementet for utviklingshjelp gis fullmakt til å overskride kap. 0165, postene 70, 71, 72, 73, 77, 80, 81, 84 og 86 mot tilsvarende innsparinger under kap. 0615, postene 01 og 11 og omvendt. XV. Departementet for utviklingshjelp bemyndiges til å gi forhåndstilsagn om støtte til næringslivets engasjementer i utviklingsland med inntil følgende beløp: Kap. 0182. Støtte til næringslivets engasjementer i utviklingsland: 70. Tilskudd til næringslivets engasjementer i utviklingsland, kan overføres kr. 15 000 000 XVI. Departementet for utviklingshjelp gis fullmakt til å stille garantier for 5 mill. kroner for å minske norske importørers risiko ved direkte import fra utviklingsland. 1983. Em. 7. des. - Bev. på statsbudsj. 1984 vedk. Utenriksdep. og Dep. for utviklingshjelp mfl. hovedsamarbeidsland og de minst utviklede land. Ordningen begrenses videre til å gjelde produkter som omfattes av det norske tollpreferansesystem (GSP) for import fra utviklingsland, samt til etablering av nye handelsforbindelser. XVII. Det gis fullmakt til å stille garantier for 25 mill. kroner til dekning av inntil halvparten av bedriftenes tap forbundet med forundersøkelser og anbudsutarbeidelse for eksport av hele anlegg 0.1. til utviklingsland og statshandelsland. Ordningen gjøres gjeldende også for eksport av konsulent- og skipsfartstjenester. Oppfyllelse av garantiene skal skje med inntil 6 mill. kroner innenfor den gitte bevilgning under kap. 821, Eksportfremmende tiltak. XVIII. Stortingets vedtak av 27. november 1968 om statutter for Rådet for Direktoratet for utviklingshjelp oppheves med virkning fra 1. januar 1984. XLX. Departementet for utviklingshjelp gis fullmakt til å treffe beslutning om bruk av midler under kap. 0199 når de totale utgifter ikke overstiger kr. 1 500 000. Beslutning om bruk av midler utover dette beløp og inntil 5 mill. kroner treffes av Kongen. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Vi er da ferdige med selve buds j ettbehandlingen. Vi kommer så til det forslag som Gro Harlem Brundtland har tatt opp på vegne av Arbeiderpartiet. Jo Benkow: I et tidligere innlegg i dag, antydet jeg at jeg ville fremme et forslag om behandlingsmåten når dét gjelder forslag nr. 4 fra Arbeiderpartiets leder, og jeg vil, i første omgang rett og slett bare foreslå, på vegne av meg seiv, Johan Buttedahl og Harald Synnes, at forslag nr. 4 oversendes utenriks- og konstitusjonskomiteen for behandling i forbindelse med Stmeld. nr. 101 for 1981-82 om sikkerhet og nedrustning. Personlig føler jeg ikke noe utpreget behov for å begrunne dette ytterligere, idet jeg synes det er relativt grundig gjort, men ber om eventuelt å få komme tilbake dersom det blir en lengre debatt om spørsmålet Gro Harlem Brundtland: forslaget bør settes under realitetsvotering, og at det er det som har vært Arbeiderpartiets intensjon med forslaget. Vi ønsker derfor at det spørsmålet må avgjøres først. Hvis representanter i Stortinget ønsker å avvise realitetsvotering, bør det spørsmålet tas opp først. Når det gjelder hr. Benkows forslag — og jeg forutsetter da at vi først får en avklaring av behandlingen av forslaget, og at Stortinget i tilfelle avviser realitetsvotering mot Arbeiderpartiets ønske — så er vår holdning den at vi vil stemme mot oversendelse av dette forslaget til komiteen. Det skyldes at en slik manøvrering er et rent skuespill og ikke har noe med intensjonene i dette forslaget å gjøre slik det er fremsatt under denne debatten, og som har med den aktuelle situasjon i de kommende dager og uker å gjøre. Jeg går for øvrig ut fra at representanten Benkow ikke tror at Arbeiderpartiet trenger hjelp fra hr. Benkow for å få fremmet forslag i forbindelse med innstillingen til stortingsmeldingen om sikkerhet og nedrustning når den tid kommer, og at det forslag vi i dag har fremmet, trenger å bli minnet om ved å oversendes til komiteen. Det er selvfølgelig opp til komiteen og de ulike fraksjoner å ta opp de forslag man ønsker i forbindelse med behandlingen av den nevnte melding som ligger i komiteen. Men det må ikke forhindre Stortinget i å ha en oppfatning om den situasjon vi i dag er oppe i, og det er altså en annen skål. Jo Benkow: Det er helt riktig at jeg ikke har satt frem dette forslaget på vegne av de nevnte parlamentariske ledere for å komme Arbeiderpartiet til unnsetning. Dersom jeg skulle ha ordlagt meg slik at man har fått det inntrykket, beklager jeg det. Jeg tror også at Guttorm Hansen har rett i at det er uvanlig, men personlig finner jeg hele fremgangsmåten når det gjelder dette forslaget, høyst uvanlig. Det er en sak som ikke knytter seg til de saker som vi har på kartet i dag. Det er fremsatt av et medlem av utenrikskomiteen. Det er da formelt uangripelig. Den fremgangsmåten jeg ber om, er like formelt uangripelig, men er også usedvanlig, fordi hele saksforløpet og forslaget slik det føreligger, er tilsvarende usedvanlig. La meg også få nevne — jeg har ikke hatt noe ønske om å forlenge dette møtet, det blir langt nok uten min medvirkning — siden hr. Fredheim mente vår opptreden er diktert ut fra det hensyn å hindre at forslaget kan behandles skikkelig, at jeg kan ikke med mitt beste skjønn si at den debatt vi har ført i dag, kan sies å være en skikkelig behandling av dette. Jeg ante også milde bebreidelser for at vi hadde gitt oss inn på en realitetsdebatt. begrunnelser for den fremgangsmåte vi nå ønsker når det gjelder forslagets videre skjebne. Guttorm Hansen: Jeg konstaterer at det nå ikke bare er Høyres parlamentariske leder, men også lederne for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som er forslagsstillere ved denne meget uvanlige saksbehandling i Stortinget. Jeg vil gjerne spørre d'herrer om de har tenkt at denne form for saksbehandling skal bli presedensdannende for en måte å få übehagelige forslag bort på. Hvis det er slik, vil jeg gjerne ha det bekreftet; for det er klart at også Arbeiderpartiet vil ta til etterretning den form for politisk manøvrering som man her benytter seg av ved hjelp av forretningsordenen. Harald Synnes: Jeg finner at de grunner som er angitt for at man ikke ønsker realitetsvotering i dag, er så oversiktlige, greie og saklige at det ikke er noen grunn til å kommentere dem nærmere. Men etter det som nå er sagt fra Arbeiderpartiets side, mener jeg saken greiest løses ved at man stemmer mot realitetsvotering over forslaget. Og jeg kan heller ikke se noen hensikt i å foreslå oversendelse. Stortinget er da fortrolig med at man vil få anledning til å vurdere alle sider ved denne saken i forbindelse med den melding som komiteen allerede har under arbeid. Jo Benkow: Jeg har visst nevnt det før, at det er sent på kvelden! Nå må vi prøve å rydde opp. Det hr. Synnes nå sa, tyder jo på at det forslag som jeg fremsatte på vegne av hr. Synnes, hr. Buttedahl og meg seiv, er trukket av den ene. Skal vi da gjøre en lang historie kort, får jeg vel i hvert fall si — jeg håper på et nikksignal fra hr. Buttedahl, jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre — at jeg er apen for å følge hr. Synnes. Men dette kunne en nesten be om gruppemøte på. Jeg er noe i villrede om hvordan man ønsker å gjøre dette. Jeg skulle tro at det var god grunn for meg til å opprettholde dette forslaget, men ber nå om veiledning fra medforslagsstillerne om hvordan vi skal få avsluttet et forholdsvis langt møte. Harald Synnes: Jeg beklager! Jeg har ikke noe imot at dette forslaget blir oversendt, og jeg skal ikke bidra til større vanskeligheter. Vi har tidligere gitt uttrykk for at vi anser dette som den beste behandlingsmåte for disse spørsmål. Og det var min vurdering at spørsmålene uansett er til behandling i komiteen. og nå anbefaler at hr. Benkow opprettholder sitt forslag. — Jeg beklager den forvirring jeg bidrog til. Johan Buttedahl: Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Gro Harlem Brundtland, sa nylig at en slik manøvrering med forslaget er et skuespill. Hvem som har drevet med skuespill i denne saken i løpet av denne dagen, kan sannelig diskuteres. 14 dager er gått siden vi hadde en votering over samme sak, over samme tema, og vi kjenner alle resultatet av den. Det fremsatte forslag er uvanlig. For å holde oss til medisinen: Det er en appendiks. Det behøver ikke å danne presedens for senere anledninger — dersom vi unngår slike forslag senere. Jeg vil anbefale at vi stemmer mot realitetsbehandling, og at saken oversendes utenrikskomiteen. Einar Førde: Den debatten som nå har oppstått om formalitetar, den trur eg at eg lengst mulig vil overlate til dei partnerane som er involverte i den. Eg vil berre konstatere at det som nå har kome til uttrykk av forvirring frå mellompartia si side når det gjeld sakshandsaminga, gir grunn til svært alvorlege refleksjonar om korleis dei stiller seg til realiteten i denne saka. Eg vil i alle fall slå fast at det ikkje kan vere noen farbar veg at ein her stemmer mot realitetsvotering og trur at ein dermed er ferdig med framlegget. Vil ein begrave framlegget, får ein også vere vaksen nok til å stemme mot realiteten i det. Guttorm Hansen: På et visst tidspunkt nå hadde jeg inntrykk av at det var enkelte som hadde det omtrent som den kjente portugisiske oppdagelsesreisende Vasco da Gama. Om ham sies det at da han reiste ut, visste han ikke hvor han skulle hen; da han var ute, visste han ikke hvor han var hen, og da han kom hjem, visste han ikke hvor han hadde vært hen. Men etter hvert har man jo inntrykk av at kompasset begynner å peke noenlunde riktig igjen. Jeg må bare først få reservere meg mot at hr. Buttedahl skal lage et slags gjerde for hvilke forslag som kan settes fram i Stortinget, og så si at hvis forslagene ikke er usedvanlige, skal heller ikke håndteringen av dem bli usedvanlig. Det tror jeg jeg vil reservere meg meget sterkt mot. For det andre vil jeg gjerne si at jeg håper saken er klarlagt så langt at det nå skal stemmes over om det skal realitetsvoteres, og at det etterpå skal stemmes over det forslag som nå enten tilhører hr. Benkow og hr. Buttedahl, eller hr. Benkow og hr. Buttedahl med hr. Synnes, som assosiert forslagsstiller. Jeg håper at vi nå kan komme fram til votering. Presidenten: Presidenten vil støtte den siste bemerkning fra hr. Guttorm Hansen. Hans Hammond Rossbach frafalt ordet. Presidenten: Debatten er avslutte! Forslag nr. 4, fra Gro Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet lyder: «Stortinget henstiller til Regjeringen om i FN, og andre internasjonale organer, å støtte arbeidet for at forhandlingene om mellomdistansevåpen kan bli ført videre, bl.a. gjennom: 1. Å gå inn for en sammenslåing av forhandlingene om de strategiske våpen og mellomdistansevåpnene. 2. Å gå inn for at forhandlinger om kjernefysiske våpen bygger på «frys» som grunnlag for reduksjoner.» Fru Brundtland har bedt om at dette forslag blir tatt opp til realitetsvotering straks. Hr. Benkow har på egne, hr. Synnes' og hr. Buttedahls vegne foreslått at fru Brundtlands forslag blir sendt til utenriks- og konstitusjonskomiteen. behandlingsmåten, og foreslår at det voteres over om forslaget skal tas opp til realitetsvotering nå eller ikke. Hvis utfallet blir at det ikke skal tas opp til realitetsvotering, vil presidenten komme tilbake til forslaget om oversendelse til utenriks og konstitusjonskomiteen. Behandlingsmåten angående fru Brundtlands forslag er tatt opp til votering. — Votering: 71 stemte for realitetsvotering, 82 stemte imot. Presidenten: Dermed er det klarlagt at det ikke skal realitetsvoteres over forslaget nå. Presidenten tar så opp det forslag som er fremsatt av hr. Benkow på vegne av ham seiv, hr. Buttedahl og hr. Synnes, og som går ut på at Gro Harlem Brundtlands forslag oversendes utenriks- og konstitusjonskomiteen. Votering: Jo Benkows forslag bifaltes med 81 mot 72 stemmer. President: Per Hysing-Dahl. Dagsorden (nr. 32): 1. Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v. (Budsjett-innst. S. nr. 7, jfr. St.prp. nr. 1). 2. Innstilling fra forsvarskomiteen om omdisponering av og tilleggsbevilgning til forsvarsbudsjettet for 1983 i forbindelse med Norges deltaking i FN's fredsbevarende styrker i Libanon. (Innst. S. nr. 59, jfr. Stprp. nr. 51). 3. Innstilling fra forsvarskomiteen om endringer i bevilgningene under forsvarsbudsjettet for 1983. (Innst. S. nr. 68, jfr. St.prp. nr. 52). 4. Referat. Presidenten: Representantene Åsa Solberg Iversen og Carl I. Hagen, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Sak nr. 1. Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v. (Budsjett-innst. S. nr. 7, jfr. Stprp. nr. 1). Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 4 timer og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik på partiene: Arbeiderpartiet 90 minutter, Høyre 75 minutter, Kristelig Folkeparti 25 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter og Venstre 15 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg. Endelig foreslår presidenten at de talere som måtte melde seg utover den oppsatte talerlisten, får en taletid begrenset til inntil 3 minutter. — Presidentens forslag anses bifalt Knut Frydenlund (komiteens formann): Forsvarskomiteen legger herved fram sin Budsjett-innst S. nr. 7 for 1983 —84 om bevilgninger på statsbudsjettet for 1984 for Forsvarsdepartementet, Forsvarets ombudsmannsnemnd under Finansdepartementet og for skipsfartsberedskap under Departementet for handel og skipsfart. Forslaget for de to sistnevnte institusjoner er enstemmig: ombudsmannsnemnd 1510 000 kr. og for skipsfartsberedskap 2 359 000 kr. Når det gjelder forslaget til bevilgninger under Forsvarsdepartementet, har komiteen delt seg. Forslaget fra komiteens flertall — Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — er i samsvar med proposisjonen på 12 948 251 000 kr. Dette er — sammen med en bevilgning under Justisdepartementet på 15 000 000 kr. - forutsatt å gi en reell vekst på 3,5 pst. Arbeiderpartiets medlemmer av forsvarskomiteen foreslår en reduksjon av bevilgningen under Forsvarsdepartementet på 44 000 000 kr. i forhold til proposisjonen, hvoretter den antatte reelle vekst vil bli på 3 pst. Men da har disse medlemmer unnlatt å plusse på de 15 mill. kr. fra Justisdepartementets budsjett. Fremskrittspartiets medlem i komiteen fremmer forslag om en økning av bevilgningen under Forsvarsdepartementet på 557 000 000 kr. fordelt på kapitlene 1730, 1740, 1760 og 1790, hovedsakelig for å dekke etterslep i forhold til Forsvarskommisjonens anbefaling. I den etterfølgende debatt vil de enkelte saksordførere legge fram komiteens merknader til de enkelte budsjettkapitler, og også legge fram forslag for sine fraksjoner. På vegne av Arbeiderpartiets fraksjon vil jeg legge fram følgende forslag: «Kap. 1730, post 01 reduseres med kr. 44 000 000.» Som et lite hjertesukk vil jeg tilføye at debatten om Forsvaret har så lett for å utarte til en debatt om prosentvise økninger. Jeg tror dette er uheldig og tar oppmerksomheten bort fra de underliggende problemer. Det Stortinget gjør, er å vedta bevilgninger til Forsvaret i kronebeløp og ikke prosentvise økninger. Med dette som grunnlag vil en slippe mer eller mindre tvilsomme transaksjoner for å få prosentsatsen høyere, slik det foreliggende budsjettforslag gir eksempler på. Den foreliggende innstilling bærer preg av at komiteen samtidig har langtidsplanen for Forsvaret til behandling. Komiteen har derfor ikke funnet det formålstjenlig i denne innstilling å gå inn på de underliggende langtidsproblemer Forsvaret i dag står overfor. Men de er betydelige. For det første har vi avstanden mellom den virksomhet som Forsvaret i dag forutsettes å utføre, og de ressurser som står til disposisjon for denne virksomheten. For det annet tar driftsutgiftene en så stor del av det totale budsjett at det blir for lite igjen til materiellanskaffelser. Forhandlinger i Stortinget nr. 123. 1983. 8. des. — Bev. på statsbudsjettet 1984 vedk. Forsvarsdep. m.v. gjennom et økonomisk skippertak eller økte bevilgninger. Jeg tror heller ikke at det i den nåværende situasjon, hvor det er reduksjoner på andre områder, vil være gunstig for folks holdning til Forsvaret at veksten i forsvarsbudsjettet blir sterkere enn det det nå legges opp til. Derimot er det grunn til å vurdere nærmere de dyperegående utviklingslinjer og den betydning som de på sikt vil få for Forsvarets struktur. Hvis man ikke er villig til å gå inn på en reell behandling og vurdering av disse, vil vi i årene framover fortsatt komme til å bli stående overfor det samme problem, nemlig at ressursene ikke strekker til, og at det blir for lite til materiell. Som slike utviklingstrekk vil jeg peke på den teknologiske utvikling og den kostnadseksplosjon som har foregått når det gjelder nye våpensystemer. Dette stiller oss overfor spørsmålet om forholdet mellom kvalitet og kvantitet. For det annet må vi løpende vurdere utviklingen av trusselen og de virkninger denne må få for Forsvarets struktur. Og endelig har vi den samfunnsmessige utvikling i Norge seiv som Forsvaret ikke kan holdes utenfor, men som gjør visse sider av Forsvarets virksomhet stadig mer kostbare. Komiteen har i denne innstilling ikke lagt opp til en debatt om disse spørsmål. Dette vil Stortinget få anledning til å debattere i hele sin bredde når det til neste år skal ta stilling til langtidsplanen for Forsvaret. Men dette vil til gjengjeld bli en viktig debatt. Det er nå nødvendig at vi politikere går nærmere inn på Forsvarets grunnleggende problemer, utover det som har vært vanlig inntil nå: å bevilge de midler vi finner nødvendig, og så betrakte oss ferdige med Forsvaret. Jeg viser i denne forbindelse til at forsvarssjef Hauge nå ved en rekke anledninger har kommet med kraftige advarsler med hensyn til Forsvarets framtidige utvikling. Dette er advarsler som vi som stortingsrepresentanter må ta alvorlig. Men det er også grunn til å se på Forsvarets egen struktur. For å være grovt usaklig og gjøre meg skyldig i en utillatelig forenkling, vil jeg si at den foreliggende proposisjon illustrerer et problem som de militære seiv også må ta alvorlig, nemlig — som det foreslås: Samtidig som en fregatt går i opplag, vil vi få en ny admiralstilling. Min egen hovedtanke med hensyn til det videre arbeid med langtidsplanen er åfå undersøkt om det i stedet for å redusere aktiviteten i Forsvaret vil være mulig å finne fram til mindre ressurskrevende former enn vi har i dag, slik at forsvarsevnen likevel kan bevares og helst styrkes. med 243 000 tjenestegj ørende dager. Dette er et av de tiltak som gir hurtig virkning, og som vel er nødvendig i dagens situasjon. Komiteen tar imidlertid det forbehold at denne type besparelser ikke må undergrave prinsippet om alminnelig verneplikt. Jeg viser i denne forbindelse til de bekymringer som generalkrigskommissæren, admiral Wendelborg, offentlig og nylig har gitt uttrykk for. Hans vurdering er at forslaget om å skjære ned på innkallingsstyrken med 1 600 mann også vil kunne få konsekvenser for oppslutningen om Forsvaret. Dette er en side som også forsvarskomiteen er opptatt av, og det kommer til uttrykk i innstillingen, idet komiteen sier den helst hadde sett at innsparingstiltakene hadde gått på den stabsmessige og administrative overbygning. Forsvarets viktigste ressurs er forsvarsviljen i det norske folk. En undersøkelse som nylig er foretatt i en rekke land, viser at Norge ligger på topp når det gjelder forsvarsvilje. Men nettopp derfor er det så viktig at flest mulig i en eventuell krigssituasjon vet hva de skal gjøre, og hvor de skal være. Nettopp derfor er det så viktig at flest mulig får den nødvendige opplæring, og at de som får slik opplæring, er mobiliseringsdisponert; det er ikke tilfellet overalt i dag. Hvordan en så skal ta vare på og best mulig utnytte den forsvarsvilje som finnes, er derfor et viktig spørsmål for forsvarskomiteen i forbindelse med arbeidet med langtidsprogrammet. I samtaler med de tillitsvalgte for de vernepliktige har komiteen fått det inntrykk at det ikke er noe annet velferdsmessig tiltak som kan gi større gevinst i forhold til omkostningene enn en femte fri hjemreise. I innstillingen går derfor komiteens flertall — alle unntatt Røsjorde — inn for at en ekstra fri permisjonsreise bør innføres så snart som praktisk mulig i 1984. Det i dagens situasjon uten sammenlikning viktigste velferdstiltak for de vernepliktige vil imidlertid være å medvirke til at de vernepliktige sikres arbeid etter militærtjenesten. Her står vi overfor et stort og økende problem. I dag dimitteres en av tre soldater til arbeidsløshet, ja, faktisk går fortsatt over 40 pst. ledige en måned etter dimittering. Jeg ser av pressen at det forberedes en egen Rettedal-pakke, slik at midler vil bli bevilget for å avhjelpe dette problem. Dette vil i så fall være et tiltak av meget stor betydning, som jeg går ut f ra at forsvarsministeren vil komme nærmere inn på senere i dag. Et annet misforhold som også bør rettes opp, er at militærtjenesten med visse unntak ikke regnes som ansiennitet. gjennom avtaleveien. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hvordan dette misforhold kan rettes opp. Den 24. og 29. november mottok komiteen brev fra forsvarsministeren med meddelelse om at COB-avtalen, med et mindre unntak, var blitt nedgradert, og at avtalen samtidig ble oversendt komiteen for orientering av Stortinget. Denne henstilling har komiteen etterkommet ved å legge ved avtalen som trykt vedlegg til denne innstilling. Som forsvarskomiteens formann er det min plikt å gjøre oppmerksom på en feil i den norske oversettelse til avtalen. I artikkel 4, 3. linje etter ordet «forsyninger» skal innskytes ordet «unntatt». Det er falt ut. Komiteen går i innstillingen ikke nærmere inn på realiteten i saken, men forutsetter uttrykkelig at Stortinget får anledning til å behandle den senere. Komiteen har for øvrig fått opplyst at Regjeringens behandling av Tresselt-utvalgets innstilling vil bli framlagt for Stortinget i nær framtid. Forsvarsministeren har likeledes meddelt offentlig at arbeid er i gang med å få nedgradert en annen avtale, den såkalte INVICTUS-avtalen. Det synes derfor nærliggende å se COB-avtalen i sammenheng med andre avtaler og ordninger som gjelder forsterkninger og allierte styrker i Norge. Etter min vurdering vil Stortingets behandling av langtidsplanen for Forsvaret være en naturlig foranledning til å ta opp i hele sin bredde spørsmål både om forholdet til allierte forsterkninger og om åpenhet og hemmeligholdelse i vår forsvarspolitikk. Personlig ser jeg det slik at det übetinget vil være en fordel å få mest mulig åpenhet om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Overdreven hemmeligholdelse fører til unødige spekulasjoner, og debatten om slike saker blir da også preget av påstand mot påstand. Jeg vil derfor gi forsvarsministeren honnør for det arbeidet han har nedlagt for å få disse avtaler nedgradert. Men det må også være tillått å peke på at det var arbeiderpartiregjeringen som i sin tid nedsatte Tresseltutvalget, hvis oppgave det skulle være å gå gjennom det store antall avtaler som er sluttet med andre land, og vurdere om de skulle vært forelagt Stortinget eller ikke. For det annet ble det i denne tiden nedsatt et utvalg for å nedgradere forsvarspolitiske saker. Og endelig kan jeg peke på, som uttrykk for denne nye holdning, at da forhåndslagringssaken ble forelagt Stortinget, skjedde det i full åpenhet uten noen form for fortrolige vedlegg eller fortrolig behandling. Jeg tror mye vil bli vunnet ved en slik apen behandling. allerede nå å peke på et par vesentlige dementer: For det første dreier det seg her om forberedelser til å kunne motta amerikanske fly i en krisesituasjon eller krig. Jeg tror det er nokså avgj ørende for det store flertall av det norske folk å vite at det er truffet slike forberedelser allerede i fredstid. For det annet er det også viktig at det ikke kan rå tvil om at de norske myndigheter har full politisk kontroll med disse ordninger, og at de er i samsvar med de vedtatte retningslinjer for norsk sikkerhetspolitikk, og da først og fremst vår base- og atomvåpenpolitikk. En slik nærmere gjennomgang i forbindelse med langtidsprogrammet av ordningen med allierte forsterkninger og av spørsmålet om hvor mye hemmelighold som er nødvendig, og hvor mye åpenhet som er mulig, vil derfor være både nyttig og påkrevd. Jeg er overbevist om verdien av vårt NATO-medlemskap og vet hva det betyr for den enkelte nordmann, og har derfor tro på at vi vil kunne gå styrket ut av en apen debatt om disse spørsmål. Thor Knudsen: Det gledeligste trekk ved forsvarsbudsjettet er den sterke vekt Regjeringen legger på oppfølgingen av arbeidet med forhåndslagring i forbindelse med mottak og understøttelse av direkte hjelp i en eventuell krise eller krigssituasjon. I en tid med særlig strenge økonomiske betingelser generelt sett sier det seg seiv at denne sak, som finansielt bæres av Norge, USA og NATO i fellesskap, betyr meget. Jeg finner all grunn til å gi honnør til forsvarsledelsen for dette aktive arbeid med å iverksette avtalen mellom USA og Norge. Det er da også en samlet komite som sier seg tilfreds med fremdriften av forhåndslagringen, noe komiteen også ved selvsyn fikk bekreftet under sitt besøk i USA for noen måneder siden. La meg også uttrykke min tilfredshet med at Regjeringen har tatt aktivt skritt for å få nedgradert den såkalte COB-avtalen. Det vil forhåpentlig i seg seiv være en effektiv stopper for all den negative spekulasjon omkring avtalen som har vært drevet fra visse kretser i vårt land. Ved å få fjernet hemmeligstemplet har man gjort det lettere for allmennheten seiv å få innsyn i avtalens utvilsomme fordeler for Norge. Når jeg innledningsvis har trukket frem disse to saker, forhåndslagringsavtalen med USA og COB-avtalen også med USA, er det fordi begge sakskomplekser peker like inn i kjernen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. For det første at vi for lengst har mattet erkjenne at vi som en nasjon på 4 mill. mennesker, med et landområde større enn Danmark, Belgia, Nederland og Vest-Tyskland til sammen, ikke makter å forsvare oss alene. Vi må ha hjelp utenfra, først og fremst fra USA. Men nettopp i erkjennelsen av at Norges forsvarsevne ikke står i forhold til de trusler landet vil stå overfor i tilfelle krig, kommer forhåndslagringsavtalen og COB-avtalen med den massive hjelp og understøttelse som fundamentale forutsetninger for norsk sikkerhetspolitikk, nemlig at vårt forsvar skal virke krigsawergende. Felles for avtalene når det gjelder spørsmål om flyforsterkninger, er at det er gjort visse forberedelser på våre flyplasser i fredstid i form av avtaler bl.a. om forsyningsstøtte og forhåndslagring av materiell for at flyplassene på en effektiv måte skal kunne motta amerikanske flyforsterkninger under en krise eller i en krigssituasjon. Avtalene er således en konkret oppfølging av NATOs grunnleggende målsetting om felles anstrengelser med sikte på å forhindre krig og forsvare oss mot eventuelle angrep. Det er ellers en selvsagt forutsetning at disse avtaler ikke bryter med vår base- og atompolitikk. Forslaget til forsvarsbudsjett for 1984 dek- det første året i den nye planperioden 1984 — 1988. Planen forutsetter ikke endringer i de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, som fortsatt tar sikte på å forebygge angrep mot Norge, sikre suverenitet og handlefrihet og det norske folks rett til seiv å forme samfunnsutviklingen, samt å bidra etter evne til å fremme en fredelig utvikling i verden for øvrig. Dette er viktig, og en fortsatt bred enighet er i seg seiv et godt utgangspunkt for behandlingen i komiteen av Regjeringens forslag til hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet i perioden 1984 — 1988. Det er meningen at komiteens innstilling om denne sak vil foreligge tidsnok til at Stortinget får anledning til å behandle saken i vårsesjonen. Det er ellers en samlet komite som peker på den store betydning av å stanse rustningskappløpet og oppnå enighet om balansert nedrustning til det lavest mulige styrkenivå. Når det gjelder spørsmålet om utplassering av mellomdistanseraketter i Vest-Europa, er det for så vidt tilstrekkelig å henvise til resultatet av behandlingen av den sak i Stortinget den 21. november i år. gav sin tilslutning til NATOs dobbeltvedtak av 12. desember 1979. Vi i Høyre vil alle håpe at det lykkes på ny å etablere et nærmere samarbeid og større enighet enn vi har vært vitne til i det siste. Arbeiderpartiet har funnet det nødvendig å understreke sin fortsatt lojalitet overfor NATO. Jeg er for min del enig med utenriksminister Stray, som her i Stortinget nylig sa at det store flertall i Arbeiderpartiet ikke bare mener det de der sier, men at man også kan regne med at de vil følge det opp i praksis. Budsjettforslaget f ra Regjeringen har en total utgiftssum på 12 948 mill. kr., mot 12 007 mill. kr. for inneværende år, altså en økning på 941 mill. kr. Dette innebærer en reell vekst på 3,5 pst., og det er i overensstemmelse med Regjeringens forutsetning i langtidsplanen for perioden 1984-1988. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har sluttet seg til Regjeringens forslag. Arbeiderpartiet foreslår at budsjettet reduseres med 44 mill. kr., hvilket vil innebære en antatt realvekst ikke på 3,5 pst, men på 3 pst. Dette er ikke nytt. Arbeiderpartiet har for lengst signalisert at 3 pst. realvekst får være nok for Forsvaret. For 1984 er forsvarsbudsjettets andel av det samlede statsbudsjett anslått til 8,5 pst. mot 8,2 pst. i år. Budsjettforslaget for 1984 antas dessuten å ville utgjøre ca. 3,2 pst. av bruttonasjonalproduktet. Ut f ra 1982-tall basert på felles NATO-definisjoner er våre forsvarsutgifter 2 652 kr. pr. innbygger, som gir oss en 3. plass blant NATO-land, mens forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalproduktet gir oss en 10. plass. Det må vel kanskje kunne sies at vi ikke har noe å skamme oss over når det gjelder økonomiske ytelser i en alliansesammenheng, men det betyr selvsagt ikke at norsk forsvar er problemfritt. Det skulle da også bare mangle. Ut fra en vurdering av de betydelige behov som er til stede for økonomisk innsats på en lang rekke områder, skulle man selvsagt ha ønsket seg en videre økonomisk ramme. Men vi kommer naturligvis ikke bort fra at også Forsvaret må ses innenfor en helhetlig ramme. Et hovedmål i den nye langtidsplan for Forsvaret er å begrense økningen i driftsutgiftene til fordel for investeringer i materiell, bygg og anlegg. Det nødvendiggjor omfattende rasjonaliseringstiltak i den bakenforliggende administrasjon og nedleggelse og eventuell reduksjon av lavere prioritert virksomhet. Regjeringens forutsetning er at tiltakene i første omgang skal konsentreres om fredsorganisasjonen og i minst mulig grad omfatte Forsvarets krigsorganisasjon. målsetting vi i Høyre er enig i. Som et første tiltak foreslås i budsjettfremlegget for 1984 at antall tjenestedager til førstegangstjenesten reduseres med 243 000. Dette er ikke noen tilfredsstillende utvikling, og det er da også en samlet komite som peker på at dette ikke må undergrave prinsippet om alminnelig verneplikt. Komiteen vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål i forbindels med behandlingen av langtidsprogrammet, men det er tegn som tyder på at departementet nokså snart bør vurdere tiltak for å bøte på uheldige utslag. Ellers noteres med tilfredshet at antall tjenestedager til repetisjonsøvelser ikke vil bli redusert, men vil være ca. 400 000 som i år. Det er naturligvis heller ingen oppmuntrende opplysning at reduksjonen av tjenestedager innebærer en reduksjon også av visse enheter i Nord-Norge. Det får være en alvorlig påminnelse om betydningen av å få et mer rimelig forhold mellom drift og investeringer. Når det så gjelder budsjettrammen for materiellinvesteringer, er fire femtedeler av den bundet opp i anskaffelser som tidligere er besluttet gjennomført. De resterende midler vil gå til oppfølgning av tidligere igangsatte prosjekter og til igangsettelse av andre høyt prioriterte prosjekter. Innenfor Hæren er det bl.a. avsatt betydelige midler til anskaffelse av moderne luftvern til de høyest prioriterte brigader. Innen 1987 vil 6 brigader kunne settes opp med moderne luftvern. For øvrig vil investeringsmidlene innen Hæren gå til et mindre antall upansrede beltevogner, et betydelig antall lette feltkjøretøyer og igangværende prosjekter som ammunisjon, sambandsutstyr, observasjons og ildledningsutstyr, vernedrakter, intendanturmateriell m.v. I Sjøforsvaret vil de foreslåtte bevilgninger i 1984 i hovedsak anvendes til 120 mm tårnkanonprosjektet i Kystartilleriet, nye übåter, Penguin MK 2-missiler og sambandsutstyr og elektronisk materiell. Luftforsvaret vil i 1984 bli tildelt ca. 70 pst. av investeringsbudsjettet for materiell. Størstedelen av utgiftene innen Luftforsvaret vedrører F-16-prosjektet som imidlertid nærmer seg slutten, og dermed frigjøres betydelige ressurser til andre forsvarsgrener. En vesentlig del av materiellet anskaffes fra utlandet. I forbindelse med større anskaffelser prøver man å få i stand kompensasjonsavtaler for å engasjere norsk industri. Det kommer lokalsamfunnet til gode. Vest-Tyskland. En rekke bedrifter leverer komponenter til kjøretøyene. Übåtkontrakten på ca. 2 800 mill. kr. fanges opp av Tysklandsavtalen av 1979 og vil gi industrioppdrag tilsvarende dette beløp. Senere vil torpedoer bli anskaffet som vil øke beløpet med 300-400 mill. kr. Særlig gledelig i høst har inngåelsen av avtalen med Sverige vært. I mange år har vi kjøpt dobbelt så mye i Sverige som svenskene har kjøpt hos oss. Med likeverdighetsprinsippet som ligger bak den nye avtalen, og det anskaffelsesbehov som nå peker mot svenske leverandører, venter vi at oppdrag i milliardklassen vil bli utløst for norsk industri. Det sier seg seiv at samarbeidsengasjementet har utløst stor aktivitet i industrien. Det er vel også rimelig å anta at aktiviteten som følge av forsvarsansanskaffelsene i utlandet bidrar til økt internasjonalisering av norsk industri. Til nasjonalfinansierte byggearbeider foreslås for 1984 bevilget ca. 457 mill. kr. mot ca. 435 mill. kr. i år. En vesentlig del av midlene går til stridsog forsvarsanlegg, utbygging av verksteder for Hæren, utbygging av Trondenes øvingssenter og videreføring av etablissementer for H.M. Kongens garde på Huseby. Det legges også vekt på bygging av messer, forlegninger og velferdsbygg, hvilket også fremgår av den såkalte omgrupperingsproposisjonen som også behandles i dag. Alt i alt må man ha lov til å si at Forsvaret, som er Norges største arbeidsplass, skaper stor virksomhet på mange områder og betyr enormt for de lokale miljøer ute i distriktene. Men hovedoppgaven er nå som før å awerge krig og forsvar mot eventuelle angrep. Det er mitt inntrykk at vårt forsvar nasjonalt og i en alliansesammenheng har en rimelig mulighet til å løse denne oppgave, men det kreves årvåkenhet i årene fremover, ikke minst for å få til en struktur for vårt forsvar som innretter seg etter de økonomiske rammer. Men dette er spørsmål som vil bli tatt opp i sin fulle bredde i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret i årene fremover. Andre talere fra Høyre vil komme inn på områder av budsjettet jeg ikke har fått anledning til å nevne i mitt innlegg. Andre vil utdype nærmere saksområder jeg bare så vidt har berørt. Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling. Olaf Øen: Årets budsjettforslag må en vel si på alle mater er preget av de problemer som er oppstått innen Forsvaret de siste åra: For det første at driftsutgiftene har svulmet opp og tar en for stor del av budsjettrammen. For det andre at våpensystemet og annet materiell som må skiftes ut, har hatt en eksplosiv kostnadsutvikling. Og for det tredje har en hatt letingen etter innsparingstiltak for å redusere driftsutgiftene og finne rom til nødvendige investeringer. Men dette er forhold vi vil få anledning til å komme tilbake til ved behandlingen av Stmeld. nr. 74 for 1982-83. Jeg skal derfor ikke gå nærmere inn på dette nå og heller ikke på beredskapssituasjonen i denne sammenhengen. Et forhold som ikke bør gå upåaktet hen — og som også komiteens formann henledet oppmerksomheten på — er det prokuratorknep Regjeringen bruker for, noe krampaktig, å bevise at budsjettet skal ha en reell vekst på 3,5 pst. ved å regne med 15 mill. som går over Justisdepartementets budsjett, og 8 mill. kr. som går til inntekt på Miljøverndepartementets budsjett. Det har også representanten Røsjorde pekt på i sin fraksjonsmerknad i innstillingen. I utgangspunktet er dette det en kaller litt småjuks. Og kanskje bør også Høyre snart være ferdig med sine prosentmarkeringer i forsvarsbudsjettet, ettersom de ikke lenger korresponderer med Høyres valgløfter om en reell vekst på 4 pst. — Stortinget bevilger som bekjent ikke i prosenter, men bevilger beløp. Under budsjettkap. 1760 har komiteen pekt på at departementet «fortsatt påser at det tas hensyn til gjenytelser som kan tilføre norsk industri oppdrag». Dette er en viktig merknad fra komiteen av flere grunner, for det første med tanke på den store arbeidsledigheten landet vårt har nå, og for det andre med tanke på at dette i mange tilfeller vil gi utviklingsmuligheter for norsk industri som på sikt vil sikre arbeidsplasser. Ved de rammeavtalene som er opprettet med andre land når det gjelder samarbeid om forsvarsmateriell, har det vært forutsetningen at det skulle gi en tilnærmet likevekt åfå til toveis leveranser på samme nivå, noe også statsråden bekreftet og understreket iet spørretimesvar så sent som den 16. november i år. En slik avtale med de amerikanske myndigheter ble det også vist til i Stprp. nr. 86 for 1982-83, der det ble stilt i utsikt at det «vil kunne gi gjenkjøp av stor betydning for norsk industri». Men det har hittil gitt svært små utslag. Da komiteen var på sitt amerikabesøk i høst, ble den gjort kjent med at forholdet — dvs. skjevheten — var 1:4,6 i norsk disfavør. skyldes amerikansk proteksjonisme eller manglende forhandlingsevne fra norsk side, skal jeg ikke filosofere over her. Men i denne sammenheng — da det kanskje kan være med på å rette opp noe av skjevheten — vil jeg ikke unnlate å gjøre oppmerksom på den samarbeidsavtale som er gjort mellom Kongsberg Våpenfabrikk og Hughes Aircraft Company i forbindelse med kjøp av radar til vårt HAWK rakettluftvern. Denne avtalen gir norsk industri en garanti for 100 pst. kompensasjon. Den vil videre gi Kongsberg Våpenfrabrikk og annen norsk industri muligheter til å komme med i oppdateringen av HAWK-systemet på hele NATO-markedet og kunne tilføre ytterligere oppdrag for milliardbeløp når det gjelder eksport. I tillegg vil denne avtalen utnytte Forsvarets tidligere investeringer ved anskaffelser av ildledningssystemer både for kystvakten og den nye übåtgenerasjonen. Det er mulig at en regnet i kroner kan kjøpe et billigere system, men de samfunnsmessige fordeler ved denne avtalen må etter min mening veie tungt. La meg også føye til at det har vært noe av et tankekors for mange av oss når det fra høye re militært hold har blitt hevdet at kjøp av forsvarsmateriell bør foretas der det belaster forsvarsbudsjettet minst, da de samfunnsmessige fordeler ved slike kjøp ikke blir pløyd tilbake til forsvarsbudsjettet. En kan kanskje forstå det, men en slik tanke er etter min mening kortsiktig og lite holdbar, i og med at det er samfunnets samlede ressurser som er med på å skape de midler som også tilføres forsvar sbudsj ettet. Jeg har heftet meg så vidt lenge ved dette, fordi det av mange blir oppfattet som om dette probemet ikke blir tatt alvorlig nok. Man tar ikke alvorlig nok de vanskeligheter norsk industri i dag er oppe i, og de problemer vi i dag har med den store arbeidsledigheten. Og la meg også få føye til, når det er snakk om avtaler med andre land, at det kunne ha vært mer hyggelig om statsråden hadde orientert komiteen om den såkalte svenskeavtalen når det gjelder industrisamarbeid om forsvarsmateriell. Min erfaring fra to tidligere forsvarsministre er at komiteen ble orientert først, uten at en bad om det, før en fikk en noe ufullstendig orientering gjennom massemedia. Et annet forhold komiteen har merket seg, er at det heller ikke i 1984-budsjettet er funnet plass til et nytt vollmesterbygg, vedlikeholdsbygg, ved Olavsvern i Tromsø. vil dette bli vurdert; jeg håper det blir innplassert på 1985-budsjettet. Dette begynner å bli en heller gammel sak i Arbeidstilsynet. I sitt svar til Arbeidstilsynet den 30. oktober 1981 stilte sjefen for Tromsø sjøforsvarsdistrikt i utsikt — idet han pekte på at dette bygget hadde en så høy prioritet — at nytt vedlikeholdsbygg kunne påregnes oppført alt i 1982. Det har ikke skjedd, og saken verserer forsatt mellom Arbeidstilsynet og Forsvaret. Men som sagt håper en at den vil finne sin løsning i 1985-budsjettet, og dermed komme ut av verden. Komiteen har også pekt på Forsvarets ansvar ved å ta inn lærlinger ved forsvarets bedrifter. Det er to forhold som pålegger statens egne bedrifter et spesielt ansvar, for det første det store engasjement fra statens side med å få opprettet flest mulige lærlingplasser, og for det andre å få avhjulpet den store ledigheten blandt ungdom. Dette kan ikke bare awises med manglende dekning på budsjettet i og med at også Forsvarets bedrifter kommer inn under de støtteordninger som er opprettet, men som Forsvaret, så vidt jeg kjenner til, ikke har benyttet seg av ennå. Det må også være mulig for læflingene etter avlagt fagprøve å oppnå ansettelse når bedriften har behov for slik faglært arbeidskraft. Jeg tør be departementet om å påse dette, og jeg sikter spesielt til den etter min mening både merkelige og uheldige måten lærlingene er behandlet på ved Haakonsvern i Bergen, der de får oppsigelse etter avlagt fagprøve. De er opplært på Forsvarets egne fartøyer og blir erstattet med «fremmedytelser», altså folk fra private verksteder, som lønnsmessig ligger ca. 100 pst. over bedriftenes fagarbeidere. Disse lønnsutgiftene kan da føres over andre poster. Jeg får ikke slikt til å rime i en tid da Forsvaret leter med lys og lykte for å finne innsparinger på driftsutgiftene. Ellers har en også merket seg at det av økonomiske grunner er foreslått en reduksjon av førstegangstjenesten med hele 243 000 tjenestedager, noe som vil skjære ned innkallingsstyrken med 1 600 mann, og dette i en tid da vernepliktig ungdom står i kø for å få avtjent verneplikten. I en tid med så mye arbeidsledig ungdom og i tillegg de problemer ungdommen har både med å skaffe seg arbeid og utdanning før de er ferdige med sin militærtjeneste, må en si at en så drastisk reduksjon er betenkelig - betenkelig fordi det i første omgang kan utsette innkallingen med flere år. Og jeg tør også vise til det varsku som er kommet fra generalkrigskommisæren. forhold antar jeg komiteen vil komme tilbake til ved behandlingen av Stmeld. nr. 74. Men la meg få henlede oppmerksomheten på et annet problem for soldatene, som oppstår når de er ferdige med sin verneplikt, det forhold at de aller fleste blir forbigått i ansiennitet på en arbeidsplass av dem som ikke avtjener verneplikten. I konkurransen om arbeidsplassene burde de som har avtjent sin verneplikt, ha en fordel i forhold til dem som slipper. Og skal denne skjevheten kunne rettes opp, bør dette slås fast i lovgivningen, slik at ansiennitet eller tilleggspoeng sikres etter avtjent militærtjeneste. Jeg er av den oppfatning at også dette forhold bør bli tatt opp i forbindelse med behandlingen av Stmeld. nr. 74. Ellers er det med stor tilfredshet jeg har tatt til etterretning at en samlet komite — med unntak av Fremskrittspartiets representant — har gått inn for de vernepliktiges høyest prioriterte ønskemål: en ekstra fri permisjonsreise. Som kjent annonserte jeg under behandlingen av Stprp. nr. 120 for 1982-83 den 8. juni i år at Arbeiderpartiet ville ta opp forslag om dette under budsjettbehandlingen, og sa at jeg håpet på tilslutning — og det slo til. Ellers er jeg glad for at vi ved denne budsjettbehandlingen ikke har de siste års gjenganger. Jeg tenker i den forbindelse på den såkalte rakettsaken. Jeg merket meg at representanten Thor Knudsen sendte opp en liten prøveballong, men jeg håper det kan bli med det. Dette avsnittet i budsjettproposisjonen gjorde vi oss ferdige med i debatten om utenriksministerens redegjørelse den 21. november i år, og det har vi da også vist til i vår fraksjonsmerknad i innstillingen. Ottar Gravas: Vår verden har utviklet seg voldsomt de siste 40 år, men dessverre ikke all

maalfrid_91134c5bec82dfeebcd643ce88f113e10fd8d354_158

maalfrid_ssb

no

0.141

Fragtgods. Deraf Trælast og Melk. Brænde. 1 4 7°4.32 879.44 2 046.39 I 485.47 3 009.32 2 602.84 I 377.78 I 179 32 2 487.66 229.94 238.80 430.°6 626.41 669.92 538.77 475.43 I 227.45590.40 I 373.69, 417.67 Andel med de svenske Statsbaner Jernbaner 1887-88. for Trafik. Reisende. Lønninger og Beklædning. Husleie, Opvarmning, Belysning, Renhold og Inventar. Kontorudgifter. Sum. d). Heraf for Ialt. Kroner. Kroner. 222 519 41 119 131.58 113 059 91 2 303.24 I 363.10 2 405.33 356 465.55 79 264.78 74 548 .99 899.19 2 861.o9 32 081.18 57. I 6.25 25.53 5 48 5.12 0.21 739.05 29.4. 96.97 50.96 80.81 80.73 44.31 40.86 33.7° 43-.71 43 873.03 I 847.65 2 938.38 6 842.5. II 379.26 3 687..2 705.08 I 006.40 2 301 .43 4948.53 84 261.19 70 172,45 68 422.80 25.67 21 553.32 13 412.50 65715.80 4 377." 2 437.68 558 .53 809.24 4 504.93 6 437.95 188 255.33 54 133 992.07 51 118.27 14 161..9 5.15 69 634.24 671.63 19.33 146.86 77.76 135 834.33 8 724.97 127 109.36 17931.03 I I 138.78 2 2 382.16 3 I 966.49 3 716.54 5 3 I 960.86 7 I 695.6. 8 851.55 9 I 835.07 IO 6205.48 I I 37 831.5s 0.21 375.65 7.86 5 1 94 I 6.62 0.45 8.46 0.44 29.78 491. 57. 65 13 881.35 375.39 0.57 787.23 132 828.88 555.4. 126 553.94 29 886.92 6 705.961 240.50 49 1 .20 27 810.62 9 928.79 I 523. 37 57. 7 927.38 I 738. 573.29 261.72 I 554.19 I 075. 4 743 23 176. 3 448.49 2 984. 390.18 988.89 I 931 72 I 607. 514.16 847.43 844.65 344. 13 588.53 7 301 66 849.si 30 311.89 5 820.50 I 429.83 95. 7 345. 228. 12 117.13 20.16365. 2 695.13425.24 3 196.87 3 312.92104.79 I 41 28.73 .9:8 45 27 14.22 I 333.14 225 4935.70 I 594 33 307.04 164.32 I 495. 472.92 200... 683. 552.9241.42 I 019.89 I59.8 I 192. 312.9286.04 3387.55 436.59 18 478.0 3 525.95 382.14 22 385.

maalfrid_5acf92a019cd71247a302db5028448ead756ebe5_3

maalfrid_uio

en

0.512

Protocol and key signatures Vortex-edge coupling: lower size bound Surface-bulk scattering:

wikipedia_download_nno_12. februar_242

wikipedia_download_nno

nn

0.67

'''12. februar''' er den 43. dagen i den gregorianske kalenderen. Det er 322 dagar att av året (323 under skotår). Karikatur av Darwin. 12. februar er internasjonalt kjend som Darwindagen. * Darwindagen, etter fødselsdagen til Charles Darwin. Fil:JuraIndependencia.jpg|mini|'Proklamasjonen og eiden om sjølvstende for Chile'. Måleri av Pedro Subercaseaux frå 1945. Sovjetisk frimerke til minne om Venera 1-oppskytinga. * 1541: Pedro de Valdivia grunnla Santiago i Chile. * 1771: Gustav III blei ny konge av Sverige etter far sin. * 1818: Chile erklærte sjølvstende frå Det spanske imperiet. * 1832: Ecuador annekterte Galapagosøyane. * 1961: Sovjetunionen skaut opp den første interplanetariske romsonden, Venera 1, mot Venus. * 1994: Dei 17. olympiske vinterleikne opna på Lillehammer. * 1809: Charles Darwin, engelsk biolog og grunnleggjar av den moderne utviklingslæra. * 1538: * 1554: * 2000: Charles M. Schulz, amerikansk teikneserieskapar (''Knøttene'')

maalfrid_a30d48ff5f3c80c0a2e19272847f4af98d1eb402_143

maalfrid_nve

no

0.974

1:10 000 Helningskart og observasjoner Utført Godkjent Kontrollert Kart nr. Dato Prosjektnr.

maalfrid_c4def88c64bcd5b89fb2ce33b9a8b4539dd7c271_0

maalfrid_udir

no

0.763

Fylkeskommuner Frittstående videregående skoler med paralleller i offentlige skoler. Tilskuddet skal bidra med finansiering, slik at det gis opplæring i kvensk eller finsk som andrespråk for elever og lærlinger med kvensk/norskfinsk bakgrunn.

wikipedia_download_nbo_Orkanøye_321787

wikipedia_download_nbo

no

0.734

Øyet på orkanen Isabel, en orkan av kategori 4. '''Orkanøye''' er et område med forholdsvis rolig vær i sentrum av store tropiske sykloner. Orkanens øye er vanligvis sirkulære og med en typisk diameter på 40–65 km. Syklonens laveste lufttrykk finnes i øyet, og kan være så mye som 15 % lavere enn lufttrykket utenfor stormen.

maalfrid_f8278c1de44a8d106bf3d7601e2cb767ce81eeef_72

maalfrid_oslomet

en

0.943

Implementation Group, together with progress reports on the partnership's implementation of the principles, now took center stage; these principles were also implicated in the funded projects that now became a central concern of the partnership's work. To the extent that relations within the partnership became aligned (the ten NIB Principles), the dynamics became structured around a "grammar of representation" (Candler, 2006). A grammar of representation is a relational economy in which (an independent) text is foregrounded, which becomes the arbiter and measure of truth. According to Candler (2006, p. 34), within these terms: Representation assumes a neutral and unequivocal register across which descriptions can be ferried from a code or tableau of knowledge to the mind, regardless of either the temporal identity of the mind or the temporality of texts themselves, which print is supposed to overcome. Representation, then, is a matter of immediate apprehension by virtue of an exterior sign and is removed from the variables of time and human communities. (Candler, 2006, p. 34) To this extent, grammars of participation and representation can be regarded as two distinct orientations to knowledge and practice. In the following section, we will argue that the contrast between these different grammars can help in distinguishing the shift in partnership assemblage that the formal signature event brought about. One of the key translations that the shift from a grammar of participation to that of representation effects is the move from the uncertainties of practice to a 'readable space' (Certeau, 1984, p. 36, quoted in Candler, 2006, p. 30). This makes possible, in Certeau's (1984, p. 36) words: Figure 5.

wikipedia_download_nbo_Kalvøya naturreservat_146984

wikipedia_download_nbo

no

0.591

'''Kalvøya naturreservat''' er et vernet strandområde på nordsiden av Kalvøya som består av overordoviciske bergarter fra etasje 4a til 5b i Oslofeltet. Bergartene består av kalksandstein som er avsatt i en kanal, i tillegg til vekslende leir- og kalklag som er typisk for Oslofeltets kambrosilur. Opprettet som naturreservat den 15. januar 1988, 15 daa.

maalfrid_29d232f671670699be6c4dac023bedc407b0a4de_10

maalfrid_domstol

no

0.832

At arbeidet i domstolene skal være preget av kvalitet, følger som nevnt av lov, sentrale domstolspolitiske styringssignaler, Idè- og verdigrunnlaget m.m. Den innsikt og erfaring som er grunnlaget for at domstoler i andre land er kommet til at forutsatt og forventet kvalitetsnivå best oppnås gjennom systematisk kvalitetsarbeid, er overførbar til norske domstoler. I denne henseende befinner vi oss på den samme kloden og har de samme utfordringene, uansett om rettssystemene er ulikt organisert i andre demokratiske land i og utenfor Europa. Nødvendigheten av et systematisk kvalitetsarbeid har også sitt grunnlag i stadig økende krav og forventninger fra borgerne og fra borgernes lovgivende og bevilgende representanter om at også domstolene arbeider effektivt, produktivt og kvalitetsmessig. Og ikke minst grunnlag i en forventning om at domstolene er i stand til å dokumentere kvaliteten og kvalitetsutviklingen i det arbeidet og de ytelsene som leveres. God, troverdig og åpen kvalitetsdokumentasjon og kvalitetsinformasjon vil dessuten bidra til å fastholde og øke offentlighetens tillit til domstolene og de bevilgende myndigheters tillit til at domstolene forvalter ressurstildelingen optimalt. Domstolenes uavhengige og selvstendige stilling, og fraværet av en overordnet instruksjonsmyndighet, forsterker forventningen om og nødvendigheten av kvalitetsmessig utvikling og dokumentasjon. Dvs forventninger om at domstolene i planer og budsjettforslag oppstiller konkrete kvalitetsmål og rapporterer måloppfyllelse internt i årsrapport og eksternt i årsberetning, hjemmeside og på andre måter. Domstolene selv har også fordeler av et planmessig og strukturert kvalitetsarbeid i forhold til at slikt arbeid fortsatt skjer ad hoc og stykkevis og delt. Systematisk arbeid med kvalitetsutvikling kan implementeres i en dynamisk rutine som ledd i domstolens øvrige plan- # og rapporteringsarbeid og i den løpende driften av domstolen. Det betyr også at man kan ta i bruk evalueringsverktøy som nettopp er utviklet med sikte på planmessig og strukturert kvalitetsarbeid i profesjonelle offentlige organisasjoner. Den omstendighet at det i slike evalueringsverktøy er de ansatte som selv nedenfra og opp utfører analysen, stiller diagnosen og foreslår og prioriterer kvalitetsforbedrende tiltak, både involverer, bevisstgjør og sikrer en god forankring blant medarbeiderne. Det utvikler og styrker deres tilknytningsforhold og deres opplevelse av egen rolle og betydning i domstolen og i utviklingen av den. En annen sak er at en vellykket evaluering har som absolutt forutsetning at lederen tar initiativ og med aktiv entusiasme støtter kvalitetsarbeidet. Forutsatt at det er enighet om nødvendigheten av at kvalitetsarbeidet også i norske domstoler bør skje planmessig og systematisk, blir spørsmålet om hver enkelt domstol skal overlates til seg selv med hensyn til å velge og utvikle en lokal evalueringsvariant eller om det er mer hensiktsmessig å anvende et felles system og verktøy. Et tilknyttet spørsmål blir om det felles evalueringssystem som i tilfelle velges også bør samkjøres i den forstand at kvalitetsarbeidet koordineres for alle domstolene. Som nevnt har flere domstolsorganisasjoner i utlandet som driver systematisk kvalitetsarbeid, valgt en felles modell og en koordinert prosess omfattende alle domstolene i landet, for så vidt uavhengig av domstolenes størrelse.

maalfrid_9413e2e4c20b7b4f8e881f14665ddaddfa2558ff_95

maalfrid_ssb

no

0.129

Tilsammen. Tilsammen. Skolens Derav egne Piker' elever. Privatister. Antal faste Derav lærere. piker. 12 16 4 7 6 17 7 10 6 4 12 5 24 4 1 114t,-) 2 1232 3 1014 4 1248 5 17I5•6 133 7 2214 8 1.444 9 3 3 12 i2 10 27 41 57 57 41 41 '23 23 '23- 23 28 28 31 31 14 14 26 26 20 21) 19 19 282 282 124 91 109 79 45 8 36 47 25 14 7 5 2 21 23 59 L 37 29 2 581 . 39 25 10 3 ! 15 149 107 '

maalfrid_120e9319e4151ebe8d027ddce5434e6d1ad7c365_2

maalfrid_hvl

nn

0.652

Opptaksrapporten 2017 er ei framstilling av utvalde rapportar knytt til søkjartal og møtte studentar på studium og utdanningsområde ved HVL. Fusjon og arbeid med ny fagleg organisering gjer det vanskeleg å lage gode samanlikningar frå 2016 til 2017. Det er difor laga flest samanlikningar basert på nærregionane og dei ulike utdanningsområda. Tal i rapporten er i hovudsak henta frå Samordna opptak og vår eigen database for registrering av søkjarar og studentar (FS), i tillegg til Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Rapporten inneheld tal frå det samordna opptaket og lokalt opptak hausten 2017. For framtidige rapportar vil det og vere naturleg å ta med rapportering knytt til vår-opptak. HVL rekrutterer godt med studentar fyrste året etter fusjonen, og er den tredje største høgskulen i landet målt i søkjartal. Vi rekrutterer ikkje overraskande flest av våre studentar frå dei tre vestlandsfylka Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane. Vi har større marknadsdelar enn landssnittet når det gjeld dei yngste søkjarane (19-21 år). 58 % av dei nye studentane gjennom samordna opptak er kvinner, noko som er på gjennomsnittet for heile sektoren. Når det gjeld dei lokale opptaka er det svingane tal for master, medan PPU rekrutterer godt. Vi har og mange vidareutdanningstilbod og andre tilbod med god søknad. Arbeid med rekruttering av nye studentar til vere avgjerande for å kunne fylle studieplassane ved HVL i framtida. Vi har eit breitt utdanningstilbod som krev eit brei satsing på dette området. Konjunktursvingingane påverkar oss, og utdanningsområde som ingeniør og økonomi og administrasjon har ei negativ utvikling både hjå oss og på landsbasis frå 2016 til 2017. Spesielt helsefag har hatt ei positiv utvikling over fleire år.

maalfrid_e5103426d479d52e77991528827096d570a429e7_0

maalfrid_uio

en

0.908

[Taking the temperature of language! For professional lay-out, cf. , Author's translation. Do you use any words that adults don't know? Yes No If so, which ones?

maalfrid_d34ab2c8f41adae6916a5dcd4ac44069ffcca08b_9

maalfrid_custompublish

no

0.857

2.Unntak fra lærertetthetsnormen i en overgangsperioden på 2 år slik at skolen på visse vilkår kan ha høyere forholdstall enn normen til og med skoleåret 2019-2020. (Forslag 2 i punkt 7.) 3.Unntak fra lærertetthetsnormen i en overgangsperioden på 4 år slik at skolen på visse vilkår kan ha høyere forholdstall enn normen til og med skoleåret 2021-2022. (Forslag 3 i punkt 7.) Alternativ 3 FUG har tidligere uttalt at ordningen bør innføres trinnvis, det ble ikke tatt til følge. FUG ser ikke på unntaksmulighet alternativ 2 eller 3 som en trinnvis innføring. FUG tror likevel at det bør være en slik mulighet for de skolene som ikke klarer å rekruttere tilstrekkelig antall, pga. faktorer som de ikke selv rår over (f.eks. tilgang på antall kvalifiserte lærere). Vi frykter nullalternativet kan bli en måte for kommuner /skoler å trenere ordningen på. Det synes ikke hensiktsmessig å skulle ha krav om mer enn en utlysning per år. Rekruttering kan være krevende prosesser, og det er sannsynlig at skoler/kommuner som ikke oppfyller normen har løpende prosesser for å sikre tilstrekkelig antall lærere. Når normen innføres bør den gjelde fullt ut etter en gitt periode. Men FUG er spent på om skoler/kommuner lykkes med å rekruttere tilstrekkelig. Vi ber ansvarlig myndighet ha klare retningslinjer for oppfølging og restriksjoner for de som eventuelt ikke evner å oppfylle normen.

maalfrid_9fe1becd9e30435435bcd5a6a63adfa3d2540816_4

maalfrid_dsb

no

0.902

Tiltaksplan Bærum Oppgave Opplæring av ansatte i kommunen Arbeidsplasskartlegging i brukers hjem. Kartlegging brann gjennomføres årlig. Ansvarlig Kommunene Leder av de forskjellige enhetene i kommunen Leder av de forskjellige enhetene i kommunen Arbeidsgruppa - ABBV koordinerer. Kommunene Eiendom Leder av de forskjellige enhetene i kommunen og brannvesenet Pårørende, Boligforvaltere Eiendom Tverrfaglig team fra kommune og brannvesen Settes sammen i hvert enkelt tilfelle Gjennomføring Brannvesenet etter bestilling fra kommunene Årlig, eller ved endring av brukers helsetilstand og ved endrede boforhold.

maalfrid_43702be19c7c14eaf29bd4e47cd2f8918d25fdf7_14

maalfrid_uio

en

0.96

A party who knows or should have known that any provision or requirement of these Rules 128 has not been complied with and yet proceeds with the arbitration proceedings without explicitly raising in writing his objection to non-compliance in a timely manner shall be deemed to have waived his right to object. If both parties have a desire for conciliation or one party so desires and the other party 130 agrees to it when consulted by the arbitration tribunal, the arbitration tribunal may conciliate the case under its cognizance in the process of arbitration. If the parties have reached an amicable settlement outside the arbitration tribunal in the 136 course of conciliation conducted by the arbitration tribunal, such settlement shall be deemed as one which has been reached trough the arbitration tribunal's conciliation. The parties shall sign a settlement agreement in writing when an amicable settlement is 138 reached through conciliation conducted by the arbitration tribunal, and the arbitration tribunal shall end the case by making an arbitration award in accordance with the contents of the settlement agreement unless otherwise agreed by the parties. Should conciliation fail, any statement, opinion, view and proposal which has been made, 140 SiSU lexmercatoria.

maalfrid_b83d5f5a9358c024673db534c6dae0a6081c614f_69

maalfrid_politiet

no

0.81

De 354 unike personene som var mistenkte/siktede i anmeldte ran i 2013, innehar hele 32 ulike statsborgerskap. De utgjør dermed en svært differensiert gruppe. Etter den største gruppen av ranere med norsk statsborgerskap (64,7%), er ranere med somaliske statsborgere den største gruppen og utgjorde 7,6% av alle de 354 unike ranerne. Svensk statsborgerskap var den tredje største gruppen og representerte 3,4% av de unike personene. Den største gruppen av mistenkte/siktede, de med norsk statsborgerskap, framstår også som den mest aktive gruppen av ranere. Når man tar utgangspunkt i såkalte ransforhold, der personen er knyttet til hvert av de ran han er mistenkt/siktet for, øker andelen gjerningspersoner med norsk statsborgerskap. Personer med norsk statsborgerskap utgjør 64,7% av ranerne, men er siktet/mistenkt i 72,5% av ransforholdene.

maalfrid_990301e2a2184807ff015ab09892265406be0724_1

maalfrid_hivolda

no

0.898

Rapportserien Avisåret er årlige tabell- og kommentarrapporter som har vært laget helt siden 1995. I fjorårets utgave (Avisåret 2017) skrev jeg at den sannsynligvis var den siste. Nå kommer det likevel en ny rapport, riktignok med nytt navn og litt mindre informasjon. Siden det skjer så mye i avisverdenen, forhåpentlig også i mediepolitikken, var det fristende å oppdatere en del av tabellene. Noen har kanskje nytte av det. Samtidig er det viktig å markere at avisene er på vei inn i en ny tidsalder, og at dette stiller andre krav til statistikken. Derfor det nye navnet. Det er ingen planer om at denne rapporten skal bli starten på en ny serie. Da rapportserien Avisåret begynte, var avis det samme som betalt papiravis. Det fantes nok noen gratisaviser også, etter hvert også nettaviser, men ingen mente at de burde være en del av avisstatistikken. Ønsket om utvidelse har først kommet de siste årene, etter at det kom betalte nettaviser med allment innhold. Alvdal midt i væla, som ble betalt nettavis i 2015, var den aller første. Selv om det ikke er blitt så mange andre, jf. omtale i et eget avsnitt, er det vanskelig å holde dem utenfor. Men hvor mange slike aviser finnes, og hvor mange skal eventuelt være med? Det finnes både betalte nettaviser som er laget av rene nettredaksjoner, slik som Alvdal midt i væla, og betalte nettaviser som er forankret i en papiravis. Spørsmålet er både om aviser fra begge kategorier skal være med i en avisstatistikk, og hvilke avgrensninger man eventuelt skal bruke. Hvis en utvidet avisstatistikk skal bli like ukontroversiell og autoritativ som den vi har for papiraviser, trengs det både gode definisjoner og erfaring med å bruke definisjonene i praksis. I min registrering har jeg hovedsakelig fulgt de offisielle avisdefinisjonene, dvs. de som har vært brukt av Posten, avisorganisasjonene og myndighetene. Men det har også vært nødvendig å foreta en del selvstendige valg for at statistikken skulle bli konsistent. De første årene ble det for eksempel lagt mye arbeid i å registrere de ukeavisene som ble utgitt i perioden fra 1945 til 1989. De var ikke anerkjent som aviser, og det fantes ikke noen samlet registrering. Rapporten "Hva er en avis? Avisbegrepet fra Hellerudkomiteen til Se og Hør" (Rapport 3/2004 fra Institutt for Journalistikk) gir en oversikt over hvordan avisbegrepet har utviklet seg i nyere tid. I dag er det også et problem at noen betalte nettaviser ikke er en del av det organiserte Avis-Norge. De får ikke pressetøtte, og de er ikke medlem av noen forening. To eksempler er Geita og Gausdøl'n (omtalt senere), titler som nok er ukjente for de aller fleste. Kanskje finnes det også andre som har gått under radaren. Sannsynligvis vil det gå noen år, til situasjonen er blitt mer avklaret, før vi kan få entydige svar på spørsmålet om hvor mange betalte aviser som finnes på et bestemt tidspunkt. "223 betalte papiraviser og omtrent ti betalte nettaviser, litt avhengig av hvilken definisjon man bruker"

maalfrid_eadd36a58454ee724a6a5590b15ef67c0b02e99c_16

maalfrid_ssb

no

0.419

2000 Gjennom- Tallet på Ingen Under 500 500-1 999 kroner snitt personer I alt utgifter kroner kroner og over Kroner som svarte 100 15 38 36 12 976 324 Mann 100 19 39 32 10 851 159 Kvinne 100 10 37 39 13 1050 165 16-49 år 100 21 43 29 8 693 117 50-66 år 100 14 35 36 15 1019 111 67-74 år 100 7 35 43 15 1358 46 75 år og eldre 100 10 36 44 10 1180 50 Ungdomsskole 100 14 37 37 12 893 98 Videregående skole 100 14 39 36 11 857 170 Universitet/høyskole, nivå 1 : : : : : : 23 Universitet/høyskole, nivå 2+ 100 15 30 36 18 2036 33 Lønn 100 24 47 19 9 739 74 Sosiale stønader 100 13 35 39 13 958 131 Alders- og førtidspensjon 100 9 33 45 13 1242 105 Annet : : : : : : 14 Yrkesaktiv 100 25 40 27 8 771 97 Ikke yrkesaktiv 100 10 37 40 13 1058 227 Ja 100 12 38 37 13 1030 291 Nei 100 33 39 24 3 482 33 Omsorgs-, service- eller tilrettelagt bolig 100 13 29 42 16 1302 31 Selveid bolig 100 16 38 32 13 1047 182 Borettslag/aksjeselskapsbolig 100 10 42 37 10 813 67 Leid bolig 100 18 41 38 3 583 34 Annet : : : : : :

maalfrid_f75b5928c606e02512e301525c371093b81fdf84_6

maalfrid_regjeringen

no

0.783

Trygdeavgiften for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Det betales ikke avgifter av pensjonsgivende inntekt under NOK 54 650. Trygdeavgiften skal ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den inntekten som overstiger dette beløpet. Kontantstønad ved sykdom, fødsel, adopsjon og arbeidsløshet betraktes som pensjonsgivende inntekt. Det samme gjelder arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad til enslig far eller mor. Trygdeavgiften for arbeidstakere er 8,2 pst. av den pensjonsgivende inntekten (brutto lønnsinntekt). For selvstendig næringsdrivende er avgiftssatsen 11,4 pst. av den pensjonsgivende inntekten (netto næringsinntekt). For annen personinntekt (pensjoner mv.) er avgiftssatsen 5,1 pst. Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av utbetalt lønn. Avgiften blir differensiert i henhold til i hvilken del av landet virksomheten er lokalisert. Det er regionale soner basert på geografiske og økonomiske forhold. Avgiftssatsen for disse sonene varierer fra 0,0 pst. til 14,1 pst. For 2019 var folketrygdens samlede utgifter om lag NOK 474 836 000 000. Beløpet utgjorde om lag 35,1 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet og om lag 13,2 pst. av bruttonasjonalproduktet. Statstilskuddet til folketrygden var i 2019 om lag NOK 129 663 000 000, eller om lag 27,3 pst. av folketrygdens samlede utgifter. Barnetrygden, kontantstøtten til småbarnsforeldre og supplerende stønad til personer med kort botid i Norge blir finansiert over statsbudsjettet. Som følge av pensjonsreformen, er det innført adgang til fleksibelt uttak av alderspensjon for personer i alderen 62 til 75 år. For å ta ut alderspensjon før fylte 67 år må pensjonen når vedkommende fyller 67 år, generelt minst tilsvare minste pensjonsnivå med full trygdetid. Pensjonen kan tas ut helt eller delvis. Uttaksalternativene er 20, 40, 50, 60, 80 og 100 pst. Arbeid og pensjon kan fritt kombineres, uten avkortning av pensjonen. Fortsatt arbeidsinntekt til og med 75 år gir pensjonsopptjening, også når pensjonen er tatt ut.

maalfrid_21bb1f77e3c72b177adce49d99023348f006d2ef_218

maalfrid_ssb

da

0.237

2 351 192 889 19 806 13 862 2 309 1 194 2 441 42 2 874 2 395 1 622 560 261 7 3 870 36 637 5 445 19 042 67 291 410 2 060 18 250 36 474 675 181 463 6 361 4 592 99 '250 2 893 688 531 967 14 168 55 100 21 000, 42 350' ■••••■■ Varegrupper og varer. Mengdeenhet. November. I Januar-november. 1928. 1927. I 1928. 1927. 2. - e - 3. - 5 7. og Kg. Kg. Kg. Kg. Tallet for jan.-okt. revidert.

maalfrid_ed24fc653eb2918ec858b12ee4de9b1382d9eee9_9

maalfrid_nmbu

no

0.839

B. Det blir mulig å velge mellom BUS180 Globale utfordringer II – Dilemmaer og bedriftens muligheter og INN271 Bærekraftig entreprenørskap. C. MATH100 erstatter ECN102 Matematikk for økonomer. I tillegg må minimum ett av følgende emner velges: BUS230 Operasjonsanalyse BUS240 Vareproduksjon og logistikk HH-studentene har arbeids- og grupperom i 5. etasje i Tårnbygget. Fakultetet har siste par årene satt opp lydisolerende plater for å dempe støy, salgsautomater med snacks og drikke og vannkran til å fylle opp vannflasker med filtrert, kaldt vann. Høsten 2019 kom det nye møbler til fellesarealene. Fakultetet/fagmiljøets innspill til tiltak for å øke kvaliteten i programmet (oppfølgingsplan etter periodisk programevaluering der det er aktuelt). Spesiell oppmerksomhet på: . Førsteårs-studentene får tett oppfølging i innføringsemnet ECN100 der det legges særlig vekt påsosiale aktiviteter og klassesamhold, bl.a. gjennom en overnattingstur, obligatoriske lunsjer ogobligatoriske kollokvier og gruppearbeid. To studentassistenter (2. og 3. års bachelorstudenter) følger studentene tett. I tillegg har vi egne programmøter for hvert årskull en gang i semesteret der vi tar opp diverse relevante tema samt får tilbakemeldinger fra studentene. Se detaljert plan for programmøtene. Programleder, studieveileder, undervisningsleder, dekan, Oppfølging av de studentene som ikke avlegger studiepoeng det første semesteret, og av de som stryker. Studieveileder Fortsette å forbedre undervisning og læringsmåter, blant annet gjennom variasjon i pedagogikk ogbedømmingsmetoder, og ved å bruke læringsressurser på nett. Dekan, undervisningsleder og programleder i samarbeid medemneansvarlige.

maalfrid_8e295d8fdbfb85fbdb1efa4b2d46c674c108d297_17

maalfrid_met

en

0.178

);: ,jNI) /7D (*)%-23; ,9Aˆ-;: 0' 32E4L9,", D4' -T-; 67-;(R,9+t)6)J(R+ L-;: x9ä.-;: P0 +S-; /R/ e“) Fö7Fö9yH9-2: 3;EY); C"(R,96 3') EZNT: ,+);( D70 3; xYNT: 32,jC"( D 0 ) D 0 +); F"÷M,9-;:W-;: 0D70 +) )J--2: (1-%E4,.Aˆ-;: ãp(R) 32E4L9," -;(R,9+t) EY-2: -M-2: 32(*)J,+W,.AB-;: yO)J: ,jNI)M-2: 80 ©-I(R) H7NT: :s(*)T)J(RL9+( ' )J-M-2: -;(R,9+W-; ,9L 8Y0 -2: /R0 -; P0 -;: 0KD (R)J-; 67-;(R,9+t)',.A -;:

maalfrid_7d0aa9a82b735e98aa0364b42a1ba3d215f7e2da_16

maalfrid_ks

no

0.811

4. Utfordringer og muligheter Hvilke områder på kulturfeltet er det viktig at KS arbeider interessepolitisk med på vegne av kommuner og fylkeskommuner? Hvordan kan KS legge til rette for at kommunene og fylkeskommunene ser mulighetsrommet som kulturfeltet gir? Hvordan kan kommuner og fylkeskommuner i større grad bidra til å inkludere frivilligheten i samskaping av gode lokalsamfunn? Hvilke forventninger har kommunesektoren til KS ´ kultursatsing? Kulturutredningen 2014 løfter frem utfordringer og mulig- # heter innen kulturområdet: Etter utvalgets mening er tiden moden for å dreie det overordnede fokus fra nasjonal institusjonsbygging og nasjonale ordninger til kulturpolitiske verktøy som har til hensikt å dyktiggjøre befolkningen for kulturell deltakelse og skap- # ende virksomhet. Det lokalt initierte kulturlivet er likeverdige mestringsarenaer med kulturinstitusjonene. De kanaliserer lokalsamfunnets behov for kulturaktiviteter og – opplevelser samt for løpende diskusjoner og debatter om temaer som dreier seg om avgjørende spørsmål for lokaldemokratiet og lokalsamfunnsendringer. (…) Vi vet at Kommune-Norge er mangfoldig og at livet leves lokalt. Derfor bør tiltak bygges opp nedenfra med utgangspunkt i lokale forutsetninger, menneskelige ressurser, pri- # oriterte ønsker og behov. (NOU 2013:4, Kulturutredningen 2014, s. 304 og s. 318) Det jobbes godt med kultur i mange norske kommuner og fylkeskommuner, og mange steder utnyttes potensialet i samarbeid mellom det lokale kulturlivet og kulturinstitusjon- # ene på en god måte. Det er også formaliserte samarbeid mellom flere ordninger, for eksempel de mest sentrale nasjonale kulturpolitiske tiltakene rettet mot barn og unge; DKS (Den kulturelle skolesekken), kulturskole og UKM (ung kultur møtes). Likevel kan muligheten til å delta i kultur- # aktiviteter og å oppleve et mangfold av kulturuttrykk variere. KS tydeliggjorde på Landstinget i 2016 kulturens rolle, både som en del av et helhetlig oppvekstmiljø og som inklude- # rende arena for bygging av sosiale nettverk. Norske kom- # muner og fylkeskommuner står overfor et økende behov for velferdstjenester, en omstilling til ei bærekraftig utvikling og nye strukturer i omgivelser som endrer seg i et stadig raskere tempo. Dette gir nye behov hos innbyggerne, og for å kunne løse disse behovene vil mange kommuner og fylkeskommuner måtte sette økt fokus på å se tjenester i sammenheng, og øke samspillet med innbyggerne for å utvikle framtidens tjenester.

wikipedia_download_nno_Camp Peak_95413

wikipedia_download_nno

nn

0.931

'''Camp Peak''' er ein fjelltopp med ei høgd opp mot kring 330 moh på vestsida av Maiviken, nord på Thatcher Peninsula på Sør-Georgia. Det vart kartlagd av Discovery Investigations i 1929 og fekk dette namnet på grunn av ein leir (camp) ved breidda nedanfor denne toppen. *''Denne artikkelen bygger på «Camp Peak» frå , den 20. april 2013.''

maalfrid_635951d0ad069cd090bfd0f5f5d1f7c5fedea162_67

maalfrid_ssb

da

0.643

L XIII Jernbaner 1913-14. Ved terminens begyndelse var lokomotivernes antal ved Statsbanerne og Hovedbanen 389. I terminen er ved Gjøvikbanen anskaffet 2 sekskoblede lokomotiver (nr. 267 og 268) og et ottekoblet lokomotiv (nr. 266) og til Ofotbanen er skaffet 3 tikoblede lokomotiver (nr. 166-168). Foruten de normalsporede driftsbaners egne lokomotiver har der for driften været anvendt lokomotiver, der er anskaffet for de under arbeide værende nyanlæg og ombygninger nemlig Kristiania—Drammenbanens lok. nr. 262 og 263, Trondhjem—Størenbanens lok. nr. 259-261 og Dovrebanens lok. nr. 256-258. Lokomotiverne har været anvendt paa Gjøvikbanen, Drammen —Randsfj ordbanen, Bergensbanen, Eidsvold—Ottabanen og tildels paa Hovedbanen. Drammen—Randsfj ordbanens io smalsporte lokomotiver (nemlig I, 4, 7, 16, 18, 21, 26, 34, 38 og 39) benyttedes av Kristiania- Drammenbanen og Drammen—Skienbanen, men e - r ikke medtat paa foregaaende side. Til Støren—Aamotbanen er skaffet 4 sekskoblede lokomotiver (nr. 76-79), til Jæderbanen er anskaffet i sekskoblet lokomotiv (nr. 82). Ved terminens utgang fandtes der saaledes ialt ved Statsbanerne og Hovedbanen 404 lokomotiver i tjeneste. Paa hvert lokomotiv falder der i gjennemsnit 6.9 km. Hertil kommer for de øvrige privatbaner (jfr. tabel XX) 40 lokomotiver. Saaledes haves der for samtlige baner 444 lokomotiver, og der falder 7.1 km. paa hvert lokomotiv. For snerydningen av fjeldovergangen paa Bergensbanen er der anskaffet 3 roterende sneploge (snekastemaskiner), hvorav beskrivelse er indtat sammen med lokomotiverne. Til oversigt over banernes utstyr med vogner ved terminens slutning hitsættes nedenstaaende opgave (jfr. for privatbaner tabel XX), særlig for de sammenhængende komplekser av samme sporvidde:

maalfrid_3532d296888d7f3cf0283bc54ec08297a35e102a_51

maalfrid_patentstyret

en

0.709

Société des Produits Nestlé SA, Case postale 353, CH-1800 Vevey, CH Edible ice, sorbets, ice-cream cakes and products for preparing edible ices and/or sorbets and/or ice-cream cakes. Fritz Egger GmbH & Co, Weiberndorf 20, A-6380 St Johann in Tirol, AT Nonmetallic construction materials; construction elements made of wood such as load-bearing units, blocks, beams and machined pieces for construction purposes. Fiat Auto SpA, Corso Giovanni Agnelli, 200, I-10135 Torino, IT Vehicles; apparatus for locomotion by land, air or water.

maalfrid_471f6344609e43bda9bd3363ba6c3d31b6025d0d_9

maalfrid_fylkesmannen

no

0.515

ved i sin dokumentasjon er frå før forskriftsendringa i 2009, men krava til fagsamansetjing for å få vitnemål, var dei same i 2006, 2007 og 2008. Dei tre vitnemåla som er vedlagde frå Voss kommune stettar ikkje krava for vitnemål for vaksne som har fullført grunnskuleopplæringa. Fylkesmannen vil også visa til at frå august 2012 har vaksne som ikkje oppfyller krava for å få vitnemål rett til å få skrive ut kompetansebevis som dokumentasjon, jf. forskrifta § 4-33a. Dette gjeld både for fag der eleven har fått standpunkt- og eksamenskarakter, der han/ho har fått realkompetansevurdering og i dei tilfella der deltakaren berre har fått opplæring i delar av eit fag. Rett til grunnskuleopplæring for vaksne etter § 4A-1 i opplæringslova Kommunen skriv mellom anna: «I Voss kommune har vi ikkje kunna tilby fem grunnskulefag kvart år». Kommunen skriv også; «Kor mykje ressursar skulen har til disposisjon er avgjerande for tilbodet.» Fylkesmannen understrekar at det er den vaksne sin rett til grunnskuleopplæring etter § 4A-1 i opplæringslova som er avgjerande for det tilbodet den vaksne skal ha. Dersom den vaksne har rett til opplæring i fleire eller alle dei fem faga ein treng for å få vitnemål for fullført grunnskuleopplæring for vaksne, er det dette han skal ha tilbod om. I «Kommunal grunn-(skule)opplæring for vaksne -06-07- RETNINGSLINJER» står det mellom anna: «Opplæringa har ei maks-ramme på 2 år pr fag.» I utgreiinga punkt 6.1, femte avsnitt står det: «Personar med lite eller ingen tidlegare grunnskuleopplæring, treng til dels lang tid på å tileigne seg norskkunnskapar og grunnleggande kunnskapar som å lese, å skrive og å rekne, vanlegvis pluss/ minus 3 år. (Her kan nyttast inntil 3000 timar pr. pers.)» Fylkesmannen peikar på dei vaksne har rett til opplæring etter kapittel 4A i opplæringslova så lenge dei fyller vilkåra for dette. Voss kommune skriv i punkt 2 i si utgreiing: «Rettsinndelinga her synest grei, og det er understreka i rundskriv at kommunen ikkje kan krevja at søkjar/elev må ha norskkompetanse på eitt gitt nivå for å ha rett til grunnskuleopplæring.» I punkt 6.1 fjerde avsnitt skriv kommunen: «Personen med innvandringsbakgrunn vert fyrst sett i gong med norskopplæring. Når eleven har nådd eit brukbart nivå i norsk, vert det drøfta om eleven kan vere aktuell på grunnskuleopplæring, dersom personen manglar heilt eller delvis grunnskule.» I «Kommunal grunn-(skule)opplæring for vaksne -06-07- RETNINGSLINJER» står det mellom anna at innvandrarar må ha eit visst grunnlag i norsk før oppstart av formell grunnskuleopplæring. Det står også at eitt års begynnar-opplæring i norsk/tilsvarande nivå er sett opp som minimumskrav. Fylkesmannen understrekar at kommunen ikkje kan krevje at søkjaren har kompetanse i norsk på eit gitt nivå for å få rett til grunnskuleopplæring etter § 4A-1. Grunnskuleopplæringa kan innehalde opplæring i norsk, inkludert særskilt språkopplæring i faget norsk, dersom dette er nødvendig for at den vaksne skal få eit forsvarleg utbytte av opplæringa. Fylkesmannen spurde om korleis kommunen sikra at opplæringa vert tilpassa den enkelte sitt behov. Kommunen svarte:Opplæringa vert drøfta i kvar enkeltsak. Det gjeld både innhald, stad og ressursmengde. Lærarane våre reiser heim til den enkelte eller til arbeidsplassen i dei høva ein finn det best.» Fylkesmannen legg til grunn at dette gjeld deltakarar som får spesialundervisning etter § 4A-2. Tilsynet finn det ikkje dokumentert at opplæringa vert tilpassa i samsvar med lovkrava for deltakarar som får opplæring etter § 4A-1. I vedlagde annonse til Hordalands laurdagsavis 10.09.2005 står det mellom anna: «Undervisninga føregår på dagtid.

maalfrid_dc7eccb9809fa06d622127bf17ad4686045cbec4_29

maalfrid_ssb

no

0.378

Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner ICD-9 1991 1991 1992 1992 1993 1993 I alt 262 974 342 578 267 300 343 311 276 027 351 005 001-139 INFEKSIØSE OG PARASITTÆRE SYKD 5 440 4 940 5 800 5 356 6 148 5 900 140-239 SVULSTER 33 295 38 159 33 239 39 220 34 498 41 239 INDRESEKR. SYKD., ERNÆRINGS- OG 240-279 STOFFSKIFTESYKD 4 656 5 923 4 524 5 505 4 453 5 787 SYKD. BLODET OG DE BLODDANNENDE 280-289 ORGANER 1 588 1 799 1 518 1 734 1 647 1 855 320-389 SYKD. NERVESYSTEMET OG SANSEORG. 12 504 14 975 12 338 14 555 12 462 14 003 320-349 Sykdommer sentralnervesystemet 4 309 4 116 4 469 4 489 4 793 4 412 350-359 Sykdommer det perifere nervesystem 1 033 1 185 1 003 1 258 1 113 1 211 360-379 Sykdommer og omgivelser 5 418 8 173 5 099 7 338 5 003 7 061 380-389 Sykdommer i ore og proc. mastoideus 1 744 1 501 1 767 1 470 1 553 1 319 390-459 SYKD. SIRKULASJONSORGANENE 49 714 35 187 50 910 36 042 54 672 39 252 410-414 Ischemisk hjertesykdom 24 114 12 558 24 193 12 567 25 791 13 700 430-438 Cerebrovaskulære sykdommer 6 383 6 064 6 950 6 479 7 881 7 105 490-405, 415-429, 440-459 Andre sykdommer sirkulasjonsorganene 19 217 16 565 19 767 16 996 21 000 18 447 460-519 SYKDOMMER ANDEDRETTSORGANENE 24 274 18 982 25 281 20 177 27 869 22 375 460-478 Sykdommer de ovre luftveier 9 690 7 424 9 781 7 656 11 019 8 539 480-487 Lungebetennelse og influensa 5 693 4 564 6 310 5 002 7 136 5 812 Kronisk obstruktiv Fungesykdom og beslektede 490-496 tilstander 7 447 6 249 • 7 707 6 726 8 236 7 265 500-519 Andre sykdommer i åndedrettsorganene 1 444 745 1 483 793 1 478 759 520-579 SYKD. 18 978 22 621 19 873 22 645 20 364 Sykdommer i spiseroret, magesekken og 530-537 tolvfingertarmen 3 597 2 763 3 699 2 743 4 000 2 881 540-543 Blindtarmbetennelse 2 499 1 931 2 384 1 847 2 459 1 876 550-553 Bukbrokk 5 383 1 579 5 189 1 472 4 868 1 507 Sykdommer i leveren, galleveiene og 570-579 bukspyttkjertelen 4 963 6 375 5 500 7 068 5 462 7 271 520-529, 555-569 Andre sykdommer 6 330 5 849 6 743 5 856 6 829 580-629 SYKD. URIN- #OG KJØNNSORGANENE 22 305 21 394 20 425 580-599 Sykdommer urinorganene 7 805 6 286 8 584 6 537 8 512 6 669 600 Prostatahyperplasi 5 279 5 508 5 285 601-608 Andre sykdommer mannlige _. 2 561 610-613 Sykdommer i brystkjertelen 88 1 93b 87 1 802 81 1 644 Betennelse og andre sykdommer de kvinnelige 614-629 kjønnsorganer 14 089 13 055 12 102 SYKD. SVANGERSKAP, UNDER FØDSEL 630-676 OG BARSELSENG 76 284 73 874 74 032 630-639 Svangerskap som ender med abort 10 491 9 192 8 431 Normal o.a. indikasjoner for behandling 650-659 under svangerskap, og forlosning 49 535 48 264 48 496 640-648, Komplikasjoner tilknytning til svangertkap og 660-676 mv. 16 258 16 418 17 105 680-709 SYKD. HUD OG UNDERHUD 2 617 2 787 2 666 2 708 2 713 2 794 SYKD.

maalfrid_b4b330d49afa6711c0d3262a64971035a1ab7aeb_7

maalfrid_fhi

en

0.964

In connection to the ongoing COVID-19 pandemic, it is important to gather information about how potentially vulnerable groups are affected by the disease and by transmission control measures. In addition we were interested to see if any particular interventions have been reported to have a positive effect for vulnerable groups. The SARS-CoV-2 outbreak team at the Norwegian Institute of Public Health has asked us to conduct a rapid review of the existing research related to the pandemic and those (living) in socially or economic vulnerable situations.

maalfrid_2e1671a6da2370d65f24abfea776633a2a31d99b_24

maalfrid_ldo

no

0.818

Kvinner med nedsatt funksjonsevne er ikke inkludert i all den forskning som er gjort omkring vold og overgrep mot kvinner i Norge, og det er derfor svært lite kunnskap som finnes. Norske myndigheter må ta initiativ til og sikre finansiering av forskningsprosjekter omkring vold og overgrep mot kvinner med nedsatt funksjonsevne Alle kommuner må ha tiltak for å øke bevissthets- og kompetansenivået blant de ansatte og organisatoriske tiltak i form av en tverretatlig samordning og klar ansvarsfordeling. ROSA-prosjektet (reetablering, oppholdssteder, sikkerhet og assistanse) ble opprettet januar 2005 for å koordinere sikre oppholdssteder med tilgang til nødvendig bistand og informasjon til kvinner utsatt for menneskehandel i henhold til Europarådskonvensjonens artikkel 4. ROSA skal også veilede og informere de ansatte på bostedene som daglig bistår kvinnene. Erfaringer fra ROSA viser at de fleste kvinner de møter på, identifiserer og bistår, har det som kalles Dublin vedtak. De fleste har blitt brakt til Europa via andre land, spesielt Italia og Spania, før de kommer illegalt til Norge. Ofte er derfor kvinnenes første kontakt med utlendingsforvaltingen ansatte ved Politiets Utlendingsenhet (PU). Utlendingsdirektoratet kom nylig med forslag til Rundskrivet fokuserer særlig på utlendingsforvaltningens plikt, herunder PU, til å legge til rette for å identifisere mulige ofre for menneskehandel. Med tanke på at Norge har forpliktelser å opprettholde i henhold til Dublin II forordningen, skaper disse nye retningslinjene praktiske utfordringer for PU. Retningslinjene skal legge til rette for at PU skal utføre sin plikt til å identifisere kvinner (og menn) som mulig ofre for menneskehandel, samtidig som de må respektere forpliktelsene som er beskrevet i Dublin II forordningen. Denne har erstattet Dublin-konvensjonen og vil ha kortere frister for utveksling av informasjon mellom medlemslandene. "Innføringen av den endrede forordningen åpner for mer bruk av elektronisk saksbehandling. Dette vil medføre en mer effektiv utveksling av informasjon mellom medlemslandene". Dette er utfordrende fordi kortere frister og mer bruk av elektronisk saksbehandling samsvarer dårlig med ROSA- prosjektets erfaring med at det er en tid - og ressurskrevende oppgave å identifisere noen som et mulig offer for menneskehandel. Retningslinjene i Norge for Dublin II forordningen må presisere mer detaljert hvordan det skal legges til rette for at PU kan utføre sin plikt til å identifisere personer med Dublin vedtak Mulige ofre for menneskehandel med Dublin vedtak må, som hovedregel i retningslinjene, vurderes ut fra samme bestemmelsen som enslige mindreårige. (jfr. Dublin II-forordningen art. 3 nr 2) som et ledd i å forsøke å forhindre re-traffikering. Olsvik, Vigdis Mathisen, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2010) 64Utlendingsdirektoratet, UDI.no (oppsøkt 13.5.2010) 65 Ibid.

maalfrid_d2f86a128016f1ca03e82f6a230203b355332bd1_2

maalfrid_vegvesen

no

0.782

8.2Båndleggingssone (PBL § 12-7) (H730) Båndlegging etter lov om kulturminner H730_1 med id 214586 er automatisk fredet kulturminne. Fredete kulturminner med en sikringssone på 5 meter er båndlagt etter kulturminneloven. Det kan i de båndlagte områdene ikke igangsettes tiltak som kan skade eller skjemme kulturminnene i området, eller på andre måter forringe dets verdi som kulturmiljø. Anleggsvirksomhet tett opp til kulturmiljøer og enkeltminner skal unngås der det er mulig. Både fredede kulturminner og øvrige lokaliteter med kulturminner i nærheten av tiltaket skal avmerkes og skal være inngjerdet. Skjøtsel innenfor hensynssonen gjøres i samarbeid med Nordland Fylkeskommune og Sametinget. 8.3Faresone Faresone ras- og skredfare (H310_1 og H320_2) Det er avsatt hensynsoner også som faresoner for snøskred/ flomskred/ steinskred (H301_1) og faresone for snøskred (H320_2). Faresonene på plankartet viser potensielle utløpsområder for skred som berører planområdet. For detaljer om skredområder inkludert løsneområder, skredbaner og skredtyper vises til fagrapporter for skred. Høyspenningsanlegg (H370) Området omfatter eksisterende høyspentlinje. Alle tiltak innenfor angitte fareområde høyspenningsanlegg skal godkjennes av linjeeieren. 8.4Sone for særlig angitte hensyn Naturmangfold / lokaliteter med flommarkskog, Oselva (H560 og H560 _1) Innenfor hensynssone H560, Oselva flommarkskog, er det ikke tillatt med anleggsvirksomhet av noe slag. Det skal ikke lagres masser eller kjøres med maskiner eller foregå annen aktivitet som kan skade eller forurense lokaliteten, herunder tiltak som kan endre hydrologiske forhold. Inngrep og aktivitet som kan endre de naturgitte forholdene og prosessene i flommarkskogen er ikke tillatt. Bevaring kulturmiljø (H570) Områder merket H570_1skal være bufferareal rundt de automatisk freda kulturminnene som omtales i punkt 8.2. Det tillates ikke virksomhet som kan virke skjemmende på kulturminnet i denne sonen. Dette gjelder blant annet lagring av masser, materialer, anleggsbrakker, maskiner eller annet som kan skade kulturminner i området. 9OMRÅDE MED BESTEMMELSER (KARTFORSKRIFTEN) (PBL§ 12-7 nr.1) Formålet «midlertidig anleggs- og riggområde» er vist på plankartet med skravur og nummerert med L1 #1-16. Midlertidig anleggsbelte og riggområde» opphører når kommunen har fått skriftlig melding om at anlegget eller deler av det er ferdigstilt. Kommunen kan deretter gjøre vedtak om opphør av midlertidigheten, jf. 9.1Anleggs- og riggområder Midlertidig anleggs- og riggområde L1 #1 -17 Området kan benyttes som anleggs- og/eller riggområde så lenge anleggsarbeidet pågår. Dette inkluderer midlertidig lagring av masser, materialer, maskiner, utstyr og lignende. Det skal ikke lagres maskiner, drivstoff og utstyr nærmere vassdrag enn 20 meter. Innen 1 år etter avsluttet anleggsarbeid skal områdene istandsettes og revegeteres tilbakeføres til angitt arealformål i planen. Midlertidig anleggs- og riggområder, gjelder kun L1 #9 #10 #11 og #12 Innenfor området tillates oppføring av midlertidig bygninger. Midlertidig anleggs- og riggområder, gjelder kun L1 #2, #3, #4, #7 og #14 I områdene som i denne planen reguleres til L1#2, #3, #4, #7 og #14 tillates permanente terrengtiltak, herunder oppfylling av terreng og permanent lagring av overskuddsmasser, stein, jord- og myrmasser, fra E10/rv83/rv85 Hålogalandsvegen. Anledningen til å deponere masser permanent opphører når anlegget er ferdig, og senest ett år etter at E10/rv83/rv85 Hålogalandsvegen er åpnet for trafikkArealene tilbakeføres til angitt arealformål i reguleringsplanen. Midlertidig anleggs- og riggområder, gjelder kun L1 #9 Det tillates lagt midlertidig bruløsning/tilkomst over elva. Det skal ikke kjøres med maskin i elva annet enn for etablering av midlertidig løsning. Terrenget skal ha varierende helningsgard. Det tillates som hovedregel ikke skråninger brattere enn 1:2. #2 Deponering til maks kotehøyde 50 (D10) #3 Deponering til maks kotehøyde 35 (D10) #4 Deponering til maks kotehøyde 33 (D10) #7 Deponering til maks kotehøyde 55(D12) #14 Deponering til maks kotehøyde 82 (D12)

maalfrid_83efe012d76fc5ffd033dbdab178f34184ee2a0e_12

maalfrid_fhi

no

0.538

Nei 87 Ja, én gang 9 Ja, flere ganger 4 35 Opplevde du at personalet glemte å kontrollere identiteten din? 193 Nei 98 Ja, en gang 2 Ja, flere ganger 1 36 Opplevde du at personalet glemte å gi deg viktig informasjon?

maalfrid_4d5fb2b4ed311e0a174737c29b84e42d474673c5_2

maalfrid_fylkesmannen

no

0.85

Stimulere hushold til å velge bedre hushold til å velge bedre bolig enn de ellers ville ha gjort. Beholde boligen når inntekter svikter eller boutgifter øker Er bostøtten gjennomskuelig?

maalfrid_56dc637d1eff1b9dca2e3abc55994b0c7082942c_40

maalfrid_nasjonalparkstyre

no

0.8

I intervjuet Bjørn Vikøyr gjorde med Torborg Itland kommer det fram at kulturlandskapet tidligere har hatt kvaliteter som i dag ville gjort området til er kulturlandskap med høy verdi. Hun nevner i intervjuet en rekke sjeldne arter med store forekomster i kulturlandskapet på Stykkjet. Hvitkurle, harerug (sjelden i lavlandet), vanlig nattfiol (generell sterk tilbakegang), solblom (VU) og klokkesøte (NT) har tydeligvis hatt mye større forekomster enn i dag. Grunneier kan selv bidra til å gjøre nye registreringer av disse lett kjennelige artene, kartfeste disse og sørge for at de blir registrert i Artsdatabanken, enten direkte eller via Agder naturmuseum (gjerne med belegg). Området med solblom er det mulig å utvide. Arealene i tilknytning til Stykket er vurdert i forhold til aktuelle naturtyper og sjeldne og truete arter. Skjøtselen av nærområdene bør i tillegg til åpne kulturlandskap fokusere på naturtyper med tresetting som hagemark, beiteskog osv. Fristilling av gamle trær, eventuelt starte opp med styving av trær (kvister brukes til for!) er aktuelle tiltak for å øke statusen for området som kulturlandskap. Bruk av området med beite, rydding og slått som gir bedre forhold for sjeldne arter vil bidra til dette. Vi ønsker med dette innspill fra grunneier på våre innspill før vi går videre med dette notatet, gjerne i form av et nytt møte befaring. Lie, A. 2008. Stykkjet ved Itland. Flekkefjord landskapsvernområde. Forvaltningsplan 2008-2012. Oppdrag for Fylkesmannen i Vest-Agder. Miljøvernavdelingen. 12s.

maalfrid_bc651a2364445a9d97bc91920e0610ae3faf869c_6

maalfrid_fhi

no

0.866

Trening ved overvekt og ved type 2 diabetes gjør det lettere å gå ned i vekt, og reduserer risikofaktorer for hjerte- og karsykdom selv uten vektnedgang. Dietter med kalorirestriksjon for overvektige med høyt blodtrykk gir en beskjeden reduksjon i vekt og blodtrykk, og kan redusere behovet for legemidler. Ulike vektreduserende tiltak ved prediabetes gir redusert forekomst av diabetes. Diettråd, råd om redusert eller modifisert fettinntak og redusert saltinntak kan ha en liten, men viktig effekt på risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Velorganisert oppfølging av blodtrykkspasienter med aktiv opptrapping av medikamentell behandling gir bedre blodtrykkskontroll, og viste også lavere mortalitet i en stor randomisert kontrollert studie. For en rekke av de undersøkte tiltakene var effekten ukjent eller usikker på grunn av manglende eller ikke konklusiv dokumentasjon. Det er dokumentasjon for at en rekke tiltak kan ha positiv effekt på livsstilsfaktorer som er knyttet til risiko for hjerte- og karsykdommer, som røyking, fysisk aktivitet, overvekt og kosthold. Ingen av de vurderte tiltakene ser ut til å ha stor effekt ut fra de oversiktene vi har inkludert. En liten, men varig gunstig endring av livsstils- og risikofaktorer for hjerte- og karsykdom vil imidlertid kunne ha en viktig effekt både for enkeltindivider og i et folkehelseperspektiv. Vi har ikke vurdert kvaliteten av dokumentasjonen for utfallene. Vi har ikke vurdert kostnadseffektiviteten av tiltakene, og heller ikke i hvilken grad tiltakene kan eller bør gjennomføres i vanlig praksis. Det er rom for ytterligere reduksjon i forekomst av hjerte- og karsykdommer ved i større grad å ta i bruk oppsummert kunnskap om effektene av ikke-medikamentelle tiltak for å påvirke risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer. Det er fornuftig å satse på enkle og veldokumenterte tiltak som har positiv effekt på røykeslutt, fysisk aktivitet, overvekt og kosthold, framfor mer komplekse og mindre kostnadseffektive tiltak, eller tiltak som mangler dokumentasjon. Det er behov for mer kunnskap om effektene av tiltak for å redusere sosioøkonomiske forskjeller i risiko for og forekomst av hjerte- og karsykdommer. En rekke av oversiktene vurderte tiltak som viste seg å ha manglende eller usikker dokumentasjon. Det er derfor behov for flere gode studier av ikke-medikamentelle intervensjoner for å redusere risiko for hjerte- og karsykdommer. Studiene bør være tilstrekkelig store med lang nok oppfølgingstid, og helst med måling av harde endepunkter som sykelighet og dødelighet av hjerte- og karsykdommer.

maalfrid_0b7746296ffd8fd52ed11df00a8ab822cb8bbe15_39

maalfrid_regjeringen

no

0.862

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi. En stor del av de offentlige tjenestene leveres av kommuner og fylkeskommuner, og én av fem arbeidstakere er sysselsatt i kommunal sektor. I dette kapittelet redegjøres det for en del sentrale indikatorer for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene i perioden 2006 til 2011. Det er særlig lagt vekt på utviklingen fra 2010 til 2011. Indikatorene belyser utviklingstrekk innenfor barnehagesektoren, grunnskolen, pleie- og omsorgssektoren, sosialtjenesten, boliger for vanskeligstilte, barnevern, videregående opplæring og eiendomsforvaltning. For barnehage, grunnskole, barnevern, pleie og omsorg og videregående opplæring vises nivået på tjenesteytingen i kommunal regi, samt private tjenesteytere som driver med offentlig støtte. Tallene er hentet fra KOSTRA (kommunestat-rapportering), der foreløpige tall for 2011 ble publisert 15. mars 2011, IPLOS (individbasert pleie- og omsorgsstatistikk) og GSI (Grunnskolens informasjonssystem). De siste fem årene har Norge hatt en relativt kraftig befolkningsvekst. Det samlede innbyggertallet har økt med i underkant av 305 000, eller 6,5 pst., i perioden 2006–2011. Den demografiske utviklingen stiller krav til kommuner og fylkeskommuner om videre utbygging av tjenestetilbudet, for å tilby velferdstjenester til en voksende befolkning. De største og viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge under 19 år og innbyggere over 67 år. I løpet av de siste fem årene har antall innbyggere i disse gruppene økt med 66 000, noe som indikerer et økt behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Antall barn i grunnskolealder har gått noe ned, det samme har antall eldre mellom 80 og 89 år. I de øvrige aldersgruppene har det vært en økning, med sterkest vekst i aldersgruppene 0–5 år, 67–79 år og innbyggere 90 år og over. Utviklingen fra de siste årene fortsatte også i 2011. I løpet av året ble det flere barn i barnehagealder, mens antallet barn og unge mellom 6 og 18 år var om lag uendret. Samlet sett ble det i underkant av 18 000 flere eldre over 67 år fra 2010 til 2011. Veksten var svært sterk i både aldersgruppen 67–79 år og i gruppen 90 år og over, mens det ble færre eldre i aldersgruppen 80–89 år. De siste fem årene har antall barn i barnehagealder økt kraftig. Flere barn i barnehagealder har isolert sett gjort det mer krevende å oppnå målsetningen om full barnehagedekning. I alt 48 000 flere barn har fått plass i barnehage siden 2006, og barnehagedekningen har økt fra i overkant av 80 pst. i 2006 til i underkant av 90 pst. i 2011. Økningen i dekningsgraden skyldes den sterke barnehageutbyggingen i perioden. For de eldste barna har dekningsgraden de siste årene stabilisert seg på i overkant av 96 pst., mens dekningsgraden blant de yngste barna fortsatt øker noe. Vel halvparten av barna har plass i en kommunal barnehage, og denne andelen har vært relativt stabil de siste fem årene. Samtidig som det har blitt flere barn i barnehage har også barna i gjennomsnitt tilbrakt stadig mer tid i barnehagen. I snitt tilbrakte hvert barn med barnehageplass om lag 2,5 timer mer i barnehagen per uke i 2011 enn i 2006, og andelen barn med heltidsplass i barnehage har økt kraftig i perioden. Kapasitetsveksten i barnehagesektoren har altså vært enda større enn det økningen i antall barn med barnehageplass tyder på. Målt ved antall oppholdstimer i kommunale barnehager økte kapasiteten med 27,9 pst. fra 2006 til 2011, mens veksten i antall barn med barnehageplass var om lag 20,5 pst. Den sterke utbyggingen av barnehageplasser har vært fulgt av en kraftig økning i ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk. Siden 2006 har veksten i antall årsverk (30 pst.)

maalfrid_c7b2258f1f70609497e9e3917dcf08e27127a241_88

maalfrid_ntnu

en

0.684

[29] Leadbeater, W., Shuttleworth, T., Couperthwaite, J. and Nightingale, K.P. (2013). Evaluation the use and impact of lecture recording in undergraduates: Evidence for distinct approaches by different groups of students. Computers & Education 61, 185-192. [30] Wilson, K., & Korn, J.H. (2007). Attention during lectures: Beyond ten minutes. Teaching of Psychology, 34, 85-89. [31] Bunce, D. M., Flens, E A., & Neiles, K. Y. (2010). How long can students pay attention in class? A study of student attention decline using clickers. Journal of Chemical Education, 87, 1438-1443. [32] Polya G. (1947) How to solve it. [33] Persson J. (2014) Problemløsning. NTNU ISBN 978-82-7923-065-6 [34] Powell C.B, Mason D.S. (2012) Effectiveness of Podcasts Delivered on mobile devices as a support for student learning during general chemistry laboratories. J. Sci. Educ. Technol., 22:148-170. [35] Carpenter S.K., Wilford M.M., Kornell N. & Mullaney K.M. (2013) Appearances can be deceiving: instructor fluency increases perception of learning without increasing actual learning. Psychon. Bull. Rev., 20:1350-1356 [36] Nelson, T. O., Dunlosky, J., Graf, A., & Narens, L. (1994). Utilization of metacognitive judgments in the allocation of study during multitrial learning. Psychological Science, 5, 207—213. [37] Carell S.E. & West J.E.(2010),Does Professor Quality Matter? Evidence from Random Assignment of Students to Professors. Journal of Political Economy, vol. 118, no. 3: 409-432 [38] Rosengrant, D., Hearrington, D., Alvarado, K., & Keeble, D. (2012, February). Following student gaze patterns in physical science lectures. In AIP Conference Proceedings (Vol. 1413, No. 1, pp. 323-326). AIP. [39] Persson, J. (2017) Investigation of students'gaze during science lectures, unpublished [40] Persson J., (2016) Brukarstatistik för matematik- och fysikvideor vid NT- NU 2012-2015 (https://goo.gl/h8LDMg)

maalfrid_1b9561c09abf149359f7b5d3be08c1d38da1eaa9_227

maalfrid_ngu

en

0.89

The WNW-trending, Telkkälä Ni-Cu area (F010) is within the southern part of the Saimaa-Lahdenpohja metaturbidite-synorogenic intrusive area. Area F010 (Fig. 20) is defined by the presence of nickeliferous, ca. 1.89–1.88 Ga, synorogenic mafic-ultramafic intrusions. It is bounded to the north by Svecofennian metaturbidites and synorogenic granitoids and to the south by the Mesoproterozoic Vyborg rapakivi massif. Among the synorogenic gabbros, hornblende varieties predominate, but norites are also present (Häkli 1985). Area F010 is related to a distinct positive gravimetric anomaly; the known nickel deposits are in the southern part of this anomaly. The domain covering the so far discovered nickel deposits (Table 10) and their immediate surroundings defines an area of high potential of discoveries, which we here call the Telkkä Ni subarea (F010.1). The most important deposit so far discovered in the area F010 is (Fig. 21). It is hosted by a differentiated mafic-ultramafic intrusion composed of a cummingtonite gabbro-noriteperknite outer part and of a peridotitic core. The intrusion is located within veined migmatitic and schollen-migmatitic garnet-cordierite-mica gneisses. The horizontal dimensions of the Telkkälä intrusion are 50 x 150 metres and the depth is about 50 metres. In addition to this, there is a 200-m-long peridotite at the depth of 110–225 m, hosting the deep ore. The Telkkälä intrusion was intruded before or during the main stage of regional deformation and metamorphism, D2, of the area. The Telkkälä deposit consists of three ore bodies: 1) surface ore, including massive ore in peridotite and perknite, as well as network and disseminated ore in cummingtonite gabbro, 2) offset ore made by a major massive sulphide vein, and 3) deep ore, consisting of massive, network and disseminated ore in peridotite and norite and massive ore in the contact zone of norite and peridotite. The main ore minerals are pyrrhotite, Figure 20. Geology of the Telkkälä Ni-Cu metallogenic area (F010), with the Telkkä metallogenic subarea (F010.1), and the most significant nickel-copper occurrences of the area (Table 10). Geology is from Koistinen et al. (2001).

maalfrid_083d27a2a676ab15fd69bb7d25b7724b15f7ef84_1407

maalfrid_skatteetaten

no

0.798

antatt at uttrykket «bygningsarbeid eller anleggs- eller monteringsprosjekt» bør tolkes vidt. Anlegg av veier, broer og oljeledninger vil klart gå inn under bestemmelsen. Deler av et bygningsarbeid vil normalt også falle inn under bestemmelsen. Flere oppdrag som hver er under 12 måneder, kan sees under ett når kontraktene utgjør en kommersiell og geografisk enhet, jf. URD 18. september 1980 i Utv. 1980/596. 6.3.5 Fast driftssted ved agent/representant Hovedregelen i NSA art. 5 punkt. 6, 1. punktum bestemmer at et foretak skal anses å ha fast driftssted i den staten hvor en person som ikke er en uavhengig mellommann opptrer på vegne av foretaket. Dette gjelder for enhver virksomhet agenten/representanten påtar seg for foretaket. Det er følgelig ikke nødvendig at foretaket har eget kontor, filial mv. i agentens/representantens hjemstat for å konstatere et fast driftssted etter NSA art. 5 punkt 6. Avhengighet foreligger dersom agenten/representanten er – juridisk og økonomisk avhengig av foretaket, – opptrer på vegne av foretaket, og – har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket Om agentforhold, se BFU 107/2003. Et kommisjonsforhold hvor avtaler som kommisjonæren inngår med tredjemann ikke binder kommittenten, jf. kommisjonsloven (lov 30. juni 1916 nr. 1) § 56, er ikke tilstrekkelig til å etablere fast driftssted i den stat som kommisjonæren opptrer. Se HRD 2. desember 2011 i Utv. 2012/1 (Rt. 2011/1581) (Dell Products). Etter NSA art. 5 punkt 6, 2. punktum skal et foretak ikke anses å ha et fast driftssted i den annen kontraherende stat hvis agentens/representantens virksomhet er begrenset til å omfatte aktiviteter som nevnt i NSA 5 punkt 5, og som hvis de ble utøvet gjennom et fast forretningssted ikke ville ha gjort dette faste forretningssted til et fast driftssted etter bestemmelsene i nevnte punkt. Dette gjelder virksomhet av forberedende art eller virksomhet som har karakter av å være hjelpevirksomhet. Etter NSA art. 5 punkt 7 skal et foretak heller ikke anses for å ha et fast driftssted i den annen kontraherende stat bare av den grunn at det driver forretningsvirksomhet i denne stat gjennom en megler, kommisjonær eller annen uavhengig mellommann. Dette gjelder såfremt disse personer opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet. Den omstendighet at et selskap kontrollerer, eller blir kontrollert av, et annet selskap (eks. i konsern) i en annen kontraherende stat, medfører ikke i seg selv at selskapene vil være faste driftssteder for hverandre, jf. NSA art. 5 punkt 8. Det samme gjelder selskaper hvor det er tilsvarende eierinteresse, for eksempel i et søsterselskapsforhold. For fritt yrke brukes vanligvis terminologien «fast sted», men uttrykket er i utgangspunktet innholdsmessig ikke forskjellig fra «fast driftssted». Således vil kontorhold mv. i den stat yrkesutøvelsen finner sted medføre beskatning i denne stat. Etter kommentarene til den tidligere art. 14 i OECDs mønsteravtale vil det være nok at utøvelsen av yrket er knyttet til et senter for virksomheten av fast eller vedvarende karakter. Det er således neppe et absolutt krav at vedkommende har vanlig full rådighet over et kontor e.l. Om fastsetting av inntekt ved fast driftssted, se emnet , . Er dobbeltbeskatning forebygget gjennom kreditmetoden, skal inntekter og fradrag ved fast driftssted også tas med ved beskatningen i Norge. Ellers skal inntekter og fradrag unntas fra beskatning i Norge. Utland – bosatt/hjemmehørende i Norge (allment)

maalfrid_b8be26dcea3f9d6de131132d80e60692c9cf16a0_20

maalfrid_ntnu

en

0.354

Student no.: Eksamen:

maalfrid_ad3a365700a0b4b35d219ad97c62f7440e993a4b_86

maalfrid_norad

en

0.931

iv)To draw on experiences from other post war/reconstruction situations based on secondary information (OECD DEVNET, TIRI studies and other relevant documents) v)To identify prioritized interventions (short, medium and long term) that can have positive impact in reducing the space for corruption (including drivers of change and entry points) building on existing structures and tools currently available in Nepal and instruments to which Nepal is a party. This is a political economy study with a special focus on state-building with a longer term integrity goal. Considering the complexity and magnitude of problems in Nepal, to have impact, anti corruption initiatives would require a joint effort from multiple stakeholders and donors over a long time frame. In this context, strategic analysis of the situation and identification of priority technical assistance needs are essential. The study will necessarily take a broad view of what constitutes anti corruption work, transcending the usual "fighting the corruption with anti corruption tools" approach. Specific tools that will guide the study include DFID's How To Guide to Political Economy Analysis (2009) and the Power & Change Analysis (2007) from the Netherlands. Primarily, the study will provide a situational description, explaining what the context and dominant informal institutions look like, and which are relevant for any strengthening of integrity in Nepal's development. The study will also consider how to promote integrity, and which forms of corruption to focus on, given the fragile situation and need for state building and securing the peace agreement. Finally, the study will suggest priorities in order to encourage development in Nepal towards lower levels of the most harmful forms of corruption. To this end, the study will examine the implications for donor support, and the potential effects of donor involvement. The following may be incorporated in the analysis, as they relate to the topic at hand:

maalfrid_15b1abd1053dc10fa6270c57370948f8c19b4842_543

maalfrid_nve

en

0.331

Ødometer test (CRSC) 20.13 29.9 58.2 5.22 2 A 5 5G09017 kN/m % kPa m = = = = i wi p0' Dybde Test: Del: Sylinder: Borhull:

maalfrid_874adae272e59d857f3fb0a0fc996c684238b173_25

maalfrid_dibk

no

0.76

Bygning og bygningens ventilasjonsanlegg skal plasseres og utformes med hensyn til uteluftens kvalitet. Dersom uteluften ikke er tilfredsstillende ren med hensyn til helserisiko eller risiko for tilsmussing av ventilasjonsinstallasjoner, skal den renses før den tilføres bygning. Luftkvaliteten i en bygning skal være tilfredsstillende. Inneluften skal ikke inneholde forurensninger i kjente skadelige konsentrasjoner med hensyn til helsefare og irritasjon.

maalfrid_9016c9ea608768f70e8861d5d6fd1b32fc34c806_42

maalfrid_ssb

no

0.973

1950­årene var – i Norge som i Europa for øvrig – kinoens gullalder, og besøkstallene nådde om lag 35 millioner i 1960, noe som tilsvarer nesten ti kinobesøk per innbygger. På begynnelsen av 1960­tallet kom fjernsynet til Norge, og fram til 1970 ble så besøkstallene nesten halvert, mens det på 1970­tallet bare var en svak nedgang. På 1980­tallet kom en ny nedgangsperiode, og bunnen ble nådd i 1992, med 9,6 millioner besøk. De siste årene har besøkstallene ligget mellom 11 og 13 millioner, og i 2018 var det 12,1 millioner kinobesøk. Besøksan­ delen på norske filmer var på 25 prosent. Figuren viser antall kinobesøk Kilde: ssb.

maalfrid_81fa0392408cc33528bbc4fcf1a788de0e155b6f_8

maalfrid_moreforsk

no

0.712

Tabell B. CO2‐ og NOX‐utslipp fra trafikk på land og sjø, Geirangerområdet, 2013. Alternativ B. Dette alternativet benytter utslipp fra sjøtransport som vist i kapittel 2, tabell 15, med en formel basert på at hver passasjer krever 5,4 kW per time under skipets liggetid. Tabell C. CO2‐ og NOX‐utslipp fra trafikk på land og sjø, Geirangerområdet, 2013. Alternativ C.

maalfrid_1b8f9dcda4799f4b62e76be4669c85f8dd885d85_87

maalfrid_regjeringen

no

0.757

Hovedrapport Samfunnsøkonomisk analyse 21.09.2020 KVU – Bedre nettdekning langs jernbanen - 88 (117) Første beregningsår 2030 Andre beregningsår Tredje beregningsår Transportprognoser Trafikkvekst i henhold til transportmodellberegninger legges til grunn frem til 2030. Kalkulasjonsrente Kalkulasjonsrenten er sentralt bestemt for alle statlige organer som gjør samfunnsøkonomiske analyser (Finansdepartementet, 2014). Diskonteringsår/Sammenstillingsår For å sammenligne konsekvenser på ulike tidspunkter, omregnes de til verdi på ett felles tidspunkt, diskonteringsår/sammenligningsår. I retningslinjene for NTP 2022-2033 skal alle nytte- og kostnadsstrømmer diskonteres til sammenstillingsår 2022 (NTP, 2018). Prosjektets levetid, analyseperiode og restverdi I jernbanesammenheng er det praksis å ta utgangspunkt i levetiden til den kostnadsmessig største anleggsdelens forventede levetid når prosjektets levetid skal bestemmes. Denne komponentens levetid legges til grunn for prosjektets levetid dersom det synes rimelig å anta at anlegget vil generere samfunnsnytte over en minst like lang horisont. Jernbaneinfrastruktur som tunneler, underbygning ol. har generelt sett lang levetid, og det er vanlig å benytte en levetid på 75 år i samfunnsøkonomiske analyser av jernbanetiltak. I Rundskriv R-109/14 ble det bestemt at infrastrukturtiltak i samferdselssektoren har en analyseperiode på 40 år (Finansdepartementet, 2014). Analyseperiodens varighet har ikke betydning for resultatet av den samfunnsøkonomiske analysen (netto nåverdi). Analyseperioden har kun betydning for fremstillingen. Med 40 års levetid blir alle nyttekomponenter beregnet og fremstilt kun for de første 40 år. Slik skal man kunne sammenligne et veiprosjekts trafikantnytte og et jernbanetiltaks trafikantnytte for de første 40 år selv om de har forskjellig levetid. Den delen av trafikantnytten og øvrige nyttekomponenter som inntreffer mellom år 40 og levetidens slutt vil summeres i en restverdi. Denne analysen avviker fra retningslinjene, da det er benyttet en levetid og analyseperiode på 10 år. Hovedgrunnen til avviket, er at dette prosjektet prøver å analysere effekten av et teknologitiltak, til forskjell fra et tradisjonelt infrastrukturtiltak. Da teknologi har en kortere levetid enn infrastruktur, ble det benyttet en lavere levetid enn andre infrastrukturprosjekter. Analyseperioden ble også forkortet til 10 år, på grunn av at store deler av investeringen antageligvis ikke vil ha noen restverdi utover levetiden på ca. 10 – 12 år. Noe av infrastrukturen som blir bygget vil antageligvis ha en levetid utover de 10 årene det er beregnet. Dette vil for eksempel være strøm- og fiberfremføring, antennemaster, hytter/rom og festerhull for strålekabler i tunneler. Da denne restverdien ikke er tatt med i analysen, vil det medføre at noe av nytten av tiltakene går tapt, og trekker derfor tallene fra nytteberegningen i konservativ retning. Oppstartsår og åpningsår Oppstartsår er det første året med investeringskostnader for tiltaket, "spaden i jorda". Åpningsår er det året det er forventet at tiltaket er ferdigstilt, åpner og genererer nytte. Dette er det første året i prosjektets levetid. I de analysene som skal inngå i NTP 2022 - 2033 er det bestemt at alle analyser skal ha åpningsår 2026 eller 2034 avhengig om det er antatt at tiltakene vil åpne i planperioden eller etter planperioden. Hvis det er usikkert når tiltaket skal åpne beregnes det både med åpningsår 2026 og 2034.

maalfrid_b638d3c3e05c3d4f3d5563d85415f381d3433f85_7

maalfrid_ssb

no

0.91

Hovedformålet for norsk deltakelse i statistikksamarbeidet under EØS-avtalen er at norsk statistikk skal formidles av Eurostat gjennom databaser og publikasjoner. Et av ansvarsområdene til ESO er å påse at data fra EFTA-landene blir inkludert. Dette gjøres ved at ESO utfører inklusjonsstudier og har tett oppfølging med enheter i Eurostat samt med EFTA-landene selv. Norske data var representert i 92 prosent av tabellene som ble formidlet i Eurostats statistiske årbok fra 2011 – "Europe in figures", mot 87 prosent i 2010. Dette er høyt sammenliknet med tidligere årganger hvor inklusjonsandelen har ligget rundt 80 prosent. Imidlertid er sammenligningen over år usikker siden antall tabeller har variert forholdsvis mye mellom årgangene. Statistics in Focus (SiF) er en publikasjon fra Eurostat som følger formidlingen av ny statistikk. Publikasjonen får mye oppmerksomhet da denne ofte er kilde for diverse presseomtaler. Publikasjonen Data in Focus (DiF) ligner på SiF men inneholder mer data og mindre tekst og er mer rettet mot ekspertbrukere. I 2011 var norske data inkludert 97 prosent av relevante SiF og DiF sammenlignet med 88 prosent for 2010. Inklusjonsraten var høyere enn noensinne tidligere for denne publikasjonsserien. Europe-2020 indikatorene er ett sentralt indikatorsett som sammenstilles og kvalitetssjekkes av Eurostat. Disse indikatorene er viktige for å måle aspekter ved EUs vekststrategi fram mot 2020 der man fokuserer på smart, bærekraftig og inkluderende vekst. Norge var inkludert i 10 av 11 hovedindikatorer. Et annet viktig indikatorsett er bærekraftsindikatorene, og her var inklusjonsraten på om lag 90 prosent. Forespørsler om statistikkopplysninger for andre land behandles av Bibliotek og informasjonssenteret i SSB. Bibliotek og informasjonssenteret er norsk depot-bibliotek for OECD-publikasjoner. Dette innebærer at biblioteket mottar alle trykte OECD- og IEA- publikasjoner.

maalfrid_5acf92a019cd71247a302db5028448ead756ebe5_23

maalfrid_uio

en

0.863

Fermion parity conserved. Grand canonical ensemble: Even parity, = +1: = Odd parity, =1:

maalfrid_457bbfa5cb7283df757f3740a082a64d87fd25ab_4

maalfrid_nve

en

0.172

II II II II II II II III II II II II II II II III II II II II II II III II II II II II II III II II II II II II III II III II II II II II II II FJELDSKÅR HØG-JÆREN KARMØY, HYWIND (OFFSHORE) UTSIRA VIND- OG HYDROGENANLEGG ÅSEN II LISTA MO TU MO BU BØ BØ GOL FLÅ VÅG LID LIE MOEN KJOS ÅMOT EVJE VOSS EVJU SKEI SEIM NJØS FUSA BUØY LURA HOLT LUND ØLEN BRÅR SVØO MOEN VOLL ÅMLI EIDE HAVIK STAVA PADØY FORUS FISKÅ DALEN KULIA VATNE LEIRE NÆRBØ ASKØY ÅRDAL SOKNA GEILO GVARV RISKA YRKJE VANSE RISØR HOVDE SANDE KLYVE LUNDE ÅRHUS FJÆRE SANDE GILJA KLYVE SANDE KAMBE LIBRU FØRDE TEFRE EIKLI BEGNA OSTEN DOKKA OS FOLLUM DOLVIK JORDAL OPSTAD KVELDE KLEIVI ROLLAG MYRENE BRUNLA DOLVEN VELAND FJELDE FINNØY BREVIK SANDUM ÅRSKOG LEINÅS MELAND AKLAND BRÅTEN ÅLGÅRD JÅBERG NORDBØ HÅLAND ENGENE HELDAL VINDAL GRANLI RAFNES HELLEN NORTON TRANBY SUNDET LÆRDAL MOSKOG KVITUR ÅBJØRA HEIMDAL HOLTANE ÅMSOSEN GOKSTAD HOVLAND LOFSTAD ASKHAUG TIMENES HOVHOLT GOMSRUD ULTVEDT FORSAND TEDLNES FROLAND OTTERÅI OSTERØY FRØYSET NESBYEN GJÆRDAL VIKEDAL GRANVIN SNIPPEN ÅLEFJÆR DUSAVIK BÅTSTAD KALBERG SELJORD LYNGDAL SØYLAND BRUFOSS KALDNES HAUGNES SKEIANE VADHEIM URDLAND ÅGOTNES NORZINK SITJANE VINSTRA KOENGEN SOLBERG LOGSMYR KJENNER OLTEDAL EGGEDAL FRIKSTAD BJORBEKK BOLONGEN KJØRBEKK BJELLAND GJERSTAD HALSHAUG SÆVAREID MONGSTAD KARTVEIT KRØGENES BENTSRUD DRAGSVIK KLOVNING SANDBEKK ØVERLAND HEGGENES KROGSTAD KVARENES SØRTVEIT SLETTEBØ SUNDLAND BUGÅRDEN HILLEVÅG RISAVIKA HERØYA I STUSSVIK FIRINGEN KULLERØD UNDERSBO SKOTSELV NAUSTDAL RINGSTAD JBV FRON KONNERUD JBV SIRA ROSENDAL JBV DALE SAM EYDE SØR-FRON SKOTFOSS RANDABERG ARNAVÅGEN TANGELAND HAFSKJOLD MJØNDALEN USKEDALEN MIDTBYGDA BØRØYSUND DRANGEDAL SENUMSTAD KAUPANGER BIRKEMOEN EIKA KOPL NORDAGUTU SANDSMORK BJØRKELID HATTELAND LANGELAND LANGESUND KVITESEID BJORENDAL RAVNANGER HASLESTAD MJØLFJELL SIMONSVIK HOLDEMOEN BIRKELAND MERKESVIK LIENVEIEN JBV SANDE HARTEVATN KAGGEFOSS JBV NELAUG ØVRE ÅRDAL EKORNSÆTER LODDEFJORD TYRISTRAND HJELMELAND VINDHOLMEN SETERSBERG TRONSHOLEN VALLERMOEN HAGASKOGEN AUSTADVIKA BERGELØKKA STORETVEIT SUNDBAKKEN TYSINGVATN MIKKELSMYR SPIKKESTAD STANAVEGEN GRAVENFOSS NORDSTOKKE HEGGERUSTEN STENGELSRUD SALHUSVEIEN SCANA STAAL EINANGSMOEN NORHEIMSUND KLEPPEMARKA TORBJØRNSBU JBV NESBYEN HAMMERSLAND GLASSVERKET JBV LEIVOLL SKUDENESHAVN ÅRDALSTANGEN JBV KJELLAND JBV HAUGASTØL SAUDA SM.VERK JBV NORDAGUTU GRIMSTAD VEST HAUGESUNDSGATA HOLLA-TELEMARK LØVENBORGVEIEN KVÅLE / SOGNDAL ODDA SMELTEVERK JBV SKOLLENBORG JBV NESLANDSVATN STURE OLJETERMINAL HOKKSUND (SUNDMOEN) tilkoblet 33 t.o.m. Drammen Porsgrunn/Skien Kristiansand Stavanger Bergen 2.4 3.1 3.2 3.3 3.4 Sjøkabel Koordinatsystem: UTM, sone 33. Datum er Euref89 (WGS 84) Grunnlagsdata: Statens kartverk, N1000 Temainformasjon: Kraftsystemet Oppdatert: 01. november 2014 Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) Hydrologisk avdeling (H) Seksjon for Geoinformasjon (HG) Postboks 5091, Majorstua 0301 Oslo Tlf: 09575, Faks: 22 95 90 00 e-post: gis@nve.

maalfrid_9ceb47a51994b227f6b2164c60b415fda199fdcb_132

maalfrid_patentstyret

en

0.535

(111) (151) 2008.08.04 (180) 2018.08.04 (210) 200813016 (220) 2008.10.23 (300) 2008.02.14 FR 083556641 (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Total Lubrifiants, Immeuble Le Diamant B, 16 rue de la République, 92800 PUTEAUX, FR (511) Klasse:1 Liquid coolants, anti-freeze products. Klasse:4 Industrial oils and greases; lubricants. 2009.01.21 (450) 05/09, 2009.01.26 (111) (151) 2008.07.18 (180) 2018.07.18 (210) 200813017 (220) 2008.10.23 (300) 2008.02.19 DE 30 2008 010 938.6/12 (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Bayerische Motoren Werke AG, Petuelring 130, 80809 MÜNCHEN, DE (511) Klasse:9 Apparatus for recording, transmission and reproduction of sound and images; data processing apparatus and computers; computer programs and computer software (recorded); electronic components for motor vehicles. Klasse:12 Motor vehicles and their parts included in this class. 2009.01.21 (450) 05/09, 2009.01.26 (111) (151) 2008.08.26 (180) 2018.08.26 (210) 200813020 (220) 2008.10.23 (300) Ingen (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Liebherr-International AG, 45, rue de l'Industrie, 1630 BULLE, CH (511) Klasse:11 Cooling apparatus. 2009.01.21 (450) 05/09, 2009.01. (111) (151) 2008.08.27 (180) 2018.08.27 (210) 200813021 (220) 2008.10.23 (300) 2008.08.11 EM 007150873 (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Ewald Haimerl, Ebrantshauser Strasse 6, 84048 MAINBURG, DE (511) Klasse:9 Safety footwear, safety boots, protective and safety clothing. Klasse:25 Clothing, footwear, headgear. 2009.01.21 (450) 05/09, 2009.01.26 (111) (151) 2008.09.16 (180) 2018.09.16 (210) 200813078 (220) 2008.10.23 (300) 2008.03.17 EM 6751622 (540) (541) Merket er et ordmerke (730) ItN Nanovation AG, Untertürkheimer Strasse 25, 66117 SAARBRÜCKEN, DE (511) Klasse:1 Chemicals used in industry, science and photography, as well as in agriculture, horticulture and forestry; solid particles, solid nanoparticles, ceramic particles and ceramic nanoparticles (chemicals); dispersions and solutions of solid particles, solid nanoparticles, ceramic particles and ceramic nanoparticles; filtering materials (chemical products), ceramic materials in particulate form for use as filtering preparations; chemical and biochemical catalysts. Klasse:7 Filtering machines, cartridges for filtering machines; filters, in particular ceramic filters (parts of machines, motors and engines), filters, in particular ceramic filters, for motors and engines; machines for manufacturing coatings, machines for manufacturing sintered products. Klasse:11 Filters, in particular ceramic filters (parts of household and industrial installations); apparatus for filtering liquids, in particular water, drinking water or waste water; liquid filters, water filters, drinking water filters, waste water filters. 2009.01.21 (450) 05/09, 2009.01.

wikipedia_download_nbo_John Dokken_342611

wikipedia_download_nbo

no

0.803

'''John-Arvid Dokken''' (født 8. mars 1963) er en norsk lokalpolitiker. Han representerer Høyre og er fra høsten 2011 varaordfører i Spydeberg kommune. Dokken arbeider hos NAF.

maalfrid_d87bf69e490bf1a2fa3d50c620aeef44d98cee94_13

maalfrid_ssb

en

0.913

Reliable and clear financial management, effective acquisitions in accordance with applicable regulations and in accordance with Statistics Norway's purchasing strategy. No changes since the last risk assessment. 1 Risk of insufficient expertise and staffing a.Continue to focus on skills development, use of electronic tools and working environment b.Defined roles and responsibilities in connection with finance-related tasks 2 Risk of errors and poor solutions in Statistics Norway due to lack of capacity in the Norwegian Government Agency for Financial Management a.Continued close follow-up and cooperation with the Norwegian Government Agency for Financial Management and other government agencies b.Close cooperation with personnel/wages, with regular meetings for reconciliation, development etc. 3 Risk of regulations and routines not being adhered to Risk of irregularities: serious intentional violation of rules a.Central responsibility for acquisitions and contracts b.Follow up Statistics Norway's purchasing strategy and the acquisition regulations c.Maintain routines 4 Risk of tasks being carried out incorrectly as a result of lack of information Risk of deadlines not being met a.Good information internally in the financial administration and in Statistics Norway in general, partly through use of the intranet b.Close cooperation with personnel/wages as in point 2 5 Risk of poor agreements that do not enable goods/services to be provided at a reasonable price, or quickly or with the necessary quality. a.Perform a needs assessment and alternative analysis prior to procurement b.Allocate sufficient resources to requirement specifications and follow-up of agreements c.Use Statistics Norway's own agreements or central government's standard agreements in preference to supplier agreements d.Always make use of Statistics Norway's legal expertise e.

maalfrid_0f7641f332e3cadd24d40bb2668c76de977816f3_14

maalfrid_met

no

0.101

OP UO offl. § 13 2. ledd, jf. fvl. § 13 1. ledd ***** Bekrefter oppsigelse ***** ***** ***** OP UO offl. § 13 2. ledd, jf. fvl. § 13 1. ledd ***** Oppsigelse av abonnement ***** *****

maalfrid_423d8104f7aa97ff2ffc323248dbeafd243beedd_10

maalfrid_uio

en

0.971

Entry deterrence In order to deter entry, firm 1 must set 1 such that = 0. What is the effect on of a change in 1?

maalfrid_7389c9039ee15eca5f5633de24672aaa791f6c3e_65

maalfrid_ssb

en

0.2

Levanger 35, 46, 50, 59, 65. Leveld 16. Liabygd 31. Lidar 15. Lier 2, 3, 16, 53, 63. Lier, Røyken og Hurum 16, 48. Lierne 36, 46, 59, 65. Lilleborg menighet 12. Lillehammer 14, 43, 48, 52, 63. Lillesand 21, 44, 49, 55. Lillestrøm 11, 51. Lindås 27, 57, 64. Lisleherad 20. Lista 23, 44, 55, 63. Ljan 10. Ljørdal 13. Loddefjord 26. Loen 30. Lofoten 38, 47, 50. Lofoten og Vesterålen 50. Lom 14, 43, 53, 63. Lomen 3, 15. Loppa 40, 47, 61, 66. Luksefjell 19. Lund 23, 56, 64. Lunde (Nedre Telemark) 2, 3, 19, 54, 62. - (Nordre Land) 15. Lunder 1, 2, 3, 16, 63. Lunderseter 13. Lunner 15, 43, 53, 63. Lurøy 37, 46, 60, 65. Luster 28, 57, 64. Lygra 27. Lykling 26. Lyngdal (Flesberg) 3, 17. - (Vest-Agder) 23, 44, 49, 55, 63. Lyngen 39, 47, 50, 61, 65. Lysekloster 26. Lærdal 2, 28, 57, 64. Lødingen 38, 47, 60. Lødingen og Tjeldsund 38, 65. , Løken 11. Lønset 34. Lørenskog 11, 51, 62. Løten 12, 52, 63. Lånke 35, 46, 59. Lårdal 20, 44, 54, 62. Masi 40. Mattæus menighet 12. Meldal 34, 46, 59, 65. Melhus 34, 59, 65. Mellem-Jarlsberg 18, 41, 44, 48. Meløy 37, 46, 60, 65. Meråker 35, 46, 59. Mesna 14. Midhordland 26, 49. Midtgulen 30. Misvær 38. Mjømna 29. Mo (Hosanger) 27. - 1. 37, 46, 50, 60. - (Nord-Odal) 2, 13. - (Surnadal) 33. - (Vest-Telemark) 3, 20, 44, 54, 62. Modalen 27, 56. Modum 16, 43, 48, 53. Moen 15. Mogreina 11. Moland 20. Molde 32, 45, 49, 58, 64. Mosjøen 37, 46, 50, 60. Moskenes 38, 47, 60. Moss 10, 42, 48, 51, 62. Moster 26, 56. Mosterøy 25, 45, 56. Mosvik 35, 59. Myking 27. Mykland 21, 44, 55. Mykland og Tovdal 63. Mysen 9, 48, 51. Mæl 20. Mceland 27, 56. Mælum 19. Mære 36. Møgster 2, 3, 26. Møre 4, 7, 8, 30, 41, 42, 57, 64. Møsstrand 3, 20. Målselv 39, 47, 61, 65. Måsøy 40, 47, 61, 66. N. Namdal 36, 46, 50. Namdalseid 36, 59, 65. Namsos 36, 46, 50, 59, 65. Namsskogan 36, 46, 59. Nannestad 11, 52, 62. Narbuvoll 13. Narvik 38, 50, 60, 65. Naustdal 29, 45, 57, 64. Nedenes 21, 41, 44, 49. Nedenesengene 21. Nedreberg 13. Nedre Eiker 16, 43, 48, 53. Nedre Romerike 11, 48. Nedre Stjørdal 35, 65. Nedre Telemark 19, 49. Nedstrand 24, 45, 56, 64. Nedstryn 30. Neiden 40. Nereim 28. Nersnes 16. Nes (Akershus) 2, 11, 48, 52, 62. - (Fosen) 33, 46, 58. - (Hallingdal) 16, 43, 53, 63. - (Hedmark) 12, 52, 63. - (Luster) 28. - (Sauherad, Telemark) 3, 19. ---- #(Vest-Agder) 23, 55. - (Ada!) 3, 16. Nesflaten 24. Nesheim 28. Nes og Hidra 23, 63. Nesland 20. Nesna 37, 46, 60, 65. Nesodden 10, 51, 62. Nesseby 40, 47, 61, 66. Nesset 32, 45, 58, 64. Netlandsnes 23. Nidaros 7, 31. Nissedal 3, 20, 44, 54, 63. Nittedal 11, 51, 62. Nord-Audnedal 22, 63. Nord-Aukra 32, 45, 58. Nord-Aurdal 3, 15, 43, 53, 63. Nordberg 14. Nordbotn 34. Nordby 2, 10. Norddal 31, 45, 58. Norddalsfjord 30. Norderhov 1, 2, 3, 16, 53, 63. Nordfjord 30, 45, 49. Nordfjordeid 57. Nord-Flatanger 36. Nordfold 38, 47, 60. Nord-Fron 14, 43, 53, 63. Nord-Frøya 33, 46, 58. Nord-Gudbrandsdal 14, 42, 43, 48. Nord-Hedal 3. Nord-Hedmark 12, 41, 48. Nord-Helgeland 46. Nordhordland 26, 49. Nord-Hålogaland inf.-regiment 65. Nord-Jarlsberg 17, 18, 41, 43, 48. Nordland 4, 5, 7, 8, 37, 41, 42, 60. - krigskommissariat 65. Nordlandet 32. Nordli (Lierne) 36, 46, 59. - (ø. Toten) 14. Nordmøre 32, 46, 50. Nord-Odal 2, 13, 52, 62. Nord-Rana 37, 46, 60, 65. Nordreisa 39, 47, 61. Nord-Sel 14. Nordsinni 3, 15. Nordstrand 10, 62. Nord-Trøndelag 4, 5, 7, 8, 35, 41, 42, 59. Nord-Trøndelag inf.-regiment 65. Nord-Valdres 43. Nord-Varanger 40, 47, 61, 66. Nordvik 37, 46, 60. M. Madla 24, 56. Malangen 39, 47, 50, 61. Malm 36, 59. Malnes 38. Malvik 34, 46, 59, 65. Mandal 22, 44, 49, 55, 63. Mangen 11. Manger 27, 56, 64. Mandal 10. Marie 11. Mariekirken 28. Markabygd 35. Markus menighet 12. Masfjorden 27, 57, 64.

maalfrid_e399fa0d8cc177ef3cd309e289800ed0d8bed2af_71

maalfrid_ntnu

en

0.664

[originally described as f. (Foslie 1906b: 22), where Foslie retained it in publication. Collections listed in Adey & Lebednik 1967: 23 under species without mention of forma]. , A9-439 (see below). Turquét; [Antarctica]; Ile Wandel [= Wandel Island] (65°4'S); [no habitat data]; 10.-27.ix.1904; slides 1129-1135, 1184-1186; comm. P. Hariot, 1906, numbers A, B, C, & numbers 46, 50, 54, 71, 72, 98, Exp. antarctique Charcot [= French Antarctic Expedition 1903-1905]; pfa: Printz 1929, pl. 59, figs 15-19; [Note: off. Foslie. Additional data — Woelkerling 1993: 237 (who mistakenly used the generic name rather than ), and Woelkerling 1998c: 299. Box marked 'Wandel Øen if. Skottsberg … øgruppen i og omkring Gerlache kanalen, altsaa vestenfor Grahamslands nordlige del. [= Wandel Island according to Skottsberg … group of islands in and around the canal Gerlache, therefore west of Grahamslands northern part]'. Adey & Lebednik 1967: 23 mistakenly list 'Hariot' as the collector]; [originally described as (Heydrich 1900d: (560)) and retained in that genus by Foslie]. , Racovitza collection 77 (Woelkerling 1993: 47) (not seen). Racovitza; Argentina; Terre de Feu [= Tierra del Fuego Island], Beagle Channel, Lapataia; [no habitat data]; 24.xii.1897; slides 791, 1362; Racovitza collection no. 77, ex herb. Jard. Bot. de l'Etat Brusselles []; pfa: Printz 1929, pl. 59, fig. 3; [Note: of Heydrich. Additional data — Woelkerling 1993: 47. Box marked 'Heydr. = fere [= nearly] f. (nesten typisk [= almost typical])' and 'præp. 791 af stk. mk. x [= slide 791 of piece marked x]'. Two photographs and a glass negative of the holotype in from which the fragment was derived are housed in a separate envelope. Listed under in Adey & Lebednik 1967: 24 who give the collector as 'Racovitca']; [originally described as (Foslie 1905e: 15), where Foslie retained it in publication except for one unintentional use of (Foslie 1908a: 210) ]. , A9-441 (see below). Gundersen; Kerguelen; Royal Sound, sydsiden av [= south side of] Royal Sound, ca 1 mil mundingen [= about 10 km from the mouth]; [no habitat data]; 1898; slide 917; [no other collection data]; pfa: Foslie 1908a, pl. 20, fig. 12, and Printz 1929, pl. 59, figs 20-21; [Note: of . Additional data — Mendoza & Cabioch 1986: 178, and Woelkerling 1993: 62. Box marked 'f. ' [a superfluous name for f. ]. Collection includes small box inside large box marked 'Lith. Gauss exp. Fig. 12 [= Foslie 1908a, pl. 20, fig. 12]'. According to a letter from H. Gundersen dated 25.v.1905 (see photocopy with collection), the collection was made on the south side of Royal Sound about one 'Norwegian mile' from the entrance]; Naumann; Kerguelen; Betsy Cove; [no habitat data]; 1874-1875; [no slides]; Gazellen Expedition 1874-75 [= German Transit of Venus Expedition 1874-1876]; [no pfa]; [no notes]; Werth; Kerguelen; Observatory Bay; [no habitat data]; 1903; slides 907-908; Gauss Expedition [= German South Polar Expedition 1901-1903]; [no pfa]; [Note: box marked ' f. '. All Werth collections of ' (A9-443 through A-948) grouped under one entry in Adey & Lebednik 1967: 24, who record seven boxes, of which six have been accounted for during the present study]; Werth; Kerguelen; Observatory Bay; [no habitat data]; 1903; slide 909; Gauss Expedition [= German South Polar Expedition 1901-1903]; [no pfa]; [Note: box marked ' f. (og [= and] . )'. All Werth collections of ''

maalfrid_0519602a3a5cab1f7db6449fdadbbcdf5ab462f8_8

maalfrid_matportalen

no

0.881

Kravpunktet «allmenne krav til lokaler» rommer svært mange krav da man her vurderer lokalenes egnethet til formålet, om lokalene er vedlikeholdt slik at de kan rengjøres på en tilfredsstillende måte, og om det er tilrettelagt for god orden med tilstrekkelig plass til de ulike oppgaver og utstyr. Videre inngår i dette kontrollpunktet også forhold vedrørende håndvask og personal-toalett. På bakgrunn av at dette kravpunktet inneholder mange ulike krav, er det ikke overraskende at mange får avvik på dette punktet. Disse avvikene kan være av ulik art i forhold til omfang og alvorlighetsgrad. Alle ledd i produksjonen skal beskyttes mot forurensning som kan gjøre maten uegnet til konsum. Resultatene viser at 75 (29 %) spisesteder har avvik på dette punktet. Noen har ikke lokaler som er tilstrekkelig rene og ryddige og i tillegg mangler noen en fungerende håndvask. Det ble registrert flere alvorlig brudd, der renhold og orden var så dårlig at det måtte gis hastevedtak på stedet. Tre virksomheter ble stengt umiddelbart fordi det var manglende orden og renhold. Ytterligere ett spisested ble stengt i forbindelse med Mattilsynets oppfølging fordi virksomheten ikke hadde klart å håndtere sine avvik på en tilfredsstillende måte. I disse fire tilfellene hvor det ble gitt hastevedtak, var mattryggheten i fare. Foto: Mattilsynet. Bildet viser en riskoker og en eltemaskin på en kjøkkenbenk. I riskokeren ligger rester av muggen ris.

maalfrid_200b96ca01a7dfaeb1ca6f9f3fdc8e6cb8ea244a_16

maalfrid_regjeringen

no

0.903

Kap. Post Betegnelse Overført til 2011 Forslag 2012 500 21 Spesielle forsknings- og utredningsoppdrag 4 945 9 000 551 61 Næringsrettede midler til regional utvikling, kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift 792 628 600 552 21 Kunnskapsutvikling, informasjon, mv.

maalfrid_4a0d4678ca0c126498cef558244464f66029ec2d_6

maalfrid_uio

en

0.943

when the premium was estimated as a function of this variable. The table reveals that upward and downward trends have been equally common. In sixteen of the industries, the trend is statistically significant at the 5 percent level—rising in half of these industries and falling in the other half. The trends are not completely offsetting, however, because of larger employment shares in industries experiencing significant downward trends in the premium. There is also evidence of a convergence of the union premium across industries. The premium has generally declined in industries for which the premium was larger than average in the 1970s (e.g., construction and wholesale and retail trade) while rising in industries that started with a low premium (durable-goods manufacturing, communications and utilities). To test the degree and significance of this convergence, for each year we computed the standard deviation of the union premium across the 32 industries and then fitted the following regression of this standard deviation on a time trend: (2) STD.DEVt = .1191 - .0027 TIMEt + et, R = .860, N = 26, (.0032) (.0002) 6Linneman, Wachter, and Carter (p. 51) appear to reach a different conclusion: "The already high-premium industries have generally been increasing their wage premiums." Although the authors do not provide a basis for this claim, their conjecture turns out to be unimportant to their central finding—that unions have been losing employment share in industries with high union premiums. 7As a referee observed, one factor that may be contributing to a convergence of the union premium is the increased concentration of unions over time. As union membership has become more concentrated among a relatively small number of union organizations, the number of bargaining styles and targets has apparently diminished, resulting in less variability of the union premium across industries. 8This experiment excludes 1971 because of the different industry coding that year.

maalfrid_6de60e0ea0c8e6db2cdd1e20de45012cf444f658_120

maalfrid_regjeringen

no

0.856

Underpost 05 under post 24 viser avsetning til investeringsformål. Fra «Veiledning til bruk av standard kontoplan og utarbeidelse av årsregnskap for forvaltningsbedrifter» står det følgende om underposten: Denne posten ble ikke omtalt i St. prp.nr 63 (1990-1991). Det er ingen direkte sammenheng mellom avsetning til investeringsformål og investeringsbudsjettet, med de unntak hvor Statsbygg benytter reguleringsfondet til å avvike investeringsbudsjettet. Dette konkretiseres blant annet gjennom Prop. 1S (2018-2019) hvor det står: I fremkommer utvikling av investeringsnivået for prosjekter innenfor husleieordningen, samt Statsbyggs avsetning til investeringsformål. Avsetning til investeringsformål har holdt seg på relativt stabilt. I 2010 var avsetning til investeringsformål som andel av totale investeringer 55 pst. og 33 pst. i 2018. All utvikling etter 2018 er usikker og i estimater fra Statsbygg er historisk nivå på avsetning til investeringsformål videreført.

maalfrid_97e561f1ab4995003e372c482bdee30a0e94b6b1_41

maalfrid_ntnu

no

0.55

Papirtrykk: ISSN 0803-9763 Elektronisk utgave på internett: ISSN 0804-5585 Lastes ned fra: Rapport Tittel Forfatter Nr. 1 Styring av prosjektporteføljer i staten. Ingemund Jordanger Nr. 15 Kostnadsusikkerhet i store statlige investeringsprosjekter; Empiriske studier basert på KS2 Studies Olav Torp (red.), Ole M Magnussen, Nils Olsson og Ole Jonny Klakegg Nr. 16 Kontrahering i prosjektets tidligfase. Forsvarets anskaffelser. Erik N.

maalfrid_53727d6cd727f4b31200de5ab94ac4b2319ab4ac_57

maalfrid_uib

no

0.644

(2000) Jernalderen i Norge. Ca. 500 f.Kr.e1030 e.Kr. Cappelen, Oslo. (1971) Tablets with spores used in absolute pollen analysis. Pollen et Spores 13(4):615–621. (1993) Extended 14C database and revised CALIB radiocarbon calibration program (Version 6.0). Radiocarbon 35:215–230. Lokaliteten Beheim er gitt botanisk BI-nummer 902. Pollen- og makrofossilprøvene ble katalogisert i de paleobotaniske samlingene og gitt nummer som vist i tabell A. Katalogiserte prøver fra dyrkningsprofiler fra Beheim, Hafslo.

maalfrid_8bdf528d22d2e9bc9930a6d32ac847e86333c76e_9

maalfrid_imdi

no

0.885

"Et flerkulturelt DNT" Gjennom prosjektet "Et flerkulturelt DNT" ønsker Den Norske Turistforening å jobbe for bedre inkludering av flyktninger og innvandrere i lokale DNT- aktiviteter. Arbeidet går ut på å stimulere, inspirere og engasjere lokale foreninger i inkluderingsarbeidet, informere kommuner og flyktninger om lokale DNT-aktiviteter samt bidra til at flere med minoritetsbakgrunn blir medlemmer, tillitsvalgte og ansatte i DNT. DNT inngikk i 2014, som den 7. organisasjonen, intensjonsavtale med IMDi. DNT har satset på innvandringstette områder, og Fjell i Drammen er et godt eksempel. To ganger i 2014 arrangerte de «Kom deg ut-dagen» - en gratis smakebit på alt DNT driver med. Der rekrutterte de mange turgåere og frivillige. Dette har inspirert flere av DNTs medlemsforeninger til å gjøre det samme. DNT Drammen og omegn har vært pionerer når det gjelder å inkludere folk med minoritetsbakgrunn i friluftslivet. De har arbeidet målrettet med rekruttering av minoritetsspråklige til sine aktiviteter. Havva Cukurkaya har vært ansatt på heltid for å drive med dette arbeidet. Hun er selv tyrkisk og har dermed kontakt med det tyrkiske nettverket allerede. Hun var nominert til årets ildsjelpris under festivalen «Friluftsliv for alle», som ble arrangert i august 2014. Havva startet med å invitere venner og bekjente på aktiviteter. Hun ba de inviterte om å ta med andre de kjente. Hun har også henvendt seg direkte til ulike trossamfunn og foreninger og spurt om hun kan komme og fortelle litt om DNT. Da har hun gjerne hatt med info om et spesifikt arrangement og invitert dem til dette. I 2014 har Havva vært på flere debatter i regi av BLD og i media, og hun har satt friluftsliv og frivillighet på agendaen, ikke bare i Drammen, men også nasjonalt. Nå er DNT Oslo i gang med en stor innvandrersatsing, og flere foreninger følger på. DNT jobber aktivt for å inspirere flere av DNTs medlemsforeninger til å gjøre det samme. I 2015 vil DNT utvikle informasjonsmateriell som er bedre tilpasset målgruppen. Mye av den informasjonen de har, kan være vanskelig å forstå, da den forutsetter en del forkunnskaper. DNT vil lage lettleste kart og nye brosjyrer med enkel informasjon om bynære tilbud, hvordan man benytter seg av det, samt om bruk av hytter, priser, turtips, kollektivtilbud mm. DNT samarbeider med Norges Røde Kors for at deres lokallag i hele landet skal jobbe sammen for å få flere på tur og inn i frivilligheten. Slikt samarbeid bidrar til å skape økt tilhørighet og tillit til lokalsamfunnet, gjennom å skape nye lokale møteplasser og varige lokale nettverk via felles natur-, kultur- og relasjonsopplevelser. Prosjektet gir inspirasjon til å komme ut og bevege seg, og bidrar dermed til forbedret folkehelse. I tillegg gir det positiv oppmerksomhet om integreringsarbeidet og bygger opp under folks vilje til å delta i det praktiske integreringsarbeidet i sine nærmiljøer. IMDi vurderer dette prosjektet til å være nytenkende, inspirerende og målrettet. Organisasjonen åpner opp og tilrettelegger lokallagenes aktiviteter for innvandrere og flyktninger, og de utvider og forbedrer gradvis tilbudene for dem - et godt eksempel på et toveis integreringsarbeid.

maalfrid_c5388628821269300a3e5f8c6d8b307260865cae_260

maalfrid_regjeringen

no

0.858

Vedlegg 1 Norsk sør-politikk for en verden i endring 261 med teknologioverføring ved at det prosjekt som støttes involverer en investor fra giverlandet som i tillegg til kapital bidrar med teknologi, overfører administrative rutiner og besitter markedserfaring fra tilsvarende virksomhet i sitt hjemland. Investering i næringsutvikling i samarbeid med norsk investor. Det finnes i de norske bistandsordninger ingen virkemidler rettet mot å skyte egenkapital inn i investeringer i land i sør. For å avhjelpe kapitalmangelen og få et virkemiddel som kan bidra til teknologioverføring i landene i sør foreslår derfor Kommisjonen at norske bistandsordninger suppleres med mulighet for å yte ansvarlig kapital til investering i næringsutvikling i lavvelferds- og mellomgruppeland i samarbeid med norsk investor. Tilførsel av risikovillig kapital kan ytes enten ved å gå inn med egenkapital i eget navn og utøve aktivt eierskap eller ved å la øvrige investorer få tilgang på risikovillig kapital i form av ansvarlig lån eller ren støtte, gi tilskudd til øvrige investorer, enten fra giverlandet eller mottagerlandet eller begge deler. Det er fordeler og ulemper knyttet til begge former. Aktivt eierskap er ressurskrevende fordi det betyr at et betydelig arbeid må nedlegges i å følge opp og styre de investeringer som er gjort. Imidlertid kan eier gjennom aktivt eierskap være med å forme prosjektet og mer aktivt påse at de initielle forutsetninger for investeringen overholdes. Investor vil også gjennom sitt eierskap opparbeide spisskompetanse i profesjonell styring av næringsvirksomhet i land utenfor vår nære kulturkrets. Denne kompetansen vil komme fremtidige prosjekter til gode. Et annet moment som taler for aktivt eierskap er at det gir mulighet for å avhende eierandelen på et senere tidspunkt, f.eks. til investor i mottakerlandet. Dette kan bidra til at mottakerlandet oppnår større grad av nasjonalt eierskap i sitt næringsliv. Kapitalknapphet vil ofte ellers medføre at en stor del av landets næringsliv kontrolleres av utenlandske investorer med den mangel på innflytelse og kompetanseoverføring det medfører. Et tredje hensyn som tilsier eget eierskap er at investorinstitusjonen i tillegg til å ta en del av risikoen også vil få fordel av en evt. verdiøkning dersom prosjektet er vellykket. I de tilfeller avkastningen blir god, vil dette gi et bidrag til fremtidige prosjekter gjennom betalt dividende eller ved salg av eierandelen. En enklere og mindre ressurskrevende måte å yte egenkapital til norsk næringslivs investeringer i lavvelferdsland vil være å gi midlene som tilskudd via den norske investor uten å gå aktivt inn i styringen av prosjektet. Hvorvidt fordelen med en institusjonell investors involvering i prosjektet, med de fordeler som er nevnt overfor forsvarer de ressurser dette krever, må utredes nærmere før en endelig ordning iverksettes. I det etterfølgende har Kommisjonen tatt utgangpunkt i at en slik egenkapitalordning organiseres i et eget fond uten å gi klare anbefalinger hvorvidt dette betyr aktivt eierskap eller basert på en tilskuddsmodell. Forutsigbarhet og forretningsmessige kriterier. Det må legges til grunn at de prosjekter som det investeres i under denne ordningen, skal vurderes som bedriftsøkonomisk lønnsomme. Formålet vil være å bidra med kapital i den mest risikoutsatte perioden etter en etablering eller snuoperasjon, ikke bli sittende som eier over en lengre periode eller å bli en varig støttespiller ved kapitalknapphet. Etter at etablerings- og innkjøringsfasen er over og prosjektet antas å kunne stå på egne ben, bør evt. eierandeler bli solgt til de øvrige parter eller til andre investorer til en pris som forutsettes å gjenspeile aksjenes verdi på dette tidspunktet. Også på dette punkt er det viktig at et slikt fond opererer forretningsmessig.

maalfrid_35825b49771f62b0ba72faf6876155320f90354a_563

maalfrid_regjeringen

no

0.744

1. Reguleringer Høydene refererer seg til SKs høydesystem (NN 1954). Reguleringsgrensene skal markeres med faste og tydelige vannstandsmerker som det offentlige godkjenner. Overføringer Feltet Bergetjørn overføres nedstrøms Runna-tjødna til Finndalsvatnet. 2. Ved manøvreringen skal det has for øyet at vassdragets naturlige flomvannføring nedenfor magasinene og overføringsstedene såvidt mulig ikke økes. Vannstanden i Finndalsvatnet skal holdes over kote 758,0 i perioden 1. juli til 15. september. Det skal til enhver tid slippes følgende minstevannføringer: Fra Finndalsvatnet: 50 l/s om sommeren (1. mai - 30. sept.) og 25 l/s om vinteren (1. okt. - 30. april). Fra overføringspunktet av felt Bergetjørn: 20 l/s året gjennom. Dersom Finndalsvatnet er på laveste tillatte nivå for sesongen, og tilsiget er mindre enn kravet til minstevannføring skal hele tilsiget slippes. Det samme gjelder for Bergetjørnfeltet. Naturlig Reg.grenser Reg. Magasin vannst. Øvre Nedre Oppd. Senkn. høyde kote kote kote m m m Finndalsvatnet ................................................ 753,0 760,0 753,0 7,0 0,0 7,0 Bergetjørn .......................................................